Prop. 58 S

(2020–2021)
Proposisjon til Stortinget (forslag til stortingsvedtak)

Samtykke til å sette i kraft en skatteavtale mellom Norge og Ghana for å unngå dobbeltbeskatning og forebygge skatteunndragelse med hensyn til skatter av inntekt, undertegnet i Accra den 20. november 2020

Tilråding fra Finansdepartementet 11. desember 2020, godkjent i statsråd samme dag. (Regjeringen Solberg)

1 Innledning

Den 20. november 2020 i Accra ble det undertegnet en skatteavtale mellom Norge og Ghana. Samtykke til undertegning ble gitt ved kongelig resolusjon av 1. november 2019. På Norges vegne ble avtalen undertegnet av Gunnar Andreas Holm som er Norges ambassadør til Ghana. For Ghana undertegnet finansminister Ken Ofori-Atta.

Avtalen vil tre på datoen for den siste av de underretninger hvor begge stater har gitt hverandre beskjed om at de nødvendige konstitusjonelle skritt er tatt for at avtalen i kraft kan tre i kraft.

Avtalen får virkning for skatter som fastsettes for det første inntektsåret som følger etter det året den trer i kraft.

2 Generelle bemerkninger

Forhandlinger om å inngå en skatteavtale mellom Norge og Ghana ble gjennomført i oktober 2016 i Accra. Det ble oppnådd enighet om et utkast til avtale som ble parafert med sikte på videre godkjenning. Den norske delegasjonen ble ledet av ekspedisjonssjef Stig B. Sollund. Norge har ikke tidligere hatt skatteavtale med Ghana.

OECD/G20 har kommet med en rekke anbefalinger for å motvirke overskuddsflytting og uthuling av skattegrunnlaget i prosjektet om Base Erosion and Profit Shifting (BEPS). Anbefalingene omfatter styrking av nasjonalt regelverk og endringer i skatteavtalene. De anbefalte endringene i skatteavtalene som følge av BEPS-prosjektet fremgår nå av OECDs og FNs mønsteravtaler.

Avtalen mellom Norge og Ghana følger i stor grad FNs mønsteravtale for skatteavtaler mellom industrialiserte land og utviklingsland. FNs mønsteravtale følger samme struktur som OECDs mønsteravtale og har mange felles bestemmelser, men imøtekommer i større grad utviklingslandenes behov for å beholde en rett til å skattlegge inntekt i det landet hvor inntekten har sin kilde. De to mønsteravtalene er med enkelte modifikasjoner Norges utgangspunkt for forhandlinger. De viktigste avvik fra OECD-mønsteret, herunder særlige regler for skattlegging av inntekt fra virksomhet på kontinentalsokkelen, nevnes i merknadene til de enkelte bestemmelser nedenfor.

Noen av anbefalingene under BEPS er minimumsstandarder som alle forpliktede land må gjennomføre, mens andre er valgfrie.

Den nye skatteavtalen mellom Norge og Ghana inneholder de tre anbefalingene som utgjør minimumsstandarden. Disse anbefalingene omfatter fortalen (preambelet), bestemmelsen om minnelig avtaleprosedyre (MAP) og en bestemmelsene som har til hensikt å motvirke misbruk av skatteavtalen. I tillegg inneholder avtalen flere av de øvrige BEPS-anbefalingene som gjelder skatteavtalene.

Avtalen er inngått på norsk og engelsk. Begge tekster følger som vedlegg.

3 Bemerkninger til de enkelte artikler i protokollen

Til fortalen og de enkelte materielle bestemmelser i avtalen bemerkes:

Det fremgår av fortalen at formålet med skatteavtalen både er å hindre dobbeltbeskatning og ikke å åpne for dobbel ikke-beskatning eller redusert beskatning ved skatteunndragelse eller skatteomgåelse, herunder gjennom arrangement for utnyttelse av skatteavtalen (treaty shopping).

Artiklene 1 og 2 angir avtalens personlige og saklige anvendelsesområde.

Punkt 1 i artikkel 1 fastsetter at avtalen omfatter personer som er bosatt (hjemmehørende) i en av eller i begge avtalestatene. Begrepet bosatt er definert i artikkel 4, jf. nedenfor.

Punkt 2 i artikkel 1 omhandler misbruk av skatteavtalen. Etter denne bestemmelsen skal det vurderes hva som er hovedformålene med et arrangement eller en transaksjon (såkalt Principal Purposes Test (PPT)). Uansett hva som ellers følger av skatteavtalens øvrige bestemmelser, skal en skatteavtalefordel ikke innrømmes dersom det er rimelig å anta at et av hovedformålene med arrangementet eller transaksjonen var å oppnå en slik fordel og dette ikke er i samsvar med formålet med skatteavtalen.

Punkt 3 i artikkel 1 gjelder transparente enheter, dvs. selskapsformer der deltakerne i selskapet og ikke selskapet selv er skattesubjekt. Bestemmelsen skal både sikre at skatteavtalen får riktig anvendelse for personer som deltar i virksomhet gjennom slike enheter, og at avtalen ikke kan utnyttes når inntekt i slike enheter ikke skattlegges hos deltakerne etter landenes interne rett.

Punkt 4 i artikkel 1 klargjør at skatteavtalen etter sitt formål ikke skal legge andre begrensninger på en stats skattlegging av egne bosatte enn det som er spesielt tilsiktet. Det gjelder de tilfellene som følger av artiklene 9 punkt 2, 20, 21, 24, 25, 26 og 29.

Artikkel 2 inneholder en oppregning av hvilke skatter som skal omfattes av avtalen. Fordi Ghana ikke utligner formuesskatt, oppstår det ingen dobbeltbeskatning av formue og skatteavtalen omfatter derfor ikke formuesskatt. Dette innebærer at Norge, uavhengig av skatteavtalens regler, vil kunne ilegge formuesskatt i henhold til skattelovens regler.

Artiklene 3 til 5 inneholder definisjoner av forskjellige ord og uttrykk som brukes i avtalen. Avtalen omfatter begge lands kontinentalsokler, jf. artikkel 3 punkt 1 bokstav a) og b). I likhet med våre øvrige skatteavtaler er det bestemt at avtalen ikke skal anvendes på Svalbard, Jan Mayen og de norske biland.

De øvrige definisjonene i artikkel 3 punkt 1 følger i store trekk mønsteravtalene.

Det følger av artikkel 3 punkt 2 at ord og uttrykk som ikke er definert i avtalen, skal gis den betydning som de har etter lovgivningen i den staten som i det enkelte tilfelle anvender avtalen. Dette gjelder såfremt det ikke fremgår av sammenhengen at noe annet er ment.

Artikkel 4 definerer uttrykket «bosatt». Grunndefinisjonen i punkt 1 fastsetter at personer som på grunnlag av ulike nevnte kriterier har alminnelig skatteplikt i en avtalestat, også regnes som bosatt i avtalestaten i relasjon til skatteavtalen.

Punkt 2 regulerer situasjonen hvor en fysisk person er internrettslig bosatt i begge avtalestater, og fastsetter regler for hvordan det ut fra nærmere kriterier skal avgjøres hvilken av de to stater personen skal regnes som bosatt i etter skatteavtalen.

Punkt 3 regulerer situasjonen der det foreligger dobbelt bosted for andre enn fysiske personer (oftest aksjeselskaper). Slike tilfeller skal henvises til å bli vurdert av de kompetente myndigheter fra sak til sak, der disse, basert på relevante omstendigheter skal søke å bli enige om i hvilken avtalestat skattyteren skal anses hjemmehørende etter avtalen.

Artikkel 5 inneholder definisjonen av uttrykket «fast driftssted».

Definisjonen fastsetter vilkår for skattlegging av fortjeneste ved forretningsvirksomhet som en person bosatt i den ene staten oppebærer ved virksomhet i den andre staten.

Punkt 1 gir den alminnelige og grunnleggende definisjonen av «fast driftssted». Etter definisjonen må det foreligge «et fast forretningssted som foretakets virksomhet helt eller delvis utøves gjennom».

I punkt 2 nevnes en rekke typiske eksempler på hva som dekkes av uttrykket «fast driftssted».

Punkt 3 bokstavene a og b bygger på FN-mønsteret. Av punkt 3 bokstav a følger at uttrykket «fast driftssted» også omfatter stedet for et bygningsarbeid, et anleggs-, monterings- eller installasjonsprosjekt, eller enhver kontrollvirksomhet tilknyttet et slikt sted, prosjekt eller virksomhet, men bare hvor et slikt sted, prosjekt eller virksomhet varer i en periode på mer enn 6 måneder. Regelen avviker fra OECD-mønsteret ved at kravet til varighet er satt til 6 måneder (12 måneder i OECD-mønsteret), og at kontrollvirksomhet er særskilt nevnt.

I punkt 3 b er det tatt en inn en regel som etablerer «fast driftssted» for tjenester ytet gjennom ansatte eller annet personell i den andre avtalestaten dersom et nærmere krav til varigheten av tjenesteytingen er oppfylt. Kravet er at tjenesteytingen finner sted i ett eller flere tidsrom som til sammen overstiger 183 dager i løpet av noen tolvmånedersperiode som begynner eller slutter i det angjeldende inntektsåret.

Punkt 4 inneholder bestemmelser for å motvirke oppsplitting av kontrakter med den hensikt å omgå tidsterskelen på 6 måneder for når det oppstår fast driftssted etter bestemmelsen i punkt 3 a).

Etter punkt 4 skal alle tidsperioder hvor foretaket utøver relevant aktivitet i en eller flere perioder som til sammen overskrider 30 dager, medregnes ved vurderingen av om tidsperioden for å etablere fast driftssted i bygg- og anleggsprosjekter etc. er oppfylt. Dersom tilknyttede aktiviteter utøves i ulike tidsperioder som hver overskrider 30 dager og aktivitetene utøves i den andre staten av ett eller flere foretak som er nært tilknyttet det førstnevnte foretaket, skal disse tidsperiodene legges til foretakets egne tidsperioder for å avgjøre hvorvidt en tidsperiode danner grunnlag for et fast driftssted etter artikkel 5 punkt 3 a).

Punkt 5 oppstiller enkelte unntak for nærmere angitte tilfeller som ikke skal anses å utgjøre «fast driftssted» selv om vilkårene for dette ellers skulle være oppfylt. Dette gjelder funksjoner og aktiviteter som normalt vil være å anse som hjelpefunksjoner til en annen kjernevirksomhet eller for å være av forberedende karakter forut for kjerneaktiviteten. Forutsetningen for at unntakene i bokstavene a) til e) skal komme til anvendelse, er at slike aktiviteter, og for bokstav f) om totalaktiviteten, ikke utgjør kjernevirksomhet, men er av forberedende art eller har karakter av hjelpeaktivitet.

Unntaksreglene i punkt 5 kan forsøkes omgått ved å fordele aktivitetene på ulike nært tilknyttede foretak som utøver aktivitet på samme sted eller ved å fordele aktivitetene på ulike steder (fragmentering). Punkt 6 angir regler for å motvirke slike omgåelser. Aktivitet som i utgangspunktet fyller kravene i punkt 5 for å være unntatte aktiviteter, omfattes likevel ikke av unntaket dersom foretaket selv eller et nært tilknyttet foretak driver virksomhet på samme sted i en stat eller på et annet sted i den samme staten og dette stedet eller det andre stedet utgjør et fast driftssted for foretaket eller et nært tilknyttet foretak, jf. punkt 6 bokstav a).

Det samme gjelder når den samlede aktiviteten er et resultat av en kombinasjon av aktivitetene som utøves av de to foretakene på samme sted eller av foretaket selv og det nært tilknyttede foretaket på to ulike steder, og denne kombinasjonen ikke er av forberedende art eller har karakter av hjelpevirksomhet, jf. punkt 6 bokstav b).

Forutsetningen for at punkt 6 bokstavene a) og b) kommer til anvendelse, er at den aktiviteten som utøves av de to foretakene på samme sted eller av foretaket selv og et nært tilknyttet foretak på to ulike steder, utgjør komplementære funksjoner som er del av en sammenhengende virksomhet.

Punkt 7 gjelder etablering av fast driftssted gjennom bruken av agent. Når en person i en stat opptrer på vegne av et foretak i den andre staten og som følge av dette regelmessig inngåelse av kontrakter eller regelmessig har den ledende rollen som fører til inngå kontrakter, skal foretaket anses å ha et fast driftssted i den førstnevnte staten. Dette gjelder bare hvis kontraktene inngås rutinemessig og foretaket i den andre staten ikke foretar vesentlige endringer i dem.

Det er en forutsetning at kontraktene inngås i foretakets navn, jf. bokstav a), gjelder overføring av eierskap til eller gir rettigheter til å benytte eiendeler som eies av foretaket, jf. bokstav b), eller gjelder ytelsen av tjenester på vegne av foretaket, jf. bokstav c). Det oppstår likevel ikke fast driftssted dersom den virksomheten som utøves gjennom agenten er av forberedende art eller anses som hjelpeaktivitet, jf. artikkel 5 punkt 5.

Det følger av punkt 8 a) at punkt 7 ikke skal gjelde dersom den personen som handler på vegne av foretaket i den andre staten driver virksomhet i den førstnevnte staten som en uavhengig representant, og opptrer innenfor de ordinære rammene for slik forretningsvirksomhet. Dersom en slik person utelukkende eller tilnærmet utelukkende handler på vegne av ett eller flere foretak som er nært beslektet, skal personen ikke anses å være en uavhengig representant etter bestemmelsen.

Punkt 8 b) definerer hvem som skal anses som en «person nært tilknyttet et foretak» (person closely related to an enterprise) etter artikkel 5. En person skal anses nært tilknyttet til et foretak dersom den ene har kontroll over den andre eller begge er under kontroll av samme person(er) eller foretak. Uansett skal en person anses som nært tilknyttet et foretak hvis den ene innehar direkte eller indirekte mer enn 50 prosent av eierinteressene i den andre eller hvis den andre personen innehar direkte eller indirekte mer enn 50 prosent av eierinteressene i både personen og foretaket.

At et selskap i en stat kontrollerer eller blir kontrollert av et selskap i den andre staten, medfører ikke i seg selv at selskapene anses som fast driftssted for hverandre, jf. punkt 9. Konserntilhørighet medfører følgelig ikke automatisk status som fast driftssted.

