Historisk arkiv

Presentasjon av Melding til Stortinget om landbruks- og matpolitikken på åpent folkemøte i Karasjok

Tale: ”Velkommen til bords!”

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Landbruks- og matdepartementet

Av: Landbruks- og matminister Lars Peder Brekk

Presentasjon av Melding til Stortinget om landbruks- og matpolitikken på åpent folkemøte i Karasjok.

Goddag. Takk for denne anledningen til å presentere den nye meldinga om landbruks- og matpolitikken for Sametinget. Jeg håper denne dagen kan bidra til å styrke samarbeidsforholdene og rydde unna misforståelser. Regjeringen har lagt fram historiens første helhetlige landbruks- og matmelding. Hele verdikjeden er samlet i en melding til Stortinget som beskriver hvilke utfordringer Regjeringen mener og bør løses. Dette er en melding om mat, jordbruk, skog, reindrift, bygdenæringer, kunnskap, dyrevelferd, innovasjon, industri og distriktspolitikk. Meldinga angir hvilken retning regjeringen og regjeringspartiene mener politikken skal utvikle seg langs. Det er ikke et oppskrifthefte med ferdige løsninger.

Matsikkerhet
Verdens matvarepriser er rekordhøye. Det bor 7 milliarder på jorda nå. I 2050 er vi flere enn 9 milliarder her på jorda. Alle har krav på nok, trygg og næringsriktig mat.

Aldri før har jorda brødfødd så mange mennesker, men aldri før har så mange mennesker følt matsikkerheten truet. 1 milliard er sultne eller feilernærte. Folk er villige til å bruke sterke midler for å skaffe mat. Det har vi sett eksempler på det siste året.
Derfor er matsikkerhet et viktig tema, både nasjonalt og internasjonalt.

Alle stater har gjennom FN forpliktet seg til å sørge for matsikkerhet for sine innbyggere.

Verdens matvareorganisasjon, FAO sier den globale matproduksjonen må opp med 70 prosent innen 2050.

Dette er en av de største utfordringene i vår tid og danner et viktig bakteppe for utviklingen av den nasjonale landbrukspolitikken og den framtidige matproduksjonen i Norge.

Knapphet på ressurser og et klima i faretruende rask endring, gjør det vanskeligere og dyrere å produsere mat. Samtidig vet vi at økt matproduksjon øker klimagassutslippene.

Jordas produksjonsevne må utnyttes der den finnes og effektiviteten bedres verden over. Derfor er det viktigste målet i denne meldinga, at matproduksjonen i Norge skal øke i takt med befolkningsveksten i landet – altså om lag en prosent i året.

Befolkningsvekst i Norge
I 2030 vil vi være 6 millioner nordmenn. I disse dager runder vi 5 millioner.

20 % på 20 år er ett av de mest ambisiøse produksjonsmålene vi har hatt i landbrukspolitikken. Derfor må vi utnytte ressursene vi har, og sørge for høyest mulig produksjon av de landbruksvarene vi kan produsere nasjonalt. Derfor er viktig å legge til rette for det grovfôrbaserte landbruket i Finnmark. Dette grovfôret er ingen ressurs om det ikke finnes drøvtyggere som kan omdanne det til menneskemat.

Norge trenger mye mer mat!

Den maten folk vil ha!
Regjeringens mål er å ta like stort ansvar for å produsere mat til egen befolkning – uavhengig av nordmenns matseddel og befolkningsvekst. Med vekt på å bruke norske ressurser. Regjeringen peker spesielt på grovfôr og beite.

Vi skal produsere mer av alt det er naturgitte forhold for å produsere i Norge – som melk, kjøtt, egg, ost, poteter og grove grønnsaker. Mange slike varer er vi nesten sjølforsynte med i dag. Målet er å bevare den situasjonen.

