Historisk arkiv

Viktige hjørnestener på plass i ny langtidsplan for Forsvaret

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Forsvarsdepartementet

Forsvarsminister Espen Barth Eides tale til Folk og Forsvars årsmøte 8. mars 2012.

Forsvarsminister Espen Barth Eide
Folk og Forsvars årsmøte 8. mars 2012

Sjekk mot fremføring.

Innledning
Kjære alle sammen. Mine damer og herrer!

Det er veldig hyggelig for meg å innlede her under Folk og Forsvar sitt årsmøte. Dette er fin årviss tradisjon.

Vi lever i en spennende tid. Mange ulike trender gjør seg gjeldende på samme tid. Ett har vi lært: Endringer kommer gjerne raskt og uventet. Normalsituasjonen er uvisshet.

Alt er ikke like uvisst. At Vladimir Putin igjen er Russland president, har ligget i kortene lenge. «Et styrt demokrati» er et uttrykk Putin er blitt kjent for. Et annet er stabilitet. Budskapet fra den nye presidenten har vært at den politiske situasjonen i Russland fremdeles er for skjør til at det kan åpnes for eksperimenter. Putin ønsker å fremstå som garantist for forutsigbarhet og ro. Alternativet er kaos.

Det er for tidlig i dag å si hva Putins tredje presidentperiode vil kjennetegnes av. Vi ser likevel at motkreftene til Putin og hans regime gjør seg mye tydeligere gjeldende. Vi ser en middelklasse danne seg som ønsker å slå ring rundt en demokratisk utvikling i Russland; som ønsker å bekjempe den statlige korrupsjonen: som ønsker et bedre Russland.

Putin og jeg har nok litt ulik styringsfilosofi. I mine øyne er en god leder en som ser og evner å møte forandringer i sine omgivelser. Vårt perspektiv har over tid vært at endringene rundt oss er omfattende. Og derfor vil norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk hele tiden dreie om å møte og tilpasse seg disse endringene.  

Dette er ikke nytt. At endringene skjer på mange plan, at fremtiden er uviss – det er neppe en virkelighetsbeskrivelse kommende langtidsplan vil bli husket for. Når forsvarshistorikerne en gang skal dokumentere og felle en dom over dagens forsvarspolitikk, håper jeg at ansvarlighet og fremsynthet blir stående igjen. Slik husker vi i dag Nordli-regjeringen som på slutten av 1970-tallet var sentrale i anskaffelsen av våre F-16- jagerfly.

Jeg håper også at vår tid vil huskes fordi den sto for viktige gjennombrudd for kvinner i Forsvaret. I dag den 8. mars – på Den internasjonale kvinnedagen – minnes vi særlig om dette. Gratulerer med denne viktige dagen!

Om det er en tilfeldig valgt dag for konferansen, er ikke jeg den rette til å svare på. Det er heller ikke viktig. Folk og Forsvar fremstår uansett for meg som en vital og levende organisasjon. La meg legge til – kunnskap, formidling og ungdom. Dette er for meg essensen i Folk og Forsvars sitt mangeårige virke. Dere er en organisasjon som målbærer det jeg vil kalle tidløse behov.

Dette er kanskje selve den bærende ideen bak det dere har holdt på med i over 60 år nå. Dere arbeider for en sak og et formål som i sin natur er tidløs. Dere arbeider for ideen om at en stat må ha et Forsvar for å møte den til enhver tid eksisterende trussel i samtiden. Vi må ha et Forsvar som et svar på en verden vi ikke vet hvor vil gå. 

Dere er blant mine og Forsvarets viktigste våpendragere. Og særlig nå – rett før en ny langtidsplan legges fram. Jeg ønsker derfor å gå fra overskriftene i mediene, til mer detaljer om det vi ser avtegner seg av konklusjoner. 

Jeg ønsker debatt. Debatt om store og viktige spørsmål. Jeg er veldig glad at det offentlige ordskiftet om den nye langtidsplanen, ikke alene har dreid seg om kampfly og basevalg. Forstå meg rett – kampflyene og basevalget er tunge og viktige beslutninger. De har store ringvirkninger for lokalsamfunn, i både tid og rom. Av helt naturlige grunner engasjerer dette veldig.

Samtidig er jeg opptatt av å få fram at Forsvarets framtid handler om mer enn anskaffelse av teknologiske avanserte plattformer. Det handler like mye om det personellet som skal seile en fregatt, fly et nytt kampfly, kjøre ny stridsvogn og handle innenfor et teknologitungt nettverksbasert forsvar.  

Jeg vil derfor i dag fokusere på den menneskelige dimensjon i vårt fremtidige forsvar. Som en del av dette vil jeg si hvorfor jeg synes vi bør ha et Forsvar som rekruttere fra hele samfunnet. Mitt budskap er enkelt: Halvparten av de beste i vårt samfunn er kvinner. Kvinner er tungt representert i utdanning og arbeidsliv. Skal Forsvaret rekruttere de beste, må vi lete på rett sted for å gjøre akkurat det. Vi kan ikke la nedarvede forestillinger om hva kvinner og menn kan gjøre og ikke gjøre styre oss. Vi må faktisk gjøre en bedre innsats.

Mangfold og kognitiv bredde er to andre stikkord for meg i dag. Vi må møte innfasingen av teknologisk avansert plattformer, med de beste hoder, ikke bare med de beste løpsmaskiner. Vi må ha begge deler. Jeg kaller dette den tredje viktige fasen av Forsvarets omstilling. Det at vi nå tar tak i de langsiktige, strategiske oppgavene knyttet til satsing på personell og kompetanse.