Artikkel 6 til 23 er operative regler om beskatning av ulike typer inntektserverv. Bestemmelsenes formål er å hindre dobbeltbeskatning, dvs. at en skattyter blir skattlagt i begge stater av samme inntekt. Reglene om de ulike inntektskategorier er avgjørende for om den primære beskatningsretten tilfaller den stat hvor inntekten skriver seg fra (kildestatsbeskatning) eller den andre staten hvor den skattepliktige er bosatt (bostedsbeskatning). Hvor bestemmelsen gir en ikke-eksklusiv beskatningsrett til kildestaten, må den relevante artikkelen sammenholdes med artikkel 21 (unngåelse av dobbeltbeskatning) for å avgjøre hvordan dobbeltbeskatning skal hindres i bostedsstaten.

Artikkel 6 fastsetter at inntekt av fast eiendom kan skattlegges i den staten hvor eiendommen ligger (kildestaten).

Artikkel 7 inneholder regler om skattlegging av fortjeneste ved forretningsvirksomhet som et foretak hjemmehørende i en avtalestat utøver i den andre avtalestaten. I likhet med FN-mønsteret bygger avtalen på utformingen av artikkelen slik den var i OECD-mønsteret inntil denne mønsteravtalen fikk en ny utforming i 2010.

Avtalen følger i punkt 1 denne OECD-mønsterartikkelen. Inntekt fra forretningsvirksomhet som erverves av et foretak hjemmehørende i en stat kan bare skattlegges i den andre staten dersom virksomheten utøves gjennom et fast driftssted der. Hvis foretaket utøver slik forretningsvirksomhet, kan foretakets fortjeneste skattlegges i denne andre staten, men bare så mye av fortjenesten som kan tilskrives det faste driftsstedet.

Punkt 2 inneholder grunnregelen for fastsettelsen av det faste driftsstedets fortjeneste, nemlig at driftsstedet skal tilskrives den fortjeneste som det ventelig ville ha ervervet dersom det hadde vært et særskilt og selvstendig foretak som utøvet samme eller liknende virksomhet under de samme eller lignende forhold, og opptrådte helt uavhengig av det foretak hvis faste driftssted det er («armlengdeprinsippet» eller «selvstendighetsfiksjonen»).

Punkt 3 gir regler om rammen for utgiftsfradragene ved fastsettelsen av det faste driftsstedets skattbare fortjeneste. Kjernen i bestemmelsen er at utgifter som foretaket pådrar seg med tilknytning til virksomheten ved det faste driftsstedet, skal tilordnes til fradrag ved driftsstedet uten hensyn til hvor utgiften er pådratt (eksempelvis som en del av felleskostnadene ved hovedkontoret). Det er imidlertid tatt inn utfyllende regler hentet fra FN-mønsteret som uttrykkelig klargjør at visse betalinger eller belastninger mellom driftssted og hovedkontor ikke skal gis noe fortjenestepåslag. Det er særlig nevnt royalty og lisensbetalinger for retten til å utnytte immaterielle eiendeler eller rettigheter, honorarer for visse administrative tjenester og renter på lån eller kapitaltilskudd internt i foretaket (med unntak for bankforetak). Disse begrensningene i forhold til en ordlydsfortolkning av armlengdeprinsippet og selvstendighetsfiksjonen i punkt 2 gjelder også for avtaler som følger avtaleteksten i OECD-mønsteret slik den lød før 2010. Men i OECDs mønsteravtale fremgår dette kun av kommentarene til artikkelen og er ikke uttrykkelig uttalt som i FN-mønsteret og her i avtalen. Avtalen utelater for øvrig en bestemmelse som finnes i OECDs og FNs mønsterartikkel om å åpne for bruk av en indirekte fordelingsmetode for land som vanligvis følger en slik metode (og som forutsettes å være i samsvar med prinsippene i artikkel 7.) En slik bestemmelse er for tiden ansett uaktuell både for Norge og Ghana.

Artikkel 8 gir regler om skattlegging av fortjeneste av internasjonal transportvirksomhet, som definert i artikkel 3 punkt 1 bokstav h.

I punkt 1 fastsettes det at fortjeneste fra driften av skip eller luftfartøy i internasjonal fart bare skal skattlegges i den staten hvor den skattyter som oppebærer fortjenesten ved driften, er hjemmehørende.

Punkt 1 fastsetter at også fortjeneste fra bruk, utleie eller vedlikehold av containere og tilknyttet utstyr benyttet til transport av varer i internasjonal fart, bare skal skattlegges i den staten hvor skattyteren som oppebærer fortjenesten ved driften av skipene eller luftfartøyene, er hjemmehørende. Forutsetningen er at slikt bruk, utleie eller vedlikehold er et tilfeldig tillegg til driften av skip eller luftfartøy i internasjonal fart.

Punkt 2 klargjør at bestemmelsene i punkt 1 også gjelder fortjeneste ervervet ved deltakelse i en «pool», et felles forretningsforetak eller i et internasjonalt driftskontor.

Artikkel 9 omhandler mulig inntektsjustering når skattegrunnlaget for et konserntilknyttet foretak kan være påvirket av konserntilknytningen (foretak med fast tilknytning til hverandre). Bestemmelsen gjelder assosierte selskaper, dvs. mor- og datterselskaper, samt selskaper under felles kontroll og ledelse. Bestemmelsen gir skattemyndighetene adgang til å forhøye et foretaks skattbare fortjeneste når denne er redusert som følge av at det i det økonomiske samkvem mellom dette og tilknyttede foretak er anvendt forretningsvilkår som avviker fra dem som ville ha vært avtalt mellom uavhengige foretak under tilsvarende omstendigheter. Når retting foretas i slike tilfeller, skal de anvendte forretningsvilkår for beskatningsformål erstattes med vilkår overensstemmende med den såkalte armlengdestandarden, jf. skatteloven § 13-1. Artikkelen inneholder også regler om korresponderende retting i den andre berørte staten for å eliminere dobbeltbeskatning.

Artikkel 10 gjelder skattlegging av utbytte fra aksjeselskaper mv. Etter artikkelens punkt 1 kan utbytte skattlegges i den avtalestaten hvor aksjonæren er bosatt. De samme inntektene kan dessuten skattlegges i den stat hvor selskapet som utdeler utbyttet er hjemmehørende (kildestaten), men den skattesatsen som kan benyttes er begrenset i punkt 2.

Punkt 2 bokstav a) fastsetter at kildestaten kan skattlegge utbytte med 7 prosent kildeskatt når det utbetales til et selskap som direkte innehar minst 10 prosent av kapitalen i det utdelende selskap og selskapet er den virkelige rettighetshaveren til utbyttet. For å ha rett til den nedsatte kildeskattesatsen på slike utbytter, stilles det krav til mottakerens eierperiode. Kravet til eierperiode er satt til 365 dager inkludert den dagen utbyttet blir utbetalt. Kravet innebærer at den reelle eieren av et utbytte ikke har krav på den reduserte kildeskattesatsen på 7 prosent med mindre eierperioden overstiger 365 dager.

Skattesatsen som kan benyttes i andre tilfeller er i punkt 2 bokstav b) begrenset til 15 prosent.

I punkt 3 er det fastsatt unntak fra bestemmelsen om kildeskatt på utbyttet når den virkelige rettighetshaveren er «regjeringen i en avtalestat». For Norges del skal uttrykket «regjeringen i en avtalestat» omfatte Norges Bank, Statens pensjonsfond utland og et offentligrettslig organ eller annen enhet som eies helt eller i det vesentligste av den norske stat, og som de kompetente myndigheter til enhver tid blir enige om. Tilsvarende innrømmes det fritak for norsk kildeskatt på utbytte som utbetales til Ghanas sentralbank og visse statseide fond.

I punkt 4 framgår en definisjon av begrepet «utbytte» for avtalens formål. Definisjonen følger i det alt vesentlige definisjonene i mønsteravtalene.

Av punkt 5 følger at de ovennevnte begrensninger i adgangen til å kreve kildeskatt likevel ikke gjelder når de aksjene som utbyttet utdeles på grunnlag av, reelt er knyttet til næringsvirksomhet gjennom et fast driftssted som rettighetshaveren har i den staten hvor det utdelende selskap er hjemmehørende. I så fall skattlegges utbyttet som inntekt av virksomhet i samsvar med bestemmelsene i artikkel 7 eller 15. Tilsvarende regler gjelder etter artikkel 11 punkt 5 for renter, artikkel 12 punkt 4 for royalty og artikkel 13 punkt 4 for vederlag for tekniske tjenester.

Punkt 6 presiserer, i samsvar med mønsterbestemmelsene, at en avtalestat ikke skal ha rett til å skattlegge utbytte som utdeles av et selskap fordi inntekten som inngår i det utdelende selskapets utbyttegrunnlag skriver seg fra denne avtalestaten, og utbyttet ikke er utdelt til en aksjeeier i denne staten (herunder et fast driftssted der).

Artikkel 11 gjelder skattlegging av renter.

Av punkt 1 framgår at slike inntekter kan skattlegges i den stat hvor mottakeren av renteinntekten er bosatt.

Etter artikkelens punkt 2 kan de samme inntektene også skattlegges i den stat hvor rentene skriver seg fra (kildestaten), men dersom den virkelige rettighetshaver av renten er hjemmehørende i den andre avtalestaten, er den skattesatsen som kan benyttes begrenset til 7 prosent av rentens bruttobeløp.

Av punkt 3 a) følger unntak for bestemmelsen om kildeskatt dersom betaleren eller den virkelige rettighetshaveren til rentene er den andre avtalestaten eller en av dens regionale eller lokale forvaltningsmyndigheter. For så vidt angår Norge omfatter begrepet «staten» også Statens pensjonsfond utland. Fritak for kildeskatt på renter gjelder også når den virkelige rettighetshaveren er sentralbanken i den andre avtalestaten. Unntaket omfatter også organer og institusjoner som er heleid av den andre avtalestaten eller en av dens, regionale eller lokale forvaltningsmyndigheter.

I en protokoll som er en del av avtalen er det presisert at fritaket for kildeskatt på renter gjelder for blant annet Statens pensjonsfond utland.

Etter punkt 3 b) gjelder unntaket for kildeskatt også i de tilfeller rentene er betalt i anledning av et lån som er ytet, godkjent, garantert eller forsikret av en avtalestat, sentralbanken i en avtalestat, eller noe organ eller institusjon som er eid eller kontrollert av en avtalestat.

Definisjonen av renter følger av punkt 4 og er i samsvar med mønsteravtalenes definisjon.

Punktene 6 og 7 inneholder bestemmelser om hvor en renteinntekt skal regnes for å ha sin kilde og om rentebeløp som er for høye grunnet interessefellesskap. Bestemmelsene er i samsvar med OECDs og FNs mønsterartikler.

Artikkel 12 gir bestemmelse om skattleggingen av royalty. Royalty kan skattlegges både i mottakerens bostedsstat og i kildestaten, men satsen for den kildeskatt som kan kreves er etter punkt 2 begrenset til 10 prosent av royaltyens bruttobeløp forutsatt at utbetaling skjer til den virkelige rettighetshaver av inntekten. Denne bestemmelsen avviker fra OECD-mønsteret, der beskatningen kun er lagt til bostedsstaten, men samsvarer med FN-mønsteret.

Uttrykket «royalty» er definert i punkt 3. Definisjonen følger FN-mønsterets definisjon som også omfatter betalinger for bruken av eller retten til å bruke industrielt, kommersielt eller vitenskapelig utstyr (herunder leiebetalinger for fysiske driftsmidler).

Artikkel 13 omhandler vederlag for tekniske tjenester. Bestemmelsen er hentet fra FN-mønsteret.

Vederlag for tekniske tjenester kan skattlegges både i mottakerens bostedsstat og i kildestaten, men etter punkt 2 er satsen for den kildeskatt som kan kreves begrenset til 12 prosent av vederlagets bruttobeløp, forutsatt at utbetalingen skjer til den virkelige rettighetshaver av inntekten.

Uttrykket «vederlag for tekniske tjenester» er definert i punkt 3. Uttrykket er definert som enhver betaling som mottas for enhver tjeneste av administrativ, teknisk eller konsulentmessig art.

I punkt 3 a) er det gjort unntak for utbetalinger av lønn, styrehonorar eller pensjon. Slike betalinger skal behandles etter henholdsvis artikkel 16, 17 og 18.

I punkt 3 b) er det gjort unntak for vederlag for undervisning i eller av en utdanningsinstitusjon. Hva som skal anses som en utdanningsinstitusjon vil følge av internretten i den staten som anvender avtalen, jf. artikkel 3 punkt 2. Begrepet vil særlig omfatte institusjoner på et visst nivå, eksempelvis universitet, høyskoler og andre høyere undervisningsinstitusjoner.

I punkt 3 c) er det gjort unntak for betalinger fra en fysisk person for tjenester som er til personlig bruk for denne personen.

Punktene 5 og 6 inneholder bestemmelser om hvor et vederlag for tekniske tjenester skal regnes for å ha sin kilde,

Punkt 7 omhandler vederlag for tekniske tjenester som er for høye grunnet interessefellesskap.

Artikkel 14 omhandler skattlegging av formuesgevinster. Bestemmelsene bygger på prinsippet at retten til å skattlegge en formuesgevinst bør tilligge den staten som var berettiget til å skattlegge løpende inntekt knyttet til vedkommende formuesobjekt før avhendelse fant sted.

Etter punkt 1 kan gevinst som oppebæres ved avhendelse av fast eiendom, skattlegges i den avtalestaten hvor eiendommen ligger.

Gevinst ved avhendelse av løsøre som utgjør driftsmidler knyttet til et fast driftssted, kan i henhold til artikkelen punkt 2 skattlegges i den avtalestaten hvor det faste driftsstedet befinner seg. Det samme gjelder gevinst ved avhendelse av selve det faste driftsstedet.

I henhold til punkt 3 skal gevinst ved avhendelse av skip eller luftfartøy drevet i internasjonal fart, eller løsøre knyttet til driften av slike skip eller luftfartøy, bare kunne skattlegges i den staten hvor foretaket som oppebærer gevinsten er hjemmehørende.

Av punkt 4 følger at gevinst ved avhendelse av containere (herunder tilhengere og tilknyttet utstyr for transport av containere) benyttet til transport av varer i internasjonal fart, bare skal kunne skattlegges i den staten hvor foretaket som oppebærer gevinsten er hjemmehørende.

Punkt 5 omhandler gevinster ved avhendelse av eiendeler som befinner seg i en avtalestat og som er oppebåret av en fysisk person som har flyttet til den andre avtalestaten. Slike gevinster kan skattlegges i den førstnevnte staten hvis avhendelsen finner sted innen ett år fra den dagen den fysiske personen ikke lenger var bosatt i den førstnevnte staten.

