9 ANDRE SAMARBEIDSFELT INNENFOR KUNSTUTDANNING

9.1 AVDELINGSVISE PRØVER

I departementets høringsutkast vedrørende forskrift om krav til bredde og fordypning for grader ved universiteter og høgskoler står det at "examen philosophicum kan inngå i grunnlaget for cand mag-grader ved statlig høgskole, vitenskapelig høgskole og kunsthøgskole, men er ikke et obligatorisk krav". ¹⁹>

Omorganisering av høgre utdanning er et godt tidspunkt for oppstart av nye tiltak. Utvalget har vurdert om høgre kunstutdanning kunne profittere på å innføre forberedende prøve, som i dag vanligvis benevnes førstesemesterstudier. Benevnelsen førstesemesterstudier kommer av at studieenheten vanligvis ligger i første semester av en utdanning. Utvalget har vurdert førstesemesterstudier både som et aktuelt samarbeidsfelt på tvers av profesjonsutdanning, med tanke på hevet faglig nivå i kunstutdanningene og med tanke på kombinasjon av kunstutdanning og annen høgre utdanning. Særlig har det vært aktuelt å vurdere slike prøver i forhold til eksisterende "teorifag" i dagens kunstutdanninger.

Ca halvparten av tilsvarende studium ved universitetet består av filosofi, gjennom prøven examen philosophicum (ex phil). Ex phil har som overordnet siktepunkt å gjøre studentene mer bevisst vitenskapenes grunnlagsproblemer og dermed skjerpe deres kritiske sans. Studiet forekommer i noe ulike varianter ved universitetene og ved de ulike høgskolene. Ex phil er konsentrert om å gi et innblikk i visse filosofiske problemstillinger som utgjør bakgrunnen for den virksomhet som drives innenfor de enkelte vitenskaper eller grupper av vitenskaper eller fagfelt.

Den andre halvparten er anvendelse av filosofien på de aktuelle fagområder, en begrepsavklaring ved hjelp av filosofiens verktøy, logikken. Denne delen kalles til vanlig examen facultatum (ex fac), fordi den er spesifikk for "fakultetet", dvs for de aktuelle fagområder. Ex fac viderefører og utdyper temaer fra ex phil, og orienterer seg nærmere mot de enkelte fagstudier. Ex fac har to hoveddeler, en fellesdel og en variantdel. I fellesdelen utdypes vitenskapenes forhold til dagens samfunn, med særlig fokus på rasjonalitet og etikk. Oversiktsstudiet i etikk skal gi et innblikk i ulike etiske tradisjoner, deres utgangspunkter og begrunnelsesmåter, og dermed gjøre studentene i stand til å sette moderne vitenskap inn i en etisk sammenheng. Fellesdelen utgjør i arbeidsmengde noe mindre enn halvparten av ex fac-studiet. Under variantdelen kan en velge mellom seks varianter, som er rettet mot ulike fagområder (med unntak av allmennvarianten), men er likevel konvertible, dvs stilles det ikke krav om en bestemt variant for å kunne studere videre i bestemte fag.

Ex fac kalles derfor også fakultetsvis prøve eller avdelingsvisprøve. Ex fac kan også benevnes med det aktuelle fagområdets navn, for eksempel "humanioraprøven".

Gjennomførte førstesemesterstudier som del av kunstutdanningen ville gjøre det lettere for kunststudenter som vil bruke deler av en kunstutdanning i en interfakultær grad. Ved overgang til universitet eller annen institusjon som kreves gjennomførte førstesemesterstudier, ville studenten ikke behøve å gjennomføre nye førstesemesterstudier.

Utvalget har vurdert et obligatorisk eller valgfritt emne med omfang på i alt 0,5 år, som kan legges inn i alle modellene for kunstutdanning dersom fagmiljøet finner det naturlig. Emnet kan ses som parallell til universitetenes forberedende prøve

Per i dag praktiserer Avdeling SHKS ved Kunsthøgskolen i Oslo en godkjenning av ex phil fra universitet på den måten at studenten får fritak for deler av en 5-vekttallsenhet med "teoristudium". Dette er et tegn på at en kunstnerisk "ex phil/ex fac" kunne utgjøre en parallell til universitetenes førstesemesterstudier. Det tyder også på at det er mulig, i alle fall i noen kunstutdanninger, å finne fram til de fagkomponenter som kan samles i et eventuelt "ex phil/ex fac ".

