Prop. 127 LS

(2018–2019)
Proposisjon til Stortinget (forslag til lovvedtak og stortingsvedtak)

Endringer i referanserenteloven mv. (gjennomføring av referanseverdiforordningen) og samtykke til deltakelse i en beslutning i EØS-komiteen om innlemmelse i EØS-avtalen av forordning (EU) 2016/1011 om referanseverdier

Tilråding fra Finansdepartementet 21. juni 2019, godkjent i statsråd samme dag. (Regjeringen Solberg)

1 Proposisjonens hovedinnhold

1.1 Innledning

Finansdepartementet foreslår i denne proposisjonen endringer i referanserenteloven. Endringene gjennomfører EUs referanseverdiforordning i norsk rett ved inkorporasjon, i tillegg til å gi nødvendige tilstøtende regler forutsatt i forordningen. Referanseverdiforordningen er EØS-relevant, men er foreløpig ikke tatt inn i EØS-avtalen.

Det er ikke truffet beslutning i EØS-komiteen om innlemmelse av referanseverdiforordningen på tidspunktet for fremleggelse av denne proposisjonen. Fordi forordningen medfører behov for lovendringer i norsk rett, er det nødvendig med Stortingets samtykke til beslutningen, jf. Grunnloven § 26 annet ledd. Utkast til EØS-komitébeslutning er til behandling i EUs organer.

For å ivareta Norges interesser i saken, som er raskest mulig innlemmelse og gjennomføring av denne forordningen, bør Norge unngå å utsette innlemmelsen av rettsakten i EØS-avtalen eller å måtte ta et langvarig konstitusjonelt forbehold når beslutning om innlemmelse av referanseverdiforordningen fattes i EØS-komiteen. Norske markedsaktører vil kunne bli skadelidende ved en utsettelse. Det bes derfor også om Stortingets forhåndssamtykke til innlemmelse av referanseverdiforordningen i EØS-avtalen.

Det vil bli fremmet en egen kongelig resolusjon om deltakelse i EØS-komiteens beslutning dersom vedtak i EØS-komiteen blir truffet før Stortinget har behandlet saken og truffet vedtak. Stortinget vil i så fall bli informert om vedtaket i EØS-komiteen.

Det er ikke ventet vesentlige endringer i den endelige beslutningen i EØS-komiteen. Dersom denne likevel skulle avvike vesentlig fra utkastet som er vedlagt proposisjonen her, vil saken bli forelagt Stortinget på nytt.

Utkast til EØS-komitébeslutning i uoffisiell norsk oversettelse, og uoffisiell norsk oversettelse av rettsakten som er omfattet av EØS-komitébeslutningen, følger som trykte vedlegg (vedlegg 1 og 2 til proposisjonen).

1.2 Hovedtrekk i lovforslaget

I Norge er det gitt overordnede regler om fastsettelse av referanserenter i referanserenteloven. Loven gir i dag hjemmel for fremtidig gjennomføring av reglene for referanserenter i referanseverdiforordningen, men gir ikke hjemmel for gjennomføring av referanseverdiforordningens regler om andre referanseverdier.

Forslaget går som nevnt ut på at forordningen skal gjelde som norsk lov. Forordningen skal med det gjelde som den er, jf. EØS-avtalen artikkel 7, med de tilpasninger som følger av EØS-avtalen, avtalens protokoll 1 og eventuelle tilpasninger i EØS-komiteens beslutning om å innlemme forordningen i EØS-avtalen.

I kapittel 2 gjennomgås bakgrunnen for lovforslaget. I kapittel 3 omtales forslaget om gjennomføring av referanseverdiforordningen i norsk rett. Selv om forordningen skal gjelde som den er, er det behov for nasjonale bestemmelser for å operasjonalisere enkelte bestemmelser i forordningen. Finansdepartementet foreslår i denne proposisjonen endringer i referanserenteloven for å operasjonalisere reglene i forordningen, herunder hvem som skal være tilsynsmyndighet, forordningens krav til tilsynsmyndighetens tilgjengelige virkemidler og forordningens krav til reaksjonssystem. Lovens korttittel foreslås endret til «referanseverdiloven», i samsvar med det utvidede anvendelsesområdet.

I kapittel 4 redegjøres det for klassifiseringen av referanseverdier etter forordningen, forordningens krav til administratorer av referanseverdier og bidragsytere til referanseverdier og hva som regnes som bruk av en referanseverdi etter forordningen. Det er ikke behov for nasjonale bestemmelser for å operasjonalisere disse delene av forordningen.

I kapittel 5 redegjøres det for endringene i referanserenteloven som er nødvendige for å operasjonalisere forordningens krav til tilsynsmyndighetens tilgjengelige virkemidler. Det foreslås bestemmelser om opplysningsplikt, bevissikring og pålegg om retting. Kompetansen til å gi tillatelse eller godkjenning av registrering av en administrator av en referanseverdi foreslås lagt til Finanstilsynet. Det foreslås også at Finanstilsynet skal være tilsynsmyndighet for fastsettelsen av referanseverdier.

I kapittel 6 redegjøres det for forordningens krav til medlemsstatenes reaksjonssystem og nødvendige nasjonale bestemmelser. Det foreslås at Finanstilsynet skal ha hjemler til å gi pålegg om publisering av rettelse til referanseverdier, gi tvangsmulkt for manglende etterlevelse av pålegg og fatte vedtak om å ilegge personer forbud mot å inneha ledelsesfunksjon i foretak som må ha tillatelse eller godkjenning etter loven. Det foreslås også bestemmelser som gir Finanstilsynet hjemmel til å beslutte at vinning skal inndras og til å ilegge overtredelsesgebyr ved nærmere angitte overtredelser. Straffebestemmelsen foreslås derimot ikke videreført.

Overgangsbestemmelsene i forordningen omtales i kapittel 7. En forordning som endrer referanseverdiforordningen omtales i kapittel 8. Konsekvenser for annet regelverk omtales i kapittel 9. I kapittel 10 omtales EØS-komitébeslutningene og i kapittel 11 redegjøres det for lovforslagets økonomiske og administrative konsekvenser.

2 Bakgrunnen for lovforslaget

2.1 Forordning (EU) 2016/1011 (referanseverdiforordningen)

2.1.1 Bakgrunn

Forordning (EU) (2016/1011) om indekser som brukes som referanseverdier for finansielle instrumenter og finansielle kontrakter eller for å måle investeringsfonds resultater, og om endring av direktiv 2008/48/EF og 2014/17/EU og forordning (EU) nr. 596/2014 (referanseverdiforordningen) ble vedtatt 8. juni 2016. Forordningen gir regler om fastsettelse og bruk av referanseverdier. De fleste av kravene i forordningen trådte i kraft 1. januar 2018 i EU. Forordningen er EØS-relevant, men er foreløpig ikke tatt inn i EØS-avtalen.

En indeks er et statistisk mål, typisk brukt for å representere en pris, som blir beregnet eller bestemt ut i fra et representativt datagrunnlag. Dersom indeksen brukes som en referansepris for finansielle instrumenter eller i finansielle kontrakter, er indeksen en referanseverdi. Kontrakter som bruker referanseverdier, er følsomme for endringer i nivået på referanseverdien. Selv relativt beskjedne avvik fra et «korrekt nivå» vil kunne ha stor økonomisk betydning for partene i en avtale. Svikt i en viktig referanserente kan f.eks. gi opphav til betydelig feilprising av kreditt, noe som kan ha konsekvenser for finansiell stabilitet og realøkonomien.

Bakgrunnen for referanseverdiforordningen er at det i etterkant av finanskrisen ble avdekket manipulasjon av referanserentene Libor og Euribor, se punkt 2.1 i Prop. 142 L (2014–2015) Lov om fastsettelse av referanserenter og lov om endringer i finanslovgivningen mv. Det har også kommet anklager om manipulasjon av råvareindekser. Den dokumenterte manipulasjonen av referanserenter har understreket viktigheten av, og sårbarheten ved, fastsettelsen av referanseverdier. Manipulasjon av referanseverdier kan medføre betydelige tap for forbrukere og investorer og kan få konsekvenser for realøkonomien.

2.1.2 Nærmere om forordningen

Referanseverdiforordningen stiller en rekke krav til de som fastsetter referanseverdier (administrator) og hvordan de skal organisere virksomheten (artiklene 4 til 10). Det stilles krav til administratorens rutiner og retningslinjer for håndtering av interessekonflikter, overvåkingsfunksjon, internkontroll, dokumentasjon, system for klagebehandling og til eventuell utkontraktering.

Forordningen stiller også krav til fastsettelsen av referanseverdier, herunder krav til datakvalitet, metodologi, transparens om metodologien og systemer for rapportering om manipulasjon, eller forsøk på manipulasjon av en referanseverdi (artiklene 11 til 14). Artikkel 15 stiller krav om at administratorer skal utarbeide regler for god opptreden som gjelder for eventuelle bidragsytere. Bidragsytere som er under tilsyn, er etter artikkel 16 underlagt enkelte strengere krav til styring og internkontroll.

Det stilles ulike krav til ulike typer referanseverdier (artiklene 17 til 26 og vedleggene I og II). Det er egne regler for referanserenter, referanseverdier som bygger på varer, og referanseverdier som bygger på såkalte regulerte data. Avhengig av omfanget av bruken av referanseverdier i finansielle kontrakter, skal de etter forordningen klassifiseres som kritiske, betydningsfulle eller ikke-betydningsfulle. Kravene til administrator varierer etter hvilken type referanseverdi det dreier seg om.

Etter forordningen artikkel 40 skal det utpekes en nasjonal tilsynsmyndighet som skal ha ansvar for å utføre pliktene som følger av forordningen. Etter artikkel 41 skal tilsynsmyndigheten ha en rekke virkemidler tilgjengelig som skal kunne brukes i samsvar med nasjonal lov. Artikkel 42 stiller detaljerte og til dels omfattende krav til medlemsstatenes reaksjonssystem for brudd på forordningens bestemmelser.

Forordningen artikkel 34 stiller krav til søknad om godkjenning eller registrering som administrator av en referanseverdi, og til nasjonale myndigheters behandling av søknadene. Etter artikkel 35 kan nasjonale myndigheter trekke tilbake eller suspendere en administrators godkjenning eller registrering. Den europeiske verdipapir- og markedstilsynsmyndigheten (ESMA) skal etter artikkel 36 etablere et register over administratorer. Forordningen inneholder bestemmelser om tilsynssamarbeid (artiklene 37 til 39), og bestemmelser om etablering av tilsynskollegier og samarbeid med ESMA (artiklene 45 og 46).

Forordningen inneholder bestemmelser om bruk av referanseverdier i EU, herunder bestemmelser om ekvivalens og anerkjennelse av administratorer i tredjeland (artiklene 29 til 33). Foretak under tilsyn kan etter artikkel 29 bare bruke referanseverdier som tilbys av administratorer registrert i ESMAs register.

Forordningen inneholder krav om transparens og kundebeskyttelse. Artikkel 27 stiller krav om at administratorer skal publisere en erklæring om referanseverdiene den tilbyr, og krav til erklæringens innhold. Etter artikkel 28 skal administratorer, sammen med erklæringen om referanseverdiene, publisere hvilke prosedyrer administratoren vil følge dersom det gjøres endringer i referanseverdien eller dersom den vil slutte å tilby referanseverdien.

2.1.3 Forordning som endrer referanseverdiforordningen

I EU ble det i mars 2019 oppnådd politisk enighet om et forslag til en forordning som endrer referanseverdiforordningen for å innføre to nye kategorier referanseverdier for lavkarboninvesteringer. Forordningen endrer også overgangsbestemmelsen i referanseverdiforordningen. Endringsforordningen har ikke blitt endelig vedtatt i EU.

2.2 Høring

Finansdepartementet ba i brev 23. desember 2016 Finanstilsynet om å utarbeide et utkast til en utvidelse av referanserenteloven, slik at loven kan dekke den fulle bredden av referanseverdiforordningen. Departementet ba om at høringsnotatet skulle omfatte en utredning av virkningene av gjennomføring av hele referanseverdiforordningen, herunder å gi en oversikt over hvilke eksisterende referanseverdier i Norge som kan falle inn under forordningens virkeområde. Departementet mottok Finanstilsynets forslag til lovendringer for å gjennomføre forordningen 12. mai 2017.

Departementet sendte Finanstilsynets forslag på høring 7. juni 2017 med høringsfrist 7. september 2017. Høringsbrevet ble sendt til følgende instanser:

  • Alle departementene

  • Datatilsynet

  • Folketrygdfondet

  • Forbrukerombudet

  • Forbrukerrådet

  • Konkurransetilsynet

  • Norges Bank

  • Norges vassdrags- og energidirektorat

  • Regelrådet

  • Regjeringsadvokaten

  • Riksadvokaten

  • Riksrevisjonen

  • Skattedirektoratet

  • Statens Pensjonskasse

  • Statistisk sentralbyrå

  • Sivilombudsmannen

  • Universitetet i Agder

  • Universitetet i Bergen

  • Universitetet i Oslo

  • Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet

  • ØKOKRIM

  • Aksjonærforeningen i Norge

  • Den Norske Aktuarforening

  • Den norske Revisorforening

  • Econa

  • Energi Norge

  • Finans Norge

  • Finansforbundet

  • Finansieringsselskapenes forening

  • Fish Pool ASA

  • Handelshøyskolen BI

  • Handelshøyskolen i Bodø

  • Kommunalbanken

  • Landsorganisasjonen i Norge

  • Nasdaq OMX Oslo ASA

  • Nordic Association of Electricity Traders

  • Nordic Trustee

  • Norges handelshøyskole

  • Norsk Kapitalforvalterforening

  • Norsk olje og gass

  • Norsk Venturekapitalforening

  • Norske Finansanalytikeres Forening

  • Norske Forsikringsmegleres Forening

  • Norske Kredittopplysningsbyråers Forening

  • Næringslivets Hovedorganisasjon

  • Oslo børs

  • Pensjonskasseforeningen

  • Regnskap Norge

  • Sparebankforeningen i Norge

  • Verdipapirfondenes forening

  • Verdipapirforetakenes Forbund

  • Verdipapirsentralen

Følgende instanser har kommet med realitetsmerknader til høringen:

  • Justis- og beredskapsdepartementet

  • Datatilsynet

  • Norges vassdrags- og energidirektorat

  • Regelrådet

  • Skattedirektoratet

  • Finans Norge

  • Norske Finansielle Referanser (NoRe)

  • Nordic Bond Pricing

  • Verdipapirfondenes forening

Følgende høringsinstanser har opplyst at de ikke har merknader eller ikke ønsker å delta i høringen:

  • Forsvarsdepartementet

  • Helse- og omsorgsdepartementet

  • Klima- og miljødepartementet

  • Kunnskapsdepartementet

  • Utenriksdepartementet

  • Norges Bank

  • Riksadvokaten

  • Statistisk sentralbyrå

  • Den Norske Aktuarforening

  • Oslo børs

3 Gjennomføring av referanseverdiforordningen i norsk rett

3.1 Gjeldende rett

I Norge er det gitt overordnede regler om fastsettelse av referanserenter i lov om fastsettelse av referanserenter (referanserenteloven). Loven gir hjemmel for fremtidig gjennomføring av reglene for referanserenter i referanseverdiforordningen, samt til å fastsette forskriftsregler om referanserenter i tråd med forordningens regler. Slike forskriftsregler trådte i kraft 16. november 2016.

Forskrift til lov om fastsettelse av referanserenter (referanserenteforskriften).

Med hjemmel i loven har Finansdepartementet godkjent Norske Finansielle Referanser AS (NoRe) som administrator for referanserentene Nibor.

Fastsettelsen av andre referanseverdier enn referanserenter er ikke regulert i norsk rett. Referanserenteloven gir ikke hjemmel for gjennomføring av referanseverdiforordningens regler om andre referanseverdier enn referanserenter.

3.2 EU/EØS-rett

Forordning om referanseverdier på finansområdet (Forordning (EU) 2016/1011, referanseverdiforordningen) gir regler om fastsettelse og bruk av referanseverdier som brukes som referanser i finansielle instrumenter og kontrakter, eller for å måle resultatene til investeringsfond. Forordningen inneholder egne regler for fastsettelse av referanserenter, referanseverdier som bygger på varer og referanseverdier som bygger på såkalte regulerte data.

Formålet med forordningen er å sikre tilliten til referanseverdier. Forordningen ble vedtatt 8. juni 2016. Kravene i forordningen trådte i kraft 1. januar 2018 i EU. Forordningen er EØS-relevant og skal inntas i norsk rett. En overgangsbestemmelse i forordningen åpner for at administratorer for referanseverdier som eksisterte 30. juni 2016 har frist 1. januar 2020 for å søke om godkjenning eller registrering, se kapittel 7. Forordningen er foreløpig ikke tatt inn i EØS-avtalen.

3.3 Finanstilsynets forslag

Finanstilsynet skriver i høringsnotatet at de ikke venter at det gjøres spesielle tilpasninger i EØS-komiteens beslutning om å innta forordningen i EØS-avtalen. Finanstilsynet går i høringsnotatet derfor ut fra at forordningen vil gjelde for EØS/EFTA-landene slik den gjelder for EU-landene, men med visse presiseringer om EU-kommisjonens og ESMAs oppgaver.

Finanstilsynet viser til at det på enkelte områder i referanseverdiforordningen er, eller kan være, nødvendig med nasjonale bestemmelser for å operasjonalisere reglene i forordningen. Disse nasjonale bestemmelsene knytter seg i hovedsak til hvem som skal være tilsynsmyndighet, forordningens krav til tilsynsmyndighetens tilgjengelige virkemidler (kapittel 5) og forordningens krav til reaksjonssystem (kapittel 6).

Finanstilsynet foreslår at det gjøres endringer i referanserenteloven for å innta nødvendige bestemmelser for å operasjonalisere kravene i forordningen. Finanstilsynet foreslår videre at referanserenteloven etter utvidelsen gis tittelen «lov om referanseverdier på finansområdet», men at korttittelen «referanserenteloven» beholdes.

3.4 Høringsinstansenes syn

Enkelte høringsinstanser (Nordic Bond Pricing og Verdipapirfondenes forening) viser til at en viktig del av bakgrunnen for de nye reglene var avdekking og mistanke om manipulasjon av internasjonale referanserenter. Høringsinstansene poengterer at forordningen har fått et videre anvendelsesområde, som det vil være viktig å avklare nærmere.

Norske Finansielle Referanser foreslår i sitt høringssvar «finansreferanseloven» som en ny, og mer dekkende, korttittel til loven når denne gis et bredere virkeområde enn referanserenter.

3.5 Departementets vurdering

Departementet foreslår at referanseverdiforordningen gjennomføres i norsk rett ved lov. Departementet viser til ny § 1 første og annet ledd. Forordninger skal gjennomføres «som sådan» i nasjonal rett, jf. EØS-avtalen artikkel 7. Det innebærer at forordningen må inkorporeres i norsk lov, ved henvisning fra loven til det aktuelle vedlegget i EØS-avtalen og rettsaktnummeret til forordningen. En inkorporasjonsbestemmelse kan dermed ikke tre i kraft før en beslutning i EØS-komiteen om å innlemme rettsakten i EØS-avtalen har trådt i kraft.

Departementet viser til at forordninger på finansmarkedsområdet ofte gjennomføres i lovs form, selv om bestemmelsene etter sitt innhold kunne vært gjennomført i forskrifts form. Dette har sammenheng med at forordninger må gjennomføres som sådan, jf. over. Når en forordning som er gjennomført ved inkorporasjon i lov blir endret, må dermed i utgangspunktet også denne endringsforordningen gjennomføres i lov. Til sammenligning gjelder EUs forordninger direkte overfor borgerne i EU-statene, uten mellomliggende nasjonal gjennomføring.

