Europabevegelsens temahefte om nordområdene: Mot Nord

I skrivende stund, i januar 2012, er vi godt i gang med det som kan vise seg å bli nordområdenes tiår. Regjeringen mener utviklingen i nordområdene har stort potensial for å bidra til å styrke det langsiktige grunnlaget for sysselsetting og verdiskaping, ikke bare i de nordlige deler av landet, men for hele Norge og norske interesser. Derfor har jeg lagt fram Regjeringens første melding til Stortinget om nordområdepolitikken, som har vært det viktigste strategiske satsingsområdet i utenrikspolitikken siden 2005. Europeiske land og EU er viktig partnere for Norge i nord.

Historiefortellingen om nordområdene

Det har vært en rivende utvikling i nordområdene siden den kalde krigen. Jeg vil her innledningsvis peke på syv historiske utviklingstrekk:

For det første, en fordypning og fornyelse av samarbeidet med Russland. Man kan si at den kalde krigens mistro på langt på vei erstattet med normale og gode naboforbindelser.

For det andre, har vi utviklet et bredt nordområdediplomati i takt med at stadig flere ikke-arktiske stater og aktører ser de har interesser å ivareta i nord og bygger opp egen kunnskap og kapasitet om nordområdene.  Dette gjelder også EU og europeiske land.

For det tredje, har vi opparbeidet oss kunnskap om alarmerende klimaendringer i Arktis. Spesielt har studier under Arktisk råd bidratt til å utvikle kunnskapen om sammenhengen mellom klimautviklingen regionalt og globalt. Studiene har vært viktig bidrag til FN klimapanels arbeid.

For det fjerde, har vi utviklet såkalt helhetlig havforvaltning som har sikret rike marine ressursene. Norsk-russisk samarbeid om felles bestander har gitt resultater. Torskebestanden i Barentshavet er i dag verdens største.

For det femte, kan vi se konturene av en ny olje- og gassregion i nordområdene. Det er antatt at over 20 % av verdens uoppdagede petroleumsressurser kan befinne seg i Arktis selv om det er stor usikkerhet forbundet med slike estimater. Energiproduksjonen flytter nordover, og energi er den viktigste enkeltdrivkraften for den økte interessen for Arktis.

For det sjette, har vi fått gjennomslag for Havrettens prinsipper. Norges utestående grensespørsmål er nå i det alt vesentlige avklart. Avgrensningsavtalen med Russland i Barentshavet og Polhavet, som trådte i kraft 7. juli 2011, er en milepæl. Det tok 40 år med forhandlinger.

For det syvende, har et nettverk av samarbeid tatt form. Barentssamarbeidet ble opprettet i 1993 etter initiativ fra Norge. I 1996 ble Arktisk råd etablert med Russland, USA, Canada og de fem nordiske land. Her deltar også representanter for landenes utbefolkninger. Dette gjør Arktisk råd unikt. Arktisk råd er det eneste sirkumpolære forum og det ledende organet for drøfting av arktiske spørsmål.  Legger vi til Den nordlige dimensjon etablert i 1997 har vi fått på plass viktige arenaer for regionalt og sirkumpolært samarbeid i nordområdene. Europadimensjonen er viktig i disse samarbeidsorganene. For Norge var det et sentralt mål å få EU med i Barentssamarbeidet, og Europakommisjonen har vært medlem av det som formelt heter Det euro-arktiske Barentsråd siden starten. Det som i dag heter Den nordlige dimensjon, og består av EU, Russland, Norge og Island som likeverdige partnere, ble i 1997 etablert som «EUs nordlige dimensjon» - en dimensjon Norge tidlig søkte å knytte seg til.  Europakommisjonen har lenge vist interesse for samarbeidet i Arktisk Råd, og har vært ad hoc observatør i alle møter siden det norske formannskapet i 2007. Norge støtter EUs søknad om status som fast observatør i Arktisk råd.  

Visjonene

Nordområdesatsingen er et generasjonsprosjekt. De konkrete tiltakene blir løpende utformet og støtte gis gjennom de årlige budsjettprosessene. Men jeg tror vi også trenger en videre horisont – en visjon – som beskriver retningen og våre overordnede ambisjoner – både hva vi tror er fremtidens utviklingstrender og hva vi vil strekke oss etter de neste 20-30 årene. 

