5.1 Statlig styring gjennom

økonomiske virkemidler

Departementets intensjon ved utforming av finansieringsordningene er å sikre en sterkere styring med ressursbruken. Departementet har derfor igangsatt og vil videreutvikle et arbeid med å forbedre de statlige finansielle virkemidlene.

Virkemidlene er rettet inn mot følgende formål:

1. Styrke de regionale helseutvalgs muligheter til å koordinere pasientbehandling, utdanning og forskning i regionen.
2. Utvikling av et stadig bedre tilbud til psykiatriske pasienter og pasienter med kroniske lidelser.
3. Fremme intern effektivisering i sykehusene. Økte bevilgninger må knyttes direkte til økt pasientbehandling.
4. Sikre at fylkeskommunene selv prioriterer sykehustjenester i tråd med nasjonale målsettinger og ikke reduserer egen innsats ved tildeling av øremerkede statlige tilskudd.
5. Sette fylkeskommunene i stand til bedre å ivareta viktige utdanningsoppgaver.

Staten kan påvirke fylkeskommunenes prioriteringer og ressursutnytting ved hjelp av økonomiske virkemidler. Når staten overfører penger til fylkeskommunene, er det for å sette disse i stand til og/eller motivere dem til å oppfylle nasjonale målsettinger. Overføring av penger til drift av spesialisthelsetjenesten kan i prinsippet skje på to måter; gjennom generelle rammetilskudd og gjennom øremerkede tilskudd. De to overføringsformene kan benyttes hver for seg eller i kombinasjoner med hverandre.

Bruken av økonomiske virkemidler vil vanligvis indirekte påvirke beslutninger i helsesektoren, i motsetning til juridiske virkemidler som tar sikte på direkte regulering. Gjennom generelle tilskudd og refusjonsordninger kan fylkeskommunene stimuleres til høyere generelt aktivitetsnivå. Gjennom tilskudd til spesielle behandlingsprogram kan staten påvirke prioriteringer i helsevesenet. Dette kan være nødvendig med utgangspunkt i nasjonale mål og nødvendige satsinger. Det vil fremdeles være behov for slike tilskuddsordninger for å sikre en utvikling av nye behandlingstilbud og å forsterke tilbudet på områder som er for lavt prioritert.

5.2 Hvordan de økonomiske virkemidlene brukes i dag

Det generelle rammetilskuddet er et virkemiddel som sikrer fylkeskommunene en basisfinansiering for å ivareta helse- og sykehustjenester og andre fylkeskommunale oppgaver. Poliklinikkrefusjoner og andre øremerkede tilskuddsordninger er de viktigste økonomiske virkemidler Sosial- og helsedepartementet har i forhold til sykehussektoren.

Oversikten over dagens finansiering av somatiske sykehus illustrerer at rammefinansiering er hovedprinsippet for finansiering av sykehustjenester. Driftsutgiftene ved de somatiske sykehusene finansieres i hovedsak av fylkeskommunenes «frie inntekter» (fylkeskommunenes skatteinntekter og rammeoverføringer fra staten).

Tilsvarende er fylkeskommunens finansieringsordning for sine sykehus i all hovedsak rene rammebudsjett. I 1995 utgjorde rammetilskuddet fra fylkeskommunene nærmere 70 prosent av de somatiske sykehusenes inntekter.

Det fylkeskommunale tilbudet innen psykiatrien finansieres etter samme modell som somatiske sykehus. Statlige tilskudd i form av poliklinikkrefusjoner og andre øremerkede tilskudd utgjør en mindre andel i psykiatrien, men dekker en stadig økende andel av de samlede utgifter, og er viktige økonomiske virkemidler for departementet for å styrke disse helsetjenestene.

Som det går fram av oversikten ovenfor, ble 4,5 mrd kr eller 87 prosent av de i alt ca 5,7 mrd kr som ble brukt til psykisk helsevern i fylkene i 1995, dekket av fylkeskommunenes såkalte «frie inntekter». De resterende 13 prosent av brutto driftsutgifter til psykisk helsevern i fylkene ble finansiert av statlige refusjoner for virksomheten ved de psykiatriske poliklinikkene (5 prosent), statlige øremerkede tilskudd (5 prosent), og egenandeler, salgs- og leieinntekter o.l. (tilsammen 3 prosent).

De statlige øremerkede tilskuddene utenom poliklinikkrefusjonene har økt ytterligere i 1996 og 1997. Prosentandelen kan ikke beregnes da det ikke foreligger regnskapstall, men kan anslås til 12-13 prosent for 1996.