Vi står også overfor valget mellom å produsere i Norge delvis basert på import av råvarer, eller å importere ferdig mat vi har forutsetning for å produsere selv. Jeg foretrekker å produsere mest mulig her hjemme. Å bare importere noen av råvarene er bedre enn å importere ferdigvarer i sin helhet, produsert med utenlandske råvarer og utenlandsk arbeidskraft.

Matindustrien skal vokse
Dersom dette skal være mulig må også norsk matindustri vokse.

Primærproduksjon og videreforedling er gjensidig avhengig. Bonden må få solgt maten han produserer. Industrien og industriarbeideren er avhengig av norske råvarer for å ha virksomhet i Norge.

Og hele denne viktige verdikjeden er avhengig av et sterkt importvern.

Samtidig må den norske matindustrien hele tiden leve med konkurransen fra utlandet. Importkvoter og grensehandel er viktige stikkord.

Sikre og utvikle den norske matmodellen
Den norske matmodellen er basert på et sterkt importvern, samarbeid mellom myndigheter og næring og et samvirke som tar ansvar. Slik skal det fortsatt være. Regjeringen skal utnytte det handlingsrommet vi har i den gjeldende WTO-avtalen for å sikre et fortsatt sterkt importvern.

Norsk matproduksjon er et samarbeidsprosjekt mellom næringa og staten. I mer enn 60 år er de økonomiske rammene blitt lagt på plass gjennom jordbruksoppgjøret. Regjeringen vil holde fram med å inngå årlige jordbruksavtaler med landbruket.

I 80 år har norske bønder samarbeidet gjennom samvirket for å sikre avsetning av sine produkter. Samvirkene tar ansvar og gjør det mulig for bønder over hele landet å få levert produktene sine til rette priser.

Inntekt
Det mest avgjørende for å rekruttere ungdom inn i landbruksnæringene og holde i gang produksjonen, er inntektsnivået.

Regjeringen har arbeidet systematisk med å forbedre inntektsmulighetene i næringa.

Så langt har vi oppnådd å gi landbruket muligheten til den samme økningen som andre grupper har hatt, målt i kroner.

Fra 2006 og til 2012 er de gjennomsnittlige inntektsmulighetene økt med om lag 110.000 kr/årsverk eller 70 %.

Denne politikken vil Regjeringen videreutvikle.

Investeringer
Vi skal gjøre det lettere å foreta nødvendig oppgradering.

Vi har hevet avskrivingssatsen for husdyrbygg og bygg med kort levetid.

Vi har innført skattefri BU-støtte i det distriktspolitiske virkeområdet og forbedret muligheten for å drive leiekjøring med gårdens redskap.

Til sammen er inntektseffekten av disse skattegrepene 300 millioner kroner, bare det første året.

Og verdien av tiltakene kommer til å øke i årene som kommer.

Behovet for investeringer er betydelig i jordbruket i Finnmark. Disse virkemidlene hjelper – her som i resten av landet.

Landbruk over hele landet
For jordbruksjorda må utnyttes der den er. Og vi kan ikke nå de målene vi har satt oss for norsk landbruk med mindre vi legger til rette for et allsidig og variert landbruk over hele landet. Vi trenger både de store og de små brukene. Vi trenger korngårdene på Østlandet, kaldfjøset i Varanger og saueprodusentene som henter ut mer mat fra utmarksbeitet enn noen andre husdyr. Vi trenger de mindre brukene med utpreget satsing på kreative næringskombinasjoner. Kombinasjonen av fjordfiske og sauedrift i fjordområene i Nesseby er ett eksempel. Det skal sies at de har fått kongekrabben servert som en uventet og i utgangspunktet uønsket ressurs. Men slik er det i disse strøkene. Vi må utnytte det som finnes av ressurser i naturen.

Landbrukspolitikk som treffer
Derfor må sikre at vi dyrker korn det er mulig, og vi utvikle en mer regionalt tilpasset landbruks- og matpolitikk der det er nødvendig. For å få til det, foreslår regjeringen tre grep. Vi utvikler en tydeligere distriktsprofil i de nasjonale ordningene, en forsterket regionalisering av utviklings- og investeringsvirkemidlene og en mer områderettet innsats.

