11 ANDRE MOMENTER I UTVALGETS MANDAT

11.1 BRUK AV FAGMILJØENES KOMPETANSE

Hvordan fagmiljøenes kompetanse kan brukes på tvers av skoleslag, profesjonsutdanning og nivå, har utvalget hatt med i sine vurderinger under andre mandatpunkter. Listen nedenfor oppsummerer hvordan utvalget mener fagpersonalets/undervisningspersonalets kompetanse kan brukes på tvers av nevnte skillelinjer.

Utvalget har for øvrig diskutert mulighetene for å benytte personer i utøvende profesjon i undervisning, veiledning og vurdering innenfor høgre kunstutdanning. Dette forekommer allerede i en viss utstrekning, og utvalget ser det som viktig å videreutvikle slik kontakt mellom aktivt utøvende kunstnere og kunstformidlende institusjoner på den ene siden og utdanningsmiljøene på den andre siden.

• Det er en forutsetning at fagpersonalet/undervisningspersonalet i én kunstfaglig profesjonsutdanning samarbeider med fagpersonalet i andre kunstutdanninger om å utvikle nye videreutdanningsenheter som bygger på profesjonsutdanningene (jf kapittel 7.7, 8.4 og 9.4).
• For utvikling av hovedfagsstudier og doktorgradsprogram er det nødvendig med bredt samarbeid mellom alle kunstutdanninger. Her må fagpersonale som i dag arbeider på grunnutdanningsnivå, gå inn med sin kompetanse på høgre nivå (jf kapittel 6.6 og 6.7).
• Lærere i musikk- og kulturskolene bør i størst mulig grad benyttes som undervisningspersonale i grunnskolen, og allmennlærere med kunstfaglig utdanning fra de private kunstfagskolene bør nyttes i de kommunale musikk- og kulturskolene (jf kapittel 11.6).
• For utvikling av tilbud i praktisk-pedagogisk utdanning ved kunsthøgskolene forutsettes fagpersonale å samarbeide om fagdidaktikkdelen i utdanningen (jf kapittel 9.3).

Lærere i de private kunstfagskolene som har formell pedagogisk kompetanse, kan allerede undervise både i grunnskole og i videregående opplæring.

11.2 OPPTAKSKRAV

Følgende utdanninger har ikke krav om generell studiekompetanse: danselinjen ved danseutdanningen, skuespillerlinjen ved teaterutdanningen og de tre utdanningene som er kunstakademier. Koreografutdanningen, dansepedagogutdanningen, designerutdanningene og utdanningene innenfor spesialisert kunst har generell studiekompetanse som opptakskrav. Sceneinstruktørutdanningen stiller krav om fullført videregående opplæring. Operautdanningen har ikke generell studiekompetanse som formelt opptakskrav, men gjennom den forutgående utdanning har de fleste studenter her generell studiekompetanse fordi den til vanlig kreves for opptak til høgre musikkutdanning.

Utvalget har drøftet om generell studiekompetanse bør innføres som opptakskrav i alle kunstutdanningene under mandatet. Spørsmålet må sees i lys av om videregående opplæring ville ha bidradd til rekruttere søkere og til å heve søkernes nivå slik at startnivået kunne legges høyere.

Utvalget har konkludert med at opptaks-/startnivået grunnet stort antall søkere ligger på et tilstrekkelig høyt nivå, og det er lite aktuelt å diskutere en heving av dette nivå. Av kapitlene 4 og 5 går det også fram at det er svært forskjellig fra kunstart til kunstart hvilken betydning videregående opplæring har som rekrutteringsgrunnlag og reell faglig utvikling.

