Prop. 155 LS

(2020–2021)
Proposisjon til Stortinget (forslag til lovvedtak og stortingsvedtak)

Endringer i verdipapirfondloven mv. (gjennomføring av EØS-rett, administrative sanksjoner og andre forvaltningstiltak) og samtykke til godkjenning av fire beslutninger i EØS-komiteen om innlemmelse i EØS-avtalen av forordninger om verdipapirfond og alternative investeringsfond

Tilråding fra Finansdepartementet 9. april 2021, godkjent i statsråd samme dag. (Regjeringen Solberg)

1 Proposisjonens hovedinnhold

1.1 Innledning

Finansdepartementet fremmer i denne proposisjonen forslag til endringer i lov om forvaltning av alternative investeringsfond (AIF-loven), lov om verdipapirfond (verdipapirfondloven) og lov om finansforetak (finansforetaksloven). I tillegg bes det om Stortingets samtykke til godkjenning av flere beslutninger i EØS-komiteen.

Formålet med lovproposisjonen er å gjennomføre flere EØS-relevante forordninger på verdipapirfondsområdet i norsk rett, samt å styrke Finanstilsynets sanksjons- og reaksjonsmuligheter ved overtredelser av verdipapirfondloven og AIF-loven.

Næringslivet er avhengig av et velfungerende kapitalmarked for å kunne finansiere lønnsomme prosjekter til priser som reflekterer relevant risiko. Investeringer formidlet gjennom kapitalmarkedet kan spille en betydelig rolle for finansieringen av bl.a. oppstartsbedrifter og omstilling i næringslivet. Gjennom forordning om venturekapitalfond (forordning (EU) nr. 345/2013 (EuVECA-forordningen)), forordning om fond for sosialt entreprenørskap (forordning (EU) nr. 346/2013 (EuSEF-forordningen)) og forordning for europeisk langsiktig investeringsfond (forordning (EU) 2015/760 (ELTIF-forordningen)), har EU utviklet rettslige rammeverk for grensekryssende investeringsinstrumenter med mål om å lette tilgang på kapital for bestemte typer av bedrifter. EuVECA-forordningen er innrettet for å fremme vekst og nyskaping i små og mellomstore bedrifter, mens EuSEF-forordningen skal øke fremveksten av foretak med et sosialt formål. ELTIF-forordningen er innrettet mot fond som investerer i prosjekter av en mer langsiktig karakter, som infrastruktur og forskning og utvikling. Gjennom forordningene stilles det krav til hvilke investeringer fond kan gjøre for å kunne kalle seg henholdsvis et EuVECA-fond, EuSEF eller ELTIF. Etter forordningene har forvalterne rett til å markedsføre fond som oppfyller kravene i forordningene grensekryssende i EØS-området etter en notifikasjonsordning. Notifikasjonsordningen er en forenkling sammenlignet med dagens regler om grensekryssende distribusjon av fond.

I tillegg til disse tre forordningene har EU vedtatt en forordning om pengemarkedsfond (forordning (EU) 2017/1131 (pengemarkedsfondsforordningen)). Pengemarkedsfond er en type rentefond som investerer i rentepapirer med kort løpetid, og som har som strategi å tilby avkastning på linje med pengemarkedet. Dette er en viktig kilde til kortsiktig finansiering for finansforetak, bedrifter og myndigheter. På etterspørselssiden fungerer pengemarkedsfond som et verktøy for kortsiktig plassering av overskuddslikviditet og representerer et alternativ til ordinære bankinnskudd. Pengemarkedsfondsforordningen skal bidra til stabilitet i finansmarkedene i EU gjennom å forebygge fremtidig systemisk risiko og styrke investorvernet ved å gjøre pengemarkedsfondene mer robuste mot større innløsningskrav i krisetider. Pengemarkedsfond kan etableres som alternative investeringsfond eller som UCITS-fond. UCITS (Undertakings for Collective Investments In Transfereble Securities) er en type verdipapirfond som tilfredsstiller felles europeiske regler, og som har omfattende krav til blant annet risikospredning, hva fondet kan investere i og hyppig adgang for andelseierne til å innløse andelene.

Departementet fremmer i proposisjonen også forslag til nye regler om Finanstilsynets virkemidler ved overtredelser av verdipapirfondloven og AIF-loven. Mer effektive virkemidler kan styrke etterlevelsen av regelverket og dermed også øke tilliten til verdipapirfondsmarkedet generelt. Endringene er i tråd med utviklingen i EØS-retten og med annet regelverk på finansmarkedsområdet.

Lovforslaget inneholder også en hjemmel for Finanstilsynet til å innhente eller be om fremleggelse av politiattest i forbindelse med kontroll av egnethets- og vandelskrav.

I proposisjonen bes det også om samtykke til godkjenning av fire beslutninger i EØS-komiteen. EØS-komiteen vedtok å innlemme EuVECA- og EuSEF-forordningene 23. mars 2018, ELTIF-forordningen og pengemarkedsfondsforordningen 7. februar 2020 og endringsforordningen til EuVECA- og EuSEF-forordningene 11. desember 2020. Gjennomføringen av forordningene forutsatte lovendring på tidspunktet for EØS-komiteens beslutninger. Norge deltok i beslutningene i EØS-komiteen med forbehold om Stortingets samtykke, jf. Grunnloven § 26 andre ledd. Det bes på denne bakgrunn om Stortingets samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutninger om innlemmelse av forordningene.

1.2 Hovedtrekk i lovforslaget

I kapittel 1 redegjøres det for proposisjonens hovedinnhold. I kapittel 2 gjennomgås bakgrunnen for lovforslaget.

I kapittel 3 om gjennomføring av EuVECA- og EuSEF-forordningene med endringsforordning redegjøres det for innholdet i de tre forordningene og departementets vurdering av hvordan de bør tas inn i norsk rett. EuVECA-forordningen inneholder regler om europeiske venturekapitalfond. Fondene kan ta i bruk betegnelsen «EuVECA» om de oppfyller kravene i forordningen. Formålet med forordningen er å øke kapitaltilgangen for små- og mellomstore bedrifter, og fondene må investere i slike for å ta bruk EuVECA-betegnelsen. EuVECA-fond skal kunne markedsføres i hele EØS, og investorer skal kunne være sikre på at fond som bruker denne betegnelsen oppfyller EuVECA-forordningens krav. Dette skal bidra til økte investeringer i små- og mellomstore bedrifter over landegrensene i EØS.

EuSEF-forordningen skal på tilsvarende måte bidra til kapital til virksomheter som skaper målbare og positive sosiale virkninger. Dette er virksomheter som leverer tjenester eller varer som gir et positivt sosialt utbytte, eller som benytter en metode for å produsere varer eller tjenester som realiserer det sosiale formålet til foretaket. Fond som investerer i samfunnsnyttige formål i tråd med forordningen, kan ta i bruk betegnelsen EuSEF. Europeiske sosiale entreprenørskapsfond skal kunne markedsføres i hele EØS, og investorer skal kunne være sikre på at fond som bruker denne betegnelsen, oppfyller EuSEF-forordningens krav. Dette skal bidra til økte investeringer i slike virksomheter over landegrensene i EØS.

EØS-forpliktelser som tilsvarer forordninger, gjennomføres i norsk rett ved inkorporasjon. Forordningene foreslås derfor gjennomført etter sin ordlyd, slik de lyder med de tilpasninger som følger av EØS-komiteens beslutning. Departementet foreslår at forordningene gjennomføres i AIF-loven. Departementet foreslår videre en endring i finansforetaksloven, slik at det blir klart at finansforetaksloven ikke er til hinder for at venturekapitalfond og fond for sosialt entreprenørskap kan yte lån i tråd med kravene i forordningene. Departementet foreslår også en forskriftshjemmel slik at nivå 2-forordninger til EuVECA-forordningen og EuSEF-forordningen og mindre endringer i forordningene kan gjennomføres som forskrift i norsk rett.

I kapittel 4 om gjennomføring av ELTIF-forordningen redegjøres det for innholdet i forordningen og departementets vurdering av hvordan den bør tas inn i norsk rett.

Europeiske langsiktige investeringsfond vil også utgjøre en underkategori av alternative investeringsfond. Forvaltere som har konsesjon til å forvalte alternative investeringsfond etter reglene som gjennomfører AIFM-direktivet, kan etter ELTIF-forordningen søke tilsynsmyndigheten om en særskilt tillatelse til å forvalte et europeisk langsiktig investeringsfond.

ELTIF-er yter langsiktig finansiering til ulike infrastrukturprosjekter, unoterte selskaper eller børsnoterte små og mellomstore bedrifter (SMB-er) som utsteder egenkapital- eller gjeldsinstrumenter.

Forordningen inneholder nærmere krav til ELTIF-ene, herunder hvilke virksomheter og eiendeler fondene kan investere i samt hvilke investeringsteknikker som kan benyttes. Forordningen pålegger også nærmere bestemte krav for spredning av risiko, hvor lenge de investerte midlene vil være bundet opp i fondet, og hvilke opplysninger investorer og potensielle investorer skal gis.

Fondene skal kunne yte lån og investere i for eksempel infrastruktur og fast eiendom. De skal ikke investere i tradisjonelle finansielle instrumenter som børsnoterte verdipapirer, derivater og lignende, men foreta investeringer i utviklingsprosjekter som behøver kapital over en lengre periode. Investeringene vil i all hovedsak være illikvide fordi det ikke finnes noe opplagt annenhåndsmarked for dem. At investeringene er langsiktige innebærer at investorene som hovedregel ikke kan kreve innløsning innenfor fondets levetid.

Fondene kan markedsføres overfor ikke-profesjonelle så vel som profesjonelle investorer. Forordningen inneholder skjerpede krav til informasjonsplikt dersom fondet retter seg mot ikke-profesjonelle. Det stilles også andre særskilte krav til investorbeskyttelse ved markedsføring til ikke-profesjonelle investorer, for eksempel krav til rådgivning og egnethetstesting.

Departementet foreslår at forordningen gjennomføres i AIF-loven. Departementet foreslår videre en endring i finansforetaksloven, slik at det blir klart at finansforetaksloven ikke er til hinder for at europeiske langsiktige investeringsfond kan yte lån i tråd med kravene i forordningene. Departementet foreslår også en forskriftshjemmel slik at nivå 2-forordninger til ELTIF-forordningen og mindre endringer i forordningen kan gjennomføres som forskrift i norsk rett.

I kapittel 5 om gjennomføring av pengemarkedsfondsforordningen redegjøres det for innholdet i forordningen og departementets vurdering av hvordan den bør tas inn i norsk rett. Forordningen inneholder bestemmelser om hvilke typer verdipapirer pengemarkedsfondene kan investere i, krav om diversifisering av investeringene og forbud mot for høy konsentrasjon av investeringene. Forordningen inneholder også bestemmelser om kvalitetssikringsprosedyrer og regler om risikostyring, herunder krav til porteføljen, kredittvurdering og stresstesting. Det er også inntatt regler om forbud mot ekstern finansiell støtte. Forordningen stiller også krav til åpenhet og regulering. Det oppstilles også krav til tilsyn med og eventuelle sanksjoner av pengemarkedsfond. Fondet må godkjennes i henhold til forordningens regler for å kunne benytte betegnelsen pengemarkedsfond. Pengemarkedsfond kan organiseres både som fond etter UCITS- og AIFM-direktivene, men etter departementets vurdering er det ikke behov for å innta gjennomføringsbestemmelser både i verdipapirfondloven og AIF-loven. For å unngå dobbeltregulering foreslår departementet at pengemarkedsfondsforordningen gjennomføres i norsk rett ved henvisning i verdipapirfondloven.

I kapittel 6 om tilsyn og reaksjoner foreslår departementet nye regler om Finanstilsynets virkemidler ved overtredelser av verdipapirfondloven og AIF-loven. Departementet foreslår at det i AIF-loven tas inn hjemler som gir Finanstilsynet adgang til å ilegge overtredelsesgebyr ved overtredelser av utvalgte bestemmelser i AIF-loven. I tillegg gis Finanstilsynet hjemmel til å ilegge overtredelsesgebyr ved overtredelser av utvalgte bestemmelser i EuVECA- og EuSEF-forordningene, ELTIF-forordningen og pengemarkedsfondsforordningen. Departementet foreslår videre endringer i bestemmelsen om overtredelsesgebyr i verdipapirfondloven, slik at denne blir mer i samsvar med annet regelverk på finansmarkedsområdet.

Videre foreslår departementet regler om forbud mot å inneha ledelsesfunksjon i verdipapirfondloven og AIF-loven.

I kapittel 7 om hjemmel til å innhente politiattest i AIF-loven foreslår departementet at det presiseres i AIF-loven at styremedlemmer, daglig leder og andre som faktisk skal delta i ledelsen hos forvalteren, skal kunne innhente politiattest som dokumentasjon på at egnethetskravene er oppfylt. Departementet foreslår videre at personer som eier betydelig eierandel, skal fremlegge ordinær politiattest, dersom Finanstilsynet ber om det. Adgang til å innhente politiattest er viktig for at både forvalter og Finanstilsynet skal kunne kontrollere egnethetskravene som følger av AIF-loven er oppfylt.

I kapittel 8 om EØS-komiteens beslutninger med tilpasninger redegjøres det for innholdet i EØS-komitebeslutningene for innlemmelse av de fire forordningene og bes om Stortingets samtykke til at komitebeslutningene godkjennes.

I kapittel 9 om økonomiske og administrative konsekvenser redegjøres det for konsekvensene av forslagene i denne proposisjonen.

2 Bakgrunn for lovforslaget

2.1 Nye EU-regler på fondsområdet

EU har over tid utviklet et regelverk for kollektive investeringsfond som del av arbeidet med å skape et indre marked for finansielle tjenester. Et nytt, konsolidert direktiv om verdipapirfond (2009/65/EF – UCITS) trådte i kraft i EU i 2011, og regulerer verdipapirfond som kan markedsføres over landegrensene i EØS (UCITS-fond). I norsk rett er direktivet gjennomført i verdipapirfondloven og -forskriften.

Alternative investeringsfond er fond som ikke er UCITS-fond. Forvaltere av slike fond er i EØS regulert gjennom direktiv om forvaltere av alternative investeringsfond (2011/61/EU – AIFM), som trådte i kraft i EU i 2013. Direktivet regulerer i utgangspunktet alle forvaltere av alternative investeringsfond. Dette inkluderer hegdefond, private equity, eiendomsfond, råvarefond, infrastrukturfond og andre fond. Direktivet er gjennomført i norsk rett i lov og forskrift om forvaltning av alternative investeringsfond (AIF-loven og -forskriften).

I tillegg til dette regelverket har EU vedtatt tre forordninger som regulerer bestemte typer alternative investeringsfond, i tillegg til pengemarkedsfondsforordningen.

Forordning om europeiske venturekapitalfond (forordning (EU) nr. 345/2013 – EuVECA) og forordning om europeiske fond for sosialt entreprenørskap (forordning (EU) nr. 346/2013 – EuSEF), trådte i kraft i EU i 2013. Formålet med EuVECA-forordningen er å fremme vekst og nyskaping i små og mellomstore bedrifter. Et rammeverk for venturekapitalfond var en sentral del av EUs handlingsplan for små og mellomstore bedrifter fra 2011 (COM (2011) 870).

Formålet med forordningen om fond for sosialt entreprenørskap (EuSEF-forordningen) er å lette tilgangen til kapital for fond som investerer i foretak som har et sosialt formål, og dermed øke fremveksten av slike foretak. Forordningen har sin bakgrunn i EU-kommisjonens «Social Business Initiative» fra 2011 (COM (2011) 682).

Både EuVECA- og EuSEF-forordningen er endret ved forordning (EU) 2017/1991. Endringene innebærer blant annet at også AIF-forvaltere med konsesjon kan forvalte EuVECA-fond og EuSEF og at fondenes investeringsunivers utvides.

EUs forordning om europeiske langsiktige investeringsfond (forordning (EU) 2015/769 – ELTIF) trådte i kraft i EU i 2015. Innføringen av ELTIF-forordningen er ment å skulle legge til rette for en alternativ finansieringsmåte for prosjekter, som kan komme i tillegg til eller i stedet for bankfinansiering og andre former for finansiering. Eksempler på aktuelle prosjekter er infrastruktur og forskning og utvikling.

Alle tre forordningene regulerer undertyper av alternative investeringsfond.

EUs forordning om pengemarkedsfond (forordning (EU) 2017/1131) trådte i kraft i EU i 2017. Pengemarkedsfond kan organiseres som fond både etter UCITS- og AIFM-direktivene. Strategien til pengemarkedsfond er å tilby avkastning på linje med pengemarkedet, og fungerer bl.a. som et verktøy for kortsiktig plassering av overskuddslikviditet. I EØS-området har pengemarkedsfond en forvaltningskapital på om lag 1000 milliarder euro, og er en viktig kilde til kortsiktig finansiering for utstedere som finansinstitusjoner, selskaper og offentlig sektor. Enkelte pengemarkedsfond søker å opprettholde en uendret netto andelsverdi, og under finanskrisen i 2008 ble enkelte svakheter i reguleringen av slike fond synliggjort. Som følge av uro omkring hvorvidt man ville kunne realisere investeringen sin til forventet verdi forsøkte mange investorer å ta ut investeringene sine på samme tid (det ble en «run» på fondene). Flere fond fikk utfordringer med å oppfylle alle innløsningskrav, og dette bidro til likviditetskrise og smittevirkninger til realøkonomien.

Pengemarkedsfondsforordningen skal bidra til stabilitet i finansmarkedene i EU. Formålet med forordningen er å forebygge fremtidig systemisk risiko og styrke investorvernet ved å gjøre pengemarkedsfondene mer robuste mot større innløsningskrav i krisetider. Forordningen skal bidra til å sikre likviditeten i pengemarkedsfond slik at investorer skal kunne innløse sine andeler samtidig som verdien av andelene opprettholdes.

2.2 Regelverk om administrative sanksjoner og andre forvaltningstiltak

Det har i tiden etter finanskrisen skjedd en betydelig utvikling i EØS-retten når det gjelder hvilke virkemidler de nasjonale finanstilsynene skal ha tilgjengelig for å reagere mot brudd mot regelverket på finansmarkedsområdet.

Bakgrunnen for dette felles reaksjonssystemet er redegjort for i EU-kommisjonens meddelelse av 8. desember 2010, kalt «Reinforcing sanctioning regimes in the financial service sector». Det oppstilles der et mål om en helhetlig forsterkning og samordning av sanksjonsbestemmelsene på finansområdet. Som departementet også har redegjort for i Prop. 96 LS (2018–2019), pekes det blant annet på at det er variasjoner og svakheter i de nasjonale sanksjonsregimene. Blant annet mangler mange nasjonale myndigheter hjemmel til å ilegge overtredelsesgebyr, eller har for lave satser for slike gebyrer. Andre mangler mulighet til å sanksjonere både foretak og personer. Det vises også til at nasjonale myndigheter tar ulike hensyn i betraktning når de vurderer om administrative sanksjoner skal ilegges og hvordan de skal utmåles. Det ble også vist til at det er stor forskjell på effektiviteten av håndhevingen av slike regelverk, om sanksjoner i praksis ilegges, og om det er lagt til rette for strafferettslige eller administrative sanksjoner eller en kombinasjon av disse. Det er også en rekke nyere EØS-rettsakter som krever at nasjonale tilsynsmyndigheter også skal kunne forby en person å være del av ledelsen i et foretak som er under tilsyn ved overtredelse av regelverket.

Finanstilsynet har i dag hjemmel til å ilegge overtredelsesgebyr og ledelseskarantene som reaksjon på lovbrudd på en rekke områder. Dette skyldes delvis en utvikling av EØS-rettens utforming av bestemmelser om sanksjonering og andre forvaltningstiltak på finansmarkedsområdet, se nærmere om dette i Prop. 96 LS (2018–2019) punkt 7.1.1. Rettsaktene stiller i større grad krav om regler om nærmere angitte tilsynsvirkemidler og forvaltningstiltak ved overtredelse av regelverket.

Det har også skjedd en utvikling av bruk av administrative sanksjoner og andre forvaltningstiltak i nasjonal forvaltningsrett. Departementet viser blant annet til kapittel IX i forvaltningsloven om administrative sanksjoner. I lovforslaget, Prop. 62 L (2015–2016) Endringer i forvaltningsloven mv. (administrative sanksjoner mv.), foretok Justis- og beredskapsdepartementet en bred gjennomgang av rettslige spørsmål i tilknytning til administrative sanksjoner. Proposisjonen hadde som siktemål å legge til rette for mer enhetlig behandling av saker om administrative sanksjoner innenfor betryggende rettslige rammer. Grunnloven og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) utgjør en del av det rettslige rammeverket. Ved gjennomgang av reglene om tilsyn, administrative sanksjoner og andre forvaltningstiltak har departementet lagt til grunn prinsippene i Prop. 62 L (2015–2016).

I tråd med utviklingen innenfor EØS-retten og alminnelig forvaltningsrett har det også på finansmarkedsområdet blitt vedtatt regler om administrative sanksjoner og flere typer av forvaltningstiltak. Det sentrale formålet med regelendringene har vært å gi Finanstilsynet adgang til å reagere med effektive og proporsjonale tiltak, for å sikre tilliten til finansmarkedet generelt, markedenes integritet, finansiell stabilitet og investorbeskyttelse.

I lys av denne utviklingen utarbeidet Finanstilsynet høringsnotatet Overtredelsesgebyr og ledelseskarantene i finansforetaksloven mv., hvor Finanstilsynet blant annet fremhever behovet for slike tiltak på sentrale områder hvor det etter gjeldende rett ikke er tilgjengelig. Dette gjaldt blant annet verdipapirfondloven og lov om forvaltning av alternative investeringsfond, som følges opp i denne proposisjonen.

2.3 Høringer

Departementet har gjennomført flere høringer i tilknytning til forslagene som fremmes i denne proposisjonen. Nedenfor redegjøres det for gjennomføringen av de relevante høringene som følges opp i denne proposisjonen.

2.3.1 Høring av Finanstilsynets høringsnotat om gjennomføring av EuVECA og EuSEF

Et høringsnotat utarbeidet av Finanstilsynet med forslag til gjennomføring i norsk rett av forventet fremtidige EØS-forpliktelser som tilsvarer EuVECA-forordningen og EuSEF-forordningen ble sendt på høring 23. april 2015 med frist 24. juli 2015. Høringsnotatet og høringsbrevet ble sendt følgende instanser:

  • Justis- og beredskapsdepartementet

  • Nærings- og fiskeridepartementet

  • Brønnøysundregistrene

  • Datatilsynet

  • Finanstilsynet

  • Folketrygdfondet

  • Forbrukerombudet

  • Forbrukerrådet

  • Norges Bank

  • Norges Handelshøyskole

  • Statistisk sentralbyrå

  • Universitetet i Bergen

  • Universitetet i Oslo

  • Universitetet i Tromsø

  • Aksjonærforeningen i Norge

  • Den Norske Advokatforening

  • Finans Norge

  • Finansieringsselskapenes forening

  • Handelshøyskolen BI

  • Nasdaq OMX Oslo ASA

  • Norske Finansanalytikeres Forening

  • Norsk Kapitalforvalterforening

  • Norsk Tillitsmann ASA

  • Norsk Venturekapitalforening

  • NOS Clearing ASA

  • Næringslivets Hovedorganisasjon

  • Oslo Børs

  • Oslo Clearing ASA

  • Verdipapirfondenes forening

  • Verdipapirforetakenes Forbund

  • Verdipapirsentralen ASA

Følgende høringsinstanser har gitt merknader til høringsforslaget:

  • Statistisk sentralbyrå

  • Finans Norge

  • Norsk Venturekapitalforening

Følgende høringsinstanser har uttalt at de ikke har merknader eller ikke ønsker å delta i høringen:

  • Justis- og beredskapsdepartementet

  • Brønnøysundregistrene

  • Norges Bank

  • Advokatforeningen

2.3.2 Høring av Finanstilsynets høringsnotat om gjennomføring av endringsforordningen til EuVECA- og EuSEF-forordningene

Et høringsnotat utarbeidet av Finanstilsynet 13. august 2018 med forslag til gjennomføring i norsk rett av forventet fremtidige EØS-forpliktelser som tilsvarer forordning (EU) 2017/1991 om endring av forordningene om venturekapitalfond (EuVECA) og sosiale entreprenørskapsfond (EuSEF) ble sendt på høring 15. januar 2019 med frist 26. februar 2019. Høringsnotatet og høringsbrevet ble sendt følgende instanser:

  • Alle departementene

  • Brønnøysundregistrene

  • Datatilsynet

  • Finanstilsynet

  • Folketrygdfondet

  • Forbrukerombudet

  • Forbrukertilsynet

  • Konkurransetilsynet

  • Norges Bank

  • Regelrådet

  • Skattedirektoratet

  • Statistisk sentralbyrå

  • Aksjonærforeningen

  • Bedriftsforbundet

  • Den norske advokatforening

  • Den norske Revisorforening

  • Finans Norge

  • Finansforbundet

  • Finansieringsselskapenes forening

  • Hovedorganisasjonen Virke

  • Landsorganisasjonen i Norge

  • Nasdaq OMX Oslo ASA

  • Nordic Trustee

  • Norsk Kapitalforvalterforening

  • Norsk Venturekapitalforening

  • Norske finansanalytikeres forening

  • Næringslivets Hovedorganisasjon

  • Oslo børs

  • Pensjonskasseforeningen

  • Sparebankforeningen i Norge

  • Verdipapirfondenes forening

  • Verdipapirforetakenes Forbund

  • Verdipapirsentralen

Følgende høringsinstanser har gitt merknader til høringsforslaget:

  • Norsk Kapitalforvalterforening

  • Verdipapirfondenes forening

Følgende høringsinstanser har uttalt at de ikke har merknader eller ikke ønsker å delta i høringen:

  • Forsvarsdepartementet

  • Helse- og omsorgsdepartementet

  • Justis- og beredskapsdepartementet

  • Landbruks- og matdepartementet

  • Utenriksdepartementet

  • Skattedirektoratet

  • Statistisk sentralbyrå

2.3.3 Høring av Finanstilsynets høringsnotat om gjennomføring av ELTIF-forordningen

Et høringsnotat utarbeidet av Finanstilsynet med forslag til gjennomføring i norsk rett av forventet fremtidige EØS-forpliktelser som tilsvarer forordning (EU) 2015/760 om europeiske langsiktige investeringsfond (ELTIF-forordningen), ble sendt på høring 21. april 2016 med frist 25. juli 2016. Høringsnotatet og høringsbrevet ble sendt følgende instanser:

  • Alle departementene

  • Banklovkommisjonen

  • Brønnøysundregistrene

  • Datatilsynet

  • Finanstilsynet

  • Folketrygdfondet

  • Forbrukerombudet

  • Forbrukerrådet

  • Konkurransetilsynet

  • Norges Bank

  • Regelrådet

  • Statistisk sentralbyrå

  • Den Norske Advokatforening

  • Den norske Revisorforening

  • Finans Norge

  • Finansforbundet

  • Finansieringsselskapenes forening

  • Landsorganisasjonen i Norge

  • Nasdaq OMX Oslo ASA

  • Nordic Trustee

  • Norsk Venturekapitalforening

  • Norske Finansanalytikeres Forening

  • NOS Clearing ASA

  • Næringslivets Hovedorganisasjon

  • Oslo Børs

  • Oslo Clearing ASA

  • Verdipapirfondenes Forening

  • Verdipapirforetakenes forbund

  • Verdipapirsentralen

  • Norsk Kapitalforvalterforening

Følgende høringsinstanser har gitt merknader til høringsforslaget:

  • Forbrukerombudet

  • Forbrukerrådet

  • Advokatfirmaet Thommessen AS

  • Advokatforeningen

  • Finans Norge

  • Norsk Venturekapitalforening

  • Pensjonskasseforeningen

Følgende høringsinstanser har uttalt at de ikke har merknader eller ikke ønsker å delta i høringen:

  • Arbeids- og sosialdepartementet

  • Forsvarsdepartementet

  • Helse- og omsorgsdepartementet

  • Justis- og beredskapsdepartementet

  • Klima- og miljødepartementet

  • Kunnskapsdepartementet

  • Utenriksdepartementet

  • Brønnøysundregistrene

  • Statistisk sentralbyrå

2.3.4 Høring av Finanstilsynets høringsnotat om gjennomføring av pengemarkedsfondsforordningen

Et høringsnotat utarbeidet av Finanstilsynet med forslag til gjennomføring i norsk rett av forventet fremtidige EØS-forpliktelser som tilsvarer forordning (EU) 2017/1131 om pengemarkedsfond, ble sendt på høring 26. januar 2018 med frist 30. april 2018. Høringsnotatet og høringsbrevet ble sendt følgende instanser:

  • Alle departementene

  • Datatilsynet

  • Finanstilsynet

  • Folketrygdfondet

  • Forbrukerombudet

  • Forbrukerrådet

  • Konkurransetilsynet

  • Norges Bank

  • Regelrådet

  • Skattedirektoratet

  • Statistisk sentralbyrå

  • Aksjonærforeningen

  • Bedriftsforbundet

  • Den norske Revisorforening

  • Finans Norge

  • Finansforbundet

  • Finansieringsselskapenes forening

  • Hovedorganisasjonen Virke

  • Landsorganisasjonen i Norge

  • Nasdaq OMX Oslo ASA

  • Nordic Trustee

  • Norsk Kapitalforvalterforening

  • Norsk Venturekapitalforening

  • Norske finansanalytikeres forening

  • Næringslivets Hovedorganisasjon

  • Oslo børs

  • Pensjonskasseforeningen

  • Sparebankforeningen i Norge

  • Verdipapirfondenes forening

  • Verdipapirforetakenes Forbund

  • Verdipapirsentralen

Følgende høringsinstanser har gitt merknader til høringsforslaget:

  • Skattedirektoratet

  • Statistisk sentralbyrå

  • Finans Norge

  • Norske finansanalytikeres forening

  • Verdipapirfondenes forening

Følgende høringsinstanser har uttalt at de ikke har merknader eller ikke ønsker å delta i høringen:

  • Helse- og omsorgsdepartementet

  • Justis- og beredskapsdepartementet

  • Klima- og miljødepartementet

  • Kunnskapsdepartementet

  • Landbruks- og matdepartementet

  • Samferdselsdepartementet

  • Utenriksdepartementet

  • Brønnøysundregistrene

  • Datatilsynet

  • Norges Bank

  • Regelrådet

2.3.5 Høring av finanstilsynets høringsnotat om overtredelsesgebyr og ledelseskarantene i finansforetaksloven mv. og departementets høringsnotat om administrative sanksjoner

Et høringsnotat utarbeidet av Finanstilsynet med forslag til regler om overtredelsesgebyr og ledelseskarantene i verdipapirfondloven og lov om forvaltning av alternative investeringsfond ble sendt på høring 21. april 2020 med frist 21. august 2020. Et høringsnotat utarbeidet av Finansdepartementet om administrative sanksjoner ved overtredelse av EuVECA, EuSEF, ELTIF og pengemarkedsforordningen ble sendt på høring 9. november 2020 med høringsfrist 21. desember 2020.

Begge høringsnotatene og høringsbrevene ble sendt følgende instanser:

  • Alle departementene

  • Arbeids- og velferdsdirektoratet

  • Brønnøysundregistrene

  • Datatilsynet

  • Direktoratet for forvaltning og økonomistyring

  • Finanstilsynet

  • Folketrygdfondet

  • Forbrukerrådet

  • Forbrukertilsynet

  • Handelshøyskolen i Bodø

  • Høgskolen i Sørøst-Norge

  • Høgskulen på Vestlandet

  • Konkurransetilsynet

  • Likestillings- og diskrimineringsombudet

  • Lotteri- og stiftelsestilsynet

  • Norges Bank

  • Norges handelshøyskole

  • Regelrådet

  • Regjeringsadvokaten

  • Riksrevisjonen

  • Riksadvokaten

  • Skattedirektoratet

  • Statistisk sentralbyrå

  • Stortingets ombudsmann for forvaltningen

  • Tilsynsrådet for Advokatvirksomhet

  • Universitetet i Agder

  • Universitetet i Bergen

  • Universitetet i Oslo

  • Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet

  • ØKOKRIM

  • Akademikerne

  • Aksjonærforeningen i Norge

  • Arbeidsgiverforeningen Spekter

  • Bankenes sikringsfond

  • Bedriftsforbundet

  • Caritas Norge

  • Changemaker

  • Coop Norge SA

  • Deloitte AS

  • Den norske advokatforening

  • Den norske aktuarforening

  • Den norske Revisorforening

  • Econa

  • Eiendomsmeglerforetakenes forening

  • Energi Norge

  • EVRY

  • Finans Norge

  • Finansforbundet

  • Finansieringsselskapenes forening

  • Finansmarkedsfondet

  • Forum for Utvikling og Miljø

  • Handelshøyskolen BI

  • Havtrygd Gjensidig Forsikring

  • Hovedorganisasjonen for universitets- og høyskoleutdannede

  • Hovedorganisasjonen Virke

  • Huseiernes landsforbund

  • Industri Energi

  • Initiativ for etisk handel

  • Juridisk rådgivning for kvinner

  • KnowledgeGroup AS

  • Kommunalbanken Norge

  • KPMG AS

  • KS

  • Landsorganisasjonen i Norge

  • Nasdaq OMX Oslo ASA

  • Nordic Association of Electricity Traders

  • Nordic Trustee

  • Norges Bitcoin- og Blockchainforening

  • Norges Bondelag

  • Norges eiendomsmeglerforbund

  • Norges Ingeniør- og Teknologorganisasjon

  • Norges Interne Revisorers Forening

  • Norges Juristforbund

  • Norges Kommunerevisorforbund

  • Norges Rederiforbund

  • Norges Røde Kors

  • Norges Skogeierforbund

  • Norges takseringsforbund

  • Norsk Bergindustri

  • Norsk Crowdfunding Forening

  • Norsk Hydro ASA

  • Norsk Journalistlag

  • Norsk Kapitalforvalterforening

  • Norsk landbrukssamvirke

  • Norsk olje og gass

  • Norsk Presseforbund

  • Norsk Redaktørforening

  • Norsk Sjøoffiserers Forbund

  • Norsk Venturekapitalforening

  • Norsk Øko-Forum

  • Norske boligbyggelags landsforbund AL

  • Norske finansanalytikeres forening

  • Norske Forsikringsmegleres Forening

  • Norske Kredittopplysningsbyråers Forening

  • NTL-Skatt

  • Næringslivets Hovedorganisasjon

  • Oslo børs

  • Oslosenteret

  • Pensjonskasseforeningen

  • Personskadeforbundet LTN

  • Plan Norge

  • Publish What You Pay Norway

  • Redd Barna

  • Regnskap Norge

  • Skattebetalerforeningen

  • Skatterevisorenes Forening

  • Småbedriftsforbundet

  • Sparebankforeningen i Norge

  • Statens Pensjonskasse

  • Statoil Norge AS

  • Storebrand

  • Støttekomiteen for Vest-Sahara

  • The Nordic Association of Marine Insurers (CEFOR)

  • Verdipapirfondenes forening

  • Verdipapirforetakenes Forbund

  • Verdipapirsentralen

  • Virke Inkasso

  • Yara International ASA

  • Yrkesorganisasjonenes sentralforbund

  • Økonomiforbundet

Følgende høringsinstanser har gitt merknader til Finanstilsynet høringsforslag:

  • Justis- og beredskapsdepartementet

  • Forbrukertilsynet

  • Skattedirektoratet

  • Advokatforeningen

  • Finans Norge

  • Kommunalbanken AS

  • NHO

  • Norsk Presseforbund

  • Norsk Journalistlag

  • Norsk Redaktørforening

  • Norske Forsikringsmegleres Forening

  • Mediebedriftenes Landsforeningen

  • Pensjonskasseforeningen

  • Tv2 AS

Følgende høringsinstanser har uttalt at de ikke har merknader til Finanstilsynets høringsforslag eller ikke ønsker å delta i høringen:

  • Forsvarsdepartementet

  • Helse- og omsorgsdepartementet

  • Klima- og miljødepartementet

  • Utenriksdepartementet

  • Arbeids- og velferdsdirektoratet

  • Brønnøysundregistrene

  • Statistisk sentralbyrå

  • Den Norske Aktuarforening

  • Norges Bondelag

  • Norsk Kapitalforvalterforening

  • Økonomiforbundet

Følgende høringsinstanser har gitt merknader til Finansdepartementets høringsforslag:

  • Advokatforeningen

  • Finans Norge

  • Verdipapirfondenes forening

Følgende høringsinstanser har uttalt at de ikke har merknader eller ikke ønsker å delta i høringen:

  • Forsvarsdepartementet

  • Forsvarsdepartementet

  • Helse- og omsorgsdepartementet

  • Justis- og beredskapsdepartementet

  • Kunnskapsdepartementet

  • Utenriksdepartementet

  • Skattedirektoratet

  • Statistisk sentralbyrå

  • Den norske aktuarforeningen

  • Finanstilsynet

  • Kommunalbanken

2.3.6 Høring av Finanstilsynets høringsnotat om forslag til lov- og forskriftsendringer på fondsområdet

Et høringsnotat utarbeidet av Finanstilsynet med forslag til enkelte lov- og forskriftsendringer på fondsområdet, herunder forslag til bestemmelse i AIF-loven om innhenting av politiattester, ble sendt på høring 24. november 2015 med frist 21. mars 2016.

Høringsnotatet og høringsbrevet ble sendt til følgende instanser:

  • Alle departementene

  • Brønnøysundregistrene

  • Datatilsynet

  • Direktoratet for økonomistyring

  • Finanstilsynet

  • Folketrygdfondet

  • Forbrukerombudet

  • Forbrukerrådet

  • Handelshøyskolen BI

  • Handelshøyskolen i Bodø

  • Høgskolen i Sogn og Fjordane

  • Norges Bank

  • Norges Handelshøyskole

  • Skattedirektoratet

  • Statens Pensjonskasse

  • Statistisk sentralbyrå

  • Stortingets ombudsmann for forvaltningen

  • Universitetet i Agder

  • Universitetet i Bergen

  • Universitetet i Oslo

  • Universitetet i Tromsø

  • Aksjonærforeningen i Norge

  • Bedriftsforbundet

  • Den Norske Advokatforening

  • Den Norske Aktuarforening

  • Den norske Revisorforening

  • Finans Norge

  • Finansforbundet

  • Finansieringsselskapenes Forening

  • Hovedorganisasjonen Virke

  • KS

  • Landsorganisasjonen i Norge

  • Nasdaq OMX Oslo ASA

  • Nordic Association of Electricity Traders (NAET)

  • Regnskap Norge

  • Norsk Kapitalforvalterforening

  • Nordic Trustee

  • Norsk Venture

  • Norsk Øko-Forum

  • Norske Finansanalytikeres Forening

  • Norske Forsikringsmegleres Forening

  • NOS Clearing ASA

  • Næringslivets Hovedorganisasjon

  • Oslo Børs

  • Oslo Clearing ASA

  • Pensjonskasseforeningen

  • Skattebetalerforeningen

  • Sparebankforeningen i Norge

  • Verdipapirfondenes Forening

  • Verdipapirforetakenes Forbund

  • Verdipapirsentralen

  • Økonomiforbundet

Følgende høringsinstanser har gitt merknader til høringsforslaget:

  • Norsk kapitalforvalterforening

  • Norsk venturekapitalforening

  • Norske finansanalytikeres forening

  • Pensjonskasseforeningen

  • Verdipapirfondenes forening

Følgende høringsinstanser har uttalt at de ikke har merknader eller ikke ønsker å delta i høringen:

  • Arbeids- og sosialdepartementet

  • Forsvarsdepartementet

  • Helse- og omsorgsdepartementet

  • Justis- og beredskapsdepartementet

  • Kunnskapsdepartementet

  • Landbruks- og matdepartementet

  • Utenriksdepartementet

  • Brønnøysundregistrene

  • Statistisk sentralbyrå

  • Finans Norge

  • Landsorganisasjonen i Norge

3 Gjennomføring av EuVECA- og EuSEF-forordningene med endringsforordning

3.1 Gjeldende rett

Norsk rett inneholder ingen særskilt regulering av europeiske venturekapitalfond eller europeiske fond for sosialt entreprenørskap. Både venturekapitalfond og fond for sosialt entreprenørskap er undertyper av alternative investeringsfond. Forvaltning av alternative investeringsfond er regulert i lov 20. juni 2014 nr. 877 om forvaltning av alternative investeringsfond (AIF-loven).

3.2 EØS-rett

3.2.1 Forordning (EU) nr. 345/2013 om europeiske venturekapitalfond

Et rammeverk for venturekapitalfond var en sentral del av EUs handlingsplan for små og mellomstore bedrifter fra 2011 (COM (2011) 870). Formålet med forordningen om venturekapitalfond er å bidra til å finansiere små foretak som er i startfasen, og som har vekst- og utviklingsmuligheter. Ved å tilby slike foretak finansiering, stimuleres det ifølge fortalen til forordningen til økonomisk vekst, nye arbeidsplasser, nyskapning og konkurranse.

Bruk av EuVECA-betegnelsen

Forordningen om venturekapitalfond inneholder krav til forvaltere av alternative investeringsfond som ønsker å bruke betegnelsen «EuVECA» til å markedsføre denne typen fond i EØS-området. Forordningen retter seg mot forvaltere av alternative investeringsfond som ikke er underlagt konsesjonsplikt, men som skal registreres etter AIFM-direktivet artikkel 3 nr. 2 bokstav d. Forordningen gir slike forvaltere rett til å markedsføre visse kvalifiserte venturekapitalfond grensekryssende i unionen uten å søke om konsesjon etter direktivet.

Forordningen inneholder krav til hvordan et fonds midler skal plasseres for at det skal kunne benytte betegnelsen «EuVECA». Fondet må ha til hensikt å investere minst 70 prosent av fondets forvaltningskapital i unoterte foretak som har færre enn 250 ansatte og enten har en årsomsetning på høyst 50 millioner euro eller en årsbalanse på høyst 43 millioner euro, se artikkel 3 bokstav b jf. bokstav d (i). Fondet skal investere i egenkapitalinstrumenter eller instrumenter som ligger nær opp til egenkapitalinstrumenter, som er utstedt av foretak som nevnt. Fondet kan også yte lån til slike foretak, jf. artikkel 3 bokstav a punkt (ii). Forutsetningen er at fondet allerede har kvalifiserte investeringer i foretaket og at høyst 30 prosent av det samlede kapitalinnskuddet og kapitalen i fondet brukes til slike lån.

Forordningen krever at fondet må være etablert i EØS-området.

Krav til forvalteren av EuVECA-fond

Forordningen inneholder videre bestemmelser om markedsføring av andeler i venturekapitalfond. Det følger av forordningen artikkel 6 nr. 1 at forvalterne bare kan markedsføre fondsandelene overfor profesjonelle investorer, samt overfor andre investorer som investerer minimum 100 000 euro og som undertegner en erklæring om at de er klar over risikoen forbundet med investeringen.

Videre inneholder forordningen artikkel 7 en rekke krav til forvalternes atferd overfor investorene. Dette har sammenheng med at de registrerte AIF-forvalterne er unntatt fra de fleste kravene i AIFM-direktivet, herunder kravene til organisering, operasjonelle krav og informasjonsplikter. Etter bokstav a må forvalterne følge krav om god forretningsskikk. Forvalterne må behandle investorene rettferdig og håndtere interessekonflikter på en egnet måte. Det følger videre av bokstav b at forvalterne skal ha egnede retningslinjer og rutiner for å «hindre utilbørlig praksis som med rimelighet kan forventes å påvirke investorenes og de kvalifiserte porteføljeforetakenes interesser». Det følger i tillegg av bokstav d og e at forvalteren skal ha kunnskap om og vise tilstrekkelig aktsomhet ved valg av investeringer i porteføljen. Forvalteren skal også utøve forvaltningen på en måte som beskytter markedets integritet, jf. bokstav c.

Det stilles nærmere krav til forvalterens håndtering av interessekonflikter i artikkel 9. Det følger av artikkelen at forvalteren skal identifisere og unngå interessekonflikter. Når slike konflikter ikke kan unngås, skal disse håndteres og overvåkes, og det skal umiddelbart opplyses om disse interessekonfliktene for å hindre at de påvirker de kvalifiserte venturekapitalfondene og deres investorer negativt, og sikre at de kvalifiserte venturekapitalfondene som de forvalter, behandles rettferdig. Det følger av artikkel 9 nr. 2 at forvaltere av kvalifiserte venturekapitalfond særlig skal identifisere interessekonflikter som kan oppstå mellom:

  • a) forvaltere av kvalifiserte venturekapitalfond, personer som faktisk leder forvalternes virksomhet, ansatte hos eller personer som direkte eller indirekte kontrollerer eller kontrolleres av disse forvalterne, og det kvalifiserte venturekapitalfondet som forvaltes av disse forvalterne, eller dets investorer,

  • b) det kvalifiserte venturekapitalfondet eller dets investorer og et annet kvalifisert venturekapitalfond som forvaltes av den samme forvalteren, eller dets investorer,

  • c) det kvalifiserte venturekapitalfondet eller dets investorer og en innretning for kollektiv investering eller et UCITS som forvaltes av den samme forvalteren, eller dets investorer.

Forordningen artikkel 13 stiller videre krav om at forvalteren av fondet skal gi en rekke opplysninger til investorer før investering. Blant annet skal investorene få informasjon om forvalteren, fondets investeringsstrategi, herunder hvilke foretak det vil investere i, fondets risikoprofil, fremgangsmåten for verdivurderinger, hvordan forvalterens godtgjørelse beregnes, en beskrivelse av alle relevante kostnader, fondets tidligere resultater med videre.

Forordningen artikkel 8 inneholder også bestemmelser om forvalteres adgang til å utkontraktere oppgaver. Utkontraktering påvirker ikke forvalterens ansvar overfor fondet og investorene. Utkontraktering skal heller ikke vanskeliggjøre et effektivt tilsyn.

Ifølge forordningen artikkel 11 skal fondets vedtekter eller stiftelsesdokumenter inneholde regler for verdsetting av eiendeler.

For hvert enkelt fond som forvaltes, skal forvalteren sørge for at det blir utarbeidet en årsrapport med revidert regnskap. Årsrapporten skal gjøres tilgjengelig for tilsynsmyndigheten, og skal på forespørsel oversendes fondets investorer.

Registrering, tilsyn og reaksjoner

Forvaltere som vil bruke betegnelsen «EuVECA» i markedsføringen av fondet, skal underrette tilsynsmyndigheten i sin hjemstat, se forordningen artikkel 14. Underretningen skal blant annet inneholde informasjon om hvem som faktisk leder forvalterens virksomhet, opplysninger om fondet som skal markedsføres og en liste over hvilke EØS-stater fondet skal markedsføres i. Hvis tilsynsmyndigheten finner at vilkårene er oppfylt, skal forvalteren av venturekapitalfondet registres. Registreringen er gyldig i hele EØS-området, og gir forvalteren rett til å markedsføre fondet grensekryssende som «EuVECA» etter et meldesystem.

Tilsynsmyndigheten i forvalterens hjemstat skal føre tilsyn med at kravene i forordningen overholdes. Forordningen inneholder nærmere bestemmelser om samarbeid mellom tilsynsmyndigheter.

Det fremgår videre av forordningen artikkel 19 at kompetent myndighet i samsvar med nasjonal lovgivning skal ha all tilsyns- og granskningsmyndighet som er nødvendig for å kunne utføre sine oppgaver. Ifølge artikkel 19 skal de særlig ha myndighet til å be om tilgang til ethvert dokument, kreve opplysninger fra forvalteren og enhver person som har tilknytning til forvalteren eller fondet, foreta stedlig tilsyn med eller uten forhåndsvarsel, treffe egnede tiltak for å sikre at en forvalter fortsatt overholder bestemmelser i forordningen og utstede et påbud for å sikre at en forvalter overholder bestemmelser i forordningen og avstår fra å gjenta adferd som kan utgjøre en overtredelse av forordningen.

Videre skal medlemsstatene fastsette bestemmelser om administrative sanksjoner og andre tiltak som får anvendelse ved overtredelser av forordningen, og treffe alle nødvendige tiltak for å sikre at de gjennomføres, se artikkel 20. De administrative sanksjonene og de andre tiltakene skal være virkningsfulle, stå i forhold til overtredelsen og virke avskrekkende.

Ifølge forordningen artikkel 21 nr. 1 skal den kompetente myndigheten treffe egnede og forholdsmessige tiltak som nevnt i nr. 2 dersom forvalteren:

  • a) i strid med artikkel 5 ikke oppfyller kravet til porteføljesammensetningen

  • b) i strid med artikkel 6 markedsfører andeler i et kvalifisert venturekapitalfond overfor ikke-kvalifiserte investorer

  • c) bruker betegnelsen «EuVECA» uten å være registrert i samsvar med artikkel 14

  • d) bruker betegnelsen «EuVECA» for å markedsføre fond som ikke er etablert i samsvar med artikkel 3 bokstav b) iii)

  • e) i strid med artikkel 14 har blitt registrert ved hjelp av uriktige opplysninger eller andre uregelmessigheter

  • f) i strid med artikkel 7 bokstav a) ikke handler ærlig, rettferdig eller med tilstrekkelig kompetanse, omhu og aktsomhet under utøvelsen av sin virksomhet

  • g) i strid med artikkel 7 bokstav b) ikke anvender egnede retningslinjer og framgangsmåter for å hindre utilbørlig praksis

  • h) gjentatte ganger unnlater å oppfylle kravene i artikkel 12 med hensyn til årsrapporten

  • i) gjentatte ganger unnlater å oppfylle plikten til å opplyse investorene i samsvar med artikkel 13.

I artikkel 21 nr. 2 fremgår det at i tilfellene som oppregnet ovenfor, skal den kompetente myndigheten ved behov:

  • a) treffe tiltak for å sikre at en forvalter av et kvalifisert venturekapitalfond overholder artikkel 5 og 6, artikkel 7 bokstav a) og b) og artikkel 12–14,

  • b) forby anvendelse av betegnelsen «EuVECA» og fjerne forvalteren av et kvalifisert venturekapitalfond fra registeret.