Alle andre gevinster skal bare kunne skattlegges i bostedsstaten, jf. punkt 6.

Artikkel 15 gjelder skattlegging av inntekt ved utøvelse av selvstendige personlige tjenester, såkalt fritt yrke. OECD-mønsteret har fra og med 2000-versjonen ikke lenger noen særskilte bestemmelser om fritt yrke, da skattleggingen av slike yrkesutøvere nå reguleres av andre bestemmelser som forretningsvirksomhet ellers. Etter ønske fra Ghana er det imidlertid tatt inn særskilte bestemmelser om utøvelse av fritt yrke.

Det følger av artikkelen at inntekt ved utøvelse av fritt yrke i utgangspunktet bare skal skattlegges i den staten hvor yrkesutøveren/foretaket er bosatt. På visse vilkår kan imidlertid slik inntekt også skattlegges i den staten der aktiviteten utøves (kildestaten).

Dette gjelder for det første dersom yrkesutøveren i den andre staten råder over et fast sted (kontor eller liknende) som tjener utøvelsen av hans virksomhet. Da kan kildestaten skattlegge den delen av inntekten som kan henføres til et slikt fast sted.

Videre er kildestaten gitt rett til å skattlegge inntekten dersom yrkesutøveren oppholder seg der med formål å utøve yrket eller virksomheten i ett eller flere tidsrom som til sammen overstiger 183 dager i løpet av en tolvmånedersperiode. Da kan kildestaten skattlegge inntekten som kan tilskrives det faste stedet, eller som er oppebåret ved utøvelsen av yrket eller virksomheten under oppholdet i kildestaten.

Lønnsinntekter er omhandlet i artikkel 16. Som etter OECD-mønsteret tilkommer det lønnsmottakerens bostedsstat å skattlegge lønnsinntektene med mindre arbeidet utføres i den andre avtalestaten. I så fall har den staten hvor arbeidet utføres rett til å skattlegge inntektene.

Det gjelder unntak på bestemte vilkår i punkt 2 for kortvarige opphold, den såkalte 183-dagersregelen. Når alle de kumulative vilkårene i bestemmelsen er oppfylt, skal lønnsinntekten bare kunne skattlegges i lønnsmottakerens bostedsstat.

Artikkelens punkt 3 gir særlige regler for lønnsarbeid utført om bord i et skip eller luftfartøy drevet i internasjonal fart, og bestemmer at slike godtgjørelse bare skal kunne skattlegges i den staten hvor personen er bosatt.

Artikkel 17 omhandler styregodtgjørelse og lignende vederlag. Slike inntekter kan skattlegges i den staten hvor selskapet er hjemmehørende.

Artikkel 18 fastsetter at underholdningsartister og idrettsutøvere kan skattlegges i staten hvor virksomheten som underholdningsartist eller idrettsutøver utøves. Artikkelens punkt 2 inneholder en tilføyelse som tar sikte på å sikre at staten hvor underholdningsartisten eller idrettsutøveren opptrer, har beskatningsrett også hvor vederlaget utbetales til en tredjemann, f.eks. et artistbyrå eller et selskap artisten selv har opprettet.

Artikkel 19 omhandler pensjoner, livrenter, trygdeytelser og underholdsbidrag. I motsetning til OECD-mønsteret, omhandler artikkelen både offentlige og private pensjoner. Etter artikkelen kan pensjoner, livrenter og andre lignende utbetalinger, herunder trygdeytelser, skattlegges både i staten hvor mottakeren er bosatt og i staten hvor inntekten skriver seg fra (kildeskatt). Dobbeltbeskatning unngås etter reglene i artikkel 24.

Artikkel 20 omhandler lønn i offentlig tjeneste. Som hovedregel, og i samsvar med OECDs mønster, er den staten som utbetaler godtgjørelsen tillagt beskatningsretten. Denne hovedregelen gjelder imidlertid ikke når de angitte vilkårene i punkt 1 bokstav b er oppfylt – i så fall er det bare bostedsstaten som kan skattlegge inntektene. Unntaket tar sikte på «lokalt ansatte» i den staten hvor arbeidet utføres, dvs. personer som enten også er statsborger av bostedsstaten eller var bosatt i arbeidsstaten forut for eller ellers uavhengig av tjenesteforholdet.

Artikkel 21 fastsetter at studenter eller forretningslærlinger som er bosatt i den ene staten og som midlertidig oppholder seg i den andre staten for sin personlige utdannelse eller opplæring, ikke skal skattlegges i den sistnevnte staten av pengebeløp som de mottar til slike formål fra kilder utenfor denne staten.

Artikkel 22 inneholder bestemmelser som får anvendelse på virksomhet utenfor kysten (kontinentalsokkelaktiviteter). Avtalen bygger på tilsvarende bestemmelser i andre skatteavtaler som Norge har inngått. Slike særbestemmelser som avviker fra mønsteravtalene er en viktig del av norsk skatteavtalepraksis.

Punkt 1 fastslår at artikkelens bestemmelser skal ha gjennomslagskraft innenfor sitt avgrensede område uansett hva som ellers måtte følge av avtalen. Punktene 2 og 3 omhandler skattlegging av virksomhet utenfor kysten av en stat knyttet til undersøkelse eller utnyttelse av havbunnen eller undergrunnen eller deres naturforekomster. De fastslår at slik virksomhet skal anses som virksomhet utøvet gjennom et fast driftssted i denne staten, dersom virksomheten blir utøvd til sammen over 30 dager i løpet av en periode på tolv måneder. Inntekten fra slik virksomhet kan i så fall skattlegges fra første dag i denne staten.

Bestemmelsene i punkt 3 a) og b) har til formål å hindre at fristen på 30 dager blir omgått ved at likeartede oppdrag blir utført av forskjellige foretak som er i interessefellesskap.

Punkt 4 inneholder et unntak fra de generelle reglene i punktene 2 og 3. Det gjelder fortjeneste ved transport av forsyninger eller personell, eller ved drift av taubåter eller lignende hjelpefartøy til slik virksomhet som er omhandlet i artikkelen. Slik fortjeneste skal bare kunne skattlegges i den staten der personen som oppebærer fortjenesten, er bosatt.

I punkt 5 er det gitt bestemmelser om beskatning av lønnsinntekter i forbindelse med sokkelvirksomhet som nevnt i punkt 2. Etter punkt 5 a) kan slik lønnsinntekt skattlegges i kildestaten såfremt arbeidet utenfor kysten knyttet til slik virksomhet overstiger 30 dager i løpet av en periode på tolv måneder. Dersom arbeidet er utført for en arbeidsgiver som ikke er hjemmehørende i arbeidsstaten, skal inntekten bare kunne skattlegges i bostedsstaten forutsatt at arbeidet er utført i kildestaten i en eller flere perioder som ikke overstiger 30 dager i løpet av noen tolvmånedersperiode. Dersom arbeidet er utført for en arbeidsgiver som er hjemmehørende i kildestaten, kan imidlertid inntekten skattlegges i kildestaten fra første dag.

Det er gjort unntak fra dette i punkt 5 b). Der fremgår at lønnsinntekter for tjeneste om bord i skip eller luftfartøy som er omfattet av unntaksregelen i punkt 4, kan skattlegges i den staten der arbeidstakeren er hjemmehørende.

Punkt 6 omhandler gevinst fra overføring av rettigheter til undersøkelse eller utnytting av naturforekomster, eiendeler som i sokkelstaten blir benyttet i sammenheng med virksomheten utenfor kysten, og aksjer eller andeler hvis verdi skriver seg fra slike rettigheter eller slike eiendeler. Kildestaten kan skattlegge slike gevinster.

Artikkel 23 gjelder annen inntekt som ikke er uttrykkelig omhandlet i avtalens øvrige bestemmelser («annen inntekt»). Bestemmelsen omfatter ikke bare inntekter av en annen art, men også inntekter fra kilder som ikke er nevnt i de øvrige bestemmelser i avtalen (inntekt med kilde i en tredjestat). Slike inntekter skal bare kunne skattlegges i staten hvor mottakeren er bosatt, med mindre inntekten er knyttet til et fast driftssted i virksomhetsstaten. I så fall kan inntekten beskattes i virksomhetsstaten.

Punkt 3, som følger FN-mønsteret, åpner for at «annen inntekt» kan beskattes i den avtalestaten som er kilden til inntekten.

Artikkel 24 gir regler om framgangsmåten for å unngå dobbeltbeskatning. Både Norge og Ghana benytter kreditmetoden som metode for å eliminere dobbeltbeskatning. Bestemmelsen innebærer at Norge, overfor personer bosatt i Norge, også kan skattlegge en inntekt når det av avtalen framgår at inntekten kan skattlegges i Ghana. Norge må imidlertid med visse begrensninger, gi fradrag for den skatten som er betalt i Ghana på den samme inntekten, i den utlignede norske skatten, jf. punkt 1 bokstav a og skatteloven § 16-20 flg. Kreditfradraget kan ikke overstige den delen av den norske skatten som kan henføres til inntekten fra Ghana.

For de inntekter som i henhold til avtalen er forbeholdt Ghana å skattlegge, skal Norge bruke den såkalte alternative fordelingsmetoden som sikrer progresjonseffekten av den samlede inntekten ved skatteberegningen for den øvrige inntekten som skal skattlegges i Norge, jf. punkt 2 bokstav b.

Punktet fastsetter at når en person bosatt i Norge mottar inntekter som i henhold til noen bestemmelser i avtalen er unntatt fra beskatning i Norge, kan inntekten likevel medregnes i det norske skattegrunnlaget. Det gis et fradrag i den norske skatten som tilsvarer den delen av den norske skatten som faller på inntekten fra Ghana. Fradraget i norsk skatt skal altså skje med et beregnet beløp, uavhengig om dette beløpet er høyere eller lavere enn det beløpet som faktisk er betalt i Ghana.

Artikkel 25 inneholder bestemmelser om ikke-diskriminering. Bestemmelsene skal hindre forskjellsbehandling grunnet statsborgerforhold eller eierforholdene til foretak hjemmehørende i avtalestatene, samt sikre likebehandling av faste driftssteder i en avtalestat for foretak fra en annen avtalestat sammenlignet med selskap hjemmehørende i driftsstedsstaten som driver tilsvarende virksomhet. Forbudet mot forskjellsbehandling etter denne artikkelen gjelder også for skatter og avgifter som ellers ikke omfattes av skatteavtalen, jf. punkt 6.

Artikkel 26 regulerer fremgangsmåten ved inngåelse av minnelige avtaler mellom de kompetente myndigheter i de to statene.

Etter punkt 1 kan en skattyter som mener at det er truffet tiltak i den ene eller i begge avtalestater som for ham medfører eller vil medføre en beskatning i strid med skatteavtalen, ta dette opp med den kompetente myndighet i den avtalestaten hvor han er eller mener seg bosatt. Fristen for å ta opp slike saker er tre år etter at skattyteren fikk den første underretningen om tiltak som medfører eventuell avtalestridig beskatning. Den kompetente myndighet som mottar en slik henvendelse kan ensidig løse saken dersom den mener at det lar seg gjøre. I motsatt fall, følger det av punkt 2, at det skal tas kontakt med den kompetente myndighet i den andre staten med sikte på å prøve å få til en minnelig løsning.

Etter punkt 3 skal de kompetente myndigheter ved minnelig avtale søke å løse vanskeligheter eller tvil om fortolkningen av skatteavtalen. De kan også rådføre seg med hverandre med sikte på å unngå dobbeltbeskatning i tilfeller som ikke er løst i avtalen.

Av punkt 4 følger at de kompetente myndigheter i avtalestatene kan sette seg i direkte forbindelse med hverandre med sikte på å få i stand en avtale som omhandlet i de forestående punktene.

Artiklene 27 og 28 inneholder enkelte særlige bestemmelser om henholdsvis utveksling av opplysninger og bistand til innfordring av skatt. Disse viktige bestemmelsene om administrativt samarbeid mellom landenes skattemyndigheter er i overensstemmelse med OECDs mønsteravtale. Den gjensidige plikten til å yte hverandre slik bistand er ikke begrenset til opplysninger som gjelder, eller skattekrav rettet mot, personer som er bosatt i en av avtalestatene og således ellers er omfattet av skatteavtalen. Bistandsplikten gjelder også skatter og avgifter som ikke er omfattet av skatteavtalens materielle bestemmelser.

Artikkel 29 inneholder særlige regler for medlemmer av diplomatiske stasjoner og konsulat. Skatteavtalen griper ikke inn i rettigheter og privilegier som følger av internasjonale konvensjoner eller alminnelig folkerett, men det tas forbehold om at senderstaten har i behold beskatningsrett overfor egne skattesubjekter til inntekt som på grunn av privilegieunntak i mottakerstaten ellers ville bli ubeskattet.

Artikkel 30 bestemmer at avtalestatene skriftlig skal underrette hverandre når de tiltak som er nødvendige etter deres interne lovgivning for å sette denne overenskomst i kraft er gjennomført. Avtalen trer i kraft på datoen for den siste av disse underrettelser. Avtalen skal deretter ha virkning i begge avtalestater for skatter av inntekt som tidfestes 1. januar i året etter det kalenderåret avtalen trer i kraft, eller senere.

Artikkel 31 har bestemmelser om oppsigelse og opphør av avtalen.

Tilråding

Finansdepartementet

tilrår:

At Deres Majestet godkjenner og skriver under et fremlagt forslag til proposisjon til Stortinget om samtykke til å sette i kraft en skatteavtale mellom Norge og Ghana for å unngå dobbeltbeskatning og forebygge skatteunndragelse med hensyn til skatter av inntekt, undertegnet i Accra den 20. november 2020.

Vi HARALD, Norges Konge,

stadfester:

Stortinget blir bedt om å gjøre vedtak om samtykke til å sette i kraft en skatteavtale mellom Norge og Ghana for å unngå dobbeltbeskatning og forebygge skatteunndragelse med hensyn til skatter av inntekt, undertegnet i Accra den 20. november 2020, i samsvar med et vedlagt forslag.

Forslag
til vedtak om samtykke til å sette i kraft en skatteavtale mellom Norge og Ghana for å unngå dobbeltbeskatning og forebygge skatteunndragelse med hensyn til skatter av inntekt, undertegnet i Accra den 20. november 2020

I

Stortinget samtykker til å sette i kraft en skatteavtale mellom Norge og Ghana for å unngå dobbeltbeskatning og forebygge skatteunndragelse med hensyn til skatter av inntekt og formue, undertegnet i Accra den 20. november 2020.