Alle profesjonsutdanningene har ulike former for teori eller stoff som egner seg for felles refleksjon, for eksempel grunnlagskunnskap og refleksjon over forholdet mellom egen kunstart og de andre kunstartene. Slikt stoff brukes til å gi studenten en basis i form av innsikt og kunnskap som nyttes i videre arbeid. Utvalget har vurdert om det kan være en fordel å samle mye av dette teoretiske stoffet eller refleksjonsstoffet i én studiekomponent, dvs i "ex fac". Trolig kan stoffet bli mer strukturert og målrettet ved at det utvikles som en samlet fagenhet med definert, klart innhold. Utvalget presiserer at slik refleksjon selvsagt også må skje i det øvrige studium.

Ex fac kan på grunnlag av sin forbindelse til ex phil synes lite aktuell alene, uten ex phil. Men Universitetet i Bergen krever ikke ex phil av studenter som har avsluttet en 4-årig profesjonsutdanning. Fakultetene krever derimot at alle tar ex fac, som der kalles "fakultetsvise prøver". For kunstutdanningene er avdelingsvise prøver et parallelt, relevant begrep, og den kunne tenkes som en form for integrering av nært beslektede fagområder på tvers av profesjonsutdanning.

Utvalget har drøftet i hvilken grad avdelingsvise prøver kunne være et fast innslag i kunstutdanningene, og hvilken funksjon de tenkes å fylle. Den enkelte profesjonsutdanning og institusjon vil på grunnlag av sin faglige profil ha meget forskjellig ståsted i forhold til slike studier. Noen vil se at avdelingsvise prøver vil heve kvalitetsnivå, mens andre vil se det slik at førstesemesterstudiene vil forbruke for mye tid av tiden som disse utdanninger allerede er i knapphet på.

De enkelte kunstnerstudenter vil være ulikt motivert for avdelingsvise prøver. Mange vil synes at de etter en streng utvelgelse gjennom opptaksprøve bør bruke mest mulig tid på kunstutøvende aktivitet. Andre vil se førstesemesterstudiet som en god base, blant annet for bevisstgjøring av kunstens og kunstnerens rolle. Sistnevnte kan forutsette et visst modningsnivå hos studenten og er et argument for å plassere studiet et stykke ut i utdanningen.

Slike motstridende og overveiende negative synspunkter har også utvalget fått fra fagmiljøene når de er spurt om hvordan de oppfatter ideen om avdelingsvise prøver. Av slike grunner vil ikke utvalget foreslå avdelingsvise prøver, men mener tanken er konstruktiv og bør følges opp av nærmere vurdering på et senere tidspunkt.

9.2 PROFESJONSUTDANNING TIL SCENOGRAF

Det vises til scenografens brede kompetanse, beskrevet i kapittel 4.3.1. Scenografi som fagområde er et utpreget samarbeidsfelt på tvers av kunstneriske kvalifikasjoner. Faget består av fagkomponenter fra et vidt kunstnerisk område. Det kan nevnes eksempler som teaterhistorie, dramaturgi, drakthistorie, interiør, form- og fargelære, stilhistorie, projeksjonstegning og frihåndstegning i tillegg til de scenetekniske fagene, blant annet lyd og lys. I utlandet eksisterer profesjonsutdanning til scenograf som 4- til 5-årsstudier ved avdelinger innenfor scenefag og visuelle kunstfag ved ulike høgskoler og universiteter. Utenlands tilbys også scenografi som en spesialisering innenfor mediafagene.

Norge har ingen generell profesjonsutdanning innenfor scenografi. Utvalget vurderer dette som uheldig. Alle scenefagene og alle aktuelle scener så vel som tv- og filmproduksjonsmiljøet i landet mangler scenografer utdannet i Norge. Utvalget ser på "scenen" som et område som burde være et møtested for all norsk kunst og design.

