Grunnleggende ferdigheter for alle!

Kunnskapsminister Øystein Djupedals innlegg på regional konferanse om ny stortingsmelding, Stavanger, 13. juni 2006.

Velkommen alle sammen. Fint å være i Stavanger! Som kunnskapsminister setter jeg pris på å møte folk og utveksle synspunkter på viktige spørsmål innenfor opplæring og utdanning.

Dette er den fjerde av fem i en konferanserekke der vi har møtt en rekke representanter fra ulike deler av utdanningssystemet for å diskutere utdanningspolitiske spørsmål. Vi har allerede diskutert perioden før skolestart, likeverd i utdanningen og frafall i videregående opplæring og fått mange gode innspill. Neste og siste konferanse blir i Stjørdal hvor fokuset skal være innhold og arbeidsmåter i skolen. Dagens konferanse retter blikket mot grunnleggende ferdigheter i hele livsløpet fra tidlig barneår til voksen alder.

"Norges fremtid ligger under vann" er overskriften på en stillingsannonse for en av verdens største aktører innen petrokjemi og olje/gass som stod på trykk i Aftenposten forleden. De tar feil! Norges fremtid ligger ikke på havbunnen. Norges fremtid er mellom ørene, den sitter ved skolepultene, er ute på læreplassene og i lesesalene. I Norge regner vi med at humankapitalen utgjør 80 % av nasjonalformuen. Til sammenlikning utgjør olje- og gassreservene 12% av nasjonalformuen. Selvsagt gir våre naturressurser oss unike muligheter. Men uten avansert kunnskap og iherdig forskning ville vi heller ikke ha lyktes i å utnytte naturressursene våre.

Denne formuen må tas godt vare på og den må vedlikeholdes og utvikles. Forskning viser også at det er i land med høy innsats innenfor utdanning og forskning man finner høyest vekst. En vekst som er nødvendig for å ha et høyt nivå på den offentlige velferden. Det er ikke lave lønninger, svake faglige rettigheter eller lave skatter som skal gi oss konkurransefortrinn. Vi må vi kunne hevde oss med en godt utdannet befolkning og dyktige fagarbeidere. Sterke fagmiljøer som besitter spisskompetanse av internasjonal betydning innen områder som energi og havbruk, må vi bygge videre på og gi vekstmuligheter. Vi må styrke våre evner til nyskaping.

Det er dette vi nå gjør gjennom vår sterke satsing på Barnehageløftet for barnehagesektoren, gjennom Kunnskapsløftet for grunnutdanningen og gjennom Kvalitetsreformen innenfor høyere utdanning.

Regjeringen mener at det mest lønnsomme vi kan gjøre, er å investere i kunnskap - "fra vugge til grav", fra barnehage til universitet, i lærebedriften og på arbeidsplassen. Vi vil derfor satse kraftig på utvikling av et kunnskapssamfunn for alle. Jeg skal etter hvert si litt om hvordan.

I Soria Moria erklæringen poengteres det at ”alle mennesker er unike og skal møtes av en skole som forstår og tar vare på deres individuelle forutsetninger.” Alle barn og unge skal bli sett, utfordret, stimulert og motivert for å lære å utvikle seg videre – faglig og sosialt. Dette gjelder også barn med utviklingshemming eller andre funksjonsvansker.

Kunnskap er nøkkelen til en god samfunnsutvikling. Men kunnskap er langt mer enn det vi kan tilegne oss gjennom boklig lærdom og som gir oss ferdigheter og fakta – det er også dannelse, kritisk tenkning, analytiske evner og refleksjon. Det er evnen til å arbeide sammen med andre mot felles mål og ikke minst det å kunne tilegne seg ny kunnskap gjennom hele livet. Det fine med kunnskap er jo ikke bare at det er en fornybar ressurs, men at det faktisk blir mer av den jo mer vi bruker av den!

Utdanning bidrar til inkludering i arbeidsmarkedet, trygg inntekt, bedre helse, større samfunnsdeltakelse og lavere kriminalitet. Jeg ser derfor med bekymring på at utdanning og kunnskap er goder som i dag er skjevt fordelt i samfunnet. Det framgår av flere internasjonale undersøkelser at Norge er et av landene med størst forskjeller mellom elevene, og at Norge har en overraskende stor andel elever med svake grunnleggende ferdigheter. Hver femte ungdom forlater videregående opplæring uten å ha kvalifisert seg for et yrke eller for videre studier.

Vi vet at mange av de som ikke gjennomfører videregående opplæring står i fare for å få en varig karriere utenfor arbeidsmarkedet – og dermed innenfor trygdesystemet. Dette er dramatisk for den enkelte og innebærer samfunnsøkonomisk sett en betydelig sløsing med ressursene.

