Først vil jeg takke for invitasjonen hit til Sandefjord, til denne nasjonal konferansen om Den kulturelle skolesekken.

Vi kan godt kalle Sandefjord ”alle kulturelle skolesekkers mor”. Her ble Den kulturelle skolesekken unnfanget som en idé i 1996. Da ble den betegnet som et luftslott av mange skeptikere. Det ble allikevel startet et prosjekt i Sandefjord kommune i 1997. Fra 1998 vedtok politikerne i Sandefjord en kulturplan for grunnskolen som fikk navnet Den kulturelle skolesekken. Etter endt prøvetid ble det vedtatt at Den kulturelle skolesekken skulle gå over i permanent drift fra 2001.

De fleste av oss kjenner den såkalte sandefjordmodellen, der man på hvert trinn i grunnskolen retter søkelyset mot ett kunst- eller kulturuttrykk: billedkunst i 1. klasse, musikk i 2. klasse, skulptur i 3. og så videre. På denne måten blir elevene sikret en bred og systematisk innføring i kunst og kultur i løpet av grunnskolen. Sandefjord la fra starten av stor vekt på forankringen i skolen og samarbeidet mellom kultur- og skolesektor. Men forståelsen av kunsten og kulturens grunnleggende betydning har ligget til grunn for arbeidet hele tiden. Satsingen i Sandefjord på 1990-tallet var i tråd med tiltaksplanen ”Broen og den blå hesten” fra 1996. Og da L97 kom, passet det veldig godt inn i Sandefjords prosjekt. Sandefjord ble da også på denne tiden kåret til årets kulturkommune, i 1998.

Parallelt med dette ble det på fylkesnivå flere steder arbeidet bevisst og systematisk med kulturformidling til skolene på slutten av 1990-tallet, som Møre og Romsdal, Hedmark og Oppland. Det er imidlertid Sandefjord som ga tiltaket navnet ”Den kulturelle skolesekken” og som dermed er blitt stående som oppfinner av skolesekken.

Sommeren 2000 fikk politikerne i Regjeringen øynene opp for det Sandefjord og ulike andre kommuner og fylker hadde fått til, og de satte i gang prosessen som ble starten på det nasjonale tiltaket vi har i dag. Da tippenøkkelen ble endret med virkning fra 2003, fikk vi et kjærkomment og helt avgjørende økonomisk løft for skolesekken. Dette gjorde at målsettingen om å gi alle barn i hele landet en kulturell skolesekk ikke lenger er noe luftslott, men en realitet.

Vi er fortsatt i opptrappings- og utprøvingsfasen, vi må alle finne ut av samarbeid, ansvarsområder og ordninger. Det kreves finstemt samspill mellom alle forvaltningsnivå og flere sektorer for at dette skal bli god musikk.

Jeg vil understreke at mangfold er viktig i Den kulturelle skolesekken. Selv om sandefjordmodellen er god, er det flere måter å gjøre dette på, og vi ser at tilretteleggingen er ulik i de enkelte kommuner og fylker. Det er ulike forutsetninger i vårt langstrakte land; kommune- og fylkesadministrasjon – og ikke minst kulturfeltet – er et brokete landskap. Derfor utvikles det naturlig nok variasjoner over temaet Den kulturelle skolesekken. Lokale tilpasninger gjør også at kommuner og skoler får et eierforhold til sin kulturelle skolesekk.

Et slikt mangfold er berikende, også i den forstand at det vil føre til at man kan dele erfaringer og gi hverandre gode ideer. Dette gir et grunnlag for å utvikle Den kulturelle skolesekken til å bli stadig bedre. Denne konferansen er nettopp en gyllen anledning til slik erfaringsutveksling, og jeg håper dere utnytter denne muligheten godt. En av mine visjoner for Den kulturelle skolesekken er nettopp at den skal være en arena for utvikling av kunst- og kulturformidling til barn og unge.

