Meld. St. 16 (2010–2011)

Nasjonal helse- og omsorgsplan (2011–2015)

Til innholdsfortegnelse

1 Sammendrag

Figur 1.1 

Figur 1.1

Gjennom Nasjonal helse- og omsorgsplan (2011–2015) legger regjeringen den politiske kursen for helse- og omsorgstjenestene og folkehelsearbeidet de neste fire årene. Regjeringens utgangspunkt er at det er et offentlig ansvar å fremme helse og forebygge sykdom, og å sikre nødvendige helse- og omsorgstjenester til hele befolkningen. Alle skal ha et likeverdig tilbud om helsetjenester uavhengig av diagnose, bosted, personlig økonomi, kjønn, etnisk bakgrunn og den enkeltes livssituasjon.

En trygg og god helse- og omsorgstjeneste skal bidra til god helse og forebygge sykdom. Når sykdom rammer, skal helsetjenesten behandle og lindre på best mulig måte. Målet er flest mulig gode leveår for alle, og reduserte sosiale helseforskjeller i befolkningen.

Regjeringen vil videreutvikle en helsetjeneste som er blant verdens aller beste medisinsk, teknologisk og når det gjelder omsorg. Tjenestene skal være effektive, trygge og tilgjengelige innen akseptable ventetider.

Endringer i helsetrusler, sykdomsmønster og utviklingen i medisinsk diagnostikk og behandling, fordrer endringer også i helse- og omsorgstjenestene.

Helhet og sammenheng

Med samhandlingsreformen vil regjeringen sikre et bærekraftig, helhetlig og sammenhengende tjenestetilbud av god kvalitet, med høy pasientsikkerhet og tilpasset den enkelte bruker. Det skal legges økt vekt på helsefremmende og forebyggende arbeid, på habilitering og rehabilitering, på økt brukerinnflytelse, på avtalte behandlingsforløp og forpliktende samarbeidsavtaler mellom kommuner og sykehus. Den kommunale helse- og omsorgstjenesten skal styrkes og spesialisthelsetjenesten skal videreutvikles.

Utredning og behandling av hyppig forekommende sykdommer og tilstander, skal desentraliseres når dette er mulig. Utredning og behandling av sjeldne sykdommer og tilstander, skal sentraliseres der det er nødvendig for å sikre god kvalitet og god ressursutnytting.

En vellykket samhandlingsreform forutsetter bedre balanse og likeverdighet mellom spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Reformen skal gjennomføres over tid fra 1. januar 2012. For å nå målene i reformen, er det nødvendig med et bredt sett av virkemidler:

  • Rettslige virkemidler inkluderer lov om folkehelsearbeid (folkehelseloven) og lov om kommunale helse- og omsorgstjenester (helse- og omsorgstjenesteloven). Folkehelseloven regulerer langsiktig og systematisk folkehelsearbeid på alle forvaltningsnivåer: statlig, fylkeskommunalt og kommunalt nivå. Helse- og omsorgstjenesteloven skal bidra til å sikre bedre samhandling innad i kommunene, og mellom spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Kommunenes helhetlige ansvar for tjenestetilbudet tydeliggjøres, og kommunene får økt frihet til å organisere tjenesten i samsvar med lokale forutsetninger og behov. Kommuner og regionale helseforetak/helseforetak pålegges å inngå lokale samarbeidsavtaler.

  • Økonomiske virkemidler skal understøtte målene om bedre arbeidsfordeling, gode pasientforløp og kvalitativt gode og kostnadseffektive løsninger, og sikre finansiering av nye oppgaver for kommunene. Det innføres avgrenset kommunal medfinansiering for somatiske behandlinger i spesialisthelsetjenesten. Departementet har stilt krav om at de regionale helseforetakene sammen med kommunene, kartlegger muligheter for kostnadseffektive, lokale sarmarbeidsprosjekter. Kommunene får ansvar for finansiering av utskrivingsklare pasienter. Kommunene skal sørge for å ha tilbud om døgnopphold for pasienter som trenger øyeblikkelig hjelp og tilsyn fra helse- og omsorgstjenesten, ved tilstander der kommunen selv har mulighet for å utrede, behandle eller yte omsorg. I planperioden vil det være behov for å øke innsatsen innenfor kompetanse, folkehelse og utvikling av primærhelsetjenester. Kommunene har hatt mulighet til å søke statlige etableringsmidler til å utvikle tilbud sammen med andre kommuner og helseforetak.