Ifølge art. 21 nr. 3 skal den kompetente myndigheten i hjemstaten umiddelbart underrette de kompetente myndighetene i vertsstatene i samsvar med artikkel 14 nr. 1 bokstav d) og ESMA om at forvalteren av et kvalifisert venturekapitalfond er fjernet fra registeret nevnt i nr. 2 bokstav b) i denne artikkel.

Retten til å markedsføre et eller flere kvalifiserte venturekapitalfond under betegnelsen «EuVECA» opphører med umiddelbar virkning fra datoen for den kompetente myndighets beslutning etter artikkel 21 nr. 2 bokstav b) om å forby anvendelse av betegnelsen «EuVECA» og fjerne forvalteren av et kvalifisert venturekapitalfond fra registeret, jf. artikkel 21 nr. 4.

ESMA og EU-Kommisjonens rolle

Ifølge artikkel 22 skal kompetente myndigheter og ESMA samarbeide for å utføre sine respektive oppgaver i henhold til denne forordning i samsvar med ESMA-forordningen (forordning (EU) nr. 1095/2010). De skal utveksle alle opplysninger og all dokumentasjon som er nødvendig for at de skal kunne utføre sine respektive oppgaver i henhold til denne forordning i samsvar med ESMA-forordningen, særlig for å avdekke overtredelser.

Ifølge artikkel 23 er alle personer som arbeider eller har arbeidet for kompetente myndigheter eller for ESMA, samt revisorer eller sakkyndige som opptrer på vegne av kompetente myndigheter eller ESMA, underlagt taushetsplikt. Ingen fortrolige opplysninger som disse personene får i embets medfør, kan gis videre til noen annen person eller myndighet, unntatt i en oppsummert eller sammenfattet form som gjør det umulig å identifisere forvaltere av kvalifiserte venturekapitalfond og kvalifiserte venturekapitalfond enkeltvis, uten at det berører tilfeller som omfattes av strafferett og framgangsmåter i henhold til denne forordning. Videre er det fastsatt at medlemsstatenes kompetente myndigheter eller ESMA ikke skal hindres i å utveksle opplysninger i samsvar med denne forordning eller annet unionsregelverk som får anvendelse på forvaltere av kvalifiserte venturekapitalfond og på kvalifiserte venturekapitalfond. Dersom kompetente myndigheter eller ESMA mottar fortrolige opplysninger i henhold til artikkel 23 nr. 2, kan de anvende dem bare i embets medfør og i forbindelse med forvaltningssaker eller rettergang.

Artikkel 24 inneholder regler om kompetente myndigheters adgang til å henvise saker til ESMA. Ved uenighet mellom kompetente myndigheter i medlemsstatene på et område der forordningen krever samarbeid eller samordning mellom kompetente myndigheter fra mer enn én medlemsstat, kan kompetente myndigheter henvise saken til ESMA, som kan handle i samsvar med den myndighet den er gitt i henhold til artikkel 19 i ESMA-forordningen, med mindre uenigheten gjelder artikkel 3 bokstav b) iii) eller bokstav d) iv) i EuVECA-forordningen.

Artikkel 25 inneholder bestemmelser om prosedyrene når EU-kommisjonen vedtar delegerte rettsakter til EuVECA-forordningen art. 9 nr. 5.

Artikkel 26 og 27 inneholder regler om EU-kommisjonens evaluering av forordningen.

Kommisjonens gjennomføringsforordning (EU) nr. 593/2014

Kommisjonens gjennomføringsforordning (EU) nr. 593/2014 av 3. juni 2014 om fastsettelse av tekniske gjennomføringsstandarder for formatet for meldingen i henhold til artikkel 16 nr. 1 i europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 345/2013 om europeiske venturekapitalfond, er også tatt i med i EØS-komiteens beslutning nr. 64/2018 som innlemmer EuVECA-forordningen i EØS-avtalen. Gjennomføringsforordningen inneholder skjemaet den kompetente myndigheten skal bruke ved meddelelser etter EuVECA-forordningen artikkel 16 nr. 1 og artikkel 21 nr. 3.

3.2.2 Forordning (EU) nr. 346/2013 om europeiske fond for sosialt entreprenørskap

Fond for sosialt entreprenørskap er en underkategori av alternative investeringsfond.

Forordningen om sosiale entreprenørskapsfond har sin bakgrunn i EU-kommisjonens «Social Business Initiative» fra 2011 (COM (2011) 682). Et viktig formål med reguleringen er å lette tilgangen til kapital for fond med samfunnsnyttige formål.

Bruk av EuSEF-betegnelsen

EuSEF-forordningen inneholder krav til forvaltere av alternative investeringsfond som ønsker å benytte betegnelsen «EuSEF» til å markedsføre denne typen fond i EØS-området. Forordningen gjelder forvaltere av alternative investeringsfond som ikke overstiger terskelverdiene i AIFM-direktivet (direktiv 2011/61/EU) artikkel 3 nr. 2 bokstav b). Forordningen gjelder registrerte AIF-forvaltere, og ikke forvaltere med konsesjon etter AIFM-direktivet. Gjennom EuSEF-forordningen får disse forvalterne adgang til å markedsføre fond for sosialt entreprenørskap grensekryssende i EØS-området uten konsesjon etter direktivet om forvaltere av alternative investeringsfond, men slik at de mindre omfattende kravene etter EuSEF-forordningen må være oppfylt.

For å kunne markedsføre et fond som «EuSEF», stiller forordningen krav til hvordan fondets midler kan plasseres, se artikkel 2 nr. 1 bokstav d jf. artikkel 3 nr. 1 bokstav b og d. Minst 70 prosent av fondets forvaltningskapital må investeres i unoterte foretak som har som hovedmål å skape målbare og positive sosiale virkninger, ved at foretaket:

  • leverer tjenester eller varer til sårbare, marginaliserte, vanskeligstilte eller sosialt utestengte personer,

  • bruker en metode for produksjon av varer eller tjenester som er i samsvar med dets sosiale mål, eller

  • yter finansiering bare til foretak med et sosialt formål som definert i de to første strekpunktene.

Det er også krav om at foretakene det investeres i, må bruke overskuddet sitt først og fremst til å nå sitt viktigste sosiale mål, og for øvrig forvaltes på en ansvarlig og gjennomsiktig måte, jf. artikkel 3 nr. 1 bokstav d punkt iii) og iv). Fondet kan investere i egenkapitalinstrumenter eller instrumenter som ligger nær opp til egenkapitalinstrumenter, som er utstedt av foretak som nevnt. Fondet kan også investere i verdipapiriserte og ikke-verdipapiriserte gjeldsinstrumenter utstedt av foretak som nevnt. Fondet kan dessuten yte lån til, eller inneha enhver annen form for kapitalinteresse i, foretak som nevnt.

Fondet må være etablert i EØS-området.

Krav til forvalteren av EuSEF

Forordningen inneholder videre bestemmelser om markedsføring av andeler i fond for sosialt entreprenørskap, jf. artikkel 6. Forvalterne kan bare markedsføre fondsandelene overfor profesjonelle kunder samt overfor andre investorer som investerer minimum 100 000 euro og som undertegner en erklæring om at de er klar over risikoen forbundet med investeringen.

Videre inneholder forordningen artikkel 7 en rekke krav til forvalternes atferd overfor investorene. Etter artikkel 7 bokstav a må forvalterne følge krav om god forretningsskikk. Forvalterne må behandle investorene rettferdig og håndtere interessekonflikter på en egnet måte. Det følger videre av bokstav b at forvalterne skal ha passende retningslinjer og rutiner for å «hindre utilbørlig praksis som med rimelighet kan forventes å påvirke investorenes og de kvalifiserte porteføljeforetakenes interesser». Det følger i tillegg av bokstav d og e at forvalteren skal ha kunnskap om og vise tilstrekkelig aktsomhet ved valg av investeringer i porteføljen. Forvalteren skal også utøve forvaltningen på en måte som beskytter markedets integritet, jf. bokstav c.

Det stilles nærmere krav til forvalterens arbeid med interessekonflikter i artikkel 9. Det følger av artikkelen at forvalteren skal identifisere og unngå interessekonflikter. Når slike konflikter ikke kan unngås, skal disse håndteres og overvåkes og det skal umiddelbart opplyses om disse interessekonfliktene for å hindre at de påvirker fondene og deres investorer negativt, og sikre at fondene som de forvalter, behandles rettferdig. Det følger av artikkel 9 nr. 2 at forvaltere av EuVECA-fondsærlig skal identifisere interessekonflikter som kan oppstå mellom:

  • a) forvaltere av kvalifiserte fond for sosialt entreprenørskap, personer som faktisk leder forvalternes virksomhet, ansatte hos eller personer som direkte eller indirekte kontrollerer eller kontrolleres av disse forvalterne, og det kvalifiserte fondet for sosialt entreprenørskap som forvaltes av disse forvalterne, eller dets investorer,

  • b) et kvalifisert fond for sosialt entreprenørskap eller dets investorer og et annet kvalifisert fond for sosialt entreprenørskap som forvaltes av den samme forvalteren, eller dets investorer,

  • c) det kvalifiserte fondet for sosialt entreprenørskap eller dets investorer og en innretning for kollektiv investering eller et UCITS som forvaltes av den samme forvalteren, eller dets investorer.

I forordningen artikkel 14 fremgår det at forvalteren av fondet skal gi en rekke opplysninger til investorer før investering. Blant annet skal investorene få informasjon om forvalteren, fondets investeringsstrategi, herunder hvilke typer foretak det vil investere i, eventuelle investeringsbegrensninger, den positive sosiale virkningen som er målet for investeringsstrategien og eventuelle prognoser for slike resultater, fondets risikoprofil, fremgangsmåten for verdivurderinger, hvordan forvalterens godtgjørelse beregnes, en beskrivelse av alle relevante kostnader, fondets tidligere resultater med videre.

Forordningen inneholder også bestemmelser om forvalteres adgang til å utkontraktere oppgaver. Utkontraktering påvirker ikke forvalterens ansvar overfor fondet og investorene. Utkontraktering skal heller ikke vanskeliggjøre et effektivt tilsyn.

For hvert fond for sosialt entreprenørskap som forvaltes, skal forvalteren ha fremgangsmåter for å måle i hvilket omfang foretakene fondet har investert i, oppnår den positive virkningen som de har forpliktet seg til, jf. artikkel 10.

Videre skal fondets vedtekter eller stiftelsesdokumenter inneholde regler for verdsetting av eiendeler, jf. artikkel 12.

For hvert enkelt fond som forvaltes, skal forvalteren sørge for at det blir utarbeidet en årsrapport med revidert regnskap, jf. artikkel 13. Årsrapporten skal gjøres tilgjengelig for tilsynsmyndigheten, og skal på forespørsel oversendes fondets investorer.

Registrering, tilsyn og reaksjoner

Forvaltere som vil bruke betegnelsen «EuSEF» i markedsføringen av fondet, skal underrette tilsynsmyndigheten i sin hjemstat, se forordningen artikkel 15. Underretningen skal blant annet inneholde informasjon om hvem som faktisk leder forvalterens virksomhet, opplysninger om fondet som skal markedsføres og deres investeringsstrategier og en liste over hvilke EØS-stater fondet skal markedsføres i. Hvis tilsynsmyndigheten finner at vilkårene er oppfylt, skal forvalteren av fondet registres. Registreringen er gyldig i hele EØS-området, og gir forvalteren rett til å markedsføre fondet grensekryssende som «EuSEF» ved bruk av meldesystemet.

Dersom en forvalter ønsker å markedsføre et nytt fond, skal forvalteren underrette den kompetente myndighet i hjemstaten, jf. artikkel 16. Det samme gjelder dersom forvalteren ønsker å markedsføre et fond i en EØS-stat som ikke er ført opp på listen som tidligere er oversendt kompetent myndighet.

Den kompetente myndighet i forvalterens hjemstat skal etter artikkel 19 føre tilsyn med at kravene i forordningen overholdes. Forordningen inneholder dessuten bestemmelser om samarbeid og informasjonsutveksling mellom nasjonale tilsynsmyndigheter imellom og med ESMA, se blant annet artikkel 19 og 23.

Det fremgår videre av forordningen art. 20 at tilsynsmyndigheten i samsvar med nasjonal lovgivning skal ha all tilsyns- og granskningsmyndighet som er nødvendig for å kunne utføre sine oppgaver, herunder kunne be om ethvert dokument, kreve opplysninger fra forvalteren og enhver person som har tilknytning til forvalteren eller fondet, foreta stedlig tilsyn med videre.

Videre skal medlemsstatene fastsette bestemmelser om administrative sanksjoner og andre tiltak som får anvendelse ved overtredelser av forordningen, og treffe alle nødvendige tiltak for å sikre at de gjennomføres, se artikkel 21. De administrative sanksjonene og de andre tiltakene skal være virkningsfulle, stå i forhold til overtredelsen og virke avskrekkende.

Ifølge forordningen artikkel 22 nr. 1 skal den kompetente myndigheten treffe egnede og forholdsmessige tiltak som nevnt i nr. 2 dersom forvalteren:

  • a) i strid med artikkel 5 ikke oppfyller kravene til porteføljesammensetningen,

  • b) i strid med artikkel 6 markedsfører andeler og aksjer i et kvalifisert fond for sosialt entreprenørskap overfor ikke-kvalifiserte investorer,

  • c) bruker betegnelsen «EuSEF» uten å være registrert i samsvar med artikkel 15,

  • d) bruker betegnelsen «EuSEF» for å markedsføre fond som ikke er etablert i samsvar med artikkel 3 nr. 1 bokstav b) iii),

  • e) i strid med artikkel 15 har blitt registrert ved hjelp av uriktige opplysninger eller andre uregelmessigheter,

  • f) i strid med artikkel 7 bokstav a) ikke handler ærlig, rettferdig eller med behørig sakkyndighet, omhu og aktsomhet under utøvelsen av sin virksomhet,

  • g) i strid med artikkel 7 bokstav b) ikke anvender egnede retningslinjer og framgangsmåter for å hindre utilbørlig praksis,

  • h) gjentatte ganger unnlater å oppfylle kravene i artikkel 13 med hensyn til årsrapporten,

  • i) gjentatte ganger unnlater å oppfylle plikten til å opplyse investorene i samsvar med artikkel 14.

I artikkel 21 nr. 2 fremgår det at i tilfellene som oppregnet ovenfor, skal den kompetente myndigheten ved behov:

  • a) treffe tiltak for å sikre at en forvalter av et kvalifisert fond for sosialt entreprenørskap overholder artikkel 5 og 6, artikkel 7 bokstav a) og b) og artikkel 12–14,

  • b) forby anvendelse av betegnelsen «EuSEF» og fjerne forvalteren av et kvalifisert fond for sosialt entreprenørskap fra registeret.

ESMA og EU-Kommisjonens rolle

Ifølge artikkel 23 skal kompetente myndigheter og ESMA samarbeide for å utføre sine respektive oppgaver i henhold til denne forordning i samsvar med forordning (EU) nr. 1095/2010. De skal utveksle alle opplysninger og all dokumentasjon som er nødvendig for at de skal kunne utføre sine respektive oppgaver i henhold til denne forordning i samsvar med ESMA-forordningen (forordning (EU) nr. 1095/2010), særlig for å påvise overtredelser.

Ifølge artikkel 24 er alle personer som arbeider eller har arbeidet for kompetente myndigheter eller for ESMA, samt revisorer eller sakkyndige som opptrer på vegne av kompetente myndigheter eller ESMA, underlagt taushetsplikt. Ingen fortrolige opplysninger som disse personene får i embets medfør, kan gis videre til noen annen person eller myndighet, unntatt i en oppsummert eller sammenfattet form som gjør det umulig å identifisere forvaltere av kvalifiserte fond for sosialt entreprenørskap og kvalifiserte fond for sosialt entreprenørskap enkeltvis, uten at det berører tilfeller som omfattes av strafferett og framgangsmåter i henhold til denne forordning. Videre er det fastsatt at medlemsstatenes kompetente myndigheter eller ESMA ikke skal hindres i å utveksle opplysninger i samsvar med denne forordning eller annet unionsregelverk som får anvendelse på forvaltere av kvalifiserte fond for sosialt entreprenørskap og på kvalifiserte fond for sosialt entreprenørskap. Dersom kompetente myndigheter eller ESMA mottar fortrolige opplysninger i henhold til nr. 2, kan de bare anvende dem i embets medfør og i forbindelse med forvaltningssaker eller rettergang.

Artikkel 25 inneholder regler om kompetente myndigheters adgang til å henvise saker til ESMA. Ved uenighet mellom kompetente myndigheter i medlemsstatene på et område der forordningen krever samarbeid eller samordning mellom kompetente myndigheter fra mer enn én medlemsstat, kan kompetente myndigheter henvise saken til ESMA, som kan handle i samsvar med den myndighet den er gitt i henhold til artikkel 19 i ESMA-forordningen, med mindre uenigheten gjelder artikkel 3 bokstav b) iii) eller bokstav d) iv) i EuSEF-forordningen.

Artikkel. 26 inneholder bestemmelser som prosedyrene når EU-kommisjonen vedtar delegerte rettsakter til EuSEF-forordningen art. 3 nr. 2, artikkel 9 nr. 5, artikkel 10 nr. 2 og artikkel 14 nr. 4.

Artikkel 27 og 28 inneholder regler om EU-kommisjonens gjennomgang av forordningen.

Kommisjonens gjennomføringsforordning (EU) nr. 594/2014

Kommisjonens gjennomføringsforordning (EU) nr. 594/2014 av 3. juni 2014 om fastsettelse av tekniske gjennomføringsstandarder for formatet for meldingen i henhold til artikkel 17 nr. 1 i europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 346/2013 om europeiske fond for sosialt entreprenørskap, er også tatt i med i EØS-komiteens beslutning nr. 64/2018 som innlemmer EuSEF-forordningen i EØS-avtalen. Gjennomføringsforordningen inneholder skjemaet den kompetente myndigheten skal bruke ved meddelelser etter EuSEF-forordningen artikkel 17 nr. 1 og artikkel 22 nr. 3.

3.2.3 Forordning (EU) nr. 2017/1991 om endring av forordningene om europeiske venturekapitalfond (EuVECA) og sosiale entreprenørskapsfond (EuSEF)

Forordning (EU) nr. 2017/1991 (endringsforordningen) inneholder flere endringer i forordning (EU) nr. 345/2013 om europeiske venturekapitalfond (EuVECA-forordningen) og forordning (EU) nr. 346/2013 om europeiske sosiale entreprenørskapsfond (EuSEF-forordningen).

Endringer i EuVECA-forordningen

Endringsforordningen endrer EuVECA-forordningen (forordning (EU) nr. 345/2013) på en rekke punkter.

Endringsforordningen innebærer at også forvaltere av alternative investeringsfond med konsesjon etter AIFM-direktivet artikkel 6 kan ta i bruk EuVECA-betegnelsen og markedsføre disse fondene grensekryssende i EØS til en utvidet krets investorer. Det følger av endringen i artikkel 2 (2) at EuVECA-forordningen artikkel 3 til 6, artikkel 12, artikkel 13 (1) bokstav c og i, artikkel 14a til 19, artikkel 20 nr. 3 andre avsnitt, artikkel 21 og 21a kommer til anvendelse for disse forvalterne.

Det følger videre av ny artikkel 14a at forvaltere med konsesjon etter AIFM-direktivet artikkel 6 skal søke kompetent myndighet for å bruke betegnelsen «EuVECA» på sine kvalifiserte venturekapital-fond. Etter artikkel 14a nr. 2 skal søknad om å bruke betegnelsen «EuVECA» inneholde vedtekter eller stiftelsesdokumenter for fondet, informasjon om depotmottaker, informasjonen som det vises til i artikkel 14 nr. 1 og en liste over i hvilke EØS-stater forvalteren har etablert eller har intensjoner om å etablere kvalifiserte venturekapitalfond.

Det følger videre av artikkel 14a nr. 3 at i de tilfellene der den kompetente myndigheten for det kvalifiserte venturekapital-fondet og hjemstatens kompetente myndighet er forskjellige, skal disse kommunisere om søknaden i henhold til bestemmelsene i nr. 3.

Videre følger det av artikkel 14a nr. 4 at forvaltere av alternative investeringsfond i henhold til AIFM-direktivet artikkel 6 ikke skal trenge å sende inn dokumenter som allerede er sendt inn til den kompetente myndigheten i forbindelse med søknad om konsesjon som forvalter i henhold til AIFM-direktivet.

Den kompetente myndigheten skal behandle søknaden om registrering innen to måneder etter at all nødvendig dokumentasjon etter artikkel 14 nr. 2 er overlevert myndigheten, jf. artikkel 14a nr. 5.

Registreringen av «EuVECA»-betegnelsen etter artikkel 14a er gyldig i hele EØS, og innebærer at fondet i medhold av artikkel 14a nr. 7 kan markedsføre fondet som «EuVECA» i hele EØS.

Videre utvides kriteriene for hva et EuVECA-fond kan investere i, slik at investeringsuniverset blir større, jf. endringen av definisjonen av «kvalifisert porteføljeforetak» i artikkel 3 første avsnitt bokstav d (i). I andre strekpunkt endres definisjonen av små- og mellomstore foretak, slik at denne etter endringen viser til definisjonen som følger av direktiv 2014/65/EU.

Endringene i EuVECA-forordningen artikkel 10 innebærer mer detaljerte kapitalkrav for forvaltning av EuVECA-fond. Ifølge endringen i artikkel 10 nr. 2 skal forvaltere av EuVECA-fond ha minimum 50 000 euro i startkapital.

Videre legges det til ytterligere kapital- og likviditetskrav i artikkel 10 nr. 3 til 6. Etter nr. 3 skal den ansvarlige kapitalen til enhver tid utgjøre minimum en åttendedel av foregående års faste kostnader. Hvis forvalteren av fondet ennå ikke har fullført ett års drift, skal kravet beregnes ut fra hva som kan forventes etter forretningsplanen. Kompetent myndighet kan justere kapitalkravet etter denne bestemmelsen hvor det har skjedd endringer i forvalterens virksomhet siden det foregående året.

Det følger videre av artikkel 10 nr. 4 at dersom verdien av fondene som blir forvaltet overstiger 250 millioner euro, skal forvalteren øke den ansvarlige kapitalen med 0,02 prosent av verdien utover denne summen.

Etter artikkel 10 nr. 5 kan kompetent myndighet nedsette kravet til økt ansvarlig kapital etter nr. 4 med 50 prosent dersom forvalteren har garanti fra en kreditt- eller forsikringsinstitusjon med registrering i EØS, eller et tredjeland som den ansvarlige myndigheten anser for å ha ekvivalent regelverk med det som finnes i EU.

Det følger videre av ny artikkel 10 nr. 6 at den ansvarlige kapitalen skal være investert i likvide eiendeler eller eiendeler som på kort tid kan gjøres om til kontantinnskudd. Den ansvarlige egenkapitalen skal heller ikke være investert i spekulative posisjoner.

Når det gjelder ESMAs og EU-kommisjonens oppgaver, innebærer endringsforordningen at kommisjonen på flere områder gis kompetanse til å gi utfyllende regelverk etter forslag fra ESMA.

Etter artikkel 14 nr. 7 og nr. 8 og 14a nr. 8 og nr. 9, er ESMA gitt myndighet til å utforme utkast til tekniske retningslinjer for den informasjonen som forvalteren må gi den kompetente myndigheten ved registrering. ESMA er videre gitt myndighet til å gi retningslinjer om skjemaer og prosedyrer for søknadsprosessen.

Det følger av endringsforordningen ny artikkel 16a at den kompetente myndigheten skal gjøre tilgjengelig informasjon om grunnlaget for registrering i medhold av forordningen for ESMA. ESMA skal bruke informasjon til vurderingene som skal foretas etter artikkel 14 nr. 9 og 14a nr. 10. ESMA kan i medhold av artikkel 16a nr. 2 utforme regulatoriske retningslinjer om hva slags informasjon som skal gjøres tilgjengelig for ESMA. Kommisjonen kan vedta slike retningslinjer som nivå-2 regelverk til EuVECA-forordningen. Videre kan det etter samme fremgangsmåte vedtas gjennomføringsregler til EuVECA-forordningen.

Endringsforordningen pålegger videre ESMA nye plikter i en ny artikkel 17. Det følger bl.a. av artikkel 17 nr. 1 at ESMAs offentlige database over fond som bruker EuVECA-betegnelsen, også skal omfatte de fondene som i henhold til endringsforordningen nå kan bruke betegnelsen.

I tillegg er det gitt en bestemmelse om at ESMA kan gi anbefalinger til den kompetente myndigheten i medhold av ESMA-forordningen (forordning (EU) 1095/2010) artikkel 17 om eventuelle tilsynsreaksjoner etter EuVECA-forordningen artikkel 22 nr. 2.

Endringer i EuSEF-forordningen

Endringsforordningen endrer EuSEF-forordningen (forordning (EU) nr. 346/2013) på en rekke punkter.

Endringsforordningen innebærer at også forvaltere av alternative investeringsfond med konsesjon etter AIFM-direktivet artikkel 6 kan ta i bruk EuSEF-betegnelsen og markedsføre disse fondene grensekryssende i EØS til en utvidet krets investorer. Det følger av endringen i artikkel 2 nr. 2 at EuSEF-forordningen artikkel 3 til 6, artikkel 10 og 13, artikkel 14 nr. 1 bokstav d, e og f, artikkel 15a til 20, artikkel 21 nr. 3 andre avsnitt, artikkel 22 og 22a kommer til anvendelse for disse forvalterne.

Det følger av endringen i artikkel 15 nr. 5 at registrering etter EuSEF-forordningen artikkel 15 også skal utgjøre registrering etter AIFM-direktivet artikkel 3 nr. 3.

Det følger videre av ny artikkel 15a at forvaltere med konsesjon etter AIFM-direktivet artikkel 6 skal søke om registering for å bruke betegnelsen «EuSEF» på fond som har til hensikt å bruke denne betegnelsen. Etter artikkel 15a nr. 2 skal søknad om å bruke betegnelsen «EuSEF» inneholde vedtektene eller stiftelsesdokument for fondet, informasjon om depotmottaker, informasjonen som det vises til i artikkel 15 nr. 1 og en liste over hvilke EØS-stater forvalteren har etablert eller intensjoner om å etablere kvalifiserte EuSEF.

Det følger videre av artikkel 15a nr. 3 at dersom den kompetente myndigheten for det kvalifiserte EuSEF-et og hjemstatens kompetente myndighet er forskjellige, skal disse kommunisere om søknaden i henhold til bestemmelsene i nr. 3.

Videre følger det av artikkel 15a nr. 4 at forvaltere av alternative investeringsfond i henhold til AIFM-direktivet artikkel 6 ikke skal trenge å sende inn dokumenter som allerede er sendt inn til den kompetente myndigheten i forbindelse med søknad om konsesjon som forvalter i henhold til AIFM-direktivet.

Den kompetente myndigheten skal behandle søknaden om registrering innen to måneder etter at all nødvendig dokumentasjon etter artikkel 15 nr. 2 er overlevert myndigheten, jf. artikkel 15a nr. 5 og nr. 6.

Registreringen av «EuSEF»-betegnelsen er gyldig i hele EØS og innebærer at forvalteren i medhold av artikkel 14a nr. 8 kan markedsføre fondet som EuSEF i hele EØS i henhold til notifikasjonsprosedyrene.

Det følger videre av artikkel 15 nr. 6 første avsnitt at forvalteren av et EuSEF i henhold til artikkel 14 skal informere den kompetente myndigheten i hjemstaten om enhver materiell endring i forhold som er relevant for registreringen av fondet, før disse endringene iverksettes.

Videre utvides kriteriene for hva et EuSEF kan investere i, slik at investeringsuniverset blir større, jf. endringen av definisjonen i artikkel 3 nr. 1 bokstav d punkt (ii). Etter endringen kan fondet investere i foretak som «provides services or goods which generate a social return», «employs a method of production of goods or services that embodies its social objective» eller «provides financial support exclusively to social undertakings as defined in the first two indents». Definisjonen er dermed blitt endret slik at fondet kan investere i foretak som tilbyr varer eller tjenester som gir «social return», fremfor bare å kunne investere i foretak som tilbyr varer eller tjenester til «vulnerable or marginalised, disadvantaged or excluded persons».

Endringene i EuSEF-forordningen artikkel 11 innebærer mer detaljerte kapital- og likviditetskrav for forvaltere av EuSEF. Ifølge endringen i artikkel 11 nr. 2 skal forvaltere av EuSEF ha minimum 50 000 euro i startkapital. Videre legges det til ytterligere kapital- og likviditetskrav i artikkel 11 nr. 3 til 6.

Etter artikkel 11 nr. 3 skal den ansvarlige kapitalen til enhver tid utgjøre minimum en åttendedel av foregående års faste kostnader. Hvis forvalteren av fondet ennå ikke har fullført ett års drift skal kravet beregnes ut fra hva som kan forventes etter forretningsplanen. Kompetent myndighet kan justere kapitalkravet etter denne bestemmelsen hvor det har skjedd endringer i forvalterens virksomhet siden det foregående året.

Det følger videre av artikkel 11 nr. 4 at dersom verdien av fondene som blir forvaltet overstiger 250 millioner euro, skal forvalteren øke den ansvarlige kapitalen med 0,02 prosent av verdien utover denne summen.

Det følger videre av ny artikkel 11 nr. 6 at den ansvarlige kapitalen skal være investert i likvide eiendeler eller eiendeler som på kort tid kan gjøres om til kontantinnskudd. Den ansvarlige egenkapitalen skal ikke være investert i spekulative posisjoner.

Endringsforordningen gjør også endringer i EuSEF-forordningen artikkel 13 om forvalterens årsrapport og revisjon. Endringen i artikkel 13 bokstav e innebærer at forvalteren også skal rapportere om type, verdi og formål for andre investeringer enn i de kvalifiserte investeringene. Videre legges det til en bokstav f som innebærer at forvalteren også må rapportere om miljø- og klimarelaterte risikoer i forvaltningen av fondet.

Når det gjelder ESMAs og EU-kommisjonens oppgaver, innebærer endringsforordningen at kommisjonen på flere områder gis kompetanse til å gi utfyllende regelverk etter forslag fra ESMA. Etter artikkel 15 nr. 7 og nr. 8 og 15a nr. 8 og nr. 9 er ESMA gitt myndighet til å utforme utkast til tekniske retningslinjer for den informasjonen som forvalteren må gi den kompetente myndigheten ved registrering. ESMA er videre gitt myndighet til å gi retningslinjer om skjemaer og prosedyrer for søknadsprosessen.

Det følger av endringsforordningen ny artikkel 17a at den kompetente myndigheten skal gjøre tilgjengelig informasjon om grunnlaget for registrering i medhold av forordningen for ESMA. ESMA skal bruke informasjon til vurderingene som skal foretas etter artikkel 15 nr. 9 og 15a nr. 10. ESMA kan i medhold av artikkel 17a nr. 2 utforme regulatoriske retningslinjer om hva slags informasjon som skal gjøres tilgjengelig for ESMA. Kommisjonen kan vedta slike retningslinjer som nivå-2 regelverk til EuSEF-forordningen. Videre kan det etter samme fremgangsmåte vedtas implementeringsregelverk til EuSEF-forordningen.

Det følger videre av ny artikkel 18 at ESMA skal ha et offentlig register tilgjengelig på internett over forvaltere av kvalifiserte fond som kan bruke «EuSEF»-betegnelsen, over EuSEF-er og hvilke land disse markedsføres i.

I tillegg er det gitt en bestemmelse om at ESMA kan gi anbefalinger til den kompetente myndigheten i medhold av ESMA-forordningen (forordning (EU) 1095/2010) artikkel 17 om eventuelle tilsynsreaksjoner etter EuSEF-forordningen artikkel 22 nr. 2.

3.3 Finanstilsynets høringsnotater

Høringsnotat om gjennomføring av EuVECA/EuSEF

Finanstilsynet har foreslått at EuVECA- og EuSEF-forordningene kan gjennomføres i norsk rett som forskriftsbestemmelse med hjemmel i AIF-loven § 1-5 andre ledd. Finanstilsynet påpeker at det i så fall bør fremgå av forskriften at forordningene ved motstrid går foran de bestemmelser som følger av AIF-loven og forskriften for øvrig.

Høringsnotat om gjennomføring av forordning (EU) 2017/1991 (endringsforordningen)

Finanstilsynet viser til at de sentrale endringene i endringsforordningen er at det åpnes for at også forvaltere av alternative investeringsfond med konsesjon kan forvalte og markedsføre EuVECA- fond og EuSEF. Videre peker Finanstilsynet på at investeringsområdet utvides for begge fondstypene. Blant annet utvides grensen på antall ansatte i virksomheter et EuVECA-fond kan investere i fra 250 til 499 ansatte, og spekteret av støtteberettigede virksomheter EuSEF kan investere i, utvides også.

Når det gjelder gjennomføring i norsk rett, viser Finanstilsynet til at dette avhenger av hvordan hovedforordningene gjennomføres og at endringsforordningen bør gjennomføres på tilsvarende måte.

3.4 Høringsmerknader

Til høringsnotatet om gjennomføring av EuVECA- og EuSEF-forordningene

Finans Norge bemerker at forsinkelser i oversettelsen til norsk av EØS-rettsakter skaper problemer for norske finansforetak som skal forholde seg til forordninger og til Finanstilsynet som skal informere om forordningene. De mener det bør foreligge en norsk oversettelse før reglene trer i kraft.

Finans Norge peker også på høringsnotatets punkt 5 hvor det vises til at det kan reises spørsmål om fondenes adgang til å gi lån og forholdet til finansieringsvirksomhetsloven. For å unngå tvil mener Finans Norge at det er hensiktsmessig å opplyse i regelverket at forskriftens bestemmelser går foran finansieringslovens bestemmelser om kredittgivning ved tvil.

Finans Norge viser videre til at spørsmålet om gjennomføringsteknikk er en del av verdipapirlovutvalgets mandat, og at det er hensiktsmessig å følge den lovteknikk verdipapirlovutvalget har valgt for gjennomføring av forordninger på finansmarkedsområdet.

Norsk Venturekapitalforening påpeker at de er positive til at EuVECA-forordningen gjennomføres i norsk rett, og påpeker at de antar forordningen kan ha stor betydning for kapitalinnhenting i Norge. Det er ønskelig at EuVECA-forordningen inkorporeres i norsk rett så raskt som mulig.

Statistisk sentralbyrå vurderer det slik at forordningene ikke vil ha store konsekvenser for statistikkproduksjonen.

Til høringsnotatet om gjennomføring av endringsforordningen til EuVECA- og EuSEF-forordningene (forordning (EU) 2017/1991)

Norsk Kapitalforvalterforening uttaler at de er opptatt av at norske kapitalforvaltere skal ha samme rammevilkår som aktører i EU for øvrig. De viser til at EuVECA- og EuSEF-forordningene, med de endringer som følger av endringsforordningen, er trådt i kraft i EU. Etter deres syn betyr dette at forvaltere i EU-stater har andre muligheter på disse områdene enn norske kapitalforvaltere, og at tilbudet til norske investorer er mindre enn det ellers kunne ha vært. De mener dette er uheldig.

Verdipapirfondenes forening viser til at høringsdokumentene er snaue og ikke sier så mye om innholdet i forordningene. De etterlyser en grundigere gjennomgang av forordningene, med vurdering av økonomiske og administrative konsekvenser. De påpeker også at det er ønskelig med mer veiledning om hva forordningene går ut på.

3.5 Departements vurdering

Det er etter departementets vurdering ønskelig at EuVECA- og EuSEF-forordningene med endringsforordningen tas inn i norsk rett.

Departementet viser til at det er en høy grad av europeisk integrasjon på finansmarkedsområdet, og at det derfor generelt er uheldig om det gjelder et annet regelverk i Norge enn det som følger av EU-regelverket. Norsk Kapitalforvalterforening viser i høringen til de uheldige sidene ved ulikt regelverk mellom Norge og EU på dette området. Ulikt regelverk kan påføre markedsaktører i Norge eller markedsaktører som driver grensekryssende virksomhet, unødvendige kostnader.

Departementet legger til grunn at det finnes markedsaktører i Norge som vil ønske å ta i bruk betegnelsene «EuVECA». Dette kan ikke skje før EuVECA-forordningen er tatt inn i norsk rett. Formålet med forordningen er å lette kapitaltilgangen til små og mellomstore virksomheter i vekst, såkalt risikokapital. Endringsforordningen innebærer både at gruppen av fond som kan ta i bruk betegnelsen EuVECA blir større, og at fondene kan investere i en større gruppe av virksomheter, noe som skal bidra til å realisere formålet med forordningen. Departementet tilrår derfor at EuVECA-forordningen med endringene som følger av endringsforordningen, gjennomføres i norsk rett.

Departementet legger også til grunn at det finnes markedsaktører i Norge som vil ønske å ta i bruk betegnelsene «EuSEF». Dette kan ikke skje før EuSEF-forordningen er tatt inn i norsk rett. Formålet med forordningen er å lette kapitaltilgangen til fond som vil investere i virksomheter med samfunnsnyttige formål. Endringsforordningen innebærer både at gruppen av fond som kan ta i bruk betegnelsen EuSEF blir større, og at fondene kan investere i en større gruppe av virksomheter, noe som skal bidra til å realisere formålet med forordningen. Departementet tilrår derfor at EuSEF-forordningen med endringene som følger av endringsforordningen, gjennomføres i norsk rett.

Når det gjelder valg av løsning for hvordan forordningene skal gjennomføres i norsk rett, legger departementet vekt på at det er ønskelig med en helhetlig og konsekvent gjennomføring av forordninger på fondsområdet. Departementet legger vekt på at forordninger som kan inneholde unntak fra norsk lov, som et utgangspunkt bør gjennomføres i lovs form. EuVECA- og EuSEF-forordningene bør derfor etter departementets vurdering inkorporeres i lov. Departementet mener forordningene bør gjennomføres med henvisning til rettsakten, slik som er vanlig på finansmarkedsområdet, og at gjennomføringshjemlene bør følge av AIF-loven.

Når det gjelder forordningenes nærmere innhold, viser departementet til omtalen av forordningene ovenfor.

Når en forordning som er gjennomført ved inkorporasjon i lov blir endret, skal i utgangspunktet også endringsforordningen gjennomføres i lov. Ved senere, mindre endringer i forordningen, som etter sin natur ville vært gjennomført ved forskrift i norsk rett, kan det være behov for en forskriftshjemmel som tillater at mindre endringer i forordningen kan gjennomføres i norsk rett i forskrifts form.

I tillegg er det behov for at utfyllende rettsakter fra EU, særlig kommisjonsforordninger, som fastsetter regler av mer teknisk art, kan gjennomføres i norsk rett i forskrifts form. Departementet foreslår på denne bakgrunn en forskriftshjemmel i inkorporasjonsbestemmelsen. Formålet er å kunne gjennomføre enkelte mindre endringer i forordningen i forskrifts form. Departementet viser for øvrig til departementets tidligere uttalelser om tilsvarende hjemmel i verdipapirhandelloven, jf. Prop. 96 LS (2018–2019) punkt 3.2. Ved å innta en slik hjemmel i loven, vil det kunne legges til rette for en hensiktsmessig og effektiv gjennomføring av mindre endringsforordninger, selv om hovedforordningen er inkorporert i lovs form.

Departementet viser til lovforslaget § 1 a-1 og § 1 a-2 for gjennomføringsbestemmelse til henholdsvis EuVECA- og EuSEF-forordningene med endringsforordning.

Når det gjelder Finans Norges høringsmerknad om oversettelse av forordningene, viser departementet til at hovedforordningene nå har publiserte offisielle oversettelser, og at endringsforordningen også er tilgjengelig i norsk uoffisiell versjon.

Reglene i EuVECA- og EuSEF-forordningene artikkel 3 bokstav e åpner for at fondene kan gi lån til foretak som ligger innenfor investeringsområdet til fondet. Finans Norge har også påpekt dette i sitt høringsutkast. Etter departementets syn bør ordlyden i finansforetaksloven § 2-1 justeres for å reflektere dette. Departementet mener det er ønskelig med en presisering ut fra hensynet til klare regler på dette området.

Departementet viser til endringen i finansforetaksloven § 2-1 første ledd.

Både EuVECA- og EuSEF-forordningene stiller krav om at nasjonal rett har hjemler for tilsyn og administrative sanksjoner ved brudd på reglene. Departementet vurderer spørsmålene knyttet til dette under kapittel 6.

4 Gjennomføring av ELTIF-forordningen

4.1 Gjeldende rett

Gjeldende rett inneholder ikke regler om europeiske langsiktige investeringsfond (ELTIF-er). ELTIF er en undertype av alternative investeringsfond. Forvaltning av alternative investeringsfond er regulert lov 20. juni 2014 nr. 877 om forvaltning av alternative investeringsfond (AIF-loven).

4.2 EØS-rett

4.2.1 Forordning (EU) 2015/760 om europeiske langsiktige investeringsfond

Formålet med forordning (EU) 2015/760 (ELTIF) er å kunne bidra til å reise kapital til langsiktige investeringer i realøkonomien. Ifølge fortalen er langsiktig investering et avgjørende verktøy for å lede økonomien i retning av smart, bærekraftig og inkluderende vekst med høy sysselsetting og konkurranseevne.

Tillatelse og forbud

Etablering og forvaltning av europeiske langsiktige investeringsfond er betinget av tillatelse. Det er forbudt å benytte betegnelsene «ELTIF» eller «europeisk langsiktig investeringsfond» uten at det er gitt tillatelse i medhold av forordningen, jf. artikkel 4 nr. 1. Det er også forbudt å markedsføre et ELTIF i EØS før det er gitt tillatelse til markedsføring, jf. artikkel 3 nr. 1. Motsatt vil tillatelse og etterlevelse av vilkårene som følger for denne, gi rett til å benytte betegnelsen og markedsføre fondet som sådant.

Europeiske langsiktige investeringsfond er en form for alternative investeringsfond. Det er bare alternative investeringsfond som kan søke om og få tillatelse som ELTIF, jf. artikkel 3 nr. 2. Det følger av artikkel 5 nr. 1 at søknaden skal inneholde fondets vedtekter, informasjon om forvalteren, informasjon om depotmottakeren og en beskrivelse av informasjonen som gjøres tilgjengelig for investorer. Artikkel 6 stiller opp vilkår for å få tillatelse etter forordningen. Den kompetente myndigheten skal avslå søknaden fra en AIF-forvalter etablert i EØS om å etablere et ELTIF dersom fondet ikke oppfyller kravene etter forordningen og AIFM-direktivet. Et eventuelt avslag skal begrunnes, jf. artikkel 6 nr. 5. Dersom en søknad er avslått i en EØS-stat, kan den ikke inngis på nytt til kompetent myndighet i en annen EØS-stat, se artikkel 6 nr. 6.

Et ELTIF som er gitt tillatelse, er etter artikkel 7 forpliktet til enhver tid å overholde bestemmelsene i forordningen og reglene i AIFM-direktivet. Forvalteren av ELTIF-et har ansvar for å sørge for at forordningen og direktivet overholdes, og denne står ansvarlig for tap eller skader som følge av overtredelse av rettsaktene. Etter artikkel 33 nr. 3 skal kompetente myndigheter forby at betegnelsen «ELTIF» benyttes dersom forvalteren ikke lenger overholder forordningen.

Tillatte investeringer

ELTIF-er kan bare investere i eiendeler innenfor rammene som følger av forordningen, jf. ELTIF artikkel 9 nr. 1. Hva som er tillatte investeringer, følger av artikkel 10 og artikkel 50 nr. 1 i UCITS-direktivet. Et ELTIF skal plassere minimum 70 prosent av investeringene i kvalifiserte porteføljeforetak. Dette er etter artikkel 11 definert som en virksomhet som ikke er et finansforetak, som ikke er opptatt til notering på et regulert marked eller i en multilateral handelsfasilitet og har en markedsverdi på høyst 500 000 000 euro. I sum innebærer disse begrensningene at hovedformålet med ELTIF-et er å investere i virksomheter med et langsiktig finansieringsbehov, og som utsteder verdipapirer som generelt ikke er lett omsettelige.

Etter artikkel 10 bokstav b til e trenger ikke ELTIF-et bare å investere i en kvalifisert virksomhets egenkapitalinstrumenter, men kan også investere i gjeldsinstrumenter, lån utstedt av slik virksomhet, andeler i ett eller flere andre ELTIF-er, EuVECA-er og EuSEF-er, forutsatt at disse ELTIF-ene, EuVECA-ene og EuSEF-ene selv har investert høyst 10 prosent av sin kapital i ELTIF-er. I tillegg kan et ELTIF ha direkte innehav eller indirekte innehav gjennom kvalifiserte porteføljeforetak av individuelle realeiendeler med en verdi på minst 10 000 000 euro eller tilsvarende i den valutaen og på det tidspunktet utgiftene påløp. Hva som utgjør realeiendeler, er nærmere presisert i forordningens fortale.

Det følger videre av artikkel 9 nr. 2 at ELTIF-er ikke kan drive med short-salg, ha direkte eller indirekte eksponering mot råvarer, delta i utlån eller lån av verdipapirer, gjenkjøpstransaksjoner og lignende når dette berører mer enn 10 prosent av fondets eiendeler. Et ELTIF kan heller ikke anvende finansielle derivater unntatt når bruken av slike instrumenter utelukkende har som formål å sikre risikoer knyttet til fondets øvrige investeringer.

Krav til porteføljesammensetning og diversifisering fremgår av ELTIF-forordningen artikkel 13. Etter artikkel 13 nr. 2 kan ikke et ELTIF investere mer enn 10 prosent av sin kapital i instrumenter som er utstedt av, eller lån som er gitt til, ett enkelt kvalifisert porteføljeforetak, 10 prosent av sin kapital direkte eller indirekte i én enkelt realeiendel, 10 prosent av sin kapital i andeler i ett enkelt ELTIF, EuVECA eller EuSEF, 5 prosent av sin kapital i eiendeler nevnt i artikkel 9 nr. 1 bokstav b) dersom disse eiendelene har blitt utstedt av ett enkelt organ.

Krav til diversifiseringen av eiendelene det kan investeres i etter artikkel 9 nr. 1, er inntatt i artikkel 13 nr. 2 til 4, med tilhørende unntak i nr. 5 og 6. Dersom ELTIF-et overtrer disse diversifiseringskravene og overtredelsen skyldes forhold som ligger utenfor forvalterens kontroll, skal forvalteren treffe nødvendige tiltak for å rette opp i fordelingen, innenfor en rimelig frist, jf. artikkel 14. Dette må gjøres med tilbørlig hensyn til investorene.

Til tross for at en investering er tillatt etter artikkel 9 til 11, kan den være forbudt dersom den representerer en interessekonflikt for forvalteren av fondet etter artikkel 12.

Artikkel 15 inneholder krav som skal forhindre uforsvarlig konsentrasjon av porteføljen til et ELTIF. Etter artikkel 15 nr. 1 kan det ikke erverves mer enn 25 prosent av andeler i hvert enkelt ELTIF, EuVECA eller EuSEF. Etter artikkel 15 nr. 2 kommer konsentrasjonsgrensene i UCITS-direktivet artikkel 56 nr. 2 til anvendelse for eiendeler det er tillatt å investere i etter direktivets artikkel 50, jf. forordningens artikkel 9 nr. 1 bokstav b.

Begrensninger i hva ELTIF-et kan beskjeftige seg med, følger av artikkel 9 nr. 2. Dette inkluderer shortsalg, direkte eller indirekte eksponering mot råvarer, deltakelse i utlån eller lån av verdipapirer, gjenkjøpstransaksjoner og lignende når dette berører mer enn 10 prosent av fondets eiendeler, og anvendelse av finansielle derivater så lenge denne ikke utelukkende har som formål å sikre risikoer knyttet til fondets øvrige investeringer.

Innløsning, salg, utstedelse og utbytte

Forordningens kapittel 3 regulerer innløsning av, handel med og utstedelse av andeler samt utdeling av utbytte og kapital.

Hovedregelen etter artikkel 18 nr. 1 er at investorene ikke kan anmode om innløsning før ELTIF-ets levetid opphører. Innløsning kan skje fra dagen etter levetiden er utløpt. Vedtektene eller stiftelsesdokumentene skal klart angi datoen for opphør av levetiden, bestemmelser om rett til midlertidig forlengelse samt prosedyrene for innløsning. Det er inntatt unntak fra dette i artikkel 18 nr. 2 som tillater innløsning innenfor fondets levetid, dersom det følger av stiftelsesdokumentene eller vedtektene og vilkårene i bokstav a-e er oppfylt.

Artikkel 18 nr. 3 gir anvisning på hvordan et ELTIFs levetid skal beregnes. I nr. 7 er Kommisjonen gitt kompetanse til å vedta reguleringsmessige tekniske standarder, herunder når et ELTIFs levetid anses tilstrekkelig langt. Det er gjort i forordning (EU) 2018/480 artikkel 2, se omtalen nedenfor i punkt 4.2.2.

Artikkel 18 nr. 4 regulerer investorenes rett til å anmode om at ELTIF-et avvikles. Det kan de gjøre dersom deres innløsningsanmodninger inngitt i samsvar med ELTIF-ets innløsningsstrategi ikke er etterkommet innen ett år fra datoen de ble inngitt. Artikkel 18 nr. 5 og 6 regulerer formen for innløsning.

Artikkel 19 regulerer investorenes adgang til å omsette andeler på annenhåndsmarkedet. Investorer har rett til fritt å overdra sine andeler til tredjeparter, med unntak av ELTIF-forvalteren. Fondets vedtekter kan ikke forby at andelene blir opptatt til handel på regulert marked eller multilateral handelsfasilitet.