1 Convention between the Kingdom of Norway and the Republic of Ghana for the elimination of double taxation and the prevention of fiscal evasion with respect to taxes on income

The Government of the Kingdom of Norway and the Government of the Republic of Ghana,

Desiring to further develop their economic relationship and to enhance their co-operation in tax matters,

Intending to conclude a Convention for the elimination of double taxation with respect to taxes on income without creating opportunities for non-taxation or reduced taxation through tax evasion or avoidance (including through treaty-shopping arrangements aimed at obtaining reliefs provided in this Convention for the indirect benefit of residents of third States).

Have agreed as follows:

Article 1

Persons Covered

Article 2

Taxes Covered

Article 3

General Definitions

Article 4

Resident

Article 5

Permanent Establishment

Article 6

Income from Immovable Property

Article 7

Business Profits

Article 8

Shipping and Air Transport

Article 9

Associated Enterprises

Article 10

Dividends

Article 11

Interest

Article 12

Royalties

Article 13

Fees for Technical Services

Article 14

Capital Gains

Article 15

Independent Personal Services

Article 16

Dependent Personal Services

Article 17

Directors' Fees

Article 18

Entertainers and Sportspersons

Article 19

Pensions, Annuities and other similar Payments and Payments under a Social Security System

Article 20

Government Service

Article 21

Students

Payments which a student or business apprentice who is or was immediately before visiting a Contracting State a resident of the other Contracting State and who is present in the first-mentioned State solely for the purpose of his education or training receives for the purpose of his maintenance, education or training shall not be taxed in that State, provided that such payments arise from sources outside that State.

Article 22

Offshore Activities

In this paragraph “exploration or exploitation rights” means rights to assets to be produced by the exploration or exploitation of the seabed or subsoil or their natural resources in the other Contracting State, including rights to interests in or to the benefit of such assets.

Article 23

Other Income

Article 24

Elimination of Double Taxation

Double taxation shall be eliminated as follows:

Article 25

Non-Discrimination

Article 26

Mutual Agreement Procedure

Article 27

Exchange of Information

Article 28

Assistance in the Collection of Taxes

Article 29

Members of Diplomatic Missions and Consular Posts

Article 30

Entry into Force

Article 31

Termination

IN WITNESS WHEREOF the undersigned, being duly authorised thereto, by their respective Governments, have signed this Convention.

Done in duplicate at Accra this 20th day of November 2020, in the Norwegian and English languages both texts being equally authentic.

For the Government of the Kingdom of Norway

For the Government of the Republic of Ghana

Gunnar Andreas Holm

Ken Ofori-Atta

Ambassdor

Minister of Finance

Protocol

At the moment of signing the Convention for the elimination of double taxation and the prevention of fiscal evasion with respect to taxes on income, this day concluded between the Republic of Ghana and the Kingdom of the Norway, the undersigned have agreed that the following provision shall form an integral part of the Convention.

With reference to article 11

It is understood in Paragraph 3 that:

In the case of Norway, Government of a Contracting State includes:
In the case of Ghana, Government of a Contracting State includes:

IN WITNESS WHEREOF the undersigned, being duly authorised thereto, by their respective Governments, have signed this Protocol.

Done in duplicate at Accra this 20th day of November 2020, in the Norwegian and English languages both texts being equally authentic.

For the Government of the Kingdom of Norway

For the Government of the Republic of Ghana

Gunnar Andreas Holm

Ken Ofori-Atta

Ambassdor

Minister of Finance

Overenskomst mellom Kongeriket Norge og Republikken Ghana for å unngå dobbeltbeskatning og forebygge skatteunndragelse med hensyn til skatter av inntekt

Regjeringen i Kongeriket Norge og Regjeringen i Republikken Ghana,

som ønsker å videreutvikle sine økonomiske relasjoner og styrke sitt samarbeid i skattesaker,

som ønsker å inngå en overenskomst for å unngå dobbeltbeskatning med hensyn til skatter av inntekt, uten å skape muligheter for ikke-beskatning eller redusert beskatning gjennom skatteunndragelse eller omgåelse (herunder gjennom arrangement for utnyttelse av skatteavtalen (treaty shopping) som innebærer at personer som er bosatt i en stat som ikke er part i denne overenskomsten, indirekte oppnår fordeler etter denne overenskomsten)

har blitt enige om følgende:

Artikkel 1

Personer som omfattes av overenskomsten

  • 1. Denne overenskomsten gjelder for personer som er bosatt i en av eller i begge avtalestatene.

  • 2. Uansett denne og de andre bestemmelsene i denne overenskomsten, skal en fordel etter denne overenskomsten ikke innrømmes med hensyn til en inntekt hvis, med hensyn til alle relevante fakta og omstendigheter, det er rimelig å anta at å oppnå fordelen var et av hovedformålene med ethvert arrangement eller transaksjon som direkte eller indirekte resulterte i denne fordelen. Dette gjelder likevel ikke dersom det fastslås at å innrømme fordelen under disse omstendighetene er i overenstemmelse med overenskomstens innhold og formål.

  • 3. Ved anvendelsen av denne overenskomsten skal inntekt opptjent av eller gjennom en enhet eller arrangement som behandles helt eller delvis skattemessig transparent etter skattelovgivningen i en av avtalestatene, anses som inntekten til en person bosatt i en avtalestat, men bare i den utstrekning inntekten for skatteformål behandles av denne staten som inntekten til en person bosatt i denne staten.

  • 4. Denne overenskomsten skal ikke berøre en avtalestats skattlegging av dens bosatte personer, unntatt med hensyn de fordeler som innrømmes etter punkt 2 i artikkel 9 og artiklene 20, 21, 24, 25, 26 og 29.

Artikkel 2

Skatter som omfattes av overenskomsten

  • 1. Denne overenskomsten gjelder for skatter av inntekt som pålegges på vegne av en avtalestat eller dens regionale eller lokale forvaltningsmyndigheter, uten hensyn til på hvilken måte de oppkreves.

  • 2. Som skatter av inntekt anses alle skatter som utskrives av den samlede inntekt eller av deler av inntekten, herunder skatter av gevinst ved avhendelse av løsøre eller fast eiendom, skatter av den samlede lønn betalt av foretak, så vel som skatter av verdistigning.

  • 3. De eksisterende skattene som denne overenskomsten skal gjelde for er:

    • a) i Ghana:

      • i) inntektsskatten;

      (i det følgende kalt «ghanesisk skatt»)

    • b) i Norge:

      • i) inntektsskatten til staten;

      • ii) inntektsskatten til fylkeskommunen;

      • iii) inntektsskatten til kommunen;

      • iv) skatt til staten vedrørende inntekt i forbindelse med undersøkelse etter og utnyttelse av undersjøiske petroleumsforekomster og dertil knyttet virksomhet og arbeid, herunder rørledningstransport av utvunnet petroleum; og

      • v) skatten til staten på honorar til utenlandske artister;

      (i det følgende kalt «norsk skatt»).

  • 4. Denne overenskomsten skal også gjelde for skatter av samme eller vesentlig lignende art, som i tillegg til eller i stedet for de eksisterende skattene blir utskrevet etter tidspunktet for undertegningen av denne overenskomsten. De kompetente myndigheter i avtalestatene skal underrette hverandre om enhver viktig endring som er foretatt i deres skattelovgivning.

Artikkel 3

Alminnelige definisjoner

  • 1. Hvis ikke annet framgår av sammenhengen har følgende uttrykk i overenskomsten denne betydning:

    • a) «Ghana» betyr Republikken Ghana, og omfatter dets luftrom, sjøterritorium og ethvert område utenfor sjøterritoriet hvor Republikken Ghana, i overenstemmelse med folkeretten, utøver jurisdiksjon og har suverene rettigheter til å undersøke og utnytte naturforekomstene på havbunnen og dets undergrunn og underliggende farvann;

    • b) «Norge» betyr Kongeriket Norge, og omfatter landterritoriet, indre farvann, sjøterritoriet og områdene utenfor sjøterritoriet hvor Kongeriket Norge, i overensstemmelse med norsk lovgivning og med folkeretten, kan utøve sine rettigheter med hensyn til havbunnen og undergrunnen samt deres naturforekomster; uttrykket omfatter ikke Svalbard, Jan Mayen og de norske biland;

    • c) «en avtalestat» og «den annen avtalestat» betyr Ghana eller Norge slik det framgår av sammenhengen;

    • d) «person» omfatter en fysisk person, et selskap og enhver annen sammenslutning av personer;

    • e) «selskap» betyr enhver juridisk person eller enhver enhet som for skatteformål behandles som en juridisk person;

    • f) «kompetent myndighet» betyr:

      • i) Ghana, the Commissioner General of the Ghana Revenue Authority eller den som har fullmakt fra ham;

      • ii) i Norge, finansministeren eller den som har fullmakt fra ministeren;

    • g) «foretak i en avtalestat» og «foretak i den annen avtalestat» betyr henholdsvis et foretak som drives av en person bosatt i en avtalestat og et foretak som drives av en person bosatt i den annen avtalestat;

    • h) «internasjonal fart» betyr enhver transport med skip eller luftfartøy, unntatt når skipet eller luftfartøyet går i fart bare mellom steder i en avtalestat;

    • i) «statsborger» i en avtalestat betyr:

      • i) enhver fysisk person som er statsborger av en avtalestat; og

      • ii) enhver juridisk person, interessentskap eller sammenslutning som får sin status som sådan i henhold til gjeldende lovgivning i denne avtalestat.

  • 2. Når en avtalestat på et hvilket som helst tidspunkt anvender bestemmelsene i denne overenskomsten, skal ethvert uttrykk som ikke er definert i overenskomsten, når ikke annet framgår av sammenhengen, ha den betydning som uttrykket på dette tidspunkt har i henhold til lovgivningen i denne stat med hensyn til de skatter som overenskomsten gjelder for, og den betydning som uttrykket har i henhold til skattelovgivningen i denne stat gjelder framfor den betydningen som uttrykket gis i annen lovgivning i denne stat.

Artikkel 4

Bosatt

  • 1. I denne overenskomst betyr uttrykket «person bosatt i en avtalestat» enhver person som i henhold til lovgivningen i denne stat er skattepliktig der på grunnlag av domisil, bopel, sted for ledelse eller ethvert annet lignende kriterium, og omfatter også denne stat og dens regionale eller lokale forvaltningsmyndigheter. Uttrykket omfatter imidlertid ikke personer som er skattepliktig i denne stat bare på grunnlag av inntekt fra kilder i denne stat.

  • 2. Når en fysisk person ifølge bestemmelsene i punkt 1 er bosatt i begge avtalestater, skal hans status avgjøres etter følgende regler:

    • a) han skal anses for bosatt bare i den stat hvor han disponerer fast bolig. Hvis han disponerer fast bolig i begge stater, skal han anses for bosatt bare i den stat hvor han har de sterkeste personlige og økonomiske forbindelser (sentrum for livsinteressene);

    • b) hvis det ikke kan bringes på det rene i hvilken stat han har sentrum for livsinteressene eller hvis han ikke har fast bolig i noen av statene, skal han anses for bosatt bare i den stat hvor han har vanlig opphold;

    • c) hvis han har vanlig opphold i begge stater eller ikke i noen av dem, skal han anses for bosatt bare i den stat hvor han er statsborger;

    • d) hvis han er statsborger av begge stater eller ikke av noen av dem, skal de kompetente myndigheter i avtalestatene avgjøre spørsmålet ved minnelig avtale.

  • 3. Når en annen person enn en fysisk person ifølge bestemmelsene i punkt 1 anses hjemmehørende i begge avtalestatene, skal de kompetente myndigheter i avtalestatene ved minnelig avtale søke å avgjøre i hvilken avtalestat personen skal anses hjemmehørende for denne overenskomstens formål. Ved avgjørelsen skal det tas hensyn til stedet for effektive ledelse, registreringssted eller på annen måte opprettet og ethvert annet lignende kriterium. I mangel av en slik avtale mellom avtalestatenes kompetente myndigheter skal personen ikke ha krav på noen fritak fra eller nedsettelse av skatt som følger av denne overenskomsten, bortsett fra i den utstrekning og på en slik måte som de kompetente myndigheter i avtalestatene blir enige om.

Artikkel 5

Fast driftssted

  • 1. Uttrykket «fast driftssted» betyr i denne overenskomsten et fast forretningssted som foretakets virksomhet helt eller delvis utøves gjennom.

  • 2. Uttrykket «fast driftssted» omfatter særlig:

    • a) et sted hvor foretaket har sin ledelse;

    • b) en filial;

    • c) et kontor;

    • d) en fabrikk;

    • e) et verksted;

    • f) et lagerhus der en person yter lagringstjenester for andre; og

    • g) et bergverk, en olje- eller gasskilde, et steinbrudd eller ethvert annet sted for utvinning av naturforekomster.

  • 3. Uttrykket «fast driftssted» omfatter også:

    • a) stedet for et bygningsarbeid eller et anleggs-, -installasjons eller monteringsprosjekt, eller kontrollvirksomhet tilknyttet et slikt sted, men bare hvor stedet, prosjektet eller virksomheten varer i mer enn 6 måneder;

    • b) yting av tjenester, herunder konsulenttjenester, av et foretak gjennom ansatte eller annet personell engasjert av foretaket for slikt formål, men bare hvis virksomhet av denne art finner sted i en avtalestat (for det samme eller et tilknyttet prosjekt) i ett eller flere tidsrom som til sammen overstiger 183 dager i løpet av noen tolvmånedersperiode som begynner eller slutter i det angjeldende inntektsåret.

  • 4. Utelukkende for det formål å avgjøre om perioden på 6 måneder som angitt i punkt 3 a) er overskredet,

    • a) når et foretak i en avtalestat utøver virksomhet i den annen avtalestat på stedet for bygningsarbeid eller et anleggs- eller installasjonsprosjekt, og denne virksomheten utøves i tidsperioder som ikke varer lenger enn 6 måneder, og

    • b) tilknyttede aktiviteter drives på det samme stedet for bygningsarbeid eller et anleggs eller installasjonsprosjekt under forskjellige tidsrom, som hver overstiger 30 dager, av en eller flere virksomheter som er nært beslektet med den førstnevnte virksomheten,

    skal disse ulike tidsperiodene legges til den tidsperioden som det førstnevnte foretaket har utøvet virksomhet på det stedet for bygningsarbeidet eller anleggs- eller installasjonsprosjektet.

