Fra: Postmottak KKD Sendt: 1. desember 2006 08:30 Til: Postmottak-KI Emne: VS: Høringsuttalelse vedr. NOU 2006: 2”Staten og Den norske kirke” -------------------------------------------------------------------------------- Fra: egil.lothe@buddhistforbundet.no [mailto:egil.lothe@buddhistforbundet.no] Sendt: 30. november 2006 23:06 Til: Postmottak KKD Kopi: styret@buddhistforbundet.no Emne: Høringsuttalelse vedr. NOU 2006: 2”Staten og Den norske kirke” Kultur- og kirkedepartementet Postboks 8030 Dep, 0030 Oslo Oslo 30. november Høringsuttalelse vedr. NOU 2006: 2 ”Staten og Den norske kirke” Vi viser til mottatt høringsbrev datert 24.04.06 vedr. NOU 2006: 2 Staten og Den norske kirke. Buddhistforbundet som representer 12 samfunn / foreninger med nærmere 10.000 registrerte medlemmer representerer et bredt spekter av nasjonaliteter, etniske grupper og forskjellige retninger innenfor buddhismen. Gjennom våre drøftinger i det organ hvor disse er representert, nemlig Buddhistforbundets styre, er vi kommet frem til foreliggende felles uttalelse: Når det gjelder spørsmålet om statens relasjon til Den norske kirke (Dnk) berører dette også statens relasjoner til andre trossamfunn fordi den får konsekvenser knyttet til spørsmål som likebehandling, ikke-diskriminering og religionsfrihet i bredeste forstand. Til grunn for tros- og livssynspolitikken bør følgende prinsipper ligge til grunn: a) Prinsippet om religionsfrihet slik det er definert i menneskerettighetskonvensjonene med vekt på prinsippet om likebehandling av landets innbyggere med hensyn til religion og livssyn (ikke-diskriminering). b) Prinsippet om at religion og livssyn er et samfunnsgode som bør støttes gjennom en aktivt støttende religions- og livssynspolitikk der staten bidrar vesentlig til at tros- og livssynssamfunn får gode økonomiske rammebetingelser. c) Prinsippet om tros- livssynssamfunn som statens samarbeidspartnere på områder som, utvikling, sosialt arbeid, fred / forsoning etc. Langt på vei er disse prinsippene gjennomført i Norge. På noen områder gjenstår det imidlertid utfordringer. Noen av dem er knyttet til statskirkeordningen. Andre er det ikke. For å ta de siste først: Livssynsmessig betjening i institusjoner (sykehus, forsvar, fengsler) ivaretar brukere med statskirkelig / kristen bakgrunn mens den ikke gjør det på tilsvarende måte for brukere med annen religiøs / livssynsmessig bakgrunn. · Livssynsmessig betjening i institusjoner (sykehus, forsvar, fengsler) ivaretar brukere med statskirkelig / kristen bakgrunn mens den ikke gjør det på tilsvarende måte for brukere med annen religiøs / livssynsmessig bakgrunn. a.. Økonomi. Trossamfunnsloven legger opp til økonomisk likebehandling. I praksis er det likevel forskjeller på noen felt, som refusjon av merverdiavgift (innvilges Dnk – innvilges kun i begrenset grad for andre tros- og livssynssamfunn) og finansiering av religiøs utdanning (kun noen av Dnks utdanningsinstitusjoner tas inn i beregningsgrunnlaget for tilskudd til tros- og livssynssamfunn). a.. Ulike rettigheter når det gjelder tildeling av tomter / regulering til religiøse formål der Dnk er ivaretatt på dette området på en måte som andre tros- og livssynssamfunn ikke er. Her kan en også nevne slike ting som at Dnks kirkeklokker ikke er underlagt de samme restriksjoner som de som gjelder for andre tros- og livssynssamfunn (støyforskrifter i forhold til tempelklokker, bønnerop etc.) Og sist men ikke minst bestemmelsene i gravferdsloven som innebærer at ett trossamfunn (Dnk) skal forvalte en tjeneste som alle innbyggere uansett tros- og livssynstilhørighet er nødt å benytte seg av. Tingene som er nevnt ovenfor har ingen direkte juridisk forankring i statskirkeordningen men kan samtidig ikke forstås løsrevet fra den. Et aktuelt og meget problematisk forhold i denne sammenhengen er formålsbestemmelsene for barnehager og skoler