Utvalget mener derfor det er viktig å opprette en norsk scenografutdanning. I de ulike kunstmiljøene drøftes en eventuell etablering av slik profesjonsutdanning, og utvalget mener de relevante fagområder bør samarbeide om å utvikle et slikt studium. En fremtidig utdanning til scenograf bør utnytte eksisterende undervisningskompetanse innenfor kunsthøgskolenes sceneavdelinger og avdelinger for visuell kunst, og samtidig inngå samarbeid med statlige høgskoleutdanninger innenfor blant annet film- og mediafagene.

Utdanningen kan organiseres som en 4-årig profesjonsutdanning. På grunn av bredden i scenografkompetansen ser deler av utvalget at utdanningen også kan tenkes organisert som en påbygning på ulik høgre kunstutdanning, dvs påbygning i form av et innføringsår og to år fram til eksamen av høgre grad. Sistnevnte organisering ville være en parallell til den foreslåtte utdanning til operasanger. Utvalget vurderer imidlertid spørsmålene om studieinnhold og alternative organiseringsformer som så sammensatt at det trengs en nærmere utredning før studiet blir opprettet.

• En generell utdanning til scenograf foreslås utredet og opprettet på samme nivå som de øvrige kunstutdanningene.

Med "generell utdanning" til scenograf menes en utdanning som omfatter alle teatrets sjangre.

9.3 PRAKTISK-PEDAGOGISK UTDANNING

Under utvalgets vurdering av kunstopplæringen i offentlig skoleverk har lærernes kunstfaglige kompetanse vært et av momentene.

Av dagens utdanninger som går inn i mandatet, et det bare danseutdanningen som har pedagogisk utdanning, denne som integrert faglærerutdanning over 3 år. Utvalget har vurdert progresjonen i kunstfagene i grunnskolen og videregående opplæring, og pekt på nødvendigheten av lærernes kompetanse i kunst (jf underkapitler i kapittel 4 og 5).

Utvalget mener det kunne ha vært en styrking av landets samlede lærerkompetanse i kunstfag dersom de høgre kunstutdanningene kunne tilby en praktisk-pedagogisk utdanning (PPU) på 1 år som påbygning til eksisterende profesjonsutdanninger (etter 4. år). Dette ville gi kompetansetrinnet "adjunkt med opprykk". PPU på grunnlag av 3-årig høgre kunstutdanning ville gi kompetanse som adjunkt, og kunstfaglig hovedfag og PPU ville gi kompetansetrinnet lektor.

PPU, som gir kompetanse for undervisning i grunnskole og videregående skole, skal av samme grunn ha en nasjonal rammeplan som sikrer en nasjonal standard. I alle eksisterende varianter av PPU er dette en 1-årig utdanning. Halvparten er fagspesifikk, idet faget eller kunstarten blir sett i sammenheng med formidling/undervisning ("fagdidaktikk"). Med grunnlag i de eksisterende nasjonale planer PPU måtte den bestå av 10 vekttall pedagogisk teori og 10 vekttall fagdidaktikk. Videre skal studieåret romme ca 12 uker pedagogisk praksis.

En kunstfaglig PPU innenfor rammen av kunstfagskolenes tilbud måtte gjennom rammeplanen være tilpasset som påbygning for profesjonsutdanningene som dette notatet omfatter. Her kunne pedagogisk teori trolig tilbys i to former, en som var felles for alle scenefag, og en felles for alle visuelle kunstfag. Deler av fagdidaktikken kunne kanskje være felles på tilsvarende måte. Utvalget vil ikke gå videre i denne tenkning, fordi det er spørsmål som må avklares siden av de berørte fagmiljøer.

Overfor utvalget har fagmiljøene ikke ønsket PPU som del av avdelingenes tilbud, men uttrykt ønske om at PPU i tilfelle blir organisert som egen enhet ved kunsthøgskolene. Dette synspunkt legger etter utvalgets vurdering til rette for bredt og fruktbart samarbeid.