Ved senere, mindre endringer i forordningen, som etter sin natur normalt ville vært gjennomført ved forskrift i norsk rett, kan det på denne bakgrunnen være behov for en forskriftshjemmel som tillater at endringer kan gjennomføres nasjonalt i forskrifts form.

I tillegg er det en forutsetning at utfyllende rettsakter fra EU, særlig kommisjonsforordninger, som fastsetter regler av mer teknisk art, gjennomføres i norsk rett i forskrift.

I tråd med dette, og bl.a. sett hen til praksis for gjennomføring av råds- og parlamentsforordninger i verdipapirhandelloven, jf. omtale i Prop. 96 LS (2018–2019), foreslår departementet i ny § 1 annet ledd en forskriftshjemmel i inkorporasjonsbestemmelsen til referanseverdiforordningen. Formålet er å kunne gjennomføre enkelte mindre endringer i forordningen i forskrifts form.

Videre foreslår departementet en ny forskriftshjemmel, sammenlignet med Finanstilsynets høringsutkast. Bestemmelsen går ut på at departementet i forskrift kan gi regler om referanseverdier, administratorer av referanseverdier, fastsettelse av referanseverdier, bidragsytere til referanseverdier og publisering av referanseverdier dersom dette er nødvendig av hensyn til finansiell stabilitet og sikre og velfungerende markeder, eller Norges utenrikspolitiske interesser. En lignende bestemmelse er gitt i verdipapirhandelloven § 13 og ny verdipapirsentrallov § 13 (ikke i kraft).

Det er et særskilt behov for å sikre at endringsforordningen, nevnt i punkt 2.1.3 og nærmere omtalt i kapittel 8, kan gjennomføres samtidig med referanseverdiforordningen. Departementet foreslår derfor en særskilt forskriftshjemmel i § 1 annet ledd for å kunne gjennomføre endringsforordningen i norsk rett i forskrift. Departementet presiserer at deler av endringsforordningens bestemmelser kan gis med hjemmel i derogasjonsbestemmelsen omtalt over.

Finansdepartementet deler Finanstilsynets vurdering av at det bør gjøres endringer i gjeldende referanserentelov fremfor at det gis en helt ny lov. Departementet foreslår for øvrig at lovens kortform blir «referanseverdiloven», som følge av lovens utvidede virkeområde, sammenlignet med gjeldende referanserentelov.

4 Klassifisering og bruk av referanseverdier

4.1 Gjeldende rett

Forskrift til lov om fastsettelse av referanserenter (referanserenteforskriften) gir bestemmelser om krav til administratorer av allment brukte referanserenter. Referanserenteforskriften stiller også krav til finansforetak (panelbanker) som leverer rentebidrag til en administrator. Kravene i referanserenteforskriften ligger nært opptil reglene i referanseverdiforordningen. Fastsettelsen av andre referanseverdier enn referanserenter er ikke regulert i norsk rett.

4.2 Forordningen

4.2.1 Referanseverdier som omfattes av forordningen

Referanseverdier er i forordningen artikkel 3 nr. 1 (3) definert som enhver indeks som brukes til å fastsette hvilket beløp som skal betales i henhold til et finansielt instrument eller en finansiell kontrakt, eller verdien av et finansielt instrument. En referanseverdi kan også være en indeks som brukes til resultatmåling i et verdipapirfond når formålet er å følge avkastningen til indeksen, avgrense eiendelsplasseringen i en portefølje eller beregne resultatgodtgjørelse. Forordningen artikkel 3 nr. 1 (1) definerer en indeks som ethvert tall:

  • a) som offentliggjøres eller gjøres tilgjengelig for offentligheten,

  • b) som regelmessig fastsettes

    • i) helt eller delvis ved anvendelse av en formel eller en annen beregningsmetode, eller ved en vurdering, og

    • ii) på grunnlag av verdien av en eller flere underliggende eiendeler eller priser, herunder estimerte priser, faktiske eller estimerte renter, pristilbud og bindende pristilbud, eller andre verdier eller undersøkelser,

Den som kontrollerer fastsettelsen av en referanseverdi, kalles administrator, jf. forordningen artikkel 3 nr. 1 punkt 6. Avhengig av hvilken type referanseverdi som fastsettes, må administratoren søke om tillatelse eller registrering av virksomheten. ESMA skal etter forordningen artikkel 36 etablere et register over administratorer. Bidragsytere til en referanseverdi leverer data som er nødvendige for å bestemme referanseverdien, enten direkte til administrator eller via andre.

Forordningen deler referanseverdier i kategorier etter ulike dimensjoner. Én viktig dimensjon er om referanseverdiene regnes for å være kritiske, betydningsfulle eller ikke-betydningsfulle. Det er videre egne regler for referanserenter (vedlegg I til forordningen, samt forordningen artikkel 18), referanseverdier som bygger på varer (vedlegg II til forordningen, samt forordningen artikkel 19), og referanseverdier som bygger på såkalte regulerte data (forordningen artikkel 17). Kravene til administrator varierer etter hvilken type referanseverdi det dreier seg om.

4.2.2 Kritiske referanseverdier

En referanseverdi kan etter forordningen defineres som kritisk ut fra kvantitative mål og kvalitative vurderinger. Forordningen artikkel 20 definerer referanseverdier som kritiske dersom ett av følgende kriterier er oppfylt:

  1. Referanseverdien brukes i finansielle instrumenter, kontrakter mv. med en samlet verdi over EUR 500 milliarder.

  2. Referanseverdien bygger på bidrag fra enheter der flertallet befinner seg i én medlemsstat, og tilsynsmyndigheten i denne medlemsstaten anser referanseverdien for å være kritisk etter en kvalitativ vurdering.

  3. Referanseverdien oppfyller alle følgende kriterier:

    1. Referanseverdien brukes i finansielle instrumenter, kontrakter mv. med en samlet verdi over EUR 400 milliarder,

    2. det finnes ingen eller få alternativer til referanseverdien, og

    3. det vil få betydelig negativ effekt på markedet, finansiell stabilitet mv. dersom referanseverdien skulle opphøre.

Forordningen artikkel 20 nr. 2 og nr. 3 inneholder bestemmelser om hvilke forhold tilsynsmyndigheten skal legge vekt på i den kvalitative vurderingen som skal ligge til grunn for å utpeke en referanseverdi som kritisk etter punkt 2 over. Disse forholdene omfatter bl.a. den samlede verdien av finansielle instrumenter, kontrakter mv. som bruker referanseverdien, som andel av samlet verdi av alle finansielle instrumenter, kontrakter mv. i medlemsstaten, og om det vil få betydelig negativ effekt for markedet om referanseverdien skulle opphøre. Referanseverdier som ikke oppfyller det kvantitative kravet (a) under punkt 3 over, men som oppfyller de to andre kravene (b og c) kan likevel klassifiseres som kritiske etter en vurdering av relevante tilsynsmyndigheter. EU-kommisjonen har i en delegert forordning (2018/64) fastsatt nærmere regler for hvordan kriteriene som listes opp i underpunkt c, skal benyttes.

Administratorer av kritiske referanseverdier må ha tillatelse til virksomheten, og kan etter forordningen artikkel 21 pålegges å fortsette virksomheten i en periode selv etter at de ønsker å avslutte den. Muligheten for pålegg om fortsatt virksomhet gjelder etter forordningen artikkel 23 også for bidragsytere til beregningen av en kritisk referanseverdi. I EU er referanserentene Euribor, Eonia («Euro Overnight Index Average»), Libor, Stibor («Stockholm Interbank Offered Rate») og Wibor («Warsaw Interbank Offered Rate») identifisert som kritiske referanseverdier, jf. Kommisjonens gjennomføringsforordning (EU) 2019/482.

4.2.3 Betydningsfulle og ikke-betydningsfulle referanseverdier

En referanseverdi regnes etter forordningen artikkel 24 som betydningsfull dersom den ikke oppfyller kriteriene for å regnes som kritisk, men brukes i finansielle instrumenter, kontrakter mv. med en samlet verdi over EUR 50 milliarder, har få eller ingen alternativer og referanseverdiens opphør vil få betydelige negative konsekvenser for markedet.

Administratorer av betydningsfulle referanseverdier må ha tillatelse til virksomheten. Hvis administrator er et foretak under tilsyn, er det imidlertid tilstrekkelig med godkjenning av registrering, jf. forordningen artikkel 34 nr. 1 bokstav b. Forordningen artikkel 25 åpner for at administratorer av betydningsfulle referanseverdier kan søke om unntak fra enkelte av forordningens bestemmelser, dersom de anser at etterlevelse av bestemmelsene vil være en uforholdsmessig byrde, gitt referanseverdiens natur eller administratorens størrelse. Tilsynsmyndigheten kan beslutte at administratoren likevel må følge forordningens bestemmelser, etter en nærmere vurdering basert på ulike kriterier.

Ikke-betydningsfulle referanseverdier er referanseverdier som ikke faller innenfor definisjonene av kritiske eller betydningsfulle referanseverdier, jf. forordningen artikkel 26. Administratorer av slike verdier må etter forordningen artikkel 34 nr. 1 bokstav c kun få godkjent søknad om registrering.

Forordningens bestemmelser om klassifisering av betydningsfulle og ikke-betydningsfulle referanseverdier gjelder ikke for fastsettelse av, og bidrag til, referanserenter eller varereferanseverdier, jf. forordningen artikkel 18 og 19.

4.2.4 Bruk av referanseverdier

Hva som regnes som bruk av en referanseverdi, er definert i forordningen artikkel 3 nr. 7. Definisjonen av «bruk» omfatter blant annet utstedelse av et finansielt instrument som refererer til en indeks eller en kombinasjon av indekser, og fastsettelse av beløp som skal betales i henhold til et finansielt instrument eller en finansiell kontrakt som refererer til en indeks eller en kombinasjon av indekser. ESMA har i et såkalt spørsmål-og-svardokument (eng. Questions and Answers – Q&As) om forordningen redegjort nærmere for hva som menes med bruk av en referanseverdi i forbindelse med derivater.

Questions and Answers: On the Benchmarks Regulation (BMR).

I forordningens fortale nr. 13 siste punktum fremkommer det at eie av finansielle instrumenter som refererer til en referanseverdi, ikke regnes som å bruke referanseverdien.

Foretak under tilsyn kan etter forordningen artikkel 29 nr. 1 bare bruke referanseverdier som tilbys av administratorer registrert i ESMAs register. Et prospekt for omsettelige verdipapirer eller andre investeringsprodukter som bruker en referanseverdi, skal etter artikkel 29 nr. 2 opplyse om referanseverdiens administrator er registrert i ESMAs register når prospektet publiseres.

Brukere av referanseverdier som er foretak under tilsyn skal etter forordningen artikkel 28 nr. 2 ha skriftlige beredskapsplaner for bruken av referanseverdier, i tilfelle materielle endringer i referanseverdien eller at referanseverdien ikke lenger vil tilbys.

4.3 Finanstilsynets forslag

Finanstilsynet foreslår ikke nasjonale bestemmelser om klassifisering og bruk av referanseverdier ved siden av referanseverdiforordningens regler.

Tilsynet gir i høringsnotatet en oversikt over referanseverdier i Norge som er, eller kan være, referanseverdier i forordningens forstand. Disse er referanserentene Nibor og Nowa, referanseverdiene basert på varer Fish Pool Index, Nasdaq Salmon Index,Narex Wide og systemprisen, samt aksje-, rente- og pengemarkedsindekser fra Oslo Børs. Finanstilsynet skriver i høringsnotatet at de ikke har lyktes å få en komplett oversikt over referanseverdier, og at de på et senere tidspunkt i samråd med den enkelte administrator vil ta stilling til klassifisering av referanseverdier i det norske markedet.

4.4 Høringsinstansenes syn

Finans Norge skriver i sitt høringssvar at de ikke har tilgang på data som gjør det mulig å beregne hvor store verdier Nibor og Nowa er referanseverdi for. Finans Norge skriver at de likevel er sterkt i tvil om at selv den mest benyttede Nibor (tre måneder løpetid), er referanse for kontrakter som i sum er i den størrelsesorden som forordningen angir som terskelverdi for kritiske referanseverdier. Finans Norge anser bruken av Nowa som så begrenset at den ikke kan defineres som en kritisk referanserente.

Norske Finansielle Referanser (NoRe), som administrerer referanserenten Nibor, skriver i sitt høringssvar at de antar at bruken av Nibor har et omfang som ligger under beløpsgrensene for kritiske referanseverdier i forordningen (EUR 500 mrd. eller 400 mrd., jf. punkt 4.2). NoRe mener det ikke er tungtveiende argumenter for å definere Nibor som en kritisk referanseverdi, og at man bør unngå dette med mindre det kan fastslås med sikkerhet at bruken overstiger terskelverdiene i forordningen.

Verdipapirfondenes forening (VFF) viser i sitt høringssvar til at det er viktig at tilsynet samarbeider med aktørene og med bransjen for å finne gode og praktikable løsninger. VFF viser til fortalen punkt nr. 9, som sier at forordningen skal sikre en forholdsmessig tilpasset reaksjon på de risikoer som forskjellige referanseverdier utgjør. Det er etter VFFs vurdering viktig å ha dette proporsjonalitetsprinsippet i mente ved praktiseringen av reglene.

Nordic Bond Pricing (NBP) skriver i sitt høringssvar at de er opptatt av at administratorer av betydningsfulle og ikke-betydningsfulle referanseverdier bør kunne benytte unntaksbestemmelser som er angitt i forordningens artikkel 25 og 26. Ved å legge for store eller unødvendige byrder på tilbydere av referanseverdier og bidragsytere, vil man ifølge NBP kunne svekke datagrunnlaget. I ytterste konsekvens vil en streng regelverksfortolkning ifølge NBP kunne medføre at man ikke har tilstrekkelig grunnlag til å opprettholde beregning av referanseverdier, noe som vil kunne få negative konsekvenser for finansmarkedene i Norge.

4.5 Departementets vurdering

Departementet legger til grunn at det ikke er behov for nasjonale bestemmelser om klassifisering og bruk av referanseverdier eller krav til administratorer og bidragsytere, ettersom dette fullt ut dekkes av forordningens bestemmelser og utfyllende rettsakter.

Departementet legger til grunn at Finanstilsynet i samråd med den enkelte administrator vil ta stilling til klassifiseringen av referanseverdier og eventuell bruk av unntaksbestemmelser i det norske markedet i tråd med forordningens bestemmelser.

5 Tilsyn

5.1 Myndigheter og oppgavefordeling

5.1.1 Forordningen

Forordningen legger på flere områder oppgaver til nasjonale myndigheter. Det må avgjøres hvem som skal utøve denne myndigheten i Norge, jf. forordningen artikkel 40. Det følger av forordningen artikkel 34 at nasjonale myndigheter skal gi tillatelse til, eller godkjenne registrering av, administrator av en referanseverdi. Nasjonale myndigheter skal etter forordningen artiklene 35 og 42 nr. 2 bokstav d kunne trekke tilbake en administrators tillatelse eller suspendere en administrators godkjenning. Nasjonale myndigheter skal etter forordningen artiklene 46 og 47 samarbeide med ESMA og være medlemmer av eventuelle tilsynskollegier. Dersom en medlemsstat utpeker mer enn én kompetent myndighet, skal deres respektive roller defineres klart, og det skal utpekes én myndighet som har ansvar for å koordinere samarbeid og informasjonsutveksling med Kommisjonen, ESMA og andre medlemsstaters kompetente myndigheter, jf. forordningen artikkel 40 nr. 2. Forordningen artikkel 37 åpner for at en medlemsstats kompetente myndighet etter avtale kan delegere sine oppgaver til ESMA eller en kompetent myndighet i et annet medlemsland.

Forordningen gir på flere områder ESMA eller Kommisjonen myndighet til å fastsette tekniske standarder eller retningslinjer. ESMA har etter forordningen artikkel 31 myndighet til å trekke tilbake godkjenningen av en administrator lokalisert i et tredjeland, dersom flere vilkår er oppfylt, gjennom å fjerne administratoren fra ESMAs register, jf. punkt 4.2.1.

5.1.2 Finanstilsynets forslag

Finanstilsynet foreslår i høringsnotatet å videreføre referanserentelovens gjeldende system, der det er Finansdepartementet som avgjør om tillatelse skal gis til en administrator av en referanseverdi. Tilsynet foreslår også å legge myndigheten til å godkjenne registrering av en administrator til departementet. Videre foreslår Finanstilsynet at retten til å trekke tilbake eller suspendere en administrators tillatelse eller godkjenning legges til Finansdepartementet som konsesjonsmyndighet. Tilsynet skriver i høringsnotatet at det ikke vil være noe i veien for at departementet delegerer myndighet, for eksempel til Finanstilsynet, til å godkjenne registrering av administratorer som administrerer ikke-betydningsfulle referanseverdier.

I tråd med gjeldende referanserentelov foreslår Finanstilsynet at Finanstilsynet skal føre tilsyn med administratorer og andre aktørers overholdelse av forordningen. Finanstilsynet foreslår også at de skal utøve andre oppgaver som følger av forordningen, herunder å være kontaktpunkt overfor ESMA og medlem av eventuelle tilsynskollegier.

5.1.3 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene har ikke hatt merknader til Finanstilsynets forslag om oppgavefordeling myndighetene imellom.

5.1.4 Departementets vurdering

Departementet foreslår at referanserentelovens system endres slik at kompetansen til å avgjøre om tillatelse eller godkjenning av registrering skal gis til en administrator av en referanseverdi, legges til Finanstilsynet, jf. lovforslaget § 2. Departementet viser til at antallet administratorer antas å øke ved inkorporeringen av referanseverdiforordningen. Hensynet til en enhetlig og effektiv behandling av sakene tilsier at avgjørelsene samles i Finanstilsynet. Det er også av betydning at Finanstilsynet i praksis vil føre tilsyn med administratorene, jf. nedenfor.

Etter departementets vurdering bør Finanstilsynet også være tilsynsmyndighet for fastsettelse av referanseverdier, i tråd med høringsutkastet og gjeldende referanserentelov, se lovforslaget § 3. Departementet viser til at Finanstilsynet i dag har tilsyn med fastsettelsen av referanserenter, regulerte markedsplasser og verdipapirmarkedene generelt. Et flertall av administratorer og bidragsytere til referanseverdier er foretak som allerede er under tilsyn av Finanstilsynet. Finanstilsynet har derfor et godt grunnlag for å føre et helhetlig tilsyn med fastsettelsen av referanseverdier. Det er etter departementets vurdering naturlig at Finanstilsynet som tilsynsmyndighet er kontaktpunkt overfor ESMA og er medlem i eventuelle tilsynskollegier.

Som nevnt i punkt 5.1.1, åpner forordningen artikkel 37 for at kompetente myndigheter kan delegere sine oppgaver til ESMA eller andre lands kompetente myndigheter. Departementet ser ikke at det skulle være aktuelt å foreta noen slik delegasjon.

I punkt 5.1.1 nevnes også forordningen artikkel 31, som gir ESMA kompetanse til å trekke tilbake registrering av administrator fra tredjeland. Et slikt tilbakekall vil samtidig innebære at norske foretak under tilsyn ikke lenger vil kunne bruke en referanseverdi administrert av denne administratoren. Dette kan forstås som en indirekte overføring av myndighet til ESMA, ved at disse tredjelandsforetakenes tjenester ikke lenger vil kunne benyttes av norske foretak. Arten av myndighet som overføres, omfanget av myndighetsoverføringen og det begrensede saksområdet dette gjelder, tilsier at den myndigheten som overføres, må anses som lite inngripende.