I nordområdemeldingen som ble lagt fram i Bodø 18. november i fjor skisserer vi derfor 7 utviklingslinjer fremover som vil forme norske satsinger og prioriteringer i nordområdepolitikken framover:

For det første, tror vi at nordområdene og Arktis vil utvikle seg til en ny energiregion. Energi og geopolitikk i nord vil utspille seg i skjæringsfeltet mellom Europa, Russland og Asia. Utenfor vår kyst kan olje og gass fra Barentshavet bli viktig både for energileveranser til Europa og det globale markedet i takt med at det gjøres nye funn og utbygginger. Delelinjen med Russland åpner et nytt stort areal og seismikkskytingen vest for tidligere omstridt område ble igangsatt rett etter avgrensingsavtalen trådte i kraft.

Det er et stort potensial for norsk-russisk samarbeid fremover, men også samarbeid med europeiske aktører. EU og europeiske land og selskaper viser økt interesse for nordområdene nettopp ut fra energidimensjonen. I dag står Norge for over 20 % av den gassen Europa importerer – nesten like mye som Russland eksporterer til Europa. Norge eksporterer om lag 99 % av gassen, om lag 100 milliarder standardkubikkmeter (bcm) årlig. Av disse går 25-30 bcm til Storbritannia og Tyskland og noe mindre til Frankrike og Nederland. Norge leverer også om lag 5 bcm LNG årlig fra Melkøya/Snøhvit.

Energi er Norges kanskje viktigste fotavtrykk i EU. For EU handler det sikker og forutsigbare energitilførsel til et Europa som stadig trenger mer energi, men også renere energi. EUs energiveikart for 2050 legger opp til en storstilt satsing på fornybar energi, men få er i tvil om at fossile energikilder fortsatt må spille en viktig rolle i tiår fremover for å dekke energibehovet. Norsk gass, om den kommer fra Nordsjøen, Norskehavet eller Barentshavet, er både en sikker energikilde og en renere energikilde enn kull. Nordområdene kan også vise seg å være spennende med tanke på fornybare energikilder som spesielt vind- og vannkraft.          

For det andre, tror vi at vi vil se en ny industriæra på land i nord de neste tiårene.  Mineraler vil stå sentralt. Jeg tok i høst det såkalte malmtoget mellom den svenske byen Kiruna til Narvik ved norske kysten sammen med min svenske kollega, Carl Bildt. Denne togstrekningen er blitt en av de viktigste togstrekningene på Nordkalotten. Fra Kiruna transporteres jernmalm og fra isfrie Narvik kan malmen transporteres på skip ut til verdensmarkene. BRIC-landene og Kina spesielt er drivkraften bak den økte etterspørsel etter malm og mineraler. Kina er destinasjon for 2/3 av verdens totale eksport av jernmalm og 40 % av den globale etterspørsel etter kobber, aluminium, sink og nikkel. Mens Europa forbruker 20 % av verdens malm og mineraler, produserer EU bare 3 – 4 % selv.

I geologisk forstand omfattes Barentsregionen av det Fennoskandiske skjold. Det er et av få områder i Europa hvor det er potensial til å utvinne nye mineralforekomster. Norges Geologiske Undersøkelse (NGU) estimerer at det kan være mineralverdier på så mye som 1500 milliarder kroner bare i norske del av nordområdene. Økt mineralutvinning fordrer også samarbeid mellom nordiske EU-land om logistikk og transportmuligheter. Dette er en sentral dimensjon i arbeidet gjennom EUs nordlige dimensjon, men også i Barentssamarbeidet hvor Norge overtok formannskapet for to år i oktober i fjor. 

For det tredje, skal nordområdene bli et foregangsområde for helhetlig havforvaltning. Barentshavet produserer en betydelig del av den fisken som konsumeres i Europa. Fisk fra Barentshavet er en viktig proteinkilde for europeerne, og en viktig handelsforbindelse mellom Norge og EU. Fiskere fra EU-land har lang tradisjon for å fiske i Barentshavet, herunder i NØS, basert på et moderne og effektivt kvotesystem, hvor kvoter forhandles med EU og Russland hvert år.

