NOU 2011: 17

Når sant skal sies om pårørendeomsorg— Fra usynlig til verdsatt og inkludert

Til innholdsfortegnelse

6 Hovedtrekkene ved dagens ordninger som støtter opp om familieomsorg

Samfunnets plikter til å yte omsorg overfor innbyggere som trenger det har gjennom ulike lover blitt styrket de siste 50 årene. På samme måte har innbyggernes rett til offentlige tjenester blitt styrket (jf. kap. 3). Disse rettighetene og pliktene når det gjelder kommunale tjenester er nå hjemlet i lov om kommunale helse- og omsorgstjenester og lov om bruker og pasientrettigheter. I Norge har vi også gode ordninger for inntektssikring; disse er i hovedsak hjemlet i folketrygdloven (jf. kap. 6.2).

6.1 Kommunale ordninger

Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. ble vedtatt 14.6.2011 ved Stortingets lovvedtak 63 (2010 – 2011). Denne loven tydeliggjør kommunenes plikt til å yte tjenester overfor sine innbyggere. Etter det utvalget erfarer, vil loven etter planen tre i kraft 1.1.2012.

Loven opphever skillet mellom helsetjenester og omsorgstjenester, og etablerer en felles helse- og omsorgstjeneste med felles regelverk, herunder felles klage- og tilsynsinstans. Ved ikrafttredelsen vil loven erstatte henholdsvis lov 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v. og lov 19.11.1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene.

Utvalget har merket seg at kommunens plikter skal videreføres, men at disse er utformet mer overordnet og profesjonsnøytralt. Kommunen blir underlagt en tydeligere forsvarlighetsplikt som innebærer at tjenestene skal tilrettelegges slik at den enkelte pasient eller bruker gis et helhetlig og integrert helse- og omsorgstjenestetilbud. Den enkelte pasients eller brukers rettigheter skal reguleres i ny pasient- og brukerrettighetslov. Utvalget legger til grunn at loven viderefører rettighetsomfanget på dagens nivå, men at reguleringsformen er endret.

De kommunale helse- og omsorgstjenestene er beskrevet i kapittel 3 i den nye loven. Disse gjenspeiler i stor grad dagens tjenestetilbud, og loven skal ifølge forarbeidene ikke medføre vesentlige endringer i tjenestenes materielle innhold. På denne bakgrunn har utvalget funnet det hensiktsmessig å henvise til bestemmelsene i ny lovgivning i fremstillingen av de kommunale helse- og omsorgstjenestene og bestemmelser som regulerer plikter og rettigheter for henholdsvis det offentlige og de private parter.

Utvalget registrerer at dagens omsorgslønnsordning er videreført i lovens § 3-6, hvor følgende er bestemt:

Kommunen skal ha tilbud om omsorgslønn til personer som har et særlig tyngende omsorgsarbeid.

Helse- og sosialkomiteen har under behandlingen av loven vist til dette utvalgets gjennomgang av omsorgslønnsordningen. Følgende er fremholdt innledningsvis under pkt. 2.3.3.4 i komitéens innstilling:

«Komiteen har merket seg at gjeldende rett videreføres med hensyn til omsorgslønn. Komiteen imøteser imidlertid resultatet av det utredningsarbeidet som foregår på dette området, for å få et mer helhetlig system.»

Når det gjelder gjeldende rett på området, har utvalget i hovedsak valgt å vise til det tidligere Sosial- og helsedepartementets rundskriv I-42/98, Omsorgslønn. Fremstillingen bygger også på det samme departementets rundskriv I-1/93, Lov om sosiale tjenester.

6.1.1 Omsorgslønn. Gjeldende rett og praksis

Bakgrunn og formål

Omsorgslønn ble lovfestet i lov om helsetjenesten i kommunene, og trådte i kraft 1.1.1988. Lovfestingen var en formell regulering av en kommunal praksis som hadde vært rettet mot personer som ga omsorg til pleietrengende familiemedlemmer. I 1991 ble det vedtatt at omsorgslønn skulle inngå i lov om sosiale tjenester § 4-2 bokstav e. Loven trådte i kraft 1.1.1993. En vesentlig endring var at ordningen etter dette omfattet alt frivillig omsorgsarbeid, og ikke bare overfor familiemedlemmer. Omsorgslønnsordningen er videreført i § 3-6 i ny lov om kommunale helse- og omsorgtjenester. Bestemmelsen lyder slik:

«Kommunen skal ha tilbud om omsorgslønn til personer som har et særlig tyngende omsorgsarbeid.»

Omsorgslønn er nærmere omtalt i det tidligere Sosial- og helsedepartementets rundskriv I-42/98 (heretter rundskriv I-42/98). Hovedformålet er formulert på rundskrivets side 5, pkt. 1:

Hovudformålet med omsorgslønnordninga er å bidra til best mogeleg omsorg for dei som treng hjelp i dagleglivet og å gjere det mogeleg for private omsorgsytarar å halde fram med omsorgsarbeidet.

Det følger av lovens ordlyd at kommunene har plikt til å kunne tilby omsorgslønn til den som utfører særlig tyngende omsorgsarbeid. Ordningen omfatter både frivillige omsorgsgivere uten omsorgsplikt og foreldre som har omsorgsplikt for sine mindreårige barn. Omsorgslønn er ikke en individuell rettighet for kommunens innbyggere. Etter ny pasient- og brukerrettighetslov § 2-8 kan den som utfører særlig tyngende omsorgsarbeid kreve å få et vedtak fra kommunen om hvilke tjenester vedkommende kan forvente å få fra kommunen som kan lette omsorgsbyrden, og hva tiltakene skal bestå i. Bestemmelsen, som er en videreføring av § 4-4 i gjeldende lov om sosiale tjenester, gir imidlertid ikke omsorgsgiver eller bruker en konkret rett til tjenester.

Tildeling av omsorgslønn. Vurderingskriterier og saksbehandling.

Kommunen er gitt større rom for skjønn ved vurderingen av om omsorgslønn skal innvilges enn det som gjelder for andre tjenester. Det skal foretas en bred skjønnsmessig helhetsvurdering, hvor omsorgslønn også blir sett i sammenheng med andre helse- og omsorgstjenester. Dette er lagt til grunn av Høyesterett i Tolga-dommen (Rt 1997 s. 877). Kommunen kan ikke avslå en søknad fordi den ikke har ordningen, eller ikke har satt av nok penger på budsjettet. Den kan tilby andre tjenester eller tiltak som dekker det aktuelle omsorgsbehovet. Omsorgslønn kan også gis i kombinasjon med andre tjenester.