5.2 Virkemidler i løpende tilsyn

5.2.1 Forordningen

Tilsynsmyndighetene skal etter forordningen ha en rekke virkemidler tilgjengelig som skal kunne brukes i samsvar med nasjonal lov. Minimumskravene listes opp i forordningen artikkel 41. Finanstilsynet oppsummerer i høringsnotatet (punkt 3.4.1) kravene slik:

  • «(a) få tilgang til dokumenter og annet materiale i enhver form, motta og ta kopi av dette,

  • (b) kreve informasjon fra enhver person som er involvert i administreringen av eller bidrag til en referanseverdi, og ved behov innkalle vedkommende til muntlig forklaring,

  • (c) ved referanseverdier som omhandler råvarer, kreve informasjon fra bidragsytere på relaterte spotmarkeder i standardiserte former eller rapporter om transaksjoner og direkte tilgang til handelssystemer,

  • (d) utføre stedlig tilsyn og undersøkelser på andre steder enn i privatboliger,

  • (e) adgang til juridiske personers lokaler for å beslaglegge dokumenter eller andre opplysninger i enhver form når det foreligger skjellig grunn til mistanke om at de aktuelle opplysningene kan være bevis for brudd på forordningen,

  • (f) fra enheter under tilsyn, kreve utlevert eksisterende opptak av telefonsamtaler eller elektronisk kommunikasjon eller andre opplysninger om datatrafikk,

  • (g) kreve arrest eller beslag i eiendeler,

  • (h) kreve midlertidig opphør av enhver atferd som tilsynsmyndigheten mener strider mot forordningen,

  • (i) pålegge et midlertidig forbud mot profesjonell virksomhet og

  • (j) treffe tiltak for å informere allmennheten om en referanseverdi, herunder å kunne pålegge administrator eller andre som har publisert en referanseverdi, å publisere en rettelse til referanseverdien.»

Virkemidlene skal etter forordningen artikkel 41 nr. 2 kunne brukes av tilsynsmyndigheten selv, i samarbeid med andre myndigheter eller markedsaktører, etter delegasjon til andre myndigheter eller markedsaktører, eller ved begjæring til domstolen.

5.2.2 Finanstilsynets forslag

Finanstilsynet skriver i høringsnotatet at enkelte av virkemidlene som skal være tilgjengelige for tilsynsmyndighetene, synes å gå veldig langt. Tilsynet viser bl.a. til at personkretsen under artikkel 41 nr. 1 bokstavene a og d ikke er nærmere avgrenset utover at tilsynsmyndighetene ikke kan gjøre undersøkelser i privatboliger. Ettersom retten til forsvar og andre grunnleggende rettigheter skal respekteres etter forordningen, finner Finanstilsynet at det er naturlig å lese inn visse begrensninger i forordningens ordlyd.

Finanstilsynet viser i høringsnotatet til at de ovennevnte virkemidlene langt på vei svarer til virkemidlene tilsynsmyndighetene skal ha tilgjengelig etter MiFID II.

Markets in Financial Instruments Directive 2, direktiv 2014/65/EU.

Tilsynet viser i den anledning til Verdipapirlovutvalgets vurdering i utvalgets andre delutredning

NOU 2017: 1 Markeder for finansielle instrumenter – gjennomføring av MiFID II og MiFIR, side 208.

:

«Utvalget bemerker innledningsvis at en rekke av bestemmelsene i MiFID II artikkel 69 er generelle i sin form; tilsynsmyndigheten skal ha rett til «ethvert dokument» og be om opplysninger «fra enhver person». Anvendelsesområdet for MiFID II setter imidlertid saklige rammer for bruk av tilsynshjemlene. Generelt utformede tilsynshjemler må dermed leses i denne konteksten. I Ot.prp. nr. 34 (2006–2007), pkt. 12.4.4 drøftet departementet rekkevidden av tilsynshjemlene:
«Departementet mener at man må legge til grunn en forståelse i samsvar med direktivets ordlyd, som taler om «enhver person» og «ethvert dokument», sml. også tilsvarende forståelse i den svenske utredningen. Etter departementets vurdering er det nødvendig innenfor MiFIDs saklige anvendelsesområde å gi hjemmel for en alminnelig opplysningsplikt og plikt til å legge frem dokumenter også for personer og foretak som ikke er under tilsyn. Departementet foreslår på denne bakgrunn at opplysningsplikten og plikten til å utlevere dokumenter i gjeldende bestemmelse i vphl. § 12-2a, som i hovedsak foreslås videreført i ny vphl. § 15-3, utvides til å gjelde generelt ved mistanke om overtredelse av verdipapirhandelloven kapittel 3, 4, 5, 8, 9, 10 eller 11 eller forskrifter gitt i medhold av disse bestemmelsene. Det vil si de kapitelene som omfattes av MiFID og markedsmisbruksdirektivet.»
Departementets uttalelse gjaldt opplysningsplikten, men har relevans for alle situasjoner der MiFID II gir regler som gir tilsynsmyndigheten generell kompetanse. Utvalget vil legge departementets uttalelse til grunn ved gjennomføring av nye kompetansebestemmelser.»

Finanstilsynet finner at denne tilnærmingen bør følges også ved gjennomføringen av referanseverdiforordningen.

5.2.3 Høringsinstansenes syn

Datatilsynet er i likhet med Finanstilsynet av den oppfatning at enkelte av verktøyene virker å gi nokså vide hjemler, og viser til den manglende avgrensningen av personkrets i artikkel 41 nr. 1 bokstavene b og d. Datatilsynet ber om at Finansdepartementet klargjør nærmere hvor grensene for tilsynshjemlene bør gå. Datatilsynet viser i den anledning til en uttalelse fra EUs datatilsynsmyndighet (European Data Protection Supervisor, EDPS) i forbindelse med MiFID II og MiFIR, hvor EDPS uttaler at tilsynsvirkemidler som knytter seg til datatrafikk må være proporsjonale, begrenses til formålet, og ikke gå utover hva som er nødvendig for å oppnå dette.

5.2.4 Departementets vurdering

Departementet kommenterer de enkelte av forordningens krav til tilsynsmyndighetens virkemidler nedenfor, se punkt 5.3, 5.4, 5.5 og 5.7. For ordens skyld nevner departementet at Finanstilsynet ikke har foreslått særskilte regler om tilsynsmyndighetens mulighet til å forlange arrest og beslag i eiendeler, med henvisning til Ot.prp. nr. 34 (2006–2007) som igjen viste videre til reglene i tvisteloven kapittel 33 og straffeprosessloven kapittel 16. Departementet deler Finanstilsynets vurdering av at det ikke er behov for ytterligere regler for å oppfylle forordningens krav.

I høringen har Datatilsynet tatt opp rekkevidden av tilsynshjemlene i lys av generelle krav til behandling av personopplysninger. Generelt understreker departementet at tilsynshjemlene er knyttet til Finanstilsynets innhenting av opplysninger fra foretak under tilsyn. Det medfører både en saklig og personell begrensning. Departementet bemerker videre at reglene skal sikre at Finanstilsynet kan føre et effektivt tilsyn med foretak av betydning for fastsettelse av referanseverdier. Departementet viser til at tilliten til finansielle referanseverdier er av stor betydning for finansmarkedenes funksjon jf. omtale i punkt 2.1, og det er klart at det er av offentlig interesse å sikre denne tilliten. For øvrig vil personopplysningsloven gjelde for Finanstilsynets tilsynsvirksomhet, når denne er dekket av sistnevnte lovs virkeområde.

5.3 Opplysningsplikt

5.3.1 Forordningen

Forordningen artikkel 41 nr. 1 bokstavene a, b, c og f inneholder bestemmelser om tilsynsmyndighetens muligheter til å innhente opplysninger. Bokstav a omhandler tilsynsmyndighetens adgang til å kreve dokumenter og annet materiale i enhver form. Bokstav b regulerer opplysningsplikt for enhver person som er involvert i administreringen av eller bidrag til en referanseverdi. Bokstav c inneholder en spesialbestemmelse om at tilsynsmyndigheten i forbindelse med tilsyn med referanseverdier basert på varer skal kunne innhente transaksjonsopplysninger fra bidragsytere på relaterte spotmarkeder. Bokstav f gjelder innhenting av eksisterende opptak av telefonsamtaler eller annen elektronisk kommunikasjon og trafikkdata fra foretak under tilsyn.

5.3.2 Finanstilsynets forslag

Finanstilsynet finner at det er grunn til å gjøre begrensninger i tilsynshjemlene om opplysningsplikt som følger av forordningen artikkel 41 nr. 1 bokstav a og b, ved at det skilles mellom allmennheten og fysiske og juridiske personer som er involvert i administreringen av, eller bidrag til, en referanseverdi. For den sistnevnte gruppen av personer mener Finanstilsynet at det ikke bør være noen terskel for at det skal foreligge en opplysningsplikt. Etter tilsynets vurdering bør opplysningsplikten til disse personene reguleres av bestemmelser i finanstilsynsloven.

Etter Finanstilsynets forslag vil alle administratorer være under tilsyn etter finanstilsynsloven § 1 nr. 21, og hjemlene i finanstilsynsloven kan derfor brukes direkte overfor disse. Også de fleste bidragsytere vil være underlagt finanstilsynsloven, men ikke alle. Finanstilsynet foreslår derfor at Finanstilsynet skal kunne kreve opplysninger etter reglene i finanstilsynsloven fra bidragsytere til referanseverdier som er omfattet av referanseverdiforordningen. I Finanstilsynets forslag presiseres det at opplysningsplikten kun gjelder virksomheten knyttet til referanserenteloven.

Finanstilsynet foreslår en bestemmelse i referanserenteloven som innarbeider den særlige opplysningsplikten som følger av forordningen artikkel 41 nr. 1 bokstav c. Når det gjelder innhenting av eksisterende opptak av telefonsamtaler eller annen elektronisk kommunikasjon og trafikkdata fra foretak under tilsyn, finner Finanstilsynet at denne opplysningsplikten er dekket under hjemlene i finanstilsynsloven.

Angående allmennhetens opplysningsplikt, mener Finanstilsynet det bør gjelde en terskel om mistanke om overtredelse av forordningen for at myndighetene skal kunne bruke hjemmelen. Finanstilsynet viser til at en tilsvarende terskel fremkommer av gjeldende verdipapirhandellov § 19-3 første ledd om opplysningsplikt ved mistanke om innsidehandel mv. (for ordens skyld nevnes at bestemmelsen i Prop. 96 LS (2018–2019) foreslås videreført med samme nummerering).

5.3.3 Høringsinstansenes syn

Ingen høringsinstanser har uttalt seg om Finanstilsynets forslag til regler om opplysningsplikt.

5.3.4 Departementets vurdering

Departementet deler Finanstilsynets vurdering av rammen for opplysningsplikten Finanstilsynet bør kunne ilegge etter loven, se lovforslaget §§ 4 og 5 om henholdsvis opplysningsplikten for bidragsytere til referanseverdier og allmennheten generelt. I bestemmelsen om opplysningsplikten for bidragsytere til en varereferanseverdi er ordlyden tilpasset lovforslaget i Prop. 96 LS (2018–2019), som stiller lignende krav om tilsynets tilgang til handelssystemer. For foretak som allerede er underlagt tilsyn av Finanstilsynet, gjelder reglene i finanstilsynsloven, se lovforslaget § 3.

5.4 Stedlig tilsyn mv.

5.4.1 Forordningen

Etter forordningen artikkel 41 nr. 1 bokstav d skal tilsynsmyndigheten kunne gjennomføre kontrollbesøk eller undersøkelser («on-site inspections or investigations») på andre steder enn privatboliger. Tilsynsmyndigheten skal etter forordningen artikkel 41 nr. 1 bokstav e kunne kreve tilgang til juridiske personers lokaler for å beslaglegge dokumenter eller fremskaffe andre opplysninger i enhver form når det foreligger berettiget mistanke om at disse opplysningene kan være relevante for en undersøkelse av om forordningen er brutt. Etter forordningen artikkel 41 nr. 1 bokstav g skal tilsynsmyndigheten kunne kreve frysing og/eller beslagleggelse av eiendeler.

5.4.2 Finanstilsynets forslag

Finanstilsynet legger i høringsnotatet til grunn at «stedlig tilsyn» er en tilstrekkelig betegnelse på virkemidlet som følger av forordningen artikkel 41 nr. 1 bokstav d. Finanstilsynet viser i høringsnotatet til at alle administratorer og de fleste bidragsytere vil være omfattet av finanstilsynsloven § 1, og at det for disse ikke er noen terskel for at stedlig tilsyn kan gjennomføres.

Ettersom stedlig tilsyn skal kunne foretas på ethvert sted med unntak av privatboliger, finner Finanstilsynet at finanstilsynsloven ikke er tilstrekkelig for å gjennomføre forordningen. Finanstilsynet finner at det bør gjøres visse begrensninger i retten til å utføre stedlig tilsyn hos personer som ikke er omfattet av finanstilsynsloven, og mener verdipapirhandelloven § 15-5 om bevissikring kan tjene som mønster for en bestemmelse i tråd med forordningen.

Finanstilsynet finner ikke at det er nødvendig med særlige bestemmelser for å kunne ta arrest eller beslag i eiendeler i samsvar med forordningen. Tilsynet viser til at forordningens krav er gjennomført ved de generelle bestemmelsene i tvisteloven kapittel 33 og straffeprosessloven kapittel 16.

5.4.3 Høringsinstansenes syn

Finans Norge skriver i sitt høringssvar at de støtter å avgrense og presisere virkeområdet sammenlignet med forordningsteksten.

5.4.4 Departementets vurdering

Departementet foreslår en bestemmelse om stedlig tilsyn og bevissikring i tråd med Finanstilsynets forslag i høringsnotatet. Departementet er for øvrig enig i Finanstilsynets og Finans Norges vurdering om at bestemmelsen i forordningen om stedlig tilsyn fremstår som generell, og at det bør gjøres enkelte presiseringer i tilsynsmyndighetens rett til å gjennomføre stedlig tilsyn og foreta bevissikring hos personer som ikke er omfattet av finanstilsynsloven. Det vises til lovforslaget § 6. Departementet har for øvrig tilpasset bestemmelsen reglene og kompetansen i verdipapirhandelloven § 19-5 om bevissikring.

5.5 Pålegg om stans mv.

5.5.1 Forordningen

Etter forordningen artikkel 41 nr. 1 bokstav h skal tilsynsmyndigheten kunne kreve midlertidig opphør av enhver atferd som tilsynsmyndigheten mener strider mot forordningen. Etter bokstav i skal tilsynsmyndigheten kunne pålegge et midlertidig forbud mot profesjonell virksomhet. Begge påleggene skal kunne rettes mot enhver.

5.5.2 Finanstilsynets forslag

Finanstilsynet legger i høringsnotatet til grunn at finanstilsynsloven § 4a gir tilstrekkelig hjemmel til å oppfylle kravene i forordningen ettersom bestemmelsen gir Finanstilsynet lovgrunnlag for å pålegge noen som driver virksomhet som omfattes av Finanstilsynets tilsynsområde uten tillatelse, å stanse virksomheten.

For annen atferd som tilsynsmyndigheten mener strider mot forordningen, foreslår Finanstilsynet at en bestemmelse om pålegg om stans inntas i referanserenteloven. Tilsynet foreslår videre at Finanstilsynet skal kunne ilegge en tvangsmulkt dersom pålegget om stans ikke etterkommes.

5.5.3 Høringsinstansenes syn

Ingen høringsinstanser har uttalt seg om Finanstilsynets forslag til regler om pålegg om stans.

5.5.4 Departementets vurdering

Finansdepartementet deler Finanstilsynets vurdering om at finanstilsynsloven § 4a om stans av konsesjonspliktig virksomhet uten nødvendig konsesjon gir tilstrekkelig hjemmel til å oppfylle kravene i forordningen. Når det gjelder Finanstilsynets forslag om en bestemmelse om stans av annen atferd, er dette forslaget behandlet nærmere under punkt 6.3.4.

5.6 Administrativ inndragning

5.6.1 Forordningen

Det følger av forordningen artikkel 42 nr. 2 bokstav b at tilsynsmyndigheten skal kunne inndra oppnådd fortjeneste, eller unngått tap, som følge av brudd på forordningen.

5.6.2 Finanstilsynets vurdering og forslag

Finanstilsynet foreslår at tiltaket gjennomføres i referanseverdiloven etter mønster av verdipapirhandelloven § 17-2 (nå § 21-2) om vinningsavståelse.

Finanstilsynet viser til at vinningsavståelse skiller seg fra overtredelsesgebyr og bøtestraff ved at vinningen kan inndras hos den som vinningen har tilfalt, uavhengig av om denne er det samme rettssubjektet som har begått overtredelsen. Reglene har ifølge Finanstilsynet en viktig funksjon der det ikke er praktisk mulig å inndrive kravet hos overtreder, for eksempel fordi midlene er overført til et annet rettssubjekt på tidspunktet for sanksjonering.

Finanstilsynet viser i høringsnotatet til at vinningsavståelse er en administrativ sanksjon som faller inn under reglene i forvaltningsloven kapittel IX.

5.6.3 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene har ikke hatt merknader til Finanstilsynets forslag om administrativ inndragning.

5.6.4 Departementets vurdering

Departementet slutter seg i hovedsak til Finanstilsynets vurderinger og forslag om at tiltaket gjennomføres etter mønster av reglene i verdipapirhandelloven om administrativ inndragning (tidligere vinningsavståelse), se forslag til § 11. Departementet har foretatt enkelte endringer i bestemmelsen i lys av Prop. 96 LS (2018–2019) om endringer i verdipapirhandelloven mv. Departementet finner også grunn til å presisere at vinningsavståelse ilagt av Finanstilsynet ikke er en administrativ sanksjon. Dette har støtte i Prop. 62 L (2015–2016) om de generelle reglene om administrative sanksjoner i forvaltningsloven, se kapittel 32. Departementet viser til at vinningsavståelsen i hovedsak vil være gjenopprettende. Det pønale elementet vil ikke stå sentralt i en vurdering av om inndragning skal besluttes.

5.7 Tilsynsmyndighetens adgang til å gi offentlige uttalelser mv.

5.7.1 Forordningen

Tilsynsmyndigheten skal etter forordningen artikkel 41 nr. 1 bokstav j ha muligheten til å treffe tiltak for å informere allmennheten om en referanseverdi, herunder å kunne pålegge administrator, eller andre som har publisert en referanseverdi, å publisere en rettelse til referanseverdien.

5.7.2 Finanstilsynets forslag

Finanstilsynet viser i høringsnotatet til at det utover bestemmelser om lovbestemt taushetsplikt ikke er begrensninger i Finanstilsynets adgang til å uttale seg innenfor sitt ansvarsområde. Finanstilsynet mener derfor at det ikke er nødvendig med noen lovhjemmel for at de skal kunne informere allmennheten om en referanseverdi.

Å pålegge administrator eller andre som har publisert referanseverdien, å publisere en rettelse til verdien, krever imidlertid etter Finanstilsynets vurdering lovhjemmel. Finanstilsynet foreslår derfor at en bestemmelse om dette inntas i referanserenteloven. Tilsynet foreslår videre at Finanstilsynet skal kunne ilegge en tvangsmulkt dersom pålegget om publisering av rettelse ikke blir etterkommet.

5.7.3 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene har ikke hatt merknader til Finanstilsynets forslag.

5.7.4 Departementets vurdering

Departementet deler Finanstilsynets vurdering av at det ikke er behov for særskilte regler om Finanstilsynets adgang til å opplyse allmennheten om en referanseverdi.

Forslagene om pålegg og tvangsmulkt omtales under punkt 6.3.4.

