Tilbakeføring til samfunnet

Med bare «to plastposer og 300 kroner i lomma» når fengselsporten slår igjen, skal det godt gjøres å klare seg uten å falle tilbake til ny kriminalitet. Helt siden Botsfengslet i Oslo ble åpnet i 1851, har myndighetene bekymret seg for hvordan det skulle gå med de innsatte den dagen de slapp ut. Bildet av en forhutlet skikkelse med to plastposer er kanskje en myte i dag – eller kanskje ikke? Det er en betydelig gruppe lovbrytere som etter soningen faller tilbake i et kriminelt livsmønster, og tilsynelatende mangler viktige forutsetninger for å greie et annet liv.

Når lovbryteren selv gjør sitt beste for å komme seg på bena, må samfunnet gi all mulig støtte. Det betyr ikke å gi spesialbehandling til den som bryter loven, men å gi de tilbudene som alle borgere har rett til: bolig, utdanning, et levebrød og helsetjenester. For den som mangler mye, kan det være vanskelig å orientere seg i byråkratiet. Når grunnlaget er skjørt, kan det være helt avgjørende at tilbudene er på plass akkurat i rett øyeblikk. Risikoen for å feile igjen blir for stor hvis hospits er eneste boligtilbud, eller hvis rusbehandlingstilbudet ikke er på plass før to uker etter løslatelse. Sjansen til å holde seg unna et kriminelt miljø er liten hvis man ikke er akseptert i andre miljøer. Små praktiske spørsmål kan være uoverstigelige hindre. Mange har ikke noe ID-dokumentasjon. Det er ikke lett å holde styr på økonomien hvis man ikke får bankkonto. Med dårlig rykte og selvtilliten på minus er det vanskelig å forhandle med kreditorene om gjeldsordninger.

Regjeringens tilbakeføringsgaranti er svaret på disse kompliserte problemene. Den skal gi mange mennesker et bedre liv, og det er et håp at den skal få ned gjengangerkriminaliteten. Det betyr færre kriminalitetsofre i framtiden, og både enkeltpersoner og samfunnet spares for mye. Det er tre parter i en slik pakt: kriminalomsorgen, andre offentlige etater – og lovbryteren selv.

Er tilbakeføringsgarantien dyr? Vi vet at kriminalitet koster samfunnet store summer, i tillegg til de menneskelige omkostninger både for lovbryteren, offeret og andre som berøres. Vi vet også at mange som sitter i fengsel, allerede er klienter i det offentlige hjelpeapparatet. Fordi støtten ikke er godt nok samordnet, får det offentlige for lite igjen for pengene. Investering i forebygging og tilbakeføring er samfunnsøkonomisk lønnsomt.

	- Du kan si til politikerne at det må være en oppfølging. Like før løslatelsen og like etter. Uten det kan de spare seg opplæringen inne. Du greier likevel ikke å stå oppreist med bare to bæreposer i handa, selv om du har forbedra norsken fra 2 til 3.

Tilbakeføringsgarantien skal sikre at de som er ferdig med å sone en straff, får de tjenestene de har krav på.

Straffegjennomføringen skal ha et innhold som tydelig peker framover mot løslatelse og tilbakeføring til samfunnet. Kriminalomsorgen og alle som samarbeider om rehabiliteringen skal bli flinkere til å planlegge og legge til rette for løslatelse. Undervisning, arbeidspraksis og rusbehandling er viktige elementer.

Et «servicetorg» i fengselet skal gjøre kontakten med mange offentlige etater enkel, samtidig som det bygger på lovbryterens ansvar for å ta initiativ selv.

Det er et mål at alle som løslates skal ha en verdig bolig å gå til. Nøkkelen til en vellykket tilbakeføring ligger i kommunene.

Båndene til lokalsamfunnet knyttes gjennom lokale «tilbakeføringsråd». Der deltar både kriminalomsorgen, kommunene og frivillige organisasjoner.

 

« Forrige

Neste »