Den som krever omsorgslønn må fremsette en søknad om dette. Både omsorgsgiver og bruker kan søke om omsorgslønn, og de er begge parter i saken etter forvaltningsloven. Kommunen må foreta de undersøkelser som er nødvendige for å vurdere om søknaden kan etterkommes. Kommunens vurdering skal skje ut fra den enkeltes konkrete behov for hjelp, og tjenestene må ligge på et forsvarlig nivå i forhold til de behovene som skal dekkes. Det skal herunder tas individuelle hensyn. Partene skal underrettes om kommunens beslutning i et enkeltvedtak, og dette kan påklages til fylkesmannen.

Omsorgsgivers rettighetsposisjon må ikke sammenblandes med brukerens eventuelle krav på helse- og omsorgstjenester. Brukeren kan ha et selvstendig krav på tjenester overfor kommunen.

Brukermedvirkning

Brukeren har rett til å medvirke ved utformingen og gjennomføringen av helse- og omsorgstjenester. Dette omfatter også omsorgslønn. Reglene om brukermedvirkning videreføres i ny lov om pasient- og brukerrettigheter § 3-1.

Helse- og omsorgstjenester har som regel stor betydning for brukerens velferd og livssituasjon, og en forsvarlig utøvelse av tjenestene betinger samarbeid og dialog med brukeren. Kommunen må så langt som mulig samarbeide med brukeren når tjenestetilbudet utformes og ved gjennomføringen av dette.

Barn under 18 år skal tas med på råd når barnets utvikling og modning og sakens art tilsier det. Barnelova § 31 omhandler foreldrenes ansvar for å høre barnas synspunkter i blant annet saker som gjelder helse- og omsorgstjenester som er rettet mot barnet.

Grunnleggende vilkår for å gi omsorgslønn.

De grunnleggende vilkår for å innvilge omsorgslønn kan oppsummeres slik:

  • Omsorgsarbeidet må være nødvendig, i den forstand at brukeren må ha et hjelpebehov som ellers må ivaretas av kommunen.

  • En privatperson må ivareta eller ønske å ivareta dette hjelpebehovet.

  • Brukeren må mene at omsorg fra privatpersonen er best.

  • Kommunen må vurdere det slik at omsorg fra privatpersonen er den beste løsningen. Formålet er at brukeren får «best mogeleg omsorg». Dette etablerer en norm for det private omsorgsarbeidet som har likhetstrekk med forsvarlighetskravet som gjelder når helse- og omsorgstjenester utføres av kommunalt ansatte. Det vises til ny lov om kommunale helse- og omsorgstjenester § 4-1.

  • Omsorgsarbeidet må være så omfattende at det blir særlig tyngende.

Det er et grunnleggende vilkår at omsorgsarbeidet er «særlig tyngende». I henhold til rundskriv I-42/98 side 8, pkt.3.1, skal i hovedtrekkene følgende forhold tas med i vurderingen:

  • Omfanget (timer per måned) og den fysiske og psykiske belastningen av arbeidet.

  • Om arbeidet skjer regelmessig eller periodevis.

  • Varigheten av omsorgsarbeidet.

  • Om søkeren har omsorgsplikt.

  • Om søkeren har inntektstap.

Den delen av omsorgsarbeidet som er særlig tyngende vil i grove trekk tilsvare det kommunen måtte ha dekket med andre tjenester dersom arbeidet ikke utføres av omsorgsgiveren. Når det gjelder den konkrete vurderingen, vil denne måtte omfatte konkrete oppgaver som utføres, for eksempel praktiske husholdsoppgaver og personlig hjelp for å dekke grunnleggende behov, som mat, drikke og hygiene. Det er kommunens oppgave å foreta en beregning av omfanget, som i praksis må bygge på en oversikt over omfanget av de konkrete oppgavene som utføres. Holdepunktene for denne vurderingen er etter alt å dømme mer uklare for noen oppgaver, som for eksempel mer generelt tilsyn med brukeren.

Helsehjelp, slik dette er definert i gjeldende lov om pasientrettigheter § 1-3 bokstav c, skal gis av autorisert helsepersonell, jf. helsepersonelloven § 48. Den som mottar omsorgslønn kan ikke gi brukeren helsehjelp, men vedkommende kan ha funksjon som medhjelper etter helsepersonelloven § 5.

Omsorgsplikt

Foreldre har etter barneloven § 30 omsorgsplikt overfor mindreårige, hjemmeboende barn. Ut over dette, har ingen rettslig plikt til å påta seg omsorgsarbeid for andre. Omsorgsplikt og grensene mellom det offentlige og private ansvaret for omsorg er nærmere omtalt i kapittel 7, pkt. 7.1.

Avlønning

Omsorgslønn tar ikke sikte på å gi omsorgsgiver lønn for hver time omsorgsgiveren arbeider. I Tolga-dommen (Rt 1997 s. 877) slo Høyesterett fast at utmålingen må skje etter en bred vurdering, og denne skal ikke bare være et regnestykke. Kommunen må imidlertid falle ned på et timeantall, og det må skje en konkret utmåling av omsorgslønnen. Det er ikke gitt lovfestede satser for avlønningen. I rundskriv I-42/98 side 10, pkt. 4.1, er det anbefalt at timelønn gis tilsvarende «heimehjelparar». Anbefalingen er kun veiledende.

Omsorgslønnsordningen praktiseres forskjellig og lønnes ulikt fra kommune til kommune. Enkelte kommuner har innført faste satser for omsorgslønn, mens andre har en mer eller mindre skjønnspreget fastsettelse av omsorgslønnens størrelse. Kartlegginger som er foretatt bygger på gjennomsnittlig bruttolønn for omsorgslønnsmottaker, men omfatter ikke opplysninger om konkrete vurderinger som er lagt til grunn for avlønningen (Helsetilsynet 2009).

Omsorgsgiverens arbeidsrettslige stilling

Omsorgsgiverens arbeidsrettslige stilling er ikke regulert i lov. I det tidligere Sosial- og helsedepartementets rundskriv I-42/98,side 12, pkt. 7, er det anbefalt at kommunen inngår en oppdragsavtale med omsorgsgiver, og ikke en ansettelsesavtale. Dette har sammenheng med forholdet til arbeidsmiljøloven § 58A, som setter forbud mot midlertidige ansettelser. Vilkårene for omsorgslønn innebærer at omsorgsarbeidet gjennomgående må betraktes som midlertidig. Kommunenes praksis samsvarer med anbefalingen i rundskriv I-42/98, (Helsetilsynet 2009).