6 Administrative tiltak og sanksjoner

6.1 Innledning

Referanseverdiforordningen stiller, i likhet med andre nyere EU/EØS-regelverk på finansmarkedsområdet, detaljerte og til dels omfattende krav til medlemsstatenes reaksjonssystem. For majoriteten av bestemmelsene i forordningen som retter seg mot private parter, krever forordningen artikkel 42 nr. 1 at administrative tiltak og sanksjoner skal være tilgjengelig ved eventuelle brudd. Dersom en medlemsstat har fastsatt straffereaksjoner for overtredelse av forordningen, kan medlemsstaten unnlate å fastsette administrativ reaksjon for dette forholdet, jf. artikkel 42 nr. 3. Sanksjonsbestemmelsene er i forordningen utformet som minimumsbestemmelser, jf. artikkel 42 nr. 2. Myndigheten kan etter forordningen fastsette flere og/eller strengere sanksjoner. Sanksjonene skal i alle tilfelle være effektive, proporsjonale og avskrekkende, jf. artikkel 42 nr. 1 andre avsnitt og nr. 4.

Forordningen skiller ikke klart mellom administrative tiltak og administrative sanksjoner, men bruker i artikkel 42 nr. 2 samlebetegnelsen «administrative sanctions and other administrative measures» i opplistingen av hvilke tiltak tilsynsmyndigheten skal ha tilgjengelig.

Finanstilsynet viser i høringsnotatet til at det må skilles mellom de to gruppene av tiltak, ettersom administrative sanksjoner, i motsetning til administrative tiltak, vil kunne regnes som straff etter den europeiske menneskerettskonvensjonen. Tilsynet viser videre til at de særlige saksbehandlingsreglene i saker om administrative sanksjoner i forvaltningsloven kapittel IX vil komme til anvendelse. Forvaltningsloven § 43 andre ledd definerer en administrativ sanksjon som «en negativ reaksjon som kan ilegges av et forvaltningsorgan, som retter seg mot en begått overtredelse av lov, forskrift eller individuell avgjørelse, og som regnes som straff etter den europeiske menneskerettskonvensjon». Finanstilsynet har i høringsnotatet lagt denne definisjonen til grunn.

Departementet foreslår i grove trekk å innføre et reaksjonssystem langs de linjene Finanstilsynet foreslo i høringsnotatet, slik at det gis hjemler til å ilegge overtredelsesgebyr og forbud mot å utøve ledelsesfunksjoner. Det er imidlertid gjort enkelte lovtekniske justeringer og særlig oppdateringer av lovforslaget i samsvar med andre lovforslag på finansmarkedsområdet som er fremmet for Stortinget, se Prop. 96 LS (2018–2019).

Referanseverdiforordningen stiller krav om at et bredt spekter av forvaltningsmessige tiltak og sanksjoner skal kunne iverksettes i tilfeller der det avdekkes brudd på sentrale regler i forordningen. Etter departementets syn er det ønskelig å legge til rette for at Finanstilsynet får fleksibilitet i sin oppfølging av tilsynsobjektene. Dette er dessuten i tråd med lovendringer gjort i blant annet verdipapirfondloven og hvitvaskingsloven de siste årene, noe som bidrar til å sikre konsistens og forutsigbarhet.

6.2 Omfattede overtredelser

6.2.1 Forordningen

Overtredelser av en rekke bestemmelser i forordningen skal som et minimum kunne føre til en administrativ sanksjon eller tiltak, jf. forordningen artikkel 42 nr. 1 bokstav a. Manglende samarbeid ved en undersøkelse, stedlig tilsyn eller forespørsel dekket av artikkel 41, jf. punkt 5.3 skal også kunne rammes av administrative sanksjoner eller tiltak, jf. artikkel 42 nr. 1 bokstav b.

6.2.2 Finanstilsynets forslag

Finanstilsynet viser i høringsnotatet til at bestemmelsen som lister opp hvilke brudd på forordningen som skal kunne møtes med administrative sanksjoner og tiltak, er en minimumsbestemmelse, og at Finanstilsynets forslag på enkelte punkter omfatter overtredelser som ikke er direkte nevnt i forordningen. Finanstilsynet foreslår at overtredelsesgebyr, jf. punkt 6.7.2, i tillegg til overtredelsene som listes opp i forordningsbestemmelsen, også skal kunne ilegges ved brudd på vilkår i tillatelse eller godkjenning, eller dersom tillatelse eller godkjenning om administrator er oppnådd ved hjelp av uriktige opplysninger eller andre uregelmessigheter. I tillegg presiseres det at overtredelsesgebyr kan ilegges ved overtredelse av forskrifter til utfyllelse av bestemmelsene nevnt i forordningen.

6.2.3 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene hadde ikke merknader til Finanstilsynets forslag om hvilke overtredelser som skal kunne føre til sanksjoner.

6.2.4 Departementets vurdering

Departementet viser til at forordningen 42 angir en rekke konkrete artikler hvis overtredelse skal kunne møtes med et administrativt tiltak eller en administrativ sanksjon. Dette danner utgangspunktet for avgrensningen av de overtredelsene som skal kunne møtes med det administrative tiltak og sanksjoner. Der det er relevant, vil departementet komme nærmere tilbake til hvilke overtredelser som skal kunne føre til det enkelte tiltaket eller den enkelte sanksjon.

6.3 Pålegg om retting og tvangsmulkt

6.3.1 Forordningen

Etter forordningen artikkel 42 nr. 2 bokstav a skal tilsynsmyndigheten kunne pålegge administratorer og foretak under tilsyn som overtrer regelverket, om å avslutte atferden som er i strid med regelverket og avstå fra å gjenta slik adferd.

6.3.2 Finanstilsynets vurdering og forslag

Finanstilsynet viser i høringsnotatet til at alle administratorer og de fleste av bidragsyterne vil være under tilsyn, og at hjemlene i finanstilsynsloven kan brukes overfor disse. Finanstilsynet legger til grunn at finanstilsynsloven § 4 nr. 7, som sier at Finanstilsynet kan pålegge de foretakene det har tilsyn med, å rette på forholdet dersom foretakets organer ikke har overholdt sine plikter i henhold til bestemmelser gitt i eller i medhold av lov eller handlet i strid med konsesjonsvilkår, er tilstrekkelig for å gjennomføre ovennevnte bestemmelse for administratorer og de fleste bidragsytere. For å sikre at alle bidragsytere omfattes, foreslår Finanstilsynet en bestemmelse i referanserenteloven om at påleggshjemlene i finanstilsynsloven også kan brukes overfor bidragsytere til en referanseverdi omfattet av loven. Det skal bare kunne gis pålegg knyttet til virksomhet som faller inn under loven.

Finanstilsynet viser til at det etter finanstilsynsloven § 10 andre ledd kan fattes vedtak om daglig løpende mulkt overfor personer og foretak under tilsyn som ikke oppfyller pålegg som er fattet med hjemmel i denne loven. Tilsynet finner at bestemmelsen kan brukes overfor administratorer og de bidragsyterne som reguleres av lovens § 1, men at daglig mulkt også kan være et hensiktsmessig tiltak dersom en bidragsyter som ikke er omfattet av finanstilsynsloven, bryter et pålegg med hjemmel i finanstilsynsloven. Finanstilsynet foreslår derfor en bestemmelse som omfatter dette. Et vedtak om daglig løpende mulkt vil etter Finanstilsynets vurdering innebære en tvangsmulkt etter bestemmelsene i forvaltningsloven § 51, og beslutningen om tvangsmulkt er tvangsgrunnlag for utlegg etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 første ledd bokstav d.

6.3.3 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene har ikke hatt merknader til Finanstilsynets forslag om regler om pålegg og tvangsmulkt.

6.3.4 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til Finanstilsynets vurdering om at finanstilsynsloven § 4 nr. 7 for administratorer og de fleste bidragsytere er tilstrekkelig for å gjennomføre forordningens bestemmelse om at tilsynsmyndigheten skal kunne pålegge administratorer og foretak under tilsyn som overtrer regelverket om å avslutte adferd og å avstå fra å gjenta slik adferd. For å sikre at pålegg også kan rettes mot bidragsytere som ikke allerede er under tilsyn, foreslår departementet å videreføre gjeldende referanserentelov § 5 annet ledd, se lovforslaget § 3, som gir finanstilsynslovens regler om opplysningsplikt og pålegg anvendelse for bidragsyterne. For å sikre hjemmel til å pålegge retting overfor enhver som opptrer i strid med loven, foreslår departementet en særskilt bestemmelse om dette, men med en ordlyd som ligger tettere opptil gjeldende referanserentelov § 5 annet ledd. Det vises til forslaget til § 7. For foretak under tilsyn vil hjemlene i praksis være overlappende.

Departementet er enig med Finanstilsynet i at det er nødvendig med lovhjemmel for å sikre at Finanstilsynet kan pålegge administrator eller andre å publisere en rettelse til en referanseverdi, slik Finanstilsynet også har foreslått, se lovforslaget § 8.

Departementet slutter seg til Finanstilsynets vurderinger når det gjelder behovet for regler om tvangsmulkt. For foretak som er underlagt finanstilsynsloven, vil loven § 10 annet ledd gi tilstrekkelig hjemmel for å ilegge tvangsmulkt for manglende etterlevelse av bl.a. pålegg. For visse bidragsytere foreslår departementet at tvangsmulktsadgangen gis ved en henvisning fra referanseverdiloven til finanstilsynsloven, se lovforslaget § 3 annet ledd. For øvrig foreslår departementet at det kan gis tvangsmulkt for å sikre etterlevelse av pålegg om retting og om å publisere en rettelse til en referanseverdi, se lovforslaget § 9, jf. §§ 7 og 8.

6.4 Offentliggjøring av avgjørelse om administrativt tiltak eller sanksjon

6.4.1 Forordningen

Det følger av forordningen artikkel 42 nr. 2 bokstav c at tilsynsmyndigheten skal kunne komme med en offentlig meddelelse om overtredelse der den ansvarlige administratoren eller foretaket under tilsyn og overtredelsens art nevnes.

6.4.2 Finanstilsynets vurdering

Finanstilsynet finner det ikke nødvendig med egne lovbestemmelser for å legge til rette for meddelelser som angitt i forordningen. Finanstilsynet har innenfor rammene av lovbestemt taushetsplikt anledning til å komme med markedsadvarsler mv. Finanstilsynet antar at informasjonen kan formuleres slik at man ikke røper taushetspliktbelagte opplysninger om drifts- eller forretningsforhold som det vil være av konkurransemessig betydning å hemmeligholde av hensyn til den som opplysningen angår, jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 2.

6.4.3 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene hadde ikke merknader til Finanstilsynets vurderinger hva gjelder behovet for regler om offentliggjøring av vedtak om administrative tiltak og sanksjoner.

6.4.4 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til Finanstilsynets vurdering om at det ikke er behov for egne lovbestemmelser for å gjennomføre forordningens bestemmelse om at tilsynsmyndigheten skal kunne komme med offentlige meddelelser om lovbrudd. Departementet finner i denne sammenheng grunn til å bemerke at forordningen artikkel 45 i utgangspunktet også stiller krav om å offentliggjøre vedtak om administrative tiltak eller sanksjoner. Departementet bemerker at det likevel ikke er nødvendig å gi særskilte regler av typen som ble gitt i verdipapirfondloven § 15-6 tredje ledd og hvitvaskingsloven § 45 om unntak fra plikt til offentliggjøring, da dette følger av forordningen selv. Ved inkorporasjonen av forordningen vil reglene også gjelde som norsk lov.

6.5 Tilbakekall eller suspensjon av tillatelse eller registrering

6.5.1 Forordningen

Tilsynsmyndigheten skal etter forordningen artikkel 42 nr. 2 bokstav d kunne tilbakekalle eller suspendere tillatelsen eller registreringen til administratorer som bryter forordningen. Artikkel 35 i forordningen omhandler også tilbakekall eller suspensjon av en tillatelse eller registrering. Tilsynsmyndigheten skal etter bestemmelsen kunne treffe vedtak om tilbakekall eller suspensjon dersom administrator alvorlig eller gjentatte ganger har overtrådt bestemmelser i forordningen.

6.5.2 Finanstilsynets vurdering

Ettersom bestemmelsene i forordningen blir del av norsk rett, legger Finanstilsynet til grunn at det ikke er nødvendig med ytterligere nasjonale bestemmelser.

6.5.3 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene hadde ikke merknader til Finanstilsynets vurderinger hva gjelder tilbakekall eller suspensjon av tillatelse eller registrering.

6.5.4 Departementets vurdering

Departementet deler Finanstilsynets vurdering om at det ikke er nødvendig med nasjonale bestemmelser om tilbakekall eller suspensjon av tillatelse eller registrering, da det vil følge av forordningen artikkel 35 at Finanstilsynet kan tilbakekalle eller suspendere tillatelse eller registrering.

6.6 Forbud mot å utøve ledelsesfunksjoner

6.6.1 Forordningen

Etter forordningen artikkel 42 nr. 2 bokstav e skal tilsynsmyndigheten ha kompetanse til å ilegge et midlertidig forbud mot at enhver fysisk person som holdes ansvarlig for overtredelsen, skal kunne utøve ledelsesfunksjoner i en administrator eller bidragsyter under tilsyn. Det er ikke fastsatt noen terskel i forordningen for overtredelser som kan medføre et slikt forbud. I henhold til forordningen skal forbudet være midlertidig, men forbudets lengde er ikke nærmere angitt. Det følger heller ikke av forordningen om forbudet skal utformes som en sanksjonsbestemmelse eller som adgang til å treffe et annet forvaltningsvedtak.

6.6.2 Finanstilsynets vurdering

Finanstilsynet peker i høringsnotatet på at det i forordningen ikke er noen uttrykkelige egnethetskrav til administrators styre og ledelse, men at forordningens krav om forsvarlige styremekanismer og at administratorer skal identifisere og håndtere interessekonflikter, i praksis stiller visse krav til styrets og ledelsens egnethet. Tilsynet viser videre til at bidragsytere under tilsyn også vil være underlagt sektorlovgivning for f.eks. banker og verdipapirforetak som stiller egnethetskrav for styre og ledelse.

Finanstilsynet peker i høringsnotatet på at personkretsen for et midlertidig forbud er enhver fysisk person som kan holdes ansvarlig for brudd på forordningen. Forbudet skal gjelde utøvelse av ledelsesfunksjoner i administratorer eller bidragsytere under tilsyn. Finanstilsynet legger til grunn at dette skal innebære et forbud mot å være styremedlem, daglig leder eller faktisk leder i slike foretak. Tilsynet skriver videre at det kan reises spørsmål om en person bør kunne være faktisk leder for et forretningsområde som ikke relaterer seg til bruddet på referanseverdiforordningen. Finanstilsynet finner det vanskelig å ta stilling til dette på generell basis, og mener det bør kunne vurderes i det enkelte tilfellet, der det tas hensyn til overtredelsens art.

Finanstilsynet viser i høringsnotatet til at tilsvarende bestemmelser om tilsynsmyndighetens kompetanse til å ilegge midlertidig forbud mot å utøve ledelsesfunksjoner (ledelseskarantene) er innført i ny EU/EØS-lovgivning på flere områder innenfor finansmarkedsområdet. Ved innarbeiding av slike krav i norsk lovgivning, peker Finanstilsynet på at må det tas stilling til om vedtak om å ilegge en person ledelseskarantene skal anses som en sanksjon og dermed skal treffes etter bestemmelsen i forvaltningsloven § 45 om ileggelse av administrativt rettighetstap, eller som et alminnelig administrativt vedtak.

Finanstilsynet drøfter i høringsnotatet spørsmålet om ledelseskarantene skal anses som en sanksjon eller som et alminnelig vedtak. Finanstilsynet peker på at formålet med vedtak om ledelseskarantene først og fremst er å forebygge svak ledelse av foretak under tilsyn og sikre allmenn tillit til foretaket, og at det i utgangspunktet ikke har et pønalt formål. Vedtakets formål kan etter Finanstilsynets vurdering tilsi at det ikke skal anses som et administrativt rettighetstap etter forvaltningslovens bestemmelser om administrative sanksjoner. På den annen side trekker Finanstilsynet frem at personer som ilegges et vedtak om ledelseskarantene, normalt vil oppleve dette som et inngripende tiltak av pønal karakter. Vedtakets faktiske virkning for den vedtaket retter seg mot, kan derfor etter Finanstilsynets vurdering tilsi at det skal anses som administrativ sanksjon i henhold til forvaltningsloven.

Forvaltningsloven § 45.

Finanstilsynet viser i høringsnotatet til at Hvitvaskingslovutvalget

NOU 2016: 27 punkt 10.5.4.4.1.

og Verdipapirlovutvalget

NOU 2017: 1 punkt 10.4.5. Departementet bemerker at Verdipapirlovutvalget senere endret sitt lovforslag i NOU 2017: 14, sammenlignet med NOU 2017: 1.

i sine utredninger har drøftet spørsmålet, men har hatt ulike vurderinger av om vedtak om ledelseskarantene skal anses som administrativ sanksjon etter bestemmelsene i forvaltningsloven. Finanstilsynet tar i høringsnotatet ikke stilling til spørsmålet, og foreslår heller ingen bestemmelse. Tilsynet understreker likevel behovet for en prinsipiell avklaring av om norske bestemmelser om ledelseskarantene skal utformes som administrativ sanksjon eller som administrativt tiltak, og at det er viktig med konsistens i saksbehandlingsreglene på tvers av alle tilsynsområder der det innføres slike bestemmelser.

6.6.3 Høringsinstansenes syn

Finans Norge bemerker at spørsmålet om hvorvidt ledelseskarantene skal anses som en administrativ sanksjon, bør vurderes helhetlig for finansområdet. Finans Norge tiltrer Verdipapirlovutvalgets forslag om at slike tilsynshjemler skal anses som et administrativt tiltak og ikke som en sanksjon. Finans Norge begrunner synspunktet med at Finanstilsynet allerede under gjeldende krav til egnethetsvurdering av tillitsvalgte og faktiske ledere i finansbedrifter, vil vurdere om ledere har nødvendig tillit for å inneha en viktig stilling. En eksplisitt hjemmel for ledelseskarantene kan i denne sammenhengen etter Finans Norges vurdering anses som en operasjonalisering av det forvaltningsskjønn som i dag utøves med basis i kravene til egnethetsvurdering.

Verdipapirfondenes forening bemerker at de i flere høringer på finansområdet har tatt til orde for en samlet gjennomgang og best mulig harmonisering av virkemiddelapparatet på finansområdet, og særlig skillet mellom straff og rene forvaltningsmessige sanksjoner.

6.6.4 Departementets vurdering

Departementet foreslår at det gis hjemmel til å fatte vedtak om forbud mot å ha ledelsesfunksjoner i administratorer og bidragsytere under tilsyn. Det følger av forordningen artikkel 42 nr. 2 bokstav e at tilsynsmyndigheten skal kunne ilegge et slikt forbud, jf. punkt 6.6.1. Det vises til lovforslaget § 10. Departementet foreslår, slik det også ble foreslått i Prop. 96 LS (2018–2019) om endringer i verdipapirhandelloven mv. og allerede er vedtatt i hvitvaskingsloven (foreslått i Prop. 40 L (2017–2018)), at et slikt forbud innrettes som et administrativt tiltak. Departementet viser til at en slik harmonisering på tvers av regelverkene har vært etterlyst i høringen. Departementet viser videre til begrunnelsen inntatt i Prop. 96 LS (2018–2019) punkt 7.7.5.6, der det blant annet pekes på hvordan et slikt vedtak vil gi økt forutberegnelighet og rettssikkerhet i form av klagerett.