  • 5. Uansett de foranstående punkter i denne artikkel, skal uttrykket «fast driftssted» ikke anses å omfatte:

    • a) bruken av innretninger utelukkende til lagring eller utstilling av varer som tilhører foretaket;

    • b) opprettholdelsen av et varelager som tilhører foretaket utelukkende for lagring eller utstilling;

    • c) opprettholdelsen av et varelager som tilhører foretaket utelukkende for bearbeidelse ved et annet foretak;

    • d) opprettholdelsen av et fast forretningssted utelukkende for innkjøp av varer eller til innsamling av opplysninger for foretaket;

    • e) opprettholdelsen av et fast forretningssted utelukkende for å drive noen annen aktivitet for foretaket som er av forberedende art eller har karakter av en hjelpevirksomhet;

    • f) opprettholdelsen av et fast forretningssted utelukkende for en kombinasjon av aktiviteter som er nevnt i underpunktene a) til e),

    forutsatt at virksomheten, eller i tilfelle av underpunkt f, det faste forretningsstedets samlede virksomhet, er av forberedende art eller har karakter av en hjelpevirksomhet.

  • 6. Punkt 5 gjelder ikke et fast forretningssted som brukes eller opprettholdes av et foretak hvis det samme foretaket eller et nært beslektet foretak utøver forretningsvirksomhet på det samme stedet eller et annet sted i den samme avtalestaten, og

    • a) dette stedet eller det andre stedet utgjør et fast driftssted for foretaket eller det nært beslektede foretaket etter bestemmelsene i denne artikkelen, eller

    • b) den samlede virksomheten fra kombinasjon av virksomhet som utøves av de to foretakene på det samme stedet, eller av det samme foretaket eller nært beslektede foretak på de to stedene, ikke er av forberedende art eller har karakter av en hjelpevirksomhet,

    hvis forretningsvirksomheten som utøves av de to foretakene på det samme stedet, eller av det samme foretaket eller de nært beslektede foretakene på de to stedene, utgjør komplementære funksjoner som er en del av en sammenhengende forretningsdrift.

  • 7. Uansett bestemmelsene i punktene 1 og 2, men med forbehold for bestemmelsene i punkt 8, hvor en person i en avtalestat handler på vegne av et foretak og, i slik utøvelse, regelmessig inngår kontrakter, eller regelmessig har en ledende funksjon som fører til kontraktsinngåelse som rutinemessig inngås uten at foretaket gjør vesentlige endringer, og disse kontraktene er:

    • a) i foretakets navn, eller

    • b) for overføring av eierskap til, eller for tillatelse til å bruke eiendeler som eies av dette foretaket eller som foretaket har rett til å bruke, eller

    • c) gjelder tjenester fra foretaket,

    skal foretaket anses å ha fast driftssted i denne avtalestaten for all virksomhet som personen utøver for foretaket, med mindre virksomheten til en slik person er begrenset til de aktiviteter som nevnes i punkt 5 og som, hvis utøvet gjennom et fast forretningssted, ikke ville ha gjort dette faste forretningsstedet til et fast driftssted etter bestemmelsene i nevnte punkt.

  • 8)

    • a) Punkt 7 gjelder ikke når en person i en avtalestat som utøver virksomhet på vegne av et foretak i den annen avtalestat, utøver forretningsvirksomhet i den førstnevnte staten som uavhengig mellommann og opptrer for foretaket innenfor rammen av sin ordinære forretningsvirksomhet. Når en slik mellommann utelukkende eller tilnærmet utlukkende handler på vegne av ett eller flere foretak som denne personen er nært beslektet med, skal personen ikke anses som en uavhengig mellommann etter dette punktet med hensyn til noen slike foretak.

    • b) Ved anvendelse av denne artikkelen skal en person anses som nært beslektet med et foretak dersom, basert på alle relevante fakta og omstendigheter, en av dem har kontroll over den andre eller begge er under kontroll av de samme personene eller foretakene. Under enhver omstendighet skal en person anses som nært beslektet med et foretak dersom en av dem innehar, direkte eller indirekte, mer enn 50 prosent av de reelle eierinteressene i den andre (eller, i tilfelle av et selskap, mer enn 50 prosent av de samlede stemmene og verdien av selskapets aksjer eller aksjekapital), eller dersom en annen person innehar, direkte eller indirekte, mer enn 50 prosent av de reelle interessene (eller, i tilfelle av et selskap, mer enn 50 prosent av de samlede stemmene og verdien av selskapets aksjer eller aksjekapitalen i selskapet) i personen og foretaket.

  • 9) Den omstendighet at et selskap hjemmehørende i en avtalestat kontrollerer eller blir kontrollert av et selskap som er hjemmehørende i den annen avtalestat, eller som utøver forretningsvirksomhet i denne annen stat (enten gjennom et fast driftssted eller på annen måte), medfører ikke i seg selv at et av disse selskapene anses som et fast driftssted for det annet.

Artikkel 6

Inntekt av fast eiendom

  • 1. Inntekt som en person bosatt i en avtalestat oppebærer av fast eiendom (herunder inntekt av jordbruk eller skogbruk) som ligger i den annen avtalestat, kan skattlegges i denne annen stat.

  • 2. Uttrykket «fast eiendom» skal ha den betydning som det har etter lovgivningen i den avtalestat hvor vedkommende eiendom ligger. Uttrykket skal under enhver omstendighet omfatte tilbehør til fast eiendom, besetning og redskaper som er anvendt i jordbruk og skogbruk, rettigheter som er undergitt privatrettens regler om fast eiendom, bruksrett til fast eiendom og rett til varierende eller faste ytelser som vederlag for utnyttelsen av eller retten til å utnytte mineralforekomster, kilder og andre naturforekomster. Skip og luftfartøy skal ikke anses som fast eiendom.

  • 3. Bestemmelsene i punkt 1 får anvendelse på inntekt som oppebæres ved direkte bruk, utleie eller ved enhver annen form for utnyttelse av fast eiendom.

  • 4. Bestemmelsene i punktene 1 og 3 får også anvendelse på inntekt av fast eiendom som tilhører et foretak og til inntekt fra fast eiendom brukt i utøvelsen av selvstendige personlige tjenester.

Artikkel 7

Fortjeneste ved forretningsvirksomhet

  • 1. Fortjenesten til et foretak i en avtalestat skal bare kunne skattlegges i denne stat, med mindre foretaket utøver forretningsvirksomhet i den annen avtalestat gjennom et fast driftssted der. Hvis foretaket utøver slik forretningsvirksomhet kan foretakets fortjeneste skattlegges i denne annen stat, men bare så mye av fortjenesten som kan tilskrives det faste driftsstedet.

  • 2. Når et foretak i en kontraherende stat utøver forretningsvirksomhet i den annen avtalestat gjennom et fast driftssted der, skal det, med forbehold for bestemmelsene i punkt 3, i hver avtalestat tilskrives det faste driftsstedet den fortjeneste som det ventelig ville ha ervervet hvis det hadde vært et særskilt og selvstendig foretak som utøvet samme eller lignende virksomhet under de samme eller lignende forhold og som opptrådte helt uavhengig av det foretak hvis faste driftssted det er.

  • 3. Ved fastsettelsen av et fast driftssteds fortjeneste skal det innrømmes fradrag for utgifter som er påløpt i forbindelse med det faste driftsstedet, herunder direksjons- og alminnelige administrasjonsutgifter, uansett om de er påløpt i den kontraherende stat hvor det faste driftsstedet ligger eller andre steder. Imidlertid skal det ikke innrømmes slikt fradrag for beløp (bortsett fra for refusjon av faktiske utgifter) som eventuelt måtte bli betalt av det faste driftsstedet til foretakets hovedkontor eller til et av dets øvrige kontorer i form av royalties, honorarer eller annen lignende betaling som vederlag for bruken av patenter eller andre rettigheter, eller i form av provisjon for utførelsen av bestemte tjenester eller for ledelse, eller, unntatt når det gjelder et bankforetak, i form av renter av penger utlånt til det faste driftsstedet. Likeledes skal det ved beregningen av det faste driftsstedets fortjeneste ikke tas hensyn til beløp (bortsett fra for refusjon av faktiske utgifter) som det faste driftsstedet avkrever foretakets hovedkontor eller et av dets øvrige kontorer i form av royalties, honorarer eller annen lignende betaling som vederlag for bruken av patenter eller andre rettigheter, eller i form av provisjon for utførelsen av bestemte tjenester eller for ledelse, eller, unntatt når det gjelder et bankforetak, i form av renter av penger utlånt til foretakets hovedkontor eller et av dets øvrige kontorer.

  • 4. Ved anvendelsen av de foranstående punkter skal den fortjeneste som tilskrives det faste driftsstedet fastsettes etter den samme fremgangsmåte hvert år, med mindre det er god og fyllestgjørende grunn for noe annet.

  • 5. Hvor fortjenesten omfatter inntekter som særskilt er omhandlet i andre artikler i denne overenskomst, skal bestemmelsene i disse artiklene ikke berøres av reglene i denne artikkel.

Artikkel 8

Internasjonal transport

  • 1. Fortjenesten til et foretak i en avtalestat fra driften av skip eller luftfartøy i internasjonal fart og fortjeneste fra bruk, utleie eller vedlikehold av containere og tilknyttet utstyr som oppstår tilfeldig ved drift av skip eller luftfartøy i internasjonal fart, skal bare kunne skattlegges i denne stat.

  • 2. Bestemmelsene i punkt 1 gjelder også for fortjeneste ervervet ved deltakelse i en «pool», et felles forretningsforetak eller i et internasjonalt driftskontor.

Artikkel 9

Foretak med fast tilknytning til hverandre

  • 1. Hvor

    • a) et foretak i en avtalestat deltar direkte eller indirekte i ledelsen, kontrollen eller kapitalen i et foretak i den annen avtalestat, eller

    • b) samme personer deltar direkte eller indirekte i ledelsen, kontrollen eller kapitalen i et foretak i en avtalestat og et foretak i den annen avtalestat,

    og det i slike tilfeller mellom de to foretak blir avtalt eller pålagt vilkår i deres kommersielle eller finansielle samkvem som avviker fra dem som ville ha vært avtalt mellom uavhengige foretak, kan enhver fortjeneste som uten disse vilkår ville ha tilfalt et av foretakene, men i kraft av disse vilkår ikke har tilfalt dette, medregnes i og skattlegges sammen med dette foretakets fortjeneste.

  • 2. I tilfelle hvor en avtalestat medregner i fortjenesten til et foretak som er bosatt i denne stat – og skattlegger i samsvar med dette – fortjeneste som et foretak i den annen avtalestat er blitt skattlagt for i denne annen stat, og denne medregnede fortjeneste er fortjeneste som ville ha tilfalt foretaket i den førstnevnte stat dersom vilkårene som ble avtalt mellom foretakene hadde vært slike som ville ha blitt avtalt mellom uavhengige foretak, skal denne annen stat foreta en passende justering av den skatt som er beregnet der av denne fortjeneste. Ved slik justering skal det tas hensyn til denne overenskomsts øvrige bestemmelser, og de kompetente myndigheter i avtalestatene skal om nødvendig rådføre seg med hverandre.

Artikkel 10

Utbytte

  • 1. Utbytte som utbetales fra et selskap bosatt i en avtalestat til en person bosatt i den annen avtalestat, kan skattlegges i denne annen stat.

  • 2. Slikt utbytte kan imidlertid også skattlegges i den avtalestat hvor det selskap som utdeler utbyttet er bosatt og i henhold til denne stats lovgivning, men hvis den virkelige rettighetshaver av utbyttet er bosatt i den annen avtalestat, skal den skatt som ilegges ikke overstige:

    • a) 7 prosent av utbyttets bruttobeløp hvis den virkelige rettighetshaver er et selskap (som ikke er et interessentskap) som direkte innehar minst 10 prosent av kapitalen i det selskap som utdeler utbytte gjennom en periode på 365 dager som inkluderer dagen utbyttet deles ut (ved beregningen av perioden skal det ikke tas hensyn til endringer i eierskap som er en direkte følge av omorganisereringer av selskapet, så som en fusjon eller fisjon av selskapet som innehar aksjene eller som deler ut utbyttet);

    • b) 15 prosent av utbyttets bruttobeløp i alle andre tilfeller.

    Bestemmelsen i dette punktet berører ikke skattleggingen av selskaper for så vidt angår den fortjenesten som utbyttet utdeles av.

  • 3. Der den virkelige rettighetshaver som oppebærer utbytte er regjeringen i en avtalestat, skal utbyttet bare kunne skattlegges i denne staten. Ved anvendelse av dette punktet skal uttrykket «regjeringen i en avtalestat» omfatte:

    • a) for Norge:

      • (i) Norges Bank;

      • (ii) Statens pensjonsfond utland; og

      • (iii) et offentligrettslig organ eller annen enhet som er helt eller i det vesentlige eiet av den norske regjeringen og som de kompetente myndigheter i avtalestatene til enhver tid enes om;

    • b) for Ghana:

      • (i) Bank of Ghana;

      • (ii) Ghana Heritage Fund;

      • (iii) Ghana Stabilization Fund;

      • (iv) Ghana Infrastructure Investment Fund; og

      • (v) et offentligrettslig organ eller annen enhet som er helt eller i det vesentlige eiet av den ghanesiske regjering og som de kompetente myndigheter i avtalestatene til enhver tid enes om.

  • 4. Uttrykket «utbytte» i denne artikkelen betyr inntekt av aksjer eller andre rettigheter, som ikke er gjeldsfordringer, med rett til andel i overskudd, samt inntekt av andre selskapsrettigheter som etter lovgivningen i den avtalestat hvor det utdelende selskap er bosatt, er undergitt samme skattemessige behandling som inntekt av aksjer. Som utbytte regnes også inntekt fra ordning med rett til andel i overskudd i den utstrekning det betegnes som det i henhold til lovgivningen i den avtalestat hvor inntekten skriver seg fra.

  • 5. Bestemmelsene i punktene 1 og 2 får ikke anvendelse når den virkelige rettighetshaver til utbyttet er bosatt i en avtalestat og utøver forretningsvirksomhet gjennom et fast driftssted i den annen avtalestat hvor det utdelende selskap er bosatt, eller utøver selvstendige personlige tjenester fra et fast sted i den annen avtalestat, og de rettigheter hvorav utbyttet utdeles reelt er knyttet til det faste driftsstedet eller faste stedet. I så fall gjelder bestemmelsene i artikkel 7 eller artikkel 15.