Statens bidrag til finansieringen av psykisk helsevern har, både i absolutte tall og relativt sett, vært økende de siste år, mens fylkeskommunenes bidrag har holdt seg omtrent uendret, målt i faste priser. Økningen i den statlige finansieringen skyldes først og fremst de nye øremerkede tilskuddene til økt behandlingskapasitet som hovedsakelig fordeles etter objektive kriterier.

Staten gir også en rekke tilskudd til fylkeskommunenes investeringer i sykehussektoren. Bygging av sykehus er fylkeskommunenes ansvar. I tillegg til fylkeskommunenes egen finansiering (egenkapital og lån i Kommunalbanken) refunderer staten godkjente kostnader til amortisering ved nybygg eller ombygging for alle somatiske sykehus.

Refusjonsordningen omfatter ikke bygninger til psykisk helsevern, sykehoteller og sykehusapotek. Departementet vil imidlertid vurdere om den statlige refusjonsordningen også bør omfatte bygninger til psykisk helsevern.

1 Kilde:Samdata-sykehus (SINTEF-NIS)

5.3 Problemene med dagens finansieringsordning

Departementet mener at dagens finansieringsordning ikke i tilstrekkelig grad har stimulert fylkeskommuner og sykehus til prioritering i tråd med nasjonale målsettinger. Utviklingen av helsetjenestetilbudet har de senere år ikke vært i tråd med den sterke økningen i statlige bevilgninger til helseformål.

Rammebevilgningene har ikke gitt tilstrekkelig stimulans til høyere aktivitet innenfor helsesektoren. I finansieringssystemet blir det ikke synliggjort klar sammenheng mellom innsats og ressurstilgang. Det har fremstått som et paradoks at sykehus og fylkeskommuner som innfrir behovet for økt aktivitet, dermed pådrar seg en forverret økonomisk situasjon. Satt på spissen kan man si at ineffektivitet «lønner» seg; dess færre pasienter, jo bedre sykehusøkonomi.

Ressursinnsatsen i norske sykehus har i faste priser økt med 7,9 prosent fra 1992 til 1995 og utgjorde i 1995 totalt 20,5 milliarder kroner. Figur 5.1 illustrerer at hele denne økningen er finansiert av de statlige tilskuddene (poliklinikkrefusjoner, statlige øremerkede tilskudd og annet), mens fylkeskommunenes egne utgifter er redusert med 284 millioner kroner i perioden 1992-95. I et notat fra2 NIBR blir det vist til at det er et generelt problem at de øremerkede statlige tilskuddene er lite treffsikre og at de «lekker» til andre sektorer.

Samtidig er det behov for økt behandlingskapasitet i hele sykehussektoren. Aldri har så mange stått i kø for å få behandling, og aldri er det registrert så mange brudd på ventetidsgarantien innen somatikken (19 115 brudd pr. 31. desember 1996 mot 10 019 brudd pr. 30. april 1996 (Kilde: Kommuneforlaget)). Det må imidlertid tas forbehold om mulige feil i ventelistetallene som skyldes ulik registreringspraksis.Økningen i ventelistene ser vi parallelt med at antall behandlede pasienter også øker. En av forklaringene er at den økte ressursinnsatsen i sykehusene i hovedsak har møtt et økt behov for øyeblikkelig hjelp. Det er fremdeles et stort og udekket behov for å øke behandlingsaktivitet innenfor sykehusenes planlagte virksomhet, det vil si den del av virksomheten som behandler pasienter som står på ventelister.

Enkelte av dagens tilskuddsordninger virker byråkratiserende, i den forstand at de gir uforholdsmessig store administrative kostnader i forhold til tilskuddets størrelse. Mange små tilskuddsordninger krever relativt sett mye ressurser, mens større tilskuddsordninger er vanskelig å følge opp. Et av formålene med departementets gjennomgang er således å redusere omfanget av tilskudd som er tunge å administrere.

5.4 Hvordan departementet vil bruke økonomiske virkemidler fremover

Målsettingen med de øremerkede tilskuddene er å stimulere til god ressursutnytting og riktig prioritering. Denne målsettingen anses ikke innfridd på en tilfredsstillende måte med dagens finansieringsordning. Departementet vil derfor gjennomgå de øremerkede tilskuddene til helseformål og gjennomføre endringer i finansieringsordningen.