Folk og forsvar – et partnerskap i endring 
La meg gjenta – dere er en viktig alliert i det arbeidet som venter oss. Jeg vil si at jobben dere gjør bare vokser i betydning. Dette er først og fremst fordi dere forvalter det viktige partnerskapet mellom det norske folk og Forsvaret. Det er her vi bygger forsvarsvilje og forsvarsevne. Jeg tror ingen vil bestride at dette partnerskapet har endret seg betydelig de senere år. Jeg konstaterer samtidig at partnerskapet fortsatt synes å stå på solid grunn.  

Tallene i Folk og Forsvars egne undersøkelser støtter opp under dette. Jeg ser at tre av fire spurte opplyser å ha familie eller venner som har vært i Forsvaret. Dette er først og fremst et veldig godt tall. Samtidig er jeg overrasket. Holdt opp mot den omfattende reduksjonen i antall baser og redusert inntak til førstegangstjenesten, peker i motsatt retning.  

På vei fra et invasjonsforsvar til et moderne innsatsforsvar, er Forsvarets kontaktflate med samfunnet det representerer, blitt betraktelig mindre. Møteplassene er færre. Den nasjonalt samlende fortellingen om førstegangstjenesten er ikke lenger det den en gang var. Erfaring og opplevelser fra utenlandsoperasjoner er enda mindre et allemannseie. Våre veteraner kjenner på dette mer enn andre. Dette er noe jeg tenker mye på.  

Som forsvarsminister ser jeg behov for at vi er bevisst en slik endring. Vi trenger en debatt som anskueliggjør noen av dilemmaene rundt dette. Jeg ser flere.

Vi må drøfte hva det gjør med oss som samfunn at vi sender soldater i strid ute, mens resten av befolkningen lever i fred hjemme. Vi trenger en diskusjon om hvordan en økt profesjonalisering av Forsvaret påvirker befolkningens syn på Forsvaret. Vi behøver et bredt ordskifte om hvordan Forsvaret forvalter og ivaretar samfunnets interesser i en tid der Forsvaret og samfunnet det representerer har færre overlappende arenaer.

Som politikere – og meg – påhviler det oss et ekstra stort ansvar for å ta en slik diskusjon. Vi tar viktige beslutninger om bruk av Forsvaret som har konsekvenser for den enkelte soldat og dennes pårørende. Vi sender ut styrker med visshet om at de kan komme til å ta liv og miste eget liv på vegne av det norske samfunn. Uten at norsk sikkerhet er direkte truet bruker vi innsatsforsvaret til å fremme norske interesser og verdier ute.

Det er mot en slik bakgrunn jeg ser Folk og Forsvar spille en grunnleggende viktig rolle. Kort fortalt dreier det seg om å holde forsvarsdebatten levende. Det dreier seg om å skape flere møteplasser for refleksjon om norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk.

Jeg er heldig som de siste månedene har fått besøke kommuner der Forsvaret står sterkt. Gang på gang blir jeg slått av hvor tilfredse folk i Forsvaret er med arbeidsplassene sine, og hvor glade kommunepolitikerne rundt dem er over å ha Forsvaret som gjest. Ingenting gleder meg mer. 

Det gjør meg overbevist om at det vi gjør er riktig. Det minner meg om at inneværende langtidsplan er vellykket ikke fordi den bevarte all eksisterende struktur og geografi. Den er vellykket fordi den har gitt de endringene vi i dag begynner å høste resultatene av. Og den er vellykket fordi vi valgte å ta de tunge og vanskelige omstillingsgrepene før det ble akutt, før det var for sent. 

Under mine reiser og møter med optimistiske forsvarsansatte, gjør jeg også en annen refleksjon. Hvordan tenker den norske befolkning og kommunepolitikere i kommuner der Forsvaret ikke er representert? Hvordan ivaretar vi behovet for en bred oppslutning om de valg vi gjør for fremtidig norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk? Får vi i tilstrekkelig grad formidlet det nasjonale behov som ligger til grunn for at vi nå står foran tidenes største fastlandsinvestering i Forsvaret?  

Forskning gir oss noen bekymringsmeldinger her. Det er en sammenheng mellom rekruttering til Forsvaret og Forsvarets fysiske nærvær. Det tyder på en konstant fare for likegyldighet til Forsvaret der Forsvaret fysisk sett ikke befinner seg.  

Vi må hele tiden arbeide for at norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk engasjerer i hele landet. Derfor handler det vel så mye om å besøke steder som Førde og Ålesund, med liten direkte kontakt med Forsvaret. Det handler om å ta alle med på en viktig og grunnleggende debatt. Ja, det dreier seg i ytterste forstand om å vedlikeholde forsvarsviljen. Dette gjør Folk og Forsvar og det er noe jeg mener er veldig viktig. 

En indikasjon på at det dere gjør gir resultater, er tallene dere i samarbeid med Opinion presenterte i høst. Vi ser at 77 % av de spurte støtter vårt medlemskap i NATO og internasjonalt forsvarssamarbeid. Dette er en fremgang på 14 prosentpoeng fra i fjor, og den høyeste målingen siden 1994. Dette er tall Folk og Forsvar skal være stolte av. Det er tall vi også opplever som svært gledelig.

Dette er samtidig tall som forplikter og som skaper forventninger til det arbeidet vi skal gjøre videre sammen.

Jeg tror vi må legge følgende til grunn: Et fortsatt godt partnerskap krever at Forsvaret er i takt med sine omgivelser. Skal vi tro meningsmålingene har vi langt på vei lykkes med dette. Vi vil likevel raskt tape terreng hvis vi ikke lykkes å respondere raskt nok på de endringene vi ser rundt oss. Derfor trenger vi fremtidsrettede konklusjoner.

