Mål for utnyttelse av marint biråstoff - Muligheter og utfordringer

Sjekk mot framføring.

Kjære publikum

Takk for invitasjonen. RUBIN har samlet mange deltagere fra forskning, næringsliv, bransjeorganisasjoner og myndigheter. Det omfattende oppmøte vitner om interesse for å skape verdier på nye måter. Konferansen er et uttrykk for at marint råstoff kan brukes til så mangt. 

Norges rikdom er bygget på varer og tjenester fra havet gjennom mange generasjoner. Shipping, transport, turisme, fiskerier og i nyere tid oppdrett og energiproduksjon gir grunnlag for vår velstand. Initiativ, investeringer; mot, aktiv virksomhet langs fjord og kyst har resultert i fremvekst av næringer for det globale marked.

Ett eksempel er fremveksten av lakseoppdrett. Havbruk utgjør nå nesten 60 % av eksportinntektene på sjømat. Totalt eksporteres det laksefisk til ca 100 land.

Soria Moria II: Norge skal være verdens fremste sjømatnasjon 

Vi opplevde eksportrekord på 44,7 milliarder for norsk sjømat i 2009, dvs en vekst på 6 milliarder i forhold til 2008. Dette er ganske imponerende i et år med finanskrise.

Men det er ikke gitt at veksten vil fortsette. Vi må tenke framover – på hva vi bør gjøre for å opprettholde Norges posisjon som internasjonalt ledende hav og sjømatnasjon.
Derfor vil regjeringen styrke den marine forskningen, og stimulere til omstilling og nyskaping. Dette er tydelig nedfelt i Soria Moria II

Strategier for bærekraftig næringsutvikling

Vi har lagt strategier. Jeg har lyst til å nevne 3 som ble lansert i fjor som er relevant for området vi diskuterer her på konferansen:
- Regjeringens strategi for marin sektor
”Bærekraftig sjømat – alfa og omega”
- Strategi for en miljømessig bærekraftig havbruksnæring
- Marin bioprospektering – en kilde til ny og bærekraftig verdiskaping

Grunnlaget for strategiene er at vi vil tilrettelegge for marine næringer som baseres på bærekraftig forvaltning av våre ressurser. Bærekraft er et nøkkelord. Vi må sørge for at våre barn og barnebarn også kan høste fra havet. 

Det er anslått at den globale befolkningen vil øke til 9 milliarder i 2050. Å skaffe nok mat blir utfordrende. Vi kan ikke forvente økning i fangstvolum av de nåværende kommersielle artene, men vi kan tilrettelegge for høsting av nye arter og økt oppdrett, forutsatt bærekraftig utvikling. 

I strategien ”Bærekraftig sjømat – alfa og omega” understrekes betydningen av at vi må utnytte alt råstoffet vi høster. Å forhindre at fangst kastes over bord er sentralt i norsk fiskeripolitikk og derfor er også ilandsføringsplikten utvidet til å gjelde for flere fiskeslag. Dette er verdifullt råstoff som kan brukes til mat eller andre viktige produkter.  I tillegg må vi utnytte større deler av fisken.

Volumet på marine biprodukter ble anslått å være ca 690.000 i 2008 hvorav ca 76 % dvs 525.000 tonn ble utnyttet. Mens biråstoff fra sildefiske og oppdrett i stor grad blir utnyttet, blir en mindre andel restråstoff fra torskefiske brukt, resten dumpes. Man går dermed glipp av potensielt verdifull mat og økonomiske verdier.

Utnyttelsen av marine produkter går hovedsakelig til mel- og ensilasjeproduksjon hvorav mye brukes i ulike former for fôr. Verdiskaping for marine biprodukter ble stipulert til ca 1,5 milliarder i 2008. Avhengig av produkttype kan verdiskapingspotensialet være enormt, f eks produkter for anvendelse som kosttilskudd eller for farmasøytiske formål.  Men produktutviklingstiden er lang, ressurskrevende og risikofylt.