Norge er et privilegert land med en grunnskole som omfatter alle barn, og som gir trygge rammer rundt undervisningen. Det gjør at Den kulturelle skolesekken er et demokratisk og nasjonsbyggende prosjekt. Noen har sagt at Norge ikke er en kulturnasjon, men en sportsnasjon, der kultur inngår i det utvidede sportsbegrepet. Jeg tror ikke det vil være klokt av meg å gå nærmere inn på dette i og for seg interessante perspektivet nå. Men det som er sikkert, er at vi med Den kulturelle skolesekken bygger kulturnasjonen Norge, intet mindre.

Kunst og kultur blir ofte sett på som pynten på kransekaka; et innslag som innleding til en konferanse, noe fint til avslutning, eller noe vi bruker til avkobling fra noe mer alvorlig og belastende. Men kunst er i utgangspunktet ikke avkobling, men tilkobling. Til grunn for Den kulturelle skolesekken ligger det et syn på kunst og kultur som noe grunnleggende i tilværelsen.

For å illustrere dette, har jeg lyst til å fortelle litt fra nyere hjerneforskning. Jeg skal ikke gi en komplisert innføring, men fortelle om et par interessante perspektiver på sammenhengen mellom barns lek og kunst og kultur.

Nylig var den finsksvenske hjerneforskeren Matti Bergström i Norge. Bergström er nå over 80 år, og han har i flere tiår jobbet med koblingen mellom det irrasjonelle og det rasjonelle i mennesket, og særlig med barns lek. Han mener vi har en tredje hjernedel, i tillegg til den venstre og høyre hjernehalvdelen. Denne kaller han ”barnehjernen”. Den har likheter med høyre hjernehalvdel, der helhetstenkning og estetikk hører hjemme, men den er plassert lengre ned i hjernen. Hjerneforskere snakker om to grunnkrefter i hjernen: orden i øvre del og kaos i nedre del. Barnehjernen ligger altså nærmere kaosområdet. Alle har denne barnehjernen, men den er mer dominerende hos barn. Dette gjør at barn forholder seg mer aktivt til kaoskreftene enn voksne. Kjernen i barns lek er nettopp å skape orden av kaos.

Bergström mener at dette kaosfeltet i hjernen også er grunnlaget for kunst og kultur, som han definerer som ”at odla sin andlighet” – å dyrke sin åndelighet. I kollisjonen mellom kaos og orden oppstår fantasi, fortellinger, drømmer og myter. Her oppstår følelsene som er utgangspunkt for entusiasme, estetikk, kreativitet og evne til å se helhet og vurdere verdi. Barn lever altså nærmere utgangspunktet for disse prosessene, de er allerede kulturelle vesener, det er ikke noe de skal bli. Deres lek er i høyeste grad en kulturaktivitet.

Dette området omkring barnehjernen ved kaosfeltet, kaller Bergström for hjernens ”möjlighetsmoln” – mulighetsskyen, og han sier at barn i større grad enn voksne har ”mulighetsbriller” på. Der voksne ser regelbundethet, der ser barn frihet og muligheter.

Kunst og kultur, nytenkning og evne til å se helhet og muligheter har altså samme grunnleggende utgangspunkt, og dette er det viktig å ta vare på. Uttrykket ”å bevare barnet i seg” har dermed fått støtte fra hjerneforskningen!

Den kulturelle skolesekkens kobling mellom barn, kunst og kultur er altså en naturlig og viktig kobling. Bergström har da også ment at skolen ville bli bedre om det var mer plass til lek, fantasi og skaperglede. Faktisk mener han at det er grunnleggende for læring og kunnskapstilegnelse.

Andre studier om læring viser liknende forhold. F.eks. at musikkundervisning styrker barns evne til abstrakte resonnement, den samme evnen som er nødvendig for å lære matematikk og realfag. Enkelt sagt: Den som lærer å spille, blir også flinkere i matematikk. Arbeid med kunstneriske uttrykksformer har også vist seg å styrke evnen til samhandling og kommunikasjon og å stimulere evnen til symbolbehandling og evne til nyskaping. Alt dette er nødvendig kompetanse i et høyteknologisk og flerkulturelt samfunn som vårt.