Forhold som gjelder omsorgsgiverens arbeidsrettslige stilling er nærmere omtalt i kapittel 7, pkt. 7.2, og kapittel 11, pkt. 11.2.3.

Kontroll, tilsyn og opplæring

Kommunene er forpliktet til å følge forskrift om internkontroll i sosial- og helsetjenesten for å sikre at tjenestene som gis er i samsvar med de krav som følger av lovverket. Det er ikke gitt egne regler om kommunalt tilsyn eller kontroll av omsorgslønnsarbeid. Kommunene har dermed ikke hjemmel til å føre tilsyn eller lignende kontrolltiltak i brukerens hjem uten samtykke fra ham eller henne.

Kommunene er forpliktet til å gi personell som utfører tjenestene nødvendig opplæring. Dette følger av helse- og omsorgstjenesteloven §§ 8-1 og 8-2. Opplæringsansvaret følger i dag av gjeldende lov om sosiale tjenester § 2-3. Ansvaret er begrenset til å gjelde kommunalt ansatt personell. Den som utfører omsorgsarbeid for omsorgslønn må dermed være kommunalt ansatt for å ha rett til opplæring fra kommunens side.

Forholdet til andre ytelser med samme formål. Avkorting.

Etter lov om sosiale tjenester er den omsorgstrengendes økonomiske situasjon uten betydning ved vurderingen av behovet for omsorgslønn. Folketrygdloven har imidlertid avkortingsregler som kommer til anvendelse i forhold til omsorgslønn. Det kan foretas avkorting i omsorgslønn dersom omsorgsgiver eller bruker mottar ytelser etter folketrygdloven med samme formål. Dersom brukeren mottar hjelpestønad etter folketrygdloven §§ 6-4 og 6-5, skal hjelpestønad anvendes først, og kommunen kan ta hensyn til hjelpestønaden ved tildeling og utmåling av omsorgslønnen. Dette følger av folketrygdloven § 6-4 sjette ledd.

Pleiepenger etter folketrygdloven kapittel 9, er en kompensasjon for inntektsbortfall ved pleie og omsorg av alvorlig sykt barn eller nær pårørende. Formålet er i det vesenlige sammenfallende med omsorgslønn. Det foretas ikke avkorting i pleiepenger selv om det gis omsorgslønn. Folketrygdeloven gir ikke hjemmel for slik avkorting (se omtale av pleiepenger kap. 6.2.3).

Omsorgslønn innvilges etter en behovsvurdering og utmåles på skjønnsmessig grunnlag. Kommunens adgang til å ta hensyn til andre ytelser ved utmålingen av omsorgslønnen, er således ikke avhengig av lovhjemmel. Andre ytelser er i denne forbindelse blant annet hjelpestønad og pleiepenger.

Det kan videre foretas avkorting i trygdeytelser som omsorgsgiveren mottar. Dette gjelder eventuell alderspensjon, uførepensjon, dagpenger under arbeidsledighet og overgangsstønad.

6.1.2 Klager og klagebehandling

Brukeren og omsorgsgiveren kan fremsette søknad til kommunen om omsorgslønn. Kommunen tar stilling til om vilkårene for å gi omsorgslønn er oppfylt, og partene skal underrettes om kommunens beslutning i et enkeltvedtak. Treffes det vedtak om helt eller delvis avslag, kan dette påklages. Klagefristen er tre uker. Klagen sendes til kommunen, og dersom vedtaket opprettholdes av kommunen skal klagesaken oversendes Fylkesmannen til behandling.

Fylkesmannen kan prøve alle sider av vedtaket, men skal ta hensyn til det kommunale selvstyret og utvise en viss forsiktighet ved prøvingen av det kommunale skjønn. Fylkesmannen kan selv treffe nytt vedtak i saken, eller oppheve det og sende saken tilbake til underinstansen til helt eller delvis ny behandling. Fylkesmannens vedtak er endelig og kan ikke påklages. Vedtaket kan imidlertid bringes inn for domstolene.

Tabellen ovenfor er en oversikt over klagesaker som fylkesmennene har mottatt i perioden 2004 – 2010 om tjenester og ytelser etter lov om sosiale tjenester § 4-2 bokstav a-e. Kolonne 2 omfatter samtlige klagesaker per år. Kolonne 3 omfatter klager per år vedrørende omsorgslønn.

Tabell 6.1 Oversikt over klager

År

Klager, totalt

Klager, omsorglønn

2004

1271

417

2005

1148

369

2006

1006

382

2007

1045

400

2008

882

314

2009

1041

337

2010

1104

388

Kilde: Statens helsetilsyns årsrapporter for 2004 – 2010.

Klager på kommunale vedtak om omsorgslønn er den klart største gruppen klagesaker i perioden. I gjennomsnitt gjelder 1 av 3 klager omsorgslønn. Dette står ikke i forhold til antall søknader som kommunene mottar vedrørende omsorgslønn sammenlignet med søknader om andre tjenester.

Statens helsetilsyn har ikke innhentet andre opplysninger fra fylkesmennene vedrørende klagesaksbehandlingen i den aktuelle perioden. Det er derfor ikke mulig å fremskaffe opplysninger om hva klagene omhandler. Det er imidlertid grunn til å anta at det sterke skjønnspreget som vilkårene for å gi omsorgslønn har, er en hovedgrunn til det store antallet klagesaker. Videre er omsorgslønn en pengeytelse, noe som kan medføre et høyere antall klager vedrørende selve utmålingen enn det som gjelder for de øvrige tjenestene.

På grunn av manglende statistikk er det heller ikke mulig å trekke konklusjoner av fylkesmennenes klagesaksbehandling, herunder hvor stor omgjøringsprosenten er. Uoffisielt er en omgjøringsprosent på om lag 30 % et tall som har gått igjen i noen sammenhenger.

Et av de områder som Statens helsetilsyn har pekt ut som bekymringsverdig (Helsetilsynet 2009) er omsorgsmottakerens rettssikkerhet. Klageadgangen er en sentral garanti i så måte, og i lys av ovennevnte tabell er det grunn til å anta at terskelen er noe lavere for å klage på vedtak om omsorgslønn. Dette er for så vidt positivt, men det forholdsvis høye antallet klager er likevel et klart uttrykk for misnøye blant de private partene.