Et ELTIF kan utstede nye andeler i overensstemmelse med sine vedtekter. ELTIF-et kan ikke utstede andeler til en pris under netto andelsverdi uten først å ha tilbudt disse til eksisterende investorer, jf. artikkel 20.

ELTIF-et må vedta en spesifisert plan for avhendelse av sine eiendeler, jf. artikkel 21. Kravene til planen fremgår av artikkel 21 nr. 2. Krav til verdsettelsen er nærmere presisert i kommisjonsforordning (EU) 2018/480. Se omtale av denne nedenfor i punkt 4.2.2.

Etter artikkel 22 kan ELTIF-et regelmessig dele ut utbytte til investorene dersom det ikke er behov for utbyttet til å oppfylle fondets fremtidige forpliktelser. Bestemmelsen regulerer også fondets adgang til å redusere sin kapital.

Opplysningsplikt og markedsføring

ELTIF-forordningen kapittel fire gjelder krav til gjennomsiktighet, og kapittel fem gjelder krav til markedsføring av andeler. Forordningen oppstiller krav til tilgang på informasjon både til profesjonelle og ikke-profesjonelle investorer samt til kompetent myndighet.

Etter artikkel 23 nr. 1 skal ikke andeler markedsføres uten forutgående offentliggjørelse av prospekt i samsvar med PRIIPs-forordningen ((EU) nr. 1286/2014). Etter ELTIF-forordningen artikkel 23 nr. 2 skal prospektet inneholde alle opplysninger som er nødvendige for at en investor skal kunne foreta en veloverveid vurdering av investeringen og risikoer forbundet med denne. Opplysningene som skal gis inkluderer minst de postene som er listet i nr. 3 bokstavene a til d.

Det følger videre av artikkel 23 nr. 4 at potensielle investorer tydelig skal opplyses om ELTIF-ets illikvide karakter. Prospektet og alle andre markedsføringsdokumenter skal tydelig opplyse om forholdene nevnt i bokstav a til i. ELTIF-ets årsrapport må, i tillegg til kravene i AIFM-direktivet artikkel 22, også inneholde opplysningene inntatt i artikkel 23 nr. 5. Ytterligere opplysninger som nevnt i artikkel 23 nr. 6 kan kreves på anmodning fra en ikke-profesjonell investor.

Etter artikkel 24 nr. 4 skal prospektet og den senest offentliggjorte årsrapporten på anmodning gratis leveres ut til investorer. Prospektet kan utleveres på et varig medium eller på nettsted. En papirkopi skal kostnadsfritt utleveres til ikke-profesjonelle investorer som ber om det. Etter artikkel 24 nr. 5 skal de vesentlige deler av prospektet holdes à jour.

Forvalters opplysningsplikt knyttet til omkostninger som direkte eller indirekte betales av investorene, fremgår av artikkel 25. Forvalteren skal opplyse om alle kostnader, som skal rubriseres i fem kategorier: kostnader knyttet til fondets opprettelse, kostnad knyttet til erverv av eiendeler, forvaltnings- og prestasjonsavhengige honorarer, distribusjonskostnader og øvrige kostnader. Prospektet skal angi omkostningens samlede andel av ELTIF-ets kapital.

For markedsføring overfor ikke-profesjonelle investorer gjelder det skjerpede krav sammenlignet med kravene som stilles overfor profesjonelle investorer, både med tanke på hvilken ytterligere informasjon som skal gis, hvordan denne skal gis, og forvalters selvstendige vurdering av om fondet egner seg for ikke-profesjonelle. Det følger av artikkel 30 nr. 1 at ELTIF-andeler kan markedsføres til ikke-profesjonelle, forutsatt at de gis tilstrekkelig informasjon fra forvalter eller distributør. I artikkel 23 nr. 1 andre ledd, 23 nr. 6 og artikkel 24 nr. 3 og 4 og 28 er det inntatt tilleggsregler om ikke-profesjonelles tilgang på informasjon.

Etter artikkel 30 nr. 2 er markedsføring overfor ikke-profesjonelle investorer avhengig av tillatelse i samsvar med reglene i AIFM-direktivet artikkel 6 nr. 5 bokstav a og b punkt i). I artikkel 30 nr. 3 til 7 gis det bestemmelser om frarådningsplikt, likebehandling, angrerett og klagemuligheter for ikke-profesjonelle.

Ved markedsføring til ikke-profesjonelle aktører skal forvaltere opprette ordninger som muliggjør tegning, utbetaling av utbytte, tilbakekjøp, innløsning og tilgjengeliggjøring av opplysninger, jf. artikkel 26. I utfyllende kommisjonsforordning (EU) 2018/480 artikkel 5 er det gitt spesifikasjoner for slike ordninger.

Etter artikkel 27 er det forvalteren som bestemmer om fondet kan markedsføres til ikke-profesjonelle kunder. I vurderingen av dette skal det som minimum tas hensyn til fondets levetid og den planlagte investeringsstrategien. Det følger av artikkel 28 at når andeler markedsføres eller formidles til en ikke-profesjonell aktør, må ELTIF-forvalteren innhente opplysninger om investorens kjennskap til og erfaring på investeringsområdet, investorens finansielle situasjon samt investorens investeringsmål. Forvalteren av fondet kan bare anbefale fondet dersom det er egnet for den enkelte ikke-profesjonelle investoren.

Det følger av artikkel 24 at prospektet med eventuelle endringer skal sendes til kompetent myndighet sammen med årsrapporten og fondets vedtekter.

Kompetente myndigheters forpliktelser

Det tilkommer kompetent myndighet å behandle søknader om ELTIF-er. Etter artikkel 5 nr. 2 skal søknad behandles innen to måneder. Kompetent myndighet er etter artikkel 6 nr. 6 forpliktet til å avslå søknad dersom den er inngitt i annen EØS-stat først.

Etter artikkel 32 skal de kompetente myndigheter føre løpende tilsyn med at forordningen overholdes. Etter artikkel 33 skal de gis kompetanse til å gjennomføre undersøkelser og tilsyn som er nødvendig for å oppfylle sine oppgaver etter forordningen.

Kompetente myndigheter skal kvartalsvis underrette ESMA om innvilgelse og tilbakekall av tillatelser etter forordningen, jf. artikkel 3 nr. 2. ESMA skal føre et sentralt, offentlig, elektronisk tilgjengelig register med opplysninger om ethvert ELTIF, dets forvalter og kompetente myndighet.

ESMA og Europakommisjonen

ESMA er på flere områder gitt kompetanse til å utarbeide utkast til utfyllende tekniske reguleringsstandarder. Etter artikkel 9 nr. 3 kan ESMA spesifisere kriteriene for å fastslå under hvilke omstendigheter bruken av finansielle derivater utelukkende har som formål å sikre de risikoer som er knyttet til investeringene nevnt i samme artikkel nr. 2 bokstav d. I artikkel 18 nr. 7 skal de tekniske reguleringsstandardene ESMA er gitt kompetanse til å foreslå, spesifisere under hvilke omstendigheter et ELTIFs levetid anses som tilstrekkelig lang til å dekke livssyklusen til hver enkelt av ELTIF-ets eiendeler.

I artikkel 21 nr. 3 gis ESMA kompetanse til å utarbeide utkast til teknisk reguleringsstandard som spesifiserer de kriteriene som skal anvendes ved vurderingene av markedet for potensielle kjøpere og verdsetting av eiendelene som skal avhendes. Etter artikkel 25 tilkommer det ESMA å spesifisere de felles definisjonene, beregningsmetode og presentasjonsformatene for kostnadene nevnt i artikkel 25 nr. 1 og 2. ESMA er også ansvarlig for å spesifisere egenskaper, teknisk infrastruktur og innholdet i ordninger i forbindelse med ikke-profesjonelle investorer for ordninger omtalt i artikkel 26 nr. 1, jf. artikkel 26 nr. 2.

Europakommisjonen er i de samme hjemlene delegert myndighet til å vedta de tekniske reguleringsstandardene utarbeidet av ESMA. Denne kompetansen er benyttet i kommisjonsforordning (EU) 2018/480. Forordningen er omtalt nedenfor.

4.2.2 Delegert kommisjonsforordning (EU) 2018/480 om supplerende regler til forordning om europeiske langsiktige investeringsfond

Den delegerte kommisjonsforordningen inneholder utfyllende tekniske spesifikasjoner til bestemmelsene i hovedforordningen (ELTIF-forordningen).

Bruk av finansielle derivater for å sikre seg mot risikoer ved fondets øvrige investeringer

Forordning (EU) 2018/480 om supplerende regler til forordning (EU) 2015/760 (ELTIF-forordningen), gir utfyllende bestemmelser om reguleringsmessige tekniske standarder for finansielle derivater som utelukkende har som formål å sikre risikoer, fondenes levetid, kriterier for vurdering av markedet for potensielle kjøpere og verdsettelse for aktiver som skal avhendes, samt de ulike typene av ordninger for ikke-profesjonelle investorer.

Artikkel 9 nr. 2 bokstav d i ELTIF-forordningen bestemmer at langsiktige europeiske investeringsfond ikke kan bruke finansielle derivater. Det gjøres unntak fra dette om bruken av slike instrumenter utelukkende benyttes for å sikre de risikoene som er knyttet til fondets øvrige investeringer. I kommisjonsforordningens artikkel 1 reguleres det når slik anvendelse kan sies å utelukkende tjene dette formålet.

Etter artikkel 1 nr. 2 må det finansielle derivatet kun benyttes til å sikre seg mot risikoer som oppstår som følge av eksponering for investeringer som er omhandlet i artikkel 9 nr. 1 i ELTIF-forordningen. Formålet med å sikre seg mot de risikoer som oppstår som følge av en slik eksponering, anses kun for å være oppfylt når anvendelsen av det aktuelle instrumentet fører til en målbar og objektivt verifiserbar begrensning av disse risikoene på ELTIF-nivå. Hvis det ikke finnes disponible finansielle derivater til å sikre seg mot risikoer som oppstår som følge av eksponeringer for de tillatte investeringene, kan det anvendes finansielle derivater med underliggende eiendeler i samme aktivaklasse.

Etter artikkel 1 nr. 3 anses et finansielt derivat ikke å tjene formålet om å sikre seg mot risikoer dersom det har som formål å gi ELTIF-et avkastning. Etter nr. 4 skal forvalteren av det langsiktige europeiske investeringsfondet treffe alle rimelige tiltak for å sikre at de finansielle derivatene som benyttes for å sikre seg mot risikoer ved fondets andre investeringer, begrenser risikoene på ELTIF-nivå, også under pressede markedsforhold.

ELTIF-ets levetid

I kommisjonsforordningens artikkel 2 gis det utfyllende bestemmelser til ELTIF-forordningens artikkel 18 nr. 3 om beregning av når et ELTIFs levetid skal anses for tilstrekkelig lang til å dekke livssyklusen til alle ELTIF-ets eiendeler. Etter bokstav a fastsetter ELTIF-et datoen for utløpet av sin levetid til utgangen av investeringshorisonten for den enkelte eiendel i porteføljen som har lengst investeringshorisont på tidspunktet for søknad om godkjennelse av fondet som europeisk langsiktig investeringsfond.

Etter bokstav b kan ingen investeringer foretatt etter datoen for godkjennelse, ha en resterende investeringshorisont som overstiger ELTIF-ets resterende levetid på det tidspunkt hvor investeringen foretas.

Kriterier for verdsettelse ved avhending av ELTIF-eiendeler

Artikkel 4 i kommisjonsforordningen angir kriterier for verdsettelse av eiendeler som skal avhendes. Etter nr. 1 bokstav a skal verdsettelsen påbegynnes så snart det anses hensiktsmessig, og i god tid før fristen for underretting av den spesifiserte planen for korrekt avhendelse som skal sendes den kompetente myndigheten. Etter bokstav b skal verdsettelsen avsluttes senest seks måneder før denne fristen.

Etter artikkel 4 nr. 2 kan verdsettelse foretatt i samsvar med artikkel 19 i AIFM-direktivet tas i betraktning når verdsettelsen er avsluttet senest seks måneder før fristen omtalt i denne kommisjonsforordningen artikkel 1.

Spesifikasjoner for ordninger for ikke-profesjonelle investorer

Etter ELTIF-forordningen artikkel 26 nr. 1 skal en ELTIF-forvalter, dersom andeler skal markedsføres til ikke-profesjonelle investorer, innføre ordninger for tegning, utbetaling til andelseiere, gjenkjøp eller innløsning av andeler og formidling av informasjonen ELTIF-et og ELTIF-forvalteren er pålagt å gi.

I kommisjonsforordningen artikkel 5 oppstilles det nærmere krav til disse ordningene. I nr. 1 gis det bestemmelser om hvilke oppgaver ordningen skal ivareta. Dette inkluderer behandling av de ikke-profesjonelle investorenes tegnings-, betalings-, gjenkjøps- og innløsningsordninger i forbindelse med andeler, i overensstemmelse med de betingelsene som er fastsatt i ELTIF-ets markedsføringsdokumenter, jf. bokstav a. Bokstav b til d gir bestemmelser om opplysninger som skal stilles til rådighet for investorene.

Etter samme artikkel nr. 2 skal forvalteren av ELTIF-et sikre at ordningene omtalt i artikkel 26 i ELTIF-forordningen har en teknisk infrastruktur som sikrer at de utfører sine oppgaver på det eller de offisielle språkene i medlemsstaten der fondet markedsføres (bokstav a) og at dette gjøres personlig, per telefon eller elektronisk (bokstav b).

Artikkel 5 nr. 3 gir bestemmelser om at ELTIF-forvalteren skal sikre at ordningene oppfyller kravene til egenskaper som følger av artikkelens bokstav a til c.

4.3 Finanstilsynets høringsnotater

Høringsnotat 21. april 2016

Finanstilsynet foreslår å gjennomføre ELTIF-forordningen i norsk rett gjennom henvisning i forskrift gitt i medhold av AIF-loven § 1-5. Finanstilsynet foreslo den samme løsningen for gjennomføring av forordningene om EuSEF og EuVECA-fond, se over i punkt 3.3.

Finanstilsynet er av den oppfatningen at ELTIF-forordningen ikke gjør unntak som er mer vidtgående enn at forskriftshjemmelen utgjør tilstrekkelig grunnlag for å gjennomføre forordningen i forskrift til AIF-loven. På samme måte som for gjennomføringen av EuSEF- og EuVECA-forordningene, foreslås det uttrykkelig presisert at forordningen ved motstrid går foran bestemmelser som følger av AIF-loven og dens forskrifter.

Finanstilsynet peker på at ELTIF-er, i likhet med EuSEF og EuVECA-fond, vil kunne yte lån. På samme måte som i høringsnotat av 23. april 2015, foreslår derfor Finanstilsynet et unntak fra finansforetaksloven for alternative investeringsfond som etter lov eller forskrift kan yte lån. Departementet viser til omtalen av dette over i punkt 3.3.

Finanstilsynet legger til grunn at tilsynsbestemmelsene i finanstilsynsloven og AIF-loven dekker forordningens krav om tilsyn.

Høringsnotat 13. august 2018

Finanstilsynet foreslår at kommisjonsforordning (EU) 2018/480 tas inn i AIF-loven med hjemmel i § 1-5, på samme måte som hovedforordningen. Finanstilsynet utarbeidet ikke forslag til gjennomføring av den delegerte kommisjonsforordningen fordi ELTIF-forordningen ikke var gjennomført i norsk rett.

4.4 Høringsmerknader

Til høringsnotatet om gjennomføring av ELTIF (høringsbrev av 21. april 2016)

Advokatfirmaet Thommessen gir uttrykk for at det er stor interesse for denne typen fond i markedet, særlig blant forsikringsselskaper og pensjonskasser. Firmaet bemerker samtidig at kapitalforvaltningsforskriften §§ 3-1 første ledd nr. 2 og 3-3 fjerde ledd nr. 3 vil utgjøre begrensninger for pensjonskassers muligheter til å investere i ELTIF-er.

Advokatforeningen bemerker at en innvending mot å gjennomføre forordningen som forskrift, er at forordningen fraviker lov om forvaltning av alternative investeringsfond på en del punkter. Advokatforeningen mener dette kan åpne for tolkningstvil og gjøre regelverket for forvaltning og markedsføring av alternative investeringsfond fragmentert og mindre tilgjengelig.

Finans Norge er også positiv til gjennomføringen av ELTIF-forordningen. På samme måte som i høringssvaret til høringen av EuSEF/EuVECA, peker Finans Norge også her på at fondene kan få uønskede sterke konkurransefortrinn på grunn av lavere kapitalkrav. De gjentar også ønsket om norsk oversettelse av forordningene. Finans Norge mener for øvrig at gjennomføringen bør skje i lovs form.

Forbrukerombudet oppfordrer til å sikre forbrukervernet, herunder å vurdere om ELTIF-forvaltere bør pålegges plikt til å være tilsluttet en utenrettslig klagenemnd. De viser til at AIF-forvaltere er underlagt en slik plikt.

Forbrukerrådet ønsker tydelige krav til markedsføring overfor ikke-profesjonelle investorer og peker på viktigheten av å ivareta et godt forbrukervern. Forbrukerrådet ønsker også oppmykninger i regelverket for å gi livsforsikringsselskaper og pensjonskasser adgang til å investere i fondene. Forbrukerrådet ønsker også en klarere forståelse av i hvilke tilfeller det er hensiktsmessig å plassere i et ELTIF.

Norsk Venturekapitalforening støtter at ELTIF gjennomføres ved henvisning i AIF-loven.

Pensjonskasseforeningen er positiv til gjennomføring av forordningen. Foreningen peker samtidig på kapitalforvaltningsforskriften §§ 3-1 første ledd nr. 2 og 3-3 fjerde ledd nr. 3 som mulig hinder for fornuftig anvendelse av europeiske langsiktige investeringsfond. Pensjonskasseforeningen ber om at ELTIF skilles ut som en egen kategori i kapitalforvaltningsforskriften.

Til høringsnotatet om kommisjonsforordningen 13. august 2018

Ingen av høringsinstansene hadde merknader som rettet seg direkte mot gjennomføringen av forordning (EU) 2018/480.

4.5 Departementets vurdering

Etter departementets vurdering bør ELTIF-forordningen tas inn i norsk rett. Europeiske langsiktige investeringsfond representerer en gruppe fond som gir mulighet til finansiering av prosjekter, selskaper og bedrifter som utsteder egenkapital- eller gjeldsinstrumenter som det ikke finnes opplagte kjøpere til. Som påpekt av høringsinstansene, er det stor interesse for denne typen fond i det norske markedet. Departementet anser at det er uheldig om det finnes aktører som ønsker å etablere slike fond og ta betegnelsen ELTIF i bruk, men som ikke kan gjøre dette fordi regelverket ikke er på plass. Departementet mener at kravene som stilles til investorbeskyttelse i forordningen, er hensiktsmessige for å ivareta ikke-profesjonelle investorer som kan tegne seg i et ELTIF. Departementet viser til at ELTIF-forordningen stiller særskilte krav til investorbeskyttelse ved markedsføring til ikke-profesjonelle investorer, for eksempel krav til rådgivning og egnethetstesting. Når det gjelder forordningenes nærmere innhold, viser departementet til omtalen av forordningene ovenfor.

Departementet viser videre til vurderingen foretatt ovenfor i kapittel 3.5 om gjennomføringen av EuVECA og EuSEF i norsk rett, og legger igjen vekt på at det er ønskelig med en helhetlig og konsekvent gjennomføring av forordninger på fondsområdet. For å unngå at forordninger som kan inneholde unntak fra AIF-loven gjennomføres som forskrift, bør forordningens inkorporasjonsbestemmelse gis på lovs nivå. Etter departementets vurdering bør forordningen gjennomføres ved henvisning til rettsakten, slik som er vanlig på finansmarkedsområdet. Gjennomføringshjemmelen bør følge av AIF-loven.

Departementet viser til vurderingen ovenfor i kapittel 3.5 om behovet for hjemmel til å gi forskrift om regler som faller inn under forordningens anvendelsesområder. Når en forordning som er gjennomført ved inkorporasjon i lov blir endret, skal i utgangspunktet også endringsforordningen gjennomføres i lov. Ved senere, mindre endringer i forordningen, som etter sin natur ville vært gjennomført ved forskrift i norsk rett, kan det være behov for en forskriftshjemmel som tillater at mindre endringer kan gjennomføres i norsk rett i forskrifts form.

I tillegg er det behov for at utfyllende rettsakter fra EU, særlig kommisjonsforordninger, som fastsetter regler av mer teknisk art, kan gjennomføres i norsk rett i forskrifts form. Departementet foreslår på denne bakgrunn en forskriftshjemmel i inkorporasjonsbestemmelsen. Formålet er å kunne gjennomføre enkelte mindre endringer i forordningen i forskrifts form. Departementet viser for øvrig til departementets tidligere uttalelser om tilsvarende hjemmel i verdipapirhandelloven, jf. Prop. 96 LS (2018–2019) punkt 3.2. Ved å innta en slik hjemmel i loven vil det kunne legges til rette for en hensiktsmessig og effektiv gjennomføring av mindre endringsforordninger, selv om hovedforordningen er inkorporert i lovs form.

Departementet viser til lovforslaget § 1 a-3 om gjennomføring av ELTIF-forordningen og hjemmel til å fastsette gjennomføring av kommisjonsforordningen.

ELTIF-forordningens bestemmelser om fondenes adgang til å gi lån i artikkel 10 bokstav c er utformet på tilsvarende måte som EuVECA- og EuSEF-forordningenes bestemmelser om dette. Etter departementets syn bør ordlyden i finansforetaksloven § 2-1 justeres for å reflektere dette. Departementet mener det er ønskelig med en presisering ut fra hensynet til klare regler på dette området.

Departementet viser til endringen i finansforetaksloven § 2-1 første ledd.

Når det gjelder Finans Norges høringsmerknad om oversettelse av forordningene, viser departementet til at både hovedforordningen og kommisjonsforordningen foreligger i offisiell norsk oversettelse.

Etter gjennomføringen av høringen er kapitalforvaltningforskriften opphevet, slik at det ikke lenger er kvantitative plasseringsbegrensninger for forsikring- og pensjonsforetaks investeringer. Etter gjeldende rett inngår et eget kapitalkrav for markedsrisiko i solvenskapitalkravet. Departementet finner at høringsinstansenes bemerkninger om at pensjonskasser og livsforsikringsselskaper begrenses fra å investere i ELTIF-er, er imøtegått ved dette.

Til Forbrukerombudet (nå Forbrukertilsynet) sin merknad om tilslutning til utenrettslig klagenemnd bemerker departementet at reglene i AIF-loven med tilhørende forskrifter kommer til anvendelse så langt ikke annet følger av ELTIF-forordningen. Forvaltere av ELTIF-er vil dermed måtte være tilsluttet en klagenemnd etter § 7-3 i forskrift til lov om forvaltning av alternative investeringsfond (AIF-forskriften).

Forbrukerrådet uttrykker bekymring for om forbrukere på en tilstrekkelig måte vil informeres om blant annet gebyrer, fondenes illikvide karakter og andre opplysninger av sentral betydning. Departementet viser til omtalen over i punkt 4.2.1 og forordningen for øvrig, hvor det oppstilles klare krav til markedsføring overfor ikke-profesjonelle investorer. Etter departementets vurdering er de reglene om forbrukerbeskyttelse som følger av forordningen tilfredsstillende, og departementet finner det derfor ikke nødvendig å oppstille skjerpede krav utover kravene som oppstilles i forordningen.

Spørsmål om tilsyn og sanksjoner behandles i punkt 6.

5 Gjennomføring av pengemarkedsfondsforordningen

5.1 Gjeldende rett

Det finnes ingen særregulering av pengemarkedsfond i gjeldende rett. Verdipapirfondloven § 6-1 første ledd nr. 3 jf. § 6-3 åpner for at det kan investeres i pengemarkedsinstrumenter som normalt handles på pengemarkedet, er likvide og kan verdsettes til enhver tid. Verdipairfondforskriften §§ 6-3 flg. gir utdypende regler for pengemarkedsinstrumenter.

Lov om forvaltning av alternative investeringsfond med forskrifter regulerer forvalters virksomhet, og inneholder ikke tilsvarende plasseringsregler for fondene.

Verdipapirfondenes forening (VFF) har utviklet en egen bransjestandard for det som i dag kalles pengemarkedsfond. Bransjestandarden gir kriterier som legges til grunn for informasjon og klassifisering, herunder hvilke investeringer et slikt pengemarkedsfond kan foreta.

5.2 EØS-rett

5.2.1 Forordning (EU) 2017/1131 om pengemarkedsfond

Forordning (EU) 2017/1131 regulerer pengemarkedsfond, herunder regler om tillatelse og forbud, ulike typer pengemarkedsfond, hvilke eiendeler slike fond kan investere i, krav til diversifisering og konsentrasjon, kredittkvalitetsvurderinger, risikostyring, verdsetting, transparens, tilsyn og sanksjoner, samt ESMAs og EU-Kommisjonens myndighet. Departementet vil i det følgende omtale disse punktene kort.

Tillatelse og forbud

Etter artikkel 4 nr. 1 er godkjennelse etter forordning en absolutt forutsetning for å kunne etablere, markedsføre og/eller forvalte et pengemarkedsfond. Pengemarkedsfond kan organiseres både som UCITS- og alternative investeringsfond.

Benevnelsen «pengemarkedsfond» er forbeholdt fond som er gitt tillatelse i medhold av forordningen, jf. artikkel 6 nr. 1 første ledd. På samme måte kan det ikke benyttes en betegnelse som feilaktig gir inntrykk av at fondet er et pengemarkedsfond, med mindre det er godkjent som pengemarkedsfond, jf. nr. 1 andre ledd. Et UCITS-fond eller alternativt investeringsfond kan heller ikke ha egenskaper som i det vesentlige tilsvarer egenskapene nevnt i artikkel 1 nr. 1 hvis det ikke er godkjent som pengemarkedsfond etter forordningen, jf. artikkel 6 nr. 1 tredje ledd.

Fremgangsmåte for godkjenning følger henholdsvis av artikkel 4 nr. 2 til 6 og artikkel 5. Pengemarkedsfond som er UCITS-fond skal, dersom det for første gang søker godkjenning som et UCITS-fond, godkjennes som pengemarkedsfond som del av fremgangsmåten for godkjenning av UCITS-fond, jf. artikkel 4 nr. 2. Dersom det allerede er etablert et UCITS-fond, kan dette søke om godkjenning som pengemarkedsfond etter artikkel 4 nr. 4 og 5. Etter nr. 4 skal et fond bare godkjennes som pengemarkedsfond dersom den kompetente myndigheten anser det godtgjort at pengemarkedsfondet vil kunne oppfylle alle kravene i forordningen. Etter nr. 5 må det fremlegges dokumentasjon som listet opp i bokstavene a til f for å bli godkjent. Fremleggelsen omfatter fondets vedtekter, beskrivelse av forvalter og depotmottaker, opplysninger om fondet som er tilgjengelige for investorer, opplysninger om ordningene og fremgangsmåtene som er nødvendige for å oppfylle kravene i kapittel II til VII, og ellers alle opplysninger og dokumenter som er nødvendig for kompetent myndighet for å kontrollere at kravene i forordningen blir fulgt.

Pengemarkedsfond som er alternative investeringsfond, skal godkjennes etter artikkel 5, jf. artikkel 4 nr. 3. Etter artikkel 5 nr. 2 skal forvalteren inngi søknaden og fremlegge den skriftlige avtalen med depotmottakeren, opplysninger om utkontraktering av porteføljeforvaltning, risikostyring og administrasjon, samt opplysninger om investeringsstrategi, risikoprofil og andre egenskaper ved pengemarkedsfondet som forvalteren forvalter eller har til hensikt å forvalte. Etter artikkel 5 nr. 3 skal AIF-forvalteren umiddelbart melde eventuelle senere endringer i denne informasjonen til kompetent myndighet. Den kompetente myndigheten skal avslå søknaden fra AIF-forvalteren dersom forvalteren ikke overholder pengemarkedsfondsforordningen eller AIFM-direktivet, forvalteren ikke er godkjent av kompetent myndighet til å forvalte pengemarkedsfond, eller forvalteren ikke har fremlagt dokumentasjon som nevnt i artikkel 5 nr. 2. Dersom et AIF-fond er rettslig forhindret fra å markedsføre sine andeler i sin hjemstat, skal kompetent myndighet ikke godkjenne AIF-fondet som pengemarkedsfond, jf. artikkel 5 nr. 7.

Etter artikkel 7 plikter pengemarkedsfond og forvaltere av pengemarkedsfond å overholde forordningen til enhver tid.

Ulike typer pengemarkedsfond

Pengemarkedsfond deles etter forordningen inn i kortsiktige pengemarkedsfond og standard pengemarkedsfond. Kortsiktige pengemarkedsfond har som mål å gi avkastning i tråd med pengemarkedsrentene og samtidig sørge for høyest mulig sikkerhet for investorene, jf. fortalens punkt 39. Standard pengemarkedsfond har som mål å gi avkastning som er litt høyere enn avkastningen på pengemarkedet, jf. fortalens punkt 40.

Kortsiktig pengemarkedsfond er definert i artikkel 2 nr. 14 som pengemarkedsfond som investerer i pengemarkedsinstrumenter som omtalt i artikkel 10 nr. 1 og som er underlagt porteføljereglene fastsatt i artikkel 24. Porteføljen skal blant annet ha vektet gjennomsnittlig løpetid (WAM)på høyst 60 dager og vektet gjennomsnittlig levetid (WAL) på høyst 120 dager.

Standard pengemarkedsfond er definert i artikkel 2 nr. 15 som pengemarkedsfond som investerer i pengemarkedsinstrumenter som omtalt i artikkel 10 nr. 1 og 2, og som er underlagt porteføljereglene i artikkel 25. Et standard pengemarkedsfond skal ha WAM på høyst 6 måneder og WAL opptil 12 måneder.

Departementet viser til Finanstilsynets beskrivelse av WAM og WAL i høringsnotatet.

«Vektet gjennomsnittlig tid til rentejustering, eller forfall dersom instrumentet løper til forfall uten at ny rentejustering foretas, (WAM – weighted average maturity) måler rentefølsomheten til fondet. En lav WAM vil normalt indikere redusert renterisiko i fondets portefølje sammenliknet med et fond med høyere WAM. Vektet gjennomsnittlig tid til forfall (WAL – weighted average life) er et mål på fondets mulighet til å møte innløsninger ved at instrumenter i porteføljen kommer til forfall fremfor at de må selges i annenhåndsmarkedet. Alt annet likt indikerer en lav WAL redusert likviditetsrisiko og til dels også lavere kredittrisiko i fondets portefølje enn et fond med høy WAL».

Et pengemarkedsfond skal opprettes som en av tre typer, jf. artikkel 3 nr. 1. Den første typen pengemarkedsfond er VNAV-pengemarkedsfond (pengemarkedsfond med variabel netto andelsverdi) etter artikkel 2 punkt 13. Den andre typen pengemarkedsfond er CNAV-pengemarkedsfond (offentlig gjeld-basert pengemarkedsfond med konstant netto andelsverdi), definert i artikkel 2 punkt 11. Den siste typen pengemarkedsfond er LVNAV-pengemarkedsfond (pengemarkedsfond med liten variasjon i netto andelsverdi), definert i artikkel 2 punkt 12.

VNAV-pengemarkedsfond er den eneste undergruppen som kan være enten kortsiktig eller standard pengemarkedsfond. Dette følger også motsetningsvis av artikkel 25 nr. 3. LNAV- og CNAV-pengemarkedsfond er alltid kortsiktige pengemarkedsfond. Alle pengemarkedsfond nevnt i artikkel 3 nr. 1 kan altså være kortsiktige pengemarkedsfond, jf. også artikkel 24 nr. 3.

Departementet viser til Finanstilsynets beskrivelse av de ulike typene:

«Fond med variabel netto andelsverdi (VNAV – Variable Net Asset Value) verdsetter instrumentene i porteføljen til markedsverdi. Fondenes NAV vil derfor svinge som følge av endringer i blant annet det generelle rentenivået og kredittpåslagene i pengemarkedet. Løpende renteinntekter vil normalt ikke utbetales, men tillegges porteføljens verdi og bidrar til en økning av NAV.
Fond med konstant netto andelsverdi (CNAV – public debt Constant Net Asset Value) skal i utgangspunktet verdsette instrumentene i porteføljen til amortisert kost. Kombinert med at denne fondstypen er begrenset til å investere i gjeldspapirer utstedt av det offentlige, forventes verdisvingningene i porteføljen å være minimale, og NAV holdes derfor konstant. De løpende renteinntektene i fondene utbetales som daglig utbytte – enten i form av nye andeler eller ved en kontantoverføring. At NAV i utgangspunktet holdes konstant, må derimot ikke forveksles med en kapitalgaranti. CNAV-fond skal derfor daglig offentliggjøre informasjon om avvik mellom konstant NAV og NAV beregnet etter markedspris. I motsetning til LVNAV (jf under), spesifiserer forordningen ikke hva som skjer dersom det skulle oppstå et stort avvik mellom de to NAV-beregningene, men av hensyn til likebehandling av andelseiere antas at dersom fondet må realisere instrumenter i porteføljen med tap som følge av f.eks. mislighold eller behov for likviditet før forfall, må dette reflekteres i NAV.
Fond med liten variasjon i netto andelsverdi (LVNAV – Low Volatility Net Asset Value) skal også i utgangspunktet verdsette eiendelene til amortisert kost dersom det gjenstår opptil 75 dager til forfall. NAV skal i utgangspunktet holdes konstant, men som for CNAV må dette ikke forveksles med en kapitalgaranti. Fondene skal daglig beregne og offentliggjøre informasjon om avvik mellom konstant NAV og NAV beregnet etter markedsverdi. Utgjør dette avviket mer enn 20 basispunkter (0,2 prosent), skal fondets NAV følge markedsverdien. De løpende renteinntektene i fondene utbetales som daglig utbytte – enten i form av nye andeler eller ved en kontantoverføring».

Tillatte investeringer

Pengemarkedsfondsforordningen gjør unntak fra UCITS-direktivets bestemmelser om investeringsstrategi i direktivets artikkel 49 til 50a, artikkel 51 nr. 2 og artikkel 52 til 57, jf. pengemarkedsfondsforordningens artikkel 8 nr. 2.

Forordningens artikkel 9 nr. 1 fastsetter hvilke kategorier av finansielle eiendeler et pengemarkedsfond kan investere i, og på hvilke vilkår. Midler i pengemarkedsfond kan plasseres i syv ulike kategorier: pengemarkedsinstrumenter, verdipapiriseringer og sertifikater med sikkerhet i eiendeler (ABCP-er), innskudd i kredittinstitusjoner, finansielle derivater, gjenkjøpsavtaler, omvendte gjenkjøpsavtaler og andeler i andre pengemarkedsfond. Definisjonene av disse tilgangene er definert i artikkel 2, og de nærmere kravene for å investeringene er utdypet og presisert i artikkel 10 til 16.

Det presiseres i artikkel 9 nr. 2 bokstav a at det ikke kan investeres i andre eiendeler enn dem som er listet opp i artikkelens første ledd. Det er heller ikke tillatt å foreta shortsalg, eksponering mot egenkapital eller råvarer, eller ut- eller innlån av instrumenter eller kontanter, jf. artikkel 9 bokstav b til e. Etter artikkel 9 nr. 3 åpnes det for at et pengemarkedsfond kan ha ytterligere likvide midler i samsvar med artikkel 50 nr. 2 i UCITS-direktivet.

Et pengemarkedsfond er etter artikkel 35 forhindret fra å motta ekstern støtte. Forbudet er begrunnet i fortalens avsnitt 49 med at ekstern støtte til pengemarkedsfond som gis med sikte på å opprettholde enten likviditet eller stabilitet, eller som faktisk har slike virkninger, øker risikoen for spredning mellom sektoren for pengemarkedsfond og resten av finanssektoren.

Diversifisering og konsentrasjon

I artikkel 17 er det inntatt krav om diversifisering. Som utgangspunkt kan et pengemarkedsfond ikke investere mer enn 5 prosent av eiendelene sine i pengemarkedsinstrumenter, verdipapiriseringer og ABCP-er utstedt av samme organ, jf. nr. 1 bokstav a. Pengemarkedsfondet kan i utgangspunktet heller ikke investere mer enn 10 prosent av sine eiendeler i innskudd i én og samme kredittinstitusjon, jf. nr. 1 bokstav b.

Et pengemarkedsfonds samlede eksponeringer mot verdipapiriseringer og ABCP-er skal, fra og med anvendelsen av den delegerte rettsakten nevnt i artikkel 11. nr. 4 (kommentert nedenfor), ikke overstige 20 prosent av fondets eiendeler, hvorav høyst 15 prosent kan investeres i verdipapiriseringer og ABCP-er som ikke oppfyller kriteriene for identifisering av STS-verdipapiriseringer og ABCP-er.

For den samlede risikoeksponeringen mot samme motpart til et pengemarkedsfond som følger av OTC-derivattransaksjoner som oppfyller vilkårene i artikkel 13, er grensen 5 prosent av fondets eiendeler, jf. artikkel 17 nr. 4. For omvendte gjenkjøpsavtaler er terskelen 15 prosent av fondets eiendeler etter artikkel 17 nr. 5.

Artikkel 17 nr. 6, nr. 8 og nr. 9 inneholder ytterligere begrensninger. Investeringer i pengemarkedsinstrumenter, verdipapiriseringer og ABCP-er, innskudd og finansielle OTC-derivater som gir motpartsrisikoeksponering kan, uavhengig av disse individuelle grensene, ikke kombineres dersom det vil føre til at over 15 prosent av fondets eiendeler investeres i ett enkelt organ, jf. nr. 6. Etter både nr. 8 og nr. 9 er det videre begrensninger i hvor stor andel av fondets eiendeler som kan investeres i obligasjoner utstedt av en enkelt kredittinstitusjon.

I artikkel 17 nr. 2 og nr. 7 er det gjort unntak fra nr. 1 bokstav a. Etter nr. 2 kan VNAV-pengemarkedsfond investere høyst 10 prosent av sine eiendeler i pengemarkedsinstrumenter, verdipapiriseringer og ABCP-er utstedt av samme organ, så lenge den samlede verdien av disse ikke overstiger 40 prosent.

Etter artikkel 17 nr. 7 kan kompetent myndighet tillate at et pengemarkedsfond, i samsvar med prinsippet om risikospredning og forutsatt at vilkårene i bokstav a-d er oppfylt, investere inntil 100 prosent av sine eiendeler i ulike pengemarkedsinstrumenter som er utstedt eller garantert for av de offentlige institusjonene som er listet opp i bestemmelsen. Bestemmelsen må ses i sammenheng med definisjonen av et offentlig gjeld-basert pengemarkedsfond som blant annet krever at et slikt fond investerer minst 99,5 prosent av sine eiendeler i instrumenter som omtalt i artikkelen, omvendte gjenkjøpsavtaler som er sikret med offentlig gjeld på samme måte, og kontanter, jf. også artikkel 2 nr. 11 bokstav d.

I artikkel 18 er det inntatt regler om konsentrasjon. Etter artikkel 18 nr. 1 kan maksimalt 10 prosent av pengemarkedsinstrumentene, verdipapiriseringene og ABCP-ene i et pengemarkedsfond være utstedt av ett enkelt organ. Denne grensen får ikke anvendelse på pengemarkedsinstrumenter som er utstedt av aktørene som også nevnt i artikkel 17 nr. 7, jf. artikkel 18 nr. 2.

Kredittkvalitetsvurderinger

Etter artikkel 19 og 20 er forvalteren av pengemarkedsfondet forpliktet til å innføre, implementere og konsekvent anvende en forsvarlig intern prosedyre for vurdering av kredittkvaliteten på pengemarkedsinstrumenter, verdipapiriseringer og sertifikater med sikkerhet i eiendeler. Prosedyren skal kunne avgjøre om kredittkvaliteten av disse får en positiv vurdering.

Prosedyren må dokumenteres i samsvar med artikkel 21. Utformingen og virkemåten til den interne kredittkvalitetsvurderingen skal beskrives på en måte som gjør det mulig for den kompetente myndigheten å forstå og vurdere om en kredittkvalitetsvurdering er hensiktsmessig, jf. artikkel 21 bokstav a. Dokumentasjonen skal også omfatte analysen og grunnlaget for kredittkvalitetsvurderingen, samt forvalters valg av kriterier for og hyppigheten av gjennomgang av kredittkvalitetsvurderingen, jf. bokstav b. Alle større endringer i fremgangsmåten for intern kredittkvalitetsvurdering, herunder angivelse av hva som utløser endringene, skal også dokumenteres etter bokstav c. Organisering av fremgangsmåten for intern kredittkvalitetsvurdering og internkontrollstrukturen, alle tidligere interne kredittkvalitetsvurderinger av instrumenter, utstedere og eventuelle garantister skal også dokumenteres, jf. artikkel 21 bokstavene d og e. Det skal også dokumenteres hvem som har ansvar for fremgangsmåten for intern kredittkvalitetsvurderingen etter bokstav f.

Denne dokumentasjonen skal oppbevares i minst tre fullstendige årlige regnskapsperioder etter artikkel 21 nr. 2, og gjøres tilgjengelig for kompetente myndigheter på anmodning etter nr. 3. Fremgangsmåten for intern kredittkvalitetsvurdering skal også beskrives i pengemarkedsfondets vedtekter eller stiftelsesdokumenter.

Etter artikkel 23 skal fremgangsmåten for den interne kredittkvalitetsvurderingen godkjennes av den øverste ledelsen, ledelsesorganet og den eventuelle tilsynsfunksjonen hos forvalteren av pengemarkedsfondet. Disse partene skal også gis en rapport om fondets kredittrisikoprofil på grunnlag av en analyse av den interne kredittkvalitetsvurderingen utarbeidet av forvalteren. Rapporteringens hyppighet beror på betydningen av og typen opplysninger, men gis minst årlig. Den øverste ledelsen skal løpende sikre at den interne kredittkvalitetsvurderingen fungerer tilfredsstillende. Gjennomgang av interne kredittkvalitetsvurderinger skal ikke foretas av personer som utfører eller har ansvar for et pengemarkedsfonds porteføljeforvaltning.

Dersom et pengemarkedsfond innhenter eller finansierer en ekstern kredittvurdering, skal det gjøres i samsvar med forordning (EU) 1060/2009 (kredittvurderingsbyråforordningen), jf. artikkel 26. Pengemarkedsfondet eller forvalteren skal klart angi i prospektet og all kommunikasjon med investorene at vurderingen er innhentet eller finansiert av pengemarkedsfondet eller av dets forvalter alle steder den eksterne kredittvurderingen er nevnt.

Risikostyring

Det stilles flere krav til forvalteren og fondet for å ivareta investorenes interesser og pengemarkedsfondenes robusthet.

Kortsiktige pengemarkedsfond skal som nevnt ha WAM på maksimalt 60 dager og i utgangspunktet WAL på maksimalt 120 dager, jf. artikkel 24 nr. 1 bokstav a og b. For LVNAV- og CNAV-pengemarkedsfond skal minst 10 prosent av eiendelene bestå av eiendeler som forfaller på daglig basis, omvendte gjenkjøpsavtaler som kan sies opp med én virkedags varsel, eller kontanter som kan tas ut med én virkedags varsel, jf. artikkel 24 nr. 1 bokstav c. For VNAV-pengemarkedsfond er tilsvarende grense 7,5 prosent, jf. artikkel 24 nr. 1 bokstav d. For LVNAV- og CNAV-pengemarkedsfond skal minst 30 prosent av eiendelene bestå av eiendeler som forfaller på ukentlig basis, omvendte gjenkjøpsavtaler som kan sies opp med fem virkedagers varsel, eller kontanter som kan tas ut med fem virkedagers varsel, jf. artikkel 24 nr. 1 bokstav e. Tilsvarende grense for VNAV-pengemarkedsfond er 15 prosent, jf. artikkel 24 nr. 1 bokstav f.

Standard pengemarkedsfond skal, som også nevnt, ha WAM på maksimalt 6 måneder og i utgangspunktet WAL på maksimalt 12 måneder, jf. artikkel 25 nr. 1 bokstav a og b. Porteføljesammensetningsgrensene er de samme som for kortsiktige VNAV-pengemarkedsfond.

I artikkel 27 pålegges forvalteren å innføre, implementere og anvende prosedyrer og behørig aktsomhet for å ivareta investors interesser ved eventuell samtidig innløsning fra investorer. Det skal minst tas hensyn til hvem som er investor, antallet andeler som eies av den enkelte investor samt utviklingen i inn- og utgående pengestrømmer. Dersom verdien av andelene til den enkelte investor overstiger pengemarkedsfondet tilsvarende daglige likviditetskrav, inntrer ytterligere plikter.

Etter artikkel 28 er pengemarkedsfond forpliktet til å innføre solide stresstestingsprosesser som gir mulighet til å identifisere mulige hendelser eller fremtidige endringer i de økonomiske forholdene som kan tenkes å ha ugunstige virkninger for pengemarkedsfondet. Eventuelle innvirkninger som disse hendelsene eller endringene kan få på pengemarkedsforordningen, skal vurderes. Stresstesting skal gjennomføres jevnlig for ulike scenarier.

Verdsetting

Kapittel fire gir regler om verdsetting. I artikkel 29 reguleres verdsettingen av pengemarkedsfondets eiendeler. Etter artikkel 29 nr. 1 skal et pengemarkedsfonds eiendeler verdsettes minst en gang om dagen.

Etter artikkel 29 nr. 2 skal eiendelene verdsettes på grunnlag av markedsverdi når det er mulig. Når verdsetting til markedsverdi ikke er mulig eller markedsdataene ikke er av tilstrekkelig god kvalitet, skal eiendelene verdsettes forsiktig på grunnlag av verdsetting til modellverdi, jf. artikkel 29 nr. 4.

Etter artikkel 29 nr. 6 kan eiendeler i et CNAV-pengemarkedsfond verdsettes til amortisert kost. Etter artikkel 29 nr. 7 kan denne metoden også benyttes for verdsetting av eiendeler i LVNAV-pengemarkedsfond dersom gjenværende løpetid er maksimalt 75 dager og eiendelene også verdsettes etter nr. 2, 3 og 4.

Artikkel 30 gir bestemmelser for beregning av netto andelsverdi for andeler. Artikkel 31 gir utregningsbestemmelser for den konstante netto andelsverdien for andeler i et statsgjeldsbasert pengemarkedsfond med konstant netto andelsverdi (CNAV-pengemarkedsfond). Beregning av konstant netto andelsverdi per andel i et pengemarkedsfond med netto andelsverdi med lav volatilitet (LNAV-pengemarkedsfond) er regulert i artikkel 32.

Særlige likviditetskrav for CNAV- og LNAV-pengemarkedsfond

I artikkel 34 er det inntatt særlige krav for offentlig gjeld-baserte pengemarkedsfond (CNAV-pengemarkedsfond) og pengemarkedsfond med liten variasjon i netto andelsverdi (LNAV-pengemarkedsfond). Forvalteren av slike fond er pliktig til å innføre, gjennomføre og konsekvent anvende forsvarlige og strenge fremgangsmåter for likviditetsstyring for å sikre overholdelsen av de ukentlige likviditetstersklene for slike fond, jf. artikkel 34 nr. 1 første ledd. I bestemmelsens nr. 1 andre ledd bokstav a og b er det gitt bestemmelser for å sikre overholdelsen av likviditetstersklene. En slik beslutning og slike tiltak skal det umiddelbart sendes nærmere opplysninger om til kompetent myndighet, jf. nr. 3.

Det følger av artikkel 34 nr. 2 at dersom den samlede varigheten av utsettelsene overstiger 15 dager innenfor en 90-dagers periode, skal CNAV-pengemarkedsfondet eller LVNAV-pengemarkedsfond automatisk opphøre å være slike fond. Dette skal i så fall investorer skriftlig orienteres om på en klar og forståelig måte.

Gjennomsiktighet, opplysningsplikt og rapportering

Artikkel 36 regulerer informasjon som skal fremgå i markedsføring og for investorer. Etter artikkel 36 nr. 1 skal et pengemarkedsfond klart angi hvilken type pengemarkedsfond den er etter artikkel 3 nr. 1, og om det har kort eller ordinær løpetid. Denne informasjonen skal inntas i eksterne dokumenter, rapporter, erklæringer, reklamer, brev eller andre former for skriftlig dokumentasjon som henvender seg til eller er ment for potensielle investorer eller innehavere av andeler, utstedt av fondet selv eller dets forvalter.

Artikkel 36 nr. 2 skal forvalteren minst ukentlig stille opplysningene listet opp i bokstavene a til f til rådighet for fondets investorer. Artikkel 36 nr. 3 gir anvisning på informasjon som tydelig skal angis i ethvert dokument som brukes i markedsføringsøyemed. Artikkel 36 nr. 4 og 5 gir generelle krav til meldingene til investorene.

Artikkel 37 nr. 1 pålegger forvalteren av et pengemarkedsfond rapporteringsplikt for hvert pengemarkedsfond som forvaltes. Rapporteringen skal skje til kompetent myndighet. Hovedregelen er at rapportering skal skje kvartalsvis, men dersom eiendeler under forvaltning ikke overstiger 100 000 euro, kan rapportering foretas årlig.

Artikkel 37 nr. 2 lister opp hvilke punkter rapporten minst skal inneholde. Kompetent myndighet har kompetanse til å be om supplerende opplysninger dersom det er nødvendig. Dersom fondet er et pengemarkedsfond med netto andelsverdi med lav volatilitet, er det i artikkel 37 nr. 3 inntatt krav om ekstra opplysninger.

Tilsyn og sanksjoner

De kompetente myndigheter pålegges etter artikkel 38 å føre løpende tilsyn med at forordningen overholdes. Etter artikkel 39 skal de kompetente myndighetene i nasjonal rett tillegges alle tilsyns- og undersøkelseshjemler for å ivareta sine funksjoner etter forordningen. Dette skal minst omfatte tiltakene som nevnt i bokstavene a til f i artikkelen.