Så langt hjerne- og læringsforskingen.

Kultur og kreativitet har også vært fremmet som grunnleggende for samfunnsutviklingen av andre forskere, blant annet av en amerikansk professor i regional økonomisk utvikling: Richard Florida. Florida mener at samfunnsøkonomien beveger seg i retning av en langt mer menneskedrevet dynamikk. Det sosiale, kulturelle og kreative vil få stadig større betydning for samfunnsutviklingen. I hans manifest for å forløse kreative krefter i samfunnet, er han opptatt av at det investeres i det han kaller det kreative økosystem. Det siste punktet lyder: ”Pass på at alle og enhver, særlig barn, har muligheten til å være kreative. En god og livslang utdanning er essensielt for å utvikle og verdsette kreative individer som en ressurs for samfunnet.”

Med Den kulturelle skolesekken investerer vi i det kreative økosystemet, og vi kobler kreativitet og utdanning til det beste for samfunnet.

For oss som kjenner verdien av kunst og kultur, er det selvsagt unødvendig å vise til forskningen. Men det gjør av og til godt å få bekreftelser, og kanskje kan dette være med på å påvirke de som fortsatt ser på kunst og kultur som pynten på kransekaka, og ikke som grunnleggende faktorer i tilværelsen.

Nylig sendte vi ut et likelydende brev til alle kommuner om muligheten for å få midler til oppbygging av egne tilbud i skolesekken. Denne muligheten gis primært til kommuner med mer enn 30 000 innbyggere, men samarbeidende kommuner som til sammen utgjør dette innbyggertallet, kan også benytte seg av denne muligheten. Dette er en prøveordning i to år, fra og med neste års fordeling. Bakgrunnen for denne ordningen er at vi ønsker å gi kommunene, som skoleeier, mulighet til å ta ansvar for den lokale forankringen av skolesekken. Vi vet imidlertid at det vil kreve mer for de fleste kommunene å bygge opp et profesjonelt tilbud i skolesekken enn det i dag gjør for fylkeskommunene, som har flere ressurser og stordriftsfordeler. Også kommunene må selv bidra med administrasjon og faglig kompetanse i utviklingen av tilbudet, skolesekkmidlene er ganske ”dyre å ta imot”. Men de kommunene som ønsker dette, skal få muligheten. For å følge opp dette og sikre høy kvalitet på tilbudene, ønsker vi at disse kommunene innen utgangen av året skal sende inn en plan til godkjenning i styringsgruppa for Den kulturelle skolesekken.

Når det går midler både til fylkeskommuner og kommuner, stilles det større krav til koordinering og konstruktivt samarbeid. Jeg vil oppfordre til fleksibilitet og åpenhet for kombinasjonsløsninger så langt det lar seg gjøre, for å skape et best mulig tilbud for elevene. Spesielt vil det være viktig at storbyene, som sitter på en god del ressurser og institusjoner med statlig finansiering, ikke monopoliserer disse til bruk for grunnskoleelevene i byen, men lar dem komme alle barna i fylket til gode.

Kommunene får jo allerede i år mer egne midler, og det blir spennende å se hva som bygges opp av tilbud rundt omkring. Den lokale kulturen har en selvsagt plass i denne sammenhengen. Vi ser for oss at kommunene nå i større grad kan utvikle de lokale skolesekkene ved å trekke inn lokale museum, bibliotek, musikk- og kulturskole, kulturminner, kirken, lokale profesjonelle kunstnere eller annet i nærmiljøet. Kommunene står selvsagt også fritt til å hente inn tilbud fra hvor det måtte være i innland eller utland. Det er imidlertid viktig å presisere betydningen av kvalitetssikring, både kunst-/kulturfaglig og pedagogisk. Skolesekken skal ikke preges av amatørskap eller dilletanteri, men fylles med gode profesjonelle tilbud fra A til Å..