Utnyttelse av biråstoff er med andre ord viktig fra et moralsk perspektiv, bidrar til bærekraft og er interessant fra et næringsperspektiv.

Fôr og fôrressurser
I strategien for en miljømessig bærekraftig havbruksnæring omhandles forhold som rømming, forurensning, sykdom, fôr og arealbruk og hvilke tiltak vi vil gjennomføre for å nå målet om en bærekraftig næring.

La meg utdype fôrproblematikken og hvordan utnyttelse av marine biråstoff kan bidra til bærekraft.

Oppdrettsnæringen har hatt stor vekst og dermed har også veksten i fôr forbruket blitt stort. Det ble i 2008 omsatt 1,2 millioner tonn fôr (hvorav 1,82 millioner tonn ble produsert i Norge). Tradisjonelt har marine råvarer som fiskemel og fiskeolje vært de viktigste komponentene i fiskefôr. 

Tilgangen på disse råvarene har blitt mer begrenset på det globale markedet fordi etterspørselen har økt mens produksjonen har vært relativt stabil. Råvareprisene er til tider høye. Dette har ført til interesse for anvendelse av andre råstoff i fôr f eks har andelen av vegetabilske råvarer i fôret økt og er nå nærmere 60 % som indikert med den grønne fargen på denne figuren. Bruken av ikke-marine ingredienser må imidlertid balanseres mot fiskens helse og velferd, produktkvalitet og næringens omdømme.

Utviklingen av alternative fôrkilder er nødvendig. Utnyttelsen av marint biråstoff kan bli en viktig fôrkilde. Derfor er det bra at RUBIN støtter prosjekter innenfor dette området som for eksempel utnyttelse av laksebein som ingrediens i torskefôr. 

Mange muligheter – mange utfordringer

Tidligere hadde vi et nasjonalt regelverk som forbød bruk av oppdrettsfisk i fôr til oppdrettsfisk. EUs biproduktforordning som ble innført i Norge i 2007, åpner for å bruke fiskemel fra en oppdrettsart i fôr til en annen. Fiskeolje kan man bruke som fôr til samme art dvs lakseolje kan brukes i fôr til laks. Dermed kan biprodukter fra oppdretterens eget anlegg bli viktig fôrkilde når råvareprisene stiger. Mulighetene blir mange.

Fiskeolje og fiskeprotein er ikke bare interessant som fôr. Interessen er ikke minst knyttet til spesialprodukter for helse og ernæring som f eks omega-3 fettsyrer. Selv om oljer utvunnet fra norske råstoff har lavere mengde omega-3 fettsyrer enn oljer fra en del andre råstoff, er tilgangen til helt ferskt råmateriale et mulig konkurransefortrinn. Her er det snakk om å kunne fremstille ferske oljer på en skånsom måte som er mer holdbare med hensyn til oksidasjon og utvikling av lukt og smak.

I tillegg til de rent biologiske og teknologiske utfordringene for å fremstille sunne produkter, er dokumentasjon en utfordring. Når man beveger seg inn på markedet for kosttilskudd er behovet for dokumentasjon av påståtte helsemessige effekter åpenbar.

RUBIN har hatt stor fokus på utvikling av norsk biomarin ingrediensindustri for et internasjonalt ”life-science” marked. Prosjektporteføljen er bred og strekker seg fra produksjon av oljer og fiskeproteiner til dokumentasjon av helseeffekter til markeds og industrianalyser. RUBIN har sammen med FHL Maring tatt initiativ til å lage en nasjonal plan for utvikling av norsk marin ingrediensindustri. Vi forstår at ideen er blitt møtt med stor interesse i næringen. Utfordringene for næringen er på mange plan, men det er også åpenbare muligheter.

Fokus på utnyttelsen av bioaktive forbindelser i biråstoff dekkes også av Regjeringens strategi for marin bioprospektering. En systematisk leting etter bioaktive forbindelser i det marine miljø enten det er fra marine mikroorganismer, sjøplanter, skalldyr, fisk eller biprodukter fra disse har vi tro på.