Det sterke innslaget av skjønn som preger omsorgslønnssaker innebærer etter alt å dømme at saksbehandlingen er komplisert for kommunale saksbehandlere. Når det i tillegg fremgår at antallet klagesaker er relativt høyt, er det grunn til å anta at behandlingen av omsorgslønnssaker er forholdsmessig mer ressurskrevende enn andre sammenlignbare sakstyper.

6.1.3 Andre kommunale tjenester og tiltak. Forholdet til omsorgslønn

Omsorgslønn og andre kommunale tjenester

Omsorgslønn forutsetter at en frivillig omsorgsgiver påtar seg særlig tyngende omsorgsoppgaver, men verken omsorgsgiver eller bruker har et ubetinget krav på at hjelpebehovet blir dekket gjennom denne ordningen. Vurderingen av om omsorgslønn skal ytes skjer på et bredt skjønnsmessig grunnlag. Det bør vurderes om andre helse- og omsorgstjenester kan dekke hjelpebehovet på en forsvarlig måte. Kommunen må komme frem til at omsorg fra omsorgsgiver er den beste løsningen. Omsorgslønn kan gis i kombinasjon med andre tjenester, det vil si som ledd i flere tjenester som til sammen dekker brukerens totale hjelpebehov.

Omsorgslønn forutsetter at tjenesten gis av omsorgsgiver i brukerens hjem. Omsorgslønn gis ikke i tidsrom hvor brukeren oppholder seg i institusjon, som for eksempel ved sykehjemsopphold, opphold i barneverninstitusjon, barnebolig, eller på sykehus.

Tjenester etter ny lov om kommunale helse- og omsorgstjenester kapittel 3

Etter lov om kommunale helse- og omsorgstjenester § 3-1 skal kommunen sørge for å tilby nødvendige helse- og omsorgstjenester til personer som oppholder seg i kommunen. Helse- og omsorgstjenester som kommunen skal kunne tilby fremgår av lovens § 3-2 nr. 1-6.

Tjenestene som følger av lovens § 3-2 første ledd nr. 6 bokstav a-d, regnes i dag som pleie- og omsorgstjenester. Disse består av en blanding av tradisjonelle helsetjenester, som hjemmesykepleie og plass i sykehjem, samt tjenester etter gjeldende lov om sosiale tjenester, som praktisk bistand og opplæring, herunder brukerstyrt personlig assistanse, avlastning, støttekontakt og bolig med heldøgns omsorgstjenester. Dette er tjenester som i praksis er aktuelle å vurdere som alternativ eller supplement i forbindelse med en søknad om omsorgslønn, se også bemerkningene i innledningen til dette kapittelet.

Mange kommuner tilbyr også tjenester ut over de lovpålagte. Slike tjenester bygger på kommunale budsjettvedtak og tildeles etter interne retningslinjer. Eksempler på slike tjenester er blant annet dagsentertilbud, matombringingstjeneste eller lignende servicetjenester. Det er dermed en rekke tjenester og tiltak som kan få betydning ved vurderingen av om omsorgslønn skal innvilges eller ikke, om omsorgslønn skal eller bør gis i kombinasjon med andre tjenester og omsorgslønnens eventuelle omfang.

Opplysning, råd og veiledning

Opplysning, råd og veiledning er ikke en tjeneste i tradisjonell forstand, men er et sentralt virkemiddel for å gjøre brukeren i stand til å medvirke ved valg av tjenester, samt å ivareta sine rettigheter. Lovens § 3-3 første ledd slår fast at kommunen skal fremme helse og søke å forebygge sykdom, skade og sosiale problemer, blant annet ved opplysning, råd og veiledning. Helse- og omsorgstjenesten har plikt til å gi individuell opplysning, råd og veiledning. Siktemålet med bestemmelsen er å løse eksisterende problemer, men skal også bidra til å forebygge at problemer oppstår. Bestemmelsen omfatter alt fra rutinemessig henvisning til andre instanser, til personlig råd og veiledning og familiebehandling, samt opplysning om aktuelle tjenester og saksbehandlingsregler.

Individuell plan. Koordinering av tjenester

Den kommunale helse- og omsorgstjenesten må ta stilling til om brukere og/eller pasienter som har behov for langsiktige og koordinerte tjenester skal ha en individuell plan. Brukere som er i en slik situasjon kan ha behov for bistand fra flere tjenester innenfor den kommunale helse- og omsorgstjenesten og fra andre sektorer, som for eksempel spesialisthelsetjenesten. Brukere som mener de har rett på en individuell plan og ikke får det, kan kreve å få en slik plan. Utarbeidelse av en individuell plan forutsetter brukerens samtykke og medvirkning, alternativt at en formell representant for brukeren avgir samtykke til planen og sikrer brukerens interesser i den forbindelse.

En individuell plan gir ikke i seg selv rett til tjenester, men skal sikre at tjenestene gis på en koordinert og helhetlig måte. Planen skal regulere ansvarsforhold og fordele oppgaver mellom de offentlige etatene som deltar i planen. Den kan inneholde korte og langsiktige målsettinger for brukeren, og må forutsetningsvis evalueres til faste tidspunkter. I tillegg til koordineringshensynet, er det et siktemål at brukeren skal kunne forholde seg til færrest mulig personer, og aller helst til en bestemt koordinator. De fleste instanser på helse- og omsorgssektoren har ansvar for å bidra til etableringen og realiseringen av en individuell plan. Kommunen bærer imidlertid et primæransvar, og det er som hovedregel et kommunalt ansvar å igangsette og koordinere de involverte instansene i den enkelte sak, samt sørge for brukerkontakt og -oppfølging. Det er gitt særregler for individuelle planer som utarbeides i medhold av psykisk helsevernlovgivningen, men unntakene knytter seg i første rekke til samtykkespørsmålet.

Omsorgslønn kan inngå i en individuell plan, men dette vil forutsette at brukeren mottar en eller flere tjenester i tillegg.

Individuell plan er lovfestet i lov om kommunale helse- og omsorgstjenester § 7-1. Det er utarbeidet en forskrift med mer detaljerte krav til innholdet av planen, og det er grunn til å tro at denne også vil bli videreført uten vesentlige endringer. Det foreligger også veiledere og maler som kan benyttes i arbeidet med individuell plan.

