Forslag til endringer i utlendingsloven og forskriften

Til høringsinstansene

 

Deres ref

Vår ref

Dato

 

99/5749 FJB EF/tjo

8. april 1999

 
Forslag til endringer i utlendingsloven og forskriften

Justisdepartementet har foretatt en gjennomgang av utlendingsloven av 24. juni 1988 nr. 64 og forskriften av 21. desember 1990 nr. 1017 med sikte på å foreslå endringer som følge av erfaringer med regelverket og utviklingen på feltet siden et større antall endringer trådte i kraft 15. juni 1997. En del av forslagene skyldes Regjeringens ønske om en oppmyking av regelverket. Dette gjelder bl.a. to forslag som er en oppfølging av rapporten «Arbeidskraftbehov og rekruttering fra utlandet» av 1. februar 1999, avgitt av en tverrdepartemental arbeidsgruppe. 

Nedenfor er det gitt en redegjørelse for bakgrunnen for de enkelte forslagene. Deretter er det foretatt en vurdering av administrative og økonomiske konsekvenser av forslagene. Til slutt er først forslagene til lovendringer, så til forskriftsendringer satt opp i kronologisk rekkefølge.

Liste over høringsinstanser ligger ved. Instansene bes vurdere om forslagene bør forelegges for eventuelle underordnete organer.

Eventuell uttalelse til forslagene bes sendt Justisdepartementet, Utlendingsavdelingen, Postboks 8005 Dep., 0030 Oslo, innen 1. juli 1999.

Gjennom behandlingen av Ot.prp. nr. 17 (1998-99) og Innst. O. nr. 42 (1998-99) har Stortinget vedtatt en rekke endringer i utlendingsloven, herunder at det skal opprettes ei nemnd til å behandle klagesaker etter loven. Som følge av endringsloven må forskriften endres og suppleres på en rekke punkter. Forslag til slike endringer er ikke med i dette brevet, men vil bli sendt på høring senere i år.

Bakgrunnen for forslagene

1. Forslag til lovendringer

1.1 § 21 første ledd - hjemmel til å legge innvilgelsesmyndighet til politiet

I § 21 første ledd står det at Utlendingsdirektoratet avgjør spørsmål om vern mot utsendelse, flyktningstatus og asyl samt reisebevis for flyktning. Vedtakelsen av den nevnte endringsloven til utlendingsloven innebærer at også utlendingspass nevnes.

Bestemmelsene om reisebevis og utlendingspass i utlendingsforskriften bygger bl.a. på passinstruksen fastsatt ved kgl. res. 4. april 1952, som er avløst av ny passlov av 19. juni 1997 nr. 82. Mens passinstruksen ga adgang til å føre inn barn under 16 år i foreldrenes pass, må alle barn ha eget pass i henhold til passloven. Utlendingsforskriften gir tilsvarende adgang til å føre inn barn i foreldrenes reisebevis eller utlendingspass som passinstruksen ga for nasjonalitetspass. Da reglene er kan-regler, ble det med virkning fra 1. august 1997 bestemt at adgangen ikke lenger skulle benyttes, jf. Utlendingsdirektoratets rundskriv 25/97 til politiet.

Det var politiet som tok standpunkt til om barn fylte vilkårene for å kunne føres inn i foreldrenes reisebevis eller utlendingspass. På denne bakgrunn foreslås det at utlendingsloven skal gi adgang til ved forskrift å legge myndighet til politiet til å innvilge søknad om reisebevis eller utlendingspass til barn under 16 år, jf. forslaget til nytt annet punktum i § 21 første ledd.

Når det gjelder passlovens betydning for enkelte forskriftsbestemmelser, vises det til pkt. 2.14.

1.2 § 39 første ledd - iverksetting av vedtak som gjelder nordisk borger

§ 39 gjelder iverksetting av vedtak i andre saker enn asylsaker og saker om vern mot forfølgelse, som det er gitt regler om i § 40.

Det fremgår av første ledd tredje punktum at vedtak om tilbakekall etter § 13 samt vedtak om utvisning av utlending som har arbeidstillatelse, oppholdstillatelse eller bosettingstillatelse, ikke kan iverksettes før vedtaket er blitt endelig. Nordisk borger trenger ikke tillatelse og omfattes derfor ikke av denne bestemmelsen. Det har ikke vært meningen å stille nordiske borgere dårligere enn andre utlendinger, og bestemmelsen anvendes i praksis også på dem når de har hatt bopel i riket i mer enn tre måneder, som er grensen for når kravet om tillatelse inntrer for andre utlendinger. Det foreslås nå at også nordiske borgere nevnes i bestemmelsen, jf. forslaget til tilføyelse i § 39 første ledd tredje punktum.

1.3 § 48 - diplomater m.v.

(1) Annet ledd lyder:

«For utlendinger tilknyttet diplomatiske eller lønte konsulære representasjoner i riket, deres ektefeller og forsørgede barn bestemmer Kongen hvilke av lovens regler som skal gjelde. Kongen kan gi særlig forskrift for denne gruppen. Det samme gjelder ansatte i mellomstatlige organisasjoner og personlig ansatte hos utenlandske representanter.»

Det er gitt bestemmelser i medhold av § 48 annet ledd i forskriftens §§ 145 til 150. § 146 gjelder arbeid og opphold for familiemedlemmer. Som i regelverket for øvrig er samboer tatt med som likestilt med ektefelle. Begrepet omfatter både heterofile og homofile samboere. Samboere bør også nevnes i § 48 annet ledd.

Det har vist seg ønskelig at ikke bare ansatte i, men også oppdragstakere for mellomstatlige organisasjoner omfattes av de aktuelle bestemmelsene i §§ 145 til 150. I tillegg er det tilfeller der det ikke kan sies at det foreligger en fast etablert «mellomstatlig organisasjon», men der det likevel er ønskelig at oppdragstakere omfattes av disse bestemmelsene. De oppdragsgiverne en her tenker på, kan kalles «konvensjonsorganer».

På denne bakgrunn ble forskriftsbestemmelsene som gjelder diplomater m.v. med virkning fra 1. januar 1999 endret til å omfatte også oppdragstakere for mellomstatlige organisasjoner og konvensjonsorganer. I og med at § 48 annet ledd ikke gjelder slike personer, ble endringene foretatt med hjemmel i lovens § 6 tredje ledd, som gir hjemmel til å gjøre unntak fra kravet om arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse, § 23 tredje ledd som gir hjemmel til å gi nærmere regler om inn- og utreisekontroll og § 25 første ledd som gir hjemmel til å gjøre unntak fra visumkravet.

Det synes imidlertid både mest korrekt og hensiktsmessig å la § 48 annet ledd omfatte alle grupper som skal behandles på samme måte som utlendinger tilknyttet diplomatiske eller lønte konsulære representasjoner i riket. Det foreslås derfor at bestemmelsen endres til også å omfatte de nevnte utlendingene, jf. forslaget til ny ordlyd.

Det vises også til pkt. 2.2 nedenfor om forskriftens § 1 annet ledd.

(1) (2) Norge har undertegnet/ratifisert flere internasjonale avtaler som ikke er trådt i kraft ennå, som innebærer at det må gjøres unntak fra de generelle reglene i utlendingsregelverket for personer som omfattes av avtalene, og det er i nær fremtid aktuelt å inngå flere slike avtaler. Som eksempler nevnes Avtale om konvensjonelle styrker i Europa av 19. november 1990, Konvensjon om forbud mot utvikling, produksjon, lagring og bruk av kjemiske våpen samt ødeleggelse av slike våpen av 13. januar 1993, Konvensjon om forbud mot bruk, lagring, produksjon og overføring av antipersonellminer og ødeleggelse av slike miner av 18. september 1997 og Utkast til avtale mellom NATO-land og Østerrike om sivil beredskap. Når internasjonale avtaler som innebærer at det må gjøres unntak fra de generelle reglene i utlendingsregelverket for personer som omfattes av avtalene, er trådt i kraft, er vi folkerettslig forpliktet til å overholde dem.

1.2 Utlendingslovens § 4 sier at loven «skal anvendes i samsvar med internasjonale regler som Norge er bundet av når disse har til formål å styrke utlendingens stilling». Bestemmelsen er en generalklausul som inkorporerer også fremtidige internasjonale forpliktelser. Avtaler om mellomstatlig samarbeid som innebærer lettere adgang til landet og opphold her for personer som omfattes av dem, kan antakelig ikke sies å ha til formål «å styrke utlendingens stilling». Det er mer nærliggende å si at det er en virkning av avtalen at vedkommende utlendinger kommer i en bedre stilling enn de ellers ville ha gjort. Regler om privilegier og immunitet skal primært bidra til å fremme det internasjonale samarbeidet mellom statene. I stedet for å nøye seg med § 4 har da også utlendingsloven regler om diplomater m.v. i § 48 annet ledd.

(3) Utlendinger som skal oppholde seg i Norge på grunnlag av bilaterale eller multilaterale avtaler uten tilknytning til mellomstatlige organisasjoner eller konvensjonsorganer, jf. f.eks. forannevnte aktuelle avtale mellom NATO-land og Østerrike om sivil beredskap, vil falle utenfor persongruppene nevnt i § 48 annet ledd også etter at endringen foreslått under (1) er trådt i kraft. Denne er som nevnt en følge av nylig gjennomførte forskriftsendringer, og det synes lite tilfredsstillende at det så kort tid etter at det ble behov for disse endringene, oppstår behov for nye. Vi foreslår nå at oppfølgingen av fremtidige forpliktelser på utlendingslovens og forskriftens område ikke skjer gjennom stadige endringer, men ved at det inntas en ny bestemmelse i loven «en gang for alle». Vi foreslår at følgende bestemmelse gis som nytt tredje ledd i § 48:

«For utlendinger som skal ha opphold i riket i forbindelse med gjennomføring av en avtale om mellomstatlig samarbeid som Norge er bundet av, gjelder bestemmelsene om innreisekontroll, pass, visum, oppholdstillatelse og arbeidstillatelse med de unntak som følger av avtalen.»

Bestemmelsen gir adgang til såkalt derogasjon, ved at den gir hjemmel til å fravike lovens regler. Det synes vanskelig å være mer konkret enn at det må dreie seg om «avtale om mellomstatlig samarbeid», idet de aktuelle avtalene kan ha svært varierende innhold.

Det er flere fordeler med en slik lovbestemmelse. For det første vil vi alltid ha hjemmel i norsk lov for internasjonale forpliktelser vi påtar oss som gir utlendinger lettere adgang til landet og opphold her enn det som følger av det alminnelige regelverket. En annen fordel er at vi ellers kan bli nødt til å utforme spesialregler som skal gjelde bare for én avtale, dersom vi påtar oss forpliktelser som er så spesielle at det ikke anses hensiktsmessig å la dem gjelde for avtaler mer generelt. Noen avtaler er også av en slik art at det synes tvilsomt om det i det hele tatt vil bli aktuelt for noen utlending å komme til landet i medhold av avtalen, og det vil da være en fordel å slippe å belaste regelverket med bestemmelser som det kanskje aldri blir bruk for i praksis. Om enkelte avtaler kan det også sies at det er vanskelig å ha god nok oversikt over hva de egentlig innebærer i forhold til bestemmelsene i utlendingsloven og forskriften, før de har trådt i kraft og virket en tid.

I stedet for stadig nye endringer i regelverket synes det både praktisk, tilstrekkelig og hensiktsmessig at det bare gis informasjon, f.eks. i form av et rundskriv, til utlendingsmyndighetene om hva nye avtaler innebærer i forhold til bestemmelsene i utlendingsloven og forskriften. Den nødvendige demokratiske kontrollen vil skje i forbindelse med behandlingen av spørsmålet om Norge skal slutte seg til avtalen. Spørsmålet vil bli forelagt for Stortinget hvis saken anses å være av særlig viktighet, og vil ellers bli avgjort av Kongen, jf. Grunnlovens § 26.

2. Forslag til forskriftsendringer

2.1 Forslag i tilknytning til bestemmelsene om familiegjenforening

2.1.1 § 23 første ledd - hvem som er nærmeste familiemedlemmer

Bokstav j

I henhold til § 23 første ledd bokstav j er følgende utlendinger å anse som «nærmeste familiemedlemmer» som etter søknad har rett til opphold i Norge, jf. lovens § 9:

«mor eller far til barn, jfr. annet ledd, med opphold i riket sammen med den andre av foreldrene, som har foreldreansvar og daglig omsorg. Det er et vilkår at søkeren dokumenterer samværsrett av et visst omfang i riket og oppfyller denne retten».

Bestemmelsen var først og fremst ment å omfatte utlendinger med tillatelse til opphold i Norge i egenskap av ektefelle eller samboer til en herboende. Så opphører samlivet, med den følge at vilkårene for å inneha tillatelse på dette grunnlaget ikke er oppfylt lenger. Den som i en slik situasjon får «samværsrett av et visst omfang i riket» med barn fra det avsluttete forholdet og oppfyller samværsretten, vil etter søknad få ny første gangs tillatelse etter bokstav j.

Det har ikke vært meningen at det skulle være mulig å få tillatelse etter bokstav j for personer som er bosatt i utlandet. I praksis har vi imidlertid sett at utlending som kommer hit på besøksvisum, pretenderer å fylle vilkårene i bokstav j like før visumet utløper. Den som omfattes av bestemmelsen, har rett til å søke fra riket, jf. § 10 annet ledd bokstav f, og søkeren får dermed forlenget oppholdet i Norge med den tiden søknaden er til behandling. Selv om slike søknader blir avslått fordi det ikke er mulig å oppfylle vilkårene i bokstav j i løpet av tre måneder, som er for kort tid til å fastslå at en samværsrett oppfylles, er det uheldig at regelverket legger opp til at det skal være mulig å få en slik søknad realitetsbehandlet.

