200604669-20 -----Opprinnelig melding----- Fra: Kari Henriksen [mailto:karhenr2@online.no] Sendt: 6. oktober 2006 22:55 Til: Postmottak KKD Kopi: Roy.Gyberg@fagforbundet.no; terjeness@losmail.no; elfie.dorum@losmail.no; tor-hult@online.no; toril.runden@losmail.no; ase.paulsen@kristiansand.kommune.no; bjarne.ugland@kristiansand.kommune.no; else.tellefsen@forbrukerradet.no; trond.henry.blattmann@kristiansand.kommune.no; turid.gjerustad@sshf.no; odd-bjkn@online.no; henning.blomkvist@online.no; stein.tore.sorthe@kristiansand.kommune.no; tfj@pragma.no; cvantonsen@hotmail.com; elisabeth.haaversen@lo.no; adm@kirkefestspill.no; tobba200@start.no; la4gi@hotmail.com; la4gi@yahoo.no Emne: Kirke -stat God dag, oversender herved uttalelse fra Kristiansand Arbeiderparti. På medlemsmøte den 2.10 ble dnne uttalelsen vedtatt: Et stort flertall støtter flertallsalternativet; alternativ no 1 "En lovforankret folkekkirke; i kap.10.2.1 i NOU´en 2006:2, Staten og Den Norske kirke. Ett lite mindretall var for å skille Stat og Kirke, alternativ 3. Flertallets forslag, alternativ no 1: En lovforankret ­folkekirke Modellvalg Flertallet på 14 av 20 i stat ? kirke-utvalget, medlemmene Andersen, Gjønnes, Gullaksen, Johnsen, Kjølaas, Kolstad, L. Larsen, Lønning, Nordstokke, Samset, Sarre, Sejersted, Skaaheim og Steinsland, legger avgjørende vekt på at Den norske kirke skal opprettholde sin rolle som folkekirke ved fortsatt å være en landsdekkende kirke med bred kontaktflate og rom for ulike grader av trosengasjement og aktivitet blant sine medlemmer. Dens kirkelige selvforståelse som trossamfunn må ivaretas. Samtidig er det behov for å legge større vekt på likebehandling av trossamfunnene og på Den norske kirkes selvstyre gjennom valgte kirkelige organer enn det nåværende ordning av forholdet mellom kirke og stat gir rom for. Flertallet anbefaler på denne bakgrunn at Den norske kirke i fremtiden organiseres som en lovforankret folkekirke. Det innebærer at Grunnlovens nåværende regler om statskirkeordningen oppheves og Den norske kirke blir et selvstendig rettssubjekt. Den norske kirke gis en særlig status i forhold til andre tros- og livssynssamfunn gjennom en egen kirkelov, vedtatt av Stortinget. Flertallet mener en lovforankret folkekirke ivaretar den spesielle stillingen som Den norske kirke har i landets historie, samtidig som det klargjøres at den i likhet med andre tros- og livssynssamfunn er et trossamfunn med en egenart forskjellig fra statens. Flertallet mener at dette forslaget dermed gir rom for å videreføre Den norske kirke i tråd med dens grunnlag og tradisjoner. Statskirkeordningen ble til i en annen tid og i et mer homogent samfunn. Flertallet mener at det i møte med samtidens krav er nødvendig stadig å tilpasse kirkens ordninger til nye utfordringer. I reformprosessen som har pågått i Den norske kirke de siste hundre år, har dette til nå kunnet skje innenfor statskirkens ramme. Spillerommet for dette er snart fullt utnyttet, slik at det nå er nødvendig å utvide rammene for å kunne videreføre reformarbeidet. Flertallet finner tiden inne til å ta et nytt og viktig skritt i denne hundre år lange prosessen med kirkelige reformer, og anbefaler derfor en lovforankret folkekirke som ny kirkeordning. Det innebærer at Grunnlovens begrensninger av det kirkelige selvstyret må fjernes. Store organisatoriske reformer i samfunnet bør gjennomføres over tid, da gradvise endringsprosesser gir større muligheter for korrigering og tilpasning underveis. Den foreslåtte ordningen beholder derfor en særlig relasjon mellom stat og kirke i form av en kirkelov. Slik vil flertallet understreke kontinuiteten mellom nåværende og ny kirkeordning. Den norske kirke som trossamfunn