  • 6. Når et selskap bosatt i en avtalestat erverver fortjeneste eller inntekt fra den annen avtalestat, kan denne annen stat ikke skattlegge utbytte utdelt av selskapet, med mindre utbyttet er betalt til en person bosatt i denne annen stat, eller de rettighetene som utbyttet utdeles av reelt er knyttet til et fast driftssted i denne annen stat, og kan heller ikke skattlegge selskapets ikke-utdelte overskudd selv om det utdelte utbyttet eller det ikke-utdelte overskudd består helt eller delvis av fortjeneste eller inntekt som skriver seg fra denne annen stat.

Artikkel 11

Renter

  • 1. Renter som skriver seg fra en avtalestat og utbetales til en person bosatt i den annen avtalestat, kan skattlegges i denne annen stat.

  • 2. Slike renter kan imidlertid også skattlegges i den avtalestat hvor renten skriver seg fra og i henhold til denne stats lovgivning, men dersom den virkelige rettighetshaver av rentene er hjemmehørende i den annen avtalestat, skal den skatt som ilegges ikke overstige 7 prosent av brutto renteinntekter.

  • 3. Uansett bestemmelsene i punkt 2 i denne artikkel, skal renter som nevnt i punkt 1 unntas fra skatt i den avtalestat hvor renten skriver seg fra dersom mottakeren av rentene er den virkelige rettighetshaver og:

    • a) utbetaleren eller mottakeren av rentene er regjeringen i avtalestaten selv, et offentlig organ, en regional eller lokal forvaltningsmyndighet eller en avtalestats sentralbank; eller

    • b) rentene er betalt i anledning et lån ytet, godkjent, garantert eller forsikret av regjeringen i en avtalestat, sentralbanken i en avtalestat, eller noe organ eller noen institusjon (herunder finansinstitusjon) eid eller kontrollert av en avtalestat.

  • 4. Uttrykket «renter» i denne artikkelen betyr inntekt av fordringer av enhver art, uansett om de er sikret ved pant i fast eiendom eller ikke, eller medfører rett til å delta i skyldnerens overskudd. Uttrykket omfatter særlig inntekt av statsobligasjoner og andre obligasjoner eller gjeldsbrev, herunder agiobeløp og tilleggsbeløp som knytter seg til slike obligasjoner eller gjeldsbrev. Straffetillegg for sen betaling anses ikke som renter etter denne artikkelen.

  • 5. Bestemmelsene i punktene 1 og 2 gjelder ikke når den virkelige rettighetshaver til rentene er bosatt i en avtalestat og utøver forretningsvirksomhet gjennom et fast driftssted i den annen avtalestat hvor rentene skriver seg fra, eller utøver selvstendige personlige tjenester fra et fast sted i den annen avtalestat, og den fordring som foranlediger rentebetalingen reelt er knyttet til det faste driftsstedet eller faste stedet. I så fall gjelder bestemmelsene i artikkel 7 eller artikkel 15.

  • 6. Renter skal anses å skrive seg fra en avtalestat når betaleren er denne avtalestaten, dens regionale eller lokale forvaltningsmyndigheter eller en person bosatt i denne stat. Når imidlertid den person som betaler rentene, enten personen er bosatt i en avtalestat eller ikke, i en avtalestat har et fast driftssted eller et fast sted som den gjeld rentene betales av er knyttet til, og rentene belastes det faste driftsstedet eller faste stedet, skal slike renter anses for å skrive seg fra den stat hvor det faste driftsstedet eller faste stedet ligger.

  • 7. Når rentebeløpet på grunn av et særlig forhold mellom betaleren og den virkelige rettighetshaver, eller mellom begge disse og tredjemann, og sett i relasjon til den gjeld som det erlegges for, overstiger det beløp som ville ha vært avtalt mellom betaleren og den virkelige rettighetshaveren hvis det særlige forhold ikke hadde foreligget, skal bestemmelsene i denne artikkel bare gjelde for det sistnevnte beløp. I så fall skal den overskytende del av betalingen kunne skattlegges i henhold til lovgivningen i hver av avtalestatene, hvorunder det tas hensyn til denne overenskomsts øvrige bestemmelser.

Artikkel 12

Royalty

  • 1. Royalty som skriver seg fra en avtalestat og utbetales til en person bosatt i den annen avtalestat kan skattlegges i denne annen stat.

  • 2. Slik royalty kan imidlertid også skattlegges i den avtalestat som royaltyen skriver seg fra og i henhold til denne stats lovgivning, men dersom den virkelige rettighetshaver til royaltyen er bosatt i den annen avtalestat, skal den skatt som ilegges ikke overstige 10 prosent av royaltyens bruttobeløp.

  • 3. Uttrykket «royalty» i denne artikkel betyr betaling av enhver art som mottas som vederlag for bruken av, eller retten til å bruke, enhver opphavsrett til verker av litterær, kunstnerisk eller vitenskapelig karakter, herunder kinematografiske filmer eller filmer eller bånd for radio eller fjernsynsutsendelse, ethvert patent, varemerke, mønster eller modell, tegning, hemmelig formel eller fremstillingsmåte, eller for bruken av eller retten til å bruke industriell, kommersiell eller vitenskapelig utstyr eller opplysninger om industrielt, kommersielt eller vitenskapelig erfaring.

  • 4. Bestemmelsene i punktene 1 og 2 får ikke anvendelse når den virkelige rettighetshaver til royaltyen er bosatt i en avtalestat og utøver forretningsvirksomhet gjennom et fast driftssted i den annen avtalestat hvor royaltyen skriver seg fra, eller utøver selvstendige personlige tjenester fra et fast sted i den annen avtalestat, og den rettighet eller eiendom som foranlediger betalingen av royaltyen reelt er knyttet til det faste driftsstedet eller faste stedet. I så fall får gjelder bestemmelsene i artikkel 7 eller artikkel 15.

  • 5. Royalty skal anses å skrive seg fra en avtalestat når betaleren er denne avtalestaten, dens regionale eller lokale forvaltningsmyndigheter eller en person bosatt i denne stat. Når imidlertid den person som betaler royaltyen, enten personen er bosatt i en kontraherende stat eller ikke, i en avtalestat har et fast driftssted eller et fast sted som forpliktelsen til å erlegge royaltyen er knyttet til, og slik royalty blir belastet det faste driftsstedet eller faste stedet, skal slik royalty anses å skrive seg fra den stat hvor det faste driftssted eller faste stedet ligger.

  • 6. Når royaltybeløpet, på grunn av et særlig forhold mellom betaleren og den virkelige rettighetshaver eller mellom begge og tredjeperson, og sett i relasjon til den bruk, rettighet eller opplysning som det er vederlag for, overstiger det beløp som ville ha vært avtalt mellom betaleren og den virkelige rettighetshaver hvis det særlige forhold ikke hadde foreligget, skal bestemmelsene i denne artikkel bare få anvendelse på det sistnevnte beløp. I så fall skal den overskytende del av betalingen kunne skattlegges i henhold til lovgivningen i hver av avtalestatene hvorunder det tas hensyn til denne overenskomstens øvrige bestemmelser.

Artikkel 13

Vederlag for tekniske tjenester

  • 1. Vederlag for tekniske tjenester som skriver seg fra en avtalestat og utbetales til en person bosatt i den annen avtalestat, kan skattlegges i denne annen stat.

  • 2. Uansett bestemmelsene i artikkel 15 og med forbehold for bestemmelsene i artiklene 8, 17 og 18, kan imidlertid vederlag for tekniske tjenester som skriver seg fra en avtalestat også skattlegges i avtalestaten det skriver seg fra og i henhold til denne stats lovgivning, men dersom den virkelige rettighetshaver til vederlaget er bosatt i den annen avtalestat, skal den skatt som ilegges ikke overstige 12 prosent av vederlagets bruttobeløp.

  • 3. Uttrykket «vederlag for tekniske tjenester» betyr i denne artikkelen enhver betaling som mottas for enhver tjeneste av administrativ, teknisk eller konsulentmessig art, med mindre betalingen foretas:

    • a) til en ansatt av personen som foretar betalingen;

    • b) for undervisning i en utdanningsinstitusjon eller for undervisning av en utdanningsinstitusjon;

    • c) av en fysisk person for tjenester til personlig bruk av for fysisk person.

  • 4. Bestemmelsene i punktene 1 og 2 får ikke anvendelse når den virkelige rettighetshaver til vederlaget for tekniske tjenester er bosatt i en avtalestat og utøver forretningsvirksomhet gjennom et fast driftssted i den annen avtalestat hvor vederlaget skriver seg fra, eller utøver selvstendige personlige tjenester fra et fast sted i den annen avtalestat, og vederlaget for tekniske tjenester reelt er knyttet til det faste driftsstedet eller faste stedet. I så fall gjelder bestemmelsene i artikkel 7 eller 15.

  • 5. Med forbehold for punkt 6, skal vederlag for tekniske tjenester i denne artikkelen anses å skrive seg fra en avtalestat hvis betaleren er en person bosatt i denne staten eller når personen som betaler vederlaget, uansett om personen er bosatt i avtalestaten eller ikke, i en avtalestat har et fast driftssted eller et fast sted som forpliktelsen til å erlegge vederlaget er knyttet til, og slikt vederlag blir belastet det faste driftsstedet eller faste stedet.

  • 6. I denne artikkelen skal vederlag for tekniske tjenester ikke anses å skrive seg fra en avtalestat når betaleren er bosatt i denne staten og utøver forretningsvirksomhet i den annen avtalestat eller i en tredjestat gjennom et fast driftssted i denne annen stat eller i tredjestaten, eller utøver selvstendige personlige tjenester gjennom et fast sted i den annen avtalestat eller tredjestaten, og slikt vederlag blir belastet det faste driftsstedet eller faste stedet.

  • 7. Når vederlaget for tekniske tjenester på grunn av et særlig forhold mellom betaleren og den virkelige rettighetshaver eller mellom begge og tredjeperson, og sett i relasjon til tjenestene som det er vederlag for, overstiger det beløp som ville ha vært avtalt mellom betaleren og den virkelige rettighetshaver hvis det særlige forhold ikke hadde foreligget, skal bestemmelsene i denne artikkel bare få anvendelse på det sistnevnte beløp. I så fall skal den overskytende del av betalingen kunne skattlegges i henhold til lovgivningen i hver av avtalestatene hvorunder det tas hensyn til denne overenskomstens øvrige bestemmelser.

Artikkel 14

Formuesgevinster

  • 1. Gevinst som en person bosatt i en avtalestat oppebærer ved avhendelse av fast eiendom som omhandlet i artikkel 6, og som ligger i den annen avtalestat, kan skattlegges i denne annen stat.

  • 2. Gevinst ved avhendelse av løsøre som utgjør driftsmidler knyttet til et fast driftssted som et foretak i en avtalestat har i den annen avtalestat eller av løsøre knyttet til et fast sted som står til rådighet for en person bosatt i en avtalestat i den annen avtalestat for å utøve selvstendige personlige tjenester, herunder gevinst ved avhendelse av slikt fast driftssted (alene eller sammen med hele foretaket) eller av slikt fast sted, kan skattlegges i denne annen stat.

  • 3. Gevinst oppebåret av et foretak i en avtalestat ved avhendelse av skip eller luftfartøy drevet i internasjonal fart, eller løsøre knyttet til driften av slike skip eller luftfartøy, skal bare kunne skattlegges i denne stat.

  • 4. Gevinst oppebåret av et foretak i en avtalestat ved avhendelse av kontainere (herunder tilhengere og tilknyttet utstyr for transport av kontainere) benyttet til transport av varer i internasjonal fart, skal bare kunne skattlegges i denne stat.

  • 5. Gevinst ved avhendelse av enhver eiendel som befinner seg i en avtalestat, oppebåret av en fysisk person som har vært bosatt i en avtalestat og som har blitt bosatt i den annen avtalestat, kan skattlegges i den førstnevnte stat hvis avhendelsen av eiendelen finner sted innen ett år fra den dagen den fysiske personen ikke lenger var bosatt i den førstnevnte staten.

  • 6. Gevinst ved avhendelse av enhver annen formuesgjenstand enn de som er omhandlet i punktene over, skal bare kunne skattlegges i den avtalestat hvor avhenderen er bosatt.

Artikkel 15

Selvstendige personlige tjenester (fritt yrke)

  • 1. Inntekt som en person bosatt i en avtalestat oppebærer ved utøvelse av fritt yrke eller annen virksomhet av selvstendig karakter, skal bare kunne skattlegges i denne stat, med mindre:

    • a) han i den annen avtalestat har et fast sted som regelmessig står til hans rådighet for utøvelse av hans virksomhet. I så tilfelle, kan bare så mye av inntekten som kan tilskrives det faste stedet skattlegges i denne annen stat; eller

    • b) han oppholder seg i den annen avtalestat i et eller flere tidsrom som utgjør eller til sammen overstiger 183 dager i noen tolvmånedersperiode som begynner eller slutter i det angjeldende inntektsår. I så tilfelle kan bare så mye av inntekten som skriver seg fra virksomhet utført i den annen avtalestat skattlegges i denne annen stat.

  • 2. Uttrykket «fritt yrke» omfatter særlig selvstendig virksomhet av vitenskapelig, litterær, kunstnerisk, pedagogisk eller undervisningsmessig art, så vel som selvstendig virksomhet som lege, advokat, ingeniør, arkitekt, tannlege eller revisor.

Artikkel 16

Uselvstendige personlige tjenester (lønnsarbeid)

  • 1. Med forbehold for bestemmelsene i artiklene 17, 19 og 20, skal lønn og annen lignende godtgjørelse som en person bosatt i en avtalestat mottar for lønnsarbeid, bare kunne skattlegges i denne stat, med mindre lønnsarbeidet er utført i den annen avtalestat. Hvis arbeidet er utført der, kan godtgjørelse som skriver seg fra dette, skattlegges i denne annen stat.

  • 2. Uansett bestemmelsene i punkt 1, skal godtgjørelse som en person bosatt i en avtalestat mottar for lønnsarbeid utført i den annen avtalestat, bare kunne skattlegges i den førstnevnte stat, dersom:

    • a) mottakeren oppholder seg i den annen stat i ett eller flere tidsrom som til sammen ikke overstiger 183 dager i løpet av noen tolvmåneders periode som begynner eller slutter i det angjeldende inntektsår, og

    • b) godtgjørelsen er betalt av eller på vegne av en arbeidsgiver som ikke er bosatt i den annen stat, og

    • c) godtgjørelsen ikke belastes et fast driftssted eller fast sted som arbeidsgiveren har i den annen stat, og

    • d) arbeidsforholdet ikke er et tilfelle av utleie av arbeidskraft.