På denne bakgrunn foreslår departementet at det skal fremgå klart av bokstav j at den gjelder søkere som allerede har opphold i Norge, ved at det tilføyes at søkeren må ha «oppholdt seg i riket med tillatelse det siste året». Det er fortsettelse av et slikt opphold bestemmelsen vil gi mulighet til, jf. også § 37 fjerde ledd.

Utlendinger som kommer til Norge på besøk for å være sammen med sine barn her og er mye sammen med dem under oppholdet og kanskje også har dem på besøk i hjemlandet, vil etter en konkret vurdering og forutsatt at de ikke har ektefelle eller samboer og barn i hjemlandet også, kunne få opphold her i landet i medhold av § 24 annet ledd.

En gruppe som omfattes av ordlyden i dag, men som ikke vil gjøre det etter en endring som foreslått, er asylsøkere som har fått barn med en herboende i søknadsperioden uten å flytte sammen med den andre av foreldrene. Slike utlendinger kan ha både ektefelle og andre barn, og det bør være gjenstand for en konkret vurdering etter § 24 annet ledd hvorvidt de skal få tillatelse til opphold på grunnlag av samværsrett med et barn her i landet.

2.1.2 § 24 første ledd - tillatelser til andre familiemedlemmer o.l.

§ 24 gjelder tillatelser til familiemedlemmer o.l. i medhold av lovens § 8 annet ledd. De gruppene som er regnet opp i første ledd, skal anses for å ha særlig tilknytning til riket gjennom sin tilknytning til en herboende.

Bokstav a og b

Bokstav a inneholder to alternativer: 1) samboer som har eller venter barn med en herboende, og 2) søker som skal inngå ekteskap med en herboende etter innreisen. Bokstav b gjelder samboere der minst en av partene er gift uten at det er mulig å få oppløst ekteskapet.

For å gjøre innholdet av bestemmelsene lettere tilgjengelig foreslås det å omredigere dem ved at bokstav a annet alternativ blir stående alene som bokstav a. Bokstav a første alternativ blir bokstav b første alternativ, mens bestemmelsen her, som er uhyre lite aktuell i praksis, blir annet alternativ.

Forslaget innebærer ingen realitetsendring.

Bokstav c

Bestemmelsen gjelder eldre foreldre til herboende. Det er et vilkår at de er «uten noen av sine nærmeste familiemedlemmer i hjemlandet». Dette er et objektivt kriterium: Har de slike familiemedlemmer i hjemlandet, eller har de det ikke? I førstnevnte tilfelle må en søknad om familiegjenforening vurderes etter § 24 annet ledd.

Departementet foreslår nå at det presiseres hvem som anses som «nærmeste familiemedlemmer» i denne bestemmelsen, ved at uttrykket erstattes med «ny ektefelle, samboer eller slektninger i opp- eller nedstigende linje». En søker som selv har foreldre i hjemlandet, barn, barnebarn eller oldebarn, må altså vurderes etter § 24 annet ledd, mens det er uten betydning for anvendelsen av bokstav c hvorvidt søkeren har søsken. Dette er i tråd med dagens praksis.

I annet punktum står det «når herboende må antas å ha et særlig ansvar for vedkommende». Det foreslås at det i stedet for «antas» settes «anses», som er mer dekkende.

Heller ikke disse forslagene innebærer noen realitetsendring.

Bokstav d

Her foreslås en ny bestemmelse om at barn som er mellom 18 og 21 år, som er uten ektefelle eller samboer og som tidligere har hatt langvarig opphold i Norge med tillatelse, skal anses for å ha særlig tilknytning til riket.

«tidligere har hatt langvarig opphold i riket med tillatelse» er samme formulering som i forskriftens § 45 bokstav a, uten at det nødvendigvis vil være samme forståelse av «langvarig opphold» etter de to bestemmelsene. Når det gjelder forslaget til bokstav d, kan et opphold på 8 - 10 år antydes som et langvarig opphold, uten at dette skal være noen fast regel. Det er f.eks. forskjell på om en søker som er 20 år, bodde i Norge fra vedkommende var ett til ni år, eller om det var fra sju til 17 år.

Det er tale om familiegjenforening med enten begge foreldrene her i landet eller én av dem, jf. at søkeren må være barn mellom 18 og 21 år.

I dag gis personer som omfattes av forslaget til bokstav d, tillatelse i medhold av § 24 annet ledd. Det er således tale om å synliggjøre en allerede etablert praksis. Når bokstav d er trådt i kraft, vil personer som søker tillatelse i medhold av bestemmelsen, men ikke anses å fylle vilkårene, fortsatt bli vurdert etter § 24 annet ledd. Søknad fra en person som tidligere har hatt langvarig opphold her, men som på søknadstidspunktet ikke lenger har mor eller far bosatt i Norge, må vurderes etter § 21 tredje ledd alternativet «særlig tilknytning til riket».

Bokstav e

På bakgrunn av forslaget til ny bestemmelse i bokstav d, blir bestemmelsen i nåværende bokstav d bokstav e. Den gjelder «forsørget barn over 18 år uten ektefelle eller samboer». Første alternativ omfatter slik søker som «er eller blir igjen i hjemlandet uten noen av sine nærmeste familiemedlemmer». I likhet med hva som foreslås når det gjelder bokstav c, bør bestemmelsen endres til å beskrive hvem som anses som nærmeste familiemedlemmer i denne forbindelse. Dette skal være «foreldre og søsken som er over 18 år eller gift. Denne persongruppen har ikke rett til familiegjenforening i Norge og vil således fortsette å være i hjemlandet i likhet med søkeren. Søsken som er under 18 år og ugift, kan derimot tenkes å oppholde seg i hjemlandet midlertidig, og de vil uansett etter søknad ha rett til opphold i Norge.

Forslaget er i samsvar med praktiseringen av bestemmelsen i dag.

Ny bokstav f

Bestemmelsen i nåværende bokstav e blir ny bokstav f og foreslås ikke endret.

Ny bokstav g

Forslaget gjelder familiegjenforening mellom søsken.

For å omfattes av bestemmelsen må søkeren være helsøsken til en person som er bosatt i Norge, under 18 år og uten omsorgsperson i hjemlandet. Det er altså tale om et barn som ikke har noen som tar seg av det. Det stilles ikke krav til hvem som kan anses som omsorgsperson i hjemlandet, f.eks. at det må være et familiemedlem. Dersom barnet blir tatt hånd om av en person utenfor familien, er ikke vilkårene for å få opphold i Norge oppfylt.

Det er ikke tilstrekkelig at herboende ønsker å ta seg av sin bror eller søster, idet det foreslås som et vilkår at norsk barnevernmyndighet har godkjent herboende som omsorgsperson. Vi har eksempler på at barnevernet har måttet overta omsorgen for barn som har fått familiegjenforening med søsken her i landet i medhold av § 24 annet ledd. Vi tenker oss at herboende må ha blitt godkjent som omsorgsperson før det søkes familiegjenforening, ved at det sammen med søknaden ligger en bekreftelse på dette fra barnevernmyndighetene. Skulle dette dokumentet mangle, må herboende innhente det for at søknaden skal kunne innvilges.

Det stilles ikke krav om at søsknene må ha bodd sammen tidligere, men altså om at de må være helsøsken. Halvsøsken må vurderes etter § 24 annet ledd, og i denne vurderingen vil det være et sentralt moment hvorvidt herboende og søkeren bodde sammen i hjemlandet.

2.1.3 § 24 fjerde ledd - tidsbegrenset oppholdstillatelse til foreldre

I dag kan det gis oppholdstillatelse for inntil seks måneder til foreldre som ønsker å besøke barn som er bosatt her i landet. Det er ikke gitt adgang til å søke slik tillatelse etter innreise, mens søkeren er her på visum. Det ville være urimelig at den som følger riktig fremgangsmåte og søker tillatelse fra hjemlandet, får en tillatelse for maksimum seks måneder som ikke kan forlenges, mens den som bare søker visum, som kan gis for inntil tre måneder, deretter skulle kunne få en tillatelse for ytterligere seks måneder etter søknad fra riket.

Det er riktignok mulig å gi en tillatelse for bare tre måneder til en som allerede er her på tre måneders visum, men dersom det var adgang til å søke oppholdstillatelse når visumperioden nærmet seg slutten og få søknaden realitetsbehandlet, ville saksbehandlingstiden ofte medføre at de tre månedene det kunne være aktuelt å gi tillatelse for, allerede var gått når søknaden ble avgjort. I dag kan foreldre som omfattes av § 24 fjerde ledd få en søknad om oppholdstillatelse realitetsbehandlet dersom «sterke rimelighetsgrunner» tilsier det, jf. § 10 femte ledd, i likhet med alle som søker fra riket uten å være uttrykkelig nevnt i § 10.

Det foreslås nå at tillatelser som nevnt skal kunne gis for inntil ni måneder, og at det skal være adgang til å få en søknad om tillatelse behandlet etter innreise. Det vises i denne forbindelse til pkt. 2.8 om forslag til endring av § 10.

For at det ikke skal kunne lønne seg å søke tillatelse etter innreise, jf. foran, foreslås det en ny bestemmelse i § 24 fjerde ledd om at tillatelsens varighet regnes fra innreisetidspunktet. Det blir da ikke mulig å starte med et tre måneders opphold uten oppholdstillatelse og deretter få oppholdstillatelse for ni måneder.

2.1.4 § 25 tredje ledd - underholdskravet

Det fremgår av § 25 tredje ledd at det kan gjøres unntak fra underholdskravet «når søkeren er ektefelle eller samboer, jfr. § 23 første ledd bokstav a og b, til norsk borger bosatt i riket, eller når andre særlig sterke menneskelige hensyn tilsier det».

Fordi bestemmelsen er en kan-bestemmelse, og fordi det kan gjøres unntak også når «andre særlig sterke menneskelige hensyn tilsier det», har en til nå ikke funnet det hensiktsmessig å nevne barn av norsk borger som en gruppe det kan gjøres unntak for. Disse er som den store hovedregel selv norske og har et ubetinget krav på opphold i Norge, og det kan derfor settes spørsmålstegn ved nødvendigheten av å nevne dem uttrykkelig. I den grad de ikke er norske, f.eks. fordi foreldrene har fått norsk statsborgerskap etter barnets fødsel, blir det gjort unntak i medhold av «andre særlig sterke menneskelige hensyn».

Som en klargjøring foreslås det nå likevel at det i § 25 tredje ledd også vises til barn av norsk borger, men at det fremgår uttrykkelig at det dreier seg om barn som ikke selv er norsk borger. Det må da vises ikke bare til § 23 første ledd bokstav a og b, men til bokstav a, b, c og e. Som det fremgår av foranstående, innebærer ikke forslaget noen realitetsendring.

2.2 § 1 annet ledd - regelverkets virkeområde

I § 1 annet ledd er det opplyst at for nærmere bestemte utlendinger gjelder loven og forskriften med de unntak som følger av §§ 145 til 150. På bakgrunn av at det er foretatt flere endringer i de nevnte forskriftsparagrafene, er ikke oppregningen i § 1 annet ledd av gruppene det er gjort unntak for, fullstendig lenger.

§ 146 gjelder arbeid og opphold for familiemedlemmer. Som i regelverket for øvrig er samboer tatt med som likestilt med ektefelle, jf. også pkt. 1.3 (1) foran om endring av lovens § 48 annet ledd. Også samboere bør derfor nevnes i § 1 annet ledd.

Med virkning fra 15. juni 1997 ble hjelpepersonale ved diplomatisk eller konsulær stasjon nevnt i § 145 annet ledd. § 145 første ledd ble endret til å omfatte også oppdragstakere for mellomstatlige organisasjoner og konvensjonsorganer med virkning fra 1. januar 1999. Det foreslås nå at også disse gruppene nevnes i § 1 annet ledd, jf. forslaget til endring.

2.3 § 2a første ledd - karantenebestemmelsen. § 4 første ledd - utdanningssøkende

(1) Det fremgår av § 2a første ledd at utlending som har eller har hatt oppholdstillatelse i medhold av § 4 første ledd, det vil si som utdanningssøkende, som hovedregel ikke gis første gangs arbeidstillatelse før etter fem års opphold utenfor riket. Bestemmelsen omtales som karanteneregelen og er et virkemiddel både i en bistandspolitisk og innvandringspolitisk målsetting om at utlendinger som utdanner seg i Norge, skal vende tilbake til hjemlandet etterpå for å bruke utdanningen sin der. Det er en uttrykkelig forutsetning for å få første gangs tillatelse som student eller skoleelev at søkeren skal returnere til sitt hjemland etter endt utdanning, jf. § 4 første ledd. Denne såkalte returforutsetningen er alle utlendinger som utdanner seg i Norge innforstått med.

Det er et faktum at svært mange utdanningssøkende ønsker fortsatt opphold etter endt utdanning. De liberale familiegjenforeningsreglene for utdanningssøkende innebærer at mange, når tidspunktet for hjemreise kommer, viser til at hensynet til deres barn som har bodd her i mange år, tilsier at de må få varig opphold. En del av dem har også en utdanning som gjør dem ettertraktet på det norske arbeidsmarkedet, og både de selv og deres potensielle arbeidsgivere har liten forståelse for avslag på søknader om arbeidstillatelse. I takt med mangelen på arbeidskraft i Norge er det blitt gjort flere og flere unntak fra hovedregelen om at utdanningssøkende skal forlate landet når utdanningen er avsluttet.