Jeg vil særlig oppfordre kommunene til å finne rom for et innhold som i utgangspunktet ikke er tilgjengelig eller kjent for barna. Det skal være plass for det som kan være både utfordrende og vanskelig å ta imot. Jeg tenker f.eks. på uttrykk fra andre kulturer, samtidskunst, samtidsmusikk, dansekunst og eksperimentelle kunstformer. Det er viktig å utvikle egenskaper som toleranse, interesse og undring overfor det ukjente og umiddelbart uforståelige. Elevene fortjener å få tilgang på det beste, og å få noe de kanskje ikke visste at de behøvde – og kanskje heller ikke visste at fantes – og som kanskje også var ukjent for lærerne og andre voksne. Nå er jeg i nærheten av et aspekt ved kunsten jeg selv synes er veldig viktig, nemlig at den kan sette i gang tankeprosesser og utfordre rådende oppfatninger og ideer. I møte med utfordrende kunst, kunst som vi kanskje ikke forstår, vil vi ikke bare kunne komme til å oppleve noe nytt, men også tenke tanker vi ellers ikke ville kommet på. Dette har faktisk sammenheng med det Matti Bergström sier om at det oppstår nye tanker i kollisjonen mellom kaos og orden. Kunst kan gi nålestikk til vår bedøvende følelse av velvære. I dag er det så lett å velge bort det som utfordrer. Man kan jo bare lukke seg inne i sin stue, sette seg i sofaen og skifte kanal. I møte med en stadig mer kommersialisert barne- og ungdomskultur håper jeg Den kulturelle skolesekken kan bidra til en mer kritisk og reflektert holdning blant barn og unge.

Kunst- og kulturformidling er en utfordrende oppgave. Selv om barn i høyeste grad er kompetente og samhandlende aktører i kulturlivet, er det sider ved kunsten som handler om kunnskap og erfaring, noe som kan læres. Denne dimensjonen ved kunst- og kulturformidlingen er det vi kan kalle ”dannelsesprosjektet”. Det er kritisert og kan diskuteres, men det er viktig ikke å kaste barnet ut med badevannet. I formidlingen blir det en utfordring å kombinere dette, både å formidle kunnskap og å skape rom for barna. De skal få lære om kunst, men de skal også få møte kunsten med sin egen erfaring og på sine egne vilkår. Vi har lett for å idyllisere barndommen og barns møte med kunst. Det må også være rom for det negative og frustrerende som møtet med kunsten også rommer. Kunst- og kulturformidling krever vilje til å lytte og gå inn i relasjon og dialog med barna.

Lærerne er uten tvil nøkkelpersoner i Den kulturelle skolesekken. Deres kunnskap, holdninger og engasjement vil være av stor betydning for elevenes utbytte. I det videre arbeidet med skolesekken ønsker vi derfor å fokusere på lærernes kompetanse. Jeg har fått signaler om at mange lærer ønsker høyere kompetanse i kunst- og kulturformidling for å kunne integrere Den kulturelle skolesekken i undervisningen. Stortinget har som kjent bestemt at midlene i skolesekken ikke skal gå til kompetanseheving av lærere. Vi ønsker derfor å arbeide for at det som er tilgjengelig av ordinære midler kan kobles til dette. Mange høgskoler har bygget opp tilbud i etter- og videreutdanning av lærere som er relevante for skolesekken, og da blir det viktig at det kan prioriteres tid og ressurser til dette på den enkelte skole.

Det finnes også en god del mer sporadiske kompetansehevingstiltak på kulturfeltet i form av kortere kurs, nettverkssamlinger og materiell til bruk i undervisningen. Nettstedet til Den kulturelle skolesekken fanger opp en del av dette, men jeg vil oppfordre alle som arbeider med slike tiltak rettet mot lærere om å la det bli kjent gjennom dette nettstedet. For å delta på disse, kreves det også at skolene holder seg oppdatert og prioriterer deltakelse. Vi vil gjøre vårt for at dette skal bli lettere.

