Tale: Fremtidens Mat-Norge

Kontrolleres mot fremføring.
 

Hjertelig takk for invitasjonen for å feire 20 års dagen for etableringen av Fagforum for Mat og Drikke, som mitt departement har hatt et langt og godt samarbeid med,

• og for å markere Måltidets Hus som nasjonal arena for å utvikle mat- og måltidsnæringene i Norge.

Vi har alle her i dag en unik sjanse til å løfte blikket og se på næringen i et framtidsperspektiv, samtidig som vi kan bygge kontakter og eierskap til Måltidets Hus.

Stortingsmeldingen
Vi står midt oppe i arbeidet med den nye meldingen til Stortinget om landbruks- og matpolitikken. Det vil føre altfor langt om jeg i dette relativt korte innlegget om Fremtidens mat-Norge skal ta for meg nasjonale og internasjonale rammebetingelser for framtidens matproduksjon. Det vil dere få vite mer om når stortingsmeldingen legges fram.

Jeg vil heller ta utgangspunkt i det jeg mener er det overordnede perspektivet for framtidens matproduksjon her til lands, nemlig:

Spørsmålet om global matsikkerhet og nasjonal matsuverenitet:
Etter å ha deltatt på flere internasjonale konferanser om fremtidens matforsyningspolitikk står en ting helt klart for meg og mine internasjonale kolleger: 

• Verdens jordbruksproduksjon og klimaendringene bidrar til at verden står overfor en alvorlig matkrise.

Bortimot 1 milliard mennesker sulter. Og tallet øker, for vi blir stadig flere. Derfor må vi produsere mer mat; - på global basis må vi satse på å øke matproduksjonen!  Beregninger viser at verdens matproduksjon må øke med 70 % innen 2050. 

Selv om Norge er et av verdens vanskeligste og dyreste land å produsere mat i, mener jeg det vil være direkte uansvarlig om Norge skulle trappe ned sin matforsyningspolitikk og satse på økt import; det ville være å ta maten fra de som allerede lever på et kritisk minimum.

Derfor skal vi ha en landbrukspolitikk som opprettholder sjølforsyningsgraden og det åpne kulturlandskapet i norske bygdesamfunn som folk vil leve og virke i; - vi skal derfor verne om og bygge videre på retten til å produsere vår egen mat - vår matsuverenitet!

Vår matsuvereniteten må bygge på moderne teknologi og kunnskapsutvikling, men må samtidig gi et økonomisk grunnlag som gjør det mulig å leve godt av å produsere mat. 

Og framfor alt må den bygge på det overordnede målet om trygg mat og et matmangfold som er basert våre egne tradisjoner og matkultur. 

Men samtidig skal vi utvikle matkulturen videre og være åpen for påvirkning fra den matkulturen våre nye landsmenn bringer med seg.

Norsk matkultur i dag:
Det er nettopp her - i spennet mellom tradisjon og innovasjon jeg tror at Måltidets Hus kommer til å bety mye for den matkulturelle utviklingen i det jeg vil kalle for Matnasjonen Norge i årene framover. 

Slagordet til Måltidets Hus borger for det, la meg sitere: "Fra gastronomi og vitenskap til industri og lidenskap!"

At norsk matproduksjon har vært drevet fram av vitenskap er et kjent faktum, mens lidenskapen, slik vi nå ser den utfolde seg i Måltidets Hus, hos Kokkelandslaget, i våre beste restaurantkjøkken og i de tusen hjem, har stort sett vært fraværende.

Tvert i mot, norsk matkultur har en meget nøktern historisk bakgrunn. Norsk matkultur har et markert innslag av matmangel og direkte fattigdom. Dette førte i mange tilfelle til under- og feilernæring. Det sterke behovet for sjølberging skapte grunnlaget for ”Kriseforliket” og Omsetningsloven på 1930-tallet. Råvaremangel og dyrtid var for rundt 80 år siden et problem for både forbrukerne og industrien. 

Det folk trengte var nok mat, og for å sikre nok mat til alle ble det viktig å fremme produktivitet, en landsdekkende volumproduksjon av mat og effektiv distribusjon. 

Dette ble oppnådd bl.a. gjennom Hovedavtalen for jordbruket i 1950, som gav bøndene sikkerhet for avsetning og inntekt. Jordbrukssamvirkene, med standardisering av råvarer og foredling, fikk her en sentral rolle og etter hvert stor innflytelse på det norske matsystemet. 