I kunstfagene dans og drama har få videregående skoler tilbud på VK I- og VK II-nivå. I begge disse kunstarter vil rekrutteringen av talenter være mye viktigere enn å sikre at alle har allmenndanning i form av generell studiekompetanse. I tillegg vil aldersaspektet i dansefaget medføre at generell studiekompetanse som opptakskrav ville være en alvorlig hindring for tidlig karrierestart. Når det i tillegg viser seg at alle dansestudenter i dag har gjennomført mye danseopplæring utenom vanlig skolegang, sier det seg selv at generell studiekompetanse ikke ville ha mye å si fra eller til.

Videregående opplæring har langt mer utbygget tilbud når det gjelder de visuelle kunstfagene. Men også her har en stor del av søkerne gjennomført opplæring utenom vanlig skole. Slike supplerende opplæringstilbud i privat og offentlig regi kan etter utvalgets oppfatning være like viktig som opplæringstilbudet innenfor videregående opplæring.

Utvalget viser til argumentasjonen i delinnstilling av 19. april 1999 fra Mjøs-utvalget (Mjøs-utvalget 1999). Utvalget mener denne argumentasjon delvis er aktuell for de foreslåtte kunstutdanninger. På dette grunnlag mener utvalget at generell studiekompetanse bør kunne erstattes av realkompetanse der det er behov for det, slik at også kravet om generell studiekompetanse etter bestemte regler kan fravikes i kunstutdanninger som i dag har dette som et opptakskrav.

• Utvalget foreslår at de utdanninger som i dag ikke har generell studiekompetanse som opptakskrav, heller ikke i fremtiden bør innføre et slikt krav. De utdanninger som allerede har dette opptakskrav, kan beholde det, men de bør praktisere unntak fra kravet i de tilfeller den enkelte institusjon finner faglig forsvarlig.

Utvalget har således vurdert hvordan det kan slå ut for de som ikke har generell studiekompetanse, dersom de vil kombinere deler av en kunstutdanning med annen høgre utdanning. Utvalget har sett det som en hovedsak å vurdere utdanning til kunstner og designer som helhetlige, gode profesjonsutdanninger. Utvalget har derfor valgt å ikke prioritere modeller eller studieinnholdet på en slik måte at det primært blir lagt til rette for å gjennomføre deler av kunstutdanning med sikte på å kombinere den med annen høgre utdanning. Utvalget derfor ikke sett det som rimelig å innføre generell studiekompetanse som opptakskrav med den begrunnelse at studenten lettere skal kunne gå over fra kunstutdanning til annen høgre utdanning.

Utvalget viser her til sitt forslag om at gjennomført 4-årig profesjonsutdanning medfører generell studiekompetanse. Ferdig utdannede kunstnere og designere kan altså søke opptak i annen høgre utdanning uten å ha slik kompetanse ved opptak til kunstutdanningen.

Endelig har utvalget sett en eventuell manglende generell studiekompetanse i forhold til opptak til de foreslåtte hovedfagsstudier innenfor kunstutdanning. Utvalget viser her til de opptakskrav til hovedfaget som er foreslått i utredningen, og til forslaget om at gjennomført 4-årig profesjonsutdanning skal medføre generell studiekompetanse. Sistnevnte forslag er uttrykk for at profesjonsutdanningen til kunstner eller designer, slik disse utdanningene er foreslått, i seg selv forventes å heve kandidaten opp til startnivået for hovedfagsstudiet.

Alle kunstutdanningene benytter opptaksprøver. Søkernes realkompetanse i form av relevante kunstneriske kunnskaper og ferdigheter blir her vurdert i forhold til opptakskriterier som er utviklet over lang tid i de enkelte fagmiljøer. Disse kriteriene oppfattes som selvfølgelige eller ufravikelige innenfor kunstutdanningene, og utvalget har derfor ikke gått inn på en vurdering av denne type opptakskrav.

11.3 SAMORDNING AV NÆRT BESLEKTEDE DISIPLINER?

Utvalget er bedt om å vurdere samordning/integrering av nært beslektede fagområder/disipliner på tvers av profesjonsutdanning/kunstart. Med "samordning" og "integrering" menes her at emner eller arbeidsmåter fra flere profesjonsutdanninger samles i ett studieopplegg, og at studentene fra de impliserte profesjonsutdanningene deltar i dette opplegget sammen.