Vurderingen etter bestemmelsen vil være fremoverskuende, og vurderingstemaet vil være om vedkommende som følge av den eller de aktuelle overtredelsene er uskikket til å ha en ledelsesfunksjon i en administrator eller bidragsyter under tilsyn. Når det gjelder hvilke fysiske personer som kan ilegges slikt forbud, foreslår departementet samme avgrensning som i Prop. 96 LS (2018–2019). Det betyr at vedtaket kan rette seg mot ledelsen, ansatte og eventuelle oppdragstakere. Det er med andre ord ikke en nødvendig forutsetning at den vedtaket retter seg mot, var leder på tidspunktet for overtredelsen. Det avgjørende vil være om personen har overtrådt eller medvirket til overtredelse av bestemmelser i loven eller i medhold av loven, på en slik måte at vedkommende må anses uskikket til å inneha en ledelsesfunksjon i en administrator eller bidragsyter under tilsyn i fremtiden. Det er vesentlig for omverdenens tillit til referanseverdiene at personene som sitter i ledelsen i administratorene og bidragsyterne, har høy integritet.

På samme måte som i Prop. 96 LS (2018–2019) og Prop. 40 L (2017–2018) foreslår ikke departementet en plikt til å fatte tidsbegrensede vedtak. Departementet viser til at vurderingstemaet er personens skikkethet, som det i utgangspunktet ikke er grunn til å tro endrer seg som følge alene av at det er gått en gitt tid. Departementet presiserer at Finanstilsynet som forvaltningsorgan beholder kompetanse til å omgjøre eget vedtak på et senere tidspunkt etter en fornyet vurdering, der det i utgangspunktet må kreves at konkrete nye omstendigheter tilsier at personen ikke lenger er uskikket.

Departementet foreslår en forskriftshjemmel i § 10 annet ledd, slik at det ved behov kan gis nærmere regler på et senere tidspunkt.

Departementet bemerker for øvrig avslutningsvis at hvitvaskingsloven § 48 ble utformet annerledes enn det som ble foreslått av Hvitvaskingslovutvalget i NOU 2016: 27, slik at høringsnotatets sammenligning med utvalgets forslag ikke lenger er relevant.

6.7 Overtredelsesgebyr

6.7.1 Forordningen

Etter forordningen artikkel 42 nr. 3 andre avsnitt er det et nasjonalt valg for den enkelte stat om overtredelser av forordningen skal kunne sanksjoneres med overtredelsesgebyr eller om overtredelser i stedet bare skal kunne sanksjoneres gjennom det strafferettslige sporet. Det er derfor ingen plikt for norske myndigheter til å innføre overtredelsesgebyr.

Det fremgår av forordningen artikkel 42 nr. 2 bokstav f at det maksimale overtredelsesgebyret skal minst svare til tre ganger oppnådd fortjeneste eller unngått tap som følge av overtredelsen, når det er mulig å fastsette dette. Forordningen fastsetter også maksimumsbeløp for overtredelsesgebyr. Maksimumsbeløpene er på henholdsvis EUR 100 000, 250 000, 500 000 og 1 000 000, avhengig av hvilken bestemmelse i forordningen som er overtrådt, og om gebyret skal ilegges en fysisk eller juridisk person.

For land utenfor eurosonen skal de nevnte beløpene omregnes til nasjonal valuta.

For en fysisk person skal beløpet for de fleste overtredelsene kunne settes til opptil EUR 500 000, jf. artikkel 42 nr. 2 bokstav g.

Maksimumsbeløp for en juridisk person skal for de fleste overtredelsene kunne utgjøre opptil EUR 1 000 000, eller opptil 10 prosent av den samlede årsomsetningen i henhold til siste tilgjengelige årsregnskap som er godkjent av ledelsen, dersom dette er høyere, jf. forordningen artikkel 42 nr. 2 bokstav h. For morforetak eller et datterforetak av et morforetak som skal utarbeide konsernregnskap etter konsolidert regnskapsdirektiv

Direktiv 2013/34/EU.

, skal den samlede omsetningen være den totale årsomsetningen eller tilvarende inntekt etter relevante regnskapsdirektiver etter siste tilgjengelige konsoliderte årsregnskap godkjent av ledelsen i det overordnede morforetaket.

De ovennevnte grensene gjelder for overtredelse av de fleste bestemmelsene i forordningen. Et unntak gjelder overtredelser av artikkel 11 nr. 1 bokstav d eller artikkel nr. 4, som gjelder grunnlagsdata for en referanseverdi. For juridiske personer nedjusteres da maksimumsbeløpet til EUR 250 000 eller 2 prosent av årsomsetningen, mens maksimumsbeløpet for fysiske personer er satt til EUR 100 000, jf. forordningen artikkel 42 nr. 2.

Nasjonale myndigheter kan etter forordningen artikkel 42 nr. 4 fastsette regler om høyere maksimumsbeløp enn de ovennevnte, men kan ikke la være å fastsette slike beløp eller fastsette beløp som er lavere.

6.7.2 Finanstilsynets vurdering og forslag

I vurderingen av om tilsynsmyndigheten skal få hjemmel til å ilegge overtredelsesgebyr, legger Finanstilsynet i høringsnotatet til grunn at en må avveie myndighetenes behov for å håndheve forordningen på en effektiv måte mot hensynet til rettssikkerhet for dem som kan bli ilagt overtredelsesgebyr.

Etter Finanstilsynets vurdering vil en mulighet til å ilegge overtredelsesgebyr være en effektiv måte å forebygge og sanksjonere overtredelser av forordningen. Tilsynet peker på at overtredelsesgebyr er et virkemiddel som enkelt kan tilpasses hver enkelt overtredelse, og at effektiv sanksjonering av brudd på regelverket bidrar til å opprettholde markedets integritet og troverdighet. Det vil etter Finanstilsynets vurdering være ressursbesparende både for tilsynet og politiet/påtalemyndigheten om Finanstilsynet selv kan ilegge et overtredelsesgebyr i stedet for at saken må oversendes til politiet/påtalemyndigheten.

Når det gjelder hensynet til rettssikkerhet for den gebyret gjelder, viser Finanstilsynet til at et vedtak fra Finanstilsynet om overtredelsesgebyr kan påklages til departementet etter reglene i forvaltningsloven. Vedtak om overtredelsesgebyr vil være en sanksjon etter forvaltningsloven § 44, noe som innebærer at vedtaket kan prøves av domstolene i sivilprosessens former. Domstolene skal kunne prøve alle sider av saken.

Forvaltningsloven § 50.

Finanstilsynet viser til at reglene i forvaltningsloven vil utfylle bestemmelsen i referanserenteloven om overtredelsesgebyr og bidra til å ivareta hensynet til rettsikkerhet.

På denne bakgrunnen foreslår Finanstilsynet bestemmelser som gir tilsynet hjemmel til å ilegge overtredelsesgebyr som administrativ sanksjon for brudd på bestemmelsene nevnt i forordningen artikkel 42 nr. 1. Tilsynet viser i høringsnotatet til at det også kan være behov for å kunne reagere med overtredelsesgebyr mot personer som har fått tillatelse til å være administratorer ved hjelp av uriktige erklæringer eller andre uregelmessigheter. Finanstilsynet foreslår at overtredelsesgebyr også skal kunne benyttes i slike tilfeller.

Finanstilsynet viser i høringsnotatet til at sanksjonsbestemmelsene i forordningen ikke har en avgrenset personkrets. Tilsynet foreslår derfor ingen nærmere angivelse av hvem som skal kunne ilegges overtredelsesgebyr. Finanstilsynet foreslår at det presiseres at tilsynet kan ilegge overtredelsesgebyr dersom en person eller noen som har handlet på vegne av personen, har overtrådt de aktuelle bestemmelsene i forordningen. Personkretsen vil være den samme som etter straffeloven § 27 første ledd første punktum om foretaksstraff. Finanstilsynet foreslår at det ikke fastsettes krav om skyld for at et foretak skal kunne ilegges overtredelsesgebyr. Tilsynet viser her til anbefalingen fra Justis- og beredskapsdepartementet om at det ikke skal være krav om skyld for å kunne ilegge foretak overtredelsesgebyr.

Prop. 62 L (2015–2016) kapittel 9.3.

Når det gjelder anonyme og kumulative feil, viser Finanstilsynet til at forvaltningsloven § 46 første ledd inneholder regler om at administrativ foretakssanksjon kan ilegges også i slike tilfeller, dersom det er fastsatt i særlov at administrativ sanksjon kan ilegges overfor et foretak. Finanstilsynet legger til grunn at bestemmelsen vil utfylle reglene i referanserenteloven, slik at det ikke er behov for tilsvarende bestemmelse i denne loven. Finanstilsynet foreslår at det skal kunne ilegges overtredelsesgebyr ved medvirkning.

Finanstilsynet viser i høringsnotatet til at forordningen ikke sier noe om medlemmer av et foretaks styre eller ledelse, eller andre fysiske personer som i henhold til nasjonal lovgivning er ansvarlig for overtredelsen, også skal kunne ilegges overtredelsesgebyr. Finanstilsynet antar at det dermed er overlatt til nasjonale myndigheter å fastsette vilkår for at overtredelsesgebyr eventuelt skal kunne ilegges i slike tilfeller. Etter Finanstilsynets vurdering er personlig ansvar for brudd på et foretaks plikter en alvorlig reaksjon, og det er bare naturlig å ilegge overtredelsesgebyr for den ansvarlige der det foreligger alvorlige brudd på pliktene etter forordningen. Finanstilsynet foreslår derfor at overtredelsesgebyr bare skal kunne ilegges personer som har opptrådt forsettlig eller grovt uaktsomt. Finanstilsynet foreslår at det tas inn en bestemmelse i referanserenteloven som gir hjemmel til å ilegge fysiske personer som er styremedlem, daglig leder eller faktisk leder hos foretaket overtredelsesgebyr, men bare dersom vedkommende har utvist forsett eller grov uaktsomhet i forbindelse med overtredelsen som fører til at foretaket kan ilegges overtredelsesgebyr.

Finanstilsynet viser i høringsnotatet til at forholdet mellom kravet om at overtredelsesgebyret minst skal svare til tre ganger oppnådd fortjeneste eller unngått tap som følge av overtredelsen, og de ovennevnte maksimumsbeløpene ikke er fastsatt eller kommentert i forordningen. Tilsynet viser til at en lignende bestemmelse

MiFID 2 artikkel 70 nr. 6 bokstav (h).

fremkommer i direktiv 2014/65/EU (MiFID II), men da følger det uttrykkelig at denne beregningen kan brukes hvis den fører til et høyere beløp enn de oppgitte maksimumsbeløpene.

MiFID 2 artikkel 70 nr. 6 bokstavene (f) og (g).

Finanstilsynet legger til grunn at referanseverdiforordningen må forstås på samme måte.

Finanstilsynet foreslår at maksimumsbeløpene for overtredelsesgebyrene settes til henholdsvis NOK 1 million, 2,5 millioner, 5 millioner og 10 millioner, men at overtredelsesgebyret kan fastsettes til tre ganger oppnådd fortjeneste eller unngått tap som følge av overtredelsen dersom dette beløpet er høyere.

Finanstilsynet viser i høringsnotatet til at oppfyllelsesfristen for overtredelsesgebyr skal være fire uker fra vedtaket ble truffet etter forvaltningsloven § 44. At overtredelsesgebyrene potensielt kan bli store, tilsier etter Finanstilsynets vurdering at det bør gis en lenger frist. Finanstilsynet foreslår derfor en betalingsfrist på to måneder. Finanstilsynet foreslår at overtredelsesgebyr foreldes etter to år. Tilsvarende regel er fastsatt i verdipapirfondloven.

Verdipapirfondloven § 11-6 femte ledd.

6.7.3 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene hadde ikke merknader til Finanstilsynets vurderinger og forslag om overtredelsesgebyr.

6.7.4 Departementets vurdering

Departementet foreslår at Finanstilsynet får hjemmel til å ilegge overtredelsesgebyr for brudd på særskilte bestemmelser i referanseverdiforordningen, se lovforslaget § 12. Departementet er enig i Finanstilsynets vurdering om at overtredelsesgebyr i tillegg til overtredelsene som listes opp i forordningen, også bør kunne ilegges ved brudd på vilkår for tillatelse eller godkjenning etter lovforslaget § 3. Departementet er enig i at også overtredelser av bestemmelser i forskrift som utfyller de nevnte bestemmelsene i forordningen, bør omfattes. Det vises til lovforslaget § 12 første ledd.

Overtredelsesgebyr skal også kunne ilegges ved manglende etterlevelse av pålegg om opplysningsplikt ilagt av Finanstilsynet, enten med hjemmel i finanstilsynsloven eller referanseverdiloven §§ 4 eller 5. Departementet viser til at tilsvarende løsning er valgt i forslaget til endringer i verdipapirhandelloven, se Prop. 96 LS (2018–2019) punkt 7.6.5.2 (s. 114). Forslaget innebærer en større grad av harmonisering på tvers av regelverkene som Finanstilsynet forvalter.

Når det gjelder tilfeller der en tillatelse eller godkjenning er oppnådd ved hjelp av uriktige opplysninger eller andre uregelmessigheter, viser departementet for det første til at det følger av referanseverdiforordningen artikkel 35 at en tillatelse kan trekkes tilbake i slike tilfeller. Videre viser departementet til at straffeloven § 221 om uriktig forklaring blant annet dekker tilfeller der det «skriftlig eller muntlig» gis «uriktig opplysning» til «offentlig myndighet når forklaringen er bestemt til å avgi bevis». Departementet legger derfor til grunn at det vil være straffbart dersom en tillatelse etter lovforslaget er oppnådd ved hjelp av uriktige opplysninger. Til illustrasjon vises det til rettspraksis, se f.eks. Rt. 2007 side 28.

Departementet understreker at det er behov for effektiv håndhevelse av loven og forordningens regler. Dette bidrar til å opprettholde tilliten til referanserenter og andre referanseverdier som er av stor betydning for finansmarkedene. Departementet slutter seg til Finanstilsynets vurderinger av dette spørsmålet, jf. omtalen i punkt 6.7.2. I høringen er det ikke gitt særlige kommentarer om forslaget om å kunne ilegge overtredelsesgebyr. Det er gitt generelle kommentarer om behovet for å se regelverkene om å ilegge administrative sanksjoner i sammenheng med hverandre. Departementet viser til at det i hvitvaskingsloven er gitt hjemler til å ilegge overtredelsesgebyr for brudd på sentrale bestemmelser av loven, se § 49. Det er også foreslått hjemler for overtredelsesgebyr i verdipapirhandelloven, se Prop. 96 LS (2018–2019) punkt 7.6.5. Etter departementets vurdering gjør de samme hensynene seg gjeldende for overtredelser av referanseverdiloven, herunder forordningen som foreslås inkorporert. Lovforslaget er derfor utformet etter mønster av disse bestemmelsene, med tilpasninger av utmålingsreglene, jf. forordningen artikkel 42.

Departementet bemerker at forordningens plikter hvis overtredelse etter forordningen skal kunne sanksjoneres, retter seg mot administratorer, bidragsytere under tilsyn og til dels andre foretak under tilsyn. Både administratorer og bidragsytere kan etter forordningen i prinsippet være fysiske personer. Det er klart at overtredelsesgebyr i disse tilfellene kan rettes mot fysiske personer.

Forordningen gir ikke nærmere regler om eventuelle andre fysiske personer skal kunne ilegges sanksjoner, herunder overtredelsesgebyr, foruten at det gis særskilte utmålingsregler for fysiske personer. Dette skiller seg fra en del annet EØS-regelverk der det er krav om å kunne ilegge sanksjoner for brudd på ulike plikter. Etter en samlet vurdering foreslår departementet at muligheten til å ilegge overtredelsesgebyr gis i samsvar med det som er påkrevd etter forordningen. Departementet viser dessuten til muligheten til å ilegge forbud mot å inneha ledelsesfunksjoner.

Departementet foreslår at overtredelsesgebyr skal kunne ilegges fysiske personer når det er utvist uaktsomhet eller forsett.

Departementet foreslår å sette en foreldelsesfrist på fem år for adgangen til å ilegge overtredelsesgebyr. Departementet viser til Prop. 96 LS (2018–2019) punkt 7.6.5.7, der det blant annet vises til at man med en toårsfrist risikerer at alvorlige overtredelser ikke kan sanksjoneres fordi foreldelsen inntrer før det er praktisk mulig å skaffe tilstrekkelig grunnlag for en sak. Departementet viser til lovforslaget § 12 sjette ledd.

6.8 Retningslinjer ved valg av administrative tiltak og sanksjoner

6.8.1 Forordningen

Etter forordningen artikkel 43 skal tilsynsmyndigheten ta alle relevante omstendigheter i betraktning når det skal velges mellom ulike administrative tiltak eller sanksjoner, og når utmåling av sanksjonen skal besluttes. Momentene som nevnes, er overtredelsens alvorlighetsgrad og varighet, referanseverdiens viktighet for finansiell stabilitet og realøkonomien, overtrederens ansvar, overtrederens økonomiske evne, oppnådd vinning eller unngått tap, overtreders vilje til å samarbeide med tilsynsmyndigheten, tidligere overtredelser og tiltak den ansvarlige har truffet for å unngå gjentakelser av overtredelsen. Det understrekes at tilsynsmyndigheten kan ta hensyn til flere faktorer enn dem som er nevnt i bestemmelsen.

6.8.2 Finanstilsynets vurdering

Finanstilsynet viser i høringsnotatet til at forvaltningsloven § 44 tredje ledd om utmåling av overtredelsesgebyr mot fysisk person, og § 46 andre ledd om avgjørelse av om et foretak skal ilegges administrativ sanksjon og ved individuell utmåling av sanksjonen, angir momenter det «kan» legges vekt på i avgjørelsen. Finanstilsynet finner at det er stor grad av overlapp mellom momentene som angis i forvaltningsloven og i forordningen, men også enkelte forskjeller. Blant annet nevner forordningen artikkel 43 nr. 1 bokstav f at det skal legges vekt på overtrederens vilje til å samarbeide med tilsynsmyndigheten, mens dette momentet ikke er med i forvaltningsloven.

Tilsynet viser til at forvaltningsloven § 46 gjelder ved spørsmål om sanksjon mot foretak skal ilegges, og utmåling av sanksjonen, men ikke spørsmål om valg mellom ulike sanksjoner, noe forordningen artikkel 43 nr. 1 gjør. Fordi forordningens bestemmelse omfatter både tiltak og sanksjoner, omfatter den etter Finanstilsynets vurdering også valg mellom flere virkemidler enn bestemmelsen i forvaltningsloven som kun gjelder sanksjoner. Finanstilsynet finner at en veiledning derfor vil være av verdi, og foreslår å innta egne regler om hva det bør legges vekt på ved valg av administrative tiltak/sanksjoner og utmåling av sanksjoner i referanserenteloven som skal gjelde ved siden av reglene i forvaltningsloven. Finanstilsynet foreslår at bestemmelsen utformes slik at listen over momenter som skal vektlegges, ikke er uttømmende.

6.8.3 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene hadde ikke merknader til Finanstilsynets vurderinger og forslag om retningslinjer ved valg av administrative tiltak og sanksjoner.

6.8.4 Departementets vurdering

Departementet foreslår en noe annen bestemmelse om retningslinjene for Finanstilsynet ved ileggelse av overtredelsesgebyr. Departementet viser til begrunnelsen for tilsvarende løsning i Prop. 96 LS (2018–2019) punkt 7.6.5.6. Bestemmelsen avgrenses dermed til å gjelde for utmåling av overtredelsesgebyr, og momentene som angis, innledes med ordet «kan» fremfor «skal». Departementet presiserer at både alminnelig forvaltningsrett og referanseverdiforordningen vil stille krav til de momentene Finanstilsynet vektlegger, der de er relevante. Departementet viser til lovforslaget § 13. Departementet bemerker at listen ikke er uttømmende, slik at den suppleres av de alminnelige reglene i forvaltningsloven §§ 44 og 46, der det er relevant.