Et avgjørende moment for at flertallet i utvalget, dvs utvalgetmed unntak av studentrepresentanten, mener PPU burde inngå som alternativ i kuntnerutdanningen, er at den kunstfaglige kompetanse i disse institusjonene slik kunne komme det offentlige skoleverk mer direkte til gode. Det villeetter flertallet i utvalget sitt syn høyst sannsynlig styrke den allmenne kunstfaglige opplæring og derved også forbedre rekrutteringsgrunnlaget til høgre kunstutdanning.

Mindretallet i utvalget, bestående av studentrepresentanten, mener at PPU ikke bør inngå i Kunsthøgskolens utdanningstilbud. Utdanningene ved kunsthøgskolene er unike i nasjonal sammenheng. Kunsthøgskolenes primære oppgave er og må også i fremtiden være å utdanne kunstnere og designere på høyeste nivå. Utvalgets forslag om utbygging i bredde(nye studietilbud) og varighet (lengde på utdanningene) må prioriteres. Kunsthøgskolenes krefter og ressurser bør konsentreres om rent kunstnerisk og designfaglig utviklingsarbeid.

Studentrepresentanten viser til Norgesnettets grunnleggende prinsipp om arbeidsdeling og samarbeid mellom statlige høgskoler og -institusjoner. Ved avdeling for estetiske fag ved Høgskolen i Oslo eksisterer det i dag et tilbud om en egen PPU for kunstnere som er ledet av etablerte kunstnere. Det er viktig å benytte og utbygge denne kompetansen, dvs utvikle PPU-tilbud som er fagspesifikke og tilpasset de ulike kunstartene. Dette må skje i nært samarbeid med de kunstfaglige miljøene og kunsthøgskolene. Ved de fagområdene der det er nødvendig og ønsket, kan deler av undervisningen legges til kunsthøgskolen.

Hele utvalget er enige om at kunstutdanning må ses som "rene" profesjonsutdanninger, og ressursene må prioriteres for å sikre disse kvalitet. Derfor streker utvalget under at forslaget om praktisk-pedagogisk utdanning ikke må oppfattes som en vektforskyvning av oppmerksomheten bort fra kunstutdanningene.

• Flertallet i utvalget foreslår at kunsthøgskolene tilbyr 1-årig praktisk-pedagogisk utdanning til alle som har gjennomført en minst 4-årig høgre kunstutdanning.

9.4 VIDEREUTDANNING/HOVEDFAGSTILBUD

Utvalget mener at det innenfor området videreutdanning/hovedfag ligger til rette for tverrfaglig samarbeid for å utvikle felles tilbud som det i dag er stor interesse for å få satt i gang. Etter utvalgets oppfatning bør emnene nedenfor i første omgang gis som ettårige videreutdanningstilbud, men ser positivt på at det etterhvert utvikles hovedfagstilbud på disse områdene.

MUSIKKTEATER

Musikkteater/Musikal er en kunstform i utvikling, men innenfor dette spesialfeltet mangler Norge utdanning. Cand mag-grad i scenefagene vil etter utvalgets vurdering ikke gi en til tilstrekkelig fordypning å bygge et hovedfag i musikkteater-/musikalfaget på. Også av denne grunn trengs en egen årsenhet i musikkteater.

Den 1-årige videreutdanningen bør bestå av fordypning i musikkteater/musikal, med mulighet til å gjennomføre hovedfag med spesialisering i musikkteater/musikal. Årsenheten foreslås som et eventuelt 4. eller 5. år for dansere og 5. år for skuespillere og sceneinstruktører. Gjennomført videreutdanning i musikkteater/musikal foreslås som grunnlag for å søke opptak ved hovedfag med denne spesialiseringen.

Videreutdanningsenheten musikkteater/musikal og et hovedfagsstudium på dette felt er for øvrig - når det gjelder nye utdanningstilbud - det mest aktuelle samarbeidsfelt mellom Norges musikkhøgskole og Kunsthøgskolen i Oslo. Utvalget ser det som svært viktig at det på sikt utvikles et organisert samarbeid her.

