Allmenn verneplikt – hva nå?

*Sjekkes mot fremføring*

 

Kjære alle sammen!

Takk for invitasjonen!

Det er godt å være her på Kvinnekonferansen igjen, et år etter at jeg som en av mine første oppgaver som helt fersk statssekretær hadde gleden av å komme hit for å snakke om Norges rolle i internasjonal sikkerhetspolitikk. I dag er det verneplikten som er tema. Betydningen av dette spørsmålet er ikke blitt mindre etter det historiske prinsippvedtaket i fjor sommer som innførte verneplikt også for kvinner, og som i oktober ble fulgt opp med de nødvendige lovendringene.

Verneplikten er et viktig prinsipp i samfunnskontrakten mellom borgerne og staten. Men først nå – med innføringen av verneplikt for både kvinner og menn – kan vi si at  denne samfunnskontrakten gjelder hele samfunnet, hele den norske befolkningen.

La meg helt innledningsvis slå fast: Allmenn verneplikt handler om langt mer enn å øke antallet kvinner i forsvaret. Det handler først og fremst om forsvarets kompetansebehov og om operativ evne. Det handler om muligheten til å velge blant de beste i hele den norske befolkningen - ikke bare den ene halvparten. Dette er et viktig poeng for denne regjeringen, som jeg vil komme tilbake til.

Men la meg først si noen ord om prosessen fram mot lovendringsvedtaket i Stortinget for en måned siden.

I løpet av de siste 40 årene har historien om ferden mot allmenn verneplikt hatt 4 viktige milepæler:

• I 1976 vedtok Stortinget at kvinner skulle få tilgang til å tjenestegjøre i militære stillinger. Ordningen skulle være begrenset til funksjoner og avdelinger av ikke-stridende karakter. Da befalsutdanningen ble åpnet for kvinner året etter (1977), var det 255 kvinner som søkte om opptak.
• I 1984 fikk kvinner på frivillig basis adgang til å avtjene førstegangstjeneste på lik linje med menn. Året etter ble det innført full yrkesmessig likestilling mellom kvinner og menn i Forsvaret. 
• I 2007 ble det innført frivillig sesjon for kvinner. Dette ser ut til å ha hatt god virkning. Siden 2007 har det vært nesten en dobling av antall kvinner som gjennomfører førstegangstjeneste.
• Fra 2010 har det vært sesjonsplikt for kvinner. Det betyr at alle kvinner må besvare sesjon del 1, som er nettbasert, og stille på sesjon del 2 dersom de blir innkalt.

Og det siste avsnittet i historieboken ble altså skrevet i fjor da Stortinget vedtok allmenn verneplikt i Norge, hundre år etter at kvinner fikk stemmerett. De nødvendige lovendringene ble vedtatt i Stortinget den 14. oktober. Nå jobber Forsvaret med å stå godt rustet når det første kullet med kvinner blir vernepliktige i 2016.

Dette arbeidet følger vi nøye fra politisk side. Jeg ser av programmet at Forsvaret skal redegjøre nærmere for dette arbeidet senere i dag, og går ikke nærmere inn på det nå.

 

Prosessen fram mot innføring av allmenn verneplikt har ikke gått av seg selv. Den er blitt drevet fremover av politiske vedtak. En rekke av handlingsplaner fra 1995 og senere har vært gode arbeidsredskaper for denne fremdriften.

Regjeringen ønsker at kvinneandelen i Forsvaret skal øke. Vi er nå oppe i over 10 prosent kvinner blant militært ansatte, og det var nesten 12 prosent jenter blant de som gjennomførte førstegangstjenesten i 2013. Men, måltall er ikke noe suksesskriterium i seg selv. For Forsvaret er det viktige at vi kan rekruttere de beste fra hele befolkningen, at vi har et bredest mulig kompetansegrunnlag å velge blant.

Vi må sørge for at jenter blir motiverte for å gjennomføre førstegangstjeneste. Og den viktigste motivasjonen ligger i en meningsfull tjeneste. Hvis flere jenter skal gjennomføre førstegangstjeneste, og ikke minst gjøre karriere i Forsvaret, må innholdet i tjenesten legge til rette for det. Det må være muligheter for mestring, det må være en meningsfull tjeneste og det må gi karrieremuligheter.

 

Hvorfor allmenn verneplikt?

Jeg kunne like godt ha spurt «hvorfor ikke». Jeg ser i dag ingen logiske argumenter for å ha verneplikt for bare den ene halvparten av befolkningen.

For det første er forsvaret av landet en samfunnsoppgave, slik jeg var inne på innledningsvis. Og når det er en samfunnsoppgave bør den, i dagens samfunn,  omfatte alle borgere. 