Utvalget ser det som viktig at slike integrerte opplegg fortsatt kan kombineres med atskilte opplegg. I enkelte kunstutdanninger er det vanlig at enkeltstudenter eller grupper hospiterer i en annen profesjonsutdanning. Etter hvert forholdene kan legge bedre til rette for det, for eksempel ved omlokalisering eller samlokalisering, kan slik ad hoc-samordning medføre at integrerte eller samordnede studieopplegg utvikler seg til årvisse foreteelser som på sikt kommer inn i studieplanene i form av faste, organiserte opplegg.

Slikt samarbeid kommer ikke nødvendigvis som følge av initiativ "ovenfra" eller "nedenfra". Samordning kan også skje som følge av en vekselvirkning mellom ledelse og fag-/undervisningspersonale. Utvalget tror at samordning som utvikler seg "nedenfra", generelt kan fungere bedre faglig enn en pålagt samordning "ovenfra". Men initiativer til samordning også må komme fra ledelsen, blant annet i form av forslag til debatt og i form av konkret tilrettelegging, for eksempel ved hjelp av timeplan.

Konkret tilrettelegging for samordning på tvers av profesjonsutdanning kan også skje gjennom at ledelsen legger til rette for samarbeid på tvers under utviklingen av nye studieplaner i kjølvannet av foreliggende utredning. Utvalget mener nettopp dette utviklingsarbeid kan innebære en historisk mulighet for at utdanninger som tidligere har hatt lite kontakt, nå kan åpne seg mot hverandre.

Ett nivå der slik samordning med fordel kunne skje, er trolig første året eller laveste trinn av profesjonsutdanningen. Flere grunner kan tale for slik fagintegrering i første del av utdanningen. Ett fagområde / én kunstart kan virke befruktende på et annet, beslektet område, og dette prinsipp gjelder på alle nivåer. Videre kan innsikt i et beslektet fagområde gi studenten forbedret støtte for videre utvikling på eget felt. For kunstnere som ønsker å supplere sin utdanning med utdanning i en ny gren av kunstarten, vil det også være en styrke at de har en bredde i sin utdanning som medfører at de ikke trenger å gjennomføre nye innføringskurs. Delvis samordning kan også medføre god ressursutnytting.

En form for samordning ligger i "ex phil/ex fac" eller avdelingsvise prøver (jf kapittel 9.1). Trolig kan en si seg uenig i tankegangen bak avdelingsvise prøver, men likevel være enig i at studenter kan gjennomføre studier i skapende og utøvende kunst sammen, på tvers av profesjonsutdanning.

Fordi innsikt i bredden vanligvis regnes som et godt grunnlag for videre fordypning, anses første del av studiene som et gunstig tidspunkt for samordning/integrering på tvers. Men også på senere nivå i utdanningen kan det være aktuelt. Overfor utvalget har fagmiljøene bare i beskjeden grad ytret seg positive til fast, organisert samordning på tvers av profesjonsutdanning. Utvalget foreslår derfor ikke studiemodeller for profesjonsutdanningene som medfører slik samordning.

Utvalget ser det slik at samordning kan være en forutsetning for at de små og på mange måter utsatte utdanningsmiljøene blir i stand til å heve sitt faglige nivå også mot slutten av profesjonsutdanningene og i påbyggende studier.

Derfor foreslår utvalget en rekke områder for samarbeid på 4. års nivå, på videreutdanningsnivå og på hovedfagsnivå, eksempelvis:

• hovedfagsstudier utviklet og realisert i et samarbeid som omfatter alle utdanningsretningene innenfor kunsthøgskolene (jf kapittel 6.6).
• at søkere med cand mag-grad og utdanning i film eller figurteater er kvalifisert for å søke opptak ved hovedfagsstudiene ved kunsthøgskolene (jf kapittel 7.7).
• praktisk-pedagogisk utdanning der alle utdanningene samarbeider om fagdidaktikken (jf kapittel 9.3).