  • 3. Uansett de foranstående bestemmelser i denne artikkel, skal godtgjørelse som en person bosatt i en avtalestat mottar for lønnsarbeid utført om bord i et skip eller luftfartøy drevet i internasjonal fart, bare kunne skattlegges i denne stat.

Artikkel 17

Styregodtgjørelse

  • 1. Styregodtgjørelse og lignende vederlag som erverves av en person bosatt i en avtalestat, i egenskap av medlem av styret eller lignende organ i et selskap som er hjemmehørende i den annen avtalestat, kan skattlegges i denne annen stat.

  • 2. Lønn og annen lignende godtgjørelse som erverves av en person bosatt i en avtalestat, i egenskap av funksjonær i en administrativ stilling på høyeste nivå i et selskap som er hjemmehørende i den annen avtalestat, kan skattlegges i denne annen stat.

Artikkel 18

Underholdningsartister og idrettsutøvere

  • 1. Uansett bestemmelsene i artiklene 15 og 16, kan inntekt som en person bosatt i en avtalestat oppebærer ved personlig virksomhet utøvet i den annen avtalestat som underholdningsartist, så som skuespiller, filmskuespiller, radio- eller fjernsynsartist eller musiker, eller som idrettsutøver, skattlegges i denne annen stat.

  • 2. Når inntekt som skriver seg fra personlig virksomhet utøvet av en underholdningsartist eller en idrettsutøver i denne egenskap, ikke tilfaller artisten eller idrettsutøveren selv, men en annen person, kan inntekten, uansett bestemmelsene i artiklene 7, 15 og 16, skattlegges i den avtalestat hvor artisten eller idrettsutøveren utøver virksomheten.

  • 3. Bestemmelsene i punktene 1 og 2 får ikke anvendelse på inntekt som skriver seg fra virksomhet som underholdningsartister eller idrettsutøvere utøver i en avtalestat hvis besøket i denne staten helt eller i det vesentlige er støttet av offentlige midler fra den ene eller begge avtalestater eller deres regionale eller lokale forvaltningsmyndigheter. I så fall skal inntekten bare kunne skattlegges i avtalestaten hvor artisten eller idrettsutøveren er bosatt.

Artikkel 19

Pensjoner, livrenter og lignende ytelser og trygdeytelser

  • 1. Pensjoner, livrenter og andre lignende utbetalinger, herunder trygdeytelser, som skriver seg fra en avtalestat og betales til en person bosatt i den annen avtalestat, skal bare kunne skattlegges i den førstnevnte stat.

  • 2. Uttrykket «livrente» betyr et fastsatt beløp som utbetales periodisk til fastsatte tider i løpet av en persons livstid eller i løpet av et bestemt eller konstaterbart tidsrom, og som erlegges i henhold til en forpliktelse til å foreta disse utbetalingene som motytelse for dertil svarende fullt vederlag i penger eller pengers verdi.

Artikkel 20

Offentlig tjeneste

  • 1.

    • a) Lønn og annen lignende godtgjørelse som betales av en avtalestat eller en av dens regionale eller lokale forvaltningsmyndigheter, til en fysisk person for tjenester som er ytet denne stat eller forvaltningsmyndighet, skal bare kunne skattlegges i denne stat.

    • b) Slik lønn og annen lignende godtgjørelse skal imidlertid kunne skattlegges bare i den annen avtalestat hvis tjenestene er utført i denne stat og mottakeren er bosatt i denne stat og:

      • i) er statsborger av denne stat; eller

      • ii) ikke bosatte seg i denne stat bare i den hensikt å utføre tjenestene.

  • 2. Bestemmelsene i artiklene 16, 17, 18 og 19 skal få anvendelse på lønn, pensjon og annen lignende godtgjørelse for tjenester som er ytet i forbindelse med forretningsvirksomhet drevet av en avtalestat eller en av dens regionale eller lokale forvaltningsmyndigheter.

Artikkel 21

Studenter

En student eller forretningslærling som er, eller umiddelbart før sitt opphold i en avtalestat var, bosatt i den annen avtalestat, og som oppholder seg i den førstnevnte stat utelukkende for sin utdannelse eller opplæring, skal ikke skattlegges i denne stat for beløp som studenten eller forretningslærlingen mottar til underhold, utdannelse eller opplæring, forutsatt at disse beløp skriver seg fra kilder utenfor denne stat.

Artikkel 22

Virksomhet utenfor kysten

  • 1. Bestemmelsene i denne artikkelen gjelder uansett enhver annen bestemmelse i denne overenskomst.

  • 2. En person som er bosatt i en avtalestat og driver virksomhet utenfor kysten av den annen avtalestat knyttet til undersøkelse eller utnyttelse av havbunnen eller undergrunnen eller deres naturforekomster i denne annen stat, skal, med forbehold for punktene 3 og 4 i denne artikkel, anses for å drive virksomhet i denne annen stat gjennom et fast driftssted der med hensyn til denne virksomhet.

  • 3. Bestemmelsene i punkt 2 og punkt 6 i denne artikkel får ikke anvendelse dersom virksomheten er utøvet i ett eller flere tidsrom som til sammen ikke overstiger 30 dager i løpet av noen tolvmånedersperiode som begynner eller slutter i det angjeldende inntektsår. Ved anvendelsen av dette punkt skal imidlertid følgende gjelde:

    • a) virksomhet utøvet av et foretak som er fast tilknyttet et annet foretak skal anses for å være utøvet av det foretak det er tilknyttet hvis den angjeldende virksomhet i vesentlig grad er den samme som den virksomhet som det sistnevnte foretak utøver;

    • b) et foretak skal anses å være fast tilknyttet et annet foretak dersom det ene direkte eller indirekte kontrolleres av det andre, eller begge kontrolleres direkte eller indirekte av de samme personer, uavhengig av om disse personene er bosatt i en av avtalestatene.

  • 4. Fortjeneste ervervet av et foretak i en avtalestat ved transport av forsyninger eller personell til et område eller mellom områder hvor det foregår virksomhet tilknyttet undersøkelse eller utnyttelse av havbunnen eller undergrunnen eller deres naturforekomster i en avtalestat, eller ved driften av taubåter og andre hjelpefartøyer tilknyttet slik virksomhet, skal bare kunne skattlegges i den stat der foretaket er hjemmehørende.

  • 5.

    • a) Med forbehold for underpunkt b) i dette punkt, kan lønn og annen lignende godtgjørelse som en person bosatt i en avtalestat mottar for lønnsarbeid tilknyttet undersøkelse eller utnyttelse av havbunnen eller undergrunnen eller deres naturforekomster i den annen avtalestat, skattlegges i denne annen stat i den utstrekning arbeidet er utført utenfor kysten av denne stat. Slik godtgjørelse skal imidlertid kunne skattlegges bare i den førstnevnte stat hvis arbeidet er utøvet utenfor kysten, for en arbeidsgiver som ikke er bosatt i den annen stat, og forutsatt at arbeidet er utført der i ett eller flere tidsrom som til sammen ikke overstiger 30 dager i løpet av noen tolvmåneders periode som begynner eller slutter i det angjeldende inntektsår.

    • b) Lønn og annen lignende godtgjørelse som en person bosatt i en avtalestat mottar for lønnsarbeid utført om bord i et skip eller luftfartøy som benyttes til transport av forsyninger eller personell til et område eller mellom områder hvor virksomhet tilknyttet undersøkelse eller utnyttelse av havbunnen eller undergrunnen eller deres naturforekomster utøves i den annen avtalestat, eller i anledning lønnsarbeid utført om bord i taubåter eller andre hjelpefartøyer tilknyttet slik virksomhet, skal bare kunne skattlegges i den avtalestat hvor lønnsmottakeren er bosatt.

  • 6. Gevinst som en person bosatt i en avtalestat erverver ved avhendelse av:

    • a) undersøkelses- eller utvinningsrettigheter; eller

    • b) eiendeler som befinner seg i den annen avtalestat og som benyttes i forbindelse med virksomhet tilknyttet undersøkelse eller utnyttelse av havbunnen eller undergrunnen eller deres naturforekomster i denne annen stat; eller

    • c) aksjer hvis verdi helt eller for den vesentligste del, direkte eller indirekte, skriver seg fra slike rettigheter eller slike eiendeler, eller fra slike rettigheter og slike eiendeler sett under ett,

    kan skattlegges i denne annen stat.

I dette punkt betyr uttrykket «undersøkelses eller utvinningsrettigheter» rettigheter til verdier som skal utvinnes ved undersøkelsen eller utnyttelsen av havbunnen eller undergrunnen eller deres naturforekomster i den annen avtalestat, herunder rettigheter til andeler i eller til nyttiggjøring av slike verdier.

Artikkel 23

Annen inntekt

  • 1. Inntekter som oppebæres av en person bosatt i en avtalestat, og som ikke er omhandlet i de foranstående artikler i denne overenskomsten, skal uansett hvor de skriver seg fra bare kunne skattlegges i denne stat.

  • 2. Bestemmelsene i punkt 1 får ikke anvendelse på inntekt, bortsett fra inntekt av fast eiendom som definert i artikkel 6 punkt 2, når mottakeren av slik inntekt er bosatt i en avtalestat og utøver forretningsvirksomhet gjennom et fast driftssted i den annen avtalestat, eller i den annen stat utøver selvstendige personlige tjenester gjennom et fast sted, og den rettighet eller eiendom som inntekten skriver seg fra reelt er knyttet til det faste driftsstedet eller faste stedet. I så fall gjelder bestemmelsene i artikkel 7 eller artikkel 15.

  • 3. Uansett de forestående bestemmelsene i denne artikkelen kan inntekter som oppebæres av en person bosatt i en avtalestat, og som ikke er omhandlet i de foranstående artikler i denne overenskomst, og som skriver seg fra den annen avtalestat, også skattlegges i denne annen stat.

Artikkel 24

Unngåelse av dobbeltbeskatning

Dobbeltbeskatning skal unngås på følgende måte:

  • 1. I Ghana:

    • a) Norsk skatt betalt i henhold til norsk lov og i overenstemmelse med bestemmelsene i denne overenskomsten, enten direkte (ved fastsetting) eller ved fradrag (kildeskatt), på fortjeneste, inntekt eller gevinst fra kilder i Norge (som, for utbytte ikke omfatter skatt betalt på fortjenesten som utbyttet betales fra) skal innrømmes som fradrag i beregnet ghanesisk skatt på samme fortjeneste, inntekt eller gevinst som norsk skatt er beregnet på.

    • b) For utbytte betalt av et selskap bosatt i Norge til et selskap bosatt i Ghana, som direkte kontrollerer minst 10 pst. av kapitalen i selskapet som betaler utbyttet, skal fradraget ta hensyn til (i tillegg til enhver norsk skatt som kan krediteres i henhold til bokstav a) norsk skatt betalt på fortjenesten som utbyttet utbetales fra;

    forutsatt at fradrag etter bokstav a eller b i dette punktet ikke overstiger den forholdsmessige andelen av ghanesisk skatt på slik fortjeneste, inntekt eller gevinst som denne utgjør av den ghanesiske skatten på den totale fortjeneste, inntekt eller gevinst.

  • 2. I Norge, med forbehold for bestemmelsene i Norges lovgivning om godskrivning mot norsk skatt av skatt betalt i et område utenfor Norge (som ikke skal påvirke de alminnelige prinsipper i denne artikkel):

    • a) Når en person bosatt i Norge erverver inntekt som i henhold til bestemmelsene i denne overenskomst kan skattlegges i Ghana, skal Norge innrømme fradrag i den skatt som ilegges vedkommende persons inntekt, et beløp som tilsvarer den inntektsskatt som er betalt på denne inntekten i Ghana.

      Slikt fradrag skal imidlertid ikke overstige den del av inntektsskatten, beregnet før fradrag er gitt, som kan henføres til den inntekt som kan skattlegges i Ghana.

    • b) Når, i henhold til noen bestemmelse i denne overenskomst, inntekt som erverves av en person bosatt i Norge er unntatt fra beskatning i Norge, kan Norge likevel medregne inntekten i beskatningsgrunnlaget, men skal sette ned den norske inntektsskatten med den del av den norske inntektsskatten som kan tilskrives den inntekt som erverves fra Ghana.

Artikkel 25

Ikke-diskriminering

  • 1. Statsborgere av en avtalestat skal ikke i den annen avtalestat være undergitt noen beskatning eller forpliktelse i sammenheng hermed, som er annerledes eller mer tyngende enn den beskatning og dermed sammenhengende forpliktelser som er eller måtte bli pålagt den annen stats borgere under de samme forhold, særlig med hensyn til bosted. Denne bestemmelse skal, uansett bestemmelsene i artikkel 1, også få anvendelse på personer som ikke er bosatt i en av eller begge avtalestater.

  • 2. Statsløse personer som er bosatt i en avtalestat skal ikke i noen avtalestat være undergitt noen beskatning eller forpliktelse i sammenheng hermed, som er annerledes eller mer tyngende enn den beskatning og dermed sammenhengende forpliktelser som er eller måtte bli pålagt denne annen stats egne borger under de samme forhold, særlig med hensyn til bosted.

  • 3. Beskatningen av et fast driftssted som et foretak i en avtalestat har i den annen avtalestat, skal i denne annen stat ikke være mindre gunstig enn beskatningen av foretak i denne annen stat som utøver samme virksomhet. Denne bestemmelse skal ikke tolkes slik at den forplikter en avtalestat til å innrømme personer bosatt i den annen avtalestat slike personlige fradrag, fritak og nedsettelser ved beskatningen, som den på grunn av sivilstand eller forsørgelsesbyrde innrømmer personer som er bosatt på dens eget område.

  • 4. Med mindre bestemmelsene i punkt 1 i artikkel 9, punkt 7 i artikkel 11, punkt 6 i artikkel 12 eller punkt 7 i artikkel 13 kommer til anvendelse, skal renter, royalty, vederlag for tekniske tjenester og andre utbetalinger fra et foretak i en avtalestat til en person bosatt i den annen avtalestat, være fradragsberettiget ved fastsettelsen av foretakets skattepliktige inntekt på de samme vilkår som tilsvarende utbetalinger ville vært om de var blitt utbetalt til en person bosatt i den førstnevnte stat.