En verneplikt som er forbeholdt menn gjenspeiler ikke vårt grunnleggende verdisyn, om at plikter og rettigheter skal være uavhengige av kjønn. Bedre kjønnsbalanse og større mangfold i bakgrunn, erfaringer og kompetanse, vil gjøre Forsvaret mer representativt for befolkningen og sikre at verneplikten forblir i tråd med våre samfunnsverdier.

Allmenn verneplikt har med like rettigheter og plikter å gjøre.

Men – kanskje enda viktigere, for forsvaret - det har også  med kompetanse og operativ evne å gjøre.

Den 1. oktober i år ga Forsvarsministeren forsvarssjefen i oppdrag å utarbeide et nytt fagmilitært råd for utviklingen av Forsvaret i neste langtidsperiode. Da sa hun følgende: «En av de mest kritiske – for ikke å si den meste kritiske – innsatsfaktoren for framtidens forsvar vil være evnen til å rekruttere, utvikle og beholde rett personell med relevant kompetanse, riktige holdninger og høy etisk bevissthet.»

For at Forsvaret skal øke sin operative evne, må vi ha riktig kompetanse på riktig sted.

Den grunnleggende og brede militære kompetansen vil alltid være ryggraden i et godt forsvar. Men samtidig har vi nå behov for flere typer kompetanse enn før. Vi har et høyteknologisk forsvar med høy endringstakt og dynamikk, som krever spesialisert og variert kompetanse.

Vi står også overfor nye sikkerhetspolitiske utfordringer som vi bare for et år siden ikke hadde trodd vi skulle se i Europa. For første gang siden annen verdenskrig har et europeisk land, Russland, brukt militærmakt mot et naboland for å oppnå politiske mål, og det har, i strid med folkeretten, annektert deler av det. Vi står også overfor en voksende, global terrortrussel. Det skaper nye utfordringer for vårt forsvar.

Forsvaret har, i korthet, fått nye og mer sammensatte kompetansebehov.

Vi trenger spesialister og vi trenger generalister. Vi trenger militære, men er også avhengig av sivilt tilsatte. Vi trenger de med kompetanse innen fag som teknologi og analyse, samfunnsvitenskap og kulturforståelse. Vi trenger mennesker som tenker forskjellig, og som kan jobbe i team sammen med kolleger som har ulik kompetanse.

Innføring av allmenn verneplikt vil være ett viktig bidrag til å skape det mangfoldet vi trenger.

Det vil gi oss et bredere rekrutteringsgrunnlag for å få tak i de best egnede og mest motiverte. Skal vi finne de beste talentene for vår sektor må vi lete blant flest mulig. Vi må sørge for at Forsvarets muligheter er kjent for flest mulig – og her ønsker vi å være på lag med skolen og dere som er lærere. Og vi må gjøre Forsvaret attraktivt blant flest mulig.

 

Vi lever i en tid der Forsvarets rammebetingelser er i stadig bevegelse. Det handler om ny teknologi, nye konfliktmønstre, endrede operasjonskonsepter og ikke minst omstilling og krav til effektivisering. Mangfold er en inngangsport til å gjøre de tilpasninger, justeringer og endringer som må til for at Forsvaret skal utvikle seg. Det er en klar sammenheng mellom mangfold, kreativitet og endringsevne.

Så må vi jobbe for å rekruttere de best kvalifiserte og mest motiverte ungdommene, de med de rette holdningene og verdiene i bunnen. Det er personellet, og den kompetansen de besitter som er nøkkelen til et godt forsvar med høy operativ evne.

Den kompetansen finnes i hele befolkningen. Det betyr at når vi rekrutterer de best egnede, så får vi i praksis et mangfold. Det har vi til en viss grad allerede, og det mangfoldet kommer til å øke.

 

Samtidig ser vi noen dilemmaer. Et av disse er hvordan vi best mulig kombinerer behovet for mangfold med behovet for sikkerhet. Tilnærmet alle stillinger i førstegangstjenesten krever i dag sikkerhetsklarering.

I noen tilfeller vil hensynet til sikkerhet begrense den enkeltes muligheter til å tjene sitt land. I noen tilfeller tar det svært lang tid å innhente den dokumentasjonen Forsvaret må ha som grunnlag for sikkerhetsklarering. De vi ikke kan få sikkerhetsklarert får som regel en mindre meningsfull førstegangstjeneste enn de som blir klarert. I verste fall risikerer de å måtte dimittere midt i tjenesten, på grunn av manglende sikkerhetsklarering.