Hjørnesteiner i den nye langtidsplanen
Jeg oppfatter den brede debatten vi hatt de siste månedene om ny langtidsplan, som veldig god. Åpenhet, stor takhøyde og profesjonalitet har vært våre inngangsverdier til det offentlige ordskiftet. Det har vi fått!

Vi har mottatt veldig mange gode innspill. Jeg oppfatter at Forsvarssjefens fagmilitære råd, ga oss et veldig godt utgangspunkt for en viktig og helt nødvendig debatt og «høringsrunde». I den politiske prosessen vi er inne i nå vekter vi flere hensyn og føringer. Gjeldende langtidsplan – som jo ble lagt fram for fire år siden av denne regjeringen, med det samme stortingsflertallet som vi har i dag – er ett. Regjeringsplattformen fra 2009 et annet. Disse uttrykker klare og tydelige visjoner om hvor Forsvaret skal og hvilke mål regjeringen har for forsvarssektoren. I sum har regjeringen et godt grunnlag for de anbefalingene vi skal legge fram for Stortinget. 

Fra mediebildet kjenner dere allerede en god del. Hjørnesteinene er på plass. Kampflybaser, heimevernet og viktige strukturgrep i Hæren er blant disse. Jeg har vært tydelig på hva jeg mener om de veivalg Arbeiderpartiets Stortingsgruppe har tatt. Enkeltvis og i en helhet er vurderingene som gjøres gode. Den politiske profilen er gjenkjennelig og viderefører en linje vi har stått for lenge.

Det betyr ikke at alt er ferdig. Fortsatt gjenstår viktige brikker. Tall og beregninger er ikke presentert. Det gjenstår fortsatt viktige spørsmål som krever avklaring, ikke minst knyttet til økonomi. Det er denne helheten vi vil legge fram for Stortinget.

Det viktig for meg at Folk og Forsvar kjenner til konklusjonene som er trukket i gruppa annet enn fra medienes overskrifter. La meg derfor gå gjennom de mest sentrale.   

Ikke uventet konkluderes det med at kampflyene bør anskaffes som planlagt med en flåtestørrelse på 52 fly. Basevalget, med Ørland som hovedflystasjon og Evenes som fremskutt operasjonsbase har fått bred oppslutning. Ørland gir best styrkeproduksjon og økonomi. Sikkerhetspolitisk er det viktig med permanent tilstedeværelse i nord. Slik sett er Evenes veldig egnet. Så godt som all infrastruktur er på plass.    

Luftkontroll og varslingsvirksomheten anbefales å legges til Sørreisa. Driften på Mågerø foreslås dermed lagt ned, samtidig som det opprettes et luftoperasjonssenter på Reitan.   

På hærsiden anbefaler gruppa å videreføre tre manøverbataljoner. Oppgavene hjemme og ute, reaksjonstiden og kompetanse- og erfaringsnivået tilsier en videreføring av dagens struktur med flere fast tilsatte. Panserbataljonen og Telemarkbataljonen vil ha en hovedtyngde av fast tilsatte befal og mannskaper. 2. bataljon på Skjold vil utgjøres av soldater inne til førstegangstjeneste.

For Heimevernets vet vi at anbefalingene lenge har pekt en annen vei en Fagmilitært råd. Dagens Heimevernstruktur anbefales av gruppa videreført, men en områdestruktur på ca 40 000 og en Innsatsstyrke på ca 4000. Omfanget av årlig trening og øving ønskes styrket. HV-skolen på Dombås og distriktstabene anbefales videreført slik de er i dag.   

Luftforsvarets ledelse ønskes flyttet fra Rygge til Bodø. Behovet for en sterkere tilknytning mellom Luftforsvarets ledelse og Forsvarets operative hovedkvarter er viktig for å styrke den nasjonale evnen til å lede luftoperasjoner og fellesoperasjoner. Med Luftfartstilsynet lokalisert i Bodø, ligger det til rette for et tett og viktig samarbeid med sivil side. 

Det vil legges også opp til en styrking av forsvarssektorens evne og kapasitet til å håndtere trusler i det digitale rom. Etterretningstjenestens kapasitet foreslås også økt. 

Et grunnleggende perspektiv jeg har hatt i disse viktige diskusjonene, er at vi må fortsette å holde skikkelig orden i eget hus. Vi må holde orden på våre egne budsjetter og planer. Vi som politikere har ansvar for å sikre at det er balanse i struktur og bevilgninger. Gir vi noe til et område, må vi ta dette fra et annet sted. Hvis ikke må bevilgningene økes.

Norge har gjort det meste av jobben med å omstille fra et invasjonsforsvar til et innsatsforsvar. Det betyr at vi, i motsetning til mange andre allierte, reelt kan velge hvordan vi vil utvikle vårt forsvar videre. I overskuelig fremtid kan vi løse de viktigste oppdragene med den strukturen vi nå har.

Ja, det kan være fristende å si at målet er nådd, og at vi ikke trenger fortsatt omstilling. Intet ville være mer feil. I løpet av 90-tallet havnet Forsvaret i en dyp strukturell krise fordi nødvendige grep ikke var blitt tatt i den daglige styringen. Vi må ikke risikere at Forsvaret igjen havner i et slikt uføre. Fortsatt omstilling er helt nødvendig både for å bevare det vi har oppnådd og for å respondere på endringer og nye behov. 

Jeg ser som tidligere nevnt flere endringer. Jeg ser områder der taktskifte i Forsvaret er påkrevd. La meg se hjemover før jeg ser utover. 