I tillegg er det flere ganger gjort generelle unntak, sist for dem som fyller vilkårene for arbeidstillatelse etter den såkalte spesialistbestemmelsen etter å ha fullført en utdanning her i landet som ble påbegynt før 1994. Bakgrunnen for denne praksisen er at studie- og låneordningen for utenlandske studenter ble omlagt i 1994 for bedre å nå intensjonene om at studentene skal returnere til hjemlandet for å nyttiggjøre seg kompetansen der. Utenlandske studenter som får støtte fra Statens lånekasse for utdanning, tar nå utdanning på høgskole- og universitetsnivå, og de får ettergitt studielånet når de returnerer til hjemlandet. Bistandselementet gjør seg derfor noe sterkere gjeldende for studenter som er kommet etter 1994.

Vi foreslår nå at en går bort fra å operere med en hovedregel og i stedet gir en bestemmelse der det fremgår at utlending som har eller har hatt oppholdstillatelse som utdanningssøkende, ikke har rett til første gangs arbeidstillatelse før etter fem års opphold utenfor riket. Tillatelse kan nektes når dette anses å være i samsvar med forutsetningene for at første gangs tillatelse i medhold av § 4 første ledd ble gitt, jf. ordlyden i forslaget til endring av § 2a første ledd.

Som nevnt foran har returforutsetningen til nå gjeldt for alle tillatelser til utdanningssøkende. Dette innebærer at alle kan nektes tillatelse etter de nye bestemmelsene, men det er også mulig å innvilge. En vil ikke lenger være bundet av at avslag skal være hovedregelen. Hensynet til likebehandling vil naturligvis stå helt sentralt når en eventuell ny praksis skal fastlegges.

(2) Dersom det fastlegges en praktisering av karanteneregelen som innebærer at den ikke skal gjelde for nærmere bestemte utdanningssøkende, vil det kunne være hensiktsmessig at dette gjøres klart for dem det gjelder allerede i forbindelse med innvilgelsen av første gangs søknad. De vil da kunne innrette seg etter det, idet myndighetene har bundet seg til ikke å anvende karanteneregelen overfor dem. På den annen side må de uansett fylle de fastsatte vilkårene for å få første gangs arbeidstillatelse, og det kan derfor hende at de likevel må forlate landet etter endt utdanning fordi de ikke får arbeid. Derimot kan det tenkes at noen som det gjelder returforutsetning for, innvilges arbeidstillatelse fordi de fyller vilkårene for dette og myndighetene ikke gjør bruk av karanteneregelen.

Selv om en fortsetter å la returforutsetningen gjelde for alle, er det likevel mulig å innvilge første gangs arbeidstillatelse umiddelbart etter endt utdanning, jf. (1) foran. Myndighetene vil da ikke ha bundet seg til en bestemt praktisering av karanteneregelen på forhånd, men vil kunne se an situasjonen på tidspunktet for fullført utdanning.

Vi legger avgjørende vekt på at regelverket blir mest fleksibelt dersom returforutsetningen ikke er en absolutt bestemmelse og foreslår at det åpnes for at noe annet kan fremgå av tillatelsen, jf. forslaget til ny ordlyd i § 4 første ledd siste punktum.

Når den nye bestemmelsen har trådt i kraft, vil det fortsatt være mulig å la returforutsetningen gjelde alle utdanningssøkende, f.eks. fordi en ønsker å få erfaringer med en eventuell ny praktisering av karanteneregelen før en tar inn i en tillatelse for utdanning at returforutsetningen ikke gjelder for innehaveren.

2.4 § 3 annet ledd bokstav a - den såkalte spesialistbestemmelsen

Våren 1998 ble det nedsatt en tverrdepartemental arbeidsgruppe til å utrede mulighetene for økt rekruttering av utenlandsk arbeidskraft til norske arbeidsplasser. Representanter for sju departementer deltok i arbeidsgruppen, som bl.a. foreslo endringer i utlendingsforskriftens § 3 annet ledd bokstav a og § 5 annet ledd bokstav a (sesongarbeidstillatelse). Begge disse forslagene sendes nå på høring. Det vises til pkt. 2.6.4 når det gjelder sesongarbeidskraft.

§ 3 annet ledd bokstav a gjelder i dag utlendinger som «er fagutdannet på høyere nivå eller har spesielle kvalifikasjoner. Det er et vilkår at kompetansen anses som absolutt nødvendig for virksomheten, og at stillingen ikke kan besettes ved innenlandsk arbeidskraft.» Det foreslås at ordene i kursiv utgår av bestemmelsen.

Mens det antas at det ikke vil ha betydning i praksis å ta ut ordet «absolutt», vil det innebære en realitetsendring dersom det ikke lenger skal kreves at fagutdanningen må være «på høyere nivå». For å oppfylle dette vilkåret, må søkeren ha utdanning fra universitet eller høgskole eller annen utdanning av minst to til tre års varighet utover videregående skoles nivå. Dersom søkeren har gjennomgått internopplæring i en bedrift i utlandet, kan det gjøres unntak fra det formelle kravet til utdanning.

Dersom «på høyere nivå» utgår, vil bestemmelsen bli utvidet til å gjelde bl.a. hjelpepleiere og fagarbeidere som f.eks. sveisere og snekkere, men altså ikke ufaglært arbeidskraft, som det er uaktuelt å la denne bestemmelsen omfatte. Det vil da kunne bli lettere å få dekket behovet for faglært arbeidskraft i sektorer hvor rekruttering innenfor de nordiske land og EØS-området ikke strekker til, f.eks. i helse- og sosialsektoren og IT-bransjen. På den annen side må det antas at størsteparten av den nye gruppen arbeidstakere blir boende i Norge selv om utviklingen på arbeidsmarkedet skulle innebære at en stor del av dem blir arbeidsledige etter at de har fått bosettingstillatelse og dermed rett til varig opphold.

Det vises også til pkt. 2.6.5.

2.5 § 4a første ledd bokstav e - misjonærer

Innledningsvis minner vi om at den såkalte spesialistbestemmelsen i § 3 annet ledd bokstav a gir adgang til arbeidstillatelse for religiøse ledere o.l. som fyller de der fastsatte vilkårene.

I henhold til § 4a første ledd bokstav e gis det arbeidstillatelse til søker som skal være

«misjonær for trossamfunn av en viss størrelse som driver virksomhet som faller innenfor de rammer som er satt i lov 13. juni 1969 nr. 25 om trudomssamfunn og ymist anna, eller ansatt i slikt for å drive forkynnende virksomhet».

Kravet om at trossamfunnet må være «av en viss størrelse» kom inn i bestemmelsen med virkning fra 15. juni 1997. På bakgrunn av praksis ble det ansett ønskelig at det fremgikk av ordlyden at noen få medlemmer ikke er tilstrekkelig til å bli ansett som trossamfunn i henhold til denne bestemmelsen. Det ble ikke ansett hensiktsmessig å tallfeste hva som skulle anses som et minste antall medlemmer.

Tiden etter at den nevnte endringen trådte i kraft, har vist at det ikke er helt enkelt å fastslå hvorvidt trossamfunnet har et tilstrekkelig antall medlemmer i de tilfellene der dette er lavt. I så fall kunne en jo også ha satt et tall i selve bestemmelsen. Vi er kommet til at det er behov for å kunne legge vekt også på andre forhold i slike tilfeller. På denne bakgrunn foreslår vi følgende tilføyelse i bestemmelsen: «Unntak fra kravet om at trossamfunnet må være av en viss størrelse, kan gjøres dersom det dokumenteres å foreligge et særlig behov for en misjonær.»

Tillatelse vil kunne gis med hjemmel i unntaket både i de tilfellene da trossamfunnet klart er for lite, og i de tilfellene da en er i tvil om det er stort nok. Det må fortsatt tas stilling til om trossamfunnet har et tilstrekkelig antall medlemmer i de tilfellene da vilkåret for å gjøre unntak ikke er oppfylt.

2.6 § 5 - tillatelser som ikke fornyes

2.6.1 Ny bestemmelse om ufaglært arbeidskraft

I høringsbrev av 27. januar 1999 foreslo vi bl.a. å gi en bestemmelse om ufaglært arbeidskraft som nytt annet ledd i § 5. Da høringsfristen, som er 1. mai 1999, ikke er utløpt, vil det først på et senere tidspunkt bli tatt stilling til den endelige ordlyden og plasseringen av bestemmelsen innenfor § 5. I oversikten nedenfor der alle forslagene til endringer i forskriften er satt opp i kronologisk rekkefølge, er § 5 gjengitt i sin helhet. Her er det antydet at bestemmelsen om ufaglært arbeidskraft blir ny bokstav c i første ledd. En eventuell slik plassering innebærer ingen realitetsendring i forhold til om bestemmelsen blir nytt annet ledd.

2.6.2 Ny bestemmelse om utenlandske elever ved folkehøgskoler og livssynsskoler

(1) Forskriftens § 4 første ledd gjelder oppholdstillatelser for å ta utdanning i Norge. Denne bestemmelsen blir også anvendt for folkehøgskoleelever. Det foreslås nå at det i stedet gis en egen bestemmelse om dem i forskriftens § 5.

I henhold til § 4 første ledd skal alle utdanningssøkende legge frem en plan for utdanningen. Dette kreves likevel ikke av folkehøgskoleelever, som i utgangspunktet skal være dette ene året i Norge. Det er også problematisk i forhold til regelverket når en utlending som har fullført et år på folkeskole, ønsker å studere videre her i landet, idet det ikke gis tillatelse til en ny utdanning etter et avsluttet studium. Det er heller ikke naturlig å se folkehøgskoleåret som et første år i en utdanning. Videre er det etter fast praksis en forutsetning for å få oppholdstillatelse etter § 4 første ledd at utdanningen her i landet bygger på den utdanningen søkeren har fra hjemlandet, både hva angår fag og nivå. F.eks. får en utlending som er utdannet lege fra hjemlandet, ikke påbegynne ingeniørstudier i Norge, men vil kunne ta videre spesialisering innen medisin.

Et år på folkehøgskole kan vanskelig ses som en videreføring av en utdanning på universitets- eller høgskolenivå. Det er imidlertid et ønske fra folkehøgskolene å kunne ta opp også elever med en slik bakgrunn. For å imøtekomme dette ønsket foreslås det at det gis bestemmelser om folkehøgskoler i § 5, med den følge at slike skoler da ikke omfattes av § 4 første ledd lenger. Etter forslaget er det uten betydning om et år på folkeskole er å anse som utdanning eller ikke, idet utlendinger som har gått på slik skole, uansett vil kunne få en ny første gangs tillatelse etter § 4 første ledd dersom de fyller vilkårene i denne bestemmelsen. Tillatelse etter § 4 første ledd vil kunne søkes fra riket i medhold av § 42, selv om det i utgangspunktet gjelder en plikt til å returnere til hjemlandet når året på folkehøgskole er slutt.

Den nye bestemmelsen om folkehøgskoler foreslås gitt som bokstav a i et nytt annet ledd i § 5.

Tillatelse etter bestemmelsen kan altså gis for inntil ett år og kan ikke fornyes. Tillatelsen skal heller ikke kunne danne grunnlag for familiegjenforening.

(2) Et skoleslag utlendinger i dag ikke får oppholdstillatelse for å gå på, er livssynsskoler, f.eks. bibelskoler. Elevene på slike skoler har ulik bakgrunn både når det gjelder utdanning og alder. De alminnelige vilkårene for å få tillatelse som utdanningssøkende passer enda mindre på slike skoler enn på folkehøgskoler. Dessuten ville det være uheldig å anse enda et skoleslag som er på siden av ordinær utdanning, for å være omfattet av § 4 første ledd. Uansett vil dette ikke være aktuelt dersom folkehøgskolene tas ut av denne bestemmelsen.

På bakgrunn av at det anses ønskelig at utlendinger kan få gå på livssynsskoler i Norge, foreslås det at de samme vilkårene som skal gjelde for å få oppholdstillatelse for å gå på folkehøgskoler, også skal gjelde for livssynsskoler. Den samme bestemmelsen kan da omfatte begge skoleslagene, jf. forslaget til § 5 nytt annet ledd bokstav a.

Såvidt vi er kjent med, kan bibelskoler være både ett- og flerårige, men det foreslås at utlendinger bare kan få oppholdstillatelse for å gå på ettårig skole. På den annen side er noen bibelskoler høgskoler. Høgskoler kan det gis tillatelse til å gå på i medhold av § 4 første ledd.

2.6.3 Ny bestemmelse om utlendinger som ønsker medisinsk behandling i Norge, og om nødvendige ledsagere til slike utlendinger

(1) Det mottas jevnlig søknader om opphold for medisinsk behandling i Norge. Utlendingsregelverket inneholder ingen særskilt hjemmel for å gi slike tillatelser. De fleste søknader er derfor blitt avslått. Noen få er innvilget med hjemmel i lovens § 8 annet ledd alternativet «sterke menneskelige hensyn». Noen har fått behandling i løpet av et tre måneders opphold med visum.

Det foreslås nå å gi hjemmel for tillatelse til opphold i inntil ett år for behandling her i landet, jf. forslag til bestemmelse i § 5 nytt annet ledd bokstav b.

Behandlingsinstitusjonen vurderer selv om den har kapasitet, nødvendig ekspertise m.m. til å foreta behandlingen. Det foreslås imidlertid at det skal være en forutsetning for å gi tillatelse at behandlingen ikke skjer til fortrengsel for pasienter bosatt i Norge, og det må sammen med søknaden fremlegges uttalelse fra behandlingsinstitusjonen om at dette vilkåret er oppfylt.