som favoriserer den kristne religion (i hovedsak slik den forstås og praktiseres av Dnk). I seg selv er disse forholdene av en slik art at endringer er nødvendige. Det er imidlertid svært problematisk at staten i grunnloven også har beholdt forskjellige bestemmelser som gir den evangelisk lutherske religion en særstilling, slik som § 2 og § 4. Hvorfor er det slik at kongen skal: ”bekjende sig til den evangelisk-lutherske Religion, haandhæve og beskytte denne”. Hvorfor skal han ikke også beskytte andre religioner og livssyn? Slike bestemmelser forteller i sum at staten favoriserer en enkelt religion. Dette er etter vår oppfatning uforenbart med forestillingen om en stat som behandler alle innbyggere som likeverdige når det gjelder deres religiøse eller livssynmessige tilhørighet. Det er ikke en stats oppgave å ta stilling til forskjellige religioners og livssyns verdi og sannhet. Det er det de enkelte innbyggerne selv som må gjøre. Ordningen med en statskirke er knyttet til paragrafene som forskjellsbehandler en religion i forhold til andre. Grunnlovens § 2 (”Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage deres Børn i samme”) bryter nettopp med det som er selve forutsetningen for et moderne pluralistisk samfunn: nemlig at statsfellesskapet og det religiøse fellesskap er to forskjellige størrelser. Det at staten pålegger innbyggere av ett trossamfunn plikter i forhold til å fremme sin religion overfor sine barn mens andre (heldigvis) ikke er det, i igjen et eksempel på hvordan prinsippet om ”Statens offentlige Religion” får til dels kuriøse utslag når den skal omsettes i konkrete bestemmelser. At kongen er pålagt å bekjenne seg til en religion berører isolert sett ikke andre menneskers liv. Men sett i sum med de andre bestemmelsene understreker denne bestemmelsen statens karakter av å være en stat som blander sammen statsfellesskapet og det religiøse fellesskapet og som favoriserer en enkelt religion. Det grunnleggende problem knyttet til statskirkeordningen er i dag ikke først og fremst diskriminerende ordninger (selv om disse, som vi har påpekt ovenfor, fortsatt eksisterer på forskjellige områder). Problemet er at statens ideologiske identitet er grunnleggende ekskluderende overfor dem som ikke deler denne identiteten og dermed gjør staten selv ekskluderende. En avvikling av statskirkeordningen er etter vår oppfatning derfor en samfunnsmessig, politisk og menneskerettslig nødvendighet. Staten må på prinsipielt grunnlag behandle de forskjellige religioner og livssyn, som er representert i vårt samfunn, etter de samme lover. Når dette er gjennomført vil utfordringene knyttet til forholdet mellom stat og religioner og livssyn ligge på et annet plan. Nemlig å bidra til at forholdet mellom forskjellige religiøse og livsynsmessige grupper utvikler seg mest mulig konstruktivt. At staten opphører å særbehandle Dnk betyr etter vår oppfatning ikke at Dnk behøver å få en mindre samfunnsmessig rolle. Like gjerne kan den bli større fordi medlemmenes ansvar for å ivareta sitt trossamfunn blir mye tydeligere. Buddhistforbundet er opptatt av at tros- og livssynssamfunn har et stort potensial for å skape et bedre liv for menneskene. Vi er derfor opptatt av at en aktivt støttende religions- og livssynspolitikk blir sikret gjennom lovgivning som gjør at samfunnet, på innbyggernes (og trossamfunnsmedlemmenes) vegne, opprettholder en økonomisk støtte som minst er på dagens nivå, gjerne gjennom en grunnlovs-bestemmelse. Vi er opptatt å skille mellom statens (og kommunenes) ansvar på den ene siden, og på den andre: medlemmenes eget ansvar for sitt trossamfunn / livssynssamfunn. Det sistnevnte forholdet bør staten ikke involvere seg i, det tilhører kun de berørte partene selv. Vi er også opptatt av at staten ser på tros- og livssynssamfunn som partnere på områder som sosialt arbeid, utvikling og forsoning. Her