Den internasjonale kvinnedagen og Forsvarets kvinneprofil
I dag ser jeg særlig ett. Den internasjonale kvinnedagen minner oss om at Forsvaret til tross for alle gode intensjoner, er den eneste lovfestede mannbastion i arbeidslivet. Vi er «gubben mot strømmen». Akkurat her er vi altså i lovpålagt utakt med samfunnet. Vi holder fast ved en verneplikt som innebærer radikal kvotering – av menn.

Mens det på mange andre samfunnsområder har skjedd store endringer, har forsvarsektoren vært konserverende snarere enn endringsdrevet. Forsvaret har i stor grad dreid seg om menn, og har tradisjonelt reklamert med at Forsvaret er stedet som gjør gutter til menn. Forsvaret har representert et overgangsritual primært for menn. Dette er tradisjoner som stikker dypt. Det skaper mening og tilhørighet. Isolert sett er ikke dette galt; Forsvaret fortjener ros for å tilføre generasjoner av unge menn positive erfaringer og kompetanse.

La det være klart – verneplikten skal vi hegne om. Verneplikten er en institusjon i Norge med solide historiske så vel som tverrpolitisk røtter. Det er ganske unikt. I dag har vi etter mitt syn en fornuftig behovsbasert bruk av verneplikten. Slik får vi rekruttert både de mest motiverte, samtidig som vi får en effektiv utnyttelse av Forsvaret og samfunnets ressurser.

Vi har faktisk aldri hatt så gode og så motiverte vernepliktige som i dag. Og tjenesten er populær. Jeg får stadig brev fra unge mennesker som uttrykker sin misnøye med at de ikke har fått lov til å avtjene førstegangstjenesten. Det er synd noen må få nei, men dette illustrerer samtidig hvor godt dagens ordning faktisk fungerer.

For at verneplikten skal følge behovene et fremtidig forsvar stiller, må vi likevel evne å tre ut av en tradisjonell liturgi. Vi må ta noen viktige, men også vanskelige valg, slik vi nylig gjorde da vi avviklet den sivile verneplikten. Vi må stille oss selv noen grunnleggende spørsmål. Er vi tjent med at verneplikten reproduserer nedarvede tradisjoner i situasjon der omgivelsene og Forsvaret endrer seg radikalt? Vil Forsvaret på sikt kunne tiltrekke seg tilstrekkelig kompetanse slik verneplikten nå fungerer? Hva med mangfoldet? Hvilken kontrakt skrives i dag med halve og ikke hele det norske samfunn? 

Jeg har sagt det flere ganger at jeg personlig er i tvil om det vil være riktig å beholde kjønnsdelt verneplikt. Og det er en tvil som vokser jo mer jeg tenker på det. La meg utdype.

For det første, Folk og Forsvars egne undersøkelser gir oss en pekepinn. Nær 80 % av de spurte ønsker å beholde verneplikten. Dette er unikt høyt. I aldersgruppen under 30 år mener så mye som 70 % at verneplikten skal gjelde begge kjønn. Dette er noe vi skal lytte til. Samtidig må vi finne ut mer om kvinners syn på verneplikten, og samtidig fortsette å markedsføre verneplikten overfor kvinner. Det er ennå mye vi ikke vet om hvordan en verneplikt for kvinner vil bli mottatt.

For det andre, mener jeg vi har et forsvar som har svært mye å tilby unge kvinner og menn. Under alle mine besøk til avdelinger srg jeg hvilke unike kvaliteter som finnes. Engasjement, samhold og kompetanse preger dem som har valgt Forsvaret. For veldig mange er dette ukjent. Det er på tide at ungdommen i sin helhet blir kjent med en slik godt bevart hemmelighet. 

NRKs TV-serie «Menig Osen» er etter min mening, «produktplassering» i beste sendetid. Jeg vil også rose Forsvaret for sin nye rekrutteringsprofil – «for alt vi har og alt vi er». Her fremheves kloke hoder og verdier fremfor maskiner. Slike kampanjer gjør meg optimistisk.   

For det tredje, vi står ovenfor tunge strukturelle endringer i Forsvaret. Vi ser en ny og endret kompetanseprofil avtegne seg. Framfor oss ser vi et teknologitungt Forsvar med nye avanserte plattformer som skal driftes og opereres. Vi har et Forsvar der det fortsatt vil være behov for folk som kan løpe raskt og bære tungt. Samtidig trenger vi å tiltrekke oss dem som er særlig dyktige innen ny teknologi, som har evne til systemtenkning og kan tenke strategi. Her stiller jenter og gutter likt. Vi ønsker oss de aller beste – derfor holder det ikke å rekruttere bare fra den ene halvdelen av befolkningen. 

For det fjerde er kvinners deltakelse utvilsomt viktig for å sikre forankring og legitimitet for Forsvaret i samfunnet. En kvinnelig befolkning uten særlig forhold til Forsvaret, annet enn som mødre, kan lett skape avstand og til og med mistenksomhet overfor denne «mannegreien». Ingen er tjent med en slik utvikling.

Så skal vi huske på en ting: En politisk beslutning om allmenn verneplikt for både kvinner og menn, er ikke nok. Det vil ikke endre på det faktum at Norge fortsatt har et svært kjønnsdelt arbeidsmarked. Det vil ikke endre på det at menn dominerer blant ledere, håndverkere, operatører og sjåfører. Heller ikke det at kvinnene er i flertall i omsorgs-, salgs- og serviceyrker og kontoryrker. De strukturelle skjevhetene i samfunnet vil fortsatt være der. 

Derfor ser vi også at det er langt fram til vi når vårt mål om 25 % kvinneandel i Forsvaret innen 2015. Likevel tror jeg det er enda lenger fram dit hvis vi ikke åpner opp for kjønnsnøytral verneplikt. Og jeg tror som sagt at vi får et mye bedre Forsvar.