Det er også en forutsetning at behandlingen finansieres gjennom private midler. Det kan være søkeren selv som dekker behandlingen, men det kan også tenkes tilfeller der andre privatpersoner eller en organisasjon m.v. gjør det. Uansett skal det offentlige ikke påføres utgifter i denne forbindelse. Dokumentasjon på avtale med institusjonen om at behandlingen skal finansieres gjennom private midler må vedlegges søknaden.

Det vil kunne dreie seg om behandling som i sin helhet foregår på sykehus, men også om poliklinisk behandling eller om behandling som starter på sykehus, men som fortsetter utenfor sykehus. Uansett gjelder det generelle kravet om sikret underhold og bolig for at tillatelse skal innvilges.

Uttalelse fra institusjonen om antatt varighet av behandlingen og nødvendig medisinsk oppfølging må også vedlegges søknaden. Innenfor en maksimal lengde på ett år gis tillatelsen en varighet i overensstemmelse med behandlingstilbudet. Tillatelsen kan ikke fornyes og danner verken grunnlag for familiegjenforening eller bosettingstillatelse. Dersom en tillatelse er gitt kortere varighet enn ett år, men det oppstår et dokumentert behov for ytterligere behandling som det gis tilbud om, kan den imidlertid forlenges innenfor ett-årsperioden, jf. § 5 siste ledd.

Da hensikten med å gi slik tillatelse er å dekke et konkret behandlingsbehov, er det en forutsetning at søkeren skal forlate landet når behandlingen er avsluttet. Hvorvidt dette vilkåret må antas å bli oppfylt, vurderes av utlendingsmyndighetene i forbindelse med behandlingen av søknaden.

(40) (2) Noen pasienter vil måtte ha følge av noen som kan ta seg av dem både under reisen og oppholdet her i landet. Hjemmel for tillatelse til slik nødvendig ledsager foreslås gitt i § 5 nytt annet ledd bokstav c. Også slik utlending må naturligvis være sikret underhold og bolig under oppholdet. Det følger av grunnlaget for tillatelsen at varigheten ikke kan overstige varigheten av tillatelsen til den som får behandling. Dersom den behandlingstrengende ikke har behov for ledsager under hele oppholdet, kan tillatelsen gis kortere varighet.

2.6.4 Sesongarbeidskraft

Forslag om å endre bestemmelsen om sesongarbeidskraft ble fremsatt av arbeidsgruppen nevnt under pkt. 2.4.

I henhold til nåværende § 5 annet ledd bokstav a gis det arbeidstillatelse til utlending som «i tidsrommet 15. mai til 31. oktober skal arbeide innen typisk sesongregulert virksomhet eller i forbindelse med ordinær ferieavvikling». Tillatelse kan gis for inntil tre måneder regnet fra den datoen utlendingen reiser inn i Norge. I ekstraordinære tilfeller kan tillatelsen forlenges med inntil én måned utover tre måneder. Dette kan f.eks. skje når uvanlige værforhold har forsinket sesongen.

Da antallet utenlandske arbeidstakere til innhøstingsarbeid i jord- og hagebruksnæringen er relativt høyt, er det de senere årene utviklet en ordning med fastsettelse av maksimalkvoter for slike tillatelser. Kvoten blir fastsatt for ett år av gangen på bakgrunn av opplysninger fra de lokale landbrukskontorene til arbeidsmarkedsetaten og fordeles til fylkene etter behov. Kvoteordningen innebærer en administrativt forenklet prosedyre for innvilgelse av slike tillatelser. I 1997 ble kvoten fastsatt til 6 810 tillatelser. Dette var en økning på 20% fra året før fordi det da hadde vist seg vanskelig å få innenlandsk arbeidskraft til innhøstingsarbeid. 6 088 personer kom til landet med sesongarbeidstillatelse i 1997, de fleste fra Øst-Europa og særlig fra Polen. Det ble gitt 30 individuelle tillatelser i tillegg til kvoten. For 1998 ble kvoten fastsatt til 8 000 tillatelser.

Det foreslås nå at bestemmelsen utvides til å gjelde hele året, ved at «i tidsrommet 15. mai til 31. oktober» strykes.

Det foreslås ingen endring når det gjelder varigheten av tillatelsen, idet den enkelte søker fortsatt bare kan få tillatelse i inntil tre måneder (som kan forlenges til inntil fire måneder i ekstraordinære tilfeller).

Endringen innebærer at det blir lettere å få dekket behovet for sesongarbeidskraft til innhøstingsarbeid i en noe lengre tidsperiode. F.eks. er det enkelte steder behov for å komme i gang med utplanting av jordbærplanter allerede 1. mai, mens det er behov for hjelp til innhøsting av rosenkål frem til 15. november. Når kvoten fastsettes, må det tas hensyn til en eventuell utvidelse av tidsrommet.

Forslaget gjør det dessuten mulig å få dekket behovet for arbeidskraft også til annet sesongarbeid enn i sommerhalvåret, f.eks. til turistnæringen om vinteren eller til ulike former for vinterfiske. Det synes mest aktuelt bare med individuelle tillatelser til slikt arbeid.

På bakgrunn av foranstående forslag om et nytt annet ledd i § 5 blir bestemmelsen om sesongarbeidskraft tredje ledd bokstav a.

2.6.5 «Spesialister» til kortvarig arbeid

Det vises til pkt. 2.4 om bestemmelsen i § 3 annet ledd bokstav a. I § 5 nåværende annet ledd bokstav b finnes det en tilsvarende bestemmelse for arbeidsforhold av inntil tre måneders varighet. De samme endringene som foreslås i § 3 annet ledd bokstav a bør foretas også i denne bestemmelsen, jf. forslaget til ordlyd i § 5 tredje ledd bokstav b.

2.6.6 Ny bestemmelse om skoleelever fra nærmere bestemte regioner

Våren 1998 ble det rettet henvendelse til myndighetene om muligheten for at en kommune kunne invitere baltisk ungdom til Norge for at de kunne arbeide her i sommerferien. Bakgrunnen var et etablert vennskap mellom en norsk kommune og en kommune i Litauen gjennom utveksling av skoleelever. Ved å gi noen elever adgang til å arbeide her i en del av ferien, ville disse elevene kunne bedre sine økonomiske muligheter for videre skolegang.

Selv om ungdom også i dag har mulighet til å komme hit for å arbeide i sommerferien, f.eks. gjennom bestemmelsene om sesongarbeidskraft og arbeidende gjest i landbruket, ser myndighetene positivt på å innføre en ny bestemmelse som gir ungdom muligheten til også å ta annet arbeid.

Slik det var tilfelle i saken som reiste spørsmålsstillingen, må det dreie seg om at en kommune her i landet skal være vertskommune for skoleelever fra et område som den norske kommunen allerede har etablert forbindelse med. I likhet med hva som er tilfelle for flere andre bestemmelser i forskriften, bør ordningen begrenses til å gjelde søkere fra regioner fastsatt av Justisdepartementet i samråd med Utenriksdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet og Arbeids- og administrasjonsdepartementet. Bakgrunnen for at noen slike bestemmelser kom inn i forskriften for første gang med virkning fra 15. juni 1997, var at Barentssamarbeidet og Regjeringens handlingsplan for Sentral- og Øst-Europa hadde vist at det ville være hensiktsmessig å ha hjemmel i forskriften til å kunne gi personer fra disse regionene utvidet adgang til opphold og arbeid i forhold til andre utlendinger som ikke er nordiske borgere eller omfattet av EØS-avtalen. Da det må antas å variere over tid hvilke regioner som bør omfattes av særreglene, ble det ansett hensiktsmessig å gjøre bestemmelsene mer fleksible enn de ville ha blitt dersom områdene ble nevnt i forskriften.

I likhet med hva som gjelder for de øvrige bestemmelsene i § 5, gjelder de alminnelige vilkårene for å få tillatelse i forskriftens § 2. I tillegg til at det må foreligge et konkret arbeidstilbud, stilles det bl.a. krav til lønns- og arbeidsvilkår. Det er dessuten et vilkår at søkeren er fylt 15 år. Søkere mellom 15 og 18 år må ha samtykke til å ta arbeid her i landet fra foreldre eller andre som utøver foreldreansvar over søkeren. Det følger også av regelverket at tillatelsene må være søkt og innvilget før ungdommene kommer til Norge. Vertskommunen må således på forhånd ha skaffet dem arbeidsplasser, som vil kunne gå til de utenlandske elevene selv om det finnes tilgjengelig innenlandsk arbeidskraft. Vertskommunen må stille økonomisk garanti for de som skal komme.

Det vises til § 5 tredje ledd bokstav d når det gjelder det nærmere innholdet av forslaget.

Det fremgår av bestemmelsen at varigheten av tillatelsen som hovedregel skal være én måned, bl.a. fordi skoleungdom ikke bør arbeide i hele ferien. Siste ledd i § 5 vil imidlertid gjelde også for slike tillatelser og innebærer at det vil være mulig å forlenge tillatelsene innenfor tre-månedersperioden. Vilkåret om at vertskommunen stiller økonomisk garanti gjelder også en eventuell forlengelse.

2.6.7 Henvisninger i andre paragrafer til bestemmelser i § 5

Forslagene til endringer i § 5 gjør det nødvendig å endre henvisninger til bestemmelser her i § 2a første og annet ledd, § 10 tredje ledd bokstav b, § 13 annet ledd bokstav b og § 152 annet ledd bokstav b.

2.7 Ny § 5a - særskilt arbeidstillatelse til russere fra Barentsregionen

(1) I 1993 ble det etablert en særordning for russisk torghandel i forbindelse med kulturarrangementer i Nord-Norge. Det er gitt retningslinjer i medhold av utlendingslovens § 8 annet ledd, jf. forskriftens § 21 tredje ledd, som gir adgang til sporadisk torghandelvirksomhet i forbindelse med offentlige arrangementer av to til tre ukers varighet. Bakgrunnen for ordningen er landsdelens spesielle historie og tradisjoner i forhold til Russland, og at det av hensyn til Barentssamarbeidet anses ønskelig å legge forholdene til rette for nærmere kontakt landene imellom, ikke minst på det mellommenneskelige plan.

I tiden etter at denne særordningen ble etablert, har myndighetene mottatt gjentatte anmodninger fra Sør-Varanger kommune og Sør-Varanger Næringsråd om en utvidelse av ordningen. Kommunen ønsker bl.a. å åpne for russisk torghandel utenfor offentlige arrangementer, og at kommunens økonomiske ansvar for selgerne skal opphøre.

Da torghandelvirksomheten ikke bare er kommet for å bli, men også er besluttet utvidet, vil det være hensiktsmessig at adgangen til å få tillatelse til slik virksomhet fremgår av forskriften. Som nevnt har ordningen sin bakgrunn i Barentssamarbeidet og er basert på et naboskap med historiske tradisjoner. Fordi forholdene mellom denne delen av Norge og Russland er så spesielle, bør ordningen være forbeholdt søkere fra dette området.

På bakgrunn av foranstående foreslås det en bestemmelse om særskilt arbeidstillatelse til russere i ny § 5a. I stedet for at torghandelen må skje i tilknytning til et offentlig arrangement, foreslås det å knytte tillatelsen til en kommunal salgstillatelse. Vilkåret om at vedkommende kommune må stille økonomisk garanti opprettholdes, da det synes uaktuelt at staten skal kunne påføres utgifter ved ordningen. Utgangspunktet må naturligvis være at det ikke blir nødvendig å bruke garantien.

Som en følge av arbeidstillatelsen vil det bli aktuelt å utstede flerreisevisum for innreise og opphold i tre dager knyttet til salgsdagene.

Det tas sikte på å gi retningslinjer om at arbeidstillatelser etter ny § 5a ikke kan overstige et fastsatt antall pr. kommune pr. år, og at tillatelsene gjelder nærmere bestemte produkter som souvenirer og husflidvarer.

Særordningen for russere i medhold av ny § 5a bør evalueres etter en tid.

(3) Forslaget om en ny § 5a gjør det nødvendig å endre noen andre paragrafer:

I § 2 er det gitt alminnelige vilkår for arbeidstillatelser og oppholdstillatelser etter §§ 3 til 5. Første ledd oppstiller vilkår for at første gangs arbeidstillatelse skal gis, men i første punktum er det gjort unntak fra vilkårene for tillatelser etter § 3 annet ledd bokstav c og § 4a første ledd bokstav f. Vilkårene passer heller ikke for tillatelser etter § 5a, og en kunne derfor la være først å nevne paragrafen i første punktum, for deretter å unnta den. For at det skal være klart at også § 5a i utgangspunktet omfattes av § 2, foreslår vi likevel at paragrafen nevnes begge steder. Dessuten må den tas med i de tre øvrige leddene i § 2.

I § 18 er det vist til §§ 2 til 5. Også § 5a må nevnes.

2.8 § 10 - unntak fra kravet om at første gangs tillatelse må være gitt før innreise

(1) I § 10 annet ledd bokstav c er det gjort unntak fra kravet om at første gangs tillatelse må være gitt før innreise, for ektefelle eller samboer til «norsk eller nordisk borger bosatt i riket eller til utlending bosatt i riket med bosettingstillatelse».

Det foreslås nå at dette unntaket også skal gjelde ektefelle eller samboer til utlending som har en tillatelse som kan danne grunnlag for bosettingstillatelse. I dag gjøres det unntak for denne gruppen i medhold av § 10 femte ledd («sterke rimelighetsgrunner»).