Tydeligere distriktsprofil i nasjonale ordninger
Finnmark er ikke alene om å ha et spredt landbruk som synes å være i tilbakegang. Også utviklingen i deler av Agder/Telemark, kyst- og fjordstrøkene på Vestlandet, Nord-Norge og fjellområdene er bekymringsfull. Deler av disse områdene har få bruk igjen i drift, avstanden mellom brukene øker, og jordbruksarealet i drift blir mindre.

For å imøtekomme dette skal det legges mer vekt på innretningen ut fra distriktspolitiske hensyn slik dette er målrettet gjennom de distriktspolitiske virkeområdene.

Forsterket regionalisering
Det skal gis økt handlingsrom til regionalt nivå, og overføres mer midler fra nasjonalt til regionalt nivå. Vi oppretter Regionale bygdeutviklingsprogram som skal bestå av midler til næringsutvikling, regionale miljøtiltak og skogtiltak.

Områderettet innsats
Områder av landet der folketallet er i tilbakegang og landbruket spiller en sentral rolle, skal gis økt oppmerksomhet i prioritering av virkemidler og innsats. Dette gjelder særlig deler av fjellområdene i Sør-Norge, Nord-Norge og deler av Nord-Trøndelag og Vestlandet.

Som et ledd i en områderetta innsats skal satsingen på fjellandbruk og arktisk landbruk styrkes.

Her vil vi sikre videreutvikling av regioner med solide tradisjoner og identitet knyttet til landbruket, og bidra til økt utnytting av potensialene for verdiskaping med utgangspunkt i bredden av landbrukets ressurser.

Vi legger også til rette for bruk av lokal forvaltning av BU-midler.

Matprodusent, ressursforvalter og kulturbærer
Reindrift er en del av bredden i landbrukets ressurser. Jeg skal ikke legge skjul på at reindriften er et komplekst men samtidig også spennende saksfelt i landbrukspolitikken. Det er ingen tvil om at dette er næringspolitikk. Samtidig dreier dette seg om å ivareta det materielle grunnlaget for samisk kultur.

Reindriften foregår på 40 prosent av Norges landareal, og dyrene beiter ute året rundt. Det er dermed også en næring som kommer i berøring med mange ulike interesser i samfunnet.

Reindriftspolitikken bygger på et mål om økologisk, økonomisk og kulturell bærekraft.

Dette tredelte målet har myndighetene og næringen vært enige om i snart tjue år. Vi er også enige om at arealene, det vil si beiteressursene, setter rammene for reindriftens utviklingsmuligheter. Med Reindriftsloven i 2007 er disse prinsippene befestet.

Økologisk bærekraft
Det blir ingen nomadisk reindrift uten ulike årstidsbeiter. Økologisk bærekraft er derfor avgjørende.

Mange av reindriftens utfordringer er knyttet til beitegrunnlaget og tilgang på arealer. Enten blir tilgangen på viktige beitearealer innskrenket i konkurranse med andres behov for areal, eller beitegrunnlaget i deler av reindriften blir forringet fordi reintallet er for høyt.

Jeg er særlig bekymret for utviklingen kjerneområdene for den samiske reindriften – i indre Finnmark. Her er. Her er flest reineiere og flest rein.

Dessverre er det også her vi finner lavest produksjon og inntjening i reindriften på tross av at disse områdene fra naturens side har de aller beste forutsetningene for høy produksjon. Dette representerer en tilbakegang for denne viktige og tradisjonsrike samiske næringen.

Denne tilbakegangen vil regjeringen sette en stopper for. Landbruks- og matmeldingen viser klart hvilke endringer vi ønsker å gjennomføre.

En av de viktigste endringene er å sikre et økologisk bærekraftig reintall i hele reindriften. I de fleste områdene har siida og reinbeitedistrikt nå selv utarbeidet og fått fastsatt økologisk bærekraftig reintall. Her har lovens intensjon om økt ansvar for forvaltning av distriktets ressurser fungert utmerket. Jeg vil berømme disse distriktene for et meget grundig og godt arbeid med bruksreglene.