Nye tall og undersøkelser går ikke vår vei. Vi ser at vi ikke er i stand til å holde på dem vi rekrutterer. Her må arbeidet intensiveres. Vi må fortsette å granske den kulturen som gjør at vi i for liten grad klarer å rekruttere eller holde på kvinner. Jeg imøteser derfor flere resultater av forskning på området, om maskulinitetskultur og andre sentrale forhold. Ønske om endring må ledsages av ny kunnskap på et viktig område.

Vi må gjøre Forsvaret til en arbeidsplass som er naturlig å søke seg til uavhengig av kjønn. Vi må profilere et bilde av soldattypen som både kvinner og menn kan kjenne seg igjen i. Menn har sin egenart. Kvinner har sin. Dette skal ikke underkjennes. Desto viktigere er det å etablere en kultur som gjør at både kvinner og menn opplever Forsvaret som en attraktiv arbeidsplass. Her må vi også se på verneplikten, og på hvilken måte den enkelte kan få uttelling for et år i uniform.

Men kanskje viktigst; Forsvaret må oppleves å være et sted som både kvinner og menn føler tilhørighet til. Kvinner må oppleve å bli respektert som mennesker og arbeidstakere.

Vi skal snart begynne å summere opp erfaringene med sesjonsplikt for kvinner. Dersom ordningen ikke gir ønsket effekt, tror jeg at debatten om verneplikt for kvinner vil skyte fart. Det normale i vår tid hadde vært å innføre verneplikt for begge kjønn – det unormale er å fortsette som i dag.

Kravet om flere kvinner i Forsvaret er ikke et særnorsk påfunn. Verdenssamfunnet erkjenner den skjeve maktfordelingen mellom menn og kvinner, og krever endring. Norge kan ikke og ønsker ikke melde seg ut av denne utviklingen. Derfor må det være en sammenheng mellom de målsetningene vi setter oss hjemme med det vi gjør ute.

Vi vet at kvinner er særlig utsatt i krig og konflikt. Kvinner oppnår dessuten liten innflytelse i konflikthåndtering, fredsbygging og fredsprosesser. FNs resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet løfter fram disse viktige sidene ved internasjonale konflikter. Initiativet til resolusjonen kom fra kvinner i sør – fra de som hadde kjent konflikt, undertrykkelse og vold på kroppen.

Vi utvikler det norske Forsvaret for å kunne møte bedre konfliktsituasjoner. Vi setter krav til sammensetningen. Vi ønsker større bredde og mangfold også her fordi vi vet at våre bidrag blir bedre og mer effektive når de kan møte hele befolkningen og ikke bare halve. Også dette er et viktig argument når vi ønsker å skape et kjønnsnøytralt rekrutteringsregime.

Personell- og kompetansereform
Vi må ha dette klart for oss: Rekruttering av kvinner handler ikke om kjønn. Det handler først og fremst om rett kompetanse. I en paneldebatt jeg nylig deltok i, sa en kvinnelig HV-offiser noe veldig riktig: Poenget er ikke flere kvinner. Poenget et at begge kjønn gir bedre samarbeid. Det gir større mangfold av tanker og ideer. Sluttproduktet blir rett og slett bedre. Jeg deler denne fremstillingen. Det er dette vi må ta fatt på nå.

Spørsmålet om flere kvinner i Forsvaret, må settes inn i en bredere sammenheng. Økt kvinneandel er et av flere bidrag for å oppnå større kompetansebredde og større mangfold.

Etter et tiår med omstilling er Forsvaret nå et relevant og moderne innsatsforsvar. Omstillingen har hatt to faser. Strukturvalg og materiellfornyelse. Vi henter nå ut gevinstene av dette. Mer trening, mer seiling og flyging. Vi ser at den operative evnen øker - og det betraktelig! I 1999 tok det tre måneder å sette inn hærstyrkene i Kosovo. I 2011 gikk det 100 timer fra beslutningen var fattet til norske fly var på vingene i Libya-operasjonen.

Vi kan dokumentere at omstilling også gir rom for nye og nødvendige satsinger. Forsvarets bygningsmasse er siden 2001 redusert med 2,5 millioner kvadratmeter. Vi har solgt forsvarseiendommer for 5 milliarder kroner. Av disse er 2,8 milliarder tilbakeført til forsvarsbudsjettene. Vi flytter pengene til drift og videre modernisering av Forsvaret.

Vi skal fortsette å oppnå effektiviseringer og innsparinger. Trenden er tydelig - den operative evnen øker mer enn bevilgningene. Det er likevel ikke nok. Struktur og materiellfornyelse gir liten mening hvis vi ikke personellstrukturen fornyes. Jeg har derfor vært tydelig på at en bærekraftig transformasjon mot et fullverdig innsatsforsvar vil kreve en omfattende kompetansereform.

Vi kaller dette omstillingens tredje fase. Vi ser tiden er moden for en helhetlig og omfattende dreining i måten vi tiltrekker og styrer kompetansen på. Vi har og vil i årene vi har foran oss, fase inn betydelige mengder moderne materiell. Det vil øke våre utgifter. Og det vil øke etterspørselen etter høyteknologisk kompetanseutvikling i sektoren. 

Vi har i for liten grad vært systematiske i å analysere egen kompetansebeholdning og tenke strategisk i forhold til fremtidige behov. Vi bygger opp verdifull kompetanse, for så å miste den kort tid etter til sivil sektor. I andre land slåss folk om en sikker jobb i staten – i Norge lokker næringslivet.  Og vi har hatt en tradisjon for å produsere kompetanse internt og for å produsere kompetanse til samfunnet, men ikke i tilstrekkelig grad for å hente kompetanse produsert av andre.

