Høring - forslag til endringer i naturmangfoldloven kapittel IV om fremmede organismer

• Prop. 62 L (2013–2014)

1. Innledning

Miljøverndepartementet sender med dette på høring forslag til endringer i lov 19. juni 2009 nr. 100 om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven). Det foreslås noen mindre endringer i naturmangfoldloven kapittel IV, §§ 29, 30 og 31.

Naturmangfoldloven kapittel IV om fremmede arter har så langt kun trådt i kraft for utsetting av utenlandske treslag til skogbruksformål, jf. kongelig resolusjon av 25. januar 2013 nr. 72 og forskrift 25. mai 2012 nr. 460. På bakgrunn av arbeid med en generell forskrift om fremmede arter foreslår Miljøverndepartementet noen mindre endringer i naturmangfoldlovens kapittel IV. Endringene vil blant annet medføre en forenkling og liberalisering med hensyn til private hageeiere. Det foreslås videre enkelte endringer i forskriftshjemler, som vil medføre en forenkling og liberalisering også i forhold til profesjonelle aktører innen grøntsektoren. Endringene i forskriftshjemler vil videre legge til rette for at det kan gis en mer hensiktsmessig og forenklet forskrift om fremmede arter enn det kapittel IV i dag gir grunnlag for.

Hovedregelen etter naturmangfoldloven kapittel IV om fremmede organismer er at innførsel og utsetting av fremmede organismer krever tillatelse. Det kan i forskrift gis både unntak og strengere regler, blant annet forbud mot innførsel og utsetting.

I hovedsak medfører lovendringsforslaget:

• økt klarhet og forutsigbarhet for hageeiere, ved at utsetting i private hager av landlevende planter som det i forskrift ikke er gitt forbud mot å sette ut, i § 31 første ledd bokstav b unntas krav om tillatelse for utsetting.
• ytterligere liberalisering av unntaksbestemmelsen i § 31, og krav om tillatelse ved utsetting av planter i parkanlegg og andre dyrkede områder. Dette vil medføre forenklinger særlig i forhold til profesjonelle aktører innenfor grøntsektoren.
• en forskriftshjemmel for at utsetting også i andre områder enn de nevnt i § 31 ved forskrift kan unntas krav om tillatelse. Også dette vil være av særlig betydning for profesjonelle aktører innenfor grøntsektoren.
• mulighet til å kunne gi en mer oversiktlig og enkel forskrift ved å vedta en hjemmel for at ikke bare bestemte arter og artsfamilier, men også grupper av organismer, i forskrift kan unntas kravet om tillatelse for innførsel og utsetting.
• redusert saksbehandling, ved at det vil bli gitt en klar forskriftshjemmel for å kunne forby utsetting av de mest skadelige organismene. Dette sparer saksbehandling samt unødig ventetid og usikkerhet for søkerne, i tilfeller hvor det likevel i de aller fleste tilfeller ville blitt gitt avslag.
• at det ved å gi en hjemmel for forbud mot omsetning av fremmede organismer, ikke overlates til den som ønsker å sette ut organismen å vurdere om utsettingen er forbudt eller ikke.
• muligheter til i forskrift å kunne kreve melding ved innførsel og utsetting av fremmede organismer som unntas krav om tillatelse.

Nedenfor følger en nærmere redegjørelse for forslagene. Miljøverndepartementet ber om eventuelle kommentarer til forslaget innen 25.01.2014, og at disse sendes til Miljøverndepartementet, Avdeling for naturforvaltning, Postboks 8013 Dep, 0030 Oslo. I tillegg bes kommentarene sendt pr. e-post til Linn-Helmich.Pedersen@md.dep.no.

Liste over høringsinstansene følger vedlagt. Instansene bes å vurdere om forslaget bør forelegges for eventuelle underordnede organer.

1.  Naturmangfoldloven kapittel II

Mål og prinsipper for bærekraftig bruk i naturmangfoldloven kapittel II er relevante for flere av de foreslåtte endringene.

Ved å gi grunnlag for å utarbeide en forbudsliste for utsetting og omsetning vil lovendringen bidra til å unngå negativ påvirkning fra fremmede organismer på naturtyper, økosystemer og arter, i tråd med forvaltningsmålene i §§ 4 og 5 for naturtyper.