I deler av indre Finnmark har reindriften derimot av ulike årsaker ikke utarbeidet økologisk bærekraftig reintall. Reindriftsstyret har derfor måtte fastsette reintall for de fleste distrikt i Vest-Finnmark, og noen i Øst-Finnmark reinbeiteområde.

La meg bare slå fast med en gang: Oppfølging av fastsatt reintall er en prioritert oppgave fremover. 

Tilpasse reintallet
Distriktene som må redusere reintallet, skal utarbeide reduksjonsplaner. Jeg forventer at de fleste gjennomfører reduksjonen i løpet av slaktesesongen 2012/2013.

Det er meget viktig at reintallet reduseres til et bærekraftig nivå. Når reindriften kan vise til tilpasset reintall, god dyrevelferd og god produksjon vil næringen også få et bedre omdømme. Det kan også bidra til færre beitekonflikter både internt i næringen og med andre aktører.

Reindrift er ofte tema på Stortinget. Da er det først og fremst reintallsproblematikken og konfliktene i næringen som drøftes. Landets nasjonalforsamling er svært opptatt av at hele reindriften får et tilpasset reintall, og at ressursene i næringen nyttes på en god og produktiv måte.

Det er helt avgjørende at myndighetene og næringen lykkes med dette arbeidet. Reindriftens fremtid er nemlig avhengig av legitimitet både i Stortinget og i samfunnet for øvrig.

Reindriften er avhengig av tilgang på beitearealer, og arbeidet med å sikre reindriftens arealer er et prioritert område. Regjeringen vil videreføre dette arbeidet.

Den nye plan- og bygningsloven har en rekke nye verktøy som gir mulighet til å følge opp nasjonale mål om å sikre reindriftens bruksarealer.

Jeg legger til grunn at kommuner og fylkeskommuner innenfor de samiske reinbeiteområdene bruker de nye verktøyene for å sikre en mer helhetlig forvaltning av det enkelte distrikt sine arealer.

I den forbindelse er det sentralt at nye krav til medvirkning og deltagelse fra den utøvende reindriften blir fulgt opp ved oppstart og gjennomføring av ulike planprosesser.

Arealtilgangen påvirkes ikke bare av det øvrige samfunnets behov for arealer, men også arealbruken internt i næringen. Uavklarte rettighetsforhold er påpekt som en årsak til økt konfliktnivå på vår-, høst- og vinterbeiteområdene i indre Finnmark.

Regjeringen vil gi Jordskifteretten kompetanse til å utgreie rettighetsforhold internt i reindriften. Dette er en viktig endring. 

Tiltak mot tap
Rovvilttapet har vært økende i de siste årene, og i enkelte områder går tapet utover produksjonsflokken. Dette er ikke en akseptabel situasjon.

Rovviltforliket fra sommeren 2011 følger opp Soria Moria II om rovviltforvaltning. Jeg forventer betydelig redusert konfliktnivå, reduserte tap og økt forutsigbarhet også for reindriften.

Redusert bestandsmål for bjørn fra 15 til 13 ynglinger er generelt positivt.

Miljøverndepartementet foreslår å redusere bestandsmålet for bjørn med 1 i hver av regionene 7 og 8.

Jeg mener det er viktig å finne løsninger som i størst grad bidrar til reduserte tap og økt mulighet for levedyktig beitebruk.

Jeg er tilfreds med at rovviltforliket gir forvaltningen klar beskjed om at rovviltbestandene skal forvaltes omkring bestandsmålet. Myndighetene (DN, SNO) er tillagt et større ansvar både for å holde bestandene nede (jerv, gaupe), og for effektiv skadefelling.

Reindriften er sårbar for endringer i naturgrunnlaget, ikke bare på beitene men også vanskelige værforhold påvirker produksjon.