Departementet legger opp til økt bruk av overføringsordninger som stimulerer til høyere aktivitet. Tilskuddene vil rettes inn mot:

• Tiltak for å fremme regional samordning av helsetjenesten
• Tiltak for å styrke tilbudet innen psykiatri og rehabilitering
• Tiltak for å fremme bedre intern organisering av sykehus, jfr. forslag i Steineutvalgets innstilling3
• Økt pasientbehandling gjennom den innsatsstyrte finansieringsordningen
• Tiltak for å bedre utdannings- og rekrutteringssituasjonen innen helsepersonellområdet
• Tiltak for å øke poliklinisk virksomhet og dagkirurgi.

Det ligger allerede en klar dreining i Sosial- og helsedepartementets bruk av tilskuddsordninger rettet mot fylkenes sosial og helsetjeneste. I 1995 var ca 43 prosent av de samlede tilskudd fra departementet såkalte aktivitetsbaserte refusjoner, i 1998 vil ca 80 prosent av de samlede tilskudd være det. Dette skyldes i hovedsak introduksjonen av innsatsstyrt finansiering, men har også en forklaring i mindre omfang av andre typer av øremerkede tilskudd.

Øremerkede midler fra staten til å øke antall pasientbehandlinger i sykehusene har utgjort en stadig viktigere del av statlige tilskuddsmidler. Fra 1992 er det benyttet både objektive (befolkningsbaserte) og aktivitetsavhengige fordelingskriterier. I den såkalte toppfinansieringsordningen i 1993 og 1994 ble sykehusenes aktivitet lagt til grunn for tildelingen av de øremerkede midlene til fylkeskommunene. Innsatsbasert finansiering fra 1997 forsterker ytterligere profilen i tilskuddsordningen rettet mot økt aktivitet.

Stortinget har vedtatt å innføre innsatsstyrt finansiering av somatiske sykehus fra 1. juli 1997 (Innst. S. nr. 27 (1996-97)). Hovedmålsettingen med innsatsstyrt finansiering er å stimulere til økt behandlingsaktivitet gjennom å øke behandlingskapasiteten ved norske sykehus. I statsbudsjettet for 1997 er det i tilknytning til innsatsstyrt finansiering bevilget 609 mill. kroner for annet halvår 1997.

Innsatsstyrt finansiering er en blandingsmodell som bygger på rammefinansieringsordningen, supplert med en refusjonsordning pr. behandlet pasient. Hensikten med en slik kombinert løsning er å forene de beste sidene av ulike finansieringsordninger. Rammetilskudd til fylkeskommunen vil imidlertid fortsatt være det viktigste grunnlag for finansiering av sykehus. Innsatsstyrt finansiering er en finansieringsreform som gjelder innleggelser i somatiske sykehus.

Refusjonssystemet bygger på bruk av DRG-klassifikasjon som grupperer somatiske lidelser etter forventet ressursforbruk. Det knyttes så en refusjonssats til hver gruppe som er beregnet på grunnlag av gjennomsnittlige behandlingskostnader knyttet til de ulike gruppene.

Ordinære øremerkede tilskudd vil fremdeles være det dominerende innenfor tilskuddsordningene til psykiatrien. I motsetning til somatisk sektor foreligger det ikke noe DRG-system som grupperer psykiatriske lidelser på en meningsfull måte etter behandlingskostnader. Forsøk på å prise behandling av psykiatriske pasienter i et refusjonssystem ville derfor kunne slå ut på tilfeldige og uforutsette måter og vil ikke være egnet til å styre aktiviteten mot de gruppene som i størst grad trenger behandling. Av disse grunner er det ikke foreslått å innføre innsatsstyrt finansiering for behandling av pasienter ved psykiatriske institusjoner.

Departementet legger opp til en ytterligere opptrapping av øremerkede tilskudd til psykisk helsevern. Opptrappingen foreslås gitt som tilskudd til omstrukturering og styrking av behandlingskapasiteten med hovedvekten på desentralisert psykiatrisk spesialisttjeneste og til barne- og ungdomspsykiatrien. For å stimulere til utvikling av de tjenestetypene det er størst behov for, foreslås disse midlene fordelt etter søknad.

For psykiatriske poliklinikker har man imidlertid siden 1988 hatt en refusjonsordning basert dels på antall årsverk og dels pr. henvist pasient. Den statlige refusjonen er for 1994 beregnet å utgjøre 29 prosent av de voksenpsykiatriske poliklinikkenes driftsutgifter. For barne- og ungdomspsykiatrien er tilsvarende tall 42 prosent.