Regjeringen la fram sin første forvaltningsplan for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten i 2006, og en første oppdatering av planen i mars 2011. Formålet med planene er å sikre en helhetlig og langsiktig forvaltning av de norske havområdene i nord, og legge til rette for økt verdiskapning innenfor rammer som sikrer økosystemenes struktur, produktivitet og mangfold. Sameksistens mellom næringer som fiskeri, skipsfart og petroleum står sentralt.

Denne helhetlige planen har vært modell for flere lignende planer, både i Norge og utlandet. Helhetlig forvaltningsplan for Norskehavet ble behandlet av Stortinget i 2009, og en tilsvarende plan for Nordsjøen og Skagerrak er under utarbeidelse.  EU har i senere år lansert virkemidler som skal bidra til en helhetlig havmiljøpolitikk i EUs medlemsstater. Norge har et nært samarbeid med EU på dette området, og EUs havstrategidirektiv fra 2008 er i stor grad bygd opp etter samme modell som de helhetlige forvaltningsplanene for norske havområder. De fleste av EUs medlemsland har nå gjennomført havstrategidirektivet i sin nasjonale rett, noe som har ført til omfattende ny lovgivning i en rekke land.

For det fjerde, tror vi Polhavets vil ha en økende tiltrekningskraft. En gang i fremtiden vil Polhavet være et hav som ikke lenger hindrer transport mellom Asia, Nord-Amerika og Europa. Vi ser allerede i dag økt skipsfart gjennom Nordøstpassasjen. I 2010 var det seks gjennomseilinger, mens det i 2011 ble rapportert om 34. Det er fortsatt utfordringer og risiko forbundet med seiling i arktiske farvann. Derfor er den nye søk- og redningsavtalen, som ble undertegnet på ministermøtet i Arktisk råd i mai i år, så viktig. Som kjent var Roald Amundsen den første som tok seg gjennom både Nordvestpassasjen (1903-06) og Nordøstpassasjen (1918-1920). Men også i dag tar nordmenn ruta i bruk. Den norske polfareren Børge Ousland seilte gjennom begge passasjer på én og samme sommer i en liten glasfibertrimaran sommeren 2010. I september 2010 ble 41 000 tonn med jernmalmkonsentrat fra nyåpnede Syd Varanger gruve i Kirkenes fraktet med ”M/V Nordic Barents” til Kina via den nordlige sjørute. Yokohama - Hamburg via den nordlige sjørute er 40 % kortere enn Suez-ruten og bunkersforbruket er 20 % lavere.

Til tross for meget utfordrende vær og isforhold vil Nordøstpassasjen i fremtiden kunne bli en naturlig seilingsrute i deler av året fra Europa til Asia – og omvendt. En ting er i hvert fall sikkert. Skipsfart driver mye av den økte asiatiske interessen for nordområdene fra land som Kina, Japan og Sør-Korea.  EU er også en stor skipsfartsaktør med store skipsfartsnasjoner som Hellas, Danmark og Storbritannia som medlemsland. Polhavet vil utvilsomt også ha en økende tiltrekningskraft på EU i årene som kommer.

For det femte, tror vi nordområdene vil bli en stadig viktigere global kunnskapsbank for miljø, klima og samfunn. Hva betyr det? Jo, det betyr at forskningsinteressen for Arktis vil øke fra mange verdenshjørner. Dette fordi det er i polare områder vi først ser klimaendringene, i form av smelting av havis og innlandsis som senere kan vise seg å få større globale konsekvenser. Denne regjeringen har hele tiden vært opptatt av å bygge opp strategisk kompetanse på klima, miljø i nordområdene. Derfor etablerte vi Framsenteret i Tromsø i 2010 som vil stå ferdig i 2013 med 19 institusjoner tilknyttet og rundt 500 ansatte. Vi har også vært opptatt av å utnytte Svalbards unike beliggenhet og uberørte miljø til å utvikle Svalbard som plattform for internasjonal klimaforskning. Vi har derfor styrket universitetssenteret i Longyearbyen, og Ny Ålesund har befestet sin posisjon som blitt et sentralt internasjonalt forskningsmiljø hvor også store EU-land som Frankrike, Storbritannia og Tyskland har forskningsstasjoner. Norge deltar i en rekke felles europeiske forskningsprogrammer som SIOS (Svalbard Integrated Arctic Earth Observing System) og EISCAT. EU er en partner i nordområdene på forskningsfeltet.  

For det sjette, vil det fremover utvikles sterke og nyskapende samarbeid i nord. Det norsk-russiske samarbeid har trolig aldri vært bedre og mer omfattende og spenner fra folk-til-folk, kultur, energi, næringsliv, forskning og utdanning. Det grensenære samarbeidet mellom Norge og Russland er i utvikling. I 1990 var det om lag 8000 grensepasseringer, mens det i 2011 var over 190 000.  Arktisk råd har utviklet seg til det viktigste sirkumpolare forum for arktiske spørsmål. Det er de åtte arktiske statene (Canada, Danmark/Grønland, Finland, Island, Norge, Russland, Sverige og USA) som sammen med urfolksgrupper utgjør medlemsmassen. Vi opplever nå at stadig flere aktører utenfor Arktis som Kina, Japan, Sør-Korea, Italia og Europakommisjonen ønsker å bli tatt opp som permanente observatører.  Det stiller vi oss positive til. Vi ønsker et mer aktivt EU velkommen i nordområdene. EU-land land som Spania, Polen og Nederland er allerede faste observatører.

Ministermøtet på Grønland i mai i år var en milepæl i Arktisk råds historie. Da vedtok utenriksministrene i de åtte medlemslandene en forpliktende søk- og redningsavtale og de besluttet å bygge opp et nytt permanent sekretariat for Arktisk råd i Tromsø. Jeg kan også nevne Barentssamarbeidets rolle som vil ha 20-års jubileum i 2013. Her samarbeider Norge, Island, og de nordiske EU-landene og Europakommisjonen med Russland. Innen Den nordlige dimensjon vil EU, Russland, Norge og Island samarbeide videre med Russland gjennom en rekke konkrete partnerskap som på logistikk.

For det sjuende, mener regjeringen at nordområdene er i ferd med å utvikle seg til et nytt geopolitisk sentrum der små og store aktører møtes. Vi så det på det historiske ministermøtet i Arktisk råd i mai i år der USAs utenriksminister for første gang ledet en stor amerikansk delegasjon og møtte sin russiske motpart side om side med de nordiske landene. Det er økt interesse for nordområdene fra stormakter som USA og Russland, men også fra nye aktører i Arktisk som Kina, Japan, India og Sør-Korea og EU. Tilgjengeligheten til nordlige farvann bedres som følge av issmeltingen, så vel som av ny teknologi for transport og overvåking. Farvann som lenge knapt hadde trafikk, vil i økende grad få kommersielle aktiviteter, og vi må være forberede oss på både ønsket og uønsket trafikk. Det blir økt behov for å holde orden i våre nordlige havområder, og det vil bli økte krav til kyststatenes søk- og redningskapasitet. I nord står Norge og Russland overfor en rekke felles utfordringer. Også det militære samarbeidet med Russland vil vi videreutvikle for å håndtere mulige fremtidige kriser sammen. Norge har også vært pådriver for at NATO igjen skal ha oppmerksom på sine nærområder. Selv har vi også flyttet forsvaret nordover for å kunne utøve suverenitet på en konsekvent og forutsigbar måte. I takt med at interessen for Arktis øker vil Norge forsatt være en pådriver for samarbeid med andre land preget av tillit og åpenhet. Vi jobber hver dag for at nordområdene skal være preget av fred, stabilitet og forutsigbarhet, såkalt ”High North – Low tension”. Her som på de andre sentrale områdene vil EU og europeiske land være helt sentrale partnere.

EUs politikk har på en rekke områder direkte eller indirekte relevans for Arktis, blant annet på områder som forskning, miljø, klima, energi, og transport. Fra norsk side har vi aktivt fremmet norske synspunkter på håndtering av utfordringene i Arktis overfor ulike deler og nivåer i EU-systemet. Dette arbeidet har båret frukter. Norge og EU har ulik politikk på en del områder, men når det gjelder de overordnete spørsmål, har vi opplevd en økt forståelse i EU for våre synspunkter. Våre nære økonomiske og politiske relasjoner med EU, og Europas interesser i nordområdene tilsier at det fremover vil være naturlig for Norge å ha nær dialog med sentrale EU-land, Europakommisjonen og Europaparlamentet om nordområdene.

 

Jonas Gahr Støre, januar/mars 2012

 

***

 Se hele temaheftet: www.europabevegelsen.no/Temasider/Mot-Nord