Flertallet legger til grunn at Den norske kirke er et trossamfunn som andre kristne trossamfunn, med basis i Bibelen og bekjennelsen. Kirkeordningen skal legge til rette for at kirken kan ivareta sin egenart og oppfylle sin oppgave som kirke. Kirkeordningen må derfor til enhver tid vurderes ut fra om dette ivaretas og om de kirkelige funksjoner og oppgaver har gode livsvilkår. Flertallet mener at den foreslåtte kirkeordningen ivaretar kirkens selvforståelse som trossamfunn på en bedre måte enn dagens statskirkeordning. Den norske kirke blir ansvarlig for sitt læregrunnlag, utnevner sine ledere og styrer selv i saker som har med tro og kirkens liv å gjøre. Den norske kirke som folkekirke Flertallet legger til grunn at Den norske kirke gjennom århundrene har vært organisert på ulikt vis i forholdet til offentlige myndigheter. Kirken har ikke alltid vært en statskirke, men store deler av folket har sluttet opp om kirken og slik har den vært en folkekirke. Det er viktig for flertallet at Den norske kirke forblir en kirke med bred kontakt og beholder sin posisjon som folkekirke. Derfor er det viktig at kirken oppfattes som åpen og inkluderende, der den enkelte føler seg omsluttet i et trygt trosfellesskap uansett trosengasjement. Flertallet legger til grunn at folkekirkens identitet ligger i at den ønsker å være en kirke for folket og tilgjengelig for alle som søker dåp, konfirmasjon og trosopplæring for sine barn, og at dåpen er eneste kriterium for medlemskap. Flertallet vil understreke at selv om spørsmålet om ny kirkeordning er viktig, må ikke betydningen av dette for Den norske kirkes fremtid overdrives. Hvilken posisjon kirken vil ha i samfunnet i fremtiden er i hovedsak uavhengig av spørsmålet om formelle rammer og statlig tilknytning. Forholdet mellom kirke og folk er langt viktigere enn forholdet mellom kirke og stat, og avhenger først og fremst av om kirken fortsatt vil klare å fremme sitt budskap på en måte som vekker engasjement i befolkningen. Det er folks tilhørighet i menighetene som vil være avgjørende for kirkens fremtid, ikke ordningen av forholdet mellom kirke og stat. Flertallet mener at en lovforankret folkekirke gir Den norske kirke det beste grunnlaget for nærhet mellom kirke og folk, fordi den kombinerer økt selvstendighet for kirken med en fortsatt markering av dens faktiske og historiske særstilling. En lovforankret kirke kan føre til sterkere bånd mellom Den norske kirke og det brede lag av befolkningen som føler tilhørighet til den. Den norske kirke som samfunnsinstitusjon Flertallet viser til de grunnleggende samfunnsendringene som har skjedd i Norge de siste generasjoner. Det har gitt større plass for mangfold, ikke minst på tros- og livssynsområdet. Denne utviklingen kan tolkes som en fragmentering av enheten i samfunnet, men den kan også tolkes som en mulighet for større bredde i formingen av et godt samfunn. Flertallet legger vekt på at Den norske kirke også i fremtiden kan spille en betydningsfull rolle både som trossamfunn og som samfunnsinstitusjon. En lovforankret folkekirke styrker og tydeliggjør begge disse rollene. Flertallet mener at Den norske kirke som selvstendig trossamfunn uavhengig av statsforvaltningen vil kunne styrke sitt samfunnsengasjement. Med en selvstendig stilling vil kirken være en friere aktør i den offentlige debatt om viktige etiske og politiske spørsmål. Den vil fortsatt kunne ta ansvar for viktige diakonale oppgaver og medansvar for samfunnsoppgaver av sosial og utdanningsmessig karakter. Den kan fortsatt delta ved viktige nasjonale begivenheter. Flertallet mener at en lovforankret folkekirke medfører at Den norske kirke kan tydeliggjøre sin egenart og rolle i samfunnet. Flertallet mener at