I lov om kommunale helse- og omsorgstjenester §§ 7-2 og 7-3 er det gitt bestemmelser om koordinator og koordinerende enhet. I § 7-3 er det bestemt at kommunen skal ha en koordinerende enhet for habiliterings- og rehabiliteringsvirksomhet. Etter § 7-2 skal kommunen tilby en koordinator til brukere med behov for langvarige og koordinerte helse- og omsorgstjenester. Koordinatoren skal sørge for nødvendig oppfølging av den enkelte pasient eller bruker, samt sikre samordning av tjenestetilbudet og fremdrift i arbeidet med individuell plan. Koordinerende enhet skal ha overordnet ansvar for arbeidet med individuell plan etter § 7-1, og for oppnevning, opplæring og veiledning av koordinator etter § 7-2.

Andre kommunale tjenester (servicetjenester)

Kommunene kan gi tjenester ut over det som følger direkte av lovverket, som et servicetilbud til innbyggerne. Dette kan være spesielle ordninger, eller en utvidelse av allerede lovpålagte ordninger. Slike tilbud forvaltes ofte gjennom kommunale retningslinjer og regnes som en del av kommunens totale tjenestetilbud.

Det lar seg ikke gjøre å lage en uttømmende liste over kommunale servicetjenester, men følgende eksempler kan gis:

  • Dag- eller arbeidssenter.

  • Aktivitets- eller møteplasser for bestemte brukergrupper.

  • Matombringning.

  • Trygghetsalarm.

  • Omsorgsteknologiske hjelpemidler.

  • Tilbud fra frivillige organisasjoner i samarbeid med kommunen.

  • Omsorgsboliger.

De ovennevnte tilbudene kan redusere behovet for frivillig omsorgsarbeid som ligger til grunn for omsorgslønn, eller det kan virke avlastende for omsorgsgiver. Enkelte av servicetjenestene kan bidra til å selvstendiggjøre omsorgsmottakeren. Tiltak som dag-/arbeidssenter og aktivitets- og møteplasser kan dekke behov for sosial omgang og fritidsaktiviteter. Alle slike tiltak kan kombineres med lovpålagte tjenester, og kan i noen tilfeller erstatte disse. Matombringingstjenester kan for eksempel erstatte praktisk bistand til matlaging, innkjøp mv.

6.1.4 Pårørendeopplæring

Behovet for opplæring

Når en kommer i en situasjon der en selv eller et familiemedlem får en sykdom, nedsatt funksjonsevne eller av andre grunner trenger hjelp og støtte, får en behov for ny kunnskap. Det finnes ulike opplæringstilbud og muligheter for støtte til slik opplæring. Her er behov og muligheter for opplæring beskrevet i forhold til den relasjonen man har som pårørende. Retten til opplæring og økonomiske støtteordninger som gjør det mulig å delta på opplæring som pårørende er beskrevet. Noen viktige tilbud er også tatt med, og i faktaboksen er det satt opp en oversikt over steder der man kan finne mer informasjon.

Foreldre

Foreldre til barn med kronisk sykdom eller nedsatt funksjonsevne trenger kunnskap om barnets sykdom/funksjonshemning. De trenger også kunnskap om hvordan de skal hjelpe og støtte sitt barn best mulig. I den første fasen er det vanlig at foreldre etterspør kunnskap om sykdommen og diagnosen. Etter en tid melder behovet seg for å vite mer om rettigheter og muligheter til å leve et godt liv både for barnet, familien og foreldrene.

Viktige instanser som kan gi foreldrene informasjon og opplæring i den første fasen er helsestasjonen, som finnes i alle kommuner, og habiliteringstjenesten, som alle helseregioner har tilbud om. Ved helt spesielle diagnoser kan foreldre få tilbud om kurs og opphold ved spesialinstitusjonene i 3. linjetjenesten. Brukerorganisasjonene med sitt likemannsarbeid og sine kurs kan også være en god støtte for foreldre.

Mange offentlige instanser har et ansvar for å gi informasjon om rettighetene foreldre og barn har når det gjelder behov for hjelp og støtte. I kommunene er koordinerende enhet en viktig instans, det samme er den pedagogisk psykologiske tjenesten (PPT). Kommunen skal tilby foreldrene å få en koordinator (helse- og omsorgstjenesteloven § 7-2). NAV kan også gi nyttig informasjon. Helsedirektoratet har gitt ut heftet «Barn og unge med nedsatt funksjonsevne – hvilke rettigheter har familien?» På nettsiden for familier med barn som har nedsatt funksjonsevne, «Familienettet», finner en informasjon om rettigheter, tilbud og aktiviteter.

Foreldrene har også behov for kunnskap på egne vegne. Foreldrene kan trenge spesiell oppfølging for å greie å leve i et parforhold i en familie der et av barna har nedsatt funksjonsevne. Familievernkontorene har gode tilbud til foreldre.

Ektefelle

Når ektefellen blir syk eller får en funksjonshemning endres forholdet mellom ektefellene radikalt. Kunnskap om diagnosen er viktig for begge parter. Hjelp til å finne fram til hvordan en kan organisere hverdagen kan også være nyttig. Likemannsgrupper og kurs for ektefeller er gode tilbud. Både lærings- og mestringssenterne, brukerorganisasjonene og humanitære organisasjoner gjør et viktig arbeid på dette området.

Nasjonalt kompetansesenter for aldring og helse har på oppdrag fra Helsedirektoratet utviklet en nettbasert erfaringsbank med gode eksempler for tjenester til personer med demens.

Barn

Når gamle foreldre trenger hjelp føler de fleste barn et ansvar. I Norge har vi ikke noen juridiske forpliktelser overfor foreldre, men de fleste føler en moralsk forpliktelse. Barn og svigerbarn vil være en ressurs og en samarbeidspartner for det offentlige hjelpeapparatet. Brukerorganisasjonene og lærings- og mestringssentrene kan være nyttige møteplasser for barn med hjelpetrengende foreldre. Pårørendeskolene for pårørende til personer med demens, som flere humanitære organisasjoner gir tilbud om, kan være en viktig kilde til kunnskap for voksne barn.

Søsken

For mange voksne personer med utviklingshemning blir søsken de nærmeste pårørende når foreldre faller fra eller blir gamle og pleietrengende. Søsken har til nå i liten grad fått tilbud om opplæring. Brukerorganisasjonene har for mange vært det eneste tilbudet

Retten til opplæring

Som mottaker at tjenester har vi både rett til medvirkning, rett til informasjon og rett til opplæring.