Lærerne har en svært verdifull barne- og ungdomsfaglig kompetanse. Deres kjennskap til barn og unges verden overgår den de fleste av oss foreldre og andre voksne har. God kunst- og kulturformidling er avhengig av både kunstfaglig og barnefaglig kompetanse. Denne kombinasjonen vil kunne oppnås i et tettere samarbeid mellom kultur- og skolesektor, der vi har respekt for hverandres kvaliteter og er villig til å lære av hverandre. Vi har hørt at nettopp langvarige samarbeidsprosjekter der kunstnere og lærere deltar aktivt, har vært vellykkede for alle parter.

Gunnar Danbolt, professor i europeisk kunsthistorie, har sagt at ordet tradisjonelt har vært i sentrum i norsk skole og bildet i periferien. Vi kan nok også plassere annen kunst i samme kategori som bildet i denne sammenhengen. Skolen har lagt vekt på det kognitive, kunnskapsbaserte fremfor det estetiske. Et kunstverk befinner seg i en mellomstilling mellom disse kategoriene, det har en kognitiv side i og med at det er et historisk dokument. I tillegg har det altså en estetisk, ikke-kognitiv side. Læreren er trent i å formidle kunnskap, men i møte med et kunstverk kan dennes formidlingen komme til kort. Den estetiske siden kan ikke uten videre formidles. I god kunstformidling må det skje et samspill mellom eleven, kunsten og læreren. Danbolt mener, i tråd med Bergström, at elevene i større grad enn lærerne er på hjemmebane i møte med kunsten. De har en evne til å dikte videre og åpne kunstverket. Lærerne vil måtte la seg påvirke av elevene til en åpnere holdning. Antakelig kan et ideal i god kunstformidling beskrives som at elevene og lærerne leker sammen om kunstverket.

På kulturfeltet generelt håper jeg at Den kulturelle skolesekken vil føre til en statusheving av produksjon og formidling for barn og unge. Dette har i altfor lang tid vært noe for de spesielt interesserte. Dette har selvfølgelig sammenheng med at det ikke alltid har vært mye å hente rent økonomisk, men også at det i mange kunstmiljøer har vært forbundet med lav prestisje å arbeide med barn. Jeg håper Den kulturelle skolesekken kan bidra til å snu dette, slik at flere kan få øyene opp for de store kunstfaglige utfordringene og gevinstene som ligger i arbeid mot denne målgruppa. Det har også vist seg at kunstnere har relativt liten kunnskap om barn og unge som målgruppe. Men Den kulturelle skolesekken skal bli en utviklingsarena for de som produserer og formidler kunst og kultur til barn og unge, med økt kvalitet som overordnet mål.

En av undertitlene til denne konferansen er ”tilbake til start og full fart fremover”. Den kan tolkes på flere måter. Jeg tror som sagt det er viktig at vi har rom for mangfold og ulike løsninger i skolesekken. Men samtidig trenger vi å minne hverandre på utgangspunktet; nemlig at kunst og kultur er grunnleggende viktig, mer enn pynten på kransekaka. Vi må kunne løfte perspektivet over fordelingsordninger, spillemidler og rammetimetall. Det handler også om mer enn opplevelser. Det handler til syvende og sist om erkjennelse; å få møte noe som kan øke vår erkjennelse av hva som gjør livet meningsfullt og hva det vil si å være menneske. Vi skal ta de praktiske utfordringene på alvor, men troen på denne grunnleggende verdien av kunst og kultur må være vårt felles utgangspunkt for å sette ”full fart fremover”.

Jeg ønsker dere alle en god og inspirerende konferanse – og lykke til i det spennende arbeidet med Den kulturelle skolesekken.