(2) Ikke alle kjenner til den muligheten foreldre som har barn her i landet, har til å få oppholdstillatelse i inntil seks måneder for å besøke dem, jf. § 24 fjerde ledd. Foreldre søker undertiden slik oppholdstillatelse mens de oppholder seg i Norge på visum. Dette kan også gjelde foreldre som var kjent med regelen, men i utgangspunktet ikke ønsket et lengre opphold enn tre måneder. Slike søknader tas normalt ikke under realitetsbehandling, jf. begrunnelsen for dette under pkt. 2.1.3 foran. Forslaget der om at det skal bli adgang til å få slik oppholdstillatelse for inntil ni måneder, og til nytt siste punktum i § 24 fjerde ledd, innebærer at personer som søker tillatelse fra hjemlandet, ikke kommer dårligere ut enn om de søkte etter innreise. Innvendingene mot å tillate realitetsbehandling av slike søknader fra riket er dermed ikke sterkere enn det behovet det synes å være for å gi slik adgang.

På denne bakgrunn foreslås det at det gis en bestemmelse i overensstemmelse med foranstående i § 10 annet ledd. Etter systematikken i § 10 bør bestemmelsen bli bokstav g. Nåværende bokstav g til j blir da bokstav h til k. Dette gjør det nødvendig å endre henvisningen til § 10 i § 29 siste ledd fra annet ledd bokstav g til bokstav h.

(3) I henhold til § 10 fjerde ledd bokstav c kan Utlendingsdirektoratet «gi retningslinjer og gjøre unntak fra kravet om at første gangs arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse må være gitt før innreise for «søker som nevnt i § 4a første ledd bokstav a». Sistnevnte bestemmelse gjelder «forsker, stipendiat eller foreleser ved forskningsinstitusjon eller utdanningsinstitusjon» som søker arbeidstillatelse i Norge.

En annen gruppe forskere kan få oppholdstillatelse i Norge i medhold av § 4 tredje ledd bokstav a. Det foreslås nå at Utlendingsdirektoratet kan gjøre unntak etter § 10 fjerde ledd også for denne gruppen. Derved åpnes det for at forskere kan søke tillatelse etter innreise uavhengig av om det er arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse de trenger. Bakgrunnen for forslaget er først og fremst at forskjellsbehandlingen av de to gruppene har medført en del misforståelser i saker der søkeren er Fulbright-stipendiat.

2.9 §§ 12, 41 og 46 - anmerking av tillatelser

Det fremgår av nåværende § 12 femte og sjette ledd at politiet som hovedregel anmerker en arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse i utlendingens reisedokument, men at også særskilt dokument kan anvendes.

Et reisedokument er et personlig dokument som ikke bør overlates til andre. I utgangspunktet er det en selvfølge at både den som har fått en første gangs tillatelse, fornyet tillatelse og bosettingstillatelse møter personlig for å få anmerket tillatelsen, jf. Utlendingsdirektoratets rundskriv 24/97 til politiet. Det foreslås nå at dette fremgår uttrykkelig av § 12 for første gangs tillatelse, § 41 for fornyet tillatelse og § 46 for bosettingstillatelse.

Når det foreslås at personlig fremmøte som hovedregel er nødvendig, er det fordi det kan være tilfeller der fremmøte ved fullmektig bør godtas. I så fall må den som møter, i tillegg til reisedokumentet ha med dokumentasjon som viser at den som har fått tillatelsen, ikke kan møte selv. Som eksempel nevnes at en skoleattest som er mindre enn en måned gammel, kan godtas i stedet for personlig fremmøte av et skolepliktig barn, og at utlending som er innlagt på sykehus for et lengre opphold og dokumenterer dette, kan møte ved fullmektig, jf. det nevnte rundskrivet. Utlending som oppholder seg i utlandet, kan ikke få anmerket tillatelsen.

I § 46 bør dessuten inntas tilsvarende bestemmelser om anmerking av bosettingstillatelser som i § 12 femte og sjette ledd, jf. forslaget til § 46 nytt siste ledd. For bosettingstillatelser er det imidlertid ikke aktuelt å begrense anmerkingen til reisedokumentets gyldighetstid.

2.10 § 37 fjerde ledd, § 146 fjerde ledd og § 166 - endring av henvisninger til bestemmelser i § 23

I § 37 fjerde ledd, § 146 fjerde ledd første punktum og § 166 bokstav a er det vist til bestemmelser i § 23. I og med at § 23 med virkning fra 15. juni 1997 har to ledd, bør henvisningene endres til å gjelde de nevnte bokstavene i § 23 første ledd.

2.11 § 43 - etterfølgende godkjenning (ratihabisjon) av en ugyldig bosettingstillatelse

Lovens § 13 første punktum lyder:

«Arbeidstillatelse, oppholdstillatelse og bosettingstillatelse kan tilbakekalles dersom utlendingen i søknaden mot bedre vitende har gitt uriktige opplysninger eller fortiet forhold av vesentlig betydning for vedtaket eller dersom det for øvrig følger av alminnelige forvaltningsrettslige regler.»

I Ot.prp. nr. 46 (1986-87) om utlendingsloven side 199 spalte 2 står det:

«Med formuleringen «eller dersom det for øvrig følger av alminnelige forvaltningsrettslige regler» har en ment å vise til regler som gir andre grunnlag for omgjøring enn det som følger av at utlendingen har gitt uriktige opplysninger. Når lovteksten krever at utlendingen mot bedre vitende har gitt uriktige opplysninger eller fortiet forhold av vesentlig betydning for vedtaket», får dette den betydning at dersom det i det konkrete tilfelle skulle være adgang til omgjøring etter alminnelige forvaltningsrettslige regler når vedtaket er fattet på grunnlag av uriktige opplysninger gitt av søkeren, selv om de ikke er gitt «mot bedre vitende», skal dette likevel ikke skje. Departementet antar imidlertid at det stort sett vil være samsvar mellom den foreslåtte ordlyden og alminnelige forvaltningsrettslige regler.»

Når vilkårene for å tilbakekalle en tillatelse foreligger, vil tillatelsen være ugyldig. Såfremt myndighetene ikke ønsker å gjøre bruk av tilbakekallsadgangen, vil det bli spørsmål om etterfølgende godkjenning (ratihabisjon), som innebærer at det ugyldige vedtaket opprettholdes. Dersom vilkåret om «mot bedre vitende» ikke er oppfylt, vil tillatelsen ikke kunne tilbakekalles, men også slike tillatelser vil normalt være ugyldige. I disse tilfellene vil myndighetene ha plikt til etterfølgende godkjenning.

Det antas at det er hjemmel i lovens § 8 annet ledd til etterfølgende godkjenning av arbeidstillatelser og oppholdstillatelser, enten på bakgrunn av utlendingens tilknytning til riket eller fordi det foreligger sterke menneskelige hensyn. I de tilfellene da utlendingsmyndighetene ikke ønsker å bruke tilbakekallsadgangen, legges det til grunn at tillatelsen kan fortsette å gjelde i medhold av § 8 annet ledd, jf. forskriftens § 21 tredje ledd. Det vises i denne sammenheng til at det i juridisk teori er forutsatt at det i slike tilfeller kan være på sin plass å bruke en hjemmel på denne måten selv om et tilsvarende vedtak ikke ville ha blitt truffet dersom spørsmålet var kommet opp da det opprinnelige vedtaket ble truffet.

§ 8 annet ledd gjelder imidlertid bare arbeidstillatelser og oppholdstillatelser. Av lovens § 12 første ledd første punktum, jf. forskriftens § 43, fremgår når en utlending har rett til bosettingstillatelse. I medhold av § 12 første ledd annet punktum kan det ved forskrift gis bestemmelser om når bosettingstillatelse kan gis i andre tilfeller. Slike bestemmelser er gitt i forskriftens § 45. Her er det et vilkår at utlendingen har hatt en tillatelse som kan danne grunnlag for bosettingstillatelse i minst ett år før bosettingstillatelse kan gis. Såfremt utlending med ugyldig bosettingstillatelse fyller dette vilkåret, vil etterfølgende godkjenning kunne gis i medhold av § 45. Dersom den samme ugyldighetsgrunnen som hefter ved bosettingstillatelsen, også gjelder den eller de forutgående tillatelsene, er det ikke hjemmel i § 45 for å ratihabere det ugyldige vedtaket. I slike tilfeller kan utlendingen gis ny første gangs tillatelse.

Departementet er kommet til at det må gis en uttrykkelig hjemmel til å ratihabere et ugyldig vedtak om bosettingstillatelse i de tilfellene da lovens § 13 ikke gir adgang til tilbakekall. I slike tilfeller holder det ikke å gi utlendingen en ny første gangs tillatelse, idet vedkommende vil ha krav på å fortsette oppholdet i riket med bosettingstillatelse.

På bakgrunn av foranstående foreslås det at forskriftens § 43 gis et nytt siste ledd med følgende ordlyd:

«Utlending som har fått bosettingstillatelse som følge av uriktige opplysninger, skal gis ny bosettingstillatelse, med mindre utlendingen i søknaden mot bedre vitende har gitt uriktige opplysninger eller fortiet forhold av vesentlig betydning for vedtaket, jfr. lovens § 13.»

At en utlending har fått bosettingstillatelse som følge av uriktige opplysninger, innebærer at vedtaket ikke ville ha blitt truffet dersom de faktiske forholdene på vedtakstidspunktet hadde vært kjent for myndighetene.

Det fremgår av forskriftens § 46 første ledd at bosettingstillatelse gis fra vedtakstidspunktet. Vi foreslår at det tilføyes et nytt punktum her om at tillatelse gitt etter § 43 siste ledd gis fra vedtakstidspunktet for den tidligere bosettingstillatelsen. Det følger av forskriftens § 48 at Utlendingsdirektoratet er vedtaksmyndighet.

2.12 § 48 annet ledd - vedtaksmyndighet til politiet

I henhold til lovens § 12 tredje ledd kan det ved forskrift legges myndighet til å innvilge søknader om bosettingstillatelse til politiet. Dette er gjort i forskriftens § 48 annet ledd, som lyder:

«Når det ikke er tvil om at vilkårene er oppfylt, kan politiet innvilge søknad om bosettingstillatelse etter § 43 første og annet ledd, jfr. § 44, og § 43 femte ledd første punktum.»

Våren 1998 bestemte departementet at den siterte bestemmelsen, jf. forskriftens § 43 annet ledd, kunne anvendes analogisk overfor borgere av Bosnia-Hercegovina med tillatelser gitt etter forskriftens § 21. Dette innebar at politiet fikk myndighet til å innvilge søknader om bosettingstillatelse fra slike utlendinger når det ikke er tvil om at vilkårene er oppfylt.

I stedet for en analogisk anvendelse foreslår departementet at adgangen for politiet til å innvilge bosettingstillatelser gjøres noe mer fleksibel enn det som fremgår av gjeldende § 48 annet ledd. Når det ikke er tvil om at vilkårene er oppfylt, kan politiet innvilge alle søknader om fornyelse av arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse, unntatt i nærmere bestemte tilfeller, jf. § 41 annet ledd. Vi foreslår en annen ordning når det gjelder bosettingstillatelse, nemlig at det i § 48 annet ledd gis et nytt annet punktum som gir hjemmel for Utlendingsdirektoratet til å gi politiet myndighet til å innvilge søknader også i andre tilfeller enn de som er nevnt i første punktum. Politiet skal også i disse tilfellene bare kunne innvilge søknader når det ikke er tvil om at vilkårene er oppfylt.

Når Utlendingsdirektoratet gjør bruk av sin nye gang til å legge vedtaksmyndighet til politiet, vil det således bare dreie seg om kurante tilfeller, og delegasjon vil bare ha noen hensikt dersom det dreier seg om et større antall likeartete tilfeller. I en slik situasjon vil det være ressursbesparende for utlendingsmyndighetene at politiet, som uansett er den instans som mottar søknadene, også kan avgjøre dem. Søkerne, på sin side, vil få en raskere avgjørelse, som altså utelukkende kan gå ut på innvilgelse.

2.13 § 54 femte ledd - avhør av medfølgende barn i asylsaker

Forskriftens § 54 inneholder saksbehandlingsregler i asylsaker. Femte ledd lyder:

«Med mindre søkeren blir bortvist til et første asylland, skal den totale livssituasjonen til medfølgende barn klarlegges under avhøret. I den forbindelse skal det avholdes en samtale med barn mellom 12 og 18 år dersom det anses nødvendig for å opplyse saken.»

Hvorvidt det er nødvendig å avholde samtale med barn mellom 12 og 18 år, blir avgjort av foreldrene og politiet i fellesskap. Opplysninger departementet har innhentet, tyder på at det er svært sjelden det avholdes samtale. Medfølgende barns livssituasjon klarlegges således i praksis gjennom avhøret av foreldrene enten barna er over eller under 12 år.

Bl.a. for at medfølgende barn skal bli synliggjort på en bedre måte i asylsakene, foreslås det nå å endre § 54 femte ledd annet punktum slik:

«I den forbindelse skal det avholdes en samtale med barnet dersom det ikke anses unødvendig.»

Utgangspunktet for å avholde samtale skal ikke lenger være at det «anses nødvendig», men at det «ikke anses unødvendig». Dessuten foreslås det at det ikke fastsettes noen nedre aldersgrense for når det skal avholdes samtale. «for å opplyse saken» foreslås strøket. Dette passer ikke så godt sammen med den nye formuleringen og kan også feilaktig få en til å tro at det dreier seg om å opplyse foreldrenes asylgrunnlag. Formålet med samtalen er å få utfyllende opplysninger til den informasjonen som allerede er gitt av foreldrene om forhold som gjelder barnet. På denne bakgrunn vil en samtale selv med små barn kunne bidra til en bedre klarlegging av deres livssituasjon. De aller minste barna vil det være uaktuelt å samtale med.