  • Faglige virkemidler skal bidra til å endre praksis i tjenesten, i tråd med samhandlingsreformens intensjoner. Veiledere, retningslinjer og prosedyrer, og nasjonale kvalitetsindikatorer er eksempler på faglige virkemidler. De bør utarbeides i samarbeid mellom tjenestenivåene og bruker- og pasientorganisasjoner. NAV og andre aktuelle instanser må også involveres. Det blir nødvendig med nye kompetansekrav. Utdanning og opplæring av personell må tilpasses målene i samhandlingsreformen. Kommunene skal medvirke til og tilrettelegge for forskning for den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

  • Organisatoriske virkemidler skal bidra til mer hensiktsmessig organisering og oppgavefordeling, og må utvikles både lokalt og nasjonalt. Det må legges til rette for hensiktsmessige samhandlingsarenaer mellom ulike tjenester og forvaltningsnivåer. Et eksempel er organisering av lokalmedisinske sentre som et samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten og én eller flere kommuner. Tjenestene ved et lokalmedisinsk senter kan utformes ut fra lokale behov, med dag- og eventuelt døgntilbud. Eierskap og driftsansvar reguleres i lokale avtaler.

Folkehelse

Regjeringen vil styrke arbeidet med å fremme god helse i befolkningen, forebygge sykdom og utjevne sosiale helseforskjeller. Samfunnet har ansvar for å sikre gode oppvekstvilkår og tilrettelegge for en helsefremmende livsstil, slik at det blir enkelt å ta sunne valg i barnehagen, i skolen, i fritiden, og på arbeidsplassen.

Regjeringen vil ha et systematisk og langsiktig folkehelsearbeid på tvers av sektorer, nasjonalt, regionalt og lokalt. Dagens strategier og handlingsplaner og de som blir utarbeidet i perioden, skal knyttes sammen i en tverrdepartemental folkehelsestrategi, som skal være ferdig i 2012.

Kommunene og lokalmiljøet er den viktigste arenaen for folkehelsearbeid. Forslaget til folkehelselov legger grunnlaget for et systematisk og langsiktig folkehelsearbeid. Det skal tas utgangspunkt i regionale og lokale helseutfordringer, innsatsen må skje i alle sektorer og være forankret i plansystemet etter plan- og bygningsloven. Regjeringen vil utarbeide en gjennomføringsplan for folkehelseloven. Planen skal omfatte økonomiske virkemidler, utvikling av bedre kunnskapsgrunnlag og kompetanse på alle nivåer og i flere sektorer, samt metoder og standarder for godt folkehelsearbeid og effektive tiltak, blant annet basert på helseøkonomiske analyser.

Det skal arbeides med å fastsette måltall for helseatferd på flere områder. Det vil være behov for data over helsetilstand og helseatferd i befolkningen og faktorer som påvirker dette. Nasjonal strategi for forebygging av ulykker som medfører personskader (2009–2014) gjennomføres videre. Handlingsplan for bedre kosthold i befolkningen (2007–2011) skal gjennomføres og evalueres, og videre arbeid vurderes. Ny strategi for tobakksforebygging skal ferdigstilles i løpet av 2011. Handlingsplan for økt fysisk aktivitet (2005 – 2009) er anbefalt videreført med sterkere virkemidler. Regjeringen prioriterer bygging av gang- og sykkelanlegg gjennom Nasjonal Transportplan (2010–2019). St.meld. nr. 26 (2006–2007) Regjeringens miljøpolitikk og rikets miljøtilstand skal følges opp med en handlingsplan for lokal luftkvalitet. Strategi for å redusere radoneksponering (2009–2014) skal følges opp. Regjeringen skal legge frem en stortingsmelding om rusmiddelpolitikken der forebygging vil være et sentralt tema. Nasjonal strategi for barn og unges miljø og helse (2007–2016), og Nasjonal strategi for forebygging og behandling av astma- og allergisykdommer (2008–2012) skal følges opp.

