Historisk arkiv

Derfor dro jeg til Genève

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Utenriksdepartementet

Kronikk i VG, 21. april 2009

Jeg har holdt innlegg på FNs konferanse mot rasisme. Jeg sitter på flyet hjem. Hva ble resultatet, hva oppnådde vi? I flere måneder har debatten gått: Bør Norge delta? Bør vi trekke oss? Eller bør vi stå på, bli og gjøre det vi kan for å påvirke? Vi valgte det siste, skriver Jonas Gahr Støre.

Jeg har holdt innlegg på FNs konferanse mot rasisme. Jeg sitter på flyet hjem. Hva ble resultatet, hva oppnådde vi?  I flere måneder har debatten gått: Bør Norge delta? Bør vi trekke oss? Eller bør vi stå på, bli og gjøre det vi kan for å påvirke? Vi valgte det siste.

La oss begynne med begynnelsen. Det er alltid støy rundt FNs konferanser mot rasisme. Konferansen i Durban i 2001 var ikke noe unntak. Den produserte en omfattende og god erklæring mot rasisme og diskriminering. Men Durban blir mer husket for anti-semittiske innlegg og ensidig kritikk av Israel. Selve erklæringen ble vedtatt av alle, med unntak av USA, Israel og Canada. Bondevik-regjeringen fulgte prisverdig opp med å legge erklæringen til grunn for handlingsplanen mot rasisme og etnisk diskriminering.

Så var det tid for oppfølging etter Durban, nå kalt Durban II, men denne gangen lagt til Genève. Igjen brygget det opp til støy. Igjen sto det om omtalen av Israel. I tillegg kom frykt for formuleringer som legger begrensinger på ytringsfriheten, eller vedtak som begrenser anledningen til å kritisere religioner. Striden fra karikaturstriden farget stemningen. Vi så dypere kløfter mellom muslimske land og Vesten.

På nyåret spriket utkastet til tekst i alle retninger. Hvor gikk våre grenser? Erna Solberg tok initiativ til en grundig debatt i Stortinget. I korthet samlet et bredt flertall seg om dette: Kamp mot rasisme og diskriminering må stå i fokus. Vi kan ikke godta innskrenkning av ytringsfriheten, eller frasi oss rett til å kritisere religioner. Og vi kan ikke godta ensidig omtale av Midtøsten-konflikten.

Vi jobbet hardt, vi ville påvirke teksten, endre den og bygge enighet. Og da sluttutkastet kom kunne vi slå fast: Alle våre mål er ivaretatt. Vi har en god tekst som er historisk fordi den bryter med polarisering og ”vi mot de andre-tenkning”.  Teksten slår presist ned på rasisistisk og diskriminerende handlinger, og den verner om kjerneverdiene i de moderne menneskerettighetene. Toneangivende norske og internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner ga sterk støtte til teksten. USA, som ikke deltar gikk til det uvanlige skritt å rose forhandlerne for en tekst de omtaler som en ”accomplishment” i arbeidet mot diskriminering.

Jeg reiste til Genève fordi jeg ville bruke FNs talerstol til å markere hvorfor dette er viktig for Norge. Jeg ville markere støtte til den brede innsatsen som hadde gitt et godt resultat, jeg ville anerkjenne at FN er stedet der slike løsninger er mulig. Ingen andre vestlige ministere hadde taletid denne dagen.

Var det så riktig å tale på samme konferanse som Irans president? La oss snu på det: Er det riktig å la Irans president overta FNs talerstol og tale uimotsagt?

Irans president brukte ytringsfriheten til å fremme uakseptable budskap, blant annet om Israel. Det er mulig å gjøre som noen europeiske ambassadører – å forlate salen for å markere misnøye. På den annen side: Jeg var den neste på talerlisten. Skulle jeg ta til motmæle måtte jeg i det minste høre på hva han hadde å si. Det ble bråk og tumulter da han talte. Jeg tror det passer ham at vestens representanter går i protest.  Det bygger opp om det fiendebildet han ønsker og trenger. Men alle i salen vet at budskapet hans ikke samler stor støtte. Derfor bør han møtes med ytringsfrihetens styrke – klar tale. Det fikk han i går fra Norge. 

Boikottet Europa? Alle EU-land hadde bidratt og sluttet seg til den endelige teksten. Først ute med å hoppe av var Italia og Nederland som plutselig kalte teksten anti-semittisk. Det er grunnløst. Slike påstander spredte usikkerhet til noen hovedsteder. Gjennom helgen arbeidet vi med en rekke EU-land for å holde fokus. Jeg tror vi lyktes. Det store flertallet EU-land ble værende. Hadde flere hoppet av, hadde det svekket EU-landenes troverdighet som forhandlingspartnere.

Så historien gjentar seg: Konferansens åpning ble preget av støy. Det bør ikke få spille over på selve teksten. For den blir stående, den vi har arbeidet for, den er god og det er den som fortjener vår oppmerksomhet.

Det var for å bidra til dette at jeg reiste til Genève. Men kanskje enda viktigere: For å slå ring om FN som arena for løsninger som i sin natur må være globale. Vi må tviholde på evnen til å forhandle oss frem til enighet om globale spørsmål. Foran oss ligger forhandlinger om klima og nedrustning. Også derfor kan vi ikke tillate å la Durban II bli kidnappet av skjulte dagsordener og ekstremisme.