Det foreslås at det i bestemmelsen tas med en setning om at Utlendingsdirektoratet kan gi nærmere retningslinjer. Her synes det aktuelt å si noe om formålet med samtalen, innhold, varighet, foreldrenes tilstedeværelse m.m. Spørsmål knyttet bl.a. til deltakelse av person med barnefaglig kompetanse er under utredning.

2.14 § 65 annet ledd, § 66 første ledd, § 70 første ledd og § 77 femte ledd - endringer på bakgrunn av den nye passloven

Som det fremgår under pkt. 1.2 foran, er passinstruksen fra 1952 avløst av ny passlov av 19. juni 1997 nr. 82. På denne bakgrunn foreslås det følgende endringer i forskriften:

(1) Henvisningen i § 65 annet ledd bokstav a til passinstruksen § 6 må endres til passlovens § 5.

(2) I § 66 første ledd og § 70 første ledd, som gjelder henholdsvis reisebevis for flyktning og utlendingspass, står det at reisedokumentet skal lyde på én person, men at innehaverens barn under 16 år med oppholdstillatelse i Norge likevel kan innføres. Som det fremgår under pkt. 1.1, ble det ved Utlendingsdirektoratets rundskriv 25/97 bestemt å innføre den praksis at denne adgangen ikke lenger benyttes. Forskriften foreslås endret i overensstemmelse med dette, ved at § 66 og 70 begges første ledd annet og tredje punktum utgår.

(3) Ifølge § 75 siste ledd er første gangs utstedelse av reisebevis eller utlendingspass gebyrfri. Ved fornyelse av det samme dokumentet betales ¼ rettsgebyr, mens det betales fullt rettsgebyr ved utstedelse av nytt reisebevis eller utlendingspass, jf. § 77 femte ledd.

På bakgrunn av at passloven reduserte gebyret for nasjonalitetspass til det halve i forhold til tidligere, ble det ved Utlendingsdirektoratets forannevnte rundskriv 25/97 bestemt å gjøre det samme når det gjelder reisebevis og utlendingspass. I overensstemmelse med dette foreslås det at § 77 femte ledd endres ved at gebyret for fornyelse av slike dokumenter reduseres til 1/8 rettsgebyr og for utstedelse av nytt dokument til ½ rettsgebyr.

2.15 § 116 annet ledd og ny § 117a - blindpassasjerer

Lovens § 26 første ledd første punktum lyder:

«Utlending som forlater stilling om bord i skip eller luftfartøy, eller som er blindpassasjer, må ikke gå i land i riket uten tillatelse fra politiet.»

Dette er den eneste bestemmelsen i loven som omhandler blindpassasjerer. Forskriften inneholder én paragraf om slike personer, § 116, som lyder:

«Bestemmelsene i §§ 114 og 115 får tilsvarende anvendelse på utenlandsk blindpassasjer på norsk eller utenlandsk skip som vil gå eller som går i land i norsk havn.

Blindpassasjer kan gis tillatelse til innreise i riket dersom vedkommende gir opplysninger som tyder på at beskyttelsesreglene i lovens § 15 første ledd vil komme til anvendelse eller andre særlig sterke rimelighetsgrunner foreligger. Politiet skal forelegge spørsmålet om slik tillatelse skal gis, for Utlendingsdirektoratet til avgjørelse.»

Av første ledd fremgår at forskriftens § 114 og 115 gjelder tilsvarende for blindpassasjerer. Disse paragrafene gjelder henholdsvis utlending som fratrer stilling på skip i norsk havn og garanti for utgifter i forbindelse med at utenlandsk sjømann går i land. § 114 tredje ledd lyder:

«Tillatelse til å gå i land kan bare gis når utlending er i besittelse av gyldig pass, sjøfartsbok eller annet legitimasjonspapir godkjent som reisedokument. Visumpliktig utlending må ha visum eller særskilt samtykke fra Utlendingsdirektoratet.»

Departementet foreslår nå at regelverket skiller mellom blindpassasjerer som søker asyl og de som ikke gjør det, og at § 116 bare skal gjelde blindpassasjerer som ikke søker asyl. På denne bakgrunn foreslås det at § 116 annet ledd første punktum endres til:

«Dersom sterke rimelighetsgrunner tilsier det, kan tillatelse til å gå i land gis selv om vilkårene i § 114 tredje ledd ikke er oppfylt.»

Videre foreslår vi at det gis en ny § 117a om blindpassasjerer som søker asyl. Hvilken fremgangsmåte som skal følges i slike tilfeller bør fremgå av en egen bestemmelse i forskriften for at det ikke skal være tvil om dette. I likhet med hva som gjelder for andre asylsøkere, skal saken forelegges for Utlendingsdirektoratet til behandling og avgjørelse, jf. lovens § 27 siste ledd. Det viktigste med den nye forskriftsparagrafen er at det fastslås at blindpassasjerer som søker asyl, normalt skal gis tillatelse til å gå i land.

Det hender også at medlemmer av et skips mannskap søker asyl. Det foreslås at de samme reglene som gjelder for blindpassasjerer, også skal gjelde for sjømenn som søker asyl. Det vises til forslaget til ny § 117a.

Forslagene innebærer ingen realitetsendringer.

2.16 § 122 - varighet og innhold av utvisning

Det fremgår av lovens § 39 første ledd tredje punktum at «vedtak om utvisning av utlending som har arbeidstillatelse, oppholdstillatelse eller bosettingstillatelse» ikke kan iverksettes før vedtaket er blitt endelig.

En rettsvirkning av at en utlending blir utvist, er at den arbeids-, oppholds- eller bosettingstillatelse vedkommende måtte ha, bortfaller. Dette er ikke uttrykkelig uttalt i loven, men det følger av at det er adgang etter §§ 29, 30 og 39 til å utvise utlending med gyldig tillatelse. Det er ikke lagt opp til at en skal måtte vente med å iverksette utvisningsvedtaket til tillatelsen er utløpt eller tilbakekalt.

Det har vært reist spørsmål om en utvist mister tillatelsen allerede når vedtaket om utvisning er truffet i første instans, eller om dette skjer når vedtaket er blitt endelig. En gyldig tillatelse opphører ihvertfall senest å gjelde når innehaveren forlater landet som følge av utvisningsvedtaket.

Departementet foreslår nå at det skal fremgå av forskriften at en gyldig arbeidstillatelse, oppholdstillatelse og bosettingstillatelse opphører å gjelde når et vedtak om utvisning er endelig. Forslaget, som foreslås som § 122 nytt første ledd, innebærer:

Selv om vedtak om utvisning er truffet i første instans, fortsetter alle tre typer tillatelser å gjelde. Dersom en arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse utløper før vedtaket er blitt endelig, kan tillatelsen søkes fornyet. For å ha rett til fornyelse er det et vilkår at «det ikke foreligger omstendigheter som nevnt i § 8 første ledd nr. 3», jf. lovens § 11 første ledd. Et utvisningsvedtak er en slik omstendighet, og utgangspunktet er derfor at en utvist gis avslag på søknad om fornyet tillatelse. Utlendinger i fengsel trenger ikke oppholdstillatelse.

Når det gjelder bosettingstillatelser, er det i forskriftens § 49 fjerde ledd sagt at «bosettingstillatelse faller bort når utlendingen blir utvist». På bakgrunn av forslaget til § 122 nytt første ledd foreslås denne bestemmelsen opphevet. Den ble ikke satt der fordi en bosettingstillatelse ellers ville gå foran et utvisningsvedtak, jf. foran, men for at utviste utlendinger ikke skal være i tvil om at de ikke har bosettingstillatelse lenger.

Gjennom behandlingen av Ot.prp. nr. 17 (1998-99) og Innst. O. nr. 42 (1998-99) om endringer i utlendingsloven har Stortinget vedtatt en endring av § 29 tredje ledd som innebærer at et innreiseforbud kan gjøres kortere enn to år. Etter regelverket er det klart at heller ikke utlendinger som i fremtiden måtte få et kortere innreiseforbud enn to år, kan returnere til Norge i kraft av den tidligere bosettingstillatelsen, selv om en bosettingstillatelse ellers ikke faller bort før etter mer enn to års opphold utenfor riket. Enten innreiseforbudet er gjort varig eller tidsbegrenset, herunder kortere enn to år, må en utvist som ønsker å komme tilbake til Norge, søke ny første gangs tillatelse, som i utgangspunktet bare vil bli innvilget dersom søkeren fyller de alminnelige vilkårene for dette.

2.17 § 139 - arbeidsgivers plikt til å gi melding

§ 139 er gitt med hjemmel i lovens § 45 første ledd bokstav c og bestemmer at arbeidsgiver skal melde fra til politiet før en utlending begynner å arbeide hos ham eller henne. Hensikten er først og fremst at politiet skal kunne undersøke om utlendingen har nødvendig arbeidstillatelse, men meldingen kan også være en ren opplysning til politiet om at arbeidsgiveren har i arbeid en utlending som ikke trenger arbeidstillatelse.

I brev til departementet av 8. oktober 1998 skriver Utlendingsdirektoratet:

«Bestemmelsen blir i liten grad etterlevd. I 1994 var det en høring i politiet om forskriftens meldingsbestemmelser. Av 21 politidistrikter som uttalte seg om § 139, var det bare seks som positivt oppga at de fikk melding fra arbeidsgiver. De øvrige oppga dels at meldingsordningen fungerte dårlig, dels at de aldri mottok melding, dels at de i varierende grad mottok melding fra arbeidsgiver, ofte bare etter anmodning fra politiet, osv. Det at bestemmelsen ikke blir etterlevd, er vel kjent, jf NOU 1983:47 s. 368.

Tusenvis av arbeidsgivere har utlendinger i arbeid, og flere tusen utlendinger tiltrer arbeid hvert år. Det vil bli totalt meget ressurskrevende for utlendingsmyndighetene å påse at meldeplikten blir etterlevd, for arbeidsgivere å oppfylle meldeplikten, og for politiet å undersøke om utlendingen har nødvendig arbeidstillatelse. Trolig vil det sjelden bli avdekket at utlendingen ikke har nødvendig arbeidstillatelse. Arbeider utlendingen ulovlig, er det grunn til å anta at arbeidsgiveren i de fleste tilfelle vil være klar over dette og derfor ikke er interessert i å oppfylle meldeplikten.

Innsats i form av ressurser for å innskjerpe meldeplikten vil ikke stå i forhold til det man oppnår. Det er ikke vesentlige kontrollhensyn som tilsier at bestemmelsen opprettholdes. Vi går derfor inn for at utlendingsforskriftens § 139 blir opphevet.»

Departementet ønsker høringsinstansenes syn på om § 139 bør oppheves.

Arbeidsgiver kan straffes med bøter eller med fengsel inntil seks måneder for forsettlig eller uaktsom overtredelse av meldeplikten etter § 139, jf. lovens § 47 første ledd bokstav a. Dersom § 139 blir opphevet, gjenstår at det er straffbart forsettlig eller grovt uaktsomt å gjøre «bruk av utlendings arbeidskraft når utlendingen ikke har nødvendig tillatelse etter loven», jf. § 47 annet ledd bokstav a, og dette anses som en tilstrekkelig straffetrussel når det gjelder ulovlig bruk av utlendingers arbeidskraft. I tillegg kommer at det i slike tilfeller ofte også dreier seg om svart arbeid.

Som nevnt foran er § 139 gitt med hjemmel i lovens § 45 første ledd bokstav c, som lyder:

«Kongen kan gi bestemmelser om:

….

c) at den som tar utlending i sin tjeneste eller gir utlending lønnet arbeid, skal melde dette til politiet før arbeidet begynner,»

§ 139 er den eneste bestemmelsen som er gitt i medhold av lovens § 45 første ledd bokstav c, og bokstav c kan derfor oppheves såfremt § 139 oppheves. Da § 45 bare gir Kongen myndighet til å gi bestemmelser om nærmere bestemte forhold, er det imidlertid ingenting i veien for at hjemmelen består uten å bli brukt. Departementet vil ta stilling til dette spørsmålet på bakgrunn av høringsuttalelsene.

Administrative og økonomiske konsekvenser

Når det gjelder forslagene til lovendringer, jf. pkt. 1, antas de verken å få administrative eller økonomiske konsekvenser av nevneverdig betydning.

Som det fremgår under pkt. 2.1, foreslås det en rekke oppmykinger i bestemmelsene om familiegjenforening. Det antas imidlertid ikke å bli flere søknader å behandle av den grunn, idet de persongruppene som omfattes av oppmykingene, søker i dag også.

En utvidelse av den såkalte spesialistbestemmelsen (§ 3 annet ledd bokstav a) til å omfatte flere fagutdannete personer enn i dag, vil lede til en økning av antall søkere etter denne bestemmelsen. Et økt antall søkere vil det også kunne bli dersom endringen i karantenebestemmelsen (§ 2a første ledd) leder til en oppmyking av praktiseringen av denne bestemmelsen. Det vil også bli flere søkere etter bestemmelsen om sesongarbeidskraft (§ 5 nåværende annet ledd bokstav a) når den utvides til å gjelde hele året.

Antall søknader om tillatelse for å gå på folkehøgskole antas ikke å påvirkes av at det gis en egen bestemmelse om dette skoleslaget (§ 5 nytt annet ledd bokstav a). At samme bestemmelse også gir adgang til å gå på livssynsskole, vil derimot lede til en ny type søknader. Også adgang til oppholdstillatelse i egenskap av skoleelev invitert av en kommune (§ 5 tredje ledd bokstav d), eller for medisinsk behandling sammen med nødvendig ledsager (§ 5 nytt annet ledd bokstav b og c), vil medføre søknader vi stort sett ikke har i dag. Derimot vil bestemmelsen om særskilt arbeidstillatelse til russere fra Barentsregionen (ny § 5a) bare videreføre en etablert praksis.