Til tross for den utdanningseksplosjonen vi har hatt i Norge de siste 20 årene, er familiebakgrunn fremdeles avgjørende for om man velger å ta høyere utdanning eller ikke. Ikke misforstå: Målet er ikke at alle skal ha høyere utdanning, men at alle barn og unge skal få like muligheter til å realisere et slik ønske

Men det er ikke bare barn og unge som trenger opplæring. I Norge i dag er det over 400 000 voksne som har for svake leseferdigheter eller for dårlig tallforståelse til å fungere i dagens arbeids- og samfunnsliv. Dette er 400 000 voksne som enten er utenfor eller står i fare for å falle utenfor arbeidsmarkedet.

Det som uroer, er at elevenes familiebakgrunn betyr mye i det norske utdanningssystemet sammenlignet med andre land. Elever som har foreldre med høy utdanning, har langt større sannsynlighet for å oppnå gode resultater enn andre elever. De har dermed større sjanser for å kvalifisere seg videre for studier og arbeid. Vi er med andre ord ikke flinke nok til å utjevne de forskjellene elevene tar med seg inn i skolen.

Dette vil regjeringen gjøre noe med! Skolen og barnehagen skal ikke reprodusere ulikhet – den skal redusere ulikheten! For å få til dette må vi imidlertid løse noen grunnleggende problemer i det norske utdanningssystemet.

Før jul legger derfor regjeringen fram en stortingsmelding om utdanning og sosial utjevning.

Regjeringens mål er å videreutvikle utdanningssystemet slik at alle gis samme sjanse til å lykkes. "Vårt mål er å gi alle mennesker i hele landet mulighet til å utvikle sin evner og leve gode og meningsfulle liv", heter det i Soria Moria-erklæringen. Jeg har lyst til å komme med enda et sitat fra erklæringen: "Sterke fellesskap er den beste grunnmur enkeltmenneskene kan bygge sine individuelle livsprosjekter på”. Det er dette regjeringen nå skal følge opp i praktisk politikk – og det starter med kunnskapspolitikken. Uten kunnskap ingen mulighet til å bygge og leve meningsfulle liv.

Tage Erlander snakker om at vi skal bygge dansegulv slik at menneskene kan danse sine egne liv. Regjeringens oppgave er nettopp å bygge dansegulv slik at fremtidens barn og voksne kan lykkes på dansegulvet.

Regjeringen er opptatt av å ta helhetlige grep, og jeg mener det er viktig å se foreldrenes situasjon i sammenheng med det som skjer i skolen. Vi vet for eksempel at foreldrenes tilknytning til arbeidsmarkedet har innvirkning på hvor godt minoritetsspråklige elever gjør det i skolen. Da er det viktig at vi ikke bare gjør noe med innsatsen i skolen, men at vi også bidrar til at foreldrene kommer inn på arbeidsmarkedet.

Regjeringen, med Arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hansen i spissen, vil derfor også legge frem en stortingsmelding til høsten. Denne omhandler arbeid, velferd og inkludering. I tillegg utarbeider Helse- og sosialdepartementet en strategiplan for regjeringens arbeid med å redusere de sosiale helseforskjellene. Regjeringen vil på denne måten presentere helhetlige tiltak for sosial utjevning og inkludering.

Grunnleggende ferdigheter er avgjørende for å kunne lykkes i forhold til jobb og for å kunne delta i samfunnslivet. En sterk satsing på grunnleggende ferdigheter – bl.a. innen lesing, skriving og regning er kjernen i Kunnskapsløftet.

Vi vet imidlertid at det er store forskjeller mellom elevene i hva de tilegner seg av grunnleggende ferdigheter i løpet av skolegangen. Forskning viser også at forskjellene i læring oppstår tidlig. Muligheten for suksess i utdanningen og senere i livet blir dermed svært ulikt fordelt.

For å gjøre noe med disse ulikhetene må vi gripe inn tidlig, blant annet ved å stimulere barns språkutvikling slik at alle får en best mulig språklig start. Dette betyr blant annet tidlig oppfølging av det enkelte barn i form av et kvalitativt godt barnehage- og opplæringstilbud. Vi vet for eksempel at barn fra sårbare grupper som får et godt tilrettelagt tilbud i barnehage, klarer seg bedre i skolen enn barn som ikke har fått et slikt tilbud. Ved å sette inn tiltak tidlig kan man altså bidra til at flere lykkes i utdanningssystemet og senere i livet.

Ferdigheter og kunnskap er ikke noe man tilegner seg en gang for alle. En viktig oppgave for skole og utdanning er å utvikle barn og unges kapasitet og motivasjon slik at de kvalifiseres for læring gjennom hele livet. Som kunnskapsminister har jeg ansvaret for hele det livslange læringsløpet - fra barnehage til universitet og senere læring i arbeidslivet.

Jeg nevnte innledningsvis at det er en stor gruppe voksne som mangler grunnleggende ferdigheter i lesing. I lys av at de kravene som stilles til kompetanse i arbeidslivet - og livet for øvrig - stadig øker, er dette svært urovekkende.