Jeg mener vi i dag har et personell- og kompetansesystem som er i utakt med omgivelsene. Symptomene er flere: Vi ser at det i for liten grad er incentiver som legger opp til et horisontalt karriereløp i Forsvaret. Dette skjer samtidig som oppgavene er blitt mer komplekse og krever større grad av spesialisering. Vi har tenkt relativt enhetlig i forhold til hva de vi rekrutterer skal læres opp i, og i for liten grad helhetlig i forhold til bredden i oppgaver Forsvaret har i dag.

Vi har i for liten grad vært systematiske i å analysere egen kompetansebeholdning og tenke strategisk i forhold til fremtidige behov. Vi bygger opp verdifull kompetanse, for så å miste den kort tid etter til sivil sektor. I andre land slåss folk om en sikker jobb i staten – i Norge lokker næringslivet.  Og vi har hatt en tradisjon for å produsere kompetanse internt og for å produsere kompetanse til samfunnet, men ikke i tilstrekkelig grad for å hente kompetanse produsert av andre.

Dette er bare noen observasjoner. Flere skyldes strukturelle forhold. Vi ser endringer i samfunnet og i arbeidslivet. Det har likevel også med hvordan Forsvaret er organisert, i hvilken grad vi i dag ivaretar den enkelte ansatte.

Det handler om å møte forventninger og krav. Det handler om å utvikle og anvende, tenke langsiktig og strategisk. Offiserer, vernepliktige, vervede, avdelingsbefal og sivile må oppfatte dette å være en som en normalsituasjon, og ikke som en ekstraordinær eksersis.

Vi ser det er behov for en grundig gjennomgang av hvordan vi utvikler personell-, kunnskaps- og kompetansedelen i Forsvaret. Igjen – kan vi bedre sikre at Forsvaret er i takt med et samfunn i endring? Jeg tror vi kan det.

Det vil kreve at vi utvikler en kompetanseorganisasjon som er tilpasset de faktiske behov og mål vi har satt oss. Det vil kreve at Forsvaret er i stand til å tiltrekke, utvikle, beholde og anvende verdifull kompetanse.

Det tar tid å bygge kampflybase. Det tar tid å anskaffe nye kampfly. Vi minnes også ofte om kostnaden dette har. Langsiktighet og kostnader er stikkord også når det gjelder kompetansebygging i Forsvaret. Den tredje fasen i omstillingen av Forsvaret må starte nå skal sektoren være egnet til å møte fremtidige utfordringene. Like lite som de nye kampflyene, er kompetanse en hyllevare.

Å utsette dette vil være en dårlig løsning. Det tror jeg det er bred enighet om på Stortinget. Ingen ønsker å risikere at vi mister den kompetansen som bidrar til Forsvarets leveranser. Jeg vil derfor ha et særlig fokus på dette i den kommende langtidsplanen for Forsvaret. En egen kompetansemelding vil bli lagt fram for Stortinget ved årsskiftet.

Ja, omstilling i alle dens faser er krevende. Det er kostbart. La oss likevel ikke glemme at Norge ligger langt framme. Vi er privilegert som har lagt de tyngste omstillingsgrepene bak oss. Norge har kommet langt i forhold til andre i omstillingen til et moderne innsatsforsvar.

Jeg merker meg en økende interesse for norske erfaringer blant mine kolleger i NATO. Jeg kom i går tilbake fra London der jeg hadde møter med min britiske kollega Phil Hammond. Også hos britene merker jeg en interesse ikke bare for våre omstillingserfaringer. Jeg ser også en økt interesse for et tettere regionalt og bilateralt samarbeid. I går undertegnet vi en avtale om tettere bilateralt samarbeid.  

Jeg minner om dette fordi noen av dere vil huske at Storbritannia var blant de land som var mest skeptiske da Norge i 2008 lanserte det såkalte Nærområdeinitiativet i NATO. Initiativet ble sett på som en måte å undergrave Alliansens viktigste oppgave som lå i Afghanistan. Nå er tonen helt endret. Norge blir sett på som en attraktiv sikkerhetspartner, ikke bare i London, men også i en rekke andre nordeuropeiske allierte. 

Dette er viktig. La meg forsøke å forklare denne utviklingen. Dette dreier seg om viktige endringer vi ser avtegner seg i Europa og i verden for øvrig. 

Sikkerhetspolitiske utviklingstrekk
I en bred undersøkelse foretatt av det tyske Marshall instituttet i fjor vår, svarer et snitt på 62 % i utvalgte EU-land at NATO er essensiell for landets sikkerhet. I Sverige ser vi for øvrig at NATO deler landet i to. 47 % er mener samarbeidet med NATO bidrar til landets sikkerhet, 48 % er av motsatt oppfatning. Dette er altså ikke det nye. 

Det interessante er de store variasjonene innad blant de europeiske NATO-allierte. Vi skal være forsiktige med å overfortolke statistikk. Det er likevel er et godt utgangspunkt for noen refleksjoner. 

Vi ser at et relativt nytt NATO-land som Polen scorer dårligst med sine 51 %, mens et lite og homogent land som Nederland er tallet på solide 73 %. Tallene illustrerer etter min mening noe viktig.

Polen er for meg et bilde på noe av den resignasjonen som er å lese blant våre nye medlemsland i Øst-Europa. Resignasjon først og fremst fordi medlemskapet i NATO har dreid seg om å sende soldater til en ørken langt unna for å drive nasjonsbygging. Kollektiv selvforsvar og artikkel 5 – NATOs kjerneoppgaver – det som opprinnelig tiltrakk våre nye NATO-medlemmer, er kommet i annen rekke.

Jeg tror dette uvilkårlig preger hvordan befolkningen i disse landene tenker. Finanskrisen forsterker dette. Tunge og vanskelige kutt i de fleste alliertes forsvarsbudsjetter, var ikke den Alliansen de opprinnelig sluttet seg til.  

At støtten derimot er rekordhøy i Nederland, er heller ikke veldig overraskende. Kanskje mer enn noe annet europeiske land, har Nederland valgt å legge de fleste av sine egg i NATO-kurven. I likhet med blant annet Danmark, har de tatt konsekvensene av sin geografiske beliggenhet. Derfor er det territorielle forsvaret så tett knyttet til Alliansens forsvarsevne. I motsetning til Norge har de satset på en snevrere territoriell egenevne. Nå ser vi igjen at dype kutt planlegges. Kuttene gjøres ikke med ostehøvel – hele strukturelementer tas ut. Blant annet vil ikke lenger stridsvogner være en del av landets fremtidige materiellpark.   

Det overordnede bildet slik det fremgår i denne undersøkelsen er likevel positivt. Det er gledelig å se at det er en forholdsvis bred oppslutning om at fastpunktet i Europa skal forbli NATO. Forsvarssamarbeid og felles løsninger fremfor alenegang og renasjonalisering. Det harmonerer også godt med de tallene som Folk og Forsvar har presentert.

La meg også dere gi dere et annet bilde. Bak tall og statistikker vet vi at det står fortvilte mennesker, mennesker som søker etter andre løsninger. Vi ser stedvis omfattende sosial uro. Og vi ser en alvorlig krise i den politiske legitimiteten i flere europeiske land. Tillitskrisen mellom velgere og de folkevalgte er i noen land blitt svært dyp.

Vi skal være oppmerksomme på de politiske følgene en dyp og vedvarende økonomisk og sosial krise kan få. Utstøtelse av grupper, søken etter syndebukker og fremmedfrykt. Populistiske valg. Vi må være årvåkne og ta vare på våre grunnleggende demokratiske europeiske instinkter. Det så vi da et samlet Europa og USA nylig snudde ryggen til grunnlovsendringene i Ungarn.

Som forsvarsminister synes jeg det er på sin plass å minne om en dyp og vedvarende økonomisk og sosial krise kan utvikle seg til en sikkerhetspolitisk krise. Hvis ikke jeg gjør dette, hvem vil da gjøre det?

Dette er blitt et tema som også opptar mine kolleger i NATO. Under det siste forsvarsministermøtet i NATO, merket jeg meg et helt annet alvor og et helt annet fokus på Europas egen krise. Vi skal huske at i disse kretser har vi inntil nylig snakket om hvordan vi eventuelt kunne bidra til å hjelpe til andre steder. Vi har tatt for gitt at sikkerheten i vår del av verden er oppnådd en gang for alle. Spørsmålet som stilles nå, er om det faktisk er riktig.

De nasjonale kuttene i forsvarsstrukturene er alvorlige. Nasjonalt ensidige og ukoordinerte kutt vil kunne lede til en redusert evne til kollektivt forsvar. Land står i fare for å drifte en nasjonal forsvarsstruktur som sakte, men sikkert går ut på dato. Kun åtte land møter i dag NATOs krav om å bruke 20 % forsvarsutgiftene på materiellinvesteringer. Seks nasjoner bruker mindre enn 10 %.

Noen vil kanskje hevde at når våre allierte reduserer innsatsen, bør også Norge gjøre det. I en utrygg verden vil jeg hevde det motsatte: Norge vil reelt få et større ansvar for felles sikkerhet enn tidligere. Dessuten må vi antakelig gjøre mer av jobben selv her hjemme. 

Over tid har vi sett en reell reduksjon i alliansens evne til å levere på alliansens kjerneområde, artikkel 5-forsvar, ikke minst det konvensjonelle artikkel 5-forsvaret. Dette har vi vært oppmerksomme på lenge. Vi har sett at et stort og langvarig «out of area» engasjement har drenertut kritisk kompetanse.

Norge var blant de første som stilte denne diagnosen. Det gjorde vi i det såkalte nærområdeinitiativet. Sammen med en del andre medlemsland, har vi arbeidet for å hente NATO «hjem igjen». Det er grunnleggende for oss at NATO fortsetter å fremstå på en måte som gjør medlemslandene selv oppfatter sikkerhetsgarantiene som reell. Alliansen må kunne avskrekke andre fra å utfordre vår sikkerhet. Det er det kollektive forsvaret som er NATOs opprinnelse – og det er dette som i dag er under et alvorlig press.

Det er en økende forståelse for at dette må være et hovedfokus. At vi har fått gjennomslag er derfor viktig. Vår fremgang inspirerer. Finanskrisen kaster samtidig mørke skyer over dette.

Finansuroen forsterker slik jeg ser det en global maktforskyvning som har pågått lenge. Vestens relative maktposisjon er svekket – demografisk, økonomisk og ressursmessig – og konsekvensene på sikt kan bli store. Makten fordeler seg i dag annerledes. I det nye globale systemet har Kina, India, Russland, Indonesia, Brasil fått en solid plassering ved siden av USA.

Vår største og viktigste allierte, USA, retter nå blikket en annen vei. Med god grunn vil jeg si. Sett fra Washington er utviklingstrekkene i Asia og rundt Stillehavet blitt enda viktigere enn de en gang var.