Anleggsstrukturen ble sentralisert og produksjonen spesialisert, med sanering av mange lokale produktvarianter. Etter hvert passet denne utviklingen godt til effektiviseringen av handelen; matvarekjedenes begrensede utvalg tok mindre hensyn til lokale produktvarianter og tradisjonsprodukter. 

I sum bidro denne utviklingen sterkt til å sette rammene for norske matvaner og smaksopplevelser. Utviklingen førte til en ikke tilsiktet ”avlæring” av hva som egentlig var den lokale matkulturen, de lokale produktvariantene og den stedegne smaken på mat med særpreg fra det lokale jordsmonn og den regionale matkulturen. 

Men - med økt kjøpekraft med bl.a. krav om matmangfold og ”rekonstruksjon” av hvordan den norske maten egentlig smakte,  har den norske matkulturen på mange måter søkt tilbake til det opprinnelige og autentiske, til det vi opplever som tradisjonsmat. 

Noen vil nok hevde at dette har gitt deler av norsk matkultur et noe tilbakeskuende og nostalgisk perspektiv, hvor det å holde på tradisjon har vært mer framtredende enn innovasjon. Men samtidig ser vi jo at tradisjonsproduktene også har utviklet seg i pakt med tiden. 

Norsk Bygdekvinnelag har her gjort en fremragende innsats, både i innsamling av oppskrifter, videreformidling av disse, men også for eksempel gjennom prosjektet ”Ganefart”, hvor det har skjedd en modernisering og tilpasning til hva folk flest ønsker å spise, når de reise rundt i Norge.

På den andre siden har den globale rammen rundt norsk matkultur ført til at det moderne norske forbruket har gitt oss en mer mangfoldig matkultur enn tidligere. Vi har fått en matkultur som forener lokal mat med global mat. Vi har fått mange nye produkter, med basis i flere matkulturer. 

Pizza Grandiosa, som nå er vel etablert i norsk matkultur med Jarlsberg som topping, er ett eksempel, og mange andre produkter som franskinspirerte, hvite geitoster (chevre), blåmuggvarianter av geit, og etter hvert norske varianter av retter som taco, tapas, sushi, lasagne m.v.

To utviklingslinjer:
Slik sett kan vi si at norsk matforsyningspolitikk og det vi ser av dagens matkultur er blitt formet av to utviklingslinjer:

1. For det første, det vi kan kalle for volumstrategien. Dette er strategien for produksjon av volum- og standardvarer som skal sikre landsdekkende forsyningssikkerhet og stabil og høy selvforsyningsgrad, hvor de overordnede målene er trygg mat, kvalitet i alle ledd i verdikjeden, tilgjengelighet og konkurransekraft på pris. Dette forutsetter en konkurransedyktig næringsmiddelindustri.
2. Den andre strategien er det vi kan kalle for lokalmatstrategien. Dette er en regional utviklingsstrategi for å utvikle lokal mat med identitet og konkurransekraft i regionale markeder, men også nasjonale delmarkeder. Dette har ført til at vi de senere årene fått mange fantastiske produkter som bygger på det naturgitte og matkulturelle særpreg i regionene. Dette har også bidratt til regional næringsutvikling:
   - For mat med lokalt særpreg og identitet er mange steder viktig for destinasjonsutvikling. Mat vurderes i økende grad vurderes som en viktig del av reiseopplevelsen.
   - Om dette skal nærings- og handelsminister Trond Giske og jeg ha en interessant dialog i neste uke med vår felles næringslivsdelegasjon til Grüne Woche, eller Den grønne uke i Berlin, hvor også Måltidets Hus er invitert til å delta.

Forbrukertrender:
Etter om lag 15 år med mobilisering og utviklingstiltak framstår matnasjonen Norge nå mer som en helhet. 

Veksten i matspesialiteter har gitt et større matmangfold for forbrukeren, samtidig som tilgjengelighet, høg selvforsyningsgrad, mattrygghet og matkvalitet er ivaretatt. 

Men samtidig er det fortsatt slik at husholdningsstruktur, disponibel inntekt, globalisering og nye trender når det gjelder livsstil, er faktorer som er med på å skape og utvikle nye trender på matområdet. 

I dette bildet ser det imidlertid ut til å være god plass til helse, nytelse, kvalitet, mangfold og inspirasjon, det vil si det som av trendanalytikere defineres som ”bærekraftige trender”. 