Artikkel 40 gir bestemmelser om sanksjoner og sanksjonering. Medlemsstatene må fastsette sanksjoner og andre tiltak som skal anvendes ved eventuell overtredelse av forordningen. Medlemsstatene må treffe alle nødvendige tiltak for å sikre at de anvendes. Sanksjonene skal være effektive, stå i rimelig forhold til overtredelsen og ha avskrekkende virkning. Artikkel 41 nr. 1 gir en opplisting av hvilke overtredelser av forordningen som betinger reaksjon fra kompetent myndighet.

Kommisjonens og ESMAS myndighet

Etter artikkel 45 gis Kommisjonen myndighet til å vedta delegerte rettsakter nevnt i artikkel 11 (verdipapiriseringer og ABCP-er det er tillatt å investere i), artikkel 15 (kvalitetskrav for omvendte gjenkjøpsavtaler) og artikkel 22 (kriterier for kredittkvalitetsvurdering).

ESMA er også tillagt kompetanse etter forordningen. Etter artikkel 28 nr. 7 skal ESMA utstede retningslinjer med sikte på å fastsette felles referanseparametere for stresstestscenarioene som skal inngå i stresstestene. Retningslinjene skal oppdateres minst hvert år og ta hensyn til den seneste utviklingen i markedet. Etter artikkel 37 nr. 4 skal ESMA utarbeide utkast til tekniske gjennomføringsstandarder for å fastsette en mal for rapportering. Kommisjonen er gitt myndighet til å vedta disse.

5.2.2 Kommisjonens gjennomføringsforordning (EU) 2018/708 om rapporteringsmal

Delegert kommisjonsforordning (EU) 2018/708 er fastsatt i medhold av pengemarkedsfondsforordningen artikkel 37 nr. 4 andre ledd. Forordningen inneholder tekniske gjennomføringsstandarder for malen som skal benyttes av forvaltere av pengemarkedsfond ved rapportering til kompetente myndigheter etter pengemarkedsfondsforordningens artikkel 37.

5.2.3 Delegert kommisjonsforordning (EU) 2018/990 om endring av og supplerende regler til pengemarkedsfondsforordningen

Delegert kommisjonsforordning (EU) 2018/990 endrer pengemarkedsfondsforordningen med hensyn til enkle, gjennomsiktige og standardiserte verdipapiriseringer (STS-verdipapiriseringer) og sertifikater med sikkerhet i eiendeler (ABCP-er). Kommisjonsforordningen supplerer også pengemarkedsforordningen angående krav til eiendeler som er mottatt som del av omvendte gjenkjøpsavtaler samt kredittkvalitetsvurderinger.

Kommisjonsforordningens artikkel 1 endrer pengemarkedsfondsforordningens artikkel 11 nr. 1 bokstav c slik at det vises til kravene i forordning (EU) 2017/2402 til standardiserte verdipapiriseringer (STS-er) og sertifikater med sikkerhet i eiendeler (ABCP-er).

Kommisjonsforordningens artikkel 2 fastsetter kvantitative og kvalitative likviditetskrav til eiendeler som omtalt i pengemarkedsforordningen artikkel 15 nr. 6. I kapittel 3 i forordningen oppstilles det supplerende krav til kriterier for kredittkvalitetsvurdering i pengemarkedsfondsforordningen.

5.3 Finanstilsynets høringsnotat

Finanstilsynet har utarbeidet høringsnotatet på vegne av Finansdepartementet. I høringsnotatet redegjør tilsynet for de viktigste punktene i forordningen.

Det fremgår at Finanstilsynet forstår forordningen slik at skillet mellom pengemarkedsfond som er henholdsvis UCITS-fond og alternative investeringsfond, beror på hvem som forvalter fondet. Et UCITS-pengemarkedsfond forvaltes av en UCITS-forvalter. En AIF-forvalter kan etablere og forvalte et AIF-pengemarkedsfond. Finanstilsynet uttaler videre at de ser det som mest sannsynlig at pengemarkedsfond kommer til å organiseres som alminnelige UCITS-fond, alternativt som nasjonale verdipapirfond.

Finanstilsynet peker videre på at det gjøres flere unntak fra UCITS-direktivet i pengemarkedsfondsforordningen. I artikkel 8 nr. 2 i forordningen vises det til hvilke bestemmelser som utgjør unntak fra bestemmelser i UCITS-direktivet.

Når det gjelder gjennomføring av forordningen i norsk rett, foreslår Finanstilsynet at pengemarkedsfondsforordningen gjennomføres i forskrift til verdipapirfondloven og forskrift til lov om forvaltning av alternative investeringsfond. Finanstilsynet viser til at det også er behov for å endre gjeldende forskriftshjemmel i verdipapirfondloven § 1-5. Slik bestemmelsen i verdipapirfondloven § 1-5 nå er utformet, gir den ikke anledning til å fravike lovens bestemmelser i forskrift. Finanstilsynet viser til at pengemarkedsforordningen på flere områder gjør endringer fra UCITS-direktivet, hvis bestemmelser er implementert i verdipapirfondloven, og at det derfor er nødvendig med en unntakshjemmel.

5.4 Høringsmerknader

Finans Norge er i det vesentlige enig i forslaget om gjennomføring av pengemarkedsfondsforordningen, men mener det er uheldig dersom det nye regelverket medfører at tilbudet av norske pengemarkedsfond svekkes. Finans Norge peker på at det er usikkert hvilken effekt innføringen av forordningen vil ha på markedet og at dette kan være problematisk. Finans Norge mener at det er uheldig dersom tilbudet av norske pengemarkedsfond svekkes. Finans Norge mener videre at forholdet til «godkjent pengemarkedsfond» etter MiFID bør klarlegges.

Norske Finansanalytikeres Forening (NFF) uttrykker bekymring for virkningen gjennomføringen av forordningen vil ha for dagens pengemarkedsfond. NFF peker på at de fleste norske pengemarkedsfondene i dag ikke oppfyller kravene til pengemarkedsfond som oppstilles i forordningen. Foreningen antar at en eventuell tilpasning sammenholdt med de administrative kostnadene forordningen medfører vil medføre at forvaltningsselskapene ikke vil tilby pengemarkedsfond. NFF peker på at dette vil ha flere uheldige konsekvenser og at dette bare kan unngås ved at kundene i dagens pengemarkedsfond flytter investeringene sine til andre, egnede fond. Foreningen etterlyser derfor en klargjøring av forholdet mellom pengemarkedsfond etter forordningen og andre pengemarkedsfond.

Skattedirektoratet har påpekt at den skattemessige verdsettingen skal følge gjeldende skatteregler.

Statistisk Sentralbyrå(SSB) uttaler at de vil være i stand til å identifisere hvilke verdipapirfond som tilfredsstiller krav til pengemarkedsfond i statistikken ved gjennomføring av forordningen, til forskjell fra nå. SSB oppfordrer til å innføre pengemarkedsfond som en egen kategori i konsesjonsregistret for å forhindre løpende manuelle rutiner for ajourføring av sektoren i Enhetsregisteret.

Verdipapirfondenes Forening (VVF) innga høringsinnspill under den alminnelige høringen og ettersendte ytterligere innspill til departementet i brev av 13. oktober 2020. I det ordinære høringsinnspillet peker VFF på at de har inntrykk av at dagens norske marked for pengemarkedsfond anses som velfungerende av kunder, tilbydere og regulerende myndigheter, men at ingen av dagens pengemarkedsfond vil oppfylle pengemarkedsfondsforordningens krav. Foreningen mener at forordningens krav og administrative følger vil medføre at omfanget av pengemarkedsfond som vil tilbys av norske forvaltningsselskap fremover, vil bli svært begrenset. VFF peker på at de antar at et verdipapirfond ikke kan ha karakteristika som substansielt ligner på kravene til pengemarkedsfond gitt i forordningen, uten å være godkjent som pengemarkedsfond. For at de norske forvaltningsselskapene som i dag forvalter pengemarkedsfond skal kunne tilby korte renteplasseringer i fremtiden, uten å defineres som pengemarkedsfond, etterlyser VFF en klargjøring av hva som er tilstrekkelig avstand mellom disse fondstypene.

I brevet 13. oktober 2020 gjentar VFF ønsket om at departementet klargjør hva som er tilstrekkelig avstand mellom pengemarkedsfond etter forordningen og andre korte rentefond som ikke er underlagt forordningen. VFF har i brevet kommet med forslag til slik avklaring. VFF bygger på et utgangspunkt om at fondene som i dag klassifiseres som pengemarkedsfond etter VFFs bransjestandard, i størst mulig grad kan videreføres uendret også etter gjennomføring av pengemarkedsfondsforordningen. For ikke å være i strid med forordningens artikkel 6 peker VFF på at fond etter forordningen karakteriseres ved løpetid og målsetning. VFF mener at løpetiden for bransjens pengemarkedsfond skiller seg tilstrekkelig fra forordningens pengemarkedsfond, men at bransjens pengemarkedsfond langt på vei har samme målsetning som i forordningen skisseres som et mål om å gi avkastning på lik linje med pengemarkedsrenten eller å bevare fondets verdi. Når det gjelder henvisningen til avkastning på lik linje med pengemarkedsrenten, mener VFF at det kan utarbeides mer egnede referanseindekser. VFF mener at henvisningen til å bevare fondets verdi ikke er aktuelt for norske pengemarkedsfond fordi dette i hovedsak må antas å rette seg mot pengemarkedsfond med konstant netto andelsverdi. Som VFF pekte på i høringsinnspillet, stenger verdipapirfondloven § 4-9 tredje ledd for at det kan etableres slike pengemarkedsfond. VFF legger til grunn at omtale av og referanse til pengemarkedet må fjernes fra fond som ikke kvalifiserer til godkjennelse etter forordningen. VFF mener også at det kan understrekes i prospekt og lignende at slike fond ikke er pengemarkedsfond, og heller ikke prøver å utgi seg for å være det.

5.5 Departementets vurdering

Implementering i norsk rett

Departementet finner at pengemarkedsfondsforordningen bør tas inn i norsk rett. Departementet viser til at det er ønskelig med harmoniserte regler på fondsområdet og at det er uheldig med ulike regelsett mellom Norge og EU-landene. Manglende gjennomføring av forordningen vil føre til uoverensstemmelse mellom hvilke krav som stilles til pengemarkedsfond og forvaltere av slike i henholdsvis Norge og resten av EØS. Dette anses å være særlig uheldig sett i lys av at forordningens formål er å sikre integriteten og stabiliteten i det indre markedet.

Etter departementets vurdering bør pengemarkedsfondsforordningen tas inn i norsk rett gjennom implementering i lov.

Pengemarkedsfond kan organiseres som UCITS-fond eller alternativt investeringsfond, men etter departementets vurdering bør det ikke inntas gjennomføringsbestemmelser både i verdipapirfondloven og AIF-loven.

Departementet finner det hensiktsmessig at gjennomføringen i norsk lov foretas gjennom henvisningsbestemmelse i verdipapirfondloven. Finanstilsynet har i sitt høringsnotat pekt på at pengemarkedsfond mest sannsynlig vil organiseres som UCITS-fond. Pengemarkedsfondsforordningen gjør også flere unntak fra UCITS-direktivet, jf. pengemarkedsfondsforordningen artikkel 8 nr. 2. Dette innebærer at forordningen også gjør unntak fra det norske regelverket som gjennomfører de nevnte bestemmelsene i UCITS-direktivet. Departementet anser ikke at det er nødvendig å presisere unntak fra bestemmelsene i verdipapirfondloven som gjennomfører de aktuelle bestemmelsene fra UCITS-direktivet.

VFF har i sitt høringssvar påpekt at verdipapirfondloven § 4-9 tredje ledd, som fastsetter at markedsverdi skal legges til grunn ved beregning av verdien av et fonds portefølje, er til hinder for at det etableres pengemarkedsfond med CNAV eller LNAV. Departementet bemerker at pengemarkedsfond som omfattes av reguleringen vil være klart definert gjennom særskilt tillatelse og betegnelse, og disse fondene vil ha sin særskilte regulering gjennom forordningen. Bestemmelsene i forordningen gjør flere unntak fra verdipapirfondloven. Det vil altså være adgang til å etablere CNAV- og LNAV-pengemarkedsfond i Norge i samsvar med forordningen. Departementet finner heller ikke grunn til å markere dette aktuelle unntaket i loven.

Departementet mener at eventuelle utfyllende rettsakter fra EU som fastsetter regler av mer teknisk art, kan gjennomføres i forskrifts form. Som også drøftet under departementets vurdering av gjennomføringen av EuVECA-, EuSEF- og ELTIF-forordningene i henholdsvis punkt 3.5 og punkt 4.5, mener departementet at det for senere, mindre endringer i forordningen, som etter sin natur ville vært gjennomført ved forskrift i norsk rett, kan være behov for en forskriftshjemmel som tillater at mindre endringer i forordningen kan gjennomføres i norsk rett i forskrifts form.

Departementet foreslår på denne bakgrunn en forskriftshjemmel i inkorporasjonsbestemmelsen. Formålet er å kunne gjennomføre enkelte mindre endringer i forordningen i forskrifts form. Departementet viser for øvrig til departementets tidligere uttalelser om tilsvarende hjemmel i verdipapirhandelloven, jf. Prop. 96 LS (2018–2019) punkt 3.2. Ved å innta en slik hjemmel i loven, vil det kunne legges til rette for en hensiktsmessig og effektiv gjennomføring av mindre endringsforordninger, selv om hovedforordningen er inkorporert i lovs form.

Departementet viser til forslag til ny § 1-7 i verdipapirfondloven og til AIF-loven § 1 a-4.

Skattedirektoratet har vist til at innrapporteringen til skattemyndighetene tilknyttet den enkelte andelshaver foretas i samsvar med skatteloven § 4-12 sjette ledd, jf. skatteloven § 4-1, og ikke på grunnlag av forordningens regler om amortisert kost. Departementet er enig i Skattedirektoratets vurdering.

Forordningens anvendelsesområde

Verdipapirfondenes Forening (VFF) har ønsket at departementet klargjør hva som er tilstrekkelig avstand mellom pengemarkedsfond etter forordningen og andre korte rentefond som ikke er underlagt forordningen. Virkeområdet til pengemarkedsfondsforordningen er utformet på en måte som i praksis, når det skal vurderes om et fond må anses som et pengemarkedsfond etter forordningen, kan innebære vanskelige skjønnsmessige avveininger.

Slik departementet ser det, vil bransjestandarden som beskrevet i brevet 13. oktober 2020 fra VFF, ha et videre virkeområde enn virkeområdet for forordningen, jf. de regler som gjelder for løpetiden i enkeltpapirer. At et fond faller inn under bransjestandarden utviklet av VFF kan likevel i seg selv ikke anses som tilstrekkelig for å kunne utelukke at fondet har egenskaper som i det vesentlige tilsvarer de som er nevnt i forordningens artikkel 1 nr. 1 om forordningens virkeområde. Det enkelte fond kan ha snevrere rammer for investeringene enn de som angis som de ytre rammer i standarden. Departementet presiserer at forvaltningsselskapene må gjøre en konkret vurdering av hvert enkelt fond opp mot kriteriene for virkeområdet i forordningen. I denne vurderingen vil det måtte ses nærmere på forhold som fondets avkastningsmål og investeringsstrategi. Det vil også være relevant å analysere fondets faktiske investeringer og oppnådd resultat over tid.

Finans Norge har i høringen påpekt at det ikke er foretatt en vurdering av forholdet mellom pengemarkedsfondsforordningen og verdipapirforskriftens definisjon av pengemarkedsfond. Til dette bemerker departementet at gjeldende forskrift gir en selvstendig definisjon av pengemarkedsfond.

Tilsyn og sanksjoner

Forordningen stiller krav om at nasjonal rett har hjemler for sanksjoner ved brudd på reglene. Departementet vurderer spørsmålene knyttet til dette under kapittel 6.

6 Tilsyn og reaksjoner

6.1 Innledning

Finanstilsynet har i dag hjemmel til å ilegge overtredelsesgebyr og ledelseskarantene som reaksjon på lovbrudd på en rekke områder. Dette skyldes delvis en utvikling av EØS-rettens utforming av bestemmelser om sanksjonering og andre forvaltningstiltak på finansmarkedsområdet, se nærmere om dette i Prop. 96 LS (2018–2019) punkt 7.1.1. Rettsaktene stiller i større grad krav om regler om nærmere angitte tilsynsvirkemidler og forvaltningstiltak ved overtredelse av regelverket.

Bakgrunnen for dette felles reaksjonssystemet er redegjort for i EU-kommisjonens meddelelse av 8. desember 2010, kalt «Reinforcing sanctioning regimes in the financial service sector». Det oppstilles der et mål om en helhetlig forsterkning og samordning av sanksjonsbestemmelsene på finansområdet. Som departementet også redegjorde for i ovennevnte proposisjon, pekes det blant annet på at det er variasjoner og svakheter i de nasjonale sanksjonsregimene. Blant annet mangler mange nasjonale myndigheter hjemmel til å ilegge overtredelsesgebyr, eller har for lave satser for slike gebyrer. Andre mangler mulighet til å sanksjonere både foretak og personer. Det vises også til at nasjonale myndigheter tar ulike hensyn i betraktning når de vurderer om administrative sanksjoner skal ilegges og hvordan de skal utmåles. Det ble også vist til at det er stor forskjell på effektiviteten av håndhevingen av slike regelverk, om sanksjoner i praksis ilegges og om det er lagt til rette for strafferettslige eller administrative sanksjoner eller en kombinasjon av disse. Det er også en rekke nyere EØS-rettsakter som krever at nasjonale tilsynsmyndigheter også skal kunne forby en person å være del av ledelsen i et foretak som er under tilsyn ved overtredelse av regelverket.

Det har også skjedd en utvikling av bruk av administrative sanksjoner og andre forvaltningstiltak i nasjonal forvaltningsrett. Departementet viser blant annet til kapittel IX i forvaltningsloven om administrative sanksjoner. I lovforslaget, Prop. 62 L (2015–2016) Endringer i forvaltningsloven mv. (administrative sanksjoner mv.), foretok Justis- og beredskapsdepartementet en bred gjennomgang av rettslige spørsmål i tilknytning til administrative sanksjoner. Proposisjonen hadde som siktemål å legge til rette for mer enhetlig behandling av saker om administrative sanksjoner innenfor betryggende rettslige rammer. Grunnloven og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) utgjør en del av det rettslige rammeverket. Ved gjennomgang av reglene om tilsyn, administrative sanksjoner og andre forvaltningstiltak har departementet lagt til grunn prinsippene i Prop. 62 L (2015–2016). Departementet foretar i dette kapittelet en helhetlig gjennomgang av reaksjonsbestemmelsene på fondsområdet for å sikre et samlet og hensiktsmessig reaksjonssystem, se punkt 6.3 og 6.4.

Departementet følger med dette opp utkastet til lovendringer i verdipapirfondloven og AIF-loven i Finanstilsynets høringsnotat Overtredelsesgebyr og ledelseskarantene i finansforetaksloven mv. De andre endringene som foreslås i Finanstilsynets høringsnotat vil følges opp senere. Departementet følger også opp utkastet til endringer som følger av Finansdepartementets høringsnotat om administrative sanksjoner ved overtredelse av EuVECA-, EuSEF-, ELTIF- og pengemarkedsforordningene. De nevnte forordningene inneholder egne krav til hvilke tilsyns- og reaksjonsmidler tilsynsmyndigheten skal ha tilgjengelig.

6.2 Tilsyn

6.2.1 Gjeldende rett

Finanstilsynet fører tilsyn med fondsforvaltere, jf. verdipapirfondloven § 11-2 og AIF-loven § 9-1. Finanstilsynets tilsynskompetanse følger av finanstilsynsloven, verdipapirfondloven og AIF-loven. Finanstilsynsloven gir generelle regler for Finanstilsynets virksomhet. Finanstilsynsloven stiller virkemidler til rådighet for Finanstilsynet, slik at tilsynet skal være effektivt og betryggende. Når Finanstilsynet utøver tilsyn på fondsområdet, suppleres disse reglene av verdipapirfondloven og AIF-loven.

I medhold av finanstilsynsloven § 3 kan Finanstilsynet blant annet kreve opplysninger fra foretak under tilsyn og få utlevert dokumenter og lignende. Hvis et foretak ikke oppfyller sin opplysningsplikt, kan Finanstilsynet pålegge de ansatte i foretaket å gi opplysninger.

Finanstilsynet kan etter §§ 4 flg. pålegge retting av forhold dersom foretakets organer ikke har overholdt sine plikter i henhold til bestemmelser gitt i eller i medhold av lov, har handlet i strid med konsesjonsvilkår, eller ikke har overholdt interne vedtekter eller interne retningslinjer. Finanstilsynet kan også pålegge stans av virksomhet ved mistanke om manglende nødvendig tillatelse.

Verdipapirfondloven § 11-3 gir regler om opplysningsplikt. Forvaltningsselskap skal gi Finanstilsynet de opplysninger som kreves om forhold som gjelder selskapets virksomhet. Lovens § 11-4 omhandler pålegg om retting, både for allerede manglende overholdelse av plikter, og for å forhindre fremtidig handlemåte som vil være i strid med disse. I verdipapirfondloven § 11-5 er det gitt regler om bortfall og tilbakekall av tillatelse.

AIF-loven § 9-2 omhandler opplysningsplikt. Paragraf 9-3 gir Finanstilsynet kompetanse til å gi pålegg om retting og midlertidig forbud mot utøvelse av virksomhet. Kompetanse for endringer, tilbakekall og bortfall av tillatelse er gitt i § 9-4.

6.2.2 EØS-rett

UCITS- og AIFM-direktivene og EuVECA-, EuSEF-, ELTIF- og pengemarkedsfondsforordningene oppstiller krav om at det skal føres tilsyn med at rettsaktene overholdes. De kompetente myndigheter skal tillegges alle nødvendige tilsyns- og undersøkelsesbeføyelser som er nødvendig for å ivareta dette, jf. UCITS-direktivet artikkel 98, AIFM-direktivet artikkel 46 nr. 1, EuVECA-forordningen artikkel 19, EuSEF-forordningen artikkel 20, pengemarkedsfondsforordningen artikkel 39 og ELTIF-forordningen artikkel 33.

De to direktivene og EuVECA-, EuSEF- og pengemarkedsfondsforordningene inneholder en liste over tilsyns- og undersøkelseskompetanser som den kompetente myndighet som minimum skal kunne benytte seg av.

Etter UCITS-direktivet artikkel 98 skal kompetent myndighet som et minimum ha tilgang på dokumenter og informasjon, kunne forlange datatrafikk og elektronisk dokumentasjon, kompetanse til å ilegge påbud om opphør av virksomhet, fryse eller beslaglegge eiendeler, midlertidig forbud mot ervervsutøvelse og tilbakekalle godkjennelser, blant annet.

Tilnærmet samme krav følger av AIFM-direktivet artikkel 46, som blant annet pålegger å sikre at kompetent myndighet får tilgang på opplysninger gjennom utlevering av dokumenter og lignende, samt opplysninger om telefonsamtaler og datatrafikk. Kompetent myndighet skal kunne kreve at en praksis opphører, at eiendeler kan fryses eller beslaglegges, eller kunne nedlegge midlertidig forbud mot virksomheten.

EuVECA-forordningen artikkel 19, EuSEF-forordningen artikkel 20 og pengemarkedsforordningen artikkel 39 har like bestemmelser om krav til tilsyn. Etter disse artiklene skal tilsynsmyndigheten ha tilgang til ethvert dokument i enhver form, ha kompetanse til å kreve å bli gitt opplysninger umiddelbart, å foreta stedlig tilsyn, å treffe egnede tiltak for å sikre at kravene i forordningene blir oppfylt og utstede påbud i den forbindelse.

EuVECA- og EuSEF-forordningene krever at urettmessig bruk av fondsbetegnelsene skal kunne forbys og at forvalteren kan fjernes fra registeret, jf. EuVECA-forordningen artikkel 21 nr. 2 bokstav b og EuSEF-forordningen artikkel 22 nr. 2 bokstav b.

Det samme overordnede krav som er oppstilt i de ovennevnte rettsaktene, følger som nevnt av ELTIF-forordningen artikkel 33 nr. 1. Til forskjell fra de øvrige rettsaktene er det i ELTIF ikke listet opp spesifikke krav til hvilke virkemidler tilsynsmyndigheten skal ha tilgjengelig.

6.2.3 Departementets høringsnotat

I departementets høringsnotat om administrative sanksjoner ved overtredelse av EuVECA, EuSEF, ELTIF og pengemarkedsfondsforordningen drøfter departementet hvilke lovendringer som er nødvendig for at Finanstilsynet skal ha tilstrekkelige tilsynshjemler i henhold til de nevnte forordningene. Departementet foreslår ikke endringer i bestemmelsene om tilsyn for å gjennomføre forordningene i høringsnotatet.

6.2.4 Høringsmerknader

Ingen av høringsinstansene har tatt opp spørsmål knyttet til hvilke tilsynshjemler som er nødvendig for å gjennomføre EuVECA- og EuSEF-forordningene, ELTIF-forordningen eller pengemarkedsfondsforordningen.

6.2.5 Departementets vurdering

Tilsyn

Departementet viser til at det er behov for å vurdere om reglene om tilsyn som følger av finanstilsynsloven, verdipapirfondloven og AIF-loven er i tråd med de kravene som følger av EuVECA- og EuSEF-, ELTIF- og pengemarkedsfondsforordningene. Det følger av forordningene at den kompetente tilsynsmyndigheten skal ha alle granskings- og tilsynshjemler som er nødvendig, herunder få adgang til opplysninger og dokumenter, kunne foreta stedlig tilsyn mv. Kravene samsvarer i stor grad med hva som gjelder etter UCITS-V-direktivet og AIFM-direktivet.

Departementet viser til at Finanstilsynet er tilsynsmyndighet etter verdipapirfondloven og AIF-loven, jf. verdipapirfondloven § 11-2 og AIF-loven § 9-1. Finanstilsynets kompetanse følger av disse lovene og finanstilsynsloven.

Departementet viser til at finanstilsynsloven § 3 andre ledd andre punktum pålegger foretak når som helst å gi alle opplysninger, og gi innsyn i og utlevere dokumentasjon, herunder dokumenter, datamaskiner og annet teknisk hjelpemiddel og materiale samt beholdninger av enhver art. Etter tredje ledd kan opplysningsplikten etter andre ledd pålegges de enkelte tillits- og tjenestemenn i foretaket.

Departementet viser også til verdipapirfondloven § 11-3 første ledd om opplysningsplikt for forvaltningsselskap, dets tilknyttede agenter og depotmottaker. Tilsvarende skal forvalter, dens oppdragstakere, primærmegler, depotmottaker og disses revisorer gi Finanstilsynet opplysninger etter AIF-loven § 9-2 første og andre ledd.

I tråd med vurderingene over mener departementet at kravene som følger av forordningene, er oppfylt med hjemlene som følger av gjeldende rett. Departementet mener derfor at det ikke er nødvendig å utforme nye hjemler for å oppfylle rettsaktenes krav om granskings- og tilsynshjemler som tilsynsmyndigheten skal ha tilgjengelig.

Særlig om forbud mot bruk av EuVECA- og EuSEF-betegnelsene og fjerning fra register

EuVECA artikkel 21 nr. 2 bokstav b og EuSEF artikkel 22 nr. 2 bokstav b pålegger kompetente myndigheter ved behov å forby betegnelsen «EuVECA» eller «EuSEF» og å fjerne forvalteren fra registeret.

Hvis forvaltere registrert i medhold av AIF-loven bruker EuVECA eller EuSEF-betegnelsen uten å ha rett til dette, vil Finanstilsynet kunne gi pålegg om retting etter finanstilsynsloven § 4. Tilsvarende gjelder hvor et forvalteren ikke oppfyller kravene til slike fond i EuVECA- eller EuSEF-forordningene. Hvis det er foretak som ikke er underlagt Finanstilsynets tilsynsmyndighet, vil Finanstilsynet kunne gi pålegg om stans av virksomheten etter finanstilsynsloven § 4 a.

Når det gjelder fjerning av registrerte fond fordi fondene ikke lenger oppfyller vilkårene for å være registrert etter den respektive forordningen, følger hjemmelen for dette av forordningene selv. Departementet foreslår derfor ikke ytterligere lovbestemmelser om dette.

6.3 Administrative sanksjoner

6.3.1 Gjeldende rett

Med administrativ sanksjon menes her det samme som i forvaltningsloven § 43 andre ledd, det vil si en «negativ reaksjon som kan ilegges av et forvaltningsorgan, som retter seg mot en begått overtredelse av lov, forskrift eller individuell avgjørelse, og som regnes som straff etter den europeiske menneskerettskonvensjon».

I verdipapirfondloven § 11-6 reguleres adgangen til å ilegge overtredelsesgebyr, en form for administrativ sanksjon. Juridiske personer kan ilegges overtredelsesgebyr uten at det er utvist skyld. Styremedlemmer, daglig leder og faktisk leder i foretak kan også ilegges overtredelsesgebyrer dersom de har utvist forsett eller grov uaktsomhet i forbindelse med den aktuelle overtredelsen. Departementet er gitt hjemmel til å fastsette forskrift om forhold som kan vektlegges ved avgjørelsen av om overtredelsesgebyr skal ilegges og eventuelt ved utmålingen av gebyr, herunder øvre ramme for overtredelsesgebyr. Dette er gjort i verdipapirfondforskriften § 11-3. Forsinkelsesrenter påløper etter lov 17. desember 1976 nr. 100 om renter ved forsinket betaling m.m. (forsinkelsesrenteloven). Adgangen til å ilegge overtredelsesgebyr foreldes to år etter at overtredelsen er opphørt. Forhåndsvarsel eller vedtak fra Finanstilsynet virker fristavbrytende. Adgangen gjelder overtredelser listet opp i verdipapirfondloven, og kommer derfor ikke til anvendelse på overtredelse av fondsforordningene som omtales i denne proposisjonen.

Det er ingen bestemmelser i finanstilsynsloven eller AIF-loven som klassifiseres som administrative sanksjoner. Finanstilsynets øvrige reaksjonsmidler som følger av finanstilsynsloven og henholdsvis AIF-loven eller verdipapirfondloven, klassifiseres enten som straff eller administrative tiltak. Verdipapirfondloven inneholder også bestemmelser om strafferettslig reaksjon ved overtredelse av nærmere bestemte bestemmelser.

Etter gjeldende rett finnes det altså ikke regler om administrative sanksjoner som kan komme til anvendelse på overtredelse av forordningene.

6.3.2 EØS-rett

Det er redegjort for AIFM-direktivets bestemmelser om administrative sanksjoner i Prop. 77 L (2013–2014) kapittel 16.2.1. Det er videre redegjort for UCITS-direktivets bestemmelser om administrative sanksjoner i Prop. 154 L (2015–2016) kapittel 2.4.2.3. Departementet viser til disse for en mer utførlig behandling av direktivenes bestemmelser og gjennomføring av disse.

UCITS-direktivet oppstiller både hvilke administrative sanksjoner og andre tiltak kompetent myndighet som et minimum skal kunne benytte seg av og hvilke overtredelser som særlig burde sanksjoneres. AIFM-direktivet har også inntatt minstekrav til hvilke reaksjoner kompetent myndighet skal kunne benytte seg av. De administrative sanksjonene er ikke spesifisert i denne opplistingen.

EuVECA-, EuSEF- og pengemarkedsfondsforordningene oppstiller krav om reaksjoner ved brudd på forordningenes påbud og forbud. I EuVECA artikkel 20 nr. 1 og EuSEF artikkel 21 nr. 1 er dette formulert som et krav om administrative sanksjoner og andre foranstaltninger. I pengemarkedsfondsforordningen artikkel 40 nr. 1 er det formulert som et krav om sanksjoner og andre tiltak.

I EuVECA artikkel 21, EuSEF artikkel 22 og pengemarkedsfondsforordningen artikkel 41 er det inntatt lister over hvilke overtredelser det skal reageres mot. Bestemmelsene reaksjonene retter seg mot, angår i hovedsak porteføljesammensetning, tillatelse gitt på uriktig grunnlag, misbruk av betegnelse, samt plikter om rapportering, opplysning, interne prosedyrer og forvaltning. EuSEF- og EuVECA-forordningene oppstiller også krav om at bruken av betegnelsene «EuVECA» og «EuSEF» kan forbys, og at forvalteren av disse fondene kan fjernes fra registrene.

I ELTIF oppstilles det kun krav om at kompetente myndigheter skal føre tilsyn med at forordningen overholdes, men det er ikke inntatt bestemmelser som pålegger å innføre regler om administrative sanksjoner.

Rettsaktene som lister opp hvilke overtredelser det som minimum skal reageres mot, altså UCITS-direktivet, EuVECA-, EuSEF- og pengemarkedsfondsforordningene, gir ikke selv uttrykk for hvilke overtredelser som skal sanksjoneres med administrative sanksjoner, og hvilke overtredelser som skal resultere i andre administrative tiltak. En overtredelse kan altså være gjenstand for enten administrativt tiltak eller administrativ sanksjon.

Reaksjonene skal for alle tilfeller være effektive, proporsjonale og ha avskrekkende virkning. Det er altså styrende for forvaltningens valg av virkemiddel, både at de er egnet til å oppnå formålet med forordningen og er avskrekkende, samt at de står i rimelig forhold til overtredelsen. EØS-statene må treffe «alle nødvendige tiltak» for å sikre reaksjoner på overtredelsene angitt i forordningene.

6.3.3 Høringsnotatene

Innledning

Finansdepartementet sendte 21. april 2020 på høring et høringsnotat utarbeidet av Finanstilsynet med forslag om hjemler for å ilegge gebyr for overtredelse av en rekke lover, herunder verdipapirfondloven og AIF-loven. Fordi overtredelsesgebyrer regnes som administrative sanksjoner, må det spesifiseres hvilke bestemmelser som kan medføre gebyrer ved en eventuell overtredelse. Finanstilsynets høringsnotat behandlet ikke spørsmål om overtredelsesgebyr for ELTIF-, EuVECA-, EuSEF- eller pengemarkedsfondsforordningene.

Departementet sendte derfor et eget høringsnotat om overtredelse av disse forordningene på høring 9. november 2020. Dette høringsnotatet pekte imidlertid bare ut hvilke overtredelser som kunne sanksjoneres med overtredelsesgebyr. For spørsmål om skyldkrav, hvem som skal kunne ilegges overtredelsesgebyr, øvre grense for overtredelsesgebyr, utmålingsmomenter, oppfyllelsesfrist, tvangsgrunnlag, foreldelse, forsinkelsesrenter, offentliggjøring og taushetsplikt, viste departementet til Finanstilsynets høringsnotat.

Departementets høringsnotat

Departementet foreslo regler om administrative sanksjoner i form av overtredelsesgebyr for overtredelse av bestemmelser i de fire forordningene. Departementet gjorde i høringsnotatet rede for hvilke bestemmelser som eventuelt kunne sanksjoneres med overtredelsesgebyr.

Listen over bestemmelser som er foreslått sanksjonert, baserer seg i hovedsak på opplistingene gitt i henholdsvis EuVECA-, EuSEF-og pengemarkedsfondsforordningene, med noen justeringer. Departementet foreslo i høringsnotatet at tilsvarende bestemmelser i ELTIF-forordningen skulle kunne sanksjoneres på samme måte som de øvrige tre forordningene.

Finanstilsynets høringsnotat

Finanstilsynet foreslår i sitt høringsnotat at overtredelse av visse bestemmelser i AIF-loven skal kunne sanksjoneres med overtredelsesgebyr. Finanstilsynet foreslår en adgang til å ilegge overtredelsesgebyr i AIF-loven for overtredelser av regler som er av samme karakter som bestemmelsene som etter gjeldende rett kan sanksjoneres med overtredelsesgebyr etter verdipapirfondloven. Dette innebærer overtredelse av AIF-loven §§ 1-4, 2-1, 2-2, 2-5, 2-8, 3-1 til 3-3, 3-5, 3-7 til 3-10, kapittel 4, 5-1 til 5-3, 6-1, 6-2 første og tredje ledd, 6-4, 6-5, kapittel 7, 8-1, ved uriktig oppnådd tillatelse, og forskrifter gitt til utfylling av disse bestemmelsene.

Finanstilsynet mener at det er behov for at forvaltere av alternative investeringsfond skal kunne ilegges overtredelsesgebyr. Finanstilsynet anser at overtredelsesgebyr vil kunne være et effektivt virkemiddel for å øke etterlevelsen av regelverket.

Finanstilsynet legger vekt på at likeartede overtredelser bør kunne sanksjoneres mest mulig likt, uavhengig av om overtredelsen er foretatt av et forvaltningsselskap for UCITS-fond, et nasjonalt fond eller forvalter av alternativt investeringsfond. Finanstilsynet peker på at flere foretak har tillatelse til å forvalte fond etter begge lovene. Hjemler for overtredelsesgebyr i AIF-loven vil, etter Finanstilsynets syn, bidra til et mer helhetlig regelverk.

Finanstilsynet fremhever også at risikoen for regelverksarbitrasje vil kunne reduseres ved at risikoen for en merkbar reaksjon ved overtredelse blir den samme, uavhengig av hvilken av de to lovene på fondsområdet som er overtrådt.

Finanstilsynets høringsnotat drøfter også overordnede spørsmål uavhengig av hvilke overtredelser som bør kunne medføre ileggelse av overtredelsesgebyr.

For spørsmålet om hvem som skal kunne ilegges overtredelsesgebyr, foreslår Finanstilsynet at både fysiske og juridiske personer bør kunne ilegges overtredelsesgebyrer. Finanstilsynet foreslår også at medvirkning skal kunne sanksjoneres med overtredelsesgebyr på samme måte som hovedovertredelsen.

I vurderingen av hvilket skyldkrav som skal gjelde, skiller Finanstilsynet mellom juridiske og fysiske personer. Finanstilsynet anfører at det bør oppstilles krav om objektivt ansvar med unntak for force majeure for juridiske personer. For fysiske personer mener Finanstilsynet at det bør oppstilles krav om forsett eller grov uaktsomhet. Forslagene er begrunnet i henvisning til løsninger i andre lover på området.

Finanstilsynet viser til at det må fastsettes en øvre grense for overtredelsesgebyrer. For AIF-loven er denne foreslått satt til 42 millioner kroner både for juridiske og fysiske personer, eller inntil 10 prosent av årsomsetningen for juridiske personer. Tilsvarende grense følger allerede av verdipapirfondloven.

Finanstilsynet vurderer i høringsnotatet om det er nødvendig og hensiktsmessig å innta særlige utmålingsmomenter i lovene. Etter tilsynets vurdering er dette ønskelig fordi det er gjort i andre lover som regulerer overtredelsesgebyr, og momentene kan bidra til å synliggjøre relevante forhold ved ileggelse og utmåling av overtredelsesgebyrer. Verdipapirfondloven inneholder allerede en slik ikke-uttømmende opplisting, og tilsvarende blir foreslått i AIF-loven.

For regulering av oppfyllelsesfrist peker Finanstilsynet på at den alminnelige fireukersfristen i forvaltningsloven § 44 femte ledd, supplert av reglene om tvangsgrunnlag i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 bokstav d, innebærer at det ikke er behov for egne regler om oppfyllelsesfrist.

Finanstilsynet foreslår å følge løsningen i verdipapirhandelloven med tanke på forsinkelsesrenter. Forslaget innebærer at forsinkelsesrenter skal kunne kreves inn av Finanstilsynet, og at de gis kompetanse til dette gjennom hjemmel i forskrift.

Finanstilsynet foreslår en foreldelsesfrist på fem år som regnes fra overtredelsens opphør. Forslaget er begrunnet i rettssikkerhetshensyn og tilsvarende løsninger i verdipapirhandelloven, verdipapirsentralloven og referanseverdiloven. Finanstilsynets forhåndsvarsel om eller vedtak om overtredelsesgebyr virker fristavbrytende.

Finanstilsynet foreslår taushetsplikt for opplysninger om tiltak og sanksjoner knyttet til overtredelser dersom offentliggjøring kan føre til alvorlig uro på finansmarkedene eller påføre berørte parter uforholdsmessig skade. Taushetsplikten gjelder så lenge vilkårene er oppfylt og det kan inntre plikt til offentliggjøring på et senere tidspunkt.

Finanstilsynet drøfter også spørsmålet om det skal videreføres parallelt strafferettslig sanksjonsspor. Finanstilsynet foreslår at et slikt parallelt spor opprettholdes ved siden av de foreslåtte reglene om overtredelsesgebyr. Finanstilsynet viser til at både foretaksstraff og overtredelsesgebyr er egnede virkemidler for å oppnå målet om størst mulig grad av etterlevelse av reglene på Finanstilsynets ansvarsområde. Finanstilsynet mener imidlertid at det vil kunne gi uheldige signaleffekter om overtredelsene avkriminaliseres og peker på at overtredelsene har stort skadepotensial.

6.3.4 Høringsmerknader

Til departementets høringsnotat

Advokatforeningen viser til at forskjellene i EØS-retten i flere tilfeller medfører inkonsistente sanksjonsregler på sammenliknbare overtredelser. De mener derfor at også ELTIF bør sanksjoneres på lik linje med de andre forordningene.

Angående bruk av overtredelsesgebyrer ved urettmessig oppnådd tillatelse, støtter advokatforeningen tilnærmingen med at det kun er bevisste feil som gir grunnlag for å ilegge overtredelsesgebyr. Advokatforeningen er imidlertid skeptisk til at vilkåret for dette vil bli for skjønnsmessig utformet. Advokatforeningen bemerker også at adgangen til å ilegge overtredelsesgebyr for overtredelse av rettslig standard begrenses av legalitetsprinsippet.

Finans Norge støtter ikke forslaget om å innføre overtredelsesgebyrer for andre enn overtredelsene utpekt i EuVECA-, EuSEF- og pengemarkedsfondsforordningene, og støtter heller ikke forslaget om å ilegge overtredelsesgebyr for overtredelse av ELTIF-forordningen. Finans Norge mener at det ikke er foretatt noen særskilt begrunnelse for behovet for å innføre strengere regler enn hva som følger av EU-retten. Foreningen mener at omfattende bruk av nasjonalt handlingsrom vil kunne virke etableringshindrende og konkurransevridende, i strid med investorenes interesser.

Verdipapirfondenes forening (VFF) mener det kan diskuteres om man strengt tatt har behov for flere virkemidler. Foreningen peker på flere forhold som gjør det viktig å ivareta rettssikkerheten.

Til Finanstilsynets høringsnotat

Advokatforeningen støtter i hovedsak forslagene om nye regler om overtredelsesgebyr, men etterlyser tydeligere saksbehandlingsregler som stiller krav til valg av sanksjonsspor på et tidlig tidspunkt i saker om ileggelse av overtredelsesgebyr. Dette er ifølge Advokatforeningens syn nødvendig for å ivareta rettssikkerhetsgarantiene som følger av EMK og forvaltningsloven kapittel IX. Advokatforeningen mener også at det bør lovfestes at det ikke bør være adgang til å ilegge sanksjon dersom rettssikkerhetsgarantiene under forvaltningsloven kapittel IX og EMK ikke er ivaretatt under hele saksbehandlingsprosessen.

Advokatforeningen støtter forslaget om forsett eller grov uaktsomhet for fysiske personer og peker på at det er en særlig inngripende sanksjon, som ofte vil ha stor påvirkning på personens økonomiske situasjon. Advokatforeningen mener også det bør gjøres en grundigere vurdering av behovet for å opprettholde et parallelt strafferegime i hver enkelt lov.

NHO mener at et det er nødvendig å gjennomføre en bredere drøftelse av et eventuelt medvirkningsansvar for fysiske personer enn det Finanstilsynet har gjort dersom departementet ønsker å innføre dette. De viser videre til at et slikt medvirkningsansvar bør kreve separate vurderinger og klare handlingsnormer.

6.3.5 Departementets vurdering

6.3.5.1 Behov for endringer

Departementet mener at det er behov for endringer i AIF-loven og verdipapirfondloven, både når det gjelder mulighet for å sanksjonere bestemmelser i AIF-loven med overtredelsesgebyr på lik linje som for tilsvarende bestemmelser i verdipapirfondloven etter gjeldende rett, og når det gjelder mulighet for å sanksjonere overtredelser av bestemmelser i fondsforordningene.

For spørsmålet om behovet for å innføre regler om overtredelsesgebyr i AIF-loven som tilsvarer adgangen til å ilegge overtredelsesgebyr etter verdipapirfondloven, slutter departementet seg i det vesentlige til Finanstilsynets begrunnelse. Departementet viser for det første til at risikoen for å bli ilagt overtredelsesgebyr vil kunne bidra til å sikre etterlevelsen av reglene. At reglene for forvaltere under tilsyn etterleves, er en grunnleggende forutsetning for et velfungerende marked. En adgang til å ilegge overtredelsesgebyrer vil igjen kunne føre til bedret investor- og forbrukerbeskyttelse. I tillegg til den preventive effekten vil tilliten til fondsområdet og finanssektoren generelt kunne styrkes.

For det andre viser departementet til at en adgang til å kunne ilegge overtredelsesgebyr i AIF-loven for overtredelser av regler som er av samme karakter som de som kan sanksjoneres med overtredelsesgebyr etter verdipapirfondloven, vil medføre et mer helhetlig regelverk. Likeartede overtredelser bør kunne sanksjoneres mest mulig likt, uavhengig av om overtredelsen er foretatt av et forvaltningsselskap for verdipapirfond eller forvalter av alternativt investeringsfond. Finanstilsynet har i sitt høringsnotat pekt på at flere foretak har tillatelse til å forvalte fond etter begge lovene.

Finanstilsynet fremhever også at risikoen for regelverksarbitrasje vil kunne reduseres ved at risikoen for en merkbar reaksjon ved overtredelse blir den samme, uavhengig av hvilken av de to lovene på fondsområdet som er overtrådt. Dette er departementet enig i. Endelig er det også av betydning for å kunne innføre overtredelsesgebyr at det vil innebære et mer fleksibelt reaksjonssystem, hvor det ikke nødvendigvis må reageres med straff dersom det skal sanksjoneres.

Hva gjelder vurderingen av adgangen til å ilegge overtredelsesgebyr for overtredelse av fondsforordningene, anser departementet det som nødvendig med lovendring for å overholde forpliktelsene som følger av EuVECA-, EuSEF- og pengemarkedsfondsforordningene.

ELTIF-forordningen inneholder som nevnt ingen krav om at det innføres bestemmelser om sanksjoner. Departementet mener likevel at overtredelse av bestemmelser i ELTIF-forordningen som tilsvarer bestemmelser som skal sanksjoneres etter de øvrige forordningene, også bør sanksjoneres. Finanstilsynets behov for å sikre etterlevelse av reglene er etter departementets syn ikke mindre for denne forordningen. Tilsvarende er investorers og potensielle investorers behov for beskyttelse minst like stort ved investeringer i europeiske langsiktige investeringsfond. Etter departementets vurdering bør det kun innføres bestemmelser om sanksjoner for bestemmelser i ELTIF som har sitt motstykke i de øvrige tre forordningene. Sanksjoneringen vil derfor ikke være mer vidtgående, men sikre likeartede sanksjonsbestemmelser for likeartede overtredelser.

Det er nødvendig å ha sanksjonshjemler i AIF-loven og verdipapirfondloven. EuSEF, EuVECA-fond og ELTIF-er vil være alternative investeringsfond som er omfattet av AIF-lovens virkeområde. Pengemarkedsfond kan imidlertid etableres som UCITS-fond eller som alternative investeringsfond og er dermed omfattet enten av verdipapirfondloven eller AIF-loven. Det er derfor nødvendig å innta bestemmelser om sanksjoner i begge lovene for at Finanstilsynet skal ha tilstrekkelig sanksjonshjemmel overfor pengemarkedsfond, uavhengig av hvordan fondet er organisert.

Det er noen forskjeller mellom bestemmelsen om overtredelsesgebyr som Finanstilsynet har foreslått i AIF-loven og bestemmelsen i gjeldende verdipapirfondlov § 11-6. Departementet kan ikke se at det er hensiktsmessig at det er forskjeller mellom bestemmelsene om overtredelsesgebyr i disse to lovene. Departementet foreslår derfor noen endringer i verdipapirfondloven § 11-6 slik at denne samsvarer med andre bestemmelser om overtredelsesgebyr på finansmarkedsområdet.

6.3.5.2 Overtredelsesgebyr som administrativ sanksjon

Overtredelsesgebyrer er den vanligste formen for administrativ sanksjon i norsk rett. Departementet anser at det er den mest egnede formen for administrativ sanksjon ved overtredelse av EØS-forpliktelsene som omtales i denne proposisjonen. Departementet viser også til at denne formen for administrativ sanksjon er valgt i UCITS-direktivet.

Justis- og beredskapsdepartementet peker i Prop. 62 L (2015–2016) på at overtredelsesgebyr er forbeholdt den offentligrettslige reguleringslovgivningen. I utgangspunktet skal overtredelsesgebyr benyttes for mindre alvorlige overtredelser. Det gjøres imidlertid unntak fra dette utgangspunktet ved brudd på den offentligrettslige reguleringen av næringsvirksomhet. På dette området åpnes det for ileggelse av større overtredelsesgebyrer for alvorlige overtredelser, både for foretak og fysiske personer. Departementet bemerker på denne bakgrunn at overtredelse av her omtalte fondsregelverk ligger i kjerneområdet for bruk av overtredelsesgebyr.

I sentrale lover på departementets område finnes det allerede, eller er under utredning, bestemmelser om overtredelsesgebyr. I hvitvaskingsloven § 40, verdipapirhandelloven § 21-4, lov om kredittvurderingsbyråer § 6 og revisorloven § 14-5 er det gitt bestemmelser om overtredelsesgebyr. Forslag om overtredelsesgebyrer i lov om nøkkelinformasjon om sammensatte og forsikringsbaserte investeringsprodukter, finansforetaksloven, forsikringsvirksomhetsloven og forsikringsformidlingsloven er til vurdering i departementet.