en lovforankret folkekirke har en klar fordel ved at den innebærer full tros- og livssynsfrihet, og ivaretar retten til å uttrykke sin tro og sitt livssyn i det offentlige rom. På den måten kan en slik ordning hindre at tro og livssyn blir redusert til et rent privat anliggende. Tros- og livssynsfrihet Flertallet legger til grunn at friheten til å velge og å utøve sin tro eller sitt livssyn er et av menneskerettighetenes grunnleggende prinsipper. Dette må danne basis for hvordan staten forholder seg til tros- og livssynssamfunnene. Staten må ifølge konvensjonene ikke krenke eller gripe inn overfor trosutøvelse, verken overfor enkeltpersoner eller trosfellesskap. Flertallet mener at statskirkeordningen slik den er utformet i dag, i utgangspunktet ikke bryter med en juridisk forståelse av menneskerettighetskonvensjonene. Likevel vil den i praksis kunne oppfattes å komme i konflikt med en mer generell forståelse av tros- og livssynsfriheten i samfunnet og for kirken. Eksempler på dette er kravene til regjeringsmedlemmenes kirkemedlemskap, og at et politisk, og ikke kirkelig, valgt organ som regjeringen er kirkens øverste myndighet med rett til å ta avgjørelser i lærespørsmål og utnevne kirkens ledere. Flertallet ønsker å lytte til dem som føler ubehag ved slike ordninger. Samtidig mener flertallet at det er legitimt å videreføre tradisjoner med at kirken er en sentral aktør i forbindelse med ulike begivenheter lokalt og nasjonalt, selv om ikke alle har del i dem. Flertallet legger vekt på at en lovforankret folkekirke ikke vil være en del av statsforvaltningen, og at kirken etableres tydeligere som et selvstendig trossamfunn. Dermed får kirken, rettslig vurdert, full religionsfrihet og mulighet til å påberope seg denne friheten. Den blir et eget rettssubjekt som kan hevde sine juridiske rettigheter dersom staten krenker dens religionsfrihet. Flertallet legger til grunn at det norske samfunnet er et pluralistisk og flerkulturelt samfunn med en vekst både i de tradisjonelle frikirkesamfunnene utenfor Den norske kirke og et økende mangfold av andre trossamfunn og ulike livssyn. Flertallet mener den anbefalte kirkeordningen innebærer en større grad av likestilling med andre tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke enn dagens kirkeordning. Den tar konsekvensen av et samfunn med mangfold og mange aktører og bevegelser av tros- og livssynsmessig karakter innenfor det offentlige rom. Ordningen åpner for en religionspolitikk der statens ansvar og oppgaver ikke atskilles fullstendig fra det religiøse liv, og der det religiøse uttrykk har en naturlig plass i samfunnets liv. Flertallet mener det er viktig at samfunnet legger til rette for at tros- og livssynssamfunnene får gode ordninger slik at de sikres rett og frihet til å utøve sin religion og sitt livssyn. Norge har relativt gode ordninger når det gjelder å finansiere virksomheten til andre tros- og livssynssamfunn enn Den norske kirke. Dette har vært betraktet som en kompensasjon for at Den norske kirke hovedsakelig har vært finansiert av stat og kommune. Med flertallets forslag til ny kirkeordning kan dette føres videre, men det vil også være mulig å innføre nye prinsipper for offentlig støtte som stiller alle tros- og livssynssamfunn likt. Den norske kirke som kultur- og verdibærer Flertallet legger til grunn at kirken, foruten å være et trossamfunn, også er en viktig bærer av kulturelle og religiøse tradisjoner og riter som samler mennesker i livets ulike faser uavhengig av kirkelig engasjement og aktivitet. Størstedelen av befolkningen er medlemmer av Den norske kirke. En bred og vidtfavnende kirke bidrar til stabilitet og tilhørighet, virker samlende og gir trygghet i mange lokalsamfunn. Kristen tro og moral bidrar fortsatt vesentlig til felles verdigrunnlag i samfunnet. For at kirken skal kunne fornye sin rolle som bærer av tradisjoner og verdier, trengs en hensiktsmessig ordning som både bekrefter en bred folkelig forståelse av hva kirken er og står for, og som samtidig gir et reelt handlingsrom for å utføre de oppgaver kirken er satt til å løse. Flertallet mener at en lovforankret folkekirke styrker Den norske kirkes muligheter til å fylle en slik rolle i samfunnet. Ved den anbefalte kirkeordningen markerer samfunnet at det fortsatt ønsker å støtte og ta vare på både de tradisjoner og de verdier Den norske kirke er bærer av, og setter den i stand til fortsatt å gjøre dette. Samtidig innebærer flertallets forslag en erkjennelse av at det er viktig å ivareta også de tradisjoner og verdier andre tros- og livssynssamfunn bidrar med. Engasjement og medvirkning Flertallet ser det som en fordel at den anbefalte kirkeordningen kan utfordre kirkemedlemmene til deltakelse og medvirkning. Som selvstendig kirke vil medlemmenes direkte engasjement være avgjørende for dens utforming og fremtid. Kirken består av et mangfold av medlemmer med ulik grad av engasjement. De har viktige bidrag å gi til kirkens liv. En lovforankret folkekirke sikrer en fortsatt landsdekkende virksomhet med et kirkelig nærvær i alle lokalsamfunn i hele landet. Medlemmene skal fortsatt kunne oppfatte kirken som «sin», fordi de i større grad enn før vil inviteres til medengasjement i kirken. Organisasjon Reformene av den kirkelige lovgivning gjennom de siste hundre år har gitt Den norske kirke en organisasjon med folkevalgte organer på alle nivåer. Flertallet legger vekt på at denne kirkeorganisasjonen i all hovedsak vil kunne føres videre og videreutvikles innenfor rammen av en lovfestet folkekirke med Kirkemøtet som øverste kirkelige beslutningsorgan. En lovforankret kirkeordning innebærer at det direkte kirkestyret gjennom Kongen i kirkelig statsråd avvikles. Dette medfører at utnevnelse av biskoper og proster overføres til kirkelige organer. Flertallet vil understreke behovet for at kirken fastsetter klare prosedyrer for nominasjon og utvelgelse av biskop med bred deltakelse av de demokratisk valgte organene i kirken. Flertallet mener det er behov for å styrke demokratiet i kirken, blant annet gjennom økt valgdeltakelse og større representativitet i de kirkelige organene. Demokratiseringen av kirken er både en forutsetning for og et resultat av økt kirkelig selvstyre. Samtidig må en økt demokratisering skje på en måte som ivaretar at kirken er forpliktet på sitt bekjennelsesgrunnlag. Flertallet vil påpeke at kirkens ledelse og det brede lag av kirkemedlemmer har et felles engasjement og ansvar for å unngå at kirken utvikler seg i en retning som kan oppleves som mindre åpen. Flertallet legger til grunn at de lokale geografisk avgrensede soknene er grunnstrukturen i kirken. Flertallet vil understreke at det er svært viktig at det ikke foretas endringer i kirkeordningen som skaper usikkerhet eller vansker for virksomheten i den lokale menighet. Organiseringen av kirken skal legge forholdene best mulig til rette for kirkens virksomhet og medlemmenes aktive deltakelse i den enkelte menighet. Dette må også avspeiles i de ordninger som fastsettes for ansettelser, oppbygning av øvrig kirkelig struktur og valgordninger. Det er først og fremst som lokal kirke at Den norske kirke er folkets kirke. Flertallet mener at en lovforankret folkekirke ivaretar dette behovet. Flertallet vil også understreke at grunnlaget for fortsatt å tilrettelegge og utvikle kirkens tilbud til samiske og kvenske medlemmer og menigheter ikke må svekkes. Det må også være mulig å videreføre de ordninger som gjelder for Svalbard kirke, feltpresttjenesten, døvekirken og Sjømannskirken/Norsk kirke i utlandet. Dette gjelder også for prestetjenesten knyttet til fengsler og sykehus. Flertallet understreker i den forbindelse viktigheten av likebehandling av Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn. Den lokale menighet er i dag organisert i to ulike virksomhetsområder: prestetjenestens og menighetsrådets virksomhet. Til dette svarer det to arbeidsgivere: staten og soknet gjennom kirkelig fellesråd. Samtidig er finansieringen organisert gjennom en tilsvarende deling: den statlige finansieringen for prestetjenesten og den kommunale finansieringen for de øvrige ansatte. Flertallet vil peke på at den anbefalte kirkeordningen gir et annet og større rom for bedre samordning, eventuelt fullstendig sammenslåing, av denne todelt organiserte virksomheten. Flertallet har ingen konkret oppfatning av hvordan dette bør organiseres i fremtiden, men vil påpeke at todelingen kan skape utydelig ledelse og uklare ansvarsforhold som kan gi grunnlag for kompetansestrid og dårlig strategisk samordning av den samlede virksomheten. Flertallet mener at de særlige rammene som det av teologiske og andre grunner måtte være ønskelig å legge rundt prestetjenesten, kan etableres på en annen måte enn ved en todelt virksomhetsorganisering. Lovgivning Flertallets anbefaling gir Den norske kirke en fortsatt særstilling i kraft av sin historie, utbredelse og oppslutning. Denne særstillingen markeres gjennom en kirkelov for Den norske kirke gitt av Stortinget. Flertallet mener at denne kirkeloven bør være en kortfattet rammelov som henviser til Den norske kirkes selvforståelse når det gjelder dens egenart og øvrige grunnleggende forhold. Ved avvikling av Grunnlovens nåværende statskirkeordning og de kongelige prerogativer på det kirkelige området, kan det reises spørsmål både ved grunnlaget og grensene for Stortingets lovgivningsmyndighet på det kirkelige området. Medlemmene Andersen, Gjønnes, Gullaksen, Johnsen, Kjølaas, L. Larsen, Lønning, Sarre, Sejersted, Skaaheim og Steinsland mener derfor at kirkeloven bør forankres i en grunnlovsbestemmelse. Bestemmelsen bør ha som formål å klargjøre at Stortinget ikke kan lovgi på områder som må betraktes som indre forhold i Den norske kirke, så som kirkens lære, liturgier og utnevning av kirkens ledere. Lovgivningen forutsettes avgrenset til å gjelde overordnede organisatoriske og rettslige forhold. Flertallet anbefaler følgende formulering: Nærmere Bestemmelser om Den norske kirkes Ordning fastsættes ved Lov. Medlemmene Kolstad, Nordstokke og Samset finner ikke dette nødvendig. Som det fremgår av 5.4.3, har utvalget ikke funnet grunnlag for å fremme et ferdig formulert forslag til kirkelov, men viser til at det er nødvendig med et videre lovforberedende arbeid. Flertallet anbefaler at en slik lov blir så kortfattet som mulig. For å sikre kontinuiteten i en overgangsfase kan det være hensiktsmessig at loven bekrefter Den norske kirkes og de enkelte sokns rettslige status. Flertallet mener at de grunnleggende bestemmelser som fastsettes i en kirkeordning bør beskyttes av strenge prosedyrekrav ved forslag om endring. Den må først kunne endres etter grundig utredning, saksbehandling og flere gangers behandling over tid i det vedtaksføre organet. Slike prosedyreregler kan dels tas inn i kirkeloven, dels utfylles nærmere i kirkeordningen. Følgende formuleringer er ikke et ferdig forslag til kirkelov, men fremsettes her for å gi et inntrykk av hva kirkeloven i hovedsak kan innholde: Lovens formål er å legge forholdene til rette for at Den norske kirke forblir et landsdekkende evangelisk-luthersk trossamfunn, som i samsvar med sin lære og selvforståelse er en bekjennende, misjonerende, tjenende og åpen kirke. Den norske kirke har selv rettigheter og plikter, er part i avtaler med private og offentlige myndigheter og har partsstilling overfor domstol og andre myndigheter. Kirkemøtet treffer avgjørelser og opptrer på vegne av Den norske kirke når det ikke er fastsatt i kirkelov, kirkeordning eller i medhold av disse at myndigheten er lagt til annet kirkelig organ. Soknet er den grunnleggende enhet i Den norske kirke og kan ikke løses fra denne. Soknet har selv rettigheter og plikter, er part i avtaler med private og offentlige myndigheter og har partsstilling overfor domstol og andre myndigheter. Menighetsrådet treffer avgjørelser og opptrer på vegne av soknet når det ikke er fastsatt i kirkelov, kirkeordning eller i medhold av disse at myndigheten er lagt til annet kirkelig organ. Nærmere bestemmelser om kirkens læregrunnlag, kirkelig inndeling, medlemskap, valg og om lokale, regionale og sentrale organer fastsettes i en kirkeordning. Forslag til endringer i kirkeordningen må fremsettes i Kirkemøtet og kan deretter først vedtas i et nytt valgt Kirkemøte og da med 2/3 flertall. Forvaltningsloven og offentlighetsloven gjelder for virksomheten som drives av lovbestemte kirkelige organer. Dersom kommunen fortsatt skal ha et ansvar for finansiering av den lokale kirke, bør dette lovreguleres, jf. gjeldende kirkelovs § 15. Flertallets forslag om en lovforankret folkekirke gir kirkens interne organer ansvar og frihet til å fastsette sin egen lovgivning i form av en kirkeordning. Denne kirkeordningen korresponderer med og utfyller kirkeloven gitt av Stortinget. Som det fremgår av 5.4.4, forutsetter utvalget at arbeidet med å etablere en slik kirkeordning koordineres med utarbeidelsen av ny kirkelov, slik at de samlede forutsetninger er klargjort når vedtak fattes. Utredningen og lovarbeidet må legges opp med åpne og forutsigbare prosesser både fra statens og kirkens side. I kirkeordningen må kirkens egenart og organisasjon beskrives og forankringen i den evangelisk-lutherske bekjennelse formuleres. Flertallet legger til grunn at bekjennelsesgrunnlaget som gjelder for Den norske kirke i dag videreføres i denne kirkeordning. Videre må de kirkelige organenes oppgaver og relasjonen mellom organene på ulike nivåer beskrives i kirkeordningen. Kirkeordningen vil om ønskelig i all hovedsak kunne videreføre de bestemmelser som nå er fastsatt i kirkeloven, men må utfylles med bestemmelser blant annet om kirkens lære og liturgi. Det kirkelige forskriftsverket som i dag er fastsatt av Kongen, departementet eller Kirkemøtet i medhold av Grunnloven § 16 eller kirkeloven, bør kunne fornyes som bestemmelser gitt av Kirkemøtet i medhold av kirkeordningen. Det kirkelige regelverket vil etter dette bestå av følgende elementer: En grunnlovsbestemmelse som forankrer og begrenser Stortingets kirkelovsmyndighet, en kortfattet rammelov for Den norske kirke, en mer utfyllende kirkeordning som fastsettes av Kirkemøtet etter særskilte prosedyrer og et mer detaljert regelverk gitt av Kirkemøtet i medhold av kirkeordningen. Kongens rolle Medlemmene Andersen, Johnsen, L. Larsen, Lønning, Nordstokke, Samset, Sarre, Sejersted, Skaaheim og Steinsland mener at dersom dagens statskirkeordning oppheves, bør også bekjennelseskravet til Kongen i § 4 oppheves, da den har sin basis i bestemmelsen om statens offentlige religion i § 2 annet ledd og er knyttet til Kongens rolle som kirkestyre. Det må da være opp til Kongen personlig å fritt bestemme hvilke relasjoner han ønsker å ha både til Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn. Medlemmene Gjønnes, Gullaksen, Kjølaas og Kolstad viser til at Kongens bekjennelsesplikt ble videreført i den svenske lovgivningen da relasjonene mellom stat og kirke ble endret. Disse medlemmene forutsetter at spørsmålet om Grunnloven § 4 skal videreføres med en ny begrunnelse, må avklares i den videre politiske prosessen. Uavhengig av om Grunnlovens § 4 blir tatt ut eller ikke, vil noen oppfatte en videreføring av tradisjonen med signingshøytidelighet i Nidarosdomen i forbindelse med tronskifte som viktig, likeledes at Kongen også i fremtiden er til stede ved viktige markeringer i det lokale, regionale og nasjonale kirkelivet. Flertallet anbefaler ikke endringer i § 5 om at Kongens person er «Hellig», og begrunner dette med at «hellig» må forstås som «ukrenkelig». Flertallet anbefaler heller ikke endringer i §§ 9 og 44 med henvisningen til Gud i Kongens ed. Edsformuleringen har ingen direkte sammenheng med dagens statskirkeordning. Samfunnets verdigrunnlag Med en lovforankret folkekirke vil Grunnlovens nåværende bestemmelser om Den norske kirke fjernes, herunder § 2 annet ledd om den evangelisk-lutherske religion som statens offentlige religion. Medlemmene Andersen, Gjønnes, Gullaksen, Johnsen, Kjølaas, Kolstad, L. Larsen, Nordstokke, Samset, Sarre, Skaaheim og Steinsland anbefaler at det tas inn en bestemmelse som motvirker en mulig oppfatning av at den nye ordningen av forholdet mellom kirke og stat skulle innebære at samfunnets verdigrunnlag svekkes. Medlemmene Andersen, Gjønnes, Gullaksen, Johnsen, Kjølaas, Kolstad, Samset, Sarre, Skaaheim og Steinsland mener dette bør ivaretas ved en paragraf om statens verdigrunnlag som inneholder en særskilt henvisning til kristne verdier og anbefaler på denne bakgrunn følgende formulering: Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse. Den kristne og humanistiske Arv forbliver Statens Værdigrundlag. Medlemmet Lønning finner det mest nærliggende å beholde religionsfrihetsbestemmelsen fra 1964 og nøye seg med å erstatte den nedarvede bestemmelse om statens offentlige religion med formuleringen «Den norske kirke forbliver en evangelisk-luthersk folkekirke» . Paragraf 2 vil etter dette ha følgende ordlyd: Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse. Den norske Kirke forbliver en evangelisk-luthersk Folkekirke. Nærmere Bestemmelser om dens Ordning fastsættes ved Lov. Dette medlem kan ikke se at overgangen til en ordning med lovforankret folkekirke gjør det nødvendig å bygge ut § 2 med ytterligere bestemmelser. Medlemmene L. Larsen, Nordstokke og Sejersted mener at dersom § 2 skal omgjøres til en «verdiparagraf», så bør det være en paragraf som gir uttrykk for de grunnleggende politiske idealer som statsformen bygger på (demos), snarere enn en henvisning til nedarvede samfunnsverdier (etnos). Tre sentrale elementer er her demokrati, rettsstat og menneskerettigheter. Herunder kan det for eksempel fastslås at all makt utgår av folket og må utøves i henhold til lov og under respekt for menneskets iboende verdighet og rettigheter. Disse medlemmene anbefaler derfor at Stortinget i forbindelse med en eventuell reform av statskirkeordningen benytter anledningen til å få nedfelt Norges statsform i en ny bestemmelse i Grl. § 2, på en konsis, verdig og dekkende måte. Den nærmere utforming av dette faller utenfor utvalgets mandat. Forslaget forutsetter at bestemmelsen i dagens § 2 første ledd om religionsfriheten flyttes til en ny § 110d, der dette prinsippet grunnlovsteknisk hører mer naturlig hjemme, og der det kan nedfelles sammen med en bestemmelse om lovregulering av Den norske kirke, samt eventuelt andre regler om tros- og livssynssamfunn. Tros- og livssynspolitikk Flertallet mener at staten bør ha et ansvar for å føre en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk, og at dette bør tydeliggjøres med en egen paragraf i Grunnloven. Bestemmelsens formål er å markere at tros- og livssynssamfunnenes virksomhet er særlig viktig for samfunnet. Den utvider ikke det rettsvernet som lovgivningen allerede tilkjenner tros- og livssynssamfunnene, men innebærer at statlig lovgivning og offentlige økonomiske bevilgninger aktivt bør understøtte tros- og livssynssamfunnenes virksomhet. Bestemmelsen regulerer ikke volumet på offentlige bevilgninger til tros- og livssynssamfunn. Medlemmene Andersen, Gjønnes, Gullaksen, Johnsen, Kjølaas, L. Larsen, Sarre, Skaaheim og Steinsland anbefaler følgende formulering: Det paahviler Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for at Den norske Kirke og andre Tros- og Livssynssamfund gives Adgang til at udøve deres Virksomhed i Henhold til deres Egenart. Nærmere Bestemmelser om Den norske Kirkes Ordning fastsættes ved Lov. Medlemmene Kolstad, Lønning, Nordstokke, Samset og Sejersted mener at det ikke er behov for en slik grunnlovsbestemmelse, og at dette heller ikke er ønskelig. Hensynet til å beskytte religionsfriheten for Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn er allerede ivaretatt både i Grunnloven og av internasjonale menneskerettigheter, og noe ytterligere rettslig vern som går ut over dette er det ikke behov for. Dernest mener disse medlemmer at i den grad det skal føres en «aktivt støttende» religionspolitikk, så bør det være opp til den vanlige demokratiske prosess, og ikke bundet opp i Grunnloven. Det gjelder også spørsmålet om staten fortsatt skal finansiere Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn, og i så fall på hvilket nivå. Etter disse medlemmers syn vil en slik paragraf som foreslått kunne medføre en uønsket rettsliggjøring av tros- og livssynspolitikken, og føre til unødig tvist og uklarhet i fremtiden. Finansiering Medlemmene Andersen, Gjønnes, Gullaksen, Johnsen, Kjølaas, Kolstad, L. Larsen, Lønning, Nordstokke, Samset, Sarre, Skaaheim og Steinsland vil understreke at hovedfinansieringen av kirken fortsatt bør være et ansvar for det offentlige. Dette vil i seg selv innebære et betydelig element av kontinuitet i forhold til gjeldende relasjon mellom kirke og stat. Fortsatte offentlige bevilgninger som hovedfinansiering for kirken er også en forutsetning for at Den norske kirke kan videreføres som en landsdekkende folkekirke. Disse medlemmene anbefaler at offentlige bevilgninger står for hovedfinansieringen, med statlige tilskudd som dekker lønninger og tilknyttede personalkostnader og kommunale tilskudd som dekker bygging, forvaltning, vedlikehold og drift av kirkebygg. Dette kombineres med et medlemsbidrag som skal dekke menighetens øvrige virksomhet. Medlemmene Andersen, Johnsen, Kjølaas, Kolstad, Lønning, Nordstokke, Samset, Sarre, Skaaheim og Steinsland anbefaler at medlemsbidraget utformes som en medlemskontingent fastsatt av kirkelige organer. Medlemmene Gjønnes, Gullaksen og L. Larsen anbefaler at medlemsbidraget utformes som en obligatorisk livssynsavgift for alle borgere, fastsatt av Stortinget. Bidraget fordeles til alle tros- og livssynssamfunn i henhold til medlemstall. Den innbetalte avgiften fra de som ikke er medlemmer i noe tros- eller livssynssamfunn kan for eksempel gå til et kulturelt eller veldedig formål. Medlemmet Sejersted anbefaler en hovedfinansiering gjennom medlemskontingent, supplert med offentlige tilskudd til særskilte formål. Dette må innføres gradvis og over tid, og slik at staten i en mellomperiode garanterer offentlig grunnfinansiering. I den grad kirkeloven pålegger Den norske kirke oppgaver, er det også naturlig at dette helt eller delvis dekkes av det offentlige Kari H