er allerede mange kristne organisasjoner involvert, men vi vil understreke at andre religioner og livssyn som kan bidra positivt bør i økende grad trekkes inn i dette arbeidet. I forhold til hvilke begrensninger konvensjonene om menneskerettigheter legger på muligheten for en stat til å forskjellsbehandle religioner og livssyn har tanken om at staten er bedre i stand til å styre trossamfunnet Dnk enn medlemmene selv gjennom dets demokratiske ordninger, liten relevans. Pragmatisk kan det dessuten like gjerne hevdes at det er statskirkeordningen i seg selv som fungerer passiviserende overfor medlemmene slik at for eksempel forholdsvis få medlemmer deltar i kirkelige valg. Men uansett hvordan dette forholder seg, kan ikke slike antakelser danne grunnlaget for et så viktig veivalg som det å oppdatere norsk religionspolitikk til å følge dagens menneskerettslige standarder. Vi håper derfor på en videre behandling dette spørsmålet som tar på alvor de problemstillingene vi har pekt på i vår høringsuttalelse. Med vennlig hilsen Egil Lothe Forstander for Buddhistforbundet Staten og Den norske kirke – Spørsmål til høringsinstansene Navn på høringsinstans: Buddhistforbundet Type høringsinstans Kommune Menighetsråd/kirkelig fellesråd/bispedømmeråd Prost/biskop X Tros- eller livssynssamfunn utenfor Den norske kirke Frivillig organisasjon innenfor Den norske kirke Annen offentlig instans Annen privat instans 1. Hvilke overordnede prinsipper bør ligge til grunn for tros- og livssynspolitikken? Svar: Til grunn for tros- og livssynspolitikken bør følgende prinsipper ligge til grunn: a) Prinsippet om religionsfrihet slik det er definert i menneskerettighetskonvensjonene med vekt på prinsippet om likebehandling av landets innbyggere med hensyn til religion og livssyn (ikke-diskriminering). b) Prinsippet om at religion og livssyn er et samfunnsgode som bør støttes gjennom en aktivt støttende religions- og livssynspolitikk der staten bidrar vesentlig til at tros- og livssynssamfunn får gode økonomiske rammebetingelser.’ c) Prinsippet om tros- livssynssamfunn som statens samarbeidspartnere på områder som, utvikling, sosialt arbeid, fred / forsoning etc. 2. Den norske kirke som statskirke: Bør fortsette X Bør avvikles Vet ikke / ønsker ikke å svare 3. I hvilken lov bør Den norske kirke være forankret? Grunnloven Egen kirkelov vedtatt av Stortinget X Lov om trossamfunn Vet ikke / ønsker ikke å svare 4. Hvordan bør Den norske kirke finansieres? Gjennom medlemsavgift Medlemsavgift med noe støtte fra det offentlige Støtte fra det offentlige og med noe medlemsavgift X Offentlig finansiering uten medlemsavgift Vet ikke / ønsker ikke å svare 5. Hvordan bør valgordningene og demokratiet (i Dnk?) være dersom statskirkeordningen avvikles? Valgordningene bør være som i dag Øke bruken av direkte valg til kirkens besluttende organer X Vet ikke / ønsker ikke å svare Eventuelle andre ordninger: 6. Dersom statskirkeordningen avvikles, hva bør i så fall stå i § 2 (eller i en annen paragraf) i Grunnloven i tillegg til prinsippet om religionsfrihet? (Her kan du/dere sette kryss på ett eller flere alternativer) Ingen tillegg X De politiske prinsipper som statsforfatningen bygger på; så som demokrati, rettstaten og menneskerettighetene Det kristne og humanistiske verdigrunnlaget Det humanistiske verdigrunnlaget At Den norske kirke er en evangelisk-luthersk kirke Vet ikke / ønsker ikke å svare Eventuelt annet: 7. Hvem bør ha ansvaret for gravferdsforvaltningen? Den lokale kirke (menighetsråd eller kirkelig fellesråd) X Kommunen Vet ikke / ønsker ikke å svare 8. Hvem bør eie og forvalte kirkebyggene? X Den lokale kirke bør eie kirkebyggene og ha det økonomiske ansvaret Den lokale kirke bør eie kirkebyggene, og kommunen bør ha det økonomiske ansvaret Kommunen bør eie kirkebyggene og ha det økonomiske ansvaret Vet ikke / ønsker ikke å svare