11.4 KOMBINASJONER MED ANNEN HØGRE UTDANNING

I mandatet er utvalget bedt om vurdering med sikte på eventuelle kombinasjoner av annen høgre utdanning og utdanning i utøvende og skapende kunstfag.

I uttrykket "annen høgre utdanning" ligger et bredt spekter fagstudier og profesjonsutdanninger. De mest aktuelle kombinasjoner må etter utvalgets syn være mellom utøvende og skapende kunst og beslektede fag som for eksempel teatervitenskap og kunsthistorie. I kombinasjon med for eksempel tekniske fag kan utdanning i visuelle utøvende/skapende kunstfag kanskje kvalifisere for yrker som tradisjonelt har vært forbeholdt for ingeniører.

Utvalgets har vurdert fire former for slike kombinasjoner:

1. En årsenhet eller et grunnfag i kunst-/designfag som kan kombineres med annen høgre utdanning, for eksempel i en grad

2. Studieenheter av profesjonsutdanningene i kunst-/designfag som kan kombineres med annen høgre utdanning

3. Annen høgre utdanning innpasset som del av profesjonsutdanningene i kunst-/designfag

4. Profesjonsutdanning og oppnådd cand mag-grad innenfor kunst-/designfag som grunnlag for videre utdanning ved universitet eller statlig høgskole, som hovedfagsstudier eller annen påbyggende utdanning

1. Annen høgre utdanning kombinert med en årsenhet i kunst-/designfag

Utvalget viser til kapittel 7.7, der et felles 1. år i scenefagutdanningene er drøftet innledningsvis. Et slikt felles år har utvalget også drøftet for de visuelle kunstfagene (jf kapittel 8.4). Et felles år kvalitetssikret ved eksamen kunne oppfylt behovet for en 20- vekttallsenhet som kunne inngå i en interfakultær grad eller utgjøre videreutdanning for andre profesjoner, og utvalget ser at slike kombinasjoner kunne være interessante. Konklusjonen på vurderingen er likevel at utvalget ikke kan foreslå slike felles 1.-år i profesjonsutdanningene.

Alternativet er en frittstående årsenhet i utøvende kunst-/designfag, mer eller mindre tverrfaglig, med eller uten opptaksprøve og frikoblet fra profesjonsutdanningene. Utvalget har konkludert med at det ikke kan tilrå en slik årsenhet, fordi kunstutdanningsinstitusjonene bør konsentrere seg om sin primæroppgave, som er å utdanne kunstnere og designere.

Utvalgets konklusjon er ikke til hinder for at institusjoner som ønsker det, kan organisere studier slik at 1. år, eventuelt som felles 1. år for to eller flere profesjonsutdanninger, avsluttes med eksamen. Et slikt eventuelt 1. år har utvalget sett i sammenheng med spørsmålet om generell studiekompetanse.

Generell studiekompetanse er i dag ikke opptakskrav ved alle utdanninger til kunstner. Dette representerer hindringer for de som velger å avslutte studiet før de har oppnådd uttelling i form av minst 40 vekttall, fordi gjeldende forskrift om generell studiekompetanse fastsetter minst 2 år høgre utdanning eller studier tilsvarende 40 vekttall. Det vises til Mjøs-utvalgets delinnstilling om realkompetanse ²¹>. Utvalget er enig med Mjøs-utvalget i at når en søker på grunnlag av vurdering av realkompetanse er tatt opp til en høgre utdanning og gjennomfører studier tilsvarende minst 20 vekttall av denne utdanning, bør dette vurderes som tilsvarende generell studiekompetanse. Dette vil gjøre det enklere å avbryte kunstutdanningen i en tidlig fase og kombinere gjennomført utdanning med annen høgre utdanning ved å studere videre, for eksempel ved et universitet eller ved en statlig høgskole.