Ved gjennomføring av helsehjelp har pasienten rett til å medvirke (Pasientrettighetsloven § 3-1). Dersom pasienten ikke har samtykkekompetanse har pasientens nærmeste pårørende rett til å medvirke sammen med pasienten. Pasienten skal ha den informasjon som er nødvendig for å få innsikt i sin helsetilstand (Pasientrettighetsloven § 3-2). Kommunens helse og omsorgstjeneste skal gi opplysning, råd og veiledning (Helse og omsorgstjenesteloven § 3-1). I Pasientrettighetsloven har nærmeste pårørende en selvstendig rett til informasjon om pasientens helsetilstand og den hjelp som blir gitt (§ 3-3). Helseinstitusjonene har plikt til å gi informasjon som pasienten har rett til etter pasientrettighetsloven § 3-2 (lov om spesialisthelsetjenesten § 3-11).

Pasientrettighetsloven presiserer også at informasjonen skal være tilpasset mottakeren og at helsepersonell skal sikre seg at pasienten har forstått informasjonen (§ 3-5).

Etter helse- og omsorgstjenesteloven har kommunene ansvar for helsefremmende og forebyggende arbeid som også skal omfatte opplysning, råd og veiledning (§ 3-3). Kommunen har også ansvar for å tilby opplæring i dagliglivets praktiske gjøremål (§ 3-6).

Helsepersonell plikter å gi informasjon som pasienten har krav på etter pasientrettighetsloven § 3-2 til § 3-4 (lov om helsepersonell § 10).

Stønad til opplæring

Folketrygdloven kan etter § 9-13 gi opplæringspenger til foreldre som har omsorg for barn med funksjonshemning eller langvarig sykdom. Opplæringspenger kan foreldrene få når de gjennomgår opplæring ved en godkjent helseinstitusjon eller deltar på foreldrekurs ved et offentlig spesialpedagogisk kompetansesenter. Det er et vilkår at opplæringen skal være nødvendig for at foreldrene skal kunne ta seg av og behandle barnet. Opplæringspenger kan bli gitt også etter at barnet har fylt 18 år. Formålet med ytelsen er å kompensere for tapt arbeidsinntekt (jf. kap. 6.2.3).

Hvilke tilbud får pårørende om opplæring

Her er det beskrevet en del eksempler på de tilbud om opplæring som pårørende får i dag. Ikke alle tilbud blir gitt i alle kommuner eller fylker, og oversikten er heller ikke uttømmende for de tilbud som blir gitt.

Kommunene har ansvar for å gi nødvendig informasjon og tjenestetilbudet skal så langt som mulig tilrettelegges og gjennomføres i samarbeid med bruker eller pasient (Helse og omsorgstjenesteloven § 9-3). Det varierer hvordan kommunene oppfyller denne plikten. I noen kommuner har de egne småbarnsgrupper for foreldre med funksjonshemmede barn,- i andre kommuner blir informasjonen gitt individuelt. Innenfor rehabiliteringstjenesten har mange kommuner tilbud om gruppetrening. Noen av disse gruppene fungerer også som likemannsgrupper og grupper der kommunen tilbyr opplæring. I kommunene vil koordinator (jf. forskrift om habilitering og rehabilitering) spille en viktig rolle når det gjelder bruker- og pasientopplæring. Koordinator vil også ha en nøkkelrolle i å hjelpe brukere, pasienter og pårørende med å finne fram til relevant og nyttig opplæring i egen kommune og regionen.

Helseforetakene løser sin plikt til å gi pasientene informasjon på ulike måter. I noen fylker tilbyr for eksempel habiliteringstjenesten kurs for pårørende, da spesielt småbarnsforeldre. Mange helseforetak har også et godt samarbeid med lærings- og mestringssenteret om opplæring til ulike pasientgrupper.

Lærings- og mestringssentrene arbeider for at pasienter, brukere og pårørende skal få informasjon, kunnskap og hjelp til å håndtere langvarig sykdom og helseforandringer. Et lærings- og mestringssenter er en møteplass mellom pasienter/brukere, deres pårørende, helsepersonell og mer erfarne pasienter/brukere. Målsettingen er at brukeren skal få utvidet innsikt i egen situasjon og bli styrket i sin mestring av hverdagen. Alle helseforetak har nå lærings- og mestringssentre. Ansvaret for pårørendeopplæring og drift av lærings- og mestringssenteret ligger på det enkelte helseforetak. I tillegg har vi et nasjonalt kompetansesenter for læring og mestring som er organisert i Oslo universitetssykehus HF.

Pårørendeskolens målsetting er å gi pårørende til personer med demens kunnskap og støtte, samt å gi helsepersonell innsikt i situasjonen til demente og deres pårørende. I tillegg ønsker de å gi helsepersonell undervisning i metoder for å drive pårørendearbeid. Både Nasjonalforeningen for folkehelse og Kirkens bymisjon driver pårørendeskoler for pårørende til personer med demens. En egen pårørendeskole for pårørende til voksne mennesker med utviklingshemning som utvikler demens er under utarbeiding. Den er spesielt beregnet på søsken.

Familievernkontorene i regionene arrangerer kurs for par og for enslige forsørgere, kursene «Hva med oss?» Målgruppe for kursene er foreldre til barn med nedsatt funksjonsevne. Kursene har blitt godt mottatt av foreldrene.

Brukerorganisasjonene driver et utstrakt likemannsarbeid og arrangerer nyttige kurs.

Boks 6.1 Nyttige adresser

Familienettet http://www.familienettet.no

NAV www.nav.no

De fleste brukerorganisasjonene finner vi i de to paraplyene FFO, http://www.ffo.no og SAFO http://www.safo.no

Hva med oss, lenke til barn ungdom og familiedirektoratet sin informasjon om samlivskursene http://www.bufetat.no/hvamedoss

Lærings og mestringssenterene http://www.mestring.no

Informasjon om demens http://www.demensinfo.no

Nasjonalforeningen for folkehelse http://www.nasjonalforeningen.no

Kirkens bymisjon pårørendeskolen i Oslo http://www.bymisjon.no/parorendeskolen

http://www.selvhjelp.no/

6.2 Statlige ordninger

De statlige støtteordningene som omtales i dette kapittelet skal i all hovedsak dekke tapt inntekt som følge av omsorgsoppgaver. I tillegg omtales grunn- og hjelpestønad som er stønader som skal kompensere for ekstrautgifter og behov for ekstra tilsyn og pleie.