Prinsippene i naturmangfoldloven § 8 om kunnskapsgrunnlaget er lagt til grunn i forslaget om å fastsette en klar hjemmel for forbud mot utsetting av bestemte organismer og nærmere angitte organismegrupper, samt mulighet for å gi forbud mot omsetning av organismer som det er forbud mot å sette ut. Forbud mot utsetting og omsetning anses som et formålstjenlig virkemiddel i tilfeller der det foreligger omfattende vitenskapelig kunnskap om at arten kan medføre vesentlige uheldige følger for det biologiske mangfoldet. Forbud mot utsetting og omsetning vurderes først og fremst for landlevende planter.

Forslaget om meldeplikt kan bidra til å redusere de samlede belastningene på naturmangfoldet som fremmede arter utgjør, i tråd med prinsippet i § 10. Lovendringsforslagene, og kapittel IV i sin helhet, vil være viktig for å dempe negative effekter av fremmede organismer i samvirke med de andre store belastningene som arealendringer, klimaendringer, overhøsting og forurensning.

I forslag til lovendring er det ved valg av reguleringsform foretatt avveininger mellom risikoen for negativ påvirkning av naturmangfoldet som et tiltak kan medføre, mot andre samfunnsinteresser. Det har også blitt lagt vekt på om den aktuelle aktiviteten allerede er regulert etter annet lovverk. Hensynet til andre samfunnsinteresser er tillagt særlig vekt når det gjelder forslag til lovendring som innebærer et generelt unntak for private hageeiere fra å søke tillatelse for utsetting av landlevende hageplanter. Dermed kan private hageeiere forutsette at lovlig kjøpte planter kan settes ut i egen hage.

Prinsippet om vektlegging av samfunnsmessige hensyn er også benyttet i forbindelse med forslaget om meldingskrav ved innførsel og utsetting. Meldeplikten vil være en egnet regulering i tilfeller der et krav om tillatelse for innførsel eller utsetting etter loven anses som unødvendig strengt, men der forvaltningen har behov for oversikt over hvilke organismer som innføres. Meldeplikt vil derfor være aktuelt der det i forskrift gis unntak fra hovedregelen om tillatelsesplikt for innførsel og utsetting.

2. Naturmangfoldloven kapittel IV

2.1 Innførsel

Forskriftshjemmel til å gi unntak fra krav om tillatelse for grupper av organismer

Gjeldende rett

Naturmangfoldloven § 29 gir regler for innførsel av organismer til Norge. Hovedregelen er etter første ledd at slik innførsel krever tillatelse. I § 29 fjerde ledd annet punktum gis det hjemmel for at Kongen kan gi forskrift om at bestemte organismer kan innføres uten tillatelse etter § 29 første ledd. Hjemmelen for å gjøre unntak fra kravet om tillatelse for innførsel gjelder kun på artsnivå og for artsgrupper, og ikke større grupper av organismer.[1] Den begrensede hjemmelen medfører at hver art eller artsgruppe som ønskes å unntas søknads- og tillatelseskravet må angis i forskriften.

Departementets forslag

Det vil i forskrift kunne være ønskelig å unnta større grupper av organismer, og ikke bare bestemte arter eller artsgrupper, fra kravet om tillatelse for innførsel i § 29. En angivelse av hver enkelt art eller av en bestemt gruppe av arter kan bli svært omfattende og uoversiktlig for den som er ansvarlig for innførselen. En angivelse av en gruppe av organismer, med for eksempel samme bruksområde eller egenskaper, uten at man er bundet til å angi organismene på artsnivå, vil også være mer praktisk ved utformingen av en forskrift. Eksempler på grupper av organismer med felles bruksområder eller egenskaper, som det i forskrift kan være ønskelig å unnta fra kravet om tillatelse, men som ikke faller inn under begrepet bestemte arter eller artsgrupper, er akvariefisk og akvarieplanter.

Departementet foreslår derfor at det i § 29 fjerde ledd gis hjemmel for at Kongen i forskrift kan unnta også grupper av organismer fra kravet om tillatelse ved innførsel etter § 29. Dette vil legge grunnlaget for et mer hensiktsmessig og forenklet regelverk, for så vel den som er ansvarlig for innførsel som for lovgiver, når en forskrift om fremmede organismer skal utformes og anvendes i praksis.