Vanskelige værforhold på vinterbeitene forventes å øke i hyppighet ved et endret klima. Det er derfor viktig å styrke beredskapen til å takle slike hendelser.

Reindriften kan langt på vei motvirke dette ved å ha dyr i godt hold, først og fremst gjennom et riktig tilpasset reintall. For eksempel viser studier i Finnmark at reinflokker med gjennomsnittlige kalvevekter over 18 kg, har lavest tap i vintre med mye snø og is.

Det er samtidig viktig med tiltak for å sikre dyrevelferden i krisesituasjoner. I dag har alle reinbeiteområdene beredskapsgrupper som overvåker beitesituasjonen. Det er også øremerket midler over reindriftsavtalen slik at distriktene kan kjøpe inn fôr dersom beitene låses.

Forvaltning
Tilgang til arealer, et tilpasset reintall, god produksjon og god dyrevelferd, reduserte tap og beredskap til å takle klimaendringer er etter mitt skjønn viktige steg for en bærekraftig utvikling av samisk reindrift.

Forutsetningen for å kunne få til en slik utvikling er en velfungerende og effektiv forvaltning.

Den offentlige forvaltningen av reindriften ble sist endret med reindriftsloven av 1978.  Fra lappefogder som førte tilsyn og kontroll av næringen, til reindriftsagronomer og en sentralforvaltning med en reindriftssjef, som også skulle drive rådgivning og veiledning. I etterkant av 1978-loven ble det etablert kollegiale styringsorgan, områdestyrene og reindriftsstyret.

Dette har medført at reindriften har en meget kompleks og omfattende forvaltningsstruktur, som skiller seg noe ut fra annen offentlig forvaltning. Kollegiale organ både regionalt og nasjonalt er en særegenhet for reindriften.

I Soria Moria II er evaluering av den offentlige forvaltningen oppført som et viktig tiltak i reindriftspolitikken.

På det tidspunktet forelå en utredning med forslag til endringer i reindriftsforvaltningen gjennom Lovutvalgets arbeid fra 2001. Forslagene bygget blant annet på funn i en undersøkelse av reindriftsforvaltningen som Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR) gjennomførte i 2000.

Siden det hadde gått en del år siden forrige evaluering gjennomførte LMD en internevaluering, og en omdømmeundersøkelse i regi av NIBR i 2010.

Det påfallende fra disse undersøkelsene er at tross i ulike tiltak fra forvaltningens side syntes utfordringene å vedvare:

Reindriftsforvaltningen er for isolert fra annen offentlig forvaltning, forvaltningsstrukturen er uoversiktlig, saksbehandlingstiden er lang og det er vanskelig å skille mellom næring og forvaltning.

I meldingen har regjeringen derfor foreslått omfattende endringer i den offentlige forvaltningen av reindriften. Dette skal bidra til en mer effektiv og enhetlig forvaltning.

Under møte om meldingen 17. februar 2011 varslet LMD Sametingets administrasjon at det vil bli gjennomført endringer i reindriftsforvaltningen, og at det vil bli invitert til særskilte konsultasjoner. Invitasjon med en helhetlig redegjørelse for endringsforslaget ble sendt Sametinget i april 2011. De ansatte på Reindriftsforvaltningen var da orientert om de planlagte endringene 4. april 2011.

De varslede endringene innebærer at reindriften får en mer moderne og tidsriktig forvaltning som samtidig tar vare på evnen til å se næringens særegne behov. Reindriftskompetansen på områdekontorene vil ikke forsvinne.

Overføringen av områdekontorene til fylkesmannen betyr at spørsmål vedrørende areal, miljø og reindrift blir bedre samordnet.

Ved at Reindriftsstyret videreføres med samme oppnevning som før, ivaretas også det samiske perspektivet i forvaltningen.

Nå som reindriften gjennom 2007-loven har fått økt ansvar for interne anliggender, vil det nye systemet legge til rette for en god og hensiktsmessig forvaltning.

