Prop. 66 LS

(2020–2021)
Proposisjon til Stortinget (forslag til lovvedtak og stortingsvedtak)

Endringer i verdipapirhandelloven og regnskapsloven mv. (periodisk rapportering og direktivgjennomføring) og samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutninger nr. 293/2015 og nr. 39/2016 om innlemmelse av direktiv 2013/34/EU og direktiv 2014/95/EU

Tilråding fra Finansdepartementet 18. desember 2020, godkjent i statsråd samme dag. (Regjeringen Solberg)

1 Proposisjonens hovedinnhold

Finansdepartementet legger i denne proposisjonen frem forslag til endringer i lov 29. juni 2007 nr. 75 om verdipapirhandel (verdipapirhandelloven) som gjennomfører direktiv 2013/50/EU, som endrer rapporteringsdirektivet (direktiv 2004/109/EF). Rapporteringsdirektivet harmoniserer kravene til hvilke opplysninger utstedere og innehavere av omsettelige verdipapirer som er tatt opp til handel på et regulert marked, må offentliggjøre, og hvordan slike opplysninger skal offentliggjøres. Formålet med reglene er å øke gjennomsiktigheten i markedet. Reglene gir minstekrav til hvilken finansiell informasjon utstederne skal offentligjøre i løpet av regnskapsåret (periodisk informasjonsplikt), samt visse minstekrav til offentliggjøring av endringer i eierforholdene i utstederselskapet. Direktivet inneholder blant annet bestemmelser om offentliggjøring av årsrapport og halvårsrapport. Det stilles krav om at informasjon skal være lett tilgjengelig innen EØS. Videre inneholder direktivet bestemmelser om investorers flaggeplikt.

Rapporteringsdirektivet er i hovedsak gjennomført i norsk rett i verdipapirhandelloven kapittel 4 og 5 med tilhørende forskriftsbestemmelser. Utfyllende regler er gitt i kommisjonsdirektiv 2007/14/EU,

Commission Directive 2007/14/EC of 8 March 2007 laying down detailed rules for the implementation of certain provisions of Directive 2004/109/EC on the harmonisation of transparency requirements in relation to information about issuers whose securities are admitted to trading on a regulated market

som i sin helhet er innarbeidet i verdipapirforskriften.

Direktiv 2013/50/EU, vedtatt 22. oktober 2013, gjør endringer i rapporteringsdirektivet. Endringsdirektivet gir enkelte fullharmoniserte regler, slik at muligheten til å gi strengere regler i hvert enkelt medlemsland snevres inn. Det gis videre en rekke kommisjonsforordninger som utfyller rapporteringsdirektivet. Departementets forslag i proposisjonen her tar utgangspunkt i forslaget til Verdipapirlovutvalget i NOU 2016: 2 – Endringer i verdipapirhandelloven – flagging og periodisk rapportering.

Proposisjonen inneholder også forslag til endringer i lov 17. juli 1998 nr. 56 om årsregnskap m.v. (regnskapsloven), som er nødvendige for å gjennomføre i norsk rett EUs parlaments- og rådsdirektiv 2013/34/EU (det konsoliderte regnskapsdirektivet) vedtatt 26. juni 2013 og direktiv 2014/95/EU (endringsdirektivet – om visse store foretaks og konserners offentliggjøring av ikke-finansielle opplysninger om mangfold) vedtatt 22. oktober 2014.

Forslagene bygger bl.a. på Regnskapslovutvalgets utredninger 2015: 10 Lov om regnskapsplikt og NOU 2016: 11 Regnskapslovens bestemmelser om årsberetning mv. Utredningene var på alminnelig høring henholdsvis høsten 2015 og høsten 2016. Enkelte deler av utvalgets forslag som innebærer muligheter for betydelige forenklinger for næringslivet, ble fulgt opp av departementet i Prop. 160 L (2016–2017), jf. Innst. 47 L (2017–2018) og Stortingets lovvedtak 15. desember 2017 om endringer i regnskapsloven mv. Det vises videre til at EUs parlaments- og rådsdirektiv 2013/34/EU (det konsoliderte regnskapsdirektivet) ble tatt inn i EØS-avtalen ved EØS-komitebeslutning nr. 293/2015 den 30. oktober 2015. Direktiv 2014/95/EU (endringsdirektivet) ble tatt inn i EØS-avtalen ved EØS-komitebeslutning nr. 39/2016 den 5. februar 2016. Det er tatt konstitusjonelt forbehold fra norsk side. Departementet bemerker at norsk regnskapslov for en stor del allerede er i overensstemmelse med regnskapsdirektivene, men kommer i denne proposisjonen tilbake til Stortinget med forslag til nødvendige lovendringer som skal sikre at norsk rett er i overensstemmelse med EØS-regler som svarer til nye og endrete regler i direktiv 2013/34/EU (det konsoliderte regnskapsdirektivet) samt direktiv 2014/95/EU om visse store foretaks og konserners offentliggjøring av ikke-finansielle forhold (direktivet for ikke-finansiell rapportering, også omtalt som «NFRD» – non-financial reporting directive).

Det bes også om Stortingets samtykke til godkjenning av EØS-komitebeslutningene nr. 293/2015 og 39/2016 som innlemmer de to direktivene i EØS-avtalen.

Stortinget har de siste årene vedtatt en rekke endringer i verdipapirhandelloven og tilhørende regelverk for å gjennomføre regelverk fra EU på verdipapirområdet. Finansdepartementet har foretatt en gjennomgang av relevant regelverk på området og har i den forbindelse avdekket enkelte henvisninger og begrepsbruk som ikke har blitt oppdatert. Denne proposisjonen inneholder også forslag til oppretting av slike henvisninger og termer.

2 Endringer i verdipapirhandelloven – periodisk rapportering

2.1 Hovedtrekk i lovforslaget

Finansdepartementet legger i denne proposisjonen frem forslag til endringer i verdipapirhandelloven som gjennomfører direktiv 2013/50/EU, vedtatt 22. oktober 2013 (heretter endringsdirektivet), som endrer rapporteringsdirektivet (direktiv 2004/109/EF).

Rapporteringsdirektivet er i norsk rett i hovedsak gjennomført i verdipapirhandelloven kapittel 4 og 5 med tilhørende forskriftsbestemmelser. Utfyllende regler er gitt i kommisjonsdirektiv 2007/14/EU, som i sin helhet er innarbeidet i verdipapirforskriften.

Endringsdirektivet gjør endringer i rapporteringsdirektivet. Endringsdirektivet gir enkelte fullharmoniserte regler, slik at muligheten til å gi strengere regler i hvert enkelt medlemsland snevres inn. Det gis videre en rekke kommisjonsforordninger som utfyller rapporteringsdirektivet.

Endringsdirektivet trådte i kraft i EU 26. november 2013 med gjennomføringsfrist i EU 26. november 2015. Endringsdirektivet anses EØS-relevant. Endringsdirektivet ble innlemmet i EØS-avtalen 12. juni 2020. Norge deltok i EØS-komiteens beslutning med forbehold om Stortingets samtykke. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med anmodning om godkjenning av EØS-komiteens beslutning.

Viktige endringer i rapporteringsdirektivet er blant annet gjort i reglene om hyppigheten av den periodiske rapporteringen. I endringsdirektivet fjernes nasjonale myndigheters generelle mulighet til å gi regler om kvartalsrapportering under henvisning til at rapportering hvert kvartal synes unødvendig byrdefullt, særlig for små og mellomstore selskaper, samtidig som så hyppig rapportering kan medvirke til kortsiktighet i driften av foretakene. Denne endringen er gjennomført i norsk rett ved å oppheve den tidligere bestemmelsen i verdipapirforskriften om krav til kvartalsrapportering med virkning fra 1. januar 2017.

Det er gitt unntaksbestemmelser i endringsdirektivet som gir adgang til å gi regler om kvartalsrapportering dersom visse vilkår er oppfylt, og den generelle adgangen til å gi regler om kvartalsrapportering for finansinstitusjoner opprettholdes. Behovet for slike regler drøftes i kapittel 2.4 med utgangspunkt i Verdipapirlovutvalgets forslag i NOU 2016: 2. Departementet foreslår å opprettholde en forskriftshjemmel til å gi regler om kvartalsrapportering innenfor de rammer rapporteringsdirektivet setter. Dagens frist på to måneder for å avlegge halvårsrapport foreslås også opprettholdt.

Departementet foreslår i kapittel 2.3 endringer i verdipapirhandelloven som gjennomfører endringene i rapporteringsdirektivets bestemmelser om hjem- og vertsstatsregulering. Forslaget tar utgangspunktet i NOU 2016: 2.

I kapittel 2.5 foreslår departementet forskriftshjemler for å kunne gjennomføre varslede EU-regler om innføring av et felles europeisk tilknytningspunkt for de nasjonale lagringsmekanismene for informasjonspliktige opplysninger (heretter OAM). Formålet med bestemmelsene er at europeiske investorer enkelt skal få tilgang til informasjonspliktige opplysninger for alle selskaper notert på regulert marked i EØS.

Endringsdirektivet gir også regler om rapportering av betaling til myndigheter, såkalt land-for-land-rapportering. Reglene krever at utstedere som driver virksomhet innen utvinningsindustrien, skal utarbeide en rapport om betaling til myndigheter. Slike regler var i hovedsak allerede gjennomført i norsk rett før endringsdirektivet ble utredet av Verdipapirlovutvalget, og de øvrige endringene om land-for-land-rapportering som ble foreslått i NOU 2016: 2, ble gjennomført i lov 16. juni 2017 nr. 52 med utgangspunkt i Prop. 76 L (2016–2017).

Endringsdirektivet gjør også endringer i rapporteringsdirektivets regler om flagging av eierposisjoner i noterte selskap, samt krav til sanksjoner. Dette er også utredet av Verdipapirlovutvalget i NOU 2016: 2. Departementet vil i en senere proposisjon til Stortinget behandle Verdipapirlovutvalgets forslag i NOU 2016: 2 til slike regler.

2.2 Bakgrunn og høring

2.2.1 Verdipapirlovutvalget

Den 22. mai 2015 oppnevnte Regjeringen et lovutvalg for å komme med forslag til gjennomføring i norsk rett av EUs reviderte regelverk på verdipapirområdet.

Utvalget fikk blant annet i mandat å «utrede og utarbeide utkast til nødvendige endringer i lov og forskrift som kan gjennomføre kommende EØS-regler svarende til […] samt Europaparlaments- og rådsdirektiv 2013/50/EU om endringer i rapporteringsdirektivet.»

I tillegg til NOU 2016: 2 hvor utvalget foreslår regler om flagging og periodisk rapportering som gjennomfører endringene i rapporteringsdirektivet i norsk rett, som forslaget i denne proposisjonen i hovedsak bygger på, har utvalget så langt avgitt ytterligere fire utredninger:

NOU 2017: 1 Markeder for finansielle instrumenter – Gjennomføring av MiFID II og MiFIR, NOU 2017: 14 gjennomføring av markedsmisbruksforordningen – sanksjoner og straff, NOU 2018: 10 Gjennomføring av prospektforordningen og fastsettelse av regler for nasjonale prospekter og NOU 2019: 1 Overtakelsestilbud (frivillig og pliktig tilbud) – Endringer i verdipapirhandelloven.

Utvalget skal avgi ytterligere én utredning om prosessuelle forhold knyttet til behandling av saker for klagenemnd og for domstolene der offentligrettslig kompetanse etter børs- og verdipapirlovgivningen er delegert til et regulert marked mv.

2.2.2 Høring

Finansdepartementet sendte NOU 2016: 2 på høring 2. mars 2016 til følgende instanser:

  • Alle departementene

  • Datatilsynet

  • Finanstilsynet

  • Forbrukerombudet

  • Konkurransetilsynet

  • Norges Bank

  • Regelrådet

  • Skattedirektoratet

  • Statistisk sentralbyrå

  • ØKOKRIM

  • Aksjonærforeningen i Norge

  • Den Norske Advokatforening

  • Den norske Revisorforening

  • Energi Norge

  • Finans Norge

  • Finansforbundet

  • Finansieringsselskapenes Forening

  • Folketrygdfondet

  • Forbrukerrådet

  • Handelshøyskolen BI

  • Hovedorganisasjonen Virke

  • Landsorganisasjonen i Norge

  • Nasdaq Oslo ASA

  • Nasdaq Clearing Oslo NUF

  • Nordic Trustee ASA

  • Nordic Association of Electricity Traders

  • Norges Handelshøyskole

  • Norsk Kapitalforvalterforening

  • Norsk Venturekapitalforening

  • Norske Finansanalytikeres Forening

  • Næringslivets Hovedorganisasjon

  • Oslo Børs ASA

  • Pensjonskasseforeningen

  • SIX x-clear Norway

  • Sparebankforeningen i Norge

  • Universitetet i Bergen Det juridiske fakultet

  • Universitetet i Oslo Det juridiske fakultet

  • Universitetet i Tromsø Det juridiske fakultet

  • Verdipapirfondenes forening

  • Verdipapirforetakenes Forbund

  • Verdipapirsentralen ASA

Følgende høringsinstanser har gitt merknader til høringsforslaget i NOU 2016: 2:

  • Advokatforeningen

  • Finans Norge

  • Finanstilsynet

  • Franklin Resources Inc.

  • ICI Global

  • Landorganisasjonen i Norge (LO)

  • Norske Finansanalytikeres Forening

  • Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO)

  • Oslo Børs ASA

  • Publish What You Pay Norway

  • Revisorforeningen

  • Verdipapirfondenes forening

  • Verdipapirforetakenes Forbund

  • Økokrim

Følgende høringsinstanser har opplyst at de ikke har merknader eller ikke ønsker å delta i høringen:

  • Norges Bank

  • Pensjonskasseforeningen

  • Skattedirektoratet

2.3 Virkeområde for reglene – hjem- og vertslandsregulering

2.3.1 Gjeldende rett

Norske regler som gjennomfører rapporteringsdirektivet, gjelder for utstedere som har omsettelige verdipapirer tatt opp til handel på regulert marked, og som har Norge som hjemstat, jf. verdipapirhandelloven § 5-4, jf. § 4-1. Reglene om periodisk informasjonsplikt gjelder imidlertid ikke stat, regional eller lokal myndighet i stat, internasjonalt offentlig organ eller organisasjon som minst en EØS-stat er medlem i, EØS-sentralbank og Den europeiske sentralbank. De gjelder heller ikke for utsteder som bare utsteder gjeldsinstrumenter hvis pålydende er minst 100 000 euro eller tilsvarende beløp i annen valuta, eller for utstedere av verdipapirfond.

I den grad direktivet åpner for det, avgjør hjemstatens lovgivning om utstedere skal pålegges strengere regler enn det som følger av direktivet. Dersom en utsteder har noterte verdipapirer på norsk regulert marked, men har en annen EØS-stat som hjemstat, er Norge såkalt vertsstat.

I NOU 2016: 2 kapittel 2.1.1 er det redegjort for når Norge er å anse som hjemstat etter de gjeldende reglene om flagging og periodisk informasjonsplikt, og i kapittel 2.2.1 omtales det øvrige virkeområde for reglene.

2.3.2 EØS-rett

Definisjonen av hjemstat i rapporteringsdirektivet, jf. artikkel 2 nr. 1, bokstav i), endres ved endringsdirektivet.

For å forenkle og klargjøre reglene for tredjestatsutstedere av aksjer eller av gjeldsinstrumenter med pålydende mindre enn 1000 euro, angir endringsdirektivet at hjemstaten skal være den EØS-staten utstederen har valgt blant de EØS-stater der utstederens verdipapirer er opptatt til handel på et regulert marked, frem til de omsettelige verdipapirene eventuelt ikke lenger er opptatt til handel på regulert marked eller ny hjemstat er valgt.

For å sikre at alle utstederne er underlagt en tilsynsmyndighet i EØS, gis det også nye regler som fastslår at utstedere som ikke offentliggjør sitt valg av hjemstat innen tre måneder fra utstederens verdipapirer første gang blir tatt opp til handel på et regulert marked, skal ha EØS-staten der verdipapirene er tatt opp til handel som hjemstat. Dersom utstederens verdipapirer er tatt opp til handel på regulerte markeder i mer enn én EØS-stat, skal alle EØS-statene være utstederens hjemstater inntil utstederen har valgt én enkelt hjemstat og offentliggjort dette.

For utstedere fra EØS av gjeldsinstrumenter med pålydende 1000 euro eller mer, presiserer endringsdirektivet at utstederen bare kan velge én hjemstat. Dette valget skal gjelde i minst tre år, med mindre utstederens verdipapirer ikke lenger er tatt opp til notering på et regulert marked i EØS, eller utstederen ikke lenger har verdipapirer tatt opp til handel i den valgte hjemstaten. I det sistnevnte tilfellet kan utstederen velge ny hjemstat blant EØS-statene der utstederens verdipapirer fortsatt er tatt opp til handel, eller eventuelt staten der utstederen har sitt forretningskontor. Tilsvarende gjelder utstedere fra tredjestater som ikke lenger har verdipapirer tatt opp til handel på regulert marked i den valgte hjemstaten, men som er opptatt til handel i en eller flere andre stater i EØS.

Dersom utsteder ikke velger ny hjemstat, vil opprinnelig valgt hjemstat opprettholdes.

I fortalen til endringsdirektivet påpekes det at det bør være samsvar mellom rapporteringsdirektivet og prospektregelverket med hensyn til definisjonen av hjemstat. Derfor endres også definisjonen av hjemstat i prospektregelverket. Endringen innebærer at der utstedere av aksjer eller av gjeldsinstrumenter med pålydende mindre enn 1000 euro og som er hjemmehørende i en tredjestat, velger ny hjemstat, skal valget også gjelde i forhold til prospektregelverket. Ved prospektpliktige tilbud som gjelder gjeldsinstrumenter med pålydende 1000 euro eller mer, kan utsteder fortsatt velge en annen hjemstat etter prospektregelverket enn det som gjelder etter rapporteringsdirektivet.

Kommisjonsdirektiv 2007/14/EF inneholdt særskilte regler for melding av utsteders valg av hjemstat. Etter endringsdirektivet er disse reglene innlemmet i rapporteringsdirektivet og innebærer at utsteder skal offentliggjøre sin hjemstat i samsvar med reglene i rapporteringsdirektivet artikkel 20 og 21. For å sikre at tilsynsmyndighetene i vertsstaten(e) og i EØS-staten der utsteder har sitt forretningskontor, er kjent med utstederens valg av hjemstat, innføres det i tillegg en ny bestemmelse om at utsteder skal opplyse om sin hjemstat til tilsynsmyndigheten i hjemstaten, i EØS-staten der utstederen har sitt forretningskontor, og i alle vertsstater.

Endringsdirektivet endrer artikkel 8 slik at Det europeiske finansielle stabiliseringsfond (heretter EFSF) samt andre ordninger opprettet med mål om å bevare den økonomiske og monetære unionens økonomiske stabilitet ved å tilby midlertidig finansiell bistand til EØS-stater som har euro som sin valuta, unntas fra plikten til å offentliggjøre periodisk finansiell informasjon.

2.3.3 Utvalgets forslag

Utvalget bemerker at rapporteringsdirektivets bestemmelser om hjem- og vertstatsregulering på enkelte punkter har vist seg vanskelige å praktisere. De endringene som nå gjennomføres, tar sikte på å skape mer funksjonelle regler. Det er tale om fullharmoniserte definisjonsbestemmelser uten mulighet for nasjonale tilpasninger. Endringene skal dermed også gjennomføres i norsk rett.

Utvalget foreslår regler som innarbeider endringsdirektivets nye bestemmelser om valg av hjemstat i et nytt femte ledd i verdipapirhandelloven § 5-4. Utvalget foreslår videre at bestemmelsene om offentliggjøring av valg av hjemstat flyttes fra verdipapirforskriften til verdipapirhandelloven i likhet med endringen fra rapporteringsdirektivet.

For så vidt gjelder gjennomføring av endringer i prospektdirektivet, foreslår utvalget at endringen tas inn som en henvisning til relevante bestemmelser i verdipapirhandelloven § 5-4.

Videre foreslår utvalget at bestemmelsen i verdipapirhandelloven § 5-4 om unntak fra periodisk informasjonsplikt endres, slik at stabiliseringsmekanismene innlemmes i unntaket.

Utvalget bemerker at forskriftshjemmelen i § 5-4 kan benyttes til å gi nødvendige overgangsregler når behovet er avklart etter at forhandlingene om innlemming av endringsdirektivet i EØS-avtalen er sluttført.

Utvalgets vurderinger følger av NOU 2016: 1 kapittel 2.1.3 og 2.2.3.

2.3.4 Høringsinstansens merknader

Finans Norge tiltrer lovutvalgets vurdering av at rapporteringsdirektivets bestemmelser om hjem- og vertstatsregulering på enkelte punkter har vist seg vanskelig å praktisere, og støtter endringene som klargjør handlingsalternativene.

2.3.5 Departementets vurdering

Departementet viser til at definisjonen av hjemstat i rapporteringsdirektivet endres for bl.a. å forenkle og klargjøre reglene for utstedere fra land utenfor EØS (tredjestater). Departementet foreslår at endringene gjennomføres i verdipapirhandelloven § 5-4. Lovforslaget samsvarer med utvalgets forslag tillagt enkelte mindre tekniske presiseringer i samsvar med direktivbestemmelsen.

Når det gjelder endringen av prospektdirektivet, er dette etter gjeldende rett erstattet av reglene om valg av hjemstat i prospektforordningen som er gjennomført ved inkorporasjon i verdipapirhandelloven § 7-1.

2.4 Reglene om periodisk informasjonsplikt samt enkelte andre forhold

2.4.1 Gjeldende rett

Årsrapport og halvårsrapport

Regler som gjennomfører rapporteringsdirektivets bestemmelser om periodisk informasjonsplikt, er i hovedsak gitt i verdipapirhandelloven §§ 5-5 og 5-6 med tilhørende forskrifter.

Utstedere av omsettelige verdipapirer tatt opp til handel på regulert marked med Norge som hjemstat, plikter å utarbeide en årsrapport i samsvar med verdipapirhandelloven § 5-5. Bestemmelsen gjennomfører rapporteringsdirektivet artikkel 4. Årsrapporten skal offentliggjøres senest fire måneder etter regnskapsårets utgang. Utsteder skal sørge for at årsrapporten forblir offentlig i minst fem år.

Videre skal utsteder utarbeide halvårsrapport for regnskapsårets første seks måneder, jf. verdipapirhandelloven § 5-6. Bestemmelsen gjennomfører rapporteringsdirektivet artikkel 5. Halvårsrapporten skal offentliggjøres så raskt som mulig og senest to måneder etter regnskapsperiodens utgang. Utsteder skal sørge for at halvårsrapporten forblir offentlig i minst fem år.

Gjeldende rett er omtalt i NOU 2016: 2 kapittel 3.1.1.

Kvartalsrapport

Departementet kan i forskrift fastsette krav om ytterligere delårsrapportering, inkludert delårsregnskaper og mellomliggende ledelseserklæring som nevnt i direktiv 2004/109/EF artikkel 6, jf. verdipapirhandelloven § 5-6 sjette ledd.

Frem til 1. januar 2017 var det regler om kvartalsrapportering i verdipapirforskriften § 5-5. I NOU 2016: 2 kapittel 3.2.1., er det redegjort for gjeldende rett frem til endringen.

Rapporteringsformat

Det fremgår av verdipapirhandelloven § 5-12 første ledd at opplysninger som utsteder skal offentliggjøre etter bestemmelsen, skal sendes elektronisk til vedkommende regulerte marked samtidig som de offentliggjøres. Bestemmelsen gjennomfører rapporteringsdirektivet artikkel 21 første og annet ledd. Det foreligger i dag ingen regler om rapporteringsformat. Opplysningene sendes til vedkommende regulerte marked (i praksis Oslo Børs) som er utpekt som offisiell lagringsmekanisme i det norske markedet, se omtale i kapittel 2.5.

Opplysninger om lån og vedtekter

Ifølge verdipapirhandelloven § 5-8 fjerde ledd skal utstedere som har sine omsettelige verdipapirer tatt opp til handel på regulert marked, straks offentliggjøre utstedelsen av nye lån. Det følger videre av § 5-8 sjette ledd at utsteder som har til hensikt å endre sine vedtekter, skal sende forslag om endringer til Finanstilsynet og vedkommende regulerte marked.

2.4.2 EØS-rett

Årsrapport og halvårsrapport

Det gjøres ingen endringer i rapporteringsdirektivets regler om innholdet i årsrapport og halvårsrapport.

For halvårsrapporten utvides rapporteringsfristen fra to til tre måneder etter rapporteringsperiodens utløp, men med mulighet for å fastsette kortere frist, jf. endringer i rapporteringsdirektivet artikkel 5 nr. 1. Av fortalen til endringsdirektivet fremgår det at begrunnelsen for endringen er ønske om økt fleksibilitet og om å redusere de administrative byrdene for foretakene.

Perioden som årsrapport og halvårsrapport skal holdes tilgjengelig for allmennheten, forlenges fra minst fem år til minst ti år, jf. endringer i rapporteringsdirektivet artikkel 4 nr. 1.

EØS-reglene om årsrapportering og halvårsrapportering er omtalt i NOU 2016: 2 kapittel 3.1.2.

Kvartalsrapport

Rapporteringsdirektivet artikkel 3 nr. 1 endres, slik at EØS-stater i sin nasjonale lovgivning som hovedregel ikke lenger kan stille krav om offentliggjøring av periodisk finansiell informasjon oftere enn i årsrapporter og halvårsrapporter.

I fortalen til endringsdirektivet fremheves det at den administrative byrden forbundet med forpliktelsene som er knyttet til opptak til notering på et regulert marked, bør reduseres for små og mellomstore utstedere for å forbedre deres tilgang til kapital. Det uttales videre at det er viktig å redusere det kortsiktige presset på utstedere og stimulere investorer til å ha et mer langsiktig perspektiv for å oppnå bærekraftig verdiskaping og langsiktige investeringsstrategier.

Ny artikkel 3 nr. 1a åpner for at hjemstatene likevel kan kreve at utstedere offentliggjør ytterligere periodisk finansiell informasjon oftere enn årsrapport og halvårsrapport på angitte vilkår.

Bestemmelsen gjør ingen innskrenkninger i EØS-statens mulighet til å kreve at utstedere som er finansinstitusjoner, offentliggjør ytterligere periodisk finansiell informasjon.

I fortalen til endringsdirektivet presiseres det også at bestemmelsen ikke er til hinder for at regulerte markeder krever at utstedere av verdipapirer som er opptatt til notering, offentliggjør ytterligere periodisk finansiell informasjon i alle eller noen av dette markedets segmenter.

EØS-regelen om kvartalsrapportering er omtalt i NOU 2016: 2 kapittel 3.2.2.

Rapporteringsformat

I ny artikkel 4 nr. 7 innføres det et krav om at årsrapporten innen 1. januar 2020 skal utarbeides i et format som tillater enhetlig elektronisk rapportering. I fortalen til bestemmelsen fremheves det at et harmonisert elektronisk format for rapportering vil være fordelaktig for utstedere, investorer og for tilsynsmyndighetene, ettersom det vil forenkle rapporteringen og gjøre det lettere å få tilgang til, analysere og sammenligne årsrapporter.