Dette må vi unngå. Som noen av dere vil være kjent med, innførte Forsvaret tidligere i høst en lite heldig praksis med én bloc å utelukke grupper av vernepliktige fra førstegangstjeneste. Disse hadde tilknytning til land der det erfaringsmessig er vanskelig eller umulig å skaffe nødvendig dokumentasjon.

Da forsvarsministeren ble kjent med denne praksisen stoppet hun den. Hun ga forsvarsjefen i oppdrag å nedsette en arbeidsgruppe for å gjennomgå rutinene og sikre individuell behandling. Vi skal ikke ha en praksis som innebærer at norske ungdommer som har lyst til å tjenestegjøre i Forsvaret, får kollektivt avslag. Samtidig er det viktig å understreke at det fortsatt vil være noen som ikke får sikkerhetsklarering, og for noen vil klareringsprosessen fortsatt ta lang tid.

Men - det vil da skje på bakgrunn av en konkret og individuell vurdering, slik sikkerhetsloven legger opp til.

 

Det har stor betydning at vi klarer å se, anerkjenne og utnytte det mangfoldet vi har i Forsvaret, og la det komme til sin rett. Vi må klare å få frem den merverdien som bor i hver enkelt.  Blir den enkelte sett og verdsatt, er det langt større sjanse for at vedkommende presterer godt. Det bidrar til operativ evne.

La det ikke være noen tvil: Forsvaret har i dag svært dyktige ansatte og vernepliktige. Vi leverer godt hver dag – både ute og hjemme. Samtidig, - skal vi bli i stand til å møte nye kompetansebehov i et stramt arbeidsmarked, må vi tenke nytt. Det er det kompetansereformen i forsvarssektoren dreier seg om. Den gir en inngang til mangfold som – naturlig nok – fokuserer på kompetanseaspektet.

For å holde på mangfoldet, må vi jobbe for gode holdninger slik at alle føler seg velkommen. Det er mange eksempler på at fellesrom for jenter og gutter skaper et godt miljø. Det skaper lagånd og solidaritet, og det gjør det uviktig om man er jente eller gutt. Men, det kan selvsagt likevel oppstå episoder der noen misbruker situasjonen til å forgripe seg på, eller trakassere andre. Dette må slås hardt ned på. Det er et lederansvar.

Vi har de siste par ukene hatt et eksempel på en annen type sak, der en kvinnelig soldat, mot sin vilje, måtte bade naken foran sine mannlige medsoldater. Som dere sikkert kjenner til fra media, ble den opprinnelige refsen av den aktuelle offiseren opphevet av Klagenemnda for disiplinærsaker i Forsvaret. Dette har ført til sterke reaksjoner og en stor debatt om holdninger og ledelse i Forsvaret.

Denne saken viser betydningen av at befalsutdanningen i Forsvaret vektlegger sunne holdninger, og god og fornuftsbasert skjønnsutøvelse. Dette blir enda viktigere når vi nå innfører allmenn verneplikt.

Heldigvis er det slik at det store flertallet av kvinner i førstegangstjeneste trives godt. Hele 93 % svarte dette i den siste vernepliktundersøkelsen. Det er veldig positivt, men ingen sovepute. Vi må fortsette det gode arbeidet med holdninger, atferd og kultur, gjennom lederutdanning og i avdelingene. Som jeg allerede har vært inne på, er motivasjon en viktig faktor for at flere kvinner skal ønske å gjennomføre  førstegangstjenesten. Da er det avgjørende at de føler seg trygge på at Forsvaret ønsker dem velkommen, og at de der på en god måte kan utvikle sin egen kompetanse, utfordre egne grenser, og ikke minst, kan føle seg trygge.

 

 

Mangfold handler på mange måter om å hente ut merverdi. Ulike virksomheter i samfunnet, spesielt de som er opptatt av «bunnlinja», har erkjent at forskjellighet og variasjon er en forutsetning for kompetansebredde og tilpasningsevne. Dette er nødvendig for en moderne kompetanseorganisasjon, og for en virksomhet som endrer seg hurtigere enn tidligere.

Det er også en forutsetning for at et høyteknologisk forsvar skal mestre komplekse situasjoner, oppgaver og utfordringer.

Vår bunnlinje er operativ evne, evnen til å løse det oppdraget samfunnet har gitt oss, det være seg i fredstid, eller i en situasjon vi alle håper ikke vil oppstå. Innføring av allmenn verneplikt vil bidra til å gi oss den kompetansen og det mangfoldet vi trenger for gjøre den jobben.

Jeg ønsker dere lykke til med konferansen!