Verdiskaping på havet – hva skjer det neste tiåret?

Sjekkes mot framføring

Kjære alle sammen,
Tusen takk for at jeg får komme hit til Egersund igjen! Egersund var et av stedene jeg besøkte min første høst som fiskeriminister, og da fikk jeg et godt innblikk i fiskerinæringa i kommunen.

Under besøket i november i fjor skulle jeg egentlig ha plantet et tre i statsrådskogen. Men på grunn av massivt regnvær ble plantinga avlyst – men nå i dag, før konferansen startet, fikk jeg endelig anledning til å få treet i jorda!
 
Så til dagens konferanse: Verdiskaping på havet – hva skjer det neste tiåret. Det er både et spennende og viktig tema, og jeg er glad for å kunne være her og snakke om noe av det jeg brenner mest for i jobben min – Samarbeid for arbeid i sjømatnæringa. Hvordan få til økt verdiskaping her hjemme?

Men tema for konferansen har også et videre perspektiv. For havet er jo ikke bare fisk, enten den er vill eller lever i merd. Og det er bra – vi er heldige som bor i et land med så mye naturressurser. Vi har olje og gass lenge. Hvor lenge vet jeg ikke, men på et tidspunkt er det slutt. Da må det næringslivet som skal fylle gapet, være på plass. 

Men det er som sagt fisk jeg kan – og som er utgangspunktet for mitt arbeid med å skape verdens fremste sjømatnasjon.
Et av regjeringas hovedmål er å fornye og forbedre velferdsstaten. Målet krever at vi har et konkurransedyktig næringsliv. Vi må skape for å kunne dele. Regjeringas visjon Norge - verdens fremste sjømatnasjon henger nært sammen med dette.

Norsk sjømatnæring sysselsetter folk langs hele kysten - anslagsvis 44 000 årsverk, medregnet ringvirkninger i andre næringer. Og vi setter stadig nye eksportrekorder. I 2009 eksporterte vi sjømat for hele 44,5 milliarder kroner.

Jeg mener vi har gode forutsetninger for å nå visjonen om bli verdens fremste sjømatnasjon.

Vi har et hav av muligheter: vi har godt forvaltede fiskebestander og kalde, rene farvann som gir den ypperste råvarekvalitet både for vill fisk og oppdrettede arter.

De viltlevende marine ressursene tilhører fellesskapet. De skal forvaltes bærekraftig og gi grunnlag for verdiskaping. For å sikre dette er forvaltninga basert på føre-var-prinsippet og en økosystembasert tilnærming. Disse prinsippene er grunnleggende i vår fiskeriforvaltning.

Vi vurderer kontinuerlig hvilke tiltak som må settes i verk for å sikre en bærekraftig høsting. Før beslutninger tas, må vi vurdere biologiske, økologiske, økonomiske og samfunnsmessige faktorer. Derfor satser vi sterkt på forskning.
Vi har internasjonalt ledende marine forskningsmiljøer som gir oss best mulig kunnskapsgrunnlag for en god forvaltning.

Jeg skal ikke gå dypt inn i bestandssituasjonen nå. Men når jeg er her i Egersund, som er stor på pelagisk fiske, synes jeg det er verdt å nevne at bestandssitasjonen for de store pelagiske bestandene som sild og makrell har vært veldig god i de siste årene. Vi har nytt godt av de biologiske svingningene og har gode forvaltningsplaner som ligger til grunn for de uttakene vi gjør.

I denne regionen er også fisket etter øyepål og tobis viktig for både sjø- og landsiden. Derfor registrerer jeg med glede at vi for tobis har fått på plass et nytt forvaltningssystem som forhåpentligvis vil sikre en stabil og bærekraftig høsting. Samtidig har øyepålbestanden tatt seg opp og gitt grunnlag for et godt fiske. Allerede i år har dette gitt gode merinntekter til næringa.

I norske farvann foregår det er en omfattende næringsaktivitet. Det skaper behov for å legge noen overordnende rammer og føringer for virksomhet i norske havområder.