Kommisjonen har fastsatt forordning (EU) 2019/815 og forordning (EU) 2019/2100 med hjemmel i denne bestemmelsen.

Opplysninger om lån og vedtekter

Endringsdirektivet opphever rapporteringsdirektivet artikkel 16 nr. 3 om offentliggjøring av lån og artikkel 19 nr. 1 om innsending av vedtekter. For så vidt gjelder artikkel 16 nr. 3 fremhever fortalen at bestemmelsen har ført til mange praktiske problemer, og at anvendelsen av bestemmelsen har vist seg å være komplisert. I tillegg fremheves det at opplysningene som kreves, gir liten nytteverdi for investor ved siden av opplysningene som kreves etter markedsmisbruksdirektivet. For så vidt gjelder artikkel 19 nr. 1 annet ledd bemerker fortalen at bestemmelsen kan bidra til å skape forvirring om tilsynsmyndighetenes rolle. For begge bestemmelser fremhever fortalen at de representerer en unødvendig administrativ byrde for utsteder.

2.4.3 Utvalgets forslag

Årsrapport og halvårsrapport

Utvalget bemerker at endringen i rapporteringsdirektivet artikkel 5 innebærer at fristen for offentliggjøring av halvårsrapporten kan utvides til tre måneder fra dagens frist på to måneder, jf. verdipapirhandelloven § 5-6 første ledd. Utvalget viser imidlertid også til at det fremgår av rapporteringsdirektivet artikkel 3 nr. 1 at hjemstaten kan stille strengere krav til en utsteder enn de som er fastsatt i direktivet.

Utvalget er enig i at en forlengelse av tidsfristen gir økt fleksibilitet for utstederne, og at det kan lette de administrative byrdene, særlig for de minste utstederne. Utvalget er imidlertid i tvil om en forlengelse av fristen i realiteten gir små og mellomstore foretak bedre mulighet til å tilpasse offentliggjøringstidspunktet for halvårsrapporten slik at det ikke faller sammen med publiseringen av rapporter fra de større foretakene.

Utvalget bemerker videre at utstedere og investorer har felles interesse i at rapporteringen oppfattes som aktuell og korrekt, og at sen rapportering kan medføre at informasjonen oppfattes som mindre relevant, slik at rapportene får mindre betydning for prisdannelsen, og mindre oppmerksomhet fra analytikere. En forlengelse av fristen for halvårsrapportering, kombinert med avvikling av kvartalsrapporteringen, vil dessuten kunne forlenge perioden mellom de periodiske rapportene ytterligere slik at perioden med potensielt ulik informasjonstilgang øker, og utvalget mener dette kan svekke investorvernet og tilliten til markedet.

Utvalget har vurdert om det vil være en konkurranseulempe for utstedere med Norge som hjemstat å beholde gjeldende tomånedersfrist. Utvalget viser til at gjeldende tidsfrist på to måneder er godt innarbeidet i det norske markedet, og at Finanstilsynet har opplyst at utstederne i all hovedsak overholder fristen, og har inntrykk av at tomånedersfristen ikke oppfattes som vanskelig å overholde. Utvalget viser videre til at det i den svenske utredningen er lagt til grunn at tomånedersfristen bør opprettholdes i det svenske markedet. Utvalget har etter en samlet vurdering kommet frem til at fristen på to måneder bør opprettholdes.

Utvalget viser videre til at endringene i rapporteringsdirektivet artikkel 4 og 5 innebærer at utsteders plikt til å holde årsrapport og halvårsrapport offentlig tilgjengelig økes fra fem til ti år, og bemerker at dette er fullharmoniserte regler. Utvalget foreslår at endringene inntas i verdipapirhandelloven §§ 5-5 første ledd og 5-6 første ledd.

Utvalgets vurdering av reglene om årsrapport og halvårsrapport er omtalt i NOU 2016: 2 kapittel 3.1.3.

Kvartalsrapport

Utvalget bemerker at endringsdirektivets regel om at EØS-statene ikke kan stille krav om at utstederne skal offentliggjøre periodisk finansiell informasjon oftere enn i årsrapporter og halvårsrapporter er en fullharmoniseringsregel, men med et unntak som gir adgang til å kreve hyppigere rapportering dersom nærmere bestemte vilkår er tilstede.

Utvalget legger til grunn at dagens regler om kvartalsrapportering ikke kan opprettholdes. Et minstevilkår for å kunne gjennomføre særskilt regulering må være at det kan påvises konkrete behov, ut over de som foreligger generelt i alle markeder. At kvartalsrapportering er godt innarbeidet praksis i det nasjonale markedet, vil slik utvalget ser det ikke være et tilstrekkelig grunnlag.

Utvalget bemerker at avskaffelse av kvartalsrapporteringen kan øke sjansen for at det foreligger relevant informasjon i foretaket som markedet ikke får tilgang til. Samtidig viser utvalget til at det også i det norske markedet vil være en fordel å få ned kostnadene knyttet til notering på regulert marked, samt å motvirke kortsiktighet hos investorene. Utvalget viser videre til at de fleste medlemslandene har valgt å legge seg på direktivets minimumsnivå, herunder Sverige.

Med dette utgangspunktet drøfter utvalget om det bør opprettholdes et generelt krav om kvartalsrapportering for alle utstedere av aksjer, men med et mer begrenset innhold enn det som følger dagens regler, om kvartalsrapporteringen bør opprettholdes for enkelte markeder eller for grupper av foretak, eller om det bør opprettholdes krav om kvartalsrapportering for særskilte bransjer eller segmenter av foretak. Utvalget konkluderer med å ikke anbefale noen av disse alternativene.

For å kunne innføre kvartalsrapportering på de vilkår som unntaksbestemmelsen i endringsdirektivet stiller ved oppstått behov, foreslår utvalget å erstatte dagens forskriftshjemmel i verdipapirhandelloven § 5-6 siste ledd med en hjemmel til å innføre regler om ytterligere delårsrapportering på de vilkår rapporteringsdirektivet fastsetter. Utvalget foreslår også at hjemmelen til å fastsette forskrifter om mellomliggende ledelseserklæringer oppheves i samsvar med direktivet.

Utvalget viser videre til at selv om den lovpålagte plikten til å rapportere kvartalsvis faller bort, kan utstederne velge å rapportere. Utvalget antar at mange utstedere vil opprettholde kvartalsrapporteringen på frivillig grunnlag fordi markedsdeltakerne vil etterspørre informasjonen. Utvalget drøfter om det bør stilles krav til kvartalsrapporter som avgis på frivillig grunnlag. Utvalget legger til grunn at formålet med å avvikle kvartalsrapporteringen er å lette byrdene for de noterte foretakene og legge til rette for større valgfrihet.

Utvalget foreslår på denne bakgrunn å oppheve verdipapirforskriften § 5-5 og ikke å introdusere innholdskrav eller tidsfrister for frivillig rapportering. Utvalget foreslår imidlertid å opprettholde forskriftshjemler som kan brukes til å gi innholdskrav for frivillig rapportering, dersom utviklingen tilsier at det er nødvendig for å skape forutberegnelighet og klarhet i markedet.

Utvalget bemerker at i den grad utsteder avlegger rapporter som ikke avgis i henhold til fastsatte regnskapsstandarder, bør det fremgå tydelig av rapporteringen at dette ikke er en delårsrapport som følger regnskapsmessige prinsipper, for å unngå uklarhet om hvilken type informasjon rapporten representerer. Om slike rapporter vil være omfattet av Finanstilsynets kontroll med finansiell rapportering etter verdipapirhandelloven § 15-1 tredje ledd jf. verdipapirforskriften § 13-3, vil ifølge utvalget avhenge av om rapporten kan betraktes som «annen finansiell rapportering», og at det vil være en konkret vurdering av det faktiske innholdet i informasjonen om den faller inn under reglene.

Utvalget viser videre til at endringsdirektivet ikke medfører innskrenkninger i nasjonale myndigheters adgang til å gi ytterligere regler om periodisk finansiell rapportering for finansinstitusjoner.

Med utgangspunkt i den store samfunnsmessige betydning banker og forsikringsselskaper representerer, kan ikke utvalget se at det er urimelig at det stilles krav om mer omfattende delårsrapportering for disse institusjonene enn for andre utstedere. Utvalget legger til grunn at forsikringsselskaper og banker uansett vil måtte produsere finansiell informasjon i forbindelse med myndighetsrapporteringen. Utvalget antar at å utarbeide kvartalsrapporter dermed ikke vil utgjøre noen stor belastning for disse utstederne.

Utvalget viser til at det i norsk rett er gitt særskilte regler om plikt til å utarbeide delårsregnskap for banker og forsikringsselskaper. Forskrift 16. desember 1998 nr. 1240 om årsregnskap for banker, kredittforetak og finansieringsforetak fastslår i § 9-1 at det skal utarbeides delårsregnskap for hvert kvartal. Delårsregnskapet skal offentliggjøres på institusjonens hjemmeside og holdes offentlig i fem år. Bestemmelsene er hjemlet i regnskapsloven, og ikke i verdipapirhandelloven med bakgrunn i rapporteringsdirektivet.

Fordi kvartalsrapporter uansett skal utarbeides etter forskrifter gitt i medhold av regnskapsloven, får det ifølge utvalget liten betydning for finansinstitusjonenes plikt til å utarbeide kvartalsrapporter at plikten etter verdipapirhandelloven faller bort. Offentliggjøring av opplysningene vil skje etter forskriftene hjemlet i regnskapsloven. Utvalget kan derfor ikke se at det er behov for å utarbeide egne regler i verdipapirhandelloven om kvartalsrapportering for finansinstitusjoner på det nåværende tidspunkt.

Utvalgets vurderinger av kvartalsrapportering er omtalt i NOU 2016: 2 kapittel 3.2.3.

Rapporteringsformat

Utvalget legger til grunn at fullharmoniserte krav til rapporteringsformat for årsrapporter kan innføres i forskrift, og foreslår at verdipapirhandelloven § 5-5 siste ledd endres slik at forskrifter kan utarbeides i medhold av denne bestemmelsen. Utvalgets vurderinger er omtalt i NOU 2016: 2 kapittel 3.3.3.

Opplysninger om lån og vedtekter

Utvalget foreslår også å oppheve verdipapirhandelloven § 5-8 fjerde og sjette ledd om opplysninger om lån og vedtekter i tråd med endringene i direktivet. Utvalgets vurderinger er omtalt i NOU 2016: 2 kapittel 3.5.3.

2.4.4 Høringsinstansenes merknader

Finanstilsynet bemerker at selv om det kan oppstå noen uheldige effekter ved bortfallet av kvartalsrapportering, er tilsynet enig med utvalget at det er vanskelig å opprettholde dagens regler, men at det eventuelt kan innføres krav på særskilte områder dersom det viser seg å bli et behov. Finanstilsynet støtter på denne bakgrunn utvalgets forslag om forskriftshjemmel for kvartalsrapportering på de vilkår direktivet stiller. Finanstilsynet er videre enig med utvalget i at kvartalsrapportering for finansinstitusjoner bør opprettholdes ut fra den store samfunnsmessige betydningen disse har.

Advokatforeningen bemerker at det etter endringsdirektivet ikke er anledning til å innføre eller videreføre lovkrav om kvartalsrapportering, utover unntaket i endringsdirektivet, men at direktivet ikke er til hinder for at markedsplasser selv innfører regler om utvidet finansiell rapportering. Foreningen antar at dersom det innføres anbefalinger eller krav om rapportering, bør det også gis føringer med hensyn til hva slags format som skal rapporteres, slik at det blir samme rapporteringsformat i samme marked. Videre er det ifølge Advokatforeningen behov for å avklare om, og så fall hvordan, oppfølging av slike anbefalinger skal ivaretas. Foreningen bemerker videre at endringsdirektivet ikke er til hinder for å kreve kvartalsrapportering fra utstedere som er finansforetak. For finansforetak følger plikt til å utarbeide og offentliggjøre delårsregnskap av regnskapsreglene, og det foreslås ikke egne regler i verdipapirhandelloven. Advokatforeningen viser til at reglene om kvartalsrapportering for banker/finansieringsforetak og forsikringsforetak videreføres, og stiller på generelt grunnlag spørsmål ved om det er hensiktsmessig å opprettholde forskjellige frister for banker/finansieringsforetak og forsikringsforetak.

Finans Norge viser til at halvårsrapporter ifølge utvalgets forslag skal fremlegges senest to måneder etter regnskapsperiodens utgang, og at svenske myndigheter har valgt den samme løsningen. Finans Norge viser videre til at lovkravet om kvartalsrapporter foreslås opphevet, men legger til grunn at dette ikke får særlig betydning i praksis dersom børser viderefører kravet på avtalemessig grunnlag. Finans Norge angir videre at det er innforstått med at utvalget foreslår lovhjemmel for å kunne fastsette krav om ytterligere delårsrapporter på de vilkår som endringsdirektivet angir, og har ingen merknader til denne delen av forslaget.

Folketrygdfondet viser til at kvartalsrapportering er vel innarbeidet i det norske markedet og etterspurt informasjon både for investorer og analytikere, og mener det er uheldig dersom de børsnoterte selskapene velger å ikke publisere kvartalstall. Folketrygdfondet gir uttrykk for at det er en klar forventning til de selskapene det er investert i, om at de frivillig offentligjør kvartalstall.

Landsorganisasjonen i Norge (LO) viser til at stort fokus på kortsiktighet i markedenes vurderinger av mange har vært pekt på som et problem, og da spesielt den store oppmerksomheten rundt kvartalsrapporteringer. LO er derfor enig i at selskapene kan begrense dette til halvårs- og årsrapporter, men med mulighet for frivillig kvartalsrapportering. Også i et kostnadsperspektiv vil dette kunne bidra i positiv retning, særlig for mindre selskaper. LO er også positiv til at årsrapport og halvårsrapport skal holdes tilgjengelig for allmennheten i minst ti år.

Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) viser til at selv om den lovpålagte plikten til å avgi kvartalsrapporter foreslås fjernet som alminnelig krav, vil det fortsatt være anledning for utsteder i fremtiden å avgi kvartalsrapporter på frivillig basis. NHO støtter utvalgets løsning hvor det ikke stilles opp særskilte krav til en slik rapportering.

Norske Finansanalytikeres Forening er informasjonshensynet viktigere enn at selskapene opplever kvartalsrapportering som byrdefylt, og mener det er uheldig dersom kvartalsrapportene forsvinner, og vil oppfordre selskapene til å rapportere på frivillig basis.

Oslo Børs støtter lovutvalgets forslag om at fristen på to måneder for offentliggjøring av halvårsrapporter i verdipapirhandelloven bør opprettholdes. Når det gjelder krav til kvartalsrapportering, bemerker Oslo Børs at de fleste medlemslandene i EU heller ikke vil benytte seg av unntaksadgangen, og kan ikke se noen grunn til at avveiningen skal være annerledes i det norske markedet. Børsen viser til at rapporteringsdirektivet heller ikke stiller krav til at frivillig finansiell rapportering skal underlegges særskilte innholdskrav eller frister for offentliggjøring, og mener det vil være for vidtrekkende å innføre krav om dette når selve plikten til å rapportere kvartalsvis oppheves. Oslo Børs bemerker at en fordel ved at reguleringen overlates til markedsplassene, er at man enklere vil kunne tilpasse kravene om ytterligere rapportering innenfor enkelte av markedets segmenter eller for enkelte typer utstedere hvor rapporteringshyppigheten er viktigere enn for andre segmenter elle utstedere. Videre opplyser børsen at det vil være aktuelt å gi anbefaling om IAS 34 som anbefalt rapporteringsformat. Oslo Børs redegjør deretter for forslag til endringer i eget utstederregleverk.

Når det gjelder kontroll av frivillig finansiell rapportering, viser Oslo Børs til at dersom kravet til kvartalsrapportering opprettholdes på Oslo Børs, vil børsen også måtte sørge for at den har effektive ordninger og prosedyrer som sikrer overvåkning av utsteders etterlevelse av regelverket. For øvrig bemerker Oslo Børs at Finanstilsynet fører kontroll med at årsregnskapet, årsberetning, halvårsregnskap og annen finansiell rapportering fra utstedere av omsettelige verdipapirer som er eller søkes notert på regulert marked i EØS, er i samsvar med lov eller forskrift, og viser til lovutvalgets uttalelser i NOUen punkt 3.2.3.3.

Revisorforeningen viser til at endringsdirektivet ikke er forenelig med et generelt krav om kvartalsrapporter, men at det åpner opp for at norske myndigheter kan kreve at utstedere offentliggjør ytterligere periodisk finansiell informasjon oftere enn årsrapport og halvårsrapport når visse vilkår angitt i direktivet er oppfylt. Revisorforeningen bemerker at det for å oppfylle unntaket må oppfylles krav som mest sannsynlig ikke vil oppstå med det første, og mener loven blir mer tilgjengelig om den begrenses til det som faktisk er nødvendig. Foreningen foreslår derfor at forskriftshjemmelen ikke innføres før det eventuelt blir behov for den. Foreningen gir for øvrig uttrykk for at norske børsnoterte selskaper ikke bør ha strengere krav enn børsnoterte foretak ellers i Europa, og at Oslo Børs derfor ikke bør stille krav til kvartalsrapportering, men la det forbli frivillig. Når det gjelder frist for avgivelse av halvårsrapporten, mener foreningen at det ut fra hensynet til tidsriktig informasjon bør opprettholdes en frist på to måneder, og at en forenkling for de regnskapspliktige ved å utvide fristen fra to til tre måneder, for øvrig antas å ville være marginal.

ØKOKRIM viser til at endringsdirektivet åpner opp for at fristen for halvårsrapportering kan forlenges fra to til tre måneder, og ØKOKRIM støtter utvalgets vurdering av at gjeldende frist på to måneder bør opprettholdes. ØKOKRIM legger i den forbindelse særlig vekt på at opphevingen av kvartalsrapporteringen vil medføre økt risiko for at det foreligger innsideinformasjon i selskapene over lengre tid, og at en utvidelse av fristen for halvårsrapportering vil, slik ØKOKRIM vurderer det, øke tiden hvor det kan foreligge informasjonsasymmetri og misbrukspotensial i markedet.

2.4.5 Departementets vurdering

Departementet viser til at endringen i rapporteringsdirektivet artikkel 5 innebærer at fristen for offentliggjøring av halvårsrapporten kan utvides til tre måneder fra dagens frist på to måneder som følger av verdipapirhandelloven § 5-6 første ledd. Det følger videre av endringen i rapporteringsdirektivet artikkel 3 nr. 1 at hjemstaten kan stille strengere krav til en utsteder enn de som er fastsatt i direktivet.

Departementet deler utvalgets vurdering om at en forlengelse av tidsfristen kan gi økt fleksibilitet for utstederne, og at det kan lette de administrative byrdene, særlig for de minste utstederne. Departementet viser til at utstedere og investorer har felles interesse i at rapporteringen oppfattes som aktuell og korrekt, og at sen rapportering kan medføre at informasjonen oppfattes som mindre relevant, slik at rapportene får mindre betydning for prisdannelsen, og mindre oppmerksomhet fra analytikere.

Departementet viser videre til at gjeldende tidsfrist på to måneder er godt innarbeidet i det norske markedet. Høringsinstansene som har uttalt seg om dette er positive til at fristen på to måneder opprettholdes. Departementet har etter en samlet vurdering kommet frem til at fristen på to måneder bør opprettholdes.

Departementet legger i likhet med utvalget til grunn at EØS-statene ikke kan opprettholde generelle regler om kvartalsrapportering for selskaper med omsettelige verdipapirer tatt opp til notering på regulert marked, og at endringen i EØS-reglene var begrunnet i å lette kostnader forbundet med notering på regulert marked, samt å motvirke kortsiktighet hos selskapet og investorene.

På denne bakgrunn ble det generelle krav til kvartalsrapportering etter verdipapirforskriften § 5-5 opphevet med virkning for regnskapsåret påbegynt 1. januar 2017 og senere.

Departementet viser videre til at endringsdirektivet ikke medfører innskrenkninger i nasjonale myndigheters adgang til å gi ytterligere regler om periodisk finansiell rapportering for finansinstitusjoner, og bemerker at krav til kvartalsrapportering fra slike institusjoner i medhold av regnskapsloven ikke er foreslått endret.

For å kunne innføre krav til kvartalsrapportering for andre virksomheter ved eventuelt behov, foreslår departementet i likhet med utvalget å erstatte gjeldende forskriftshjemmel i verdipapirhandelloven § 5-6 siste ledd med en hjemmel til å innføre regler om ytterligere delårsrapportering, samt om innhold, avleggelse og offentliggjøring av delårsregnskaper. Forutsetningsvis må slike eventuelle forskriftsbestemmelser være innenfor rammene av unntaksbestemmelsen i rapporteringsdirektivet artikkel 3 ny nr. 1a for krav til slik rapportering.

En slik hjemmel vil også kunne brukes til å gi innholdskrav for frivillig rapportering, dersom utviklingen tilsier at det er nødvendig for å skape forutberegnelighet og klarhet i markedet.

Om slike rapporter vil være omfattet av Finanstilsynets kontroll med finansiell rapportering etter verdipapirhandelloven § 19-1 tredje ledd jf. verdipapirforskriften § 17-3, vil ifølge utvalget avhenge av om rapporten kan betraktes som «annen finansiell rapportering», og at det vil være en konkret vurdering av det faktiske innholdet i informasjonen om den faller inn under reglene.

Departementet mener at dersom utsteder velger å offentliggjøre en delårsrapport etter IAS 34, eller andre tilsvarende regnskapsprinsipper, vil dette være å anse som «annen finansiell rapportering», jf. verdipapirhandelloven § 19-1 tredje ledd og verdipapirforskriften § 17-3 b). Departementet viser til at formålet med standarden er å foreskrive minstekrav til innholdet i en delårsrapport samt innregnings- og målingsprinsipper, slik at markedsaktørene lettere kan forstå utsteders stilling. Slike rapporter vil utgjøre en del av utsteders finansielle rapportering og vil være underlagt Finanstilsynets tilsyn etter verdipapirhandelloven § 19-1 tredje ledd. Hensynet til investorbeskyttelse tilsier etter departementets syn at Finanstilsynet fører kontroll med slike rapporter. Finanstilsynet kan fatte pålegg dersom den finansielle rapporteringen i dokumenter ikke er i samsvar med lov eller forskrift, jf. verdipapirforskriften § 17-8. Videre kan Finanstilsynet pålegge utstederforetak å avlegge ny kvartalsrapport dersom denne avviker vesentlig fra det som følger av lov eller forskrift, jf. verdipapirforskriften § 17-9 c). De internasjonale regnskapsstandardene er inntatt som forskrift til regnskapsloven, jf. regnskapsloven § 3-9 (2), jf. forskrift om gjennomføring av EØS-regler om vedtatte internasjonale regnskapsstandarder 17. desember 2014 nr. 1852. Departementet viser også til IAS punkt 34.3 om at «If an entity’s interim financial report is described as complying with International Financial Reporting Standards, it must comply with all of the requirements of this Standard».

Departementet kjenner til at stadig flere foretak utarbeider alternative rapporter som ikke er i samsvar med IAS 34, eksempelvis kombinasjonsrapporter, hvor rapporten delvis følger utvalgte deler av en tradisjonell IAS 34 rapport og delvis fremstår som en presentasjon. Slik departementet ser det er slike rapporter normalt å anse som «annen finansiell rapportering», og Finanstilsynet har kontroll også med disse rapportene, men slik at dette vil bero på en konkret vurdering. Tilsvarende vil gjelde for rapporter som utgis periodevis, men ikke i samsvar med IFRS eller tilsvarende ekvivalente regnskapsspråk.

I likhet med utvalget mener departementet det er sentralt at det fremgår tydelig av rapporteringen at dette ikke er en rapport som følger regnskapsmessige prinsipper, og ved behov vil et slikt krav mv. kunne inntas i forskrift med hjemmel som foreslått i § 5-6 siste ledd. Videre må slike rapporter ikke gi et villedende inntrykk av selskapets finansielle situasjon, jf. herunder reglene om markedsmisbruk og god forretningsskikk. Ved behov vil det også kunne inntas et krav i forskrift med hjemmel som foreslått i § 5-6 siste ledd, om at delårsrapporten ikke skal gi et misvisende bilde av utsteders finansielle situasjon. En slik bestemmelse vil forutsetningsvis ha et lavere innslagspunkt enn regelen om markedsmisbruk og god forretningsskikk og følges opp av Finanstilsynet i det løpende tilsynet med utstederne.

Departementet foreslår i likhet med utvalget å endre § 5-6 første ledd for å reflektere at tiden årsrapport og halvårsrapport skal holdes tilgjengelig for allmennheten forlenges fra minst fem år til minst ti år i samsvar med endringene i rapporteringsdirektivet, samt at fristen på to måneder for å offentliggjøre halvårsrapporten opprettholdes.

Departementet foreslår videre å oppheve verdipapirhandelloven § 5-8 fjerde og sjette ledd om opplysninger om lån og vedtekter i samsvar med endringene i direktivet. Videre foreslår departementet at verdipapirhandelloven § 5-5 siste ledd endres for å presisere at forskrifter om fullharmoniserte krav til rapporteringsformat for årsrapporter kan vedtas i medhold av denne bestemmelsen.

2.5 Nye regler om innsending av lagringspliktige opplysninger til ESMA

2.5.1 Gjeldende rett

Verdipapirhandelloven § 5-12 gir regler om offentliggjøring og lagring av informasjonspliktige opplysninger. Bestemmelsen fastslår at utsteder, eller annen person som har søkt om opptak til handel uten utsteders samtykke (jf. Ot.prp. nr. 34 (2006–2007) pkt. 10.1 s. 207 flg.), skal offentliggjøre informasjonspliktige opplysninger på en effektiv og ikke-diskriminerende måte, samtidig som de sendes elektronisk til vedkommende regulerte marked som skal oppbevare opplysningene på betryggende vis.

Reglene om offentliggjøring av informasjonspliktige opplysninger gjelder både for utstedere med Norge som hjem- og vertsstat. Det er imidlertid bare utstedere med Norge som hjemstat som skal sende lagringspliktige opplysninger til norsk regulert marked. Utsteder med Norge som vertsstat skal sende opplysningene til hjemstatens offisielle lagringsmekanisme, se verdipapirhandelloven § 5-12 fjerde ledd.

Bestemmelsen gjennomfører rapporteringsdirektivet artikkel 21 som fastslår at «regulated information», det vil si informasjon som er gjenstand for informasjonsplikt etter rapporteringsdirektivet og markedsmisbruksdirektivet, skal offentliggjøres på en effektiv og ikke diskriminerende måte, samt sendes til en «officially appointed mechanism» (heretter OAM) hvor slik informasjon skal lagres.

I forbindelse med gjennomføring av rapporteringsdirektivet ble det vurdert hvem som skulle utpekes som OAM i Norge. I Ot.prp. nr. 34 (2006–2007) under punkt 17.5 uttalte departementet at det er hensiktsmessig at det regulerte markedet mottar informasjonspliktige opplysninger og er lagringssystem for opplysningene. Denne løsningen innebærer minst kostnader totalt sett fordi systemer for mottak og oppbevaring av opplysninger allerede eksisterer på markedsplassen. Finanstilsynet fører tilsyn med regulerte markeder og kan således kontrollere at ordningen fungerer tilfredsstillende. Det er gitt hjemmel for å gi nærmere regler om offentliggjøring og oppbevaring av informasjonspliktige opplysninger i forskrift.

Det finnes enkelte utstedere som etter rapporteringsdirektivet har Norge som hjemstat, men som ikke er notert på norsk regulert marked. Også for disse utstederne fungerer Oslo Børs som OAM.

Nærmere regler om offentliggjøring av informasjon er gitt i verdipapirforskriften § 5-9. Det er imidlertid ikke gitt nærmere regler om lagring av informasjon.

2.5.2 EØS-rett

Det gjøres ingen endringer i rapporteringsdirektivets regler om offentliggjøring av informasjonspliktige opplysninger. Det legges imidlertid opp til omfattende endring av reglene om spredning og lagring av informasjonen. I ny artikkel 21a gis det på denne bakgrunn regler om et felles europeisk tilknytningspunkt (European Electronic Access Point – EEAP). Etter bestemmelsen skal det opprettes en nettportal som skal fungere som et felles europeisk tilknytningspunkt for alle OAMene i EØS. Denne lagringsmekanismen skal opprettes og drives av ESMA. Formålet er å fremme grenseoverskridende investeringer og forenkle tilgang til regulerte opplysninger for investorer

Bakgrunnen for endringene er nærmere omtalt i fortalen til endringsdirektivet. Her fremheves det at investorer enkelt bør få tilgang til informasjonspliktige opplysninger for alle selskaper notert på regulert marked i EØS, fordi dette vil bidra til å fremme investering over landegrensene. Det påpekes at eksisterende nettverk av offisielt utpekte nasjonale OAMer ikke sikrer enkel søking etter informasjonspliktige opplysninger.

For å gjennomføre prosjektet innføres en rekke hjemler til å gi utfyllende rettsakter og tekniske standarder som skal fastsettes av kommisjonen om tekniske krav til kommunikasjonsteknologi som skal benyttes av nasjonale OAMer, tekniske krav knyttet til drift av det elektroniske tilknytningspunktet, tekniske krav til identifikasjon av utstedere, felles format for levering av opplysninger samt felles regler om kategorisering av informasjonspliktige opplysninger. I tillegg til tekniske standarder utarbeidet i medhold av artikkel 22 kan kommisjonen gi utfyllende rettsakter etter ny artikkel 21 nr. 4, blant annet for å sikre interoperabilitet mellom nasjonale OAMer og det felles tilknytningspunktet hos ESMA. Kommisjonen har fastsatt forordning (EU) 2016/1437 med hjemmel i disse bestemmelsene.

2.5.3 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår at det gis forskriftshjemmel for å gjennomføre nye bestemmelser om felles europeisk tilknytningspunkt.

Se omtale i NOU 2016: 2 kapittel 5.3.

2.5.4 Høringsinstansenes merknader

Høringsinstansene har ikke hatt merknader til denne delen av forslaget.

2.5.5 Departementets vurdering

Departementet foreslår i likhet med utvalget at det gis hjemmel til å fastsette forskrifter om tilknytning til et felles europeisk tilknytningspunkt for offisielt utpekte lagringsmekanismer for lagringspliktig informasjon. Se forslag til nytt punktum i verdipapirhandelloven § 5-12 femte ledd.

3 Endringer i regnskapsloven – gjennomføring av EØS-regler som svarer til direktiv 2013/34/EU og 2014/95/EU

3.1 Hovedtrekk i lovforslaget

Finansdepartementet foreslår i denne proposisjonen endringer i regnskapsloven som er nødvendige for å gjennomføre i norsk rett det konsoliderte regnskapsdirektivet (direktiv 2013/43/EU) og direktivet for-ikke finansiell rapportering, det såkalte non-financial reporting directive «NFRD» (direktiv 2014/95/EU).

Bakgrunnen for lovforslaget og høringen omtales i proposisjonens kapittel 3.2. Lovforslaget bygger på Regnskapslovutvalgets to utredninger.

Kapittel 3.3 omhandler det konsoliderte regnskapsdirektivets virkeområde, definisjoner og kategorier av foretak og konsern. Departementet foreslår en presisering i regnskapsloven § 5-4 annet ledd om at distribusjonsutgifter ikke inngår i anskaffelseskost ved tilvirkning, samt en ny § 1-10 i regnskapsloven for å fange opp en definisjon av begrepet «vesentlig» i det nye direktivet. Ifølge bestemmelsen er en opplysning vesentlig dersom utelatelsen eller feil i slike opplysninger med rimelighet kan forventes å påvirke beslutninger som brukere tar på grunnlag av foretakets årsregnskap.

Kapittel 3.4 omhandler det konsoliderte regnskapsdirektivets kapittel 3 om balanse og resultatregnskap. Departementet foreslår enkelte mindre justeringer i regnskapsloven for å gjennomføre direktivets krav til balanse og årsregnskap i norsk rett. Blant annet foreslås det en endring i regnskapsloven slik at en direktivendring om at medlemsstatene skal tillate eller kreve tilføyelse av delsummer, blir reflektert i loven. Det foreslås videre at regnskapsloven endres slik at goodwill skal avskrives over maksimalt ti år, og at nedskriving av goodwill ikke skal reverseres.

Kapittel 3.5 omhandler noter til regnskapet. Departementet foreslår i dette kapitlet enkelte notekrav som følger av det konsoliderte regnskapsdirektivet og som ikke tidligere er gjennomført i norsk rett. Blant annet foreslås det en bestemmelse i regnskapsloven om at noteopplysninger for poster i balanse og resultatregnskap skal ha samme rekkefølge som postene i oppstillingen for balanse og resultatregnskap. Videre foreslås en ny bestemmelse i loven som krever at den regnskapspliktige opplyser brutto beløp for eiendeler og forpliktelser eller inntekter og kostnader som er presentert netto i balanse- eller resultatoppstilling. Det foreslås også notekrav om opplysninger om hendelser etter balansedagen.

Kapittel 3.6 omhandler enkelte mindre endringer om unntak fra konsernregnskapsplikt som foreslås i regnskapsloven. Blant annet foreslår departementet en endring i regnskapsloven § 3-8 for å ta inn et direktivunntak om konsolideringsunnlatelse.

Kapittel 3.7 omhandler enkelte endringer i regnskapsloven § 3-3 c om krav til store foretaks redegjørelse om samfunnsansvar. Endringene foreslås for å gjennomføre krav som følger av direktivet om ikke-finansiell rapportering. Direktivkravene om rapportering om samfunnsansvar er i all hovedsak gjennomført i norsk rett, men det er likevel behov for enkelte justeringer i regnskapsloven for å sikre at norsk rett er i full overensstemmelse med kravene i direktivet. Departementet foreslår en justering i regnskapsloven § 3-3 c som gjennomfører krav i direktivet om at redegjørelsen om samfunnsansvar skal inneholde opplysninger i det omfang som er nødvendig for forståelsen av foretakets utvikling, resultat, stilling og konsekvenser av foretakets virksomhet når det gjelder miljø, sosiale forhold, arbeidsmiljø, overholdelse av menneskerettigheter og bekjempelse av korrupsjon og bestikkelser.

Kapittel 3.8 omhandler enkelte mindre endringer som foreslås i regnskapsloven § 3-3 b om store foretaks redegjørelse om foretaksstyring. Forslaget gjennomfører krav i det konsoliderte regnskapsdirektivet, og innebærer at foretakene også skal opplyse om foretakets retningslinjer for likestilling og mangfold med hensyn til for eksempel alder, kjønn og utdanning og yrkesbakgrunn for sammensetning av styre, ledelses- og kontrollorganer og deres underutvalg.

3.2 Bakgrunn og høring

3.2.1 Regnskapslovutvalget

Ved kongelig resolusjon 19. september 2014 ble det nedsatt et utvalg (Regnskapslovutvalget) som skulle gjennomgå regnskapsloven med sikte på å modernisere og forenkle regelverket, samt tilpasse det norske regelverket til forventede EØS-forpliktelser som svarer til EUs parlaments- og rådsdirektiv 2013/34/EU (det konsoliderte regnskapsdirektivet). Det fremgår av mandatet at utvalgets arbeid kunne deles i to utredninger.

Utvalget leverte sin første delutredning, NOU 2015: 10 Lov om regnskapsplikt til Finansdepartementet 26. juni 2015. Utvalget leverte andre delutredning, NOU 2016: 11 Regnskapslovens bestemmelser om årsberetning mv. til departementet 24. juni 2016.

Første punkt i mandatet ba utvalget vurdere endringer som kreves for å gjennomføre det konsoliderte regnskapsdirektivet, mens mandatet pkt. 2 ba om en vurdering av endringer utover det som er nødvendig for å gjennomføre det ovennevnte direktivet. Regnskapslovutvalget har besvart disse punktene samlet gjennom et forslag til ny regnskapslov basert på erfaring med utvikling av regler, praksis og god regnskapsskikk under gjeldende lov. Utvalget har foreslått en ny lov hovedsakelig uten andre bestemmelser enn det er krav om etter det konsoliderte regnskapsdirektivet, og som skal utfylles gjennom rettslig bindende standarder for øvrige foretak basert på den internasjonale regnskapsstandarden for små og mellomstore foretak, IFRS for SMEs. Høringsrunden viste at høringsinstansene er delt i sitt syn på dette forslaget. Motstanden mot forslaget skyldes hovedsakelig at det blir hevdet at lovforslaget innebærer innføringskostnader og varig økte kostnader for de regnskapspliktige ved regnskapsutarbeidelsen som ikke blir oppveid av økt nytte for regnskapsbrukerne.

I Prop. 160 L (2016–2017) Endringer i regnskapsloven mv. (forenklinger), vurderte departementet enkelte av utvalgets forslag som innebærer muligheter for betydelige forenklinger for næringslivet, jf. Innst. 294 S (2017–2018) og Stortingets lovvedtak 15. desember 2017 om endringer i regnskapsloven mv. Lovendringene trådte i kraft 1. januar 2018. Endringene innebærer blant annet begrenset regnskapsplikt for enkelte regnskapspliktige, fritak fra plikt til å utarbeide årsberetning for små foretak samt fjerning av kravet til utarbeidelse av åpnings- og mellombalanser i selskapslovgivningen. Formålet med lovendringene var å forenkle regnskapsreguleringen med tanke på å lette de økonomiske og administrative byrdene for næringslivet der dette fremmer samfunnets samlede verdiskaping.

I brev 23. mars 2019 til departementet har Finanstilsynet gått igjennom lovutvalgets forslag til endringer i regnskapsloven som gjennomfører det konsoliderte regnskapsdirektivet (direktiv 2013/34/EU) og direktivet om ikke-finansiell rapportering (direktiv 2014/95/EU). Finanstilsynet kommer i det nevnte brevet med forslag til bestemmelser som innebærer at de to direktivene kan anses gjennomført i norsk rett.

Det konsoliderte regnskapsdirektivet (direktiv 2013/34/EU) ble tatt inn i EØS-avtalen ved beslutning i EØS-komiteen 293/2015 av 30. oktober 2015. Det ble tatt konstitusjonelt forbehold fra norsk side, og ved notifikasjon 27. april 2016 meldte Norge om forsinkelse slik at det konstitusjonelle forbeholdet ikke ble hevet. Det konsoliderte regnskapsdirektivet endrer EUs parlaments- og rådsdirektiv 2006/43/EF, og erstatter de tidligere rådsdirektiv 78/660/EØF (årsregnskapsdirektivet-fjerde selskapsdirektiv) og 83/349/EØF (konsernregnskapsdirektivet-syvende selskapsdirektiv), som er implementert i gjeldende regnskapslov. Det er mange likhetstrekk mellom de tidligere direktivene og det nye direktivet. I forannevnte Prop. 160 L (2017–2018) opplyser departementet at det gjenstår noe arbeid for å sørge for at norsk rett er i overensstemmelse med det konsoliderte regnskapsdirektivet. Departementet kommer med denne proposisjonen tilbake til Stortinget med forslag til lovendringer som skal sikre at norsk rett er i overensstemmelse med EØS-regler som svarer til nye og endrete regler i det konsoliderte regnskapsdirektivet, samt direktiv 2014/95/EU om visse store foretaks og konserners offentliggjøring av ikke-finansielle opplysninger om mangfold. Departementet ber i denne proposisjonen også om Stortingets samtykke til godkjenning av EØS-komitebeslutningene nr. 393/2015 og nr. 39/2016, se proposisjonen kapittel 3.9.

Departementet har ikke funnet grunnlag for å foreslå større endringer i regnskapsloven i tråd med utvalgets forslag. Slike endringer bør etter departementets syn bare gjennomføres dersom det kan påvises at nytten for regnskapsbrukerne er større enn merkostnadene for de regnskapspliktige, jf. omtalen ovenfor av synspunkter i høringsrunden. Departementet vil også bemerke at formålet med denne proposisjonen er å foreslå de lovendringer som er nødvendige for å sørge for at norsk regnskapslov oppfyller direktivforpliktelsene.

Kvaliteten på foretakenes årsberetninger og årsregnskaper er viktig for et velfungerende næringsliv og for samfunnet for øvrig. God regnskapsskikk og utviklingen av regnskapsstandarder for å utfylle regnskapslovens generelle regler er derfor av stor betydning. Departementet vil vurdere hvordan arbeidet med standardsetting kan organiseres og videreutvikles.

3.2.2 Høring

Departementet sendte Regnskapslovutvalgets første delutredning NOU 2015: 10 med utkast til ny regnskapslov på høring 2. september 2015, med høringsfrist 2. desember 2015. Departementet sendte utvalgets andre delutredning NOU 2016: 11 på høring 17. august 2016, med høringsfrist 17. november 2016.

Delutredningene ble sendt til følgende instanser:

  • Alle departementene

  • Brønnøysundregistrene

  • Datatilsynet

  • Direktoratet for økonomistyring

  • Finanstilsynet

  • Forbrukerombudet

  • Forbrukerrådet

  • Handelshøyskolen BI

  • Handelshøyskolen i Bodø

  • Høyskolen i Sogn og Fjordane

  • Konkurransetilsynet

  • Norges Bank

  • Norges Handelshøyskole

  • NTL-Skatt

  • Regjeringsadvokaten

  • Skattedirektoratet

  • Stortingets ombudsmann for forvaltningen (Sivilombudsmannen)

  • Universitetet i Agder

  • Universitetet i Bergen

  • Universitetet i Oslo

  • Universitetet i Stavanger

  • Universitetet i Tromsø

  • Økokrim

  • Akademikerne

  • Den Norske Advokatforening

  • Den norske Revisorforening

  • Finans Norge

  • Finansieringsselskapenes Forening

  • Hovedorganisasjonen Virke

  • Kommunenes Sentralforbund (KS)

  • Landorganisasjonen i Norge (LO)

  • Norges Ingeniør- og teknologiorganisasjon

  • Norges Interne Revisorers Forening (NIRF)

  • Norges Juristforbund

  • Norges Kommunerevisorforbund

  • Norsk Øko-Forum

  • Norske Finansanalytikeres Forening

  • Norske Forsikringsmegleres Forening

  • Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO)

  • Oslo Børs

  • Regnskap Norge

  • Skatterevisorenes Forening

  • Småbedriftsforbundet

  • Verdipapirsentralen

  • Økonomiforbundet

Følgende høringsinstanser har gitt merknader til forslaget:

  • Justis- og beredskapsdepartementet

  • Klima og miljødepartementet

  • Landbruks- og matdepartementet

  • Brønnøysundregistrene

  • Finanstilsynet

  • Handelshøyskolen BI

  • Høyskolen i Buskerud og Vestfold

  • Lotteri- og Stiftelsestilsynet

  • Norges Bank

  • Norges Handelshøyskole (NHH)

  • Regelrådet

  • Skattedirektoratet

  • Økokrim

  • Agder Energi

  • Allsidige Nord AS

  • Amnesty International Norge

  • Anonym

  • BDO AS

  • Bedriftsforbundet

  • Coop Norge

  • Deloitte

  • Den norske Revisorforening

  • E-Co Energi

  • Energi Norge

  • EY

  • Fairtrade Norge

  • Fagforbundet

  • Finans Norge

  • Finansieringsselskapenes Forening

  • Folketrygdfondet

  • GRI

  • Hovedorganisasjonen Virke

  • Initiativ for Etisk Handel

  • KLP Kapitalforvaltning

  • KPMG AS

  • Landsorganisasjonen i Norge (LO)

  • Lyse AS

  • NBBL

  • Norges Ingeniør- og teknologiorganisasjon

  • Norges Interne Revisorers Forening (NIRF)

  • Norges Juristforbund

  • Norges Kemner- og kommuneøkonomers forbund

  • Norges Kommunerevisorforbund

  • Norsk Hydro AS

  • Norsk Landbrukssamvirke

  • Norsk Presseforbund m.fl.

  • Norsk RegnskapsStiftelse

  • Norsk Øko-Forum

  • Norske Boligbyggelags Landsforbund

  • Norske Finansanalytikeres Forening

  • Nortura

  • Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO)

  • OBOS

  • Pierre Robert Group

  • Plan International Norge

  • Posten Norge AS

  • PWC

  • Prof. Beate Sjåfjell m.fl.

  • Regnskap Norge

  • Samvirkesenteret

  • Scandinavian Business Seating AS

  • Småbedriftsforbundet

  • Statistisk sentralbyrå (SSB)

  • Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS)

  • Wikborg Rein

  • Økonomiforbundet

Følgende høringsinstanser har uttalt at de ikke har merknader eller ikke ønsker å delta i høringen:

  • Arbeids- og sosialdepartementet

  • Forsvarsdepartementet

  • Helse- og omsorgsdepartementet

  • Kulturdepartementet

  • Kunnskapsdepartementet

  • Utenriksdepartementet

  • Datatilsynet

  • Norges Bank

3.3 Definisjoner i det konsoliderte regnskapsdirektivet – presisering i norsk rett

3.3.1 Innledning

Det konsoliderte regnskapsdirektivet (direktiv 2013/34/EU) kapittel 1 inneholder bestemmelser om direktivets virkeområde, definisjoner og ulike bestemmelser om kategorier av foretak og konsern. I NOU 2015: 10 har Regnskapslovutvalget vurdert direktivbestemmelsene i ulike kapitler, uten et klart skille mellom hva som er nye krav, og hva som er videreføring av tidligere bestemmelser. I dette kapittelet foreslår departementet enkelte mindre lovendringer som er nødvendig for å følge opp krav i direktivets kapittel 1.

3.3.2 Anskaffelseskost og tilvirkningskost

3.3.2.1 Gjeldende rett

Regnskapsloven § 5-4 første ledd definerer anskaffelseskost ved kjøp som kjøpspris med tillegg av kjøpsutgifter. Bestemmelsen gjennomfører det tidligere rådsdirektiv 78/660/EØF (årsregnskapsdirektivet – fjerde selskapsdirektiv) artikkel 35 nr. 2. Det følger av regnskapsloven § 5-4 annet ledd at anskaffelseskost ved tilvirkning omfatter variable og faste tilvirkningskostnader og videre at små foretak kan unnlate å medta faste tilvirkningskostnader ved beregning av anskaffelseskost.

3.3.2.2 EØS-rett

Anskaffelseskost er definert i det konsoliderte regnskapsdirektivet artikkel 2 nr. 6. Bestemmelsen er endret fra tidligere direktiv ved at det er tatt inn en eksplisitt angivelse av at også fradrag inngår i anskaffelseskost.

Tilvirkningskostnader er definert i direktivet artikkel 2 nr. 7 og omfatter anskaffelseskostnaden for råvarer, forbruksvarer og andre kostnader som kan henføres direkte til det berørte produkt. Det følger av bestemmelsen at medlemsstatene skal tillate eller kreve at en rimelig del av de faste eller variable kostnadene som bare indirekte kan henføres til det aktuelle produktet, kan inngå i tilvirkningskostnaden, i den utstrekning de gjelder tilvirkningsperioden. Distribusjonskostnader skal ikke inngå i tilvirkningskostnaden.

3.3.2.3 Utvalgets forslag

Utvalget opplyser i NOU 2015: 10 kapittel 6.2.4 at utvalget ikke ser behov for å endre bestemmelsen om anskaffelseskost i regnskapsloven § 5-4 første ledd, ettersom kjøpsutgifter er et nettobegrep der eventuelle fradrag til rabatter og liknende inngår.

Når det gjelder definisjonen av tilvirkningskostnad uttaler utvalget blant annet følgende:

«Utover ny siste setning i artikkel 2 nr. 7 som slår fast at distribusjonskostnader ikke skal inngå i tilvirkningskost, og at den nå er utformet med en medlemsstatsopsjon for behandling av indirekte kostnader i stedet for en foretaksopsjon, er bestemmelsen ikke materielt endret fra fjerde direktiv. Utvalget foreslår et tillegg om distribusjonskostnader i den norske lovens bestemmelse om anskaffelseskost ved tilvirkning, i tråd med målet om direktivlojal implementering.»

3.3.2.4 Høringsinstansenes merknader

Deloitte har i høringen vist til at «distribusjonskostnader» ikke er definert i utvalgets lovutkast eller i direktivet. For å sikre en ensartet forståelse av begrepet bør det defineres og klargjøres i loven eller i forarbeidene til loven. I den forbindelse kan det, ifølge Deloitte, være naturlig å se hen til løsningen som er valgt i Danmark, hvor det i lovforslag nr. L 117 Forslag til Lov om ændring av årsregnskapsloven og forskjellige andre love, er definert at «Distributionsomkostninger omfatter bl.a. omkostninger afholdt med henblikk på salget, herunder salgsfremmende aktiviteter og ordreoptagelse samt omkostninger ved forsendelse af varer til kunder».

Det har for øvrig ikke kommet merknader på dette punkt i høringen.

3.3.2.5 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til utvalgets vurdering om at det ikke er nødvendig å foreta endringer i regnskapsloven § 5-4 første ledd om anskaffelseskost for å gjennomføre endringen i direktivets artikkel 2 nr. 6. Departementet viser til at kjøpsutgifter er et nettobegrep der eventuelle fradrag til rabatter og liknende inngår.

For å sikre en lojal direktivgjennomføring foreslår departementet imidlertid i likhet med utvalget at det tas inn et nytt annet punktum i regnskapsloven § 5-4 annet ledd, hvor det fremkommer eksplisitt at distribusjonsutgifter ikke inngår i anskaffelseskost ved tilvirkning. Departementet antar for øvrig at begrepet «distribusjonsutgifter» i denne sammenheng bør forstås på samme måte som «distributionsomkostninger» i den danske loven, jf. høringsinnspillet fra Deloitte.

Det vises til forslag til endring av regnskapsloven § 5-4 annet ledd.

3.3.3 Definisjon av vesentlig

3.3.3.1 Gjeldende rett

Vesentlighetsprinsippet kan karakteriseres som regnskapsreguleringens toleransegrense for mangelfull rapportering. Vesentlighetsprinsippet setter et skille mellom vesentlige forhold, hvor mangler ved rapporteringen ikke skal forekomme, og uvesentlige forhold, hvor mangler kan forekomme.

Vesentlighetsprinsippet følger ikke direkte av norsk regnskapslov, men er allment forstått som en del av prinsippet om god regnskapsskikk.

3.3.3.2 EØS-rett

Vesentlighetsprinsippet er nedfelt i det konsoliderte regnskapsdirektivet artikkel 6 nr. 1 bokstav j hvor det fremgår at kravene fastsatt i direktivet med hensyn til innregning, måling, presentasjon, offentliggjøring av opplysninger og konsolidering ikke trenger å oppfylles dersom virkningen av oppfyllelsen er uvesentlig.

Det konsoliderte regnskapsdirektivet har i tillegg i artikkel 2 nr. 16 en egen definisjon av begrepet «vesentlig». Vesentlig defineres som den status opplysninger har når utelatelse eller feil i slike opplysninger med rimelighet kan forventes å påvirke avgjørelser som treffes av brukere på grunnlag av foretakets finansregnskap. Enkeltposters vesentlighet skal vurderes i sammenheng med andre tilsvarende poster. Denne definisjonen fulgte ikke av de tidligere direktivene.

3.3.3.3 Utvalgets forslag

Utvalget viser til at vesentlighetsprinsippet er et nytt prinsipp i det nye direktivet i den forstand at det ikke fantes noe overordnet vesentlighetsprinsipp i de gamle direktivene, bare fragmentariske henvisninger til enkeltbestemmelser. Utvalget foreslår at det tas inn en egen lovbestemmelse om vesentlighetsprinsippet i utkast til § 3-9.

3.3.3.4 Høringsinstansenes merknader

Den norske Revisorforening (DnR) støtter utvalgets forslag, blant annet fordi det fremstår som lite hensiktsmessig å begrense vesentlighetsprinsippet. Revisorforeningen fremholder i høringen at dersom vesentlighetsprinsippet hadde blitt begrenset, er foreningen av den oppfatning at prinsippet uansett ville blitt benyttet i praksis ved innregning og måling. Vesentlighetsvurderinger er sentrale ved utarbeidelse av regnskap.

3.3.3.5 Departementets vurdering

Departementet foreslår at direktivbestemmelsen om vesentlighet inntas som ny bestemmelse i loven for å sikre en lojal direktivgjennomføring.

Det vises til forslag til ny § 1-10 i regnskapsloven.

3.4 Balanse og resultatregnskap

3.4.1 Innledning

Det konsoliderte regnskapsdirektivet kapittel 3 (artikkel 9 til 14) inneholder bestemmelser om balanse og resultatregnskap, som suppleres av oppstillingsplaner i vedlegg til direktivet. Lovutvalgets vurderinger av disse direktivbestemmelsene er gitt i NOU 2015: 10 kapittel 6 og 7. I dette kapittelet foreslår departementet nødvendige endringer i regnskapsloven for å gjennomføre direktivets bestemmelser om balanse og resultatregnskap.

3.4.2 Tilføyelse av delsummer

3.4.2.1 Gjeldende rett

Det følger av regnskapsloven § 6-3 første ledd at når den regnskapspliktiges forhold tilsier det, skal det i resultatregnskap og balanse foretas en ytterligere oppdeling av poster og tilføyelser av poster som ikke inngår i oppstillingsplanene.

3.4.2.2 EØS-rett

Artikkel 9 nr. 2 i det konsoliderte regnskapsdirektivet omhandler tilføyelse av poster og delsummer i resultatregnskapet, og erstatter fjerde direktiv artikkel 4 nr. 1, som er gjennomført i regnskapsloven § 6-3 første ledd. Bestemmelsen i det nye direktivet er noe endret ved at medlemsstatene skal tillate eller kreve tilføyelse av delsummer.

3.4.2.3 Utvalgets forslag

Utvalget behandler dette spørsmålet i NOU 2015: 10 kapittel 7.2.4. I tråd med utvalgets hovedprioritering om tydelig og lojal implementering av direktivet, foreslår utvalget at endringen om tilføyelse av delsummer innarbeides i en bestemmelse som viderefører § 6-3 i gjeldende regnskapslov.

3.4.2.4 Høringsinstansenes merknader

Det er ingen høringsmerknader til forslaget om tilføyelse av delsummer.

3.4.2.5 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til utvalgets vurdering og foreslår at regnskapsloven endres slik at direktivendringen om at medlemsstatene skal tillate eller kreve tilføyelse av delsummer, reflekteres i lovbestemmelsen. Det vil etter dette fremgå av loven at når den regnskapspliktiges forhold tilsier det, skal det i resultatregnskap og balanse foretas en ytterligere oppdeling av poster, tilføyelse av poster og tilføyelse av delsummer som ikke inngår i oppstillingsplanene.

Det vises til forslag til endring av § 6-3 første ledd.

3.4.3 Nedskriving av goodwill

3.4.3.1 Gjeldende rett

Goodwill er en immateriell verdi som for eksempel ligger i en virksomhets gode navn og rykte, kundekrets og tilsvarende. Det følger av regnskapsloven at goodwill er differansen mellom anskaffelseskost​ ved kjøp av en virksomhet og virkelig verdi av identifiserbare eiendeler og gjeld i virksomheten. Goodwill skal vurderes etter vurderingsregelen for anleggsmidler i § 5-3.

Det følger av regnskapsloven § 5-3 at anleggsmidler skal vurderes til anskaffelseskost. Anleggsmidler som har begrenset økonomisk levetid, skal avskrives etter en fornuftig avskrivningsplan. Videre skal anleggsmidler nedskrives til virkelig verdi ved verdifall som forventes ikke å være forbigående. Nedskrivningen skal reverseres i den utstrekning grunnlaget for nedskrivningen ikke lenger er tilstede.​

3.4.3.2 EØS-rett

Det konsoliderte regnskapsdirektivet artikkel 12 nr. 6 omhandler nedskriving av anleggsmidler, og er i hovedsak en videreføring av artikkel 35 nr. 1 bokstav c i fjerde direktiv. Artikkel 12 nr. 6 bokstav b krever at anleggsmidler skal verdijusteres slik at de gis «den lavest mulige verdi som de kan ha på balansedagen, dersom verdiforringelsen forventes å bli varig». Videre følger det av artikkel 12 nr. 6 bokstav d at måling til laveste verdi ikke lenger kan foretas dersom begrunnelsen for verdijusteringene ikke lenger er tilstede, eller sagt på den måten som har vært benyttet i norsk regnskapsterminologi; nedskrivningen må reverseres. Ny i forhold til fjerde direktiv er bestemmelsen i artikkel 12 nr. 6 bokstav d som sier at bestemmelsen om reversering av nedskriving ikke gjelder for goodwill. Denne direktivbestemmelsen er obligatorisk og må innarbeides i regnskapsloven.

Hovedregelen for avskrivning av goodwill er planmessig avskrivning over økonomisk levetid. Artikkel 12 nr. 11 i direktivet omhandler avskrivning av immaterielle eiendeler, og erstatter artikkel 37 i fjerde direktiv. Artikkel 12 nr. 11 annet ledd slår fast at i unntakstilfeller, der den utnyttbare levetiden for goodwill ikke kan anslås på en pålitelig måte, skal goodwill avskrives i løpet av en maksimumsperiode fastsatt av medlemsstaten. Maksimumsperioden skal være på minst fem år og høyst ti år, og avskrivningsperioden skal angis i notene til finansregnskapet. Det fulgte av fjerde direktiv artikkel 37 nr. 2 at goodwill skulle avskrives over maksimalt fem år, men det var en medlemsstatsopsjon til å tillate avskrivning av goodwill over en begrenset periode på mer enn fem år.

3.4.3.3 Utvalgets forslag

Utvalget behandler spørsmålet om goodwill i NOU 2015: 10 kapittel 6.2.2. Ifølge utvalget er det behov for å lovfeste regelen for maksimumsperiode for avskrivning av goodwill for de unntakstilfeller der den utnyttbare levetiden for goodwill ikke kan anslås på en pålitelig måte. Utvalget har forslått en bestemmelse i lovutkastet § 4-4 som ligger tett opp til forslaget om endret IFRS for SMEs.

3.4.3.4 Høringsinstansenes merknader

Deloitte mener at løsningen i IFRS for SMEs kan være hensiktsmessig for foretak med alminnelig regnskapsplikt. Det fremstår imidlertid som uklart om løsningen i IFRS for SMEs kan implementeres med den ordlyden som utvalget har foreslått i § 4-4, med mindre hensikten har vært at immaterielle eiendeler ikke kan ha ubegrenset økonomisk levetid. I så fall bør denne intensjonen klargjøres i forarbeidene eller direkte i lovteksten.

3.4.3.5 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til utvalgets vurdering, og foreslår at regnskapslovens bestemmelse om goodwill endres slik at de nye direktivbestemmelsene reflekteres i loven. Det foreslås at goodwill skal avskrives over maksimalt ti år, og at nedskrivning av goodwill ikke skal reverseres.

Se forslag til endring av regnskapsloven § 5-7.

3.4.4 Forskning og utvikling

3.4.4.1 Gjeldende rett

Ut fra alminnelig forståelse av sammenstillingsprinsippet er hovedregelen etter gjeldende regnskapslov å balanseføre utgifter til egen forskning og utvikling. Hovedregelen om balanseføring bekreftes av spesialbestemmelsen i regnskapsloven § 5-6, som slår fast at utgifter til egen forskning kan kostnadsføres.

3.4.4.2 EØS-rett

Det følger av det konsoliderte regnskapsdirektiv vedlegg III, under overskriften eiendeler C.I.1, at utviklingskostnader kan balanseføres i den utstrekning nasjonal lovgivning tillater at de føres som eiendeler. Det følger videre av direktivet artikkel 12 nr. 11 annet ledd at i unntakstilfeller, der den utnyttbare levetiden for utvikling ikke kan anslås på en pålitelig måte, skal utvikling avskrives i løpet av en maksimumsperiode fastsatt av medlemsstaten. Maksimumsperioden skal være på minst fem år og høyst ti år.

3.4.4.3 Utvalgets forslag

Utvalget omtaler direktivets artikkel 12 nr. 11 og endringer i forhold til fjerde direktiv om forskning og utvikling i NOU 2015: 10 kapittel 6.2.3. Utvalget viser til at det konsoliderte regnskapsdirektivet inneholder to endringer sammenlignet med fjerde direktiv. Utvalget fremholder at det nå for det første kun er utgifter til utvikling som kan balanseføres dersom nasjonal lovgivning tillater det, ikke utgifter til forskning. For det andre skal balanseført utviklingseiendel avskrives etter de samme bestemmelser som andre anleggsmidler, unntatt i tilfeller hvor den utnyttbare levetiden ikke kan anslås på en pålitelig måte. I slike unntakstilfeller skal medlemsstatene fastsette en maksimumsperiode for avskrivning, som skal være på minst fem år og høyst ti år.

Utvalget foreslår en bestemmelse om pliktig kostnadsføring av utgifter til forskning og utvikling, med adgang til balanseføring av utviklingsutgifter hvis det fremgår av regnskapsstandard, jf. lovutkastet § 4-7.

3.4.4.4 Høringsinstansenes merknader

Høgskolen i Buskerud og Vestfold (HBV) har (til utvalgets utkast til § 4-7 Forskning og utvikling i ny regnskapslov) blant annet fremholdt at forslaget til lov benytter begrepet egen forskning og utvikling, og at begrepet ikke er definert eller nærmere utredet av utvalget. I følge HBV er dette et eksempel på et område der utvalget med fordel kunne ha benyttet begrepet internt utviklede immaterielle eiendeler som benyttes i IFRS for SMEs 18.14.

Den norske Revisorforening (DnR) støtter utvalgets beslutning om at dagens spesialregel i regnskapsloven § 5-6 ikke videreføres i ny regnskapslov, og at den erstattes med en bestemmelse som tar utgangspunkt i at egen forskning og utvikling skal kostnadsføres.

3.4.4.5 Departementets vurdering

Departementet viser til at utgifter til egen forskning og utvikling kan kostnadsføres etter regnskapsloven § 5-6. Departementet viser videre til utvalgets uttalelse om at det konsoliderte regnskapsdirektivet ikke lenger åpner for at utgifter til egen forskning kan innregnes i balansen. Departementet foreslår på denne bakgrunn at regnskapsloven § 5-6 endres til at utgifter til egen forskning skal kostnadsføres, og at kostnader til egen utvikling kan kostnadsføres. Det medfører at balanseposten «forskning og utvikling» i § 6-2 første ledd A nr. 1 foreslås endret til «utvikling». Se lovforslaget om endring av § 6-2.

Departementet foreslår videre at det tas inn en bestemmelse i loven § 5-6 om avskrivning av balanseførte utviklingsutgifter i samsvar med direktivbestemmelsen.

Det vises til forslaget til endring av § 5-6.

3.4.5 Ekstraordinære poster

3.4.5.1 Gjeldende rett

Det følger av regnskapsloven § 6-1 for resultatregnskap etter art og av § 6-1 a for resultatregnskap etter funksjon, at ekstraordinære poster og skattekostnad på ekstraordinære poster skal inngå i oppstillingsplanen.

3.4.5.2 EØS-rett

Utvalget uttaler følgende om det konsoliderte regnskapsdirektivets behandling av ekstraordinære poster i NOU 2015: 10 kapittel 7.2.4:

«Det er gjort endringer i vedlegg V og VI i det konsoliderte regnskapsdirektivet sammenliknet med tilsvarende bestemmelser i fjerde direktiv. Disse innebærer at ekstraordinære poster ikke lenger er en del av direktivets resultatoppstilling.»

3.4.5.3 Utvalgets vurdering

Utvalget viser til at endringer i vedlegg V og VI til det konsoliderte regnskapsdirektivet innebærer at ekstraordinære poster ikke lenger er en del av direktivets resultatoppstilling. Utvalget bemerker at en hovedprioritering om tydelig og lojal implementering av direktivet, sammen med det faktum at ekstraordinære poster ikke lenger anvendes i standardene til IASB, gjør at utvalget foreslår at ekstraordinære poster og skattekostnad på ekstraordinære poster tas ut av resultatoppstillingene. Utvalget viser til at notene imidlertid vil inneholde krav om beløp og art av inntekter og utgifter som er av ekstraordinær størrelse eller betydning.

3.4.5.4 Høringsinstansenes merknader

Ingen høringsinstanser har uttalt seg om forslaget om å ta ut ekstraordinære poster og skattekostnad på ekstraordinære poster av resultatoppstillingene.

3.4.5.5 Departementets vurdering

Departementet legger til grunn at det konsoliderte regnskapsdirektivets oppstillingsplan for resultatregnskapet ikke inneholder ekstraordinære poster og skattekostnad på ekstraordinære poster, slik de gamle regnskapsdirektivene gjorde. Departementet slutter seg til utvalgets vurdering på dette punktet og foreslår at regnskapsloven endres for å hensynta direktivendringene.

Det vises til forslag til endringer i § 6-1 og § 6-1 a.

3.5 Noter til regnskapet

3.5.1 Innledning

Regnskapsloven kapittel 7 inneholder regler om noteopplysninger. Regnskapsloven § 7-1 inneholder generelle notekrav som kommer i tillegg til de mer spesielle notekravene i regnskapsloven §§ 7-2 flg. Regnskapsloven § 7-1 første ledd beskriver nærmere det systemet som er etablert for krav til noteopplysninger for ulike klasser av regnskapspliktige.

Det konsoliderte regnskapsdirektivet kapittel 4 (artikkel 15 til 18), inneholder bestemmelser om noter i årsregnskapet. Det er også notekrav i tilknytning til andre regler (eksempelvis vurderingsregler) i andre deler av direktivet. Direktivets artikkel 16 inneholder notekrav som gjelder for alle foretak, artikkel 17 gjelder for foretak som ikke er små foretak, mens artikkel 18 gjelder for store foretak. Til forskjell fra tidligere fjerde og syvende direktiv inneholder det konsoliderte direktivet en bestemmelse (artikkel 16 nr. 3) som begrenser omfanget av notekrav som medlemstatene kan pålegge små foretak. Se nærmere om artikkel 16 nr. 3 i avsnitt 3.5.5 nedenfor.

Regnskapslovutvalgets vurderinger av notekravene i direktivet er gitt i NOU 2015: 10 kapittel 8. Departementet behandler i det følgende notekrav etter nytt direktiv som ikke allerede følger av gjeldende rett.

3.5.2 Rekkefølge av noteopplysninger

3.5.2.1 Gjeldende rett

Det er ikke et krav etter regnskapsloven at notene til balansen og resultatregnskapet presenteres i samme rekkefølge som i balansen og resultatregnskapet.

3.5.2.2 EØS-rett

Det følger av det konsoliderte regnskapsdirektivet artikkel 15 at notene til balansen og resultatregnskapet skal presenteres i samme rekkefølge som postene i balansen og resultatregnskapet. Dette kravet gjelder imidlertid kun de notene som er omtalt i artikkel 16, 17 og 18, og som berører poster i resultatregnskapet og balansen. Direktivkravet i artikkel 15 gjelder for alle regnskapspliktige, også for små foretak.

3.5.2.3 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår at det tas inn en egen bestemmelse i loven som regulerer rekkefølgen på noteopplysninger i samsvar med det som følger av direktivets artikkel 15. Utvalget foreslår at rekkefølgen kun skal reguleres for de noteopplysninger som berører poster i resultatregnskap og balanse, og som strengt tatt er begrenset til de notekrav som reguleres av kapittel 4 i det konsoliderte regnskapsdirektivet. Utvalget foreslår at bestemmelsen skal gjelde for alle regnskapspliktige, også for små foretak.

3.5.2.4 Høringsinstansenes merknader

Deloitte viser til utvalgets forslag om å innføre en pliktig rekkefølgebestemmelse for alle foretak, og fremholder at en fast rekkefølge på notene kan bidra til å øke sammenlignbarhet mellom foretak. Deloitte registrerer at notekravet følger av direktivets artikkel 15, men stiller likevel spørsmål ved om det er nødvendig og hensiktsmessig med et slikt notekrav for alle foretak, og mener at loven heller bør oppfordre det enkelte foretak til å strukturere notene på en måte som maksimerer nytten for egne brukere. Deloitte viser også til den senere tids utvikling internasjonalt, hvor det enkelte foretak selv gis anledning til å strukturere notesettet på en systematisk måte hensyntatt behovet for forståelighet og sammenlignbarhet.

Ingen øvrige høringsinstanser kan ses å ha gitt merknader til utvalgets forslag på dette punkt.

3.5.2.5 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til utvalgets vurdering og foreslår at det konsoliderte regnskapsdirektivets krav i artikkel 15 følges opp med en bestemmelse i regnskapsloven om at noteopplysninger for poster i balanse og resultatregnskap skal ha samme rekkefølge som postene i oppstillingen for balanse og resultatregnskap. Departementet viser til at dette vil bidra til å øke sammenlignbarheten mellom foretak. Departementet legger i likhet med utvalget til grunn at kravet vil gjelde for alle regnskapspliktige, også for små foretak.

Det vises til forslag til ny § 7-1 a.

3.5.3 Bruttopresentasjon

3.5.3.1 Gjeldende rett

Det er ikke et krav etter regnskapsloven at eiendeler og forpliktelser eller inntekter og kostnader skal presenteres brutto.

3.5.3.2 EØS-rett

Det konsoliderte regnskapsdirektivet har som hovedregel at eiendeler og forpliktelser eller inntekter og kostnader skal presenteres brutto, jf. artikkel 6 nr. 1 bokstav g. Etter nr. 2 i samme artikkel er det åpnet for at medlemsstatene kan tillate eller kreve nettopresentasjon av eiendeler og forpliktelser eller inntekter og kostnader i særlige tilfeller. Dette forutsetter imidlertid at beløpene som nettopresenteres i resultat- og balanseoppstilling, presenteres brutto i note. Kravet om å presentere beløpene brutto i note er nytt i forhold til fjerde og syvende direktiv. Notekravet i artikkel 6 nr. 2 gjelder for alle foretak, også for små foretak.

3.5.3.3 Utvalgets forslag

Utvalget har i sitt lovutkast foreslått å ta inn et alminnelig prinsipp om bruttopresentasjon etter regnskapsstandard. Utvalget foreslår derfor at det tas inn et notekrav som krever at den regnskapspliktige opplyser brutto beløp for eiendeler og forpliktelser eller inntekter og kostnader som er presentert netto i balanse- eller resultatoppstilling. Utvalget foreslår at bestemmelsen skal gjelde for alle regnskapspliktige, også små foretak.

3.5.3.4 Høringsinstansenes merknader

Ingen høringsinstanser har hatt merknader til dette.

3.5.3.5 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til utvalgets vurderinger og foreslår at det tas inn en ny bestemmelse i regnskapsloven som krever at den regnskapspliktige i note opplyser brutto beløp for eiendeler og forpliktelser eller inntekter og kostnader som er presentert netto i resultat- eller balanseoppstilling. Departementets forslag gjennomfører notekravet i det konsoliderte regnskapsdirektivets artikkel 6 nr. 2 og vil gjelde for alle foretak.

Det vises til forslag til ny § 7-7a.

3.5.4 Hendelser etter balansedagen

3.5.4.1 Gjeldende rett

Store foretak skal i note opplyse om forhold ved regnskapsårets slutt med betinget utfall, jf. regnskapsloven 7-33.

3.5.4.2 EØS-rett

Det konsoliderte regnskapsdirektivet artikkel 17 nr. 1 bokstav q inneholder et krav om at det i note skal gis opplysninger om «arten av og den finansielle virkningen av vesentlige hendelser som har inntruffet etter balansedagen og som ikke gjenspeiles i resultatregnskapet eller balansen».

Notekravet gjelder i utgangspunktet kun for foretak som ikke er klassifisert som små foretak, men ved bruk av medlemsstatsopsjon kan dette notekravet også gjøres pliktig for små foretak, jf. artikkel 16 nr. 2.

3.5.4.3 Utvalgets forslag

Utvalget viser i NOU 2015: 10 punkt 8.4.7 til at det konsoliderte regnskapsdirektivet artikkel 17 nr. 1 bokstav q inneholder et krav om at det i note skal gis opplysninger om «arten av og den finansielle virkningen av vesentlige hendelser som har inntruffet etter balansedagen og som ikke gjenspeiles i resultatregnskapet eller balansen». Artikkel 17 nr. 1 bokstav q gjelder for regnskapspliktige som ikke er små foretak. Utvalget viser til at dette notekravet ikke følger eksplisitt av gjeldende regnskapslov, og at det i noen grad vil være overlappende med det notekrav som følger av regnskapsloven § 7-33 om betingede utfall, og også det notekrav som utvalget har foreslått når det gjelder usikkerhet om fortsatt drift. Utvalget viser til at det i artikkel 16 nr. 2 er en medlemsstatsopsjon som gir adgang til å kreve disse noteopplysningene også for små foretak, men utvalget har ikke funnet grunnlag for å kreve disse også for små foretak. Utvalget har i utkastet til ny lov § 6-46 foreslått en lovbestemmelse om hendelser etter balansedagen som skal gjelde for alle regnskapspliktige som ikke er små foretak, til gjennomføring av dette direktivkravet.

3.5.4.4 Høringsinstansenes merknader

Ingen av høringsinstansene har gitt merknader på dette punktet.

3.5.4.5 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til utvalgets vurdering og forslag til lovbestemmelse som gjennomfører kravet i direktivet om et notekrav om opplysninger om hendelser etter balansedagen. Departementet foreslår at bestemmelsen skal gjelde for alle regnskapspliktige som ikke er små foretak.

Det vises til forslag til ny § 7-7b.

3.5.5 Lettelser i notekrav for små foretak

3.5.5.1 Gjeldende rett

Regnskapsloven kapittel 7 inneholder regler om noteopplysninger. Regnskapsloven §§ 7-35 til 7-46 inneholder regler om noteopplysninger for små foretak.

3.5.5.2 EØS-rett

Det konsoliderte regnskapsdirektivet legger opp til forenklinger i notekrav for små foretak. Det følger av artikkel 16 nr. 3 at nasjonale myndigheter ikke kan kreve opplysninger fra små foretak utover det som kreves eller tillates direkte i direktivets artikkel 16.

3.5.5.3 Utvalgets forslag

Utvalget viser i NOU 2015: 10 til at det konsoliderte regnskapsdirektivet legger opp til forenklinger i notekrav for små foretak. Utvalget viser videre til at det er en adgang for medlemsstaten til å ta inn visse notekrav utover minstekravene, jf. direktivets artikkel 16 nr. 2. Utvalget har lagt stor vekt på forenklingshensynet til gruppen små foretak og uttaler at terskelen for å kreve ytterligere notekrav for denne klassen av regnskapspliktige må være høyere enn for andre klasser av regnskapspliktige. Som følge av dette har utvalget som utgangspunkt lagt seg på de minimumskrav som følger av direktivet, og ikke foreslått å benytte de medlemsstatsopsjoner som følger av artikkel 16 nr. 2.

3.5.5.4 Høringsinstansenes merknader

Høringsinstansene som har uttalt seg om notekrav for små foretak, støtter i hovedsak utvalgets forslag.

3.5.5.5 Departementets vurdering

Departementet viser til at det konsoliderte regnskapsdirektivet legger opp til betydelige forenklinger i notekrav for små foretak. Det følger av artikkel 16 nr. 3 at nasjonale myndigheter ikke kan kreve opplysninger fra små foretak utover det som kreves eller tillates direkte i direktivets artikkel 16. Departementet har på denne bakgrunn foretatt en vurdering av direktivets krav opp mot regnskapslovens notebestemmelser og har identifisert behov for enkelte endringer i regnskapslovens notebestemmelser. Disse omtales nedenfor.

Ifølge regnskapsloven § 7-35 første ledd skal det gis opplysninger om anvendte regnskapsprinsipper. Lovbestemmelsen er mer omfattende enn hva som følger av direktivets artikkel 16 nr. 1 bokstav a. Denne direktivbestemmelsen krever kun at det opplyses om anvendte regnskapsprinsipper uten noen ytterligere spesifisering. Som følge av kravet i direktivets artikkel 16 nr. 3 er det derfor etter departementets vurdering nødvendig å tilpasse regnskapsloven § 7-35 første ledd til direktivets artikkel 16 nr. 1 bokstav a. Det vises til forslaget til endring av § 7-35 første ledd.

I følge regnskapsloven § 7-35 annet ledd skal det opplyses om virkningen av endring av regnskapsprinsipp. Det er ingen tilsvarende bestemmelse i direktivet. Som følge av kravet i direktivets artikkel 16 nr. 3 er det derfor etter departementets vurdering nødvendig å oppheve regnskapsloven § 7-35 annet ledd.

Det følger av regnskapsloven § 7-35 fjerde ledd at dersom årsregnskapet presenteres i en annen valuta enn regnskapsvalutaen, skal regnskapsvalutaen og omregningskursen opplyses. Det er ingen tilsvarende bestemmelse i direktivet. Som følge av kravet i direktivets artikkel 16 nr. 3 er det derfor etter departementets vurdering nødvendig å oppheve regnskapsloven § 7-35 fjerde ledd.

Ifølge regnskapsloven § 7-36 første ledd skal det opplyses om foretaksnavn, forretningskontor, eierandel og stemmeandel for datterselskap, tilknyttet selskap og felleskontrollert virksomhet. Artikkel 17 nr. 1 bokstav g i direktivet inneholder et liknende krav, men denne bestemmelsen gjelder ikke for små foretak. Som følge av kravet i direktivets artikkel 16 nr. 3 er det derfor etter departementets vurdering nødvendig å oppheve regnskapsloven § 7-36 første ledd.

Ifølge regnskapsloven § 7-36 annet ledd skal det for datterselskap og tilknyttet selskap gis opplysninger om egenkapitalen og resultatet ifølge siste årsregnskap. Det er ingen tilsvarende bestemmelse i direktivet. Som følge av kravet i direktivet § 16 nr. 3 er det derfor etter departementets vurdering nødvendig å oppheve regnskapsloven § 7-36 annet ledd.

Ifølge regnskapsloven § 7-36 tredje ledd annet punktum skal det opplyses hvor en kan få utlevert konsernregnskapene. Denne lovbestemmelsen er identisk med direktivet artikkel 17 nr. 1 bokstav n, men denne direktivbestemmelsen gjelder ikke for små foretak. Som følge av kravet i direktivets artikkel 16 nr. 3 er det derfor etter departementets vurdering nødvendig å oppheve lovens § 7-36 tredje ledd annet punktum.

Ifølge regnskapsloven § 7-36 femte ledd skal det i konsernregnskapet opplyses om navnet på foretak der den regnskapspliktige selv eller gjennom datterselskaper eier så mange aksjer eller andeler at de representerer flertallet av stemmene i foretaket, men som ikke er datterselskap fordi det klart kan påvises at slikt eierskap likevel ikke gir bestemmende innflytelse, jf. loven § 1-3 annet ledd nr. 1. Det er ingen tilsvarende bestemmelse i direktivet. Som følge av kravet i direktivets artikkel 16 nr. 3 er det derfor etter departementets vurdering nødvendig å oppheve lovens § 7-36 femte ledd.

Ifølge regnskapsloven § 7-36 syvende ledd skal morselskap som ikke utarbeider konsernregnskap, opplyse om transaksjoner med og mellom datterselskaper og interngevinst på disse. Denne lovbestemmelsen er noe mer omfattende enn hva som følger av direktivets artikkel 17 nr. 1 bokstav r. Denne direktivbestemmelsen inneholder ikke noe krav om å opplyse om interngevinster. Som følge av direktivets artikkel 16 nr. 3 er det derfor etter departementets vurdering nødvendig å endre lovens § 7-36 syvende ledd, slik at bestemmelsen ikke krever opplysninger om interngevinster.

Ifølge regnskapsloven § 7-37 første ledd skal det for hver kategori av finansielle instrumenter og varederivater som er vurdert etter lovens § 5-8, opplyses om anskaffelseskost, virkelig verdi og periodens resultatførte verdiendring. Denne lovbestemmelsen er noe mer omfattende enn hva som følger av direktivet artikkel 16 nr. 1 bokstav c i, som ikke inneholder noe krav om å opplyse om anskaffelseskost. Som følge av direktivets artikkel 16 nr. 3 er det derfor etter departementets vurdering nødvendig å endre lovens § 7-37 første ledd, slik at bestemmelsen ikke krever opplysninger om anskaffelseskost.

Ifølge regnskapsloven § 7-37 annet ledd skal det for finansielle anleggsmidler vurdert etter § 5-3 der balanseført verdi er høyere enn virkelig verdi, opplyses om balanseført verdi og virkelig verdi av den enkelte eiendelen eller en hensiktsmessig gruppering av eiendelene. Det er ingen tilvarende bestemmelse i direktivet. Som følge av direktivets artikkel 16 nr. 3 er det derfor etter departementets vurdering nødvendig å oppheve lovens § 7-37 annet ledd.

Det følger av regnskapsloven § 7-38 annet ledd at dersom driftskostnadene ikke er spesifisert etter sin art i regnskapet, skal spesifikasjon foretas etter en nærmere angitt oppstilling. Det er ingen tilsvarende bestemmelse i direktivet. Som følge av kravet i direktivets artikkel 16 nr. 3 er det derfor etter departementets vurdering nødvendig å oppheve lovens § 7-38 annet ledd.

Det følger av regnskapsloven § 7-39 annet ledd at det skal opplyses om endring i avskrivningsplan. Det er ingen tilsvarende bestemmelse i direktivet. Som følge av kravet i direktivets artikkel 16 nr. 3 er det derfor etter departementets vurdering nødvendig å oppheve regnskapsloven § 7-39 annet ledd.

Det følger av regnskapsloven § 7-39 fjerde ledd at det blant annet skal opplyses om utgifter som har gått med til forskning og utvikling. Det er ingen tilsvarende bestemmelse i direktivet. Som følge av kravet i direktivets artikkel 16 nr. 3 er det derfor etter departementets vurdering nødvendig å oppheve lovens § 7-39 fjerde ledd.

Det følger av regnskapsloven § 7-40 fjerde ledd at det skal opplyses hvilke forpliktelser som er dekket av andre avsetninger som nevnt i lovens § 6-2 D I nr. 3. Det er ingen tilsvarende bestemmelse i direktivet. Som følge av kravet i direktivets artikkel 16 nr. 3 er det derfor etter departementets vurdering nødvendig å oppheve lovens § 7-40 fjerde ledd.

Regnskapsloven § 7-42 har bestemmelser om opplysning om antall aksjer, aksjeeiere mv. Direktivets artikkel 17 nr. 1 bokstav h, i og j inneholder et liknende krav som i lovbestemmelsens første ledd, men direktivkravet gjelder ikke for små foretak. Lovbestemmelsens annet og tredje ledd har ingen parallell i direktivet. Som følge av kravet i direktivets artikkel 16. nr. 3 er det derfor etter departementets vurdering nødvendig å oppheve regnskapsloven § 7-42 første til tredje ledd.

Etter regnskapsloven § 7-43a skal det opplyses om foretaket er pliktig til å ha obligatorisk tjenestepensjonsordning etter lov om obligatorisk tjenestepensjon, og om foretaket har pensjonsordning som oppfyller kravene etter denne loven. Det er ingen tilsvarende bestemmelse i direktivet. Som følge av kravet i direktivets artikkel 16 nr. 3 er det derfor etter departementets vurdering nødvendig å oppheve lovens § 7-43a.

Etter regnskapsloven § 7-44 skal det blant annet opplyses om de samlede utgifter til henholdsvis lønn, pensjonsforpliktelser og annen godtgjørelse til daglig leder og medlemmer av styret og bedriftsforsamlingen. Lovbestemmelsen har sin parallell i direktivets artikkel 17 nr. 1 bokstav d, men denne bestemmelsen gjelder ikke for små foretak. Det finnes videre et krav i artikkel 17 nr. 1 bokstav r, som krever at det opplyses om transaksjoner med nærstående parter. Ledende personer er å anse som nærstående parter, men direktivbestemmelsen antas ikke å hjemle opprettholdelse av lovens § 7-44, da små foretak er unntatt fra det mer spesifikke direktivkravet i artikkel 17 nr. 1 bokstav d. Som følge av kravet i direktivets artikkel 16 nr. 3 er det derfor etter departementets vurdering nødvendig å oppheve regnskapsloven § 7-44.

Etter regnskapsloven § 7-45 skal blant annet lån eller sikkerhetsstillelse til fordel for daglig leder og leder av styret, spesifiseres. Denne lovbestemmelsen er mer omfattende enn hva som følger av direktivets artikkel 16 nr. 1 bokstav e. Som følge av kravet i direktivets artikkel 16 nr. 3 er det derfor nødvendig å tilpasse lovbestemmelsen til direktivbestemmelsen. Departementet foreslår at lovens § 7-45 endres slik at ordlyden samsvarer med regnskapslovutvalgets forslag til § 6-27, se nærmere omtale i NOU 2015: 10 kapittel 8.2.28.

3.6 Unntak fra konsernregnskapsplikt

3.6.1 Gjeldende rett

Virksomhetssammenslutninger og konsernregnskap er regulert i en rekke bestemmelser i gjeldende regnskapslov. Årsregnskapet til et morselskap består av et selskapsregnskap og et konsernregnskap hvor konsernregnskapet skal omfatte morselskapet og alle datterselskapene, jf. regnskapsloven § 3-2 tredje ledd. Regnskapsloven §§ 3-6 flg. inneholder regler om konsernregnskapsplikt. Men regnskapsloven har også en rekke unntak fra konsernregnskapsplikt.

Regnskapsloven § 3-8 inneholder bestemmelser om utelatelse av datterselskap fra konsolidering. Det følger av § 3-8 første ledd at et datterselskap skal utelates fra konsolideringen etter § 3-2 tredje ledd hvis aksjene eller andelene i datterselskapet er anskaffet med sikte på midlertidig eie og holdes i påvente av salg. Videre følger det av § 3-8 annet ledd at datterselskap kan utelates fra konsolideringen dersom utelatelsen ikke har betydning for å bedømme konsernets stilling og resultat. Når det er flere datterselskaper som hver for seg kan utelates etter første punktum, skal de likevel tas med i konsolideringen dersom de samlet er av betydning for å bedømme konsernets stilling og resultat.

3.6.2 EØS-rett

Det konsoliderte regnskapsdirektivet (direktiv 2013/34/EU) kapittel 6 inneholder bestemmelser om konsernregnskapsplikt, konsolideringsutelatelse, regnskapsføring av virksomhetssammenslutninger, utarbeidelse av konsernregnskap, regnskapsføring av investering i datterforetak, tilknyttet foretak og deltakelse i felleskontrollert virksomhet og konsernets årsberetning. Utgangspunktet i direktivet er som nevnt at morforetaket og alle dets datterforetak skal konsolideres i konsernregnskapet, jf. artikkel 21.

Bestemmelsene om konsernregnskapsplikt er i all hovedsak gjennomført i norsk rett i regnskapsloven, men visse av unntaksbestemmelsene i direktivet følger ikke direkte av gjeldende regnskapslov. Dette gjelder blant annet et unntak fra konsolidering som følger av artikkel 23 nr. 10 bokstav b og som innebærer at hvis alle datterforetakene kan unnlates fra konsolideringsplikten, fordi ett eller flere av vilkårene nevnt i artikkel 23 nr. 9 er oppfylt, trenger ikke morforetaket å utarbeide konsernregnskap. Det følger av direktivets artikkel 23 nr. 9 at det ikke er nødvendig at et foretak, herunder et foretak av allmenn interesse, inngår i konsernregnskapet når minst ett av følgende vilkår er oppfylt:

  • a) i de ytterst sjeldne tilfeller der opplysningene som er nødvendige for å utarbeide konsernregnskaper i samsvar med dette direktiv, ikke kan innhentes uten uforholdsmessig store kostnader og innen en rimelig frist,

  • b) dette foretakets aksjer eller eiendeler utelukkende eies med sikte på senere avhendelse, eller

  • c) alvorlige og langvarige begrensninger i vesentlig grad er til hinder for

    • i) morforetakets utøvelse av sine rettigheter over dette foretakets eiendeler

    • ii) utøvelsen av dette foretakets felles ledelse når det har slik tilknytning som nevnt i artikkel 22 nr. 7.

3.6.3 Utvalgets forslag

Det konsoliderte regnskapsdirektivets kapittel 6 om konsernregnskaper er vurdert av regnskapslovutvalget i NOU 2015: 10 kapittel 9. Utvalgets vurderinger av direktivbestemmelsene er gjort samlet uten å skille ut nye direktivbestemmelser i egne avsnitt.

Utvalget foreslår at det andre tilfellet av konsolideringsunntak i artikkel 23 nr. 10, om at det ikke er nødvendig å utarbeide konsernregnskap dersom alle datterforetakene kan unnlates fra konsolideringsplikten fordi ett eller flere av vilkårene nevnt i artikkel 23 nr. 9 er oppfylt, tas inn i regnskapsloven § 3-2 femte ledd.

Utvalget redegjør for konsolideringsutelatelse i NOU 2015: 10 kapittel 9.4. Utvalget foreslår bl.a. at det må formuleres bestemmelser om konsolideringsutelatelse i de tilfeller hvor det er tidsmessig svært vanskelig og uforholdsmessig kostbart å hente inn informasjon, og i de tilfeller hvor det er alvorlige og langvarige begrensninger som i vesentlig grad er til hinder for morforetakets utøvelse av sine rettigheter. Utvalget viser til at et ytterligere unntak fra konsolidering i direktivet gjelder hindringer i morforetakets innflytelse i datterforetaket.

Utvalget har foreslått at disse direktivbestemmelsene gjennomføres i utkastet til § 7-7 til ny regnskapslov.

3.6.4 Høringsinstansenes merknader

Deloitte viser i sitt høringssvar til at lovutkastets § 7-7 første ledd nr. 1 sier at et datterselskap kan utelates fra konsolideringen dersom det er særlig vanskelig og uforholdsmessig kostbart å innhente informasjon om datterforetaket. I direktivteksten i artikkel 23 nr. 9 a), er det presisert at dette kun gjelder i ytterst sjeldne tilfeller, men uten at denne teksten er tatt inn i utkastet til lovbestemmelse. Deloitte antar at dette er en inkurie. Uansett ser ikke Deloitte noen grunn til å ikke ta inn denne ordlyden i loven. Denne direktivteksten bør heller brukes for det den er verdt for å unngå at bestemmelsen, som etter Deloittes vurdering ikke burde blitt innført, blir brukt som hjemmel for å utelate datterselskaper fra konsolidering i flere tilfeller enn det som er tiltenkt.

3.6.5 Departementets vurdering

Departementet viser til at det er behov for å endre regnskapsloven for å gjennomføre alle unntakene fra konsolidering i direktivet. Departementet slutter seg til utvalgets vurdering og foreslår at det andre tilfellet av konsolideringsunntak i artikkel 23 nr. 10, om at alle datterforetakene kan unnlates fra konsolideringsplikten, fordi ett eller flere av vilkårene nevnt i artikkel 23 nr. 9 er oppfylt, tas inn i regnskapsloven § 3-2 femte ledd. Det er etter departementets vurdering ikke nødvendig å foreta ytterligere endringer i regnskapsloven § 3-2 tredje, fjerde og femte ledd.

Departementet slutter seg videre til utvalgets vurderinger om at det er behov for å gjøre endringer i regnskapsloven slik at de nye direktivunntakene om utelatelse av datterselskap fra konsolidering fremkommer direkte av norsk rett. Departementet foreslår endringer i tråd med utvalgets utkast.

Departementet viser til høringsmerknaden fra Deloitte og presiserer at utelatelsen av datterselskap fra konsolideringen fordi det viser seg særlig vanskelig og uforholdsmessig kostbart å innhente informasjon om datterforetaket, kun gjelder i ytterst sjeldne tilfeller.

Det vises til forslag til endring i regnskapsloven § 3-2 femte ledd og § 3-8 første ledd.

3.7 Redegjørelse om samfunnsansvar

3.7.1 Gjeldende rett

Store foretak skal etter regnskapsloven § 3-3 c redegjøre for hva foretaket gjør for å integrere hensynet til menneskerettigheter, arbeidstakerrettigheter, likestilling og ikke-diskriminering, sosiale forhold, det ytre miljø og bekjempelse av korrupsjon i sine forretningsstrategier, i sin daglige drift og i forholdet til sine interessenter. Redegjørelsen skal minst inneholde opplysninger om retningslinjer, prinsipper, prosedyrer og standarder foretaket benytter for å integrere de nevnte hensynene i sine forretningsstrategier, i sin daglige drift og i forholdet til sine interessenter.

Foretak som har retningslinjer, prinsipper, prosedyrer og standarder som benyttes for å integrere de ovennevnte hensynene, skal i tillegg opplyse om hvordan foretaket arbeider for å omsette disse til handling, gi en vurdering av resultatene som er oppnådd som følge av arbeidet med å integrere hensynene i virksomheten, og opplyse om forventninger til dette arbeidet fremover. Foretak som ikke har slike retningslinjer, prinsipper, prosedyrer og standarder, skal opplyse om dette. Redegjørelsen om samfunnsansvar etter regnskapsloven § 3-3 c skal gis i årsberetningen eller i annet offentlig tilgjengelig dokument. Dersom redegjørelsen gis i annet offentlig tilgjengelig dokument, og foretaket har en plikt til å levere årsberetning, skal det opplyses i årsberetningen hvor dokumentet finnes offentlig tilgjengelig.

Kravet til store foretaks redegjørelse om samfunnsansvar ble tatt inn i regnskapsloven i 2013. Regnskapsloven § 3-3 c ble blant annet utformet for å ivareta forventede direktivkrav om rapportering om ikke-finansiell informasjon. På det tidspunktet bestemmelsen i regnskapsloven § 3-3 c ble utformet, forelå det et høringsutkast til et direktivtillegg om ikke-finansiell informasjon, COM (2013) 207, som senere, med visse justeringer, ble vedtatt som direktivet om ikke-finansiell rapportering. Gjeldende lovbestemmelse om redegjørelse om samfunnsansvar ivaretar derfor mange av opplysningskravene i direktivet om ikke-finansiell rapportering.

3.7.2 EØS-rett

Direktivet om ikke-finansiell rapportering (2014/95/EU) inneholder krav til ikke-finansiell redegjørelse i artikkel 19a og artikkel 29a. De to artiklene er innholdsmessig like, men med den forskjellen at artikkel 19a gjelder (mor)foretaket, mens artikkel 29a gjelder (med nødvendige tilpasninger) konsernet.

Det følger av artikkel 19a at store foretak som er foretak av allmenn interesse, og som på balansedagen overskrider kriteriet om et gjennomsnittlig antall på 500 ansatte i løpet av regnskapsåret, i årsberetningen skal ta med en ikke-finansiell erklæring som inneholder opplysninger i det omfang som er nødvendig for å forstå foretakets utvikling, resultat og stilling samt virkningene av dets virksomhet, og som minst omhandler miljøspørsmål, sosiale spørsmål og personalspørsmål samt spørsmål om respekt for menneskerettighetene og om bekjempelse av korrupsjon. Erklæringen skal inneholde en kort beskrivelse av foretakets forretningsmodell, en beskrivelse av de strategiene foretaket følger i disse spørsmålene, herunder de framgangsmåtene for behørig aktsomhet som er gjennomført, resultatet av disse strategiene, de vesentlige risikoene knyttet til disse spørsmålene i forbindelse med foretakets virksomhet, herunder når det er relevant og rimelig, dets forretningsforbindelser, produkter eller tjenester som kan forventes å ha negativ virkning på disse områdene, og hvordan foretaket håndterer disse risikoene, samt de sentrale ikke-finansielle ytelsesindikatorene som er relevante for den aktuelle virksomheten.

Dersom foretaket ikke følger noen strategi på ett eller flere av de områdene, krever direktivet at den ikke-finansielle erklæringen skal inneholde en klar og begrunnet forklaring på dette.

Direktivet inneholder imidlertid også krav om annen forklarende og beskrivende informasjon som ikke er inkludert i regnskapsloven § 3-3c slik bestemmelsen lyder i dag, herunder at store foretak i årsberetningen skal utarbeide en redegjørelse om samfunnsansvar som inneholder opplysninger i det omfang som er nødvendig for forståelsen av foretakets utvikling, resultat, stilling og konsekvenser av foretakets virksomhet i forhold til spørsmål som gjelder miljø, sosiale forhold mv.

Direktivet inneholder i artikkel 19a nr. 1 fjerde ledd en bestemmelse om at medlemsstatene kan tillate at foretak i unntakstilfelle kan utelate å gi opplysninger som kan være til skade for foretakets konkurransemessige situasjon.

Det følger videre av direktivet art. 19 a nr. 1 tredje ledd at den ikke-finansielle erklæringen ved behov skal inneholde henvisninger og tilleggsforklaringer til beløp oppført i årsregnskapet.

Departementet gjør for øvrig oppmerksom på at direktivet om ikke-finansiell rapportering er til revisjon i EU. Det er ventet at EU-kommisjonen vil legge frem forslag til revisjon i første kvartal 2021.

3.7.3 Utvalgets forslag

Utvalget viser i NOU 2016: 11 til at gjeldende lovbestemmelse om redegjørelse om samfunnsansvar fastsatt i 2013, i noen grad ble utformet for å ivareta forventede direktivkrav om ikke-finansiell informasjon. Utvalget viser videre til at direktivet om ikke-finansiell rapportering også inneholder krav om annen forklarende og beskrivende informasjon som etter utvalgets vurdering ikke er inkludert i regnskapsloven § 3-3c slik bestemmelsen lyder i dag, herunder at store foretak i årsberetningen skal utarbeide en redegjørelse om samfunnsansvar som inneholder opplysninger i det omfang som er nødvendig for forståelsen av foretakets utvikling, resultat, stilling og konsekvenser av foretakets virksomhet i forhold til spørsmål som gjelder miljø, sosiale forhold mv.

Utvalget foreslår en ny bestemmelse (utkast til § 9-6) som skal gjennomføre artikkel 19 a i direktivet om ikke-finansiell rapportering. Utvalget har valgt en ordlyd på bestemmelsen i lovutkastet som ligger tett opp mot ordlyden i direktivet. Utvalget uttaler videre følgende:

«For utvalget fremstår det som nokså åpenbart at det er et uferdig regelsett som medlemslandene er pålagt å gjennomføre ved endringsdirektivet. Mange av begrepene som brukes i det, som «performance» og «business model», er velkjent fra skriftlig fremstilling av økonomiske forhold, men de har ikke et entydig og omforent innhold. Begreper som «environmental, social and employee matters» kan også defineres vidt eller mer snevert. For de rapporteringspliktige vil bestemmelsen slik den nå er formulert, gi opphav til en del tvil om hva som skal til for å oppfylle den. At bestemmelsen ikke er ment å fungere uten nærmere veiledning, fremgår for så vidt av direktivteksten. Slik veiledning er imidlertid under utvikling, og i påvente av en nærmere konkretisering er det en fordel at norsk lovtekst er formulert tilnærmet likt med direktivet.»

Utvalget viser videre til at artikkel 19a nr. 1 fjerde ledd åpner for at medlemsstatene kan tillate at foretak i unntakstilfelle kan utelate å gi opplysninger som kan være til skade for foretakets konkurransemessige situasjon. Utvalget har valgt å foreslå et slikt unntak. Også Sverige og Danmark har tatt inn unntaket fra opplysningskravet. I Danmark har de pålagt foretakene å opplyse om de har benyttet seg av unntaket i sin redegjørelse om samfunnsansvar.

3.7.4 Høringsinstansenes merknader

Flere av høringsinstansene har uttalt seg om rapportering om samfunnsansvar.

Amnesty International oppsummerer med at rapportering om samfunnsansvar har en viktig funksjon, og bør styrkes i ny lov. Kravet til hvilke selskaper som må rapportere på samfunnsansvar, må utvides, ikke reduseres. Overskriften på paragrafen bør inneholde begrepet samfunnsansvar, eller menneskerettigheter, miljø og korrupsjon. Kravene til hva rapporteringen bør inneholde bør, etter Amnesty Internationals syn, ikke legges på et absolutt minimumsnivå.

Initiativ for etisk handel (IEH) har kommet med tilsvarende høringssvar som Amnesty International. Det samme har Plan International Norge

Fairtrade Norge viser blant annet til at når man er pliktig til å rapportere på noe, vil man naturlig få et økt fokus på det og ofte oppsøke kunnskap. Økt fokus og kunnskap kan føre til handling, og ergo kan krav til rapportering om samfunnsansvar føre til sterkere innsats på området. Regnskapslovens krav til rapportering om samfunnsansvar bør, etter Fairtrade Norges oppfatning, styrkes. De fremholder videre at paragrafen bør være så tydelig at det blir enkelt for foretakene å vite hva som skal rapporteres.

BI Handelshøyskolen mener at bestemmelsen bør ha overskriften «Samfunnsansvar», da det er dette lovforslaget omhandler og er det begrepet som EU benytter.

Klima- og miljødepartementet reiser i sitt høringssvar blant annet spørsmål til forslaget om å begrense plikten til å gi informasjon om samfunnsansvar til store foretak som også er av allmenn interesse og har over 500 årsverk i regnskapsåret. KLP fremholder også i sitt høringssvar at alle allmenaksjeselskaper bør omfattes av rapporteringskrav om samfunnsansvar.

Professor dr. juris Beate Sjåfjell m. fl. fremholder i sitt høringssvar blant annet at det samlede forslaget om ny regnskapslov mangler ambisjoner og visjoner når det gjelder å påvirke næringsliv og investorer i bærekraftig retning. Om rekkevidden av reglene viser de til at ved å fjerne rapporteringskrav for selskaper under en viss størrelse, risikerer man at virksomhetens størrelse eller form tilpasses for å unngå rapporteringskrav. De fremholder også at det er flere svakheter i utvalgets forslag til implementering av EU-reglene om såkalt «ikke-finansiell»-rapportering, blant annet er kravet til aktsomhetsvurdering (due dilligence) ikke med.

Den norske Revisorforening (DnR) mener det er nødvendig at brukernes behov for denne type opplysninger («ikke-finansiell redegjørelse») utredes nærmere. DnR viser blant annet til at brukermønstre og behov for selskapsinformasjon har endret seg, og vil fortsette å endre seg i betydelig grad.

3.7.5 Departementets vurdering

Departementet deler høringsinstansenes vurdering av at rapportering om samfunnsansvar har en viktig funksjon. Departementet viser til at kravet til store foretaks redegjørelse om samfunnsansvar som følger av regnskapsloven § 3-3 c, for en stor del allerede gjennomfører krav i direktivet om ikke-finansiell rapportering. Regnskapsloven § 3-3 c ble blant annet utformet for å ivareta forventede direktivkrav om rapportering om ikke-finansiell informasjon. På det tidspunktet bestemmelsen i regnskapsloven § 3-3 c ble utformet, forelå det et høringsutkast til et direktivtillegg om ikke-finansiell informasjon COM (2013) 207, som senere, med visse justeringer, ble vedtatt som direktivet om ikke-finansiell rapportering. Regnskapslovutvalget har avdekket at det er enkelte elementer i de aktuelle bestemmelsene i direktivet (artikkel 19a og 29a) som ikke er gjennomført i norsk rett, eller ikke nødvendigvis kommer tydelig nok frem av regnskapsloven § 3-3 c.

Departementet deler utvalgets vurdering av at det er behov for å gjøre enkelte justeringer i gjeldende lovbestemmelse om redegjørelse om samfunnsansvar i regnskapsloven § 3-3 c for å ivareta opplysningskravene i direktivet om ikke finansiell-rapportering. Dette gjelder både krav om annen forklarende og beskrivende informasjon som ikke er inkludert i regnskapsloven § 3-3 c slik bestemmelsen lyder i dag, samt en mulighet for foretakene til i unntakstilfeller å utelate informasjon som kan være til skade for foretakets konkurransemessige situasjon. I likhet med hva som er tilfelle i Danmark, foreslår departementet at foretakene må opplyse om de har benyttet seg av unntaket i sin redegjørelse om samfunnsansvar. Departementet presiserer at det skal legges en høy terskel til grunn for anvendelse av unntaksbestemmelsen.

Departementet foreslår at bestemmelsen i regnskapsloven § 3-3 c gis en utforming som i større grad reflekterer oppbyggingen av bestemmelsen i direktivet. Virkeområdet til regnskapsloven foreslås ikke endret. Redegjørelsesplikten etter regnskapsloven § 3-3 c gjelder store foretak, jf. regnskapsloven § 1-5.

Det vises til forslag til endringer i regnskapsloven § 3-3 c.

Departementet viser for øvrig til pkt. 3.7.2 om EØS-rett hvor det fremkommer at direktivet om ikke-finansiell rapportering er til revisjon i EU. Det er ventet at EU-kommisjonen vil legge frem forslag til revidert direktiv tidlig i 2021. Endringer i direktivet som vedtas i EU, vil være EØS-relevante. Dersom EU gjør endringer i direktivets bestemmelser om ikke-finansiell erklæring, vil det kunne oppstå et behov for å justere bestemmelsen om redegjørelse om samfunnsansvar i regnskapsloven § 3-3 c ytterligere. Finansdepartementet vil i så fall komme nærmere tilbake til dette.

3.8 Redegjørelse om foretaksstyring

3.8.1 Gjeldende rett

Det følger av regnskapsloven § 3-3 b at regnskapspliktige med Norge som hjemstat etter verdipapirhandelloven § 5-4 og med verdipapirer notert på regulert marked, i årsberetningen eller i dokument det er henvist til i årsberetningen, skal redegjøre for sine prinsipper og sin praksis vedrørende foretaksstyring. Plikten til å redegjøre for foretaksstyring gjelder tilsvarende for allmennaksjeselskaper med aksjer som bare er notert på en autorisert markedsplass utenfor EØS-området. Redegjørelsen skal blant annet inneholde en angivelse av anbefalinger og regelverk om foretaksstyring som foretaket er omfattet av eller for øvrig velger å følge. Regnskapsloven § 3-3 b gjennomfører krav som følger av det konsoliderte regnskapsdirektivet artikkel 20.

3.8.2 EØS-rett

Artikkel 20 i det konsoliderte regnskapsdirektivet (direktiv 2013/34/EU) inneholder krav til redegjørelse om foretaksstyring.

Artikkelbestemmelsen viderefører tidligere krav i artikkel 46a i fjerde direktiv, som er gjennomført i regnskapsloven § 3-3 b. Det er i tillegg gjennom det konsoliderte regnskapsdirektivet innført et nytt krav om å opplyse om foretakets retningslinjer for likestilling og mangfold med hensyn til for eksempel alder, kjønn og utdannings- og yrkesbakgrunn for sammensetning av styre, ledelses- og kontrollorganer og deres eventuelle underutvalg. Dette følger av artikkel 20 nr. 1 bokstav g). Bestemmelsen krever videre opplysning om mål for retningslinjene, hvordan de har blitt gjennomført og virkningen av dem i rapporteringsperioden. Dersom foretaket ikke anvender slike retningslinjer, skal dette begrunnes i redegjørelsen.

3.8.3 Utvalgets forslag

Utvalget vurderer redegjørelse om foretaksstyring i utredningen NOU 2016: 11 kapittel 3.6.8. Etter utvalgets vurdering ivaretar gjeldende § 3-3 b i regnskapsloven opplysningskravene som følger av direktivets artikkel 20 «Erklæring om foretaksstyring» og artikkel 29 «Konsolidert årsberetning» på en god måte.

Utvalget viser imidlertid til at direktivet i artikkel 20 nr. 1 bokstav g) inneholder et nytt krav om å opplyse om foretakets retningslinjer for likestilling og mangfold. Utvalget har foreslått en ny bestemmelse i loven med krav til at redegjørelsen om foretaksstyring skal inneholde en beskrivelse av foretakets retningslinjer for likestilling og mangfold med hensyn til for eksempel alder, kjønn og utdannings- og yrkesbakgrunn for sammensetning av styre, ledelses- og kontrollorganer og deres eventuelle underutvalg. Denne bestemmelsen er ny i forhold til gjeldende lov, og implementerer artikkel 20 nr. 1 bokstav g i endringsdirektivet. Utvalget foreslår videre at opplysninger om mål for retningslinjene, hvordan de har blitt gjennomført og virkningen av dem i rapporteringsperioden, skal fremgå av redegjørelsen. Hvis foretaket ikke har slike retningslinjer, skal dette begrunnes. Utvalgets forslag fremkommer av utkast til § 9-4 første ledd nr. 8

3.8.4 Høringsinstansenes merknader

Ingen høringsinstanser har hatt merknader til utvalgets forslag om foretaks redegjørelse om foretaksstyring.

3.8.5 Departementets vurdering

Departementet viser i likhet med utvalget til at det konsoliderte regnskapsdirektivets bestemmelse om redegjørelse om foretaksstyring i all hovedsak er gjennomført i regnskapsloven § 3-3 b. Departementet slutter seg til utvalgets vurderinger av at det likevel er et behov for å ta inn et nytt krav i loven om at foretakene må opplyse om foretakets retningslinjer for likestilling og mangfold med hensyn til for eksempel alder, kjønn og utdannings- og yrkesbakgrunn for sammensetning av styre, ledelses- og kontrollorganer og deres underutvalg. Dersom foretaket ikke har slike retningslinjer, skal dette begrunnes. Departementet foreslår en ny bestemmelse i regnskapsloven § 3-3 b nr. 9 som er i tråd med utvalgets utkast.

3.9 EØS-komiteens beslutninger med tilpasninger

3.9.1 Vurdering

EØS-komiteen vedtok henholdsvis 30. oktober 2015 (EØS-komitebeslutning 293/2015) og 5. februar 2016 (EØS-komitebeslutning 39/2016) å innlemme direktiv 2013/34/EU og direktiv 2014/95/EU i EØS-avtalen. Norge deltok i beslutningene med forbehold om Stortingets samtykke.

Gjennomføring av EØS-komiteens beslutninger om innlemmelse av de to direktivene i norsk rett krever lovendringer, og Stortingets samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutninger er nødvendig i medhold av Grunnloven § 26 annet ledd. Forslag til lovendringer som gjennomfører de to direktivene i norsk rett, er omtalt i denne proposisjonen.

EØS-komitebeslutningene om innlemmelse av direktivene 2013/34/EU og 2014/95/EU, følger som trykte vedlegg til proposisjonen i uoffisiell norsk oversettelse. Tilsvarende gjelder uoffisielle norske oversettelser av rettsaktene som er omfattet av de samme EØS-komitebeslutningene.

Departementet ber om Stortingets samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutninger nr. 293/2015 og nr. 39/2016 om innlemmelse av direktivene 2013/34/EU og 2014/95/EU i norsk rett.

3.9.2 Omtale av EØS-komiteens beslutninger

EØS-komiteslutning nr. 293/2015 av 30. oktober 2015 om innlemmelse av direktiv 2013/23/EU inneholder en fortale og fire artikler med tekniske EØS-tilpasninger og sedvanlige bestemmelser om gyldigheten av den norske språkversjonen og ikrafttredelse av beslutningen. Det kan nevnes at det av artikkel 1 i beslutningen fremgår at direktivets bestemmelser skal for denne avtales formål gjelde med følgende tilpasning: «Med hensyn til Island og Norge skal konvertering av beløp fra euro til nasjonalvaluta gjøres ved bruk av vekslingskursen som er kunngjort av sentralbanken som er ansvarlig for den nasjonale valutaen».

EØS-komitebeslutning nr. 39/2016 av 5. februar 2016 om innlemmelse av direktiv 2014/95/EU inneholder en fortale og fire artikler med tekniske EØS-tilpasninger og sedvanlige bestemmelser om gyldigheten av den norske språkversjonen og ikrafttredelse av beslutningen.

I beslutningene tilpasses fristene i direktivene til de fristene som inntrer senest av datoene som følger av direktivene eller når EØS-komitebeslutningene trer i kraft. Det følger av EØS-komitebeslutning nr. 293/2015 artikkel 3 at beslutningen trer i kraft 1. november 2015, forutsatt at alle meddelelser etter EØS-avtalens artikkel 103 nr. 1 er inngitt. Det følger av EØS-komitebeslutning nr. 39/2016 artikkel 3 at beslutningen trer i kraft 6. februar 2016, forutsatt at alle meddelelser etter avtalens artikkel 103 nr. 1 er inngitt, eller på den dag da EØS-komiteens beslutning nr. 293/2015 av 30. oktober 2015 trer i kraft, alt etter hva som inntreffer sist.

3.9.3 Konklusjon

Både direktiv 2013/34/EU og direktiv 2014/95/EU er EØS-relevante, og Finansdepartementet anbefaler at Stortinget samtykker til godkjenning av EØS-komiteens beslutninger nr. 293/2015 og nr. 39/2016 om innlemmelse av direktivene med tilpasningstekster i EØS-avtalen.

4 Økonomiske og administrative konsekvenser

4.1 Til forslaget om endringer i verdipapirhandelloven

Departementet legger til grunn at plikt til å holde årsrapport og halvårsrapport offentlig i ti år, mot fem etter dagens regler, vil kunne medføre noe økte kostnader til å gjennomgå rutiner og systemer for å foreta tilpasningen.

Det foreslås forskriftshjemler til å gjennomføre fremtidige regler om et felles tilknytningspunkt for OAMene i EØS hos ESMA og et felles rapporteringsformat. Løsningen vil antakelig medføre enklere informasjonstilgang for investorene som vil finne informasjonspliktige opplysninger for alle utstedere som har noterte, omsettelige verdipapirer på regulerte markeder i EØS på ett sted, og i standardisert format.

Dette vil medføre behov for utvikling av felles tekniske løsninger innen EØS. Det vil dermed kunne påløpe utviklingskostnader for OAMene og nasjonale myndigheter.

Kravet om rapporteringsformat vil påføre utstederne engangskostnader og deretter årlige kostnader.

Departementet legger til grunn at endringene i reglene om hjem- og vertsstatsregulering ikke vil ha økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning.

4.2 Til forslaget om endringer i regnskapsloven

Departementet viser til at det kun foreslås få endringer, som i hovedsak antas å ha begrenset økonomisk og administrativ effekt både for foretakene og for myndighetene. Norske foretak som opererer i et internasjonalt miljø, er tjent med en regnskapsregulering som gir internasjonalt gjenkjennbare regnskaper, fordi sammenliknbare regnskaper er mer egnet til å kommunisere foretakenes stilling på tvers av jurisdiksjoner enn regnskaper med mange nasjonale særtrekk. Dette har betydning for foretakenes evne til å tiltrekke seg kapital og til å oppnå gunstige avtaler med utenlandske partnere. Svært mange norske foretak opererer internasjonalt, og moderate forbedringer for de enkelte foretak kan gi gevinster av betydning for foretakene samlet.

Departementets forslag om å utvide foretakenes rapportering om foretaksstyring i regnskapsloven § 3-3 b ved å kreve at foretakene må å opplyse om sine retningslinjer for likestilling og mangfold (se kapittel 3.8), samt innføre noe utvidet redegjørelse for samfunnsansvar i § 3-3 c, antas isolert sett eventuelt å kunne påføre disse foretakene noe økte omkostninger.

Lettelsen i notekrav for små foretak vil innebære forenklinger for disse foretakene og vil medføre reduserte kostnader for disse.

5 Merknader til de enkelte bestemmelsene

5.1 Til endringer i lov 29. juni 2007 nr. 75 om verdipapirhandel (verdipapirhandelloven)

Til § 2-4 femte og sjette ledd

I definisjonen i femte og sjette ledd inntas en henvisning til verdipapirhandelloven § 8-1 etter verdipapirmarkedsforordningen for å lette brukernes tilgang til forordningsteksten. Forordningen er gjennomført i verdipapirhandelloven § 8-1 og angitt der med den norske korttittelen «verdipapirmarkedsforordningen» (eng. MiFIR), forordningsnummer (EU) nr. 600/2014 og lenke.

Til § 2-7 femte ledd

I verdipapirhandelloven § 2-7 femte ledd rettes forkortelsen av multilateral handelsfasilitet fra «MFH» til «MHF».

Til § 3-8 annet ledd nr. 2

Endringen innebærer en oppretting av skrivefeil.

Til § 5-4

I første ledd endres henvisningen fra §§ 5-5 til 5-11 til §§ 5-5 til 5-10. Paragraf 5-11 ble opphevet ved lov 22. juni 2012 nr. 35 uten at henvisningen ble rettet.

Endringene i tredje ledd innebærer at utsteder ikke lenger kan velge hjemstat der utsteders verdipapirer tilbys offentligheten for første gang. Etter endringen kan utsteder bare velge hjemstat der verdipapirene søkes notert. Formålet med endringen er å legge bedre til rette for at hjemstaten skal være en stat hvor utsteder har et reelt tilknytningsforhold.

I tillegg erstattes begrepet «instrumenter» med begrepet «omsettelige verdipapirer». Dette er en rent språklig endring.

I fjerde ledd presiseres det at valget av hjemstat gjelder med mindre de omsettelige verdipapirene ikke lenger er opptatt til handel på regulert marked i EØS. Presiseringen er rent språklig og medfører ikke materielle endringer.

Femte ledd gjennomfører rapporteringsdirektivets nye regler om utsteders adgang til å velge ny hjemstat innenfor EØS. Formålet med endringen er å legge til rette for at hjemstaten skal være en stat hvor utsteder har et reelt tilknytningsforhold.

Sjette ledd gir regler om offentliggjøring av hjemstat som før sto i verdipapirforskriften, samt om utsteders plikt til å opplyse tilsynsmyndighetene om valget. Sistnevnte bestemmelse er ny og tar sikte på å lette tilsynsmyndighetenes arbeid.

Syvende ledd gjennomfører nye bestemmelser om at utsteder som ikke velger hjemstat, får tildelt hjemstat(er). Formålet er å sikre at alle utstedere av omsettelige verdipapirer i EØS er underlagt betryggende tilsyn.

I åttende ledd første punktum endres EØS-land til EØS-stat. I annet punktum endres henvisningen fra §§ 5-5 til 5-11 til §§ 5-5 til 5-10. Paragraf 5-11 ble opphevet ved lov 22. juni 2012 nr. 35 uten at henvisningen ble rettet.

I niende ledd legges Det europeiske finansielle stabiliseringsfond (EFSF) og tilsvarende ordninger opprettet for å tilby midlertidig finansiell bistand til stater som har euro som valuta, til de institusjonene som ikke omfattes av bestemmelsene som gjennomfører rapporteringsdirektivet. I første setning erstattes ordet «verdipapirfond» med ordet «verdipapirfondsandeler» for å rette opp en inkurie.

I tiende ledd presiseres det at §§ 5-5 til 5.14, og regler gitt i medhold av disse bestemmelsene, gjelder tilsvarende for egenkapitalbevis, så langt de passer.

I ellevte ledd presiseres det at departementet kan vedta forskrifter om fullharmoniserte krav til rapporteringsformat for årsrapporter.

Se omtale i kapittel 2.3.5.

Til § 5-5

I første leddtredje punktum endres perioden utsteder skal sørge for å holde årsrapporten offentlig fra fem til ti år. Dette er en fullharmonisert regel etter rapporteringsdirektivet.

I åttende ledd utvides adgangen til å gi forskrifter til å omfatte rapporteringsformat for årsrapport. Det foreligger i dag ingen regler om rapporteringsformat. Bestemmelsen endres for å kunne gjennomføre regler om felles rapporteringsformat for årsrapporter i EØS.

Se omtale i kapittel 2.4.5.

Til § 5-6

I første leddtredje punktum endres perioden utsteder skal sørge for å holde årsrapporten offentlig fra fem til ti år. Dette er en fullharmonisert regel.

Forskriftshjemmelen i sjette ledd annet punktum er omarbeidet. Hensikten er at det skal kunne utarbeides ytterligere regler om delårsregnskaper, herunder kvartalsrapporter, på de vilkår som er fastsatt i unntaksbestemmelsen i rapporteringsdirektivet artikkel 3.

Se omtale i kapittel 2.4.5.

Til § 5-8

Fjerde ledd om krav til offentliggjøring av lån og sjette ledd om innsending av vedtekter, oppheves i samsvar med endringer i rapporteringsdirektivet.

Se omtale i kapittel 2.4.5.

Til § 5-9 sjette ledd første punktum

Endringen innebærer en oppretting av skrivefeil.

Til § 5-12 femte ledd annet punktum

Bestemmelsens femte ledd er endret slik at forskriftshjemmelen utvides til å omfatte regler om et felles europeisk tilknytningspunkt for de ulike OAMene («officially appointed mechanism») i EØS. Det er fastsatt at ESMA innen 2018 skal opprette et slikt tilknytningspunkt. Nærmere regler skal gis i tekniske reguleringsstandarder blant annet om felles tekniske løsninger, som best kan innarbeides i norsk rett i forskrifter.

Se omtale i kapittel 2.5.5.

Til § 8-1

Overskriften i bestemmelsen endres til å lyde «verdipapirmarkedsforordningen». Det er gjennomgående i loven vist til forordning (EU) nr. 600/2014 (MiFIR) angitt ved den norske korttittelen «verdipapirmarkedsforordningen». Denne forordningen er gjennomført i verdipapirhandelloven § 8-1, herunder angitt med norsk korttittel, forordningsnummer og lenke.

Til § 9-10 tredje ledd

Intern omorganisering føyes til som moment da det ved en feil har vært utelatt

Til § 9-14 annet ledd første punktum

Endringer i første ledd annet punktum innebærer en oppretting av henvisning. I annet ledd første punktum endres begrepet til virkedager i stedenfor arbeidsdager for enhetlig begrepsbruk i loven.

Til § 9-20

Siste del av setningsleddet i § 9-20 om tilslutning til utenrettslig tvisteløsningsordning oppheves for å unngå dobbelregulering med verdipapirhandelloven § 10-24.

Til § 9-21 nytt annet ledd og tredje ledd

I annet ledd inntas det en henvisning til § 9-33 om filialetablering i EØS, tilsvarende som § 9-22 lød før endringen 1. januar 2019.

I nytt tredje ledd inntas det en bestemmelse om filialetablering utenfor EØS slik den lød før 1. januar 2019, og ved en inkurie ikke ble videreført.

5.2 Til endringer i lov 17. juli 1998 nr. 56 om årsregnskap m.v. (regnskapsloven)

Til ny § 1-10

Bestemmelsen gjennomfører det konsoliderte regnskapsdirektivets artikkel 2 nr. 16, hvor det er en definisjon av begrepet «vesentlig». Bestemmelsen er nærmere omtalt i kapittel 3.3.3.

Til § 3-2 femte ledd

Bestemmelsen gjennomfører det konsoliderte regnskapsdirektivets artikkel 23 nr. 10, om at datterforetak under visse forutsetninger kan unntas fra konsolideringsplikt. Bestemmelsen er nærmere omtalt i kapittel 3.6.5.

Til § 3-3 b annet ledd ny nr. 9

Bestemmelsen gjennomfører det konsoliderte regnskapsdirektivets artikkel 20, som inneholder krav om redegjørelse om foretaksstyring. Det tas inn et tilleggskrav i bestemmelsen om at foretakene må opplyse om foretakets retningslinjer for likestilling og mangfold med hensyn til for eksempel alder, kjønn og utdannings- og yrkesbakgrunn for sammensetning av styre, ledelses- og kontrollorganer og deres underutvalg. Dersom foretaket ikke har slike retningslinjer, skal dette begrunnes.

Bestemmelsen er nærmere omtalt i kapittel 3.8.5.

Til § 3-3 c

Endringer i bestemmelsen gjennomfører enkelte gjenstående elementer i kravet til ikke-finansiell redegjørelse som følger av direktivet om ikke-finansiell rapportering artikkel 19a nr. 1 og artikkel 29a nr. 1. Bestemmelsen gjelder store foretak, jf. regnskapsloven § 5-1. Bestemmelsen er endret slik at den er bygget opp mer i oversstemmelse med direktivets oppbygging.

Bestemmelsen er nærmere omtalt i kapittel 3.7.5.

Til § 3-8 første ledd nytt annet punktum

Bestemmelsen gjennomfører det konsoliderte regnskapsdirektivets artikkel 23 nr. 9, som krever at det inntas bestemmelser om unntak fra konsolidering i visse tilfeller.

Bestemmelsen er nærmere omtalt i kapittel 3.6.5.

Til § 5-4 annet ledd nytt annet punktum

Bestemmelsen gjennomfører det konsoliderte regnskapsdirektivets artikkel 2 nr. 7, om at distribusjonsutgifter ikke inngår i anskaffelseskost ved tilvirkning.

Bestemmelsen er nærmere omtalt i kapittel 3.3.2.5.

Til § 5-6

Bestemmelsen gjennomfører det konsoliderte regnskapsdirektivets artikkel 12. nr. 11, om at utgifter til egen forskning skal kostnadsføres. Det foreslås også tatt inn en bestemmelse om avskrivning av balanseførte utviklingsutgifter i samsvar med direktivbestemmelsen.

Bestemmelsen er nærmere omtalt i kapittel 3.4.4.5.

Til § 5-7 nytt tredje og fjerde punktum

Bestemmelsen gjennomfører det konsoliderte regnskapsdirektivets artikkel 12 nr. 6 og artikkel 12 nr. 11, om at reversering av nedskrivning ikke gjelder for goodwill.

Bestemmelsen er nærmere omtalt i kapittel 3.4.3.5.

Til § 6-1 og § 6-1a

Endringene foreslås for å hensynta endring i direktivet om at oppstillingsplan for resultatregnskapet ikke inneholder ekstraordinære poster og skattekostnad på ekstraordinære poster, slik de gamle regnskapsdirektivene gjorde. Bestemmelsen er nærmere omtalt i kapittel 3.4.5.

Til § 6-2 første ledd post A

Bestemmelsen gjennomfører det konsoliderte regnskapsdirektivets artikkel 12 nr. 11. Bestemmelsen endres fra at utgifter til «egen forskning og utvikling» kan kostnadsføres, til at utgifter til «egen forskning» kan kostnadsføres. Bestemmelsen er nærmere omtalt i kapittel 3.4.4.

Til § 6-3 første ledd

Bestemmelsen gjennomfører det konsoliderte regnskapsdirektivets artikkel 9 nr. 2, ved at medlemsstatene skal tillate eller kreve tilføyelse av delsummer i resultatregnskapet. Bestemmelsen er nærmere omtalt i kapittel 3.4.2.

Til ny § 7-1a

Bestemmelsen gjennomfører det konsoliderte regnskapsdirektivets artikkel 15, og gjennomfører direktivkrav om at noter presenteres i samme rekkefølge som postene i oppstillingen for balanse og resultatregnskap. Bestemmelsen er nærmere omtalt i kapittel 3.5.2.

Til ny § 7-7a

Bestemmelsen gjennomfører det konsoliderte regnskapsdirektivets artikkel 6 nr. 2, om at det tas inn et notekrav som krever at den regnskapspliktige, også små foretak, opplyser brutto beløp for eiendeler og forpliktelser eller inntekter og kostnader som er presentert netto i balanse eller resultatoppstilling. Bestemmelsen er nærmere omtalt i kapittel 3.5.3.

Til ny § 7-7 b

Bestemmelsen gjennomfører det konsoliderte regnskapsdirektivets artikkel 17 nr. 1 bokstav q, med notekrav som gjelder opplysninger om hendelser etter balansedagen. Bestemmelsen er nærmere omtalt i kapittel 3.5.4.

Til § 7-35

Bestemmelsens første ledd endres om følge av krav i det konsoliderte regnskapsdirektivets artikkel 16 nr. 1 bokstav a. Bestemmelsen endres slik at det kun kreves at det opplyses om anvendte regnskapsprinsipper uten noen ytterligere spesifisering. Bestemmelsen er nærmere omtalt i kapittel 3.5.5.5.

Annet og fjerde ledd foreslås opphevet som følge av krav i direktivets artikkel 16 nr. 3. Se nærmere omtale i kapittel 3.5.5.5.

Til § 7-36

Paragraf 7-36 første, annet, tredje og femte ledd foreslås opphevet som følge av krav i direktivets artikkel 16 nr. 3. Se nærmere omtale i kapittel 3.5.5.5. Som følge av direktivkravet i artikkel 17 nr. 3 endres § 7-36 syvende ledd (nytt fjerde ledd), slik at det kun kreves opplysning om transaksjoner med og mellom datterselskaper, og ikke om interngevinst på disse. Bestemmelsen er nærmere omtalt i kapittel 3.5.5.5.

Til § 7-37 første og annet ledd

Lovbestemmelsens første ledd er mer omfattende enn hva som følger av det konsoliderte regnskapsdirektivet artikkel 16 nr. 1 bokstav c, og endres slik at lovbestemmelsen ikke krever opplysninger om anskaffelskost.

Annet ledd foreslås opphevet som følge av krav i direktivets artikkel 16 nr. 3. Se nærmere omtale i kapittel 3.5.5.5.

Til § 7-38 annet ledd

Bestemmelsen foreslås opphevet som følge av krav i direktivets artikkel 16 nr. 3. Se nærmere omtale i kapittel 3.5.5.5.

§ 7-39 annet ledd og fjerde ledd

Bestemmelsens annet og fjerde ledd foreslås opphevet som følge av krav i direktivets artikkel 16 nr. 3. Se nærmere omtale i kapittel 3.5.5.5

Til § 7-40 fjerde ledd

Bestemmelsen foreslås opphevet som følge av krav i direktivets artikkel 16 nr. 3. Se nærmere omtale i kapittel 3.5.5.5.

Til § 7-42 første til tredje ledd

Bestemmelsene foreslås opphevet som følge av krav i direktivets artikkel 16. nr. 3. Se nærmere omtale i kapittel 3.5.5.5.

Til § 7-43 a

Bestemmelsen foreslås opphevet som følge av kravet i direktivets artikkel 16 nr. 3. Se nærmere omtale i kapittel 3.5.5.5.

Til § 7-44

Bestemmelsen foreslås opphevet som følge av krav i direktivets artikkel 16 nr. 3. se nærmere omtale i kapittel 3.5.5.5.

Til § 7-45

Lovbestemmelsen er slik den lyder mer omfattende enn hva som følger av det konsoliderte regnskapsdirektivets artikkel 16 nr. 1 bokstav e, og endres slik at den tilpasses denne direktivbestemmelsen. Bestemmelsen er nærmere omtalt i kapittel 3.5.5.5.

5.3 Til endringer i andre lover

Til endringen i lov 26. juni 1992 nr. 86 om tvangsfullbyrdelse § 10-6 annet ledd

Endringen innebærer en oppdatering av henvisning til verdipapirhandelloven.

Til endringen i lov 17. juni 2005 nr. 67 om betaling og innkreving av skatte- og avgiftskrav (skattebetalingsloven) § 15-14 første ledd bokstav b

Endringen innebærer en oppdatering av henvisning til verdipapirhandelloven.

Til endringen i lov 25. november 2011 nr. 44 om verdipapirfond (verdipapirfondloven) § 2-10 tredje og fjerde punktum

Innføringen av et nytt tredje punktum i bestemmelsen er en kodifisering av gjeldende praksis og medfører ingen materiell endring. Tidligere tredje punktum nytt fjerde punktum er samsvarende med verdipapirhandelloven § 10-22 første ledd siste punktum vedrørende agenters tilknytning til verdipapirforetak.

Til endringene i I lov 20. juni 2014 nr. 28 om forvaltning av alternative investeringsfond

Endringen i § 1-2 bokstav k er en følge av at bestemmelsene om profesjonell investor er flyttet fra verdipapirforskriften til nye bestemmelser i verdipapirhandelloven, og innebærer ingen materiell endring.

Endringen i § 1-2 bokstav l er en følge av at verdipapirhandelloven har fått en egen bestemmelse om klassifisering av ikke-profesjonelle kunder, og innebærer ingen materiell endring.

Endringen i § 7-3 er en følge av at bestemmelsen er delt opp slik at kravene til god forretningsskikk er flyttet til verdipapirhandelloven § 10-9 og kravene til vurdering av egnethet er flyttet til verdipapirhandelloven § 10-15.

Til endringen lov 10. april 2015 nr. 17 om finansforetak og finanskonsern § 20-20 annet ledd annet punktum

Endringen innebærer oppretting av en henvisningsfeil.

Til endringen i lov 17. juni 2016 nr. 30 om EØS-finanstilsyn § 7

Bestemmelsen oppheves. Paragraf 7 inneholdt endring i verdipapirhandelloven § 13-6a som nå er erstattet av verdipapirhandelloven § 17-1.

Tilråding

Finansdepartementet

tilrår:

At Deres Majestet godkjenner og skriver under et framlagt forslag til proposisjon til Stortinget om endringer i verdipapirhandelloven og regnskapsloven mv. (periodisk rapportering og direktivgjennomføring) og samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutninger nr. 293/2015 og nr. 39/2016 om innlemmelse av direktiv 2013/34/EU og direktiv 2014/95/EU.

Vi HARALD, Norges Konge,

stadfester:

Stortinget blir bedt om å gjøre vedtak til lov om endringer i verdipapirhandelloven og regnskapsloven mv. (periodisk rapportering og direktivgjennomføring) og samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutninger nr. 293/2015 og nr. 39/2016 om innlemmelse av direktiv 2013/34/EU og direktiv 2014/95/EU i samsvar med et vedlagt forslag.

A Forslag
til lov om endringer i verdipapirhandelloven og regnskapsloven mv. (periodisk rapportering og direktivgjennomføring)

I

I lov 26. juni 1992 nr. 86 om tvangsfullbyrdelse gjøres følgende endring:

§ 10-6 annet ledd første punktum skal lyde:

Når verdipapirforetaket får ansvar overfor kjøperen etter verdipapirhandelloven § 16-1, kan foretaket søke regress hos dem som har fått utbetalt noe av kjøpesummen såfremt ansvaret ikke skyldes forhold på foretakets side.

II

I lov 17. juli 1998 nr. 56 om årsregnskaper m.v. gjøres følgende endringer:

Ny § 1-10 skal lyde:

§ 1-10 Vesentlig opplysning

En opplysning er vesentlig dersom utelatelsen eller feil i slike opplysninger med rimelighet kan forventes å påvirke beslutninger som brukere tar på grunnlag av foretakets årsregnskap. Enkeltposters vesentlighet skal vurderes i sammenheng med andre tilsvarende poster.

§ 3-2 femte ledd skal lyde:

Et morselskap kan unnlate å utarbeide konsernregnskap hvis samtlige av selskapets datterselskaper både hver for seg og samlet er av uvesentlig betydning, eller samtlige av foretakets datterforetak kan utelates fra konsolidering etter § 3-8.

§ 3-3 b annet ledd nr. 8 skal lyde:

8. vedtektsbestemmelser og fullmakter som gir styret adgang til å beslutte at foretaket skal kjøpe tilbake eller utstede egne aksjer eller egenkapitalvis,

§ 3-3 b annet ledd ny nr. 9 skal lyde:

9. en beskrivelse av foretakets retningslinjer for likestilling og mangfold med hensyn til for eksempel alder, kjønn og utdannings- og yrkesbakgrunn for sammensetning av styre, ledelses- og kontrollorganer og deres eventuelle underutvalg. Mål for retningslinjene, hvordan de har blitt gjennomført og virkningen av dem i rapporteringsperioden skal opplyses. Hvis foretaket ikke har slike retningslinjer, skal dette begrunnes.

§ 3-3 c første til sjette ledd skal lyde:

§ 3-3 c Redegjørelse om samfunnsansvar

Store foretak skal utarbeide en redegjørelse om samfunnsansvar som minst omhandler miljø, sosiale forhold, arbeidsmiljø, likestilling og ikke-diskriminering, overholdelse av menneskerettigheter og bekjempelse av korrupsjon og bestikkelser. Opplysningene skal gis i det omfang som er nødvendig for å forstå foretakets utvikling, resultat, stilling og konsekvenser av foretakets virksomhet.

Redegjørelsen skal minst inneholde:

  • a) en beskrivelse av foretakets forretningsmodell,

  • b) en beskrivelse av foretakets retningslinjer for håndtering av forhold som nevnt i første ledd første punktum, herunder gjennomførte aktsomhetsvurderinger,

  • c) virkninger av retningslinjene,

  • d) de vesentlige risikoene knyttet til foretakets virksomhet som omhandler forhold som nevnt i første ledd første punktum. Der det er relevant og vesentlig, skal det opplyses om forretningsforbindelser, produkter eller tjenester som kan forventes å ha negativ påvirkning på forhold som nevnt i første ledd første punktum, samt hvordan foretaket håndterer disse risikoene,

  • e) resultatindikatorer som er relevante for foretakets virksomhet.

Dersom foretaket ikke har retningslinjer for håndtering av forhold som nevnt i første ledd første punktum skal dette begrunnes.

Redegjørelsen skal ved behov inneholde henvisninger og tilleggsforklaringer til størrelser som er oppført i årsregnskapet.

Opplysninger om fremtidig utvikling eller forhold som det forhandles om, kan utelates fra redegjørelsen dersom styret mener at offentliggjøring vil være til alvorlig skade for foretakets forretningsmessige situasjon, forutsatt at en slik utelatelse ikke vil være til hinder for foretakets utvikling, resultat, stilling og konsekvenser av dets virksomhet.

Redegjørelse etter denne paragrafen kan utarbeides i samsvar med et rammeverk for slik rapportering fastsatt nasjonalt, av den Europeiske Union eller av et annet organ. Dersom utarbeidelsen er i samsvar med et slikt rammeverk, skal det opplyses om hvilket rammeverk som er benyttet. Departementet kan i forskrift fastsette nærmere krav til slik rapportering, herunder krav om at det skal gis tilleggsopplysninger i foretakets årsberetning.

Nåværende § 3-3 c fjerde til syvende ledd blir nye syvende til tiende ledd, hvor åttende ledd skal lyde:

Redegjørelse etter denne paragrafen skal gis i årsberetningen eller i annet offentlig tilgjengelig dokument. Dersom redegjørelsen gis i annet offentlig tilgjengelig dokument, og foretaket har plikt til å levere årsberetning, skal det opplyses i årsberetningen hvor dokumentet finnes offentlig tilgjengelig. Redegjørelsen skal gis senest samtidig med avgivelse av årsberetningen.

§ 3-8 første ledd nytt annet punktum skal lyde:

Et datterselskap kan utelates fra konsolidering hvis det er særlig vanskelig og uforholdsmessig kostbart å hente inn informasjon om datterselskapet innen en rimelig frist, eller det foreligger alvorlige og langvarige begrensninger som i vesentlig grad er til hinder for morforetakets utøvelse av sine rettigheter.

§ 5-4 annet ledd nytt annet punktum skal lyde:

Distribusjonsutgifter inngår ikke i anskaffelseskost ved tilvirkning.

Nåværende annet ledd annet punktum blir nytt tredje punktum.

§ 5-6 skal lyde:

§ 5-6 Forskning og utvikling

Utgifter til egen forskning skal kostnadsføres. Utgifter til egen utvikling kan kostnadsføres.Balanseførte utviklingsutgifter skal vurderes etter vurderingsregelen for anleggsmidler i § 5-3. Dersom den økonomiske levetiden for balanseførte utviklingsutgifter ikke kan anslås pålitelig, skal balanseførte utviklingsutgifter avskrives over maksimalt ti år.

§ 5-7 nytt tredje og fjerde punktum skal lyde

Dersom den økonomiske levetiden for goodwill ikke kan anslås pålitelig, skal goodwill avskrives over maksimalt ti år. Nedskriving av goodwill skal ikke reverseres.

§ 6-1 første ledd nr. 19 til 21 skal lyde:

  • 19 Resultatfør skattekostnad

  • 20 Skattekostnad

  • 21 Årsresultat

§ 6-1 første ledd nåværende nr. 22 til 24 oppheves.

§ 6-1 a første ledd nr. 14 til 16 skal lyde:

  • 14. Resultat før skattekostnad

  • 15. Skattekostnad

  • 16. Årsresultat

§ 6-1 a første ledd 17 til 19 oppheves.

§ 6-2 første ledd post A. Anleggsmidler I. nr. 1 skal lyde:

  • 1. Utvikling

§ 6-3 første ledd skal lyde:

Når den regnskapspliktiges forhold tilsier det, skal det i resultatregnskap og balanse foretas en ytterligere oppdeling av poster, tilføyelser av poster og tilføyelse av delsummer som ikke inngår i oppstillingsplanene.

Ny § 7-1 a skal lyde:

§ 7-1 a Rekkefølge

Noteopplysninger for poster i balanse og resultatregnskap skal ha samme rekkefølge som postene i oppstillingen for balanse og resultatregnskap.

Ny § 7-7 a skal lyde:

§ 7-7 a Bruttopresentasjon

Det skal opplyses om bruttobeløp for eiendeler og forpliktelser, samt inntekter og kostnader som presenteres netto i resultat- eller balanseoppstilling.

Ny § 7-7 b skal lyde:

§ 7-7 b Hendelser etter balansedagen

Det skal opplyses om arten og den økonomiske virkningen av vesentlige hendelser som har inntruffet etter balansedagen, og som ikke er regnskapsført i resultatregnskap eller balanse.

§ 7-35 første ledd skal lyde:

Det skal gis opplysninger om anvendte regnskapsprinsipper.

§ 7-35 nåværende tredje ledd blir nytt annet ledd.

§ 7-35 annet og fjerde ledd oppheves.

§ 7-36 Konsern, tilknyttet selskap m.v. skal lyde:

Regnskapspliktig som er datterselskap, skal opplyse om foretaksnavn og forretningskontor for morselskap som utarbeider konsernregnskap der den regnskapspliktige inngår i konsolideringen.

Dersom datterselskap er utelatt fra konsolideringen etter § 3-8, skal dette opplyses og begrunnes.

For investering som regnskapsføres etter egenkapitalmetoden, skal det opplyses om anskaffelseskost og balanseført egenkapital på anskaffelsestidspunktet. For hver investering skal det opplyses om inngående balanse, inntektsført resultat, andre endringer i løpet av året og utgående balanse. Det skal opplyses om merverdier og goodwill samt avskriving av merverdier og goodwill.

Morselskap som ikke utarbeider konsernregnskap, skal opplyse om transaksjoner med datterselskaper og interngevinst på disse.

For fordringer, annen langsiktig gjeld og kortsiktig gjeld skal det angis det samlede beløp som gjelder foretak i samme konsern, tilknyttet selskap og felles kontrollert virksomhet. § 6-6 annet ledd om sammenligningstall gjelder tilsvarende.

Det skal opplyses om samlet forpliktelse i form av pantstillelse, annen sikkerhetsstillelse og garantier til fordel for foretak i samme konsern.

§ 7-37 første ledd skal lyde:

For hver kategori av finansielle instrumenter og varederivater som er vurdert etter § 5-8, skal det opplyses om virkelig verdi og periodens resultatførte verdiendring. Det skal i tillegg gis opplysninger om vesentlige opplysninger som ligger til grunn for vurderingen.

§ 7-37 annet ledd oppheves.

§ 7-38 annet ledd oppheves.

Nåværende § 7-38 tredje ledd blir nytt annet ledd.

§ 7-39 annet og fjerde ledd oppheves. Nåværende tredje og femte ledd blir nye annet og tredje ledd.

§ 7-40 fjerde ledd oppheves.

§ 7-42 første til tredje ledd oppheves.

Nåværende fjerde til sjette ledd blir nye første til tredje ledd.

§ 7-43 a og § 7-44 oppheves.

§ 7-45 skal lyde:

§ 7-45 Lån og sikkerhetsstillelse til ledende personer, aksjeeiere m.v.

Det skal opplyses om samlede lån til og samlet sikkerhetsstillelse til fordel for medlemmer av styret med angivelse av rentesats, hovedvilkår og eventuelle tilbakebetalte, avskrevne eller frafalte beløp. Det samme gjelder for medlemmer av annet administrasjons-, ledelses- eller kontrollorgan.

III

I lov 17. juni 2005 nr. 67 om betaling og innkreving av skatte- og avgiftskrav gjøres følgende endring:

§ 5-14 første ledd bokstav b skal lyde:

  • b) verdipapirforetak (jf. verdipapirhandelloven § 2-7 første ledd) og andre som har penger til forvaltning, og

IV

I lov 29. juni 2007 nr. 75 om verdipapirhandel gjøres følgende endringer:

§ 2-4 femte ledd og sjette ledd skal lyde:

(5) Med sertifikater menes finansielle instrumenter som nevnt i verdipapirmarkedsforordningen artikkel 2 nr. 1 punkt 27, jf. § 8-1.

(6) Med strukturerte finansielle produkter menes finansielle instrumenter som nevnt i verdipapirmarkedsforordningen artikkel 2 nr. 1 punkt 28, jf. § 8-1.

§ 2-7 femte ledd skal lyde:

Med multilateral handelsfasilitet eller MHF menes et multilateralt system som legger til rette for kobling i systemet av flere tredjeparters kjøps- og salgsinteresser i finansielle instrumenter i samsvar med objektive handelsregler, slik at det kan inngås bindende handel.

§ 3-8 annet ledd nr. 2 skal lyde:

2. transaksjoner som inngås eller handelsordre som inngis i tilknytning til enhver form for villedende atferd, eller

§ 5-4 skal lyde:

(1) §§ 5-5 til 5-10 gjelder for utstedere av omsettelige verdipapirer som er opptatt til handel på regulert marked når Norge er hjemstat etter bestemmelsen her.

(2) Norge er hjemstat for utsteder fra EØS som har forretningskontor her, dersom utsteder

1. har utstedt aksjer, eller

2. har utstedt gjeldsinstrumenter hvis pålydende verdi per enhet er mindre enn 1 000 euro, eller tilsvarende verdi i annen valuta.

(3) Norge er hjemstat for utsteder fra land utenfor EØS som har utstedt omsettelige verdipapirer som nevnt i annet ledd nr. 1 eller 2, dersom verdipapirene er opptatt til handel på norsk regulert marked og utsteder har valgt Norge som hjemstat frem til ny hjemstat er valgt og offentliggjort etter femte og sjette ledd.

(4) Norge er hjemstat for utsteder som ikke er omfattet av annet og tredje ledd, dersom utsteder har valgt Norge som hjemsted. Slik usteder må enten ha forretningskontor i Norge eller ha sine omsettelige verdipapirer opptatt til handel på norsk regulert marked.Valget av Norge som hjemstat etter denne bestemmelsen skal gjelde i minst tre år, med mindre de omsettelige verdipapirene ikke lenger er opptatt til handel på regulert marked eller ny hjemstat er valgt og offentliggjort etter femte og sjette ledd.

(5) Utsteder som nevnt i tredje og fjerde ledd som ikke lenger har verdipapirer tatt opp til handel på norsk regulert marked, men som har sine verdipapirer tatt opp til handel på regulert marked i en eller flere andre EØS-stater, kan velge ny hjemstat blant en av disse statene eller den staten der utsteder har sitt forretningskontor i EØS

(6) Utsteder skal offentliggjøre sin hjemstat etter annet til femte ledd på samme måte som nevnt i § 5-12. I tillegg skal utsteder opplyse om sin hjemstat til tilsynsmyndighetene i hjemstaten, vertsstaten eller vertsstatene og staten der utsteder har sitt forretningskontor i EØS.

(7) Dersom utstedere som nevnt i tredje og fjerde ledd ikke offentliggjør sin hjemstat innen en frist på tre måneder fra datoen utsteders omsettelige verdipapirer første gang blir opptatt til notering på et regulert marked, skal utsteder ha Norge som hjemstat frem til et eventuelt etterfølgende valg av en annen EØS-stat har blitt offentliggjort av utsteder.

(8) Norge er vertsstat for utsteder med annen EØS-stat som hjemstat hvis omsettelige verdipapirer er opptatt til handel på norsk regulert marked. Utstedere med Norge som vertsstat skal følge hjemstatens lovgivning for så vidt gjelder forholdene regulert i §§ 5-5 til 5-10.

(9) §§ 5-5 til 5-10 gjelder ikke for stat, regional eller lokal myndighet i stat, internasjonalt offentlig organ eller organisasjon som minst en EØS-stat er medlem i, EØS-sentralbank og Den europeiske sentralbank, samt Det europeiske finansielle stabiliseringsfond og tilsvarende ordninger opprettet for å tilby midlertidig finansiell bistand til stater som har euro som valuta. §§ 5-5 til 5-10 gjelder heller ikke for utsteder som bare utsteder gjeldsinstrumenter hvis pålydende er minst 100 000 euro eller tilsvarende beløp i annen valuta, eller for utstedere av verdipapirfondsandeler. Departementet kan i forskrift gjøre ytterligere unntak fra §§ 5-5 til 5-10, samt gi regler om lovens anvendelse for verdipapirfond.

(10) Dersom ikke annet fremgår av den enkelte bestemmelse, gjelder §§ 5-5 til 5-14 og regler fastsatt i medhold av disse bestemmelsene tilsvarende for egenkapitalbevis så langt det passer.

(11) Departementet kan fastsette nærmere bestemmelser om virkeområde i forskrift, herunder regler om offentliggjøring av valg av hjemstat etter fjerde ledd

§ 5-5 første ledd tredje punktum skal lyde:

Utstederen skal sørge for at årsrapporten forblir offentlig i minst ti år.

§ 5-5 åttende ledd første punktum skal lyde:

(8) Departementet kan i forskrift fastsette regler om innhold, utarbeidelse, offentliggjøringog rapporteringsformatfor årsrapport og om ansvarlige personer som nevnt i annet ledd nr. 3.

§ 5-6 første ledd tredje punktum skal lyde:

Utsteder skal sørge for at halvårsårsrapport forblir offentlig i minst ti år.

§ 5-6 sjette ledd andre punktum skal lyde:

Departementet kan i forskrift fastsette krav om ytterligere delårsrapportering, inkludert delårsregnskaper, samt om innhold, avleggelse og offentliggjøring av delårsregnskaper.

I § 5-8 oppheves fjerde og sjette ledd.

Nåværende femte ledd blir nytt fjerde ledd.

§ 5-9 sjette ledd første punktum skal lyde:

(6) Aksjeutsteder kan bruke elektronisk kommunikasjon når meldinger, varsler, informasjon, dokumenter, underretninger og lignende skal gis til en aksjeeier, dersom aksjeeier uttrykkelig har godtatt dette.

§ 5-12 femte ledd nytt annet punktum skal lyde:

Departementet kan fastsette forskrifter om tilknytning til et felles europeisk tilknytningspunkt for offisielt utpekte lagringsmekanismer for lagringspliktig informasjon.

Overskriften til § 8-1 skal lyde:

Verdipapirmarkedsforordningen

§ 9-10 tredje ledd skal lyde:

Personer som nevnt i første ledd i et verdipapirforetak som er å anse som vesentlig vurdert ut fra størrelse, intern organisering og virksomhetens art, omfang og kompleksitet, kan kun inneha én av følgende kombinasjoner av stillinger og verv samtidig:

  • 1. én stilling som daglig leder kombinert med to styreverv,

  • 2. fire styreverv.

§ 9-14 første ledd annet punktum skal lyde:

Det samme gjelder etter mottak av opplysninger som angitt i tredje ledd.

§ 9-14 annet ledd første punktum skal lyde:

Finanstilsynet skal vurdere meldingen innen 60 virkedager, regnet fra det tidspunktet Finanstilsynet har bekreftet mottak av meldingen og opplysninger som angitt i § 9-3 tredje ledd.

§ 9-20 skal lyde:

Departementet kan i forskrift gi regler om klagebehandling.

§ 9-21 nytt annet og tredje ledd skal lyde:

(2) Verdipapirforetak som har tillatelse til å yte investeringstjenester, kan yte slike tjenester i annen EØS-stat etter reglene i § 9-33.

(3) Verdipapirforetak kan etter tillatelse fra Finanstilsynet​ etablere filial eller datterselskap utenfor EØS-området.

Nåværende tredje ledd blir nytt fjerde ledd.

V

I lov 25. november 2011 nr. 44 om verdipapirfond gjøres følgende endringer:

§ 2-10 nytt tredje punktum skal lyde:

Agenten kan være tilknyttet bare ett forvaltningsselskap.

Nåværende tredje punktum blir nytt fjerde punktum og skal lyde:

Bestemmelsene gitt i eller i medhold av verdipapirhandelloven § 10-22 annet til fjerde ledd gjelder tilsvarende så langt de passer.

VI

I lov 20. juni 2014 nr. 28 om forvaltning av alternative investeringsfond gjøres følgende endringer.

§ 1-2 bokstav k skal lyde:

k) profesjonell investor: profesjonell kunde som nevnt i verdipapirhandelloven § 10-6, eller kunde som behandles som profesjonell etter verdipapirhandelloven § 10-7, jf. § 10-8

§ 1-2 bokstav l skal lyde:

l) ikke-profesjonell investor: ikke-profesjonell kunde som nevnt i verdipapirhandelloven § 10-7.

§ 7-3 første ledd skal lyde:

Ved markedsføring av alternative investeringsfond til ikke-profesjonelle investorer skal krav til vurdering av egnethet som nevnt i verdipapirhandelloven § 10-15 første ledd med tilhørende forskrifter overholdes.

VII

I lov 10. april 2015 nr. 17 om finansforetak og finanskonsern skal § 20-20 annet ledd annet punktum lyde:

Erverv av aksjer eller egenkapitalbevis som følge av krisetiltak gir ikke tilbudsplikt etter verdipapirhandelloven kapittel 6.

VIII

I lov 17. juni 2016 nr. 30 om EØS-finanstilsyn gjøres følgende endring:

I § 7 oppheves ny § 13-6 a i nr 1 om endringer i lov 29. juni 2007 om verdipapirhandel.

IX

  • 1. Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. De ulike deler av loven kan settes i kraft til ulik tid.

  • 2. Departementet kan gi nærmere overgangsregler.

B Forslag
til vedtak om samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutninger nr. 293/2015 og nr. 39/2016 om innlemmelse av direktiv 2013/34/EU og direktiv 2014/95/EU

Stortinget samtykker til godkjenning av EØS-komiteens beslutninger nr. 293/2015 og nr. 39/2016 om innlemmelse i EØS-avtalen av direktiv 2013/34/EU og direktiv 2014/95/EU.

1 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2013/34/EU av 26. juni 2013 om årsregnskaper, konsernregnskaper og tilhørende rapporter for visse typer foretak, om endring av europaparlaments- og rådsdirektiv 2006/43/EF og om oppheving av rådsdirektiv 78/660/EØF og 83/349/EØF

EUROPAPARLAMENTET OG RÅDET FOR DEN EUROPEISKE UNION HAR –

under henvisning til traktaten om Den europeiske unions virkemåte, særlig artikkel 50 nr. 1,

under henvisning til forslag fra Europakommisjonen,

etter oversending av utkast til regelverksakt til de nasjonale parlamentene,

under henvisning til uttalelse fra Den europeiske økonomiske og sosiale komité

EUT C 181 av 21.6.2012, s. 84.

,

i samsvar med den ordinære regelverksprosedyren

Europaparlamentets holdning av 12. juni 2013 (ennå ikke offentliggjort i EUT) og rådsbeslutning av 20. juni 2013.

og

ut fra følgende betraktninger:

VEDTATT DETTE DIREKTIVET:

Kapittel 1

Virkeområde, definisjoner og kategorier av foretak og konserner

Artikkel 1

Virkeområde

Artikkel 2

Definisjoner

I dette direktivet menes med

Artikkel 3

Kategorier av foretak og konserner

Kapittel 2

Alminnelige bestemmelser og prinsipper

Artikkel 4

Alminnelige bestemmelser

Artikkel 5

Generelle opplysninger

Dokumentet som inneholder finansregnskapet, skal angi navnet på foretaket og opplysningene som kreves i artikkel 5 bokstav a) og b) i direktiv 2009/101/EF.

Artikkel 6

Generelle prinsipper for finansiell rapportering

Artikkel 7

Alternativt målegrunnlag for anleggsmidler til verdiregulerte beløp

Artikkel 8

Alternativt målegrunnlag for virkelig verdi

Kapittel 3

Balanse og resultatregnskap

Artikkel 9

Alminnelige bestemmelser om balansen og resultatregnskapet

Artikkel 10

Oppstilling av balansen

Ved oppstilling av balansen skal medlemsstatene fastsette at en av eller begge oppstillingsplanene fastsatt i vedlegg III og IV benyttes. Dersom en medlemsstat fastsetter at begge oppstillingsplanene kan benyttes, skal den tillate foretakene å velge mellom dem.

Artikkel 11

Alternativ oppstilling av balansen

Medlemsstatene kan tillate eller kreve at foretak eller visse kategorier av foretak fører opp poster på grunnlag av et skille mellom kortsiktige og langsiktige poster i en annen oppstillingsplan enn den som er fastsatt i vedlegg III og IV, forutsatt at innholdet i opplysningene som gis, minst tilsvarer det som ellers kreves i vedlegg III og IV.

Artikkel 12

Særlige bestemmelser for visse poster i balansen

Artikkel 13

Oppstilling av resultatregnskapet

Artikkel 14

Forenklinger for små og mellomstore foretak

Kapittel 4

Noter til finansregnskapet

Artikkel 15

Alminnelige bestemmelser om notene til finansregnskapet

Når notene til balansen og resultatregnskapet framlegges i samsvar med dette kapittelet, skal notene framlegges i samme rekkefølge som postene er oppført i balansen og resultatregnskapet.

Artikkel 16

Innhold i notene til finansregnskapet for alle foretak

Artikkel 17

Tilleggsopplysninger for mellomstore og store foretak og foretak av allmenn interesse

Artikkel 18

Tilleggsopplysninger for store foretak og foretak av allmenn interesse

Kapittel 5

Årsberetning

Artikkel 19

Årsberetningens innhold

Artikkel 20

Erklæring om foretaksstyring

Kapittel 6

Konsernregnskaper og konsoliderte årsberetninger

Artikkel 21

Virkeområde for konsernregnskapet og den konsoliderte årsberetningen

I henhold til dette kapittelet skal et morforetak og alle dets datterforetak utgjøre foretak som skal inngå i konsolideringen, dersom morforetaket er et foretak som samordningstiltakene fastsatt ved dette direktivet får anvendelse på i henhold til artikkel 1 nr. 1.

Artikkel 22

Kravet om utarbeiding av konsernregnskap

Artikkel 23

Unntak fra konsolidering

Artikkel 24

Utarbeidelse av konsernregnskaper

Artikkel 25

Virksomhetssammenslutninger innenfor et konsern

Artikkel 26

Forholdsmessig konsolidering

Artikkel 27

Anvendelse av egenkapitalmetoden for assosierte foretak

Artikkel 28

Noter til konsernregnskapet

Artikkel 29

Konsolidert årsberetning

Kapittel 7

Offentliggjøring

Artikkel 30

Generelt krav om offentliggjøring

Artikkel 31

Forenklinger for små og mellomstore foretak

Artikkel 32

Andre krav om offentliggjøring

Artikkel 33

Ansvar og forpliktelse med hensyn til utarbeiding og offentliggjøring av finansregnskapet og årsberetningen

Kapittel 8

Revisjon

Artikkel 34

Generelt krav

Artikkel 35

Endring av direktiv 2006/43/EF med hensyn til revisjonsberetningen

I direktiv 2006/43/EF skal artikkel 28 lyde:

«Artikkel 28
Revisjonsberetning

Kapittel 9

Bestemmelser om unntak og begrensninger i unntak

Artikkel 36

Unntak for svært små foretak

Artikkel 37

Unntak for datterforetak

Med forbehold for bestemmelsene i direktiv 2009/101/EF og 2012/30/EF skal medlemsstatene ikke være pålagt å anvende bestemmelsene i dette direktivet vedrørende innhold, revisjon og offentliggjøring av årsregnskaper og årsberetninger på foretak som hører inn under nasjonal rett og er datterforetak, dersom følgende vilkår er oppfylt:

Artikkel 38

Foretak som er deltakere med ubegrenset ansvar i andre foretak

Artikkel 39

Unntak med hensyn til resultatregnskap for morforetak som utarbeider konsernregnskaper

Medlemsstatene skal ikke være pålagt å anvende bestemmelsene i dette direktivet om revisjon og offentliggjøring av resultatregnskapet på foretak som hører inn under nasjonal rett og er morforetak, dersom følgende vilkår er oppfylt:

Artikkel 40

Begrensning av unntak for foretak av allmenn interesse

Med mindre det er uttrykkelig fastsatt i dette direktivet, skal medlemsstatene ikke la forenklingene og unntakene fastsatt i dette direktivet gjelde for foretak av allmenn interesse. Et foretak av allmenn interesse skal behandles som et stort foretak uavhengig av dets nettoomsetning, balansesum og gjennomsnittlig antall ansatte i løpet av regnskapsåret.

Kapittel 10

Rapportering om betalinger til offentlige myndigheter

Artikkel 41

Definisjoner vedrørende rapportering om betalinger til offentlige myndigheter

I dette kapittelet menes med

Artikkel 42

Foretak som er pålagt å rapportere om betalinger til offentlige myndigheter

Artikkel 43

Rapportens innhold

Artikkel 44

Konsolidert rapport om betalinger til offentlige myndigheter

Artikkel 45

Offentliggjøring

Artikkel 46

Likeverdighetskriterier

Artikkel 47

Anvendelse av likeverdighetskriterier

Kommisjonen skal gis myndighet til å vedta gjennomføringsrettsakter som fastsetter hvilke av tredjelands rapporteringskrav den, etter anvendelse av likeverdighetskriteriene fastsatt i samsvar med artikkel 46, anser som likeverdige med kravene i dette kapittelet. Disse gjennomføringsrettsaktene skal vedtas etter framgangsmåten med undersøkelsesprosedyre nevnt i artikkel 50 nr. 2.

Artikkel 48

Gjennomgåelse

Kommisjonen skal gjennomgå og rapportere om gjennomføringen og effektiviteten av dette kapittelet, særlig med hensyn til omfanget og overholdelsen av rapporteringspliktene og reglene for rapportering på prosjektbasis.

Gjennomgåelsen skal ta hensyn til den internasjonale utviklingen, særlig i forbindelse med økt innsyn i betalinger til offentlige myndigheter, vurdere innvirkningen av andre internasjonale ordninger og vurdere virkningene med hensyn til konkurranseevne og sikker energiforsyning. Den skal ferdigstilles senest 21. juli 2018.

Rapporten skal framlegges for Europaparlamentet og Rådet, eventuelt sammen med et forslag til regelverk. Rapporten skal vurdere om rapporteringskravene bør utvides til å omfatte andre industrisektorer, og om rapporten om betalinger til offentlige myndigheter bør revideres. Rapporten skal også vurdere hvorvidt det bør kreves tilleggsopplysninger om gjennomsnittlig antall ansatte, bruk av underleverandører og eventuelle økonomiske sanksjoner som er ilagt av et land.

I tillegg skal rapporten analysere muligheten for å innføre en plikt for alle utstedere fra Unionen til å gjennomføre en aktsomhetsvurdering når de anskaffer mineraler, for å sikre at forsyningskjeden ikke har noen tilknytning til parter i en konflikt og følger EITI- og OECD-anbefalingene om ansvarlig forvaltning av forsyningskjeden.

Kapittel 11

Sluttbestemmelser

Artikkel 49

Utøvelse av delegert myndighet

Artikkel 50

Komitéprosedyre

Artikkel 51

Sanksjoner

Medlemsstatene skal fastsette sanksjoner som får anvendelse ved overtredelse av nasjonale bestemmelser vedtatt i henhold til dette direktivet, og skal treffe alle nødvendige tiltak for å sikre at disse sanksjonene håndheves. De fastsatte sanksjonene skal være virkningsfulle, stå i forhold til overtredelsen og virke avskrekkende.

Artikkel 52

Oppheving av direktiv 78/660/EØF og 83/349/EØF

Direktiv 78/660/EØF og 83/349/EØF oppheves.

Henvisninger til de opphevede direktivene skal forstås som henvisninger til dette direktivet og leses som angitt i sammenligningstabellen i vedlegg VII.

Artikkel 53

Innarbeiding i nasjonal lovgivning

Artikkel 54

Ikrafttredelse

Dette direktivet trer i kraft den 20. dagen etter at det er kunngjort i Den europeiske unions tidende.

Artikkel 55

Adressater

Dette direktivet er rettet til medlemsstatene.

Utferdiget i Brussel 26. juni 2013.

For Europaparlamentet

For Rådet

M. SCHULZ

A. SHATTER

President

Formann

Vedlegg I

Foretakstyper nevnt i artikkel 1 nr. 1 bokstav a)

Vedlegg II

Foretakstyper nevnt i artikkel 1 nr. 1 bokstav b)

Vedlegg III

Horisontal oppstillingsplan for balansen i samsvar med artikkel 10

Eiendeler

Egenkapital og forpliktelser

Vedlegg IV

Vertikal oppstillingsplan for balansen i samsvar med artikkel 10

Vedlegg V

Oppstillingsplan for resultatregnskapet – etter kostnadenes art, som fastsatt i artikkel 13

Vedlegg VI

Oppstillingsplan for resultatregnskapet – etter kostnadenes funksjon, som fastsatt i artikkel 13

Vedlegg VII

Sammenligningstabell

Direktiv 78/660/EØF

Direktiv 83/349/EØF

Dette direktivet

Artikkel 1 nr. 1 første ledd innledende tekst

Artikkel 1 nr. 1 bokstav a)

Artikkel 1 nr. 1 første ledd strekpunkt 1–27

Vedlegg I

Artikkel 1 nr. 1 annet ledd

Artikkel 1 nr. 1 bokstav b)

Artikkel 1 nr. 1 annet ledd bokstav a)–aa)

Vedlegg II

Artikkel 1 nr. 1 tredje ledd

Artikkel 1 nr. 2

Artikkel 2 nr. 1

Artikkel 4 nr. 1

Artikkel 2 nr. 2

Artikkel 4 nr. 2

Artikkel 2 nr. 3

Artikkel 4 nr. 3

Artikkel 2 nr. 4

Artikkel 4 nr. 3

Artikkel 2 nr. 5

Artikkel 4 nr. 4

Artikkel 2 nr. 6

Artikkel 4 nr. 5

Artikkel 3

Artikkel 9 nr. 1

Artikkel 4 nr. 1

Artikkel 9 nr. 2

Artikkel 4 nr. 2

Artikkel 9 nr. 3

Artikkel 4 nr. 3

Artikkel 9 nr. 3

Artikkel 4 nr. 4

Artikkel 9 nr. 5

Artikkel 4 nr. 5

Artikkel 4 nr. 6

Artikkel 6 nr. 1 bokstav h) og artikkel 6 nr. 3

Artikkel 5 nr. 1

Artikkel 5 nr. 2

Artikkel 2 nr. 14

Artikkel 5 nr. 3

Artikkel 2 nr. 15

Artikkel 6

Artikkel 9 nr. 6

Artikkel 7

Artikkel 6 nr. 1 bokstav g)

Artikkel 8

Artikkel 10

Artikkel 9 bokstav A

Vedlegg III bokstav A

Artikkel 9 bokstav B

Vedlegg III bokstav B

Artikkel 9 bokstav C

Vedlegg III bokstav C

Artikkel 9 bokstav D

Vedlegg III bokstav D

Artikkel 9 bokstav E

Vedlegg III bokstav E

Artikkel 9 bokstav F

Forpliktelser

Artikkel 9 bokstav A

Egenkapital og forpliktelser

Vedlegg III bokstav A

Artikkel 9 bokstav B

Vedlegg III bokstav B

Artikkel 9 bokstav C

Vedlegg III bokstav C

Artikkel 9 bokstav D

Vedlegg III bokstav D

Artikkel 9 bokstav E

Artikkel 10

Vedlegg IV

Artikkel 10a

Artikkel 11

Artikkel 11 første ledd

Artikkel 3 nr. 2 og artikkel 14 nr. 1

Artikkel 11 annet ledd

Artikkel 11 tredje ledd

Artikkel 3 nr. 9 første ledd

Artikkel 12 nr. 1

Artikkel 3 nr. 10

Artikkel 12 nr. 2

Artikkel 3 nr. 9 annet ledd

Artikkel 12 nr. 3

Artikkel 3 nr. 11

Artikkel 13 nr. 1

Artikkel 12 nr. 1

Artikkel 13 nr. 2

Artikkel 12 nr. 2

Artikkel 14

Artikkel 16 nr. 1 bokstav d)

Artikkel 15 nr. 1

Artikkel 12 nr. 3

Artikkel 15 nr. 2

Artikkel 2 nr. 4

Artikkel 15 nr. 3 bokstav a)

Artikkel 17 nr. 1 bokstav a)

Artikkel 15 nr. 3 bokstav b)

Artikkel 15 nr. 3 bokstav c)

Artikkel 17 nr. 1 bokstav a) punkt i)

Artikkel 15 nr. 4

Artikkel 16

Artikkel 12 nr. 4

Artikkel 17

Artikkel 2 nr. 2

Artikkel 18

Artikkel 19

Artikkel 2 nr. 8

Artikkel 20 nr. 1

Artikkel 12 nr. 12 første ledd

Artikkel 20 nr. 2

Artikkel 12 nr. 12 annet ledd

Artikkel 20 nr. 3

Artikkel 12 nr. 12 tredje ledd

Artikkel 21

Artikkel 22 første ledd

Artikkel 13 nr. 1

Artikkel 22 annet ledd

Artikkel 13 nr. 2

Artikkel 23 post 1–15

Vedlegg V post 1–15

Artikkel 23 post 16–19

Artikkel 23 post 20 og 21

Vedlegg V post 16 og 17

Artikkel 24

Artikkel 25 post 1–13

Vedlegg VI post 1–13

Artikkel 25 post 14–17

Artikkel 25 post 18 og 19

Vedlegg VI post 14 og 15

Artikkel 26

Artikkel 27 første ledd innledende tekst

Artikkel 3 nr. 3

Artikkel 27 første ledd bokstav a) og c)

Artikkel 14 nr. 2 bokstav a) og b)

Artikkel 27 første ledd bokstav b) og d)

Artikkel 27 annet ledd

Artikkel 3 nr. 9 første ledd

Artikkel 28

Artikkel 2 nr. 5

Artikkel 29

Artikkel 30

Artikkel 31 nr. 1

Artikkel 6 nr. 1 innledende tekst og bokstav a)–f)

Artikkel 31 nr. 1a

Artikkel 6 nr. 5

Artikkel 31 nr. 2

Artikkel 4 nr. 4

Artikkel 32

Artikkel 6 nr. 1 bokstav i)

Artikkel 33 nr. 1 innledende tekst

Artikkel 7 nr. 1

Artikkel 33 nr. 1 bokstav a) og b) og annet og tredje ledd

Artikkel 33 nr. 1 bokstav c)

Artikkel 7 nr. 1

Artikkel 33 nr. 2 bokstav a) første ledd og artikkel 33 nr. 2 bokstav b), c) og d)

Artikkel 7 nr. 2

Artikkel 33 nr. 2 bokstav a) annet ledd

Artikkel 16 nr. 1 bokstav b)

Artikkel 33 nr. 3

Artikkel 7 nr. 3

Artikkel 33 nr. 4

Artikkel 16 nr. 1 bokstav b) punkt ii)

Artikkel 33 nr. 5

Artikkel 34

Artikkel 12 nr. 11 fjerde ledd

Artikkel 35 nr. 1 bokstav a)

Artikkel 6 nr. 1 bokstav i)

Artikkel 35 nr. 1 bokstav b)

Artikkel 12 nr. 5

Artikkel 35 nr. 1 bokstav c)

Artikkel 12 nr. 6

Artikkel 35 nr. 1 bokstav d)

Artikkel 17 nr. 1 bokstav b)

Artikkel 35 nr. 2

Artikkel 2 nr. 6

Artikkel 35 nr. 3

Artikkel 2 nr. 7

Artikkel 35 nr. 4

Artikkel 12 nr. 8 og artikkel 17 nr. 1 bokstav a) punkt vi)

Artikkel 36

Artikkel 37 nr. 1

Artikkel 12 nr. 11 første, tredje og femte ledd

Artikkel 37 nr. 2

Artikkel 12 nr. 11 første og annet ledd

Artikkel 38

Artikkel 39 nr. 1 bokstav a)

Artikkel 6 nr. 1 bokstav i)

Artikkel 39 nr. 1 bokstav b)

Artikkel 12 nr. 7 første ledd

Artikkel 39 nr. 1 bokstav c)

Artikkel 39 nr. 1 bokstav d)

Artikkel 12 nr. 7 annet ledd

Artikkel 39 nr. 1 bokstav e)

Artikkel 17 nr. 1 bokstav b)

Artikkel 39 nr. 2

Artikkel 2 nr. 6

Artikkel 40 nr. 1

Artikkel 12 nr. 9

Artikkel 40 nr. 2

Artikkel 41

Artikkel 12 nr. 10

Artikkel 42 første ledd

Artikkel 12 nr. 12 tredje ledd

Artikkel 42 annet ledd

Artikkel 42a nr. 1

Artikkel 8 nr. 1 bokstav a)

Artikkel 42a nr. 2

Artikkel 8 nr. 2

Artikkel 42a nr. 3

Artikkel 8 nr. 3

Artikkel 42a nr. 4

Artikkel 8 nr. 4

Artikkel 42a nr. 5

Artikkel 8 nr. 5

Artikkel 42a nr. 5a

Artikkel 8 nr. 6

Artikkel 42b

Artikkel 8 nr. 7

Artikkel 42c

Artikkel 8 nr. 8

Artikkel 42d

Artikkel 16 nr. 1 bokstav c)

Artikkel 42e

Artikkel 8 nr. 1 bokstav b)

Artikkel 42f

Artikkel 8 nr. 9

Artikkel 43 nr. 1 innledende tekst

Artikkel 16 nr. 1 innledende tekst

Artikkel 43 nr. 1 punkt 1)

Artikkel 16 nr. 1 bokstav a)

Artikkel 43 nr. 1 punkt 2) første ledd

Artikkel 17 nr. 1 bokstav g) første ledd

Artikkel 43 nr. 1 punkt 2) annet ledd

Artikkel 17 nr. 1 bokstav k)

Artikkel 43 nr. 1 punkt 3)

Artikkel 17 nr. 1 bokstav h)

Artikkel 43 nr. 1 punkt 4)

Artikkel 17 nr. 1 bokstav i)

Artikkel 43 nr. 1 punkt 5)

Artikkel 17 nr. 1 bokstav j)

Artikkel 43 nr. 1 punkt 6)

Artikkel 16 nr. 1 bokstav g)

Artikkel 43 nr. 1 punkt 7)

Artikkel 16 nr. 1 bokstav d)

Artikkel 43 nr. 1 punkt 7a)

Artikkel 17 nr. 1 bokstav p)

Artikkel 43 nr. 1 punkt 7b)

Artikkel 2 nr. 3 og artikkel 17 nr. 1 bokstav r)

Artikkel 43 nr. 1 punkt 8)

Artikkel 18 nr. 1 bokstav a)

Artikkel 43 nr. 1 punkt 9)

Artikkel 17 nr. 1 bokstav e)

Artikkel 43 nr. 1 punkt 10)

Artikkel 43 nr. 1 punkt 11)

Artikkel 17 nr. 1 bokstav f)

Artikkel 43 nr. 1 punkt 12)

Artikkel 17 nr. 1 bokstav d) første ledd

Artikkel 43 nr. 1 punkt 13)

Artikkel 16 nr. 1 bokstav e)

Artikkel 43 nr. 1 punkt 14) bokstav a)

Artikkel 17 nr. 1 bokstav c) punkt i)

Artikkel 43 nr. 1 punkt 14) bokstav b)

Artikkel 17 nr. 1 bokstav c) punkt ii)

Artikkel 43 nr. 1 punkt 15)

Artikkel 18 nr. 1 bokstav b) og

artikkel 18 nr. 3

Artikkel 43 nr. 2

Artikkel 43 nr. 3

Artikkel 17 nr. 1 bokstav d) annet ledd

Artikkel 44

Artikkel 45 nr. 1

Artikkel 17 nr. 1 bokstav g) annet ledd

Artikkel 28 nr. 3

Artikkel 45 nr. 2

Artikkel 18 nr. 2

Artikkel 46

Artikkel 19

Artikkel 46a

Artikkel 20

Artikkel 47 nr. 1 og 1a

Artikkel 30 nr. 1 og 2

Artikkel 47 nr. 2

Artikkel 31 nr. 1

Artikkel 47 nr. 3

Artikkel 31 nr. 2

Artikkel 48

Artikkel 32 nr. 1

Artikkel 49

Artikkel 32 nr. 2

Artikkel 50

Artikkel 17 nr. 1 bokstav o)

Artikkel 50a

Artikkel 50b

Artikkel 33 nr. 1 bokstav a)

Artikkel 50c

Artikkel 33 nr. 2

Artikkel 51 nr. 1

Artikkel 34 nr. 1

Artikkel 51 nr. 2

Artikkel 51 nr. 3

Artikkel 51a

Artikkel 35

Artikkel 52

Artikkel 53 nr. 2

Artikkel 3 nr. 13

Artikkel 53a

Artikkel 40

Artikkel 55

Artikkel 56 nr. 1

Artikkel 56 nr. 2

Artikkel 17 nr. 1 bokstav l), m) og n)

Artikkel 57

Artikkel 37

Artikkel 57a

Artikkel 38

Artikkel 58

Artikkel 39

Artikkel 59 nr. 1

Artikkel 9 nr. 7 bokstav a)

Artikkel 59 nr. 2–6 bokstav a)

Artikkel 9 nr. 7 bokstav a) og artikkel 27

Artikkel 59 nr. 6 bokstav b) og c)

Artikkel 9 nr. 7 bokstav b) og c)

Artikkel 59 nr. 7 og 8

Artikkel 9 nr. 7 bokstav a) og artikkel 27

Artikkel 59 nr. 9

Artikkel 27 nr. 9

Artikkel 60

Artikkel 60a

Artikkel 51

Artikkel 61

Artikkel 17 nr. 2

Artikkel 61a

Artikkel 62

Artikkel 55

Artikkel 1 nr. 1

Artikkel 22 nr. 1

Artikkel 1 nr. 2

Artikkel 22 nr. 2

Artikkel 2 nr. 1, 2 og 3

Artikkel 22 nr. 3, 4 og 5

Artikkel 3 nr. 1

Artikkel 22 nr. 6

Artikkel 3 nr. 2

Artikkel 2 nr. 10

Artikkel 4 nr. 1

Artikkel 21

Artikkel 4 nr. 2

Artikkel 5

Artikkel 6 nr. 1

Artikkel 23 nr. 2

Artikkel 6 nr. 2

Artikkel 3 nr. 8

Artikkel 6 nr. 3

Artikkel 3 nr. 9 annet ledd og artikkel 3 nr. 10 og 11

Artikkel 6 nr. 4

Artikkel 23 nr. 2

Artikkel 7 nr. 1

Artikkel 23 nr. 3

Artikkel 7 nr. 2

Artikkel 23 nr. 4

Artikkel 7 nr. 3

Artikkel 23 nr. 3 innledende tekst

Artikkel 8

Artikkel 23 nr. 5

Artikkel 9 nr. 1

Artikkel 23 nr. 6

Artikkel 9 nr. 2

Artikkel 10

Artikkel 23 nr. 7

Artikkel 11

Artikkel 23 nr. 8

Artikkel 12 nr. 1

Artikkel 22 nr. 7

Artikkel 12 nr. 2

Artikkel 22 nr. 8

Artikkel 12 nr. 3

Artikkel 22 nr. 9

Artikkel 13 nr. 1 og 2

Artikkel 2 nr. 16 og

artikkel 6 nr. 1 bokstav j)

Artikkel 13 nr. 2a

Artikkel 23 nr. 10

Artikkel 13 nr. 3

Artikkel 23 nr. 9

Artikkel 15

Artikkel 16

Artikkel 4

Artikkel 17 nr. 1

Artikkel 24 nr. 1

Artikkel 17 nr. 2

Artikkel 18

Artikkel 24 nr. 2

Artikkel 19

Artikkel 24 nr. 3 bokstav a)–e)

Artikkel 20

Artikkel 21

Artikkel 24 nr. 4

Artikkel 22

Artikkel 24 nr. 5

Artikkel 23

Artikkel 24 nr. 6

Artikkel 24

Artikkel 25 nr. 1

Artikkel 6 nr. 1 bokstav b)

Artikkel 25 nr. 2

Artikkel 4 nr. 4

Artikkel 26 nr. 1

Artikkel 24 nr. 7

Artikkel 26 nr. 2

Artikkel 26 nr. 3

Artikkel 6 nr. 1 bokstav j)

Artikkel 27

Artikkel 24 nr. 8

Artikkel 28

Artikkel 24 nr. 9

Artikkel 29 nr. 1

Artikkel 24 nr. 10

Artikkel 29 nr. 2

Artikkel 24 nr. 11

Artikkel 29 nr. 3

Artikkel 24 nr. 12

Artikkel 29 nr. 4

Artikkel 24 nr. 13

Artikkel 29 nr. 5

Artikkel 24 nr. 14

Artikkel 30 nr. 1

Artikkel 24 nr. 3 bokstav c)

Artikkel 30 nr. 2

Artikkel 31

Artikkel 24 nr. 3 bokstav f)

Artikkel 32 nr. 1 og 2

Artikkel 26

Artikkel 32 nr. 3

Artikkel 33

Artikkel 27

Artikkel 34 innledende tekst og artikkel 34 nr. 1 første punktum

Artikkel 16 nr. 1 bokstav a) og

artikkel 28 nr. 1

Artikkel 34 nr. 1 annet punktum

Artikkel 34 nr. 2

Artikkel 28 nr. 2 bokstav a)

Artikkel 34 nr. 3 bokstav a)

Artikkel 28 nr. 2 bokstav b)

Artikkel 34 nr. 3 bokstav b)

Artikkel 34 nr. 4

Artikkel 28 nr. 2 bokstav c)

Artikkel 34 nr. 5

Artikkel 28 nr. 2 bokstav d)

Artikkel 34 nr. 6

Artikkel 16 nr. 1 bokstav g) og

artikkel 28 nr. 1

Artikkel 34 nr. 7

Artikkel 16 nr. 1 bokstav d) og

artikkel 28 nr. 1

Artikkel 34 nr. 7a

Artikkel 17 nr. 1 bokstav p)

Artikkel 34 nr. 7b

Artikkel 17 nr. 1 bokstav r)

Artikkel 34 nr. 8

Artikkel 18 nr. 1 bokstav a)

Artikkel 34 nr. 9 bokstav a)

Artikkel 17 nr. 1 bokstav e)

Artikkel 34 nr. 9 bokstav b)

Artikkel 28 nr. 1 bokstav b)

Artikkel 34 nr. 10

Artikkel 34 nr. 11

Artikkel 17 nr. 1 bokstav f) og

artikkel 28 nr. 1

Artikkel 34 nr. 12 og 13

Artikkel 28 nr. 1 bokstav c)

Artikkel 34 nr. 14

Artikkel 16 nr. 1 bokstav c) og

artikkel 28 nr. 1

Artikkel 17 nr. 1 bokstav c)

Artikkel 17 nr. 1 bokstav c) og

artikkel 28 nr. 1

Artikkel 34 nr. 16

Artikkel 18 nr. 1 bokstav b) og

artikkel 28 nr. 1

Artikkel 35 nr. 1

Artikkel 28 nr. 3

Artikkel 35 nr. 2

Artikkel 36 nr. 1

Artikkel 19 nr. 1 og

artikkel 29 nr. 1

Artikkel 36 nr. 2 bokstav a)

Artikkel 36 nr. 2 bokstav b) og c)

Artikkel 19 nr. 2 bokstav b) og c)

Artikkel 36 nr. 2 bokstav d)

Artikkel 29 nr. 2 bokstav a)

Artikkel 36 nr. 2 bokstav e)

Artikkel 19 nr. 2 bokstav e) og

artikkel 29 nr. 1

Artikkel 36 nr. 2 bokstav f)

Artikkel 29 nr. 2 bokstav b)

Artikkel 36 nr. 3

Artikkel 29 nr. 3

Artikkel 36a

Artikkel 33 nr. 1 bokstav b)

Artikkel 36b

Artikkel 33 nr. 2

Artikkel 37 nr. 1

Artikkel 34 nr. 1 og 2

Artikkel 37 nr. 2

Artikkel 35

Artikkel 37 nr. 4

Artikkel 35

Artikkel 38 nr. 1

Artikkel 30 nr. 1 første ledd og

artikkel 30 nr. 3 første ledd

Artikkel 38 nr. 2

Artikkel 30 nr. 1 annet ledd

Artikkel 38 nr. 3

Artikkel 38 nr. 4

Artikkel 30 nr. 3 annet ledd

Artikkel 38 nr. 5 og 6

Artikkel 38 nr. 7

Artikkel 40

Artikkel 38a

Artikkel 39

Artikkel 40

Artikkel 41 nr. 1

Artikkel 2 nr. 12

Artikkel 41 nr. 1a

Artikkel 2 nr. 3

Artikkel 41 nr. 2–5

Artikkel 42

Artikkel 43

Artikkel 44

Artikkel 45

Artikkel 46

Artikkel 47

Artikkel 48

Artikkel 51

Artikkel 49

Artikkel 50

Artikkel 50a

Artikkel 51

Artikkel 55

2 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2014/95/EU av 22. oktober 2014 om endring av direktiv 2013/34/EU med hensyn til visse store foretaks og konserners offentliggjøring av ikke-finansielle opplysninger og opplysninger om mangfold

EUROPAPARLAMENTET OG RÅDET FOR DEN EUROPEISKE UNION HAR –

under henvisning til traktaten om Den europeiske unions virkemåte, særlig artikkel 50 nr. 1,

under henvisning til forslag fra Europakommisjonen,

etter oversending av utkast til regelverksakt til de nasjonale parlamentene,

under henvisning til uttalelse fra Den europeiske økonomiske og sosiale komité

EUT C 327 av 12.11.2013, s. 47.

,

etter den ordinære regelverksprosedyren

Europaparlamentets holdning av 15. april 2014 (ennå ikke offentliggjort i EUT) og rådsbeslutning av 29. september 2014.

og

ut fra følgende betraktninger:

VEDTATT DETTE DIREKTIV:

Artikkel 1

Endringer i direktiv 2013/34/EU

I direktiv 2013/34/EU gjøres følgende endringer:

Artikkel 2

Retningslinjer for rapportering

Kommisjonen skal utarbeide ikke-bindende retningslinjer for metoder for rapportering av ikke-finansielle opplysninger, herunder sentrale generelle og sektorvise ikke-finansielle ytelsesindikatorer, for å lette foretakenes offentliggjøring av relevante, nyttige og sammenlignbare ikke-finansielle opplysninger. I forbindelse med dette skal Kommisjonen rådføre seg med berørte parter.

Kommisjonen skal offentliggjøre retningslinjene innen 6. desember 2016.

Artikkel 3

Gjennomgåelse

Kommisjonen skal framlegge for Europaparlamentet og Rådet en rapport om gjennomføringen av dette direktiv, herunder blant annet om dets virkeområde, særlig med hensyn til store unoterte foretak, dets effektivitet og omfanget av de retningslinjene og metodene som stilles til rådighet. Rapporten skal offentliggjøres innen 6. desember 2018 og skal om nødvendig følges av egnede forslag til regelverk.

Artikkel 4

Innarbeiding i nasjonal rett

Artikkel 5

Ikrafttredelse

Dette direktiv trer i kraft den 20. dagen etter at det er kunngjort i Den europeiske unions tidende.

Artikkel 6

Adressater

Dette direktiv er rettet til medlemsstatene.

Utferdiget i Strasbourg 22. oktober 2014.

For Europaparlamentet

For Rådet

M. SCHULZ

B. DELLA VEDOVA

President

Formann

3 EØS-komiteens beslutning nr. 293/2015 av 30. oktober 2015 Om endring av EØS-avtalens vedlegg XXII (Selskapsrett)

EØS-KOMITEEN HAR –

under henvisning til avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde, heretter kalt EØS-avtalen, særlig artikkel 98,

og på følgende bakgrunn:

TRUFFET DENNE BESLUTNING:

Artikkel 1

I EØS-avtalens vedlegg XXII gjøres følgende endringer:

Artikkel 2

Teksten til direktiv 2013/34/EU på islandsk og norsk, som skal kunngjøres i EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende, skal gis gyldighet.

Artikkel 3

Denne beslutning trer i kraft 1. november 2015, forutsatt at alle meddelelser etter EØS-avtalens artikkel 103 nr. 1 er inngitt

Forfatningsrettslige krav angitt.

.

Artikkel 4

Denne beslutning skal kunngjøres i EØS-avdelingen av og EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende.

Utferdiget i Brussel 30. oktober 2015.

For EØS-komiteen

Oda Sletnes

Formann

4 EØS-komiteens beslutning nr. 39/2016 av 5. februar 2016 om endring av EØS-avtalens vedlegg XXII (Selskapsrett)

EØS-KOMITEEN HAR –

under henvisning til avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde, heretter kalt EØS-avtalen, særlig artikkel 98,

og på følgende bakgrunn:

TRUFFET DENNE BESLUTNING:

Artikkel 1

I EØS-avtalens vedlegg XXII nr. 10i (europaparlaments- og rådsdirektiv 2013/34/EU) skal nytt strekpunkt lyde:

Artikkel 2

Teksten til direktiv 2014/95/EU på islandsk og norsk, som skal kunngjøres i EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende, skal gis gyldighet.

Artikkel 3

Denne beslutning trer i kraft 6. februar 2016, forutsatt at alle meddelelser etter avtalens artikkel 103 nr. 1 er inngitt

Forfatningsrettslige krav angitt.

, eller på den dag EØS-komiteens beslutning nr. 293/2015 av 30. oktober 2015

EUT L XXX av XX.XX.XXXX, s. XX, og EØS-tillegget nr. XXX av XX.XX.XXXX, s. XX.

trer i kraft, alt etter hva som inntreffer sist.

Artikkel 4

Denne beslutning skal kunngjøres i EØS-avdelingen av og EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende.

Utferdiget i Brussel 5. februar 2016.

For EØS-komiteen

Claude Maerten

Formann