Art/Design Management

Videreutdanningstilbudet i Art/design management er ment å skulle kvalifisere til arbeid i ledelse av kunstinstitusjoner, større kunstprosjekter og offentlig kunstforvaltning, og er basert på den erkjennelse at slikt arbeid i dag krever en dobbel kompetanse: både kunstfaglig og økonomisk/administrativ. Et utdanningstilbud i kunstledelse vil da ha karakter av en tilleggsutdanning i økonomi/administrasjon og ledelse for mennesker med kunstfaglig utdannings- og erfaringsbakgrunn, og gjøre bruk av ekstern kompetanse. Videreutdanningen bør være et tilbud til alle som har fullført en kunstfaglig profesjonsutdanning.

Et utdanningstilbud i Art/design management må inneholde hovedemner som forvaltning (politiske rammebetingelser, forvaltningsprinsipper, jus etc.), økonomi (budsjettering, økonomistyring, regnskap, sponsing etc.), markedsføring og mediebehandling, personalledelse (personalforvaltning, flerprofesjonelt samarbeid, problemløsning etc.), organisasjonsutvikling, prosjektorganisering, ledelsesprinsipper og ledelsesformer med mer.

Utdanningstilbudet bør omfatte utstrakt hospitering og praksis ved kunstinstitusjoner.

Kunst/Arkitektur/Offentlig rom

Offentlig utsmykning er i dag et felt som krever betydelig innsikt i både planlegging, prosjektering, arkitektur og landskapsarkitektur, og spesifikk kompetanse innen romforståelse, kunstneriske utsmykningsløsninger, materialkunnskap og økonomi. Offentlig utsmykning krever følgelig en utpreget tverrfaglig tilnærmingsmåte, og dermed også tverrfaglig kompetanse utover det som det er mulig å få inn i den ordinære grunnutdanningen innen visuell kunst.

Utvalget anbefaler at de studenter og kandidater som ønsker det tilbys en videreutdanningsmulighet innenfor offentlig utsmykning og kunst i det offentlige rom, slik at de kan gjøres i stand til å foreslå og ta ansvar for både permanente og tidsavgrensede kunstprosjekter.

Videreutdanningen bør gi den nødvendige bakgrunnsinnsikt i planlegging, prosjektering og administrasjon av bygg- og restaureringsprosjekter, arkitektur og landskapsarkitektur, og regelverk og prosedyrer for offentlig utsmykning. Utdanningstilbudet må også gi spesifikk kompetanse og ferdighet innefor romforståelse, konseptuelle og visuelle helhetsløsninger, materialkunnskap, kostnadsberegninger og budsjettering.

Kunst og digital teknologi

Dette området har vokst raskt gjennom 90-årene både i Norge og internasjonalt. Mens andre land i Europa, Amerika og det fjerne Østen har opprettet spesielle institutter for høgre utdanning og forskning på dette felt, er det i Norge fremdeles innenfor Kunstakademienes grunnutdanning at slike studier foregår.

De alle fleste autoriteter i den internasjonale kunstverden vil mene at digital og elektronisk kunst kommer til å spille en enda viktigere rolle gjennom det neste århundret. Et land som Norge, med sterk satsning på IT, må ta initiativ til å støtte fullt ut utvikling av et utdanningstilbud som er fremtidsrettet og basert på både kunstneriske og teoretiske premisser som legger til rette for en praksis av høy kvalitet.

Et slikt utdanningstilbud kan være aktuelt for kandidater med cand mag i billedkunst, spesialisert kunst, design, arkitektur og informatikk. Tilbudet bør ha en tverrfaglig karakter med sikte på å oppnå en bedre forståelse og tettere samarbeid mellom kunstneriske og vitenskapelige deltakere.

• Utvalget foreslår at kunsthøgskolene tilbyr 1-årige videreututdanninger i Musikkteater, Art/design management, Kunst/arkitektur/offentlig rom og Kunst og digital teknologi til alle som har gjennomført en minst 4-årig (3-årig for dansere som søker opptak til videreutdanning i musikkteater) høgre kunstutdanning.

fotnoter

19 Brev av 12.02.99 fra Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet.