Forsvarsministerens innlegg ved Agenda Nord-Norge 2. november 2015

*Sjekkes mot fremføring*

 

Kjære venner,

Den 20. og 21. august i år hadde jeg med meg den franske forsvarsministeren, Jean-Yves Le Drian, hit til Bodø. Det er første gang på 16 år at en fransk forsvarsminister har vært på bilateralt besøk til Norge. Når jeg har mine kollegaer på besøk, er en reise nordover nesten alltid på programmet.

Det er en fornøyelse å være tilbake i Bodø og bli invitert til å snakke til en forsamling der alle har et hjerte som banker ekstra varmt for denne landsdelen. Agenda Nord-Norge tar oppdraget med å bygge kunnskap, verdier og samarbeid i en region i rask utvikling. Det trenger landsdelen – det trenger Norge.

Norgeskartet sett fra det høye nord er kanskje ikke så uvant for oss i dette rommet. Men i sikkerhetspolitisk sammenheng er dette fortsatt en ny vinkel for mange. Det viser tydelig hvor viktig nordområdene er for norsk sikkerhet. Det viser omfanget av aktivitet og norsk tilstedeværelse. Det viser også nordområdenes militær-strategiske betydning.  

Min tildelte tittel, «I natt mens vi sov,» er slik sett interessant. For i natt mens vi sov ble rundt 400 fartøyer registrert i nærheten av norske farvann. Og i natt mens vi sov var Forsvaret på vakt. Kystvaktens fartøy var på patrulje. Her i Bodø hadde vi både kampfly og redningshelikopter på 15 minutters beredskap. I fjellet på Reitan satt personellet vårt med varm kaffe og fulgte situasjonsbildet. Fra Sørreisa voktet våre soldater luftrommet. Grensevakten patruljerte den norsk-russiske grensen. På Bardufoss sto Bell 412 transporthelikoptre klare for å rykke ut. På Andøya hadde vi Orion maritime patruljefly. Alt dette og mer til i natt mens vi sov. Jeg er stolt av den jobben våre kvinner og menn i uniform gjør, dag og natt. Det gjør det mulig for oss andre å sove trygt.

I dag vil jeg rette oppmerksomheten mot hvordan en klok og realistisk sikkerhetspolitikk danner grunnlaget for stabilitet i nordområdene. Jeg vil, naturlig nok, fokusere på forsvarspolitikk og Forsvarets rolle.

En internasjonal rettsorden med tydelige internasjonale spilleregler, og NATO-medlemskapet med kollektive sikkerhetsgarantier, utgjør til sammen de lange linjene i norsk sikkerhetspolitikk. Dette har skiftende regjeringer basert seg på. I tillegg er det i dagens situasjon viktigere enn noen gang å opprettholde de lange tradisjonene for å balansere forholdet til Russland ved å kombinere forutsigbarhet, fasthet og utvetydig sikkerhetspolitisk grensesetting med å bidra til aktivt samarbeid der det er mulig.

Fortsatt er heldigvis ikke nordområdene preget av konflikt. Inntil for bare fem år siden hadde ikke Norge og Russland en fastlagt delelinje til havs. Et område på størrelse med nesten halve fastlands-Norge hadde altså ikke en definert grense.

Forhandlingene om en delelinjeavtale startet noen år før jeg ble født, og de ble ikke ferdigstilt før i 2010. Det var et viktig og krevende arbeid som ble nedlagt av flere regjeringer og generasjoner med embetsverk i Utenriksdepartementet, men den forrige regjeringen gjennomførte de avgjørende forhandlingene. Daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre fortjener mye ros for det. Betydningen av delelinjeavtalen kan ikke overdrives. Norge og Russland har felles interesse av stabilitet og forutsigbarhet i nord. Dette er og blir det langsiktige målet for vår nordområdepolitikk, en politikk det er bred oppslutning om både lokalt og på Stortinget.

Likevel er jeg opptatt av at vi som politikere må være realistiske. For Russland er også det landet som valgte å gå inn i Georgia i 2008, som annekterte Krim i mars 2014, og som fortsetter sin folkerettsstridige aktivitet i Øst-Ukraina. Vi vet at Russland ikke bare gjennomfører en betydelig militær gjenoppbygging, men at Moskva har vist seg villig til å bruke militærmakt for å sikre sine interesser. Nå er denne realitetsorienteringen viktigere enn på lenge.

Vår – og NATOs – sikkerhetspolitikk har i perioden etter den kalde krigens slutt vært basert på tanken om Russland som en partner. Sett i ettertid kan det kanskje hevdes at vårt sterke ønske om å se Russland som en strategisk partner har medført at vi ikke tydelig nok ville se signalene som var der lenge og som pekte i motsatt retning.

Vi anser ikke Russland som en militær trussel mot Norge nå. Russland truer ikke norsk territoriell integritet, men folkerettsbrudd og militær aggresjon mot andre kan ikke aksepteres. Vi kan ikke late som det ikke skjer. Vi må se verden som den er, og ikke som vi skulle ønske at den var. Russland har både evne og vilje til å bruke militærmakt – og skaper usikkerhet om intensjonene sine.

Som et lite land har vi en særlig interesse av at internasjonal rett går foran militær makt. Derfor har vi vært tydelige i vår reaksjon og stått sammen med EU om å innføre restriktive tiltak mot Russland. Vi slutter opp om NATOs beroligelsestiltak. Vi har suspendert det bilaterale militære samarbeidet med Russland, samtidig som vi opprettholder deler av samarbeidet av hensyn til sikkerheten til folk her i nord. Et samlet Storting stiller seg bak dette. Det er en styrke vi skal bygge videre på.

Og her er den andre viktige dimensjonen i vårt forhold – samarbeid der det er mulig, der vi har et interessefellesskap med Russland. På militær side har vi opprettholdt Incidents at sea-avtalen, inklusive søk- og redningssamarbeidet. Dette redder liv. Kystvaktsamarbeidet fortsetter også. Senest forrige uke signerte 8 arktiske stater, inklusive Norge og Russland, avtale om nytt Kystvaktsforum. Grensevaktsamarbeidet skjer daglig. Vi har heller ikke lagt restriksjoner på russiske militære attacher stasjonert i Oslo, selv om våre attacher i Russland opplever innskrenkninger, fordi det er viktig med dialog, også om militære spørsmål. Noe av det viktigste er likevel at vi har valgt å opprettholde forbindelsen mellom Forsvarets operative hovedkvarter på Reitan og den russiske Nordflåten. Dette er viktig for å unngå misforståelser og eskaleringer.

Og som dere vet, har vi i en vanskelig tid videreutviklet folk-til-folk samarbeidet og opprettholdt støtten til russisk sivilsamfunn.

Dette er eksempler på hvordan vi kombinerer utvetydig sikkerhetspolitisk grensesetting med strategisk tålmodighet, slik at vi kan gjenoppta et bredere samarbeid når det viser seg å være riktig. Vi har lange tradisjoner for en slik linje ovenfor Russland og det er viktig at vi viderefører denne på en ansvarlig måte. I det legger jeg at vi må være realistiske. Forutsetningen for fremtidig samarbeid med Russland har endret seg; det er ikke bare å skru klokken tilbake og starte som om den militære aggresjonen i Ukraina ikke finner sted.  

NATO-medlemskapet er hjørnestenen i norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Formålet med NATO er først og fremst å hindre trusler mot norsk og alliert sikkerhet. Det kollektive forsvaret skal sikre at alliansen har en avskrekkende effekt. I fredstid opprettholdes dette med forsterkningsplaner, og alliert øving og trening for å sikre at våre soldater og systemer fungerer sammen. I Norge vektlegger vi særlig samarbeidet med USA, men også sentrale europeiske allierte, som Storbritannia, Nederland og Tyskland. Norge skal være vert for NATOs store høyprofiløvelse i 2018. Da skal vi ikke bare øve i nord, men vi skal fokusere på kollektivt forsvar, det som gjerne betegnes som en artikkel-5 øvelse.

Norge skal, som alle alliansens medlemsland, forsvares som en del av fellesskapet. Siden 1949 har vi visst at vi i en slik krise eller krig vil være avhengige av allierte. Dette kommer ikke av seg selv. Vi må ha en aktiv alliansepolitikk. Vi må yte, og vi må gjøre støtten utenfra mer forpliktende og konkret.

Det er viktig å skape forståelse blant våre allierte for hvordan verden ser ut fra nord - enkelte NATO-kart slutter ved Stavanger. Og vi må vise at bildet er sammensatt. På den ene siden er det et område med omfattede internasjonalt samarbeid, ikke minst med de store kyststatene i Arktis om viktige spørsmål knyttet til miljø og handel, og på den andre siden er nordområdene en del av de sikkerhetspolitiske omveltningene.

Det siste har å gjøre med at Russland har oppgradert sine militære kommandoer og kapasiteter i nord og fortsetter å satse på sine kjernefysiske kapasiteter med baser på Kolahalvøya. Det er et gjenkjennelig mønster i den russiske militære aktiviteten i våre nærområder. Men vi ser også at russiske flytokt, seilaser, øvelser og testaktivitet i nordområdene preges av stadig større kompleksitet og kvalitet. Nordområdene er ikke blitt et mindre militær-strategisk viktig område for Russland – tvert imot.

Russlands militære aktivitet har skapt bekymring blant våre allierte. Jevnlige tokt med tunge strategiske bombefly over Østersjøen og til dels aggressive flyvninger med krenkelser av andre lands luftrom føyer seg inn i det bildet. Dette angår Norge fordi vi som NATO-medlemmer står solidarisk sammen med våre allierte. Vi må ta høyde for at konflikter som oppstår andre steder kan eksporteres til våre nærområder. I NATO og med nære allierte arbeider vi nå aktivt for å øke forståelsen for de gjenoppståtte utfordringene mot NATOs maritime flanke i Nord-Atlanteren.  Dette er et arbeid som nå vinner gehør.

NATO-prinsippet «en for alle, alle for en» handler om gjensidighet. Som en del av alliansen har vi en forpliktelse til å bidra aktivt til økt sikkerhet for våre allierte. Norge har bidratt tungt til beroligelsestiltak i Baltikum og var med på det aller første tiltaket. Sammen med Tyskland og Nederland etablerer vi NATOs nye hurtigreaksjonsstyrke. Våre F-16 har gitt betydelige bidrag til det vi kaller Baltic Air Policing. Det er langt på vei det samme oppdraget vi løser daglig fra Bodø – på vegne av NATO. Vi øver og trener med hær- og sjøstyrker.

Og vi har trappet opp vår hjemlige tilstedeværelse i nord betydelig. Dette er også et svært viktig bidrag til NATO. I budsjettet for 2016 har vi satt av ressurser til flere og lengre tokt med Orion-flyene, fast stasjonering av en ubåt på Ramsund – som gir 250 seilingsdøgn i nord – og en kraftig styrking av Etterretningstjenesten. Situasjonsforståelse er helt avgjørende. Etter den kalde krigen trappet svært mange land ned sin oppmerksomhet om Russland. I Norge valgte vi å beholde og videreutvikle vår kompetanse om Russland. Det gjør at vi i dag har en «baseline» som forteller oss hva som er normal og hva som er unormal aktivitet.

Ser vi verden fra nord, ser vi også et annet utviklingstrekk. Vi ser det ikke minst ved grenstasjonen i Storskog. I forrige uke alene kom 800 mennesker over grensa der. Millioner av mennesker er på flukt fra krig i Libya, Syria og andre land preget av konflikt i Midtøsten og Nord-Afrika. Dette er en ny utfordring som setter oss på prøve. Det er den største flyktningkrisen siden andre verdenskrig.

Det er viktig å understreke at mennesker som er på flukt fra krig og konflikt ikke er en sikkerhetstrussel. Men vi er nødt til å ta inn over oss at omfanget av flyktningkrisen nå er så stort at det setter hele samfunnet og samarbeidsordningene i Europa på prøve. Det krever det beste av oss alle. Hvis vi ikke klarer å håndtere dette sammen, kan krisen føre til ytterligere politisk fragmentering og polarisering i Europa, og svekket oppslutning om institusjonene. Det vil kunne påvirke også beslutninger om sikkerhetspolitikk.

 

Kjære venner,

Avslutningsvis vil jeg si noen ord om arbeidet med ny langtidsplan for forsvarssektoren som legges fram for Stortinget til våren. De sikkerhetspolitiske endringene er betydelige. Det får konsekvenser for hvordan vi innretter Forsvaret. Samtidig er det økonomiske utgangspunktet krevende etter mangeårig økonomisk ubalanse i Forsvaret, og et stort etterslep blant annet på vedlikehold og logistikk. Alle sektorer, også Forsvaret, er påvirket av konjunkturnedgangen i norsk økonomi. Vi vet også at flyktningsituasjonen vil kreve et eksepsjonelt løft fra alle sektorer.

Samtidig er kostnadene ved å videreutvikle et moderne og relevant forsvar økende. Det er i det landskapet vi skal prioritere og lage rammene for utviklingen av et fremtidig forsvar. Regjeringen har systematisk økt forsvarsforbudsjettene – for 2016 med 9,6%, og vil fortsette med det. Det er likevel behov for omstilling og reform.

1. oktober la forsvarsjefen frem sitt fagmilitære råd for den videre utviklingen av Forsvaret. Forsvarsjefen beskriver i sitt råd både teknologiske, operative og økonomiske drivere for endring. Han beskriver et behov for tilførsel av nye ressurser, samtidig som det det også er nødvendig med endring, omstilling og effektivisering. For å sikre troverdig og relevant forsvar er det avgjørende at det skapes reell balanse mellom bevilgninger, struktur og oppgaver. I arbeidet med en ny langtidsplan er jeg opptatt av å finne løsninger som både tjener Forsvaret i kort og langt perspektiv, og som det er mulig å samle politisk oppslutning rundt.

Vi jobber nå intenst i departementet med langtidsplanen og jeg kan ikke forskuttere løsninger. Jeg vil være helt tydelig på at vi må ta noen tøffe valg.  Jeg har hele veien vært opptatt av at vi skal ha en bred, offentlig debatt om den kommende langtidsplanen og om utfordringene vi står overfor.

Jeg har lagt til rette for en åpen debatt om styrker og svakheter ved forsvarsevnen. Mye går veldig bra, men det er også noen store utfordringer. De er ikke løst på ett år eller i løpet av en langtidsplanperiode.

Men uten en slik debatt, er det ikke mulig å løse utfordringene. Derfor har vi – i tillegg til å be om forsvarssjefens fagmilitære råd – satt ned flere utvalg som har levert bidrag til langtidsplanarbeidet: Ekspertgruppen for forsvaret av Norge, Vernepliktutvalget og Nasjonal Sikkerhetsmyndighet har alle levert rapporter. I tillegg har McKinsey sett på potensialet for å bruke ressursene i sektoren mer effektivt.

Jeg ønsker fortsatt gode diskusjoner og innspill velkommen. Forsvaret av Norge er ikke en særinteresse. Jeg har derfor invitert kommunene og fylkeskommunene til dialogmøter 16. og 17. november, og vi har opprettet en egen epostadresse for innspill med frist 9. november.

Forsvaret kan på mange måter beskrives som samfunnets forsikringsordning. De sikkerhetspolitiske prioriteringene for neste langtidsperiode er å styrke Forsvarets operative evne, styrke evne til kollektivt forsvar gjennom en aktiv alliansepolitikk, og opprettholde evnen til internasjonal innsats når det kreves. For at vi skal kunne sove godt om natten, må noen – bokstavelig talt -- være på vakt.

Takk for oppmerksomheten.

 

Se også: http://agendanordnorge.no/video-vi-ma-realitetsorientere-vart-forhold-til-russland/