Andre stikkord er at markedet etterspør det ekte, det naturlige, det opprinnelige og at de vil ha verdi for pengene. Dette er trender som skaper et marked for matspesialiteter som f eks mat med lokal identitet. 

Undersøkelser gjort av Nielsen Norge i 2009 viser at 46 prosent av forbrukeren svarer at de aktivt forsøker å kjøpe lokal mat, mens 21 prosent søker etter økologisk mat. 

Lokalprodusert mat vil derfor få økt oppmerksomhet, og mat som håndverk blir stadig viktigere. Flere forbrukere vil være opptatt av enkle løsninger. 

Men samtidig som fast-food markedet vil vokse, vil også markedet for sunne produkter øke og bli enda sunnere, i følge trendbyråene. 

Konklusjonen min er derfor at det både vil være rom for volum- og standardvarer i nasjonal distribusjon og en videre utvikling av matspesialiteter og matmangfold.

Samtidig må vi forvente at de økte utfordringene knyttet til verdens totale mat- og energiproduksjon vil påvirke både interessen for og etterspørselen etter norsk mat.

Verdiskapingsprogrammet for matproduksjon:
Vårt viktigste virkemiddel de for å møte nye trender, har de senere årene har vært Verdiskapingsprogrammet for matproduksjon. 

Hensikten med programmet har vært å motivere til satsing på lokal matkultur og matspesialiteter og å bidra til å skape nye økonomiske verdier i primærproduksjonen og øke lønnsomheten hos små og store matbedrifter. 

Midtveisevalueringen i regi av Østlandsforskning i 2006 viste at 8 av 10 småbedrifter hadde fått tilbud som ikke eksisterte tidligere. 60 prosent av bedriftene har fått økt omsetning, reduserte kostnader eller begge deler. 

Videre var det utviklet 1237 nye produkter, 118 nye bedrifter og 315 nye arbeidsplasser. NILF-evalueringen i 2009 viste at 2/3 av bedriftene opplyste om positiv effekt for lønnsomhet og at prosjektet påvirker produktmangfold, kvalitet og distribusjonskanaler, hvor småbedriftene fortsatt har utfordringer.

Og salget øker. Veksten i salg av lokal mat er på 7,7 prosent det siste året, i følge en undersøkelse Nielsen Norge har gjort for KSL Matmerk. 

Det er en dobbelt så stor vekst som i dagligvarebransjen totalt. Det finnes ingen samlet oversikt over hvor mange bedrifter som produserer matspesialiteter og den økonomiske utviklingen for disse, men Bygdeforskning anslår at det nå er omkring 1000 små og mellomstore matbedrifter som produserer mat med lokal identitet og særpreg i Norge. 

Det er vedtatt å videreføre Verdiskapingsprogrammet for matproduksjon i et nytt utviklingsprogram. Hovedmålet er fortsatt økt verdiskaping i primærproduksjonen gjennom å bidra til utvikling, produksjon, kommersialisering og salg av norske matspesialiteter. 

Målgruppen for utviklingsprogrammet er bønder (råvare-leverandører og gardsmatprodusenter), små og mellomstore næringsmiddelbedrifter og forpliktende produsentsammenslutninger, samt reiselivsbedrifter som har utviklings¬prosjekter i samarbeid med lokalmatprodusenter. 

Det vil i økende grad bli satset på muligheter for vekstbedrifter og bedrifter i nettverk og forpliktende produsentsammenslutninger, kompetansetilbud til lokalmatprodusenter og omdømmebygging for norsk landbruk og matkultur, norske matspesialiteter og reiseliv.

Behov for kunnskapsutvikling på matområdet
Etter min mening må framtidens Mat-Norge i økende grad være kunnskapsbasert, med en omfattende forskningsinnsats.  

Forskningsinnsatsen blir viktig for å sikre framtidig høg norsk egenproduksjon av mat. Men også for å sikre norsk matforsyning, for å produsere trygg mat og redusere klimagassutslipp, mener jeg det er viktig å styrke forskningsinnsatsen innenfor de sentrale agronomiske fagområdene.    

Samtidig er det viktig at forskningsinnsatsen innrettes slik at den gir kunnskapsstøtte til innovasjonsprosjektene i bedrifter og bransjer for å opprettholde og styrke konkurranseevnen i næringsmiddelindustrien. 

Industriforskningen på matområdet bør derfor i høg grad være brukerstyrt og innovasjonsorientert, men også bidra til synergier mellom blå og grønn sektor. 