• Utvalget tilslutter seg Mjøs-utvalgets forslag: "Opptak til høgre utdanning på grunnlag av realkompetanse skal vurderes likeverdig med generell studiekompetanse". ²²> Subsidiært foreslås det at gjennomført kunstprofesjonsutdanning gir generell studiekompetanse.

2. Annen høgre utdanning kombinert med studieenheter i kunst-/designfag

Alternativet innebærer at større eller mindre deler av profesjonsutdanningene kan tenkes kombinert med annen høgre utdanning, for eksempel som studie-/eksamensenhet(er) i en grad eller som innpasset del av annen profesjonsutdanning. Kombinasjon av deler av profesjonsutdanning til kunstner eller designer er også berørt i forbindelse med intern studiemodell for profesjonsutdanningene i kapittel 6.3; en viser til dette.

Opptak til all utdanning som mandatet omfatter, skjer ved opptaksprøve. Utvalget vektlegger at utdanningenes egenart skal bli videreført, og foreslår ikke at opptaksprøvene skal få redusert betydning. Betydningen av opptaksprøve til studiene samt sterk fagintegrering under studiet er to faktorer som vil avgrense mulighetene til å kombinere kunstutdanning og annen høgre utdanning.

Hovedmodellen 4+2 for profesjonsutdanningene angir et mer eller mindre integrert løp over fire år der all eksamensvurdering kan legges ved studiets avslutning (jf eksempel B i kapittel 6.5). Her vil det ikke forekomme studieenheter som er avsluttet med eksamen før slutten av siste år, og som kan gi uttelling i annen gradssammenheng. En profesjonsutdanning som et 4-årig løp med eksamen først ved studiets avslutning gir altså ingen mulighet til å kombinere deler av denne profesjonsutdanning og annen høgre utdanning.

Den hovedmodell utvalget foreslår (4+2), legger ikke i seg selv til rette for at deler av utdanningene innen kunst og design kan kombineres med annen høgre utdanning. Generelt kan imidlertid studier av et visst omfang som er vurdert ved eksamen, innpasses i annen utdanning eller inngå som del av grunnlaget for grad. - Utvalget viser til lovens § 50 nr 7. Når begrepet eksamen benyttes i denne utredning, betyr det "eksamen eller alternative evalueringsformer". ²³>

Utvalget viser til at studieplanen som bør fastsette strukturen for profesjonsutdanningene i form av studieenheter med avsluttende eksamen. I samsvar med dette er det institusjonenen som avgjør spørsmålet om studieenheter kan avsluttes med eksamen under det 4-årige løpet. Utvalget mener at de interne studiemodeller i størst mulig grad bør legge opp til at studieenheter kan avsluttes slik at gjennomført studietid gir uttelling som høgre utdanning, men dette må avveies mot hensyn til studiekvaliteten, som er overordnet.

For full innpassing i annen utdanning eller i gradssammenheng, i form av full uttelling for hele den gjennomførte studietid, må all gjennomført utdanning være vurdert ved eksamen der alle deler av gjennomført utdanning blir vurdert. Dersom fagmiljøet mener at det er naturlig å legge eksamen etter 1., 2. og/eller 3. året, gir det gode muligheter til å kombinere all gjennomført kunstutdanning med annen høgre utdanning (jf eksempel A i kapittel 6.5).

I denne sammenheng kan det i enkelte kunstutdanninger være aktuelt å vurdere om en eksamen kunne legges inn som en vurdering i forhold til opptak til en valgt fordypningsenhet, for eksempel i 4. år. En slik eksamen ville tjene to hensikter: kvalitetssikre gjennomført utdanning, og fungere som utvelgelse av studenter til fordypningsenhetene. Kvalitetssikringen av gjennomført utdanning ville da gi uttelling i form av vekttall og slik legge til rette for at den gjennomførte utdanning, for eksempel de tre første år, kunne kombineres med annen høgre utdanning.