Det vil først og fremst være Utlendingsdirektoratet som er vedtaksmyndighet når det søkes tillatelse etter de nevnte bestemmelsene. Foranstående viser at noen forslag vil medføre at det blir flere søknader å behandle enn i dag. Antallet søknader etter de ulike bestemmelsene varierer imidlertid fra år til år. Ikke minst gjelder dette for asylsøknader. Sett i denne sammenhengen mener vi at de nye mulighetene for tillatelse til opphold eller arbeid i Norge ikke i seg selv gjør det nødvendig med økte ressurser til saksbehandling, idet det er andre forhold som har langt større betydning for ressursbehovet.

I forslaget til tilføyelse i § 48 annet ledd foreslås det at Utlendingsdirektoratet kan gi politiet myndighet til å innvilge søknader om bosettingstillatelse ut over det som fremgår av gjeldende bestemmelse. Det antas at slik delegasjon først og fremst vil være aktuell dersom det dreier seg om et større antall likeartete tilfeller. Uansett er det politiet som mottar søknadene og foretar forberedende saksbehandling før oversendelse til direktoratet, og det vil ikke innebære noe særlig merarbeid å innvilge dem etter retningslinjer gitt av direktoratet. For direktoratet vil det derimot være arbeidsbesparende å slippe å få sakene oversendt til behandling og avgjørelse. Heller ikke dette antas å føre til målbare endringer i ressursbruken.

Det siste forslaget vi vil nevne, er bestemmelsen i § 54 femte ledd om at det skal avholdes en samtale med medfølgende barn i asylsaker dersom det ikke anses unødvendig. En slik endring vil utvilsomt få administrative og økonomiske konsekvenser. Som nevnt foran under pkt. 2.13, er det svært sjelden det avholdes slike samtaler i dag. Det er store variasjoner fra år til år i tallet på medfølgende barn. Statistiske opplysninger viser at det kom 399 medfølgende barn i 1997, mens tallet var 1829 i 1998. Hensett til at det må påregnes å bli avholdt samtale med de fleste barna unntatt de aller yngste, vil det kunne dreie seg om flere hundre samtaler hvert år. Det planlegges å overføre alle asylintervjuer fra politiet til Utlendingsdirektoratet med virkning fra 1. januar 2000. Direktoratet må få seg tilført ressurser til dette, og i denne forbindelse må det også legges inn ressurser til samtaler med barn. I tillegg til at det naturligvis er nødvendig med tolk også under slike samtaler, kommer utgifter til eventuell barnefaglig kompetanse. Samtalen antas å ta mer tid jo eldre barnet er, men som et gjennomsnitt anslår vi varigheten til ca. én time. Vi har beregnet at utgifter til saksbehandler og tolk under samtalen samt til for- og etterarbeid vil beløpe seg til ca. kr. 100 000 pr. 100 samtaler. Utgifter til eventuell barnefaglig kompetanse kommer i tillegg.

Forslag til endringer i lov av 24. juni 1988 nr. 64 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven)

§ 21 første ledd nytt annet punktum skal lyde:

Kongen kan ved forskrift legge myndighet til å innvilge søknad om reisebevis eller utlendingspass til barn under 16 år til politiet.

- Det vises til pkt. 1.1.

§ 39 første ledd tredje punktum skal lyde:

Det samme gjelder vedtak om tilbakekall etter § 13 samt vedtak om utvisning av utlending som har arbeidstillatelse, oppholdstillatelse eller bosettingstillatelse, eller nordisk borger som har hatt bopel i riket i mer enn tre måneder.

- Det vises til pkt. 1.2.

§ 48 annet og nytt tredje ledd skal lyde:

For utlendinger tilknyttet diplomatiske eller lønte konsulære representasjoner i riket, deres ektefeller eller samboere og forsørgede barn bestemmer Kongen hvilke av lovens regler som skal gjelde. Kongen kan gi særlig forskrift for denne gruppen. Det samme gjelder ansatte i mellomstatlige organisasjoner, oppdragstakere for mellomstatlige organisasjoner eller konvensjonsorganer og personlig ansatte hos utenlandske representanter.

For utlendinger som skal ha opphold i riket i forbindelse med gjennomføring av en avtale om mellomstatlig samarbeid som Norge er bundet av, gjelder bestemmelsene om innreisekontroll, pass, visum, oppholdstillatelse og arbeidstillatelse med de unntak som følger av avtalen.

- Det vises til pkt. 1.3.

Forslag til endring i forskrift av 21. desember 1990 nr. 1017 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsforskriften)

§ 1 annet ledd skal lyde:
Loven og denne forskrift gjelder for utlendinger tilknyttet diplomatiske eller lønte konsulære stasjoner (representasjoner) i riket, ansatte i mellomstatlige organisasjoner og oppdragstakere for mellomstatlige organisasjoner eller konvensjonsorganer, deres ektefeller ellersamboere og forsørgede barn og utlendinger som er i privat tjeneste hos personer som nevnt, med de unntak og presiseringer som følger av §§ 145 til 150. Det samme gjelder for utlendinger som er hjelpepersonale ved diplomatisk eller konsulær stasjon.

- Det vises til pkt. 2.2.

I § 2 gjøres følgende endringer:

Første ledd første punktum skal lyde:
For at første gangs arbeidstillatelse skal gis til søker som nevnt i §§ 3 til 5a, med unntak av § 3 annet ledd bokstav c, § 4a første ledd bokstav f og § 5a, må følgende vilkår være oppfylt:

Annet ledd første punktum skal lyde:
Tillatelse til søker som nevnt i §§ 3 annet ledd, 4a, 5 og 5a skal knyttes til et bestemt arbeid og et bestemt arbeidssted.

Tredje ledd første punktum skal lyde:
For at første gangs arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse skal gis til søker som nevnt i §§ 3 til 5a, må søkeren være fylt 15 år.

Fjerde ledd skal lyde:
For at første gangs arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse skal gis til søker som nevnt i §§ 4 til 5a, må verken utenrikspolitiske, sikkerhetsmessige eller innvandringspolitiske hensyn tale mot det, og søkerens formål med oppholdet må være i overensstemmelse med den tillatelse det søkes om.

- Det vises til pkt. 2.7.

§ 2a første og annet ledd skal lyde:

Selv om de fastsatte vilkårene for første gangs arbeidstillatelse er oppfylt, har utlending som har eller har hatt oppholdstillatelse i medhold av § 4 første ledd, likevel ikke rett til slik tillatelse før etter fem års opphold utenfor riket, med unntak av tillatelse etter § 5 første ledd bokstav a . Tillatelse kan nektes når dette anses å være i samsvar med forutsetningene for at første gangs tillatelse i medhold av § 4 første ledd ble gitt. Utlending fra region fastsatt av Justisdepartementet i samråd med Utenriksdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet og Arbeids- og administrasjonsdepartementet kan likevel gis tillatelse etter § 4a og § 5 tredje ledd bokstav a.

Utlending som har eller har hatt tillatelse i medhold av de særskilte retningslinjene for søkere fra regioner fastsatt av Justisdepartementet i samråd med Utenriksdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet og Arbeids- og administrasjonsdepartementet, gitt med hjemmel i § 4a første ledd bokstav c eller annet ledd bokstav a, gir som hovedregel ikke første gangs arbeidstillatelse etter § 3 annet ledd og § 5 første ledd bokstav b og tredje ledd bokstav b og c før etter fem års opphold i hjemlandet.

- Det vises til pkt. 2.3 og 2.6.7.

§ 3 annet ledd bokstav a skal lyde:

a) er fagutdannet eller har spesielle kvalifikasjoner. Det er et vilkår at kompetansen anses som nødvendig for virksomheten, og at stillingen ikke kan besettes ved innenlandsk arbeidskraft. Arbeidstilbudet skal normalt gjelde for minst ett år. Uttalelse skal innhentes fra vedkommende fylkesarbeidskontor og om nødvendig godkjennende fagmyndighet, og kan dessuten innhentes fra aktuelle interesseorganisasjoner,

- Det vises til pkt. 2.4.

§ 4 første ledd siste punktum skal lyde:

Med mindre noe annet fremgår av tillatelsen, er det en forutsetning at søkeren skal returnere til sitt hjemland etter endt utdanning, og at forholdene på søknadstidspunktet ligger til rette for retur.

- Det vises til pkt. 2.3.

§ 4a første ledd bokstav e skal lyde:

e) misjonær for trossamfunn av en viss størrelse som driver virksomhet som faller innenfor de rammer som er satt i lov 13. juni 1969 nr. 25 om trudomssamfunn og ymist anna, eller ansatt i slikt for å drive forkynnende virksomhet. Unntak fra kravet om at trossamfunnet må være av en viss størrelse, kan gjøres dersom det dokumenteres å foreligge et særlig behov for en misjonær,

- Det vises til pkt. 2.5.

§ 5 skal lyde:

Innvandringsregulerende vilkår for tillatelser som ikke fornyes

Det er et vilkår for arbeidstillatelse for inntil ett år etter § 18 at søkeren
a) har fullført utdanning i Norge. Søkeren må dokumentere at arbeidet er av vesentlig betydning for utøvelsen av yrket i søkerens hjemland,
b) er musiker, artist, kunstner eller medfølgende nødvendig hjelpepersonell, og at det fremlegges kontrakt om engasjement for et bestemt, sammenhengende tidsrom med én eller flere arbeidsgivere, eller
c) anm.: ny bestemmelse om ufaglært arbeidskraft, jf. høringsbrev av 27. januar 1999.

Tilsvarende er det et vilkår for oppholdstillatelse for inntil ett år at søkeren

a) har tilsagn om opptak ved folkehøgskole eller livssynsskole. Utlendingsdirektoratet gir i samråd med Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet retningslinjer om hvilke skoler som godkjennes. Det er en forutsetning at søkeren skal returnere til sitt hjemland etter endt skoleår og at forholdene på søknadstidspunktet ligger til rette for retur,
b) har tilbud om medisinsk behandling ved behandlingsinstitusjon i Norge. Uttalelse fra institusjonen om antatt varighet av behandlingen og nødvendig medisinsk oppfølging må vedlegges sammen med dokumentasjon på avtale med institusjonen om at behandlingen skal finansieres gjennom private midler. Det må fremlegges uttalelse fra behandlingsinstitusjonen om at behandlingen ikke vil skje til fortrengsel for pasienter bosatt i Norge. Det er en forutsetning at søkeren skal returnere til sitt hjemland etter endt behandling, eller
c) av vedkommende behandlingsinstitusjon anses som nødvendig ledsager til utlending som nevnt i bokstav b.

Tilsvarende er det et vilkår for arbeidstillatelse for arbeidsforhold av inntil tre måneders varighet at søkeren

a) skal arbeide innen typisk sesongregulert virksomhet eller i forbindelse med ordinær ferieavvikling, og at vedkommende arbeidskontor samtykker etter nærmere retningslinjer fastsatt av Utlendingsdirektoratet i samråd med Arbeidsdirektoratet. Tillatelse gis ikke for lengre tid enn tre måneder regnet fra den dato utlendingen reiste inn i riket,
b) er fagutdannet eller har spesielle kvalifikasjoner, når kompetansen anses somnødvendig for virksomheten og søkeren ikke går inn under unntaket i § 8 annet ledd bokstav c. Fremgår det at det vil være varig behov for slik arbeidskraft, eller dersom det i løpet av de siste seks måneder er gitt tillatelse for utføring av samme slags arbeid hos samme arbeidsgiver, skal tillatelse ikke gis med mindre særlige grunner taler for det. Uttalelse skal innhentes fra vedkommende fylkesarbeidskontor,
c) er formidlet som arbeidende gjest i landbruket gjennom organisasjon, etter retningslinjer fastsatt av Utlendingsdirektoratet i samråd med Arbeidsdirektoratet,
d) er skoleelev og invitert av en kommune for å arbeide der. Som hovedregel gis tillatelsen for én måned. Det er et vilkår at vertskommunen stiller økonomisk garanti for søkeren, og at den har etablert et samarbeid med kommunen søkeren kommer fra. Utlendingsdirektoratet kan gi nærmere retningslinjer. Søkerne må være fra regioner fastsatt av Justisdepartementet i samråd med Utenriksdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet og Arbeids- og administrasjonsdepartementet.

Tillatelse etter denne paragraf kan ikke fornyes og danner ikke grunnlag for bosettingstillatelse. Tillatelse etter annet ledd bokstav b og c kan forlenges innenfor ett-årsperioden. Tillatelse etter tredje ledd kan forlenges innenfor tre-månedersperioden og kan i ekstraordinære tilfeller også forlenges ytterligere inntil én måned.

- Det vises til pkt. 2.6.

Ny § 5a skal lyde:

§ 5a. Innvandringsregulerende vilkår for særskilt arbeidstillatelse til russere fra Barentsregionen

Det er et vilkår for arbeidstillatelse for inntil ett år etter § 18 at søkeren skal drive torghandel i Nord-Norge i inntil én dag pr. måned og har kommunal salgstillatelse for slik handel. Det er videre et vilkår at vedkommende kommune har stilt økonomisk garanti for søkeren. Utlendingsdirektoratet gir nærmere retningslinjer.

Tillatelsen kan ikke fornyes og danner ikke grunnlag for bosettingstillatelse.