Forskriftshjemmel til å gi krav om melding ved innførsel

Gjeldende rett

Det eksisterer ingen klar hjemmel i naturmangfoldloven kapittel IV for at Kongen i forskrift skal kunne stille krav om at en innførsel av organismer skal meldes til myndigheten. Som hovedregel kreves det imidlertid tillatelse for innførsel av organismer etter § 29 første ledd. Dersom en organisme eller en gruppe av organismer i forskrift unntas hovedregelen om krav om tillatelse, vil oversikten over hvilke organismer som innføres gå tapt.

Departementets forslag

I de tilfeller der  det i forskrift gis unntak fra hovedregelen om krav til tillatelse for innførsel, foreslår departementet at det innføres en klar hjemmel for i forskrift å kunne kreve at den som står for innførselen av den unntatte organismen må melde fra til ansvarlig myndighet (Miljødirektoratet). Forskriftshjemmelen er begrenset til de tilfeller der det for innførsel av organismen i utgangspunktet er krav om tillatelse etter loven, men der det i forskrift er gjort unntak fra kravet om tillatelse.

Et krav om melding vil være mindre byrdefullt for den som står for innførselen enn et krav om tillatelse. Krav om melding vil sikre at ansvarlig myndighet om nødvendig kan få oversikt over innførselen av en organisme eller gruppe av organismer som er unntatt tillatelsesplikt. Hjemmelen vil kunne brukes som et avbøtende tiltak for konsekvensene av at organismer unntas tillatelsesplikt for innførsel. Et tilfelle der det i forskrift kan være aktuelt å unnta organismer fra krav om tillatelse for innførsel, og samtidig stille krav om melding, er for innførsel av akvariefisk og – planter.

Det vil være et mål om at krav om melding søkes koordinert med andre myndigheters etablerte meldesystemer så langt dette lar seg gjennomføre. Det vil ikke bli stilt krav om melding i de tilfellene der det allerede foreligger meldingssystemer som dekker de kravene som må stilles til meldinger som skal erstatte søknad om tillatelse etter naturmangfoldloven.

Departementet foreslår følgende endringer knyttet til unntak og krav om melding i naturmangfoldloven § 29 fjerde ledd, annet punktum:

”Kongen kan også gi forskrift om at bestemte organismer eller grupper av organismer kan innføres uten tillatelse etter denne paragraf, og kan da sette krav om melding. Kongen kan også gi forskrift om forbud mot innførsel av bestemte organismer hvis det anses nødvendig for å unngå vesentlige uheldige følger for det biologiske mangfold.”

Av språk- og lovtekniske grunner, foreslås det at bestemmelsen deles opp i to setninger i tråd med forslaget over.

Det foreslås at det i § 31 første ledd ny bokstav f vedtas en tilsvarende hjemmel for at det i forskrift skal kunne kreves melding ved utsetting av organismer som er unntatt tillatelsesplikt. De samme hensyn som ved innførsel over gjør seg gjeldende.

2.2 Forskriftshjemmel til å gi forbud mot utsetting og omsetning av organismer

Gjeldende rett

Naturmangfoldloven § 30 første ledd angir når en utsetting i miljøet av levende organismer krever tillatelse, med mindre utsettingen er tillatt etter § 31. Naturmangfoldloven § 30 første ledd bokstav d gir hjemmel for at Kongen ved forskrift kan stille krav om tillatelse til å sette ut organismer som ikke fra før forekommer naturlig på stedet, men som ikke omfattes av bokstav a til c. Dersom utsettingen medfører ”vesentlige uheldige følger for det biologiske mangfold” kan tillatelse ikke gis, jf. § 30 tredje ledd.