Overtredelsesgebyrer vil etter departementets syn fungere både avskrekkende og effektivt. Departementet har i vurderingen av om overtredelsesgebyr skal foreslås innført, fulgt retningslinjene i Justis- og beredskapsdepartementets Prop. 62 L (2015–2016) kapittel 7.4.3.2. Disse innebærer at det bør vurderes konkret for den enkelte handslingsnorm om en overtredelse skal sanksjoneres. Det må videre legges vekt på at et mer inngripende virkemiddel ikke bør brukes hvis det samme målet kan nås med mindre inngripende tilgjengelige virkemidler, at overtredelsene i praksis blir søkt avdekket og håndhevet, samt at bruken av administrative sanksjoner skal være rettssikkerhetsmessig forsvarlig.

Hvorvidt overtredelsesgebyr er en egnet reaksjon, må altså avgjøres konkret i hvert enkelt tilfelle. Departementet viser til at overtredelsesgebyr bare skal benyttes dersom det er proporsjonalt og hensiktsmessig. Dersom samme formål kan oppnås ved andre forvaltningstiltak, skal dette benyttes.

Hensynet til forutberegnelighet og rettssikkerhet står sentralt i spørsmålet om forvaltningens adgang til å reagere med administrative sanksjoner. Det må foretas en avveining av behovet for å innføre administrative sanksjoner på den ene siden, mot hensynet til rettsikkerhet for dem som kan bli ilagt slik administrativ sanksjon på den andre. Legalitetsprinsippet, slik det også kommer til uttrykk i Grunnloven § 113 og EMK artikkel 7, medfører at inngrep i form av administrativ sanksjon må ha hjemmel i lov. Det må fremgå tilstrekkelig tydelig hvilke handlinger eller unnlatelser som kan føre til sanksjon ved overtredelse, og hvem som kan ilegges administrative sanksjoner.

Overtredelsesgebyrer er sanksjoner i den forstand at de har et pønalt formål. De utgjør straff etter EMK. Rettssikkerhetsgarantiene som følger av konvensjonen, vil dermed komme til anvendelse. Departementet viser også til at ileggelse av administrative sanksjoner er å anse som enkeltvedtak og er dermed underlagt reglene om saksbehandling i forvaltningsloven, herunder krav om forhåndsvarsel og begrunnelse. Kapittel IX i forvaltningsloven gir regler om saksbehandling ved ileggelse av administrative sanksjoner.

Etter departementets vurdering vil reglene som foreslås om administrative sanksjoner i denne proposisjonen, ikke være straff i Grunnlovens forstand, selv om reaksjonen, i tillegg til å ha en preventiv funksjon, kan oppleves som pønal. Departementet viser til at det overordnede formålet med administrative sanksjoner her er å bidra til tilstrekkelig investorbeskyttelse og tillit til fondsmarkedet.

Departementet viser videre til at reglene om administrative sanksjoner foreslås utformet slik at Finanstilsynet kan fatte vedtak om ileggelse. Finanstilsynets faglige vurdering vil være bestemmende for om slike sanksjoner skal ilegges. Departementet legger til grunn at Finanstilsynet har solid kompetanse om anvendelsen av regelverket som skal sanksjoneres, og at tilsynet har tilstrekkelig kunnskap om norsk forvaltningsrett og rettigheter etter EMK, samt tilfredsstillende rutiner og praksis. Vedtak om administrative sanksjoner vil kunne påklages til departementet.

Advokatforeningen har etterlyst tydeligere saksbehandlingsregler som stiller krav til valg av sanksjonsspor på et tidlig tidspunkt i saker om ileggelse av overtredelsesgebyr. Til dette bemerker departementet at Justis- og beredskapsdepartementet i Prop. 62 L (2015–2016) bemerker at forvaltningslovens regler gir et godt grunnlag for å behandle saker om administrative sanksjoner. Departementet legger til grunn at Finanstilsynets antagelse om at en overtredelse vil kunne resultere i overtredelsesgebyr, vil fremgå av dets forhåndsvarsel.

Advokatforeningen mener også at det bør lovfestes at det ikke bør være adgang til å ilegge sanksjon dersom rettssikkerhetsgarantiene under forvaltningsloven kapittel IX og EMK ikke er ivaretatt under hele saksbehandlingsprosessen. Departementet bemerker at en eventuell feil ved saksbehandlingen på vanlig måte vil måtte vurderes etter forvaltningsloven § 41 og at betydningen av saksbehandlingsfeil vil måtte bero på en konkret vurdering av hvert enkelt tilfelle.

Overtredelsesgebyr for overtredelse av bestemmelser i AIF-loven

Departementet slutter seg til Finanstilsynets vurdering om adgang til å ilegge overtredelsesgebyr i AIF-loven for overtredelser av regler som er av samme karakter som bestemmelsene som etter gjeldende rett kan sanksjoneres med overtredelsesgebyr etter verdipapirfondloven. Departementet kan ikke se grunner for at det skal være vesentlige forskjeller mellom AIF-loven og verdipapirfondloven på dette punktet.

Dette innebærer at overtredelsesgebyr vil kunne ilegges ved brudd på bestemmelsene om tillatelse og registrering, jf. §§ 1-4 og 2-2, utpeking av forvalter, jf. § 2-1, varslingsplikt og endringer i forutsetningene for tillatelsen, jf. § 2-8, krav til foretakets ledelse, jf. § 2-5, organisering av virksomheten, jf. § 3-1, god forretningsskikk og håndtering av interessekonflikter, jf. §§ 3-2 og 3-3, utkontraktering og risikostyring, jf. §§ 3-5 og 3-7, finansiell giring, likviditetsstyring og verdivurdering, jf. §§ 3-8 til 3-10, informasjonsplikter, jf. kapittel 4, depotmottakers plikter, jf. §§ 5-1 til 5-3, plikt til å gi melding til Finanstilsynet om markedsføring av alternative investeringsfond i andre EØS-stater, jf. § 6-2 første og tredje ledd, markedsføring i Norge av alternative investeringsfond til profesjonelle investorer i strid med §§ 6-1, 6-4 eller 6-5, markedsføring av alternative investeringsfond til ikke-profesjonelle investorer uten å oppfylle kravene i kapittel 7 om tillatelse, nøkkelinformasjon, god forretningsskikk, dokumentasjonsplikt og språk mv., og forvaltning av alternativt investeringsfond i en annen EØS-stat mv. i strid med § 8-1. Overtredelsesgebyr vil også kunne ilegges for overtredelse av forskrifter gitt i medhold av disse bestemmelsene. Finanstilsynet har også foreslått at det kan ilegges overtredelsesgebyr når tillatelse er basert på uriktige opplysninger eller andre uregelmessigheter.

Overtredelsesgebyr for overtredelse av bestemmelser i fondsforordningene

Departementet mener at det er flere overtredelser av forordningene som bør kunne føre til ileggelse av overtredelsesgebyr. Overtredelsene som forordningene gir anvisning på at skal kunne sanksjoneres, er på flere områder sammenlignbare. De behandles derfor samlet i det følgende.

Overtredelsesgebyr bør etter departementets syn kunne ilegges når tillatelse eller registrering er oppnådd på bakgrunn av uriktige opplysninger eller andre uregelmessigheter, ved urettmessig benyttelse av fondsbetegnelsene, ved brudd på krav til porteføljesammensetning, tillate investeringer, verdsetting, styring, dokumentasjon og markedsføring.

Departementet mener altså at det bør kunne ilegges overtredelsesgebyr når tillatelse eller registrering er oppnådd på bakgrunn av uriktige opplysninger eller andre uregelmessigheter. EuVECA artikkel 21 nr. 1 bokstav e pålegger kompetente myndigheter å reagere når fondet er blitt registrert i strid med forordningens artikkel 14, ved hjelp av uriktige opplysninger eller andre uregelmessigheter. EuSEF artikkel 22 nr. 1 bokstav e har tilsvarende formulering for overtredelse av forordningens artikkel 15.

Pengemarkedsfondsforordningen har i artikkel 41 nr. 1 bokstav c krav om reaksjon når tillatelse er oppnådd på grunnlag av uriktige opplysninger eller andre uregelmessigheter i strid med forordningens artikkel 4 eller 5. Departementet foreslår at tillatelse oppnådd i strid med ELTIF artikkel 5 eller 6, ved hjelp av uriktige opplysninger eller andre uregelmessigheter også kan sanksjoneres.

Departementet viser til Finanstilsynets vurdering i høringsnotat Overtredelsesgebyr og ledelseskarantene i finansforetaksloven mv. i punkt 2.3.2.2 om overtredelsesgebyr ved tillatelse gitt på feil grunnlag. Tilsynet uttaler:

«Finanstilsynet legger til grunn at hjemmelen til å ilegge overtredelsesgebyr der noen har fått tillatelse basert på uriktige opplysninger, i praksis vil bli benyttet der det er gitt bevisst uriktige opplysninger eller lignende, og ikke der det dreier seg om trykkfeil eller andre små ubevisste feil i opplysninger, som ikke har hatt betydning for Finanstilsynets vurdering av søknaden.»

Departementet legger til grunn at overtredelsesgebyr bare skal benyttes når det fremstår som hensiktsmessig og proporsjonalt. Departementet mener i likhet med Finanstilsynet at det neppe vil være hensiktsmessig å ilegge overtredelsesgebyr ved trykkfeil uten betydning for Finanstilsynets vurdering. Det er samtidig viktig av hensyn til forbruker- og investorbeskyttelse at Finanstilsynet har mulighet til å bruke effektive virkemidler mot forvaltningsselskaper eller forvaltere dersom de har oppnådd registrering eller tillatelse for eksempel ved villedelse av Finanstilsynet.

Departementet mener videre at overtredelsesgebyr bør kunne ilegges når fondsbetegnelsene er blitt benyttet urettmessig. Etter EuVECA artikkel 21 nr. 1 bokstav c skal det treffes tiltak dersom betegnelsen «EuVECA» benyttes uten registrering i overensstemmelse med artikkel 14 og 14a. Etter artikkel 21 nr. 1 bokstav d skal det reageres dersom betegnelsen «EuVECA» benyttes til markedsføring av fond som ikke er etablert i overensstemmelse med artikkel 3 bokstav b nr. iii, som stiller krav om at fondet må være etablert på en medlemsstats territorium. Tilsvarende følger av EuSEF artikkel 22 nr. 1 bokstav c som krever reaksjoner når betegnelsen «EuSEF» benyttes uten at det er foretatt registrering i samsvar med artikkel 15 og 15a. Etter bokstav d skal det reageres ved anvendelse av betegnelsen «EuSEF» når det ikke er foretatt etablering i overensstemmelse med artikkel 3 bokstav b nr. iii, som i likhet med EuVECA stiller krav om at fondet må være etablert på en medlemsstats territorium.

Det er etter departementets syn viktig at Finanstilsynet kan ilegge overtredelsesgebyrer for overtredelse av disse bestemmelsene. Finanstilsynet må kunne benytte kompetansen til å ilegge gebyr ved urettmessig bruk av «EuVECA» og «EuSEF», så vel som av «europeisk venturekapitalfond», «europeisk sosialt entreprenørskapsfond», og for øvrig alle betegnelser som bevisst etterlater inntrykk om at det er tale om slike fond.

Pengemarkedsfondsforordningen stiller krav om at det skal reageres når en forvalter har anvendt betegnelsen pengemarkedsfond eller annen betegnelse som gir dette inntrykket i strid med forordningens artikkel 6. Betegnelsene «ELTIF» og «europeisk langsiktig investeringsfond» er etter ELTIF artikkel 4 forbeholdt fond som har fått tillatelse etter forordningen.

Potensielle investorer må ikke villedes til å tro at de investerer i EuVECA-, EuSEF, ELTIF eller pengemarkedsfond dersom dette faktisk ikke er tilfelle. Finanstilsynet bør derfor kunne ilegge overtredelsesgebyrer for effektivt å forhindre useriøse aktører i å benytte disse betegnelsene.

Departementet mener at det også bør kunne ilegges overtredelsesgebyr ved brudd på krav til sammensetning av portefølje, for hvilke investeringer det er tillatt å foreta, og ved brudd på verdsettelsesreglene. Etter EuVECA artikkel 21 nr. 1 bokstav a skal kompetente myndigheter treffe passende tiltak hvis kravene om porteføljesammensetning i forordningens artikkel 5 ikke er overholdt. På samme måte er det i EuSEF artikkel 22 nr. 1 bokstav a påkrevd med reaksjon dersom porteføljekravene i artikkel 5 ikke er fulgt.

I pengemarkedsfondsforordningens artikkel 41 nr. 1 bokstav b er det inntatt krav om reaksjon dersom ett eller flere av porteføljekravene i forordningens artikkel 17, 18, 24 eller 25 ikke overholdes. I pengemarkedsfondsforordningen er det også inntatt krav om reaksjon fra kompetent myndighet dersom kravene til hva det kan investeres i, som fremgår av forordningens artikkel 9 til 16, ikke følges. Det samme gjelder overtredelse av reglene om verdsettelse i artikkel 29–34, jf. artikkel 41 nr. 1 bokstav g. Pengemarkedsfondsforordningen artikkel 41 nr. 1 bokstav e oppstiller krav om tiltak dersom ett eller flere av kravene om intern kredittkvalitetsvurdering i artikkel 19 eller 20 ikke overholdes.

ELTIF artikkel 13 inneholder regler om porteføljesammensetning og diversifisering og artikkel 15 inneholder regler om konsentrasjon og bestemmer bl.a. at et ELTIF ikke kan erverve mer enn 25 prosent av andelene i et enkelt ELTIF, EuSEF eller EuVECA-fond.

Forordningene oppstiller her krav om tiltak ved overtredelse av sentrale forpliktelser. Det er nødvendig for å realisere formålet med forordningene og ivareta den nødvendige beskyttelsen av investorene at disse forpliktelsene etterleves. Departementet anser det som et effektivt virkemiddel for Finanstilsynet at overtredelser kan sanksjoneres med overtredelsesgebyr.

Departementet mener endelig at også brudd på krav til styring, opplysningsplikt og dokumentasjon samt markedsføring bør kunne sanksjoneres med overtredelsesgebyr. Etter EuVECA artikkel 21 nr. 1 bokstav h og i skal kompetente myndigheter treffe tiltak dersom forvalteren unnlater å overholde kravene i artikkel 12 om årsrapport og reglene om opplysningsplikt overfor investorer i artikkel 13. Det samme fremgår av EuSEF artikkel 22 nr. 1, med samme henvisninger.

EuVECA artikkel 21 nr. 1 bokstav b pålegger den kompetente myndigheten å treffe tiltak dersom forvalteren i strid med forordningens artikkel 6 markedsfører andeler overfor ikke-kvalifiserte investorer. Tilsvarende følger av EuSEF artikkel 22 nr. 1 bokstav b, som krever reaksjoner dersom det er foretatt markedsføring overfor ikke-kvalifiserte investorer i strid med forordningens artikkel 6.

Etter EuVECA artikkel 21 nr. 1 bokstav f og g og EuSEF artikkel 22 nr. 1 bokstav f og g er kompetent myndighet forpliktet til å reagere når forvalteren i strid med forordningenes artikkel 7 bokstav a ikke handler ærlig, rettferdig eller med behørig sakkyndighet, omhu og aktsomhet, og i strid med artikkel 7 bokstav b ikke anvender egnede retningslinjer og fremgangsmåter for å hindre utilbørlig praksis.

Departementet viser til at alle kravene i artikkel 7 bokstav a til g er sentrale for beskyttelsen av investorer og tilliten til fondsmarkedet. Departementet viser til at bokstav c gjelder krav til at forvalteren skal fremme fondets interesse, bokstav d gjelder krav til valg av investeringer, bokstav e gjelder krav til kunnskap om investeringene, bokstav f gjelder krav til rettferdig behandling av investorene og bokstav g inneholder et forbud mot at én investor får ubegrunnede fordeler. Departementet vil derfor fremheve at det ikke gir god mening å skille kravene som følger av artikkel 7 bokstav a og b, fra de andre kravene som følger av artikkel 7.

Advokatforeningen har i sitt høringssvar gitt uttrykk for at det etter legalitetsprinsippet må foretas en konkret vurdering av den enkelte handlingsnorm ved sanksjonering av regler om god forretningsskikk, og viser videre til at det er forskjell på hvilken veiledning som er tilgjengelig for aktørene om rettslige standarder.

Departementet peker på at alle kravene i EuVECA/EuSEF artikkel 7 utgjør sentrale bestemmelser for å gi tilstrekkelig investorbeskyttelse, noe som igjen er sentralt for tilliten til fondsmarkedet. Selv om ordlyden i flere av bestemmelsene er forholdsvis vidt formulert, mener departementet at hensyn til tilstrekkelig forutberegnelighet vil være ivaretatt også når det gis hjemmel til å ilegge gebyr ved overtredelse av disse. Bestemmelsene kan sammenlignes med krav til god forretningsskikk, som det i en rekke regelverk på finansmarkedsområdet kan ilegges gebyr for brudd på. I lys av disse momentene foreslår derfor departementet at det gis hjemmel til å kunne ilegge gebyr etter bokstav a til g, og ikke bare bokstav a og b, som er de som er nevnt i forordningen artikkel 22. Dette er i samsvar med betraktningene til Finanstilsynet i høringsnotatet Overtredelsesgebyr og ledelseskarantene i finansforetaksloven mv.

Etter pengemarkedsfondsforordningen artikkel 41 nr. 1 bokstav f er det påkrevd med reaksjon dersom fondet eller forvalteren unnlater å overholde ett eller flere av kravene om styring, dokumentasjon eller gjennomsiktighet i strid med artikkel 21, 23, 26, 27 eller 36. ELTIF oppstiller i artikkel 23, 24 og 25 krav om gjennomsiktighet og opplysninger. Artikkel 28 og 30 oppstiller krav i forbindelse med markedsføring overfor ikke-profesjonelle investorer og artikkel 31 gjelder markedsføring generelt. Departementet mener at disse, i likhet med i de øvrig omtalte forordningsbestemmelsene, bør omfattes av Finanstilsynets sanksjonskompetanse.

Reglene om markedsføring av fond er sentrale for å sikre at potensielle investorer får tilstrekkelig informasjon, og at denne informasjonen er korrekt. Mulighet for håndhevelse av at krav om dokumentasjon, gjennomsiktighet og opplysninger overfor investorer følges, er sentralt for å oppnå effektiv ivaretakelse av investorbeskyttelsen. Departementet anser at Finanstilsynet også her bør ha kompetanse til å kunne ilegge gebyrer om overtredelsen tilsier det.

Departementet viser til utkast til endring av verdipapirfondloven § 11-6 og utkast til ny § 9-6 i AIF-loven.

6.3.5.3 Hvem som skal kunne ilegges overtredelsesgebyr og skyldkrav

Departementet legger til grunn det alminnelige utgangspunktet om at overtredelsesgebyr kan ilegges den forbudet eller påbudet (handlingsnormen) retter seg mot.

Departementet viser til at juridiske personer ikke kan utvise skyld. Departementet finner ikke grunn til å fravike forvaltningsloven § 46 første ledd som fastsetter at foretak kan ilegges administrative sanksjoner selv om ingen enkeltperson har utvist skyld. Dette innebærer at overtredelsesgebyr kan ilegges både i tilfeller der overtrederen kan identifiseres, så vel som ved anonyme og kumulative feil.

Finanstilsynet viste i sitt høringsnotat til Justis- og beredskapsdepartementets vurdering av spørsmålet om unntak for force majeure og hendelige uhell i punkt 10.3.2 i Prop. 62 L (2015–2016). Departementet slutter seg til disse vurderingene, men finner ikke behov for å lovfeste unntaket.

Etter departementets vurdering bør også Finanstilsynet ha hjemmel til å ilegge fysiske personer overtredelsesgebyr. Dette reiser blant annet spørsmål om hvilke fysiske personer som skal kunne ilegges overtredelsesgebyr. Av verdipapirfondloven § 11-6 andre ledd følger det at overtredelsesgebyr kan ilegges styremedlemmer, daglig leder og faktisk leder i foretaket. Departementet peker på at det i første rekke vil være disse personene det vil være aktuelt å ilegge overtredelsesgebyr, men at det ikke er nødvendig, og heller ikke ønskelig, å avgrense kretsen på denne måten i lovs form. Departementet viser til at det er viktig for sanksjonens effektivitet at det er adgang til å sanksjonere personer som har en sentral rolle i lovbruddet, uavhengig av deres formelle rolle i foretaket. Etter departementets vurdering bør det på denne bakgrunn ikke være en avgrensning i lovteksten av hvilke personer som kan ilegges overtredelsesgebyr knyttet til deres rolle i foretaket.

Departementet viser videre til at reglene i både verdipapirfondloven og AIF-loven i hovedsak retter seg mot juridiske personer. Fysiske personer vil gjennom medvirkningsansvaret kunne ilegges overtredelsesgebyr for overtredelse av disse. Departementet foreslår derfor, i tråd med Finanstilsynets forslag i høringsnotatet, en klargjøring av at medvirkning kan sanksjoneres på samme måte som hovedovertredelsen. Departementet viser til at bestemmelsen om medvirkning kan benyttes til å holde både juridiske og fysiske personer ansvarlige dersom de har medvirket til hovedovertredelsen.

For fysiske personer må det oppstilles krav om utvistskyld, jf. også Justis- og beredskapsdepartementets vurdering i punkt 11.6 i Prop. 62 L (2015–2016). Departementet legger til grunn at forsett uansett vil kunne medføre overtredelsesgebyr. Departementet mener til forskjell fra Finanstilsynet at det også bør kunne ilegges overtredelsesgebyr ved alminnelig uaktsom overtredelse, til forskjell fra kvalifisert uaktsomhet.

I verdipapirfondloven § 11-6 andre ledd oppstilles det krav om forsett eller grov uaktsomhet. Dette er ikke nærmere begrunnet i forarbeidene, utover en henvisning til at overtredelsesgebyrer unntaksvis kan ilegges overfor fysiske personer. Finanstilsynet har i sitt høringsnotat konstatert at det varierer mellom de ulike lovene på finansmarkedsområdet om det oppstilles krav om simpel eller kvalifisert uaktsomhet. Finanstilsynets forslag om grov uaktsomhet er ikke nærmere begrunnet.

Etter departementets vurdering vil det være tilstrekkelig for ileggelse av overtredelsesgebyr at det er utvist simpel uaktsomhet. I Prop. 62 L (2015–2016) kommenterte Justis- og beredskapsdepartementet at det ikke nødvendigvis skal oppstilles strengere skyldkrav enn simpel uaktsomhet for overtredelser begått i næringsvirksomhet. Departementet mener at hensynet til prevensjon og effektivitet tilsier at alminnelig uaktsomhet skal kunne føre til ileggelse av overtredelsesgebyr. Departementet viser videre til at verdipapirfondsområdet er et gjennomregulert næringsområde hvor det stilles betydelige krav til aktørene på bakgrunn av de sentrale samfunnshensynene regelverket skal ivareta.

Departementet viser også til at graden av utvist skyld er et moment i vurderingen av om det skal ilegges overtredelsesgebyr, og i så fall størrelsen på gebyret, jf. nedenfor i neste punkt. Spørsmålet om grad av utvist uaktsomhet hører, etter departementets syn, hjemme i denne vurderingen.

6.3.5.4 Øvre beløpsgrense og utmålingsmomenter mv.

Etter forvaltningsloven § 44 andre ledd kan overtredelsesgebyr ilegges etter faste satser eller utmåles individuelt. Uansett skal det fastsettes en øvre grense for overtredelsesgebyret.

Finanstilsynet foreslo i sitt høringsnotat å sette den øvre grensen for overtredelsesgebyr i AIF-loven tilsvarende grensen som allerede følger av verdipapirfondloven. Den øvre rammen for verdipapirfondloven følger av forskrift til verdipapirfondloven (FOR-2011-12-21-1467) § 11-3. For juridiske personer er grensen 42 millioner kroner eller inntil 10 prosent av årsomsetningen, jf. andre ledd. For fysiske personer er grensen 42 millioner kroner eller inntil to ganger oppnådd fortjeneste eller unngått tap som følge av overtredelsen dersom overtredelsesgebyret blir høyere ved denne beregningen, jf. § 11-3 tredje ledd.

Departementet deler Finanstilsynets oppfatning om at den øvre grensen for overtredelsesgebyr bør være den samme i AIF-loven og verdipapirfondloven, og foreslår derfor samme øvre grense for overtredelsesgebyr i AIF-loven som i dag følger av verdipapirfondforskriften. Etter departementets vurdering bør imidlertid den øvre grensen for overtredelsesgebyr fastsettes i lov, ikke i forskrift. Dette gjelder både for overtredelser av AIF-loven og verdipapirfondloven. Det vises til forslag til ny § 9-6 i AIF-loven og forslag til ny § 11-6 i verdipapirfondloven.

Verdipapirfondloven bygger på at overtredelsesgebyr utmåles individuelt. Departementet foreslår samme løsning for AIF-loven. I verdipapirfondforskriften § 11-3 første ledd, gitt med hjemmel i verdipapirfondloven § 11-6 tredje ledd, er det inntatt en ikke-uttømmende liste over momenter det kan legges vekt på i vurderingen av om det skal ilegges overtredelsesgebyr, og eventuelt størrelsen på gebyret. Finanstilsynet har foreslått tilsvarende liste i AIF-loven av hensyn til ensartet lovgivning og synliggjøring av forhold som kan være relevante ved vurderingen.

Listen over momenter inkluderer overtredelsens grovhet og varighet, graden av skyld hos overtrederen, overtrederens økonomiske evne, oppnådd fortjeneste eller unngått tap, tap påført tredjemann, skadevirkning for velfungerende markeder, samarbeidsvilje med myndighetene, tidligere overtredelser og overtrederens tiltak for å hindre gjentakelse.

Departementet minner om at opplistingen i særlovgivning suppleres av forvaltningslovens opplisting av momenter det kan ses hen til. For vurderingen som skal foretas ved ileggelse av overtredelsesgebyr overfor fysiske personer, er dette av mindre betydning fordi momentene i stor grad er sammenfallende. For ileggelse av overtredelsesgebyr overfor foretak skal det etter forvaltningsloven § 44 tredje ledd andre punktum jf. § 46 andre ledd blant annet også legges vekt på sanksjonens preventive virkning, om foretaket kunne forebygget overtredelsen ved retningslinjer, instruksjon, opplæring, kontroll eller andre tiltak, om overtredelsen er begått for å fremme foretakets interesser, om foretaket har hatt eller kunne oppnådd noen fordel ved overtredelsen, om det foreligger gjentagelse og om lovbruddet blir møtt med andre reaksjoner.

Departementet peker på at synliggjøring av forhold det kan legges vekt på, sikrer forutberegnelighet og likebehandling i sammenlignbare tilfeller. Departementet bemerker samtidig utgangspunktet lagt til grunn av Justis- og beredskapsdepartementet i Prop. 62 L (2015–2016) punkt 13.3.4 om at overtredelsesgebyr som utgangspunkt skal settes så høyt at formålet med gebyret oppfylles.

Departementet påpeker at også på dette området bør verdipapirfondloven endres i tråd med forslaget til endringer i AIF-loven, slik at det også i verdipapirfondloven fremgår hvilke momenter det skal legges vekt på. Departementet viser til lovforslaget § 11-6 A.

6.3.5.5 Oppfyllelsesfrist og tvangsfullbyrdelse

Fristen for å betale overtredelsesgebyr er fire uker fra vedtak ble truffet, med mindre annet følger av vedtaket eller senere beslutning, jf. forvaltningsloven § 44 femte ledd. Departementet mener derfor at det ikke er nødvendig å ta inn bestemmelser om dette i verdipapirfondloven eller AIF-loven.

På samme måte er det heller ikke nødvendig med egne regler om at vedtak om overtredelsesgebyr er tvangsgrunnlag for utlegg, da dette følger av lov 26. juni 1992 nr. 86 om tvangsfullbyrdelse (tvangsfullbyrdelsesloven) § 7-2 bokstav d. Det følger av bestemmelsen at beslutning om administrativ sanksjon og eventuelle tilknyttede renter, er gjenstand for tvangsgrunnlag.

Departementet slutter seg også til Finanstilsynets forslag om å gi departementet hjemmel til å gi forskrift om forsinkelsesrente. Forslaget bygger på vurderingen i Prop. 96 LS (2018–2019) punkt 7.6.5.8. Departementet fastholder at det ikke er hensiktsmessig med en egen regel om forsinkelsesrenter, og foreslår derfor å endre verdipapirfondloven også på dette punktet. Finanstilsynet har avtale med Statens Innkrevingssentral om innkreving av overtredelsesgebyr. For overtredelsesgebyr som kreves inn av Statens Innkrevingssentral, følger plikten til å betale forsinkelsesrenter av lov om Statens Innkrevingssentral § 7 første ledd, med mindre det er gjort unntak i tilhørende forskrift.

Departementet viser til forslag til ny § 9-6 tiende ledd i AIF-loven og endring i verdipapirfondloven § 11-6 tiende ledd.

6.3.5.6 Foreldelse

Etter verdipapirfondloven § 11-6 femte ledd foreldes adgangen til å ilegge overtredelsesgebyr to år etter at overtredelsen er opphørt. Fristen avbrytes ved at Finanstilsynet gir forhåndsvarsel eller fatter vedtak om overtredelsesgebyr.

Finanstilsynet har i sitt høringsnotat foreslått en foreldelsesfrist for adgangen til å ilegge overtredelsesgebyr på fem år i AIF-loven. Forslaget er begrunnet i rettssikkerhetshensyn og forslaget tilsvarer bestemmelser om dette i verdipapirhandelloven, verdipapirsentralloven og referanseverdiloven.

Departementet slutter seg i all hovedsak til Finanstilsynets vurdering og forslag. Departementet viser også til vurderingen av spørsmålet i Prop. 96 LS (2018–2019) punkt 7.6.5.7 og Prop. 127 LS (2018–2019) punkt 6.7.4). Departementet fastholder at man risikerer at alvorlige overtredelser ikke vil kunne sanksjoneres administrativt fordi foreldelsen inntrer før det er praktisk mulig å skaffe tilstrekkelig grunnlag for en sak. Det kan ta relativt lang tid fra overtredelsen finner sted til den materialiserer seg, og dermed også oppdages. Det må ofte foretas omfattende og tidkrevende undersøkelser for å konstatere overtredelse. Disse hensynene tilsier samlet sett at foreldelsesfristen bør være fem år.

Etter verdipapirfondloven § 11-6 femte ledd foreldes adgangen til å ilegge overtredelsesgebyr to år etter at overtredelsen er opphørt. Av Prop. 154 L (2015–2016) fremgår det at fristen er begrunnet i tilsvarende frist i straffeloven § 86 og akvakulturloven § 30. Departementet viser til de spesielle hensynene som gjør seg gjeldende på fondsområdet, og foreslår på denne bakgrunn og i samsvar med argumentene ovenfor at foreldelsesfristen i verdipapirfondloven utvides fra to til fem år.

Departementet viser til forslaget i AIF-loven § 9-6 niende ledd og endring av verdipapirfondloven § 11-6 niende ledd.

6.3.5.7 Parallelt straffespor

Både verdipapirfondloven og AIF-loven har bestemmelser om adgang til å ilegge straff for nærmere bestemte overtredelser.

Advokatforeningen har påpekt at det bør begrunnes nærmere hvorfor man beholder et parallelt straffespor ved siden av administrative sanksjoner og at det bør skje i relasjon til hvert enkelt område.

Departementet foreslår ikke å innføre nye straffehjemler for overtredelse av forordningene. Dersom forvaltere av slike fond ikke samtidig har overtrådt bestemmelser som kan medføre straff etter verdipapirfondloven eller AIF-loven, vil slike overtredelser bare kunne sanksjoneres med overtredelsesgebyr.

Departementet mener samtidig at det er riktig å innføre regler om overtredelsesgebyr i AIF-loven ved siden av de eksisterende straffebudene, på samme måte som i verdipapirfondloven. Departementet viser for øvrig til at for eksempel også hvitvaskingsloven og verdipapirhandelloven har parallelle straffespor. Departementet viser generelt til vurderingene som ble gjort i forarbeidene til hvitvaskingsloven og verdipapirhandelloven.

Departementet viser videre til at det vil være hensiktsmessig å ha et parallelt sanksjonsspor. Å ha ulike reaksjonsmuligheter vil innebære at Finanstilsynet har et mer fleksibelt sanksjonssystem som i større grad vil være tilpasset de aktuelle overtredelsene. Departementet viser til at både foretaksstraff og overtredelsesgebyr er egnede virkemidler for å oppnå målet om størst mulig grad av etterlevelse av reglene på området. Departementet legger til grunn at foretaksstraff er forbeholdt tilfeller der overtredelsens art, omfang, virkning eller utvist skyld taler for en straffereaksjon.

Departementet peker samtidig på at det er uheldig å avkriminalisere disse overtredelsene, og at det vil kunne gi uheldige og uønskede signaler om alvorligheten av eventuelle overtredelser. Dette er særlig uheldig fordi overtredelse av bestemmelsene har stort skadepotensiale.

Departementet viser til forvaltningsloven § 47 og straffeprosessloven § 229 tredje ledd for å sikre en eventuell samlet reaksjonsfastsettelse. Finanstilsynet og påtalemyndigheten vil måtte konsultere hverandre og samordne forfølgning for å unngå en ikke-koordinert dobbeltforfølgning. Dette er særlig viktig av hensyn til forbudet mot dobbeltstraff i EMK.

Departementet viser til at det i denne omgang ikke har vært på høring forslag til endring av straffebestemmelsen i verdipapirfondloven og AIF-loven. Departementet foreslår derfor ikke endringer i straffebestemmelsene i verdipapirfondloven eller AIF-loven.

6.4 Ledelseskarantene

6.4.1 Gjeldende rett

Det er ikke regler om adgang til å ilegge forbud mot å utøve ledelsesfunksjon verken i verdipapirfondloven eller lov om forvaltning av alternative investeringsfond.

6.4.2 EØS-rett

Det følger av UCITS-V-direktivet artikkel 99 nr. 6 bokstav d at tilsynsmyndigheten skal kunne ilegge et midlertidig forbud, eller ved alvorlige overtredelser et varig forbud, mot å inneha ledelsesfunksjoner i foretaket eller i andre foretak ved overtredelser av nasjonale bestemmelser som gjennomfører direktivet.

Verken AIFM-direktivet, EuVECA-forordningen, EuSEF-forordningen, ELTIF-forordningen eller pengemarkedsfondsforordningen inneholder bestemmelser om forbud mot å inneha ledelsesfunksjoner. Alle rettsaktene inneholder imidlertid regler om at myndighetene skal ha tilgjengelig tilstrekkelige og avskrekkende reaksjonsmidler ved brudd på rettsaktene.

6.4.3 Finanstilsynets vurdering

I Finanstilsynets høringsnotat Overtredelsesgebyr og ledelseskarantene i finansforetaksloven mv. har Finanstilsynet foreslått at Finanstilsynet kan ilegge ledelseskarantene ved overtredelse av blant annet verdipapirfondloven og AIF-loven. Forslag om ileggelse av ledelseskarantene er utformet som administrative tiltak, til forskjell fra administrative sanksjoner. Vedtak om ledelseskarantene vil være framoverskuende og dermed ikke ha et pønalt formål.

Finanstilsynets forslag bygger på at vedtak om ledelseskarantene i prinsippet skal kunne benyttes ved overtredelser av alle bestemmelser i de aktuelle lovene forslaget behandler. Det er dermed ikke nødvendig å presisere hvilke enkeltbestemmelser i lovene som kan medføre ledelseskarantene ved overtredelse. Finanstilsynet fremhever at et vedtak om ileggelse av forbud mot å inneha ledelsesfunksjon må treffes i medhold av loven foretaket er underlagt.

Finanstilsynet har foreslått at et vedtak om ledelseskarantene i utgangspunktet ikke skal være tidsbegrenset. En tidsbegrensning kan etter Finanstilsynets vurdering gi et feilaktig inntrykk av at en person uten videre er skikket ved utløpet av tidsbegrensningen. Dette er imidlertid ikke til hinder for at Finanstilsynet kan omgjøre vedtaket på et senere tidspunkt ved en fornyet vurdering.

Finanstilsynet understreker i sitt forslag at forbud mot å inneha ledelseskarantene kommer i tillegg til reglene om at ledelsen skal være egnet, jf. verdipapirfondloven § 2-3 første ledd og AIF-loven § 2-5.

6.4.4 Høringsmerknader

Advokatforeningen mener at normen for vurdering av egnethet og ledelseskarantene må være den samme. Advokatforeningen mener videre at vedtak om dette som hovedregel bør være tidsbegrenset. Advokatforeningen begrunner dette ut fra hensynet til forutberegnelighet for personen vedtaket retter seg mot, og at en lengstetid vil bidra til at like tilfeller behandles likt.

Advokatforeningen mener videre at Finanstilsynet i senere egnethetsvurderinger av personen ikke skal ha anledning til å vektlegge forholdene som lå til grunn for vedtaket når tidsbegrensningen er utløpt eller forhold hvor ledelseskarantene ble vurdert, men ikke fattet vedtak. Til støtte for dette synet viser foreningen til politiregisterloven som oppstiller krav til politiattester om hvor lang periode forholdet skal fremgå. Advokatforeningen mener at det ikke er noen grunn til at en lovovertreders vern skal være bedre ved sanksjoner som er å anse som straff etter Grunnloven, enn ved administrative sanksjoner.

Finans Norge etterlyser begrunnelse for hvorfor Norge skal innføre strengere regler om ledelseskarantene enn EU generelt og våre nordiske naboland spesielt. Finans Norge mener også at de personvernsrettslige konsekvensene av å ilegge ledelseskarantene bør vurderes nærmere.

6.4.5 Departementets vurdering

Forbud mot å inneha ledelsesfunksjon som forvaltningstiltak

Finanstilsynet har foreslått at det i både verdipapirfondloven og AIF-loven tas inn hjemmel for Finanstilsynet til å ilegge forbud mot å ha ledelsesfunksjon (ledelseskarantene). Slikt forbud kan etter Finanstilsynets utkast bare anvendes ved overtredelse av loven dersom vedkommende har begått eller medvirket til et lovbrudd og lovbruddet medfører at vedkommende må anses uskikket til å ha ledelsesfunksjon i et foretak som må ha tillatelse til å drive virksomhet etter loven.

Et slikt vedtak er et forvaltningstiltak, til forskjell fra en administrativ sanksjon.

Finans Norge har i høringen uttalt at de ikke støtter at det innføres ledelseskarantene når dette ikke følger av våre EØS-forpliktelser. Etter deres syn er det ikke foretatt noen særskilt vurdering eller dokumentert et behov for slike regler, og det anføres at det er viktig å sikre likeverdige og konkurransedyktige rammevilkår. Etter departementets vurdering er det ønskelig at Finanstilsynet kan ilegge forbud mot å inneha ledelsesfunksjoner for å bidra til å sikre tilliten til fondsforvaltere og bransjen som sådan. Regler om ledelseskarantene kan, etter departementets oppfatning, bidra til å holde aktører ansvarlige på en tydelig måte, og det vil også kunne ha en preventiv effekt. Etter departementets syn er ledelseskarantene et viktig tiltak for Finanstilsynet, et tiltak som i visse situasjoner kan være mer egnet enn andre forvaltningstiltak og sanksjoner. Departementet vurderer det derfor slik at ledelseskarantene både er et egnet og hensiktsmessig tiltak for Finanstilsynet. Etter departementets vurdering er det derfor ikke avgjørende at regelverket på dette området er noe forskjellig fra en del andre EØS-stater. Departementet vil også påpeke at EØS-retten nettopp gir et nasjonalt handlingsrom i dette tilfellet slik at nasjonale myndigheter skal kunne vurdere hvilke løsninger som er best egnet.

Etter departementets vurdering er det heller ikke rettssikkerhetsmessige betenkeligheter som tilsier at det ikke bør innføres en generell hjemmel til å ilegge ledelseskarantene i verdipapirfondloven og AIF-loven.

Etter departementets syn vil også prosessen effektiviseres og øke forutberegneligheten og rettssikkerheten til den enkelte fordi vedtaket vil kunne komme på et tidligere stadium og vil gi selvstendig klagerett for den vedtaket retter seg mot, jf. også vurderingen i Prop. 96 LS (2018–2019) punkt 7.7.5.6.

Et vedtak om forbud mot å inneha ledelsesfunksjoner er et enkeltvedtak og må følge de alminnelige reglene om enkeltvedtak i forvaltningsloven. Dette innebærer blant annet selvstendig klage- og innsynsrett for den vedtaket retter seg mot.

Finans Norge har også anført at de personvernsrettslige konsekvensene av å ilegge ledelseskarantene bør vurderes nærmere. Etter departementets syn er de personvernrettslige konsekvensene av lovforslaget tilfredsstillende utredet. Departementet viser til at Finanstilsynet uansett må følge gjeldende personvernregelverk i sin behandling av personopplysninger i forbindelse med vedtak om ledelseskarantene.

De materielle vilkårene for å ilegge ledelseskarantene

Departementet er enig med Finanstilsynet i at det ikke bør utpekes konkrete bestemmelser som må være overtrådt for å kunne ilegge ledelseskarantene, slik som i forslaget til hjemmel for overtredelsesgebyr. Departementet viser til at forslaget til bestemmelse om ledelseskarantene utformes som et forvaltningstiltak og ikke en administrativ sanksjon. Det er derfor ikke behov for å ha begrensninger i hvilke lovbestemmelser som må være overtrådt for at tiltaket kan ilegges.

Departementet foreslår på denne bakgrunn at ledelseskarantene skal kunne ilegges hvor det er begått en overtredelse eller medvirket til en overtredelse av bestemmelse gitt i eller i medhold av den aktuelle loven, og dette medfører at vedkommende må anses uskikket. Grunnvilkåret for å kunne ilegge dette forvaltningstiltaket er dermed framoverskuende, i tråd med formålet om å beskytte markedets integritet, investorer og andre markedsdeltakere. Dette er i tråd med annet regelverk på finansmarkedsområdet. Overtredelsens karakter, omfang og varighet og overtrederens skyld vil inngå som sentrale momenter i vurderingen av om en person er uskikket og om slikt vedtak skal fattes.

Advokatforeningen har anført at Finanstilsynet ikke skal ha anledning til å vektlegge forhold som enten har begrunnet et nå utløpt vedtak, eller som lå til grunn for en vurdering hvor slikt vedtak ble vurdert, men ikke fattet. Departementet er uenig i dette og fastholder at vedtak om ledelseskarantene skal kunne treffes dersom en person anses som uskikket til å inneha ledelsesfunksjoner. For at ledelseskarantene skal være både effektivt og preventivt, er det etter departementets vurdering uheldig om Finanstilsynet ikke skal kunne ta i betraktning alle relevante hensyn i denne vurderingen. Departementet minner om at Finanstilsynet gis kompetanse til å treffe slike vedtak for å ivareta og bedre tilliten til fond og fondsmarkedet, og beskytte investorer og andre markedsdeltakere.

Til støtte for sitt syn viser Advokatforeningen også til politiregisterlovens regler om hvilken informasjon som skal fremgå av en politiattest, og for hvor lang periode forholdet skal fremgå. Advokatforeningen mener at dette vil innebære at en lovovertreders vern vil være bedre ved sanksjoner som er å anse som straff etter grunnloven enn ved administrative sanksjoner. Departementet peker på at politiregisterloven og bestemmelser om forbud mot å inneha ledelseskarantene ikke skal ivareta samme hensyn. Departementet peker for øvrig på at varig rettighetstap alltid skal oppgis etter politiregisterloven, og rettighetstap som er opphørt mindre enn 10 år før politiattest utstedes også skal oppgis i alminnelig politiattest. Etter departementets syn understreker dette at omstendigheter som kan påvirke noens egnethet til å inneha en stilling står i særstilling også ved utstedelse av politiattester.

Advokatforeningen har videre anført at normen for vurdering av ledelsens egnethet og vurderingen av om det skal ilegges ledelseskarantene må være den samme. Advokatforeningen fremholder at en person ikke skal kunne risikere å bli ansett som uegnet selv om han eller hun ikke har blitt ilagt karantene, eller karantenen ikke omfatter den aktuelle foretakstypen.

Departementet peker på at det er tale om to ulike bestemmelser. Vedtak om ledelseskarantene retter seg mot enkeltpersoner, ikke foretak. For bedømmelsen av egnet ledelse, vil vurderingen først foretas der det foreligger en aktuell interesse for en ledelsesfunksjon. Vurderingen knytter seg til den enkelte stilling og det konkrete foretaket. Vedtak om ledelseskarantene foretas når det er konstatert en overtredelse, og vil kunne omfatte enhver ledende stilling.

Departementet bemerker at de ulike vurderingene av ledelsens egnethet på den ene siden og den fysiske personens skikkethet på den andre i praksis kan tenkes å være sammenfallende. Departementet viser likevel til at det her er snakk om vurderinger hvor de konkrete omstendighetene er av stor betydning, slik at det ikke kan sees bort fra at vurderingene for de to ulike beslutningene vil kunne falle noe ulikt ut.

Hvem som skal kunne ilegges forbud mot å inneha ledelsesfunksjoner

Vedtak innebærer et forbud mot å inneha ledelsesfunksjoner, men kan i tillegg til å rette seg mot personer i ledelsen, rette seg mot andre ansatte, og mot oppdragstakere, jf. også Prop. 96 LS (2018–2019) punkt 7.7.5.6. Det er altså ikke et vilkår for ileggelse av vedtak om forbud mot å inneha ledelsesfunksjoner at vedkommende var leder på tidspunktet for overtredelsen.

Departementet foreslår på samme måte som i Prop. 96 LS (2018–2019) punkt 7.7.5.6 at medvirkning til overtredelse vil kunne medføre ileggelse av ledelseskarantene. På denne måten vil også overtredelser gjort av fysiske personer der foretaket er pliktsubjekt kunne medføre vedtak om forbud mot å inneha ledelsesfunksjoner. Departementet mener kretsen av potensielle medvirkere som faller inn under bestemmelsens virkeområde er tilstrekkelig begrenset ved at bestemmelsen kun gjelder for styremedlemmer, ansatte og oppdragstakere.

Hvilke foretak forbudet skal gjelde for

Finanstilsynet har foreslått at virkeområdet for et vedtak bare skal gjelde stillinger i foretak underlagt den aktuelle loven vedtaket er truffet i medhold av. Departementet mener det er grunn til å se fondsområdet under ett slik at et vedtak om ledelseskarantene vil omfatte ledelsesfunksjoner i så vel forvaltningsselskap for UCITS-fond som alternative investeringsfond.

Departementet peker særlig på at pengemarkedsfond kan være organisert som alminnelig investeringsfond eller alternativt investeringsfond. Departementet er av den oppfatning at Finanstilsynet bør ha kompetanse til å treffe vedtak om ledelseskarantene for en leder i forvaltningsforetak organisert etter AIF-loven som også gjelder UCITS-fond, og motsatt.

Departementet foreslår derfor at Finanstilsynet skal ha kompetanse til å vedta forbud mot å inneha ledelsesfunksjoner for UCITS- og alternative investeringsfond, uavhengig av hvilken type fond overtredelsen rettet seg mot. Samtidig minner departementet om at det må fremgå klart av vedtaket hvilke typer foretak forbudet gjelder.

Departementet understreker at det ikke med dette har tatt stilling til Finanstilsynets vurdering av rekkevidden av vedtak om ledelseskarantene på andre områder.

Vedtakenes varighet

Finanstilsynet har foreslått at vedtak om forbud mot å inneha ledelsesfunksjoner skal gjelde uten tidsbegrensning. Advokatforeningen og Finans Norge har vært negative til dette forslaget.

Departementet har vist til at et system med ledelseskarantene i tillegg til krav om egnethet hos ledelsen vil medføre økt forutberegnelighet for den enkelte. Departementet foreslår å forsterke denne forutberegneligheten ved å fastsette en tidsramme for varigheten av vedtak om ledelseskarantene.

Departementet foreslår at en person kan fratas muligheten til å utøve ledelsesfunksjoner i inntil fem år. Departementet anslår at dette gir Finanstilsynet mulighet til å kunne benytte seg av administrative tiltak som vil virke effektivt, samtidig som det sikrer større forutberegnelighet for overtrederen.

Departementet vil samtidig understreke at en person ikke nødvendigvis vil være egnet til å delta i en ledelse når ledelseskarantenen er utløpt. I vurderingen av en ledelses egnethet vil det kunne ses hen til alle relevante momenter, herunder forhold i forbindelse med en tidligere ledelseskarantene.

Departementet viser til forslag til ny § 9-5 i AIF-loven og § 11-9 i verdipapirfondloven.

6.5 Offentliggjøring av og taushetsplikt om vedtak om sanksjoner og andre forvaltningstiltak

6.5.1 Gjeldende rett

Verken verdipapirfondloven eller AIF-loven har bestemmelser om offentliggjøring. Det alminnelige utgangspunktet om at forvaltningens dokumenter er offentlige som følger av offentleglova § 3 kommer derfor til anvendelse, se også Prop. 62 L (2015–2016) punkt 2. Dersom ikke annet er bestemt, kan bl.a. forvaltningsloven § 13 og finanstilsynsloven § 7 begrense denne hovedregelen.

Både verdipapirfondloven og AIF-loven regulerer Finanstilsynets taushetsplikt særskilt, se verdipapirfondloven § 11-8 og AIF-loven § 9-5. Bestemmelsene oppstiller taushetsplikt for enhver som utfører arbeid eller tjeneste for Finanstilsynet eller departementet, når offentliggjøring av opplysninger kan skape alvorlig uro på finansmarkedene eller påføre berørte parter uforholdsmessig stor skade.