Det er viktig å få gjennomført disse store – og kanskje for noen tøffe – tiltakene for å kunne utnytte de fantastiske mulighetene som ligger i den samiske reindriften. 

Reinkjøtt og marked
Et velfungerende reinkjøttmarked er avgjørende for å nå de reindriftspolitiske mål. Dette gjelder gjennom hele verdikjeden fra vidde til bord. Etter ønske fra reindriftsnæringen selv ble målprisen for reinkjøtt opphevet i 2003. Etter den tid har man hatt fri prisdannelse på reinkjøtt innenfor den beskyttelse som importvernet har gitt.

Markedstiltak er i utgangspunktet et ansvar for næringen og aktørene i verdikjeden. Gjennom de erfaringene som er høstet har det imidlertid vist seg at det er behov for et mer direkte engasjement fra statens side. Hovedgrunnen til dette er at oppfølgingen av reintallstilpasningen i deler av Finnmark krever en mer aktiv offentlig innsats.

Med bakgrunn i en vanskelig markedssituasjon over lengre tid, er prisen på reinkjøtt redusert. Prisreduksjonen har bidratt til at salget av reinkjøtt har økt vesentlig de siste månedene.

Framover vil det være sentralt å ta ut det verdiskapingspotensialet som ligger i reinkjøtt og biprodukter av rein. For å lykkes med dette arbeidet er det viktig å styrke reinkjøttbedriftene slik at både stabiliteten og volumet i leveransene øker.

Samtidig må høy kvalitet fortsatt stå sentralt. Det må skje en produktutvikling som svarer på markedets krav og behov. Det må etableres bedre distribusjonsløsninger for å sikre at reinkjøttet kommer ut til de betalingsvillige markedene.  I tillegg må det satses på økt markedskompetanse og markedsarbeid. Dette er avgjørende kunnskap for å overleve i et presset marked.

Reindriften er i en unik situasjon hvor potensialet for etterspørsel er langt større enn potensialet for produksjon. I dette ligger det store muligheter for økt verdiskaping. For og lykkes må reindriften utnytte de fortrinn de har i konkurransen om forbrukerne. Dette vil også bidra til en positiv utvikling av prisnivået for reinkjøtt.

Samfunnet for øvrig etterspør tjenester knyttet til blant annet reiseliv, læring og omsorg. Reindriften har mange ressurser som kan utvikles på en mer systematisk måte for å imøtekomme dette behovet. NRL og Sametinget er invitert med i et slikt arbeid.

Det er viktig at vil alle bidrar til at reindriften får utnyttet det potensialet som ligger i ressursene. Bare da kan den fortsette som en livskraftig næring, og være en viktig samisk kulturbærer.

Det arktiske landbruket
Reindriften utgjør den mest særpregete delen av det vi kaller det arktiske landbruket. Dette er landbruk i ytterkanten av det mulige. Det er arealkrevende og ressurskrevende også på andre måter. Men det arktiske landbruket har også sine fortrinn – i tillegg til å skape menneskeføde av noe som i utgangspunktet ikke er spiselig.

Den arktiske kvaliteten må løftes fram. Lyset, temperaturen, de rene omgivelsene og det kalde klimaet gir produkter med en helt særegen kvalitet og smak. Dette er unikt for det arktiske området og bør brukes for å utnytte potensialet for matproduksjon enda bedre.

Vi vil videreutvikle de konkurransefortrinnene det arktiske landbruket har gjennom regional merkevarebygging.

Regjeringen viser at den vil satse på det arktiske landbruket både i nordområdemeldinga og i landbruks- og matmeldinga. 

Framover blir det opp til det nordnorske landbruket å gripe mulighetene som finnes for den arktiske maten. 

Samtidig må vi også være med på å sikre landbruket de arealressursene det trenger for å produsere etterspurt arktisk mat. Et godt samspill for å finne gode løsninger for å utnytte de store arealene er helt avgjørende.

