Prop. 10 LS

(2020–2021)
Proposisjon til Stortinget (forslag til lovvedtak og stortingsvedtak)

Lov om overgangsregler mv. ved Storbritannias uttreden fra Den europeiske union (brexit-loven) og samtykke til ratifikasjon av avtale om ordninger mellom Island, Liechtenstein, Norge og Storbritannia som følge av Storbritannias uttreden fra Den europeiske union, EØS-avtalen og andre avtaler og til deltakelse i EØS-komiteens beslutning om innlemmelse av avtale mellom EU og EØS/EFTA-statene om trygdekoordinering for britiske statsborgere

Tilråding fra Justis- og beredskapsdepartementet 9. oktober 2020, godkjent i statsråd samme dag. (Regjeringen Solberg)

1 Hovedinnholdet i proposisjonen

I denne proposisjonen bes det om Stortingets samtykke til ratifikasjon av avtale 28. januar 2020 om ordninger mellom Island, Liechtenstein, Norge og Storbritannia som følge av Storbritannias uttreden fra Den europeiske union, EØS-avtalen og andre avtaler som gjelder mellom Storbritannia og EØS/EFTA-statene kraft av Storbritannia medlemskap i Den europeiske union (separasjonsavtalen).

Det bes videre om Stortingets samtykke til deltakelse i EØS-komiteens beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen av avtale mellom EU og EØS/EFTA-statene om trygdekoordinering for britiske statsborgere (trianguleringsavtalen). Denne avtalen kompletterer separasjonsavtalen og ligger som en forutsetning i separasjonsavtalen artikkel 32. Dersom trianguleringsavtalen skulle bli inntatt i EØS-avtalen gjennom en EØS-komitébeslutning før Stortinget har gitt sitt samtykke, vil Norge ta konstitusjonelt forbehold i medhold av EØS-avtalen artikkel 103.

Departementet foreslår også en ny lov om overgangsregler mv. ved Storbritannias uttreden fra Den europeiske union (brexit-loven). Loven skal i første rekke gjennomføre separasjonsavtalen. Det foreslås imidlertid også enkelte nasjonale regler. Det foreslås videre en ny lovhjemmel som vil gi Kongen hjemmel til å fastsette forskrifter for å gjennomføre de delene av separasjonsavtalen som ikke gjennomføres ved lov. I tillegg vil forskriftshjemmelen gi grunnlag for å fastsette forskrifter for å gjennomføre eventuelle midlertidige avtaler mellom Storbritannia og Norge, gjennomføre eventuelle EØS- eller Schengen-relevante beredskapstiltak fra EU og fastsette rene nasjonale bestemmelser. Det foreslås også enkelte endringer i yrkeskvalifikasjonsloven og i friskolelova.

Ved lov 29. mars 2019 nr. 9 ble det vedtatt en forskriftshjemmel som skulle gi Kongen grunnlag for å fastsette forskrifter om forhold som ble berørt av Storbritannias uttreden fra EU. Det var klart forutsatt i forarbeidene at denne bestemmelsen bare skulle benyttes dersom Storbritannia trådte ut av EU uten en avtale som inneholdt en overgangsperiode. Siden Storbritannia trådte ut av EU med en avtale som inneholdt en overgangsperiode, foreslås denne loven opphevet.

Gjennomføringen av avtalen mellom Island, Liechtenstein, Norge og Storbritannia om ordninger som følge av at Storbritannia trer ut av EU, nødvendiggjør lovendringer og anses som en sak av særlig stor viktighet. EØS-komiteens beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen av avtale mellom EU og EØS/EFTA-statene om trygdekoordinering nødvendiggjør lovendringer, men anses ikke i seg selv som en sak av særlig stor viktighet. Stortingets samtykke til ratifikasjon av avtalen og deltakelse i EØS-komiteens beslutning er på denne bakgrunn nødvendig i medhold av Grl. § 26 andre ledd.

Som nevnt ovenfor er beslutningen i EØS-komiteen om innlemmelse i EØS-avtalen av avtale mellom EØS/EFTA-statene og EU om trygdekoordinering ennå ikke inngått, og det anmodes derfor om Stortingets forhåndssamtykke til å inngå denne avtalen i form av en EØS-komitébeslutning. Utkast til avtale/EØS-komitébeslutning ligger vedlagt. Dersom det skulle bli vesentlige endringer, vil avtalen bli forelagt Stortinget på nytt.

Separasjonsavtalen i engelsk originaltekst og uoffisiell norsk oversettelse og utkast til EØS-komitébeslutning som innlemmer trianguleringsavtalen mellom EØS/EFTA-statene og EU i uoffisiell norsk oversettelse, følger som trykte vedlegg til proposisjonen.

2 Bakgrunnen for proposisjonen

2.1 Utmeldingsavtalen mellom EU og Storbritannia

Storbritannia trådte ut av EU ved midnatt 31. januar 2020. Uttreden skjedde etter at datoen for uttreden var utsatt tre ganger. Storbritannias uttreden reguleres av en omfattende avtale mellom EU og Storbritannia (utmeldingsavtalen).

Utmeldingsavtalen ble undertegnet 24. januar 2020 og trådte i kraft 1. februar 2020 etter å ha blitt godkjent av både det britiske parlamentet og EU-parlamentet. Avtalen regulerer en rekke forhold knyttet til utmeldelsen, og er delt i seks deler. Del 1 består av generelle horisontale regler. Del 2 regulerer rettighetene til unionsborgere og britiske statsborgere som har utøvet sin rett til fri bevegelighet innen utløpet av overgangsperioden (ut 2020, se like nedenfor). Del 3 inneholder utfasingsbestemmelser som regulerer hvordan utfasingen av EU-regelverket skal skje. De fleste av disse bestemmelsene vil ha kort varighet og angir et skjæringspunkt for hvilke saker som skal behandles etter EU-regelverket. Del 4 regulerer overgangsperioden. Overgangsperioden varer fra det tidspunkt Storbritannia trådte ut av EU (ved midnatt 31. januar 2020) og ut 2020. I denne perioden skal EU-retten i all hovedsak anvendes i og overfor Storbritannia som om staten fortsatt var en medlemsstat. Dette innebærer også at Storbritannia i samme periode fortsatt skal anses bundet av EUs avtaler med tredjeland, inkludert EØS-avtalen, Schengen-avtalen og andre avtaler Norge har inngått med EU. Del 5 regulerer finansielle forhold, og del 6 inneholder institusjonelle og avsluttende bestemmelser. Avtalen inneholder også protokoller om Irland/Nord-Irland og de britiske basene på Kypros og Gibraltar.

Avtalen regulerer ikke det framtidige forholdet mellom EU og Storbritannia. Ved undertegning av avtalen ble det imidlertid avgitt en politisk erklæring som setter rammer for det framtidige forholdet.

2.2 Separasjonsavtalen mellom Island, Liechtenstein, Norge og Storbritannia

Storbritannias uttreden fra EU innebærer at staten også opphører å være part i EØS-avtalen og øvrige avtaler Storbritannia er bundet av i kraft av å være EU-medlem. Parallelt med forhandlingene mellom EU og Storbritannia om en utmeldingsavtale forhandlet derfor Island, Liechtenstein, Norge og Storbritannia en avtale som speilet de relevante delene av utmeldingsavtalen mellom EU og Storbritannia. Avtalen ble parafert i London 30. november 2018, men først undertegnet 28. januar 2020 etter at utmeldingsavtalen mellom EU og Storbritannia var undertegnet. Separasjonsavtalen inneholder bestemmelser om rettighetene til statsborgere i Island, Liechtenstein, Norge og Storbritannia som har utøvet sin rett til fri bevegelighet innen utløpet av overgangsperioden eller hadde opparbeidet trygderettigheter før dette tidspunkt. Disse bestemmelsene tilsvarer del 2 i utmeldingsavtalen mellom EU og Storbritannia. Separasjonsavtalen har også utfasingsbestemmelser som regulerer forhold og prosesser som har oppstått før overgangsperiodens slutt, men som avsluttes etter. Disse bestemmelsene tilsvarer de relevante bestemmelser i utmeldingsavtalen mellom EU og Storbritannia del 3. Separasjonsavtalen inneholder videre institusjonelle og avsluttende bestemmelser. Det er gjort nærmere rede for separasjonsavtalen mellom EØS/EFTA-statene og Storbritannia i kapittel 7.

2.3 Overgangsperioden

Som nevnt ovenfor inneholder utmeldingsavtalen bestemmelser som innebærer at Storbritannia fremdeles behandles som om staten var medlem av EU i en overgangsperiode som varer ut 2020. Denne bestemmelsen er ikke speilet i separasjonsavtalen, men Norge har gjennom en noteveksling med EU godtatt at også Norge vil behandle Storbritannia som om landet fremdeles var medlem av EU i overgangsperioden. Dette innebærer at bestemmelser i lov, stortingsvedtak og forskrift som tjener til å oppfylle Norges forpliktelser etter EØS-avtalen, eller andre avtaler som er bindende mellom Norge og Storbritannia i kraft av Storbritannias EU-medlemskap, i denne perioden skal anvendes overfor Storbritannia som om Storbritannia fremdeles var medlem av EU, jf. lov 29. mars 2019 nr. 8 om en overgangsperiode ved Storbritannias uttreden av EU § 2.

Overgangsperioden kan forlenges, men Storbritannia har ikke bedt om slik forlengelse innen fristen 1. juli 2020. Fra og med 1. januar 2021 vil derfor Storbritannia etter all sannsynlighet ikke lenger behandles som om de var medlem av EU, men som et regulært tredjeland. Vårt forhold til Storbritannia vil etter dette tidspunkt reguleres av separasjonsavtalen og andre bilaterale eller multilaterale avtaler der både Norge og Storbritannia er part.

2.4 «No deal»-forberedelser

I begynnelsen av 2019 var det stor usikkerhet rundt Storbritannias uttreden fra EU. Utmeldingsavtalen Storbritannia og EU var enige om, så da ikke ut til å bli godkjent i det britiske parlamentet. Det var usikkerhet både om uttreden ville skje som planlagt 29. mars 2019 og om uttreden ville skje med eller uten en utmeldingsavtale. Dersom uttreden hadde skjedd uten en utmeldingsavtale mellom Storbritannia og EU, ville heller ikke den fremforhandlede separasjonsavtalen mellom Island, Liechtenstein, Norge og Storbritannia bli undertegnet og tre i kraft.

På bakgrunn av denne usikkerheten ble det satt i gang en rekke tiltak for å begrense skadevirkningene ved en slik såkalt «no deal»-brexit. Det ble for det første inngått noen avtaler mellom Norge og Storbritannia, herunder en avtale om videreføring av rettigheter for britiske borgere og borgere av EØS/EFTA-stater som hadde utøvd sin rett til fri bevegelighet før Storbritannias uttreden fra EU. Denne avtalen tilsvarer i all hovedsak del 2 i separasjonsavtalen og utmeldingsavtalen og ble forelagt Stortinget for samtykke, jf. Prop. 45 LS (2018–2019). Det ble også fremforhandlet og undertegnet en avtale om handel med varer mellom Norge, Island og Storbritannia. En rekke av EUs beredskapstiltak ble også tatt inn i EØS-avtalen. Det vises til Prop. 45 LS (2018–2019) for en nærmere gjennomgang av disse tiltakene. Ingen av disse avtalene eller tiltakene er så langt satt i kraft, da Storbritannia gikk ut av EU med en avtale som inneholdt en overgangsperiode.

I forberedelsene til «no deal» ble det også avdekket et behov for å fastsette forskrifter, både for å gjennomføre enkelte bestemmelser i «no-deal»-avtalene med Storbritannia, gjennomføre EØS-rettslige tiltak og for å fastsette nasjonale tiltak. Regjeringen foreslo derfor at det ble fastsatt en bred forskriftshjemmel, jf. Prop. 45 LS (2018–2019) og lov 29. mars 2019 nr. 9.

Det gjøres nærmere rede for denne forskriftshjemmelen og forskrifter gitt i medhold av hjemmelen i punkt 5.4.

3 Høringer

Justis- og beredskapsdepartementet har i to høringsrunder sendt på høring forslag til lovendringer som følge av Storbritannias uttreden fra EU. Det første høringsnotatet ble sendt 4. oktober 2018 med høringsfrist 30. november 2018. Høringsnotatet inneholdt forslag til lov- og forskriftsendringer til gjennomføring av en separasjonsavtale mellom EØS/EFTA-statene og Storbritannia. På det tidspunktet var verken utmeldingsavtalen mellom EU og Storbritannia eller separasjonsavtalen mellom EØS/EFTA-statene og Storbritannia ferdigforhandlet. Høringen ble derfor foretatt på grunnlag av de relevante delene av det utkastet til utmeldingsavtale som da forelå mellom EU og Storbritannia. Det ble forutsatt at disse bestemmelsene skulle speiles i en avtale mellom EØS/EFTA-statene og Storbritannia. Det er kun mindre endringer mellom det avtaleutkastet som lå til grunn for høringen i oktober 2018 og separasjonsavtalen mellom EØS/EFTA-statene og Storbritannia som ble undertegnet i London 28. januar 2020. Det ble derfor ikke ansett nødvendig med en ny høringsrunde om hele separasjonsavtalen og dens gjennomføring i norsk rett.

Enkelte av forslagene i høringsnotat 4. oktober 2018 er allerede gjennomført eller ikke lenger aktuelle. Det gjøres nærmere rede for dette i kapittel 4 nedenfor. De øvrige forslagene til lovendringer samt høringsinstansenes syn gjøres det nærmere rede for under de enkelte punkter nedenfor.

Erfaringene fra «no deal»-arbeidet tilsa at det ville være behov for å fastsette forskrifter utover det som var forutsatt i høringsnotat 4. oktober 2018. Departementet sendte derfor forslag til ny forskriftshjemmel på høring 24. juni 2020 med høringsfrist 21. august 2020. Dette høringsnotatet inneholdt også forslag til endring i lov om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner samt forslag til forskrifter som kan vedtas med hjemmel i den foreslåtte forskriftshjemmelen dersom hjemmelen blir vedtatt av Stortinget.

Høringen 4. oktober 2018 ble sendt til følgende høringsinstanser:

Det kom 47 høringssvar i høringsrunden høsten 2018, hvorav 20 høringsinstanser hadde merknader. Mange av disse høringsinstansene hadde synspunkter på innholdet i en separasjonsavtale mellom EØS/EFTA-statene og Storbritannia og på eventuelle avtaler om det framtidige forholdet. Flere høringsinstanser var positive til en overgangsperiode med videreføring av EØS-forpliktelser overfor Storbritannia ut 2020 og knyttet enkelte bemerkninger til denne. Disse merknadene er hensyntatt i utarbeidelsen av lov om en overgangsperiode ved Storbritannias uttreden av EU, jf. Prop. 47 LS (2018–2019). Enkelte av høringsinstansene hadde merknader til endringer i utlendingsloven, som vil bli hensynstatt ved utarbeidelsen av forskriftene som skal vedtas med hjemmel i utlendingsloven § 125 a, se punkt 4 nedenfor. Få instanser hadde imidlertid merknader til lovforslagene utover dette.

Høringsnotatet 24. juni 2020 ble sendt til følgende instanser:

Det kom 16 høringssvar i høringsrunden, men bare fem instanser hadde merknader: Revisorforeningen, LO Norge, Tilsynsrådet for advokatvirksomhet, Mattilsynet og Helsedirektoratet. Ingen av høringsinstansene har gitt merknader om innholdet eller den lovtekniske gjennomføringen av lovforslagene. I hovedtrekk har høringsinstansene i de innkomne innspillene gitt sin støtte til separasjonsavtalens overgangsregler om videreføring av rettigheter for EØS/EFTA-borgere med opphold eller rettigheter i Storbritannia, og for britiske borgere med opphold eller rettigheter i EØS/EFTA-statene. Revisorforeningen støtter blant annet forslaget om at yrkeskvalifikasjoner som er godkjent før utløpet av overgangsperioden, skal gi rett til å utøve yrket i Norge også etter overgangsperiodens slutt. LO Norge og Tilsynsrådet for advokatvirksomhet har videre gitt uttrykk for behovet for avtaler med Storbritannia som sikrer best mulig markedstilgang.

Det er nærmere redegjort for høringene og departementets vurderinger i punkt 5 og 6.

4 Forslag som er fulgt opp i andre proposisjoner eller som ikke lenger er nødvendige

I høringsnotatet fra oktober 2018 ble det foreslått en lovbestemmelse som skulle sikre at bestemmelser i lov, forskrift og stortingsvedtak som tjener til å oppfylle forpliktelser etter EØS-avtalen og andre avtaler Storbritannia var bundet av i kraft av sitt medlemskap i EU, skulle anvendes som om Storbritannia fortsatt var medlem av EU i overgangsperioden. En slik bestemmelse ble vedtatt ved lov 29. mars 2019 nr. 8 om en overgangsperiode ved Storbritannias uttreden fra EU. Det vises til Prop. 47 LS (2018–2019) og Innst. 196 S (2018–2019) for en nærmere gjennomgang av denne loven.

I høringsnotatet fra oktober 2018 ble det videre foreslått et nytt kapittel 13 a i utlendingsloven som skulle gjennomføre bestemmelsene om rett til opphold for britiske statsborgere og deres familiemedlemmer. Ved lov 29. mars 2019 nr. 9 ble det isteden vedtatt en ny forskriftshjemmel i utlendingsloven, jf. utlendingsloven § 125 a. Bestemmelsen gir Kongen hjemmel til å fastsette forskrifter om rett til opphold for britiske borgere som har oppholdsrett eller varig oppholdsrett etter utlendingsloven §§ 111, 112 eller 115 på det tidspunktet bestemmelsene i EØS-avtalen ikke lenger kommer til anvendelse overfor Storbritannia, og om rett til opphold for deres familiemedlemmer, jf. § 110. Kongen kan videre gi forskrift om søknadsfrister, klage og gebyr mv. Forskriftene kan avvike fra øvrige bestemmelser i loven. Det var klart forutsatt i forarbeidene at denne forskriftshjemmelen skulle gjelde både for det tilfelle at Storbritannia gikk ut av EU uten en utmeldingsavtale som inneholdt en overgangsperiode, og for det tilfelle at Storbritannia gikk ut av EU med en slik avtale, jf. Prop. LS 45 (2018–2019) s. 22 andre spalte. Regler som gjennomfører separasjonsavtalens bestemmelser om opphold for britiske statsborgere og deres familiemedlemmer, vil dermed bli fastsatt med hjemmel i denne bestemmelsen, og det foreslås derfor ikke endringer i utlendingsloven.

Statsborgerloven § 14 gir særregler for søkere som omfattes av utlendingsloven kapittel 13. Det gjøres unntak fra kravet i § 7 første ledd bokstav d om å fylle vilkårene for permanent oppholdstillatelse. Kravet om syv års botid gjelder også for denne gruppen, med den særregelen at søkeren må ha oppholdt seg i riket de siste tre årene med oppholdsrett i medhold av utlendingsloven §§ 112 til 116. Dette innebærer at vedkommende må ha arbeidet, studert eller vært familiegjenforent med en person i Norge de siste tre årene før søknad om erverv av norsk statsborgerskap. I høringsnotatet fra oktober 2018 ble det foreslått en endring i statsborgerloven som skulle sikre at statsborgerloven § 14 også skulle gjelde for britiske statsborgere som er omfattet av separasjonsavtalen og deres familiemedlemmer.

Ved lov 29. mars 2019 nr. 9 ble det som nevnt vedtatt en ny forskriftshjemmel i utlendingsloven § 125 a som vil bli benyttet til å gjennomføre bestemmelsene om opphold for britiske borgere. § 125 a er plassert i utlendingsloven kapittel 13. I og med at statsborgerloven § 14 viser til utlendingsloven kapittel 13, anses det etter vedtakelsen av § 125 a ikke lenger nødvendig å endre statsborgerloven § 14 for å gi britiske statsborgere som er omfattet av separasjonsavtalen og deres familiemedlemmer de rettigheter som følger av statsborgerloven § 14.

I høringsnotatet fra oktober 2018 ble det foreslått en mindre endring i politiregisterloven. Denne ble vedtatt ved lov 29. mars 2019 nr. 9.

5 Forslag til lov om overgangsregler mv. ved Storbritannias uttreden fra Den europeiske union (brexit-loven)

5.1 Lovens formålsparagraf

5.1.1 Bakgrunn

I lov 29. mars 2019 nr. 8 om en overgangsperiode ved Storbritannias uttreden av EU, er det fastsatt en formålsparagraf som slår fast at lovens formål er å gjennomføre overgangsperioden i norsk rett. Departementet foreslår at det også fastsettes en formålsbestemmelse i forslaget til lov som fremmes her.

5.1.2 Høring oktober 2018

Den 4. oktober 2018 sendte departementet på høring enkelte lov- og forskriftsforslag i forbindelse med Storbritannias uttreden fra EU, herunder et forslag til en formålsbestemmelse i brexit-loven. I høringsnotatet foreslo departementet at brexit-loven skulle tjene til å oppfylle Norges folkerettslige forpliktelser med Storbritannia som følge av Storbritannias uttreden fra EU.

Ingen av høringsinstansene har hatt merknader til forslaget om en formålsbestemmelse.

5.1.3 Departementets vurdering

Departementet foreslår å fastsette en formålsbestemmelse i loven. Etter departementets vurdering vil en formålsbestemmelse bidra til å synliggjøre bakgrunnen for lovforslaget, samt være retningsgivende for tolkningen og anvendelsen av loven og forskrifter gitt i medhold av loven.

Departementet foreslår imidlertid å gi en noe videre formålsbestemmelse enn det som ble foreslått i høringsnotatet fra oktober 2018. Som nevnt i punkt 3, vil departementet på bakgrunn av erfaringene med «no deal»-forberedelsene foreslå en forskriftshjemmel som også gir grunnlag for å fastsette nasjonale bestemmelser som regulerer forhold som oppsto før utløpet av overgangsperioden og som avsluttes etter dette tidspunktet, eller som oppsto etter overgangsperioden som en direkte følge av Storbritannias uttreden fra EU. Formålet med loven er dermed ikke bare å gjennomføre Norges folkerettslige forpliktelser, men også å gi grunnlag for fastsettelse av nasjonale bestemmelser for å avhjelpe negative konsekvenser av Storbritannias uttreden fra EU. Formålsparagrafen bør gjenspeile dette.

Det vises til punkt 5.4 for en nærmere gjennomgang av forskriftsbestemmelsen.

5.2 Krav til likebehandling og rett til arbeid og etablering

5.2.1 Bakgrunn

Storbritannia og EØS/EFTA-statene har gjennom EØS-avtalen forpliktet seg til å sikre fri bevegelighet for arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende, samt å sikre likebehandling. Forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet er videre forbudt innenfor avtalens saklige og stedlige virkeområde. I henhold til separasjonsavtalen vil personer omfattet av avtalen fortsatt kunne basere seg på disse rettighetene, også etter overgangsperiodens slutt. Departementet foreslår å gjennomføre separasjonsavtalens bestemmelser om likebehandling, arbeidstakeres rettigheter og etableringsretten i lov.

5.2.2 Gjeldende rett

Kravet til likebehandling er et av EØS-avtalens og EU-rettens grunnleggende prinsipper.

Artikkel 4 i EØS-avtalen stadfester at enhver forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet er forbudt innenfor EØS-avtalens virkeområde, med forbehold for særbestemmelser den selv gir. Kravet til likebehandling innebærer at medlemsstatene skal behandle andre EØS-borgere på lik linje med egne statsborgere. Forbudet mot forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet er sektorovergripende og gjelder for alle områder som dekkes av EØS-avtalen.

Artikkel 28 nr. 1 i EØS-avtalen fastsetter at det skal være fri bevegelighet for arbeidstakere innenfor hele EØS-området. I artikkel 28 nr. 2 fremheves at all forskjellsbehandling av arbeidstakere som er statsborgere i en EØS-stat på grunnlag av nasjonalitet er forbudt i forbindelse med sysselsetting, lønn og andre vilkår. Alle arbeidstakere som er omfattet av reglene, skal ha lik behandling. Kravet innebærer videre at alle EØS-borgere får den samme prioriteten til arbeid som innenlandske borgere. Reglene sikrer også rettigheter til arbeidstakerens familie, uavhengig av deres nasjonalitet. Rettighetene til familiemedlemmer er avledet av arbeidstakerens egne rettigheter og er gitt for å sikre reell bevegelighet for arbeidstakeren.

I henhold til artikkel 28 nr. 3, skal den frie bevegeligheten gi rett til å ta faktisk tilbudt arbeid, å flytte fritt innen territoriet til alle EØS-medlemsstatene, og til å bli boende i den aktuelle EØS-staten etter å ha hatt arbeid der. Begrensninger i den frie bevegeligheten for arbeidstakere kan kun begrunnes ut fra hensynet til den offentlige orden, sikkerhet og folkehelsen, jf. artikkel 28 nr. 3. Etter praksis fra EU-domstolen og EFTA-domstolen gjelder imidlertid dette bare direkte diskrimimerende tiltak. Tiltak som ikke direkte diskriminerer på grunnlag av nasjonalitet, kan etter etablert rettspraksis også begrunnes ut fra andre tvingende allmenne hensyn. Etter artikkel 28 nr. 4 omfatter retten til fri bevegelighet ikke stillinger i offentlig administrasjon. Vedlegg V gir utfyllende bestemmelser om fri bevegelighet for arbeidstakere, jf. artikkel 28 nr. 5.

Artikkel 31 i EØS-avtalen fastslår at den frie bevegeligheten også skal omfatte selvstendig næringsdrivende (etableringsretten). I artikkel 32 og 33 gis enkelte avgrensninger, for eksempel at virksomhet som innebærer utøvelse av offentlig myndighet, ikke omfattes av etableringsretten. I artikkel 34 fastslås at selskaper opprettet i samsvar med lovgivningen i en EØS-stat og som har sitt vedtektsbestemte sete, hovedadministrasjon eller hovedforetak innen en EØS-stat, skal likestilles med fysiske personer som er statsborgere i den aktuelle EØS-staten. Artikkel 124 slår videre fast at medlemsstatene, med forbehold for anvendelsen av øvrige bestemmelser i EØS-avtalen, skal gi statsborgere fra andre EØS-stater samme behandling som egne statsborgere med hensyn til adgangen til å plassere kapital i selskaper som definert i artikkel 34.

Kravet til likebehandling er videre nedfelt i artikkel 24 i direktiv 2004/38/EF om unionsborgeres og deres familiemedlemmers rett til å ferdes og oppholde seg på medlemsstatenes territorium («fri bevegelighetsdirektivet»). Norge har gjennomført direktivet i utlendingsloven kapittel 13 og utlendingsforskriften kapittel 19, jf. også EØS-komiteens beslutning 158/2007. Etter direktivet artikkel 24 skal alle unionsborgere som i henhold til direktivet oppholder seg på vertsstatens territorium, ha rett til å bli behandlet på samme måte som medlemsstatens egne borgere innenfor EØS-avtalens virkeområde. Retten omfatter også familiemedlemmer uavhengig av deres nasjonalitet.

5.2.3 Separasjonsavtalen

Det følger av separasjonsavtalen at kravet til likebehandling samt enkelte rettigheter til fri bevegelighet av arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende videreføres for de personene som omfattes av avtalen. Separasjonsavtalen artikkel 3 fastsetter avtalens stedlige virkeområde, mens artikkel 9 fastsetter avtalens personelle virkeområde. I artikkel 8 gis enkelte definisjoner.

Artikkel 22 i separasjonsavtalen nedfeller kravet til likebehandling («equal treatment»). Etter bestemmelsen skal EØS/EFTA-statene behandle britiske borgere som oppholder seg eller har rettigheter i EØS/EFTA-statene på grunnlag av separasjonsavtalen på lik linje med egne borgere. EØS/EFTA-borgere som oppholder seg eller har rettigheter i Storbritannia på grunnlag av separasjonsavtalen, skal på tilsvarende måte motta lik behandling som britiske borgere. Separasjonsavtalen artikkel 22 er en videreføring av direktiv 2004/38/EF artikkel 24, og viser uttrykkelig til denne. Bestemmelsen gjelder ikke for avtalens del 2 avdeling 3 om koordinering av trygdeytelser.

Etter separasjonsavtalen artikkel 22 siste punktum gjelder retten til likebehandling også for den aktuelle personkretsens familiemedlemmer, uavhengig av familiemedlemmenes nasjonalitet. Separasjonsavtalen artikkel 8 (a), jf. artikkel 9, gir nærmere definisjoner på hvilke personer som er familiemedlemmer i avtalens forstand.

Etter artikkel 22 nr. 2 gjør separasjonsavtalen enkelte unntak fra kravet om likebehandling. I henhold til bestemmelsen har vertsstaten for det første ingen plikt til å tildele sosial hjelp ved opphold i inntil tre måneder, jf. avtalen artikkel 6 og direktiv 2004/38/EF artikkel 14 nr. 4 bokstav b. Vertsstaten har videre ingen plikt til å yte studiestøtte, herunder praksisopplæring, til andre personer enn arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer.

Artikkel 23 i separasjonsavtalen gir nærmere regler om arbeidstakeres rettigheter. Etter artikkel 23 nr. 1 skal arbeidstakere i vertsstaten og grensearbeidere i arbeidsstaten, beholde de rettigheter som er nedfelt i EØS-avtalen artikkel 28 og forordning (EU) nr. 492/2011 om fri bevegelighet for arbeidstakere. Artikkel 23 gir ingen nye rettigheter, men viderefører kun de rettighetene som den definerte persongruppen har etter gjeldende regelverk, jf. ovenfor. Dette omfatter blant annet retten til å ikke bli forskjellsbehandlet på grunnlag av nasjonalitet i spørsmål vedrørende lønn, sysselsetting og andre arbeids- og ansettelsesvilkår, retten til å ta faktisk tilbudt arbeid, og rett til skattefordeler.

I henhold til artikkel 23 nr. 2 gis rett til fortsatt opphold for primær omsorgsperson til slektninger i nedstigende linje til en arbeidstaker som tidligere oppholdt seg i vertsstaten. Retten forutsetter at slektningen er under utdanning og gjelder i utgangspunktet frem til slektningen har nådd myndighetsalder. I artikkel 23 nr. 3 gis det videre enkelte regler om rett til inn- og utreise fra arbeidsstaten for grensearbeidere, jf. separasjonsavtalen artikkel 13.

Artikkel 24 i separasjonsavtalen viderefører på tilsvarende vis etableringsretten for selvstendig næringsdrivende, både personer som er etablert i en vertsstat og grensearbeidere, jf. EØS-avtalen artikkel 31 og 124.

Det følger av separasjonsavtalen artikkel 6 at bestemmelser som viser til artikler i EØS-avtalens hoveddel eller i sekundærlovgivningen skal anvendes slik de var gjeldende på den siste dagen i overgangsperioden. Videre skal henvisninger til EU-rettsakter eller bestemmelser i EU-rettsakter forstås som henvisninger til rettsaktene eller bestemmelsene i rettsakter slik de er innlemmet i EØS-avtalen som gjeldende siste dag i overgangsperioden. Framtidig utvikling i disse bestemmelsene vil dermed i utgangspunktet ikke gjelde for separasjonsavtalen med mindre det er uttrykkelig bestemt.

5.2.4 Høring oktober 2018

Ved høring 4. oktober 2018 foreslo departementet å gjennomføre bestemmelser om likebehandling samt rett til arbeid og etablering i norsk rett ved å inkorporere de relevante bestemmelsene i lov. Forpliktelsene framkommer nå av separasjonsavtalen artikkel 22 til 24. Det ble blant annet lagt vekt på sammenhengen med dagens gjennomføring, der rettsgrunnlagene det vises til i artikkel 22 til 24 er inkorporert i EØS-loven og EØS-arbeidstakerlova. Bestemmelsene vil i hovedsak være en videreføring av dagens rettstilstand for den aktuelle persongruppen. Bestemmelsene har videre et bredt virkeområde og vil ha betydning for utforming og anvendelse av annet nasjonalt regelverk på en rekke områder. Samtidig er rettighetssubjektene en klart avgrenset personkrets bestående av britiske statsborgere og deres familiemedlemmer som beskrevet over.

Ingen av høringsinstansene har kommentert lovforslaget.

5.2.5 Departementets vurdering

Departementet foreslår at separasjonsavtalen artikkel 22 til 24 gjennomføres i brexit-loven. Både sammenhengen i regelverket og konsekvensene av forslaget for den berørte persongruppen tilsier at endringene gjennomføres ved lov, og ikke forskrift.

5.3 Regler om trygdekoordinering etter overgangsperioden

5.3.1 Bakgrunn

EØS-avtalen har et omfattende regelverk om koordinering av trygd, inkludert helsetjenester. Frem til overgangsperiodens utløp vil Norges forhold til Storbritannia på området for trygdekoordinering reguleres av dette regelverket. I henhold til separasjonsavtalen vil personer som omfattes av separasjonsavtalens bestemmelser om trygd kunne basere seg på gjeldende EØS-regelverk også etter overgangsperiodens utløp. Departementet foreslår å gjennomføre separasjonsavtalens bestemmelser om trygdekoordinering i brexit-loven.

5.3.2 Gjeldende rett

Oversikt

I dag reguleres koordinering av trygdeytelser, inkludert helsetjenester, mellom EØS-statene og Storbritannia av EØS-avtalen. Reglene for trygd følger i hovedsak av trygdekoordineringsforordningen

Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 883/2004 av 29. april 2004 om koordinering av trygdeordninger (trygdekoordineringsforordningen)

og gjennomføringsforordningen.

Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 987/2009 av 16. september 2009 om fastsetting av regler om gjennomføring av forordning (EF) nr. 883/2004 om koordinering av trygdeordninger (gjennomføringsforordningen)

Forordningene er vedtatt i medhold av artikkel 48 TEUV, som tilsvarer artikkel 29 i EØS-avtalen. Forordningene er innlemmet i vedlegg VI til EØS-avtalen og trådte i kraft i EØS fra 1. juni 2012. Forordningene er gjort til del av norsk rett ved forskrift 22. juni 2012 nr. 585 om inkorporasjon av trygdeforordningene i EØS-avtalen. Disse forordningene erstattet forordning (EØF) nr. 1408/71 og forordning (EØF) nr. 574/72.

Rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 av 14. juni 1971 om anvendelse av trygdeordninger på arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer som flytter innenfor Fellesskapet (forordning 1408/71) og Rådsforordning (EØF) nr. 574/72 av 21. mars 1972 om regler for gjennomføring av forordning (EØF) nr. 1408/71 om anvendelse av trygdeordninger på arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres familier som flytter innenfor Fellesskapet.

Selv om EU i medhold av bestemmelsen kan gi regler om trygdekoordinering, omfatter ikke EUs kompetanse å regulere det materielle innholdet i nasjonale trygdeordninger. Både forordningene og EØS-avtalens alminnelige bestemmelser kan imidlertid legge begrensninger på innholdet i de nasjonale ordningene.

EØS-avtalen fastsetter at fri bevegelighet for arbeidstakere skal sikres mellom medlemsstatene i EØS. Dette innebærer at all forskjellsbehandling av arbeidstakere fra EU-statene og EØS/EFTA-statene på grunnlag av nasjonalitet skal avskaffes. Dette gjelder blant annet regulering av sysselsetting, lønn og andre arbeidsvilkår, jf. EØS-avtalen artikkel 28.

EØS-avtalens regler om trygdekoordinering gjelder i grensekryssende tilfeller. Der øvrige vilkår er oppfylt, kan anvendelsen av koordineringsreglene gi rettigheter som kan gå utover nasjonal trygdelovgivning.

Trygdekoordinering tar sikte på å løse problemer av trygdemessig art som kan oppstå når en person har bodd og/eller arbeidet i mer enn én EØS-stat, se dog omtale av kontantytelser ved sykdom og foreldreskap nedenfor. Bestemmelsene i EØS-avtalen bygger i det vesentligste på de samme grunnprinsippene som ellers gjelder i norsk trygdelovgivning. Personer som flytter fra den ene avtalestaten til den andre, skal beholde opptjente rettigheter til pensjon og uføretrygd, og de skal få adgang til medlemskap og opptjening i trygdeordninger i tilflyttingsstaten. Siktemålet er å sikre kontinuitet i trygdedekningen. I tillegg er det et mål å unngå dobbelt trygdedekning, det vil si trygdedekning i både fraflyttingslandet og tilflyttingslandet. Dobbelt trygdedekning vil normalt innebære at det må betales trygdeavgift til begge land.

Grunnleggende prinsipper og koordineringsprinsipper

EØS-regelverket på trygdeområdet forutsetter ikke harmonisering av de enkelte statenes trygdelovgivning, men koordinering av trygdesystemer slik at personer som har benyttet retten til fri bevegelighet innenfor EØS, ikke skal miste trygderettigheter. Det er som utgangspunkt opp til hvert enkelt land selv å bestemme vilkårene for ytelser, selv om EØS-avtalen inneholder bestemmelser som legger rammer for den nasjonale trygdelovgivningen. Det innebærer at en EØS-stat i prinsippet fortsatt står fritt til å bestemme de materielle vilkårene i det nasjonale trygdesystemet, herunder vilkår for medlemskap i trygdeordninger, hvilke ytelser som skal gis og under hvilke vilkår, størrelsen på trygdeavgifter, metoder for beregning av ytelser og varigheten av trygdedekning. Det eksisterer derfor store forskjeller i EØS-statenes trygdelovgivning. Selv om EØS-statene har myndighet til å gi regler på trygdeområdet, må de respektere de prinsippene som er fastsatt i forordningen og rette seg etter EØS-rettens generelle regler når de utøver denne myndigheten.

Trygdekoordineringen i forordningene bygger på fem grunnprinsipper. Det første og mest grunnleggende prinsippet er forbudet mot forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet. Prinsippet utgjør et av EØS-avtalens og EU-rettens grunnleggende prinsipper, jf. EØS-avtalen artikkel 4 og TEUV artikkel 8. I trygdekoordineringsforordningen er prinsippet uttrykkelig angitt i artikkel 4. Dette innebærer at personkretsen som er omfattet av forordningen, skal ha rett til de samme ytelser og underlegges de samme forpliktelser i henhold til lovgivningen i en EØS-stat som den aktuelle statens egne statsborgere.

For det andre gjelder prinsippet om at en person bare skal være omfattet av én stats lovgivning, jf. trygdekoordineringsforordningen artikkel 11 nr. 1. Prinsippet skal hindre at en person blir medlem av to lands trygdeordninger samtidig, eller at vedkommende ikke blir medlem i noen trygdeordning. Lovvalgsreglene, omtalt nedenfor, bestemmer hvilket lands lovgivning som skal gjelde for en person som har bosteds- og arbeidstilknytning til mer enn én EØS-stat.

Det tredje prinsippet gjelder sammenlegging. I alle land er retten til visse ytelser betinget av at den begunstigede har fullført en opptjeningsperiode. Opptjeningsperioder kan videre være bestemmende for beregningen av ytelser. Arbeidstakere som gjennom yrkeslivet har arbeidet i flere EØS-stater, kan risikere å ikke oppfylle opptjeningsperioden i noe land for å få rett til for eksempel alderspensjon. Forordningen artikkel 6 skal motvirke slike hindringer og gir nærmere regler for når utenlandske perioder skal legges sammen med innenlandske perioder.

Det fjerde prinsippet gjelder eksportabilitet. I flere land setter lovgivningen bosted som vilkår for å få utbetalt opptjente ytelser, slik som pensjon. Dersom en person som har opptjent rett til pensjon i en EØS-stat ikke skulle få pensjonen utbetalt fordi vedkommende har flyttet tilbake til sitt opprinnelige hjemland, vil dette være til ulempe for arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende som har benyttet seg av friheten til å ta arbeid i en annen EØS-stat. Et slikt bostedskrav utgjør en hindring for den frie bevegeligheten, og er i utgangspunktet i strid både med EØS-avtalen og EU-retten, jf. EØS-avtalen artikkel 29 bokstav b og TEUV artikkel 42 bokstav b. Etter trygdekoordineringsforordningen artikkel 7 er hovedregelen at kontantytelser som ellers kan utbetales i henhold til lovgivningen i en EØS-stat eller forordningen, ikke skal være gjenstand for reduksjon, tillegg, suspensjon, tilbaketrekking eller konfiskering med den begrunnelse at mottakeren eller vedkommendes familiemedlemmer bor i en annen EØS-stat enn staten der utbetalingsinstitusjonen befinner seg.

Et femte prinsipp er pro rata temporis-prinsippet eller delpensjonsprinsippet, som innebærer at pensjonen utmåles i forhold til hvor lang opptjening vedkommende har i det enkelte land.

I tillegg til de ovennevnte grunnprinsippene, har EU-domstolen i forlengelsen av likebehandlingsprinsippet utviklet prinsippet om likestilling av ytelser, inntekt og fakta. Dette medfører at visse fakta og hendelser som har funnet sted i en EØS-stat, skal behandles som om disse hadde funnet sted i den staten hvis lovgivning kommer til anvendelse. Prinsippet er nå fastsatt i trygdekoordineringsforordningen artikkel 5.

Anvendelsesområdet for trygdeforordningene

Trygdekoordineringsforordningen får anvendelse på all nasjonal lovgivning om ytelser innenfor trygdeområdene sykdom, fødsel/foreldreskap, uførhet, alder, etterlatte, yrkesskade og yrkessykdommer, dødsfall/begravelse, arbeidsløshet, førtidspensjonering og familie. Uttrykket «lovgivning» skal forstås vidt og dekker alle bestemmelser gitt ved lov, forskrift og administrative tiltak. Forordningen gjelder for generelle og spesielle trygdeordninger, enten de er avgiftspliktige eller ikke, og for ordninger relatert til forpliktelser for arbeidsgivere eller eiere av skip, hvis ikke noe annet er bestemt i vedlegg XI til forordningen.

Trygdekoordineringsforordningens personelle anvendelsesområde følger av artikkel 2. Forordningen omfatter alle EØS-borgere, statsløse og flyktninger som er bosatt i en EØS-stat, og som er eller har vært omfattet av lovgivningen i en eller flere EØS-stater, samt deres familiemedlemmer og etterlatte uavhengig av statsborgerskap. I tillegg omfattes også etterlatte av personer som har vært omfattet av lovgivningen i en eller flere EØS-stater, uavhengig av disse personenes statsborgerskap, dersom de etterlatte er EØS-borgere, statsløse eller flyktninger som er bosatt i en EØS-stat. Tredjelandsborgere som er familiemedlemmer, er ikke omfattet av bestemmelser i forordningen som uttrykkelig gjelder yrkesaktive. De vil hovedsakelig ha rett til helsetjenester og familieytelser.

Lovvalgsreglene

Lovvalgsreglene i trygdekoordineringsforordningen fastsetter hvilken lovgivning en person skal være underlagt i grensekryssende tilfeller. Forordningens lovvalgsregler avgjør hvilke personer som blir medlemmer i og får rett til ytelser fra folketrygden. En person skal bare være «underlagt lovgivningen» i én medlemsstat for én og samme periode, jf. forordningen artikkel 11 nr. 1. Uttrykket «underlagt lovgivningen» er ikke ensbetydende med at personen blir medlem i en trygdeordning i det aktuelle landet. Det kan være at landet ikke har noen ordninger som omfatter vedkommende eller at vedkommende faller inn under unntaksbestemmelser i den aktuelle lovgivningen, som kan medføre at personen blir stående helt uten trygdedekning eller uten dekning for enkelte risikoer. Normalt vil det likevel være slik at personen blir medlem i trygdeordningen i det aktuelle landet.

Hvis lovvalgsreglene innebærer at det er norsk lovgivning som skal anvendes, vil det som hovedsak føre til medlemskap i folketrygden, og personen kan kreve ytelser etter folketrygdloven, lov om barnetrygd, lovene på helsetjenesteområdet m.m.

I forordningen er det egne lovvalgsbestemmelser for yrkesaktive, både arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende, og ikke-yrkesaktive personer. Det er fastsatt særlige bestemmelser for enkelte grupper og situasjoner, blant annet når det utøves arbeids- eller næringsaktiviteter i flere land. Hovedregelen i forordningen er at personer som utfører arbeid eller utøver næringsvirksomhet i et land, skal være underlagt lovgivningen i dette landet, det såkalte lex loci laboris-prinsippet. For ikke-yrkesaktive er hovedregelen at de blir omfattet av bostedslandets lovgivning.

Nærmere om reguleringen av enkelte trygdeytelser

Trygdekoordineringsforordningen får anvendelse på de aller fleste norske trygdeytelsene. Etter forordningen artikkel 1 skal «kompetent institusjon» bety enten institusjonen der den berørte personen er forsikret eller trygdet på søknadstidspunktet for en ytelse, eller institusjonen der den berørte personen har rett til eller ville hatt rett til ytelser hvis personen eller personens familiemedlemmer var bosatt i landet der institusjonen ligger. Uttrykket «kompetent stat» skal bety den medlemstaten der den kompetente institusjoner er lokalisert.

Familieytelser

Uttrykket «familieytelser» er definert i forordningen artikkel 1 bokstav z og omfatter alle natural- eller kontantytelser til dekning av familieutgifter, med unntak av bidragsforskott og særlige fødsels- og adopsjonsstønader som er oppført i vedlegg I til forordningen.

En person har rett til familieytelser i samsvar med lovgivningen i det kompetente landet, også for familiemedlemmer som er bosatt i en annen EØS-stat, jf. forordningen artikkel 67. En pensjonist skal imidlertid ha rett til familieytelser i samsvar med lovgivningen i det landet som er kompetent for vedkommendes pensjon. I forordningen artikkel 68 er det fastsatt prioriteringsregler for tilfeller hvor det som følge av lovgivningen i mer enn en EØS-stat skal gis ytelser for samme periode, og for samme familiemedlem.

Arbeidsledighetsytelser

For arbeidsledige inneholder trygdekoordineringsforordningen egne regler om vilkårene for sammenlegging av tidligere trygdeperioder eller arbeidsperioder for å oppnå rett til ytelser, jf. forordningen artikkel 61.

Den generelle bestemmelsen i forordningen om at medlemsstatene ikke kan oppstille vilkår om bosted for rett til ytelse, får etter artikkel 63 bare anvendelse for arbeidsløshetsytelser når det gjelder tilfeller som er omfattet av artikkel 64, 65 og 65 a og innenfor de grenser som er fastsatt i disse bestemmelsene. Artikkel 64 gir regler om at en mottaker av arbeidsledighetsytelser som reiser til en annen EØS-stat for å søke arbeid, etter nærmere vilkår kan beholde sine ytelser. Artikkel 65 gir nærmere lovvalgsregler om hvilken EØS-stat som har ansvaret for arbeidsløshetsytelser for arbeidsledige som har bodd i en annen EØS-stat enn den kompetente stat, og artikkel 65 a har ingen betydning for det norske regelverket i og med at dagpengeordningen ikke omfatter næringsdrivende.

Kontantytelser ved sykdom og foreldreskap

Forordningen artikkel 21 gir rett til kontantytelser både ved bosetting og opphold i en annen EØS-stat, og dette synes å gjelde uavhengig av om sykdommen har oppstått i den kompetente staten eller i bostedsstaten/oppholdsstaten. Bestemmelsen er som nevnt gjennomført i forskrift. Vilkåret om opphold i Norge i folketrygdloven §§ 8-9, 9-4 og 11-3 må vil derfor ikke gjelde i den grad det følger av forordningens bestemmelser. Også EØS-avtalens bestemmelser om fri bevegelighet kan medføre at folketrygdlovens bestemmelser skal tolkes innskrenkende eller ikke kan anvendes for personer omfattet av EØS-avtalen. Kontantytelser utbetales alltid fra den kompetente staten i samsvar med nasjonale regler, jf. forordningen artikkel 21. Reglene om sammenlegging av perioder for rett til ytelser kommer til anvendelse hvis nødvendig, se ovenfor om sammenleggingsprinsippet. For yrkesaktive vil de aktuelle ytelsene først og fremst være sykepenger og foreldrepenger, samt omsorgs- og pleiepenger.

Når det gjelder sykepenger skal institusjonen på bostedet, på anmodning fra den kompetente institusjonen, foreta alle nødvendige administrative kontroller eller medisinske undersøkelser av personen i samsvar med lovgivningen i bostedslandet. Den kompetente institusjonen har rett til å la den sykmeldte bli undersøkt av en lege som denne institusjonen velger, jf. gjennomføringsforordningen artikkel 27. Etter samme bestemmelse kan arbeidsgiveren eller den kompetente institusjonen be arbeidstakeren delta i aktiviteter som skal bidra til å få personen tilbake i arbeid. Bestemmelsene ovenfor gjelder derfor tilsvarende når den berørte personen oppholder seg i en annen EØS-stat enn den kompetente staten.

Grunn- og hjelpestønad regnes som kontantytelser ved sykdom. Personer som er yrkesaktive i Norge og medlem av folketrygden, men er bosatt i en annen EØS-stat, kan derfor ha rett til disse stønadene fra Norge. Det gjelder også den yrkesaktives familiemedlemmer som er bosatt i en annen EØS-stat, jf. forordningen artikkel 21.

Grunn- og hjelpestønad regnes som såkalte pleieytelser, og pleieytelser skal ikke overlappe med hverandre. Hvis den yrkesaktive eller vedkommendes familiemedlemmer har mottatt naturalytelser fra bosettingslandet som skal dekke et tilsvarende behov som grunn- eller hjelpestønad, gjennomføres motregning jf. forordningen artikkel 34.

Uførhet

Ytelser ved uførhet kan grupperes i to ordninger. Den såkalte «type A-lovgivning» er lovgivning der ytelser ved uførhet er uavhengig av trygde- eller bostedsperioder, også omtalt som risikobaserte ytelser. Disse ytelsene gis fra det landet der vedkommende var trygdedekket da uførheten oppstod. «Type B-lovgivning» er all annen lovgivning vedrørende ytelser ved uførhet. Den norske folketrygdens uføretrygd blir avkortet dersom summen av faktisk og framtidig trygdetid er mindre enn 40 år. Norske ytelser ved uførhet anses dermed som type B-ytelser. EØS-reglene om sammenlegging, beregning og eksport av pensjon kommer da til anvendelse, jf. om alders- og etterlattepensjon nedenfor.

For å få rett til uføretrygd fra folketrygden må en person blant annet ha vært medlem i folketrygden de siste tre årene frem til uføretidspunktet, jf. folketrygdloven § 12-2. F.eks. vil en svensk arbeidstaker som har vært medlem i den svenske trygdeordningen, kunne bruke svensk trygdetid for å oppfylle treårskravet i folketrygden. For uføretrygd er det imidlertid et vilkår om at en person må ha vært medlem i Norge i minst ett år for å kunne få rett til å legge sammen trygdetid, og vedkommende må ha arbeidet minst én dag i en EØS-stat. Det betyr at en svensk arbeidstaker som har arbeidet ett år i Norge før han ble ufør, må kunne dokumentere at han har vært medlem i trygdeordningen i Sverige i to år før det tidspunkt han startet å arbeide her, for å kunne få rett til uførepensjon/uføretrygd.

Alders- og etterlattepensjon

Pensjoner gis som delpensjoner fra de landene vedkommende har hatt pensjonsopptjening. Det innebærer at det gis en pensjonsutbetaling som skal reflektere opptjeningsperioden i for eksempel Norge, i forhold til all pensjonsopptjening i alle EØS-statene. Dette omtales som pro rata temporis- prinsippet eller delpensjonsprinsippet.

For personer som har vært yrkesaktive i Norge eller en annen EØS-stat, er det tilstrekkelig med ett års medlemskap i folketrygden for å få rett til alderspensjon (garantipensjon) etter folketrygdloven kapittel 20 eller uføretrygd etter kapittel 12. Dette gjelder bare dersom kravet til minst tre års trygdetid i folketrygdloven § 20-10 og § 12-2 kan oppfylles gjennom sammenlegging med trygdetid i andre EØS-stater. For rett til alderspensjon etter kapittel 19 er det tilstrekkelig med ett poengår i Norge.

Personer som ikke har vært yrkesaktive, kan som hovedregel ikke medregne trygdetid fra en annen EØS-stat for å oppfylle vilkåret om tre års trygdetid for rett til alderspensjon fra folketrygden. For denne gruppen har Norge unntak fra sammenleggingsprinsippet.

Vedlegg XI til forordning 883/2004, bokstav l under Norge, nr. 3 bokstav a.

Selv om det er adgang til å legge sammen trygdeperioder for å oppnå rett til pensjon, utmåles pensjonen utelukkende på bakgrunn av trygdetid i Norge.

Pensjoner skal, med mindre noe annet er tatt inn i vedlegg til forordningen, utbetales uavhengig av hvor i EØS vedkommende er bosatt.

Helsetjenester

Forordningens bestemmelser om helsetjenester omhandler tilfeller der en person bor eller oppholder seg i en annen EØS-stat enn den kompetente staten, eller der en person ønsker å dra til et annet land enn den kompetente staten for å få planlagt behandling. Det er egne regler for grensearbeidere og pensjonister.

En person som bor i et annet land enn den kompetente staten, har rett til helsetjenester etter bostedslandets regler og satser, men kompetent stat er ansvarlig for utgiftene, jf. forordningen artikkel 17. Retten til helsetjenester gjelder også vedkommendes familiemedlemmer.

Hovedregelen er at helsetjenester som gis av en institusjon i en EØS-stat på vegne av en institusjon i en annen EØS-stat, skal refunderes fullt ut, jf. forordningen artikkel 35. Utgifter til helsetjenester som medlemmer i folketrygden mottar i en annen EØS-stat på grunnlag av bestemmelser i forordningen, skal derfor i utgangspunktet refunderes fullt ut av Norge. To eller flere land kan videre avtale gjensidig avkall på refusjon, jf. forordningen artikkel 35 nr. 3.

Rett til helsetjenester under midlertidig opphold i en annen EØS-stat

Forordningen artikkel 19 nr. 1 gir rett til nødvendige helsetjenester under midlertidig opphold i en annen EØS-stat enn den kompetente staten. Etter norsk lovgivning regnes midlertidig opphold som opphold av inntil ett års varighet, eksempelvis kortere tjenestereiser og ferier.

Retten til helsetjenester omfatter de ytelser som fra et medisinsk synspunkt måtte bli nødvendige under oppholdet, vurdert ut fra ytelsens art og oppholdets varighet. Dette gjelder således også helsehjelp utover øyeblikkelig hjelp. Retten etter forordningen artikkel 19 nr. 1 omfatter som hovedregel ikke planlagt behandling. Visse typer løpende behandling, som for eksempel dialyse- og oksygenbehandling, anses som nødvendige ytelser og kan mottas på de vilkår som gjelder i oppholdslandet dersom oppholdets varighet og pasientens tilstand tilsier det. Det er et krav at behandlingen gis som ledd i en allerede regelmessig fortløpende behandling og at hensikten med reisen ikke er å oppnå slik behandling i oppholdslandet. Etter forordningen artikkel 19 nr. 2 må det inngås en forhåndsavtale om slik behandling mellom den berørte personen og behandlingsinstitusjonen.

Retten til helsetjenester under midlertidig opphold i en annen EØS-stat dokumenteres ved europeisk helsetrygdkort (EHIC) som utstedes av den kompetente staten. Utgiftene dekkes etter de regler og satser som gjelder i det land der vedkommende oppholder seg og mottar helsehjelpen. Pasienten betaler egenandel på lik linje med oppholdslandets egne innbyggere. Behandling hos privat helsepersonell eller i privat sykehus dekkes bare i den utstrekning myndighetene i oppholdslandet bidrar til finansiering av slik behandling.

Forhåndstillatelse til å motta planlagt behandling i en annen EØS-stat

Planlagt behandling kan bare mottas etter reglene i trygdekoordineringsforordningen dersom personen etter søknad har fått forhåndstillatelse fra den kompetente staten, jf. artikkel 20 nr. 1.

Etter forordningen artikkel 20 nr. 2 kan forhåndsgodkjenning ikke nektes hvis helsehjelpen er blant de tjenester som vanligvis ytes i bostedslandet, og ikke kan gis i hjemstaten innen en medisinsk forsvarlig ventetid for den aktuelle helsehjelpen. Det skal tas hensyn til søkerens helsetilstand og sykdommens mulige utvikling.

Pasienten kan motta helsehjelpen i en annen EØS-stat på de vilkår som gjelder etter behandlingslandets lovgivning. Pasienten betaler eventuell egenandel i samsvar med lovgivningen i behandlingslandet. Oppgjøret for øvrig finner sted mellom behandlingslandet og den kompetente staten.

Større naturalytelser

Trygdekoordineringsforordningen artikkel 33 regulerer situasjonen der en person har fått rett til en protese, et større hjelpemiddel eller andre større naturalytelser, men der vedkommende ikke lenger er trygdedekket etter lovgivningen når institusjonen her skal gi de aktuelle ytelsene. Slike større naturalytelser skal da likevel gis av institusjonen i den opprinnelige kompetente staten, selv om den trygdede på dette tidspunktet bor i en annen EØS-stat.

5.3.3 Separasjonsavtalen

Utmeldingsavtalen mellom EU og Storbritannia av 24. januar 2020 inneholder bestemmelser om videreføring av enkelte regler om trygdekoordinering for å sikre opparbeidete rettigheter til britiske borgere og unionsborgere. Tilsvarende regler vil gjelde i forholdet mellom Storbritannia og EØS/EFTA-statene i henhold til separasjonsavtalen del 2 avdeling III. I det følgende vil det redegjøres for separasjonsavtalens bestemmelser om trygdekoordinering. Det vises også til kapittel 7 hvor departementet redegjør nærmere for innholdet i separasjonsavtalens enkelte bestemmelser, se særlig merknader til artikkel 29–34 i punkt 7.2.

Artikkel 29 – personkrets: Bestemmelsen angir personkretsen som er omfattet av del 2 avdeling III i avtalen om koordinering av trygdeytelser. Det følger av bestemmelsen at EØS/EFTA-borgere og britiske borgere som har utøvet retten til fri bevegelighet før utløpet av overgangsperioden, og som umiddelbart forut for utløpet av overgangsperioden er trygdedekket i henholdsvis Storbritannia eller en EØS/EFTA-stat, omfattes av avtalen. Det samme gjelder EØS/EFTA-borgere og britiske borgere som er bosatt i henholdsvis Storbritannia eller en EØS/EFTA-stat og omfattet av lovgivningen i henholdsvis en EØS/EFTA-stat eller Storbritannia ved utløpet av overgangsperioden. EØS/EFTA-borgere og britiske borgere som ikke omfattes av disse bestemmelsene, men som utøver yrkesaktivitet i henholdsvis Storbritannia eller en EØS/EFTA-stat ved utløpet av overgangsperioden, og som er trygdedekket i henholdsvis en EØS/EFTA-stat eller Storbritannia, er også omfattet. Videre er statsløse og flyktninger som er bosatt i en EØS/EFTA-stat eller Storbritannia, i hovedsak omfattet av avtalen hvis de er i en av situasjonene beskrevet over.

Alle disse persongruppene skal være omfattet så lenge de fortsatt og uten avbrudd befinner seg i en av de situasjonene som er beskrevet over, og som involverer både en EØS/EFTA-stat og Storbritannia på samme tid. Videre er personer som ikke (lenger) er omfattet av bestemmelsene nevnt ovenfor, og deres familiemedlemmer og etterlatte, likevel dekket dersom de er omfattet av personkretsen beskrevet i artikkel 9 så lenge de har oppholdsrett eller arbeidstillatelse i vertsstaten etter avtalen artikkel 12, 23 og 24.

Artikkel 30 – regler for koordinering av trygdeytelser: Artikkel 30 fastsetter at bestemmelsene i EØS-avtalen artikkel 29, trygdekoordineringsforordningen og gjennomføringsforordningen gjelder for personer som er omfattet av avtalens del 2 avdeling III. Videre skal avtalepartene ta hensyn til beslutninger og rekommandasjoner fra Den administrative kommisjon for koordinering av trygdeordninger. Bestemmelsen innebærer at trygdeforordningene gjelder fullt ut for den personkretsen som er definert i separasjonsavtalen artikkel 29.

Artikkel 8 i separasjonsavtalen gir generelle definisjoner for del 2 om borgernes rettigheter. Artikkel 30 nr. 2 gjør unntak fra denne bestemmelsen, slik at det er definisjonene i gjennomføringsforordningen som gjelder for avtalens bestemmelser om trygdekoordinering.

Artikkel 31 – særlige situasjoner: Bestemmelsen skal sikre eksisterende og fremtidige rettigheter basert på tidligere trygdeperioder, perioder med yrkesaktivitet og botidsperioder. Personer som dekkes av bestemmelsen, skal kunne påberope seg sammenlegging av trygdeperioder, arbeidsperioder mv. Bestemmelsen sikrer også at pasienter som har påbegynt behandling i Storbritannia eller i en EØS/EFTA-stat eller anmodet om tillatelse til å gjennomføre en planlagt helsebehandling før utløpet av overgangsperioden, får fullført den aktuelle behandlingen og dekket utgiftene.

Artikkel 32 – unionsborgere: Utgangspunktet er at bestemmelsene om koordinering av trygdeytelser i separasjonsavtalen ikke gjelder borgere i EUs medlemsstater (unionsborgere). Etter bestemmelsen i artikkel 32 gjøres det unntak fra dette, dersom to forutsetninger er tilstede. For det første må EU og Storbritannia ha inngått en avtale som gir tilsvarende rettigheter til koordinering av trygdeytelser til borgere av EØS/EFTA-statene. For det andre må EU og EØS/EFTA-statene ha inngått en avtale som gir tilsvarende rettigheter til britiske borgere. Er forutsetningene tilstede, kan Blandet komité, som består av representanter for hver av partene og er ansvarlig for gjennomføringen og anvendelsen av separasjonsavtalen, bestemme fra hvilket tidspunkt separasjonavtalens del 2 avdeling III om koordinering av trygdeytelser også skal gjelde borgere av EU-stater.

Artikkel 33 – tilbakekalling, innkreving og motregning: Det følger av bestemmelsen at reglene i trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen om tilbakebetaling, innkreving og motregning fortsatt kommer til anvendelse for personer som ikke er omfattet av artikkel 29, dersom tilfellet oppsto før utløpet av overgangsperioden. Videre kommer bestemmelsene fortsatt til anvendelse dersom tilfellet oppsto etter overgangsperiodens utløp, og det gjelder personer som var omfattet av artikkel 29 eller 31 da tilfellet oppsto.

Artikkel 34 – oppdatering av relevant regelverk: Bestemmelsen slår fast at senere endringer i trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen skal innlemmes i denne avtalen av Blandet komité, dersom endringene innlemmes i EØS-avtalen og utmeldingsavtalen mellom EU og Storbritannia har blitt justert i tråd med disse endringene. Bestemmelsen fastslår videre at trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen mellom avtalepartene skal forstås med de tilpasninger og justeringer som følger av Del III av vedlegg I, så langt forordningene regulerer tilfeller som omfattes av denne avtale. Videre følger det av bestemmelsen at del I av vedlegg I skal korrigeres og tilpasses etter rådgivning og avgjørelser fra Den administrative kommisjon.

5.3.4 Utkast til EØS-komitébeslutning om koordinering av trygdeytelser

Utmeldingsavtalen mellom EU og Storbritannia regulerer forholdet mellom EU og Storbritannia på samme måte som separasjonsavtalen regulerer forholdet mellom EØS/EFTA-statene og Storbritannia. Utgangspunktet er at utmeldingsavtalen bare gir rettigheter til britiske statsborgere og unionsborgere, mens separasjonsavtalen bare gir rettigheter til britiske statsborgere og statsborgere av en EØS/EFTA-stat.

For å sikre at personer som har hatt tilknytning til både Storbritannia, en EU-stat og en EØS/EFTA-stat skal beholde opptjente rettigheter til pensjon og uføretrygd, og få adgang til medlemskap og opptjening i trygdeordninger i tilflyttingsstaten, fastsetter artikkel 33 i utmeldingsavtalen mellom EU og Storbritannia at bestemmelsene om koordinering av trygderettigheter også skal gjelde for statsborgere fra EØS/EFTA-statene. På samme måte fastsetter artikkel 32 i separasjonsavtalen at bestemmelsene om koordinering av trygderettigheter også skal gjelde for unionsborgere.

En forutsetning for at artikkel 32 i separasjonsavtalen og artikkel 33 i utmeldingsavtalen skal komme til anvendelse som beskrevet ovenfor, er at det inngås en avtale mellom EU og EØS/EFTA-statene om at rettighetene til britiske statsborgere skal koordineres på samme måte dersom de har hatt tilknytning til både en EU-stat og en EØS/EFTA-stat. Det er enighet mellom EØS/EFTA-statene og EUs utenrikstjeneste om teksten til trianguleringsavtalen og at avtalen skal inngås som en EØS-komitébeslutning som inntas i vedlegg VI til EØS-avtalen. Beslutningen er bygget på de tilsvarende reglene i utmeldingsavtalen del 2 avdeling III og separasjonsavtalen del 2 avdeling III som er gjengitt ovenfor.

Det gjøres nærmere rede for utkastet til EØS-komitébeslutning i punkt 7.3 og 7.4.

5.3.5 Høring oktober 2018

Ved høring 4. oktober 2018 foreslo departementet at bestemmelsene om trygdekoordinering skulle gjennomføres ved lov. Det ble lagt vekt på at de personene som var omfattet av avtalen, skulle ha et livsvarig vern for rettighetene så lenge de oppfylte vilkårene, og videre at fortsatt rett til trygdekoordinering var av stor betydning for de berørte. Gjennomføringen burde derfor skje i lov framfor i forskrift. I og med at reglene gjelder horisontalt og dekker en lang rekke trygdeytelser, ble det foreslått at gjennomføringen skulle skje i brexit-loven.

Regler om trygdekoordinering stiller nærmere krav til anvendelsen av nasjonal trygdelovgivning og fører til at vilkår og begrensninger i det nasjonale regelverket ikke skal anvendes i den utstrekning noe annet følger av trygdekoordineringsreglene. I forskrift 22. juni 2012 nr. 585 om inkorporasjon av trygdeforordningene i EØS-avtalen § 1 andre ledd er det av den grunn tatt inn en uttrykkelig derogasjonsadgang for å sikre korrekt gjennomføring av trygdeforordningene. I høringsnotatet ble det derfor foreslått en opplisting av lover som kunne fravikes i den utstrekning det er nødvending. Følgende lover ble listet opp i forslaget til bestemmelse:

  • Lov 3. desember 1948 nr. 7 om pensjonsordning for arbeidstakere til sjøs

  • Lov 28. juli 1949 nr. 26 om Statens pensjonskasse

  • Lov 28. juni 1957 nr. 12 om pensjonstrygd for fiskere

  • Lov 22. juni 1962 nr. 12 om pensjonsordning for sykepleiere

  • Lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd

  • Lov 26. juni 1998 nr. 41 om kontantstøtte til småbarnsforeldre

  • Lov 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten m.m.

  • Lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasient- og brukerrettigheter

  • Lov 8. mars 2002 nr. 4 om barnetrygd

  • Lov 24. juni 2011 nr. 30 om kommunale helse- og omsorgstjenester

  • Lov 21. juni 2013 nr. 102 om stillingsvern mv. for arbeidstakere på skip

Utmeldingsavtalen artikkel 31 regulerer forholdet til fremtidig utvikling av trygdekoordineringsforordningene. Det ble av den grunn behov for en forskriftshjemmel slik at gjennomføring av fremtidige endringer i regelverket kunne skje i forskrift. Denne bestemmelsen tilsvarer separasjonsavtalen artikkel 34.

Ingen av høringsinstansene kommenterte forslaget til bestemmelse.

5.3.6 Departementets vurdering

Departementet foreslår at separasjonsavtalen artikkel 29 til 34 gjennomføres i lov i brexit-loven. Som vist til i høringsnotatet tilsier det faktum at avtalen gir livslange rettigheter til personer som er omfattet av avtalen, og at disse rettighetene er av stor betydning for personene det gjelder, at gjennomføring bør skje i lov framfor i forskrift.

Bestemmelsene i avtalen om trygdekoordinering er horisontale og dekker ytelser som er regulert i lovene listet opp i punkt 5.3.5 over.

Dette tilsier etter departementets syn at gjennomføringen bør foretas i brexit-loven framfor i den enkelte lov. Også det faktum at avtalen bare gjelder en begrenset krets av personer som alle har eller har hatt en tilknytning til Storbritannia, tilsier at gjennomføringsbestemmelsen tas inn i brexit-loven.

Som nevnt i punkt 5.3.4, vil det bli inngått en trianguleringsavtale mellom EU og EØS/EFTA-statene om koordinering av trygdeytelser for britiske borgere som har eller har hatt tilknytning til både en EØS/EFTA-stat og en EU-stat. Avtalen vil tas inn i EØS-avtalen gjennom en EØS-komitébeslutning. Det gjøres nærmere rede for trianguleringsavtalen i punkt 7.2 og 7.3 nedenfor. Trianguleringsavtalen kompletterer separasjonsavtalen og departementet foreslår derfor at også denne gjennomføres i brexit-loven.

På samme måte som for EØS-avtalen vil bestemmelsene i separasjonsavtalen og den nevnte trianguleringsavtalen ved motstrid gå foran bestemmelser i lovene listet opp i punkt 5.3.5. Dette foreslås fastsatt uttrykkelig i loven.

Det følger av separasjonsavtalen artikkel 34 at endringer av trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen som er inntatt og i kraft i EØS-avtalen, også skal gjelde i relasjon til separasjonsavtalen. Det samme fastslås i trianguleringsavtalen for forhold som omfattes av denne avtalen. Departementet foreslår en forskriftshjemmel slik at gjennomføring av fremtidige endringer i regelverket kan skje i forskrift.

Separasjonsavtalen vil ikke gjelde for personer som opparbeider rettigheter i Storbritannia først etter utløpet av overgangsperioden. Det fremtidige forholdet til Storbritannia er imidlertid ikke ferdigforhandlet. Norge har som mål å få på plass en avtale med Storbritannia for personer som kommer i en grensekryssende situasjon etter overgangsperiodens utløp 31. desember 2020. Dersom en slik avtale ikke er på plass innen 1. januar 2021, tas det sikte på å anvende den eksisterende bilaterale trygdeavtalen fra 1957, revidert i 1990. Avtalen er, etter 1994, ikke anvendt for personer som er omfattet av trygdeforordningen, og den er ikke tilpasset senere endringer av ytelser og administrative organer, noe som gjør den utfordrende å anvende for enkelte av folketrygdens ytelser. Det kan derfor bli nødvendig med justeringer til den bilaterale avtalen for å sikre opparbeiding av rettigheter i påvente av at en ny avtale inngås. Slike justeringer kan bli etablert ved noteveksling mellom Norge og Storbritannia. Dersom en noteveksling ikke er mulig, kan Norge justere ensidig.

5.4 Forskriftshjemmel

5.4.1 Høring oktober 2018

I høringsnotat 4. oktober 2018 ble det foreslått følgende forskriftshjemmel:

«Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om anvendelsen av bestemmelser som nevnt i § 2 andre og tredje ledd etter utløpet av overgangsperioden.»

Forskriftshjemmelen var i første rekke tenkt benyttet til å gjennomføre utfasingsbestemmelsene i avtalen mellom Island, Liechtenstein, Norge og Storbritannia. På tidspunktet for utsendelse av høringsnotatet så departementet for seg at Storbritannia ville tre ut av EU med en utmeldingsavtale 29. mars 2019, og at avtalen ville inneholde en overgangsperiode på minimum to år hvor Storbritannia fremdeles var bundet av EU-retten, inkludert tredjelandsavtaler som EØS-avtalen, Schengen-avtalen og alle andre avtaler Storbritannia var bundet av i kraft av sitt medlemskap i EU. Dette ville ha gitt så vel EU som Norge relativt god tid til å forhandle nye avtaler med Storbritannia og tilstrekkelig tid til å gjennomføre avtalene gjennom vanlig lovgivningsprosedyre. Dersom det skulle oppstå behov for nasjonal regulering av forhold som ikke ville bli omfattet av nye avtaler, kunne også dette gjøres gjennom en vanlig lovgivingsprosedyre.

Det var få høringsinstanser som uttalte seg om den foreslåtte forskriftshjemmelen, men de få som uttalte seg var positive til at det ble fastsatt en forskriftshjemmel.

5.4.2 Forskriftshjemmel vedtatt i lov 29. mars 2019 nr. 9

I begynnelsen av 2019 var det stor usikkerhet rundt Storbritannias uttreden fra EU. Utmeldingsavtalen Storbritannia og EU var enige om, så da ikke ut til å bli godkjent i det britiske parlamentet. Det var usikkerhet både om uttreden ville skje som planlagt 29. mars 2019 og om uttreden ville skje med eller uten en utmeldingsavtale. Dersom uttreden hadde skjedd uten en utmeldingsavtale mellom Storbritannia og EU, ville heller ikke den fremforhandlede separasjonsavtalen mellom EØS/EFTA-statene og Storbritannia bli undertegnet og tre i kraft.

På bakgrunn av denne usikkerheten ble det satt i gang en rekke tiltak for å begrense skadevirkningene ved en «no deal»-brexit. Det ble for det første inngått en del bilaterale avtaler mellom Norge og Storbritannia, herunder en midlertidig avtale om handel med varer og en avtale om videreføring av rettigheter for britiske borgere og borgere av EØS/EFTA-stater som hadde utøvd sin rett til fri bevegelighet før Storbritannias uttreden fra EU. En rekke av EUs beredskapstiltak ble også tatt inn i EØS-avtalen. Det vises til Prop. 45 LS (2018–2019) for en nærmere gjennomgang av disse tiltakene.

Samtidig ble det avdekket et behov for å fastsette nasjonale bestemmelser.

For å ha mulighet til å gjennomføre bestemmelsene i «no deal»-avtalene med Storbritannia, EØS-rettslige forpliktelser samt rene nasjonale tiltak, foreslo regjeringen at det ble fastsatt en bred forskriftshjemmel, jf. Prop. 45 LS (2018–2019), som ble vedtatt som lov 29. mars 2019 nr. 9 § 1. Bestemmelsen lyder:

«Kongen kan gi forskrift om forhold som berøres av at Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland (Storbritannia) trer ut av EØS-avtalen, Schengen-samarbeidet og andre avtaler mellom Norge og Den europeiske union som Storbritannia har vært bundet av som medlemsstat i unionen.
Forskriften kan avvike fra bestemmelser i annen lovgivning.»

Med hjemmel i denne bestemmelsen er det fastsatt følgende forskrifter:

  • Forskrift om endring i forskrift om tilvirking og import av legemidler, forskrift om klinisk utprøving av legemidler til mennesker, forskrift om grossistvirksomhet med legemidler og forskrift om apotek ved Storbritannias uttreden av Den europeiske union

  • Forskrift om overgangsregler ved Storbritannias uttreden fra Den europeiske union på Justis- og beredskapsdepartementets områder

  • Forskrift om overgangsregler for krav til bosted og statsborgerskap i norske aksje- og allmennaksjeselskaper ved Storbritannias uttreden av Den europeiske union

  • Forskrift om overgangsregler for trygdekoordinering ved Storbritannias uttreden av Den europeiske union

  • Forskrift til verdipapirhandelloven om unntak for United Kingdom HM Treasury, Bank of England og United Kingdom Debt Management Office fra generelle atferdsbestemmelser og utsteders informasjonsplikt

  • Forskrift om lovpålagte forsikringer mv. som er tegnet i britiske foretak og adgang til å yte forsikringstjenester mv. etter Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irlands (Storbritannia) uttreden fra Den europeiske union (EU)

  • Forskrift om endring i forskrift om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner

  • Forskrift om endring i forskrift om rett til å arbeide som dyrehelsepersonell eller seminpersonell etter EØS-avtalen

  • Forskrift om endring i forskrift om autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning for helsepersonell med yrkeskvalifikasjoner fra andre EØS-land eller fra Sveits

  • Forskrift om endring i forskrift om til domstolloven kapittel 11 (Advokatforskriften)

  • Forskrift om endring i forskrift om stønad til helsetjenester mottatt i et annet EØS-land

Det framgår klart av forarbeidene at forskriftshjemmelen bare skulle brukes dersom Storbritannia hadde trådt ut av EU uten en utmeldingsavtale som inneholdt en overgangsperiode, jf. Prop. 45 LS (2018–2019) s. 32 første spalte. Som kjent trådte Storbritannia ut av EU med en avtale som inneholdt en overgangsperiode ved midnatt 1. februar 2020. Departementet vil derfor foreslå at lov 29. mars 2019 nr. 9 oppheves. Også forskrifter gitt med hjemmel i denne bestemmelsen vil bli opphevet.

5.4.3 Høring juni 2020

Erfaringene fra «no deal»-forberedelsene tilsier at det vil være behov for å fastsette forskrifter utover en ren gjennomføring av separasjonsavtalen, og at det dermed vil være nødvendig med en bredere forskriftshjemmel enn den som ble foreslått i høringsnotatet fra oktober 2018. Samtidig viste erfaringene at det i all hovedsak er nødvendig å fastsette bestemmelser som gjennomfører bestemmelser i eventuelle midlertidige avtaler med Storbritannia og eventuelle beredskapstiltak fra EU som er eller vil bli bindende for Norge gjennom EØS- eller Schengen-avalene. Når det gjelder nasjonale tiltak, vil det i all hovedsak være tale om å fastsette overgangsregler som regulerer behandling av forhold som har oppstått før overgangsperiodens utløp, men som fortsetter eller har virkning etter dette tidspunktet. Det kan også oppstå et behov for å fastsette bestemmelser for å regulere forhold som har oppstått etter overgangsperiodens utløp som en direkte følge av at Storbritannia ikke lenger er omfattet av EØS-avtalen eller andre avtaler de er bundet av som medlem av EU. Departementet ser derfor ikke grunn til å foreslå en så vid forskriftshjemmel som ble vedtatt ved lov 29. mars 2019 nr. 9.

I juni 2020 sendte derfor departementet ut følgende forslag til lovbestemmelse på høring:

«Kongen kan gi forskrift for å:
  • a) gjennomføre avtale 28. januar 2020 mellom Island, Liechtenstein, Norge og Storbritannia om ordninger som følge av at Storbritannia trer ut av EU, EØS-avtalen og øvrige avtaler gjeldende mellom Storbritannia og EØS/EFTA-statene i kraft av Storbritannias medlemskap i EU,

  • b) gjennomføre midlertidige avtaler mellom Norge og Storbritannia,

  • c) gjennomføre beredskapstiltak fra EU som er eller vil bli bindende for Norge gjennom EØS- eller Schengen-avtalen, og

  • d) fastsette nasjonale overgangsregler som regulerer forhold som har oppstått før utløpet av overgangsperioden som fastsatt i lov 29. mars 2019 nr. 8 om en overgangsperiode ved Storbritannias uttreden fra EU § 2, og som har virkning etter dette tidspunkt, eller som har oppstått etter utløpet av overgangsperioden som en direkte følge av Storbritannias uttreden fra EU.

Forskriften kan avvike fra bestemmelser i annen lovgivning.»

Ingen av høringsinstansene har hatt merknader til den foreslåtte forskriftshjemmelen. Samferdselsdepartementet bemerker at hjemmelen ser ut til å dekke deres behov.

5.4.4 Departementets vurdering

Etter departementets syn foreligger det et behov for å fastsette en forskriftshjemmel, både for å gi et grunnlag for å gjennomføre våre folkerettslige forpliktelser og for å kunne fastsette enkelte nasjonale bestemmelser. Det er fremdeles usikkert om Norge vil ha et omfattende avtaleverk med Storbritannia ved utløpet av overgangsperioden, og vi risikerer dermed å stå i en situasjon som har likhetstrekk med «no deal»-situasjonen. Som nevnt ovenfor vedtok Stortinget en bred forskriftshjemmel som kunne benyttes i denne situasjonen, jf. lov 29. mars 2019 nr. 9. Heller ikke dersom det skulle være inngått avtaler med Storbritannia før utløpet av overgangsperioden, vil dette kunne erstatte EØS-avtalen og alle andre avtaler som er bindende mellom Norge og Storbritannia som en følge av Storbritannias medlemskap i EU. Det kan dermed oppstå et behov for å gi overgangsregler, også for forhold som ikke er omfattet av separasjonsavtalen del 3.

Etter departements syn er det imidlertid ikke nødvendig med en så vid forskriftshjemmel som ble vedtatt i lov 29. mars 2019 nr. 9.

Separasjonsavtalen inneholder en rekke bestemmelser som nødvendiggjør internrettslig gjennomføring. Enkelte av disse bestemmelsene er foreslått gjennomført ved lov, jf. denne proposisjonen kapittel 5 og 6. Mange av bestemmelsene er imidlertid av midlertidig karakter og bør gjennomføres i forskrift. Det vil særlig være aktuelt å gjennomføre enkelte av utfasingsbestemmelsene i avtalens del 3 i forskrift dersom det ikke er inngått nye avtaler på de aktuelle områdene som medfører at utfasingsbestemmelsene er unødvendige.

Separasjonsavtalen del 2 avdeling II kapittel 1 og 2 om oppholdsrett vil bli gjennomført med hjemmel i utlendingsloven § 125 a.

Da det forelå en reell risiko for at Storbritannia skulle tre ut av EU uten utmeldingsavtale, fastsatte EU en rekke beredskapstiltak. Enkelte av disse var EØS-relevante. Det kan ikke utelukkes at EU vil fastsette nye beredskapstiltak dersom det ikke er enighet om en avtale mellom EU og Storbritannia om det framtidige forholdet ved utløpet av overgangsperioden. I tillegg til å gjennomføre bestemmelsene i separasjonsavtalen, kan det dermed være nødvendig å fastsette «no deal»-lignende tiltak for å gjennomføre eventuelle EØS- eller Schengen-relevante beredskapsvedtak som EU fastsetter.

Det vises til Prop. 45 LS (2018–2019) punkt 4.3.2 for en nærmere gjennomgang av beredskapstiltakene som EU fastsatte da det forelå en risiko for at Storbritannia skulle tre ut av EU uten en utmeldingsavtale og som har betydning for Norge.

Fra norsk side er det ønskelig å videreføre et nært og bredt samarbeid med Storbritannia også etter utløpet av overgangsperioden. Norge ønsker bl.a. å inngå en frihandelsavtale som omfatter handel med varer og tjenester, gjensidig godkjennelse av yrkeskvalifikasjoner mv. Det forhandles også om avtaler om utdanning- og forskningssamarbeid og trygde- og helsesamarbeid. Det er videre ønskelig å fortsette et tett politi- og strafferettslig samarbeid, fortrinnsvis basert på løsninger som EU og Storbritannia blir enige om. Det er også fremforhandlet en avtale om anerkjennelse og fullbyrdelse av dommer i sivile og kommersielle saker som kan komme til anvendelse dersom Storbritannia ikke skulle tiltre Luganokonvensjonen 2007 om domsmyndighet, anerkjennelse og fullbyrdelse av sivile dommer innen utløpet av overgangsperioden.

Samarbeidet vil imidlertid ikke kunne erstatte samarbeidet Norge i dag har med Storbritannia gjennom EØS-avtalen, Schengen-samarbeidet og andre avtaler Norge har med EU. Det er også en risiko for at avtalene ikke vil være på plass før overgangsperiodens utløp. I realiteten kan vi derfor stå overfor en situasjon ved utgangen av året som har likhetstrekk med en situasjon der Storbritannia hadde trådt ut av EU uten en avtale som inneholdt en overgangsperiode.

Dersom det ikke lykkes å inngå omfattende varige avtaler med Storbritannia før overgangsperiodens utløp, kan det være aktuelt å inngå midlertidige avtaler. Det kan være behov for å fastsette forskrifter for å gjennomføre slike midlertidige avtaler. Departementet vil imidlertid ikke foreslå at permanente avtaler skal gjennomføres i forskrift med hjemmel i den foreslåtte bestemmelsen. I den grad slike avtaler krever lovendring, vil lovendringsforslag bli lagt fram for Stortinget på vanlig måte.

Det kan videre være behov for å fastsette nasjonale tiltak, herunder fastsette på nytt enkelte av forskriftene som ble vedtatt med hjemmel i lov 29. mars 2019, som det er vist til i punkt 5.4.2.

Forskriftene det er aktuelt å gi i medhold av denne forskriftshjemmelen, vil i stor grad supplere og utfylle eksisterende lovgivning, men det kan også være aktuelt å gi bestemmelser som fraviker annen lovgivning. I likhet med forskriftshjemmelen i lov 29. mars 2019 nr. 9 § 1 foreslår derfor departementet at det gis adgang til å gi forskrifter som fraviker gjeldende lovgivning. Derogasjonsbestemmelsen som foreslås, er imidlertid klart avgrenset både ved at den er begrenset til de opplistede forholdene, og ved at forskriftene i all hovedsak vil være av midlertidig karakter.

Stortinget kan ikke ved lov gjøre unntak fra Grunnloven. Det følger av dette at forskrifter gitt med hjemmel i loven ikke kan fravike Grunnlovens bestemmelser.

Etter departementets syn kan forskrifter gitt i medhold loven heller ikke fravike lov av 21. mai 1999 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven). Det følger av menneskerettsloven § 3 at bestemmelsene i konvensjoner og protokoller som er nevnt i loven § 2, ved motstrid skal gå foran bestemmelser i annen lovgivning. Departementet kan heller ikke se at de forskriftene det er aktuelt å gi med hjemmel i denne bestemmelsen, vil kunne stride mot konvensjoner og protokoller som er nevnt i menneskerettsloven § 2.

På lignende måte skal bestemmelser som tjener til å oppfylle Norges forpliktelser etter EØS-avtalen, i tilfelle konflikt gå foran andre bestemmelser som regulerer samme forhold, jf. EØS-loven § 2. Departementet ser det imidlertid slik at det kan tenkes å oppstå et behov for å kunne avvike fra EØS-retten i helt spesielle tilfeller. Departementet vil særlig vise til situasjonen som kan oppstå dersom EU fastsetter EØS-relevante beredskapstiltak som det ikke har vært tid til å innta i EØS-avtalen før utløpet av overgangsperioden. Det må i et slikt tilfelle vurderes om rettsaktene skal gjennomføres i norsk rett før de er inntatt i EØS- avtalen. Dersom det på tidspunktet for slik førtidig gjennomføring eksisterer motstridende EØS-regler, vil det formelt være snakk om å fravike gjeldende EØS-forpliktelser, men det vil normalt være lojalt, og i samsvar med EØS-rettens grunnprinsipper, å kunne anvende de aktuelle beredskapstiltak også i EØS dersom det haster å få dem iverksatt. Det vil kun være aktuelt som en midlertidig ordning og ved et særegent behov for en slik løsning, for eksempel på områder hvor det er særlig viktig å sikre at norske foretak får like rammebetingelser som foretak i EU.

Departementet anser det lite aktuelt å fravike EØS-avtalen på andre områder, men kan ikke helt utelukke at dette kan bli aktuelt i dersom det er nødvendig for å sikre tungtveiende norske interesser. Slike forskrifter vil i alle tilfelle være midlertidige og ha kort varighet.

6 Endringer i andre lover

6.1 Tilskudd til kompletterende undervisning etter friskolelova

6.1.1 Gjeldende rett

Lov 4. juli 2003 nr. 84 om frittstående skolar (friskolelova) gir i § 6-4 regler om tilskudd til kompletterende undervisning.

Kompletterende undervisning er undervisning i norsk, samfunnsfag og KRLE (kristendom, religion, livssyn og etikk) for barn som går på skole i utlandet. Ordningen gjelder ikke for elever ved norske skoler i utlandet som er godkjent etter friskoleloven. Hensikten med ordningen er å tilby opplæring i fagene til norske barn som går på utenlandske eller internasjonale grunnskoler i utlandet. Undervisningen gis som nettundervisning eller gruppeundervisning, og skal være i henhold til norske læreplaner i fagene. Den kompletterende undervisningen skal komme i tillegg til, eller være en del av, elevens ordinære grunnopplæring i oppholdslandet.

Reglen i friskoleloven § 6-4 om tilskudd til kompletterende undervisning er rettet mot norske statsborgere og mot statsborgere fra andre EØS-stater som har rett til likebehandling med norske borgere. Regelen innebærer ikke noen plikt for staten til å gi tilskudd, men dersom det blir gitt tilskudd, har statsborgere i andre EØS-stater i visse tilfeller rett til de samme ytelsene som norske statsborgere får, jf. Ot.prp. nr. 9 (1998–1999).

6.1.2 Separasjonsavtalen

Spørsmålet om kompletterende undervisning er ikke direkte regulert i separasjonsavtalen. Som nevnt ovenfor er det imidlertid lagt til grunn at kompletterende undervisning for barn av visse borgere av en EØS-stat er forankret i rettigheter etter EØS-avtalen, som retten til fri bevegelighet av arbeidstakere, og at det i slike tilfeller ikke er anledning til å fastsette andre regler for EØS-borgere enn for norske borgere. Separasjonsavtalen artikkel 22 fastslår at britiske statsborgere og deres familiemedlemmer som omfattes av direktiv 2004/38/EF «fri bevegelighetsdirektivet», skal behandles på lik linje med norske statsborgere. Det legges derfor til grunn at retten til kompletterende undervisning vil gjelde i samme utstrekning som i dag for personer som omfattes av separasjonsavtalen.

6.1.3 Høring oktober 2018

I høringsnotatet 4. oktober 2018 ble det foreslått at retten til tilskudd til kompletterende undervisning til barn av borgere av en EØS-stat videreføres for britiske statsborgere, og at dette ble fastsatt i friskoleloven § 6-4. Bestemmelsen ble også foreslått omarbeidet for å klargjøre rammene for ordningen.

Ingen av høringsinstansene kommenterte dette forslaget.

6.1.4 Departementets vurdering

Departementet foreslår å fastsette i friskoleloven § 6-4 at tilskuddet til kompletterende undervisning til elever som er i et ordinært utdanningsløp ved en grunnskole i utlandet, også kan gis til britiske statsborgere og barn av britiske statsborgere som har rett til likebehandling med norske statsborgere på grunnlag av separasjonsavtalen.

Departementet foreslår å ikke videreføre adgangen for departementet til å gi nærmere forskrift. Det er ikke behov for forskrift om ordningen.

I tillegg foreslår departementet å omarbeide bestemmelsen for å klargjøre rammene for ordningen. Dette er endringer i bestemmelsens oppbygging og språk som ikke endrer regelens innhold.

6.2 Lov om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner

6.2.1 Innledning

Godkjenning av yrkeskvalifikasjoner for britiske borgere og for EØS-borgere med yrkeskvalifikasjoner fra Storbritannia reguleres i dag av EØS-avtalens bestemmelser om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner. Ved overgangsfristens utløp vil Storbritannia ikke lenger vil være bundet av EUs regelverk om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner. Separasjonsavtalen fastsetter overgangsregler for søknader om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner, som departementet foreslår gjennomført ved lov. Videre foreslås det enkelte nasjonale bestemmelser for å sikre at personer som har påbegynt sin utdannelse i Storbritannia med en berettiget forventning om at utdannelsen vil bli godkjent i Norge, skal få denne godkjent selv om de ikke er ferdig med utdannelsen eller har innsendt søknad om godkjennelse før overgangsperiodens utløp.

6.2.2 Gjeldende rett

Som ledd i gjennomføringen av et felles arbeidsmarked har EU arbeidet spesielt med ordninger for godkjenning av yrkeskvalifikasjoner. Nasjonal lovgivning som regulerer adgangen til å praktisere et yrke, kan utgjøre en hindring for arbeidstakere med yrkeskvalifikasjoner fra en annen EØS-stat. Det gjelder både nasjonale krav om minimumskvalifikasjoner for retten til å benytte yrkestittel og adgangen til yrkesutøvelse.

Særlig viktig er den sektorovergripende reguleringen i direktiv 2005/36/EF om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner. I tillegg finnes det yrkesspesifikk regulering blant annet i direktiv 98/5/EF om etableringsrett for advokater og i direktiv 2006/43/EF om lovpliktig revisjon av årsregnskap og konsoliderte regnskap.

Direktiv 2005/36/EF om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner (yrkeskvalifikasjonsdirektivet)

Yrkeskvalifikasjonsdirektivet har til hensikt å forenkle den enkelte borgerens mulighet for å få sine yrkeskvalifikasjoner godkjent i en annen EØS-stat enn der kvalifikasjonene er ervervet. Direktivet gjelder for EØS-borgere som midlertidig ønsker å utøve et regulert yrke i en annen EØS-stat enn den hvor personen har yrkeskvalifisert seg, og for yrkesutøvere som ønsker å etablere seg i en annen EØS-stat enn den hvor yrkeskvalifikasjonene er ervervet. Direktivet skiller dermed mellom regler som gjelder ved midlertidig tjenesteyting i vertsstaten og regler for etablering i vertstaten.

Etter yrkeskvalifikasjonsdirektivet avdeling II har en yrkesutøver i utgangspunktet rett til å tilby sine tjenester midlertidig i en annen EØS-stat. I enkelte tilfeller kan vertsstaten kreve at yrkesutøverens yrkeskvalifikasjoner godkjennes før vedkommende kan tilby sine tjenester.

Direktivets avdeling III gir regler for godkjenning av yrkesutøvere som ønsker å etablere seg i en annen EØS-stat.

Yrkeskvalifikasjonsdirektivet er gjennomført i lov 16. juni 2017 nr. 69 om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner (yrkeskvalifikasjonsloven) og forskrift 22. desember 2017 nr. 2384 om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner. Loven trådte i kraft 1. januar 2018. Yrkeskvalifikasjonsloven gjelder for alle yrker som omfattes av yrkeskvalifikasjonsdirektivet, med unntak av helsepersonell- eller dyrehelsepersonellyrker.

For helsepersonell er direktivet gjennomført i forskrift 8. oktober 2008 nr. 1130 om autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning for helsepersonell med yrkeskvalifikasjoner fra andre EØS-stater eller fra Sveits. For dyrehelsepersonell er direktivet gjennomført i forskrift 19. januar 2009 nr. 77 om rett til å arbeide som dyrehelsepersonell eller seminpersonell etter EØS-avtalen.

Det er omtrent 170 regulerte yrker i Norge som omfattes av yrkeskvalifikasjonsdirektivet. Av disse er det for litt over halvparten av yrkene krav til høyere utdanning eller annen utdanning på høyere nivå, og for de resterende av yrkene krav til utdanning på videregående nivå eller lavere. Eksempler på yrker er lærer, psykolog, autorisert regnskapsfører, inkassobevillingshaver, eiendomsmegler og truckfører.

Omtrent 70 yrker omfattes av helsepersonelloven og 4 av dyrehelsepersonelloven, resten av yrkene omfattes av yrkeskvalifikasjonsloven. Helsepersonellyrkene inkluderer 41 legespesialiteter og to tannlegespesialiteter. Spesialitetene forutsetter at yrkesutøver er godkjent som lege eller tannlege først. Videre er det helseforetakene som er utdanningssteder, og ikke universitet eller høyskole.

En godkjenning gjelder som utgangspunkt bare i den staten som har godkjent yrkeskvalifikasjonene, og en yrkesutøver kan dermed som utgangspunkt ikke ta med seg godkjenningen til en annen EØS-stat. En norsk borger som har fått godkjent sine yrkeskvalifikasjoner fra Storbritannia, vil ikke kunne påberope seg den godkjenningen når vedkommende søker godkjenning i f.eks. Tyskland. I og med at godkjenningen er nasjonal, er det også adgang til å fastsette egne nasjonale regler for godkjenning av yrkeskvalifikasjoner fra Storbritannia.

Se nærmere omtale av yrkeskvalifikasjonsloven i Prop. 139 L (2015–2016) og av yrkeskvalifikasjonsdirektivet i St.prp. nr. 29 (2007–2008) og Prop. 3 S (2017–2018).

Direktiv 98/5/EF om etableringsrett for advokater (advokatdirektivet)

Advokater som ønsker å etablere seg i annen EØS-stat enn i den EØS-staten hvor kvalifikasjonene ble ervervet, er dekket av direktiv 98/5/EF (advokatdirektivet). Direktivet er gjennomført i forskrift 20. desember 1996 nr. 1161 til domstolloven kapittel 11 (Advokatforskriften) kapittel 9 og 10 del I om rett for advokater fra annen EØS-stat til å få norsk advokatbevilling og rett til å etablere seg som advokat i Norge under sitt hjemlands tittel (EØS-advokat), jf. domstolloven § 218 andre ledd nr. 4 og domstolloven § 220 siste ledd.

Det følger av advokatforskriften § 9-1 at med EØS-advokat menes enhver som har rett til å utøve virksomhet under titler fra sitt hjemland som er angitt i opplistingen i første ledd. Titlene «Advocate», «Barrister» og «Solicitor» som benyttes i Storbritannina, er eksplisitt angitt.

Direktiv 77/249/EØF med henblikk på å lette den faktiske gjennomføring av advokaters adgang til å yte tjenester (advokattjenestedirektivet)

Direktivet regulerer advokaters adgang til midlertidig tjenesteyting i annen EØS-stat under hjemlandets yrkestittel. Direktivet er gjennomført i norsk rett i forskrift 20. desember 1996 nr. 1161 til domstolloven kapittel 11 (Advokatforskriften) kapittel 10 del III, jf. domstolloven § 218 andre ledd nr. 4.

Direktiv 2006/43/EF om lovpliktig revisjon av årsregnskap og konsoliderte regnskap (revisjonsdirektivet)

Direktivet regulerer ekstern revisjon av årsregnskapene til foretak med allmenn interesse, vilkår for godkjenning som revisjonsselskap og oppdragsansvarlig revisor samt krav til medlemsstatenes offentlige tilsyn.

Direktivet stiller krav til nasjonale regler om godkjenning av revisorer fra andre medlemsstater, jf. artikkel 14, og om godkjenning av revisorer fra tredjeland, jf. artikkel 44. Disse kravene er gjennomført i norsk rett i lov 15. januar 1999 nr. 2 om revisjon og revisorer (revisorloven) § 3-6 og forskrift 25. juni 1999 nr. 712 om revisjon og revisorer (revisorforskriften) §§ 1-4 til 1-7.

Det foreligger til informasjon forslag til ny revisorlov, jf. NOU 2017: 15 Revisorloven.

Registrerte og statsautoriserte revisorer må være godkjent av Finanstilsynet, jf. revisorloven § 3-1. Det stilles krav til utdanning og praksis. Etter revisorloven § 3-3 sjette ledd skal praktisk opplæring finne sted i Norge eller i en annen EØS-stat. Forskrift 25. juni 1999 om revisjon og revisorer § 1-4 inneholder vilkår for godkjenning av revisorer fra andre EØS-stater. § 1-5 inneholder andre regler om godkjenning av revisorer med yrkeskvalifikasjoner fra stater utenfor EØS.

Etter revisorloven § 3-7 første ledd skal ansvarlig revisor være bosatt i en EØS-stat. Finanstilsynet kan gjøre unntak fra bostedkravet, jf. § 3-7 andre ledd. Registrering av og tilsyn med tredjelandsrevisorer er regulert i forskrift 30. juni 2010 nr. 1055.

6.2.3 Separasjonsavtalen

Separasjonsavtalens del 2 avdeling II kapittel 3 artikkel 26 til 28 gir bestemmelser om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner. Bestemmelsene inneholder for det første regler om rett til å beholde innvilget godkjenning og rett til fortsatt å utøve yrket etter utløpet av overgangsperioden. I tillegg oppstilles regler for behandling av søknader som er innkommet, men ikke ferdigbehandlet, innen utløpet av overgangsperioden. Bestemmelsene omtales nærmere under.

Bestemmelsene omfatter bare personkretsen som definert i separasjonsavtalen artikkel 9, det vil si EØS/EFTA-borgere og britiske borgere som har utøvet sin rett til fri bevegelighet før overgangsperiodens slutt, samt deres familiemedlemmer. Det er videre kun etableringsreglene i yrkeskvalifikasjonsdirektivet, advokatdirektivet og revisjonsdirektivet som omfattes av artikkel 25 til 27. Det vil si at adgangen til å utøve yrket midlertidig etter direktivene ikke er regulert i separasjonsavtalen.

Artikkel 26 slår fast at en yrkesutøver som har fått godkjent sine yrkeskvalifikasjoner, skal beholde godkjenningen og retten til å utøve yrket i vertsstaten også etter utløpet av overgangsperioden. Dette gjelder godkjenning etter etableringsreglene i avdeling III i yrkeskvalifikasjonsdirektivet, advokatdirektivet artikkel 10 nr. 1 og 3, og revisjonsdirektivet artikkel 14, jf. separasjonsavtalen artikkel 26 nr. 1 bokstav a til c. Reglene omfatter videre yrkesutøvere som har fått godkjent kvalifikasjoner fra tredjeland etter reglene i yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 3 nr. 3, delvis adgang til yrkesvirksomhet etter yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 4f og etter reglene for europeisk profesjonskort for etablering, jf. separasjonsavtalen artikkel 26 nr. 2 bokstav a til c.

Retten gjelder også for familiemedlemmer til yrkesutøver. Familiemedlem er definert i separasjonsavtalen artikkel 8 (a), jf. artikkel 9.

Det antas at separasjonsavtalens artikkel 26 i hovedsak slår fast hva som ellers ville gjelde etter alminnelige regler, det vil si at en godkjenning som er gitt før overgangsperiodens utløp, fortsatt er gyldig etter overgangsperiodens utløp.

Artikkel 27 regulerer behandling av søknader om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner som er innkommet, men ikke ferdigbehandlet før utgangen av overgangsperioden. Bestemmelsen gjelder kun søknader om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner fra personer som ønsker å etablere seg innenfor et lovregulert yrke i vertsstaten. Bestemmelsen angir hvilke bestemmelser som fortsatt skal gjelde ved behandling av slike innkomne søknader. Dette omfatter reglene om godkjenning i yrkeskvalifikasjonsdirektivet avdeling III om etableringsfrihet, reglene om europeiske profesjonskort for etablering i yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 4 d, jf. artikkel 4 a, 4 b og 4 e så langt de passer, samt yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 4 om virkningene av godkjenning. I tillegg omfattes advokatdirektivet artikkel 10 nr. 1, nr. 3 og nr. 4, revisjonsdirektivet artikkel 14 og direktiv 74/556/EØS.

Direktiv 74/556/EØF om nærmere regler for overgangstiltak for virksomhet innen handel med og distribusjon av giftige stoffer samt virksomhet som medfører yrkesmessig bruk av slike stoffer, herunder formidlervirksomhet.

Artikkel 28 fastslår at myndighetene i Storbritannia og EØS/EFTA-statene skal samarbeide ved behandlingen av søknader som dekkes av reglene i artikkel 27. Det kan gjelde utveksling av opplysninger, blant annet om ilagte disiplinære eller strafferettslige sanksjoner, eller andre alvorlige omstendigheter som kan ha konsekvenser for utøvelsen av yrket.

Det vises til departementets merknader til de aktuelle bestemmelsene i punkt 7.2 nedenfor.

6.2.4 Høring oktober 2018

Departementet foreslo i høring 4. oktober 2018 en ny lovbestemmelse i yrkeskvalifikasjonsloven som fastslo at en statsborger fra en EØS-stat og deres familiemedlemmer med yrkeskvalifikasjoner fra Storbritannia som er godkjent etter reglene i kapittel 3 i loven, fortsatt skulle ha rett til å utøve yrket også etter utgangen av overgangsperioden. Bakgrunnen var å sikre at det ikke oppstår usikkerhet om en allerede godkjent yrkeskvalifikasjon fortsatt skal gjelde selv om ett eller begge grunnvilkår opphører. Det samme skulle gjelde britiske statsborgere og deres familiemedlemmer med yrkeskvalifikasjoner fra Storbritannia eller en annen EØS-stat.

Det ble videre foreslått en regel om at søknader fra en EØS-borger om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner fra Storbritannia innkommet før utløpet av overgangsperioden, skulle behandles etter lovens alminnelige regler. Det samme gjaldt for søknader fra britiske statsborgere om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner fra hjemstaten eller en EØS-stat. Søkere med yrkeskvalifikasjoner fra Storbritannia eller britiske statsborgere som søker etter overgangsperiodens slutt, var imidlertid ikke omfattet av lovforslaget. Denne gruppen ville dermed måtte søke om godkjenning etter regelverket som gjelder for godkjenning av yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland. Tilsvarende ville ikke reglene om midlertidig tjenesteyting i yrkeskvalifikasjonsloven kapittel 2 gjelde for britiske statsborgere etter overgangsperiodens slutt.

I tillegg til endring i yrkeskvalifikasjonsloven foreslo departementet tilsvarende endringer i advokatforskriften og revisorforskriften, forskrift om autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning for helsepersonell og forskrift om rett til å arbeide som dyrehelsepersonell eller seminpersonell.

Det var få høringsinstanser som uttalte seg om bestemmelsene. Ingen hadde motforestillinger mot reguleringen, men Tilsynsrådet for advokatvirksomhet uttrykte et klart ønske om å få på plass en avtale med Storbritannia som gjør at dagens ordning også vil gjelde etter overgangsperiodens utløp.

6.2.5 Forskrifter 10. april 2019 («No deal»- forskrifter)

Som nevnt i punkt 5.4.2 ble det fastsatt en rekke forskrifter i april 2019 med hjemmel i lov 29. mars 2019 nr. 9 om overgangsregler mv. ved Storbritannias uttreden fra Den europeiske union. Forskriftene ville bare komme til anvendelse dersom Storbritannia trådte ut av EU uten en utmeldingsavtale som inneholdt en overgangsperiode, og vil bli opphevet. En rekke av disse forskriftene gjaldt godkjenning av yrkeskvalifikasjoner.

Ved kgl. res. 10. april 2019, ble det vedtatt en ny bestemmelse i forskrift 22. desember 2017 nr. 2384 om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner som regulerer forhold ved Storbritannias uttreden fra EU og EØS.

Bestemmelsen fastslår for det første at britiske borgere med utdanning fra Storbritannia eller en EØS-stat, og EØS-borgere med utdannelse fra Storbritannia som har fått godkjent sine yrkeskvalifikasjoner før Storbritannias uttreden fra EU, fortsatt skal få utøve yrket i Norge etter Storbritannias uttreden. Videre skal søknader om godkjenning som er inngitt før Storbritannias uttreden behandles etter reglene som gjelder for EØS. Disse bestemmelsene gjennomfører «no deal»-avtalen (utmeldingsavtalen) artikkel 25 og 26, som tilsvarer separasjonsavtalen 26 og 27 gjengitt ovenfor.

I tillegg er det fastslått at personer som er under utdanning i Storbritannia ved Storbritannias uttreden fra EU, eller som begynte sin utdanning i løpet av 2019, skal kunne søke om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner etter bestemmelsene som gjelder for EØS ut 2029.

Denne bestemmelsen ble gitt for å sikre at studenter som hadde påbegynt sin utdanning før Storbritannias uttreden, og som dermed hadde grunn til å anta at utdannelsen ville bli godkjent etter EØS-reglene, fortsatt skulle kunne få slik godkjenning. Bestemmelsen omfatter personer som er under utdanning ved Storbritannias uttreden fra EU. Også personer som har midlertidig opphold i utdanningen, f.eks. pga. sykdom eller fordi han eller hun har fått barn, omfattes av bestemmelsen.

Ved endring i forskrift 18. oktober 2019 ble det fastslått at også personer som hadde fullført sin utdanning, men som ennå ikke hadde søkt om godkjenning, skulle få behandlet sin søknad om godkjenning etter de regler som gjelder for EØS dersom søknaden ble innlevert i løpet av 2020.

Lignende bestemmelser ble også vedtatt i forskrift om dyrehelsepersonell, forskrift om helsepersonell fra EØS-land og Sveits og i advokatforskriften. I advokatforskriften ble det også gitt en overgangsregel for britiske advokater som allerede var etablert i Norge. Her ble det fastsatt at personer som hadde rett til å yte rettshjelp på permanent basis med de britiske titlene «advocate», «barrister» eller «solicitor», og som var registrert etter advokatforskriften § 10-2 før Storbritannias uttreden fra EU, skulle gis rett til å utøve yrket ut 2020. I denne perioden skulle de også ha rett til å søke om norsk advokatbevilling.

6.2.6 Høring juni 2020

I høring 24. juni 2020 foreslo departementet at det i tillegg til forslagene fra høringen i oktober 2018 også ble fastsatt bestemmelser som tilsvarer «no deal»-forskriftene som nevnt ovenfor. Det ble lagt vekt på at det ikke synes rimelig at studenter som har påbegynt utdanning i Storbritannia og har hatt en berettiget forventing om at deres utdanning kan bli godkjent, blant annet på bakgrunn av «no deal»-forskriften, skulle stilles dårligere når Storbritannia trer ut av EU og EØS med en avtale enn dersom Storbritannia hadde trådt ut av EU uten en avtale som inneholdt en overgangsperiode. Reglene ble foreslått inntatt i yrkeskvalifikasjonsloven samt i forskriftene nevnt ovenfor.

6.2.7 Departementets vurdering

Gjeldende EØS-regler om yrkeskvalifikasjoner er knyttet til yrkesutøverens statsborgerskap og til hvilken stat yrkeskvalifikasjonen er ervervet i. Virkeområdet til yrkeskvalifikasjonsloven er i tråd med dette begrenset til yrkesutøvere med statsborgerskap fra en EØS-stat (eller Sveits) med yrkeskvalifikasjoner fra en annen EØS-stat (eller Sveits) som vil utøve et lovregulert yrke i Norge. Loven gjelder med enkelte begrensninger for tredjelandsborgere som omfattes av fri bevegelighetsdirektivet. Loven gjelder dermed både for norske statsborgere som har ervervet sine yrkeskvalifikasjoner i Storbritannia, statsborgere fra Storbritannia med yrkeskvalifikasjoner fra Storbritannia og statsborgere fra en annen EØS-stat med yrkeskvalifikasjoner fra Storbritannia.

Etter Storbritannias uttreden fra EU og overgangsperiodens utløp vil britiske statsborgere ikke lenger omfattes av regelverket, og britiske statsborgere med eksisterende godkjenninger vil ikke lenger oppfylle grunnvilkårene i loven. Det samme gjelder borger fra en EØS-stat som har ervervet sin yrkeskvalifikasjon i Storbritannia. For å sikre at det ikke oppstår usikkerhet om en allerede godkjent yrkeskvalifikasjon fortsatt skal gjelde selv om ett eller begge grunnvilkår opphører, foreslår departementet en ny bestemmelse i yrkeskvalifikasjonsloven. Denne bestemmelsen slår fast at en statsborger fra en EØS-stat og deres familiemedlemmer med yrkeskvalifikasjoner fra Storbritannia som er godkjent etter reglene i kapittel 3 i loven, har rett til å utøve yrket også etter utgangen av overgangsperioden. Det samme gjelder britiske statsborgere og deres familiemedlemmer med yrkeskvalifikasjoner fra Storbritannia eller en annen EØS-stat.

Bestemmelsen fastsetter kun at godkjenningen fremdeles er gyldig. Hvorvidt en person kan få opphold i Norge reguleres av utlendingsloven.

For å gjennomføre separasjonsavtalen artikkel 27 foreslås det en bestemmelse i yrkeskvalifikasjonsloven som regulerer behandlingen av innkomne søknader som ikke er avgjort ved utløpet av overgangsperioden. Separasjonsavtalen artikkel 27 gir rett til behandling av søknad om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner etter etableringsreglene når søknaden er innkommet innen utløpet av overgangsperioden. Bestemmelsen gjelder bare søknader fra britiske statsborgere og statsborgere fra EØS/EFTA-statene som har utøvet sin rett til fri bevegelighet innen overgangsperiodens slutt, jf. separasjonsavtalen artikkel 9 som angir det personelle virkeområdet.

EØS-avtalen er ikke til hinder for at Norge fastsetter egne nasjonale regler om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland så lenge direktivene respekteres. Det synes rimelig at både norske statsborgere, statsborgere fra Island og Liechtenstein samt britiske borgere som søker godkjenning av yrkeskvalifikasjoner fra Storbritannia, gis rett til å få sine søknader behandlet etter EØS-regelverket dersom søknadene er sendt inn før overgangsperiodens slutt, uavhengig av om de har benyttet seg av retten til fri bevegelighet eller ikke. Det samme gjelder familiemedlemmer til britiske borgere og familiemedlemmer dekket av utlendingsloven kapittel 13.

Det foreslås derfor en regel om at søknader fra en EØS-borger om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner fra Storbritannia innkommet før utløpet av overgangsperioden skal behandles etter lovens alminnelige regler uavhengig av om de har utøvet sin rett til fri bevegelighet før overgangsperiodens utløp eller ikke. Det samme gjelder for søknad fra britiske statsborgere om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner fra hjemstaten eller en EØS-stat.

Departementet foreslår videre at det fastsettes en bestemmelse i yrkeskvalifikasjonsloven som fastslår at personer som er under utdanning i Storbritannia ved overgangsperiodens utløp, eller som begynte sin utdanning i løpet av 2019, skal kunne søke om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner etter bestemmelsene som gjelder for EØS ut 2029. Også personer som hadde fullført sin utdanning, men som ennå ikke har søkt om godkjenning, skal få behandlet sin søknad om godkjenning etter de regler som gjelder for EØS dersom søknaden blir innlevert i løpet av 2020. Dette samsvarer med bestemmelsene som er gitt i «no deal»-forskriftene 10. april 2019. Det synes ikke rimelig at personer som er i en slik situasjon skal stilles dårligere når Storbritannia har gått ut av EU med en utmeldingsavtale som inneholder en overgangsperiode, enn dersom Storbritannia hadde gått ut av EU uten en slik avtale.

Søkere med yrkeskvalifikasjoner fra Storbritannia eller britiske statsborgere som søker etter overgangsperiodens slutt, og ikke er i en av situasjonene som nevnt ovenfor, er ikke omfattet av lovforslaget. Denne persongruppen vil dermed måtte søke om godkjenning etter regelverket som gjelder for godkjenning av yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland. Tilsvarende vil ikke reglene om midlertidig tjenesteyting i yrkeskvalifikasjonsloven kapittel 2 gjelde for britiske statsborgere etter overgangsperiodens slutt.

Artikkel 28 i separasjonsavtalen regulerer administrativt samarbeid mellom EØS/EFTA-statene og Storbritannia. Det følger av forslaget til ny § 2 a i yrkeskvalifikasjonsloven at søknad om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner for personkretsen nevnt over, skal behandles etter lovens regler. Dette vil også gjelde plikten til administrativt samarbeid. I yrkeskvalifikasjonsloven § 19 er det et krav om at ansvarlige myndigheter skal samarbeide med andre ansvarlige myndigheter i forbindelse med godkjenning av yrkeskvalifikasjoner. Dette gjelder også utveksling av informasjon om disiplinære og strafferettslige sanksjoner som vil ha konsekvenser for utøvelsen av yrket.

Fra norsk side er det et ønske å inngå en avtale med Storbritannia som inneholder bestemmelser om gjensidig godkjenning av yrkeskvalifikasjoner, og det er lagt opp til at dette vil bli en del av frihandelsavtaleforhandlingene mellom Storbritannia og EØS/EFTA-statene, Norge, Island og Liechtenstein. Hvordan eventuelle avtalebestemmelser skal gjennomføres i norsk rett, vil bero på avtalens endelige innhold.

7 Separasjonsavtalen og trianguleringsavtalen

7.1 Generelt om separasjonsavtalen

Separasjonsavtalen ble undertegnet i London 28. januar 2020, og gjenspeiler i hovedsak de EØS/EFTA-relevante bestemmelsene i utmeldingsavtalen mellom Storbritannia og EU av 24. januar 2020. Rettigheter og prosesser som oppstår eller begynner etter overgangsperiodens slutt 31. desember 2020, vil ikke være omfattet eller vernet av denne avtalen. Det samme gjelder rettigheter som opphører og prosesser som avsluttes før overgangsperiodens utløp.

Separasjonsavtalen består av fire deler. I avtalens del 1 gis enkelte horisontale bestemmelser om avtalens formål, definisjoner, geografisk virkemåte mv.

Avtalens del 2 gir regler om borgernes rettigheter. Etter avtalen vil borgere fra Island, Liechtenstein og Norge (EØS/EFTA-statene) som har benyttet seg av retten til fri bevegelighet før overgangsperiodens utløp, få sine opparbeidede rettigheter etter EØS-avtalen videreført også etter overgangsperiodens slutt. I utgangspunktet vil dette også gjelde deres familiemedlemmer, som definert i avtalen artikkel 8 og 9. De aktuelle rettighetene omfatter rett til opphold, arbeid og etablering, regler om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner, og regler om trygdekoordinering, herunder helsetjenester. Rettighetene til britiske borgere som oppholder seg i EØS/EFTA-statene, vil bli videreført på tilsvarende måte. Hensikten med avtalens del 2 er å unngå at opparbeidede rettigheter, som rett til opphold, arbeid, helsetjenester og liknende, brått skal opphøre ved overgangsperiodens utløp og sikre rettslig forutsigbarhet for de individer avtalen gjelder.

Britiske borgere vil kun ha rett til opphold, arbeid og etablering i den staten hvor de konkret har, eller vil få rett til, opphold ved utløpet av overgangsperioden. Den frie bevegeligheten mellom stater innenfor EØS opphører dermed for britiske borgere ved utløpet av overgangsperioden.

I utgangspunktet vil flere påbegynte prosesser opphøre ved overgangsperiodens slutt. Avtalens del 3 etablerer imidlertid enkelte utfasingsbestemmelser som gir regler om behandling av ikke-avsluttede prosesser på tidspunktet for utløpet av overgangsperioden. Dette omfatter bestemmelser om varer som er lovlig satt på markedet innen overgangsfristens utløp, samt pågående tollprosedyrer, pågående prosesser om offentlige anskaffelser og pågående arbeid i politi- og straffesaker som strekker seg over skjæringstidspunktet for overgangsperioden. I tillegg gis det regler om behandling av personopplysninger og graderte opplysninger som er utvekslet før overgangsperiodens slutt og immaterialrettigheter oppstått før overgangsperiodens slutt.

Avtalens del 4 gir institusjonelle og avsluttende bestemmelser, og fastsetter blant annet ordninger for kontroll med avtalepartenes gjennomføring av avtalen.

Storbritannias gjennomføring og etterlevelse av avtalens del 2 om borgernes rettigheter skal overvåkes av et uavhengig håndhevingsorgan, jf. artikkel 64 nr. 1. Håndhevingsorganet kan behandle saker på eget initiativ, foreta klagebehandling og anlegge saker for britiske domstoler.

På EØS/EFTA-siden fastsetter separasjonsavtalen artikkel 64 nr. 2 at EFTAs overvåkningsorgan (ESA) skal ha myndighet til å føre kontroll med EØS/EFTA-statenes etterlevelse av avtalens del 2. Denne myndigheten svarer til ESAs kompetanse til å kontrollere EØS/EFTA-statenes etterlevelse av EØS-avtalen. ESAs kontrollmyndighet over separasjonsavtalens del 2, samt EFTA-domstolens tilsvarende domsmyndighet, forutsetter endringer i avtalen mellom EFTA-statene om opprettelsen av et overvåkingsorgan og en domstol (ODA).

EØS/EFTA-statene har fremforhandlet en avtale om endring av protokoll 9 til ODA som gir ESA og EFTA-domstolen kompetansen forutsatt i separasjonsavtalen artikkel 64 nr. 2. Protokoll 9 gjelder ESA og EFTA-domstolens funksjoner og kompetanse i forbindelse med Storbritannias uttreden fra EØS-avtalen.

Denne endringsavtalen til ODA skal etter planen undertegnes i løpet av høsten 2020 og senest innen utgangen av året. Endringsavtalen vil få anvendelse fra tidspunktet avtalen del 2 trer i kraft, det vil si fra utløpet av overgangsperioden.

Endringene i ODA anses ikke i seg selv som en sak av særlig stor viktighet som krever Stortingets samtykke etter Grunnloven § 26 andre ledd, da endringene bare effektuerer kontrollmyndigheten som følger av separasjonsavtalen artikkel 64. ESA og EFTA-domstolens myndighet til å overvåke del 2 av separasjonsavtalen bør dermed inngå i Stortingets samlede vurdering av separasjonsavtalen. Inngåelse av avtalen om endring av ODA vil derfor bli besluttet ved kongelig resolusjon. Det gis likevel for fullstendighetens skyld en kort omtale av endringsavtalen i punkt 7.5.

Separasjonsavtalen artikkel 65 fastsetter at det skal opprettes en Blandet komité som består av representanter fra alle avtalepartene. Komiteen kan blant annet fatte bindende beslutninger i tvister som avtalepartene legger frem for den, og utforme anbefalinger til partene dersom den finner det hensiktsmessig.

Separasjonsavtalen artikkel 32 forutsetter at det skal inngås en trianguleringsavtale mellom EU og EØS/EFTA-statene om trygdekoordinering. Det er oppnådd enighet om innholdet i en slik avtale og at den skal innlemmes i EØS-avtalen gjennom en EØS-komitébeslutning. Det foreligger også et omforent utkast til EØS-komitébeslutning om slik innlemmelse som ligger som vedlegg til denne proposisjonen. For at Norge ikke skal forsinke ikrafttredelsen av EØS-komiteens beslutning, legges det opp til at Stortingets samtykke innhentes før beslutningen er fattet i EØS-komiteen. Det er ikke forventet at det vil bli vesentlige endringer i den endelige beslutningen i EØS-komiteen. Dersom den endelige beslutningen skulle avvike vesentlig fra utkastet som er lagt frem i denne proposisjonen, vil saken igjen bli lagt frem for Stortinget. Det er gjort nærmere rede for utkast til EØS-komitébeslutning i punkt 7.3 og 7.4 nedenfor.

Dersom EØS-komiteen beslutter å innlemme trianguleringsavtalen i EØS-avtalen før Stortinget har gitt sitt samtykke til dette, vil Norge ta konstitusjonelt forbehold i medhold av EØS-avtalen artikkel 103.

7.2 Nærmere om de enkelte bestemmelsene i separasjonsavtalen

Fortalen

Separasjonsavtalens fortale angir hvem som er partene i avtalen og bakgrunnen for avtaleinngåelsen. Det vises her til utmeldingsavtalen inngått mellom EU og Storbritannia i henhold til traktaten om Den europeiske union artikkel 50, hvor det blant annet opprettes en overgangsperiode. I denne perioden vil EU- og EØS-retten anvendes som om Storbritannia fortsatt var medlem av EU i en overgangsperiode. I fortalen vises videre til at det er et gjensidig behov for å beskytte britiske borgere og borgere i EØS/EFTA-statene som har utøvet retten til fri bevegelighet før utløpet av overgangsperioden, slik at etablerte rettigheter ikke opphører. Det følger videre av fortalen at separasjonsavtalen skal sikre en ordnet britisk uttreden fra EØS-avtalen og øvrige avtaler Island, Liechtenstein og Norge har med EU gjennom utfasingsbestemmelser som skal sikre rettslig forutsigbarhet for borgere og markedsaktører, og hindre brudd i pågående prosesser. Avtalen har som formål å sikre tilsvarende forutsigbarhet for myndigheter og domstoler i EØS/EFTA-statene. Avtalepartene erkjenner nødvendigheten av å påbegynne forhandlinger om ytterligere avtaler om det fremtidige forholdet mellom EØS/EFTA-statene og Storbritannia, samtidig som det tas høyde for at enkelte bestemmelser i den aktuelle avtalen kan bli overflødige som følge av senere fremforhandlede avtaler.

Del 1 – Felles bestemmelser

Artikkel 1 – formål: Bestemmelsen regulerer avtalens formål. Det overordnede formålet er å etablere ordninger til vern av rettigheter for borgere av EØS/EFTA-statene og britiske borgere, og håndtere andre aktuelle problemstillinger som reiser seg som følge av Storbritannias uttreden fra EØS-avtalen og andre avtaler som er gjeldende mellom Island, Liechtenstein, Norge og Storbritannia i kraft av Storbritannias medlemskap i EU.

Artikkel 2 – definisjoner: Bestemmelsen inneholder definisjoner av sentrale begreper i avtaleteksten og fastslår den nærmere betydningen av følgende begreper: EØS-avtalen, EØS/EFTA-statene, EØS/EFTA-borger, britisk borger, EU-borger, utmeldingsavtalen mellom Storbritannia og EU, unionsrett, overgangsperiode, og i tillegg hva som menes med «dag» i avtalen. Begrepet britisk borger i artikkel 2 bokstav d defineres med henvisning til tidligere erklæring fra den britiske regjeringen om hvilke personer som omfattes.

Artikkel 3 – geografisk virkeområde: Bestemmelsen slår fast at avtalen gjelder på territoriet, som nærmere definert, til Storbritannia og Island, Norge og Liechtenstein. Det geografiske virkeområdet dekker som et utgangspunkt de samme delene av avtalepartenes territorium som omfattes av EØS-avtalen. For Norges del innebærer bestemmelsen blant annet at avtalen ikke får anvendelse på Svalbard.

Artikkel 4 – metoder og prinsipper knyttet til virkning, gjennomføring og anvendelse av denne avtalen: Bestemmelsen slår fast at avtalepartene skal treffe alle nødvendige tiltak som er egnet til å oppfylle de forpliktelser som følger av denne avtale, og at avtalepartene plikter å gjennomføre bestemmelser som er ment å gi rettigheter i nasjonal lovgivning. Nasjonale domstoler og myndigheter skal se hen til avtalens bestemmelser når de fortolker nasjonal lovgivning som gjennomfører avtalen. Videre slås det fast at der avtalen inneholder bestemmelser som i substans er identiske med bestemmelser i utmeldingsavtalen mellom EU og Storbritannia, skal separasjonsavtalens bestemmelser tolkes i overenstemmelse med bestemmelsene i utmeldingsavtalen.

Artikkel 5 – god tro: Bestemmelsen pålegger avtalepartene, i gjensidig respekt og i god tro, å bistå hverandre når de utfører oppgaver som følger av avtalen. De skal treffe alle nødvendige tiltak for å sikre at forpliktelsene som følger av avtalen oppfylles, og avstå fra ethvert tiltak som kan føre til at formålet med avtalen settes i fare.

Artikkel 6 – henvisninger til EØS-avtalen og andre avtaler: Bestemmelsen regulerer henvisninger til EØS-avtalen og EU-rettsakter i avtalen, og slår fast at henvisninger til EØS-avtalen skal forstås slik bestemmelsene i EØS-avtalen gjelder ved utløpet av overgangsperioden. Henvisninger i separasjonsavtalen til EU-rettsakter skal forstås som henvisninger til de aktuelle rettsaktene slik de er inntatt i EØS-avtalen, herunder også eventuelle endringer i rettsaktene, slik de gjelder siste dag av overgangsperioden. Henvisninger til andre avtaler skal også forstås som henvisninger til bestemmelsene slik de gjelder siste dag av overgangsperioden.

Artikkel 7 – henvisninger til medlemsstatene: Bestemmelsen slår fast at alle henvisninger til medlemsstater og kompetente myndigheter i EØS-avtalen og andre avtaler som får anvendelse gjennom separasjonsavtalen, skal forstås slik at begrepet omfatter Storbritannia og dets kompetente myndigheter.

Del 2 – Borgernes rettigheter

Avdeling I – Alminnelige bestemmelser

Artikkel 8 – definisjoner: Bestemmelsen inneholder definisjoner av begreper som er relevante for del 2 av avtalen, med unntak av del 2 avdeling III (trygdekoordinering). Det gis en definisjon av følgende begreper: «familiemedlem», «grensearbeider», «vertsstat», «arbeidsstat» og «rett til foreldreansvar». For EØS/EFTA-borgere betyr «vertsstaten» Storbritannia, under forutsetning av at borgeren har utøvet retten til fri bevegelighet før overgangsperiodens utløp og fortsetter oppholdet deretter. For britiske statsborgere er vertsstaten på samme vilkår den EØS/EFTA-staten de har opphold i, og kun den.

Artikkel 9 – personer som er omfattet: Bestemmelsen angir personkretsen som omfattes av bestemmelsene i avtalens del 2 avdeling I, II, og IV. For det første omfattes EØS/EFTA-borgere og britiske borgere som har utøvet retten til fri bevegelighet før overgangsperiodens utløp, og som fortsetter sitt opphold i vertsstaten. Tilsvarende omfattes grensearbeidere fra Storbritannia eller EØS/EFTA-statene som har utøvet retten til fri bevegelighet før overgangsperiodens utløp. For det andre omfattes nærmere angitte eksisterende familiemedlemmer. Framtidige familiemedlemmer, unntatt framtidige barn, er ikke omfattet av avtalen. Personer som yter tjenester i vertsstaten omfattes heller ikke av avtalen. Nasjonal lovgivning for tredjelandsborgere vil gjelde for personer som ikke er omfattet av avtalen, med mindre det senere inngås egne avtaler om dette.

Artikkel 10 – sammenhengende opphold: Bestemmelsen fastslår at en person som har hatt fravær fra vertsstaten på inntil seks måneder per år, likevel anses å ha sammenhengende opphold og dermed omfattes av personkretsen i artikkel 8 og 9, jf. artikkel 14 nr. 2. Personer som har varig oppholdsrett før overgangsperiodens utløp, skal beholde denne retten ved fravær fra vertsstaten på inntil fem år, jf. artikkel 14 nr. 3.

Artikkel 11 – likebehandling: Bestemmelsen nedfeller et generelt prinsipp om ikke-diskriminering på bakgrunn av nasjonalitet slik det er beskrevet i EØS-avtalen artikkel 4, for alle personer omfattet av artikkel 9.

Avdeling II – Rettigheter og plikter

Kapittel 1 Rettigheter i forbindelse med opphold, oppholdskort

Artikkel 12 – oppholdsrett: Bestemmelsen angir de nærmere vilkårene for rett til fortsatt opphold etter overgangsperiodens utløp for EØS/EFTA-borgere og britiske borgere, samt deres familiemedlemmer. EØS/EFTA-borgere og britiske borgere skal ha rett til opphold i vertsstaten på de vilkår som følger av EØS-avtalen artikkel 28 og 31 og bestemmelser i fri bevegelighetsdirektivet (direktiv 2004/38/EF). Familiemedlemmer som er omfattet av avtalen, og som selv er EØS/EFTA-borgere eller britiske borgere, skal ha rett til opphold i vertsstaten på de vilkår som i dag gjelder for familiemedlemmer som er EØS-borgere etter fri bevegelighetsdirektivet. Familiemedlemmer som ikke er EØS/EFTA-borgere eller britiske borgere, skal ha rett til opphold på de vilkårene direktivet oppstiller for familiemedlemmer som er tredjelandsborgere. Vertsstaten kan ikke innføre andre begrensninger for rett til opphold enn de som følger av separasjonsavtalen. Statene er ikke innrømmet noe skjønnsmargin ved anvendelsen av begrensninger eller vilkår i bestemmelsene, med mindre dette går i favør av personene det gjelder.

Artikkel 13 – rett til utreise og innreise: Bestemmelsen slår fast at EØS/EFTA-borgere og britiske borgere med opphold i vertsstaten etter avtalen skal ha rett til ut- og innreise etter reglene i fri bevegelighetsdirektivet ved fremvisning av gyldig pass eller nasjonalt identitetskort. Fem år etter utløpet av overgangsperioden, kan vertsstaten beslutte at den ikke lenger vil akseptere nasjonale identitetskort som ikke har en chip som tilfredsstiller kravene til biometrisk identifisering. Øvrige personer med opphold i medhold av separasjonsavtalen, skal ha tilsvarende rett til inn- og utreise ved fremvisning av gyldig pass. I tillegg fastslås det at det ikke kan kreves visum for personer med dokumentert rett til opphold. Dersom vertsstaten oppstiller visumplikt for familiemedlemmer som slutter seg til borgeren etter overgangsperiodens utløp, skal vertsstaten legge til rette for utstedelse av visum kostnadsfritt og gjennom hurtigprosedyrer.

Artikkel 14 – rett til varig opphold: Bestemmelsen fastslår at EØS/EFTA-borgere og britiske borgere og deres familiemedlemmer får rett til varig opphold i vertsstaten i henhold til avtalen, dersom de har hatt sammenhengende lovlig opphold etter EØS-avtalen i vertsstaten i en periode på fem år eller en periode som beskrevet i fri bevegelighetsdirektivet artikkel 17. Perioder med lovlig opphold eller arbeid før og etter overgangsperiodens utløp skal legges sammen. Sammenhengende opphold skal vurderes i tråd med bestemmelser i direktivet. Fravær av lengre varighet kan også godtas, dersom dette skyldes obligatorisk militærtjeneste eller viktige årsaker som graviditet og fødsel, alvorlig sykdom, studier mv. Etter bestemmelsen vil varig oppholdsrett først opphøre ved fravær fra vertsstaten på mer enn fem sammenhengende år. På dette punktet gir bestemmelsen utvidede rettigheter til personer omfattet av avtalen sammenlignet med det som følger av fri bevegelighetsdirektivet.

Artikkel 15 – akkumulering av tid: Bestemmelsen presiserer at perioder med lovlig opphold og arbeid før og etter overgangsperiodens utløp skal slås sammen, slik at en person har rett til varig opphold når kravet til oppholdstid er oppfylt.

Artikkel 16 – status og endringer: Bestemmelsen fastsetter at rettigheter etter avtalen ikke skal påvirkes dersom personen skifter status, for eksempel mellom student og arbeidstaker. Imidlertid kan personer som har opphold som familiemedlemmer, ikke få status som person som omfattes av artikkel 9 bokstav a til d. Familiemedlemmer som er forsørget ved utløpet av overgangsperioden, skal beholde rettigheter etter avtalens avdeling II også etter at de ikke lengre er forsørget.

Artikkel 17 – utstedelse av oppholdskort: Bestemmelsen inneholder detaljerte regler om søknadsprosedyrer. Avtalepartene kan selv velge om de vil stille krav om at personer som er omfattet av avtalen, må fremme søknad om opphold og oppholdsdokumenter. Dersom staten ønsker en slik prosedyre, skal det settes en frist for å fremme søknad på minimum seks måneder etter dagen for overgangsperiodens utløp, eller tre måneder etter ankomst dersom dette er senere i tid. Det skal umiddelbart utstedes bekreftelse på at søknad er levert. Søknadsprosedyrene skal være enkle. Det kan ikke avkreves høyere gebyr for utstedelse av oppholdsdokumenter enn for tilsvarende dokumenter til egne borgere. Personer som allerede har dokumentasjon på varig oppholdsrett, skal kunne bytte inn denne gratis. Videre oppstiller bestemmelsen detaljerte krav til hvilken dokumentasjon som kan kreves, veiledningsplikt, klageadgang og rettigheter under behandling av søknad og klage.

Artikkel 18 – utstedelse av oppholdskort i overgangsperioden: Bestemmelsen åpner for at vertsstaten kan tillate søknader om oppholdsstatus eller oppholdsdokumenter under overgangsperioden. Svaret på søknaden får virkning fra utløpet av overgangsperioden. Innvilger vertsstaten en søknad, kan beslutningen i utgangspunktet ikke omgjøres i overgangsperioden. Ved avslag har søkeren rett til å fremme ny søknad før utløpet av fristen i artikkel 17 (1) bokstav b.

Artikkel 19 – begrensninger i retten til opphold og innreise: Bestemmelsen regulerer vertsstatens rett til å avvise, bortvise eller utvise en person, som ellers fyller vilkårene for opphold etter avtalen. Bestemmelsen innebærer at handlinger som kan danne grunnlag for utvisning mv. foretatt før utløpet av overgangsperioden skal vurderes etter reglene i fri bevegelighetsdirektivet, mens handlinger foretatt etter utløpet av overgangsperioden vurderes etter nasjonal lovgivning. Videre kan vertsstatene treffe nødvendige tiltak for å nekte, oppheve eller tilbakekalle en rettighet etter separasjonsavtalens del 2 avdeling II ved misbruk av rettigheter eller bedrageri. Søkere kan i tillegg bortvises som følge av misbruk av rettigheter eller bedrageri før endelig dom er avsagt eller klageprosedyren er avsluttet, i henhold til reglene i fri bevegelighetsdirektivet.

Artikkel 20 – garantier og klageadgang: Bestemmelsen gir bestemmelser i direktivet om fri personbevegelighet tilsvarende anvendelse for enhver beslutning som begrenser retten til opphold for personer som er omfattet av avtalen, herunder ved tilbakekall.

Artikkel 21 – beslektede rettigheter: Bestemmelsen slår fast at familiemedlemmer til en EØS/EFTA-borger eller til en britisk borger som har oppholdsrett eller varig oppholdsrett, skal ha rett til å ta arbeid eller være selvstendig næringsdrivende i samsvar med artikkel 23 i fri bevegelighetsdirektivet. Retten gjelder uavhengig av familiemedlemmenes nasjonalitet.

Artikkel 22 – likebehandling: Bestemmelsen nedfeller en generell rett til likebehandling i samsvar med artikkel 24 i fri bevegelighetsdirektivet, slik at EØS/EFTA-borgere og britiske borgere med rett til opphold skal behandles likt som vertsstatens borgere. Retten begrenses av de øvrige bestemmelsene i avtalen. Vertsstaten har ingen plikt til å tildele rett til sosial hjelp ved opphold inntil tre måneder. Før personen innvilges varig oppholdsrett har vertsstaten heller ingen plikt til å tilby studiestøtte til andre enn arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer.

Kapittel 2 Rettigheter for arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende

Artikkel 23 – arbeidstakeres rettigheter: Bestemmelsen fastslår at arbeidstakere i vertsstaten og grensearbeidere i arbeidsstaten etter overgangsperiodens utløp skal beholde rettigheter etter EØS-avtalen artikkel 28 og forordning (EU) nr. 492/2011 om fri bevegelighet for arbeidstakere. Det omfatter blant annet retten til ikke å bli forskjellsbehandlet på grunnlag av nasjonalitet når det gjelder sysselsetting, lønn og andre arbeids- og ansettelsesvilkår, samt rett til å ta faktisk tilbudt arbeid. Det omfatter også rett til utdanningsstøtte på like vilkår som norske borgere. Artikkel 23 viderefører kun eksisterende rettigheter og gir ingen nye rettigheter.

Etter artikkel 23 nr. 1 kan rettighetene etter EØS-avtalen artikkel 28 kun begrenses ut fra forutsetningene vist til i EØS-avtalen artikkel 28 nr. 3 og 4. I henhold til artikkel 28 nr. 3, skal den frie bevegeligheten gi rett til å ta faktisk tilbudt arbeid, å flytte fritt innen territoriet til alle EØS-medlemsstatene, og til å bli boende i den aktuelle EØS-staten etter å ha hatt arbeid der. Begrensninger i den frie bevegeligheten for arbeidstakere kan kun begrunnes ut fra hensynet til den offentlige orden, sikkerhet og folkehelsen, jf. artikkel 28 nr. 3. Etter praksis fra EU-domstolen og EFTA-domstolen gjelder imidlertid dette bare direkte diskriminerende tiltak. Tiltak som ikke direkte diskriminerer på grunnlag av nasjonalitet, kan etter etablert rettspraksis også begrunnes ut fra andre tvingende allmenne hensyn. Etter artikkel 28 nr. 4 omfatter retten til fri bevegelighet ikke stillinger i offentlig administrasjon. Vedlegg V gir utfyllende bestemmelser om fri bevegelighet for arbeidstakere, jf. artikkel 28 nr. 5.

Artikkel 23 nr. 2 gir rett til fortsatt opphold for primær omsorgsperson til slektning i rett nedstigende linje til en arbeidstaker som tidligere oppholdt seg i vertsstaten. Denne rett forutsetter at slektningen er under utdanning, og gjelder i utgangspunktet til slektningen når myndighetsalder.

Det gis videre regler om rett til inn- og utreise fra arbeidsstaten for grensearbeidere i samsvar med reglene for rett til utreise og innreise i avtalen artikkel 13. Grensearbeiderne som er omfattet av bestemmelsen, skal også beholde de rettighetene de hadde som arbeidstakere etter fri bevegelighetsdirektivet artikkel 7 nr. 3.

Artikkel 24 – selvstendig næringsdrivendes rettigheter: Det følger av bestemmelsen at selvstendig næringsdrivende i vertsstaten og grensearbeidere i arbeidsstaten også etter utløpet av overgangsperioden skal nyte godt av rettighetene som garanteres i EØS-avtalen artikkel 31 (om etableringsretten) og 124 (om kapitalanbringelse). Rettighetene inkluderer den selvstendige næringsdrivendes rett til å starte og utøve aktiviteter som selvstendig næringsdrivende, og til å starte og drive en virksomhet på tilsvarende vilkår som vertsstaten har satt for sine egne borgere. Rettighetene etter avtalen gjelder kun for fysiske personer.

Artikkel 25 –utstedelse av et dokument som identifiserer grensearbeideres rettigheter: Bestemmelsen fastsetter at arbeidsstaten kan kreve at grensearbeidere søker om dokumentasjon som sertifiserer deres rettigheter. Hvis arbeidsstaten oppstiller et slikt krav, skal grensearbeidere ha en rett til å få utstedt et slikt dokument.

Kapittel 3 Yrkeskvalifikasjoner

Artikkel 26 – godkjente yrkeskvalifikasjoner: Bestemmelsen slår fast at EØS/EFTA-borgere og britiske borgere med yrkeskvalifikasjoner som allerede er godkjent, skal beholde godkjenningen og retten til å utøve yrket i vertsstaten også etter utløpet av overgangsperioden. Dette gjelder godkjenning etter etableringsreglene i avdeling III i yrkeskvalifikasjonsdirektivet (direktiv 2005/36/EF), etter advokatdirektivet (direktiv 98/5/EF) artikkel 10 nr. 1 og 3, og etter revisjonsdirektivet (direktiv 2006/43/EF) artikkel 14. Videre gjelder det yrkesutøvere som har fått godkjent kvalifikasjoner fra tredjeland etter reglene i yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 3 nr. 3, delvis adgang til yrkesvirksomhet etter yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 4f og etter reglene for europeisk profesjonskort for etablering. Retten gjelder også for familiemedlemmer.

Artikkel 27 – pågående saksbehandling for godkjenning av yrkeskvalifikasjoner: Bestemmelsen regulerer behandling av søknader om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner som er innkommet, men ikke ferdigbehandlet, ved utløpet av overgangsperioden. Bestemmelsen gjelder kun søknader om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner fra personer som ønsker å etablere seg innenfor et lovregulert yrke i vertsstaten. Bestemmelsen angir hvilke regler som fortsatt skal gjelde for behandlingen av slike innkomne søknader. Familiemedlemmer fra tredjeland omfattes ikke av bestemmelsen. Det slås videre fast at Storbritannia og EØS/EFTA-statene skal iverksette nødvendige tiltak som følge av at Storbritannia ved sin uttreden mister tilgang ulike EU-systemer for informasjonsutveksling, slik at søknader omfattet av bestemmelsen kan ferdigbehandles.

Artikkel 28 – administrativt samarbeid om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner: Bestemmelsen fastslår at britiske myndigheter og myndigheter i EØS/EFTA-statene skal samarbeide ved behandlingen av søknader som dekkes av reglene i artikkel 27. Det kan gjelde utveksling av opplysninger, blant annet om ilagte disiplinære eller strafferettslige sanksjoner, eller andre alvorlige omstendigheter som kan ha konsekvenser for utøvelsen av yrket.

Avdeling III – Koordinering av trygdeordninger

Artikkel 29 – personer som omfattes: Bestemmelsen angir personkretsen som er omfattet av separasjonsavtalens del 2 avdeling III. Artikkel 29 nr. 1 bokstav a gir avtalen anvendelse på EØS/EFTA-borgere som er trygdedekket i Storbritannia ved utløpet av overgangsperioden. Tilsvarende gir artikkel 29 nr. 1 bokstav b avtalen anvendelse for britiske statsborgere som er trygdedekket i en EØS/EFTA-stat ved utløpet av overgangsperioden. Avtalen får også anvendelse på den angitte personkretsens familiemedlemmer og etterlatte. EØS/EFTA-borgere som er bosatt i Storbritannia og dekket av lovgivningen i en EØS/EFTA-stat ved utløpet av overgangsperioden, er omfattet av artikkel 29 nr. 1 bokstav c. Det samme gjelder deres familiemedlemmer og etterlatte. Av artikkel 29 nr. 1 bokstav d fremgår at britiske statsborgere som er bosatt i en EØS/EFTA-stat og dekket av lovgivningen i Storbritannia ved utløpet av overgangsperioden, er omfattet. Det samme gjelder deres familiemedlemmer og etterlatte.

EØS/EFTA-borgere som utøver yrkesaktivitet, det vil si arbeidstakere eller selvstendig næringsdrivende, i Storbritannia ved utløpet av overgangsperioden, men som er trygdedekket i en EØS/EFTA-stat etter reglene i trygdekoordineringsforordningen, er omfattet av avtalen, jf. artikkel 29 nr. 1 bokstav e. Tilsvarende gjelder for britiske statsborgere som utøver yrkesaktivitet i en EØS/EFTA-stat. Dette kan for eksempel være en person som arbeider i to land. Dersom arbeidet i bostedslandet utgjør mer enn 25 prosent, skal arbeidstakeren være omfattet av trygdelovgivningen i bostedslandet. Det er viktig at lovvalgsreglene fortsatt får anvendelse i slike situasjoner for å unngå at personen eventuelt blir belastet med trygdeavgift til to eller flere land.

Det følger av artikkel 29 nr. 1 bokstav f at statsløse og flyktninger som er bosatt i en EØS/EFTA-stat eller Storbritannia samt deres familiemedlemmer, omfattes av avtalen i den utstrekning de er i en situasjon som beskrevet i artikkel 29 nr. 1 a til e. Det er en forutsetning at man er trygdedekket i Storbritannia eller i en EØS/EFTA-stat ved utløpet av overgangsperioden, jf. bokstav f.

Felles for bestemmelsene i artikkel 29 nr. 1 bokstav a til f er at det ikke stilles krav til familiemedlemmers og etterlattes statsborgerskap. I artikkel 29 nr. 2 fastslås det at personene i nr. 1 skal være omfattet så lenge de fortsatt og uten avbrudd befinner seg i en av situasjonene beskrevet i nr. 1 som involverer både en EØS/EFTA-stat og Storbritannia på samme tid. Personer som ikke lenger befinner seg i en av situasjonene i nr. 1 og derved ikke oppfyller kriteriet i nr. 2, omfattes i utgangspunktet ikke av artikkel 29. I henhold til Artikkel 29 nr. 3 omfattes disse personene likevel dersom de omfattes av personkretsen i artikkel 9.

Artikkel 30 – regler for koordinering av trygdeordninger: Bestemmelsen gir regler for hvilke trygdekoordineringsbestemmelser som skal anvendes. Hovedregelen er at bestemmelsene og formålene i EØS-avtalen artikkel 29, forordning (EF) nr. 883/2004 og forordning (EF) nr. 987/2009 gjelder for personer som er omfattet av separasjonsavtalens del 2 avdeling III, jf. artikkel 30 nr. 1. Videre skal avtalepartene ta hensyn til beslutninger og rekommandasjoner fattet av Den administrative kommisjon for koordinering av trygdeordninger. Bestemmelsen innebærer at trygdeforordningene gjelder fullt ut for de personene som er omfattet av separasjonsavtalen artikkel 29 nr. 1, jf. artikkel 29 nr. 2.

Artikkel 8 i separasjonsavtalen gir generelle definisjoner for del 2 om borgernes rettigheter. Artikkel 30 nr. 2 første ledd gjør unntak fra denne bestemmelsen, slik at det er definisjonene i trygdekoordineringsforordningen artikkel 1 som gjelder for separasjonsavtalens del 2 avdeling III.

Artikkel 31 – særlige situasjoner som omfattes: Bestemmelsen gir enkelte rettigheter til personer som ikke dekkes av artikkel 29. Bestemmelsen omfatter personer som tidligere har vært i en grensekryssende situasjon, men som ikke lenger er det ved utløpet av overgangsperioden. Artikkel 31 nr. 1 skal sikre eksisterende og fremtidige rettigheter basert på tidligere trygdeperioder, perioder med yrkesaktivitet og botidsperioder. Det følger av artikkel 31 nr. 1 bokstav a at personer som dekkes av denne bestemmelsen, skal kunne påberope seg sammenlegging av trygdeperioder, arbeidsperioder mv. Bestemmelsen omfatter både EØS/EFTA-borgere så vel som statsløse og flyktninger som er bosatt i en EØS/EFTA-stat og som har vært trygdedekket i Storbritannia før utløpet av overgangsperioden, men som ikke lenger er det. Tilsvarende gjelder bestemmelsen også for britiske statsborgere, samt statsløse og flyktninger, som er bosatt i Storbritannia og som har vært trygdedekket i en EØS/EFTA-stat før utløpet av overgangsperioden, men som ikke lenger er det.

Personkretsen i artikkel 31 nr. 1 bokstav a skal kunne legge sammen tidligere tilbakelagte trygdeperioder, herunder rettigheter og plikter, som skriver seg fra disse periodene i samsvar med trygdekoordineringsforordningen. Ved sammenlegging av perioder for å oppnå en rett, skal man i disse situasjonene ta hensyn til perioder som er tilbakelagt både før og etter overgangsperioden.

Avtalen artikkel 31 nr. 1 bokstav b slår fast at reglene i trygdekoordineringsforordningen artikkel 20 om rett til forhåndstillatelse for planlagt behandling i en annen medlemsstat og artikkel 27 om naturalytelser til pensjonister som oppholder seg i en annen medlemsstat enn bostedslandet, fortsatt skal gis anvendelse for personer som har påbegynt planlagt medisinsk behandling i henhold til disse reglene før overgangsperioden er utløpt i en EØS/EFTA-stat eller i Storbritannia, og inntil behandlingen er avsluttet. De korresponderende refusjonsprosedyrene mellom landene skal også benyttes for oppgjøret etter at behandlingen er avsluttet. Disse personene har rett til å reise til og fra behandlingslandet etter reglene i artikkel 13 som gjelder med tilpasninger.

Det følger av avtalen artikkel 31 nr. 1 bokstav c at reglene i trygdekoordineringsforordningen artikkel 19 og artikkel 27 fortsatt skal gis anvendelse for personer som er omfattet av forordningen, og som ved utløpet av overgangsperioden oppholder seg i en EØS/EFTA-stat eller i Storbritannia, frem til oppholdet er avsluttet. Forordningen artikkel 19 omhandler rett til helsetjenester som blir nødvendige under midlertidig opphold i en annen medlemsstat enn den kompetente staten. Forordningen artikkel 27 omhandler naturalytelser til pensjonister som oppholder seg i en annen medlemsstat enn bostedslandet. De korresponderende refusjonsprosedyrene mellom landene skal også benyttes for oppgjøret etter at behandlingen er avsluttet.

Artikkel 31 nr. 1 bokstav d stadfester at artiklene 67, 68 og 69 i trygdekoordineringsforordningen også skal gjelde for EØS/EFTA-borgere, så vel som statsløse og flyktninger, som bor og er trygdedekket i en EØS/EFTA-stat, og har rett til familieytelser og har familiemedlemmer som bor i Storbritannia før utløpet av overgangsperioden. Tilsvarende omfattes britiske statsborgere, samt statsløse og flyktninger, som er bosatt og trygdedekket i Storbritannia, og som har rett til familieytelser og har familiemedlemmer som bor i en EØS/EFTA-stat før utløpet av overgangsperioden.

Artikkel 31 nr. 1 bokstav e omhandler personer som har rettigheter som familiemedlem etter trygdekoordineringsforordningen og som omfattes av situasjonene i artikkel 31 nr. 1 bokstav d. For disse personene skal trygdekoordineringsforordningen og korresponderende bestemmelsene i gjennomføringsforordningen fortsette å gjelde så lenge vilkårene er oppfylt.

Artikkel 31 nr. 2 omhandler personer som har fått innvilget en pensjon eller annen ytelse basert på perioder med opptjening, arbeid, selvstendig virksomhet eller bosetting i overensstemmelse med artikkel 31 nr. 1 bokstav a.

I henhold til separasjonsavtalen artikkel 31 nr. 2 siste ledd gjelder bestemmelsen i artikkel 31 nr. 2 tilsvarende for rett til familieytelser i henhold til trygdekoordineringsforordningen artikkel 67 til 69.

Artikkel 32 – unionsborgere: Bestemmelsen gir regler om EUs unionsborgere. I utgangspunktet omfattes ikke unionsborgere av separasjonsavtalen mellom Storbritannia og EØS/EFTA-statene. Etter artikkel 32 kan det gjøres unntak fra dette, dersom to forutsetninger er oppfylt. For det første må EU og Storbritannia inngå en avtale som gir tilsvarende rettigheter til koordinering av trygdeytelser til borgere av EØS/EFTA-statene. For det andre må EU og EØS/EFTA-statene inngå en avtale som gir tilsvarende rettigheter til britiske borgere. Det er lagt til grunn at avtalen også skal omfatte statsløse og flyktninger bosatt i Storbritannia, selv om dette ikke framgår direkte av artikkel 32. Det er oppnådd enighet om innholdet i en slik avtale og at den skal innlemmes i EØS-avtalen ved en EØS-komitébeslutning. Det er redegjort for denne avtalen og EØS-komitébeslutningen i punkt 7.3 og 7.4. Dersom forutsetningene er oppfylt, kan Blandet komité avgjøre når separasjonsavtalens del 2 avdeling III om koordinering av trygdeytelser også skal gjelde borgere av EU-stater.

Artikkel 33 – refusjon, innkreving og motregning: Det følger av bestemmelsen at reglene i forordning (EF) nr. 883/2004 og forordning (EF) nr. 987/2009 om tilbakebetaling, innkreving og motregning fortsatt kommer til anvendelse for personer som ikke er omfattet av avtalen artikkel 29, dersom tilfellet oppsto før utløpet av overgangsperioden. Videre kommer de oppgitte reglene fortsatt til anvendelse dersom tilfellet oppsto etter overgangsfristens utløp og tilfellet gjelder personer som var omfattet av artikkel 29 eller 31 da tilfellet oppsto.

Artikkel 34 – utvikling av lovgivning og tilpasninger av rettsakter som er innlemmet og trådt i kraft i henhold til EØS-avtalen: Bestemmelsen fastsetter prosedyrer som sikrer at oppdateringer og endringer av trygdeforordningene blir tatt inn i separasjonsavtalen. Hovedregelen følger av artikkel 34 nr. 1 der det fremgår at dersom trygdeforordningene blir oppdatert eller endret etter utløpet av overgangsperioden, gjelder de oppdaterte forordningene i overenstemmelse med de rettsaktene som er opplistet i vedlegg I del II til avtalen. Vedlegget skal endres når utmeldingsavtalen mellom Storbritannia og EU har blitt endret og de endrede forordningene er innlemmet i EØS-avtalen og har trådt i kraft. Hvis Storbritannia gjør endringer i sin nasjonale lovgivning av betydning for del III i vedlegget, skal Storbritannia så snart som mulig informere EØS/EFTA-statene. Bestemmelsen fastsetter videre at ved anvendelsen av denne avtalen skal beslutninger og anbefalinger fra Den administrative kommisjon anses å omfatte de beslutninger og anbefalinger som er listet opp i del I i vedlegget. Blandet komité kan endre vedlegget slik at nye beslutninger eller anbefalinger fra Den administrative kommisjon som er inntatt i EØS-avtalen, oppføres på listen i del I.

Avdeling IV – Andre bestemmelser

Artikkel 35 – offentliggjøring: Bestemmelsen pålegger EØS/EFTA-statene og Storbritannia å gi informasjon om rettigheter og plikter til borgere som omfattes av avtalen, blant annet gjennom kampanjer i egnede kanaler.

Artikkel 36 – gunstigere bestemmelser: Det slås fast at avtalens bestemmelser ikke skal påvirke nasjonal regulering i vertsstaten som er mer gunstig for borgeren enn den som følger av avtalen. Denne artikkelen gjelder ikke for del 2 avdeling III om koordinering av trygdeytelser.

Artikkel 37 – livslangt vern: Bestemmelsen slår fast at borgere som har rettigheter etter avtalens del 2, skal beholde disse livet ut, med mindre de ikke lenger oppfyller vilkårene beskrevet i avtalen.

Del 3 – Utmeldingsbestemmelser

Avdeling I – Varer som bringes i omsetning

Artikkel 38 – definisjoner: Bestemmelsens bokstav a, b, e, f og h inneholder definisjoner som er identiske med definisjonene i artikkel 2 nr. 1, 2, 12, 17 og 18 i forordning (EF) nr. 765/2008 om akkreditering og markedsovervåkning. Dette gjelder blant annet definisjonen av «gjøre tilgjengelig på markedet», som omfatter enhver levering av en vare for distribusjon, forbruk eller bruk på det indre marked i forbindelse med kommersiell virksomhet, mot betaling eller vederlagsfritt. Videre defineres «bringe i omsetning» som å gjøre en vare tilgjengelig på det indre marked for første gang. I tillegg til dette er «markedstilsyn», «markedstilsynsmyndighet» og «samsvarsvurderingsorgan» definert som i forordningen, jf. artikkel 38 bokstav e, f og h. De øvrige definisjonene er begreper som brukes i avtalens bestemmelser om varer, men som ikke er definert i forordning (EF) nr. 765/2008.

I artikkel 38 bokstav c defineres «levering av en vare for distribusjon, forbruk eller bruk». Dette er en del av definisjonen av «gjøre tilgjengelig på markedet». Med «levering av en vare for distribusjon, forbruk eller bruk» menes at en eksisterende og individuelt identifiserbar vare, etter at den er ferdigprodusert, er gjenstand for en skriftlig eller muntlig avtale mellom to eller flere fysiske eller juridiske personer med sikte på overføring av eiendomsretten til, begrensede rettigheter i, eller besittelse av den aktuelle varen, eller er gjenstand for et tilbud til én eller flere fysiske eller juridiske personer med sikte på å inngå en slik avtale.

«Ta i bruk» defineres i artikkel 38 bokstav d som sluttbrukerens første bruk innenfor EØS/EFTA eller Storbritannia av en vare på den forutsatte måten. For skipsutstyr er dette ved plassering om bord.

I artikkel 38 bokstav g gis en definisjon av «vilkår for omsetning av varer». Med dette menes krav som gjelder varens egenskaper, herunder sammensetning, testing, merking og framgangsmåter for samsvarsvurdering.

I artikkel 38 bokstav j defineres «animalske produkter», som er produkter av animalsk opprinnelse, animalske biprodukter og avledede produkter, jf. forordning (EU) 2016/429 (dyrehelseforordningen), og mat, næringsmidler og fôrvarer som inneholder animalske produkter. Dyrehelseforordningen er under vurdering for innlemmelse i EØS-avtalen, men definisjonene det henvises til, viderefører definisjoner gitt i regelverk innlemmet i EØS-avtalen på dyrehelseområdet.

Artikkel 39 – fortsatt omsetning av varer som er brakt i omsetning: Bestemmelsen slår fast hovedregelen om at varer som lovlig er brakt i omsetning på markedet i en EØS/EFTA-stat eller i Storbritannia før utløpet av overgangsperioden, fortsatt kan gjøres tilgjengelig på disse markedene og omsettes mellom dem frem til varene når sluttbruker. Bestemmelsen er generelt utformet og vil omfatte varer som er regulert i det harmoniserte vareregelverket i EØS, og varer som ikke er omfattet av et slikt regelverk, men eventuelt er regulert nasjonalt. For sistnevnte varegruppe vil prinsippet om gjensidig godkjenning komme til anvendelse. Bestemmelsen forutsetter videre at varene som dekkes av bestemmelsen, er i samsvar med EØS-avtalen artikkel 11 og 12 og ytterligere relevant EØS-regelverk som gjelder omsetning av varer, herunder vilkår for omsetning som gjelder den aktuelle varen, jf. artikkel 39 nr. 2.

Hovedregelen i artikkel 39 nr. 1 omfatter produkter på matområdet. Det er imidlertid gjort unntak fra hovedregelen når det gjelder omsetning av levende dyr, formeringsmateriale og animalske produkter, jf. artikkel 39 nr. 3. Etter nr. 4 gjelder EØS-avtalens bestemmelser som oppført i separasjonsavtalens vedlegg II for forflytning av levende dyr eller formeringsmateriale mellom en EØS/EFTA-stat og Storbritannia.

Artikkel 39 er ikke til hinder for at Storbritannia eller en EØS/EFTA-stat forbyr eller legger andre restriksjoner på omsetning av en vare eller varekategori som faller inn under virkeområdet til bestemmelsen, i det omfang som følger av EØS-avtalen, jf. artikkel 39 nr. 5. Videre er bestemmelsen ikke av betydning for eksisterende bestemmelser om salg, immaterialrett, tollprosedyrer, takst og skatt, jf. artikkel 39 nr. 6. Det presiseres videre at bestemmelsen ikke innebærer at varer som faller innenfor virkeområdet, skal gis bedre vilkår enn det som fulgte av EØS-avtalen før utløpet av overgangsperioden, jf. artikkel 39 nr. 7.

Artikkel 40 – bevis for omsetning: Bestemmelsen fastsetter at markedsaktøren har bevisbyrden for at en vare ble lovlig bragt i omsetning på markedet i Storbritannia eller i en EØS/EFTA-stat før utløpet av overgangsperioden.

Artikkel 41 – markedsovervåkning: Bestemmelsen gir avtalepartene plikt til å utveksle informasjon om varer som bringes i omsetning på markedet i Storbritannia og EØS/EFTA-statene. Etter bestemmelsen skal avtalepartene uten opphold dele informasjon som innhentes gjennom markedsovervåkning, både med hverandre og med EFTAs overvåkingsorgan (ESA). Plikten til informasjonsutveksling gjelder særlig varer som utgjør en alvorlig risiko, samt eventuelle tiltak som er truffet i forbindelse med varer som ikke oppfyller kravene i henhold til relevant regelverk. Avtalepartene skal utveksle relevant informasjon fra informasjonssystemer, databaser og nettverk etablert under EØS-avtalen eller britisk rett.

Etter artikkel 41 nr. 2 skal avtalepartene uten opphold videreformidle anmodninger fra sine markedsovervåkningsmyndigheter til et samsvarsvurderingsorgan opprettet på deres territorium. Dette gjelder så lenge anmodningen dreier seg om en samsvarsvurdering som er foretatt av det aktuelle kontrollorganet før utløpet av overgangsperioden. Avtalepartene skal sikre at alle slike anmodninger behandles umiddelbart av kontrollorganet.

Artikkel 42 – overføring av filer og dokumenter knyttet til pågående prosedyrer: EØS-avtalen har regler om fordeling av ansvar for visse typer prosedyrer mellom EØS-statene. Ettersom Storbritannia ikke lenger er EU-medlem og part i EØS-avtalen, har britiske myndigheter ikke lenger kompetanse til å utføre slike prosedyrer på vegne av EØS-fellesskapet. Bestemmelsen fastslår at Storbritannia uten forsinkelser skal overføre alle relevante filer og dokumenter knyttet til pågående evalueringer, godkjenninger og autorisasjoner til utpekte kompetente myndighet i EØS/EFTA-statene. Dette gjelder for saker som er i gang dagen før avtalens ikrafttredelse.

Artikkel 43 – tilgjengeliggjøring av opplysninger i forbindelse med tidligere prosedyrer for godkjenning av legemidler: Storbritannia og EØS/EFTA-statene skal ved en begrunnet anmodning uten opphold dele informasjon tilknyttet markedsføringstillatelser for legemidler med hverandre og Det europeiske legemiddelbyrå (EMA). Plikten begrenser seg til informasjon om legemidler som ble godkjent før utløpet av overgangsperioden, og gjelder kun informasjon som er nødvendig for senere behandling av søknader. Bestemmelsen omfatter legemidler til dyr og mennesker.

Artikkel 44 – tilgjengeliggjøring av opplysninger som innehas av meldte organer opprettet i Det forente kongerike eller i en EØS/EFTA-stat: Bestemmelsen regulerer deling og tilgjengeliggjøring av informasjon som ble innhentet av tekniske kontrollorganer i Storbritannia og EØS/EFTA-statene før utløpet av overgangsperioden. På anmodning fra en virksomhet som har fått samsvarssertifikat fra et britisk kontrollorgan, skal Storbritannia gjøre relevant informasjon som ble innhentet før overgangsperiodens slutt, tilgjengelig for et bestemt kontrollorgan i en EØS/EFTA-stat. EØS/EFTA-statene har en tilsvarende plikt overfor virksomheter som etter utløpet av overgangsperioden ønsker informasjon utlevert til et britisk kontrollorgan.

Artikkel 45 – varer i transitt eller på lager: Bestemmelsen gjelder varer som er i transitt eller på lager under tollmyndighetenes kontroll ved utløpet av overgangsperioden. Det fastsettes at EØS-avtalen eller andre avtaler som gjelder tollprosedyrer, og som er i kraft ved utløpet av overgangsperioden, fortsatt skal anvendes i inntil 12 måneder. En forutsetning for dette er at bestemmelsene i protokoll 4 i EØS-avtalen og særlig artikkel 12 er overholdt.

Avdeling II – Immaterialrett

Artikkel 46 – fortsatt beskyttelse av geografiske betegnelser: Bestemmelsen gir geografiske betegnelser på brennevin med opphav i en EØS/EFTA-stat rett til beskyttelse i Storbritannia etter utløpet av overgangsperioden. Det er et vilkår at den geografiske betegnelsen var beskyttet av rettigheter som utledes av EØS-avtalen ved utløpet av overgangsperioden. Faller vernet som følger av EØS-avtalen senere bort, vil også vernet etter denne bestemmelsen opphøre. I tråd med tilpasningstekstene til forordning (EF) nr. 110/2008 i EØS-komiteens beslutning nr. 90/2012, vil bestemmelsen gi fortsatt beskyttelse til betegnelsene «norsk vodka» og «norsk akevitt». Artikkel 46 gir ikke forpliktelser for Norges del som må gjennomføres internrettslig.

Artikkel 47 – registreringsprosedyrer: Bestemmelsen slår fast at det ikke kreves vederlag eller ny søknad for å oppnå rettighetene etter artikkel 46.

Artikkel 48 – fortsatt vern av databaser: Bestemmelsen regulerer fortsatt vern for databaser, og innebærer at vernet for slike rettigheter til databaser oppstått før utløpet av overgangsperioden fortsatt skal gjelde i Storbritannia etter utløpet av overgangsperioden. Det er et vilkår for fortsatt vern av slike rettigheter at rettighetshaveren oppfyller vilkårene i artikkel 11 i direktiv 96/9/EF. I tillegg slår bestemmelsen fast at borgere, personer og foretak etablert i Storbritannia på tilsvarende måte fortsatt skal ha vern for rettigheter til databaser i EØS/EFTA-statene. En slik videreføring av vernet i Norge vil allerede følge av en tolkning av kravet til tilknytning til EØS-området for databaserettigheter etter åndsverkloven § 24, jf. åndsverkloven § 114 andre ledd fjerde punktum sammenholdt med lov om en overgangsperiode ved Storbritannias uttreden av EU § 2, og gir ikke behov for lov- eller forskriftsendringer.

Artikkel 49 – konsumpsjon: Det følger av bestemmelsen at en immaterialrettighet som er konsumert i både Storbritannia og EØS/EFTA-statene før utløpet av overgangsperioden, også skal forbli konsumert etter utløpet av overgangsperioden. Slik konsumpsjon skjer ved at varen settes på markedet i Storbritannia eller en EØS/EFTA-stat med rettighetshaverens samtykke. Konsumpsjonsbestemmelsene i immaterialrettslovene henviser til at varen skal være brakt på markedet i EØS-området (bl.a. patentloven § 3 tredje ledd nr. 2, varemerkeloven § 6 og åndsverkloven § 27), og disse bestemmelsene må tolkes slik at konsumpsjon inntrer og fortsatt anses inntrådt der den aktuelle varen ble brakt på markedet i Storbritannia før utløpet av overgangsperioden, idet Storbritannia inntil dette tidspunktet fortsatt må anses å tilhøre EØS-området etter konsumpsjonsbestemmelsene, jf. lov om en overgangsperiode ved Storbritannias uttreden av EU § 2. Heller ikke på dette punktet gir separasjonsavtalen behov for lov- eller forskriftsendringer.

Avdeling III – Pågående politisamarbeid og rettslig samarbeid i straffesaker

Artikkel 50 – pågående gjensidig hjelp i straffesaker: Bestemmelsen regulerer behandlingen av pågående saker om strafferettslig samarbeid ved utløpet av overgangsperioden. Rettsanmodninger som er mottatt før overgangsperiodens slutt skal behandles etter EUs konvensjon om gjensidig hjelp i straffesaker med protokoll. Konvensjonen og protokollen gjelder for Norge, delvis gjennom Schengen-avtalen og delvis gjennom en egen avtale. Bestemmelsen fastsetter videre at kompetente britiske myndigheter kan fortsette å delta i felles etterforskningsgrupper, dersom gruppen var satt opp før utløpet av overgangsperioden.

Artikkel 51 – pågående utlevering- eller overleveringssaker: Bestemmelsen regulerer behandlingen av pågående utleverings- eller overleveringssaker. Det fastslås at avtalen mellom EU, Island og Norge om overleveringsprosedyre av 28. juni 2006 (arrestordreavtalen) kommer til anvendelse mellom denne avtalens parter i saker der personen ble pågrepet før utløpet av overgangsperioden for samme forhold som arrestordren gjelder. Det er ikke av betydning hvorvidt personen senere er fengslet eller midlertidig løslatt. Tilfeller som involverer Liechtenstein reguleres av Konvensjon om gjennomføring av Schengen-avtalen kapittel 4 avdeling III, ettersom Liechtenstein ikke er part i arrestordreavtalen. Schengen-konvensjonen gjelder også for utleveringssaker mellom landene som ikke omfattes av arrestordreavtalen. Det er et vilkår for anvendelse av Schengen-konvensjonen at personen ble pågrepet for det aktuelle forhold før utløpet av overgangsperioden.

Artikkel 52 – pågående samarbeid om rettshåndheving, politisamarbeid og utveksling av opplysninger: Bestemmelsen fastsetter hvilke regelverk som skal gjelde for anmodninger om bistand fra politimyndighet, grenseoverskridende overvåking og informasjonsutveksling mellom politimyndigheter. Anmodninger om bistand i tråd med Schengen-konvensjonen artikkel 39 og 40 fra en politimyndighet til en annen, reguleres av dette regelverket dersom anmodningen ble mottatt før utløpet av overgangsperioden. Grenseoverskridende overvåking etter Schengen-konvensjonen artikkel 40 nr. 2 reguleres også av artikkel 39 og 40 i konvensjonen så lenge overvåkingen begynte før utløpet av overgangsperioden. Rådets rammebeslutning 2006/960/JIS om forenkling av informasjonsutveksling mellom rettshåndhevende myndigheter i medlemsstatene i Den europeiske union, skal gjelde for forespørsler mottatt før overgangsperiodens utløp. Videre skal Rådsbeslutning 2007/533/JIS om opprettelse, drift og bruk av annen generasjon av Schengen informasjonssystem gjelde for utveksling av tilleggsinformasjon etter et treff i Schengen informasjonssystem dersom anmodningen er mottatt før utløpet av overgangsperioden.

Artikkel 53 – bekreftelse på mottak eller pågripelse: Artikkel 53 nr. 1 regulerer adgangen for utstedende eller anmodende myndighet til å be om bekreftelse på at anmodning oversendt i medhold av artikkel 50 og 52 er mottatt, dersom det er tvil om anmodningen ble mottatt før eller etter overgangsperiodens slutt. Retten til å be om dette er begrenset til ti dager etter utløpet av overgangsperioden. Etter artikkel 53 nr. 2 kan utstedende myndighet be om tilsvarende bekreftelse på om en person er blitt pågrepet. Slike anmodninger skal besvares innen ti dager.

Artikkel 54 – anvendelse av unionsrettsakter: Bestemmelsen fastsetter at henvisninger til Schengen-konvensjonen og EUs rettsakter skal forstås på samme måte som i Schengen-avtalen og andre avtaler som gjelder mellom Storbritannia, Island, Liechtenstein og Norge.

Avdeling IV – Data og opplysninger som behandles eller innhentes før utløpet av overgangsperioden, eller på grunnlag av denne avtalen

Artikkel 55 – definisjoner: Bestemmelsen slår fast at «bestemmelser om vern av personopplysninger» i avtalens avdeling IV skal forstås som følgende regelverk: forordning (EU) 2016/679, med unntak av kapittel VII, direktiv 2016/680, Europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/58/EF, samt andre bestemmelser i unionsretten som gjelder vern av personopplysninger.

Artikkel 56 – vern av personopplysninger: Bestemmelsen fastslår at EU-lovgivningen om behandling av personopplysninger skal fortsette å regulere behandling av personopplysninger i Storbritannia også etter utgangen av overgangsperioden, dersom opplysningene var behandlet etter EU-lovgivningen før utgangen av overgangsperioden og dersom behandlingen av personopplysningene skjer på bakgrunn av separasjonsavtalen, selv om behandlingen ble påbegynt etter overgangsperioden. Dersom Kommisjonen treffer en beslutning om at Storbritannia har et tilfredsstillende beskyttelsesnivå for behandling av personopplysninger, skal imidlertid britisk rett gjelde.

Artikkel 57 – fortrolig behandling og begrenset bruk av data og informasjon i Det forente kongerike: Bestemmelsen regulerer behandling av gradert informasjon som er mottatt av britiske myndigheter før overgangsperiodens utløp eller på bakgrunn av denne avtalen. Det fastslås at disse opplysningene fortsatt skal behandles etter regelverket som opplysningene ble utvekslet under.

Artikkel 58 – behandling av data og opplysninger innhentet fra Det forente kongerike: Bestemmelsen fastslår at informasjon mottatt fra Storbritannia før overgangsperiodens utløp eller etter dette tidspunkt i medhold av denne avtale, ikke skal behandles annerledes enn informasjon fra EU- og EØS-stater kun på grunnlag av at Storbritannia har trådt ut av EU.

Avdeling V – Pågående offentlig innkjøp og lignende prosedyrer

Artikkel 59 – definisjoner: Bestemmelsen oppstiller en definisjon av hva som menes med «relevante bestemmelser» i avtalens avdeling V. Uttrykket «relevante bestemmelser» omfatter reglene i EØS-avtalens hoveddel som kommer til anvendelse på offentlige anskaffelser og relevante rettsakter på området slik disse er gjennomført i EØS-avtalen, jf. separasjonsavtalen artikkel 6.

Artikkel 60 – bestemmelser om pågående prosedyrer: Bestemmelsens nr. 1 regulerer hvilke anskaffelsesprosedyrer de relevante bestemmelsene som definert i artikkel 59 skal komme til anvendelse på. De relevante bestemmelsene skal gjelde anskaffelsesprosedyrer som er satt i gang av offentlige oppdragsgivere fra en EØS/EFTA-stat eller Storbritannia i henhold til de relevante bestemmelsene. Prosedyren må være igangsatt før utløpet av overgangsperioden, og ikke være avsluttet før utløpet av overgangsperioden. De relevante bestemmelsene kommer til anvendelse på anskaffelsesprosedyrer som bruker dynamiske innkjøpsordninger, og anskaffelsesprosedyrer hvor konkurransen utlyses i form av en forhåndskunngjøring, en periodisk veiledende kunngjøring, eller en kunngjøring av kvalifikasjonsordning.

Videre skal «relevante bestemmelser» også gjelde for anskaffelsesprosedyrene som det er vist til i artikkel 29 nr. 2 til nr. 4 i direktiv 2009/81/EF, artikkel 33 nr. 2 til 5 i direktiv 2014/24/EF og artikkel 51 nr. 2 i direktiv 2014/25/EF, som gjelder gjennomføringen av rammeavtaler som er inngått av oppdragsgivere i EØS/EFTA-statene eller Storbritannia, inkludert tildeling av kontrakter basert på slike rammeavtaler. De relevante bestemmelsene skal gjelde for rammeavtaler inngått før utløpet av overgangsperioden, som ikke har utløpt eller har blitt avsluttet på den siste dagen i overgangsperioden, og rammeavtaler inngått etter utløpet av overgangsperioden i samsvar med en prosedyre som faller inn under artikkel 60 nr. 1 bokstav a).

Offentlige oppdragsgivere og oppdragsgivere skal overholde prinsippet om likebehandling av anbydere, og der det er relevant, personer som har rett til å inngi søknader på annen måte, fra EØS/EFTA-statene og Storbritannia i forbindelse med anskaffelsesprosedyrer.

En anskaffelsesprosedyre anses som igangsatt når en utlysing av konkurranse eller enhver annen innbydelse til å inngi søknader er gjort i samsvar med gjeldende bestemmelser. Anskaffelsesprosedyren skal også bli ansett som igangsatt når oppdragsgiveren har kontaktet markedsdeltakere i forbindelse med en aktuell prosedyre, i tilfeller der reglene tillater bruk av anskaffelsesprosedyrer som ikke krever utlysning av konkurranse eller andre innbydelser til å inngi søknad.

En anskaffelsesprosedyre skal anses avsluttet ved offentliggjøring av en kunngjøring av kontraktstildeling eller, der reglene ikke krever offentliggjøring av kontraktstildeling, ved inngåelse av kontrakten. En anskaffelsesprosedyre skal også anses avsluttet når anbydere eller personer med rett til å inngi søknad på annen måte blir underrettet om årsakene til at en konkrakt ikke ble tildelt. Det er videre fastslått at bestemmelsen ikke skal påvirke EØS/EFTA-statenes eller Storbritannias regler om toll, varebytte, tjenesteyting, godkjenning av yrkeskvalifikasjoner eller immaterialrett.

Artikkel 61 – klagebehandling: Bestemmelsen fastslår at direktivene 89/665/EØF og 92/13/EØF skal gjelde for offentlige anskaffelsesprosedyrer vist til i artikkel 60 som faller innenfor virkeområdet til disse direktivene.

Artikkel 62 – samarbeid: Bestemmelsen fastslår at artikkel 61 nr. 2 i direktiv 2014/24/EU skal gjelde i en periode som ikke skal overstige ni måneder fra siste dag av overgangsperioden for prosedyrer i henhold til direktivet, som er satt i gang av offentlige oppdragsgivere fra Storbritannia før slutten av overgangsperioden og som ikke er avsluttet på den siste dagen i overgangsperioden.

Avdeling VI – Domstolsbehandling

Artikkel 63 – representasjon ved EFTA-domstolen: Bestemmelsen fastslår at advokater med rett til å opptre for britiske domstoler som representerte klienter for EFTA-domstolen før utløpet av overgangsperioden, skal ha rett til å fortsatt representere sin klient for EFTA-domstolen til den aktuelle saken er ferdigbehandlet. Advokater med rett til å opptre for britiske domstoler skal i denne forbindelse behandles likt som advokater med rett til å opptre for domstolene i EØS/EFTA-statene.

Del 4 – Institusjonelle bestemmelser og sluttbestemmelser

Avdeling I – Ensartet fortolkning og anvendelse

Artikkel 64 – overvåking av gjennomføringen og anvendelsen av del 2: Bestemmelsen slår fast at Storbritannias gjennomføring og anvendelse av del 2 av avtalen (borgernes rettigheter) skal overvåkes av et uavhengig nasjonalt håndhevingsorgan. Håndhevingsorganet skal ha tilsvarende kontrollmyndighet overfor Storbritannia som Europakommisjonen har overfor EU-stater. Det kan dermed behandle saker på eget initiativ, foreta klagebehandling og anlegge saker for britiske domstoler.

Det følger av artikkel 64 nr. 2 at EFTAs overvåkingsorgan (ESA) skal overvåke gjennomføringen og anvendelsen av del 2 av avtalen i EØS/EFTA-statene, og at ESA skal ha tilsvarende myndighet som den som følger av EØS-avtalen og avtalen mellom EFTA-statene om opprettelse av at overvåkningsorgan og en domstol (ODA). Dette omfatter muligheten til å gjennomføre undersøkelser på eget initiativ av påståtte overtredelser av avtalens del 2 begått av forvaltningsmyndighetene i EØS/EFTA-statene og til å motta klager fra britiske borgere og deres familiemedlemmer. EFTAs overvåkingsorgan skal også ha rett til å bringe en sak inn for EFTA-domstolen i henhold til ODA. Dette forutsetter at det gjøres en endring i ODA. Se nærmere om dette i punkt 7.5 under.

Det følger av artikkel 64 nr. 3 at Storbritannias uavhengige overvåkningsorgan og ESA skal årlig informere Blandet komité om hvordan Storbritannia og EØS/EFTA-statene gjennomfører avtalen. Blandet komité skal gjennomføre en vurdering av hvorvidt de overvåkningsordningene som følger av artikkel 64 er hensiktsmessige. Komitéen kan beslutte at ordningene som følger av denne bestemmelsen skal legges ned. En slik vurdering foretas tidligst åtte år etter utløpet av overgangsperioden.

Avdeling II – Institusjonelle bestemmelser

Artikkel 65 – Blandet komité: Bestemmelsen etablerer Blandet komité, som består av representanter fra alle avtalepartene. Blandet komité har til oppgave å administrere og overvåke gjennomføringen av avtalen. Komiteen kan opprette de underkomiteer og arbeidsgrupper som den anser nødvendige for å bistå komiteen med å gjennomføre de pålagte oppgaver. Komiteen skal møtes ved forespørsel fra én av avtalepartene, men minst én gang i året etter utløpet av overgangsperioden. Ved forespørsel fra en av partene, skal komiteen møtes så snart som mulig, men senest 45 dager etter mottak av forespørselen. Komiteen skal utarbeide en årlig rapport om hvordan avtalen har fungert.

Artikkel 66 – beslutninger og rekommandasjoner: Blandet komité kan fatte bindende beslutninger i den utstrekning avtalen åpner for det. Den kan også utforme anbefalinger til partene dersom den finner det hensiktsmessig. Hvis en beslutning i Blandet komité kan bli bindende for en part først etter at nasjonale rettslig krav er oppfylt, skal beslutningen tre i kraft for den staten på den første dag i den andre måneden etter den datoen staten meddeler depositaren at de interne krav har blitt oppfylt, med mindre noe annet er avtalt. Det følger videre av bestemmelsen at komitéen fatter sine beslutninger og anbefalinger ved konsensus.

Avdeling III – Tvisteløsning

Artikkel 67 – samarbeid: Bestemmelsen fastslår at partene til enhver tid skal søke å bli enige om fortolkningen og anvendelsen av avtalen, og skal gjennom gjensidig samarbeid og konsultasjon forsøke å komme til en gjensidig akseptert løsning i enhver sak som kan påvirke avtalens funksjon.

Artikkel 68 – tvisteløsning: Bestemmelsen fastslår at avtalepartene når som helst kan bringe en tvist om tolkning eller anvendelse av avtalen inn for Blandet komité. Blandet komité skal forsøke å løse tvisten. All nødvendig informasjon skal forelegges Blandet komité slik at den kan foreta grundige undersøkelser, med det formål å finne en akseptabel løsning. Blandet komité skal undersøke alle muligheter for å opprettholde avtalens gode funksjon. Blandet komité kan løse tvisten ved en beslutning.

Avdeling IV – Sluttbestemmelser

Artikkel 69 – vedlegg: Avtalen har to vedlegg som utgjør en integrert del av avtalen.

Artikkel 70 – originalspråk og depositar: Bestemmelsen fastslår at avtalen er utarbeidet i én original på engelsk. Norge skal være depositar for avtalen.

Artikkel 71 – ikrafttredelse og anvendelse: Bestemmelsen fastslår at avtalen skal ratifiseres, godtas eller godkjennes i overensstemmelse med partenes respektive internrettslige krav. Avtalen skal tre i kraft for de parter som har deponert sitt ratifikasjons-, godtakelses- eller godkjenningsinstrument på samme tidspunkt som ikrafttredelsesdatoen for utmeldingsavtalen, forutsatt at Storbritannia og minst en EØS/EFTA-stat har deponert slike instrumenter på det tidspunktet. Del 2 og 3 av avtalen, med unntak av artikkel 18 og 42, samt artikkel 64 og 68, kommer først til anvendelse etter utløpet av overgangsperioden.

7.3 Generelt om trianguleringsavtalen og utkast til EØS-komitebeslutning

Utmeldingsavtalen mellom EU og Storbritannia regulerer forholdet mellom EU og Storbritannia på samme måte som separasjonsavtalen mellom EØS/EFTA-statene og Storbritannia regulerer forholdet mellom disse partene. Utgangspunktet er at utmeldingsavtalen bare gir rettigheter til britiske statsborgere og unionsborgere, mens separasjonsavtalen mellom EØS/EFTA-statene og bare gir rettigheter til britiske statsborgere og statsborgere av en EØS/EFTA-stat.

For å sikre at personer som har hatt tilknytning til både Storbritannia, en EU-stat og en EØS/EFTA-stat skal beholde opptjente rettigheter til pensjon og uføretrygd og få adgang til medlemskap og opptjening i trygdeordninger i tilflyttingsstaten, fastsetter artikkel 33 i utmeldingsavtalen mellom EU og Storbritannia at bestemmelsene om koordinering av trygderettigheter også skal gjelde for statsborgere fra EØS/EFTA-statene. På samme måte fastsetter artikkel 32 i separasjonsavtalen mellom Storbritannia og EØS/EFTA-statene at bestemmelsene om koordinering av trygderettigheter også skal gjelde for unionsborgere.

En forutsetning for at artikkel 32 i separasjonsavtalen og artikkel 33 i utmeldingsavtalen skal komme til anvendelse, er at det inngås en avtale mellom EU og EØS/EFTA-statene om at rettighetene til britiske statsborgere skal koordineres på samme måte dersom de har hatt tilknytning til både en EU-stat og en EØS/EFTA-stat, jf. separasjonsavtalen artikkel 32 nr. 1 bokstav b og utmeldingsavtalen artikkel 33 nr. 1 bokstav a.

EØS/EFTA-statene har fremforhandlet et utkast til en trianguleringsavtale med EU om britiske borgere som forutsatt i artikkel 32 nr. 1 bokstav b. Trianguleringsavtalen gir de relevante bestemmelsene i utmeldingsavtalen og separasjonsavtalen anvendelse for britiske borgere.

Trianguleringsavtalen med EU gjelder for britiske borgere, og har således ikke direkte betydning for norske borgere. Inngåelse av trianguleringsavtalen er imidlertid en forutsetning for at norske borgere skal få trygderettigheter etter utmeldingsavtalen mellom EU og Storbritannia.

Det legges opp til at avtalen innlemmes i EØS-avtalen ved en EØS-komitébeslutning og tas inn i vedlegg VI til EØS-avtalen. Dette anses som en hensiktsmessig og naturlig løsning, fordi rettighetene som her tilstås britiske borgere er en videreføring av rettigheter de har etter EØS-avtalen i dag. EØS-komiteen skal etter planen fatte en beslutning i løpet av høsten fordi trianguleringsavtalen bør tre i kraft innen utgangen 2020.

7.4 Nærmere om de enkelte bestemmelsene i trianguleringsavtalen

Fortalen viser til utmeldingsavtalen artikkel 33 og separasjonsavtalen artikkel 32 og til at det det vil være nødvendig å inngå en avtale mellom EU og EØS/EFTA-statene og EU for å sikre rettigheter til britiske statsborgere som har vært i en grensekryssende situasjon som involverer både Storbritannia, en EU-stat og en EØS/EFTA-stat.

Artikkel 1 inneholder definisjoner, bl.a. av utmeldingsavtalen og separasjonsavtalen, og klargjør at det er partene til EØS-avtalen som er omfattet av trianguleringsavtalen.

Artikkel 2 angir personkretsen som er omfattet og tilsvarer artikkel 29 i separasjonsavtalen. Det vises til omtalen av denne bestemmelsen i punkt 5.4.3 og 7.2.

Artikkel 3 gjelder regler for koordinering av trygdeytelser og tilsvarer artikkel 30 i separasjonsavtalen. Det vises til omtalen av denne bestemmelsen i punkt 5.4.3 og 7.2.

Artikkel 4 gjelder særlige situasjoner som er dekket og tilsvarer artikkel 31 i separasjonsavtalen. Det vises til omtalen av denne bestemmelsen i punkt 5.4.3 og 7.2.

Artikkel 5 gjelder tilbakekalling, innkreving og motregning og tilsvarer artikkel 33 i separasjonsavtalen. Det vises til omtalen av denne bestemmelsen i punkt 5.4.3 og 7.2.

Artikkel 6 gjelder hvordan henvisninger i trianguleringsavtalen til trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen skal forstås. Det følger av nr. 1 at henvisninger til disse forordningene skal forstås slik som forordningene er innlemmet i EØS-avtalen og som de gjelder på den siste dagen av overgangsperioden. Det følger videre av nr. 2 at hvis forordningene endres eller erstattes etter utløpet av overgangsperioden, skal de for EØS/EFTA-statene forstås som endret eller erstattet i den grad dette er reflektert i vedlegg I til separasjonsavtalen.

7.5 Endringer i ODA som foretas som en oppfølgning av separasjonsavtalen

Som nevnt over følger det av separasjonsavtalen artikkel 64 nr. 2 at EFTAs overvåkingsorgan (ESA) skal overvåke gjennomføringen og anvendelsen av del 2 av avtalen i EØS/EFTA-statene, og at ESA i den forbindelse skal ha tilsvarende myndighet som den som følger av EØS-avtalen og avtalen mellom EFTA-statene om opprettelse av et overvåkningsorgan og en domstol (ODA). Dette omfatter muligheten til å gjennomføre undersøkelser på eget initiativ av påståtte overtredelser av del 2 begått av forvaltningsmyndighetene i EØS/EFTA-statene, og til å motta klager fra britiske borgere og deres familiemedlemmer som er omfattet av separasjonsavtalen med henblikk på å gjennomføre slike undersøkelser. ESA skal også ha rett til å bringe en sak inn for EFTA-domstolen i henhold til ODA. For å sikre etterlevelsen av separasjonsavtalens artikkel 64 nr. 2. er det nødvendig å endre ODA for å gi ESA og EFTA-domstolen slik overvåknings- og overføringskompetanse. EØS/EFTA-statene har derfor fremforhandlet en avtale om endring av protokoll 9 til ODA. Protokoll 9 gjelder ESA og EFTA-domstolens funksjoner og kompetanse i forbindelse med Storbritannias uttreden fra EØS-avtalen.

Det er presisert i avtalen om endring av protokoll 9 at ESA skal overvåke EØS/EFTA-statenes gjennomføring og anvendelse av del 2 av separasjonsavtalen om videreføring av borgernes rettigheter for den angjeldende kategorien britiske borgere. I denne forbindelse slås det fast at ESA og EFTA-domstolen i disse sakene skal ha tilsvarende myndighet som den som følger av EØS-avtalen og ODA. Endringene sikrer at ESA vil kunne behandle saker både etter klage og på eget initiativ, og at ESA vil kunne bringe saker inn for EFTA-domstolen. EFTA-domstolen er på sin side gitt kompetanse til å treffe avgjørelser i de sakene ESA måtte bringe inn for den i medhold av avtalen.

Det følger også av avtalen om endring av protokoll 9 at ESA én gang i året skal informere Blandet komité etablert etter separasjonsavtalens artikkel 65, om gjennomføringen og anvendelsen av del 2 av separasjonsavtalen i EØS/EFTA-statene.

Separasjonsavtalen vil som beskrevet over ikke gjelde for personer som opparbeider rettigheter etter utløpet av overgangsperioden, men kun for dem som allerede har disse rettighetene i dag. På samme måte som separasjonsavtalen er en videreføring av rettigheter disse borgerne har etter EØS-avtalen i dag, vil endringsavtalen videreføre ESAs overvåkingskompetanse, samt EFTA-domstolens kompetanse til å treffe avgjørelser i de sakene på dette området som ESA bringer inn for domstolen i kapasitet av å være overvåkingsorgan. Endringsavtalen krever ikke lov- eller forskriftsendring.

Endringsavtalen til ODA skal etter planen undertegnes i løpet av høsten 2020 og senest innen utgangen av året. Endringsavtalen vil få anvendelse fra samme tidspunktet som separasjonsavtalen del 2 trer i kraft, dvs. fra utløpet av overgangsperioden.

7.6 Departementets vurdering

Separasjonsavtalen og trianguleringsavtalen bidrar til at norske interesser ivaretas ved Storbritannias uttreden fra EU og legger til rette for en ordnet overgang til et EU uten Storbritannia. Avtalene etablerer ordninger som gir aktører og borgere som rammes av Storbritannias uttreden fra EU, en nødvendig grad av rettslig forutsigbarhet. Endringer i ODA er nødvendige for at separasjonsavtalen artikkel 64 kan gjennomføres.

Separasjonsavtalens del 2 sikrer at norske statsborgere og deres familiemedlemmer som har utøvd retten til fri bevegelighet før utløpet av overgangsperioden, i hovedsak beholder rettigheter til blant annet opphold, arbeid og etablering og trygdeytelser som i dag følger av EØS-avtalen. Det anses positivt med en folkerettslig regulering av disse borgernes rettigheter gjennom en avtale. Dette gir norske statsborgere og deres familiemedlemmer som omfattes av avtalen en avklart og forutsigbar situasjon i Storbritannia som ikke kan endres gjennom senere nasjonal lovgivning. Det anses også som positivt at britiske statsborgere og deres familiemedlemmer får klarhet og forutsigbarhet rundt sine rettigheter i Norge.

Del 3 av separasjonsavtalen regulerer prosesser som har oppstått før overgangsperiodens utløp, men som avsluttes etter dette tidspunkt, herunder tollprosedyrer, offentlige anskaffelser, behandling av personopplysninger og graderte opplysninger og samarbeid i politi- og straffesaker. Dette bidrar til rettslig forutsigbarhet og til at slike prosesser ikke opphører eller i betydelig grad blir vanskeliggjort ved overgangsperiodens utløp.

Separasjonsvtalen er videre i tråd med regjeringens målsetting om at avtalen i størst mulig grad skal tilsvare Storbritannias utmeldingsavtale med EU. Opprettelsen av Blandet komité legger til rette for enhetlig og konform tolkning og gjennomføring av avtalen.

Trianguleringsavtalen er en nødvendig forutsetning for at norske borgere som har hatt tilknytning til både en EU-stat, en EØS/EFTA-stat og Storbritannia, skal få opprettholdt sine trygderettigheter som forutsatt i separasjonsavtalen.

8 Økonomiske og administrative konsekvenser

De foreslåtte lovendringene og forskriftshjemlene medfører i seg selv ingen økonomiske eller administrative konsekvenser. Derimot vil forskriftene som vedtas med hjemmel i disse bestemmelsene, kunne medføre økonomiske og administrative konsekvenser. Dette vil avhenge av innholdet i forskriftene og vil bli nærmere utredet i forbindelse med vedtakelse av de aktuelle forskriftene. Det antas videre at forskrifter som klargjør rettstilstanden som vil gjelde etter overgangsperiodens utløp, vil føre til besparelser sammenlignet med situasjonen uten slik klargjøring.

Forslaget til lov- og forskriftsendringer om overgangsregler for godkjenning av yrkeskvalifikasjoner vil ikke medføre økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning. Det er dessuten enklere å behandle søknader om godkjenning etter regelverket som gjelder for søkere med kvalifikasjoner fra EØS-stater enn med kvalifikasjoner fra tredjeland. Forslaget vil derfor medføre enkelte administrative besparelser i forhold til om slike forskrifter ikke hadde blitt gitt.

På trygdeområdet vil det være nødvendig for Arbeids- og velferdsetaten å gjøre administrative tilpasninger i saker som gjelder rett til ytelser for de aktuelle persongruppene. Også på trygdeområdet antas det at man vil kunne videreføre etablerte rutiner for de aktuelle persongruppene, noe som vil gi administrative besparelser. Avtalene med henholdsvis Storbritannia og EU vil ikke i seg selv medføre økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning, verken for det offentlige eller for næringslivet. Eventuelle endringer i budsjettbehov vil bli håndtert i de ordinære budsjettprosessene.

9 Merknader til de enkelte bestemmelser i lovforslaget

Til § 1 Formål

Bestemmelsen angir lovens formål, som er å gjennomføre Norges folkerettslige forpliktelser i forbindelse med Storbritannias uttreden fra Den europeiske union, samt å gi grunnlag for å fastsette nasjonale bestemmelser.

Formålsparagrafen vil på vanlig måte synliggjøre de sentrale hensynene ved anvendelsen av loven og forskrifter gitt i medhold av loven. Formålsbestemmelsen vil være retningsgivende ved tolkningen og anvendelsen av loven og tilhørende forskrifter og for forvaltningens skjønnsutøvelse. Bestemmelsen må ses i sammenheng med presumpsjonsprinsippet, det vil si prinsippet om at norsk lov – så langt det er rettskildemessig grunnlag for det – skal tolkes i samsvar med Norges folkerettslige forpliktelser. Loven gir rettigheter og plikter gjennom henvisning til ulike bestemmelser i folkerettslige avtaler, og det nærmere innholdet må i slike tilfeller søkes fastsatt gjennom tolkning av det aktuelle rettsgrunnlaget.

Norges folkerettslige forpliktelser omfatter for det første forpliktelser som følger av avtale 28. januar 2020 mellom Island, Liechtenstein, Norge og Storbritannia om ordninger som følge av Storbritannias uttreden fra EU, EØS-avtalen og andre avtaler som gjelder mellom Storbritannia og EØS/EFTA-statene i kraft av Storbritannias medlemskap i EU (separasjonsavtalen). Videre omfattes avtalen mellom EU og EØS/EFTA-statene om trygdekoordinering for britiske statsborgere (trianguleringsavtalen) som inntatt i EØS-avtalens vedlegg VI. Gjennomføring av eventuelle midlertidige avtaler som inngås mellom Norge og Storbritannia vil også omfattes av bestemmelsen. Videre omfattes beredskapstiltak fra EU som er eller vil bli bindende for Norge gjennom EØS- eller Schengen-avtalen.

I tillegg til å gjennomføre folkerettslige forpliktelser er lovens formål å gi grunnlag for å fastsette nasjonale bestemmelser i forbindelse med Storbritannias uttreden fra EU, jf. loven § 3.

Til § 2 Gjennomføring av folkerettslige forpliktelser

Bestemmelsens første ledd gjennomfører separasjonsavtalen artikkel 22 til 24 og artikkel 29 til 34 i norsk rett. Bestemmelsens nærmere innhold fastsettes av separasjonsavtalens bestemmelser.

Artiklene det vises til fastslår at enkelte artikler i EØS-avtalens hoveddel eller i sekundærlovgivningen skal gjelde for personer som omfattes av separasjonsavtalen også etter at EØS-avtalen har opphørt å gjelde mellom partene ved utløpet av overgangsperioden. Separasjonsavtalen artikkel 6 fastslår at disse bestemmelsene skal anvendes slik de var gjeldende på den siste dagen i overgangsperioden. Videre skal henvisninger til EU-rettsakter eller bestemmelser i EU-rettsakter forstås som henvisninger til rettsaktene eller bestemmelsene i rettsakter slik de er innlemmet i EØS-avtalen som gjeldende siste dag i overgangsperioden. Framtidig utvikling i disse bestemmelsene vil dermed i utgangspunktet ikke gjelde for separasjonsavtalen. Som unntak fra dette, fremgår det av artikkel 34 at endringer i trygdeforordningene 883/2004 og 987/2009 skal komme til anvendelse dersom vilkårene i artikkel 34 er oppfylt.

Etter paragrafens første ledd bokstav a gjelder separasjonsavtalens artikkel 22 som norsk lov. Artikkel 22 gir regler om likebehandling av EØS/EFTA-borgere og britiske borgere innenfor separasjonsavtalens saklige og stedlige virkeområde. Etter artikkel 22 skal britiske borgere som hovedregel behandles likt med norske borgere der britiske borgere oppholder seg i eller utøver rettigheter i Norge på grunnlag av separasjonsavtalen.

Etter bestemmelsens første ledd bokstav b gjelder separasjonsavtalen artikkel 23 og 24 som norsk lov. Artikkel 23 gir regler om videreføring av arbeidstakeres rettigheter. Etter artikkel 23 skal britiske borgere som har startet et arbeidsforhold i Norge før overgangsperiodens slutt, beholde de rettigheter som følger av EØS-avtalen artikkel 28 og forordning (EU) nr. 492/2011 om fri bevegelighet av arbeidstakere. Bestemmelsen skal sikre at britiske arbeidstakere og grensearbeidere som omfattes av separasjonsavtalen fortsatt skal kunne arbeide i Norge etter overgangsperiodens utløp.

Separasjonsavtalen artikkel 24 gir etableringsretten i EØS-avtalen artikkel 31 og 124 tilsvarende anvendelse. Etter separasjonsavtalen artikkel 24 skal selvstendig næringsdrivende fra Storbritannia som er etablert i Norge, få beholde sin rett til å bli værende i Norge etter overgangsperiodens utløp. Det vises til departementets merknader til de enkelte avtalebestemmelser i punktene 5.3.3 og 7.2.

Etter bestemmelsens første ledd bokstav c gjelder separasjonsavtalen artikkel 29 til 34 som norsk lov. Separasjonsavtalens artikkel 29 til 34 gir bestemmelser om trygdekoordinering. Det vises til redegjørelsen for de enkelte artiklene i punkt 5.3.3 og 7.2 ovenfor.

EU og EØS/EFTA-statene har inngått en avtale om trygdekoordinering for britiske statsborger (trianguleringsavtalen) som foreslås tatt inn i EØS-avtalen. Det vises til punktene 7.3. og 7.4 for en nærmere beskrivelse av avtalen og EØS-komitébeslutningen. Etter § 2 andre ledd gjelder avtalen som norsk lov.

Bestemmelsens tredje ledd regulerer forholdet til annen lovgivning. Etter bestemmelsen kan de opplistede lovene fravikes i den utstrekning det er nødvendig for å gjennomføre de forpliktelser som det er redegjort for i første ledd bokstav c og andre ledd.

I bestemmelsens fjerde ledd er Kongen gitt hjemmel til å fastsette forskrifter til gjennomføring av bestemmelsene nevnt i første ledd. Det følger av separasjonsavtalen artikkel 34 og EØS-komitébeslutningen som innlemmer trianguleringsavtalen mellom EU og EØS/EFTA-statene i EØS-avtalen artikkel 6 at bestemmelsene om trygdekoordinering kan endres dersom trygdeforordningene endres og disse endringene tas inn i EØS-avtalen. Det vises til redegjørelsen for artikkel 34 i punkt 5.3.3 og 7.2.

Til § 3 Forskriftshjemmel

Første ledd bokstav a gir hjemmel til å gjennomføre separasjonsavtalens bestemmelser der disse nødvendiggjør internrettslig gjennomføring. Det vil særlig være aktuelt å gjennomføre utfasingsbestemmelsene i avtalens del III gjennom forskrift.

Første ledd bokstav b gir hjemmel til å gjennomføre bestemmelser i eventuelle midlertidige avtaler mellom Norge og Storbritannia. Bestemmelsen gir derimot ikke hjemmel til å fastsette forskrifter til gjennomføring av permanente avtaler med Storbritannia.

Det kan ikke ses bort fra at EU vil fastsette beredskapstiltak dersom EU og Storbritannia ikke blir enige om en avtale om det framtidige forholdet før overgangsperiodens utløp, slik EU gjorde da det forelå en risiko for en «no deal»-situasjon. I den grad disse tiltakene er EØS- eller Schengenrelevante kan forskriftshjemmelen benyttes til å gjennomføre slike tiltak, jf. første ledd bokstav c.

Første ledd bokstav d gir mulighet til å fastsette nasjonale overgangsregler for å regulere forhold som er oppstått før overgangsperiodens slutt, men som har virkning etter dette tidspunkt. De fleste slike regler vil ha kort varighet. Bestemmelsen kan også benyttes til å gi forskrifter for å regulere forhold som har oppstått etter overgangsperiodens utløp. Forholdet må da ha oppstått som en direkte følge av at Storbritannia ikke lenger omfattes av EØS-avtalen eller andre avtaler landet er tilsluttet som EU-medlem.

For legemidler setter EØS-regelverket krav til at ulike virksomheter og aktiviteter kun kan gjennomføres av aktører etablert i EØS. En del viktige funksjoner i legemiddelindustrien må derfor være flyttet fra Storbritannia til EØS innen Storbritannias uttreden fra EU for at legemidlene fortsatt skal kunne selges i EØS. Uten en flytting av disse funksjonene vil ikke legemidlene kunne distribueres og selges innen det indre markedet i EØS-området. Det kan innebære at vi opplever legemiddelmangel. Av den grunn kan det være aktuelt å bruke forskriftshjemmelen for å ivareta tilgangen til legemidler i Norge etter overgangsperiodens utløp.

Andre ledd fastsetter at forskriftene kan fravike annen lovgivning. Forskrifter gitt med hjemmel i denne bestemmelsen vil altså ved motstrid gå foran annen lovgivning. Bestemmelsen gir ikke adgang til å fravike Grunnloven eller menneskerettsloven, men vil i helt spesielle tilfeller kunne avvike fra EØS-loven.

Til § 5

Til friskoleloven § 6-4

Kompletterende undervisning er undervisning i norsk, samfunnsfag og KRLE (kristendom, religion, livssyn og etikk) for barn som går i et ordinært utdanningsløp ved en grunnskole i utlandet. Undervisningen gis som nettundervisning, og skal være i henhold til norske læreplaner i fagene. Den kompletterende undervisningen skal komme i tillegg til eller være en del av elevens ordinære grunnopplæring i oppholdslandet. Ordningen gjelder ikke for elever ved norske skoler i utlandet som er godkjent etter friskoleloven. Tilskuddet gis til arrangøren av opplæringen.

Tilskuddet kan gis for norske statsborgere, for EØS-borgere og barn av EØS-borgere som har rett til likebehandling med norske statsborgere etter EØS-avtalen, og for britiske statsborgere og barn av britiske statsborgere som har rett til likebehandling med norske statsborgere etter lov om overgangsregler mv. ved Storbritannias uttreden fra Den europeiske union (brexit-loven) § 2 første ledd bokstav a.

Til lov om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner § 2 a

Bestemmelsen gir enkelte særregler som skal gjelde for britiske borgere som har fått innvilget godkjenning etter reglene i lovens kapittel 3 med yrkeskvalifikasjoner fra Storbritannia eller en EØS-stat. I tillegg omfattes EØS-borgere med yrkeskvalifikasjoner fra Storbritannia og som har fått innvilget godkjennelse etter samme regelverk.

Bestemmelsens første ledd stadfester at den aktuelle personkretsen skal beholde retten til å jobbe i Norge på bakgrunn av allerede godkjente yrkeskvalifikasjoner. Forutsetningen er at den aktuelle godkjenningen er innvilget før utløpet av overgangsperioden 31. desember 2020. Motsetningsvis innebærer dette at søknader om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner som er innkommet fra den nevnte personkretsen etter overgangsfristens utløp, skal behandles etter reglene som gjelder tredjelandsborgere. Siste punktum gir tilsvarende anvendelse til personer som omfattes av utlendingsloven § 125 a. Første ledd gjennomfører Norges folkerettslige forpliktelser som følger av artiklene 26, 27 og 28 i avtale 28. januar 2020 mellom Island, Liechtenstein, Norge og Storbritannia om ordninger som følge av at Storbritannia trer ut av EU, EØS-avtalen og øvrige avtaler gjeldende mellom Storbritannia og EØS/EFTA-statene i kraft av Storbritannias medlemskap i EU.

I bestemmelsens andre ledd gis enkelte særregler for den aktuelle personkretsen som definert i første ledd også for søknader innkommet etter utløpet av overgangsperioden 31. desember 2020. For det første innebærer dette at personer som var under utdanning 31. desember 2019, kan søke om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner etter bestemmelsene som gjelder for EØS ut 2029. For det andre omfattes personer som har fullført sin utdanning i Storbritannia før overgangsperiodens utløp, men som ennå ikke har rukket å sende søknad om godkjenning. Sistnevnte gruppe skal omfattes av regelverket ut 2021.

Tilråding

Justis- og beredskapsdepartementet

tilrår:

At Deres Majestet godkjenner og skriver under et framlagt forslag til proposisjon til Stortinget om lov om overgangsregler mv. ved Storbritannias uttreden fra Den europeiske union (brexit-loven) og samtykke til ratifikasjon av avtale om ordninger mellom Island, Liechtenstein, Norge og Storbritannia som følge av Storbritannias uttreden fra Den europeiske union, EØS-avtalen og andre avtaler og til deltakelse i EØS-komiteens beslutning om innlemmelse av avtale mellom EU og EØS/EFTA-statene om trygdekoordinering for britiske statsborgere.

Vi HARALD, Norges Konge,

stadfester:

Stortinget blir bedt om å gjøre vedtak til lov om overgangsregler mv. ved Storbritannias uttreden fra Den europeiske union (brexit-loven) og samtykke til ratifikasjon av avtale 28. januar 2020 om ordninger mellom Island, Fyrstedømmet Liechtenstein, Kongeriket Norge og Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland som følge av Det forente kongerikets uttreden fra Den europeiske union, EØS-avtalen og andre avtaler som gjelder mellom Det forente kongerike og EØS/EFTA-statene i kraft av Det forente kongerikets medlemskap i Den europeiske union og til deltakelse i EØS-komiteens beslutning om innlemmelse av avtale mellom EU og EØS/EFTA-statene om trygdekoordinering for britiske statsborgere i samsvar med vedlagte forslag.

A Forslag
til lov om overgangsregler mv. ved Storbritannias uttreden fra Den europeiske union (brexit-loven)

§ 1 Formål

Formålet med loven er å gjennomføre Norges folkerettslige forpliktelser i forbindelse med at Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland (Storbritannia) trer ut fra Den europeiske union (EU), samt å gi grunnlag for fastsettelse av nasjonale regler.

§ 2 Gjennomføring av folkerettslige forpliktelser

Følgende bestemmelser i avtale 28. januar 2020 om ordninger mellom Island, Fyrstedømmet Liechtenstein, Kongeriket Norge og Det forente kongeriket Storbritannia og Nord-Irland som følge av Det forente kongerikets uttreden fra Den europeiske union, EØS-avtalen og andre avtaler som gjelder mellom Det forente kongerike og EØS/EFTA-statene i kraft av Det forente kongerikes medlemskap i Den europeiske union, gjelder som lov:

  1. artikkel 22 (krav til likebehandling)

  2. artikkel 23 og 24 (rettigheter for arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende)

  3. artikkel 29 til 34 (trygdekoordinering etter overgangsperioden).

EØS-avtalen vedlegg VI del III (avtale mellom EU og EØS/EFTA-statene om trygdekoordinering for britiske borgere) gjelder som lov.

Bestemmelser i følgende lover kan fravikes i den utstrekning det er nødvendig for gjennomføringen av første ledd bokstav c og andre ledd:

  1. lov 3. desember 1948 nr. 7 om pensjonsordning for arbeidstakere til sjøs

  2. lov 28. juli 1949 nr. 26 om Statens pensjonskasse

  3. lov 28. juni 1957 nr. 12 om pensjonstrygd for fiskere

  4. lov 22. juni 1962 nr. 12 om pensjonsordning for sykepleiere

  5. lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd

  6. lov 26. juni 1998 nr. 41 om kontantstøtte til småbarnsforeldre

  7. lov 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten m.m.

  8. lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasient- og brukerrettigheter

  9. lov 8. mars 2002 nr. 4 om barnetrygd

  10. lov 24. juni 2011 nr. 30 om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m.

  11. lov 21. juni 2013 nr. 102 om stillingsvern mv. for arbeidstakere på skip.

Kongen kan gi forskrift om gjennomføring av bestemmelsene nevnt i første ledd bokstav c og andre ledd i samsvar med Norges forpliktelser etter artikkel 34 i avtalen 28. januar 2020 og artikkel 6 i EØS-avtalen vedlegg VI del III.

§ 3 Forskriftshjemmel

Kongen kan gi forskrift for å:

  1. gjennomføre avtale 28. januar 2020 om ordninger mellom Island, Fyrstedømmet Liechtenstein, Kongeriket Norge og Det forente kongeriket Storbritannia og Nord-Irland som følge av Det forente kongerikets uttreden fra Den europeiske union, EØS-avtalen og andre avtaler som gjelder mellom Det forente kongerike og EØS/EFTA-statene i kraft av Det forente kongerikes medlemskap i Den europeiske union

  2. gjennomføre midlertidige avtaler mellom Norge og Storbritannia

  3. gjennomføre beredskapstiltak fra EU som er eller vil bli bindende for Norge gjennom EØS- eller Schengen-avtalen

  4. fastsette overgangsregler om forhold som har oppstått før utløpet av overgangsperioden som fastsatt i lov 29. mars 2019 nr. 8 om en overgangsperiode ved Storbritannias uttreden fra EU § 2, og som har virkning etter dette tidspunkt, eller som har oppstått etter utløpet av overgangsperioden som en direkte følge av Storbritannias uttreden fra EU.

Forskriften kan avvike fra bestemmelser i annen lovgivning.

§ 4 Ikrafttredelse

Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer. De ulike bestemmelsene kan settes i kraft til ulik tid.

§ 5 Endringer i andre lover

1. I lov 4. juli 2003 nr. 84 om frittståande skolar skal § 6-4 lyde:

§ 6-4 Statstilskot til kompletterande undervisning

Det kan givast tilskot til kompletterande undervisning til elevar som er i eit ordinært utdanningsløp ved ein grunnskole i utlandet. Tilskotet kan gis for

  1. norske statsborgarar og barn av norske statsborgarar

  2. EØS-borgarar og barn av EØS-borgarar som har rett til likebehandling med norske statsborgarar etter EØS-avtalen

  3. britiske statsborgarar og barn av britiske statsborgarar som har rett til likebehandling med norske statsborgarar etter lov om overgangsregler mv. ved Storbritannias uttreden fra Den europeiske union § 3.

Det kan ikkje givast tilskot til kompletterande undervisning for elevar ved skole som er godkjent etter lova her.

2. I lov 16. juni 2017 nr. 69 om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner skal ny § 2 a lyde:

§ 2 a Lovens anvendelse for yrkeskvalifikasjoner og yrkesutøvere fra Storbritannia

Britiske borgere med yrkeskvalifikasjoner fra Storbritannia eller en EØS-stat og EØS-borgere med yrkeskvalifikasjoner fra Storbritannia som har fått innvilget godkjenning etter reglene i kapittel 3 innen utløpet av overgangsperioden som fastsatt i lov 29. mars 2019 nr. 8 om en overgangsperiode ved Storbritannias uttreden fra EU § 2, har rett til å utøve yrket i Norge. Tilsvarende gjelder for personer som omfattes av utlendingsloven § 125 a.

Loven kapittel 3, kapittel 4 unntatt § 14 og kapittel 5 gjelder også for personer som nevnt i første ledd som har søkt om godkjenning etter §§ 8 til 11 før utløpet av overgangsperioden. Tilsvarende gjelder ut 2029 for personer som var under utdanning i Storbritannia 31. desember 2019. Ut 2021 gjelder loven kapittel 3, kapittel 4 unntatt § 14 og kapittel 5 også for personer som nevnt i første ledd som har fullført sin utdannelse i Storbritannia før utløpet av overgangsperioden.

3. Lov 29. mars 2019 nr. 9 om overgangsregler mv. ved Storbritannias uttreden fra Den europeiske union oppheves.

B Forslag
til vedtak om samtykke til ratifikasjon av avtale 28. januar 2020 om ordninger mellom Island, Fyrstedømmet Liechtenstein, Kongeriket Norge og Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland som følge av Det forente kongerikets uttreden fra Den europeiske union, EØS-avtalen og andre avtaler som gjelder mellom Det forente kongerike og EØS/EFTA-statene i kraft av Det forente kongerikets medlemskap i Den europeiske union og til deltakelse i EØS-komiteens beslutning om innlemmelse av avtale mellom EU og EØS/EFTA-statene om trygdekoordinering for britiske statsborgere

I

Stortinget samtykker i ratifikasjon av avtale 28. januar 2020 om ordninger mellom Island, Fyrstedømmet Liechtenstein, Kongeriket Norge og Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland som følge av Det forente kongerikes uttreden fra Den europeiske union, EØS-avtalen og andre avtaler som gjelder mellom Det forente kongerike og EØS/EFTA-statene i kraft av Det forente kongerikes medlemskap i Den europeiske union.

II

Stortinget samtykker til deltakelse i EØS-komiteens beslutning om innlemmelse av avtale mellom Den europeiske union og EØS/EFTA-statene om trygdekoordinering for britiske statsborgere.

1 Agreement on arrangements between Iceland, the Principality of Liechtenstein, the Kingdom of Norway and the United Kingdom of Great Britain and Northern Ireland following the withdrawal of the United Kingdom from the European Union, the EEA Agreement and other agreements applicable between the United Kingdom and the EEA EFTA States by virtue of the United Kingdom’s membership of the European Union

PREAMBLE

hereafter referred to as the Parties;

CONSIDERING that on 29 March 2017 the United Kingdom of Great Britain and Northern Ireland (“United Kingdom“), following the outcome of a referendum held in the United Kingdom and its sovereign decision to leave the European Union (“Union“), notified its intention to withdraw from the Union and the European Atomic Energy Community (“Euratom”) in accordance with Article 50 of the Treaty on European Union, which applies to Euratom by virtue of Article 106a of the Treaty establishing the European Atomic Energy Community,

RECOGNISING the historic and deep partnerships between the United Kingdom and Iceland, the Principality of Liechtenstein (“Liechtenstein”) and the Kingdom of Norway (“Norway”) and the common desire to protect these relationships,

NOTING the Agreement between the United Kingdom and the Union on the withdrawal of the United Kingdom from the Union and Euratom which provides for an orderly withdrawal of the United Kingdom from the Union and which provides, in particular, for a transition or implementation period during which Union law will continue to be applicable to and in the United Kingdom in accordance with the provisions of that Agreement,

WISHING to set out necessary arrangements consequent upon the withdrawal of the United Kingdom from the Union, the EEA Agreement and other agreements applicable between the United Kingdom and Iceland, Liechtenstein or Norway by virtue of the United Kingdom’s membership of the Union,

NOTING that the applicable rights and obligations under the EEA Agreement and other international agreements should continue to apply to the United Kingdom for the duration of the transition period and that the Parties shall put in place any necessary arrangements for such continuation,

RECOGNISING that it is necessary to provide reciprocal protection for EEA EFTA nationals and for United Kingdom nationals, as well as their respective family members, where they have exercised free movement rights before a date set in this Agreement, and to ensure that their rights under this Agreement are enforceable and based on the principle of non-discrimination, recognising also that rights deriving from periods of social security insurance should be protected,

RESOLVED to ensure an orderly withdrawal through various separation provisions aiming to prevent disruption and to provide legal certainty to citizens and economic operators as well as to judicial and administrative authorities in the EEA EFTA States and in the United Kingdom, while not excluding the possibility of relevant separation provisions being superseded by agreement(s) on the future relationship between the EEA EFTA States and the United Kingdom,

CONFIRMING the Parties’ understanding that the provisions of the present agreement are without prejudice to the sectoral adaptations to the EEA Agreement, including those regarding Liechtenstein contained in Annexes V and VIII to the EEA Agreement,

CONSIDERING that in order to guarantee the correct interpretation and application of this Agreement and compliance with the obligations under this Agreement, it is essential to establish provisions ensuring its overall governance and implementation,

UNDERLINING that this Agreement is founded on an overall balance of benefits, rights and obligations for the EEA EFTA States and the United Kingdom,

CONSIDERING that there is a need for both the United Kingdom and the EEA EFTA States to take all necessary steps to begin as soon as possible the formal negotiations of one or several agreements governing their future relationship with a view to ensuring that, to the extent possible, those agreements apply from the end of the transition period,

HAVE AGREED AS FOLLOWS:

Part one

Common provisions

Article 1

Objective

This Agreement sets out arrangements, following the withdrawal of the United Kingdom of Great Britain and Northern Ireland (“United Kingdom”) from the European Union (“Union“), the Agreement on the European Economic Area

OJ L 1, 3.1.1994, p. 3 and EEA EFTA States’ official gazettes.

(“EEA Agreement”) and other agreements applicable between the United Kingdom and the EEA EFTA States by virtue of the United Kingdom’s membership of the Union in relation to:

Article 2

Definitions

For the purposes of this Agreement, the following definitions shall apply:

Article 3

Territorial scope

Article 4

Methods and principles relating to the effect, the implementation and the application of this Agreement

Article 5

Good faith

The Parties shall, in full mutual respect and good faith, assist each other in carrying out tasks which flow from this Agreement.

They shall take all appropriate measures, whether general or particular, to ensure fulfilment of the obligations arising from this Agreement and shall refrain from any measures which could jeopardise the attainment of the objectives of this Agreement.

Article 6

References to the EEA Agreement and other agreements

Article 7

References to Member States

For the purposes of this Agreement, all references to Member States and competent authorities of Member States in provisions of the EEA Agreement and of other agreements made applicable by this Agreement shall be read as including the United Kingdom and its competent authorities.

Part two

Citizens’ rights

Title I

General provisions

Article 8

Definitions

For the purposes of this Part, and with out prejudice to Title III, the following definitions shall apply:

Article 9

Personal scope

Article 10

Continuity of residence

Continuity of residence for the purposes of Articles 8 and 9 shall not be affected by absences as referred to in Article 14(2) of this Agreement.

The right of permanent residence acquired under Directive 2004/38/EC before the end of the transition period shall not be treated as lost through absence from the host State for a period specified in Article 14(3).

Article 11

Non-discrimination

Within the scope of this Part, and without prejudice to any special provisions contained therein, any discrimination on grounds of nationality within the meaning of Article 4 of the EEA Agreement shall be prohibited in the host State and the State of work in respect of the persons referred to in Article 9 of this Agreement.

Title II

Rights and obligations

Chapter 1

Rights related to residence, residence documents

Article 12

Residenuce rights

Article 13

Right of exit and of entry

Article 14

Right of permanent residence

Article 15

Accumulation of periods

EEA EFTA nationals and United Kingdom nationals, and their respective family members, who before the end of the transition period resided legally in the host State in accordance with the conditions of Article 7 of Directive 2004/38/EC for a period of less than 5 years, shall have the right to acquire the right to reside permanently under the conditions set out in Article 14 of this Agreement once they have completed the necessary periods of residence. Periods of legal residence or work in accordance with provisions of the EEA Agreement before and after the end of the transition period shall be included in the calculation of the qualifying period necessary for acquisition of the right of permanent residence.

Article 16

Status and changes

Article 17

Issuance of residence documents

Article 18

Issuance of residence documents during the transition period

Article 19

Restrictions of the rights of residence and entry

Article 20

Safeguards and right of appeal

The safeguards set out in Article 15 and Chapter VI of Directive 2004/38/EC shall apply in respect of any decision by the host State that restricts residence rights of the persons referred to in Article 9 of this Agreement.

Article 21

Related rights

In accordance with Article 23 of Directive 2004/38/EC, irrespective of nationality, the family members of an EEA EFTA national or United Kingdom national who have the right of residence or the right of permanent residence in the host State or the State of work shall be entitled to take up employment or self-employment there.

Article 22

Equal treatment

Chapter 2

Rights of workers and self-employed persons

Article 23

Rights of workers

Article 24

Rights of self-employed persons

Article 25

Issuance of a document identifying frontier workers' rights

The State of work may require EEA EFTA nationals and United Kingdom nationals who have rights as frontier workers under this Title to apply for a document certifying that they have such rights under this Title. Such EEA EFTA nationals and United Kingdom nationals shall have the right to be issued with such a document.

Chapter 3

Professional qualifications

Article 26

Recognised professional qualifications

This Article is without prejudice to the Declaration annexed to EEA Council Decision No 1/95 concerning nationals of the Principality of Liechtenstein who hold higher-education diplomas awarded on completion of professional education and training of at least three years' duration conferred in a third country (OJ L 86, 20.4.1995, p. 58).

Article 27

Ongoing procedures on the recognition of professional qualifications

Article 4, Article 4d in respect of recognitions of professional qualifications for establishment purposes, Article 4f and Title III of Directive 2005/36/EC, Article 10(1), (3) and (4) of Directive 98/5/EC, Article 14 of Directive 2006/43/EC and Directive 74/556/EEC shall apply in respect of the examination by a competent authority of the host State or State of work of any application for the recognition of professional qualifications introduced before the end of the transition period by EEA EFTA nationals or United Kingdom nationals and in respect of the decision on any such application.

Articles 4a, 4b and 4e of Directive 2005/36/EC shall also apply to the extent relevant for the completion of the procedures for the recognitions of professional qualifications for establishment purposes under Article 4d of that Directive.

The United Kingdom and the EEA EFTA States shall put in place any necessary arrangements required as a consequence of the application of Article 8 of the EU-UK Withdrawal Agreement (Access to networks, information systems and databases) to ensure that procedures under this Article may be completed.

Article 28

Administrative cooperation on recognition of professional qualifications

With regard to the pending applications referred to in Article 27, the United Kingdom and the EEA EFTA States shall cooperate in order to facilitate the application of Article 27. Cooperation may include the exchange of information, including information on disciplinary action or criminal sanctions taken or any other serious and specific circumstances which are likely to have consequences for the pursuit of the activities falling under the Directives referred to in Article 27.

Title III

Coordination of social security systems

Article 29

Persons covered

Article 30

Social security coordination rules

Article 31

Special situations covered

Article 32

Union citizens

Article 33

Reimbursement, recovery and offsetting

The provisions of Regulations (EC) No 883/2004 and (EC) No 987/2009 on reimbursement, recovery and offsetting shall continue to apply in relation to events, in so far as they relate to persons not covered by Article 29, that:

Article 34

Development of law and adaptations of acts incorporated into and in force under the EEA Agreement

Title IV

Other provisions

Article 35

Publicity

The EEA EFTA States and the United Kingdom shall disseminate information concerning the rights and obligations of persons covered by this Part, in particular by means of awareness-raising campaigns conducted, as appropriate, through national and local media and other means of communication.

Article 36

More favourable provisions

This Part shall not affect any laws, regulations or administrative provisions applicable in a host State or a State of work which would be more favourable to the persons concerned. This paragraph shall not apply to Title III.

Article 37

Life-long protection

The persons covered by this Part shall enjoy the rights provided for in the relevant Titles of this Part for their lifetime, unless they cease to meet the conditions set out in those Titles.

Part three

Separation provisions

Title I

Goods placed on the market

Article 38

Definitions

For the purposes of this Title, the following definitions shall apply:

Article 39

Continued circulation of goods placed on the market

Article 40

Proof of placing on the market

Where an economic operator relies on Article 39(1) with respect to a specific good, that operator shall bear the burden of proof of demonstrating, on the basis of any relevant document, that the good was placed on the market of an EEA EFTA State or the United Kingdom before the end of the transition period.

Article 41

Market surveillance

Article 42

Transfer of files and documents relating to ongoing procedures

The United Kingdom shall transfer without delay to the competent authority of an EEA EFTA State designated in accordance with the procedures provided for in the applicable provisions of the EEA Agreement all relevant files or documents in relation to assessments, approvals and authorisations ongoing on the day before the date of entry into force of this Agreement and led by a United Kingdom competent authority in accordance with Regulation (EU) No 528/2012

Regulation (EU) No 528/2012 of the European Parliament and of the Council of 22 May 2012 concerning the making available on the market and use of biocidal products (OJ L 167, 27.6.2012, p. 1).

, Regulation (EC) No 1107/2009

Regulation (EC) No 1107/2009 of the European Parliament and of the Council of 21 October 2009 concerning the placing of plant protection products on the market (OJ L 309, 24.11.2009, p. 1).

, Directive 2001/83/EC

Directive 2001/83/EC of the European Parliament and of the Council of 6 November 2001 on the Community code relating to medicinal products for human use (OJ L 311, 28.11.2001, p. 67).

and Directive 2001/82/EC

Directive 2001/82/EC of the European Parliament and of the Council of 6 November 2001 on the Community code relating to veterinary medicinal products (OJ L 311, 28.11.2001, p. 1).

of the European Parliament and of the Council.

Article 43

Making available of information in relation to past authorisation procedures for medicinal products

Article 44

Making available of information held by notified bodies established in the United Kingdom or in an EEA EFTA State

Article 45

Goods in Transit or Storage

Provisions of the EEA Agreement and of any other agreements regulating customs procedures or customs treatment in force on the last day of the transition period shall be applied for up to 12 months after that date to goods which are either in transit or in storage in a customs warehouse or free zone under customs control on the last day of the transition period. For such goods, proof of origin may be provided retrospectively up to 12 months after the end of the transition period, provided that the provisions of Protocol 4 of the EEA Agreement and in particular its Article 12 (Direct transport) have been complied with.

Title II

Intellectual property

Article 46

Continued protection in the United Kingdom of geographical indications

Where a geographical indication within the meaning of Regulation (EC) No 110/2008 of the European Parliament and of the Council

Regulation (EC) No 110/2008 of the European Parliament and of the Council of 15 January 2008 on the definition, description, presentation, labelling and the protection of geographical indications of spirit drinks and repealing Council Regulation (EEC) No 1576/89 (OJ L 39, 13.2.2008, p. 16).

, pertaining to a product of an EEA EFTA State, is protected on the last day of the transition period by virtue of that Regulation, those persons who are entitled to use the geographical indication concerned shall be entitled, as from the end of the transition period, without any re-examination, to use the geographical indication concerned in the United Kingdom, which shall be granted at least the same level of protection under the law of the United Kingdom as under the following provisions:

Where a geographical indication referred to in the first subparagraph ceases to be protected in the EEA EFTA States after the end of the transition period, the first subparagraph shall cease to apply in respect of that geographical indication.

The first subparagraph shall not apply where protection in the EEA EFTA States is derived from international agreements, other than the EEA Agreement, to which the EEA EFTA States are party.

This Article shall apply unless and until an agreement that supersedes this Article enters into force or becomes applicable.

Article 47

Registration procedure

Article 48

Continued protection of databases

Article 49

Exhaustion of rights

Intellectual property rights which were exhausted both in the EEA EFTA States and in the United Kingdom before the end of the transition period under the conditions provided for by the provisions of the EEA Agreement shall remain exhausted both in the EEA EFTA States and in the United Kingdom.

Title III

Ongoing police and judicial cooperation in criminal matters

Article 50

Ongoing mutual assistance in criminal matters

Article 51

Ongoing extradition and surrender procedures

Article 52

Ongoing law enforcement cooperation proceedings, police cooperation and exchange of information

In the United Kingdom in situations involving Iceland, Liechtenstein or Norway, as well as in Iceland, Liechtenstein and Norway in situations involving the United Kingdom, the following acts shall apply as follows:

Article 53

Confirmation of receipt or arrest

Article 54

Application of Union Acts

Title IV

Data and information processed or obtained before the end of the transition period, or on the basis of this agreement

Article 55

Definitions

Article 56

Protection of personal data

Article 57

Confidential treatment and restricted use of data and information in the United Kingdom

Without prejudice to Article 56, in addition to provisions governing the protection of personal data, the provisions of the EEA Agreement, and of, or made applicable by, other agreements, including this Agreement, on confidential treatment, restriction of use, storage limitation and requirement to erase data and information shall apply in respect of data and information obtained by authorities or official bodies of or in the United Kingdom or by contracting entities, as defined in Article 4 of Directive 2014/25/EU of the European Parliament and of the Council

Directive 2014/25/EU of the European Parliament and of the Council of 26 February 2014 on procurement by entities operating in the water, energy, transport and postal services sectors and repealing Directive 2004/17/EC (OJ L 94, 28.3.2014, p. 243).

, that are of or in the United Kingdom:

Article 58

Treatment of data and information obtained from the United Kingdom

The EEA EFTA States shall not treat data and information obtained from the United Kingdom before the end of the transition period, or obtained after the end of the transition period on the basis of this Agreement, differently from data and information obtained from an EEA EFTA State or a Member State of the Union, on the sole ground of the United Kingdom having withdrawn from the Union.

Title V

Ongoing public procurement and similar procedures

Article 59

Definitions

For the purposes of this Title, “relevant rules“ means:

Article 60

Rules applicable to ongoing procedures

Article 61

Review procedures

The provisions of Council Directives 89/665/EEC

Council Directive 89/665/EEC of 21 December 1989 on the coordination of the laws, regulations and administrative provisions relating to the application of review procedures to the award of public supply and public works contracts (OJ L 395, 30.12.1989, p. 33).

and 92/13/EEC

Council Directive 92/13/EEC of 25 February 1992 coordinating the laws, regulations and administrative provisions relating to the application of Community rules on the procurement procedures of entities operating in the water, energy, transport and telecommunications sectors (OJ L 76, 23.3.1992, p. 14).

shall apply in respect of the public procurement procedures referred to in Article 60 of this Agreement which fall within the scope of those provisions.

Article 62

Cooperation

Article 61(2) of Directive 2014/24/EU shall apply for a period not exceeding 9 months from the end of the transition period in respect of the procedures under that Directive that were launched by contracting authorities from the United Kingdom before the end of the transition period and were not yet finalised on the last day of the transition period.

Title VI

Judicial procedures

Article 63

Representation before the EFTA Court

Part four

Institutional and final provisions

Title I

Consistent interpretation and application

Article 64

Monitoring of the implementation and application of Part Two

Title II

Institutional provisions

Article 65

Joint Committee

Article 66

Decisions and recommendations

Title III

Dispute settlement

Article 67

Cooperation

The Parties shall at all times endeavour to agree on the interpretation and application of this Agreement, and shall make every attempt, through cooperation and consultations, to arrive at a satisfactory resolution of any matter that might affect its operation.

Article 68

Settlement of disputes

Title IV

Final provisions

Article 69

Annexes

Annexes I and II shall form an integral part of this Agreement.

Article 70

Authentic text and depositary

This Agreement is drawn up in a single original in the English language.

The Government of Norway shall be the Depositary of this Agreement.

Article 71

Entry into force and application

In witness whereof, the undersigned, being duly authorised thereto by their respective Governments, have signed this Agreement.

Done at London this 28 day of January 2020, in one original in English, which shall be deposited with the Depositary, who shall transmit certified copies to all the Parties.

For Iceland:

For the Kingdom of Norway:

…………………

…………………

For the Principality of Liechtenstein:

For the United Kingdom of Great Britain and Northern Ireland:

…………………

…………………

Annexes

Annex I

Social security coordination

Part I

Decisions and Recommendations of the Administrative Commission

Applicable legislation (A series):

Electronic Data Exchange (E series):

Family benefits (F series):

Horizontal issues (H series):

Pensions (P series):

Recovery (R series):

Sickness (S series):

Unemployment (U series):

Part II

Acts referred to

Regulation (EC) No 883/2004 of the European Parliament and of the Council of 29 April 2004 on the coordination of social security systems,

OJ L 166, 30.4.2004, p. 1.

as amended by:

Regulation (EC) No 987/2009 of the European Parliament and of the Council of 16 September 2009 laying down the procedure for implementing Regulation (EC) No 883/2004 on the coordination of social security systems

OJ L 284, 30.10.2009, p. 1.

, as amended by:

Part III

Adaptations to Regulation (EC) No 883/2004 and Regulation (EC) No 987/2009

The provisions of Regulation (EC) No 883/2004 shall, for the purposes of this Agreement, be adapted as follows:

Annex II

Provisions of the EEA Agreement referred to in Article 39(4)

Avtale om ordninger mellom Island, Fyrstedømmet Liechtenstein, Kongeriket Norge og Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland som følge av Det forente kongerikes uttreden fra Den europeiske union, EØS-avtalen og andre avtaler som gjelder mellom Det forente kongerike og EØS/EFTA-statene i kraft av Det forente kongerikes medlemskap i Den europeiske union

PREAMBEL

  • ISLAND,

  • FYRSTEDØMMET LIECHTENSTEIN,

  • KONGERIKET NORGE OG

  • DET FORENTE KONGERIKE STORBRITANNIA OG NORD-IRLAND,

heretter kalt partene,

SOM TAR I BETRAKTNING at 29. mars 2017 underrettet Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland («Det forente kongerike»), på grunnlag av utfallet av en folkeavstemning avholdt i Det forente kongerike og dets beslutning om å forlate Den europeiske union («Unionen»), at det har til hensikt å tre ut av Unionen og Det europeiske atomenergifellesskap («Euratom») i samsvar med artikkel 50 i traktaten om Den europeiske union, som får anvendelse på Euratom i henhold til artikkel 106a i traktaten om opprettelse av Det europeiske atomenergifellesskap,

SOM ERKJENNER det historiske og nære forholdet mellom Det forente kongerike og Island, Fyrstedømmet Liechtenstein («Liechtenstein») og Kongeriket Norge («Norge»),

SOM MERKER SEG avtalen mellom Det forente kongerike og Unionen om Det forente kongerikes uttreden fra Unionen og Euratom, der det er fastsatt en ordnet uttreden fra Unionen for Det forente kongerike og særlig en overgangs- eller gjennomføringsperiode der unionsretten vil fortsette å gjelde for og i Det forente kongerike i samsvar med bestemmelsene i denne avtalen,

SOM ØNSKER å fastsette nødvendige ordninger som følge av at Det forente kongerike trer ut av Unionen, EØS-avtalen og andre avtaler som gjelder mellom Det forente kongerike og Island, Liechtenstein eller Norge i henhold til Det forente kongerikes medlemskap i Unionen,

SOM MERKER SEG at gjeldende rettigheter og forpliktelser i henhold til EØS-avtalen og andre internasjonale avtaler fortsatt bør gjelde for Det forente kongerike i overgangsperioden, og at partene skal iverksette alle nødvendige ordninger for en slik fortsettelse,

SOM ERKJENNER at det er nødvendig å yte gjensidig beskyttelse for EØS/EFTA-borgere og Det forente kongerikes borgere, samt for deres respektive familiemedlemmer, dersom de har utøvd sin rett til fri bevegelighet før en dato fastsatt i denne avtalen, og for å sikre at deres rettigheter i henhold til denne avtalen kan håndheves og er basert på prinsippet om ikke-diskriminering, og også erkjenner at rettigheter som følger av perioder med trygdeforsikring, bør beskyttes,

SOM ER BESTEMT på å sikre en ordnet uttreden gjennom forskjellige utmeldingsbestemmelser med sikte på å hindre avbrudd og å sikre rettssikkerheten for borgere og markedsdeltakere samt for retts- og forvaltningsmyndigheter i EØS/EFTA-statene og i Det forente kongerike, men uten å utelukke muligheten for at relevante utmeldingsbestemmelser erstattes med en eller flere avtaler om framtidige forbindelser mellom EØS/EFTA-statene og Det forente kongerike,

SOM BEKREFTER partenes forståelse av at bestemmelsene i denne avtalen ikke berører de sektorvise tilpasningene til EØS-avtalen, herunder de som gjelder for Liechtenstein i vedlegg V og VIII til EØS-avtalen,

SOM TAR I BETRAKTNING at for å sikre korrekt fortolkning og anvendelse av denne avtalen, og overholdelse av forpliktelsene i henhold til denne avtalen, er det viktig å fastsette bestemmelser som sikrer samlet håndheving og gjennomføring av den,

SOM UNDERSTREKER at denne avtalen bygger på en samlet avveining av fordeler, rettigheter og plikter for EØS/EFTA-statene og Det forente kongerike,

SOM TAR I BETRAKTNING at det er behov for at både Det forente kongerike og EØS/EFTA-statene treffer alle nødvendige tiltak for så snart som mulig å gå i gang med de formelle forhandlingene om én eller flere avtaler om deres framtidige forhold, for å sikre at disse avtalene, i den utstrekning det er mulig, får anvendelse når overgangsperioden utløper,

HAR BESLUTTET FØLGENDE:

Del 1

Felles bestemmelser

Artikkel 1

Formål

Denne avtalen fastsetter ordninger som følge av Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irlands («Det forente kongerike») uttreden fra Den europeiske union («Unionen»), avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde

EFT L 1 av 3.1.1994, s. 3 og EØS/EFTA-statenes offisielle kunngjøringsblader.

(«EØS-avtalen») og andre avtaler som gjelder mellom Det forente kongerike og EØS/EFTA-statene i kraft av Det forente kongerikes medlemskap i Unionen, og som er knyttet til

  • (a) vern av rettighetene til borgere av Island, Fyrstedømmet Liechtenstein («Liechtenstein»), Kongeriket Norge («Norge») og Det forente kongerike, og

  • (b) andre utmeldingsspørsmål som følger av forholdet mellom partene i denne avtalen.

Artikkel 2

Definisjoner

I denne avtalen menes med

  • (a) «EØS-avtalen»: hoveddelen av avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde av 2. mai 1992 med senere endringer og dens protokoller og vedlegg samt rettsakter som er nevnt der,

  • (b) «EØS/EFTA-statene»: Island, Liechtenstein og Norge,

  • (c) «EØS/EFTA-borger»: en statsborger av Island, Liechtenstein eller Norge,

  • (d) «borger av Det forente kongerike»: en statsborger av Det forente kongerike, som definert i den nye erklæringen fra Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland av 31. desember 1982 om definisjonen av begrepet «borgere»

    EFT C 23 av 28.1.1983, s. 1.

    sammen med erklæring nr. 63 som er vedlagt sluttakten fra regjeringskonferansen som vedtok Lisboa-traktaten

    EUT C 306 av 17.12.2007, s. 270.

    ,

  • (e) «unionsborger»: enhver person som er statsborger i en medlemsstat i Den europeiske union,

  • (f) «utmeldingsavtalen mellom EU og Det forente kongerike»: avtalen om Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irlands uttreden fra Den europeiske union og Det europeiske atomenergifellesskap, undertegnet i Brussel og London 24. januar 2020,

  • (g) «unionsrett»: den betydningen som er angitt i artikkel 2 bokstav a) i utmeldingsavtalen mellom EU og Det forente kongerike,

  • (h) «overgangsperiode»: perioden fastsatt i artikkel 126 i utmeldingsavtalen mellom EU og Det forente kongerike, herunder, dersom det er relevant, en eventuell forlengelse i samsvar med artikkel 132 i nevnte avtale,

  • (i) «dag»: en kalenderdag, med mindre annet er fastsatt i denne avtalen eller i bestemmelser i EØS-avtalen som får anvendelse i henhold til denne avtalen.

Artikkel 3

Geografisk virkeområde

  • 1. Med mindre annet er fastsatt i denne avtalen eller i bestemmelser i EØS-avtalen, eller i andre avtaler som får anvendelse i henhold til denne avtalen, skal enhver henvisning i denne avtalen til Det forente kongerike eller dets territorium forstås som en henvisning til

    • (a) Det forente kongerike,

    • (b) Gibraltar, i den utstrekning EØS-avtalen eller andre avtaler som får anvendelse i henhold til denne avtalen, gjaldt for territoriet umiddelbart forut for Det forente kongerikes uttreden fra Unionen,

    • (c) Kanaløyene og Isle of Man, i den utstrekning EØS-avtalen gjaldt for dem umiddelbart forut for Det forente kongerikes uttreden fra Unionen.

  • 2. Med mindre annet er fastsatt i denne avtalen, eller i bestemmelser i EØS-avtalen, eller i andre avtaler som får anvendelse i henhold til denne avtalen, skal enhver henvisning i denne avtalen til EØS/EFTA-stater, eller til deres territorium, anses å dekke den delen av territoriet til Island, Liechtenstein og Norge som EØS-avtalen får anvendelse på.

Artikkel 4

Metoder og prinsipper knyttet til virkning, gjennomføring og anvendelse av denne avtalen

  • 1. Partene påtar seg å sikre at alle nødvendige tiltak er truffet for å gjennomføre bestemmelsene i denne avtalen og å gjennomføre rettighetene anerkjent i denne avtalen i sin interne rettsorden gjennom nasjonal rett.

  • 2. Ved fortolkning og anvendelse av nasjonal lovgivning som gjennomfører denne avtalen, og rettighetene i den, skal nasjonale domstoler og forvaltningsmyndigheter ta behørig hensyn til denne avtalen.

  • 3. Bestemmelsene i del 2 og 3 i denne avtalen skal, når de gjennomføres og får anvendelse, fortolkes i samsvar med bestemmelsene i del 2 og 3 i utmeldingsavtalen mellom EU og Storbritannia i den grad de er identiske med hensyn til innhold.

Artikkel 5

God tro

Partene skal, med full gjensidig respekt og i god tro, bistå hverandre når de utfører oppgaver som følger av denne avtalen.

De skal treffe alle nødvendige tiltak, enten generelle eller særlige, for å sikre at forpliktelsene som følger av denne avtalen, oppfylles, og avholde seg fra alle tiltak som kan sette virkeliggjøringen av denne avtalens mål i fare.

Artikkel 6

Henvisninger til EØS-avtalen og andre avtaler

  • 1. Med mindre annet er fastsatt i denne avtalen, skal alle henvisninger i denne avtalen til EØS-avtalen forstås som henvisninger til EØS-avtalen som gjeldende på den siste dagen i overgangsperioden.

  • 2. Med mindre annet er fastsatt i denne avtalen, skal alle henvisninger i denne avtalen til unionsrettsakter eller bestemmelser i unionsretten forstås som henvisninger til rettsaktene eller bestemmelsene slik disse er innlemmet i EØS-avtalen, herunder som endret eller erstattet, som gjeldende på den siste dagen i overgangsperioden.

  • 3. Med mindre annet er fastsatt i denne avtalen, når det i denne avtalen vises til unionsrettsakter eller bestemmelser i unionsrettsakter, skal en slik henvisning, dersom det er relevant, forstås som en henvisning til rettsakten eller bestemmelsen slik disse er innlemmet i EØS-avtalen, som til tross for at de er erstattet av den rettsakten det vises til, fortsetter å få anvendelse i samsvar med denne rettsakten.

  • 4. I denne avtalen skal henvisninger til bestemmelser i unionsrettsakter som får anvendelse i henhold til denne avtalen, anses å inkludere henvisninger til de relevante unionsrettsaktene som utfyller eller gjennomfører disse bestemmelsene, i den utstrekning disse rettsaktene får anvendelse i henhold til EØS-avtalen eller andre avtaler som får anvendelse i henhold til denne avtalen, på den siste dagen i overgangsperioden.

  • 5. Med mindre annet er fastsatt i denne avtalen, skal henvisninger til bestemmelser i eventuelle andre avtaler som får anvendelse i henhold til denne avtalen, forstås som henvisninger til disse bestemmelsene som gjeldende på den siste dagen i overgangsperioden.

Artikkel 7

Henvisninger til medlemsstatene

I denne avtalen skal alle henvisninger til medlemsstatene og kompetente myndigheter i medlemsstatene i bestemmelser i EØS-avtalen og andre avtaler som får anvendelse i henhold til denne avtalen, anses å inkludere Det forente kongerike og dets kompetente myndigheter.

Del 2

Borgernes rettigheter

Avdeling I

Alminnelige bestemmelser

Artikkel 8

Definisjoner

I denne delen, og uten at det berører avdeling III, menes med

  • (a) «familiemedlemmer»: familiemedlemmer til EØS/EFTA-borgere eller familiemedlemmer til borgere av Det forente kongerike som definert i artikkel 2 nr. 2 i europaparlaments- og rådsdirektiv 2004/38/EF

    Europaparlaments- og rådsdirektiv 2004/38/EF av 29. april 2004 om unionsborgeres og deres familiemedlemmers rett til å ferdes og oppholde seg fritt på medlemsstatenes territorium, om endring av forordning (EØF) nr. 1612/68 og om oppheving av direktiv 64/221/EØF, 68/360/EØF, 72/194/EØF, 73/148/EØF, 75/34/EØF, 75/35/EØF, 90/364/EØF, 90/365/EØF og 93/96/EØF (EUT L 158 av 30.4.2004, s. 77).

    , uavhengig av statsborgerskap, og som faller innenfor personkretsen fastsatt i artikkel 9 i denne avtalen,

  • (b) «grensearbeidere»: EØS/EFTA-borgere eller borgere av Det forente kongerike som utøver en økonomisk virksomhet i samsvar med artikkel 28 eller 31 i EØS-avtalen i én eller flere medlemsstater som de ikke er bosatt i,

  • (c) «vertsstat»:

    • (i) med hensyn til EØS/EFTA-borgere og deres familiemedlemmer, Det forente kongerike, dersom de har utøvd sin oppholdsrett der i samsvar med EØS-avtalen før utløpet av overgangsperioden og fortsetter å være bosatt der etterpå,

    • (ii) med hensyn til borgere av Det forente kongerike og deres familiemedlemmer, den EØS/EFTA-staten der de har utøvd sin oppholdsrett i samsvar med EØS-avtalen før utløpet av overgangsperioden og fortsetter å være bosatt i etterpå,

  • (d) «arbeidsstat»:

    • (i) med hensyn til EØS/EFTA-borgere, Det forente kongerike, dersom de har utøvd en økonomisk virksomhet som grensearbeidere før utløpet av overgangsperioden og fortsetter å gjøre dette etterpå,

    • (ii) med hensyn til borgere av Det forente kongerike, en EØS/EFTA-stat der de har utøvd en økonomisk virksomhet som grensearbeidere før utløpet av overgangsperioden og fortsetter å gjøre dette etterpå,

  • (e) «foreldreansvar»: rettigheter og plikter knyttet til omsorgen for et barn, og særlig retten til å bestemme barnets bosted, herunder foreldreansvar tilkjent ved en rettsavgjørelse, som følger av lovgivningen eller av en rettskraftig avtale.

Artikkel 9

Personer som er omfattet

  • 1. Uten at det berører avdeling III, får denne delen anvendelse på følgende personer:

    • (a) EØS/EFTA-borgere som har utøvd sin oppholdsrett i Det forente kongerike i samsvar med EØS-avtalen før utløpet av overgangsperioden, og fortsetter å bo der etterpå.

    • (b) Borgere av Det forente kongerike som har utøvd sin oppholdsrett i en EØS/EFTA-stat i samsvar med EØS-avtalen før utløpet av overgangsperioden, og fortsetter å bo der etterpå.

    • (c) EØS/EFTA-borgere som har utøvd sin rett som grensearbeidere i Det forente kongerike i samsvar med EØS-avtalen før utløpet av overgangsperioden, og fortsetter å gjøre dette etterpå.

    • (d) Borgere av Det forente kongerike som har utøvd sin rett som grensearbeidere i én eller flere EØS/EFTA-stater i samsvar med EØS-avtalen før utløpet av overgangsperioden, og fortsetter å gjøre dette etterpå.

    • (e) Familiemedlemmer til personer nevnt i bokstav a)–d) dersom de oppfyller ett av følgende vilkår:

      • (i) De var bosatt i vertsstaten i samsvar med EØS-avtalen før utløpet av overgangsperioden og fortsetter å bo der etterpå.

      • (ii) De var rettlinjet slektning til en person nevnt i bokstav a)–d) og bosatt utenfor vertsstaten før utløpet av overgangsperioden, forutsatt at de oppfyller vilkårene fastsatt i artikkel 2 nr. 2 i direktiv 2004/38/EF på det tidspunktet de søker om opphold i henhold til denne delen for å slutte seg til den personen som er nevnt i bokstav a)–d) i dette nummeret.

      • (iii) De ble født eller lovlig adoptert av personer nevnt i bokstav a)–d) etter utløpet av overgangsperioden, enten i eller utenfor vertsstaten, og oppfyller vilkårene fastsatt i artikkel 2 nr. 2 bokstav c) i direktiv 2004/38/EF på det tidspunktet de søker om opphold i henhold til denne delen for å slutte seg til den personen som er nevnt i bokstav a)–d) i dette nummeret, og oppfyller ett av følgende vilkår:

        • - begge foreldrene er personer som nevnt i bokstav a)–d),

        • - en forelder er en person som nevnt i bokstav a)-d), og den andre er borger av vertsstaten, eller

        • - en forelder er en person som nevnt i bokstav a)–d) og har foreldreansvar alene eller i fellesskap for barnet i samsvar med gjeldende bestemmelser innen familierett i en EØS/EFTA-stat eller i Det forente kongerike, herunder gjeldende bestemmelser i internasjonal privatrett der foreldreansvar fastsatt i samsvar med lovgivningen i en tredjestat er anerkjent i EØS/EFTA-staten eller i Det forente kongerike, særlig med hensyn til barnets beste og uten at det berører vanlig anvendelse av slike relevante bestemmelser i internasjonal privatrett.

    • (f) Familiemedlemmer med oppholdsrett i vertsstaten i samsvar med artikkel 12 og 13, artikkel 16 nr. 2 og artikkel 17 og 18 i direktiv 2004/38/EF før utløpet av overgangsperioden, og fortsetter å bo der etterpå.

  • 2. Personer som omfattes av artikkel 3 nr. 2 bokstav a) og b) i direktiv 2004/38/EF hvis oppholdsrett ble gitt av vertsstaten i henhold til nasjonal rett før utløpet av overgangsperioden i samsvar med artikkel 3 nr. 2 i nevnte direktiv, skal beholde sin oppholdsrett i vertsstaten i samsvar med denne delen, forutsatt at de deretter fortsetter å være bosatt i vertsstaten.

  • 3. Nr. 2 gjelder også personer som omfattes av artikkel 3 nr. 2 bokstav a) og b) i direktiv 2004/38/EF, og som har søkt om lettet innreise og opphold før utløpet av overgangsperioden, og hvis oppholdsrett er tilrettelagt av vertsstaten i samsvar med dens nasjonale rett.

  • 4. Uten at det berører oppholdsrett som de berørte personene kan ha i kraft av egne rettigheter, skal vertsstaten, i samsvar med sin nasjonale rett og artikkel 3 nr. 2 bokstav b) i direktiv 2004/38/EF, legge til rette for innreise og opphold for partneren som personen nevnt i nr. 1 bokstav a)–d) i denne artikkelen har et dokumentert varig forhold til, og at denne partneren har vært bosatt utenfor vertsstaten før utløpet av overgangsperioden, forutsatt at forholdet var varig før utløpet av overgangsperioden og fortsatt eksisterer på det tidspunktet partneren søker om opphold i henhold til denne delen.

  • 5. I tilfellene nevnt i nr. 3 og 4 skal vertsstaten foreta en grundig undersøkelse av de personlige omstendighetene til de berørte personene og begrunne enhver beslutning om å nekte disse personene innreise eller opphold.

Artikkel 10

Sammenhengende opphold

Rett til opphold i henhold til artikkel 8 og 9 skal ikke påvirkes av fravær som nevnt i artikkel 14 nr. 2 i denne avtalen.

Retten til varig opphold i henhold til direktiv 2004/38/EF før utløpet av overgangsperioden skal ikke anses som tapt ved fravær fra vertsstaten i et tidsrom fastsatt i artikkel 14 nr. 3.

Artikkel 11

Likebehandling

Innenfor virkeområdet for denne delen og uten at det berører eventuelle særlige bestemmelser angitt der, skal enhver forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet i henhold til artikkel 4 i EØS-avtalen være forbudt i vertsstaten og arbeidsstaten med hensyn til personene nevnt i artikkel 9 i denne avtalen.

Avdeling II

Rettigheter og plikter

Kapittel 1

Rettigheter i forbindelse med opphold, oppholdskort

Artikkel 12

Oppholdsrett

  • 1. EØS/EFTA-borgere og borgere av Det forente kongerike skal ha rett til opphold i vertsstaten med de begrensninger og vilkår som er fastsatt i artikkel 28 og 31 i EØS-avtalen, og i artikkel 6 nr. 1, artikkel 7 nr. 1 bokstav a), b) eller c), artikkel 7 nr. 3, artikkel 14, artikkel 16 nr. 1 eller artikkel 17 nr. 1 i direktiv 2004/38/EF.

  • 2. Familiemedlemmer som enten er EØS/EFTA-borgere eller borgere av Det forente kongerike, skal ha rett til å oppholde seg i vertsstaten som fastsatt i artikkel 6 nr. 1, artikkel 7 nr. 1 bokstav d), artikkel 12 nr. 1 eller 3, artikkel 13 nr. 1, artikkel 14, artikkel 16 nr. 1 eller artikkel 17 nr. 3 og 4 i direktiv 2004/38/EF, med de begrensninger og vilkår som er fastsatt i disse bestemmelsene.

  • 3. Familiemedlemmer som verken er EØS/EFTA-borgere eller borgere av Det forente kongerike, skal ha rett til å oppholde seg i vertsstaten som fastsatt i artikkel 6 nr. 2, artikkel 7 nr. 2, artikkel 12 nr. 2 eller 3, artikkel 13 nr. 2, artikkel 14, artikkel 16 nr. 2, artikkel 17 nr. 3 eller 4 eller artikkel 18 i direktiv 2004/38/EF, med de begrensninger og vilkår som er fastsatt i disse bestemmelsene.

  • 4. Vertsstaten kan ikke pålegge andre begrensninger og vilkår for å oppnå, beholde eller miste oppholdsretten enn dem som er fastsatt i denne avdelingen når det gjelder personene nevnt i nr. 1, 2 og 3. Det skal ikke utøves skjønn ved anvendelse av begrensninger og vilkår i denne avdelingen, unntatt til fordel for den berørte personen.

Artikkel 13

Rett til utreise og innreise

  • 1. EØS/EFTA-borgere og borgere av Det forente kongerike, deres respektive familiemedlemmer og andre personer som er bosatt på vertsstatens territorium i samsvar med vilkårene fastsatt i denne avdelingen, skal ha rett til å reise ut av vertsstaten og inn i den som fastsatt i artikkel 4 nr. 1 og artikkel 5 nr. 1 første ledd i direktiv 2004/38/EF med gyldig pass eller nasjonalt identitetskort for EØS/EFTA-borgere og borgere av Det forente kongerike, og med gyldig pass for deres respektive familiemedlemmer og andre personer som ikke er EØS/EFTA-borgere eller borgere av Det forente kongerike.

    Fem år etter utløpet av overgangsperioden kan vertsstaten beslutte at den ikke lenger godtar nasjonale identitetskort for innreise til eller utreise fra sitt territorium, dersom disse kortene ikke har en chip som oppfyller kravene i gjeldende ICAO-standarder (ICAO – International Civil Aviation Organisation) knyttet til biometrisk identifisering.

  • 2. Det skal ikke kreves utreise- eller innreisevisum eller lignende formaliteter for innehavere av et gyldig dokument utstedt i samsvar med artikkel 17 eller 25 i denne avtalen.

  • 3. Dersom vertsstaten krever at familiemedlemmer som slutter seg til EØS/EFTA-borgere eller borgere av Det forente kongerike etter utløpet av overgangsperioden, skal ha et innreisevisum, skal vertsstaten gi disse personene all den hjelpen de trenger for å oppnå de nødvendige visaene. Visaene skal utstedes kostnadsfritt så snart som mulig, og de skal hurtigbehandles.

Artikkel 14

Rett til varig opphold

  • 1. EØS/EFTA-borgere, borgere av Det forente kongerike og deres respektive familiemedlemmer som har oppholdt seg lovlig i vertsstaten i samsvar med EØS-avtalen i en sammenhengende periode på fem år, eller i en periode som nevnt i artikkel 17 i direktiv 2004/38/EF, skal ha rett til varig opphold i vertsstaten på de vilkår som er fastsatt i artikkel 16–18 i direktiv 2004/38/EF. Perioder med lovlig opphold eller arbeid i samsvar med bestemmelsene i EØS-avtalen før og etter utløpet av overgangsperioden skal inngå i beregningen av den perioden som kreves for å oppnå rett til varig opphold.

  • 2. Den sammenhengende perioden for å oppnå rett til varig opphold skal bestemmes i samsvar med artikkel 16 nr. 3 og artikkel 21 i direktiv 2004/38/EF.

  • 3. Når rett til varig opphold er ervervet, skal den gå tapt bare ved fravær fra vertsstaten som overstiger en periode på fem sammenhengende år.

Artikkel 15

Akkumulering av tid

EØS/EFTA-borgere, borgere av Det forente kongerike og deres respektive familiemedlemmer som før utløpet av overgangsperioden har oppholdt seg lovlig i vertsstaten i henhold til vilkårene fastsatt i artikkel 7 i direktiv 2004/38/EF i en periode på under fem år, skal ha rett til varig opphold i henhold til vilkårene fastsatt i artikkel 14 i denne avtalen når de nødvendige periodene for opphold er fullført. Perioder med lovlig opphold eller arbeid i samsvar med bestemmelsene i EØS-avtalen før og etter utløpet av overgangsperioden skal inngå i beregningen av den perioden som kreves for å oppnå rett til varig opphold.

Artikkel 16

Status og endringer

  • 1. Den retten EØS/EFTA-borgere, borgere av Det forente kongerike og deres respektive familiemedlemmer har til å benytte seg av rettighetene fastsatt i denne delen, skal ikke påvirkes når de endrer status, for eksempel mellom student, arbeidstaker, selvstendig næringsdrivende og ikke-yrkesaktiv. Personer som ved utløpet av overgangsperioden har oppholdsrett i egenskap av familiemedlem til EØS/EFTA-borgere eller borgere av Det forente kongerike, kan ikke anses som personer nevnt i artikkel 9 nr. 1 bokstav a)–d).

  • 2. Rettighetene fastsatt i denne avdelingen for familiemedlemmer som forsørges av EØS/EFTA-borgere eller borgere av Det forente kongerike før utløpet av overgangsperioden, skal opprettholdes også etter at de ikke lenger forsørges.

Artikkel 17

Utstedelse av oppholdskort

  • 1. Vertsstaten kan kreve at EØS/EFTA-borgere eller borgere av Det forente kongerike, deres respektive familiemedlemmer og andre personer som er bosatt på dets territorium i samsvar med vilkårene fastsatt i denne avdelingen, skal søke om ny oppholdsstatus som gir rettigheter i henhold til denne avdelingen, og et dokument som bekrefter en slik status, og som kan være i elektronisk format.

    En søknad om en slik oppholdsstatus skal være underlagt følgende vilkår:

    • (a) Formålet med søknadsprosessen skal være å kontrollere om søkeren oppfyller kravene til oppholdsrett fastsatt i denne avdelingen. Dersom dette er tilfellet, har søkeren rett til å få innvilget oppholdsstatus og å få utstedt dokumentet som beviser dette.

    • (b) Fristen for å inngi søknaden skal være minst seks måneder fra utløpet av overgangsperioden for personer som er bosatt i vertsstaten før utløpet av overgangsperioden.

      For personer som har rett til opphold i vertsstaten etter utløpet av overgangsperioden i samsvar med denne avdelingen, skal fristen for å inngi søknaden være tre måneder etter ankomst eller utløp av fristen nevnt i første ledd, alt etter hva som inntreffer sist.

      Det skal umiddelbart utstedes en bekreftelse på at søknaden om oppholdsstatus er inngitt.

    • (c) Fristen for å inngi søknaden nevnt i bokstav b) skal forlenges automatisk med ett år når EØS/EFTA-staten har underrettet Det forente kongerike, eller Det forente kongerike har underrettet EØS/EFTA-statene, om at tekniske problemer hindrer vertsstaten enten i å registrere søknaden eller i å utstede bekreftelse på inngitt søknad som nevnt i bokstav b). Vertsstaten skal offentliggjøre denne underretningen og gi berørte personer hensiktsmessig offentlig informasjon i god tid.

    • (d) Dersom fristen for å inngi søknaden nevnt i bokstav b) ikke blir overholdt av de berørte personene, skal kompetente myndigheter vurdere alle omstendigheter og årsakene til at fristen ikke er overholdt, og gi tillatelse til at disse personene skal kunne inngi en søknad innen en rimelig forlenget frist dersom det foreligger rimelige grunner til at fristen ikke ble overholdt.

    • (e) Vertsstaten skal sikre at administrative søknadsprosedyrer er smidige, åpne og enkle, og at alle unødige administrative byrder unngås.

    • (f) Søknadsskjemaene skal være korte, enkle, brukervennlige og tilpasset innholdet i denne avtalen. Søknader som er inngitt samtidig fra familier, skal behandles samlet.

    • (g) Dokumentet som bekrefter statusen skal utstedes kostnadsfritt eller mot betaling av et beløp som ikke overstiger det som borgerne i vertsstaten må betale for utstedelse av lignende dokumenter.

    • (h) Personer som før utløpet av overgangsperioden er innehavere av et gyldig varig oppholdskort utstedt i henhold til artikkel 19 eller 20 i direktiv 2004/38/EF, eller et gyldig nasjonalt immigrasjonsdokument som gir en varig rett til å oppholde seg i vertsstaten, skal ha rett til å erstatte dette dokumentet innen fristen nevnt i bokstav b) i dette nummeret med et nytt oppholdskort på grunnlag av søknad, etter verifisering av deres identitet, en kriminalitets- og sikkerhetskontroll i samsvar med bokstav p) i dette nummeret og bekreftelse av aktuelt bosted. Slike dokumenter skal utstedes vederlagsfritt.

    • (i) Identiteten til søkerne skal verifiseres ved framlegging av et gyldig pass eller et nasjonalt identitetskort for EØS/EFTA-borgere og borgere av Det forente kongerike, og ved framlegging av et gyldig pass for deres respektive familiemedlemmer og andre personer som ikke er EØS/EFTA-borgere eller borgere av Det forente kongerike. Godkjenningen av slike identitetsdokumenter skal ikke være betinget av andre kriterier enn gyldighet. Dersom identitetsdokumentene holdes tilbake av kompetente myndigheter i vertsstaten mens søknaden er under behandling, skal vertsstaten på anmodning uten opphold returnere dette dokumentet før det er truffet noen beslutning om søknaden.

    • (j) Kopi av andre underlagsdokumenter enn identitetsdokumenter, for eksempel dokumenter som bekrefter sivil status, kan legges ved. Det kan kreves originale underlagsdokumenter bare i særlige tilfeller dersom det foreligger rimelig tvil om gyldigheten til de underlagsdokumentene som er framlagt.

    • (k) Vertsstaten kan bare kreve at EØS/EFTA-borgere og borgere av Det forente kongerike skal framlegge, i tillegg til identitetsdokumentene nevnt i punkt i) i dette nummeret, følgende underlagsdokumenter som nevnt i artikkel 8 nr. 3 i direktiv 2004/38/EF:

      • (i) Dersom de er bosatt i vertsstaten i samsvar med artikkel 7 nr. 1 bokstav a) i direktiv 2004/38/EF som arbeidstakere eller selvstendig næringsdrivende, en bekreftelse fra arbeidsgiver på ansettelsen eller et ansettelsesbrev eller et bevis på at de er selvstendig næringsdrivende.

      • (ii) Dersom de er bosatt i vertsstaten i samsvar med artikkel 7 nr. 1 bokstav b) i direktiv 2004/38/EF som ikke yrkesaktive personer, et bevis på at de har tilstrekkelige midler til å forsørge seg selv og sine familiemedlemmer slik at de ikke blir en byrde for vertsstatens velferdssystem under oppholdet, samt at de har en sykeforsikring med full dekning i vertsstaten.

      • (iii) Dersom de er bosatt i vertsstaten i samsvar med artikkel 7 nr. 1 bokstav c) i direktiv 2004/38/EF som studenter, et bevis på at de er tatt opp ved en institusjon som er godkjent eller finansiert av vertsstaten på grunnlag av dens lovgivning eller administrative praksis, et bevis på sykeforsikring med full dekning samt en erklæring eller tilsvarende bevis på at de har tilstrekkelige midler til å forsørge seg selv og sine familiemedlemmer slik at de ikke blir en byrde for vertsstatens velferdssystem under sitt opphold. Vertsstaten kan ikke kreve at det i slike erklæringer oppgis et bestemt beløp.

      Med hensyn til vilkåret om tilstrekkelige midler får artikkel 8 nr. 4 i direktiv 2004/38/EF anvendelse.

    • (l) Vertsstaten kan bare kreve at familiemedlemmer som omfattes av artikkel 9 nr. 1 bokstav e) i) eller artikkel 9 nr. 2 eller 3 i denne avtalen, og som er bosatt i vertsstaten i samsvar med artikkel 7 nr. 1 bokstav d) eller artikkel 7 nr. 2 i direktiv 2004/38/EF, i tillegg til identitetsdokumentene nevnt i punkt i) i dette nummeret, skal framlegge følgende underlagsdokumenter som nevnt i artikkel 8 nr. 5 eller artikkel 10 nr. 2 i direktiv 2004/38/EF:

      • (i) Et dokument som bekrefter familietilknytning eller registrert partnerskap.

      • (ii) Registreringsbeviset eller, i mangel av en registreringsordning, et annet bevis på opphold i vertsstaten for den EØS/EFTA-borgeren eller den borgeren av Det forente kongerike som de nå bor sammen med i vertsstaten.

      • (iii) For slektninger i rett nedstigende linje som er under 21 år eller forsørges, og forsørgede slektninger i rett oppstigende linje, og tilsvarende for ektefelle eller registrert partner, dokumentasjon som viser at vilkårene fastsatt i artikkel 2 nr. 2 bokstav c) eller d) i direktiv 2004/38/EF er oppfylt.

      • (iv) For personer nevnt i artikkel 9 nr. 2 eller 3 i denne avtalen, et dokument utstedt av kompentent myndighet i vertsstaten i samsvar med artikkel 3 nr. 2 i direktiv 2004/38/EF.

        Med hensyn til vilkåret om tilstrekkelige midler når det gjelder familiemedlemmer som selv er EØS/EFTA-borgere eller borgere av Det forente kongerike, får artikkel 8 nr. 4 i direktiv 2004/38/EF anvendelse.

    • (m) Vertsstaten kan bare kreve at familiemedlemmer som omfattes av artikkel 9 nr. 1 bokstav e) ii) eller artikkel 9 nr. 4 i denne avtalen, i tillegg til identitetsdokumentene nevnt i punkt i) i dette nummeret, skal framlegge følgende underlagsdokumenter som nevnt i artikkel 8 nr. 5 og artikkel 10 nr. 2 i direktiv 2004/38/EF:

      • (i) Et dokument som bekrefter familietilknytning eller registrert partnerskap.

      • (ii) Registreringsbeviset eller, i mangel av en registreringsordning, et annet bevis på opphold i vertsstaten for den EØS/EFTA-borgeren eller den borgeren i Det forente kongerike som de slutter seg til i vertsstaten.

      • (iii) For ektefeller eller registrerte partnere, et dokument som bekrefter familietilknytning eller registrert partnerskap før utløpet av overgangsperioden.

      • (iv) For slektninger i rett nedstigende linje som er under 21 år eller forsørges, og forsørgede slektninger i rett oppstigende linje, og tilsvarende for ektefelle eller registrert partner, dokumentasjon som viser at de var knyttet til EØS/EFTA-borgere eller borgere av Det forente kongerike før utløpet av overgangsperioden, og at de oppfyller vilkårene fastsatt i artikkel 2 nr. 2 bokstav c) eller d) i direktiv 2004/38/EF med hensyn til alder eller avhengighet av andre.

      • (v) For personer nevnt i artikkel 9 nr. 4 i denne avtalen, et bevis på at et varig forhold til EØS/EFTA-borgere eller borgere av Det forente kongerike eksisterer før utløpet av overgangsperioden og deretter fortsetter å eksistere.

    • (n) I andre tilfeller enn de som er fastsatt i bokstav k), l) og m), skal vertsstaten ikke kreve at søkerne må framlegge underlagsdokumenter som går ut over det som er strengt nødvendig og rimelig, for å dokumentere at vilkårene knyttet til oppholdsrett i henhold til denne avdelingen er oppfylt.

    • (o) Kompetente myndigheter i vertsstaten skal hjelpe søkerne med å bevise sin berettigelse og unngå enhver feil eller utelatelse i søknaden. De skal gi søkerne mulighet til å framlegge utfyllende dokumentasjon og å rette opp eventuelle mangler, feil eller utelatelser.

    • (p) Det kan utføres systematiske kriminalitets- og sikkerhetskontroller av søkerne utelukkende for å verifisere om begrensningene fastsatt i artikkel 19 i denne avtalen kan få anvendelse. For dette formål kan søkerne pålegges å opplyse om tidligere straffedommer som står oppført i strafferegisteret i samsvar med lovgivningen i den staten der lovbruddet ble begått, på søknadstidspunktet. Dersom vertsstaten finner det nødvendig, kan den anvende framgangsmåten fastsatt i artikkel 27 nr. 3 i direktiv 2004/38/EF når det gjelder henvendelser til andre stater om tidligere oppføringer i strafferegisteret.

    • (q) Det nye oppholdskortet skal inneholde en erklæring om at det er utstedt i samsvar med denne avtalen.

    • (r) Søkeren skal ha adgang til domstolsbehandling og tilgjengelig administrativ klagebehandling i vertsstaten av enhver beslutning som nekter å gi oppholdsstatus. Klagebehandlingen skal gjøre det mulig å granske beslutningens lovlighet samt de faktiske omstendighetene som ligger til grunn for den foreslåtte beslutningen. Slik klagebehandling skal sikre at beslutningen ikke er uforholdsmessig.

  • 2. I perioden nevnt i nr. 1 bokstav b) i denne artikkelen og dens mulige forlengelse på ett år i henhold til bokstav c) i dette nummeret skal alle rettigheter fastsatt i denne delen anses å gjelde for EØS/EFTA-borgere eller borgere av Det forente kongerike, deres respektive familiemedlemmer og andre personer som er bosatt i vertsstaten, i samsvar med vilkårene og med forbehold for begrensningene fastsatt i artikkel 19.

  • 3. I påvente av en endelig avgjørelse fra kompetente myndigheter av enhver søknad nevnt i nr. 1, og i påvente av endelig avgjørelse fra kompetente myndigheter ved rettslig prøving av avslag på en slik søknad, skal alle rettigheter fastsatt i denne delen anses å gjelde for søkeren, herunder artikkel 20 om garantier og klageadgang, med forbehold for vilkårene fastsatt i artikkel 19 nr. 4.

  • 4. Dersom en vertsstat har valgt ikke å pålegge EØS/EFTA-borgere eller borgere av Det forente kongerike, deres familiemedlemmer og andre personer som er bosatt på dens territorium i samsvar med vilkårene fastsatt i denne avdelingen, å søke om ny oppholdsstatus nevnt i nr. 1 som et vilkår for lovlig opphold, skal de som omfattes av oppholdsretten i henhold til denne avdelingen, ha rett til å motta, i samsvar med vilkårene fastsatt i direktiv 2004/38/EF, et oppholdskort som kan være i elektronisk format, og som inneholder en erklæring om at det er blitt utstedt i samsvar med denne avtalen.

Artikkel 18

Utstedelse av oppholdskort i overgangsperioden

  • 1. I overgangsperioden kan en vertsstat tillate at søknader om oppholdsstatus eller oppholdskort som nevnt i artikkel 17 nr. 1 og 4 i denne avtalen inngis på frivillig grunnlag fra ikrafttredelsesdatoen for denne avtalen.

  • 2. Beslutninger om å godta eller avslå slike søknader skal treffes i samsvar med artikkel 17 nr. 1 og 4. Beslutninger i henhold til artikkel 17 nr. 1 får ikke virkning før etter utløpet av overgangsperioden.

  • 3. Dersom en søknad i henhold til artikkel 17 nr. 1 er godkjent før utløpet av overgangsperioden, kan vertsstaten ikke tilbakekalle en beslutning om innvilgelse av oppholdsstatus før utløpet av overgangsperioden av andre årsaker enn de som er fastsatt i kapittel VI og artikkel 35 i direktiv 2004/38/EF.

  • 4. Dersom en søknad avslås før utløpet av overgangsperioden, kan søkeren inngi en ny søknad når som helst før utløpet av fristen fastsatt i artikkel 17 nr. 1 bokstav b).

  • 5. Uten at det berører nr. 4, skal klagebehandlingen i henhold til artikkel 17 nr. 1 bokstav r) være tilgjengelig fra datoen for enhver beslutning om å avslå en søknad som nevnt i nr. 2 i denne artikkelen.

Artikkel 19

Begrensninger i retten til opphold og innreise

  • 1. Atferden til EØS/EFTA-borgere eller borgere av Det forente kongerike, deres familiemedlemmer og andre personer som utøver rettigheter i henhold til denne avdelingen, og som fant sted før utløpet av overgangsperioden, skal vurderes i samsvar med kapittel VI i direktiv 2004/38/EF.

  • 2. Atferden til EØS/EFTA-borgere eller borgere av Det forente kongerike, deres familiemedlemmer og andre personer som utøver rettigheter i henhold til denne avdelingen, og som fant sted etter utløpet av overgangsperioden, kan gi vertsstaten grunnlag for å begrense retten til opphold eller retten til innreise i arbeidsstaten i samsvar med nasjonal rett.

  • 3. Vertsstaten eller arbeidsstaten kan treffe nødvendige tiltak for å nekte, oppheve eller tilbakekalle alle rettigheter i henhold til denne avdelingen ved misbruk av disse rettighetene eller bedrageri, som fastsatt i artikkel 35 i direktiv 2004/38/EF. Slike tiltak skal være underlagt de prosessuelle garantiene fastsatt i artikkel 20 i denne avtalen.

  • 4. Vertsstaten eller arbeidsstaten kan bortvise søkere som har lagt fram falske eller urettmessige søknader, fra sitt territorium på de vilkår som er fastsatt i direktiv 2004/38/EF, særlig artikkel 31 og 35, selv før en endelig avgjørelse i tilfelle av prøving av ethvert avslag på en slik søknad.

Artikkel 20

Garantier og klageadgang

De garantiene som er fastsatt i artikkel 15 og kapittel VI i direktiv 2004/38/EF, får anvendelse på enhver beslutning truffet av vertsstaten som begrenser retten til opphold for de personene som er nevnt i artikkel 9 i denne avtalen.

Artikkel 21

Beslektede rettigheter

I samsvar med artikkel 23 i direktiv 2004/38/EF skal familiemedlemmene til en EØS/EFTA-borger eller en borger av Det forente kongerike som har oppholdsrett eller rett til varig opphold i vertsstaten eller arbeidsstaten, uavhengig av sin nasjonalitet, ha rett til å ta lønnet arbeid eller drive selvstendig næringsvirksomhet der.

Artikkel 22

Likebehandling

  • 1. I samsvar med artikkel 24 i direktiv 2004/38/EF, med forbehold for de særlige bestemmelser fastsatt i denne avdelingen og i avdeling I og IV i denne delen, skal alle EØS/EFTA-borgere eller alle borgere av Det forente kongerike som på grunnlag av denne avtalen er bosatt på vertsstatens territorium, ha rett til å bli behandlet på samme måte som denne statens egne borgere innenfor denne delens virkeområde. Denne retten skal utvides til å omfatte familiemedlemmer til EØS/EFTA-borgere eller borgere av Det forente kongerike som har oppholdsrett eller rett til varig opphold.

  • 2. Som unntak fra nr. 1 skal vertsstaten ikke være forpliktet til å gi rett til sosialhjelp under oppholdet i samsvar med artikkel 6 eller artikkel 14 nr. 4 bokstav b) i direktiv 2004/38/EF, og den skal heller ikke, før en persons rett til varig opphold er oppnådd i samsvar med artikkel 14 i denne avtalen, være forpliktet til å gi støtte til utdanning, herunder yrkesrettet opplæring, i form av stipender eller studielån, til andre personer enn arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende, personer som har beholdt denne statusen, eller deres familiemedlemmer.

Kapittel 2

Rettigheter for arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende

Artikkel 23

Arbeidstakernes rettigheter

  • 1. Med forbehold for begrensningene fastsatt i artikkel 28 nr. 3 og 4 i EØS-avtalen skal arbeidstakere i vertsstaten og grensearbeidere i arbeidsstaten(e) ha de rettighetene som er sikret i henhold til artikkel 28 i EØS-avtalen, og de rettighetene som er gitt ved europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 492/2011

    Europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 492/2011 av 5. april 2011 om fri rørsle for arbeidstakarar innanfor Unionen (EUT L 141 av 27.5.2011, s. 1).

    . Rettighetene omfatter følgende:

    • (a) Retten til ikke å bli forskjellsbehandlet på grunnlag av nasjonalitet når det gjelder sysselsetting, lønn og andre arbeids- og ansettelsesvilkår.

    • (b) Retten til å starte og utøve en virksomhet i samsvar med bestemmelsene som gjelder for vertsstatens eller arbeidsstatens egne borgere.

    • (c) Retten til samme hjelp som den som gis av arbeidsformidlinger i vertsstaten eller arbeidsstaten til egne borgere.

    • (d) Retten til likebehandling med hensyn til arbeids- og ansettelsesvilkår, særlig når det gjelder lønn, oppsigelse og, i tilfelle arbeidsløshet, gjeninnsettelse eller ansettelse på ny.

    • (e) Retten til sosiale og skattemessige fordeler.

    • (f) Kollektive rettigheter.

    • (g) De rettighetene og ytelsene som tilstås nasjonale arbeidstakere i forbindelse med boligforhold.

    • (h) Deres barns rett til generell utdanning, lærlingordninger og yrkesrettet opplæring på samme vilkår som for borgerne av vertsstaten eller arbeidsstaten dersom disse barna er bosatt på det territoriet der arbeidstakeren arbeider.

  • 2. Dersom en slektning i rett nedstigende linje til en arbeidstaker som ikke lenger oppholder seg i vertsstaten, er under utdanning i denne staten, skal den primære omsorgspersonen for denne slektningen ha rett til å oppholde seg i denne staten til slektningen når myndighetsalder, og etter at myndighetsalder er nådd dersom denne slektningen fortsatt har behov for den primære omsorgspersonens tilstedeværelse og omsorg for å opprettholde og fullføre sin utdanning.

  • 3. Grensearbeidere som er arbeidstakere, skal ha rett til å reise inn i og ut av arbeidsstaten i samsvar med artikkel 13 i denne avtalen, og skal beholde de rettighetene de hadde som arbeidstakere der, forutsatt at de hører inn under ett av tilfellene fastsatt i artikkel 7 nr. 3 bokstav a), b), c) og d) i direktiv 2004/38/EF, også når de ikke flytter til arbeidsstaten.

Artikkel 24

Selvstendig næringsdrivendes rettigheter

  • 1. Med forbehold for begrensningene fastsatt i artikkel 32 og 33 i EØS-avtalen skal selvstendig næringsdrivende i vertsstaten og grensearbeidere som er selvstendig næringsdrivende i arbeidsstaten(e), ha de rettighetene som er sikret ved artikkel 31 og 124 i EØS-avtalen.

    Rettighetene omfatter følgende:

    • (a) Retten til å starte og utøve selvstendig næringsvirksomhet og til å opprette og lede foretak på de vilkårene som er fastsatt av vertsstaten for egne borgere, som fastsatt i artikkel 31 i EØS-avtalen.

    • (b) Rettighetene fastsatt i artikkel 23 nr. 1 bokstav c)–h) i denne avtalen.

  • 2. Artikkel 23 nr. 2 får anvendelse på slektninger i rett nedstigende linje til selvstendig næringsdrivende.

  • 3. Artikkel 23 nr. 3 får anvendelse på grensearbeidere som er selvstendig næringsdrivende.

Artikkel 25

Utstedelse av et dokument som identifiserer grensearbeideres rettigheter

Arbeidsstaten kan pålegge EØS/EFTA-borgere og borgere av Det forente kongerike som har rettigheter som grensearbeidere i henhold til denne avdelingen, å søke om et dokument som bekrefter at de har slike rettigheter i henhold til denne avdelingen. Slike EØS/EFTA-borgere og borgere av Det forente kongerike har rett til å få utstedt et slikt dokument.

Kapittel 3

Yrkeskvalifikasjoner

Artikkel 26

Godkjente yrkeskvalifikasjoner

Denne artikkelen berører ikke den erklæringen som er vedlagt EØS-rådets beslutning nr. 1/95 om borgere i Fyrstedømmet Liechtenstein, som innehar diplom fra høyere utdanning for fullført yrkeskompetansegivende utdanning av minst tre års varighet gitt i en tredjestat (EFT L 86 av 20.4.1995, s. 58).

  • 1. Godkjenningen, før utløpet av overgangsperioden, av yrkeskvalifikasjoner som definert i artikkel 3 nr. 1 bokstav b) i europaparlaments- og rådsdirektiv 2005/36/EF

    Europaparlaments- og rådsdirektiv 2005/36/EF av 7. september 2005 om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner (EUT L 255 av 30.9.2005, s. 22).

    til EØS/EFTA-borgere eller borgere av Det forente kongerike og deres familiemedlemmer fra deres vertsstat eller arbeidsstat skal fortsatt gjelde i den aktuelle staten, herunder retten til å utøve yrket på samme vilkår som statens borgere, dersom en slik godkjenning ble gitt i samsvar med én av følgende bestemmelser:

    • (a) Avdeling III i direktiv 2005/36/EF med hensyn til godkjenning av yrkeskvalifikasjoner i forbindelse med utøvelsen av etableringsadgangen, enten denne godkjenningen hører inn under den generelle ordningen for godkjenning av kvalifikasjonsbevis, systemet for godkjenning av yrkeserfaring eller systemet for godkjenning på grunnlag av samordning av minstekrav til utdanning.

    • (b) Artikkel 10 nr. 1 og 3 i europaparlaments- og rådsdirektiv 98/5/EF

      Europaparlaments- og rådsdirektiv 98/5/EF av 16. februar 1998 om lettelse av adgangen til å utøve advokatyrket på permanent grunnlag i en annen medlemsstat enn staten der den faglige kvalifikasjonen er ervervet (EFT L 77 av 14.3.1998, s. 36).

      med hensyn til å få adgang til å utøve advokatyrket i vertsstaten eller arbeidsstaten.

    • (c) Artikkel 14 i europaparlaments- og rådsdirektiv 2006/43/EF

      Europaparlaments- og rådsdirektiv 2006/43/EF av 17. mai 2006 om lovfestet revisjon av årsregnskap og konsernregnskap, om endring av rådsdirektiv 78/660/EØF og 83/349/EØF og om oppheving av rådsdirektiv 84/253/EØF (EUT L 157 av 9.6.2006, s. 87).

      med hensyn til godkjenning av autoriserte revisorer.

    • (d) Rådsdirektiv 74/556/EØF

      Rådsdirektiv 74/556/EØF av 4. juni 1974 om nærmere regler for overgangstiltak for virksomhet innen handel med og distribusjon av giftige stoffer samt virksomhet som medfører yrkesmessig bruk av slike stoffer, herunder formidlervirksomhet (EFT L 307 av 18.11.1974, s. 1).

      med hensyn til godkjenning av kvalifikasjonsbevis vedrørende den kunnskapen og evnen som er nødvendig for å starte eller utøve virksomhet som selvstendig næringsdrivende og formidlervirksomhet innen handel med og distribusjon av giftige stoffer, eller som omfatter yrkesmessig bruk av giftige stoffer.

  • 2. Godkjenninger av yrkeskvalifikasjoner i henhold til nr. 1 bokstav a) i denne artikkelen skal inneholde følgende:

    • (a) Godkjenninger av yrkeskvalifikasjoner som omfattes av artikkel 3 nr. 3 i direktiv 2005/36/EF.

    • (b) Beslutninger om delvis adgang til yrkesvirksomhet i samsvar med artikkel 4f i direktiv 2005/36/EF.

    • (c) Godkjenninger av yrkeskvalifikasjoner for etableringsformål i henhold til artikkel 4d i direktiv 2005/36/EF.

Artikkel 27

Pågående saksbehandling for godkjenning av yrkeskvalifikasjoner

Artikkel 4, artikkel 4d med hensyn til godkjenning av yrkeskvalifikasjoner for etableringsformål, artikkel 4f og avdeling III i direktiv 2005/36/EF, artikkel 10 nr. 1, 3 og 4 i direktiv 98/5/EF, artikkel 14 i direktiv 2006/43/EF og direktiv 74/556/EØF får anvendelse på undersøkelser foretatt av en kompetent myndighet i vertsstaten eller arbeidsstaten av enhver søknad om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner framlagt før utløpet av overgangsperioden for EØS/EFTA-borgere eller borgere av Det forente kongerike og med hensyn til beslutningen om alle slike søknader.

Artikkel 4a, 4b og 4e i direktiv 2005/36/EF får også anvendelse i den utstrekning det er relevant for fullføringen av framgangsmåtene for godkjenning av yrkeskvalifikasjoner for etableringsformål i henhold til artikkel 4d i nevnte direktiv.

Det forente kongerike og EØS/EFTA-statene skal innføre nødvendige ordninger som følge av anvendelsen av artikkel 8 i utmeldingsavtalen mellom EU og Det forente kongerike (tilgang til nettverk, informasjonssystemer og databaser) for å sikre at framgangsmåtene nevnt i denne artikkelen kan gjennomføres.

Artikkel 28

Administrativt samarbeid om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner

I forbindelse med søknadene nevnt i artikkel 27 som er under behandling, skal Det forente kongerike og EØS/EFTA-statene samarbeide for å lette anvendelsen av artikkel 27. Samarbeidet kan omfatte utveksling av opplysninger, herunder opplysninger om disiplinære eller strafferettslige sanksjoner som vedtas, eller om andre alvorlige og særskilte omstendigheter som kan få konsekvenser for utøvelsen av virksomhet som omfattes av direktivene nevnt i artikkel 27.

Avdeling III

Koordinering av trygdeordninger

Artikkel 29

Personer som omfattes

  • 1. Denne avdelingen får anvendelse for følgende personer:

    • (a) EØS/EFTA-borgere som er underlagt lovgivningen i Det forente kongerike ved utløpet av overgangsperioden, samt deres familiemedlemmer og etterlatte.

    • (b) Borgere av Det forente kongerike som er underlagt lovgivningen i en EØS/EFTA-stat ved utløpet av overgangsperioden, samt deres familiemedlemmer og etterlatte.

    • (c) EØS/EFTA-borgere som er bosatt i Det forente kongerike, og som er underlagt lovgivningen i en EØS/EFTA-stat ved utløpet av overgangsperioden, samt deres familiemedlemmer og etterlatte.

    • (d) Borgere av Det forente kongerike som er bosatt i en EØS/EFTA-stat og er underlagt lovgivningen i Det forente kongerike ved utløpet av overgangsperioden, samt deres familiemedlemmer og etterlatte.

    • (e) Personer som ikke omfattes av bokstav a)–d), men som er

      • (i) EØS/EFTA-borgere som utøver aktivitet som arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende i Det forente kongerike ved utløpet av overgangsperioden, og som på grunnlag av avdeling II i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 883/2004

        Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 883/2004 av 29. april 2004 om koordinering av trygdeordninger (EUT L 166 av 30.4.2004, s. 1).

        er underlagt lovgivningen i en EØS/EFTA-stat, samt deres familiemedlemmer og etterlatte, eller

      • (ii) borgere av Det forente kongerike som utøver aktivitet som arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende i én eller flere EØS/EFTA-stater ved utløpet av overgangsperioden, og som på grunnlag av avdeling II i forordning (EF) nr. 883/2004 er underlagt lovgivningen i Det forente kongerike, samt deres familiemedlemmer og etterlatte,

    • (f) Statsløse og flyktninger som er bosatt i en EØS/EFTA-stat eller i Det forente kongerike, og som befinner seg i en av situasjonene nevnt i bokstav a)–e), samt deres familiemedlemmer og etterlatte.

  • 2. Personene nevnt i nummer 1 skal være omfattet så lenge de uten avbrudd fortsetter å befinne seg i en av situasjonene fastsatt i nevnte nummer, og som samtidig involverer både en EØS/EFTA-stat og Det forente kongerike.

  • 3. Denne avdelingen får også anvendelse på personer som ikke, eller ikke lenger, omfattes av nr. 1 bokstav a)–e) i denne artikkelen, men som faller inn under virkeområdet for artikkel 9 i denne avtalen, samt deres familiemedlemmer og etterlatte.

  • 4. Personene nevnt i nr. 3 skal omfattes så lenge de fortsatt har rett til å bo i vertsstaten i henhold til artikkel 12 i denne avtalen, eller rett til å arbeide i arbeidsstaten i henhold til artikkel 23 eller 24 i denne avtalen.

  • 5. Når denne artikkelen viser til familiemedlemmer og etterlatte, skal disse personene være omfattet av denne avdelingen bare i den utstrekning de har rettigheter og plikter i egenskap av å være familiemedlemmer og etterlatte i henhold til forordning (EF) nr. 883/2004.

Artikkel 30

Bestemmelser om koordinering av trygdeordninger

  • 1. Bestemmelsene og målene fastsatt i artikkel 29 i EØS-avtalen, forordning (EF) nr. 883/2004 og europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 987/2009

    Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 987/2009 av 16. september 2009 om fastsettelse av nærmere regler for gjennomføring av forordning (EF) nr. 883/2004 om koordinering av trygdeordninger (EUT L 284 av 30.10.2009, s. 1).

    får anvendelse for personer som omfattes av denne avdelingen.

    EØS/EFTA-statene og Det forente kongerike skal ta tilbørlig hensyn til beslutninger og ta i betraktning rekommandasjoner fra Den administrative kommisjon for koordinering av trygdeordninger knyttet til Europakommisjonen, nedsatt ved forordning (EF) nr. 883/2004 («administrativ kommisjon») og oppført i del I i vedlegg I til denne avtalen.

  • 2. Som unntak fra artikkel 8 i denne avtalen får definisjonene fastsatt i artikkel 1 i forordning (EF) nr. 883/2004 anvendelse på denne avdelingen.

Artikkel 31

Særlige situasjoner som omfattes

  • 1. Følgende bestemmelser får anvendelse i følgende situasjoner i den utstrekning som er fastsatt i denne artikkelen, i den grad de gjelder personer som ikke eller ikke lenger omfattes av artikkel 29:

    • (a) Følgende personer skal være omfattet av denne avdelingen med hensyn til sammenlegging av trygdetid, tid med lønnet arbeid, tid med selvstendig virksomhet eller botid, herunder rettigheter og plikter som følger av slik tid i samsvar med forordning (EF) nr. 883/2004:

      • (i) EØS/EFTA-borgere, samt statsløse og flyktninger som er bosatt i en EØS/EFTA-stat, som har vært underlagt lovgivningen i Det forente kongerike før utløpet av overgangsperioden, samt deres familiemedlemmer og etterlatte.

      • (ii) Borgere av Det forente kongerike, samt statsløse og flyktninger som er bosatt i Det forente kongerike, som har vært underlagt lovgivningen i en EØS/EFTA-stat før utløpet av overgangsperioden, samt deres familiemedlemmer og etterlatte.

      Ved sammenlegging av tid skal perioder både før og etter utløpet av overgangsperioden tas i betraktning i samsvar med forordning (EF) nr. 883/2004.

    • (b) Bestemmelsene fastsatt i artikkel 20 og 27 i forordning (EF) nr. 883/2004 får fortsatt anvendelse for personer som før utløpet av overgangsperioden hadde anmodet om tillatelse til å gjennomføre en planlagt helsebehandling i henhold til forordning (EF) nr. 883/2004, fram til behandlingen avsluttes. De tilsvarende framgangsmåtene for refusjon får også anvendelse selv etter at behandlingen er avsluttet. Disse personene og deres ledsagere har tilsvarende rett til å reise inn i og forlate behandlingsmedlemsstaten i samsvar med artikkel 13.

    • (c) Bestemmelsene fastsatt i artikkel 19 og 27 i forordning (EF) nr. 883/2004 får fortsatt anvendelse for personer som er omfattet av forordning (EF) nr. 883/2004, og som ved utløpet av overgangsperioden oppholder seg i en EØS/EFTA-stat eller i Det forente kongerike fram til oppholdet avsluttes. De tilsvarende framgangsmåtene for refusjon får også anvendelse selv etter at oppholdet eller behandlingen er avsluttet.

    • (d) Bestemmelsene fastsatt i artikkel 67–69 i forordning (EF) nr. 883/2004 får fortsatt anvendelse, så lenge vilkårene er oppfylt, ved tilståelser av familieytelser som det foreligger en rett til ved utløpet av overgangsperioden for følgende personer:

      • (i) EØS/EFTA-borgere, statsløse og flyktninger bosatt i en EØS/EFTA-stat som er underlagt lovgivningen i en EØS/EFTA-stat og har familiemedlemmer som er bosatt i Det forente kongerike ved utløpet av overgangsperioden,

      • (ii) Borgere av det forente kongerike samt statsløse og flyktninger bosatt i Det forente kongerike som er underlagt lovgivningen i Det forente kongerike og har familiemedlemmer som er bosatt i en EØS/EFTA-stat ved utløpet av overgangsperioden.

    • (e) I situasjonene fastsatt i bokstav d) i) eller ii) i dette nummeret, for alle personer som har rettigheter som familiemedlemmer ved utløpet av overgangsperioden i henhold til forordning (EF) nr. 883/2004, for eksempel en avledet rettighet til naturalytelser ved sykdom, får forordningen og de tilsvarende bestemmelsene i forordning (EF) nr. 987/2009 fortsatt anvendelse så lenge vilkårene som er fastsatt der, er oppfylt.

  • 2. Bestemmelsene i avdeling III kapittel I i forordning (EF) nr. 883/2004 som gjelder ytelser ved sykdom, får anvendelse for personer som mottar ytelser i henhold til nr. 1 bokstav a) i denne artikkelen.

    Dette nummeret får tilsvarende anvendelse med hensyn til familieytelser på grunnlag av artikkel 67–69 i forordning (EF) nr. 883/2004.

Artikkel 32

Unionsborgere

  • 1. Bestemmelsene i denne avdelingen som gjelder for EØS/EFTA-borgere, får anvendelse for unionsborgere, forutsatt at

    • (a) Unionen har inngått og anvender en tilsvarende avtale med Det forente kongerike som får anvendelse for EØS/EFTA-borgere, og

    • (b) Unionen har inngått og anvender en tilsvarende avtale med EØS/EFTA-statene som får anvendelse for borgere av Det forente kongerike.

  • 2. Etter underretning fra Det forente kongerike og fra EØS/EFTA-statene om ikrafttredelsesdatoen for avtalene nevnt i nr. 1 skal Blandet komité nedsatt ved artikkel 65 i denne avtalen («Blandet komité») fastsette fra hvilken dato bestemmelsene i denne avdelingen får anvendelse for unionsborgere.

Artikkel 33

Refusjon, innkreving og motregning

Bestemmelsene i forordning (EF) nr. 883/2004 og (EF) nr. 987/2009 om refusjon, innkreving og motregning får fortsatt anvendelse i forbindelse med hendelser, i den grad de gjelder personer som ikke omfattes av artikkel 29, som

  • (a) skjedde før utløpet av overgangsperioden, eller

  • (b) skjer etter utløpet av overgangsperioden og gjelder personer som var omfattet av artikkel 29 eller 31 da hendelsen inntraff.

Artikkel 34

Utvikling av lovgivning og tilpasninger av rettsakter som er innlemmet og trådt i kraft i henhold til EØS-avtalen

  • 1. Dersom forordningene (EF) nr. 883/2004 og (EF) nr. 987/2009 er blitt endret eller erstattet etter utløpet av overgangsperioden, og dersom endringer eller erstatninger av disse forordningene er innlemmet og trådt i kraft i henhold til EØS-avtalen, skal henvisninger til disse forordningene i denne avtalen forstås som henvisninger til disse forordningene som endret eller erstattet i henhold til EØS-avtalen i samsvar med rettsaktene oppført i del II i vedlegg I til denne avtalen.

    Blandet komité skal revidere del II i vedlegg I til denne avtalen for å tilpasse den til enhver rettsakt som endrer eller erstatter forordning (EF) nr. 883/2004 og (EF) nr. 987/2009, forutsatt at

    • (a) utmeldingsavtalen mellom EU og Det forente kongerike er tilsvarende tilpasset, og

    • (b) rettsakten er innlemmet i og trådt i kraft i henhold til EØS-avtalen.

    Blandet komité skal revidere vedlegg I så snart den andre av hendelsene nevnt i bokstav a) og b) er gjennomført.

  • 2. Forordning (EF) nr. 883/2004 og (EF) nr. 987/2009 skal i henhold til denne avtalen forstås slik at de omfatter de tilpasningene som er oppført i del III i vedlegg I til denne avtalen. Så snart som mulig etter vedtakelsen av eventuelle endringer i nasjonale bestemmelser som er relevante for del III i vedlegg I til denne avtalen, skal Det forente kongerike underrette EØS/EFTA-statene om dette i Blandet komité.

  • 3. Beslutningene og rekommandasjonene fra Den administrative kommisjon skal i denne avtalen forstås slik at de omfatter de beslutningene og rekommandasjonene som er oppført i del I i vedlegg I. Blandet komité skal endre del I i vedlegg I for å gjenspeile enhver ny beslutning eller rekommandasjon som er vedtatt av Den administrative kommisjon, og som er innlemmet i og trådt i kraft i henhold til EØS-avtalen. For dette formål skal EØS/EFTA-statene så snart som mulig etter vedtakelsen av enhver slik beslutning i EØS-komiteen underrette Det forente kongerike om dette i Blandet komité. Slike endringer skal gjøres av Blandet komité etter forslag fra EØS/EFTA-statene eller fra Det forente kongerike.

Avdeling IV

Andre bestemmelser

Artikkel 35

Offentliggjøring

EØS/EFTA-statene og Det forente kongerike skal formidle opplysninger om rettigheter og plikter for personer som omfattes av denne delen, særlig gjennom eventuelle holdningskampanjer i nasjonale og lokale medier og ved hjelp av andre kommunikasjonsmidler.

Artikkel 36

Gunstigere bestemmelser

Denne delen skal ikke berøre eventuelle lover eller forskrifter i en vertsstat eller arbeidsstat som er gunstigere for de berørte personene. Denne artikkelen får ikke anvendelse på avdeling III.

Artikkel 37

Livslangt vern

Personer som omfattes av denne delen, skal ha rettighetene fastsatt i relevante avdelinger i denne delen i hele sin levetid, med mindre de ikke lenger oppfyller vilkårene fastsatt i nevnte avdelinger.

Del 3

Utmeldingsbestemmelser

Avdeling I

Varer som bringes i omsetning

Artikkel 38

Definisjoner

I denne avdelingen menes med

  • (a) «gjøre tilgjengelig på markedet»: enhver levering av en vare for distribusjon, forbruk eller bruk på markedet i forbindelse med kommersiell virksomhet, mot betaling eller vederlagsfritt,

  • (b) «bringe i omsetning»: den første gangen en vare gjøres tilgjengelig på markedet i en EØS/EFTA-stat eller på markedet i Det forente kongerike,

  • (c) «levering av en vare for distribusjon, forbruk eller bruk»: at en eksisterende og individuelt identifiserbar vare, etter at den er ferdigprodusert, er gjenstand for en skriftlig eller muntlig avtale mellom to eller flere fysiske eller juridiske personer med sikte på overføring av eiendomsretten til begrensede rettigheter i eller besittelse av den aktuelle varen, eller er gjenstand for et tilbud til én eller flere fysiske eller juridiske personer med sikte på å inngå en slik avtale,

  • (d) «ta i bruk»: en sluttbrukers første gangs bruk av en vare i EØS/EFTA-statene eller i Det forente kongerike for det formålet den er beregnet på, eller, når det gjelder skipsutstyr, plassering om bord,

  • (e) «markedsovervåkning»: den virksomheten som utøves, og de tiltakene som treffes av markedsovervåkingsmyndighetene for å sikre at varer oppfyller gjeldende krav og ikke setter helse, sikkerhet eller andre forhold vedrørende vern av offentlige interesser i fare,

  • (f) «markedsovervåkningsmyndighet»: en myndighet i en EØS/EFTA-stat eller i Det forente kongerike som har ansvar for å utføre markedsovervåkning på sitt territorium,

  • (g) «vilkår for markedsføring av varer»: krav som gjelder varenes egenskaper, for eksempel kvalitetsnivå, ytelse, sikkerhet eller dimensjoner, herunder til sammensetningen av slike varer eller terminologi, symboler, testing og testmetoder, emballering, merking og etikettering samt framgangsmåter for samsvarsvurdering brukt i forbindelse med slike varer. Begrepet omfatter også krav som gjelder produksjonsmetoder og -prosesser dersom disse har innvirkning på produktets egenskaper,

  • (h) «samsvarsvurderingsorgan»: et organ som utøver samsvarsvurderingsvirksomhet, herunder kalibrering, testing, sertifisering og inspeksjon,

  • (i) «meldt organ»: et samsvarsvurderingsorgan som har tillatelse til å utføre samsvarsvurdering som tredjepart i henhold til bestemmelsene i EØS-avtalen, som harmoniserer vilkårene for markedsføring av varer,

  • (j) «animalske produkter» omfatter

    • (i) produkter av animalsk opprinnelse:

      • (a) næringsmidler av animalsk opprinnelse, herunder honning og blod,

      • (b) levende muslinger, levende pigghuder, levende kappedyr og levende sjøsnegler beregnet på konsum og

      • (c) andre dyr enn de som er nevnt i bokstav j) i) b), og som er beregnet på å bli tilberedt med sikte på å leveres levende til sluttforbrukeren,

    • (ii) animalske biprodukter: hele kropper eller deler av dyr, produkter av animalsk opprinnelse eller andre produkter fra dyr som ikke er beregnet på konsum, herunder formeringsmateriale,

    • (iii) avledede produkter: produkter som er framstilt ved én eller flere behandlinger, omdanninger eller trinn i bearbeidingen av animalske biprodukter,

    • (iv) fôrvarer av animalsk opprinnelse og

    • (v) næringsmidler og fôrvarer som inneholder produkter av animalsk opprinnelse.

Artikkel 39

Fortsatt omsetning av varer som er brakt i omsetning

  • 1. Enhver vare som lovlig er brakt i omsetning i en EØS/EFTA-stat eller i Det forente kongerike før utløpet av overgangsperioden, kan

    • (a) gjøres videre tilgjengelig på markedet i EØS/EFTA-statene eller i Det forente kongerike og omsettes mellom disse to markedene fram til den når sluttbrukeren,

    • (b) dersom det er tillatt i henhold til gjeldende bestemmelser i EØS-avtalen, tas i bruk i EØS/EFTA-statene eller i Det forente kongerike.

  • 2. Kravene fastsatt i artikkel 11 og 12 i EØS-avtalen og de relevante bestemmelsene i EØS-avtalen om markedsføring av varer, herunder vilkårene for markedsføring av varer som gjelder for de aktuelle varene, får anvendelse på varene vist til i nr. 1.

  • 3. Nr. 1 får anvendelse på alle eksisterende og individuelt identifiserbare varer i henhold til del II i EØS-avtalen, med unntak av omsetning mellom EØS/EFTA-statenes marked og Det forente kongerikes marked eller omvendt av

    • (a) levende dyr og formeringsmateriale,

    • (b) animalske produkter.

  • 4. Når det gjelder forflytning av levende dyr eller formeringsmateriale mellom en EØS/EFTA-stat og Det forente kongerike, eller omvendt, får bestemmelsene i EØS-avtalen oppført i vedlegg II til denne avtalen anvendelse, forutsatt at avreisedatoen var før utløpet av overgangsperioden.

  • 5. Denne artikkelen berører ikke Det forente kongerikes eller en EØS/EFTA-stats mulighet til å treffe tiltak for å forby eller begrense tilgjengeliggjøringen på sitt marked av en vare vist til i nr. 1, eller en gruppe av slike varer, dersom og i den utstrekning det er tillatt i henhold til bestemmelsene i EØS-avtalen.

  • 6. Bestemmelsene i denne avdelingen berører ikke gjeldende bestemmelser om reglene for salg, immaterialrett, tollprosedyrer, tollsatser og skatter.

  • 7. Ingenting i denne artikkelen skal kreve at en part gir varer som omfattes av denne artikkelen, gunstigere behandling enn slike varer ville hatt rett til i henhold til EØS-avtalen før utløpet av overgangsperioden.

Artikkel 40

Bevis for omsetning

Dersom en markedsdeltaker benytter seg av artikkel 39 nr. 1 når det gjelder en bestemt vare, skal vedkommende markedsdeltaker bære bevisbyrden for å vise, på grunnlag av alle relevante dokumenter, at varen ble brakt i omsetning i en EØS/EFTA-stat eller i Det forente kongerike før utløpet av overgangsperioden.

Artikkel 41

Markedsovervåkning

  • 1. Markedsovervåkningsmyndighetene i EØS/EFTA-statene og i Det forente kongerike skal uten opphold utveksle alle relevante opplysninger som er innsamlet om varene nevnt i artikkel 39 nr. 1, innenfor rammen av sin respektive markedsovervåkningsvirksomhet. De skal særlig utveksle med hverandre og med EFTAs overvåkingsorgan alle opplysninger om slike varer som utgjør en alvorlig risiko, samt om eventuelle tiltak som er truffet i forbindelse med varer som ikke oppfyller kravene, herunder relevante opplysninger om disse varene hentet fra nettverk, informasjonssystemer og databaser opprettet i henhold til bestemmelsene i EØS-avtalen eller i Det forente kongerikes lovgivning.

  • 2. EØS/EFTA-statene og Det forente kongerike skal uten opphold oversende enhver anmodning fra markedsovervåkningsmyndighetene i henholdsvis Det forente kongerike eller en EØS/EFTA-stat til et samsvarsvurderingsorgan opprettet på deres territorium dersom anmodningen gjelder en samsvarsvurdering utført av dette organet som meldt organ før utløpet av overgangsperioden. EØS/EFTA-statene og Det forente kongerike skal sikre at alle slike anmodninger behandles umiddelbart av samsvarsvurderingsorganet.

Artikkel 42

Overføring av filer og dokumenter knyttet til pågående prosedyrer

Det forente kongerike skal uten opphold overføre til kompetente myndighet i en EØS/EFTA-stat som er utpekt i samsvar med framgangsmåtene fastsatt i gjeldende bestemmelser i EØS-avtalen, alle relevante filer eller dokumenter knyttet til vurderinger og godkjenninger som er i gang på dagen før ikrafttredelsesdatoen for denne avtalen, og som ledes av en kompetent myndighet i Det forente kongerike i samsvar med forordning (EU) nr. 528/2012

Europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 528/2012 av 22. mai 2012 om tilgjengeliggjøring på markedet og bruk av biocidprodukter (EUT L 167 av 27.6.2012, s. 1).

, forordning (EF) nr. 1107/2009

Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1107/2009 av 21. oktober 2009 om omsetning av plantevernmidler (EUT L 309 av 24.11.2009, s. 1).

, direktiv 2001/83/EF

Europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/83/EF av 6. november 2001 om innføring av et fellesskapsregelverk for legemidler for mennesker (EFT L 311 av 28.11.2001, s. 67).

og europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/82/EF

Europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/82/EF av 6. november 2001 om innføring av et fellesskapsregelverk for veterinærpreparater (EFT L 311 av 28.11.2001, s. 1).

.

Artikkel 43

Tilgjengeliggjøring av opplysninger i forbindelse med tidligere prosedyrer for godkjenning av legemidler

  • 1. Det forente kongerike skal på en grunngitt anmodning fra en EØS/EFTA-stat eller Det europeiske legemiddelbyrå uten opphold gjøre tilgjengelig dokumentasjonen vedrørende markedsføringstillatelsen for et legemiddel som er godkjent av en kompetent myndighet i Det forente kongerike før utløpet av overgangsperioden, dersom denne dokumentasjonen er nødvendig for å vurdere en søknad om markedsføringstillatelse i samsvar med artikkel 10 og 10a i direktiv 2001/83/EF eller artikkel 13 og 13a i direktiv 2001/82/EF.

  • 2. En EØS/EFTA-stat skal på en grunngitt anmodning fra Det forente kongerike uten opphold gjøre tilgjengelig dokumentasjonen vedrørende markedsføringstillatelsen for et legemiddel som er godkjent av en kompetent myndighet i nevnte EØS/EFTA-stat før utløpet av overgangsperioden, dersom dette er nødvendig for å vurdere en søknad om markedsføringstillatelse i Det forente kongerike i samsvar med Det forente kongerikes lovgivningsmessige krav, i den utstrekning disse kravene ligner på tilfellene i artikkel 10 og 10a i direktiv 2001/83/EF eller artikkel 13 og 13a i direktiv 2001/82/EF.

Artikkel 44

Tilgjengeliggjøring av opplysninger som innehas av meldte organer opprettet i Det forente kongerike eller i en EØS/EFTA-stat

  • 1. Det forente kongerike skal sikre at opplysninger som innehas av et samsvarsvurderingsorgan opprettet i Det forente kongerike i forbindelse med dets aktiviteter som meldt organ i henhold til bestemmelsene i EØS-avtalen før utløpet av overgangsperioden, på anmodning fra sertifikatinnehaveren uten opphold gjøres tilgjengelig for et meldt organ opprettet i en EØS/EFTA-medlemsstat angitt av sertifikatinnehaveren.

  • 2. EØS/EFTA-statene skal sikre at opplysninger som innehas av et meldt organ opprettet i den berørte EØS/EFTA-staten i forbindelse med dets aktiviteter før utløpet av overgangsperioden, på anmodning fra sertifikatinnehaveren uten opphold gjøres tilgjengelig for et samsvarsvurderingsorgan opprettet i Det forente kongerike angitt av sertifikatinnehaveren.

Artikkel 45

Varer i transitt eller på lager

Bestemmelser i EØS-avtalen og eventuelle andre avtaler som regulerer tollprosedyrer eller tollbehandling, og som er i kraft på den siste dagen i overgangsperioden, får anvendelse i inntil tolv måneder etter denne datoen på varer som enten er i transitt eller er lagret på et tollager eller i en frisone underlagt tollmyndighetenes kontroll på den siste dagen i overgangsperioden. For slike varer kan det framlegges et opprinnelsesbevis retrospektivt inntil tolv måneder etter utløpet av overgangsperioden, forutsatt at bestemmelsene i protokoll 4 i EØS-avtalen og særlig artikkel 12 (direkte transport) er overholdt.

Avdeling II

Immaterialrett

Artikkel 46

Fortsatt beskyttelse av geografiske betegnelser i Det forente kongerike

Dersom en geografisk betegnelse i henhold til europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 110/2008

Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 110/2008 av 15. januar 2008 om definisjon av, betegnelse på og presentasjon, merking og beskyttelse av geografiske betegnelser på alkoholsterke drikker, og om oppheving av rådsforordning (EØF) nr. 1576/89 (EUT L 39 av 13.2.2008, s. 16).

som gjelder et produkt i en EØS/EFTA-stat, er beskyttet på den siste dagen i overgangsperioden i henhold til nevnte forordning, skal de personene som har rett til å bruke den aktuelle geografiske betegnelsen, med virkning fra utløpet av overgangsperioden og uten ny undersøkelse, ha rett til å bruke den aktuelle geografiske betegnelsen i Det forente kongerike, som skal tildeles med minst samme beskyttelsesnivå i henhold til lovgivningen i Det forente kongerike, som etter følgende bestemmelser:

  • (a) Artikkel 4 nr. 1 bokstav i) i europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2015/2436

    Europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2015/2436 av 16. desember 2015 om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om varemerker (EUT L 336 av 23.12.2015, s. 1).

    og

  • (b) med hensyn til den aktuelle geografiske betegnelsen artikkel 15 nr. 3 første ledd, artikkel 16 og artikkel 23 nr. 1 i forordning (EF) nr. 110/2008 og, i den grad det gjelder overholdelse av disse bestemmelsene i nevnte forordning, artikkel 24 nr. 1 i nevnte forordning.

Dersom en geografisk betegnelse nevnt i første ledd opphører å være beskyttet i EØS/EFTA-statene etter utløpet av overgangsperioden, får første ledd ikke lenger anvendelse på nevnte geografiske betegnelse.

Første ledd får ikke anvendelse dersom beskyttelsen i EØS/EFTA-statene er et resultat av internasjonale avtaler, bortsett fra EØS-avtalen, som EØS/EFTA-statene er part i.

Denne artikkelen får anvendelse med mindre og fram til en avtale som erstatter denne artikkelen, trer i kraft eller får anvendelse.

Artikkel 47

Framgangsmåte for registrering

  • 1. Registreringen, tildelingen eller beskyttelsen i henhold til artikkel 46 i denne avtalen skal foretas vederlagsfritt av de relevante enhetene i Det forente kongerike ved bruk av tilgjengelige data i Europakommisjonens registre. Med hensyn til denne artikkelen skal vedlegg III til forordning (EF) nr. 110/2008 anses som et register.

  • 2. Med hensyn til nr. 1 skal de personene som har rett til å benytte en geografisk betegnelse nevnt i artikkel 46 ikke være forpliktet til å inngi en søknad eller gjennomføre en bestemt administrativ prosedyre.

Artikkel 48

Fortsatt beskyttelse av databaser

  • 1. Innehaveren av en rettighet knyttet til en database når det gjelder Det forente kongerike i samsvar med artikkel 7 i europaparlaments- og rådsdirektiv 96/9/EF

    Europaparlaments- og rådsdirektiv 96/9/EF av 11. mars 1996 om rettslig vern av databaser (EFT L 77 av 27.3.1996, s. 20).

    , som oppsto før utløpet av overgangsperioden, skal med hensyn til denne databasen fortsatt ha en håndhevbar immaterialrettighet i Det forente kongerike, i henhold til Det forente kongerikes lovgivning, som gir samme beskyttelsesnivå som det som er fastsatt i direktiv 96/9/EF, forutsatt at innehaveren av denne rettigheten fortsetter å oppfylle kravene i artikkel 11 i nevnte direktiv. Beskyttelsestiden for denne rettigheten i henhold til Det forente kongerikes lovgivning skal være minst tilsvarende den gjenværende beskyttelsestiden i henhold til artikkel 10 i direktiv 96/9/EF.

    Følgende personer og foretak skal anses for å oppfylle kravene i artikkel 11 i direktiv 96/9/EF:

    • (a) Borgere av Det forente kongerike.

    • (b) Fysiske personer som har vanlig bosted i Det forente kongerike.

    • (c) Foretak etablert i Det forente kongerike, forutsatt at dersom et slikt foretak bare har sitt forretningskontor i Det forente kongerike, at virksomheten er reell og løpende knyttet til økonomien i Det forente kongerike eller i en EØS/EFTA-stat.

Artikkel 49

Konsumpsjon av rettigheter

Immaterialrettigheter som er blitt konsumert både i EØS/EFTA-statene og i Det forente kongerike før utløpet av overgangsperioden på vilkårene fastsatt i bestemmelsene i EØS-avtalen, skal forbli konsumerte både i EØS/EFTA-statene og i Det forente kongerike.

Avdeling III

Pågående politisamarbeid og rettslig samarbeid i straffesaker

Artikkel 50

Pågående gjensidig hjelp i straffesaker

  • 1. I Det forente kongerike i situasjoner der Island eller Norge er involvert, samt på Island og i Norge i situasjoner der Det forente kongerike er involvert, får konvensjonen fastsatt av Rådet i samsvar med artikkel 34 i traktaten om Den europeiske union, om gjensidig hjelp i straffesaker mellom Den europeiske unions medlemsstater

    EFT C 197 av 12.7.2000, s. 1.

    («konvensjonen om gjensidig hjelp») og protokollen fastsatt av Rådet i samsvar med artikkel 34 i traktaten om Den europeiske union, til konvensjonen om gjensidig hjelp i straffesaker mellom Den europeiske unions medlemsstater,

    EFT C 326 av 21.11.2001, s. 2.

    anvendelse på anmodninger om gjensidig hjelp som sentralmyndigheten eller judisiell myndighet har mottatt i henhold til den respektive ordningen før utløpet av overgangsperioden.

  • 2. Kompetente myndigheter i Det forente kongerike kan fortsette å delta i felles etterforskningsgrupper som omfatter Island og Norge, og som de deltok i før utløpet av overgangsperioden, dersom disse etterforskningsgruppene ble opprettet før utløpet av overgangsperioden i samsvar med artikkel 13 i konvensjonen om gjensidig hjelp.

  • 3. I Det forente kongerike i situasjoner der Liechtenstein er involvert, samt i Liechtenstein i situasjoner der Det forente kongerike er involvert, får avdeling III kapittel 2 i konvensjonen om gjennomføring av Schengen-avtalen av 14. juni 1985 («Schengen-konvensjonen»)

    EFT L 239 av 22.09.2000, s. 19.

    anvendelse på anmodninger om gjensidig juridisk bistand som sentralmyndigheten eller rettshåndhevende myndighet har mottatt i henhold til den respektive ordningen før utløpet av overgangsperioden.

Artikkel 51

Pågående utleverings- og overleveringsprosedyrer

  • 1. Med forbehold for nr. 2, i Det forente kongerike i situasjoner der Island, Liechtenstein eller Norge er involvert, samt på Island, i Liechtenstein og i Norge i situasjoner der Det forente kongerike er involvert, får avdeling III kapittel 4 i Schengen-konvensjonen anvendelse i den utstrekning det er relevant i forbindelse med en begjæring om utlevering, dersom den ettersøkte personen ble pågrepet før utløpet av overgangsperioden, for det formål å fullbyrde en slik begjæring, uavhengig av den utførende rettsmyndighetens beslutning om hvorvidt den ettersøkte personen fortsatt skal sitte i varetekt eller løslates midlertidig.

  • 2. I Det forente kongerike i situasjoner der Island og Norge er involvert, samt på Island og i Norge i situasjoner der Det forente kongerike er involvert, får avtalen mellom Den europeiske union og Republikken Island og Kongeriket Norge om overleveringsprosedyre mellom medlemsstatene i Den europeiske union og Island og Norge

    EUT L 343 av 28.11.2014, s. 1.

    anvendelse på en begjæring om overlevering som omfattes av artikkel 35 i nevnte avtale (overgangsbestemmelse), dersom den ettersøkte personen ble pågrepet før utløpet av overgangsperioden, for det formål å fullbyrde en slik anmodning, uavhengig av den utførende rettsmyndighetens beslutning om hvorvidt personen fortsatt skal sitte i varetekt eller løslates midlertidig.

Artikkel 52

Pågående samarbeid om rettshåndheving, politisamarbeid og utveksling av opplysninger

I Det forente kongerike i situasjoner der Island, Liechtenstein eller Norge er involvert, samt på Island, i Liechtenstein eller i Norge i situasjoner der Det forente kongerike er involvert, får følgende rettsakter anvendelse:

  • (a) Artikkel 39 og 40 i Schengen-konvensjonen sammenholdt med artikkel 42 og 43 i samme konvensjon får anvendelse på følgende:

    • (i) Anmodninger i samsvar med artikkel 39 i Schengen-konvensjonen mottatt før utløpet av overgangsperioden av det sentrale organet hos den konvensjonsparten som er ansvarlig for internasjonalt politisamarbeid, eller av den anmodede partens kompetente myndigheter eller av anmodede politimyndigheter som ikke har myndighet til å behandle anmodningen, men som videresender den til kompetente myndigheter.

    • (ii) Anmodninger om bistand i samsvar med artikkel 40 nr. 1 i Schengen-konvensjonen mottatt før utløpet av overgangsperioden av en myndighet utpekt av en konvensjonspart.

    • (iii) Grenseovervåking gjennomført uten forhåndstillatelse i samsvar med artikkel 40 nr. 2 i Schengen-konvensjonen, og der overvåkingen ble innledet før utløpet av overgangsperioden.

  • (b) Rådets rammebeslutning 2006/960/JIS

    EUT L 386 av 29.12.2006, s. 89.

    får anvendelse på anmodninger mottatt før utløpet av overgangsperioden av anmodede vedkommende rettshåndhevende myndighet.

  • (c) Rådsbeslutning 2007/533/JIS

    EUT L 205 av 7.8.2007, s. 63.

    får anvendelse på utveksling av tilleggsopplysninger dersom det før utløpet av overgangsperioden var treff på et varsel utstedt i Schengen-informasjonssystemet, forutsatt at beslutningens bestemmelser får anvendelse på Det forente kongeriket på den siste dagen i overgangsperioden.

Artikkel 53

Bekreftelse på mottak eller pågripelse

  • 1. Vedkommende utstedende eller anmodende myndighet kan anmode om en bekreftelse på mottak av en anmodning nevnt i artikkel 50 nr. 1 og 3 og i artikkel 52 bokstav a) i) og ii) og bokstav b) innen ti dager etter utløpet av overgangsperioden, dersom den er i tvil om hvorvidt den utførende eller anmodede myndigheten har mottatt en slik anmodning før utløpet av overgangsperioden.

  • 2. Dersom vedkommende utstedende rettsmyndighet i tilfellene nevnt i artikkel 51 er i tvil om den ettersøkte personen ble pågrepet før utløpet av overgangsperioden, kan den anmode vedkommende utførende rettsmyndighet om en bekreftelse på pågripelsen innen ti dager etter utløpet av overgangsperioden.

  • 3. Med mindre en bekreftelse allerede er framlagt i henhold til gjeldende bestemmelser, skal den utførende eller anmodede myndigheten nevnt i nr. 1 og 2 svare på en anmodning om bekreftelse på mottak eller pågripelse innen ti dager etter at anmodningen er mottatt.

Artikkel 54

Anvendelse av unionsrettsakter

  • 1. I denne avdelingen og med hensyn til Island og Norge gjelder at henvisninger til Schengen-konvensjonen og til unionsrettsakter er henvisninger til rettsaktene anvendt i (i den grad det er relevant)

    • (a) avtalen inngått mellom Rådet for Den europeiske union og Republikken Island og Kongeriket Norge om fastsettelse av rettigheter og forpliktelser mellom Irland og Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland på den ene siden og Republikken Island og Kongeriket Norge på den andre siden på de områdene av Schengen-regelverket som gjelder for disse statene

      EFT L 15 av 20.1.2000, s. 2.

      ,

    • (b) avtalen inngått mellom Rådet for Den europeiske union og Republikken Island og Kongeriket Norge om de sistnevntes assosiering med gjennomføringen, anvendelsen og utviklingen av Schengen-regelverket

      EFT L 176 av 10.7.1999, s. 36.

      ,

    • (c) avtalen mellom Den europeiske union og Republikken Island og Kongeriket Norge om anvendelse av visse bestemmelser i konvensjonen av 29. mai 2000 om gjensidig hjelp i straffesaker mellom medlemsstatene i Den europeiske union og 2001-protokollen til denne

      EUT L 26 av 29.1.2004, s. 3.

      .

  • 2. I denne avdelingen og med hensyn til Liechtenstein gjelder at henvisninger til Schengen-konvensjonen og til unionsrettsakter er henvisninger til rettsaktene anvendt i protokollen mellom Den europeiske union, Det europeiske fellesskap, Det sveitsiske edsforbund og Fyrstedømmet Liechtenstein om Fyrstedømmet Liechtensteins tiltredelse til avtalen mellom Den europeiske union, Det europeiske fellesskap og Det sveitsiske edsforbund om Det sveitsiske edsforbunds assosiering med gjennomføringen, anvendelsen og utviklingen av Schengen-regelverket

    EUT L 160 av 18.6.2011, s. 3.

    med hensyn til Liechtenstein.

Avdeling IV

Data og opplysninger som behandles eller innhentes før utløpet av overgangsperioden, eller på grunnlag av denne avtalen

Artikkel 55

Definisjoner

  • 1. I denne avdelingen menes med «bestemmelser om vern av personopplysninger»

    • (a) europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2016/679

      Europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2016/679 av 27. april 2016 om vern av fysiske personer i forbindelse med behandling om personopplysninger og om fri utveksling av slike opplysninger samt om oppheving av direktiv 95/46/EF (generell personvernforordning) (EUT L 119 av 4.5.2016, s. 1).

      , med unntak av forordningens kapittel VII,

    • (b) europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2016/680

      Europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2016/680 av 27. april 2016 om vern av fysiske personer i forbindelse med kompetente myndigheters behandling av personopplysninger med henblikk på å forebygge, etterforske, avsløre eller straffeforfølge straffbare forhold eller iverksette strafferettslige sanksjoner, om fri utveksling av slike opplysninger og om oppheving av Rådets rammebeslutning 2008/977/JHA (EUT L 119 av 4.5.2016, s. 89).

      ,

    • (c) europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/58/EF

      Europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/58/EF av 12. juli 2002 om behandling av personopplysninger og personvern i sektoren for elektronisk kommunikasjon (direktivet om personvern og elektronisk kommunikasjon) (EFT L 201 av 31.7.2002, s. 37).

      ,

    • (d) andre bestemmelser i unionsretten som gjelder vern av personopplysninger.

  • 2. Med hensyn til nr. 1 bokstav b) får artikkel 54 tilsvarende anvendelse.

Artikkel 56

Vern av personopplysninger

  • 1. Bestemmelsene om vern av personopplysninger får anvendelse i Det forente kongerike på behandling av personopplysninger om registrerte utenfor Det forente kongerike, forutsatt at personopplysningene

    • (a) ble behandlet i henhold til bestemmelsene om vern av personopplysninger i Det forente kongerike før utløpet av overgangsperioden, eller

    • (b) behandles i Det forente kongerike etter utløpet av overgangsperioden på grunnlag av denne avtalen.

  • 2. Nr. 1 får ikke anvendelse dersom behandlingen av personopplysninger som er nevnt der, omfattes av et tilstrekkelig beskyttelsesnivå i henhold til gjeldende beslutninger i samsvar med artikkel 45 nr. 3 i forordning (EU) 2016/679 eller artikkel 36 nr. 3 i direktiv (EU) 2016/680.

  • 3. Dersom en beslutning nevnt i nr. 2 har opphørt å gjelde, skal Det forente kongerike sikre et nivå for vern av personopplysninger som i all vesentlighet svarer til nivået i bestemmelsene om vern av personopplysninger i forbindelse med behandling av personopplysninger til registrerte nevnt i nr. 1.

Artikkel 57

Fortrolig behandling og begrenset bruk av data og informasjon i Det forente kongerike

Uten at det berører artikkel 56, og i tillegg til bestemmelsene om vern av personopplysninger, får bestemmelsene i EØS-avtalen og i eller i henhold til andre avtaler, herunder denne avtalen, om fortrolig behandling, begrensning av bruk, lagringsbegrensning og kravet om å slette data og informasjon anvendelse i forbindelse med data og informasjon som innhentes av myndigheter eller offentlige organer fra eller i Det forente kongerike eller av oppdragsgivere, som definert i artikkel 4 i europaparlaments- og rådsdirektiv 2014/25/EU

Europaparlaments- og rådsdirektiv 2014/25/EU av 26. februar 2014 om innkjøp foretatt av enheter som driver virksomhet innenfor vann- og energiforsyning, transport og posttjenester, og om oppheving av direktiv 2004/17/EF (EUT L 94 av 28.3.2014, s. 243).

, som er fra eller i Det forente kongerike

  • (a) før utløpet av overgangsperioden, eller

  • (b) på grunnlag av denne avtalen.

Artikkel 58

Behandling av data og informasjon innhentet fra Det forente kongerike

EØS/EFTA-statene skal ikke behandle data og informasjon som er innhentet fra Det forente kongerike før utløpet av overgangsperioden, eller etter utløpet av overgangsperioden på grunnlag av denne avtalen, på annen måte enn data og informasjon som er innhentet fra en EØS/EFTA-stat eller en medlemsstat i Unionen, utelukkende på det grunnlaget at Det forente kongerike har trådt ut av Unionen.

Avdeling V

Pågående offentlig innkjøp og lignende prosedyrer

Artikkel 59

Definisjoner

I denne avdelingen menes med «relevante bestemmelser»:

  • (a) de generelle prinsippene i EØS-avtalen som får anvendelse på tildeling av offentlige kontrakter,

  • (b) europaparlaments- og rådsdirektiv 2009/81/EF

    Europaparlaments- og rådsdirektiv 2009/81/EF av 13. juli 2009 om samordning av framgangsmåtene ved oppdragsgiveres eller offentlige oppdragsgiveres tildeling av visse bygge- og anleggskontrakter, varekontrakter og tjenestekontrakter på forsvars- og sikkerhetsområdet og om endring av direktiv 2004/17/EF og 2004/18/EF (EUT L 216 av 20.8.2009, s. 76).

    , 2014/23/EU

    Europaparlaments- og rådsdirektiv 2014/23/EU av 26. februar 2014 om tildeling av konsesjonskontrakter (EUT L 94 av 28.3.2014, s. 1).

    , 2014/24/EU

    Europaparlaments- og rådsdirektiv 2014/24/EU av 26. februar 2014 om offentlige innkjøp og om oppheving av direktiv 2004/18/EF (EUT L 94 av 28.3.2006, s. 65).

    og 2014/25/EU

    Europaparlaments- og rådsdirektiv 2014/25/EU av 26. februar 2014 om innkjøp foretatt av enheter som driver virksomhet innenfor vann- og energiforsyning, transport og posttjenester, og om oppheving av direktiv 2004/17/EF (EUT L 94 av 28.3.2014, s. 243).

    ,

  • (c) europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 2195/2002

    Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 2195/2011 av 5. november 2002 om en felles klassifikasjon for offentlige innkjøp (CPV) (EFT L 340 av 16.12.2002, s. 1).

    og (EF) nr. 1370/2007

    Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1370/2007 av 23. oktober 2007 om offentlig persontransport med jernbane og på vei og om oppheving av rådsforordning (EØF) nr. 1191/69 og 1107/70 (EUT L 315 av 3.12.2007, s. 1).

    , artikkel 4 i rådsforordning (EØF) nr. 3577/92

    Rådsforordning (EØF) nr. 3577/92 av 7. desember 1992 om anvendelse av prinsippet om adgangen til å yte tjenester innen sjøtransport i medlemsstatene (maritim kabotasje) (EFT L 364 av 12.12.1992, s. 7).

    , artikkel 11 og 12 i rådsdirektiv 96/67/EF

    Kommisjonsforordning (EF) nr. 67/96 av 18. Januar 1996 om åpning av tilleggskvoter ved import til Fellesskapet av visse tekstilprodukter fra visse tredjestater som deltar på messer i Det europeiske fellesskap i 1996 (EFT L 14 av 19.1.1996, s. 1).

    , artikkel 16–18 i europaparlaments- og rådsforordning (EF) 1008/2008

    Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1008/2008 av 24. september 2008 om felles regler for drift av lufttrafikk i Fellesskapet (omarbeiding) (EUT L 293 av 31.10.2008, s. 3).

    , artikkel 6 og 7 i europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2017/352

    Europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2017/352 av 15. februar 2017 om opprettelse av en ramme for levering av havnetjenester og felles regler om økonomisk innsyn i havner (EUT L 57 av 3.3.2017, s. 1).

    , og

  • (d) eventuelle andre særlige bestemmelser i EØS-avtalen om prosedyrer for offentlige innkjøp.

Artikkel 60

Bestemmelser om pågående prosedyrer

  • 1. Relevante bestemmelser skal få anvendelse

    • (a) uten at det berører bokstav b), på prosedyrer som er igangsatt av offentlige oppdragsgivere fra EØS/EFTA-statene eller Det forente kongerike i henhold til disse bestemmelsene før utløpet av overgangsperioden, og som ennå ikke er avsluttet på den siste dagen i overgangsperioden, herunder prosedyrer der det brukes dynamiske innkjøpsordninger, samt prosedyrer der utlysingen av konkurranse skjer i form av en forhåndskunngjøring eller en periodisk veiledende kunngjøring eller en kunngjøring av en kvalifikasjonsordning og

    • (b) på prosedyrene nevnt i artikkel 29 nr. 2–4 i direktiv 2009/81/EF, artikkel 33 nr. 2–5 i direktiv 2014/24/EF og artikkel 51 nr. 2 i direktiv 2014/25/EF som gjelder gjennomføring av følgende rammeavtaler som er inngått av offentlige oppdragsgivere eller oppdragsgivere fra EØS/EFTA-statene eller Det forente kongerike, herunder tildeling av kontrakter basert på slike rammeavtaler:

      • (i) Rammeavtaler som er inngått før utløpet av overgangsperioden, og som verken er utløpt eller avsluttet på den siste dagen i overgangsperioden, eller

      • (ii) rammeavtaler som er inngått etter utløpet av overgangsperioden i samsvar med en prosedyre som faller inn under bokstav a) i dette nummeret.

  • 2. Uten at det berører anvendelsen av eventuelle begrensninger i samsvar med EØS-avtalen, skal offentlige oppdragsgivere og oppdragsgivere overholde prinsippet om likebehandling av anbydere eller, dersom det er relevant, personer som har rett til å inngi søknader på annen måte, fra EØS/EFTA-statene og Det forente kongerike i forbindelse med prosedyrene nevnt i nr. 1.

  • 3. En prosedyre nevnt i nr. 1 skal anses som igangsatt dersom en utlysing av konkurranse eller enhver annen innbydelse til å inngi søknader er gjort i samsvar med gjeldende bestemmelser. Dersom de relevante bestemmelsene tillater bruk av prosedyrer som ikke krever utlysing av konkurranse eller andre innbydelser til å inngi søknad, skal prosedyren anses som igangsatt når den offentlige oppdragsgiveren eller oppdragsgiveren har kontaktet markedsdeltakere i forbindelse med den bestemte prosedyren.

  • 4. En prosedyre nevnt i nr. 1 skal anses som avsluttet

    • (a) ved offentliggjøring av en kunngjøring av kontraktstildeling i samsvar med relevante bestemmelser eller, dersom disse bestemmelsene ikke krever offentliggjøring av en kunngjøring av kontraktstildeling, etter inngåelse av den relevante kontrakten, eller

    • (b) ved underretning av anbydere eller personer med rett til å inngi søknad på annen måte, alt etter hva som er relevant, om årsakene til at kontrakten ikke ble tildelt, dersom den offentlige oppdragsgiveren eller oppdragsgiveren har besluttet ikke å tildele en kontrakt.

  • 5. Denne artikkelen får ikke anvendelse på partenes bestemmelser om toll, varebytte, tjenesteyting, godkjenning av yrkeskvalifikasjoner eller immaterialrett.

Artikkel 61

Klagebehandling

Bestemmelsene i rådsdirektiv 89/665/EØF

Rådsdirektiv 89/665/EØF av 21. desember 1989 om samordning av lover og forskrifter om gjennomføring av klagebehandling i forbindelse med tildeling av offentlige varekjøps- samt bygge- og anleggskontrakter (EFT L 395 av 30.12.1989, s. 33).

og 92/13/EØF

Rådsdirektiv 92/13/EØF av 25. februar 1992 om samordning av lover og forskrifter om anvendelsen av fellesskapsreglene på innkjøpsregler for oppdragsgivere innen vann- og energiforsyning, transport og telekommunikasjon (EFT L 76 av 23.3.1992, s. 14).

får anvendelse på prosedyrene for offentlige innkjøp nevnt i artikkel 60 i denne avtalen som omfattes av disse bestemmelsenes virkeområde.

Artikkel 62

Samarbeid

Artikkel 61 nr. 2 i direktiv 2014/24/EU får anvendelse i et tidsrom på høyst ni måneder etter utløpet av overgangsperioden på prosedyrer i henhold til nevnte direktiv som offentlige oppdragsgivere fra Det forente kongerike har igangsatt før utløpet av overgangsperioden, og som ennå ikke er avsluttet på den siste dagen i overgangsperioden.

Avdeling VI

Domstolsbehandling

Artikkel 63

Representasjon ved EFTA-domstolen

  • 1. Dersom en advokat med rett til å opptre for domstolene i Det forente kongerike før utløpet av overgangsperioden representerer eller bistår en part i saker ved EFTA-domstolen eller i forbindelse med anmodninger om rådgivende uttalelser før utløpet av overgangsperioden, kan denne advokaten fortsatt representere eller bistå nevnte part i forbindelse med disse sakene eller anmodningene. Denne retten skal omfatte alle faser i saken.

  • 2. Advokater med rett til å opptre for domstolene i Det forente kongerike skal når de representerer eller bistår en part ved EFTA-domstolen i tilfellene nevnt i nr. 1, på alle måter behandles som advokater med rett til å opptre for domstolene i EØS/EFTA-statene som representerer eller bistår en part ved EFTA-domstolen.

Del 4

Institusjonelle bestemelser og sluttbestemmelser

Avdeling I

Ensartet fortolkning og anvendelse

Artikkel 64

Overvåking av gjennomføringen og anvendelsen av del 2

  • 1. I Det forente kongerike skal gjennomføringen og anvendelsen av del 2 overvåkes av en uavhengig myndighet («Myndigheten») som skal ha myndighet tilsvarende den som utøves av Europakommisjonen i Unionen, til å gjennomføre undersøkelser på eget initiativ av påståtte overtredelser av del 2 begått av Det forente kongerikes forvaltningsmyndigheter, og til å motta klager fra EØS/EFTA-borgere og deres familiemedlemmer med henblikk på å gjennomføre slike undersøkelser. Som følge av slike klager skal Myndigheten også ha rett til å bringe en sak inn for en vedkommende domstol i Det forente kongerike i en egnet rettslig prosedyre med henblikk på å komme fram til en egnet løsning.

  • 2. I EØS/EFTA-statene skal gjennomføringen og anvendelsen av del 2 overvåkes av EFTAs overvåkingsorgan som skal ha tilsvarende myndighet som den som følger av EØS-avtalen og avtalen mellom EFTA-statene om opprettelse av et overvåkingsorgan og en domstol («overvåkings- og domstolsavtalen»). Dette omfatter muligheten til å gjennomføre undersøkelser på eget initiativ av påståtte overtredelser av del 2 begått av forvaltningsmyndighetene i EØS/EFTA-statene og til å motta klager fra Det forente kongerikes borgere og deres familiemedlemmer med henblikk på å gjennomføre slike undersøkelser. EFTAs overvåkingsorgan skal også ha rett til å bringe en sak inn for EFTA-domstolen i henhold til overvåkings- og domstolsavtalen.

  • 3. EFTAs overvåkingsorgan og Myndigheten skal hvert år underrette Blandet komité om gjennomføringen og anvendelsen av del 2 i henholdsvis EØS/EFTA-statene og i Det forente kongerike. Opplysningene skal særlig omfatte tiltak som er truffet for å gjennomføre eller oppfylle del 2, og antall og typen mottatte klager.

  • 4. Blandet komité skal tidligst åtte år etter utløpet av overgangsperioden vurdere overvåkingsordningene som fastsettes ved denne artikkelen. Etter en slik vurdering kan den i god tro og i henhold til artikkel 65 nr. 4 bokstav f) og artikkel 66 beslutte at Det forente kongerike og EØS/EFTA-statene kan innstille overvåkingsordningene fastsatt i nr. 1–3 i denne artikkelen.

Avdeling II

Institusjonelle bestemmelser

Artikkel 65

Blandet komité

  • 1. En felleskomité bestående av representanter for hver av partene er herved opprettet. Ledervervet i Blandet komité skal gå på omgang mellom partene.

  • 2. Blandet komité skal avholde møter på anmodning fra en av partene og under enhver omstendighet minst én gang i året etter utløpet av overgangsperioden. Blandet komité skal fastsette sin møteplan og dagsorden ved enighet. Dersom en part ber om et møte i Blandet komité, skal et slikt møte finne sted så snart som mulig, men ikke senere enn 45 dager etter datoen anmodningen ble mottatt, med mindre noe annet er avtalt.

  • 3. Blandet komité skal være ansvarlig for gjennomføringen og anvendelsen av denne avtalen. En part kan henvise ethvert spørsmål som gjelder gjennomføringen, anvendelsen og fortolkningen av denne avtalen, til Blandet komité.

  • 4. Blandet komité skal

    • (a) overvåke og forenkle gjennomføringen og anvendelsen av denne avtalen,

    • (b) treffe beslutning om spesialutvalgenes oppgaver og overvåke deres arbeid,

    • (c) søke egnede måter og framgangsmåter for å forebygge problemer som måtte oppstå på områder som omfattes av denne avtalen, eller for å løse tvister om fortolkningen og anvendelsen av denne avtalen, herunder i samsvar med artikkel 68,

    • (d) vedta sine egne saksbehandlingsregler samt saksbehandlingsregler for spesialutvalgene,

    • (e) vurdere ethvert spørsmål av interesse knyttet til et område som omfattes av denne avtalen,

    • (f) treffe beslutninger og gi rekommandasjoner som fastsatt i artikkel 66,

    • (g) vedta endringer av denne avtalen i tilfellene fastsatt i denne avtalen.

  • 5. Blandet komité kan

    • (a) opprette og oppløse en eller flere spesialutvalg for å bistå i utførelsen av dens oppgaver,

    • (b) delegere ansvarsområder til de spesialiserte komiteene, unntatt de som er nevnt i nr. 4 bokstav b), d), f) og g),

    • (c) endre oppgavene som de spesialutvalg har fått tildelt,

    • (d) bortsett fra i forbindelse med del 1 og 4, fram til slutten av det fjerde året etter utløpet av overgangsperioden, treffe beslutninger om endring av denne avtalen, dersom slike endringer er nødvendige for å korrigere feil, for å håndtere utelatelser eller andre mangler eller for å behandle situasjoner som var uforutsette da denne avtalen ble undertegnet, og forutsatt at slike beslutninger ikke kan endre de grunnleggende elementene i denne avtalen,

    • (e) treffe alle andre tiltak i forbindelse med utøvelsen av sine oppgaver som fastsatt av partene.

  • 6. Blandet komité skal utarbeide en årlig rapport om hvordan denne avtalen virker etter utløpet av overgangsperioden.

Artikkel 66

Beslutninger og rekommandasjoner

  • 1. Blandet komité skal i henhold til denne avtalen ha myndighet til å treffe beslutninger i tråd med avtalens bestemmelser og gi passende rekommandasjoner til partene.

  • 2. Med forbehold for nr. 3 skal beslutninger truffet av Blandet komité være bindene for partene fra de trer i kraft, og partene skal gjennomføre dem.

  • 3. Dersom en beslutning truffet av Blandet komité kan bli bindende for en part etter at nasjonale lovfestede krav er oppfylt, skal beslutningen tre i kraft for nevnte part på den første dagen i annen måned etter den datoen parten underretter depositaren om at dens interne krav er oppfylt, med mindre annet er avtalt i Blandet komité.

  • 4. Blandet komité skal treffe sine beslutninger og gi sine rekommandasjoner ved enighet.

Avdeling III

Tvisteløsning

Artikkel 67

Samarbeid

Partene skal til enhver tid gjøre sitt ytterste for å komme til enighet om fortolkningen og anvendelsen av denne avtalen, og skal gjennom samarbeid og samråd gjøre alt for å komme fram til en tilfredsstillende løsning på ethvert forhold som kan påvirke dens virkemåte.

Artikkel 68

Tvisteløsning

  • 1. Alle parter kan bringe enhver tvist som gjelder fortolkningen eller anvendelsen av denne avtalen, inn for Blandet komité.

  • 2. Blandet komité skal tilstrebe å løse tvister. Den skal motta alle opplysninger som er nødvendige for å kunne undersøke situasjonen grundig med sikte på å finne en akseptabel løsning. Med henblikk på dette skal Blandet komité undersøke alle muligheter for å sikre at avtalen fortsatt virker tilfredsstillende. Blandet komité kan løse tvisten gjennom en beslutning.

Avdeling IV

Sluttbestemmelser

Artikkel 69

Vedlegg

Vedlegg I og II skal utgjøre en integrert del av denne avtalen.

Artikkel 70

Originalspråk og depositar

Denne avtalen er utarbeidet på engelsk og foreligger i ett eksemplar.

Den norske regjeringen er depositar for denne avtalen.

Artikkel 71

Ikrafttredelse og anvendelse

  • 1. Denne avtalen er underlagt ratifikasjon, aksept eller godkjenning i samsvar med partenes lovfestede krav. Ratifikasjons-, aksept- eller godkjenningsdokumentene skal deponeres hos depositaren.

  • 2. Denne avtalen trer i kraft for de partene som har deponert sine ratifikasjons-, aksept- eller godkjenningsdokumenter på den datoen som inntreffer sist av

    • (a) ikrafttredelsesdatoen for utmeldingsavtalen mellom EU og Storbritannia, eller

    • (b) den datoen da minst én EØS/EFTA-stat og Det forente kongerike har deponert sine dokumenter hos depositaren.

  • 3. Dersom en EØS/EFTA-stat deponerer sitt ratifikasjons-, aksept- eller godkjenningsdokument etter at denne avtalen har trådt i kraft, trer avtalen i kraft dagen etter at dokumentet er deponert.

  • 4. Del 2 og 3, med unntak av artikkel 18 og 42 og artikkel 64 og 68, får anvendelse fra utløpet av overgangsperioden.

Som bekreftelse på dette har de undertegnede, som av sine regjeringer er gitt behørig fullmakt, undertegnet denne avtalen.

Utferdiget i London 28. januar 2020 i ett eksemplar på engelsk som skal deponeres hos depositaren, som skal oversende bekreftede kopier til alle parter.

For Island:

For Kongeriket Norge:

…………………

…………………

For Fyrstedømmet Liechtenstein:

For Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland

…………………

…………………

Vedlegg

Vedlegg 1

Koordinering av trygdeordninger

Del I

Beslutninger og rekommandasjoner fra Den administrative kommisjon

Gjeldende regelverk (A-serien):

  • – Beslutning nr. A1 av 12. juni 2009 om innføring av en framgangsmåte for dialog og megling med hensyn til dokumenters gyldighet, fastsettelse av hvilken lovgivning som skal gjelde og tilståelse av ytelser i henhold til europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 883/2004 (EUT C 106 av 24.4.2010, s. 1).

  • – Beslutning nr. A2 av 12. juni 2009 om fortolkning av artikkel 12 i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 883/2004 om den lovgivning som får anvendelse på utsendte arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende i midlertidig arbeid utenfor den kompetente stat (EUT C 106 av 24.4.2010, s. 5).

  • – Avgjerd nr. A3 av 17. desember 2009 om samanlegging av ubrotne utsendingsperiodar som er fullførte i medhald av rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 og europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 883/2004 (EUT C 149 av 8.6.2010, s. 3).

Elektronisk datautveksling (E-serien):

  • – Beslutning nr. E1 av 12. juni 2009 om praktiske ordninger for overgangsperioden for elektronisk utveksling av opplysninger nevnt i artikkel 4 i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 987/2009 (EUT C 106 av 24.4.2010, s. 9).

  • – Avgjerd nr. E2 av 3. mars 2010 om fastsetjing av ein framgangsmåte for handsaming av endringar av opplysningar om dei organa som er definerte i artikkel 1 i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 883/2004, og som er førte opp i det elektroniske registeret som er ein del av EESSI (EUT C 187 av 10.7.2010, s. 5).

  • – Beslutning nr. E4 av 13. mars 2014 om den overgangsperioden som er fastsatt i artikkel 95 i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 987/2009 (EUT C 152 av 20.5.2014, s. 21).

Familieytelser (F-serien):

  • – Beslutning F1 av 12. juni 2009 om fortolkningen av artikkel 68 i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 883/2004 med hensyn til prioriteringsregler ved samtidig rett til familieytelser (EUT C 106 av 24.4.2010, s. 11).

  • – Beslutning nr. F2 av 23. juni 2015 om utveksling av opplysninger mellom institusjoner med henblikk på tilståelse av familieytelser (EUT C 52 av 11.2.2016, s. 11).

Horisontale temaer (H-serien):

  • – Beslutning nr. H1 av 12. juni 2009 om overgang fra rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 og (EØF) nr. 574/72 til europaparlaments og rådsforordning (EF) nr. 883/2004 og (EF) nr. 987/2009 og om anvendelse av beslutninger og rekommandasjoner fra Den administrative kommisjon for koordinering av trygdeordninger (EUT C 106 av 24.4.2010, s. 13-).

  • – Beslutning nr. H2 av 12. juni 2009 om forretningsorden for og sammensetning av Den tekniske komité for databehandling under Den administrative kommisjon for koordinering av trygdeordninger (EUT C 106 av 24.4.2010, s. 17).

  • – Avgjerd nr. H3 av 15. oktober 2009 om datoen som det skal takast omsyn til ved fastsetjing av vekslingskursane som er nemnde i artikkel 90 i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 987/2009 (EUT C 106 av 24.4.2010, s. 56).

  • – Avgjerd nr. H4 av 22. desember 2009 om samansetnaden av og arbeidsmetodane til revisjonsutvalet til Den administrative kommisjonen for koordinering av trygdeordningar (EUT C 107 av 27.4.2010, s. 3).

  • – Avgjerd nr. H5 av 18. mars 2010 om samarbeid om tiltak for å hindre svik og feil innanfor ramma av rådsforordning (EF) nr. 883/2004 og europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 987/2009 om koordinering av trygdeordningar (EUT C 149 av 8.4.2010, s. 5).

  • – Avgjerd nr. H6 av 16. desember 2010 om bruk av visse prinsipp for samanlegging av tid i medhald av artikkel 6 i forordning (EF) nr. 883/2004 om koordinering av trygdeordninger (EUT C 45 av 12.2.2011, s. 5).

  • – Avgjerd nr. H7 av 25. juni 2015 om revisjon av avgjerd nr. H3 om datoen som det skal takast omsyn til ved fastsetjing av vekslingskursane som er nemnde i artikkel 90 i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 987/2009 (EUT C 52 av 11.2.2016, s. 13).

Pensjoner (P-serien):

  • – Beslutning nr. P1 av 12. juni 2009 om tolkningen av artikkel 50 nr. 4, artikkel 58 og artikkel 87 nr. 5 i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 883/2004 når det gjelder tildeling av uføre-, alders- og etterlattepensjon (EUT C 106 av 24.4.2010, s. 21).

  • – Rekommandasjon nr. P1 av 12. juni 2009 om Gottardo-dommen, der det er fastsatt at de fordeler som en medlemsstats egne borgere får i henhold til en bilateral trygdeavtale med en tredjestat, også må tildeles arbeidstakere som er borgere i andre medlemsstater (EUT C 106 av 24.4.2010, s. 47).

Innkreving (R-serien):

  • – Beslutning R1 av 20. juni 2013 om fortolkning av artikkel 85 i forordning (EF) nr. 987/2009 (EUT C 279 av 27.9.2013, s. 11).

Sykdom (S-serien):

  • – Beslutning nr. S1 av 12. juni 2009 om det europeiske helsetrygdkortet (EUT C 106 av 24.4.2010, s. 23).

  • – Beslutning nr. S2 av 12. juni 2009 om tekniske spesifikasjoner for det europeiske helsetrygdkortet (EUT C 106 av 24.4.2010, s. 26).

  • – Beslutning nr. S3 av 12. juni 2009 om definisjon av de ytelser som omfattes av artikkel 19 nr. 1 og artikkel 27 nr. 1 i europaparlaments og rådsforordning (EF) nr. 883/2004 og av artikkel 25 avsnitt A nr. 3 i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 987/2009 (EUT C 106 av 24.4.2010, s. 40).

  • – Avgjerd nr. S5 av 2. oktober 2009 om tolking av omgrepet «naturalytingar» slik det er definert i artikkel 1 bokstav va) i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 883/2004 ved sjukdom eller svangerskap og fødsel i medhald av artikkel 17, 19, 20 og 22, artikkel 24 nr. 1, artikkel 25 og 26, artikkel 27 nr. 1, 3, 4 og 5, artikkel 28 og 34 og artikkel 36 nr. 1 og 2 i forordning (EF) nr. 883/2004, og om utrekning av summar som skal refunderast i medhald av artikkel 62, 63 og 64 i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 987/2009 (EUT C 106 av 24.4.2010, s. 54).

  • – Avgjerd nr. S6 av 22. desember 2009 om registrering i bustadsstaten i medhald av artikkel 24 i forordning (EF) nr. 987/2009, og om utarbeiding av oversikter slik det er fastsett i artikkel 64 nr. 4 i forordning (EF) nr. 987/2009 (EUT C 107 av 27.4.2010, s. 6).

  • – Avgjerd nr. S8 av 15. juni 2011 om tildeling av protesar, større hjelpemiddel og andre omfattande naturalytingar slik det er fastsett i artikkel 33 i forordning (EF) nr. 883/2004 om koordinering av trygdeordninger (EUT C 262 av 06.9.2011, s. 6).

  • – Beslutning nr. S9 av 20. juni 2013 om framgangsmåter for refusjon med henblikk på gjennomføring av artikkel 35 og 41 i forordning (EF) nr. 883/2004 (EUT C 279 av 27.9.2013, s. 8).

  • - Beslutning nr. S10 av 19. desember 2013 om overgangen fra forordning (EØF) nr. 1408/71 og forordning (EØF) nr. 574/72 til forordning (EF) nr. 883/2004 og forordning (EF) nr. 987/2009, og om anvendelsen av framgangsmåter for refusjon (EUT C 152 av 20.5.2014, s. 16).

  • – Rekommandasjon nr. S1 av 15. mars 2012 om de finansielle sidene ved donasjon over landegrensene av organer fra levende donorer (EUT C 240 av 10.8.2012, s. 3).

Arbeidsløshet (U-serien):

  • – Beslutning nr. U1 av 12. juni 2009 om artikkel 54 nr. 3 i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 987/2009 med hensyn til familietillegg til ytelser ved arbeidsløshet (EUT C 106 av 24.4.2010, s. 42).

  • – Beslutning nr. U2 av 12. juni 2009 om virkeområdet for artikkel 65 nr. 2 i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 883/2004 med hensyn til rett til ytelser ved arbeidsløshet for helt arbeidsløse personer som ikke er grensearbeidere, og som da de sist utførte lønnet arbeid eller drev selvstendig virksomhet var bosatt på territoriet til en annen medlemsstat enn den kompetente medlemsstat (EUT C 106 av 24.4.2010, s. 43).

  • – Beslutning nr. U3 av 12. juni 2009 om virkeområdet for begrepet «delvis arbeidsløshet» når det gjelder arbeidsløse omhandlet i artikkel 65 nr. 1 i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 883/2004 (EUT C 106 av 24.4.2010, s. 45).

  • – Beslutning nr. U4 av 13. desember 2011 om framgangsmåter for refusjon i henhold til artikkel 65 nr. 6 og 7 i forordning (EF) nr. 883/2004 og artikkel 70 i forordning (EF) nr. 987/2009 (EUT C 57 av 25.2.2012, s. 4).

  • – Rekommandasjon nr. U1 av 12. juni 2009 om den lovgivning som får anvendelse på arbeidsløse som utfører inntektsgivende deltidsarbeid i en annen medlemsstat enn bostedsstaten (EUT C 106 av 24.4.2010, s. 49).

  • – Rekommandasjon nr. U2 av 12. juni 2009 om anvendelse av artikkel 64 nr. 1 bokstav a) i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 883/2004 på arbeidsløse som følger med sin ektefelle eller partner som utfører inntektsgivende arbeid i en annen medlemsstat enn den kompetente stat (EUT C 106 av 24.4.2010, s. 51).

Del II

Rettsakter som er nevnt

Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 883/2004 av 29. april 2004 om koordinering av trygdeordninger

EUT L 166 av 30.4.2004, s. 1.

, endret ved

  • – europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 988/2009 av 16. september 2009

    EUT L 284 av 30.10.2009, s. 43.

    ,

  • – kommisjonsforordning (EU) nr. 1244/2010 av 9. desember 2010

    EUT L 338 av 22.12.2010, s. 35.

    ,

  • – europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 465/2012 av 22. mai 2012

    EUT L 149 av 8.6.2012, s. 4.

    ,

  • – kommisjonsforordning (EU) nr. 1224/2012 av 18. desember 2012

    EUT L 349 av 19.12.2012, s. 45.

    ,

  • – rådsforordning (EU) nr. 517/2013 av 13. mai 2013

    EUT L 158 av 10.6.2013, s. 1.

    ,

  • – kommisjonsforordning (EU) nr. 1372/2013 av 19. desember 2013

    EUT L 346 av 20.12.2013, s. 27.

    , endret ved kommisjonsforordning (EU) nr. 1368/2014 av 17. desember 2014

    EUT L 366 av 20.12.2014, s. 15.

    ,

  • – kommisjonsforordning (EU) 2017/492 av 21. mars 2017

    EUT L 76 av 22.3.2017, s. 13.

    .

Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 987/2009 av 16. september 2009 om fastsettelse av nærmere regler for gjennomføring av forordning (EF) nr. 883/2004 om koordinering av trygdeordninger

EUT L 284 av 30.10.2009, s. 1.

, endret ved

  • – kommisjonsforordning (EU) nr. 1244/2010 av 9. desember 2010

    EUT L 338 av 22.12.2010, s. 35.

    ,

  • – europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 465/2012 av 22. mai 2012

    EUT L 149 av 8.6.2012, s. 4.

    ,

  • – kommisjonsforordning (EU) nr. 1224/2012 av 18. desember 2012

    EUT L 349 av 19.12.2012, s. 45.

    ,

  • – kommisjonsforordning (EU) nr. 1372/2013 av 19. desember 2013

    EUT L 346 av 20.12.2013, s. 27.

    ,

  • – kommisjonsforordning (EU) nr. 1368/2014 av 17. desember 2014

    EUT L 366 av 20.12.2014, s. 15.

    ,

  • – kommisjonsforordning (EU) 2017/492 av 21. mars 2017

    EUT L 76 av 22.3.2017, s. 13.

    .

Del III

Tilpasninger i forordning (EF) nr. 883/2004 og forordning (EF) nr. 987/2009

Bestemmelsene i forordning (EF) nr. 883/2004 skal for formålene i denne avtalen tilpasses som følger:

  • a) I vedlegg III skal følgende tilføyes:

    «DET FORENTE KONGERIKE».

  • b) I vedlegg VI skal følgende tilføyes:

    «DET FORENTE KONGERIKE

    Sysselsettingsbidrag og støttebidrag (Employment and Support Allowance – ESA)

    • a) For ytelser som er innvilget før 1. april 2016, er ESA en kontantytelse ved sykdom de første 91 dagene (vurderingsfasen). Fra den 92. dagen (hovedfasen) gjøres ESA om til en ytelse ved uførhet.

    • b) For ytelser som er innvilget 1. april 2016 eller senere, er ESA en kontantytelse ved sykdom de første 365 dagene (vurderingsfasen). Fra den 366. dagen gjøres ESA (støttegruppen) om til en ytelse ved uførhet.

    Storbritannias lovgivning: Del 1 av lov om velferdsreform av 2007.

    Nord-Irlands lovgivning: Del 1 av lov om velferdsreform (Nord-Irland) av 2007.»

  • c) I del 1 i vedlegg VIII skal følgende tilføyes:

    «DET FORENTE KONGERIKE

    Alle søknader om alderspensjon, statspensjon i henhold til del 1 i pensjonsloven av 2014, enkepensjon og ytelser ved dødsfall, unntatt der følgende er tilfellet i løpet av et skatteår som begynner 6. april 1975 eller senere:

    • i) Den berørte parten hadde tilbakelagt trygdetid, tid med lønnet arbeid eller botid i henhold til lovgivningen i Det forente kongerike og en annen medlemsstat; og ett (eller flere) av skatteårene ikke ble ansett som et kvalifiserende år i henhold til Det forente kongerikes lovgivning.

    • ii) Det vil bli tatt hensyn til trygdetid tilbakelagt etter gjeldende lovgivning i Det forente kongerike før 5. juli 1948 ved anvendelse av forordningens artikkel 52 nr. 1 bokstav b) ved å anvende trygdetid, tid med lønnet arbeid eller botid etter en annen medlemsstats lovgivning.

    Alle søknader om tilleggspensjon i henhold til lov om trygdeavgifter og -tilskudd av 1992, avsnitt 44, og lov om trygdeavgifter og -tilskudd (Nord-Irland) av 1992, avsnitt 44.»

  • d) I del 2 i vedlegg VIII skal følgende tilføyes:

    «DET FORENTE KONGERIKE

    Gradert alderspensjon utbetalt i henhold til lov om nasjonal forsikring av 1965, avsnitt 36 og 37, og lov om nasjonal forsikring (Nord-Irland) av 1966, avsnitt 35 og 36.»

  • e) I vedlegg X skal følgende tilføyes:

    «DET FORENTE KONGERIKE

    • a) Statlig pensjonstillegg (lov om statlig pensjonstillegg av 2002 og lov om statlig pensjonstillegg (Nord-Irland) av 2002).

    • b) Inntektsbasert støtte til arbeidssøkere (lov om arbeidssøkere av 1995 og forordning om arbeidssøkere (Nord-Irland) av 1995).

    • d) Stønad til livsopphold for uføre, transportstøtte (lov om trygdeavgifter og -ytelser av 1992, og lov om trygdeavgifter og -ytelser (Nord-Irland) av 1992).

    • e) Inntektsbasert sysselsettingsbidrag og støttebidrag (lov om velferdsreform av 2007 og lov om velferdsreform (Nord-Irland) av 2007).».

  • f) I vedlegg XI skal følgende tilføyes:

    «DET FORENTE KONGERIKE

    • 1. Når en person i henhold til Det forente kongerikes lovgivning kan ha rett til pensjon ved arbeidsopphør dersom

      • a) en tidligere ektefelles avgifter medregnes som om de var personens egne avgifter, eller

      • b) de relevante avgiftsvilkårene oppfylles av personens ektefelle eller tidligere ektefelle, i begge tilfeller forutsatt at ektefellen eller den tidligere ektefellen er eller har vært arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende og har vært underlagt to eller flere medlemsstaters lovgivning, får bestemmelsene i avdeling III kapittel 5 i denne forordning anvendelse ved fastsettelse av rett til pensjon i henhold til Det forente kongerikes lovgivning. I dette tilfellet skal henvisningene i nevnte kapittel 5 til «trygdetid» forstås som henvisninger til trygdetid tilbakelagt av

        • i) en ektefelle eller en tidligere ektefelle, når et krav er fremmet av

          • – en gift kvinne eller

          • – en person hvis ekteskap har opphørt på en annen måte enn ved ektefellens død, eller

        • ii) en tidligere ektefelle, når et krav er fremmet av

          • – en enkemann som umiddelbart før oppnådd pensjonsalder ikke har rett til tilskudd til etterlatt ektefelle med barn, eller

          • – en enke som umiddelbart før oppnådd pensjonsalder ikke har rett til bidrag for enker med barn, tilskudd til etterlatt ektefelle med barn eller etterlattepensjon, og som bare har krav på en aldersrelatert etterlattepensjon beregnet i henhold til artikkel 52 nr. 1 bokstav b) i denne forordning, og i den forbindelse forstås «aldersrelatert etterlattepensjon» som en etterlattepensjon som utbetales proporsjonalt redusert i samsvar med avsnitt 39 nr. 4 i loven om trygdeavgifter og -tilskudd (Social Security Contributions and Benefits Act 1992).

    • 2. Ved anvendelse av artikkel 6 i denne forordning på bestemmelsene om rett til hjelpestønad, pleiestønad og stønad til livsopphold for uføre, skal et tidsrom som arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende eller med botid tilbakelagt i en annen medlemsstat enn Det forente kongerike medregnes i den utstrekning det er nødvendig for å oppfylle kravene til oppholdstid i Det forente kongerike, før det tidspunktet da retten til den aktuelle ytelsen oppstod.

    • 3. Ved anvendelse av artikkel 7 i denne forordning skal enhver som i henhold til Det forente kongerikes lovgivning har rett til kontantytelser ved uførhet eller alderdom eller til etterlatte, pensjoner i forbindelse med yrkesskade eller yrkessykdom og gravferdshjelp, og som oppholder seg på en annen medlemsstats territorium, under dette oppholdet anses som bosatt på den andre medlemsstatens territorium.

    • 4. Når artikkel 46 i denne forordning får anvendelse, skal Det forente kongerike, dersom den berørte personen blir arbeidsudyktig med påfølgende uførhet mens han/hun er underlagt en annen medlemsstats lovgivning, ved anvendelse av avsnitt 30A nr. 5 i lov om trygdeavgifter og -tilskudd av 1992 medregne alle tidsrom der han/hun i forbindelse med arbeidsudyktigheten har mottatt

      • i) kontantytelser ved sykdom eller eventuelt lønn, eller

      • ii) ytelser i henhold til kapittel 4 og 5 i avdeling III i denne forordning tildelt i forbindelse med uførheten som etterfulgte arbeidsudyktigheten, i henhold til den andre medlemsstats lovgivning, som om de var tid med kortvarig ytelse ved arbeidsudyktighet utbetalt i samsvar med avsnitt 30A nr. 1–4 i lov om trygdeavgifter og -tilskudd av 1992.

        Ved anvendelse av denne bestemmelse skal det tas hensyn bare til tidsrom der personen ville vært arbeidsudyktig i henhold til Det forente kongerikes lovgivning.

    • 5. 1) Med sikte på beregning av en inntektsfaktor for å fastsette retten til ytelser i henhold til Det forente kongerikes lovgivning skal den berørte personen for hver uke med virksomhet som arbeidstaker i henhold til en annen medlemsstats lovgivning, i det relevante inntektsskatteåret i henhold til Det forente kongerikes lovgivning, anses å ha betalt avgifter som arbeidstaker eller å ha hatt inntekter som det er betalt avgifter av, på grunnlag av inntekter som tilsvarer to tredeler av den øvre inntektsgrensen for dette året.

      2) Ved anvendelse av artikkel 52 nr. 1 bokstav b) ii) i denne forordning gjelder følgende:

      • a) Når en arbeidstaker i et inntektsskatteår som begynner 6. april 1975 eller senere, utelukkende har tilbakelagt trygdetid, tid med lønnet arbeid eller botid i en annen medlemsstat enn Det forente kongerike, og anvendelse av nr. 5. 1) ovenfor medfører at dette året anses som et kvalifiserende år i henhold til Det forente kongerikes lovgivning ved anvendelse av artikkel 52 nr. 1 bokstav b) i) i denne forordning, skal vedkommende anses å ha vært trygdet i 52 uker i dette året i den andre medlemsstaten.

      • b) Dersom et inntektsskatteår som begynner 6. april 1975 eller senere, ikke anses som et kvalifiserende år i henhold til Det forente kongerikes lovgivning ved anvendelse av artikkel 52 nr. 1 bokstav b) i) i denne forordning, skal ingen trygdetid, tid med lønnet arbeid eller botid tilbakelagt i dette året medregnes.

      3) Når en inntektsfaktor skal omregnes til trygdetid, skal inntektsfaktoren som er oppnådd i det relevante inntektsskatteåret i henhold til Det forente kongerikes lovgivning, divideres med dette årets nedre inntektsgrense. Resultatet skal uttrykkes som et heltall uten desimaler. Tallet som beregnes på denne måten, skal anses å tilsvare antall trygdeuker tilbakelagt i henhold til Det forente kongerikes lovgivning i løpet av dette året, forutsatt at dette tallet ikke overstiger antall uker som personen var omfattet av nevnte lovgivning i det året.»

      Bestemmelsene i forordning (EF) nr. 987/2009 skal for formålene i denne avtalen tilpasses som følger:

  • a) I vedlegg 1 skal følgende tilføyes:

    «DET FORENTE KONGERIKE–NORGE

  • a) Brevveksling av 20. mars 1997 og 3. april 1997 om artikkel 36 nr. 3 og artikkel 63 nr. 3 i forordning (EØF) nr. 1408/71 (refusjon eller avkall på refusjon av utgifter til naturalytelser) og artikkel 105 i forordning (EØF) nr. 574/72 (avkall på refusjon av utgifter til administrative kontroller og medisinske undersøkelser).»

  • b) I vedlegg 3 skal følgende tilføyes:

    «DET FORENTE KONGERIKE».

Vedlegg II

Bestemmelser i EØS-avtalen nevnt i artikkel 39 nr. 4

  • 1. Rådsdirektiv 64/432/EØF av 26. juni 1964 om dyrehelseproblemer ved handel med storfe og svin innenfor Fellesskapet

    EFT 121 av 29.7.1964, s. 1977, del av EØS-avtalen på signeringstidspunktet (EFT L 1 av 3.1.1994, s. 3).

    .

  • 2. Rådsdirektiv 91/68/EØF av 28. januar 1991 om krav til dyrehelse ved handel med sau og geit innenfor Fellesskapet

    EFT L 46 av 19.2.1991, s. 19, del av EØS-avtalen på signeringstidspunktet (EFT L 1 av 3.1.1994, s. 3).

    .

  • 3. Kapittel II i rådsdirektiv 2009/156/EF av 30. november 2009 om krav til dyrehelse ved forflytning av dyr av hestefamilien og import av slike dyr fra tredjestater

    EUT L 192 av 23.7.2010, s. 1, innlemmet i EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning nr. 60/2011 av 1. juli 2011 (EUT L 262 av 6.10.2011, s. 7).

    .

  • 4. Kapittel II i rådsdirektiv 2009/158/EF om krav til dyrehelse for handel innenfor Fellesskapet med og import fra tredjestater av fjærfe og rugeegg

    EUT L 343 av 22.12.2009, s. 74, innlemmet i EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning nr. 74/2012 av 30. april 2012 (EUT L 248 av 13.9.2012, s. 1.).

    .

  • 5. Kapittel II i rådsdirektiv 92/65/EØF av 13. juli 1992 om fastsettelse av krav til dyrehelse ved handel innenfor Fellesskapet med dyr, sæd, egg og embryoer som ikke omfattes av kravene til dyrehelse fastsatt i de særlige fellesskapsregler oppført i vedlegg A del I til direktiv 90/425/EØF

    EUT L 268 av 14.9.1992, s. 54, innlemmet i EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning nr. 7/1994 av 21. mars 1994 (EUT L 160 av 28.6.1994, s. 1).

    .

  • 6. Kapittel II i rådsdirektiv 89/556/EØF av 25. september 1989 om krav til dyrehelse ved handel med embryoer fra storfe innenfor Fellesskapet og innførsel av slike embryoer fra tredjestater

    EFT L 302 av 19.10.1989, s. 1, del av EØS-avtalen på signeringstidspunktet (EFT L 1 av 3.1.1994, s. 3).

    .

  • 7. Kapittel II i rådsdirektiv 88/407/EØF av 14. juni 1988 om fastsettelse av krav til dyrehelse ved handel med dypfryst sæd fra storfe innenfor Fellesskapet og innførsel av slik sæd

    EFT L 194 av 22.7.1991, s. 10, del av EØS-avtalen på signeringstidspunktet (EFT L 1 av 3.1.1994, s. 3).

    .

  • 8. Kapittel II i rådsdirektiv 90/429/EØF av 26. juni 1990 om fastsettelse av krav til dyrehelse ved handel med rånesæd innenfor Fellesskapet og innførsel av rånesæd

    EFT L 224 av 18.8.1990, s. 62, del av EØS-avtalen på signeringstidspunktet (EFT L 1 av 3.1.1994, s. 3).

    .

  • 9. Kapittel III i rådsdirektiv 2006/88/EF av 24. oktober 2006 om helse- og hygienekrav til akvakulturdyr og -produkter og om forebygging og bekjempelse av visse sykdommer hos vanndyr

    EUT L 328 av 24.11.2006, s. 14, innlemmet i EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning nr. 99/2007 av 28. september 2007 (EUT L 047 av 21.2.2008, s. 10).

    .

  • 10. Kapittel II i europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 576/2013 av 12. juni 2013 om ikke-kommersiell forflytning av kjæledyr og om oppheving av forordning (EF) nr. 998/2003

    EUT L 178 av 28.6.2013, s. 1, innlemmet i EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning nr. 66/2016 av 29. april 2016 (EUT L 300 av 16.11.2017, s. 1).

2 Draft decision of the EEA Joint Committee implementing an Agreement between the EU and the EEA EFTA States about social security coordination for United Kingdom nationals

THE EEA JOINT COMMITTEE,

Having regard to the Agreement on the European Economic Area (“the EEA Agreement”), and in particular Article 98 thereof,

Whereas:

HAS ADOPTED THIS DECISION:

Article 1

The following Chapter is inserted after Chapter II of Annex VI to the EEA Agreement:

‘III. Decision no […] of the EEA joint committee regarding United Kingdom nationals

Article 1

Definitions and references

Article 2

Persons covered

Article 3

Social security coordination rules

Article 4

Special situations covered

Article 5

Reimbursement, recovery and offsetting

The provisions of Regulations (EC) No 883/2004 and (EC) No 987/2009 on reimbursement, recovery and offsetting shall continue to apply in relation to events, in so far as they relate to persons not covered by Article 2, that:

Article 6

Development of law and adaptations

Article 2

This Decision shall enter into force on XX, or on the day following the last notification to the EEA Joint Committee under Article 103(1) of the EEA Agreement, whichever is the later. It shall apply from the end of the transition period.

Article 3

This Decision shall be published in the EEA Section of, and in the EEA Supplement to, the Official Journal of the European Union.

Done at Brussels, […].

For the EEA Joint Committee

The President

The Secretaries to the EEA Joint Committee

……………………

………………………………

Utkast til EØS-komitébeslutning om innlemmelse av avtale mellom EU og EØS/EFTA-statene om trygdekoordinering for britiske statsborgere

EØS-KOMITEEN HAR –

under henvisning til avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde, heretter kalt EØS-avtalen, særlig artikkel 98,

og ut fra følgende betraktninger:

  • (1) I artikkel 33 i avtalen om Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irlands uttreden fra Den europeiske union og Det europeiske atomenergifellesskap («utmeldingsavtalen»)

    EUT L 29 av 31.1.2020, s. 7.

    er det fastsatt at avdeling III i del 2 av utmeldingsavtalen skal gjelde for borgere av Island, Fyrstedømmet Liechtenstein, Kongeriket Norge og Det sveitsiske edsforbund, forutsatt at disse landene har inngått tilsvarende avtaler med Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland som gjelder for unionsborgere, samt med Den europeiske union som gjelder for borgere av Det forente kongerike.

  • (2) I artikkel 32 i avtalen om ordninger mellom Island, Fyrstedømmet Liechtenstein, Kongeriket Norge og Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland som følge av Det forente kongerikes uttreden fra Den europeiske union, EØS-avtalen og andre avtaler som gjelder mellom Det forente kongerike og EØS/EFTA-statene i kraft av Det forente kongerikes medlemskap i Den europeiske union («separasjonsavtalen»)

    Undertegnet i London 28. januar 2020.

    er det fastsatt at bestemmelsene i avdeling III i del 2 av separasjonsavtalen skal gjelde for unionsborgere, forutsatt at Unionen har inngått og anvender tilsvarende avtaler med Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland som får anvendelse for EØS/EFTA-borgere, samt med EØS/EFTA-statene som får anvendelse for borgere av Det forente kongerike.

  • (3) Det er nødvendig å fastsette gjensidig vern av trygderettigheter for borgere av Det forente kongerike og deres familiemedlemmer og etterlatte som ved utløpet av overgangsperioden befinner seg eller har befunnet seg i en grensekryssende situasjon som samtidig involverer en eller flere av partene i avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde og Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland.

  • (4) EØS-avtalens vedlegg VI bør derfor endres –

TRUFFET DENNE BESLUTNING:

Artikkel 1

Følgende kapittel innsettes etter kapittel II i vedlegg VI til EØS-avtalen:

«III. EØS-komiteens beslutning nr. […] om borgere av det forente kongerike

Artikkel 1

Definisjoner og henvisninger

  • 1. I dette kapittel gjelder følgende definisjoner:

    • a) Med «utmeldingsavtale» menes avtalen om Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irlands uttreden fra Den europeiske union og Det europeiske atomenergifellesskap

      EUT L 29 av 31.1.2020, s. 7.

      .

    • b) Med «separasjonsavtale» menes avtalen om ordninger mellom Island, Fyrstedømmet Liechtenstein, Kongeriket Norge og Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland som følge av Det forente kongerikes uttreden fra Den europeiske union, EØS-avtalen og andre avtaler som gjelder mellom Det forente kongerike og EØS/EFTA-statene i kraft av Det forente kongerikes medlemskap i Den europeiske union

      Undertegnet i London 28. januar 2020.

      .

    • c) Med «omfattede stater» menes de statene som er parter i avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde.

    • d) Med «overgangsperiode» menes overgangsperioden nevnt i artikkel 126 i utmeldingsavtalen.

    • e) Definisjonene i artikkel 1 i forordning (EF) nr. 883/2004

      Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 883/2004 av 29. april 2004 om koordinering av trygdeordninger (EUT L 166 av 30.4.2004, s. 1).

      og artikkel 1 i forordning (EF) nr. 987/2009

      Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 987/2009 av 16. september 2009 om fastsettelse av nærmere regler for gjennomføring av forordning (EF) nr. 883/2004 om koordinering av trygdeordninger (EUT L 284 av 30.10.2009, s. 1).

      .

  • 2. I dette kapittel skal alle henvisninger til medlemsstatene og medlemsstatenes kompetente myndigheter i bestemmelser i unionsretten som får anvendelse i henhold til dette kapittel, forstås å omfatte Det forente kongerike og dets kompetente myndigheter.

Artikkel 2

Personer som omfattes

  • 1. Dette kapittel får anvendelse for følgende personer:

    • a) Borgere av Det forente kongerike som er underlagt lovgivningen i en av de omfattede statene ved utløpet av overgangsperioden, samt deres familiemedlemmer og etterlatte.

    • b) Borgere av Det forente kongerike som er bosatt i en av de omfattede statene og er underlagt lovgivningen i Det forente kongerike ved utløpet av overgangsperioden, samt deres familiemedlemmer og etterlatte.

    • c) Personer som ikke omfattes av bokstav a) eller b), men som utøver aktivitet som arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende i en eller flere av de omfattede statene ved utløpet av overgangsperioden, og som på grunnlag av avdeling II i forordning (EF) nr. 883/2004 er underlagt lovgivningen i Det forente kongerike, samt deres familiemedlemmer og etterlatte.

    • d) Statsløse og flyktninger som er bosatt i en av de omfattede statene eller i Det forente kongerike, og som befinner seg i en av situasjonene nevnt i bokstav a) til c), samt deres familiemedlemmer og etterlatte.

  • 2. Personene nevnt i nr. 1 skal være omfattet så lenge de uten avbrudd fortsetter å befinne seg i en av situasjonene omtalt i nevnte nummer som samtidig involverer både en av de omfattede statene og Det forente kongerike.

  • 3. Dette kapittel får også anvendelse for borgere av Det forente kongerike som ikke befinner seg, eller ikke lenger befinner seg, i en av situasjonene omtalt i nr. 1 i denne artikkel, men som omfattes av artikkel 10 i utmeldingsavtalen eller artikkel 9 i separasjonsavtalen, samt deres familiemedlemmer og etterlatte.

  • 4. Personene nevnt i nr. 3 skal være omfattet så lenge de fortsatt har rett til å bo i en av de omfattede statene i henhold til artikkel 13 i utmeldingsavtalen eller artikkel 12 i separasjonsavtalen, eller rett til å arbeide i arbeidsstaten i henhold til artikkel 24 eller 25 i utmeldingsavtalen eller artikkel 23 og 24 i separasjonsavtalen.

  • 5. Når det i denne artikkel vises til familiemedlemmer og etterlatte, skal disse personene være omfattet av dette kapittel bare i den utstrekning de har rettigheter og plikter i egenskap av familiemedlemmer og etterlatte i henhold til forordning (EF) nr. 883/2004.

Artikkel 3

Regler om koordinering av trygdeordninger

  • 1. Reglene og målene fastsatt i artikkel 29 i EØS-avtalen og i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 883/2004 og (EF) nr. 987/2009 får anvendelse for personer som omfattes av dette kapittel.

  • 2. Unionen skal ta tilbørlig hensyn til de beslutningene og rekommandasjonene fra Den administrative kommisjon for koordinering av trygdeordninger knyttet til Europakommisjonen, nedsatt i henhold til forordning (EF) nr. 883/2004 («Den administrative kommisjon»), som er oppført i del I i vedlegg I til utmeldingsavtalen. EFTA-statene skal ta tilbørlig hensyn til de beslutningene fra Den administrative kommisjon og ta i betraktning de rekommandasjonene fra Den administrative kommisjon som er oppført i del I i vedlegg I til separasjonsavtalen.

Artikkel 4

Særlige situasjoner som omfattes

  • 1. Følgende bestemmelser får anvendelse i følgende situasjoner i den utstrekning som er fastsatt i denne artikkel, i den grad de gjelder personer som ikke omfattes, eller ikke lenger omfattes, av artikkel 2:

    • a) Borgere av Det forente kongerike samt statsløse og flyktninger som er bosatt i Det forente kongerike, og som har vært underlagt lovgivningen i en av de omfattede statene før utløpet av overgangsperioden, samt deres familiemedlemmer og etterlatte skal være omfattet av dette kapittel med hensyn til sammenlegging av trygdetid, tid med lønnet arbeid, tid med selvstendig virksomhet eller botid, herunder rettigheter og plikter som følger av slik tid i samsvar med forordning (EF) nr. 883/2004.

      Ved sammenlegging av tid skal perioder både før og etter utløpet av overgangsperioden tas i betraktning i samsvar med forordning (EF) nr. 883/2004.

    • b) Bestemmelsene fastsatt i artikkel 20 og 27 i forordning (EF) nr. 883/2004 får fortsatt anvendelse for borgere av Det forente kongerike og for statsløse og flyktninger bosatt i Det forente kongerike som før utløpet av overgangsperioden hadde anmodet om tillatelse til å gjennomføre planlagt helsebehandling i henhold til forordning (EF) nr. 883/2004, fram til behandlingen avsluttes. De tilsvarende framgangsmåtene for refusjon får også anvendelse selv etter at behandlingen er avsluttet. Disse personene og deres ledsagere skal ha rett til innreise til og utreise fra behandlingsstaten i samsvar med artikkel 14 i utmeldingsavtalen med de nødvendige endringer og artikkel 13 i separasjonsavtalen med de nødvendige endringer.

    • c) Bestemmelsene fastsatt i artikkel 19 og 27 i forordning (EF) nr. 883/2004 får fortsatt anvendelse for borgere av Det forente kongerike og for statsløse og flyktninger bosatt i Det forente kongerike som omfattes av forordning (EF) nr. 883/2004, og som ved utløpet av overgangsperioden oppholder seg i en av de omfattede statene eller i Det forente kongerike, fram til oppholdet avsluttes. De tilsvarende framgangsmåtene for refusjon får også anvendelse selv etter at oppholdet eller behandlingen er avsluttet.

    • d) Reglene fastsatt i artikkel 67, 68 og 69 i forordning (EF) nr. 883/2004 får fortsatt anvendelse, så lenge vilkårene er oppfylt, på tilståelser av familieytelser som det foreligger en rett til ved utløpet av overgangsperioden for borgere av Det forente kongerike samt statsløse og flyktninger bosatt i Det forente kongerike som er underlagt lovgivningen i Det forente kongerike og har familiemedlemmer bosatt i en av de omfattede statene ved utløpet av overgangsperioden.

    • e) I situasjonene omhandlet i bokstav d) i dette nummer, for alle personer som har rettigheter som familiemedlemmer ved utløpet av overgangsperioden i henhold til forordning (EF) nr. 883/2004, for eksempel en avledet rettighet til naturalytelser ved sykdom, får nevnte forordning og de tilsvarende bestemmelsene i forordning (EF) nr. 987/2009 fortsatt anvendelse så lenge vilkårene fastsatt der er oppfylt.

  • 2. Bestemmelsene i avdeling III kapittel 1 i forordning (EF) nr. 883/2004 om ytelser ved sykdom får anvendelse for personer som mottar ytelser i henhold til nr. 1 bokstav a) i denne artikkel.

    Dette nummer får tilsvarende anvendelse med hensyn til familieytelser på grunnlag av artikkel 67, 68 og 69 i forordning (EF) nr. 883/2004.

Artikkel 5

Refusjon, innkreving og motregning

Bestemmelsene i forordning (EF) nr. 883/2004 og (EF) nr. 987/2009 om refusjon, innkreving og motregning får fortsatt anvendelse i forbindelse med hendelser, i den grad de gjelder personer som ikke omfattes av artikkel 2, som

  • a) inntraff før utløpet av overgangsperioden, eller

  • b) inntreffer etter utløpet av overgangsperioden og gjelder personer som var omfattet av artikkel 2 eller 4 da hendelsen inntraff.

Artikkel 6

Utvikling av lovgivning og tilpasninger

  • 1. Med forbehold for nr. 3 skal alle henvisninger i dette kapittel til forordning (EF) nr. 883/2004 og (EF) nr. 987/2009 eller bestemmelser i dem forstås som henvisninger til rettsaktene eller bestemmelsene slik disse er innlemmet i EØS-avtalen, herunder som endret eller erstattet, som gjeldende på den siste dagen i overgangsperioden.

  • 2. Dersom forordning (EF) nr. 883/2004 og (EF) nr. 987/2009 endres eller erstattes etter utløpet av overgangsperioden, skal henvisninger i dette kapittel til disse forordningene forstås som henvisninger til forordningene som endret eller erstattet, i samsvar med rettsaktene oppført i del II i vedlegg I til utmeldingsavtalen når det gjelder Unionen, og i del II i vedlegg I til separasjonsavtalen når det gjelder EFTA-statene.

  • 3. Forordning (EF) nr. 883/2004 og (EF) nr. 987/2009 skal for dette kapittels formål forstås å omfatte tilpasningene angitt i del III i vedlegg I til utmeldingsavtalen når det gjelder Unionen, og i del III i vedlegg I til separasjonsavtalen når det gjelder EFTA-statene.

  • 4. For dette kapittels formål får endringene og tilpasningene nevnt i nr. 2 og 3 anvendelse dagen etter at de tilsvarende endringene og tilpasningene av vedlegg I til utmeldingsavtalen eller av vedlegg I til separasjonsavtalen får anvendelse, avhengig av hva som inntreffer sist.»

Artikkel 2

Denne beslutning trer i kraft XX eller dagen etter at alle meddelelser etter EØS-avtalens artikkel 103 nr. 1 er inngitt, alt etter hva som inntreffer sist. Den får anvendelse fra utløpet av overgangsperioden.

Artikkel 3

Denne beslutning skal kunngjøres i EØS-avdelingen av og EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende.

Utferdiget i Brussel […]

For EØS-komiteen

Formann

EØS-komiteens sekretærer

……………………

………………………………