6.9 Videreføring av parallelt strafferegime

6.9.1 Gjeldende rett

Etter gjeldende referanserentelov § 6 er forsettlige eller uaktsomme overtredelser av loven, eller bestemmelser eller pålegg gitt med hjemmel i loven, straffbare. Overtredelser kan straffes med bøter eller, hvis det foreligger særlig skjerpende omstendigheter, med fengsel inntil ett år.

6.9.2 Finanstilsynets vurdering og forslag

I høringsnotatet viser Finanstilsynet til at forslaget om å innføre administrative sanksjoner reiser spørsmålet om det er behov for å opprettholde gjeldende straffebestemmelser. Finanstilsynet peker på at overtredelse av enkelte av bestemmelsene i forordningen har et stort skadepotensial, og at overtredelse kan gjøre at markedet mister tilliten til ikke bare den aktuelle referanseverdien, men også andre referanseverdier. Allmennpreventive hensyn taler etter Finanstilsynets vurdering for at det bør være mulig å straffeforfølge brudd på referanseverdiforordningen.

Finanstilsynet foreslår at straffebestemmelsen i referanserenteloven videreføres, men at den endres til å være forbeholdt grove eller gjentatte overtredelser, siden deres forslag til lovendringer inneholder mulighet til å reagere med overtredelsesgebyr. Finanstilsynet foreslår også at kun overtredelse av reglene nevnt i forordningen artikkel 42 nr. 1 skal være omfattet av straffebestemmelsen.

6.9.3 Høringsinstansenes syn

Finans Norge skriver i sitt høringssvar at de er enige i at man bør videreføre straffebestemmelser i loven. De understreker at disse hjemlene bør reserveres grove eller gjentatte overtredelser, som også fremstår som «klart straffverdige i lys av bruk av alternative sanksjonsmidler».

6.9.4 Departementets vurdering

Departementet har foretatt en nærmere vurdering av behovet for å videreføre straffehjemmelen i referanseverdiloven etter innføring av hjemler for overtredelsesgebyr og forbud mot å inneha ledelsesfunksjoner. De overtredelsene som det etter referanseverdiforordningen er krav om skal være underlagt sanksjoner, dekker en rekke ulike plikter for administratorer, bidragsytere under tilsyn og i enkelte tilfeller andre foretak under tilsyn. I vurderingen av om et parallelt strafferegime bør opprettholdes, har departementet sett hen til anbefalingene i Prop. 62 L (2015–2016) punkt 7.4.3. Departementet viser særlig til at det foreslås å innføre hjemler for forbud mot å inneha ledelsesfunksjoner, samt for overtredelsesgebyr. Departementet ser ikke for seg at det kan forekomme brudd på referanseverdiforordningen som ikke i tilstrekkelig grad kan sanksjoneres med overtredelsesgebyr i størrelsesordenen som fremgår av lovforslaget § 12.

Departementet finner grunn til å understreke at regler om markedsmanipulasjon, innsidehandel mv. vil fremgå av verdipapirhandelloven, og ikke referanseverdiloven.

7 Overgangsordninger

7.1 Forordningen

Forordningen artikkel 51 omhandler overgangsordninger. Artikkel 51 nr. 1 sier at administrator for en referanseverdi som eksisterte 30. juni 2016, har frist 1. januar 2020 for å søke om godkjenning eller registrering. Artikkel 51 nr. 4 åpner for at tilsynsmyndigheten kan tillate bruk av en referanseverdi som ikke tilfredsstiller forordningens krav, dersom et forbud mot denne bruken eller tilpasning til forordningen vil innebære en force majeure-begivenhet etter vilkårene i en finansiell kontrakt, et finansielt instrument eller vedtektene i et investeringsfond. Det samme gjelder dersom et slikt forbud eller en slik tilpasning vil vanskeliggjøre oppfyllelsen av, eller på annen måte bryte med, vilkårene i en finansiell kontrakt, et finansielt instrument eller vedtektene i et investeringsfond. Det er ikke fastsatt noen utløpsdato for dette unntaket, men nye kontrakter, finansielle instrumenter eller investeringsfond kan ikke bruke slike referanseverdier etter 1. januar 2020.

7.2 Finanstilsynets vurdering og forslag

Finanstilsynet anser at adgangen til å bestemme overgangsordninger etter artikkel 51 er dekket av gjeldende lovs § 7 andre ledd, som gir Finansdepartementet mulighet til å fastsette overgangsregler. Bestemmelsen foreslås videreført uendret.

7.3 Høringsinstansenes syn

Finans Norge skriver i sitt høringssvar at de legger til grunn at overgangs- og innfasingsbestemmelsene i forordningen skal gjelde i norsk rett slik de er formulert i forordningen. Dette er ifølge Finans Norge bestemmelser som er viktige for at også de som er ansvarlige for de norske referanseverdier som eksisterte før forordningen ble vedtatt, skal kunne forholde seg til fristen 1. januar 2020 for å søke om godkjenning av sitt rammeverk.

Norske Finansielle Referanser (NoRe) vurderer det som svært viktig at overgangsregelen om søknadsfrist 1. januar 2020 for administratorer for referanseverdier som eksisterte da forordningen ble vedtatt, også gjøres gjeldende i Norge. NoRe viser i sitt høringssvar til at ESMA i et spørsmål-og-svar-dokument (Q&A) publisert 5. juli 2017, legger til grunn at skjæringstidspunktet (30. juni 2016) er knyttet til om referanseverdien eksisterte, ikke hvem som på dette tidspunktet var administrator. For å unngå at det skal bli en periode uten reguleringskrav, mener NoRe at dagens referanserenteforskrift kan videreføres og virke parallelt med EU-reglene i en tilstrekkelig lang periode etter at EU-forordningen er gjennomført i norsk rett.

7.4 Departementets vurdering

Departementet deler Finanstilsynets vurdering om at adgangen til å bestemme overgangsordninger er dekket av referanserenteloven § 7 annet ledd. Departementet foreslår å videreføre gjeldende § 7 som ny § 14. Forordningen, herunder overgangs- og innfasingsbestemmelsene, skal gjelde i norsk rett slik den er. Norske administratorer av referanseverdier vil derfor kunne forholde seg til fristene i forordningen artikkel 51.

8 Forordning som endrer referanseverdiforordningen

EU-kommisjonen fremmet i mai 2018 et forslag til en forordning som endrer referanseverdiforordningen for å innføre nye kategorier for referanseverdier for lavkarboninvesteringer. Det ble oppnådd politisk enighet om forslaget i EU i mars 2019, men forordningen har ikke blitt endelig vedtatt i EU.

Endringsforordningen definerer to nye typer referanseverdier, «EU Climate Transition Benchmark» og «EU Paris-aligned Benchmark».

Endringsforordningen endrer også overgangsbestemmelsene i referanseverdiforordningen artikkel 51, se punkt 7.1. Endringene innebærer at tilbydere av eksisterende referanseverdier, som har blitt utpekt som kritiske av Kommisjonen i en delegert rettsakt, kan fortsette å tilby referanseverdien frem til 31. desember 2021. Eksisterende kritiske referanseverdier kan brukes i eksisterende og nye finansielle kontrakter mv. frem til 31. desember 2021. Frem til samme dato kan foretak under tilsyn fortsette å bruke referanseverdier som tilbys av administratorer lokalisert i tredjeland, som allerede benyttes i finansielle kontrakter mv. i EU.

Endringsforordningen forlenger den maksimale perioden administratorer av kritiske referanseverdier skal kunne pålegges å tilby referanseverdien, etter at administratoren selv ønsker å slutte å tilby den, fra 2 til 5 år (se punkt 4.2.2). Tilsvarende forlenges perioden bidragsytere til kritiske referanseverdier skal kunne pålegges å gi bidrag til referanseverdien fra 2 til 5 år. Forordningen stiller også enkelte krav til at administratorer av referanseverdier skal publisere opplysninger og vurderinger om hvordan faktorer som gjelder miljø, sosiale forhold og styring («ESG Factors») reflekteres i referanseverdien.

9 Konsekvenser for annet regelverk

9.1 Forordningen

Referanseverdiforordningen endrer andre EØS-relevante forordninger og direktiver, hvorav enkelte er tatt inn i EØS-avtalen og gjennomført i norsk rett. Forordningen artikkel 56 endrer markedsmisbruksforordningen

Forordning EU 596/2014.

, mens artiklene 57 og 58 endrer henholdsvis direktiv om forbrukerkredittavtaler (forbrukerkredittdirektivet)

Direktiv 2008/48/EF.

og direktiv om forbrukeravtaler med sikkerhet i fast eiendom (boliglånsdirektivet)

Direktiv 2014/17/EU.

. Av disse regelsettene er det kun forbrukerkredittdirektivet som er gjennomført i norsk rett.

Finansdepartementet ba i Prop. 96 LS (2018–2019) om samtykke til å innlemme markedsmisbruksforordningen i EØS-avtalen og foreslo å gjennomføre forordningen i verdipapirhandelloven.

9.2 Finanstilsynets forslag

Finanstilsynet viser i høringsnotatet til at Verdipapirlovutvalget har fått i oppdrag fra Finansdepartementet å utrede gjennomføring av forventede EØS-regler som svarer til markedsmisbruksforordningen. Tilsynet legger til grunn at utvalget i sitt forslag vil ta hensyn til endringene som følger av referanseverdiforordningen.

Forbrukerkredittdirektivet er gjennomført i norsk rett i finansavtaleloven og i forskrift om kredittavtaler mv. Finanstilsynet foreslår at det gjøres tekniske endringer i finansavtaleloven og den tilhørende forskriften som gjennomfører endringene i direktivet som følger av referanseverdiforordningen. Tilsynet legger til grunn at endringene i boliglånsdirektivet vil bli vurdert når direktivet gjennomføres i norsk rett.

Finanstilsynet finner at referanserenteforskriften må oppheves som følge av at forholdene den omfatter, fullt ut vil bli regulert av referanseverdiforordningen og utfyllende regler.

9.3 Høringsinstansenes syn

Justis- og beredskapsdepartementet viser i sitt høringssvar til at de arbeider med en større revisjon av finansavtaleloven i forbindelse med gjennomføring av flere direktiver, herunder boliglånsdirektivet. Justis- og beredskapsdepartementet skriver at departementet i den forbindelse vil foreslå endringer som er nødvendige som følge av endringene i forbrukerkredittdirektivet og boliglånsdirektivet som referanseverdiforordningen medfører. Justis- og beredskapsdepartementet foreslår derfor at de følger opp endringene i finansavtaleloven.

9.4 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til Justis- og beredskapsdepartementets vurdering om at endringene i forbrukerkredittdirektivet og boliglånsdirektivet som følger av referanseverdiforordningen, bør følges opp av Justis- og beredskapsdepartementet. Finansdepartementet foreslår derfor ikke endringer i finansavtaleloven i denne lovproposisjonen.

Markedsmisbruksforordningen (forordning (EU) nr. 596/2014) er foreslått inkorporert i norsk lov i Prop. 96 LS (2018–2019). Som påpekt i nevnte proposisjon punkt 6.1, er markedsmisbruksforordningen endret ved referanseverdiforordningen. Når referanseverdiforordningen er blitt inkorporert i norsk rett i samsvar med departementets forslag, og denne inkorporasjonsbestemmelsen er trådt i kraft, vil også inkorporasjonsbestemmelsen for markedsmisbruksforordningen endres. Det vises til Prop. 96 LS (2018–2019) punkt 6.1. Det foreslås en slik endring av verdipapirhandelloven § 3-1 som er omtalt der, se forslaget til endringer i verdipapirhandelloven.

For øvrig slutter departementet seg til Finanstilsynets vurdering om at referanserenteforskriften må oppheves som følge av at forholdene den omfatter, vil bli regulert av referanseverdiforordningen og utfyllende regler.

10 EØS-komiteens beslutning med tilpasninger

10.1 Vurdering

Bestemmelser som inkorporerer referanseverdiforordningen i norsk lov, kan ikke tre i kraft før det er fattet beslutning i EØS-komiteen om innlemmelse av forordningen i EØS-avtalen, og en slik beslutning har trådt i kraft. Tidspunktet for ikrafttredelse av beslutningen i EØS-komiteen vil avhenge av om en eller flere av EØS/EFTA-statene tar konstitusjonelt forbehold, og i tilfelle når slike forbehold blir løftet.

Siden gjennomføring av EØS-komiteens beslutning om innlemmelse av referanseverdiforordningen i norsk rett vil kreve lovendring, er Stortingets samtykke til godkjennelse av EØS-komiteens beslutning nødvendig i medhold av Grunnloven § 26 annet ledd.

Utkast til EØS-komitebeslutning om innlemmelse av referanseverdiforordningen i EØS-avtalen følger i uoffisiell norsk oversettelse som trykt vedlegg til proposisjonen. Tilsvarende gjelder uoffisiell norsk oversettelse av forordningen.

For omtale av samtykkeprosessen, vises det til punkt 1.1.

10.2 Nærmere om EØS-komiteens beslutning

Utkastet til EØS-komitébeslutning om innlemmelse av referanseverdiforordningen i EØS-avtalen inneholder en fortale og fem artikler med tekniske EØS-tilpasninger, sedvanlige bestemmelser om gyldigheten av bl.a. norsk språkversjon og ikrafttredelse av beslutningen.

Videre tilpasses fristene i forordningen til den fristen som inntrer senest av datoen som følger av forordningen, eller når EØS-komitébeslutningen trer i kraft.

Det følger også av EØS-tilpasningene at der referanseverdiforordningen viser til artikkel 19 i forordning (EU) nr. 1095/2010 om opprettelse av Den europeiske verdipapir- og markedstilsynsmyndighet (ESMA-forordningen), er teksten tilpasset slik at den referer til ESMA eller, der det er relevant, EFTAs overvåkingsorgan. ESMA-forordningen artikkel 19 regulerer ESMAs rolle i konfliktsituasjoner mellom to eller flere lands nasjonale tilsynsmyndigheter i tilfeller som angitt i sektorrettsaktene. Henvisningen til EFTAs overvåkingsorgan er relevant der overvåkingsorganet har en rolle etter ESMA-forordningen artikkel 19 i EØS-tilpasset form, herunder ved utøvelse av bindende myndighet. Slik myndighetsoverføring ble beskrevet og vedtatt av Stortinget i samsvar med Prop. 100 S (2015–2016) om bl.a. innlemmelse av ESMA-forordningen i EØS-avtalen.

10.3 Konklusjon

Forordningen er EØS-relevant og Finansdepartementet anbefaler at Stortinget samtykker til innlemmelse av forordningen med tilpasningstekst i EØS-avtalen.

11 Økonomiske og administrative konsekvenser

11.1 Innledning

Referanseverdiforordningen innfører regler på et område som, med unntak av referanserenteloven og den tilhørende forskriften, ikke tidligere har vært regulert i norsk rett. Referanseverdiforordningen er EØS-relevant og må inntas i norsk rett. Økonomiske og administrative konsekvenser av gjennomføring av forordningen må ses i lys av at manglende eller avvikende gjennomføring vil utgjøre brudd på Norges EØS-forpliktelser.

I forbindelse med arbeidet med forslag til referanseverdiforordningen gjennomførte EU-kommisjonen i 2013 en omfattende konsekvensutredning. I konsekvensutredningen viser Kommisjonen til at markedene som påvirkes av referanseverdier, er svært store, og at integriteten til referanseverdier er viktig for prisingen av mange finansielle instrumenter. Kommisjonen peker på at referanseverdier er sårbare for manipulasjon, hovedsakelig på grunn av kombinasjonen av interessekonflikter og bruk av skjønn.

Gjennomføringen av referanseverdiforordningen vil kunne bidra til å øke robustheten og tilliten til referanseverdier ved å redusere risikoen for manipulasjon. Dette kan bidra til økt tillit og mer velfungerende finansmarkeder.

11.2 Konsekvenser for administratorer og bidragsytere

Gjennomføringen av referanseverdiforordningen har konsekvenser for flere typer aktører, men det er relativt få foretak som omfattes. Aktører som administrerer referanseverdier, blir påført til dels omfattende byrder av forordningen, både i den innledende søknadsprosessen om tillatelse eller registrering og i den løpende virksomheten. Administratorer må etter Finanstilsynets vurdering trolig utvide sine retningslinjer og rutiner for å tilfredsstille forordningens krav. De må etablere systemer for å ivareta kravene til dokumentasjon, for eksempel opptak av telefonsamtaler. Finanstilsynet skriver i høringsnotatet at flere av aktørene allerede har slike systemer på plass, mens kravene kan være nye for enkelte foretak. Hvor byrdefullt det nye regelverket blir for den enkelte administrator, avhenger av hvordan den aktuelle referanseverdien blir klassifisert. Noen av foretakene som omfattes av forordningen, kan regnes som små, men forordningen inneholder bestemmelser og standarder som tar hensyn til et foretaks størrelse og klassifiseringen av den aktuelle referanseverdien. De fleste aktuelle administratorer driver allerede virksomhet under tilsyn av Finanstilsynet og er dermed vant til å forholde seg til tilsynsmyndigheten.

Bidragsytere som er foretak under tilsyn, stilles etter forordningen artikkel 16 overfor en rekke krav, blant annet om at de må vurdere organisatorisk atskillelse av ansatte for å hindre interessekonflikter. Bidragsytere til referanserenter må opprette fysisk skille mellom de som deltar i leveringen av rentebidrag (innberettere), og rentederivathandlere, jf. forordningens anneks 1 nr. 7 bokstav d. Bidragsytere (panelbanker) til referanserenten Nibor har allerede forpliktelser etter referanserenteloven og den tilhørende forskriften, men forskriften stiller ikke krav om organisatorisk eller fysisk skille. Forordningens krav på disse punktene kan være en utfordring for enkelte panelbanker.

Privatpersoner får ikke plikter eller rettigheter etter forordningen, men kan bli berørt av de foreslåtte administrative virkemidlene, tiltakene og sanksjonene, som for eksempel opplysningsplikt ved mistanke om overtredelse av regelverket og vinningsavståelse ved faktiske overtredelser.

11.3 Konsekvenser for det offentlige

Finanstilsynet får nye oppgaver etter forordningen. Kostnadene de nye oppgavene medfører dekkes innenfor eksisterende budsjettrammer. I forbindelse med at forordningen tas inn i norsk rett, må det kartlegges hvilke referanseverdier i det norske markedet som omfattes av forordningen, og hvordan disse skal klassifiseres. Administratorer av referanseverdier som omfattes av forordningen, må ha tillatelse eller være registrert. Søknadsprosessen kan bli omfattende, og det gjelder egne tidsfrister for behandlingen på henholdsvis fire måneder for tillatelser og 45 arbeidsdager for registreringer, jf. forordningen artikkel 34 nr. 6.

Finanstilsynets tilsyn med bidragsytere som faller inn under finanstilsynsloven § 1, må utvides slik at også virksomheten knyttet til referanseverdiloven dekkes. Dersom noen referanseverdier vurderes som kritiske, må myndighetene opprette tilsynskollegium og ta saker i det løpende tilsynet opp i kollegiet. Oppstår det mistanke om at en referanseverdi har vært manipulert, må myndighetene iverksette omfattende undersøkelser. Av forordningen følger det også løpende rapporteringsplikter til ESMA for tilsynsmyndigheten.

I likhet med gjennomføring av annet EU/EØS-regelverk på finansområdet i norsk rett kan gjennomføringen av referanseverdiforordningen innebære økt arbeidsbyrde for domstolene. Det er vanskelig å anslå omfanget av nye saker som kan komme som følge av gjennomføring av forordningen i norsk rett, men det lave antallet aktører som omfattes av forordningen, tilsier etter departementets vurdering at omfanget må antas å være begrenset. Fylkeskommuner og kommuner berøres ikke av forordningen.