Refusjonsordningen har bidratt til en kraftig vekst i den polikliniske virksomheten. Fra 1997 er refusjonsordningen justert og det er innført en konsultasjonstakst for å stimulere til økt behandlingsaktivitet og prioritering av pasienter med behov for lengre tids behandling.

Stortinget har ved behandling av St.meld. 44 (1996-97) om ventetidsgarantien sluttet seg til at psykiatrisk behandling er holdt utenfor innsatsstyrt finansiering, jfr. Innst. S. nr. 27 - 1996-97.

5.4.1 Okning i refusjonssatsen fra 30 til 40 prosent

Hovedutfordringen ved norske sykehus er i dag knyttet til å øke pasientbehandlingen og redusere gjennomsnittlige ventetider. Innsatsstyrt finansiering forventes å virke aktivitetsstimulerende og er den viktigste forutsetning for å oppnå høyere aktivitet.

Refusjonsandelens størrelse er tidligere drøftet i St. meld. nr. 44 «Ventetidsgarantien - kriterier og finansiering».

Der heter det at refusjonens størrelse bør fastsettes i henhold til ønskene om aktivitetsvekst, utgiftskontroll og å unngå uheldige vridningseffekter. Departementets avveining var at disse forholdene tilsa en refusjonsandel i størrelsesorden 20 - 40 prosent

Den endelige størrelsen på refusjonssatsen har vært gjenstand for vurdering underveis i iverksettingsfasen. I St. prp. nr. 1 (1996-97) ble det foreslått en refusjonssats på 30 prosent. Departementet har senere kommet fram til at den aktivitetsavhengige andelen i innsatsstyrt finansiering bør heves fra 30 til 40 prosent. En heving av refusjonssatsen til 40 prosent vil i større grad være med på å sikre at innsatsstyrt finansiering gir effekt i form av en aktivitetsøkning og kan være en viktig forutsetning for at sykehusene kan realisere en kapasitetsøkning.

En økning i refusjonssatsen innebærer at usikkerheten knyttet til statens totalutgifter øker noe.

Med bakgrunn i de nevnte argumenter vil departementet understreke at en økning i refusjonssatsen kan gi flere fordeler sett fra pasientenes, helsepersonellets og myndighetenes synsvinkler:

Likeverdig tilgang til nødvendige helsetjenester for alle er det bærende prinsipp i den offentlige helsesektoren. Likevel er det største problemet med helsetjenesten, sett fra pasientenes og de pårørendes side, at det er for lang ventetid både på diagnostikk og behandling. Innsatsstyrt finansiering er en reform som er rettet inn mot å øke kapasiteten i sykehusene. Når departementet foreslår å øke refusjonssatsen i innsatsstyrt finansiering, er det forventet at fylkeskommunene/sykehusene kan realisere en kapasitetsøkning. En slik positiv effekt vil virke inn på køsituasjonen, og pasienter som står i kø kan komme raskere til undersøkelse og behandling.

Det er imidlertid igjen viktig å understreke at en for å lykkes må bygge opp kapasiteten både på personell- og utstyrssiden, i tråd med allerede igangsatte og foreslåtte tiltak innenfor disse områdene. Departementets oppfatning er at fylkeskommuner og sykehus som ønsker maksimalt utbytte av finansieringsreformen, også stimuleres til å avsette ressurser til utstyr og personell. For myndighetene kan vissheten om sammenhengen mellom innsats og inntekter være en tilskyndelse til å opprette nye stillinger i sykehusene og å sette iverk tiltak for å rekruttere helsepersonell. Departementet ønsker således å forsterke denne effekten ved å øke inntektene som fremkommer av økt ressursutnytting og aktivitet.

Motivasjon er viktig for alle arbeidstakere, og helsepersonell er ikke noe unntak. Sykehusenes inntekter er i ulik grad synlige for de som arbeider der. Såfremt helsepersonellet gjøres kjent med og blir fortrolige med sammenhengen mellom arbeidsinnsats og ressurstilførsel, er det rimelig å anta at en ytterligere understrekning av denne sammenhengen kan gi økt motivasjon for helsepersonell på alle plan.

Hvordan motvirke mulige utilsiktede vridninger i behandlingstilbudet

En finansieringsordning med et vesentlig innslag av en aktivitetsavhengig andel innebærer en fare for at det kan oppstå utilsiktede vridninger i behandlingstilbudet. Faren for nedprioritering har særlig vært uttalt for pasienter innen rehabilitering og pasienter som har kroniske lidelser. I utformingen av systemet har departementet derfor lagt vekt på å motvirke dette.