Mennesket har fra tidenes morgen lett etter bioaktive stoffer fra terrestriske organismer. Verdifulle stoffer er oppdaget og blitt utnyttet til medisinske og andre formål i en årrekke. Havet dekker 70 % av jordkloden og har rik biodiversitet som er lite undersøkt. At mange
marine organismer også har utviklet interessante egenskaper som kan anvendes som kosttilskudd, i farmasøytiske produkter, fôr, ulike industrielle prosesser eller andre formål er sannsynlig.

Regjeringen vil tilrettelegge for økt kunnskap og stimulere til næringsutvikling innen ulike områder for at Norge skal ha flere ben å stå på når olje og gassproduksjonen etter hvert fases ut. Marin bioprospektering er et slikt område. Gjennom en målrettet og langsiktig satsing vil Regjeringen stimulere til at potensialet for verdiskaping utløses.

Jeg har lyst til å omtale et prosjekt som er eksempel på biprospektering fra marine biprodukter. Prosjektet ”Gull fra havets sølv” er et samarbeidsprosjekt Nofima og SINTEF Fiskeri og Havbruk er i ferd med å etablere. Målet er å finne nye molekyler og bioaktiviteter gjennom systematisk studier av restråstoff fra sild for å høyne verdien av restråstoffet.

Vi vet at råstoff fra reker og torsk har gitt opphav til bioaktive forbindelser som enzymer til bruk i forskning, så det er ikke alltid nødvendig å lete på de dypeste hav og i de mest eksotiske organsimene for å finne kommersielt verdifulle produkter.

Jeg har snakket en del om at marine bioprodukter kan gi grunnlag for utvikling av verdifulle produkter f eks til kosttilskuddsmarkedet, men at dokumentasjon av helseeffekter kan være en utfordring.

Men utfordringen er ikke bare sent i verdikjeden. Det kan være lite tilrettelagt for effektiv sortering av biprodukter om bord i kystflåten, det kan være plassmangel, sløyemaskiner kan ødelegge biråstoffet samt at det kan være manglende avsetningsmuligheter. I tillegg kan kunnskap om utnyttelse av og markedsmuligheter være begrenset slik at motivasjonen for å ta vare på birårstoffet er lav.

Men her skjer det mye.

Forskning og utvikling: bedre kunnskap – større muligheter

Rubin har en viktig funksjon i å spre kunnskap om utnyttelse av marint biråstoff samt gi støtte til prosjekter.

Forskning og innovasjon er helt sentralt.

Fiskeri og kystdepartementet erkjenner betydningen av kunnskap og bruker ca 40 % av sitt budsjett på FoU. Det utgjorde ca 1,4 milliarder i 2009.  Vi bruker en vesentlig del av vårt budsjett på forskning og innovasjon fordi:
- det er avgjørende for utvikling av næringsliv som skal konkurrere på det internasjonale marked
- og fordi kunnskap er avgjørende for å sikre bærekraftig forvaltning av våre marine ressurser

Våre forskningsmidler kanaliseres delvis direkte til instituttsektoren, til Forskningsrådet og Innovasjon Norge og til andre som f eks Mabit programmet i Tromsø (Et næringsrettet FoU-program innen marin bioteknologi i Tromsø) og stiftelsen RUBIN.

Bevilgningene kan enten være i form av grunnbevilgninger, programsatsinger, prosjektbevilgninger eller støtte til infrastruktur. Fokus på bærekraft, klima, mattrygghet og helse, utvikling og utnyttelse av nye arter, arealbruk, marked og innovasjon er sentrale områder.

Selv om innsatsen til marin forskning er doblet siden den første kartleggingen i 1999 (ca 1,1 mrd i 1999 til 2,2 mrd i 2007) er det kun 6 % av Norges totale satsing på FoU som går til marin forskning i følge statistikk fra 2007 publisert av NIFU/STEP. Prosentandelen er den samme som i 2005.