12 Merknader til de enkelte bestemmelsene

12.1 Verdipapirhandelloven

Til endring av lov 29. juni 2007 nr. 75 om verdipapirhandel

Til endringen i § 2-4 syvende og åttende ledd

I syvende ledd om definisjonen av derivater endres henvisningen fra finansielle instrumenter som nevnt i verdipapirmarkedsforordningen artikkel 2 nr. 1 punkt 29 til finansielle instrumenter som nevnt verdipapirhandelloven § 2-4 første ledd nr. 3 og § 2-2 første ledd nr. 4 til 10. Dette medfører ikke materielle endringer, men gjør innholdet i definisjonen mer tilgjengelig. Bakgrunnen er at definisjonen av derivater i verdipapirmarkedsforordningen artikkel 2 nr. 1 punkt 29 viser til finansielle instrumenter som nevnt i MiFID II artikkel 4 nr. 1 punkt 44 bokstav c) og i vedlegg I avsnitt C nr. 4–10. Disse bestemmelsene i MiFID II er gjennomført i verdipapirhandelloven § 2-4 første ledd nr. 3 og § 2-2 første ledd nr. 4 til 10.

I åttende ledd om definisjonen av varederivater endres henvisningen fra verdipapirmarkedsforordningen artikkel 2 nr. 1 punkt 30 til finansielle instrumenter som nevnt i § 2-4 første ledd nr. 3 som er knyttet til en vare eller underliggende instrument som nevnt i § 2-2 første ledd nr. 10, eller finansielle instrumenter som nevnt i § 2-2 første ledd nr. 5, 6, 7 og 10. Dette medfører ikke materielle endringer, men gjør innholdet i definisjonen mer tilgjengelig. Bakgrunnen er at definisjonen av varederivater i verdipapirmarkedsforordningen artikkel 2 nr. 1 punkt 30 viser til finansielle instrumenter som nevnt i MiFID II artikkel 4 nr. 1 punkt 44 bokstav c) som er knyttet til en vare eller et underliggende instrument som nevnt i vedlegg I avsnitt C nr. 10, eller i MiFID II vedlegg I avsnitt C nr. 5, 6, 7 og 10.

Til endringen i § 3-1 første ledd

Det foreslås at inkorporasjonsbestemmelsen for markedsmisbruksforordningen utvides for å informere om at markedsmisbruksforordningen endres ved referanseverdiforordningen artikkel 56 som gjennomført i referanseverdiloven. Se nærmere omtale i Prop. 96 LS (2018–2019) punkt 6.1.

Departementet bemerker at lovforslaget her bygger på at forslagene i Prop. 96 LS (2018–2019), med bl.a. ny § 3-1, er vedtatt.

Til endringen i § 19-11 åttende ledd tredje punktum

Endringene innebærer en justering av begrepsbruk uten materiell betydning.

Departementet bemerker at lovforslaget her bygger på at forslagene i Prop. 96 LS (2018–2019), med bl.a. ny § 19-11, er vedtatt.

12.2 Referanseverdiloven

Til ny § 1 Referanseverdiforordningen

Bestemmelsen inkorporerer forordning (EU) 2016/1011 av 8. juni 2016 om indekser brukt som referanseverdier i finansielle instrumenter og finansielle kontrakter eller for å måle resultatet i investeringsfond (referanseverdiforordningen) i norsk rett som lov.

I annet leddførste punktum er departementet gitt hjemmel til å fastsette utfyllende forskrifter til inkorporasjonsbestemmelsen, samt gjøre endringer i, herunder fastsette unntak fra, bestemmelsene gjennomført i første ledd, til gjennomføring av Norges forpliktelser etter EØS-avtalen. Dette gjør det mulig å gjennomføre ufyllende kommisjonsforordninger i norsk rett ved forskrift, samt gjennomføre særskilte, mindre endringer av forordningen i forskrift uten lovendring.

I annet ledd annet punktum foreslås det en særskilt forskriftshjemmel for å gjennomføre de delene av endringsforordningen omtalt i kapittel 8 i norsk rett som ikke kan gjennomføres med hjemmel i første punktum.

Tredje ledd bestemmer at referanser til referanseverdiforordningen gjelder slik den til enhver tid er gjennomført og endret i norsk rett.

I fjerde ledd gis det forskriftshjemmel for å ivareta hensynet til finansiell stabilitet og sikre og velfungerende markeder, eller Norges utenrikspolitiske interesser. Bestemmelsen skal bare benyttes i særlige tilfeller der det er behov for å beskytte disse formålene.

Til ny § 2 Tillatelse til eller godkjenning av administratorer

Det følger av bestemmelsen at Finsanstilsynet avgjør spørsmål om tillatelse og godkjenning av registrering av administratorer av referanseverdier som er omfattet av referanseverdiforordningen. Det er presisert at Finanstilsynet også har myndighet til å tilbakekalle tillatelse eller suspendere godkjenning i samsvar med forordningen artikkel 35.

Bestemmelsen er nærmere omtalt i punkt 5.1.4.

Til ny § 3 Tilsyn mv.

Det følger av bestemmelsens første ledd at Finanstilsynet er tilsynsmyndighet, og at finanstilsynsloven i utgangspunktet gjelder. I annet ledd er det bestemt at bidragsytere til en referanseverdi omfattet av referanseverdiforordningen (jf. § 1) kan pålegges opplysningsplikt og retting etter reglene i finanstilsynsloven for den delen av virksomheten som er omfattet av loven her. For øvrig gjelder reglene i finanstilsynsloven § 10 annet ledd uten nærmere henvisning ved manglende etterlevelse av Finanstilsynets pålegg.

Bestemmelsen er nærmere omtalt i punkt 5.3.4.

Til ny § 4 Særskilt opplysningsplikt for bidragsytere til en varereferanseverdi

Bestemmelsen pålegger bidragsytere omfattet av referanseverdiforordningen artikkel 3 nr. 1 punkt 23 opplysningsplikt til Finanstilsynet etter forespørsel. Opplysningsplikten gjelder transaksjoner, herunder direkte tilgang til handelssystemer. Bestemmelsen supplerer opplysningsplikten etter finanstilsynsloven, som bidragsyterne underlegges etter § 3.

Bestemmelsen er nærmere omtalt i punkt 5.3.4.

Til ny § 5 Opplysningsplikt for enhver ved mistanke om overtredelse

Bestemmelsen gjelder opplysningsplikt for enhver når Finanstilsynet har mistanke om overtredelse av bestemmelser gitt i eller i medhold av denne loven.

Bestemmelsen er nærmere omtalt i punkt 5.3.4.

Til ny § 6 Bevissikring

Bestemmelsen gir Finanstilsynet hjemmel til å foreta bevissikring og bygger på tilsvarende regler i verdipapirhandelloven.

Bestemmelsen er nærmere omtalt i punkt 5.4.4.

Til ny § 7 Pålegg om retting

Bestemmelsen gir Finanstilsynet hjemmel til å pålegge stans av ulovlig atferd for bidragsytere som ikke ellers er underlagt tilsyn av Finanstilsynet, og dermed hjemmelen i finanstilsynsloven om bl.a. å innrette virksomheten på en viss måte.

For øvrig gjelder reglene i finanstilsynsloven § 10 annet ledd uten nærmere henvisning ved manglende etterlevelse av Finanstilsynets pålegg.

Bestemmelsen er nærmere omtalt i punkt 5.5.4.

Til ny § 8 Pålegg om publisering

Bestemmelsen gir Finanstilsynet hjemmel til å pålegge en administrator eller andre som har publisert en referanseverdi, å publisere en rettelse til referanseverdien. Bestemmelsen gjennomfører kravet i referanseverdiforordningen artikkel 41 nr. 1 bokstav j.

For øvrig gjelder reglene i finanstilsynsloven § 10 annet ledd uten nærmere henvisning ved manglende etterlevelse av Finanstilsynets pålegg.

Bestemmelsen er nærmere omtalt i punkt 6.3.4.

Til ny § 9 Tvangsmulkt

Bestemmelsen gir Finanstilsynet hjemmel til å ilegge tvangsmulkt for manglende etterlevelse av pålegg gitt med hjemmel i §§ 7 og 8 om henholdsvis å rette ulovlige forhold og publisering av rettelse til referanseverdi.

Bestemmelsen er nærmere omtalt i punkt 6.3.4.

Til ny § 10 Forbud mot å ha ledelsesfunksjon

Bestemmelsen gir Finanstilsynet hjemmel til å fatte vedtak om å ilegge personer forbud mot å inneha ledelsesfunksjoner i administrator som nevnt i § 2 eller bidragsytere under tilsyn. Avgjørende er om personen som følge av overtredelser eller medvirkning til overtredelser må anses uskikket til å inneha en slik ledelsesfunksjon.

I annet ledd foreslår departementet at det kan gis utfyllende forskrifter til bestemmelsen.

Bestemmelsen er nærmere omtalt i punkt 6.6.4.

Til ny § 11 Administrativ inndragning

Bestemmelsen gir Finanstilsynet hjemmel til å beslutte at vinning skal inndras. Bestemmelsen bygger på tilsvarende forslag i Prop. 96 LS (2018–2019) om endringer i verdipapirhandelloven, som igjen bygger på gjeldende regler i verdipapirhandelloven med enkelte justeringer.

En beslutning om administrativ inndragning er ikke en forvaltningssanksjon, og krever ikke skyld, noe som er i samsvar med anbefalingene i Prop. 62 L (2015–2016) punkt 11.6.

Første ledd angir hvilke potensielt utbyttegenererende overtredelser som kan føre til administrativ inndragning.

Annet ledd bestemmer at inndragningen kan foretas overfor den utbyttet er tilfalt, uavhengig av om det er lovovertrederen.

Tredje ledd bestemmer at inndragningssummen kan fastsettes skjønnsmessig dersom størrelsen ikke kan godtgjøres.

Fjerde ledd gir regler om inndragning fra konsernselskaper.

Femte leddtil syvende ledd, samt tiende ledd, gir regler om saksbehandlingen ved beslutninger om administrativ inndragning.

Åttende ledd gir regler om fradrag og tilbakeføring av inndratt utbytte i tilfeller der det er betalt erstatning eller foretatt nødvendig tilbakebetaling, og der det i senere dom blir bestemt at erstatning skal betales.

Niende ledd gjelder foreldelse av adgangen til å beslutte administrativ inndragning.

Ellevte ledd gir departementet hjemmel til å gi nærmere regler om administrativ inndragning i forskrift.

Bestemmelsen er nærmere omtalt i punkt 5.6.4.

Til ny § 12 Overtredelsesgebyr

Bestemmelsen gir Finanstilsynet hjemmel til å ilegge overtredelsesgebyr ved nærmere angitte overtredelser av referanseverdiforordningen, herunder forskrifter til relevante bestemmelser, og ved overtredelse av pålegg gitt i tilknytning til de samme bestemmelsene. Overtredelsesgebyr skal også kunne ilegges ved brudd på vilkår gitt i tillatelse eller godkjenning etter § 2, samt ved manglende etterlevelse av pålegg om opplysningsplikt.

Ved ileggelse av overtredelsesgebyr til foretak er det ikke krav om at noen enkeltperson har utvist skyld, jf. forvaltningsloven § 46 første ledd. For øvrig presiserer departementet at foretaksbegrepet er det samme som i forvaltningsloven § 46 første ledd annet punktum.

For øvrig bestemmer annet ledd at fysiske personer bare kan ilegges overtredelsesgebyr ved utvist forsett eller uaktsomhet.

I tredje til femte ledd er det gitt beløpsmessige rammer for utmålingen av overtredelsesgebyr.

Sjette ledd gir regler om foreldelse av adgangen til å ilegge overtredelsesgebyr.

Syvende ledd gir departementet hjemmel til å gi nærmere regler om betaling av renter ved forsinket betaling av overtredelsesgebyr samt om å stille strengere krav til skyld for å kunne ilegge overtredelsesgebyr. For øvrig fremgår generelle regler om overtredelsesgebyrets oppfyllelsesfrist av forvaltningsloven § 44.

Bestemmelsen er nærmere omtalt i punkt 6.7.4.

Til ny § 13 Momenter ved ileggelse av overtredelsesgebyr

Bestemmelsen angir momenter som kan vektlegges ved avgjørelsen om å ilegge overtredelsesgebyr samt ved utmålingen av overtredelsesgebyr. Bestemmelsen suppleres av momentene som fremgår av forvaltningsloven § 46, der det er relevant.

Bestemmelsen er nærmere omtalt i punkt 6.8.4.

Tilråding

Finansdepartementet

tilrår:

At Deres Majestet godkjenner og skriver under et framlagt forslag til proposisjon til Stortinget om endringer i referanserenteloven mv. (gjennomføring av referanseverdiforordningen) og samtykke til deltakelse i en beslutning i EØS-komiteen om innlemmelse i EØS-avtalen av forordning (EU) 2016/1011 om referanseverdier.

Vi HARALD, Norges Konge

stadfester:

Stortinget blir bedt om å gjøre vedtak til lov om endringer i referanserenteloven mv. (gjennomføring av referanseverdiforordningen) og vedtak om samtykke til deltakelse i en beslutning i EØS-komiteen om innlemmelse i EØS-avtalen av forordning (EU) 2016/1011 om referanseverdier i samsvar med et vedlagt forslag.

A Forslag
til lov om endringer i referanserenteloven mv. (gjennomføring av referanseverdiforordningen)

I

I lov 29. juni 2007 nr. 75 om verdipapirhandel gjøres følgende endringer:

§ 2-4 syvende og åttende ledd skal lyde:

(7) Med derivater menes finansielle instrumenter som nevnt i første ledd nr. 3 og § 2-2 første ledd nr. 4 til 10.

(8) Med varederivater menes finansielle instrumenter som nevnt i første ledd nr. 3 som er knyttet til en vare eller underliggende instrument som nevnt i § 2-2 første ledd nr. 10, eller finansielle instrumenter som nevnt i § 2-2 første ledd nr. 5, 6, 7 og 10.

§ 3-1 første ledd skal lyde:

(1) EØS-avtalen vedlegg IX forordning (EU) nr. 596/2014 (markedsmisbruksforordningen), som endret ved forordning (EU) 2016/1011 om referanseverdier, gjelder som lov med de tilpasninger som følger av vedlegg IX, protokoll 1 til avtalen og avtalen for øvrig.

§ 19-11 åttende ledd tredje punktum skal lyde:

Dersom dom som nevnt i første punktum avsies etter at vinning er inndratt, og den ansvarlige ikke har midler til å dekke kravet, skal den inndratte vinningen tilbakeføres til skadelidte i den grad det er nødvendig for å betale det beløpet som er fastsatt i dommen.

II

I lov 4. desember 2015 nr. 95 om fastsettelse av referanserenter gjøres følgende endringer:

Lovens tittel skal lyde:

Lov om fastsettelse av finansielle referanseverdier (referanseverdiloven)

§§ 1 til 13 skal lyde slik:

§ 1 Referanseverdiforordningen

(1) EØS-avtalen vedlegg IX forordning (EU) 2016/1011 (om indekser brukt som referanseverdier i finansielle instrumenter og finansielle kontrakter eller for å måle resultatet i investeringsfond (referanseverdiforordningen)) gjelder som lov med de tilpasninger som følger av vedlegg IX, protokoll 1 til avtalen og avtalen for øvrig.

(2) Departementet kan fastsette utfyllende forskrifter til bestemmelsen her og i forskrift gjøre endringer i, herunder fastsette unntak fra, bestemmelsene gjennomført i første ledd til gjennomføring av Norges forpliktelser etter EØS-avtalen. Departementet kan også av hensyn til å etablere et helhetlig system for referanseverdier fastsette forskrifter som gir nærmere regler om referanseverdier tilknyttet klimagassutslipp og publisering av informasjon om referanseverdiers betydning for bærekraftsmål. Forskriften kan også forlenge tiden administratorer og bidragsytere kan gis pålegg som nevnt i referanseverdiforordningen artikkel 21 og artikkel 23.

(3) Når det i loven her vises til referanseverdiforordningen, menes forordningen slik den til enhver tid er gjennomført og endret etter første eller annet ledd.

(4) Departementet kan i forskrift gi regler om referanseverdier, administratorer av referanseverdier, fastsettelse av referanseverdier, bidragsytere til referanseverdier og publisering av referanseverdier dersom dette er nødvendig av hensyn til finansiell stabilitet og sikre og velfungerende markeder.

§ 2 Tillatelse til eller godkjenning av administratorer

Finanstilsynet gir tillatelse til eller godkjenner registrering av administratorer av referanseverdier etter referanseverdiforordningen. Finanstilsynet kan trekke tilbake eller suspendere en tillatelse eller godkjenning etter artikkel 35 i referanseverdiforordningen.

§ 3 Tilsyn mv.

(1) Finanstilsynet er nasjonal tilsynsmyndighet etter referanseverdiforordningen og fører tilsyn med overholdelse av bestemmelser gitt i eller i medhold av denne loven.

(2) Bidragsytere til en referanseverdi omfattet av referanseverdiforordningen kan pålegges opplysningsplikt og retting etter bestemmelsene i finanstilsynsloven for så vidt gjelder deres virksomhet omfattet av loven her.

§ 4 Særskilt opplysningsplikt for bidragsytere til en varereferanseverdi

Finanstilsynet kan kreve at bidragsytere til referanseverdier som nevnt i referanseverdiforordningens artikkel 3 nr. 1 punkt 23 utleverer opplysningene i standardisert format, og kan kreve utlevert transaksjonsrapportering. I tillegg kan Finanstilsynet kreve direkte tilgang til handelssystemene.

§ 5 Opplysningsplikt for enhver ved mistanke om overtredelse

(1) Dersom Finanstilsynet har mistanke om overtredelse av bestemmelser gitt i eller i medhold av denne loven, kan enhver pålegges å gi de opplysninger Finanstilsynet krever, herunder stille til muntlig forklaring.

(2) Opplysningsplikten i første ledd gjelder uten hinder av taushetsplikt, med unntak av opplysninger som vedkommende ville vært forhindret fra å gi i en straffesak. Opplysningsplikten gjelder uansett uten hinder av:

  • a) lovbestemt taushetsplikt som ellers påhviler skattemyndigheter og myndigheter som har til oppgave å overvåke offentlig regulering av ervervsvirksomhet,

  • b) taushetsplikt etter folkeregisterloven,

  • c) taushetsplikt etter valutaregisterloven,

  • d) taushetsplikt som nevnt i ekomloven § 2-9 for så vidt gjelder opplysninger om avtalebasert hemmelig telefonnummer eller andre abonnementsopplysninger og elektronisk kommunikasjonsadresse.

(3) Opplysningene kan kreves gitt skriftlig eller muntlig innen en fastsatt frist og kan nedtegnes eller lagres som lydopptak. Den som innkalles til muntlig forklaring, har rett til å la seg bistå av advokat.

(4) Første til tredje ledd gjelder selv om det er besluttet bevissikring etter § 6, og gis tilsvarende anvendelse der Finanstilsynet anmodes av annen stats myndighet som fører tilsyn som nevnt i finanstilsynsloven, om å innhente opplysninger på bakgrunn av mistanke om tilsvarende overtredelse av vedkommende stats lovgivning.

(5) Departementet kan i forskrift fastsette nærmere regler om innholdet av opplysningsplikten, herunder bestemmelser om unntak fra taushetsplikt, i hvilket format opplysningene skal gis og Finanstilsynets behandling av opplysninger som innhentes.