Og jeg er glad for å se resultatene. I verdikjeden for matproduksjon skjer det kontinuerlig innovasjoner. Det utvikles mange nye produkter; - oppskrifter og emballering endres, nye samarbeidsformer dannes, nye markedskanaler etableres.

Jeg mener videre at fremtidens Mat-Norge må ha en sterk profil når det gjelder regional kunnskapsproduksjon og spredning av denne kunnskapen.

Slike samarbeidsformer er etter min mening godt egnet til å stimulere nyetableringer og til å gi bedriftene en bedre innovasjonsevne. 

Dermed er også mulighetene til stede for å styrke konkurranseevne for de bedriftene som er med i klyngene. 

Jeg mener videre at det må legges til rette for å utvikle regionale innovasjonssystemer på matområdet og at disse har utgangspunkt i bedrifter som går sammen i klynger og nettverk for å bringe bedrifter og kunnskapsmiljøer sammen. 

Det er relativt få klynger på landsbasis, men de er i framvekst.  En gledelig tilvekst av stor regional betydning er Måltidets Hus. Det er et godt eksempel på en regional koblingsboks der bedrifts- og kunnskapssamarbeidet til sammen utgjør en betydelig næringsklynge, og det innenfor både blå og grønn næringssektor. 

Et annet eksempel er matklyngen Nofima Mat og resten av Ås-miljøet rundt Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB). Dette er en nasjonal kompetanseklynge med over 700 ansatte. 

Jeg legger avgjørende vekt på at større regionale klynger som Måtidets Hus og Nofima Mat kan ha en sterk mobiliseringseffekt som kan resultere i nye, også mindre regionale klyngedannelser. 

For det er hele tiden behov for samarbeid på områder som matkvalitet og kvalitetssikring, merkevarebygging, distribusjon og salg er viktig for å lykkes med vekst. 

Det gjelder ikke minst for mindre, regionale bedriftsmiljøer på matområdet.

Vi har flere eksempler på at små innovative matmiljøer gjennom samarbeid kan utvikle seg i såkalte ”miniklynger”; - de blir forpliktende regionale produsentnettverk.  

Dette gjelder for eksempel Rørosmat, Lofotenmat, Mat fra Toten og ikke å forglemme Den Gyldne Omvei, som er et nettverk av 20 mat -og reiselivsbedrifter på Inderøy i mitt eget hjemfylke Nord-Trøndelag. 

Dette er klynger og nettverk hvor flere bedrifter både samarbeider og konkurrerer mot hverandre, gjerne i nær kontakt med kompetansemiljøer eller inkubatorer og offentlige aktører. Produsentnettverk etableres uavhengig av større, nasjonale klynger.

Jeg mener det også ligger gode, regionale utviklingsmuligheter for små matbedrifter i å samarbeide gjennom SIVA’s matinkubatorer. Inkubatoren kan være en viktig koblingsboks og fungere som en del av et lokalt produsentnettverk eller en større, regional matklynge. 

Jeg mener derfor at det er viktig for framtidens Mat-Norge å etablere gode, regionalt baserte nettverk der kan man få fram gode og konkrete prosjekter som er tilpasse de regionale muligheter i næringa, inklusive synergier i samarbeid med sjømat. 

Og her mener jeg at det ligger en betydelig utfordring for Måltidets Hus dersom vi skal få fart på framtidens Mat-Norge:  

• Det er å utvikle praktiske samarbeidsformer med regionalt baserte matbedrifter utenfor matfylket Rogaland. På den måten kan Måltidets Hus bli en utviklingsmotor for regional matutvikling også utenfor Rogaland og ta rollen som en svært viktig nasjonal aktør for vekst og utvikling av framtidens Mat-Norge.

Hverdagsmaten
I matnasjonen Frankrike er myndighetene alvorlig bekymret over forfallet i matkulturen; - folk tar seg ikke lenger tid til å lage mat. I stedet blir halvfabrikata og ferdigpizza løsningen i en travel franskmanns hverdag. 

Noe av den samme utviklingen i Norge bekymrer også meg. Den representerer verken matmangfold eller matkultur i hverdagen. Det er heller ikke sikkert at en slik utvikling nødvendigvis betyr sunn og trygg mat. 

Etter min mening må framtidens Mat-Norge bygge på en sterkere, kritisk forbrukerbevissthet om det en putter i munnen, som en motvekt mot mye av den lettvintmaten som produseres på løpende bånd. 