Bestemmelsene er i hovedsak utformet likt, men med noen små forskjeller. Verdipapirfondloven § 11-8 har «Finanstilsynets taushetsplikt om varsling og sanksjoner mv.» som overskrift. AIF-loven § 9-5 har «Taushetsplikt mv.» som overskrift.

I verdipapirfondloven presiseres det at taushetsplikten knytter seg til tiltak og sanksjoner som knytter seg til overtredelse av regler i loven eller av forskrifter gitt i medhold av loven. I AIF-loven kommer dette til uttrykk som overtredelser knyttet til loven. Det antas ikke å være noen materiell forskjell på dette punktet, til tross for noe ulik formulering.

Verdipapirfondloven § 11-8 første ledd siste punktum fastslår at forvaltningsloven § 13 og §§ 13 b til e ikke gjelder for opplysningene omtalt i bestemmelsens første punktum. AIF-loven har ikke tilsvarende bestemmelse.

6.5.2 EØS-rett

AIFM-direktivet artikkel 48 andre ledd inneholder regler om offentliggjøring og taushetsplikt. Bestemmelsen pålegger medlemsstatene å sikre at kompetente myndigheter kan meddele offentligheten hvilke tiltak og sanksjoner som blir pålagt for overtredelse av bestemmelser som gjennomfører direktivet, med mindre en slik meddelelse vil være til alvorlig fare for finansmarkedene, skadene investorenes interesser eller forvolde de involverte parter uforholdsmessig skade.

UCITS-direktivet artikkel 99b inneholder regler om offentliggjøring og taushetsplikt. Departementet viser til omtalen av denne bestemmelsen under punkt 2.4.2.4 i Prop. 154 L (2015–2016).

Ingen av de fire fondsforordningene inneholder særskilte bestemmelser om offentliggjøring eller taushetsplikt.

6.5.3 Finanstilsynets høringsnotat

Finanstilsynet har foreslått ny § 9-9 i AIF-loven. Den foreslåtte bestemmelsens første punktum er i hovedsak tilsvarende ordlyden i eksisterende AIF-lov § 9-5, men det er i forslaget presisert at taushetsplikten retter seg mot «sanksjoner og andre tiltak som knytter seg til overtredelse av regler i loven her, eller i forskrifter i medhold av loven», til forskjell fra eksisterende bestemmelses formulering om at taushetsplikten retter seg mot opplysninger som omhandler «tiltak og sanksjoner knyttet til loven her». Finanstilsynet har ikke kommentert forholdet mellom forslaget og den eksisterende bestemmelsen.

Finanstilsynet har videre foreslått at forvaltningsloven §§ 13 og 13 b til e ikke skal gjelde for forslagets første punktum.

6.5.4 Høringsmerknader

Norsk Presseforbund, Norsk Journalistlag, Norsk Redaktørforening og Mediebedriftenes Landsforening mener at det bør lovfestes en plikt til å offentliggjøre endelige vedtak om administrative sanksjoner. De mener også at Finanstilsynets forslag om taushetsplikt er uklare og for vidt formulert.

Tv2 mener det bør presiseres i loven at offentligheten som hovedregel skal ha innsyn. Tv2 mener også at forslaget til taushetsplikt er for skjønnsmessig formulert.

6.5.5 Departementets vurdering

Departementet viser til vurderingene i Prop. 77 (2013–2014) kapittel 16.2.4 og Prop. 154 L (2015–2016) kapittel 2.4.3.3 om at det ikke er behov for å innta regler om offentliggjøring i lovene. Departementet understreker at Finanstilsynet som utgangspunkt kan offentliggjøre opplysninger om sakene de behandler.

I verdipapirfondloven presiseres det at taushetsplikten knytter seg til tiltak og sanksjoner som knytter seg til overtredelse av regler i loven eller av forskrifter gitt i medhold av loven. I AIF-loven kommer dette til uttrykk som overtredelser knyttet til loven. Departementet legger til grunn at AIF-loven skal forstås slik at også overtredelser av forskrifter gitt i medhold av loven omfattes av taushetsplikten og at det ikke er nødvendig å presisere dette i lovteksten.

Norsk Presseforbund, Norsk Journalistlag, Norsk Redaktørforening og Mediebedriftenes Landsforening samt Tv2 har i sine respektive høringsinnspill etterlyst presisering i lovtekst om at hovedregelen er at offentligheten skal ha innsyn. Departementet bemerker at det ikke er behov for å innta en slik bestemmelse i lovene. Departementet legger også vekt på ensartet lovgivning på området og peker på at det i lovgivningen på departementets område ikke er lovfestet et slikt utgangspunkt, men departementet vil vurdere behovet for en presisering.

De ovennevnte høringsinstansene har også innvendt at unntakene om alvorlig uro på finansmarkedene og skade for partene, er for uklare og skjønnsmessig formulert. Departementet viser til at unntaket gjennomfører direktivforpliktelser, og at det sikrer god sammenheng i regelverket, både nasjonalt og i EØS, at unntakene er utformet i samsvar med direktivene. Dette bidrar blant annet til å sikre lik praktisering av reglene. Vilkårene er av denne grunn også gjennomgående benyttet i lovverket på departementets område. Departementet bemerker at det er ønskelig å ha ensartede løsninger på området. Vilkårene er innarbeidet på området og fungerer etter departementets syn godt.

Departementet finner det heller ikke hensiktsmessig å innskrenke vilkårene ytterligere fordi de faktiske og rettslige vurderingene vil kunne stille seg svært ulikt i ulike situasjoner. Vilkårene må være skjønnsmessige nettopp fordi det ofte er ulike interesser som må veies mot hverandre.

Departementet konkluderer med at taushetspliktregelen i gjeldende verdipapirfondlov § 11-8 og AIF-loven § 9-5 ikke skal endres.

Departementet finner etter dette heller ikke grunn til å gjøre andre endringer i regelen om taushetsplikt i AIF-loven eller verdipapirfondloven nå.

Departementet mener imidlertid at AIF-loven § 9-5n bør flyttes når det tas inn nye paragrafer om overtredelsesgebyr og ledelseskarantene, slik at paragrafen om taushetsplikt kommer til slutt i kapittelet.

7 Hjemmel til å innhente politiattest i AIF-loven

7.1 Gjeldende rett

Etter AIF-loven § 2-5 første ledd skal styremedlemmer, daglig leder og andre som faktisk deltar i ledelsen hos forvalteren ha hederlig vandel. Videre skal det ikke gis tillatelse etter AIF-loven om en person som eier en betydelig eierandel ikke «anses egnet til å sikre en god og fornuftig forvaltning av selskapet», jf. AIF-loven § 2-4 fjerde ledd. Det er imidlertid ikke etter gjeldende rett hjemmel til å innhente politiattest i AIF-loven.

7.2 EØS-rett

EØS-retten inneholder ikke særskilte krav til innhenting av politiattest, men oppstiller egnethetskrav for ledelsen hos forvaltere av AIF-fond, jf. direktiv 2011/61/EU (AIFM-direktivet) artikkel 8 nr. 1 bokstav c.

7.3 Finanstilsynets høringsnotat

Finanstilsynet oversendte 24. november 2015 til Finansdepartementet et høringsnotat med forslag til enkelte lov- og forskriftsendringer på fondsområdet. Notatet ble sendt på høring 18. desember 2015 med høringsfrist 21. mars 2016.

Høringsnotatet tar opp flere problemstillinger innenfor fondsregelverket. I notatet tar Finanstilsynet bl.a. opp problemstillingen knyttet til at det ikke foreligger noen eksplisitt hjemmel til å innhente politiattest ved vurdering av egnethet og vandel etter AIF-loven. Etter Finanstilsynets synspunkt bør AIF-loven inneholde en slik hjemmel for å kunne innhente politiattest ved slike vurderinger og på grunn av helheten i regelverket på finansmarkedsområdet. Finanstilsynet foreslår derfor at AIF-loven endres slik at det tas inn en slik hjemmel.

7.4 Høringsmerknader

Det kom ikke merknader i høringen knyttet til forslaget om å gi hjemmel til å innhente politiattest i AIF-loven.

7.5 Departementets vurdering

Departementet viser til at AIF-loven § 2-5 første ledd krever at styremedlemmer, daglig leder og andre som faktisk deltar i ledelsen hos forvalteren, skal ha hederlig vandel. For å kontrollere dette er det viktig at Finanstilsynet har hjemmel til å innhente politiattest ved behov, jf. også politiregisterloven § 36 første ledd. Departementet viser til at det er viktig at Finanstilsynet får tilgang til slike opplysninger som fremgår av en slik attest for å sikre etterlevelsen av kravene i regelverket som gjelder AIF-forvaltere.

Videre kan det også være behov for å undersøke politiattest i egnethetsvurderingen av foretakets eier, jf. AIF-loven § 2-4 fjerde ledd. Også i slike situasjoner bør Finanstilsynet i enkelttilfeller kunne be om at vedkommende legger frem politiattest for Finanstilsynet.

Departementet viser til at Finanstilsynet i dag ikke har utfordringer med å kreve politiattest i de tilfellene som endringsforslaget her gjelder, og at forslaget derfor vil innebære en presisering av hjemmelsgrunnlaget for å skrive ut slik attest. Departementet antar derfor at dette forslaget ikke vil medføre en økning av betydning i antall politiattester som skrives ut.

Departementet viser til lovforslaget § 2-4 fjerde ledd tredje punktum, § 2-5 første ledd tredje punktum og § 5-2 femte ledd andre punktum.

8 Om EØS-komiteens beslutninger med tilpasninger

8.1 EØS-komiteens beslutning nr. 64/2018 om innlemmelse i EØS-avtalen av forordning (EU) 345/2013 om venturekapitalfond og forordning (EU) 346/2013 om fond for sosialt entreprenørskap mv.

8.1.1 Vurdering

Gjennomføring av EØS-komiteens beslutning nr. 64/2018 om innlemmelse i EØS-avtalen av forordning 345/2013 om venturekapitalfond (EuVECA-forordningen) og forordning 346/2013 om fond for sosialt entreprenørskap (EuSEF-forordningen) i norsk rett, vil kreve lovendring. Det er dermed nødvendig med Stortingets samtykke til godkjennelse av EØS-komiteens beslutning nr. 64/2018 i medhold av Grunnloven § 26 andre ledd. Beslutning nr. 64/2018 innlemmer også kommisjonens gjennomføringsforordninger (EU) nr. 593/214 og nr. 594/2014. Disse to gjennomføringsforordningene krever ikke lovendring for å bli gjennomført i norsk rett. Innholdet i forordningene er omtalt i punkt 3.2.

EØS-komiteen vedtok 23. mars 2018 (beslutning nr. 64/2018) å innlemme EuVECA- og EuSEF-forordningene i EØS-avtalen. Norge deltok i beslutningen med forbehold om Stortingets samtykke.

EØS-komitebeslutningen om å innlemme EuVECA- og EuSEF-forordningene i EØS-avtalen følger som trykt vedlegg til proposisjonen i offisiell norsk oversettelse. Tilsvarende gjelder offisielle norske oversettelser av de to forordningene.

Det bes på denne bakgrunn om Stortingets samtykke til innlemmelse av EuVECA- og EuSEF-forordningene i EØS-avtalen i samsvar med vedlagte beslutning i EØS-komiteen.

8.1.2 Omtale av EØS-komiteens beslutning nr. 64/2018

EØS-komiteens beslutning nr. 64/2018 om innlemmelse av EuVECA- og EuSEF-forordningene i EØS-avtalen inneholder en fortale og fire artikler med tekniske EØS-tilpasninger og sedvanlige bestemmelser om gyldigheten av den norske språkversjonen og ikrafttredelse av beslutningen.

Det følger av EØS-komitebeslutningen artikkel 1 at EØS-avtalens vedlegg IX skal endres slik at EuVECA- og EuSEF-forordningene tas inn i det aktuelle vedlegget, i tillegg til gjennomføringsforordningene nr. 593/214 og nr. 594/2014 gitt av EU-kommisjonen.

EØS-komiteens beslutning artikkel 1 inneholder flere EØS-tilpasninger. Etter tilpasningene i EuVECA-forordningen bokstav a skal betydningen av ordene «medlemsstat» og «vedkommende myndigheter» også omfatte EFTA-statene og deres vedkommende myndigheter. Videre følger det av tilpasningen i bokstav b at i forordningen artikkel 22 og 23 skal «ordene ‘eller, dersom det er relevant, EFTAs overvåkingsorgan’ tilføyes etter ordet ‘ESMA’». Etter tilpasningen i bokstav c skal ordet «unionsretten» erstattes med ordene «bestemmelsene i EØS-avtalen» i forordningen artikkel 23 nr. 2. Til slutt følger av tilpasningen i bokstav d at i forordningen artikkel 24 skal ordene «ESMA, som» erstattes med ordene «ESMA. ESMA, eller dersom det er relevant, EFTAs overvåkingsorgan».

Tilpasningene innebærer at EFTAs overvåkingsorgan får tilsvarende rolle etter de nevnte bestemmelsene som det ESMA har, og i tillegg at det norske finanstilsyn regnes som en kompetent myndighet etter forordningen i EØS.

Det er gjort tilsvarende tilpasninger i EuSEF-forordningen.

EØS-komitebeslutningen artikkel 2 fastsetter at språkutgavene på islandsk og norsk har tilsvarende gyldighet som de andre europeiske utgavene.

Etter EØS-komitebeslutningen artikkel 3 trer beslutningen i kraft 24. mars 2018, forutsatt at alle meddelelser etter EØS-avtalens artikkel 103 nr. 1 er inngitt.

Etter EØS-komitebeslutningen artikkel 4 skal beslutningen kunngjøres i EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende.

8.1.3 Konklusjon

Forordningene er EØS-relevante og Finansdepartementet anbefaler at Stortinget samtykker til innlemmelse av forordningene med tilpasningstekst i EØS-avtalen.

8.2 EØS-komiteens beslutning nr. 19/2020 om innlemmelse i EØS-avtalen av forordning (EU) 2015/760 om europeiske langsiktige investeringsfond mv.

8.2.1 Vurdering

Gjennomføring av EØS-komiteens beslutning nr. 19/2020 om innlemmelse i EØS-avtalen av forordning (EU) 2015/760 om europeiske langsiktige investeringsfond (ELTIF-forordningen) i norsk rett, vil kreve lovendring. Det er dermed nødvendig med Stortingets samtykke til godkjennelse av EØS-komiteens beslutning nr. 19/2020 i medhold av Grunnloven § 26 andre ledd. Beslutning nr. 19/2020 innlemmer også delegert kommisjonsforordning (EU) 2018/480 av 4. desember 2017 om utfylling av europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2015/760 med hensyn til tekniske reguleringsstandarder for finansielle derivater som utelukkende tjener sikringsformål, tilstrekkelig lang levetid for europeiske langsiktige investeringsfond, kriterier for vurdering av markedet for potensielle kjøpere og for verdsetting av eiendeler som skal avhendes og typer av og egenskaper ved fasiliteter som er tilgjengelige for ikke-profesjonelle investorer. Den delegerte kommisjonsforordningen krever ikke lovendring for å bli gjennomført i norsk rett. Innholdet i forordningene er omtalt i punkt 4.2.

EØS-komiteen vedtok 7. februar 2020 (beslutning nr. 19/2020) å innlemme ELTIF-forordningen i EØS-avtalen. Norge deltok i beslutningen med forbehold om Stortingets samtykke.

EØS-komitebeslutningen om å innlemme ELTIF-forordningen i EØS-avtalen følger som trykt vedlegg til proposisjonen i uoffisiell norsk oversettelse. Vedlagt er også offisielle norske oversettelser av ELTIF-forordningen og den delegerte kommisjonforordningen.

Det bes på denne bakgrunn om Stortingets samtykke til innlemmelse av ELTIF-forordningene i EØS-avtalen i samsvar med vedlagte beslutning i EØS-komiteen.

8.2.2 Omtale av EØS-komiteens beslutning nr. 19/2020

EØS-komiteens beslutning nr. 19/2020 om innlemmelse av ELTIF-forordningen i EØS-avtalen inneholder en fortale og fire artikler med tekniske EØS-tilpasninger og sedvanlige bestemmelser om gyldigheten av den norske språkversjonen og ikrafttredelse av beslutningen.

Det følger av EØS-komitebeslutningen artikkel 1 at EØS-avtalens vedlegg IX skal endres slik at ELTIF-forordningen tas inn i det aktuelle vedlegget, i tillegg til en gjennomføringsforordning gitt av EU-Kommisjonen. Etter tilpasningene i ELTIF-forordningen bokstav a skal betydningen av ordene «medlemsstat» og «vedkommende myndigheter» også omfatte EFTA-statene og deres vedkommende myndigheter. Videre følger det av tilpasningen i bokstav b at ELTIF-forordningen artikkel 35 nr. 3 og 4 skal ordene «eller, dersom det er relevant, EFTAs overvåkingsorgan» tilføyes etter ordet «ESMA». Tilpasningene innebærer at EFTAs overvåkingsorgan får tilsvarende rolle etter artikkel 35 nr. 3 og 4 som det ESMA har hvor det er relevant, og i tillegg at det norske Finanstilsynet regnes som en kompetent myndighet etter forordningen i EØS.

EØS-komitebeslutningen artikkel 2 fastsetter at språkutgavene på islandsk og norsk har tilsvarende gyldighet som de andre europeiske utgavene.

Etter EØS-komitebeslutningen artikkel 3 trer beslutningen i kraft 8. februar 2020, forutsatt at alle meddelelser etter EØS-avtalens artikkel 103 nr. 1 er inngitt.

Etter EØS-komitebeslutningen artikkel 4 skal beslutningen kunngjøres i EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende.

8.2.3 Konklusjon

Forordningene er EØS-relevante og Finansdepartementet anbefaler at Stortinget samtykker til innlemmelse av forordningene med tilpasningstekst i EØS-avtalen.

8.3 EØS-komiteens beslutning nr. 22/2020 om innlemmelse i EØS-avtalen av forordning (EU) 2017/1131 om pengemarkedsfond mv.

8.3.1 Vurdering

Gjennomføring av EØS-komiteens beslutning nr. 22/2020 om innlemmelse i EØS-avtalen av forordning 2017/1131 om pengemarkedsfond (pengemarkedsfondsforordningen) i norsk rett, vil kreve lovendring. Det er dermed nødvendig med Stortingets samtykke til godkjennelse av EØS-komiteens beslutning nr. 22/2020 i medhold av Grunnloven § 26 andre ledd.

Beslutning nr. 22/2020 innlemmer også en gjennomføringsforordning og en delegert kommisjonsforordning. Den første er kommisjonens gjennomføringsforordning (EU) 2018/708 av 17. april 2018 om fastsettelse av tekniske gjennomføringsstandarder med hensyn til den malen forvaltere av pengemarkedsfond skal bruke ved rapportering til vedkommende myndigheter i samsvar med artikkel 37 i europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2017/1131. Den andre er delegert kommisjonsforordning (EU) 2018/990 av 10. april 2018 om endring og utfylling av europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2017/1131 med hensyn til enkle, gjennomsiktige og standardiserte verdipapiriseringer (STS-verdipapiriseringer) og sertifikater med sikkerhet i eiendeler (ABCP), krav til eiendeler mottatt som del av omvendte gjenkjøpsavtaler og kredittkvalitetsvurderingsmetoder. Disse to forordningene krever ikke lovendring for å bli gjennomført i norsk rett. Innholdet i forordningene er omtalt i punkt 5.2.

EØS-komiteen vedtok 7. februar 2020 (beslutning nr. 22/2020) å innlemme pengemarkedsfondsforordningen i EØS-avtalen. Norge deltok i beslutningen med forbehold om Stortingets samtykke.

EØS-komitebeslutningen om å innlemme pengemarkedsfondsforordningen i EØS-avtalen, følger som trykt vedlegg til proposisjonen i uoffisiell norsk oversettelse. Tilsvarende gjelder offisiell norsk oversettelse av forordningene.

Det bes på denne bakgrunn om Stortingets samtykke til innlemmelse av pengemarkedsfondsforordningen i EØS-avtalen i samsvar med vedlagte beslutning i EØS-komiteen.

8.3.2 Omtale av EØS-komiteens beslutning nr. 22/2020

EØS-komiteens beslutning nr. 22/2020 om innlemmelse av pengemarkedsfondsforordningen i EØS-avtalen inneholder en fortale og fire artikler med tekniske EØS-tilpasninger og sedvanlige bestemmelser om gyldigheten av den norske språkversjonen og ikrafttredelse av beslutningen.

Det følger av EØS-komitebeslutningen artikkel 1 at EØS-avtalens vedlegg IX skal endres slik at pengemarkedsfondsforordningen tas inn i det aktuelle vedlegget, i tillegg til en gjennomføringsforordning gitt av EU-Kommisjonen. Etter tilpasningene i pengemarkedsfondsforordningen bokstav a skal betydningen av ordene «medlemsstat» og «vedkommende myndigheter» også omfatte EFTA-statene og deres vedkommende myndigheter. Det følger videre av tilpasningen i bokstav b at ordet «unionsretten» i forordningen artikkel 12 bokstav c skal erstattes med ordene «bestemmelsene i EØS-avtalen». Videre fastsetter tilpasningen i bokstav c at ordene «eller, der det er relevant, EFTAs overvåkingsorgan» skal tilføyes etter ordet «ESMA» i forordningen artikkel 43 nr. 2 og 43 nr. 3. Til slutt følger det av tilpasningen i bokstav d at «Innen 21. januar 2019» i EØS-statene skal forstås som «Innen seks måneder etter ikrafttredelsesdatoen for EØS-komiteens beslutning nr. 22/2020 av 7. februar 2020».

Tilpasningene innebærer at EFTAs overvåkingsorgan får tilsvarende rolle etter artikkel 43 nr. 2 og nr. 3 som det ESMA har hvor det er relevant, og i tillegg at det norske finanstilsyn regnes som en kompetent myndighet etter forordningen i EØS.

EØS-komitebeslutningen artikkel 2 fastsetter at språkutgavene på islandsk og norsk har tilsvarende gyldighet som de andre europeiske utgavene.

Etter EØS-komitebeslutningen artikkel 3 trer beslutningen i kraft 8. februar 2020, forutsatt at alle meddelelser etter EØS-avtalens artikkel 103 nr. 1 er inngitt.

Etter EØS-komitebeslutningen artikkel 4 skal beslutningen kunngjøres i EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende.

8.3.3 Konklusjon

Forordningen er EØS-relevante og Finansdepartementet anbefaler at Stortinget samtykker til innlemmelse av forordningene med tilpasningstekst i EØS-avtalen.

8.4 EØS-komiteens beslutning nr. 214/2020 om innlemmelse i EØS-avtalen av forordning (EU) 2017/1991 om endring av forordning (EU) nr. 345/2013 om europeiske venturekapitalfond og forordning (EU) nr. 346/2013 om europeiske fond for sosialt entreprenørskap

8.4.1 Vurdering

Gjennomføring av EØS-komiteens beslutning nr. 214/2020 om innlemmelse i EØS-avtalen av forordning (EU) 2017/1991 om endring av forordning (EU) nr. 345/2013 om europeiske venturekapitalfond og forordning (EU) nr. 346/2013 om europeiske fond for sosialt entreprenørskap i norsk rett, vil kreve lovendring. Det er dermed nødvendig med Stortingets samtykke til godkjennelse av EØS-komiteens beslutning nr. 214/2020 i medhold av Grunnloven § 26 andre ledd.

EØS-komiteen vedtok 11. desember 2020 (beslutning nr. 214/2020) å innlemme forordning (EU) 2017/1991 i EØS-avtalen, og Norge deltok i beslutningen med forbehold om Stortingets samtykke.

EØS-komitebeslutningen om å innlemme forordning (EU) 2017/1991 i EØS-avtalen følger som trykt vedlegg til proposisjonen i uoffisiell norsk oversettelse. Tilsvarende gjelder uoffisiell norsk oversettelse av forordningen.

Det bes på denne bakgrunn om Stortingets samtykke til innlemmelse av forordning (EU) 2017/1991 i EØS-avtalen i samsvar med vedlagte beslutning i EØS-komiteen.

8.4.2 Omtale av EØS-komiteens beslutning nr. 214/2020

EØS-komiteens beslutning nr. 214/2020 om innlemmelse av forordning (EU) 2017/1991 i EØS-avtalen inneholder en fortale og fire artikler med tekniske EØS-tilpasninger og sedvanlige bestemmelser om gyldigheten av den norske språkversjonen og ikrafttredelse av beslutningen.

Det følger av EØS-komitebeslutningen artikkel 1 at EØS-avtalens vedlegg IX skal endres slik at forordning (EU) 2017/1991 tas inn i det aktuelle vedlegget, i tillegg til en gjennomføringsforordning gitt av EU-Kommisjonen.

Videre følger det av tilpasningen til endringen av forordning (EU) nr. 345/2013 om europeiske venturekapitalfond, at forordningen skal gjelde i EØS med følgende tilpasning:

«Artikkel 10 nr. 2–6 og artikkel 13 nr. 1 bokstav b) får ikke anvendelse på eksisterende forvaltere i forbindelse med eksisterende kvalifiserte venturekapitalfond i disse fondenes løpetid per ikrafttredelsesdatoen for EØS-komiteens beslutning nr. 214/ 2020 av 11. desember 2020. Disse forvalterne skal sørge for at de til enhver tid kan vise at de har tilstrekkelig ansvarlig kapital til å opprettholde virksomheten.»

I tillegg følger det av tilpasningen til endringen av forordning (EU) nr. 346/2013 om europeiske fond for sosialt entreprenørskap at forordningen skal gjelde i EØS med følgende tilpasning:

«Artikkel 11 nr. 2–6 og artikkel 14 nr. 1 bokstav b) får ikke anvendelse på eksisterende forvaltere i forbindelse med eksisterende kvalifiserte fond for sosialt entreprenørskap i disse fondenes løpetid per ikrafttredelsesdatoen for EØS-komiteens beslutning nr. 214/ 2020 av 11. desember 2020. Disse forvalterne skal sørge for at de til enhver tid kan vise at de har tilstrekkelig ansvarlig kapital til å opprettholde virksomheten.»

EØS-komitebeslutningen artikkel 2 fastsetter at språkutgavene på islandsk og norsk har tilsvarende gyldighet som de andre europeiske utgavene.

Etter EØS-komitebeslutningen artikkel 3 trer beslutningen i kraft 12. desember 2020, forutsatt at alle meddelelser etter EØS-avtalens artikkel 103 nr. 1 er inngitt, eller på ikrafttredelsesdatoen for EØS-komiteens beslutning nr. 64/2018 av 23. mars 2018, alt etter hva som inntreffer sist.

Etter EØS-komitebeslutningen artikkel 4 skal beslutningen kunngjøres i EØS-avdelingen av og EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende.

8.4.3 Konklusjon

Forordningene er EØS-relevante og Finansdepartementet anbefaler at Stortinget samtykker til innlemmelse av forordningen med tilpasningstekst i EØS-avtalen.

9 Økonomiske og administrative konsekvenser

9.1 Innledning

I proposisjonen foreslås det å gjennomføre flere forordninger på fondsområdet. Forordning om venturekapitalfond (EuVECA-forordningen) har som formål å fremme vekst og nyskaping i små og mellomstore bedrifter, mens forordning om fond for sosialt entreprenørskap (EuSEF-forordningen) skal øke fremveksten av foretak med et sosialt formål. Forordning for europeisk langsiktig investeringsfond (ELTIF-forordningen) er innrettet mot fond som investerer i prosjekter av langsiktig karakter, som infrastruktur og forskning og utvikling. Pengemarkedsfondsforordningen har som formål å sikre stabilitet i finansmarkedene i EU. Finanskrisen viste at pengemarkedsfond er sårbare ved vanskeligheter i finansmarkedene. I slike tilfeller kan pengemarkedsfond bidra til å forverre risikoer i det finansielle systemet. Formålet med forordningen er å forebygge fremtidig systemisk risiko og styrke investorvernet ved å gjøre pengemarkedsfondene mer robuste mot større innløsningskrav i krisetider.

Lovforslaget innebærer at det norske fondsregelverket i stor grad vil være harmonisert med det som gjelder i EU. Dette har betydning for norske fondsforvaltere, og kan for øvrig bidra til å redusere barrierer mot effektiv fordeling av kapital mellom Norge og resten av EU.

I tillegg innebærer lovforslaget nye hjemler til Finanstilsynet til å reagere på lovbrudd, enten ved administrativ sanksjon eller andre forvaltningstiltak, samt forslag om å gi Finanstilsynet hjemmel til å innhente politiattest.

Nedenfor vurderes konsekvensene ved de enkelte delene av lovforslaget. De ulike forslagene berører i hovedsak foretak som allerede er under tilsyn av Finanstilsynet. Forsalgene kan likevel påvirke antallet slike foretak.

9.2 EuVECA- og EuSEF-forordningene

Forordning (EU) nr. 345/2013 om venturekapitalfond og forordning (EU) nr. 346/2013 om sosiale entreprenørskapsfond

Forordningene pålegger ingen plikt for forvaltere av alternative investeringsfond til å underlegge seg kravene. Derimot gir forordningene forvalterne en rett til å markedsføre fond grensekryssende i EØS som oppfyller kravene i forordningene etter en notifikasjonsordning. Departementet antar at det er aktører i Norge som vil ønske å innrette seg etter de krav som gjelder for EuSEF og EuVECA-fond for å få tilgang til etter større marked. Den kan dermed bidra til økte muligheter for norske fondsforvaltere, samtidig som fondene kan bidra til økt kapitaltilgang for norske virksomheter som faller inn under forordningenes kriterier for kvalifiserte investeringer. For EuVECA-fond er dette unoterte foretak som har færre enn 250 ansatte og årsomsetning eller årsbalanse på høyst hhv. 50 eller 43 millioner euro, jf. omtale i kapittel 4.2.1. For EuSEF-fond er det unoterte foretak som har som hovedmål å skape målbare og positive sosiale virkninger, jf. omtale i kapittel 4.2.2.

Forordningene vil gi tilsynsmyndighetene enkelte nye oppgaver, blant annet ved å føre tilsyn med etterlevelsen av nye krav etter forordningene.

Forordning (EU) 2017/1991 (endringsforordningen til EuVECA- og EuSEF-forordningene)

Endringsforordningen til EuVECA-forordningen og EuSEF-forordningen skal bidra til å legge ytterligere til rette for investeringer i små og mellomstore foretak og foretak med et samfunnsnyttig formål. Venturekapitalfond og sosiale entreprenørskapsfond skal kunne investere i flere virksomheter, og flere forvaltere vil kunne etablere denne type fond ved at forordningene også gjøres gjeldende for AIF-forvaltere med konsesjon etter AIF-loven.

Forordningen innebærer at Finanstilsynet vil måtte utføre flere oppgaver i forbindelse med grensekryssende distribusjon av EuVECA- og EuSEF-fond, noe som vil kreve enkelte tilpasninger i Finanstilsynets rutiner og systemer.

9.3 ELTIF-forordningen

Utlånsvirksomhet i Norge har i utgangspunktet vært forbeholdt finansforetak. Forordningen åpner for at også langsiktige investeringsfond, innenfor bestemte grenser, kan yte lån i hele EØS-området. Investeringer i ELTIF-er kan bidra til en stabil avkastning for forsikringsselskaper, pensjonsfond, kommuner og andre som har langsiktige forpliktelser. Samtidig er slike investeringer lite likvide, og det er viktig at investorene er innforstått med risikoen knyttet til investeringene i de enkelte fondene.

Finanstilsynet må blant annet behandle søknader om etablering av ELTIF-er og etter forordningen artikkel 32 føre tilsyn med at regelverket etterleves. Det følger videre av artikkel 33 at tilsynsmyndigheten skal ha tilstrekkelige hjemler til å utføre sine oppgaver etter forordningen, herunder hjemmel til å ilegge passende reaksjoner ved brudd på regelverket. Forordningen gjelder foretak som allerede er under tilsyn av Finanstilsynet. Innføringen av forordningen vil medføre enkelte nye oppgaver for Finanstilsynet, men omfanget vil avhenge av utbredelsen av ELTIF i det norske markedet.

9.4 Pengemarkedsfondsforordningen

Gjennomføringen av forordningen innebærer økonomiske og administrative konsekvenser for offentlige myndigheter og private aktører. Pengemarkedsfondsforordningen antas å styrke tilliten til pengemarkedsfond som kortsiktig plasseringsalternativ ved å redusere risikoen for uheldige markedsbevegelser. Avhengig av forvaltningsselskapenes tilpasninger antas det at det pengemarkedsfondsforordningen vil gjelde et begrenset antall verdipapirfond. For disse vil gjennomføring av forordningen innebære økte kostnader til kredittvurdering, stresstesting og rapportering til myndigheter. Dette kan igjen føre til økte kostnader ved forvaltningen av fondet og dermed også for investorene. Det nye regelverket kan også føre til at enkelte fond velger å legge ned, og at det dermed blir mindre konkurranse i markedet for denne typen fond. På den annen side kan økt tillit føre til økt tilgang på kapital, flere fondsetableringer og dermed økt konkurranse.

Finanstilsynet skal etter forordningens artikkel 38 føre tilsyn med pengemarkedsfondene og at aktører som ikke er godkjent som pengemarkedsfond, ikke bruker tittelen pengemarkedsfond. Forordningen artikkel 39 stiller videre krav om at tilsynsmyndigheten har tilstrekkelige hjemler til å kreve opplysninger og dokumentasjon, gjennomføre stedlige tilsyn og fatte vedtak om pålegg om å følge forordningens regler. Det følger av forordningens artikkel 41 at tilsynsmyndigheten skal ha hjemmel til å ilegge en rekke reaksjonsformer ved brudd på forordningens regler. Forordningen pålegger forvalter obligatorisk rapportering etter et felleseuropeisk format for hvert pengemarkedsfond. Finanstilsynet vil ha ansvaret for å opprette systemet for mottak av rapporteringen og for å videreformidle data til ESMA.

9.5 Nye hjemler for Finanstilsynet

Departementet viser videre til forslaget til nye administrative sanksjoner og andre forvaltningsrettslige reaksjoner. Disse forslagene gjennomfører i stor grad regler som følger av EØS-retten. De nye hjemlene kan gi grunnlag for mer effektivt tilsyn, og dermed bedre etterlevelse av reglene og økt tillit i markedet.

Departementet viser til forslaget om hjemmel for Finanstilsynet til å innhente politiattest. Departementet legger til grunn at hjemmelen kun er en presisering av gjeldende praksis, slik at det ikke vil bli noen økning av betydning i antall politiattester som utstedes som følge av endringen.

10 Merknader til de enkelte bestemmelsene i lovforslaget

10.1 Til endringene i verdipapirhandelloven

Til § 9-30 fjerde ledd første punktum

Henvisningen i § 9-30 fjerde ledd første punktum til verdipapirhandelloven §§ 3-2 og 5-2 endres, som en konsekvens av lov 21. juni 2019 nr. 41 om endringer i verdipapirhandelloven mv. (prospekt, markedsmisbruk, tilsyn og sanksjoner). Ved denne endringsloven ble forordning (EU) nr. 596/2014 om markedsmisbruk (markedsmisbruksforordningen) gjennomført i nasjonal rett og §§ 3-2 og 5-2 henholdsvis endret og opphevet. Direktiv 2014/65/EU (MiFID II) artikkel 32, som § 9-30 gjennomfører, henviser til markedsmisbruksforordningen artikkel 7 og 17. Henvisningen i § 9-30 endres tilsvarende.

Til § 12-3 fjerde ledd første punktum

Henvisningen i fjerde ledd til verdipapirhandelloven §§ 3-2 og 5-2 endres, som en konsekvens av lov 21. juni 2019 nr. 41 om endringer i verdipapirhandelloven mv. (prospekt, markedsmisbruk, tilsyn og sanksjoner). Det vises til merknadene til endringen i § 9-30 fjerde ledd.

MiFID II artikkel 52, som § 12-3 gjennomfører, henviser til markedsmisbruksforordningen artikkel 7 og 17. Henvisningen i § 12-3 endres tilsvarende.

10.2 Til endringene i verdipapirfondloven

Til § 1-7 Gjennomføring av pengemarkedsfondsforordningen

Bestemmelsen gjennomfører pengemarkedsfondsforordningen i norsk rett.

Etter første ledd gjennomføres forordningen ved henvisning til den relevante delen av EØS-avtalens vedlegg.

Andre ledd inneholder en legaldefinisjon av forordningen, slik at andre henvisninger i loven til forordningen også inkluderer gjennomførte endringsforordninger til denne.

Tredje ledd inneholder en forskriftshjemmel. Etter hjemmelen kan det blant annet gjennomføres utfyllende regelverk fra EU-kommisjonen, og for øvrig gjennomføres mindre endringer som normalt ville vært gjennomført i forskrift i norsk rett.

Bestemmelsen er omtalt i punkt 5.5.

Til § 11-6 Overtredelsesgebyr

Bestemmelsens første ledd angir hvilke overtredelser som kan sanksjoneres med overtredelsesgebyr. Leddet er i forslaget delt opp i to nummer for å gjøre teksten lettere tilgjengelig. Første nummer er en videreføring av overtredelser som kan sanksjoneres etter gjeldende første ledd. Andre nummer angir hvilke overtredelser av pengemarkedsfondsforordningen som kan sanksjoneres med overtredelsesgebyr.

Ordlyden i første punktum er noe justert sammenlignet med gjeldende rett, slik at bestemmelsens ordlyd er utformet i tråd med andre hjemler for overtredelsesgebyr på finansmarkedsområdet.

Andre ledd fastsetter at det også kan ilegges overtredelsesgebyr dersom foretaket har fått tillatelse ved hjelp av uriktige opplysninger eller andre uregelmessigheter. Bestemmelsen var tidligere plassert i første ledd andre punktum. Henvisningen til verdipapirfondloven § 2-1 er tatt ut, slik at bestemmelsen generelt gjelder tillatelser etter loven, herunder tillatelse gitt i medhold av pengemarkedsfondsforordningen.

Etter tredje ledd kan medvirkning til overtredelse av bestemmelsene nevnt i første og andre ledd sanksjoneres på samme måte. Formålet er å skape et effektivt og helhetlig sanksjonsregelverk med tilstrekkelig avskrekkende virkning ved at også personer kan sanksjoneres hvor foretaket er hovedpliktsubjekt etter den aktuelle bestemmelsen.

Det følger av fjerde ledd at fysiske personer bare kan ilegges overtredelsesgebyr for forsettlige og uaktsomme overtredelser. Bestemmelsen innebærer en utvidelse av personkretsen som kan ilegges overtredelsesgebyr sammenlignet med gjeldende rett.

Femte ledd gjelder ileggelse av overtredelsesgebyrer overfor juridiske personer. Bestemmelsen presiserer at foretak kan ilegges overtredelsesgebyr når foretaket eller noen som har handlet på foretakets vegne, har overtrådt bestemmelsene nevnt i første eller andre ledd. Endringen er av pedagogisk art for å samordne med tilsvarende bestemmelse i AIF-loven, og den medfører derfor ingen realitetsendring. For foretak vil også forvaltningsloven § 46 komme til anvendelse.

Nytt sjette ledd angir øvre grense for overtredelsesgebyrer som kan ilegges foretak. Etter sjette leddførste punktum legges føringene for den øvre grensen for overtredelsesgebyrer som kan ilegges foretak. Et overtredelsesgebyr kan maksimalt beløpe seg til 42 millioner kroner eller inntil 10 prosent av den samlede årsomsetningen i siste godkjente årsregnskap. I sjette ledd andre punktum angis slik beregning for mor- og datterforetak.

Etter nytt syvende ledd kan fysiske personer ikke ilegges et overtredelsesgebyr som overstiger 42 millioner kroner.

Etter nytt åttende ledd kan overtredelsesgebyret overstige grensene fastsatt i sjette og syvende ledd ved at det kan fastsettes til inntil to ganger oppnådd fortjeneste eller unngått tap som følge av den aktuelle overtredelsen.

Bestemmelsens niende ledd endrer någjeldende femte ledd ved at foreldelsesfristen utvides fra to til fem år. Utvidelsen er begrunnet i at det ofte tar lang tid fra en overtredelse finner sted til den materialiserer seg, og dermed også oppdages. Det må være praktisk mulig å skaffe tilstrekkelig grunnlag for en sak, og dette krever ofte omfattende og tidkrevende undersøkelser.

Bestemmelsens tiende ledd endrer gjeldende fjerde ledd og medfører at departementet kan fastsette forskrift om renter ved forsinket betaling av overtredelsesgebyr.

Paragrafen er nærmere omtalt i punkt 6.3.5.

Til § 11-6 a Momenter ved ileggelse av overtredelsesgebyr

Paragrafen angir nærmere hvilke momenter Finanstilsynet skal legge vekt på ved avgjørelsen av om overtredelsesgebyr skal ilegges og ved utmålingen av størrelsen på overtredelsesgebyret.

Paragrafen er nærmere omtalt i punkt 6.3.5.4.

Til § 11-9 Forbud mot å ha ledelsesfunksjon

Bestemmelsen er ny i verdipapirfondloven.

Etter første ledd kan det treffes vedtak om at styremedlemmer, oppdragstakere eller andre ansatte ikke kan ha ledelsesfunksjon dersom de har overtrådt eller medvirket til overtredelse på fondsområdet som medfører at vedkommende må anses uskikket til å ha ledelsesfunksjon. Dette kan være overtredelse av bestemmelser i loven her eller av bestemmelser i AIF-loven. Forbudet mot å utøve ledelsesfunksjoner vil gjelde ethvert foretak med tillatelse til å drive virksomhet etter verdipapirfondloven eller AIF-loven.

Vurderingen av om en person er uskikket til å inneha en slik funksjon vil bero på en konkret helhetsvurdering. I vurderingen kan det blant annet legges vekt på den aktuelle lovovertredelsens omfang og varighet, overtrederens grad av skyld og andre forhold ved overtrederen som er egnet til å kaste lys over personens skikkethet, for eksempel tidligere brudd på relevant regelverk. Det avgjørende etter bestemmelsen er dermed om personen må anses uskikket til å inneha en ledelsesfunksjon. Et slikt forbud er derfor ingen straff etter den europeiske menneskerettskonvensjon og dermed heller ikke en administrativ sanksjon, jf. forvaltningsloven § 43 andre ledd.

I andre ledd fastsettes det at vedtak om ledelseskarantene kan gis med virkning i inntil fem år. Forhold som ble ansett som relevante ved ileggelse av ledelseskarantenen, vil samtidig kunne være relevante ved en senere vurdering av ledelsens egnethet.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å fastsette utfyllende forskrifter til bestemmelsen.

Se nærmere omtale av bestemmelsen i punkt 6.4.5.

10.3 Til endringene i AIF-loven

Til § 1 a-1 Gjennomføring av EuVECA-forordningen

Bestemmelsen gjennomfører EuVECA-forordningen med endringsforordning i norsk rett.

Etter første ledd gjennomføres forordningen ved henvisning til den relevante delen av EØS-avtalens vedlegg.

Andre ledd inneholder en legaldefinisjon av forordningen, slik at andre henvisninger i loven til forordningen også inkluderer gjennomførte endringsforordninger til denne.

Tredje ledd inneholder en forskriftshjemmel. Etter hjemmelen kan det blant annet gjennomføres utfyllende regelverk fra EU-kommisjonen, og for øvrig gjennomføres mindre endringer som normalt ville vært gjennomført i forskrift i norsk rett.

Bestemmelsen er omtalt i punkt 3.5.

Til § 1 a-2 Gjennomføring av EuSEF-forordningen

Bestemmelsen gjennomfører EuSEF-forordningen med endringsforordning i norsk rett.

Etter første ledd gjennomføres forordningen ved henvisning til den relevante delen av EØS-avtalens vedlegg.

Andre ledd inneholder en legaldefinisjon av forordningen, slik at andre henvisninger i loven til forordningen også inkluderer gjennomførte endringsforordninger til denne.

Tredje ledd inneholder en forskriftshjemmel. Etter hjemmelen kan det blant annet gjennomføres utfyllende regelverk fra EU-kommisjonen, og for øvrig gjennomføres mindre endringer som normalt ville vært gjennomført i forskrift i norsk rett.

Bestemmelsen er omtalt i punkt 3.5.

Til § 1 a-3 Gjennomføring av ELTIF-forordningen

Bestemmelsen gjennomfører ELTIF-forordningen i norsk rett.

Etter første ledd gjennomføres forordningen ved henvisning til den relevante delen av EØS-avtalens vedlegg.

Andre ledd inneholder en legaldefinisjon av forordningen, slik at andre henvisninger i loven til forordningen også inkluderer gjennomførte endringsforordninger til denne.

Tredje ledd inneholder en forskriftshjemmel. Etter hjemmelen kan det blant annet gjennomføres utfyllende regelverk fra EU-kommisjonen, og for øvrig gjennomføres mindre endringer som normalt ville vært gjennomført i forskrift i norsk rett.

Bestemmelsen er omtalt i punkt 4.5.

Til § 1 a-4 Pengemarkedsfondsforordningen:

Pengemarkedsfondsforordningen er gjennomført ved henvisning i verdipapirfondloven § 1-7. Pengemarkedsfond kan organiseres som UCITS-fond eller alternative investeringsfond. Bestemmelsen markerer at forordningen gjelder på tilsvarende måte for fond som faller inn under pengemarkedsfondsforordningens anvendelsesområde og er organisert som alternativt investeringsfond.

Bestemmelsen er omtalt i punkt 5.5.

Til endringen i § 2-4 fjerde ledd:

I § 2-4 fjerde ledd foreslås et nytt tredje punktum. Formålet med endringen er å presisere at Finanstilsynet har hjemmel til å kunne kreve fremleggelse av politiattest av eiere med betydelig eierandel i en AIF-forvalter. Departementet legger til grunn at politiattest også skal kunne kreves i forbindelse med senere erverv av betydelig eierandel. Politiattest kan gi viktig informasjon i egnethetsvurderingen som skal gjøres etter bestemmelsen.

Bestemmelsen er omtalt i punkt 7.5.

Til endringen i § 2-5 første ledd:

I § 2-5 første ledd foreslås et nytt tredje punktum. Formålet med endringen er å presisere at Finanstilsynet har hjemmel til å kreve innhentet politiattest. Politiattest kan gi viktig informasjon i egnethetsvurderingen som skal gjøres etter bestemmelsen.

Bestemmelsen er omtalt i punkt 7.5.

Til § 9-5 Forbud mot å ha ledelsesfunksjon

Bestemmelsen er ny i AIF-loven.

Etter første ledd kan det treffes vedtak om at styremedlemmer, oppdragstakere eller andre ansatte ikke kan ha ledelsesfunksjon dersom de har overtrådt eller medvirket til overtredelse av bestemmelser på fondsområdet som medfører at vedkommende må anses uskikket til å ha ledelsesfunksjon. Dette kan være overtredelse av loven her eller verdipapirfondloven. Forbudet mot å utøve ledelsesfunksjoner vil gjelde ethvert foretak med tillatelse til å drive virksomhet etter AIF-loven eller verdipapirfondloven.

Vurderingen av om en person er uskikket til å inneha en slik funksjon, vil bero på en konkret helhetsvurdering. I vurderingen kan det blant annet legges vekt den aktuelle lovovertredelsens omfang og på varighet, overtrederens grad av skyld og andre forhold ved overtrederen som er egnet til å kaste lys over personens skikkethet, for eksempel tidligere brudd på relevant regelverk. Det avgjørende etter bestemmelsen er dermed om personen må anses uskikket til å inneha en ledelsesfunksjon. Et slikt forbud er derfor ingen straff etter den europeiske menneskerettskonvensjon og dermed heller ikke en administrativ sanksjon, jf. forvaltningsloven § 43 andre ledd.

I andre ledd fastsettes det at vedtak om ledelseskarantene kan gis med virkning i inntil fem år. Forhold som ble ansett som relevante ved ileggelse av ledelseskarantenen vil samtidig kunne være relevante ved en senere vurdering av ledelsens egnethet.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å fastsette utfyllende forskrifter til bestemmelsen.

Se nærmere omtale av bestemmelsen i punkt 6.4.5.

Til § 9-6 Overtredelsesgebyr

Bestemmelsen er ny i AIF-loven.

Bestemmelsen gjennomfører krav om å kunne ilegge administrative sanksjoner etter EuVECA- og EuSEF-forordningene, se punkt 6.5.3.2.

Første ledd fastsetter at Finanstilsynet kan ilegge overtredelsesgebyr ved brudd på sentrale bestemmelser i AIF-loven og de forordningene som er gjennomført med hjemmel i loven.

I første ledd bokstav b og c er det presisert at det også kan ilegges overtredelsesgebyr hvor det er markedsført et fond med en EuVECA- eller EuSEF-betegnelse, selv om fondet ikke er etablert etter definisjonen som følger av artikkel 3 bokstav b (iii) i henholdsvis EuVECA- og EuSEF-forordningene.

Det følger av andre ledd at Finanstilsynet også kan ilegge overtredelsesgebyr hvor et foretak har fått tillatelse eller blitt registrert ved hjelp av uriktige opplysninger eller andre uregelmessigheter.

Etter tredje ledd kan medvirkning til overtredelse av bestemmelsene nevnt i første og andre ledd sanksjoneres på samme måte. Formålet er å skape et effektivt og helhetlig sanksjonsregelverk med tilstrekkelig avskrekkende virkning ved at også personer kan sanksjoneres hvor foretaket er hovedpliktsubjekt etter den aktuelle bestemmelsen.

Det følger av fjerde ledd første punktum at fysiske personer bare kan ilegges overtredelsesgebyr for forsettlige og uaktsomme overtredelser.

Femte ledd gjelder ileggelse av overtredelsesgebyrer overfor juridiske personer. Femte ledd presiserer at foretak kan ilegges overtredelsesgebyr når foretaket eller noen som har handlet på foretakets vegne, har overtrådt bestemmelsene nevnt i første eller andre ledd. For foretak vil også forvaltningsloven § 46 komme til anvendelse.