6.2.1 Grunnstønad og hjelpestønad

Generelt

Det kreves at ekstrautgiftene eller hjelpebehovet skyldes varig sykdom, skade eller lyte. Hva som anses som sykdom baseres på hva legevitenskapen til enhver tid definerer som sykdom. Ved krav om grunn- eller hjelpestønad vil det sjelden være tvil om det foreligger sykdom.

Grunn- og hjelpestønad ytes ikke før vedkommende har gjennomgått hensiktsmessig behandling eller behandlingen har kommet så langt at det kan fastslås at sykdommen er varig. Lidelsen behøver ikke være livsvarig, men bør etter praksis vare i to, tre år. Selv om lidelsen er kortvarig, regnes den alltid som varig dersom den syke sannsynligvis vil komme til å dø innen to år. Kravet til gjennomgått hensiktsmessig behandling viser til medisinsk behandling som er vitenskapelig anerkjent og indisert for den aktuelle lidelsen. Dersom hensiktmessig behandling kan synes avskrekkende eller særlig byrdefull, skal man lempe på kravet om gjennomgått behandling. Det kreves ikke alltid at behandlingen skal være avsluttet, men det må være sannsynliggjort at lidelsen vil bli varig. Det vil si at dersom vedkommende kan bli helbredet innen kort tid, vil forutsetningen for å tilstå grunn- eller hjelpestønad ikke være tilstede.

Grunn- og hjelpestønad og forhøyet hjelpestønad kan endres dersom det skulle bli vesentlige endringer i mottakerens situasjon. Forhøyet hjelpestønad gis til barn og unge under 18 år som har et vesentlig større behov for tilsyn og pleie enn det som kreves for ordinær hjelpestønad. Forhøyet hjelpestønad skal revurderes hvert tredje år.

Allerede i 1936 ble det i midlertidig lov om trygd til blinde og vanføre sett behovet for økonomisk hjelp til å dekke ekstra utgifter og pleiebehov i tillegg til manglende arbeidsevne. Den ble videreført i lov om uføretrygd av 1960 som utenom uførepensjon etablerte en uavhengig stønadsform for å kompensere for ekstrautgifter mange uføre hadde i det daglige liv og en annen stønadsform for de ekstra pleieutgifter en del uføre hadde. I folketrygdloven av 1966 ble grunnstønad opprettholdt som tidligere, og hjelpestønad til tilsyn og pleie og til hjelp i huset (denne bortfalt i 1992 for nye tilfeller).

Grunnstønad – folketrygdloven § 6-3

Gjeldende rett

Grunnstønaden skal helt eller delvis kompensere for visse ekstrautgifter over et visst nivå som skal kompensere for ulemper forårsaket av varig sykdom, skade eller lyte. Utgiftene må være en direkte følge av sykdommen eller skaden, og være utgifter som friske personer ikke har. Grunnstønad gis for stadig tilbakevendende utgifter, og kan ikke gis for å dekke en engangsutgift. Folketrygdloven § 6-3 lister opp hvilke utgifter som kan dekkes. Listen er uttømmende, slik at utgifter som ikke kommer inn under lovteksten ikke kan dekkes.

Grunnstønad dekkes etter 6 satser. Ekstrautgiftene må dekke den satsen man søker, og minimum tilsvare grunnstønad sats 1. Laveste sats utgjør per 1. januar 2011 kr 621 kroner i måneden og sats seks 3105 kroner (henholdsvis kroner 7.452og 37.260 per år)

Grunnstønaden er skattefri.

Boks 6.2 Fakta om grunnstønad – folketrygdloven § 6-3

  • Per 31.12.2010 var det utbetalt ca. 1.665. mill. kroner til 128984 personer.

  • Ca. halvparten fikk sats 1, kun 1300 sats 6

  • Kvinner utgjorde 58 % av mottakerne, menn 42 %

  • 24 % av mottakerne hadde alderspensjon

  • 37 % av mottakerne hadde uførepensjon

  • 56 % av mottakerne var over 50 år

  • 12 % var under 18 år.

Hjelpestønad – folketrygdloven § 6-4

Gjeldende rett

Hjelpestønad ytes for å kompensere der det foreligger et særskilt behov for tilsyn og pleie utover det som dekkes av offentlig hjelpeordning. Hjelpestønad kan etter praksis ikke reduseres med den begrunnelse at det kan søkes om offentlige tjenester etter helse og omsorgstjenesteloven.

Det er et vilkår at det foreligger et privat pleieforhold eller det må være slik at hjelpestønaden vil sette den pleietrengende i stand til å etablere et privat pleieforhold. Ved kartleggingen av hjelpebehovet skal man se på behovet for særskilt tilsyn og pleie i ulike situasjoner, både ute og inne, dag og natt. Privat pleieforhold krever at pleien gis av private, som for eksempel ektefelle, samboer, barn, venner eller naboer, eller at det leies privat hjelp.

Årsaken til behovet for tilsyn og pleie må være varig sykdom, skade eller lyte. Hjelpestønad kan bare ytes for å dekke behov som friske personer ikke har.

Hjelpestønaden utbetales direkte til den som har nedsatt funksjonsevne. Stønaden er ikke pensjonsgivende inntekt og heller ikke skattepliktig for mottakeren, og er ikke avhengig av at vedkommende har inntektsbortfall. Størrelsen på hjelpestønaden avhenger av hvor stort behov for tilsyn og pleie funksjonsnedsettelsen medfører.

Siden hjelpestønaden utbetales til mottaker, gir den vedkommende en fleksibel måte å dekke pårørendes utgifter i forbindelse med den hjelpen de gir eller til sporadisk eller regelmessig bruk av betalte tjenester i mindre omfang. For mindreårige er det foreldre eller verge som disponerer pengene.

Utmålingen av hjelpestønad medfører kompliserte skjønnsmessige avgjørelser. Hjelpebehovet må minst ha et omfang som kan svare til et vederlag på minst samme nivå som den fastsatte satsen for hjelpestønad. Bruk av satser kan føre til at noen med hjelpebehov som anses å ligge like under en sats kan oppleve en underdekning av behovet.

Hjelpestønad til barn gis bare for omsorgs- og pleiebehov som friske barn i samme alder ikke har.