Departementets forslag

Når det først foretas endringer i naturmangfoldloven kapittel IV, foreslår departementet at det også vedtas en klar hjemmel for i forskrift å kunne gi forbud mot utsetting. Et forbud mot utsetting vil hindre unødig søknadsbehandling som vil kreve omfattende ressurser av miljømyndighetene, samt klarlegge for den som ønsker å sette ut organismer, herunder private, hvilke organismer som i praksis kan settes ut. Forutberegneligheten for hageeiere vil øke ved at hageeiere kun må forholde seg til hvilke planter som er forbudt å sette ut og omsette, og kan for øvrig sette ut landlevende planter i egen private hage, uten forbehold om tillatelse for utsetting av disse plantene. Dette vil blant annet omfatte vanlige hageplanter som fagerfredløs, syrin og hagestemorsblomst.

Organismer som det vil være aktuelt å forby å sette ut, vil typisk omfatte organismer som utgjør en svært høy risiko for det biologiske mangfold i store deler av landet. En eventuell forbudsliste vil derfor få et begrenset omfang.

Når det gjelder landlevende planter, er 69 arter i Artsdatabankens ”Fremmede arter i Norge – med norsk svarteliste 2012” oppført med svært høy økologisk risiko. Departementet mener at det på grunn av regionale forskjeller, ikke er hensiktsmessig å sette nasjonalt forbud for alle disse plantene. Tilsvarende vurderinger gjør seg gjeldende der samfunnsøkonomiske hensyn tillegges større vekt enn den risikoen for det biologiske mangfold arten representerer. Eple, hagerips og matgrasløk, som er i denne risikokategorien, er viktige nytteplanter og blir ikke foreslått omfattet av forbudet. Departementet mener at flere andre arter på svartelisten også kan unntas fra et forbud mot utsetting, slik at forbudslisten antas å ville omfatte omkring 20 til 30 plantearter.

Departementet foreslår at det gis en hjemmel for at Kongen ved forskrift kan gi bestemmelser om forbud mot omsetning av de organismene som blir forbudt å sette ut. Forskriftshjemmelen er begrenset til de tilfeller der et forbud anses som nødvendig for å unngå vesentlige uheldige følger for det biologiske mangfold. Et forbud mot omsetning vil videre kun være aktuelt dersom omsetningen skjer med utsetting som formål, og er særlig aktuelt med hensyn til planter. En slik løsning vil medføre at det blir lite sannsynlig at en privatperson risikerer å få kjøpt en organisme, samtidig som denne kan være forbudt å sette ut. Dette vil skape større forutsigbarhet og klarhet, spesielt for hageeiere. Det vil være et forbud mot å sette ut klart angitte planter, og disse plantene vil det også være mulighet for å gi forbud mot å omsette. En hjemmel for forbud mot omsetning av organismer vil gjøre det mulig å legge ansvaret for å unngå spredning av fremmede arter på myndighetene og omsetningsleddet, i stedet for på privatpersoner. Et forbud mot omsetning vil gjelde også for kjøp og salg av organismer over internett, som er en sentral og voksende problemstilling det er behov for å regulere sterkere.

Det vil i forskrift kunne gis en dispensasjonsbestemmelse med hjemmel i forkriftshjemmelen i § 30 annet ledd bokstav b, slik at det om ønskelig og i helt særlige tilfeller kan åpnes for unntak fra forbudene mot utsetting og omsetning.

Departementet foreslår at § 30 første ledd bokstav d oppheves, og at et nytt annet ledd skal lyde:

Kongen kan gi forskrift om

a) krav om tillatelse for utsetting av organismer som ikke fra før finnes naturlig på stedet,

b) forbud mot utsetting og omsetning, hvis det anses nødvendig for å unngå vesentlige uheldige følger for det biologiske mangfold.

Av lovtekniske hensyn foreslås det at overskriften i § 30 endres fra: ”(alminnelige regler om utsetting)” til: ”(utsetting og omsetning)”.

Av lovtekniske hensyn endres også henvisningen i annet ledd (nytt tredje ledd) fra ”etter første ledd” til ”etter første ledd og annet ledd bokstav a”.

2.3 Utsetting uten særskilt tillatelse

Gjeldende rett

Naturmangfoldloven § 31 lovfester i første ledd bokstav a til c tilfeller hvor utsetting kan skje uten tillatelse etter hovedregelen i § 30. I tillegg kommer forskriftsfestede unntak i medhold av første ledd bokstav d. Annet ledd regulerer forholdet mellom reglene i første ledd, som tillater utsetting uten tillatelse, og forskrift med krav om tillatelse etter § 30 første ledd bokstav d. Når utsetting kan skje uten tillatelse, slår bestemmelsen endelig fast at aktsomhetsplikten etter § 28 gjelder for den ansvarlige.

-Generelt unntak fra kravet om tillatelse ved utsetting av planter i private hager

Det følger av gjeldende bestemmelse i § 31 bokstav b at utsetting av planter i hager, parkanlegg og andre dyrkete områder kun er unntatt hovedregelen om tillatelse i § 30 dersom ”plantene ikke kan påregnes å spre seg utenfor området”. Det er dermed ikke et generelt unntak fra kravet om tillatelse ved utsetting av planter i disse områdene. Det begrensede unntaket begrunnes i at dersom planten ikke sprer seg, er det ingen fare forbundet med en utsetting. Er det imidlertid usikkerhet knyttet til spørsmålet om plantens spredningspotensial, presiseres det i forarbeidene at hovedregelen om tillatelse må gjelde.[2]

Gjeldende bestemmelse medfører at den som er ansvarlig for utsetting av planter i hager, parkanlegg og andre dyrkete områder må vurdere plantens spredningspotensial. Dersom det foreligger en mulighet for at planten kan spre seg utenfor disse områdene, må den som ønsker å sette ut planten også søke om tillatelse.

Departementets forslag

Det vil være lite ønskelig å kreve at hageeiere må foreta en risikovurdering knyttet til plantens spredningspotensial med det resultat at krav om tillatelse kan inntre for private hageeiere. Personer som ønsker å sette ut planter i private hager har ofte begrenset kunnskap om planters spredningspotensial, og det vil innebære omfattende og krevende vurderinger av en privat hageeier dersom hun/han før utsetting må vurdere den aktuelle plantens spredningspotensiale, og eventuelt må søke om tillatelse før planten settes ut. Departementet foreslår derfor at § 31 bokstav b endres, slik at utsetting av planter i private hager helt unntas krav om tillatelse. Private kan da sette ut landlevende planter i sin private hage, med mindre det er forbud mot å sette ut den aktuelle planten etter denne lov eller annet regelverk (som matloven) .

For å presisere skillet mellom hager og de andre områdene nevnt i § 31, foreslås en presisering i § 31 bokstav b om at unntaket for hager kun gjelder private hager. Med private hager menes her opparbeidet hage av begrenset areal i umiddelbar nærhet til private boliger og fritidshus (herunder blant annet private villaer, sameier, borettslag, kolonihager og hageparseller).

-Endringer i øvrige unntatte områder

Departementets forslag

Vilkåret om plantens spredningspotensial for unntak etter § 31 bokstav b opprettholdes imidlertid for utsetting av planter i parkanlegg og andre dyrkede områder. Den som er ansvarlig for denne typen utsetting er typisk mer profesjonell og har bedre forutsetninger, kunnskap og ressurser for å kunne foreta en vurdering av plantens spredningspotensial. Hensynet til biologisk mangfold, og den risikoen en spredning av fremmede plantearter har, veier derfor tyngre sammenlignet med avveiningen i forhold til private hageeiere. 

For å legge til rette for et fornuftig og rimelig regelverk, der det også tas hensyn til utfordringene for profesjonelle aktører innenfor grøntsektoren, foreslår imidlertid departementet enkelte endringer også for unntaket knyttet til utsetting av planter i parkanlegg og andre dyrkede områder. Utsetting av planter i parkanlegg og andre dyrkede områder faller etter gjeldende bestemmelse i § 31 bokstav b kun innenfor unntaket dersom plantene ikke kan påregnes å spre seg utenfor området, og bare dersom slik spredningsrisiko ikke foreligger. Dersom vilkåret ikke er oppfylt og unntaket ikke gjør seg gjeldende, inntreffer kravet om tillatelse for utsettingen.

I mange tilfeller vil planter kunne spre seg, uten at effekten på det biologiske mangfoldet er stor, slik tilfelle er for eksempel for mange planter som brukes i jordbruket. Et absolutt krav om at planten ikke kan påregnes å spre seg er også uforholdsmessig strengt. Særlig av hensyn til profesjonelle aktører innenfor grøntsektoren, foreslår derfor departementet at det i ny § 31 bokstav d gis et unntak fra kravet om tillatelse for utsetting av planter i parkanlegg og andre dyrkede områder dersom ”plantene i liten grad kan påregnes å spre seg utenfor området og spredningen ikke medfører risiko for skade på det biologiske mangfold”.

-Forskriftshjemmel til å gi unntak fra krav om tillatelse for utsetting i andre områder

De i § 31 nevnte områdene hvor utsetting av planter er unntatt fra kravet om tillatelse er begrenset til private hager, parkanlegg og andre dyrkete områder.  Særlig av hensyn til profesjonelle aktører innenfor grøntsektoren, hvis virksomhet i stor grad består av utsetting av planter også i andre områder, foreslås det at det gis en hjemmel for at Kongen i forskrift skal kunne unnta fra kravet om tillatelse utsetting i andre nærmere bestemte områder.

Et eksempel på områder hvor et krav om tillatelse for utsetting av planter etter hovedregelen vil kunne oppfattes som unødvendig strengt, er utsetting av planter i nærings- og transportutbyggingsområder. [3] Det kan også tenkes andre områder hvor unntak fra krav om tillatelse for utsetting i forskrift kan være aktuelt.

Med dette foreslår departementet at det i ny bokstav f i § 31 første ledd gis en hjemmel for at Kongen ved forskrift kan unnta utsetting av nærmere angitte organismer eller grupper av organismer i nærmere bestemte områder fra kravet om tillatelse. I likhet med for innførsel, foreslås det at det også for utsetting gis hjemmel for at ikke bare nærmere angitte organismer, men også grupper av organismer, ved forskrift kan unntas fra kravet om tillatelse, og at det da kan settes krav om melding. De samme hensyn som for innførsel gjør seg gjeldende.

Departementet foreslår følgende endring i naturmangfoldloven § 31:

”§ 31. (utsetting uten særskilt tillatelse)

Utsetting kan skje dersom aktsomhetsplikten etter § 28 blir overholdt, av

a) organismer som er innført med tillatelse etter § 29 første ledd, jf. annet ledd med sikte på utsetting,

b) planter i private hager,

c) norske treslag,

d) planter i parkanlegg og andre dyrkete områder, hvis plantene i liten grad kan påregnes å spre seg utenfor området og spredningen ikke medfører risiko for skade på det biologiske mangfold,

e) biologiske plantevernmidler som det er gitt tillatelse til utsetting av i eller i medhold av annet lovverk,

f) nærmere angitte organismer eller grupper av organismer, samt utsetting av slike i nærmere bestemte områder, dersom Kongen har gitt forskrift om det. Det kan da settes krav om melding.

Utsetting etter første ledd kan ikke skje i strid med forskrift etter § 30 annet ledd, med unntak av norske treslag. Unntak gjelder også planter i private hager ved forskrift etter § 30 annet ledd bokstav a.”

Av lovtekniske hensyn endres henvisningen i § 31 annet ledd til § 30 annet ledd. Av lovtekniske hensyn endres også unntaket for norske treslag, samtidig som det inntas et nytt unntak for planter i private hager slik at private hageeiere kun må forholde seg til hvilke planter som er forbudt å sette ut og omsette, og ellers kan sette ut landlevende planter i sine private hager uten å måtte søke om tillatelse for dette.

3. Økonomiske og administrative konsekvenser

Generelt

Kapittel IV i naturmangfoldloven vil, i tillegg til å hindre uheldige følger for naturmangfoldet, bidra til å redusere de negative samfunnsmessige og økonomiske konsekvenser som følger av introduksjon og spredning av fremmede skadelige organismer. Blant annet vil det kunne spares store utgifter til bekjempingstiltak, dersom lovverket kan forhindre introduksjon av en art (se flere eksempler i Tverrsektoriell nasjonal strategi og tiltak mot fremmede skadelige arter)[4].

Forslaget til endringer i naturmangfoldlovens kapittel IV er i hovedsak forskriftshjemler, og vil ikke i seg selv medføre økonomiske og administrative konsekvenser av betydning. Lovendringene vil imidlertid legge rammene for en videre utvikling av forskrift om innførsel og utsetting av fremmede organismer, slik at reguleringene kan gjennomføres på en slik måte som er mest formålstjenlig ut fra en samlet vurdering av ulike hensyn.

De foreslåtte lovendringene er først og fremst ønskelig av hensyn til å få hensiktsmessige reguleringer av landlevende planter, og i hovedsak gjelder dette hage-/grøntanleggsplanter. I Oslo kommune og kommunene i Akershus brukes det i 2013 (i følge en oversikt fra Fylkesmannen i Oslo og Akershus) nærmere 3, 5 millioner kroner til bekjempelse av planter som kjempebjørnekjeks, kjempespringfrø, parkslirekne, russesvalerot og rynkerose.

Forslaget til lovendringer gir unntak for krav om tillatelse ved utsetting av planter i private hager. En klar hjemmel for forbud mot utsetting og hjemmel for forbud mot omsetning av visse organismer og organismegrupper, hjemmel for meldeplikt, samt utvidelse av unntak fra krav om tillatelse, vil bidra til en klargjøring av regelverket. Dette vil kunne gjøre forståelsen av regelverket enklere, og medføre en forenklet saksbehandling både for privatpersoner og næringslivsaktører som blir berørt, og for forvaltningen.

Innførsel (§ 29)

Landlevende planter er etter naturmangfoldloven i utgangspunktet unntatt fra krav om tillatelse ved innførsel. I forslag til lovendring åpnes det for å unnta større grupper av organismer, for å gjøre regelverket mer oversiktlig og kortfattet både for den som er ansvarlig for innførsel og for lovgiver/ansvarlig myndighet. Dette vil gjøre det enklere for blant annet akvariebransjen å forholde seg til regelverket.

Et forbud mot omsetning av visse listeførte arter, vil berøre de som importerer disse artene for salg i norske hagesentra. I det videre arbeidet med forskrift vil det bli utredet hvilke økonomiske konsekvenser et forbud kan medføre for de enkelte plantene som vurderes forbudt å omsette. Det vil kunne påløpe kostnader for forvaltningen som skal administrere og føre tilsyn med ordningen. Tollmyndighetene vil, i samarbeid med Miljødirektoratet, føre kontroll med innførsel. Kostnader forbundet med kontroll av innførsel vil være små sett i forhold til nyttegevinsten ved å hindre introduksjon og spredning i en tidlig fase.

Utsetting og omsetning(§ 30)

Konsekvenser for planteskoleproduksjon og grøntanlegg

Hovedtyngden av detaljomsetningen av planteskoleplanter i Norge skjer via 4-5 større hagesenterkjeder. Grøntanleggsbransjen omfatter eiere av grøntanlegg, planleggere, kommunenes park- og idrettsavdelinger, anleggsgartnere, entreprenører og deres leverandører av blant annet plantene som brukes i grøntanleggene. I Norge vil et forbud mot omsetning av visse listeførte planter kunne føre til reduserte inntekter for planteskoler og hagesentra som i dag produserer disse artene. Forbudet vil ramme ulikt, da enkelte planteskoler baserer en viss andel av sin produksjon på arter som i dag er svartelistet, mens noen planteskoler ikke dyrker slike arter. Det rapporteres fra bransjen at oppføring på svartelista allerede fra Artsdatabankens første versjon i 2007 har ført til nedgang i omsetningen av slike arter på grunn av mindre etterspørsel i markedet. Siden effekten av et utsettingsforbud allerede vil føre til at omsetningsleddet vil kunne få vanskeligheter med å få solgt plantene, anser vi at et omsetningsforbud ikke i praksis får ytterligere følger.

Forbud mot utsetting av landlevende planter vil basere seg på planter i kategorien svært høy økologisk risiko[5]. Produksjonsverdien norske planteskoler for de foreslåtte forbudte artene antas, i følge bransjen, å utgjøre ca. 25-30 prosent av total produksjonsverdi. Det regnes en produksjonstid på 3-4 år for busker, og 5 til 15 år for trær. Her kan det i forskrift være aktuelt å legge til rette for overgangsordninger, for å redusere bransjens tap og gi bransjen noe tid til å tilpasse seg. Forbudet mot utsetting av en del landlevende planter med svært høy økologisk risiko, sammen med begrensingene ved utsetting av høy-risikoarter der disse kan spre seg til natur, vil kunne stimulere norske planteskoler og gartnerier til produksjon av stedegne planter og alternative planter som ikke har økologisk risiko.

For tilsyn og kontroll med omsetningsleddet, tas det sikte på at eksisterende kontroll- og tilsynsordninger på andre områder, kan anvendes. Blant annet ordninger under Miljødirektoratet og Mattilsynet. 

Samlet vurdering av økonomiske og administrative konsekvenser

Forslaget til endringer i naturmangfoldlovens kapitel IV vil ikke i seg selv medføre økonomiske og administrative konsekvenser av betydning, men en videre utvikling av regelverket i forskrift om fremmede organismer vil innebære slike konsekvenser, og det vil da redegjøres nærmere for konsekvensene. Eventuelle merutgifter som følge av lovendringsforlagene, herunder myndighetenes tilsyn og kontroll med overholdelse av regelverket, dekkes innenfor Miljøverndepartementets gjeldende budsjettramme. De foreslåtte endringene i kapittel IV sammen med forskrift om fremmede organismer hjemlet i lovkapitlet vil, når regelverket vedtas, kunne hindre store økologiske og samfunnsmessige konsekvenser forbundet med introduksjon og spredning av fremmede skadelige organismer.

Lovendringsforslaget endrer kun bestemmelser knyttet til utsetting og omsetning. Det forventes at lovendringsforslagene vil medføre økte utgifter knyttet til tilsyn og kontroll med dette for blant annet Miljødirektoratet, Tollmyndighetene og Mattilsynet. Samtidig vil innføringen av forbudsliste, samt utvidelse av unntak fra krav om tillatelse for utsetting, medføre redusert ressursbruk i forholdt til hva dagens lov legger opp til.

Med hilsen                                                                      

Kristin Thorsrud Teien (e.f.)
Kst. avdelingsdirektør

Linn Helmich Pedersen
førstekonsulent 

Dokumentet er godkjent elektronisk, og har derfor ikke håndskrevet signatur.

• Forslag til lovendring (PDF)

Departementer, direktorater, fylkesmenn og kommuner

Justisdepartementet
Finansdepartementet
Samferdselsdepartementet
Landbruks- og matdepartementet
Nærings- og handelsdepartementet
Utenriksdepartementet
Fiskeri- og kystdepartementet
Kommunal- og regionaldepartementet
Kunnskapsdepartementet
Forsvarsdepartementet
Forsvarsbygg Postboks 405 Sentrum, 0103 Oslo
Fylkesmennene
Jernbaneverket
Mattilsynet
Miljødirektoratet
Statens naturoppsyn
Riksantikvaren
Sysselmannen på Svalbard
Toll- og avgiftsdirektorate
Statens landbruksforvaltning
Kommunenes Sentralforbund (KS)

Øvrige høringsinstanser

Agder naturmuseum og botaniske hage
Arboretet og Botanisk hage Milde
Artsdatabanken Erling
Avinor
Biofokus
Bioforsk
De naturhistoriske museer og botanisk hage
Det norske hageselskap
E-plant Norge BA
Faglig utviklingssenter for grøntanleggssektoren (FAGUS)
Foreningen FREDET
Fortidsminneforeningen
Havneforbundet
Mester Grønn AS
NAML Norske Anleggsgartnere Miljø og Landskapsentreprenører
Nasjonalt Museumsnettverk for kulturlandsskap
Norges Kulturvernforbund
Norges museumsforbund
Norges Naturvernforbund
Norsk akvarieforbund
Norges Bondelag
Norges Zoohandleres Bransjeforening
Norsk Gartnerforbund
Norsk hagedamforening
Norsk institutt for naturforskning (NINA)
Norsk institutt for vannforskning (NIVA)
Oasen Hageland AS
Plantasjen kjedekontor
SABIMA (Samarbiedsrådet for biologisk mangfold)
Sametinget
Statens naturoppsyn
Universitetet for miljø- og biovitenskap
Universitetet i Bergen
Universitetet i Stavanger
Universitetet i Tromsø
Universitetssenteret på Svalbard (UNIS)
WWF – Norge
Økokrim