Kritiske forbrukerbevissthet handler om kunnskap. Jeg er derfor veldig glad for at Måltidets hus de to siste årene har hatt huset fullt av nysgjerrige og engasjerte barn under Smakens uke.  Det er nettopp de små forbrukernes interesse for og engasjement rundt mat og gastronomi som vil guide utviklingen videre. 

Både produsenter og forbrukere bør derfor som motvekt mot det store, ukritiske mangfold av informasjon, reklame, oppslag og synspunkter som understøtter mye av lettvintmaten, ha tilstrekkelig kunnskap om egen mattradisjon, matproduksjon og matkultur. 

For at både produsenter og forbrukere skal kunne ta bevisste, kritiske valg må derfor kunnskapsgrunnlaget om matproduksjon, matkvalitet og kobling mat og helse økes.

Jeg mener at her ligger en flott utfordring for Måltidets Hus: 

• Vi må revitalisere norsk matkultur ved å gjøre hverdagsmaten til et nytt satsingsområde innenfor norsk matkultur. Vi må kombinere eksklusiv kokkekunst med et ujålete, folkelig engasjement for sunn og velsmakende hverdagsmat.

Jeg vil her vise til et godt eksempel på regional innovasjon på matområdet her i Rogaland og hvordan matindustrien kan hjelpe den travle forbrukeren i hverdagen med sunne og velsmakende produkter: 

• Da Fjordlandproduktene så dagens lys midt på 90-tallet, var det med herværende jubilant Fagforum for mat og drikke som styringsgruppe og drivkraft for prosjektet.
• Med seg hadde de lokale industrielle aktører innenfor landbruk og fisk, som Tine med daværende Rogalandsmeieriet, Norske Meieriers forsøkssenter på Voll, Rogaland Egglag, Agro og ikke minst Brødrene Sirevåg på fiskerisiden. 
• Økonomisk ble prosjektet støttet av SND, forskningsråd, fylkeskommune og industriaktørene. 
  Rogalandsforskning var med på kunnskapssiden, samen med  Nordconserv og Gastronomisk institutt, som fikk en viktig rolle som rådgivere for hva slags teknologi produksjonsbedriften Fjordkjøkken skulle bruke og hvordan en skulle få til god smak og trygge produkter.
• Resultatet, med ca. 14-15 millioner ferdiglagde middager pr. år, har også et flott sosialt perspektiv, både for enslige eldre og for storkjøkken innen sykehus og eldreomsorgen.

Men vi kan ikke overlate norsk matkultur til industrien alene. Utfordringen er og blir hvordan vanlige familier i en travel hverdag og med enkle midler kan lage smakfulle og sunne måltider, uten å henfalle til ferdigpizza mer enn en gang i uka.

Spørsmålet blir å finne praktiske løsninger for dette innenfor den tidsklemma de fleste av oss står i, når maten skal på bordet mellom dagens mange gjøremål. Her har Måltidets Hus som National Center of  Expertice (NCE) etter min mening en stor utfordring i samarbeid med våre kokkelaug.

Dette vil kunne gi et nytt løft til norske råvarer, til råvarekunnskap og til sunn, hjemmelaget mat, og det vil være med på å videreutvikle den jevne nordmanns matkultur. 

Vi må gjøre dette ved å formidle tradisjon, ypperlige råvarer og vår glimrende kokkekompetanse ut til folket. 

Altså: Kokken ut til folket! 

Siden vi nærmer oss VM på ski, er jeg med referanse til et kjent stav-brekk fristet til å si:

• Gi den mannen en kokk!

Herved: En klar utfordring for Måltidets Hus!

Avslutning
Etter årsskiftet går det nå mot lysere tider og nye, friske, grønne råvarer kommer på bordet.

Og vi har nettopp avsluttet Bjørnson-jubileet.  Bjørnson var opptatt av mat. Hverdagsmaten skulle være variert og veltillaget. I et brev til Karoline skryter han av den nye kokka. 

En fast matrett om våren var karvekålsuppe. I et brev til sin datter i München skriver han at våren allerede er kommet til Kristiania:

• ”Å, som jeg lenges etter karvekål. Jeg vil spise våren! Jeg spiser alt røkt laks, men det er ikke nok. Mer vår mellom tenderne!”
• Gratulere med 20 årsdagen for etablering av Fagforum for mat og drikke og for Måltidets Hus som nasjonal arena for mat- og måltidsnæringene i Norge.

Takk for oppmerksomheten!