Pårørende
Historisk arkiv
Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II
Utgiver: Justis- og politidepartementet
Artikkel | Sist oppdatert: 14.09.2012
Alvorlige lovbrudd skaper mange ofre. Også innsattes pårørende rammes hardt av fengsling. De sliter med økonomiske vansker og psykiske problemer. Særlig barnefamiliene rammes, med fattigdomsproblemer i tillegg til de personlige belastninger som følger av forholdet.
Mange offentlige etater deler ansvaret for å støtte familier i krise. For kriminalomsorgen er det også en del av arbeidet med rehabilitering og tilbakeføring å støtte kontakten mellom innsatte og deres familier.
|
Foreningen for Fangers Pårørende
|
||
Foreningen for Fangers Pårørende er en viktig samarbeidspartner for kriminalomsorgen.
Kriminalomsorgen vil legge bedre til rette for pårørendes besøk i fengselet, og da særlig for barna. Gode besøksrom er nødvendig. I tillegg bør barna så snart som mulig tilbys omvisningsbesøk så de kan se hvordan mor eller far bor, går på skole, arbeider og har fritidsaktiviteter. Flere fengsler vil få besøksleiligheter der barn kan få overnatte sammen med foreldrene.
Større adgang til permisjon vil også komme barna til gode.
Flere fengsler vil tilby «pappa-» eller «mammagrupper», hvor innsatte får veiledning i foreldrerollen og muligheter for aktiviteter sammen med barna. I noen av disse gruppene har innsatte lest inn eventyr på video eller kassett for at barna skal kunne høre pappa eller mamma før de sovner.
Flere fengsler vil tilby samlivskurs for innsatte og deres ektefeller eller samboere.
Innsatte skal få mulighet til mer telefonkontakt med familie og venner. Kriminalomsorgen har med hell prøvd ut nettmøter med kamera, særlig for utenlandske innsatte hvor det er vanskelig å komme på besøk.
|
- Det verste med å ha en sønn i fengsel? Er det skammen - fordømmelsen - stigmatiseringen? Er det de vonde tankene som lister seg rundt sengen min om natten og hvisker ondskapsfullt at det gikk som det gikk fordi jeg ikke var en god nok mor. Jeg sviktet. Kanskje det verste er den stikkende sjalusien når jeg hører andre mødre fortelle om sine flinke barn som har klart seg så godt her i livet. Om Mette som tar doktorgrad – om Anders som studerer i Paris - om Eva som tramper jorden rundt. Og så stillheten når jeg svarer ærlig på spørsmålet om hva mitt barn gjør. |
||
|
Jeg soner en liten dom på 12 år - i frihet!! Min mann sitter i fengsel. Høsten 2003 ble livet mitt snudd opp ned ved at jeg plutselig ble alene med en liten jente på 9 mnd. Etter noen måneder i tenkeboksen bestemte meg for at jeg fremdeles ønsket å være gift med mannen min, og da gikk veien videre til å bli en «pårørende». Jeg kom i kontakt med begreper som fangebarn, fengselskone og andre mer eller mindre underfundige betegnelser. Jeg tok kontakt med Forening for Fangers Pårørende (FFP), familievernkontoret, Kriminalomsorgens utdanningssenter og ansvarlige for førskolelærerutdanning. Jeg var en pårørende som trengte informasjon. Omsorg og støtte fikk jeg, men faglitteratur, konkrete rapporter og undersøkelser om hvordan jeg forholder meg til at min datter har en pappa i fengsel eksisterte omtrent ikke. Sorgen, skammen og savnet måtte jeg takle sammen med henne, på egenhånd. |
||
| « Forrige |