- Det vises til pkt. 2.7.

I § 10 gjøres følgende endringer:

Annet ledd bokstav c skal lyde:

c) er ektefelle eller samboer til norsk eller nordisk borger bosatt i riket eller til utlending bosatt i riket med bosettingstillatelse eller tillatelse som kan danne grunnlag for bosettingstillatelse, når ektefellen eller samboeren faller inn under § 23 første ledd bokstav a eller b,

Annet ledd bokstav g skal lyde:
g) er nevnt i § 24 fjerde ledd,

Nåværende bokstav g til j blir bokstav h til k.

Tredje ledd bokstav b skal lyde:
b) er nevnt i § 5 tredje ledd bokstav b.

Fjerde ledd bokstav c skal lyde:
c) søker som er nevnt i § 4 tredje ledd bokstav a,

Nåværende bokstav c til e blir d til f.

- Det vises til pkt. 2.6.7 og 2.8.

I § 12 gjøres følgende endringer:

Femte ledd nytt siste punktum skal lyde:

Som hovedregel må utlendingen møte personlig for å få anmerket tillatelsen.

Sjette ledd nytt siste punktum skal lyde:

Femte ledd siste punktum gjelder tilsvarende.

- Det vises til pkt. 2.9.

§ 13 annet ledd bokstav b skal lyde:

a) fra søker som nevnt i § 3 første ledd bokstav a og b og § 5 tredje ledd,

- Det vises til pkt. 2.6.7.

§ 18 skal lyde:

Utlending som fyller vilkårene i lovens § 8 første ledd nr. 1 og 2, jfr. §§ 19 og 20 og de innvandringsregulerende vilkår som er fastsatt i §§ 2 til 5a, har etter søknad rett til arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse, med mindre det foreligger andre omstendigheter som etter loven vil gi grunn til å nekte utlendingen adgang til riket, opphold eller arbeid, jfr. lovens § 8 første ledd nr. 3.

- Det vises til pkt. 2.7.

§ 23 første ledd bokstav j skal lyde:

j) mor eller far til barn, jfr. annet ledd, med opphold i riket sammen med den andre av foreldrene, som har foreldreansvar og daglig omsorg. Det er et vilkår at søkeren har oppholdt seg i riket med tillatelse det siste året, dokumenterer samværsrett av et visst omfang og oppfyller denne retten.

- Det vises til pkt. 2.1.1.

I § 24 gjøres følgende endringer:

Første ledd skal lyde:

Arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse kan etter søknad gis til utlending som har særlig tilknytning til riket, jfr. lovens § 8 annet ledd. Det er en forutsetning at underhold og bolig er sikret etter bestemmelsene i §§ 25 og 20. Personer med følgende tilknytning til norsk eller nordisk borger bosatt i riket eller til utlending som har eller får lovlig opphold i riket med bosettingstillatelse eller tillatelse som kan danne grunnlag for bosettingstillatelse, eller til utlending som nevnt i § 21a, anses å ha særlig tilknytning til riket:

a) søker som skal inngå ekteskap med herboende etter innreisen. Det er et vilkår at begge parter er over 18 år, og det må dokumenteres at det ikke foreligger hindringer for å inngå ekteskap,
b) samboer, når partene har eller venter barn sammen, eller har bodd sammen i et fast og etablert samboerforhold i minst to år og det foreligger varige hindringer for å oppfylle vilkåret i § 23 første ledd bokstav b om at ingen av partene er gift. Det er et vilkår at begge parter
er over 18 år og akter å fortsette samlivet,
c) enslig, eldre mor eller far uten ny ektefelle, samboer eller slektninger i opp- eller nedstigende linje i hjemlandet, og i særlige tilfeller begge foreldre i samme situasjon. Det er et vilkår at herboende må anses å ha et særlig ansvar for vedkommende,
d) barn mellom 18 og 21 år uten ektefelle eller samboer, når søkeren tidligere har hatt langvarig opphold i riket med tillatelse,
e) forsørget barn over 18 år uten ektefelle eller samboer, når vedkommende er eller blir igjen i hjemlandet uten foreldre eller søsken som er over 18 år eller gift, eller når det godtgjøres at vedkommende av medisinske grunner er helt avhengig av personlig omsorg fra herboende foreldre,
f) fosterbarn, jfr. § 23 annet ledd, når det godtgjøres at barnet er etablert medlem av husstanden og at de som utøver foreldreansvaret over barnet, rettmessig gjør dette i henhold til hjemlandets lovgivning. Når barnets biologiske foreldre er i live, må det fremlegges dokumentasjon som bekrefter at foreldreansvaret er overført. Norsk barnevernmyndighet må ha godkjent fosterhjemmet eller foreta en slik godkjenning etter ankomst,

g) helsøsken under 18 år uten omsorgsperson i hjemlandet. Det er et vilkår at norsk barnevernmyndighet har godkjent herboende som omsorgsperson.

Fjerde ledd skal lyde:

Oppholdstillatelse av inntil ni måneders varighet kan gis til foreldre som har særlig tilknytning til riket gjennom barn som fyller kravene til hovedperson i første ledd, når formålet med oppholdet er å besøke familien. Når tillatelse søkes etter innreise, jfr. § 10 annet ledd bokstav g, regnes tillatelsens varighet fra innreisetidspunktet. Det er en forutsetning at underhold og bolig er sikret etter bestemmelsene i §§ 25 første og annet ledd og 20, og at søkeren returnerer til sitt hjemland ved tillatelsens utløp.

- Det vises til pkt. 2.1.2 og 2.1.3.

§ 25 tredje ledd skal lyde:

Selv om underholdskravet ikke er oppfylt, kan tillatelse likevel gis når søkeren er ektefelle, samboer eller barn som ikke selv er norsk borger, jfr. § 23 første ledd bokstav a,b, c og e, til norsk borger bosatt i riket, eller når andre særlig sterke menneskelige hensyn tilsier det.

- Det vises til pkt. 2.1.4.

§ 29 siste ledd skal lyde:

Utlending som omfattes av gruppearbeidstillatelse for landbaserte oppdrag, kan etter ni måneders opphold fremme søknad om arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse fra riket, jfr. § 10 annet ledd bokstav h.

- Det vises til pkt. 2.8.

§ 37 fjerde ledd skal lyde:

Søker som ikke fyller vilkårene i tredje ledd og som har barn som nevnt i § 23 annet ledd i riket, gis ny første gangs tillatelse etter § 22, jfr. § 23 første ledd bokstav i eller j, dersom vilkårene er oppfylt. Ny første gangs tillatelse kan gis etter § 24 annet ledd dersom det sannsynliggjøres at vilkårene i § 23 første ledd bokstav j vil være oppfylt i løpet av et angitt tidsrom, som ikke kan overstige ett år.

- Det vises til pkt. 2.10.

§ 41 nytt siste ledd skal lyde:

For anmerking av tillatelsen gjelder § 12 femte og sjette ledd tilsvarende.

- Det vises til pkt. 2.9.

§ 43 nytt siste ledd skal lyde:

Utlending som har fått bosettingstillatelse som følge av uriktige opplysninger, skal gis ny bosettingstillatelse, med mindre utlendingen i søknaden mot bedre vitende har gitt uriktige opplysninger eller fortiet forhold av vesentlig betydning for vedtaket, jfr. lovens § 13.

- Det vises til pkt. 2.11.

I § 46 gjøres følgende endringer:

Første ledd skal lyde:
Bosettingstillatelse gis fra vedtakstidspunktet. Tillatelse gitt etter § 43 siste ledd gis fra vedtakstidspunktet for den tidligere bosettingstillatelsen.

Nytt siste ledd skal lyde:
Politiet anmerker tillatelsen i utlendingens reisedokument. Er dette ikke mulig, anmerkes tillatelsen på særskilt dokument som bare er gyldig dokumentasjon sammen med reisedokumentet. Dersom utlendingen ikke har gyldig reisedokument, anmerkes tillatelsen på særskilt dokument, der det skal fremgå at utlendingen ikke har gyldig reisedokument. Som hovedregel må utlendingen møte personlig for å få anmerket tillatelsen.

- Det vises til pkt. 2.9 og 2.11.

§ 48 annet ledd skal lyde:

Når det ikke er tvil om at vilkårene er oppfylt, kan politiet innvilge søknad om bosettingstillatelse etter § 43 første og annet ledd, jfr. § 44, og § 43 femte ledd første punktum. Utlendingsdirektoratet kan gi politiet myndighet til å innvilge søknader også i andre tilfeller, når det ikke er tvil om at vilkårene er oppfylt.

- Det vises til pkt. 2.12.

§ 49 fjerde ledd utgår.

Nåværende femte til sjuende ledd blir fjerde til sjette ledd.

- Det vises til pkt. 2.16.

§ 54 femte ledd skal lyde:

Med mindre søkeren blir bortvist til et første asylland, skal den totale livssituasjonen til medfølgende barn klarlegges under avhøret. I den forbindelse skal det avholdes en samtale med barnet dersom det ikke anses unødvendig. Utlendingsdirektoratet kan gi nærmere retningslinjer.

- Det vises til pkt. 2.13.

§ 65 annet ledd bokstav a skal lyde:

Reisebevis kan nektes utstedt når

b) det foreligger forhold som gjør at det ikke ville blitt utstedt pass til norsk statsborger, jfr. passlovens § 5,

- Det vises til pkt. 2.14.

§ 66 første ledd skal lyde:

Reisebevis for flyktning skal lyde på én person.

- Det vises til pkt. 2.14.

§ 70 første ledd skal lyde:

Utlendingspass skal lyde på én person.

- Det vises til pkt. 2.14.

§ 77 femte ledd skal lyde:

Ved fornyelse av reisebevis eller utlendingspass betales en åttedel av rettsgebyret, jfr. lov 17. desember 1982 nr. 86 om rettsgebyr § 1 annet ledd og forvaltningslovens § 27 a. Når nytt reisebevis eller utlendingspass utstedes, betales et halvt rettsgebyr.

- Det vises til pkt. 2.14.

§ 116 annet ledd skal lyde:

Dersom sterke rimelighetsgrunner tilsier det, kan tillatelse til å gå i land gis selv om vilkårene i § 114 tredje ledd ikke er oppfylt. Politiet skal forelegge spørsmålet om slik tillatelse skal gis, for Utlendingsdirektoratet til avgjørelse.

- Det vises til pkt. 2.15.

Ny § 117a skal lyde:

§ 117a. Søknad om asyl fra utenlandsk blindpassasjer og sjømann

Dersom utenlandsk blindpassasjer eller sjømann påberoper seg å være flyktning eller for øvrig gir opplysninger som tyder på at beskyttelsesreglene i § 15 første ledd kommer til anvendelse, skal saken forelegges for Utlendingsdirektoratet til behandling og avgjørelse. Slik utlending skal normalt gis tillatelse til å gå i land. Vedtak om dette treffes av Utlendingsdirektoratet.

- Det vises til pkt. 2.15.

§ 122 nytt første ledd skal lyde:

Gyldig arbeidstillatelse, oppholdstillatelse og bosettingstillatelse opphører å gjelde når vedtak om utvisning er endelig.

Nåværende første og annet ledd blir annet og tredje ledd.

- Det vises til pkt. 2.16.

§ 139 oppheves.

- Det vises til pkt. 2.17.

§ 146 fjerde ledd første punktum skal lyde:

Ektefelle eller samboer, jfr. § 23 første ledd bokstav a og b, og barn, jfr. § 23 første ledd bokstav c og e, av utlending som nevnt i § 145 annet ledd, kan gis oppholdstillatelse eller arbeidstillatelse i medhold av lovens § 8 annet ledd når sterke menneskelige hensyn taler for det.

- Det vises til pkt. 2.10.

§ 152 annet ledd bokstav b skal lyde:

a) er nevnt i § 5 tredje ledd bokstav b, når arbeidsforholdet er av inntil tre måneders varighet.

- Det vises til pkt. 2.6.7.

§ 166 bokstav a skal lyde:

a) ektefelle eller samboer som nevnt i § 23 første ledd bokstav b,

- Det vises til pkt. 2.10.

Med hilsen

Terje Sjeggestad e.f.
ekspedisjonssjef

Siri Johnsen
avdelingsdirektør

Høringsinstanser

Departementene Politimestrene Utlendingsdirektoratet Riksadvokaten Regjeringsadvokaten Politiets overvåkingstjeneste Kriminalpolitisentralen Stortingets ombudsmann for forvaltningen UNHCR, Stockholm Kontaktutvalget mellom innvandrere og norske myndigheter NOAS Amnesty International Norge Det norske Flyktningeråd Redd Barna Antirasistisk Senter Kirkerådet Biskopene Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn Den Norske Advokatforening Norges Juristforbund Den norske Dommerforening Politiembetsmennenes Landsforening Norsk Politiforbund Norges Lensmannslag Barneombudet Likestillingsombudet Juridisk rådgivning for kvinner Kontoret for fri rettshjelp Juss-Buss, Innvandrergruppa Jussformidlingen Rettspolitisk forening MiRA Ressurssenter Selvhjelp for innvandrere og flyktninger Innvandrernes Landsorganisasjon Landsorganisasjonen i Norge Næringslivets Hovedorganisasjon Kommunenes Sentralforbund Sør-Varanger kommune Sør-Varanger Næringsråd Norges jordbærdyrkerlag Det norske Arbeiderparti Fremskrittspartiet Høyres Hovedorganisasjon Kristelig Folkeparti Kystpartiet Senterpartiets Hovedorganisasjon Sosialistisk Venstreparti Venstres Hovedorganisasjon Lagt inn 9. april 1999 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen