Artikkel av miljøvernminister Børge Brende i Aftenposten 18.12.03

Fra krigsrop til løsninger i rovviltdebatten

Noen ting forandrer seg aldri, og av og til er det godt. Slik er det ikke i rovdyrdebatten når gamle ryggmargsreflekser tar overhånd i skyttergravene.

Stortingsmeldingen om en ny helhetlig, enklere og mer forutsigbar forvaltning av gaupe, jerv, bjørn, ulv og kongeørn i norsk natur hadde fortjent bedre enn å drukne i det Aftenposten 13. desember gjengir som "nye krigsrop" om ulven.

Når omkvedet fra naturvernhold er at meldingen er "livsfarlig for ulven", mens det fra bondehold hevdes at "bøndene vil blø", sier det seg selv at sannheten ligger et sted i mellom. Hensikten med meldingen er nettopp å legge frem forslag til hvordan vi kan forvalte mer levedyktige rovviltbestander og samtidig redusere de unødvendige konfliktene med bondenæringen.

Når det hevdes at konflikter og tap av sau på beite vil øke, er sannheten at vi foreslår en ny erstatningsordning som vil belønne saueeiere som øker tilsynet med dyrene og setter i gang effektive, forebyggende tiltak der tapene er størst.

Når det hevdes at lokalbefolkningen fratas mulighet til å styre over egne utmarksressurser, er sannheten at staten vil stille opp økonomisk for dem som vil gjøre fornuftige tilpasninger til at det fortsatt skal finnes levedyktige bestander av gaupe, jerv, kongeørn, bjørn og ulv også i Norge.

Når det hevdes at meldingen er en "nesten-utrydningsplan for ulv", er sannheten at vi fortsatt skal forvalte ulv etter de samme bestandsmålene som i dag og i de områdene hvor ulven i dag er naturlig utbredt. For øvrig områder som uansett henger geografisk sammen med svenske ulvebestander, og hvor kun 2% av dagens norske sauehold foregår.

Norge har etter Bern-konvensjonen en forpliktelse til å sikre overlevelsen til alle de store rovdyrene i norsk natur. Spørsmålet er derfor ikke om vi skal ha rovdyr i norsk natur, men hvor vi skal forvalte dem og hvordan.

Alle parter burde derfor være tjent med å krabbe opp fra skyttergravene, og bidra til å finne løsninger som alle kan leve med. Regjeringen har lagt sine forslag på bordet.

Vi vil fastsette nasjonale og regionale minimumsbestander for hver art. Innenfor disse målene skal nye rovviltnemnder i seks nye regioner få hovedansvaret for både skadefelling, kvotejakt og lisensjakt på gaupe, jerv og bjørn. Dette vil samtidig gi økt lokal innflytelse i rovviltforvaltningen. Jeg vil også åpne for lisensjakt på bjørn og ulv der lokale jegere vil kunne slippe til, så lenge vi ikke truer bestandenes overlevelse.

Kun 14% av driftsenhetene med sau har i dag rovvilttap. Dette vil kunne reduseres ytterligere gjennom økt skille mellom beitedyr og rovvilt. En viss geografisk konsentrasjon av dagens utbredelse av rovvilt vil ikke true levedyktigheten, samtidig som driftstilpasninger eller omlegginger i saueholdet der det skal være rovvilt vil redusere konfliktene med saueholdet.

Med dette ønsker jeg å legge grunnlaget for en helhetlig rovviltpolitikk som ivaretar nasjonale og internasjonale forpliktelser og bidrar til bedre dyrevelferd, større lokal deltagelse, større forutsigbarhet og færre konflikter. Denne helheten må ikke få drukne i mediestøyen som lett oppstår hver gang noen roper "ulv, ulv".