Regjeringen vil i 2011 legge frem en stortingsmelding om landbruks- og matpolitikken. Meldingen vil gi en grundig omtale av politikken på matområdet, både når det gjelder mattrygghet og forbrukerhensyn.

Regjeringen vil ha særlig oppmerksomhet på tilsynet med drikkevannsanlegg. Det skal foreligge oppdaterte beredskapsplaner, og overvåkingen av smittsomme sykdommer skal vedlikeholdes og videreutvikles.

Barnehager og skoler er sentrale i arbeidet med å utvikle holdninger og utjevne sosiale forskjeller. Utdanning er i seg selv viktig for utjevning av sosiale forskjeller i helse.

Regjeringen vil i 2011 legge frem en stortingsmelding om arbeidsforhold, arbeidsmiljø og sikkerhet. Samarbeidsavtalen om et mer inkluderende arbeidsliv videreføres ut 2013. Myndigheter og berørte fagmiljøer samarbeider om veiledere for sykmeldere som skal bidra til å sikre enhetlig praksis.

Likeverdige helse- og omsorgstjenester er viktig for å redusere helseforskjeller, selv om sosiale helseforskjeller i stor grad bestemmes av forhold som ligger utenfor helsetjenesten.

Fremtidens kommunale helse- og omsorgstjeneste

Kommunene skal se helse- og omsorgssektoren i sammenheng med de andre samfunnsområdene der kommunene har ansvar og oppgaver. Den kommunale helse- og omsorgstjenesten skal utvikles videre slik at den gir brukerne gode muligheter for livskvalitet og mestring, og slik at den i større grad kan oppfylle ambisjonene om forebygging og tidlig innsats. Kommunene skal sørge for at helhetlige pasientforløp kan ivaretas i kjeden av forebygging, tidlig innsats, tidlig diagnostikk, habilitering og rehabilitering, behandling og oppfølging. Helsestasjons- og skolehelsetjenesten er sentral i det helsefremmende og primærforebyggende arbeidet. Det vises til kapittel 3 hvor virkemidlene i samhandlingsreformen er omtalt.

Fastlegeordningen skal utvikles slik at stat og kommune får bedre styringsmuligheter. Det skal legges til rette for mer forpliktende samarbeid mellom fastlegene og kommunen. Målet er at fastlegene tar et mer helhetlig ansvar for tjenestene til listepasientene, og i større grad deltar i annet allmennlegearbeid. Fastlegeforskriften skal revideres. Det skal innføres nasjonale kvalitets- og funksjonskrav med rapporteringskrav. Det skal vurderes å innføre ett felles telefonnummer til kommunale legevaktsentraler.

For å møte fremtidens utfordringer på omsorgsfeltet, arbeides det videre med Omsorgsplan 2015. Den inneholder en rekke tiltak i tråd med de fem strategiene i planen: kapasitet og kompetanseheving, kvalitetsutvikling, forskning og planlegging, bedre samhandling og medisinsk oppfølging, aktiv omsorg og partnerskap med familie og frivillige. Regjeringen vil gi tilskudd til 12 000 sykehjemsplasser og heldøgns omsorgsplasser i perioden 2008–2015, og utvide rammene ytterligere dersom søknadsinngangen fra kommunene tilsier det. Regjeringen har som mål å etablere 12 000 årsverk i omsorgstjenestene i perioden 2008–2015.

Regjeringen vil sikre full sykehjemsdekning innen 2015. For å nå dette målet, må også hjemmetjenestene bygges ut, slik at de som ønsker å få nødvendig hjelp i eget hjem, kan få det, og de som trenger heldøgns omsorgstilbud, kan få det.

Regjeringen har forlenget Opptrappingsplan for rusfeltet (2007–2010) med to år frem til 2012, og har varslet en stortingsmelding om rusmiddelpolitikken.