I sjette leddførste punktum legges føringene for den øvre grensen for overtredelsesgebyrer som kan ilegges foretak. Et overtredelsesgebyr kan maksimalt beløpe seg til 42 millioner kroner eller inntil 10 prosent av den samlede årsomsetningen i siste godkjente årsregnskap. I sjette ledd andre punktum angis slik beregning for mor- og datterforetak.

Etter syvende ledd kan fysiske personer ikke ilegges et overtredelsesgebyr som overstiger 42 millioner kroner.

Etter åttende ledd kan overtredelsesgebyret overstige grensene fastsatt i syvende og åttende ledd ved at det kan fastsettes til inntil to ganger oppnådd fortjeneste eller unngått tap som følge av den aktuelle overtredelsen.

Det følger av niende ledd at adgangen til å ilegge overtredelsesgebyr foreldes etter fem år. Varsel om vedtak eller vedtak fra Finanstilsynet virker fristavbrytende.

I tiende ledd gis departementet hjemmel til å fastsette forskrift om renter ved forsinket betaling av overtredelsesgebyr.

Bestemmelsen er nærmere omtalt i punkt 6.3.5.

Til § 9-7 Momenter ved ileggelse av overtredelsesgebyr

Paragrafen angir nærmere hvilke momenter Finanstilsynet skal legge vekt på ved avgjørelsen av om overtredelsesgebyr skal ilegges og ved utmålingen av størrelsen på overtredelsesgebyret.

Bestemmelsen er nærmere omtalt i punkt 6.3.5.4.

Til § 9-8 Taushetsplikt mv.

Paragrafen er flyttet fra § 9-5. Flyttingen har en lovteknisk begrunnelse. Departementet mener de lovtekniske fordelene ved å ha bestemmelsen til slutt i kapittelet slik at rekkefølgen av paragrafene i kapittelet bevares, er større enn ulempene en flytting medfører. Etter departementets vurdering bør paragrafen derfor komme til slutt i kapittelet. Det er ikke gjort andre endringer i bestemmelsen.

10.4 Til endringene i finansforetaksloven

Til endringen § 2-1 første ledd

Endringen er en oppdatering av henvisningene til annet regelverk i finansforetaksloven § 2-1 første ledd og innebærer at loven nå også viser til forvaltere av alternative investeringsfond som kan yte lån. Dette skyldes våre EØS-rettslige forpliktelser. Departementet viser til EuVECA- og EuSEF-forordningen artikkel 3 bokstav e og ELTIF-forordningene artikkel 10 bokstav c.

Tilråding

Finansdepartementet

tilrår:

At Deres Majestet godkjenner og skriver under et framlagt forslag til proposisjon til Stortinget om endringer i verdipapirfondloven mv. (gjennomføring av EØS-rett, administrative sanksjoner og andre forvaltningstiltak) og samtykke til godkjenning av fire beslutninger i EØS-komiteen om innlemmelse i EØS-avtalen av forordninger om verdipapirfond og alternative investeringsfond.

Vi HARALD, Norges Konge,

stadfester:

Stortinget blir bedt om å gjøre vedtak til lov om endringer i verdipapirfondloven mv. (gjennomføring av EØS-rett, administrative sanksjoner og andre forvaltningstiltak) og vedtak om samtykke til godkjenning av fire beslutninger i EØS-komiteen om innlemmelse i EØS-avtalen av forordninger om verdipapirfond og alternative investeringsfond i samsvar med et vedlagt forslag.

A Forslag
til lov om endringer i verdipapirfondloven mv. (gjennomføring av EØS-rett, administrative sanksjoner og andre forvaltningstiltak)

I

I lov 29. juni 2007 nr. 75 om verdipapirhandel gjøres følgende endringer:

§ 9-30 fjerde ledd første punktum skal lyde:

Finanstilsynet skal kreve at andre markedsplasser og systematiske internaliserere​ som handler det aktuelle finansielle instrumentet, suspenderer eller stryker instrumentet fra handel dersom beslutningen om suspensjon eller strykning er begrunnet i overtakelsestilbud, mistanke om markedsmisbruk eller ikke-offentliggjøring av innsideinformasjon om utstederen eller det finansielle instrumentet i strid med artikkel 7 og 17 i markedsmisbruksforordningen, jf. § 3-1, med mindre dette kan medføre vesentlig ulempe for eierne av instrumentet eller fasilitetens funksjon.

§ 12-3 fjerde ledd første punktum skal lyde:

Finanstilsynet​ skal kreve at andre handelsplasser og systematiske internaliserere​ som handler det aktuelle finansielle instrumentet, suspenderer eller stryker instrumentet fra handel dersom beslutningen om suspensjon eller strykning er begrunnet i overtakelsestilbud, mistanke om markedsmisbruk eller manglende offentliggjøring av innsideinformasjon om utstederen eller det finansielle instrumentet i strid med artikkel 7 og 17 i markedsmisbruksforordningen, jf. § 3-1, med mindre dette kan medføre vesentlig ulempe for eierne av instrumentet eller markedets funksjon.

II

I lov 25. november 2011 nr. 44 om verdipapirfond gjøres følgende endringer:

Ny § 1-7 skal lyde:

§ 1-7 Gjennomføring av pengemarkedsfondsforordningen

(1) EØS-avtalen vedlegg IX forordning (EU) 2017/1131 (om pengemarkedsfond (pengemarkedsfondsforordningen)) gjelder som lov med de endringer og tillegg som følger av vedlegg IX, protokoll 1 til avtalen og avtalen for øvrig.

(2) Når det i loven her vises til pengemarkedsfondsforordningen, menes forordningen slik den til enhver tid er gjennomført og endret etter første eller tredje ledd.

(3) Departementet kan fastsette utfyllende forskrifter til bestemmelsen her og i forskrift gjøre endringer i, herunder fastsette unntak fra, bestemmelsene gjennomført i første ledd til gjennomføring av Norges forpliktelser etter EØS-avtalen.

§ 11-6 skal lyde:

§ 11-6 Overtredelsesgebyr

(1) Finanstilsynet kan ilegge overtredelsesgebyr ved overtredelse av:

  • 1. § 1-3 første punktum, § 2-1, § 2-5, §§ 2-9 til 2-12, § 2-15, § 3-1, § 4-1 første ledd, §§ 6-1 til 6-11, § 7-7, kapittel 8, § 9-2, §§ 10-1 til 10-3 eller forskrifter gitt i medhold av de nevnte bestemmelsene, eller vilkår i tillatelser gitt i medhold av de nevnte bestemmelsene.

  • 2. pengemarkedsfondsforordningen artikkel 6, 9 til 21, 23 til 34 og 36.

(2) Finanstilsynet kan ilegge overtredelsesgebyr også dersom foretaket har fått tillatelse etter denne loven ved hjelp av uriktige opplysninger eller andre uregelmessigheter.

(3) Medvirkning til overtredelse som nevnt i første og andre ledd, kan sanksjoneres på samme måte.

(4) Fysiske personer kan bare ilegges overtredelsesgebyr for forsettlige eller uaktsomme overtredelser.

(5) Foretak kan ilegges overtredelsesgebyr når foretaket eller noen som har handlet på foretakets vegne, har begått en overtredelse som nevnt i første eller andre ledd.

(6) For foretak kan det fastsettes overtredelsesgebyr på inntil 42 millioner kroner, eller inntil 10 prosent av den samlede årsomsetningen etter siste godkjente årsregnskap. For et morforetak eller et datterforetak av et morforetak som skal utarbeide konsernregnskap etter direktiv 2013/34/EU, er det den totale årsomsetningen, eller tilsvarende inntekt etter relevante regnskapsdirektiver etter siste tilgjengelige konsoliderte årsregnskap godkjent av ledelsen i det overordnede morforetaket, som skal regnes som samlet årsomsetning etter første punktum.

(7) For fysiske personer kan det fastsettes overtredelsesgebyr på inntil 42 millioner kroner.

(8) Overtredelsesgebyret kan fastsettes til inntil to ganger oppnådd fortjeneste eller unngått tap som følge av overtredelsen, dersom dette gir høyere gebyr enn utmålingen etter sjette og syvende ledd.

(9) Adgangen til å ilegge overtredelsesgebyr foreldes fem år etter at overtredelsen er opphørt. Fristen avbrytes ved at Finanstilsynet gir forhåndsvarsel eller fatter vedtak om overtredelsesgebyr.

(10) Departementet kan fastsette forskrift om renter ved forsinket betaling av overtredelsesgebyr.

Ny § 11-6 a skal lyde:

§ 11-6 a Momenter ved ileggelse av overtredelsesgebyr

Ved avgjørelsen av om overtredelsesgebyr skal ilegges, og ved utmåling kan det tas hensyn til:

  • 1. overtredelsens grovhet og varighet

  • 2. graden av skyld hos overtrederen

  • 3. overtrederens finansielle styrke, særlig samlet omsetning eller årsinntekt

  • 4. oppnådd fortjeneste eller unngått tap

  • 5. tap påført tredjeperson som følge av overtredelsen

  • 6. vilje til å samarbeide med myndighetene

  • 7. tidligere overtredelser

  • 8. forhold som nevnt i forvaltningsloven § 46 andre ledd

  • 9. andre relevante forhold.

Ny § 11-9 skal lyde:

§ 11-9 Forbud mot å ha ledelsesfunksjon

(1) Dersom styremedlemmer, oppdragstakere eller ansatte i foretak med tillatelse til å drive virksomhet som omfattes av denne loven, har overtrådt eller medvirket til overtredelse av bestemmelser gitt i eller i medhold av loven her eller lov om forvaltning av alternative investeringsfond, kan Finanstilsynet fatte vedtak om at vedkommende ikke kan ha ledelsesfunksjon i et foretak som må ha tillatelse til å drive virksomhet etter loven her eller lov om forvaltning av alternative investeringsfond, dersom overtredelsen eller medvirkningen til denne medfører at vedkommende må anses uskikket til å ha ledelsesfunksjon i et foretak som må ha tillatelse til å drive virksomhet etter loven her eller lov om forvaltning av alternative investeringsfond.

(2) Et vedtak etter første ledd kan gis for et tidsrom av inntil fem år.

(3) Departementet kan fastsette utfyllende forskrifter til bestemmelsen her.

III

I lov 20. juni 2014 nr. 28 om forvaltning av alternative investeringsfond gjøres følgende endringer:

Nytt kapittel 1a skal lyde:

Kapittel 1a. Gjennomføring av internasjonale forpliktelser

§ 1 a-1 Gjennomføring av EuVECA-forordningen

(1) EØS-avtalen vedlegg IX forordning (EU) nr. 345/2013 (om venturekapitalfond (EuVECA-forordningen)), som endret ved forordning (EU) 2017/1991, gjelder som lov med de endringer og tillegg som følger av vedlegg IX, protokoll 1 til avtalen og avtalen for øvrig.

(2) Når det i loven her vises til EuVECA-forordningen, menes forordningen slik den til enhver tid er gjennomført og endret etter første eller tredje ledd.

(3) Departementet kan fastsette utfyllende forskrifter til bestemmelsen her og i forskrift gjøre endringer i, herunder fastsette unntak fra, bestemmelsene gjennomført i første ledd til gjennomføring av Norges forpliktelser etter EØS-avtalen.

§ 1 a-2 Gjennomføring av EuSEF-forordningen

(1) EØS-avtalen vedlegg IX forordning (EU) nr. 346/2013 (om europeiske fond for sosialt entreprenørskap (EuSEF-forordningen)), som endret ved forordning (EU) 2017/1991, gjelder som lov med de endringer og tillegg som følger av vedlegg IX, protokoll 1 til avtalen og avtalen for øvrig.

(2) Når det i loven her vises til EuSEF-forordningen, menes forordningen slik den til enhver tid er gjennomført og endret etter første eller tredje ledd.

(3) Departementet kan fastsette utfyllende forskrifter til bestemmelsen her og i forskrift gjøre endringer i, herunder fastsette unntak fra, bestemmelsene gjennomført i første ledd til gjennomføring av Norges forpliktelser etter EØS-avtalen.

§ 1 a-3 Gjennomføring av ELTIF-forordningen

(1) EØS-avtalen vedlegg IX forordning (EU) 2015/760 (om europeiske langsiktige investeringsfond (ELTIF-forordningen)) gjelder som lov med de endringer og tillegg som følger av vedlegg IX, protokoll 1 til avtalen og avtalen for øvrig.

(2) Når det i loven her vises til ELTIF-forordningen, menes forordningen slik den til enhver tid er gjennomført og endret etter første eller tredje ledd.

(3) Departementet kan fastsette utfyllende forskrifter til bestemmelsen her og i forskrift gjøre endringer i, herunder fastsette unntak fra, bestemmelsene gjennomført i første ledd til gjennomføring av Norges forpliktelser etter EØS-avtalen.

§ 1 a-4 Pengemarkedsfondsforordningen

Pengemarkedsfondsforordningen gjelder på tilsvarende måte for fond som faller inn under pengemarkedsfondsforordningens anvendelsesområde og denne lovens anvendelsesområde, jf. verdipapirfondloven § 1-7.

§ 2-4 fjerde ledd nytt tredje punktum skal lyde:

Personer med betydelig eierandel, skal fremlegge ordinær politiattest etter politiregisterloven § 40 dersom Finanstilsynet ber om det.

§ 2-5 første ledd nytt tredje punktum skal lyde:

Personer som nevnt i første punktum skal fremlegge ordinær politiattest etter politiregisterloven § 40.

Overskriften til kapittel 9 skal lyde:

Kapittel 9. Tilsyn, administrative sanksjoner og andre forvaltningstiltak

Nåværende§ 9-5 blir § 9-8. Ny § 9-5 til § 9-7 skal lyde:

§ 9-5 Forbud mot å ha ledelsesfunksjon

(1) Dersom styremedlemmer, oppdragstakere eller ansatte i foretak med tillatelse til å drive virksomhet som omfattes av denne loven, har overtrådt eller medvirket til overtredelse av bestemmelser gitt i eller i medhold av loven her eller verdipapirfondloven, kan Finanstilsynet fatte vedtak om at vedkommende ikke kan ha ledelsesfunksjon i et foretak som må ha tillatelse til å drive virksomhet etter loven her eller verdipapirfondloven, dersom overtredelsen eller medvirkningen til denne, medfører at vedkommende må anses uskikket til å ha ledelsesfunksjon i et foretak som må ha tillatelse til å drive virksomhet etter loven her eller verdipapirfondloven.

(2) Et vedtak etter første ledd kan gis for et tidsrom av inntil fem år.

(3) Departementet kan fastsette utfyllende forskrifter til bestemmelsen her.

§ 9-6 Overtredelsesgebyr

(1) Finanstilsynet kan ilegge overtredelsesgebyr ved overtredelse av:

  • a) § 1-4, § 2-1, § 2-2, § 2-5, § 2-8, §§ 3-1 til 3-3, § 3-5, §§ 3-7 til 3-10, kapittel 4, §§ 5-1 til 5-3, § 6-1, § 6-2 første og tredje ledd, § 6-4, § 6-5, kapittel 7, § 8-1 og forskrifter gitt til utfylling av disse bestemmelsene,

  • b) EuVECA-forordningen artikkel 5 til 7, 12 til 14a og ved bruk av betegnelsen EuVECA ved markedsføring av fond som ikke er etablert etter artikkel 3 bokstav b (iii) i forordningen,

  • c) EuSEF-forordningen artikkel 5 til 7 og 13 til 15a, og ved bruk av betegnelsen EuSEF ved markedsføring av fond som ikke er etablert etter artikkel 3 bokstav b (iii) i forordningen,

  • d) ELTIF-forordningen artikkel 4, 13, 15, 23 til 25, 28, 30 og 31,

  • e) pengemarkedsfondsforordningen artikkel 6, 9 til 21, 23 til 34 og 36.

(2) Finanstilsynet kan ilegge overtredelsesgebyr også dersom foretaket har fått tillatelse eller blitt registrert ved hjelp av uriktige opplysninger eller andre uregelmessigheter.

(3) Medvirkning til overtredelse som nevnt i første og andre ledd, kan sanksjoneres på samme måte.

(4) Fysiske personer kan bare ilegges overtredelsesgebyr for forsettlige eller uaktsomme overtredelser.

(5) Foretak kan ilegges overtredelsesgebyr når foretaket eller noen som har handlet på foretakets vegne, har begått en overtredelse som nevnt i første eller andre ledd.

(6) For foretak kan det fastsettes overtredelsesgebyr på inntil 42 millioner kroner, eller

inntil 10 prosent av den samlede årsomsetningen etter siste godkjente årsregnskap. For et morforetak eller et datterforetak av et morforetak som skal utarbeide konsernregnskap etter direktiv 2013/34/EU, er det den totale årsomsetningen, eller tilsvarende inntekt etter relevante regnskapsdirektiver etter siste tilgjengelige konsoliderte årsregnskap godkjent av ledelsen i det overordnede morforetaket, som skal regnes som samlet årsomsetning etter første punktum.

(7) For fysiske personer kan det fastsettes overtredelsesgebyr på inntil 42 millioner kroner.

(8) Overtredelsesgebyret kan fastsettes til inntil to ganger oppnådd fortjeneste eller unngått tap som følge av overtredelsen, dersom dette gir høyere gebyr enn utmålingen etter sjette og syvende ledd.

(9) Adgangen til å ilegge overtredelsesgebyr foreldes fem år etter at overtredelsen er opphørt. Fristen avbrytes ved at Finanstilsynet gir forhåndsvarsel eller fatter vedtak om overtredelsesgebyr.

(10) Departementet kan fastsette forskrift om renter ved forsinket betaling av overtredelsesgebyr.

§ 9-7 Momenter ved ileggelse av overtredelsesgebyr

Ved avgjørelsen av om overtredelsesgebyr skal ilegges, og ved utmåling kan det tas hensyn til:

  • a) overtredelsens grovhet og varighet

  • b) graden av skyld hos overtrederen

  • c) overtrederens finansielle styrke, særlig samlet omsetning eller årsinntekt

  • d) oppnådd fortjeneste eller unngått tap

  • e) tap påført tredjeperson som følge av overtredelsen

  • f) vilje til å samarbeide med myndighetene

  • g) tidligere overtredelser

  • h) forhold som nevnt i forvaltningsloven § 46 andre ledd

  • i) andre relevante forhold.

IV

I lov 10. april 2015 nr. 17 om finansforetak og finanskonsern gjøres følgende endringer:

§ 2-1 første ledd skal lyde:

(1) Finansieringsvirksomhet kan bare drives av banker, kredittforetak og finansieringsforetak som etter denne loven har tillatelse til å drive slik virksomhet her i riket, med mindre annet følger av lovgivningen om verdipapirforetak, forsikringsformidlingsforetak, forvaltningsselskap for verdipapirfond eller alternative investeringsfond og eiendomsmeglerforetak. Finansieringsvirksomhet kan også drives av utenlandske kredittinstitusjoner som etter denne loven har adgang til å drive slik virksomhet her i riket.

V

  • 1. Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan sette i kraft de enkelte bestemmelsene til forskjellig tid.

  • 2. Departementet kan gi overgangsregler.

B Forslag
til vedtak om samtykke til godkjenning av fire beslutninger i EØS-komiteen om innlemmelse i EØS-avtalen av forordninger om verdipapirfond og alternative investeringsfond

I

Stortinget samtykker til godkjenning av

  • 1) EØS-komiteens beslutning nr. 64/2018 om innlemmelse i EØS-avtalen av forordning (EU) nr. 345/2013, forordning (EU) nr. 346/2013, kommisjonens gjennomføringsforordning (EU) nr. 593/2014 og kommisjonens gjennomføringsforordning (EU) nr. 594/2014.

  • 2) EØS-komiteens beslutning nr. 19/2020 om innlemmelse i EØS-avtalen av forordning (EU) 2015/760 og delegert kommisjonsforordning (EU) 2018/480.

  • 3) EØS-komiteens beslutning nr. 22/2020 om innlemmelse i EØS-avtalen av forordning (EU) 2017/1131, kommisjonens gjennomføringsforordning (EU) 2018/708 og delegert kommisjonsforordning (EU) 2018/990.

  • 4) EØS-komiteens beslutning nr. 214/2020 om innlemmelse i EØS-avtalen av forordning (EU) 2017/1991.

1 Europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 345/2013 av 17. april 2013 om europeiske venturekapitalfond

Europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 345/2013

av 17. april 2013

om europeiske venturekapitalfond

EUROPAPARLAMENTET OG RÅDET FOR DEN EUROPEISKE UNION HAR –

under henvisning til traktaten om Den europeiske unions virkemåte, særlig artikkel 114,

under henvisning til forslag fra Europakommisjonen,

etter oversending av utkast til regelverksakt til de nasjonale parlamentene,

under henvisning til uttalelse fra Den europeiske sentralbankEUT C 175 av 19.6.2012, s. 11. ,

under henvisning til uttalelse fra Den europeiske økonomiske og sosiale komitéEUT C 191 av 29.6.2012, s. 72. ,

etter den ordinære regelverksprosessenEuropaparlamentets holdning av 12. mars 2013 (ennå ikke offentliggjort i EUT) og rådsbeslutning av 21. mars 2013. og

ut fra følgende betraktninger:

VEDTATT DENNE FORORDNING:

Kapittel I

Formål, virkeområde og definisjoner

Artikkel 1

Denne forordning fastsetter ensartede krav til og vilkår for forvaltere av innretninger for kollektiv investering som ønsker å bruke betegnelsen «EuVECA» i forbindelse med markedsføringen av kvalifiserte venturekapitalfond i Unionen og dermed bidra til at det indre marked virker på en tilfredsstillende måte.

Den fastsetter også ensartede regler for markedsføring av kvalifiserte venturekapitalfond overfor kvalifiserte investorer i hele Unionen, for porteføljesammensetningen i kvalifiserte venturekapitalfond, for investeringsinstrumentene og -teknikkene som kvalifiserte venturekapitalfond skal bruke, samt for organisering, atferd og gjennomsiktighet hos forvaltere som markedsfører kvalifiserte venturekapitalfond i hele Unionen.

Artikkel 2

Artikkel 3

I denne forordning menes med:

Med hensyn til første ledd bokstav c) skal det kvalifiserte venturekapitalfondet selv registreres som forvalter av et kvalifisert venturekapitalfond i samsvar med artikkel 14 dersom det kvalifiserte venturekapitalfondet har en juridisk form som tillater intern forvaltning, og fondets styringsorgan velger ikke å utpeke en ekstern forvalter. Et kvalifisert venturekapitalfond som er registrert som en intern forvalter av et kvalifisert venturekapitalfond, skal ikke registreres som en ekstern forvalter av et kvalifisert venturekapitalfond som tilhører andre innretninger for kollektiv investering.

Kapittel II

Vilkår for bruk av betegnelsen «EuVECA«

Artikkel 4

Forvaltere av kvalifiserte venturekapitalfond som oppfyller kravene i dette kapittel, skal ha rett til å bruke betegnelsen «EuVECA» i forbindelse med markedsføring av kvalifiserte venturekapitalfond i Unionen.

Artikkel 5

1. Forvaltere av kvalifiserte venturekapitalfond skal sikre at det ved erverv av eiendeler som ikke er kvalifiserte investeringer, ikke brukes mer enn 30 % av fondets samlede kapitalinnskudd og forpliktede, men ikke-innkalte kapital. Terskelverdien på 30 % skal beregnes på grunnlag av de beløpene som kan investeres etter fradrag av alle relevante kostnader. Beholdninger av kontanter eller kontantekvivalenter skal ikke tas med i beregningen av denne terskelverdien ettersom kontanter og kontantekvivalenter ikke skal anses som investeringer.

2. Forvaltere av kvalifiserte venturekapitalfond skal på nivået for det kvalifiserte venturekapitalfondet ikke bruke metoder som øker fondets eksponering utover nivået for dets forpliktede kapital, uavhengig av om det skjer ved lån av kontanter eller verdipapirer, gjennom derivatposisjoner eller på andre måter.

3. Forvaltere av kvalifiserte venturekapitalfond kan låne, utstede gjeldsforpliktelser eller gi garantier på nivået for det kvalifiserte venturekapitalfondet bare når slike lån, gjeldsforpliktelser eller garantier dekkes av ikke-innkalte forpliktelser.

Artikkel 6

Artikkel 7

Forvaltere av kvalifiserte venturekapitalfond skal i forbindelse med de kvalifiserte venturekapitalfondene som de forvalter

Artikkel 8

Artikkel 9

Artikkel 10

Artikkel 11

Artikkel 12

Artikkel 13

Kapittel III

Tilsyn og forvaltningssamarbeid

Artikkel 14

Artikkel 15

Forvaltere av kvalifiserte venturekapitalfond skal underrette hjemstatens vedkommende myndighet om hvor de har til hensikt å markedsføre

Artikkel 16

Artikkel 17

ESMA skal opprettholde en sentral database som er offentlig tilgjengelig på internett, med en liste over alle forvaltere av kvalifiserte venturekapitalfond som er registrert i samsvar med artikkel 14, og de kvalifiserte venturekapitalfondene som de markedsfører, samt de statene der disse fondene markedsføres.

Artikkel 18

Artikkel 19

Vedkommende myndigheter skal i samsvar med nasjonal lovgivning ha all tilsyns- og granskingsmyndighet som er nødvendig for at de skal kunne utføre sine oppgaver. De skal særlig ha myndighet til

Artikkel 20

Artikkel 21

Artikkel 22

Artikkel 23

Artikkel 24

Ved uenighet mellom vedkommende myndigheter i medlemsstatene om en vurdering, handling eller unnlatelse som kan tilskrives en vedkommende myndighet på et område der denne forordning krever samarbeid eller samordning mellom vedkommende myndigheter fra mer enn én medlemsstat, kan vedkommende myndigheter henvise saken til ESMA, som kan handle i samsvar med den myndighet den er gitt i henhold til artikkel 19 i forordning (EU) nr. 1095/2010, med mindre uenigheten gjelder artikkel 3 bokstav b) iii) eller bokstav d) iv) i denne forordning.

Kapittel IV

Overgangs- og sluttbestemmelser

Artikkel 25

Artikkel 26

Artikkel 27

Artikkel 28

Denne forordning trer i kraft den 20. dagen etter at den er kunngjort i Den europeiske unions tidende.

Den får anvendelse fra 22. juli 2013, med unntak av artikkel 9 nr. 5, som får anvendelse fra 15. mai 2013.

Denne forordning er bindende i alle deler og kommer direkte til anvendelse i alle medlemsstater.

Utferdiget i Strasbourg 17. april 2013.

For Europaparlamentet

For Rådet

M. SCHULZ

L. CREIGHTON

President

Formann

2 Europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 346/2013 av 17. april 2013 om europeiske fond for sosialt entreprenørskap

EUROPAPARLAMENTS- OG RÅDSFORORDNING (EU) nr. 346/2013

av 17. april 2013

om europeiske fond for sosialt entreprenørskap

EUROPAPARLAMENTET OG RÅDET FOR DEN EUROPEISKE UNION HAR –

under henvisning til traktaten om Den europeiske unions virkemåte, særlig artikkel 114,

under henvisning til forslag fra Europakommisjonen,

etter oversending av utkast til regelverksakt til de nasjonale parlamentene,

under henvisning til uttalelse fra Den europeiske sentralbankEUT C 175 av 19.6.2012, s. 11. ,

under henvisning til uttalelse fra Den europeiske økonomiske og sosiale komitéEUT C 229 av 31.7.2012, s. 55. ,

etter den ordinære regelverksprosessenEuropaparlamentets holdning av 12. mars 2013 (ennå ikke offentliggjort i EUT) og rådsbeslutning av 21. mars 2013. og

ut fra følgende betraktninger:

VEDTATT DENNE FORORDNING:

Kapittel I

Formål, virkeområde og definisjoner

Artikkel 1

Denne forordning fastsetter ensartede krav til og vilkår for forvaltere av innretninger for kollektiv investering som ønsker å bruke betegnelsen «EuSEF» i forbindelse med markedsføringen av kvalifiserte fond for sosialt entreprenørskap i Unionen og dermed bidra til at det indre marked virker på en tilfredsstillende måte.

Den fastsetter også ensartede regler for markedsføring av kvalifiserte fond for sosialt entreprenørskap overfor kvalifiserte investorer i hele Unionen, for porteføljesammensetningen i kvalifiserte fond for sosialt entreprenørskap, for investeringsinstrumentene og -teknikkene som kvalifiserte fond for sosialt entreprenørskap skal bruke, samt for organisering, atferd og gjennomsiktighet hos forvaltere som markedsfører kvalifiserte fond for sosialt entreprenørskap i hele Unionen.

Artikkel 2

Artikkel 3

Med hensyn til første ledd bokstav c) skal det kvalifiserte fondet for sosialt entreprenørskap selv registreres som forvalter av et kvalifisert fond for sosialt entreprenørskap i samsvar med artikkel 15 dersom det kvalifiserte fondet for sosialt entreprenørskap har en juridisk form som tillater intern forvaltning, og fondets styringsorgan velger ikke å utpeke en ekstern forvalter. Et kvalifisert fond for sosialt entreprenørskap som er registrert som en intern forvalter av et kvalifisert fond for sosialt entreprenørskap, skal ikke registreres som en ekstern forvalter av et kvalifisert fond for sosialt entreprenørskap som tilhører andre innretninger for kollektiv investering.

2. Kommisjonen skal gis myndighet til å vedta delegerte rettsakter i samsvar med artikkel 26 for å fastsette hvilke typer varer eller tjenester og hvilke metoder for produksjon av varer og tjenester som er i samsvar med det sosiale målet nevnt i nr. 1 bokstav d) ii) i denne artikkel, idet det tas hensyn til de ulike formene for kvalifiserte porteføljeforetak og tilfeller der overskudd kan deles ut til eiere og investorer.

Kapittel II

Vilkår for bruk av betegnelsen «EuSEF«

Artikkel 4

Forvaltere av kvalifiserte fond for sosialt entreprenørskap som oppfyller kravene i dette kapittel, skal ha rett til å bruke betegnelsen «EuSEF» i forbindelse med markedsføring av kvalifiserte fond for sosialt entreprenørskap i hele Unionen.

Artikkel 5

Artikkel 6

Artikkel 7

Forvaltere av kvalifiserte fond for sosialt entreprenørskap skal i forbindelse med de kvalifiserte fondene for sosialt entreprenørskap som de forvalter

Artikkel 8

Artikkel 9

Artikkel 10

Artikkel 11

Artikkel 12

Artikkel 13

Artikkel 14

Kapittel III

Tilsyn og forvaltningssamarbeid

Artikkel 15

Artikkel 16

Forvaltere av kvalifiserte fond for sosialt entreprenørskap skal underrette hjemstatens vedkommende myndighet om hvor de har til hensikt å markedsføre

Artikkel 17

Artikkel 18

ESMA skal opprettholde en sentral database som er offentlig tilgjengelig på internett, med en liste over alle forvaltere av kvalifiserte fond for sosialt entreprenørskap som er registrert i samsvar med artikkel 15, og de kvalifiserte fondene for sosialt entreprenørskap som de markedsfører, samt de statene der disse fondene markedsføres.

Artikkel 19

Artikkel 20

Vedkommende myndigheter skal i samsvar med nasjonal lovgivning ha all tilsyns- og granskingsmyndighet som er nødvendig for at de skal kunne utføre sine oppgaver. De skal særlig ha myndighet til

Artikkel 21

Artikkel 22

Artikkel 23

Artikkel 24

Artikkel 25

Ved uenighet mellom vedkommende myndigheter i medlemsstatene om en vurdering, handling eller unnlatelse som kan tilskrives en vedkommende myndighet på et område der denne forordning krever samarbeid eller samordning mellom vedkommende myndigheter fra mer enn én medlemsstat, kan vedkommende myndigheter henvise saken til ESMA, som kan handle i samsvar med den myndighet den er gitt i henhold til artikkel 19 i forordning (EU) nr. 1095/2010, med mindre uenigheten gjelder artikkel 3 nr. 1 bokstav b) i) eller bokstav d) i) i denne forordning.

Kapittel IV

Overgangs- og sluttbestemmelser

Artikkel 26

Artikkel 27

Artikkel 28

Artikkel 29

Denne forordning trer i kraft den 20. dagen etter at den er kunngjort i Den europeiske unions tidende.

Den får anvendelse fra 22. juli 2013, med unntak av artikkel 3 nr. 2, artikkel 9 nr. 5, artikkel 10 nr. 2 og artikkel 14 nr. 4, som får anvendelse fra 15. mai 2013.

Denne forordning er bindende i alle deler og kommer direkte til anvendelse i alle medlemsstater.

Utferdiget i Strasbourg 17. april 2013.

For Europaparlamentet

For Rådet

M. SCHULZ

L. CREIGHTON

President

Formann

3 Europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2015/760 av 29. april 2015 om europeiske langsiktige investeringsfond

EUROPAPARLAMENTET OG RÅDET FOR DEN EUROPEISKE UNION HAR

under henvisning til traktaten om Den europeiske unions virkemåte, særlig artikkel 114,

under henvisning til forslag fra Europakommisjonen,

etter oversending av utkast til regelverksakt til de nasjonale parlamentene,

under henvisning til uttalelse fra Den europeiske økonomiske og sosiale komité EUT C 67 av 6.3.2014, s. 71. ,

under henvisning til uttalelse fra Regionkomiteen EUT C 126 av 26.4 2014, s. 8. ,

etter den ordinære regelverksprosedyren Europaparlamentets holdning av 10. mars 2015 (ennå ikke offentliggjort i EUT) og rådsbeslutning av 20. april 2015. og

ut fra følgende betraktninger:

VEDTATT DENNE FORORDNINGEN:

Kapittel I

Generelle bestemmelser

Artikkel 1

Formål

Artikkel 2

Definisjoner

I denne forordningen menes med

Artikkel 3

Tillatelse og sentralt, offentlig register

ESMA skal føre et sentralt, offentlig register med opplysninger om hvert ELTIF som har tillatelse i henhold til denne forordningen, ELTIF-forvalteren og ELTIF-ets vedkommende myndighet. Registeret skal gjøres tilgjengelig i elektronisk form.

Artikkel 4

Betegnelse og forbud mot endring av status

Artikkel 5

Søknad om tillatelse som ELTIF

Som unntak fra nr. 3 skal et internt forvaltet AIF etablert i Unionen, innen tre måneder etter at en fullstendig søknad er innlevert, underrettes om hvorvidt tillatelse som ELTIF-et er gitt.

Artikkel 6

Vilkår for å få tillatelse som ELTIF

Artikkel 7

Gjeldende regler og forpliktelser

Kapittel II

Plikter med hensyn til ELTIF-enes investeringspolitikk

Avsnitt 1

Alminnelige regler og godtakbare eiendeler

Artikkel 8

Investeringsavdelinger

Dersom et ELTIF består av mer enn én investeringsavdeling, skal hver avdeling i dette kapittelet anses som et frittstående ELTIF.

Artikkel 9

Godtakbare investeringer

ESMA skal framlegge disse utkastene til tekniske reguleringsstandarder for Kommisjonen innen 9. september 2015.

Kommisjonen delegeres myndighet til å vedta de tekniske reguleringsstandardene nevnt i første ledd i samsvar med artikkel 10–14 i forordning (EU) nr. 1095/2010.

Artikkel 10

Godtakbare investeringseiendeler

Et ELTIF skal bare kunne investere i en eiendel nevnt i artikkel 9 nr. 1 bokstav a) dersom den tilhører en av følgende kategorier:

Artikkel 11

Kvalifisert porteføljeforetak

Artikkel 12

Interessekonflikt

Et ELTIF skal ikke investere i en godtakbar investeringseiendel som ELTIF-forvalteren har eller erverver en direkte eller indirekte interesse i, annet enn gjennom å inneha andeler eller aksjer i de ELTIF-ene, EuSEF-ene eller EuVECA-ene som den forvalter.

Avsnitt 2

Bestemmelser om investeringspolitikk

Artikkel 13

Porteføljesammensetning og diversifisering

Artikkel 14

Korrigering av investeringsposisjoner

Dersom et ELTIF overtrer diversifiseringskravene fastsatt i artikkel 13 nr. 2 til artikkel 13 nr. 6 og overtredelsen ligger utenfor ELTIF-forvalterens kontroll, skal ELTIF-forvalteren innen en egnet frist treffe de tiltakene som er nødvendige for å korrigere posisjonen, idet det tas behørig hensyn til interessene til ELTIF-ets investorer.

Artikkel 15

Konsentrasjon

Artikkel 16

Kontantlån

Artikkel 17

Anvendelse av reglene for porteføljesammensetning og diversifisering

Kapittel III

Innløsning av, handel med og utstedelse av et ELTIFs andeler eller aksjer samt utdeling av utbytte og kapital

Artikkel 18

ELTIF-ers innløsningspolitikk og levetid

Artikkel 19

Annenhåndsmarked

Artikkel 20

Utstedelse av nye andeler eller aksjer

Artikkel 21

Avhending av ELTIF-eiendeler

Artikkel 22

Utdeling av utbytte og kapital

Kapittel IV

Gjennomsiktighetskrav

Artikkel 23

Gjennomsiktighet

Artikkel 24

Tilleggskrav med hensyn til prospektet

Artikkel 25

Kostnadsopplysninger

Kapittel V

Markedsføring av andeler eller aksjer i ELTIF-er

Artikkel 26

Fasiliteter som er tilgjengelige for investorer

Artikkel 27

Intern vurderingsprosess for ELTIF-er som markedsføres til ikke-profesjonelle investorer

Artikkel 28

Særlige krav med hensyn til distribusjonen av ELTIF-er til ikke-profesjonelle investorer

Artikkel 29

Særlige bestemmelser om depotmottakeren for et ELTIF som markedsføres til ikke-profesjonelle investorer

Artikkel 30

Tilleggskrav med hensyn til markedsføring av ELTIF-er til ikke-profesjonelle investorer

Artikkel 31

Markedsføring av andeler eller aksjer i ELTIF-er

Kapittel VI

Tilsyn

Artikkel 32

Vedkommende myndigheters tilsyn

Artikkel 33

Vedkommende myndigheters myndighet

Artikkel 34

ESMAs myndighet og kompetanse

Artikkel 35

Samarbeid mellom vedkommende myndigheter

Kapittel VII

Sluttbestemmelser

Artikkel 36

Kommisjonens behandling av søknader

Kommisjonen skal prioritere og effektivisere sine behandlingsprosesser for alle søknader fra ELTIF-er om finansiering fra EIB. Kommisjonen skal gjøre det enklere å avgi uttalelser eller bidrag som gjelder søknader fra ELTIF-er om finansiering fra EIB.

Artikkel 37

Gjennomgåelse

Artikkel 38

Ikrafttredelse

Denne forordningen trer i kraft den 20. dagen etter at den er kunngjort i Den europeiske unions tidende.

Den får anvendelse fra 9. desember 2015.

Denne forordningen er bindende i alle deler og kommer direkte til anvendelse i alle medlemsstater.

Utferdiget i Strasbourg 29. april 2015.

For Europaparlamentet

For Rådet

M. SCHULZ

Z. KALNIŅ A-LUKAŠEVICA

President

Formann

4 Europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2017/1131 av 14. juni 2017 om pengemarkedsfond

EUROPAPARLAMENTET OG RÅDET FOR DEN EUROPEISKE UNION HAR

under henvisning til traktaten om Den europeiske unions virkemåte, særlig artikkel 114,

under henvisning til forslag fra Europakommisjonen,

etter oversending av utkast til regelverksakt til de nasjonale parlamentene,

under henvisning til uttalelse fra Den europeiske sentralbank

EUT C 255 av 6.8.2014, s. 3.

,

under henvisning til uttalelse fra Den europeiske økonomiske og sosiale komité

EUT C 170 av 5.6.2014, s. 50.

,

etter den ordinære regelverksprosedyren

Europaparlamentets holdning av 5. april 2017 (ennå ikke offentliggjort i EUT) og rådsbeslutning av 16. mai 2017.

og

ut fra følgende betraktninger:

VEDTATT DENNE FORORDNINGEN:

Kapittel I

Alminnelige bestemmelser

Artikkel 1

Formål og virkeområde

Artikkel 2

Definisjoner

I denne forordningen menes med

Artikkel 3

Typer av pengemarkedsfond

Artikkel 4

Godkjenning av pengemarkedsfond

Artikkel 5

Framgangsmåte for godkjenning av AIF-er som pengemarkedsfond

Artikkel 6

Bruk av betegnelsen pengemarkedsfond

Artikkel 7

Gjeldende regler

Kapittel II

Plikter med hensyn til pengemarkedsfondenes investeringspolitikk

Avsnitt I

Alminnelige regler, og eiendeler som det er tillatt å investere i

Artikkel 8

Allmenne prinsipper

Artikkel 9

Eiendeler som det er tillatt å investere i

Artikkel 10

Pengemarkedsinstrumenter som det er tillatt å investere i

Artikkel 11

Verdipapiriseringer og ABCP-er som det er tillatt å investere i

Artikkel 12

Innskudd i kredittinstitusjoner som det er tillatt å investere i

Det skal være tillatt for et pengemarkedsfond å investere i innskudd i en kredittinstitusjon, forutsatt at alle følgende vilkår er oppfylt:

Artikkel 13

Finansielle derivater som det er tillatt å investere i

Det skal være tillatt for et pengemarkedsfond å investere i et finansielt derivat, forutsatt at det omsettes på et regulert marked som nevnt i artikkel 50 nr. 1 bokstav a), b) eller c) i direktiv 2009/65/EF eller handles OTC, og forutsatt at alle følgende vilkår er oppfylt:

Artikkel 14

Gjenkjøpsavtaler som det er tillatt å investere i

Det skal være tillatt for et pengemarkedsfond å investere i en gjenkjøpsavtale, forutsatt at alle følgende vilkår er oppfylt:

Artikkel 15

Omvendte gjenkjøpsavtaler som det er tillatt å investere i

Artikkel 16

Andeler eller aksjer i pengemarkedsfond som det er tillatt å investere i

Avsnitt II

Bestemmelsene om investeringspolitikk

Artikkel 17

Diversifisering

Artikkel 18

Konsentrasjon

Avsnitt III

Pengemarkedsinstrumenters, verdipapiriseringers og ABCP-ers kredittkvalitet

Artikkel 19

Framgangsmåte for intern kredittkvalitetsvurdering

Artikkel 20

Intern kredittkvalitetsvurdering

Artikkel 21

Dokumentasjon

Artikkel 22

Delegerte rettsakter i forbindelse med kredittkvalitetsvurderingen

Kommisjonen skal vedta delegerte rettsakter i samsvar med artikkel 45 for å utfylle denne forordningen ved å spesifisere følgende:

Artikkel 23

Styring i forbindelse med kredittkvalitetsvurderingen

Kapittel III

Plikter med hensyn til pengemarkedsfondenes risikostyring

Artikkel 24

Porteføljeregler for kortsiktige pengemarkedsfond

Artikkel 25

Porteføljeregler for standard pengemarkedsfond

Som unntak fra annet ledd kan et standard pengemarkedsfond i forbindelse med beregningen av WAL for verdipapiriseringer og ABCP-er, når det gjelder amortiseringsinstrumenter, i stedet basere løpetidsberegningen på et av følgende:

Artikkel 26

Kredittvurdering av pengemarkedsfond

Et pengemarkedsfond som innhenter eller finansierer en ekstern kredittvurdering, skal gjøre dette i samsvar med forordning (EF) nr. 1060/2009. Pengemarkedsfondet eller forvalteren av pengemarkedsfondet skal klart angi i pengemarkedsfondets prospekt og i all kommunikasjon med investorene der den eksterne kredittvurderingen er nevnt, at vurderingen ble innhentet eller finansiert av pengemarkedsfondet eller av forvalteren av pengemarkedsfondet.

Artikkel 27

Kjennskap til kunden

Artikkel 28

Stresstesting

Kapittel IV

Verdsettingsregler

Artikkel 29

Verdsetting av pengemarkedsfond

Artikkel 30

Beregning av netto andelsverdi per andel eller aksje

Artikkel 31

Beregning av konstant netto andelsverdi per andel eller aksje i offentlig gjeld-baserte CNAV-pengemarkedsfond

Artikkel 32

Beregning av konstant netto andelsverdi per andel eller aksje i LVNAV-pengemarkedsfond

Artikkel 33

Emisjons- og innløsningskurs

Når det gjelder bokstav b), skal etterfølgende innløsning eller tegning når konstant netto andelsverdi per andel eller aksje beregnet i samsvar med artikkel 32 nr. 1, 2 og 3 avviker med mer enn 20 basispunkter fra netto andelsverdi per andel eller aksje beregnet i samsvar med artikkel 30, gjøres til en kurs som tilsvarer netto andelsverdi per andel eller aksje beregnet i samsvar med artikkel 30.

Potensielle investorer skal, før avtalen inngås, motta fra forvalteren av et pengemarkedsfond et klart skriftlig varsel om under hvilke omstendigheter LVNAV-pengemarkedsfond ikke lenger vil innløse eller tegne til en konstant netto andelsverdi per andel eller aksje.

Kapittel V

Særlige krav til offentlig gjeld-baserte CNAV-pengemarkedsfond og LVNAV-pengemarkedsfond

Artikkel 34

Særlige krav til offentlig gjeld-baserte CNAV-pengemarkedsfond og LVNAV-pengemarkedsfond

Kapittel VI

Ekstern støtte

Artikkel 35

Ekstern støtte

Kapittel VII

Krav om gjennomsiktighet

Artikkel 36

Gjennomsiktighet

Offentlig gjeld-baserte CNAV-pengemarkedsfond og LVNAV-pengemarkedsfond skal tydelig forklare bruken av metoden med verdsetting til amortisert kost eller metoden med avrunding, eller begge deler, for investorer og potensielle investorer.

Artikkel 37

Rapportering til vedkommende myndigheter

Kapittel VIII

Tilsyn

Artikkel 38

Vedkommende myndigheters tilsyn

Artikkel 39

Vedkommende myndigheters myndighet

Uten at det berører myndighet som er tillagt vedkommende myndigheter i samsvar med direktiv 2009/65/EF eller 2011/61/EU, alt etter hva som er relevant, skal vedkommende myndigheter i samsvar med nasjonal rett ha all tilsyns- og granskingsmyndighet som er nødvendig for at de skal kunne utføre sine oppgaver i henhold til denne forordningen. De skal særlig ha myndighet til alt det følgende:

Artikkel 40

Sanksjoner og andre tiltak

Artikkel 41

Særlige tiltak

Artikkel 42

ESMAs myndighet og kompetanse

Artikkel 43

Samarbeid mellom myndigheter

Kapittel IX

Sluttbestemmelser

Artikkel 44

Behandling av eksisterende UCITS-fond og AIF-er

Artikkel 45

Utøvelse av delegert myndighet

Artikkel 46

Gjennomgåelse

Kommisjonen skal innen 21. juli 2022 framlegge en rapport om muligheten for å innføre en kvote på 80 % offentlig gjeld i EU. Rapporten skal ta hensyn til tilgjengeligheten av instrumenter for EU-basert kortsiktig offentlig gjeld og vurdere om LVNAV-pengemarkedsfond kan være et egnet alternativ til offentlig gjeld-baserte CNAV-pengemarkedsfond etablert i en tredjestat. Dersom Kommisjonen i rapporten konkluderer med at det ikke er mulig å innføre en kvote på 80 % offentlig gjeld i EU og utfase offentlig gjeld-baserte CNAV-pengemarkedsfond som omfatter et ubegrenset beløp av offentlig gjeld etablert i en tredjestat, bør den angi årsakene til dette. Dersom Kommisjonen konkluderer med at det er mulig å innføre en kvote på 80 % offentlig gjeld i EU, kan Kommisjonen framlegge forslag til regelverk for å innføre en slik kvote, med krav om at minst 80 % av eiendelene i offentlig gjeld-baserte CNAV-pengemarkedsfond skal investeres i instrumenter for EU-basert offentlig gjeld. Dersom Kommisjonen konkluderer med at LVNAV-pengemarkedsfond har blitt et egnet alternativ til offentlig gjeld-baserte CNAV-pengemarkedsfond etablert i en tredjestat, kan den framlegge egnede forslag for å fjerne hele unntaket for offentlig gjeld-baserte CNAV-pengemarkedsfond.

Resultatene av gjennomgåelsen skal oversendes til Europaparlamentet og Rådet, eventuelt ledsaget av hensiktsmessige forslag til endringer.

Artikkel 47

Ikrafttredelse

Denne forordningen trer i kraft den 20. dagen etter at den er kunngjort i Den europeiske unions tidende.

Den får anvendelse fra 21. juli 2018, med unntak av artikkel 11 nr. 4, artikkel 15 nr. 7, artikkel 22 og artikkel 37 nr. 4, som får anvendelse fra 20. juli 2017.

Denne forordningen er bindende i alle deler og kommer direkte til anvendelse i alle medlemsstater.

Utferdiget i Strasbourg 14. juni 2017.

For Europaparlamentet

For Rådet

A. TAJANI

H. DALLI

President

Formann

5 Europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2017/1991 av 25. oktober 2017 om endring av forordning (EU) nr. 345/2013 om europeiske venturekapitalfond og forordning (EU) nr. 346/2013 om europeiske fond for sosialt entreprenørskap

EUROPAPARLAMENTET OG RÅDET FOR DEN EUROPEISKE UNION HAR

under henvisning til traktaten om Den europeiske unions virkemåte, særlig artikkel 114,

under henvisning til forslag fra Europakommisjonen,

etter oversending av utkast til regelverksakt til de nasjonale parlamentene,

under henvisning til uttalelse fra Den europeiske sentralbank

EUT C 394 av 26.10.2016, s. 2.

,

under henvisning til uttalelse fra Den europeiske økonomiske og sosiale komité

EUT C 75 av 10.3.2017, s. 48.