§ 6 Bevissikring

(1) For å søke etter bevis kan Finanstilsynet når det er rimelig grunn til å anta at bestemmelser i eller fastsatt i medhold av denne loven er overtrådt, eller det er nødvendig for å oppfylle Norges avtaleforpliktelser overfor annen stat, kreve

  • a) å få adgang til lokaler, eiendommer og andre oppbevaringssteder hvor det kan finnes bevis for overtredelse,

  • b) å få adgang til bolig dersom det er særlig grunn til å anta at bevis oppbevares der,

  • c) å ta med ting, herunder kopi av dokumenter og annen informasjon og teknisk lagret informasjon som kan ha betydning som bevis for nærmere granskning, og å forsegle forretningslokaler, bøker, forretningspapirer eller teknisk lagringsmedium så lenge undersøkelsen varer og dette anses nødvendig.

(2) Begjæring om adgang til bevissikring fremsettes av Finanstilsynet for tingretten på det sted hvor det mest praktisk kan skje. Retten treffer sin avgjørelse ved beslutning før bevissikringen settes i verk. Den begjæringen retter seg mot, skal ikke varsles om begjæringen eller beslutningen. Anke over beslutningen har ikke oppsettende virkning. Straffeprosessloven §§ 117 til 120, § 200, § 201 første ledd, §§ 204, 207, 208, 209 og 213 og kapittel 26 og forvaltningsloven § 15 annet og tredje ledd gjelder så langt de passer.

(3) Finanstilsynet kan kreve bistand av politiet for å iverksette beslutning om bevissikring.

(4) Dersom det ikke er tid til å avvente rettens beslutning, kan Finanstilsynet kreve at politiet avstenger områder der bevisene kan være, inntil rettens beslutning foreligger.

(5) Departementet kan i forskrift fastsette nærmere regler om bevissikring og behandling av overskuddsinformasjon.

§ 7 Pålegg om retting

Dersom Finanstilsynet har grunn til å anta at noen handler i strid med bestemmelser gitt i eller i medhold av denne loven, eller vedtak fattet med hjemmel i loven, kan Finanstilsynet pålegge vedkommende å rette forholdet.

§ 8 Pålegg om publisering

Finanstilsynet kan gi administrator eller andre som har publisert en referanseverdi, pålegg om å publisere en rettelse til referanseverdien.

§ 9 Tvangsmulkt

Ved pålegg etter §§ 7 og 8 kan Finanstilsynet fastsette en tvangsmulkt som løper for hver dag som går etter utløpet av fristen som er satt for oppfyllelse av pålegget, inntil pålegget er oppfylt.

§ 10 Forbud mot å ha ledelsesfunksjon

(1) Dersom styremedlemmer, andre tillitsvalgte, oppdragstakere eller ansatte i foretak med tillatelse eller godkjenning av registrering etter denne loven har overtrådt eller medvirket til overtredelse av bestemmelser gitt i eller i medhold av loven her, kan Finanstilsynet fatte vedtak om at vedkommende ikke kan inneha ledelsesfunksjon i administrator som nevnt i § 2 eller bidragsytere under tilsyn, dersom overtredelsen eller medvirkningen til denne medfører at vedkommende må anses uskikket til å inneha slik ledelsesfunksjon.

(2) Departementet kan fastsette utfyllende forskrifter til bestemmelsen her.

§ 11 Administrativ inndragning

(1) Finanstilsynet kan helt eller delvis inndra vinning som er oppnådd ved overtredelse av bestemmelsene nevnt i referanseverdiforordningen artikkel 42 nr. 1 eller forskrifter gitt til utfylling av disse bestemmelsene.

(2) Inndragningen foretas overfor den som vinningen er tilfalt, også når den som vinningen tilfaller, er en annen enn lovovertrederen.

(3) Når størrelsen på vinningen ikke kan godtgjøres, fastsettes beløpet skjønnsmessig.

(4) Dersom vinningen er tilfalt et selskap som inngår i et konsern, hefter selskapets morselskap og morselskapet i det konsernselskapet er en del av, subsidiært for beløpet.

(5) Beslutning om administrativ inndragning etter paragrafen her anses ikke som enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Forvaltningsloven kapittel IV og V kommer til anvendelse.

(6) Det skal gis en frist for vedtakelse av beslutningen om administrativ inndragning på inntil to måneder.

(7) Dersom beslutningen om administrativ inndragning ikke vedtas, kan Finanstilsynet innen tre måneder etter utløpet av vedtaksfristen reise sak mot vedkommende i den rettskrets der vedkommende kan saksøkes. Saken følger tvistelovens bestemmelser. Megling i forliksrådet er ikke nødvendig.

(8) Det skal gjøres fradrag i kravet om administrativ inndragning for beløp som den ansvarlige ved dom blir pålagt å betale tilbake til den skadelidte. Det samme gjelder hvis vedkommende på forhånd har foretatt slik tilbakebetaling og godtgjør at tilbakebetaling har funnet sted. Dersom dom som nevnt i første punktum avsies etter at vinning er inndratt, og den ansvarlige ikke har midler til å dekke kravet, skal den inndratte vinningen tilbakeføres til skadelidte i den grad det er nødvendig for å betale beløpet som er fastsatt i dommen.

(9) Adgangen for Finanstilsynet til å treffe beslutning om administrativ inndragning foreldes ti år etter at overtredelsen er opphørt. Fristen avbrytes ved at Finanstilsynet gir forhåndsvarsel eller treffer beslutning om administrativ inndragning.

(10) Vedtatt administrativ inndragning er tvangsgrunnlag for utlegg.

(11) Departementet kan i forskrift fastsette nærmere bestemmelser om administrativ inndragning etter bestemmelsene her.

§ 12 Overtredelsesgebyr

(1) Finanstilsynet kan ilegge overtredelsesgebyr ved overtredelse av bestemmelser som nevnt i referanseverdiforordningen artikkel 42 nr. 1 eller forskrifter gitt til utfylling av disse bestemmelsene. Det samme gjelder ved overtredelse av pålegg om å innrette seg etter bestemmelser som nevnt i første punktum eller ved brudd på plikter som følger av enkeltvedtak gitt med hjemmel i disse bestemmelsene. Overtredelsesgebyr kan også ilegges ved manglende etterlevelse av pålegg om opplysningsplikt gitt i medhold av §§ 4 eller 5 eller finanstilsynsloven, og ved brudd på vilkår i tillatelse eller godkjenning etter § 2.

(2) Fysiske personer kan ilegges overtredelsesgebyr bare for forsettlige eller uaktsomme overtredelser. Forvaltningsloven § 46 første ledd gjelder for foretak.

(3) For juridiske personer kan det fastsettes overtredelsesgebyr på inntil 10 millioner kroner, eller opptil 10 prosent av den samlede årsomsetningen etter siste godkjente årsregnskap. For et morselskap eller et datterselskap av et morselskap som skal utarbeide konsernregnskap etter direktiv 2013/34/EU, skal den relevante samlede omsetningen være den samlede årsomsetningen, eller tilsvarende inntekt etter relevante regnskapsdirektiver, etter siste godkjente konsernregnskap. For overtredelse av referanseverdiforordningens artikkel 11 nr. 1 bokstav d eller artikkel 11 nr. 4 er grensene henholdsvis 2,5 millioner kroner og 2 prosent av samlet årsomsetning.

(4) For fysiske personer kan det fastsettes overtredelsesgebyr på inntil 5 millioner kroner. For overtredelse av referanseverdiforordningens artikkel 11 nr. 1 bokstav d eller artikkel 11 nr. 4 er grensen 1 million kroner.

(5) Overtredelsesgebyret kan fastsettes til tre ganger oppnådd fortjeneste eller unngått tap som følge av overtredelsen, selv om dette gir høyere gebyr enn utmålingen etter tredje og fjerde ledd.

(6) Adgangen til å ilegge overtredelsesgebyr foreldes fem år etter at overtredelsen er opphørt. Fristen avbrytes ved at Finanstilsynet gir forhåndsvarsel eller fatter vedtak om overtredelsesgebyr.

(7) Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om kvalifisert skyldkrav for å ilegge overtredelsesgebyr. Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om renter ved forsinket betaling av overtredelsesgebyr.

§ 13 Momenter ved ileggelse av overtredelsesgebyr

Ved avgjørelsen av om overtredelsesgebyr skal ilegges og ved utmåling av gebyr kan det blant annet tas hensyn til

  • a) overtredelsens grovhet og varighet

  • b) graden av skyld hos overtrederen

  • c) overtrederens finansielle styrke, særlig samlet omsetning eller årsinntekt og eiendeler

  • d) oppnådd fortjeneste eller unngått tap

  • e) tap påført tredjeperson som følge av overtredelsen

  • f) vilje til å samarbeide med myndighetene

  • g) tidligere overtredelser

Nåværende § 7 blir ny § 14.

III

Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer. Departementet kan fastsette overgangsregler.

B Forslag
til vedtak om samtykke til deltakelse i en beslutning i EØS-komiteen om innlemmelse i EØS-avtalen av forordning (EU) 2016/1011 om referanseverdier

I

Stortinget samtykker til deltakelse i en beslutning i EØS-komiteen om innlemmelse i EØS-avtalen av forordning (EU) 2016/1011 om referanseverdier.

1 Referanseverdiforordningen

EUROPAPARLAMENTS- OG RÅDSFORORDNING (EU) 2016/1011 av 8. juni 2016 om indekser som brukes som referanseverdier for finansielle instrumenter og finansielle kontrakter eller for å måle investeringsfonds resultater, og om endring av direktiv 2008/48/EF og 2014/17/EU og forordning (EU) nr. 596/2014

EUROPAPARLAMENTET OG RÅDET FOR DEN EUROPEISKE UNION HAR

under henvisning til traktaten om Den europeiske unions virkemåte, særlig artikkel 114,

under henvisning til forslag fra Europakommisjonen,

etter oversending av utkast til regelverksakt til de nasjonale parlamentene,

under henvisning til uttalelse fra Den europeiske sentralbankEUT C 113 av 15.4.2014, s. 1. ,

under henvisning til uttalelse fra Den europeiske økonomiske og sosiale komitéEUT C 177 av 11.6.2014, s. 42. ,

etter den ordinære regelverksprosessenEuropaparlamentets holdning av 28. april 2016 (ennå ikke offentliggjort i EUT) og rådsbeslutning av 17. mai 2016. og

ut fra følgende betraktninger:

VEDTATT DENNE FORORDNING:

Avdeling I

Formål, virkeområde og definisjoner

Artikkel 1

Formål

Ved denne forordning innføres en felles ramme for å sikre nøyaktigheten og integriteten til indekser som brukes som referanseverdier for finansielle instrumenter og finansielle kontrakter eller for å måle investeringsfonds resultater i Unionen. Denne forordning bidrar dermed til et velfungerende indre marked, samtidig som det oppnås et høyt nivå for forbruker- og investorvern.

Artikkel 2

Virkeområde

Artikkel 3

Definisjoner

Avdeling II

Referanseverdiers integritet og pålitelighet

Kapittel 1

Administratorers styring og kontroll

Artikkel 4

Krav med hensyn til styring og interessekonflikter

Artikkel 5

Krav til tilsynsfunksjonen

Artikkel 6

Krav til kontrollrammen

Artikkel 7

Krav til rammen for ansvarlighet

Artikkel 8

Krav til dokumentasjon

Artikkel 9

Klagebehandlingsordning

Artikkel 10

Utkontraktering

Kapittel 2

Inndata, metode og melding om overtredelser

Artikkel 11

Inndata

Artikkel 12

Metode

Artikkel 13

Metodens gjennomsiktighet

Artikkel 14

Melding om overtredelser

Kapittel 3

Atferdsregler og krav til bidragsytere

Artikkel 15

Atferdsregler

Artikkel 16

Styrings- og kontrollkrav for bidragsytere under tilsyn

Avdeling III

Krav til ulike typer referanseverdier

Kapittel 1

Referanseverdier som bygger på regulerte data

Artikkel 17

Referanseverdier som bygger på regulerte data

Kapittel 2

Referanserenter

Artikkel 18

Referanserenter

De særlige kravene fastsatt i vedlegg I får anvendelse på levering av og bidrag til referanserenter, i tillegg til eller i stedet for kravene i avdeling II.

Artikkel 24, 25 og 26 får ikke anvendelse på levering av og bidrag til referanserenter.

Kapittel 3

Varereferanseverdier

Artikkel 19

Varereferanseverdier

Kapittel 4

Kritiske referanseverdier

Artikkel 20

Kritiske referanseverdier

Artikkel 21

Obligatorisk administrering av en kritisk referanseverdi

Artikkel 22

Begrensning av markedsmakten til administratorer av kritiske referanseverdier

Uten at det berører anvendelsen av Unionens konkurranseregelverk, skal administratoren når den leverer en kritisk referanseverdi, treffe egnede tiltak for å sikre at lisenser for og opplysninger om referanseverdien gis til alle brukere på et rettferdig, rimelig, gjennomsiktig og ikke-diskriminerende grunnlag.

Artikkel 23

Obligatoriske bidrag til en kritisk referanseverdi

Kapittel 5

Betydningsfulle referanseverdier

Artikkel 24

Betydningsfulle referanseverdier

Artikkel 25

Unntak fra særlige krav for betydningsfulle referanseverdier

Kapittel 6

Ikke-betydningsfulle referanseverdier

Artikkel 26

Ikke-betydningsfulle referanseverdier

Avdeling IV

Gjennomsiktighet og forbrukervern

Artikkel 27

Referanseverdierklæring

Artikkel 28

Endring og opphør av en referanseverdi

Avdeling V

Bruk av referanseverdier i unionen

Artikkel 29

Bruk av en referanseverdi

Artikkel 30

Likeverdighet

Artikkel 31

Tilbakekalling av registrering av en administrator lokalisert i en tredjestat

Artikkel 32

Anerkjennelse av en administrator lokalisert i en tredjestat

Artikkel 33

Godkjenning av referanseverdier fra en tredjestat

Avdeling VI

Godkjenning og registrering av samt tilsyn med administratorer

Kapittel 1

Godkjenning og registrering

Artikkel 34

Godkjenning og registrering av en administrator

Artikkel 35

Tilbakekalling eller midlertidig oppheving av godkjenning eller registrering

Artikkel 36

Register over administratorer og referanseverdier

Kapittel 2

Tilsynssamarbeid

Artikkel 37

Delegering av oppgaver mellom vedkommende myndigheter

Artikkel 38

Utlevering av opplysninger fra en annen medlemsstat

En vedkommende myndighet kan gi videre opplysninger den har mottatt fra en annen vedkommende myndighet bare dersom

Artikkel 39

Samarbeid om stedlig tilsyn og gransking

Kapittel 3

Vedkommende myndigheters rolle

Artikkel 40

Vedkommende myndigheter

Artikkel 41

Vedkommende myndigheters myndighet

Artikkel 42

Administrative sanksjoner og andre administrative tiltak

Artikkel 43

Utøvelse av tilsyns- og sanksjonsmyndighet

Artikkel 44

Samarbeidsplikt

Artikkel 45

Offentliggjøring av vedtak

Artikkel 46

Kollegier

Artikkel 47

Samarbeid med ESMA

Artikkel 48

Taushetsplikt

Avdeling VII

Delegerte rettsakter og gjennomføringsrettsakter

Artikkel 49

Utøvelse av delegert myndighet

Artikkel 50

Komitéprosedyre

Avdeling VIII

Overgangs- og sluttbestemmelser

Artikkel 51

Overgangsbestemmelser

Artikkel 52

Frist for ajourføring av prospekter og nøkkelinformasjonsdokumenter

Artikkel 29 nr. 2 berører ikke eksisterende prospekter som er godkjent i henhold til direktiv 2003/71/EF før 1. januar 2018. For prospekter som er godkjent før 1. januar 2018 i henhold til direktiv 2009/65/EF, skal de underliggende dokumentene ajourføres snarest mulig eller senest innen tolv måneder etter denne datoen.

Artikkel 53

ESMAs gjennomgåelser

Artikkel 54

Gjennomgåelse

Artikkel 55

Melding om referanseverdier som det vises til, og deres administratorer

Når et finansielt instrument som omfattes av artikkel 4 nr. 1 i forordning (EU) nr. 596/2014, viser til en referanseverdi, skal meldinger i henhold til artikkel 4 nr. 1 i nevnte forordning inneholde navnet på referanseverdien som det vises til, og dens administrator.

Artikkel 56

Endringer av forordning (EU) nr. 596/2014

I forordning (EU) nr. 596/2014 gjøres følgende endringer:

Artikkel 57

Endringer av direktiv 2008/48/EF

I direktiv 2008/48/EF gjøres følgende endringer:

Artikkel 58

Endringer av direktiv 2014/17/EU

I direktiv 2014/17/EU gjøres følgende endringer:

Artikkel 59

Ikrafttredelse

Denne forordning trer i kraft dagen etter at den er kunngjort i Den europeiske unions tidende.

Den får anvendelse fra 1. januar 2018.

Uten hensyn til annet ledd i denne artikkel får artikkel 3 nr. 2, artikkel 5 nr. 5, artikkel 11 nr. 5, artikkel 13 nr. 3, artikkel 15 nr. 6, artikkel 16 nr. 5, artikkel 20 (unntatt nr. 6 bokstav b)), artikkel 21 og 23, artikkel 25 nr. 8, artikkel 25 nr. 9, artikkel 26 nr. 5, artikkel 27 nr. 3, artikkel 30 nr. 5, artikkel 32 nr. 9, artikkel 33 nr. 7, artikkel 34 nr. 8, artikkel 46, artikkel 47 nr. 3 og artikkel 51 nr. 6 anvendelse fra 30. juni 2016.

Uten hensyn til annet ledd i denne artikkel får artikkel 56 anvendelse fra 3. juli 2016.

Denne forordning er bindende i alle deler og kommer direkte til anvendelse i alle medlemsstater.

Utferdiget i Strasbourg 8. juni 2016.

For Europaparlamentet

For Rådet

M. SCHULZ

A.G. KOENDERS

President

Formann

Vedlegg I

Referanserenter

Nøyaktige og tilstrekkelige data

Tilsynsfunksjon

Revisjon

Bidragsyternes systemer og kontroller

Vedlegg II

Varereferanseverdier

Metode

Endringer av metoden

Referanseverdiberegningenes kvalitet og integritet

Rapporteringsprosessens integritet

Vurderingsansvarlige

Revisjonssporing

Interessekonflikter

Klager

Ekstern revisjon

2 EØS-komiteens beslutning nr. […] av […] om endring av EØS-avtalens vedlegg IX (Finansielle tjenester) og vedlegg XIX (Forbrukervern)

EØS-KOMITEEN HAR –

under henvisning til avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde, heretter kalt EØS-avtalen, særlig artikkel 98,

og på følgende bakgrunn:

TRUFFET DENNE BESLUTNING:

Artikkel 1

I EØS-avtalens vedlegg IX gjøres følgende endringer:

Etter nr. 31k (europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 2015/751) skal nytt nr. 31l lyde:

Artikkel 2

I EØS-avtalens vedlegg XIX nr. 7h (europaparlaments- og rådsdirektiv 2008/48/EF) skal nytt strekpunkt lyde:

Artikkel 3

Teksten til forordning (EU) 2016/1011 på islandsk og norsk, som skal kunngjøres i EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende, skal gis gyldighet.

Artikkel 4

Denne beslutning trer i kraft[…] eller dagen etter at alle meddelelser etter EØS-avtalens artikkel 103 nr. 1 er inngitt

[Ingen forfatningsrettslige krav angitt.] [Forfatningsrettslige krav angitt.]

, alt etter hva som inntreffer sist.

Artikkel 5

Denne beslutning skal kunngjøres i EØS-avdelingen av og EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende.

Utferdiget i Brussel […].

For EØS-komiteen

Formann

[…]

EØS-komiteens

sekretærer

[…]