Helsedirektoratet skal gjennomgå rehabiliteringsfeltet, for å avklare grenseoppgangen mellom kommunale tjenester og spesialisthelsetjenesten. Avtaler mellom helseforetak og kommuner skal legge til rette for gode forløp for habiliterings- og rehabiliteringspasienter. Det skal vurderes hvordan de økonomiske virkemidlene kan innrettes for å stimulere til ønsket faglig utvikling, herunder om deler av kapasiteten i de private opptreningsinstitusjonene skal knyttes nærmere til kommunene. Økt vekt på brukerinnflytelse, krav til personlig koordinator, individuell plan og krav til planlagte behandlingskjeder, skal legge til rette for økt satsing på habilitering og rehabilitering, for å sikre bedre muligheter for mestring og livskvalitet.

Ulike modeller for finansiering av tannbehandling skal utredes, også modeller for egenandelstak.

Fremtidens spesialisthelsetjeneste

Også spesialisthelsetjenesten må videreutvikles for å møte fremtidens utfordringer. Nye metoder kan innebære at flere tjenester kan desentraliseres, mens andre tilbud vil kreve ytterligere spesialisering. Teknologisk avansert behandling gjør sykehusene mer avhengige av kostbart og kompetansekrevende utstyr. Samtidig må spesialisthelsetjenesten legge til rette for at de store pasientgruppene med kroniske og sammensatte problemstillinger, i størst mulig grad får sine tjenester nær der de bor. Spesialisthelsetjenesten må utvikle tilbudene i dialog med kommunene, og de må samarbeide.

Summen av rettslige, økonomiske, faglige og organisatoriske virkemidler skal føre til at spesialisthelsetjenesten får en tydeligere rolle i å støtte kommunene. Det skal skje gjennom veiledning, opplæring, tilgjenglighet og ved å opprette nye tiltak og tjenester.

De regionale helseforetakene skal fungere som redskap for å gjennomføre nasjonal helsepolitikk. Det fremgår av Soria Moria II-erklæringen at helseforetaksmodellen skal videreføres.

På grunnlag av de erfaringene som er gjort med helseforetaksmodellen til nå, vil det bli gjort en gjennomgang med sikte på mulige forbedringer i modellen, og tilpasninger/endringer i lovverket, herunder vurdering av styringspraksis og regional og lokal forankring. Det tas sikte på at gjennomgangen gjøres i denne stortingsperioden.

Regjeringen ønsker å legge til rette for at en fremtidig sykehusstruktur skal bygge på bedre samarbeid og arbeidsdeling mellom sykehusene. Utgangspunktet skal være at befolkningen i helseforetakenes opptaksområde, gis et helhetlig og kvalitetsmessig godt spesialisthelsetjenestetilbud, der de enkelte sykehusene har avklart arbeidsfordeling, samarbeider tett og er i god dialog med kommunene. Målet bør være å samle funksjoner når det er nødvendig av hensyn til kvalitet, men samtidig desentralisere når det er mulig – for å gi pasientene et bredest mulig tilbud med god kvalitet i nærmiljøet. For å sikre god kompetanse og robusthet i alle ledd i tjenesten, er det nødvendig å etablere og tydeliggjøre en faglig nettverksfunksjon i helseforetakene. Det innebærer at alle enheter har felles faglig ansvar for det samlede tilbudet innenfor de enkelte fagområdene, og at fagressursene på de ulike områdene ses i sammenheng.

Lokalsykehuset er vårt nærmeste sykehustilbud, og må ha en tydelig plass i behandlingskjeder der de bidrar til god og helhetlig behandling. Krav til innhold i lokalsykehus bør ta utgangspunkt i bredden av tilbud lokalsykehuset gir til befolkningen. Dette bør rettes inn mot de store pasientgruppene som bør og kan få sitt spesialisthelsetjenestetilbud i nærheten av der de bor.

Det skal iverksettes et arbeid med formål å fastsette et minstekrav til hva som kan anses som sykehus. Kravene forskriftsfestes med hjemmel i spesialisthelsetjenestelovens § 2 - 1a siste ledd, jf. § 4- 1.