Jeg har lyst til å understreke at det ikke bare er i amerikanernes verden at Asia blir viktig. Siden det altså er den samme verden, blir Asia også viktigere i vår verden. Dette må vi også forholde oss til. Nordområdene er et vindu som åpner seg mot Asia. Og dette er vindu som blir stadig større. Jeg minner om den nordøstlige sjørute hvor nye rekorder stadig blir brutt. I 2011 gjennomførte i alt 34 skip transittene fra Europa til asiatiske land.

Jeg tror vi må erkjenne at amerikanernes kursendring vil påvirke deres evne til å bidra her i Europa. Jeg deler likevel ikke synet til dem som i dag snakker om NATOs endelikt. Jeg tror de nye maktforholdene ikke gjør USA mindre avhengig av allierte. Jeg tror snarere det motsatte. Vi skal også merke oss president Obamas markering av NATOs sentrale rolle i amerikansk sikkerhetspolitikk. Det er behov for europeiske allierte også i fremtiden.

Endringene i Europa kan ha en positiv sum. Amerikanerne sier at de vil erstatte et statisk nærvær med økt dynamisk nærvær – med andre ord forstått som et økt øvelsesnærvær i Europa. Våre nordområder kan bli enda mer attraktive.

Russland etter valget
Nordområdene er også et sted vi møter vårt største naboland. Et godt og konstruktivt samarbeid i nord er i Norge og Russlands interesse. Delelinjeavtalen åpner opp for ytterligere samarbeid. Det fjernet i tillegg en potensiell kilde til konflikt i ressursrike områder. 

Valget sist søndag ga Putin mandat til seks nye år. Stabilitet er som sagt hans stikkord. Putin kommer derfor neppe til makten som en reformator.

Jeg mener det viktige fremover vil være å følge utviklingen av den politiske oppvåkningen vi har sett etter Duma-valget i fjor. Dette er noe av det mer positive vi har sett den senere tid. Det er ingen russisk vår. Ikke foreløpig. Det er likevel håp om at dette på lenger sikt kan bidra til et mer åpent og demokratisk politisk system også i Russland.

Putin har under valgkampen hatt styrking av det russiske forsvaret som en av sine fanesaker. Han har snaket om at forsvarsplanleggingen nå må bli klok. Han ønsker å styrke forsvaret med 4600 milliarder kroner over tiår. Samtidig vet vi at minst 25 millioner russer lever på et eksistensminimum.

Dette er altså en ganske grimm sosial virkelighet Putin må anstrenge seg for å forene med kraftig økte forsvarsutgifter. Og det i et Russland der opposisjonen og de demokratiske kreftene er på fremmarsj. Vi vil huske at Russlands mangeårige finansminister Aleksej Kudrin gikk av i fjor nettopp på grunn den store satsningen på forsvaret. Da hadde han sittet som finansminister i elleve år. I åtte av disse økte forsvarsbudsjettet med 10 % årlig.

Jeg tror at russisk politikk vil følge et velkjent mønster internasjonalt. Det vil fortsatt være uenighet om missilforsvar, protester mot Vestens forsøk på innblanding i andre lands interne forhold, og vekt på Russlands rolle som en stormakt av betydning.

Jeg forventer også at forholdet til Norge ikke vil endre seg vesentlig. I dag er dette et godt og konstruktivt naboforhold, også på militær side. Nordområdenes tradisjonelle militærstrategiske betydning består og vil ventelig styrkes ytterligere. Baseområdene på Kola står sentralt i Russlands kjernefysiske strategi. Dette vil i overskuelig fremtid forbli et viktig øvelses- og testområde for russiske styrker.

Vi må forvente at aktiviteten på russisk side ikke blir mindre. Vi vil se mer seiling og mer flyaktivitet i nord. Det er en militær stormakt som gradvis vender tilbake til en normalsituasjon slik jeg ser det.

Igjen ser vi at Russland gjennomfører identifiseringstokt mot våre maritime patruljefly når disse er i østlig luftrom. Slike tokt har ikke vært gjennomført på mange år. La meg minne om at dette er høyst legitimt. Det er naturlig for ethvert land å holde oversikt over andre lands militære aktivitet i nærområdet. Og det er i prinsippet det samme som vi gjør når det er vestlig utflygning av strategiske bombefly fra Russland. Det er det at toktene etter mange år gjenopptas som er det nye.

Russisk aktivitet og tilstedeværelse i nord utgjør ingen direkte militær trussel mot Norge. Det er en del av en normaltilstand. Vi kan likevel ikke utelukke enkelte mindre episoder særlig relatert til ressursområdet. I verste fall kan dette få sikkerhetspolitiske konsekvenser. Dette skal vi være forberedt på å kunne håndtere.  

Avslutning
Mine damer og herrer,

Endringene rundt oss er omfattende. Vårt innsatsforsvar må være i stand til å møte et bredt spekter av utfordringer. Jeg har pekt på noen forhold hvor vi trenger å bli bedre. Særlig gjelder dette det vi kaller den tredje fasen av omstillingen.

Det forsvaret vi har i dag er kommet på plass gjennom de tre siste langtidsplanene. Grunnlaget er lagt. Vi skal nå videreutvikle viktige sider av innsatsforsvaret. Vi tar også store og viktige beslutninger som må ses i et generasjonsperspektiv.

Et fortsatt godt partnerskap mellom folk og forsvar avhenger av at disse beslutningene blir satt i en sammenheng og forklart. Uenighet vet vi at det vil være. Det er det som kjennetegner et godt demokrati. 

Folk og Forsvar når mange, dere når, ikke minst, de unge. Dere forklarer de vanskelige sammenhengene. Dere skaper debatt, bygger kompetanse og forståelse for Forsvarets behov. Vi trenger noen som kan minne om de tidløse behov. Vi trenger Folk og Forsvar.