,

etter den ordinære regelverksprosedyren

Europaparlamentets holdning av 14. september 2017 (ennå ikke offentliggjort i EUT) og rådsbeslutning av 9. oktober 2017.

og

ut fra følgende betraktninger:

VEDTATT DENNE FORORDNINGEN:

Artikkel 1

I forordning (EU) nr. 345/2013 gjøres følgende endringer:

Artikkel 2

I forordning (EU) nr. 346/2013 gjøres følgende endringer:

Artikkel 3

Denne forordningen trer i kraft den 20. dagen etter at den er kunngjort i Den europeiske unions tidende.

Den får anvendelse fra 1. mars 2018.

Artikkel 10 nr. 2–6 og artikkel 13 nr. 1 bokstav b) i forordning (EU) nr. 345/2013, som endret ved denne forordningen, og artikkel 11 nr. 2–6 og artikkel 14 nr. 1 bokstav b) i forordning (EU) nr. 346/2013, som endret ved denne forordningen, får ikke anvendelse på eksisterende forvaltere i forbindelse med eksisterende kvalifiserte venturekapitalfond og kvalifiserte fond for sosialt entreprenørskap i disse fondenes løpetid per 1. mars 2018. Disse forvalterne skal sørge for at de til enhver tid kan vise at de har tilstrekkelig ansvarlig kapital til å opprettholde virksomheten.

Denne forordningen er bindende i alle deler og kommer direkte til anvendelse i alle medlemsstater.

Utferdiget i Strasbourg 25. oktober 2017.

For Europaparlamentet

For Rådet

A. TAJANI

M. MAASIKAS

President

Formann

6 Kommisjonens gjennomføringsforordning (EU) nr. 593/2014 av 3. juni 2014 om fastsettelse av tekniske gjennomføringsstandarder for formatet for meldingen i henhold til artikkel 16 nr. 1 i europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 345/2013 om europeiske venturekapitalfond

EUROPAKOMMISJONEN HAR –

under henvisning til traktaten om Den europeiske unions virkemåte,

under henvisning til europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 345/2013 av 17. april 2013 om europeiske venturekapitalfond EUT L 115 av 25.4.2013, s. 1. , særlig artikkel 16 nr. 5, og

ut fra følgende betraktninger:

VEDTATT DENNE FORORDNING:

Artikkel 1

Formål

Ved denne forordning fastsettes formatet for meldinger mellom vedkommende myndigheter og til ESMA om tilsynsopplysninger som gjelder hendelsene omhandlet i artikkel 16 nr. 1 og artikkel 21 nr. 3 i forordning (EU) nr. 345/2013.

Artikkel 2

Formatet for meldingen

Vedkommende myndighet i hjemstaten til et europeisk venturekapitalfond skal per e-post underrette vedkommende myndigheter i vertsstatene og ESMA om hendelsene omhandlet i artikkel 16 nr. 1 og artikkel 21 nr. 3 i forordning (EU) nr. 345/2013 ved å fylle ut skjemaet angitt i vedlegget til denne forordning.

Artikkel 3

Liste med e-postadresser

Vedkommende myndigheter skal meddele ESMA den e-postadressen som skal brukes ved melding av tilsynsopplysninger.

ESMA skal informere alle vedkommende myndigheter om listen med relevante e-postadresser, herunder ESMAs relevante e-postadresse.

Artikkel 4

Ikrafttredelse

Denne forordning trer i kraft den tredje dagen etter at den er kunngjort i Den europeiske unions tidende.

Denne forordning er bindende i alle deler og kommer direkte til anvendelse i alle medlemsstater.

Utferdiget i Brussel 3. juni 2014.

For Kommisjonen

José Manuel BARROSO

President

Vedlegg

Melding om registrering av en forvalter av et europeisk venturekapitalfond (EuVECA) eller ajourføring av opplysninger som allerede er gitt

Melding om registrering hos (myndighetens navn) av en EuVECA-forvalter eller ajourføring av opplysninger som allerede er gitt

(Navn på myndigheten i hjemstaten) melder at

(EuVECA-forvalterens navn),

med følgende kontaktopplysninger, (forvalterens registrerte adresse),

er registrert hos (myndighetens navn) i samsvar med artikkel 14 nr. 2 i forordning (EU) nr. 345/2013 for å forvalte fondene som er angitt i tabellen nedenfor. Forvalteren har til hensikt å markedsføre EuVECA-et i medlemsstatene som er angitt i tabellen nedenfor.

EuVECA-ets navn

Hjemsted

Vertsstater

Instruksjoner:

Angi om du underretter om endringer av opplysninger som allerede er gitt i en tidligere melding: Ja __ Nei __

Dersom svaret er ja, oppgi hvilke opplysninger som ønskes endret:

7 Kommisjonens gjennomføringsforordning (EU) nr. 594/2014 av 3. juni 2014 om fastsettelse av tekniske gjennomføringsstandarder for formatet for meldingen i henhold til artikkel 17 nr. 1 i europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 346/2013 om europeiske fond for sosialt entreprenørskap

EUROPAKOMMISJONEN HAR –

under henvisning til traktaten om Den europeiske unions virkemåte,

under henvisning til europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 346/2013 av 17. april 2013 om europeiske fond for sosialt entreprenørskap EUT L 115 av 25.4.2013, s. 18. , særlig artikkel 17 nr. 5, og

ut fra følgende betraktninger:

VEDTATT DENNE FORORDNING:

Artikkel 1

Formål

Ved denne forordning fastsettes formatet for meldinger mellom vedkommende myndigheter og til ESMA om tilsynsopplysninger som gjelder hendelsene omhandlet i artikkel 17 nr. 1 og artikkel 22 nr. 3 i forordning (EU) nr. 346/2013.

Artikkel 2

Formatet for meldingen

Vedkommende myndighet i hjemstaten til et europeisk fond for sosialt entreprenørskap skal per e-post underrette vedkommende myndigheter i vertsstatene og ESMA om hendelsene omhandlet i artikkel 17 nr. 1 og artikkel 22 nr. 3 i forordning (EU) nr. 346/2013 ved å fylle ut skjemaet angitt i vedlegget til denne forordning.

Artikkel 3

Liste med e-postadresser

Vedkommende myndigheter skal meddele ESMA den e-postadressen som skal brukes ved melding av tilsynsopplysninger.

ESMA skal informere alle vedkommende myndigheter om listen med relevante e-postadresser, herunder ESMAs relevante e-postadresse.

Artikkel 4

Ikrafttredelse

Denne forordning trer i kraft den tredje dagen etter at den er kunngjort i Den europeiske unions tidende.

Denne forordning er bindende i alle deler og kommer direkte til anvendelse i alle medlemsstater.

Utferdiget i Brussel 3. juni 2014.

For Kommisjonen

José Manuel BARROSO

President

Vedlegg

Melding om registrering av en forvalter av et europeisk fond for sosialt entreprenørskap (EuSEF) eller ajourføring av opplysninger som allerede er gitt

Melding om registrering hos (myndighetens navn) av en EuSEF-forvalter eller ajourføring av opplysninger som allerede er gitt

(Navn på myndigheten i hjemstaten) melder at

(EuSEF-forvalterens navn),

med følgende kontaktopplysninger, (forvalterens registrerte adresse),

er registrert hos (myndighetens navn) i samsvar med artikkel 15 nr. 2 i forordning (EU) nr. 346/2013 for å forvalte fondene som er angitt i tabellen nedenfor. Forvalteren har til hensikt å markedsføre EuSEF-et i medlemsstatene som er angitt i tabellen nedenfor.

EuSEF-ets navn

Hjemsted

Vertsstater

Instruksjoner:

Angi om du underretter om endringer av opplysninger som allerede er gitt i en tidligere melding: Ja ___ Nei ___

Dersom svaret er ja, oppgi hvilke opplysninger som ønskes endret:

8 Kommisjonsforordning (EU) 2018/480 av 4. desember 2017 om utfylling av europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2015/760 med hensyn til tekniske reguleringsstandarder for finansielle derivater som utelukkende tjener sikringsformål, tilstrekkelig lang levetid for europeiske langsiktige investeringsfond, kriterier for vurdering av markedet for potensielle kjøpere og for verdsetting av eiendeler som skal avhendes, og typer av og egenskaper ved fasiliteter som er tilgjengelige for ikke-profesjonelle investorer

EUROPAKOMMISJONEN HAR

under henvisning til traktaten om Den europeiske unions virkemåte,

under henvisning til europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2015/760 av 29. april 2015 om europeiske langsiktige investeringsfond,

EUT L 123 av 19.5.2015, s. 98.

særlig artikkel 9 nr. 3, artikkel 18 nr. 7, artikkel 21 nr. 3 og artikkel 26 nr. 2, og

ut fra følgende betraktninger:

VEDTATT DENNE FORORDNINGEN:

Artikkel 1

Sikringsderivater

Artikkel 2

Tilstrekkelig lang levetid for ELTIF-et

Ved anvendelse av artikkel 18 nr. 3 i forordning (EU) 2015/760 skal levetiden til et ELTIF anses å være tilstrekkelig lang til å kunne dekke livssyklusen til hver av de enkelte eiendelene i ELTIF-et dersom følgende vilkår er oppfylt:

Artikkel 3

Kriterier for vurdering av markedet for potensielle kjøpere

Ved anvendelse av artikkel 21 nr. 2 bokstav a) i forordning (EU) 2015/760 skal ELTIF-forvalteren vurdere alle følgende elementer for hver eiendel som ELTIF-et investerer i:

Artikkel 4

Kriterier for verdsetting av eiendeler som skal avhendes

Artikkel 5

Spesifikasjoner for fasiliteter som er tilgjengelige for ikke-profesjonelle investorer

Artikkel 6

Overgangsbestemmelser

Et ELTIF med tillatelse i henhold til forordning (EU) 2015/760 før ikrafttredelsen av denne forordningen, skal anses å oppfylle kravene fastsatt i artikkel 2 i denne forordningen.

Et ELTIF med tillatelse i henhold til forordning (EU) 2015/760 før ikrafttredelsen av denne forordningen, skal anvende artikkel 1, 3, 4 og 5 i denne forordningen fra 1. mai 2019.

Artikkel 7

Ikrafttredelse

Denne forordningen trer i kraft den 20. dagen etter at den er kunngjort i Den europeiske unions tidende.

Denne forordningen er bindende i alle deler og kommer direkte til anvendelse i alle medlemsstater.

Utferdiget i Brussel 4. desember 2017.

For Kommisjonen

Jean-Claude Juncker

President

9 Kommisjonens gjennomføringsforordning (EU) 2018/708 av 17. april 2018 om fastsettelse av tekniske gjennomføringsstandarder med hensyn til den malen forvaltere av pengemarkedsfond skal bruke ved rapportering til vedkommende myndigheter i samsvar med artikkel 37 i europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 2017/1131

EUROPAKOMMISJONEN HAR

under henvisning til traktaten om Den europeiske unions virkemåte,

under henvisning til europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2017/1131 av 14. juni 2017 om pengemarkedsfond,

EUT L 169 av 30.06. 2017, s. 8.

særlig artikkel 37 nr. 4, og

ut fra følgende betraktninger:

  • 1) I tillegg til rapporteringskravene fastsatt i europaparlaments- og rådsdirektiv 2009/65/EF

    Europaparlaments- og rådsdirektiv 2009/65/EF av 13. juli 2009 om samordning av lover og forskrifter om foretak for kollektiv investering i omsettelige verdipapirer (UCITS) (omarbeiding) (EUT L 302 av 17.11.2009, s. 32).

    og 2011/61/EU

    Europaparlaments- og rådsdirektiv 2011/61/EU av 8. juni 2011 om forvaltere av alternative investeringsfond og om endring av direktiv 2003/41/EF og 2009/65/EF og forordning (EF) nr. 1060/2009 og (EU) nr. 1095/2010 (EUT L 174 av 1.7.2011, s. 1).

    er det nødvendig med ytterligere rapporteringskrav for å sikre at vedkommende myndigheter effektivt kan oppdage, overvåke og reagere på risikoer i markedet for pengemarkedsfond.

  • 2) I henhold til artikkel 37 i forordning (EU) 2017/1131 skal pengemarkedsfond gi sine vedkommende myndigheter en detaljert liste med opplysninger. For å sikre at disse myndighetene samler inn slike opplysninger på en ensartet måte i hele Den europeiske union, og at nevnte myndigheter underrettes om den viktigste utviklingen i markedet for pengemarkedsfond og kan legge til rette for en felles analyse av mulige virkninger av markedet for pengemarkedsfond i Unionen, bør opplysningene formidles til vedkommende myndigheter på en ensartet måte i hele Unionen. Videre vil bruk av en standardisert rapporteringsmal gjøre det lettere å gjennomføre prosedyrene og prosessene knyttet til pengemarkedsfondenes rapporteringskrav, samtidig som kostnadene reduseres.

  • 3) For å sikre effektivt tilsyn i Unionen skal relevante opplysninger oversendes til Den europeiske verdipapir- og markedstilsynsmyndighet (ESMA), slik at en sentral database for pengemarkedsfond kan opprettes.

  • 4) Denne forordningen bygger på utkastet til tekniske gjennomføringsstandarder som ESMA har oversendt til Kommisjonen.

  • 5) ESMA har holdt en åpen offentlige høring om utkastet til tekniske reguleringsstandarder som ligger til grunn for denne forordningen, analysert de mulige tilknyttede kostnadene og fordelene samt innhentet uttalelse fra interessentgruppen for verdipapirer og markeder opprettet ved artikkel 37 i europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 1095/2010.

    Europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 1095/2010 av 24. november 2010 om opprettelse av en europeisk tilsynsmyndighet (Den europeiske verdipapir- og markedstilsynsmyndighet), om endring av beslutning nr. 716/2009/EF og om oppheving av kommisjonsbeslutning 2009/77/EF (EUT L 331 av 15.12.2010, s. 84).

  • 6) Anvendelsesdatoen for denne gjennomføringsforordningen bør være den samme som datoen for anvendelse av forordning (EU) 2017/1131, slik at nasjonale myndigheter kan samle inn opplysningene som skal sendes til ESMAs database nevnt i artikkel 37 nr. 5 i forordning (EU) 2017/1131.

VEDTATT DENNE FORORDNINGEN:

Artikkel 1

Forvaltere av pengemarkedsfond skal benytte malen i vedlegget til denne forordningen når de rapporterer til vedkommende myndighet for et bestemt pengemarkedsfond, som fastsatt i artikkel 37 i forordning (EU) 2017/1131.

Artikkel 2

Denne forordningen trer i kraft den 20. dagen etter at den er kunngjort i Den europeiske unions tidende.

Den får anvendelse fra 21. juli 2018.

Denne forordningen er bindende i alle deler og kommer direkte til anvendelse i alle medlemsstater.

Utferdiget i Brussel 17. april 2018.

For Kommisjonen

Jean-Claude Juncker

President

10 Delegert kommisjonsforordning (EU) 2018/990 av 10. april 2018 om endring og utfylling av europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2017/1131 med hensyn til enkle, gjennomsiktige og standardiserte verdipapiriseringer (STS-verdipapiriseringer) og sertifikater med sikkerhet i eiendeler (ABCP), krav til eiendeler mottatt som del av omvendte gjenkjøpsavtaler, og kredittkvalitetsvurderingsmetoder

EUROPAKOMMISJONEN HAR

under henvisning til traktaten om Den europeiske unions virkemåte,

under henvisning til europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2017/1131 av 14. juni 2017 om pengemarkedsfond,

EUT L 169 av 30.06. 2017, s. 8.

særlig artikkel 11 nr. 4, artikkel 15 nr. 7 og artikkel 22, og

ut fra følgende betraktninger:

  • 1) I henhold til artikkel 11 nr. 1 i forordning (EU) 2017/1131 har pengemarkedsfond tillatelse til å investere i verdipapiriseringer og sertifikater med sikkerhet i eiendeler (ABCP). Det er innført et eget stimuleringstiltak for å investere i enkle, gjennomsiktige og standardiserte verdipapiriseringer (STS-verdipapiriseringer) og ABCP-er. Ettersom europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2017/2402

    Europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2017/2402 av 12. desember 2017 om fastsettelse av en generell ramme for verdipapirisering og en særskilt ramme for enkel, gjennomsiktig og standardisert verdipapirisering, og om endring av direktiv 2009/65/EF, 2009/138/EF og 2011/61/EU og forordning (EF) nr. 1060/2009 og (EU) nr. 648/2012 (EUT L 347 av 28.12.2017, s. 35).

    allerede inneholder krav til STS-verdipapiriseringer og ABCP-er, må forordning (EU) 2017/1131 endres slik at den inneholder en krysshenvisning til bestemmelsene i forordning (EU) 2017/2402 der disse kravene er fastsatt.

  • 2) Ved hjelp av omvendte gjenkjøpsavtaler kan pengemarkedsfond gjennomføre sin investeringsstrategi og sine investeringsmål i samsvar med vilkårene i forordning (EU) 2017/1131. Nevnte forordning krever at motparten i en omvendt gjenkjøpsavtale skal være kredittverdig, og at eiendeler som mottas som sikkerhet, skal være tilstrekkelig likvide og av så høy kvalitet at pengemarkedsfondene kan nå sine mål og oppfylle sine forpliktelser dersom disse eiendelene må realiseres. Standardavtalene som brukes til omvendte gjenkjøpsavtaler, kan bidra til målet om styring av motpartsrisiko. Visse bestemmelser kan imidlertid gjøre at de underliggende eiendelene for omvendte gjenkjøpsavtaler blir utilgjengelige for forvaltere av pengemarkedsfond og dermed illikvide. Det er derfor nødvendig å sikre at eiendelene er tilgjengelige for forvaltere av pengemarkedsfond i tilfelle av mislighold eller tidlig oppsigelse av omvendte gjenkjøpsavtaler, og at motparten ikke setter begrensninger på salget av eiendeler ved å kreve forhåndsmelding eller godkjenning.

  • 3) Forvaltere av pengemarkedsfond bør ikke være forpliktet til å anvende en bestemt justering av verdien av en eiendel (en avkorting) dersom motparten i en omvendt gjenkjøpsavtale er underlagt tilsynsregler i henhold til unionsretten. For å sikre at sikkerheten som stilles innenfor rammen av omvendte gjenkjøpsavtaler, er av høy kvalitet, skal forvaltere av pengemarkedsfond anvende tilleggskrav når motparten i en avtale ikke er regulert i henhold til unionsretten eller ikke er anerkjent som likeverdig. For å sikre konsistens i unionsretten bør minstekravene til avkortinger være de samme som de tilsvarende kravene fastsatt i europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 575/2013.

    Europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 575/2013 av 26. juni 2013 om tilsynskrav for kredittinstitusjoner og verdipapirforetak og om endring av forordning (EU) nr. 648/2012 (EUT L 176 av 27.6.2013, s. 1).

  • 4) Dersom markedsvilkårene tilsier det, bør forvaltere av pengemarkedsfond kunne anvende en større avkorting enn det minimum som er fastsatt i forordning (EU) nr. 575/2013, dersom de anser at det er nødvendig å sikre at sikkerheten som mottas som del av omvendte gjenkjøpsavtaler, er tilstrekkelig likvid. For å sikre et hensiktsmessig likviditetsnivå bør de også overvåke og justere størrelsen på avkortingen som kreves, særlig når størrelsen på avkortingen fastsatt i artikkel 224 nr. 1 i forordning (EU) nr. 575/2013 justeres, eller når den gjenværende løpetiden for eiendeler eller andre faktorer knyttet til motpartens levedyktighet er blitt endret.

  • 5) Kredittkvalitetsvurderingsmetodene nevnt i artikkel 19 nr. 3 bør derfor være forsiktige nok til å sikre at alle kvalitative og kvantitative kriterier til støtte for kredittkvalitetsvurderingene er pålitelige og egnet til å gi en korrekt vurdering av kredittkvaliteten på instrumenter som det er tillatt å investere i. I tillegg bør det sikres at de makroøkonomiske og mikroøkonomiske faktorene forvaltere av pengemarkedsfond tar i betraktning ved en kredittkvalitetsvurdering, er relevante for å fastsette kredittkvaliteten til en utsteder eller et instrument som det er tillatt å investere i.

  • 6) For å sikre at de instrumentene forvaltere av pengemarkedsfond har til hensikt å investere i, er av tilstrekkelig kvalitet, bør forvaltere av pengemarkedsfond foreta en kredittkvalitetsvurdering hver gang de har til hensikt å foreta en investering. For å unngå omgåelse av kravene i forordning (EU) 2017/1131 om at forvaltere av pengemarkedsfond bare kan investere i instrumenter som har fått en positiv kredittkvalitetsvurdering, bør forvaltere av pengemarkedsfond som del av kredittkvalitetsmetoden klart fastsette kriteriene for positiv vurdering av instrumenter som det er tillatt for pengemarkedsfondet å investere i, før kredittkvalitetsvurderingen faktisk utføres.

  • 7) Metoden og kriteriene som anvendes ved kredittkvalitetsvurderinger, bør være konsekvente, med mindre det foreligger en objektiv grunn til å fravike metoden eller kriteriene. Kriteriene og metoden bør utformes slik at de kan brukes gjentatte ganger, ikke bare for et enkelttilfelle på et gitt tidspunkt. Konsekvent anvendelse av kriteriene og metoden bør gjøre det lettere å overvåke kredittkvalitetsvurderingen.

  • 8) For å sikre korrekt kvantifisering av utstederens kredittrisiko og av den relative risikoen for mislighold fra utstederen og ved instrumentet i henhold til artikkel 20 nr. 2 bokstav a) i forordning (EU) 2017/1131, bør forvaltere av pengemarkedsfond bruke de relevante kvantitative kriteriene som er tilgjengelige på markedet. De bør imidlertid ikke være forhindret fra å benytte flere faktorer dersom dette er relevant.

  • 9) Kredittkvalitetsvurderingen av utstederen er en av de viktigste vurderingene som gjøres, ettersom den utgjør det første grunnlaget for eiendelenes kvalitet. Forvaltere av pengemarkedsfond bør derfor i størst mulig grad ta hensyn til alle faktorer som er relevante for å vurdere de kvalitative og kvantitative kriteriene for kredittrisiko for en utsteder av et instrument.

  • 10) Under ekstraordinære omstendigheter, særlig ved stressede markedsforhold, bør forvaltere av pengemarkedsfond kunne treffe investeringsbeslutninger som ser bort fra resultatet av en kredittkvalitetsvurdering, dersom slike investeringsbeslutninger er i investorenes interesse, forutsatt at beslutningene er begrunnet og behørig dokumentert.

  • 11) Ettersom kvaliteten på instrumenter kan variere over tid, bør kredittkvalitetsvurderingen ikke være en engangsvurdering, men snarere foretas fortløpende. Dessuten bør den revurderes, særlig hvis det skjer en vesentlig endring som nevnt i artikkel 19 nr. 4 bokstav d) i forordning (EU) 2017/1131 i det makro- eller mikroøkonomiske miljøet som kan ha innvirkning på den gjeldende kredittkvalitetsvurderingen av instrumentet.

  • 12) Forvaltere av pengemarkedsfond bør ikke automatisk stole på eksterne kredittvurderinger. Dersom et kredittvurderingsbyrå nedgraderer kredittvurderingen eller kredittutsikten for en utsteder eller et instrument, bør dette betraktes som en vesentlig endring bare dersom den er vurdert og veid opp mot andre kriterier. Av denne grunn bør forvaltere fortsatt være forpliktet til å foreta egne vurderinger, også der slike nedgraderinger finner sted.

  • 13) Sikkerheten som er stilt som del av omvendte gjenkjøpsavtaler, bør være av høy kvalitet og ikke vise en høy korrelasjon med motpartens resultater. Kredittkvalitetsvurderingen bør derfor være positiv. Ettersom det ikke er noen grunn til å skille mellom de vurderingene forvaltere av pengemarkedsfond foretar når de investerer direkte i eiendeler som det er tillatt å investere i, og de vurderingene de foretar når de mottar en eiendel som sikkerhet, bør kredittkvalitetsvurderingen i begge tilfeller være basert på de samme kriteriene.

  • 14) Forordning (EU) 2017/1131 gir Kommisjonen myndighet til å presisere og endre visse bestemmelser fastsatt i nevnte forordning. Også denne myndigheten er gitt for å sikre at pengemarkedsfondene investerer i egnede eiendeler som det er tillatt å investere i. For å sikre sammenheng og konsekvens i disse kravene og gjøre det mulig for personer som omfattes av dem, å få oversikt og et felles tilgangspunkt til dem, bør kravene samles i én enkelt forordning.

  • 15) Anvendelsesdatoen for denne delegerte forordningen bør være den samme som datoen for anvendelse av forordning (EU) 2017/1131, for å sikre at alle regler og krav får anvendelse for pengemarkedsfond fra samme dato. Anvendelsesdatoen for endringsbestemmelsen med krysshenvisning til kriteriene for STS-verdipapiriseringer og ABCP-er bør være den samme som datoen for anvendelse av forordning (EU) 2017/2402.

VEDTATT DENNE FORORDNINGEN:

Kapittel 1

Kriterier for enkle, gjennomsiktige og standardiserte verdipapiriseringer (sts-verdipapiriseringer) og sertifikater med sikkerhet i eiendeler (ABCP) (artikkel 15 nr. 7 i forordning (EU) 2017/1131)

Artikkel 1

Endring av forordning (EU) 2017/1131

I artikkel 11 nr. 1 i forordning (EU) 2017/1131 skal bokstav c) lyde:

  • «c) En enkel, gjennomsiktig og standardisert verdipapirisering (STS-verdipapirisering) i henhold til kriteriene og vilkårene i artikkel 20, 21 og 22 i europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2017/2402

    Europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2017/2402 av 12. desember 2017 om fastsettelse av en generell ramme for verdipapirisering og en særskilt ramme for enkel, gjennomsiktig og standardisert verdipapirisering, og om endring av direktiv 2009/65/EF, 2009/138/EF og 2011/61/EU og forordning (EF) nr. 1060/2009 og (EU) nr. 648/2012 (EUT L 347 av 28.12.2017, s. 35)».

    eller et enkelt, gjennomsiktig og standardisert (STS) sertifikat med sikkerhet i eiendeler (ABCP) i henhold til kriteriene og vilkårene i artikkel 24, 25 og 26 i nevnte forordning.

Kapittel 2

Kvantitative og kvalitative kredittkvalitetskrav til eiendeler mottatt som del av omvendte gjenkjøpsavtaler (artikkel 15 nr. 7 i forordning (EU) 2017/1131)

Artikkel 2

Kvantitative og kvalitative likviditetskrav til eiendelene nevnt i artikkel 15 nr. 6 i forordning (EU) 2017/1131

  • 1. Omvendte gjenkjøpsavtaler som nevnt i artikkel 15 nr. 6 i forordning (EU) 2017/1131 skal oppfylle etablerte markedsstandarder og ha vilkår som setter forvaltere av pengemarkedsfond i stand til fullt ut å håndheve sine rettigheter i tilfelle av mislighold hos motparten i en slik avtale eller ved tidlig oppsigelse av avtalen, og skal gi forvaltere av pengemarkedsfond ubegrenset rett til å selge enhver eiendel som er mottatt som sikkerhet.

  • 2. Eiendelene nevnt i artikkel 15 nr. 6 i forordning (EU) 2017/1131 skal være gjenstand for en avkorting tilsvarende volatilitetsjusteringene i tabell 1 og 2 i artikkel 224 nr. 1 i forordning (EU) nr. 575/2013 for en gitt gjenværende løpetid, lagt til grunn en realisasjonstid på fem dager og den høyeste vurderingen med hensyn til risikoklasse.

  • 3. Ved behov skal forvaltere av pengemarkedsfond anvende en ytterligere avkorting utover avkortingen nevnt i nr. 2. For å vurdere om en slik ytterligere avkorting er nødvendig, skal de ta hensyn til samtlige av følgende faktorer:

    • a) Kredittkvalitetsvurderingen av motparten i den omvendte gjenkjøpsavtalen.

    • b) Marginrisikoperioden som definert i artikkel 272 nr. 9 i forordning (EU) nr. 575/2013.

    • c) Kredittkvalitetsvurderingen av utstederen eller av eiendelen som stilles som sikkerhet.

    • d) Gjenværende løpetid for eiendelene som stilles som sikkerhet.

    • e) Prisvolatiliteten for eiendelene som stilles som sikkerhet.

  • 4. Ved anvendelse av nr. 3 skal forvaltere av pengemarkedsfond ha klare retningslinjer for avkorting tilpasset den enkelte eiendel som mottas som sikkerhet, som nevnt i artikkel 15 nr. 6 i forordning (EU) 2017/1131. Retningslinjene skal dokumenteres og skal underbygge enhver beslutning om å anvende en bestemt avkorting på en eiendels verdi.

  • 5. Forvaltere av pengemarkedsfond skal regelmessig vurdere avkortingen nevnt i nr. 2, idet det tas hensyn til eventuelle endringer i gjenværende løpetid for eiendelene som er stilt som sikkerhet. De skal også foreta en justering av den ytterligere avkortingen nevnt i nr. 3 ved endring av faktorene nevnt der.

  • 6. Nr. 1–5 får ikke anvendelse dersom motparten i den omvendte gjenkjøpsavtalen er en av følgende:

    • a) En kredittinstitusjon som er underlagt tilsyn i henhold til europaparlaments- og rådsdirektiv 2013/36/EU,

      Europaparlaments- og rådsdirektiv 2013/36/EU av 26. juni 2013 om adgang til å utøve virksomhet som kredittinstitusjon og om tilsyn med kredittinstitusjoner og verdipapirforetak, om endring av direktiv 2002/87/EF og om oppheving av direktiv 2006/48/EF og 2006/49/EF (EUT L 176 av 27.6.2013, s. 338).

      eller en kredittinstitusjon med tillatelse i en tredjestat, forutsatt at tilsyns- og reguleringskravene er likeverdige med dem som anvendes i Unionen.

    • b) Et verdipapirforetak som er underlagt tilsyn i henhold til europaparlaments- og rådsdirektiv 2014/65/EU,

      Europaparlaments- og rådsdirektiv 2014/65/EU av 15. mai 2014 om markeder for finansielle instrumenter og om endring av direktiv 2002/92/EF og direktiv 2011/61/EU (EUT L 173 av 12.6.2014, s. 349).

      eller et verdipapirforetak i en tredjestat, forutsatt at tilsyns- og reguleringskravene er likeverdige med dem som anvendes i Unionen.

    • c) Et forsikringsforetak som er underlagt tilsyn i henhold til europaparlaments- og rådsdirektiv 2009/138/EF,

      Europaparlaments- og rådsdirektiv 2009/138/EF av 25. november 2009 om adgang til å starte og utøve virksomhet innen forsikring og gjenforsikring (Solvens II) (EUT L 335 av 17.12.2009, s. 1).

      eller et forsikringsforetak i en tredjestat, forutsatt at tilsyns- og reguleringskravene er likeverdige med dem som anvendes i Unionen.

    • d) En sentral motpart med tillatelse i samsvar med europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 648/2012.

      Europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 648/2012 av 4. juli 2012 om OTC-derivater, sentrale motparter og transaksjonsregistre (EUT L 201 av 27.7.2012, s. 1).

    • e) Den europeiske sentralbank.

    • f) En nasjonal sentralbank.

    • g) En tredjestats sentralbank, forutsatt at tilsyns- og reguleringskravene som anvendes i den staten, er anerkjent som likeverdige med dem som anvendes i Unionen, i samsvar med artikkel 114 nr. 7 i forordning (EU) nr. 575/2013.

Kapittel 3

Kriterier for kredittkvalitetsvurderingen (artikkel 22 i forordning (EU) 2017/1131)

Artikkel 3

Kriterier for validering av interne kredittkvalitetsvurderingsmetoder nevnt i artikkel 19 nr. 3 i forordning (EU) 2017/1131

  • 1. Forvaltere av pengemarkedsfond skal validere kredittkvalitetsvurderingsmetodene nevnt i artikkel 19 nr. 3 i forordning (EU) 2017/1131, forutsatt at de oppfyller samtlige av følgende kriterier:

    • a) De interne kredittkvalitetsvurderingsmetodene anvendes systematisk på alle utstedere og instrumenter.

    • b) De interne kredittkvalitetsvurderingsmetodene understøttes av et tilstrekkelig antall relevante kvalitative og kvantitative kriterier.

    • c) De kvalitative og kvantitative inndataene som brukes i de interne kredittkvalitetsvurderingsmetodene, er pålitelige og bruker datautvalg av hensiktsmessig størrelse.

    • d) Tidligere interne kredittkvalitetsvurderinger som er utarbeidet ved bruk av de interne kredittkvalitetsvurderingsmetodene, har blitt forsvarlig gjennomgått av forvalterne av de aktuelle pengemarkedsfondene for å fastslå om kredittkvalitetsvurderingsmetodene er en egnet indikator for kredittkvalitet.

    • e) De interne kredittkvalitetsvurderingsmetodene omfatter kontroller og prosesser for utvikling og tilknyttet godkjenning som gir mulighet for etterkontroll.

    • f) De interne kredittkvalitetsvurderingsmetodene omfatter faktorer som forvaltere av pengemarkedsfond anser som relevante for å vurdere kredittkvaliteten til en utsteder eller et instrument.

    • g) De interne kredittkvalitetsvurderingsmetodene benytter systematisk viktige kredittkvalitetsantakelser og understøttende kredittkvalitetskriterier for alle kredittkvalitetsvurderinger som gjøres, med mindre det foreligger en objektiv grunn til å fravike dette kravet.

    • h) De interne kredittkvalitetsvurderingsmetodene omfatter prosedyrer for å sikre at kriteriene nevnt i bokstav b), c) og g), som understøtter de relevante faktorene i de interne kredittkvalitetsvurderingsmetodene, er av pålitelig kvalitet og relevante for utstederen eller instrumentet som vurderes.

  • 2. Som et ledd i prosessen for validering av de interne kredittkvalitetsvurderingsmetodene skal forvaltere av pengemarkedsfond vurdere hvor følsomme metodene er for endringer i de underliggende kredittkvalitetsantakelsene og -kriteriene.

  • 3. Forvaltere av pengemarkedsfond skal ha innført prosesser for å sikre at eventuelle feil eller mangler som avdekkes i etterkontrollen nevnt i artikkel 19 nr. 3 i forordning (EU) 2017/1131, blir identifisert og behørig håndtert.

  • 4. De interne kredittkvalitetsvurderingsmetodene nevnt i artikkel 19 nr. 3 i forordning (EU) 2017/1131 skal

    • a) fortsatt brukes, med mindre det foreligger objektive grunner til å fastslå at de interne kredittkvalitetsvurderingsmetodene må endres eller ikke lenger anvendes,

    • b) raskt kunne integrere resultater fra løpende overvåking eller gjennomgåelse, særlig når endringer i strukturelle makroøkonomiske eller finansielle markedsvilkår potensielt kan påvirke kredittvurderinger som er utarbeidet med disse interne kredittkvalitetsvurderingsmetodene,

    • c) gjøre det mulig å sammenligne tidligere interne kredittkvalitetsvurderinger.

  • 5. Den interne kredittkvalitetsvurderingsmetoden nevnt i artikkel 19 nr. 3 i forordning (EU) 2017/1131 skal umiddelbart forbedres dersom det ved en eventuell gjennomgåelse, herunder validering, viser seg at den ikke er egnet til å sikre systematisk kredittkvalitetsvurdering.

  • 6. Den interne kredittkvalitetsvurderingsmetoden skal på forhånd angi i hvilke situasjoner den interne kredittkvalitetsvurderingen anses som positiv.

Artikkel 4

Kriterier for kvantifisering av kredittrisikoen og av den relative risikoen for mislighold fra utstederen og ved instrumentet, som nevnt i artikkel 20 nr. 2 bokstav a) i forordning (EU) 2017/1131

  • 1. Kriteriene for kvantifisering av en utsteders kredittrisiko og av den relative risikoen for mislighold fra en utsteder og ved instrumentet, som nevnt i artikkel 20 nr. 2 bokstav a) i forordning (EU) 2017/1131, skal være som følger:

    • a) Opplysninger om prissetting av obligasjoner, herunder kredittrisikotillegg og prissetting av sammenlignbare instrumenter med fast avkastning og tilknyttede verdipapirer.

    • b) Prissetting av pengemarkedsinstrumenter knyttet til utstederen, instrumentet eller bransjen.

    • c) Opplysninger om prissetting av kredittapsbytteavtaler, herunder kjøpskurs-salgskurs-differanse i kredittapsbytteavtaler for sammenlignbare instrumenter.

    • d) Misligholdsstatistikk for utstederen, instrumentet eller bransjen.

    • e) Finansindekser knyttet til utstederens eller instrumentets geografiske beliggenhet, bransje eller eiendelsklasse.

    • f) Finansielle opplysninger om utstederen, herunder lønnsomhetsgrad, rentedekningsgrad, tall for finansiell giring og prisen på nye emisjoner, samt om det finnes underordnede verdipapirer.

  • 2. Dersom det er nødvendig og relevant, skal forvaltere av pengemarkedsfond anvende ytterligere kriterier utover kriteriene nevnt i nr. 1.

Artikkel 5

Kriterier for fastsettelse av kvalitative indikatorer for utstederen av instrumentet, som nevnt i artikkel 20 nr. 2 bokstav b) i forordning (EU) 2017/1131

  • 1. Kriteriene for fastsettelse kvalitative indikatorer for utstederen av instrumentet, som nevnt i artikkel 20 nr. 2 bokstav b) i forordning (EU) 2017/1131, skal være som følger:

    • a) En analyse av alle underliggende eiendeler, som for eksponering mot verdipapirisering skal omfatte utstederens kredittrisiko og kredittrisikoen for de underliggende eiendelene.

    • b) En analyse av alle strukturelle aspekter ved relevante instrumenter som er utstedt av en utsteder, som for strukturerte finansielle instrumenter skal omfatte en analyse av det strukturerte finansielle instrumentets iboende operasjonelle risiko og motpartsrisiko.

    • c) En analyse av relevante markeder, herunder disse markedenes volum og likviditet.

    • d) En landanalyse, herunder omfanget av eksplisitte og betingede forpliktelser og størrelsen på valutareservene sammenlignet med forpliktelsene i utenlandsk valuta.

    • e) En analyse av risiko knyttet til foretaksstyring hos utsteder, herunder bedrageri, bøter, tvister, finansielle omarbeidinger, ekstraordinære poster, utskiftinger i ledelsen, låntakerkonsentrasjon og revisjonskvalitet.

    • f) Verdipapirrelatert analyse av utstederen eller markedssektoren.

    • g) Dersom det er relevant, en analyse av kredittvurderinger eller kredittutsikter som er tildelt utstederen av et instrument av et kredittvurderingsbyrå som er registrert hos ESMA og valgt av forvalteren av et pengemarkedsfond som egnet for pengemarkedsfondets særskilte investeringsportefølje.

  • 2. Dersom det er nødvendig og relevant, skal forvaltere av pengemarkedsfond anvende ytterligere kriterier utover kriteriene nevnt i nr. 1.

Artikkel 6

Kriterier for fastsettelse av kvalitative kredittrisikoindikatorer for utstederen av instrumentet, som nevnt i artikkel 20 nr. 2 bokstav b) i forordning (EU) 2017/1131

Forvaltere av pengemarkedsfond skal i størst mulig grad vurdere følgende kvalitative kredittrisikokriterier for en utsteder av et instrument:

  • a) Utstederens eller en eventuell garantists finansielle situasjon.

  • b) Utstederens eller en eventuell garantists likviditetskilder.

  • c) Utstederens evne til å reagere på framtidige hendelser som berører hele markedet eller er spesifikke for utstederen, herunder evnen til å tilbakebetale gjeld i en svært ugunstig situasjon.

  • d) Soliditeten i utstederens bransje i forhold til den økonomiske trenden og utsteders konkurransemessige stilling i bransjen.

Artikkel 7

Overstyringer

  • 1. Forvaltere av pengemarkedsfond kan overstyre resultatet av en intern kredittkvalitetsvurderingsmetode bare under særlige omstendigheter, blant annet under stressede markedsforhold, og dersom det foreligger en objektiv grunn for å gjøre det. Forvaltere av pengemarkedsfond som overstyrer resultatet av en intern kredittkvalitetsvurderingsmetode, skal dokumentere beslutningen.

  • 2. Som del av dokumentasjonsprosessen nevnt i nr. 1 skal forvaltere av pengemarkedsfond oppgi hvilken person som er ansvarlig for beslutningen, samt den objektive grunnen for beslutningen.

Artikkel 8

Vesentlig endring som nevnt i artikkel 19 nr. 4 i forordning (EU) 2017/1131

  • 1. Det foreligger en vesentlig endring som nevnt i artikkel 19 nr. 4 bokstav d) i forordning (EU) 2017/1131 når

    • a) det foreligger en vesentlig endring med hensyn til et av følgende forhold:

      • i) Opplysninger om prissetting av obligasjoner, herunder kredittrisikotillegg og prissetting av sammenlignbare instrumenter med fast avkastning og tilknyttede verdipapirer.

      • ii) Opplysninger om prissetting av kredittapsbytteavtaler, herunder kjøpskurs-salgskurs-differanse i kredittapsbytteavtaler for sammenlignbare instrumenter.

      • iii) Misligholdsstatistikk for utstederen eller instrumentet.

      • iv) Finansindekser knyttet til utstederens eller instrumentets geografiske beliggenhet, bransje eller eiendelsklasse.

      • v) Analysen av underliggende eiendeler, særlig for strukturerte instrumenter.

      • vi) Analysen av relevante markeder, herunder deres volum og likviditet.

      • vii) Analysen av strukturelle aspekter ved relevante instrumenter.

      • viii) Verdipapirrelatert analyse.

      • ix) Utstederens finansielle situasjon.

      • x) Utstederens likviditetskilder.

      • xi) Utstederens evne til å reagere på framtidige hendelser som berører hele markedet eller er spesifikke for utstederen, herunder evnen til å tilbakebetale gjeld i en svært ugunstig situasjon.

      • xii) Soliditeten i utstederens bransje i forhold til den økonomiske trenden og utsteders konkurransemessige stilling i bransjen.

      • xiii) Analysen av kredittvurderinger eller kredittutsikter som er tildelt utstederen eller instrumentet av et eller flere kredittvurderingsbyråer som er valgt av forvalteren av pengemarkedsfondet som egnet for pengemarkedsfondets særskilte investeringsportefølje.

    • b) et pengemarkedsinstrument, en verdipapirisering eller et sertifikat med sikkerhet i eiendeler (ABCP) nedgraderes til under de to høyeste kortsiktige kredittvurderingene som gis av et kredittvurderingsbyrå som er regulert og sertifisert i samsvar med europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1060/2009

      Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1060/2009 av 16. september 2009 om kredittvurderingsbyråer (EUT L 302 av 17.11.2009, s. 1).

  • 2. Forvaltere av pengemarkedsfond skal vurdere de vesentlige endringene i kriteriene nevnt i nr. 1 bokstav a) ved å ta hensyn til risikofaktorer og resultatene av stresstestscenarioene nevnt i artikkel 28 i forordning (EU) 2017/1131.

  • 3. Ved anvendelse av nr. 1 bokstav b) skal forvaltere av pengemarkedsfond ha en intern prosedyre for å velge ut kredittvurderingsbyråer som er egnet for pengemarkedsfondets særskilte investeringsportefølje, og for å fastsette hvor hyppig pengemarkedsfondet skal overvåke kredittvurderingene fra disse byråene.

  • 4. Forvaltere av pengemarkedsfond skal ta hensyn til en nedgradering som nevnt i nr. 1 bokstav b) og deretter gjøre sin egen vurdering i samsvar med sin interne kredittkvalitetsvurderingsmetode.

  • 5. Justeringen av den interne kredittkvalitetsvurderingsmetoden skal utgjøre en vesentlig endring som nevnt i artikkel 19 nr. 4 bokstav d) i forordning (EU) 2017/1131, med mindre forvaltere av pengemarkedsfond kan dokumentere at endringen ikke er vesentlig.

Artikkel 9

Kvantitative og kvalitative kredittkvalitetskrav til eiendeler som nevnt i artikkel 15 nr. 6 bokstav a) i forordning (EU) 2017/1131

Forvaltere av pengemarkedsfond skal anvende artikkel 3–8 i denne forordningen når de vurderer kredittkvaliteten på likvide omsettelige verdipapirer eller pengemarkedsinstrumenter som nevnt i artikkel 15 nr. 6 bokstav a) i forordning (EU) 2017/1131.

Artikkel 10

Denne forordningen trer i kraft den 20. dagen etter at den er kunngjort i Den europeiske unions tidende.

Den får anvendelse fra 21. juli 2018, med unntak av artikkel 1, som får anvendelse fra 1. januar 2019.

Denne forordningen er bindende i alle deler og kommer direkte til anvendelse i alle medlemsstater.

Utferdiget i Brussel 10. april 2018.

For Kommisjonen

Jean-Claude Juncker

President

11 EØS-komiteens beslutning nr. 64/2018 av 23. mars 2018 om endring av EØS-avtalens vedlegg IX (Finansielle tjenester)

EØS-KOMITEEN HAR –

under henvisning til avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde, heretter kalt EØS-avtalen, særlig artikkel 98,

og ut fra følgende betraktninger:

TRUFFET DENNE BESLUTNING:

Artikkel 1

I EØS-avtalens vedlegg IX etter nr. 31bcai (Kommisjonens gjennomføringsbeslutning (EU) 2015/2042) tilføyes følgende:

Artikkel 2

Teksten til forordning (EU) nr. 345/2013 og (EU) nr. 346/2013 og gjennomføringsforordning (EU) nr. 593/2014 og (EU) nr. 594/2014 på islandsk og norsk, som skal kunngjøres i EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende, skal gis gyldighet.

Artikkel 3

Denne beslutning trer i kraft 24. mars 2018, forutsatt at alle meddelelser etter EØS-avtalens artikkel 103 nr. 1 er inngitt

Forfatningsrettslige krav angitt.

.

Artikkel 4

Denne beslutning skal kunngjøres i EØS-avdelingen av og EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende.

Utferdiget i Brussel 23. mars 2018.

For EØS-komiteen

Claude Maerten

Formann

12 EØS-komiteens beslutning nr. 19/2020 7. februar 2020 om endring av EØS-avtalens vedlegg IX (Finansielle tjenester)

EØS-KOMITEEN HAR –

under henvisning til avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde, heretter kalt EØS-avtalen, særlig artikkel 98,

og ut fra følgende betraktninger:

TRUFFET DENNE BESLUTNING:

Artikkel 1

I EØS-avtalens vedlegg IX, etter nr. 31bfh (delegert kommisjonsforordning (EU) 2018/1229), skal nye nr. 31bgc–31bgca lyde:

I artikkel 6 nr. 2, når det gjelder EFTA-statene, skal ordene ’1. mai 2019’ forstås som ’ett år etter ikrafttredelsesdatoen for EØS-komiteens beslutning nr. 19/2020 av 7. februar 2020’.»

Artikkel 2

Teksten til forordning (EU) 2015/760 og delegert forordning (EU) 2018/480 på islandsk og norsk, som skal kunngjøres i EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende, skal gis gyldighet.

Artikkel 3

Denne beslutning trer i kraft 8. februar 2020, forutsatt at alle meddelelser etter EØS-avtalens artikkel 103 nr. 1 er inngitt

Forfatningsrettslige krav angitt.

.

Artikkel 4

Denne beslutning skal kunngjøres i EØS-avdelingen av og EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende.

Utferdiget i Brussel, 7. februar 2020.

For EØS-komiteen

Clara Ganslandt

Formann

13 EØS-komiteens beslutning nr. 22/2020 7. februar 2020 om endring av EØS-avtalens vedlegg IX (Finansielle tjenester)

EØS-KOMITEEN HAR –

under henvisning til avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde, heretter kalt EØS-avtalen, særlig artikkel 98,

og ut fra følgende betraktninger:

TRUFFET DENNE BESLUTNING:

Artikkel 1

I EØS-avtalens vedlegg IX, etter nr. 31lrb (Kommisjonens gjennomføringsbeslutning (EU) 2019/1275), skal nye nr. 31m–31mb lyde:

Artikkel 2

Teksten til forordning (EU) 2017/1131, delegert forordning (EU) 2018/990 og gjennomføringsforordning (EU) 2018/708 på islandsk og norsk, som skal kunngjøres i EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende, skal gis gyldighet.

Artikkel 3

Denne beslutning trer i kraft 8. februar 2020, forutsatt at alle meddelelser etter EØS-avtalens artikkel 103 nr. 1 er inngitt

Forfatningsrettslige krav angitt.

.

Artikkel 4

Denne beslutning skal kunngjøres i EØS-avdelingen av og EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende.

Utferdiget i Brussel, 7. februar 2020.

For EØS-komiteen

Clara Ganslandt

Formann

14 EØS-komiteens beslutning nr. 214/2020 av 11. desember 2020 om endring av EØS-avtalens vedlegg IX (Finansielle tjenester)

EØS-KOMITEEN HAR –

under henvisning til avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde, heretter kalt EØS-avtalen, særlig artikkel 98,

og ut fra følgende betraktninger:

TRUFFET DENNE BESLUTNING:

Artikkel 1

I EØS-avtalens vedlegg IX gjøres følgende endringer:

Artikkel 2

Teksten til forordning (EU) 2017/1991 på islandsk og norsk, som skal kunngjøres i EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende, skal gis gyldighet.

Artikkel 3

Denne beslutning trer i kraft 12. desember 2020, forutsatt at alle meddelelser etter EØS-avtalens artikkel 103 nr. 1 er inngitt

Forfatningsrettslige krav angitt.

, eller på ikrafttredelsesdatoen for EØS-komiteens beslutning nr. 64/2018 av 23. mars 2018,

EUT L 26 av 30.1.2020, s. 60, og EØS-tillegget nr. 6 av 30.1.2020, s. 51.

alt etter hva som inntreffer sist.

Artikkel 4

Denne beslutning skal kunngjøres i EØS-avdelingen av og EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende.

Utferdiget i Brussel 11. desember 2020.

For EØS-komiteen

Sabine Monauni

Formann