Nærhet til føde- og barselomsorg er viktig. Helsedirektoratets kvalitetskrav til fødselsomsorgen omfatter krav til organisering, kompetanse og seleksjon av fødende, system for oppfølging av kravene, og krav til informasjon og kommunikasjon. Oppfølging av disse kravene vil måtte skje som utviklingspregede prosesser som går over tid. Videre vil ulike lokale forhold skape ulik tilpasning i den endelige utformingen av tilbudene. Kravene til kvalitet, herunder pasientsikkerhet, skal imidlertid være de samme over hele landet.

Spesialisthelsetjenesten må styrke sin rolle også utenfor sykehusene. Desentraliserte spesialisthelsetjenester kan for eksempel samlokaliseres med kommunale tjenestetilbud i lokalmedisinske sentre.

Omstillingsprosessen innen psykisk helsevern må fullføres for å sikre bedre tilgjengelighet til tjenestene og bedre utnyttelse av ressursene. Distriktspsykiatriske sentre (DPS) skal være et tydelig forankringspunkt i det helhetlige behandlingstilbudet på spesialistnivå. De alderspsykiatriske poliklinikkene bør samarbeide med DPS, og det bør vurderes å opprette ambulante alderspsykiatriske team som samarbeider med kommunehelsetjenesten. Bruken av tvang i psykisk helsevern skal reduseres.

Kommuner og helseforetak må i større grad samarbeide om utvikling av de akuttmedisinske tjenestene for å sikre et helhetlig og likeverdig tilbud av god kvalitet. Regjeringen ønsker å sikre befolkningen likeverdig tilgang til nødmeldetjenesten.

Til tross for sterk aktivitetsøkning i sykehusene de senere årene, opplever mange pasienter lange ventetider før de får behandling. Aktuelle tiltak for å redusere ventetiden, kan være økt utredningskapasitet og bruk av private aktører, der dette er kostnadseffektivt. Fra 2011 stiller departementet krav om månedlig rapportering og oppfølging av ventelistetall, basert på tall fra Norsk pasientregister (NPR). Andelen fristbrudd i spesialisthelsetjenesten varierer mellom helseforetak og mellom fagområder. Fristbrudd for rettighetspasienter kan ikke aksepteres. Departementet har presisert helseforetakenes plikt til informasjon og forsvarlig behandling, når fristen for behandling er brutt.

De regionale helseforetakene og helseforetakene gjør omfattende anskaffelser av stor samfunnsmessig betydning. Det forutsettes at regionale helseforetak gjennomfører eksterne evalueringer av anskaffelsene. Evalueringene skal blant annet omfatte konsekvenser for pasienttilbudet når det gjelder kontinuitet, geografisk tilgjengelighet, bredde og mangfold, og evne til fornyelse og utvikling.

Fremtidens pasient- og brukerrolle

I fremtidens helse- og omsorgstjeneste vil pasienter og brukere få en tydeligere rolle. Brukere og pårørende skal møtes med respekt og omsorg. De skal ha større innflytelse over utformingen av tjenestetilbudet i alle deler av helse- og omsorgstjenesten. Det trengs mer kunnskap om gjennomføring og effekt av brukermedvirkning. Pasienter og brukeres rett til og behov for tilrettelagte tjenester skal etterspørres og synliggjøres i planlegging og utredninger og når beslutninger tas. Regjeringen er opptatt av at spesialisthelsetjenesten, helse- og omsorgstjenesten i kommunene og tannhelsetjenesten skal være tilpasset brukernes behov språklig og kulturelt. Gode informasjonstjenester kan bidra til at pasienter og brukere treffer valg som fremmer helse og mestring og øker muligheten for egenomsorg. En nasjonal helseportal med informasjon om helse, tjenestetilbud, rettigheter og støtteordninger skal etableres i 2011.

Selvhjelpsgrupper, likemannsgrupper, barselgrupper i regi av helsestasjonen og gruppetilbud i skolehelsetjenesten er eksempler på tiltak som stimulerer til egenomsorg. Eldresentre kan bidra til å forebygge sosial isolasjon og opprettholde fysisk og psykisk aktivitet hos eldre. Lærings- og mestringssentre skal gi brukerne kunnskap om forebygging, sykdom og behandling, og bidra til mestring. Alle kommuner plikter å ha en ordning med brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Alle pasienter med behov for langvarige og koordinerte tjenester, har rett til å få utarbeidet en individuell plan.

Pårørende er en viktig ressurs for pasienten og for helse- og omsorgstjenesten. Det skal legges til rette for at pårørende skal kunne kombinere omsorgsarbeid med yrkesaktivitet, og at omsorgsoppgavene skal være mer likt fordelt mellom menn og kvinner. Pårørende må også bli hørt når det gjelder egne behov.

Frivillig sektor er en viktig samarbeidsaktør i folkehelsearbeidet. Friske pensjonister er en uutnyttet ressurs i frivillig arbeid. De offentlige tjenestene må i større grad inngå partnerskap med frivillige organisasjoner og et levende sivilsamfunn. Regjeringen ønsker å videreutvikle samhandling mellom offentlig sektor og frivillig sektor som bidrar til bedre velferd. Frivillige organisasjoner og private aktører skal sikres forutsigbare avtalevilkår, samtidig som det må stilles klare krav til kvalitet, kostnader og arbeidsvilkår.

Kvalitet og kunnskap

Trygge og effektive tjenester forutsetter at forebygging, diagnostikk, behandling, oppfølging, pleie og omsorg bygger på best mulig forskningsbasert kunnskap. Det samme gjelder beslutninger om å innføre nye metoder, utarbeidelse av retningslinjer og kvalitetsindikatorer og organisering av tjenester. Pasienterfaringer må få en større plass i kunnskapsgrunnlaget. Kunnskap skal være tilgjengelig når den behøves i alle deler av helsetjenesten. En felles faglig plattform med retningslinjer, prosedyrer og annen beslutningsstøtte på tvers av behandlingsnivåer og profesjonsgrenser, vil være viktig for å sikre kunnskapsbasert praksis i alle deler av helse- og omsorgstjenesten og for å gjennomføre samhandlingsreformen.

Viktige forutsetninger for kvalitet og nyskapning i tjenestene er utdanning og forskning av høy kvalitet og relevans, kompetanseutvikling, samspill mellom tjenestene, god ledelse, innovasjon, gode kvalitetssystemer og tilrettelagte løsninger.

Helse og omsorg er et prioritert område i regjeringens arbeid med forskning og innovasjon. Satsingen på både behovsdrevet og forskningsbasert innovasjon i sektoren skal videreføres. På flere tjenesteområder er det for lav forskningsaktivitet i dag.

I forslag til helse- og omsorgstjenestelov foreslås det at forskning skal inn i avtaleverket mellom kommuner og helseforetak og at kommunen får plikt til å medvirke til forskning. Lovfestingen omfatter ikke at kommunene har ansvar for å sette i gang eller finansiere forskning.

Det er et mål å øke antall nasjonale helse- og kvalitetsregistre, og øke tilgjengeligheten til datamaterialet i nasjonale registre og biobanker.

Regjeringen vil bedre kvaliteten i hele helse- og omsorgstjenesten. Regjeringen vil derfor legge frem en stortingsmelding om kvalitet og pasientsikkerhet. Meldingen skal blant annet vurdere om dagens virkemidler og rammebetingelser støtter arbeidet som gjøres på området. Andre viktige temaer vil være måling av kvalitet i tjenestene og håndtering av utprøvende behandling. Regjeringen har fremmet forslag om å lovfeste at alle virksomheter i helse- og omsorgstjenesten skal drive systematisk arbeid for å styrke pasientsikkerheten.

Det skal etableres et nasjonalt lærings- og rapporteringssystem for uønskede hendelser i helsetjenesten. En nasjonal pasientsikkerhetskampanje ble satt i gang i januar 2011. Riktig legemiddelbruk i sykehjem og ved overflytting mellom enheter og nivåer i helsetjenesten, er to av innsatsområdene. Det må etableres systemer og rutiner for å løse problemer knyttet til legemiddelbruk.

IKT-systemer kan bidra til bedre behandling, mindre pasienttransport, bedre lokale helsetilbud, bedre utnyttelse av ressurser og styrking av pasient- og brukerrollen. Regjeringen vil fremme en stortingsmelding om elektronisk samhandling i helse- og omsorgssektoren. Viktige temaer i meldingen vil være elektronisk meldingsutveksling, tilgjengelighet til pasientopplysninger, nettjenester til pasient og bruker og kunnskapsstøtte til helsepersonell. Velferdsteknologi kan gjøre det enklere å leve selvstendig, gi økt trygghet for pårørende og det kan frigjøre tid for helsepersonell.

Personell

Tilgang på tilstrekkelig personell med nødvendig kompetanse er en hovedutfordring i fremtidens folkehelsearbeid og helse- og omsorgstjenesten. Personell- og kompetanseprofilen i sektoren må utvikles i tråd med målene i samhandlingsreformen. Dette innebærer kontinuerlig vurdering av innholdet i grunnutdanninger, videre- og etterutdanninger og kompetanseheving i tjenestene. Utdanningene må i større grad vektlegge forløpstenkning, samhandlingskompetanse, sterkere brukermedvirkning, forebygging og folkehelsearbeid. Regjeringen skal legge frem en stortingsmelding om utdanning for velferdstjenestene i løpet av 2011.

Arbeidsoppgavene i helse- og omsorgssektoren må fordeles riktig mellom personellgruppene for å utnytte arbeidskraften og for å oppnå best mulig kvalitet i tjenestene. Det må arbeides for å redusere sykefravær, uførhet og tidlig pensjonering. Regjeringen vil bidra til å opprette 12 000 nye årsverk med fagutdanning i den kommunale pleie- og omsorgsektoren fra 2008 til 2015. Det skal legges bedre til rette for heltidsstillinger.

God ledelse på alle nivåer er avgjørende for å lykkes med samhandlingsreformen. Regjeringen mener at ledelses- og arbeidsmiljøutfordringer i helse- og omsorgstjenesten først og fremst må møtes med tiltak i regi av kommuner, fylkeskommuner og regionale helseforetak og helseforetak. Arbeidet med å styrke lederkompetanse i den kommunale helse- og omsorgtjenesten skal fortsette. Det må arbeides videre med etikk og verdier i tjenestene for å sikre at brukere og pårørende møtes med respekt og forståelse.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Et hovedgrep i samhandlingsreformen er å utvikle kommunerollen, slik at kommunene i større grad enn i dag kan nå målene om forebygging og tidlig innsats for å hindre at sykdom utvikler seg. Samhandlingsreformen er en retningsreform og legger til grunn at den forventede behovsveksten i en samlet helse- og omsorgstjeneste i størst mulig grad må finne sin løsning i kommunene. De viktigste økonomiske virkemidlene er kommunal medfinansiering for bruk av spesialisthelsetjenester og overføring av oppgaver til kommunene, herunder det økonomiske ansvaret for utskrivingsklare pasienter. I forbindelse med overføring av oppgaver som i dag ivaretas av spesialisthelsetjenesten, skal det også skje en overføring av budsjettmidler fra spesialisthelsetjenesten til kommunene. Dette er først og fremst knyttet til kommunenes foreslåtte plikt til å etablere øyeblikkelig hjelp-tilbud for døgnbehandling, og til å etablere tilbud til utskrivingsklare pasienter.

Både kommunal medfinansiering og overføring av det økonomiske ansvaret for utskrivingsklare pasienter forutsetter at relevante data om spesialisthelsetjenesten gjøres tilgjengelig for kommunene og brukes som grunnlag for økonomisk oppgjør.

Datagrunnlaget for oppgjør skal være et nasjonalt ansvar og vil i hovedsak ta utgangspunkt i data fra Norsk pasientregister (NPR). Datagrunnlaget gjøres tilgjengelig for kommunene for eksempel gjennom en nettbasert løsning hvor kommunene fortløpende kan få innsyn i og informasjon om kostnader knyttet til kommunal medfinansiering og utskrivingsklare pasienter.

Samhandlingsreformen skal evalueres. Det skal settes i gang en følgeevaluering av reformen i regi av Norges forskningsråd. Følgeevalueringen skal gi nyttig informasjon gjennom planperioden og være et grunnlag for fremtidige justeringer i virkemiddelbruk.

Regjeringen vil komme tilbake til eventuelle konkrete tiltak i forslagene til statsbudsjett for det enkelte år.

Til forsiden