Utvalget har i sammenheng med dette drøftet om avbrutt profesjonsutdanning - for eksempel etter to år - bør resultere i en kandidatbenevnelse eller liknende. Forutsetningen er at den gjennomførte delen av profesjonsutdanningen medfører et forsvarlig kunstnerisk nivå. Utvalget har ikke sett slike muligheter, og dermed vil en karakterutskrift for eventuelt opptak til annen utdanning være mest relevant.

• For studenter som avbryter studiet, mener utvalget at karakterutskrift alene gir tilstrekkelig informasjon om gjennomført(e) studieenhet(er) med angitt omfang (antall vekttall), og resultat av evaluering av eksamen.

3. Annen høgre utdanning innpasset i profesjonsutdanningene i kunst-/designfag

Når det gjelder kombinasjon av annen høgre utdanning med utdanning til en kunstnerprofesjon, kunne det kanskje være en mulighet at annen gjennomført høgre utdanning blir godkjent som tilsvarende en del av kunstnerprofesjonsutdanningen, slik at studenten gis fritak for de aktuelle deler av kunstutdanningen. Eksisterende praksis er at studenter som søker om overflytting fra annen kunstutdanningsinstitusjon eller om innpassing av annen gjennomført utdanning, blir vurdert enkeltvis av mottakende kunstutdanningsinstitusjon. Slik særskilt, individuell vurdering forekommer også i annen høgre utdanning, og utvalget vil ikke foreslå endring av denne praksis i høgre kunstutdanning (jf kapittel 11.2).

Utvalget ser ikke bort fra at det fins studier som kan innpasses i kunst- eller designutdanningene, men ser det som uaktuelt å identifisere slike studier. Slik innpassing bør det være opp til institusjonen å vurdere for den enkelte søker.

4. Cand mag-grad innenfor kunst-/designfag som grunnlag for andre hovedfagsstudier eller annen påbyggende utdanning

Utvalget har på grunnlag av sine vurderinger i kapittel 6.1 sett det som et mål at det i Norge i likhet med andre land det skal tilbys spesialiserende kunst-/designutdanning på nivået over profesjonsutdanningene, som videreutdanning og hovedfagsstudier. Utvalget understreker at dette er langt viktigere enn å legge til rette for at kandidatene kan ta påbyggende utdanning utenfor kunstutdanningsinstitusjonene.

Like fullt ser utvalget at fullført profesjonsutdanning innenfor kunst og design kan være en gunstig basis for annen utdanning i såvel teoretiske som tekniske fag. Kombinasjoner av høy kompetanse i utøvende og skapende kunst og etterfølgende teoretisk eller teknisk spesialisering på hovedfagsnivå åpner for interessante faglige muligheter.

Mjøs-utvalget har med sin vurdering av realkompetanse som likeverdig med formell utdanning vist betydningen av at høgre utdanning åpnes for nye typer utdanningssøkende ²⁴>. En logisk konsekvens av dette kan være at nye utdanningssøkende kan være kvalifiserte søkere til studier til eksamen av høgre grad på grunnlag av cand mag-grad innenfor andre fag. Utvalget antar således at tiden snart kan være inne for å vurdere cand mag-grad innenfor kunst-/designfag som relevant opptaksgrunnlag for hovedfagsstudier i teoretiske og tekniske fag.

11.5 OVERFLYTTING UNDER UTDANNINGEN

I kapittel 6.2 har utvalget gjort rede for grunnene til at utdanning til samme profesjon bør være noe forskjellig fra lærested til lærested. Avhengig av lærestedets faglige profil bør studiet ha sin lokale faglige tilnærming, der også den interne modell i form av organiseringen av fag og emner legger til rette for den lokale fagprofil. Samtidig anbefales et samarbeid på tvers av lærested for i størst mulig grad å sikre de viktigste fellestrekk i utdanninger til samme profesjon. Blant annet bør ikke studiet avvike for mye mellom samme årstrinn. Denne avveining mellom felles strukturelle trekk og lokal egenart er viktig, blant annet for studentene.