Departementet vil understreke at innsatsstyrt finansiering har som mål å øke behandlingsaktiviteten, både for dagbehandlinger og for innleggelser. Alle pasienter som behandles i offentlige sykehus, vil få bedret tilbud og redusert ventetid. Dette vil også komme pasienter med kroniske lidelser til gode. Ved å gi DRG-refusjonen til fylkeskommunene, ønsker departementet å gi disse mulighet for individuell viderefinansiering av sine sykehus for å sikre ressurser for behandling av alle pasientgrupper.

Innsatsstyrt finansiering vil bli gjenstand for en gjennomgående oppfølging og evaluering. Det vil i den anledning bli lagt vekt på å følge utviklingen knyttet til behandlingen av rehabiliteringspasienter og pasienter med kroniske lidelser nøye.

Innføringen av innsatsstyrt finansiering er ikke alene tilstrekkelig for å løse alle utfordringer norsk helse- og sykehusvesen står overfor. Derfor er det viktig at innføringen av innsatsstyrt finansiering ses i sammenheng med andre økonomiske virkemidler. Parallelt med satsingen på innsatsstyrt finansiering er også takstene for dagkirurgi og annen ressurskrevende poliklinisk behandling vesentlig styrket. I statsbudsjettet for 1997 er det lagt opp til en økning på ca. 533 mill. kroner til dette formål.

5.4.2 Okonomiske insentiver som kan bidra til færrest mulig garantibrudd

Det behandles i dag flere pasienter enn noen gang tidligere ved norske sykehus; 90 prosent av garantipasientene får behandling innen garantifristen og 75 prosent av garantipasientene får behandling innen 3 måneder. Likevel oppfattes lange ventetider og mange garantibrudd som den største svakhet ved norsk sykehusvesen i dag.

Dagens insentivstruktur motvirker på mange måter korte ventetider, få garantibrudd og riktig registrering, ettersom lange ventelister og mange garantibrudd ofte har vært «premiert» med ekstra ressurser. Dette gjelder både på sykehusnivå, avdelingsnivå, internt i sykehusavdeling og kanskje også på fylkesnivå. En slik «belønning» kan i verste fall føre til at enkelte sykehus fremstiller ventelistesituasjonen som verre enn den faktisk er. Det er derfor grunner til å se nærmere på hvordan en økonomisk ordning kan belønne færrest mulig garantibrudd. I kapittel 6 skisseres et mulig opplegg for endring av økonomiske insentiver for å bidra til færre garantibrudd.

5.4.3 Polikliniske takster og refusjon for dagbehandling

Bruk av takster for poliklinisk behandling har vært et viktig virkemiddel for å stimulere sykehusene til mer effektiv behandling. Gjennom ytterligere økning av takstene på dagkirurgi og annen dagbehandling vil behandlingskapasitet i sykehusenes sengeposter bli frigjort. Dette blir dermed et viktig virkemiddel for å utnytte den totale behandlingskapasitet i somatiske sykehus. Fra fagmiljøene pekes det på et stort potensial som ligger i bruk av moderne kirurgiske teknikker og dermed dagbehandling i tiden fremover.

For pasienten vil økt dagbehandling og bruk av dagkirurgi være positivt fordi det:

• er mindre traumatiserende, dvs mindre snitt, lettere narkose enn ved tradisjonell kirurgi,
• innebærer kortere behandlingstid og
• raskere rekonvalesens.

Ulemper ved økt dagkirurgi kan være:

• mindre trygghet (ved ikke å være på sykehuset),
• avhengighet av nærhet til bosted.

Økt innsats i form av poliklinisk behandling og dagkirurgi kan føre til økte krav om etterbehandling og oppfølging i kommunehelsetjenesten.

5.4.4 Stimulering av økt kapasitet innenfor de helsefaglige utdanningene

Fylkeskommunenes viktigste oppgaver innenfor utdanning av helsepersonell er knyttet til spesialistutdanning av leger og sykepleiere.

Regjeringens hovedmålsettinger når det gjelder satsinger innenfor helsepersonellfeltet, er å:

• motvirke personellmangel som gjenspeiler unødig rigide grenser for arbeidsdeling mellom grupper,
• kanalisere helsepersonell inn mot prioriterte oppgaver i det offentlige helsevesen og sikre god geografisk fordeling av fagfolk,
• øke utdanningskapasiteten, særlig innen videreutdanning for sykepleiere, medisinerutdanningen og gjennom et eget kompetansehevingsprogram for hjelpepleiere,
• legge til rette for økt rekruttering av helsepersonell fra utlandet.