For å sørge for at man kan oppdatere sin kunnskap gjennom hele livet har regjeringen satt i gang et program for styrking av basiskompetansen i arbeidslivet. Programmet er lagt opp slik at arbeidstakerne får opplæring i grunnleggende ferdigheter som lesing, skriving, matematikk og IKT på arbeidsplassen. Søkningen til programmet så langt viser at det er stor interesse fra bedriftenes side. Flere bedrifter som hører til her i Rogaland - som Gilde Vest, Kvernland operation group og Fatland Ølen- har fått støtte fra denne ordningen. Jeg har dessverre ikke hatt anledning til å besøke noen av disse bedriftene, men jeg har vært på besøk hos en annen spennende bedrift – Arcus – det tidligere Vinmonopolets produksjonsbedrift i Oslo.

Her viste en kartlegging som bedriften gjennomførte at rundt en tredjedel av de som jobbet i produksjonen hadde svake lese- og skriveferdigheter. Samtidig opplever de ansatte stadig nye krav til lesing, skriving og bruk av IKT. Tidligere var det for eksempel ikke store krav til leseferdigheter for de som kjører truck på lageret. I dag sørger ny teknologi for at bestillinger på enkeltflasker til ulike restauranter kommer rett inn på dataskjerm i truckens førerhus. Da blir leseferdigheter en nødvendighet for å beherske arbeidet. Med støtte fra Kunnskapsdepartementets nye program samarbeider nå ledelsen og de ansatte og de ansatte nært om å styrke lese- og skriveferdighetene hos de som trenger det.

Opplæringen skal foregå på arbeidsplassen, og eksemplene og materialet som brukes er fra produksjonen. Alternativet til opplæring for en del av disse hadde kanskje vært utstøting fra arbeidslivet. 10 000 arbeidstakere i 64 ulike virksomheter over hele landet vil i år få opplæring med støtte fra programmet, og vi tror dette vil bli et viktig framskritt for å fremme utjevning og et mer inkluderende arbeidsliv.

Målet vårt er altså å bidra til å utjevne sosiale forskjeller i hele utdanningssystemet, og sikre at alle, uansett sosial bakgrunn, gis muligheter til, og stimuleres til mest mulig og best mulig læring.

Jeg har stor tro på at vi skal klare å få til dette. Ved å se på andre land vet jeg at vi har et stort potensial for å gjøre norsk skole langt bedre på sosial utjevning, og at det ikke er en motsetning mellom å få gode resultater og være god på sosial utjevning.

PISA-undersøkelsene fra 2000 og 2003 viser at finske femtenåringer er i verdenstoppen både i matematikk, naturfag og leseferdigheter. Samtidig er forskjellen mellom de sterkeste og de svakeste elevene liten i den finske skolen. Det interessante er at de små forskjellen skyldes at Finland klarer å løfte de svakeste elevene. I tillegg er betydningen av hjemmebakgrunn betydelig mindre i Finland enn i de fleste andre land, og mye mindre enn i Norge. Finland er også et land der man setter inn tiltak tidlig; man venter ikke og ser, slik det dessverre ofte har vært en viss tradisjon for i norsk skole.

Vi verken kan eller skal kopiere andre land, men jeg er stor tilhenger av en politikk som er fundert på kunnskap og innsikt. For å kunne fatte de rette beslutningene trenger jeg innspill fra mange hold – også fra Finland som vi skal besøke på torsdag.

Vi har også hentet inspirasjon fra Sverige. Til høsten vil det ved NTNU iverksettes et prosjekt etter mønster av det svenske ”Headstart” ved Chalmers tekniske høyskole i Gøteborg. Hovedkjernen i aktivitetene er at studentene tilbyr grupper av elever ulike varianter av leksehjelp i realfag, for at elevene skal oppleve økt mestring og se mer relevans og glede i realfagene. Et viktig virkemiddel er at studentene fremstår som gode forbilder og som mentorer for elevene.

I prosjektet skal det også satses på grupper som normalt ikke satser på høyere utdanning, blant annet elever fra utsatte miljøer, elever fra hjem uten akademiske tradisjoner og innvandrere. Det skal også særlig satses på å rekruttere jenter, gjennom bevisst å bruke kvinnelige studenter som kan framstå som gode rollemodeller for jentene. Dette er et prosjekt jeg har stor tro på – og som jeg er glad for at også NHO støtter aktivt.

Det finnes også mange gode eksempler i vårt eget land som vi skal trekke veksler på i arbeidet med stortingsmeldingen. Derfor er disse konferansene viktige! To eksempler på skoler som jobber bra, er to skoler jeg besøkte i forrige uke; Fjellhamar skole på Lørenskog, Norge største barneskole for øvrig, og Vahl skole i Oslo. Noen stikkord for arbeidet til disse skolene er stor vekt på tidlig lese- og skriveopplæring, samarbeid med foreldrene – og ikke minst; systematikk i læringsarbeidet og dokumentasjon av læring og læringsresultater.

Men i dag ønsker jeg tilbakemeldinger både fra dere som arbeider i sektoren og fra forskere som har disse områdene som spesialfelt.

Takk for oppmerksomheten, og lykke til med denne viktige konferansen!