For Barentshavet-Lofoten og for Norskehavet er det laget en helhetlig forvaltningsplan. For Nordsjøen-Skagerrak skal det legges fram en forvaltningsplan i 2013.

Å legge til rette for sameksistens mellom næringer er viktig, og i forvaltningsplanene blir blant annet de helhetlige rammene for petroleums-virksomheten lagt. Forvaltningsplanene skal sikre at både etablert og ny næringsvirksomhet skal kunne skje bærekraftig.

Vind er i likhet med fiskeriene en fornybar ressurs. Havenergiloven trådte i kraft 1. juli i år, noe som betyr at vi nå har fått en lov som regulerer vindkraftutbygging også utenfor grunnlinjene, ikke bare innenfor, som har vært dekket av energiloven. Dette er bra, men utløser også ytterligere konkurranse om arealene til havs, og vil medføre utfordringer både for fiskerier og skipstrafikk.

Olje- og energidepartementet har startet opp et arbeid med å grovsortere norske sjøarealer som kan være egnet for utbygging av vindkraftanlegg. Dette omfatter Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet. Kystverket og Fiskeridirektoratet, samt Havforskningsinstituttet ved behov, er med i denne gruppa.

Utredninga skal munne ut i en rapport som skal være ferdig i oktober i år. Areal som eventuelt blir pekt ut, må gjennom en strategisk konsekvensutredning før de åpnes for konkrete søknader. Siden areal er en begrenset ressurs, og det pågår fiskerier i så å si alle norske sjøarealer, så ligger det nok an til friske diskusjoner om vindkraftutbygging.
Målet må, som for petroleumsindustrien, være sameksistens.

Verdens fremste sjømatnasjon må drive, og ikke minst kunne dokumentere at man driver på en bærekraftig måte. Dette gjelder også havbruksnæringa. Jeg vil derfor legge stor vekt på å følge opp regjeringas strategi for ei miljømessig bærekraftig havbruksnæring. Det skal utvikles indikatorer og mål for hva som er akseptabel miljøpåvirkning, og kriterier for lokalisering av oppdrettsanlegg basert på en bredere økosystemtilnærming.

Havbruksnæringa er avhengig av et godt omdømme – både for at folk skal velge oppdrettsfisk i fiskedisken, men også for næringas egen del og for å få aksept i samfunnet.

Det er ikke gjort over natta å bygge og vedlikeholde et positivt omdømme. Næringa må derfor, gjennom konkrete handlinger, bygge tillit og vise at både selve oppdrettsfisken og næringa som helhet er sunn og bærekraftig.  

Også den økonomiske politikken er viktig for sjømatnæringa.

Regjeringa legger fram statsbudsjettet for 2011 om noen dager , og jeg kan forsikre at vi vil føre en ansvarlig økonomisk politikk – slik at rentenivå og kronekurs holdes på et konkurransedyktig nivå også i 2011.

Med en eksportandel på over 90 prosent, er fiskeri- og havbruksnæringa den første som vil merke det dersom kronekursen stiger.

Sist, men ikke minst er folket langs kysten en helt sentral forutsetning for at Norge skal lykkes i å bli verdens fremste sjømatnasjon – også framover i tid. Jeg vet vi har dyktige folk i næringa som både vil og kan utvikle norsk sjømatnæring videre.

Sjømatnæringa har i all tid endra seg i takt med skiftende omgivelser. I dag henter hver fisker eller oppdretter opp mye mer fisk enn de gjorde for bare ti år siden. Hvordan utviklinga vil bli ti år fram i tid er vanskelig å si noe om, men jeg er sikker på at teknologiutviklinga vil bli minst like viktig for næringa som den har vært til nå.

Men vi er ikke i mål ennå. Vi har mer å gå på for å bli verdens fremste sjømatnasjon.

Noe kan vi påvirke selv, og noe er vi prisgitt utviklingstrekk utenfor Norge. Det så vi ikke minst under finanskrisa.