  • 5. Foretak i en avtalestat hvis kapital helt eller delvis eies eller kontrolleres, direkte eller indirekte, av en eller flere personer som er bosatt i den annen avtalestat, skal ikke i den førstnevnte stat være undergitt noen beskatning eller forpliktelse i sammenheng hermed, som er annerledes eller mer tyngende enn den beskatning og dermed sammenhengende forpliktelse som andre lignende foretak i den førstnevnte stat er eller måtte bli undergitt.

  • 6. Bestemmelsene i denne artikkel skal, uansett bestemmelsene i artikkel 2, få anvendelse på skatter av enhver art og betegnelse.

Artikkel 26

Framgangsmåte ved inngåelse av minnelige avtaler

  • 1. Når en person mener at tiltak som er truffet i den ene eller begge avtalestater for ham medfører eller vil medføre en beskatning som ikke er overensstemmende med bestemmelsene i denne overenskomst, kan han fremme sin sak for den kompetente myndighet i den avtalestat hvor han er bosatt, eller hvis saken faller inn under artikkel 25 punkt 1, for den kompetente myndighet i den avtalestat hvor han er statsborger. Dette kan gjøres uten at det påvirker hans rett til å anvende de rettsmidler som finnes i disse staters interne lovgivning. Saken må fremmes innen tre år fra den første underretning om tiltak som medfører beskatning i strid med bestemmelsene i denne overenskomst.

  • 2. Hvis den kompetente myndighet finner at innvendingen synes begrunnet, men ikke selv er i stand til å finne en tilfredsstillende løsning, skal den søke å få saken avgjort ved minnelig avtale med den kompetente myndighet i den annen avtalestat med sikte på å unngå beskatning som ikke er overensstemmende med denne overenskomst. Enhver avtale som måtte komme i stand skal legges til grunn uansett tidsfristene i avtalestatenes interne lovgivning.

  • 3. De kompetente myndigheter i avtalestatene skal ved minnelig avtale søke å løse enhver vanskelighet eller tvil som fortolkningen eller anvendelsen av overenskomsten måtte fremby. De kan også rådføre seg med hverandre med sikte på å unngå dobbeltbeskatning i tilfeller som ikke er løst i overenskomsten.

  • 4. De kompetente myndigheter i avtalestatene kan sette seg i direkte forbindelse med hverandre, herunder gjennom en felles kommisjon bestående av dem selv eller deres representanter, med sikte på å få i stand en avtale som omhandlet i de forestående punkter.

Artikkel 27

Utveksling av opplysninger

  • 1. De kompetente myndigheter i avtalestatene skal utveksle slike opplysninger som er overskuelig relevante for å gjennomføre bestemmelsene i denne overenskomst, eller for forvaltningen eller håndhevingen av de interne lovbestemmelser som gjelder skatter av enhver art som utskrives på vegne av avtalestatene eller deres regionale eller lokale forvaltningsmyndigheter. Utveksling skal bare skje i den utstrekning den beskatning som foreskrives ikke er i strid med denne overenskomst. Utvekslingen av opplysninger er ikke begrenset av artiklene 1 og 2.

  • 2. Opplysninger som er mottatt av en avtalestat i henhold til punkt 1 skal behandles som hemmelige på samme måte som opplysninger skaffet til veie med hjemmel i intern lovgivning i denne stat. Opplysningene må bare gjøres tilgjengelige for personer eller myndigheter (herunder domstoler og forvaltningsorganer) som har til oppgave å utligne eller innkreve, eller å gjennomføre tvangsforføyninger eller annen rettsforfølgning, avgjøre klager vedrørende de skatter som nevnes i punkt 1, eller føre tilsyn med noe som er nevnt ovenfor. Slike personer eller myndigheter skal nytte opplysningene bare til nevnte formål. De kan gjøre opplysningene tilgjengelige under offentlige rettsmøter eller i judisielle avgjørelser. Uansett det foregående kan informasjon mottatt av en avtalestat brukes til andre formål når slik informasjon kan brukes til slike andre formål med hjemmel i begge staters lovgivning og den kompetente myndighet i bistandsstaten tillater slik bruk.

  • 3. Bestemmelsene i punktene 1 og 2 skal ikke i noe tilfelle tolkes slik at de pålegger en avtalestat en forpliktelse til:

    • a) å sette i verk administrative tiltak som er i strid med dens egen eller den annen avtalestats lovgivning og administrative praksis;

    • b) å gi opplysninger som ikke kan fremskaffes i henhold til dens egen eller den annen avtalestats lovgivning eller vanlige administrative praksis;

    • c) å gi opplysninger som ville åpenbare næringsmessige, forretningsmessige, industrielle, kommersielle eller yrkesmessige hemmeligheter eller forretningsmetoder, eller opplysninger hvis åpenbaring ville stride mot allmenne interesser (ordre public).

  • 4. Hvis en avtalestat har anmodet om opplysninger i medhold av denne artikkel, skal den annen avtalestat anvende sine midler for innhenting av opplysninger for å skaffe de anmodede opplysningene, selv om den annen stat ikke selv har behov for slike opplysninger til sine egne skatteformål. Begrensningene i punkt 3 i denne artikkelen gjelder for den forpliktelsen som følger av foregående setning, men ikke i noe tilfelle skal disse begrensningene tolkes slik at de tillater en avtalestat å avslå å skaffe opplysninger utelukkende fordi denne stat ikke for sin del har interesse av slike opplysninger.

  • 5. Ikke i noe tilfelle skal bestemmelsene i punkt 3 tolkes slik at de tillater en avtalestat å avslå å fremskaffe opplysninger utelukkende fordi opplysningene må innhentes fra en bank, annen finansiell institusjon, forvalter eller person som opptrer i egenskap av representant eller fullmektig, eller fordi opplysningene vedrører eierskapsinteresser i en person.

Artikkel 28

Bistand til innfordring av skatt

  • 1. Avtalestatene skal yte hverandre bistand til innfordring av skattekrav. Denne bistanden er ikke begrenset av artiklene 1 og 2. De kompetente myndigheter i avtalestatene kan ved gjensidig avtale fastsette hvordan bestemmelsene i denne artikkel skal gjennomføres.

  • 2. Uttrykket «skattekrav» slik det brukes i denne artikkel, betyr et skyldig beløp som vedrører skatter av enhver art som pålegges på vegne av avtalestatene, eller deres regionale eller lokale forvaltningsmyndigheter, og for så vidt det ikke innebærer beskatning i strid med denne overenskomst eller noen annen overenskomst som avtalestatene har tiltrådt, samt renter, administrative straffetillegg og omkostninger til innfordring og sikring som vedrører slikt beløp.

  • 3. Når en avtalestat etter lovgivningen i denne stat ved tvang kan iverksette innfordringen av et skattekrav som skyldneren på dette tidspunktet etter lovgivningen i denne stat ikke kan hindre innfordringen av, skal dette skattekravet, etter anmodning fra den kompetente myndigheten i denne stat, godtas av den kompetente myndigheten i den annen avtalestat for innfordring. Skattekravet skal innfordres av denne annen stat i samsvar med bestemmelsene i dens lovgivning om tvangsforføyninger og innfordring av dens egne skattekrav, som om skattekravet var denne annen stats eget skattekrav som denne annen stat etter dette punkt kunne anmodet om bistand til å innfordre.

  • 4. Når et skattekrav i en avtalestat er et krav som denne stat i henhold til sin lovgivning kan treffe tiltak for å sikre innfordringen av, skal dette kravet etter anmodning fra den kompetente myndigheten i denne stat, godtas av den kompetente myndigheten i den annen avtalestat med hensyn til å treffe sikringstiltak. Denne annen stat skal treffe tiltak for å sikre skattekravet i henhold til sin egen lovgivning som om skattekravet var et skattekrav i denne stat, selv om skattekravet på det tidspunkt slike tiltak blir iverksatt, ikke kan innfordres ved tvang i den førstnevnte stat eller skyldneren har en rett til å forhindre at det kreves inn.

  • 5. Uansett bestemmelsene i punktene 3 og 4 skal et skattekrav som en avtalestat har godtatt for de formål som nevnes i punktene 3 og 4, ikke på grunn av sin egenskap som skattekrav, undergis de foreldelsesfrister eller få den prioritet som gis et skattekrav i henhold til lovgivningen i denne stat. I tillegg skal et skattekrav som en avtalestat har godtatt for de formål som nevnes i punktene 3 og 4 i denne artikkel, ikke i denne stat få noen form for prioritet som i henhold til lovgivningen i den annen avtalestat gjelder for dette skattekravet.

  • 6. Søksmål om eksistensen eller gyldigheten av eller størrelsen på en avtalestats skattekrav skal ikke fremmes for domstolene eller forvaltningsorganene i den annen avtalestat.

  • 7. Når et skattekrav på noe tidspunkt etter at en avtalestat har fremmet en anmodning etter punktene 3 eller 4, og før den annen avtalestat har innfordret og overført det aktuelle skattekrav til den førstnevnte stat, opphører å være:

    • a) når det gjelder en anmodning etter punkt 3, et skattekrav som den førstnevnte stat ved tvang kan iverksette innfordringen av etter lovgivningen i denne stat og som skyldneren på det tidspunkt og i henhold til lovgivningen i denne stat ikke kan forhindre innfordringen av; eller

    • b) når det gjelder en anmodning etter punkt 4, et skattekrav som det i den førstnevnte stat i henhold til denne stats lovgivning kan treffes tiltak for å sikre innfordring av,

    skal den kompetente myndigheten i den førstnevnte stat omgående gi beskjed om disse omstendigheter til den kompetente myndigheten i den annen stat. Den annen stat kan velge om den førstnevnte stat enten skal suspendere eller trekke tilbake sin anmodning.

  • 8. Bestemmelsene i denne artikkel skal ikke i noe tilfelle tolkes slik at de pålegger en avtalestat en forpliktelse til:

    • a) å sette i verk administrative tiltak som er i strid med dens egen eller den annen avtalestats lovgivning eller administrative praksis;

    • b) å sette i verk tiltak som den anser for å være i strid med allmenne interesser (ordre public);

    • c) å yte bistand dersom den annen avtalestat i henhold til sin lovgivning eller administrative praksis ikke har benyttet alle rimelige midler med hensyn til henholdsvis innfordring eller sikring;

    • d) å yte bistand i de tilfeller hvor den administrative byrden for denne stat åpenbart ikke står i forhold til den fordel som den annen stat oppnår.

Artikkel 29

Medlemmer av diplomatiske stasjoner og konsulat

  • 1. Intet i denne overenskomsten skal berøre de skattemessige privilegier som tilkommer medlemmer av diplomatiske stasjoner eller konsulat i henhold til folkerettens alminnelige regler eller bestemmelser i særlige avtaler.

  • 2. I den utstrekning inntekt ikke er undergitt beskatning i mottakerstaten på grunn av skattemessige privilegier som tilkommer diplomatiske stasjoner eller konsulat i henhold til folkerettens alminnelige regler eller bestemmelser i særlige internasjonale avtaler, skal beskatningsretten være forbeholdt senderstaten.

Artikkel 30

Ikrafttredelse

  • 1. Hver av avtalestatene skal underrette den annen avtalestat gjennom diplomatiske kanaler om gjennomføringen av de tiltak som er nødvendige etter deres interne lovgivning for å sette denne overenskomst i kraft. Overenskomsten skal tre i kraft på datoen for den siste av disse underrettelsene.

  • 2. Bestemmelsene i denne overenskomsten skal gjelde:

    • a) I Ghana, på inntekt for ethvert inntektsår som begynner på eller etter 1. januar etter datoen da overenskomsten trer i kraft; og

    • b) I Norge, med hensyn til skatt på inntekt som svares i noe kalenderår (herunder regnskapsperioder som begynner i ethvert slikt år) som følger etter det år da overenskomsten trer i kraft.

Artikkel 31

Opphør

  • 1. Denne overenskomsten skal forbli i kraft på ubestemt tid, men hver av avtalestatene kan bringe overenskomsten til opphør gjennom diplomatiske kanaler, ved å gi den andre staten skriftlig varsel om opphør innen 30. juni i noe kalenderår fem år etter det året overenskomsten trådte i kraft. I så fall skal overenskomsten opphøre å ha virkning:

    • a) I Ghana, for så vidt gjelder inntektsskatter, i ligningsåret som begynner på eller etter 1. januar i kalenderåret påfølgende det hvor varslet om opphør ble gitt.

    • b) I Norge, for så vidt gjelder inntektsskatter som gjelder kalenderår (herunder regnskapsperioder som begynner i ethvert slikt år) i året påfølgende det hvor varslet om opphør ble gitt.

  • 2. Avtalestatene skal forbli bundet av bestemmelsene om konfidensialitet som nevnt i artikkel 27 punkt 2 for så vidt gjelder enhver informasjon skaffet til veie i medhold av denne overenskomsten.

Til bekreftelse av foranstående har de undertegnende, som er gitt behørig fullmakt til dette av deres respektive regjeringer, undertegnet denne overenskomst.

Utferdiget i to eksemplarer i Accra, den 20. november 2020, på det norske og engelske språk, hvorav begge har lik gyldighet.

For Regjeringen i Kongeriket Norge

For Regjeringen i Republikken Ghana

Gunnar Andreas Holm

Ken Ofori-Atta

Ambassadør

Finansminister

Protokoll

Ved undertegningen av overenskomsten for å unngå dobbeltbeskatning og forebygge skatteunndragelse med hensyn til skatter av inntekt i dag, inngått mellom Kongeriket Norge og Republikken Ghana, har de undertegnende blitt enige om at de følgende bestemmelsene skal utgjøre en integrert del av overenskomsten.

Med hensyn til artikkel 11 er det enighet om at i punkt 3 skal:

«regjeringen i en avtalestat» i Norges tilfelle omfatte
  • Statens pensjonsfond Utland.

«regjeringen i en avtalestat» i Ghanas tilfelle omfatte
  • Ghana Heritage Fund;

  • Ghana Stabilization Fund;

  • Ghana Infrastructure Fund.

Til bekreftelse av foranstående har de undertegnende, som er gitt behørig fullmakt til dette av deres respektive regjeringer, undertegnet denne protokollen.

Utferdiget i to eksemplarer i Accra, den 20. november 2020 på det norske og engelske språk, hvorav begge har lik gyldighet.

For Regjeringen i Kongeriket Norge

For Regjeringen i Republikken Ghana

Gunnar Andreas Holm

Ken Ofori-Atta

Ambassadør

Finansminister