En satsing på arktisk landbruk forutsetter også at samspillet mellom næringsaktører, forvaltning og kunnskapsmiljø i nordområdene styrkes. Vi vil derfor framover i samarbeid med disse aktørene lete spesielt etter hvordan vi kan:  

  • Videreutvikle samarbeidet i hele verdikjeden for arktisk matproduksjon med sikte på økt innovasjon og konkurranseevne
  • Sikre større kunnskapsoverføring til næringsutøverne gjennom bedre rådgivningstjenester som kan gi økt utnyttelse av ressursene og bruk av ny teknologi
  • Utvikle arktisk kvalitet som merkevare og bærekraftige strategier for profilering og markedsføring av arktiske produkter og tjenester.

Vi trenger enda flere dyktige matprodusenter som investerer sine personlige ressurser og involverer familie og nærmiljø for å satse på matproduksjonen.

Vi skal sikre at utøverne i primærproduksjonen, matforedlingen og forvaltningen, har god nok kompetanse til stadig å utvikle seg og bli bedre. 

Trygg mat, god dyrevelferd og topp dyrehelse
Men uansett hvor i landet produksjonen finner sted: All mat i Norge skal være trygg. Det kommer ikke av seg selv, men krever systematisk arbeid.

Vi vektlegger å forebygge framfor å behandle, og det gir resultater.

Plantehelse, god dyrehelse og dyrevelferd er grunnlaget for både mattrygghet og en kostnadseffektiv og bærekraftig matproduksjon. 

Matnasjonen Norge
Ikke bare er den bærekraftig i med tanke på dyrehelse, dyrevelferd og miljø. Også den norske matkulturen har internasjonal bærekraft. Det har også kvaliteten på norske matvarer. Den franske superchef Paul Bocuse fra Lyon har opparbeidet seg ry for sin kokkekonkurranse Bocuse d’Or som kokkenes individuelle verdensmesterskap. Han framhever norsk lam for å være verdens beste.

Norsk lam henter i likhet med reinen mye av sin næring i utmarksbeitet. Det er forklaringen på at det norske lammet er så spesielt.

Naturressursene, råvarene, det nordiske klimaet og de store sesongvariasjoner er utgangspunktet for den norske matkulturen og det nordiske kjøkkenet.

Maten er et viktig kontaktpunkt i samfunnet og en del av vår felles kulturarv. Endringene i det norske samfunnet speiles i matkulturen vår. Vi er blitt mer kvalitetsbevisste og opptatt av matens historie og opprinnelse.

Og norsk matkultur er et utgangspunkt for innovasjon i næringen.

Vi er velsignet med mange dyktige kokker som sammen med flere løfter fram de norske matskattene.

Vi er den fremste matnasjonen i Norden. Nå er målet å etablere våre matopplevelser i verdenstoppen. En kjele bidos servert ute på Vidda inngår absolutt blant slike opplevelser.

Unike Smaksopplevelser
Varanger vilt i Bugøynes leverer varer som er godkjent av Matmerk som spesialiteter. Det samme gjør Nordlysmat i Alta. Slike matspesialiteter er etterspurte, viser de ferskeste tallene fra Matmerk. Omsetningen av norske matspesialiteter økte med 13 % fra september 2010 til september 2011 år, en vekst som er tre-fire ganger større vekst enn i totalmarkedet for mat og drikke. Dette er klar tale fra forbrukerne: De vil ha mangfold!

Enten det er Nordlysgløgg fra Alta, Gulløye fra Nord-Norge eller ytrefilét av rein fra Varanger, er forbrukerne villige til å betale for den kvaliteten de opplever slike matvarer har. Denne etterspørselen etter identitet og det unike, gir landbruket muligheter for regional utvikling. Den norske forbrukeren er villig til å betale for god kvalitet og unike smaksopplevelser. Den norske forbrukeren er stolt av norsk lokalmatproduksjon.

Lokalmatprogrammet er vårt viktigste verktøy for å utvikle matområdet i Norge. Hele programmet hviler på tre pilarer som til sammen gir en helhetlig plattform: bedriftsstøtte, kompetanse og omdømmebygging. Målet er å bidra til økt verdiskaping og bedre lønnsomhet for produsentene.

Siss Heidi Hansen er et godt eksempel på det med unike smaker. Hun er fra Rolvsøy i Måsøy kommune i Finnmark, en times båttur nordøstover fra Hammerfest. Der produserer hun blant annet honning og luksusmulter som i sjøsprøyt og midnattssol langsomt har vokst seg til små smaksekspolosjoner. Mer eksklusivt får du det ikke. Siss Heidi Hansen har grepet mulighetene, og har skapt seg et levebrød basert på det Arktiske landbrukets fortrinn og mulighetene i utmarksnæringen.

Dette er ingen enkel løsning.  Den er ikke for alle. Men det er en løsning for noen.

Bedre gjennom samarbeid
De siste årene har samarbeid vært helt sentralt i alt arbeid vi gjør innenfor Lokalmatprogrammet. Den norske standen på Grüne Woche i Berlin hver januar er et godt eksempel på et slikt stort samarbeidsprosjekt der også Finnmark ofte er representert. Jeg er overbevist om at de produsentene som greier å samarbeide regionalt, er de som lykkes best i markedet. Det er rikelig med belegg fra andre land for en slik påstand – for eksempel fra området rundt Parma-området i Italia. Der har de gjort verdensnavn av både parmesanost og parmaskinke.

Jeg har fått anledning til å studere det samme ved flere anledninger. ”Lofoten mat” et annet eksempel på hvordan man gjennom samarbeid kan spille hverandre bedre. Det handler ikke om at man ikke skal konkurrere. Det handler om å ”ta en Eggen” – å spille hverandre bedre.

Løft for bygdenæringer
Jeg nevnte næringskombinasjoner tidligere.

Det er et økende marked for unike smaker og opplevelser.

Landbruket må gripe denne muligheten, for markedet er der.

Dette kan være alt fra

produksjon av matspesialiteter,

naturbasert reiselivstilbud,

utleie av jakt og fiske,

vann- og vindkraftproduksjon

og tjenester innenfor utdannings-, oppvekst-, helse- og omsorgssektoren.

I meldinga kaller vi dette ”bygdenæringer”.

Bygdenæringene er en viktig del av det brede landbruksbegrepet og gir økt aktivitet over hele landet

Vi skal løfte bygdenæringene

Vi skal bidra til at de kan øke verdiskapingen basert på egne ressurser og på de muligheter som finnes i markedet.

Moderne eiendomspolitikk og attraktive boplasser
En nøkkelfaktor for å utnytte ressursene på norske landbrukseiendommer er eiendomspolitikken.

Regjeringen foreslår flere grep for å modernisere eiendomspolitikken. Vi vil gjøre det lettere å utnytte eiendommens verdier.

Og vi skal styrke eiendomsretten.

Vi vil gjøre det lettere å dele fra attraktive tomter for at flere skal få muligheten til å finne sin drømmeplass i Distrikts-Norge.

Vi vil gjøre det lettere for dem som vil satse på jordbruket, å få kjøpt de arealene de driver. Vi vil ha ned omfanget av leiejord.

Det skal bli lettere for ungdom å komme inn i næringa

Vi vil legge grunnlag for mer rasjonelle driftsenheter i skogen, slik at det blir mer attraktivt å drive effektivt.  

Befolkningen øker.

Behovet for norsk matproduksjon er større enn på lang tid.

Dette forutsetter langsiktighet. Dette forutsetter en ambisiøs og fast politikk.

Derfor legger vi med denne landbruks- og matmeldingen opp til:

  • En stor økning i norsk matproduksjon. Vi skal legge vekt på bruk av norske ressurser. 
  • For å få det til skal vi ha et variert landbruk over hele landet.

Med dette er regjeringens nye stortingsmelding om landbruks- og matpolitikken servert. 

Velbekomme!