Rentenivå, kronekurs, arbeidsmarkedssituasjonene både hjemme og i våre viktigste eksportland, sammen med handelspolitiske forhold påvirker vår næring her hjemme. Ti år fram i tid er det også andre utviklingstrekk som er relevante.

Klimaendringer vil påvirke næringa og slå ulikt ut i Nordsjøen og Barentshavet. Nye arter vil komme til, og kjente kommersielle arter kan endre utbredelse og lokalisering. Videre vil globaliseringa øke i omfang, og antakelig enda raskere enn til nå.

Internasjonal produktivitetsvekst og økt konkurranse vil skjerpe kravene til sjømatnæringa og kunne bringe med seg økt integrasjon i hele verdikjeden.

Framtida vil sikkert bære preg av elementer av dette, men vi må konsentrere oss om det vi kan og vil påvirke. Og i den sammenhengen ønsker jeg å trekke fram tre sentrale utfordringer for sjømatnæringa: vårt selvbilde som råvarenasjon, vår innovasjonsevne, og vår egen oppfatning som ei matnæring.

For det første. Vi må bort fra tankegangen om at vi kun er en råvarenasjon og at økte verdier kun skapes gjennom større volum! I dag består mesteparten av eksporten vår av ubearbeidet fisk. I framtida tror jeg det er på videreforedlingssida den største verdiøkninga skal komme. Jeg har en klar ambisjon om å øke videreforedlinga av sjømat i Norge.

Hvordan skal dette skje? Jo, for eksempel gjennom å differensiere lite bearbeidet fisk, utvikle foredlede produkter og bygge merkevarer. Slik kan sjømatnæringa både skape større verdier og langt flere arbeidsplasser langs kysten. det er også viktig i omdømmesammenheng.

Men ja, jeg vet at vi har relativt sett høye lønnskostnader i Norge. Men det betyr ikke at vi må gi opp foredling her i landet - vi må bare finne andre konkurransefortrinn enn pris alene.

Vi må heller ikke glemme at selv om vi har høye lønnskostnader, så har vi også en svært effektiv arbeidskraft. 

Da kommer vi til utfordring nummer to. Innovasjonsevne. For å kunne konkurrere internasjonalt, men også i hjemmemarkedet, må vi bli bedre på produktutvikling og markedsføring.

En nylig gjennomført analyse av innovasjonsevnen i sjømatnæringa viser at norske sjømatbedrifter er flinke til å ta i bruk ny teknologi, men at de har mye å hente når det kommer til å skape nye produkter. For å øke sin verdiskaping trenger bedriftene mer kompetanse om både produktutvikling og markedsføring.

Og vi må være mer bevisst hvordan vi posisjonerer norsk sjømat i konkurranse med andre produkter.

Skal norske og utenlandske forbrukere ønske å legge mer sjømat i handlevogna, må det skapes nye produkter, som forbrukerne vil ha. Produsenter av kjøtt og kylling har vært flinke til å skape matvarer som er enkle og raske å tilberede i en travel hverdag.
Vi ser eksempler på dette for sjømat også, blant annet Fjordland og Salmamen jeg ønsker meg mange, mange flere!

Så vet jeg at sesongvariasjoner er ei utfordring for den delen av sjømatnæringa som baserer seg på vill fisk. Og ja, det er ei utfordring å sikre en jevnere leveranse av råstoff til fiskeforedlingsbedriftene.

Levendelagring av villfanget fisk er én strategi som kan bidra til jevnere leveranse av råstoff. Også tilskudd til føring og til mottaksstasjoner bidrar til å opprettholde en mer stabil tilgang på råstoff gjennom hele året til fiskeindustrien. Selv om hovedhensikten med disse ordningene er å sikre en desentralisert mottaksstruktur, som ivaretar kystflåten.
Men vi må ikke henge oss opp i begrensningene! Folk vil ha fisk. Men det må tilrettelegges, og den må være delikat slik at folk ønsker å spise den. Det må man tenke på allerede før fisken tas opp av havet. Man må ha en plan, eller kall det gjerne strategi, for hva fisken skal brukes til og hvilke markeder den bør sendes ut til.