Kunnskapsbehovene er store. Men det er ikke bare det offentlige som skal ta ansvaret for å styrke marin forskning. Næringsaktørene må være sterkt på banen. I følge statistikken utgjorde den private finansieringen av marin forskning kun 32 %, mens når det gjaldt FoU for samtlige områder utgjorde den privatfinansierte delen 56 %. Bildet er litt annerledes når det gjaldt havbruksforskningen der private aktører finansierte 46 % av FoU (2007 tall).

Etableringen av Fiskeri og havbruksnæringens forskningsfond FHF i 2001 var et klart uttrykk for at næringsrettet forskning er viktig og at næringen selv måtte ta et større ansvar. Gjennom et sterkere engasjement i forskning tror vi kunnskapsutviklingen i og for bedriftene blir styrket.  Det forutsetter også god dialog og konstruktivt samarbeid mellom bransjeorganisasjoner, bedrifter og forskningsmiljøer.

Nasjonalt og internasjonalt samarbeid nødvendig

Kompleksiteten i problemstillingene vi møter i marin sektor krever ofte at forskningen må skje på tvers av fag og sektorer. Naturvitenskapelig og samfunnsvitenskapelig forskning må kombineres. Det er ikke tilstrekkelig med biologisk innsikt i råstoffets egenskaper og kunnskap om teknologisk fremstilling hvis ikke markedskunnskapene er på plass.

Norge er et lite land og vi er tjent med å samarbeide for å få tilstrekkelig kritisk masse på de ulike kunnskapsområdene. Gjennom samarbeid kan bedre utnyttelse av infrastrukturen også oppnås.

Sammenslåingen av flere institutter innen blå og grønn sektor for etablering av Nofima er eksempel på dette. Nofima er nå et stort næringsrettet institutt med fagområdene mat, marin, marked og ingredienser. Betydelig synergi mellom fagområdene forventes oppnådd. Infrastruktur som f eks prosesslaboratoriet burde gi grunnlag for forskning og en rekke industrioppdrag innen bioprosessering, dvs dette er utstyr som er meget aktuelt for utvikling av produkter fra marint biråstoff.

Det mobile prosesslaboratoriet ved SINTEF Fiskeri og havbruk er et annet eksempel på relevant infrastruktur som bør kunne inngå i prosjektsamarbeid mellom ulike aktører.

Kompleksiteten i forsknings og innovasjonsproblematikken reiser også gjerne behov for internasjonalt samarbeid. Man må søke å samarbeide med de beste forskningsmiljøene enten de befinner seg i EU, USA eller Japan.

Internasjonalt samarbeid er helt sentralt i Regjeringens forskningspolitikk. Norge deltar i EUs rammeprogram for forskning, i nordisk samarbeid og deltar i en rekke bi- og multilaterale samarbeidskonstellasjoner. Forskningsaktører med siktemål å utnytte marint biråstoff må også orientere seg innen de internasjonale virkemidlene som finnes.

Oppsummering
Jeg vil oppsummere som følger:

Utnyttelse av marint biråstoff er i tråd med Regjeringens politikk for utvikling av en bærekraftig marin sektor:

Bedre utnyttelse kan bidra til
- mer mat
- ernæringsmessig sunne produkter
- nye produkter for en rekke anvendelsesområder
- gi grunnlag for næringsliv

Forutsetning for å lykkes:
- kunnskap og kreativitet - , oppnås gjennom satsing på forskning og innovasjon
- samarbeid - , mellom bedrifter, forskningsmiljøer, bransjeorganisasjoner og myndigheter
- langsiktighet

Denne konferansen har et meget spennende program. Det adresserer viktige aspekter ved utnyttelse av marine biråstoff, det være seg forskningsutfordringer, markedsanalyser eller innsikt i nasjonale og internasjonale rammeverk

Jeg ønsker dere lykke til med konferansen. Det blir sikkert både lærerikt, interessant og hyggelig.

Takk for oppmerksomheten.