Stortinget har for 1997 bevilget 70 mill. kroner som øremerkede tilskudd til personellfeltet. Tilgangen på kvalifisert helsepersonell er avgjørende for ventelistesituasjonen, og departementet vil fortsatt legge opp til bruk av prioriteringsvridende tilskudd for å stimulere viktige personelltiltak. Departementet ønsker med dette å bidra til å få flere kvalifiserte søkere til ledige stillinger i den offentlige helsesektoren.

Departementet legger opp til å øremerke tilskudd som knyttes til fylkeskommunenes ivaretakelse av viktige utdanningsoppgaver.

5.4.5 Tiltak for å sikre at helsepersonell forblir i offentlige sykehus

Tilskudd til utdanningstiltak er ikke tilstrekkelig i forhold til helsepersonelltilgang; muligheter for kompetanse- og fagutvikling er også viktig. For sykehusene kan en satsing på økt pasientbehandling imidlertid komme i konflikt med satsing på kompetanse- og fagutvikling. For å motvirke en slik tendens utprøves det nå ordninger, der stor behandlingsaktivitet belønnes med midler til kompetanseutvikling.

5.4.6 Tiltak for å understøtte regionens rolle i planlegging og samordning av helsetjenesten

For å styrke samarbeidet på tvers av fylkesgrensene har Stortinget for 1997 bevilget 64 mill. kroner til dette formålet. Departementet legger opp til å videreføre og styrke det helseregionale samarbeidet.

Flere tilskuddsordninger vil fremover fordre en godkjenning/innstilling fra de regionale helseutvalgene.

Tilskuddsordninger fra staten knyttet til samarbeid i regionen, vil heretter bli underlagt innstillingsmyndighet fra det regionale helseutvalg. Dermed gis disse større innflytelse over den samlede ressursutnyttelse i regionen.

Departementet vil blant annet foreslå at det samordnes fra regionalt hold hvilke pasienter som skal få tilbud om behandling innenfor den planlagte ventelistebroen til utlandet.

5.5 Departementets forslag

Departementet har igangsatt og vil gå videre med et arbeid for å forbedre de statlige finansielle virkemidlene. Tiltakene er i tråd med departementets strategi om å legge opp til økt bruk av øremerkede tilskudd basert på aktivitet og fylkeskommunal egenfinansiering. Departementet anser innsatsstyrt finansiering som det viktigste økonomiske virkemiddel for å øke behandlingsaktiviteten i somatiske sykehus. For psykisk helsevern videreføres et statlig øremerket tilskudd. Det vil bli vurdert hvordan tilskuddet kan utformes for å hindre en utilsiktet vridning i retning av nedprioritering av psykisk helsevern i fylkeskommunene.

Departementet foreslår følgende:

• En økning av refusjonsandelen fra 30 til 40 prosent. En heving av refusjonssatsen til 40 prosent vil i større grad være med på å sikre at innsatsstyrt finansiering gir effekt i form av en aktivitetsøkning og kan være en viktig forutsetning for at sykehusene kan realisere en kapasitetsøkning. Praktiske hensyn tilsier at endringen i refusjonssats skjer fra 1. januar 1998. Departementet vil komme nærmere tilbake til gjennomføring av endringen i budsjettet for 1998.
• En ytterligere opptrapping av øremerkede tilskudd til psykisk helsevern. Opptrappingen foreslås gitt som tilskudd til omstrukturering og styrking av behandlingskapasiteten med hovedvekten på desentralisert psykiatrisk spesialisttjeneste og barne- og ungdomspsykiatrien. For å stimulere til utvikling av de tjenestetypene det er størst behov for, foreslås disse midlene fordelt etter søknad.
• Øremerking av tilskudd knyttet til fylkeskommunenes ivaretakelse av viktige utdanningsoppgaver
• Å stimulere til personelltiltak gjennom bruk av såkalte «prioriteringsvridende» tilskudd. Tiltakene vil være rettet inn mot å motvirke personellmangel ved å kanalisere helsepersonell inn mot det offentlige helsevesen, sikre geografisk fordeling, øke utdanningskapasiteten og øke rekrutteringen av fagpersonell fra utlandet.
• Statlige tilskudd som fordrer samarbeid i regionen, foreslås underlagt innstillingsmyndighet fra de regionale helseutvalg, som dermed gis større innflytelse over den samlede ressursbruken i regionen.