Et læresteds spisskompetanse skal i størst mulig grad kunne benyttes av alle interesserte utdanningssøkende, og det bør derfor i størst mulig grad legges til rette for at studenter kan søke overflytting under utdanningen. Dette er i samsvar med prinsippene for Norgesnettet; studentene bør kunne vurdere lærestedenes tilbud/profil i forhold til egne forutsetninger og interesser. Slik kommer lærestedenes ulike faglige egenart til best nytte, vurdert under ett. Ulik intern organisering utgjør en sperre mot å bytte lærested. Utvalget foreslår ikke endringer i dagens praksis i høgre kunstutdanning når det gjelder søknader om overflytting eller innpassing av annen høgre utdanning. Den enkelte søker må fortsatt underlegges individuell særskilt vurdering med sikte på å fortsette profesjonsutdanningen ved et annet lærested, på samme eller høgre nivå.

Etter utvalgets vurdering bør derfor institusjonene vurdere søknader om overflytting i forhold til gjennomført studium og den enkeltes realkompetanse, vurdert individuelt. Gjennomført studium vil være enklest å vurdere i utdanninger med avgrensede fagkomponenter i form av organiserte studieenheter med et bestemt antall vekttall. Vurdering med sikte på overflytting vil derfor likne vurdering med sikte på innpassing av gjennomført studium. Innpassing av utdanningsdeler kan være komplisert dersom den utdanningsdelen det søkes om innpassing av, er del av en integrert utdanning. I integrerte løp vil det ikke ligge tydelige eller sammenliknbare størrelser, nettopp fordi fagene er integrert i hverandre.

Utvalget har konkludert med at generell innpassing av all gjennomført utdanning til samme profesjon ville ha krevd en nasjonal likhet som hadde vært uforenlig med utdanning til kunstner eller designer. Individuell vurdering før studenten blir innvilget overflytting, kan altså ikke erstattes av en felles nasjonal internorganisering for samme profesjonsutdanning. Utvalget har begrunnet sine forslag om muligheter for ulik intern struktur med behovet for at institusjonene bør videreutvikle sine ulike fagprofiler for å imøtekomme behovet for noe ulikt kvalifiserte kunstnere og designere som kan utfylle hverandre. Dette mener utvalget av flere grunner må prioriteres foran lik intern studiestruktur, som kunne ha gjort det enklere å bytte studiested under profesjonsutdanningen. Jamfør kapittel 6.2 og 6.3.

Utvalget viser til sine forslag om utvikling av videreutdanningstilbud/hovedfag. Opptakskravene i tillegg til opptaksprøve vil her gi landets kunst- og designstudenter gode muligheter til å velge lærested utfra interesser og forutsetninger.

11.6 SAMARBEID I KOMMUNENE

En arbeidsgruppe nedsatt av departementet avga 8. februar 1999 innstillingen "Kulturskolen" som omhandler fremtidig innhold og organisering av de kommunale musikk- og kulturskolene. Arbeidsgruppen hadde som et punkt i sitt mandat å "...-utarbeide forslag til modeller for samarbeid mellom musikk- og kulturskoler og skoler, skolefritidsordninger og det frivillige kulturtilbudet for barn og unge". Etter utvalgets vurdering dekker dette mandatpunktet utvalgets mandat vedrørende vurdering av samordning mellom grunnskolens opplæring og musikk- og kulturskolenes tilbud. Det vises til at samordningen også er lovfestet i opplæringsloven § 13.6 og grunnskoleloven § 42 c.

Utvalget viser til den nye opplæringsloven (Lov om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa) der det i §13.6 heter "Alle kommunar skal aleine eller i samarbeid med andre kommunar ha eit musikk- og kulturskoletilbod til barn og unge, organisert i tilknytning til skoleverket og kulturlivet elles". Gruppen gir i sin innstilling blant annet følgende anbefalinger:

• "Undervisningspersonalet ved musikk- og kulturskolene må i første rekke fylle den funksjonen skolene har behov for. Personalet kan ha både formell og reell kompetanse.
• Det bør settes i gang tilpasset pedagogisk utdanningstilbud på høyere nivå for alle kulturfagene. [jf kap. 9.3].
• Utdanningskapasiteten for musikk- og kulturskolepedagoger må økes og samordnes med kommunenes planer for utbygging av musikk- og kulturskoler.
• "Kommunen selv bestemmer omfanget og innholdet i det tilbudet som musikk- og kulturskolen skal gi. Tilbudet skal omfatte musikkopplæring og opplæring i andre kulturuttrykk.
• Ved alle musikk- og kulturskoler bør det finnes minst 3 ulike tilbud innenfor musikk og minst 3 ulike tilbud innenfor andre kulturuttrykk. Tilbudene bør gjenspeile det lokale kulturlivet og svare til lokale behov."

Arbeidsgruppen uttaler videre bl.a.: "Erfaringene med lokale kunstnere og kulturbærere som lærere er overveiende positiv, men mangelen på utdanningstilbud i kunstpedagogikk gjør at mange føler seg noe utrygge i en undervisningssituasjon. De ressursene disse representerer er imidlertid verdifulle og viktige faktorer dersom dette skoletilbudet skal gi tilsiktet virkning i kommunene" (s. 51).

• Utvalget støtter arbeidsgruppens tilrådinger, og ønsker i tillegg å understreke viktigheten av at kommunene i større grad bør trekke kunstnere inn i undervisningen på alle nivåer i grunnskolen. Utvalget viser til den betydning musikkskolene har hatt for det norske musikkmiljøet. Arbeidsgruppens tilrådinger kan bidra til en liknende effekt for de øvrige kunstartene.

Som nevnt i kapittel 4.1 er det når det gjelder et lite fag som dans, stor forskjell på bygd og tettsted/by når det gjelder fritidstilbud i form av kurs i dans. I tillegg representerer private danseskoler store forskjeller når det gjelder innhold og nivå. For dansefaget medfører dette at informasjonen til brukerne blir for tilfeldig. Innenfor musikkfaget fungerer i dag ulike former for koordinering av tilbud og informasjon i distriktene. Utvalget ville se det som ønskelig at

både fylkes- og kommunenivået tar et tilsvarende ansvar for dansefaget. Små kommuner bør kunne gå sammen med tanke på å gi sitt distrikt et tilpasset kurstilbud i dans og å utvikle kanaler for informasjon om tilbudene. Fylkeskulturavdelingene er etter utvalgets oppfatning det nivå som bør initiere og legge til rette for utvikling av slike tiltak.

• Det foreslås at kommunene gis ansvar for å ivareta dansefagets behov for opplæringstilbud til barn og unge ved at dansefaget blir integrert i musikk- og kulturskolenes kurstilbud. Fylkeskulturavdelingene bør gis i oppdrag å initiere og legge til rette for styrking av dansefaget, slik at kursbehovet i det enkelte distrikt blir dekket, blant annet gjennom et interkommunalt samarbeid mellom kommuner som ikke kan etablere tilbud alene.

fotnoter

21 Mjøs-utvalget: Realkompetanse i høgre utdanning. Utredning fra et utvalg oppnevnt ved kongelig resolusjon 30. april 1998. Delutredning avgitt til KUF 19. april 1999.
22 Ibid. : kapittel 5.3 første prikkpunkt.
23 Jamfør kapittel 2.1
24 Mjøs-utvalget: Realkompetanse i høgre utdanning.. Delutredning avgitt til KUF 19. april 1999.