Det betyr også at innovasjoner og utviklingstiltak må rettes inn mot å styrke denne strategien. På denne måten får en gjennomtenkte og rasjonelle verdikjeder som kan gi sjømatprodukter folk er villige til å betale for. Og gjerne betale mer for enn det de gjør i dag. 

Dette griper litt inn i min siste utfordring. Vår oppfatning, eller snarere mangel på oppfatning, av sjømatnæringa som ei matnæring.
Vi høster mat fra havet. Mat vi med stolthet skal kunne selge videre til forbrukerne. Her i Rogaland er dere langt fremme på dette feltet. Jeg foretok et søk på ordet matfylke og selvfølgelig kom det opp mange sider som omhandlet matfylket Rogaland. Jeg kunne lese om tomater fra Finnøy, jordbær fra Fister, kveiter fra Hjelmeland og reker fra Sirevåg.

Man kan bli sulten av bare å høre om alle disse delikatessene!

Et godt klima og aktive fagmiljø har gjort Rogaland til landets fremste matfylke når det gjelder både landbruk og havbruk. Fiskeri- og kystdepartementet er med å støtte opp om dette gjennom Nofimas engasjement i Måltidets Hus i Stavanger.
Men det er ingen grunn til at ikke hele Norge kan bestå av mange matfylker.
Alle steder har sine spesialiteter, sine lokale smaksbomber som bør løftes fram og ut til både norske forbrukere og utenlandske turister. Vi trenger derfor flere gründere som ønsker å satse på bearbeidede produkter eller ser markedsmuligheter for fersk fisk av høy kvalitet.

Bærekraft og sysselsetting handler om næringas samfunnsansvar. Fiskerinæringa høster av en ressurs som tilhører oss alle, og havbruksnæringa får bruke vår felles natur som produksjonslokale.

Næringa bidrar med eksportinntekter og sysselsetting langs kysten og er gjennom dette ei viktig næring for Norge.
Det er derfor jeg har engasjert meg sterkt i Regjeringas arbeid med Samarbeid for arbeid som statsministeren lanserte i sin nyttårstale. Vi vil fornye og forbedre velferdsstaten, og også sjømatnæringa kan og skal bidra til dette gjennom å øke verdiskaping og sysselsettinga i langs kysten.

Jeg har i høst lansert prosjektet Samarbeid for arbeid i sjømatnæringa. Organisasjonene i næringa og en rekke ressurspersoner er invitert til å delta i diskusjonene om hvordan visjonen om å bli verdens fremste sjømatnasjon, kan realiseres.

På neste møte i denne gruppa skal tema være omdømme og rekruttering. Et godt omdømme er viktig for omsetninga av sjømatprodukter, men det er også avgjørende for at næringa skal få tilgang til nødvendig kompetanse. Jeg ønsker en bred debatt om dette, og alle som vil, er velkomne til å gi innspill på nettstedet Samarbeid for arbeid på regjeringas nettsider.

Jeg skal stå på og gjøre min del av jobben. Og jeg vet at det finnes mange mennesker med et stort engasjement langs kysten. Mennesker som ønsker å skape verdier samtidig som de tar vare på miljøet.

Kalde og klare farvann er våre naturgitte forutsetninger. Disse må vi kombinere med konkurransekraft, miljømessig bærekraft og lokal verdiskaping. Videre må vi lære oss å arbeide på tvers av tradisjonelle grenser mellom fiskeriene og havbruk. Det tror jeg kan fordi danne grunnlag for et fruktbart samarbeid.
Og sist, men ikke minst må vi både kunne unne andre å lykkes og samtidig dyrke det man selv er sterk i, som ordføreren også var inne på.

Klarer vi dette, tror jeg vi er på god vei til å bli verdens fremste sjømatnasjon.

Takk for meg!