Forhøyet hjelpestønad til barn og unge – folketrygdloven § 6-5

Gjeldende rett

Forhøyet hjelpestønad kan gis til barn og unge under 18 år som har et vesentlig større behov for tilsyn, pleie og annen hjelp på grunn av en varig lidelse enn det ordinær hjelpestønad dekker. Det er den samlede pleiebelastningen og den faktiske arbeidsinnsatsen denne medfører som må være av et vesentlig større omfang enn ved ordinær hjelpestønad.

Forhøyet hjelpestønad ytes bare dersom det gir barnet/ungdommen bedre muligheter for å bli boende i sitt familiehjem (foreldrehjemmet eller fosterhjem).

Forhøyet hjelpestønad gis med 2, 4, eller 6 ganger ordinær sats, det er sats 2, sats 3 og sats 4. Ordinær sats er sats 1. Ved vurderingen av hvilken sats som skal ytes må det foretas en skjønnsvurdering. Det legges vekt på blant annet hvor nedsatt funksjonsevnen er både fysisk og psykisk, hvor omfattende den faktiske pleieoppgaven og tilsynet er, hvor stort behov det er for trening, stimulering og opplæring, samt hvor bundet omsorgspersonen blir av pleieoppgavene. Det tas også hensyn til øvrige familiemedlemmer, om det er flere som kan gi omsorg, og eventuelle avlastningstiltak. Sats 2 kan tilstås der barnets fysiske eller psykiske funksjonshemming er av moderat grad. Sats 3 kan tilstås der barnets funksjonsevne oftest er nedsatt i så betydelig grad at omsorgen for barnet er til hinder for at pleieren utfører andre nødvendige, daglige gjøremål og barnets hjelpebehov vil ofte være av et så betydelig omfang at det går utover familiens øvrige gjøremål. For rett til forhøyet hjelpestønad etter sats 4, som er høyeste sats, må barnets medisinske tilstand være av en slik art at hjelpebehovet i stor grad vil dominere hverdagen for den som dekker hjelpebehovet.

Ofte vil omsorgen for barnet innebære et krevende trenings- opplærings- eller behandlingsopplegg, som skal utføres en eller flere ganger daglig utenfor institusjon. Det er imidlertid en forutsetning for å kunne vektlegge denne treningen mv. som en del av pleiebehovet, at den er alminnelig vitenskapelig anerkjent for den sykdommen eller funksjonshemmingen som foreligger.

Forhøyet hjelpestønad kan gis sammen med offentlige tjenester og avlastningstiltak. Hvis avlastningen er meget omfattende, kan det føre til at hjelpestønaden gis med en lavere sats. Hvis barnet har så omfattende avlastningstiltak at mesteparten av hjelpebehovet dekkes utenfor hjemmet, kan det føre til at det gjenstående hjelpebehov ikke er at en slik størrelse at det tilsvarer aktuell sats. Da kan vilkårene for rett til forhøyet hjelpestønad ikke være oppfylt.

Hjelpestønaden i forhold til andre ytelser etter folketrygdloven

Ifølge folketrygdloven § 5-22 kan det ytes bidrag til dekning av helsetjenester når utgiftene ikke ellers dekkes etter folketrygdloven eller andre lover. Når vilkårene for hjelpestønad er oppfylt, skal denne ytelsen anvendes før bidrag etter § 5-22.

Pleiepenger etter folketrygdloven §§ 9-10 og 9-11 ytes så lenge det er nødvendig. Dersom behovet for tilsyn og pleie er stort nok, kan hjelpestønad tilstås uavhengig av om en av foreldrene er tilstått pleiepenger. Det vil gjerne være i tilfeller hvor barnet har en varig sykdom som i perioder også vil kunne utløse rett til pleiepenger.

Hjelpestønaden i forhold til ytelser i andre lover

Folketrygdloven er en rettighetslov og ligger «i bunnen» i forhold til andre lover som har ytelser med samme formål, men med mindre rettighetspreg. Det er spesielt vilkåret om privat pleieforhold som gjør at man må vite i hvilken grad en annen ytelse med samme formål er en rettighet/ytes pliktmessig etter annen lov. I de tilfeller der vedkommende får dekket sitt ekstraordinære pleiebehov som følge av pliktmessige tiltak fra det offentlige i medhold av lov eller forskrift, anses ikke hjelpestønaden for å være «i bunn».

I forhold til for eksempel omsorglønn kan det gis hjelpestønad samtidig som det er mulig å gi omsorglønn. I slike tilfeller skal hjelpestønad gis først. Kommunen kan ta hensyn til hjelpestønaden ved tildeling og utmåling av omsorgslønnen.

Boks 6.3 Fakta om hjelpestønad – folketrygdloven § 6-4

  • Per 31.12.2010 utbetalt totalt 1.714 mill. kroner i hjelpestønad til 84925 personer

  • Kvinner utgjorde 43921 (52 %) av mottakerne

  • menn utgjorde 40999 (48 %) av mottakerne

  • 38 % av mottakerne var over 50 år

  • 42 % av mottakerne var under 18 år

  • Ordinær hjelpestønad (sats 1) ble gitt til 44255 personer, hvorav

  • 20194 kvinner (46 %) og 24 060 menn (54 %).

  • 19279 av mottakerne hadde alderspensjon ved siden av (22,7 %)

  • 22640 av mottakerne hadde uførepensjon (26,7 % )

Boks 6.4 Fakta om forhøyet hjelpestønad – folketrygdloven § 6-5

  • Per 31.12. 2010 fikk 22970 personer forhøyet hjelpestønad

  • Sats 2 ble gitt til 15804 mottakere (jenter 5425, gutter 10378)

  • Sats 3 ble gitt til 5306 mottakere (jenter 1816, gutter 3488)

  • Sats 4 ble gitt til 1860 (jenter 762, gutter 1098)

  • 63,5 % av mottakerne under 18 år mottok forhøyet hjelpestønad (65 % gutter og 35 % jenter)

Rett til fortsatt ytelse i en overgangsperiode

Fra og med 1. juli 2010 har foreldre som har mottatt forhøyet hjelpestønad for tilsyn og pleie i minst tre år rett til stønad med samme sats i tre måneder etter at behovet for tilsyn og pleie opphører fordi barnet dør. Foreldrene har en periode for å orientere seg mot arbeid. Dersom foreldrene begynner å arbeide, gis stønaden likevel i tre måneder.

Tabell 6.2 Hjelpestønad ytes etter satser (per 1. januar 2011)

Sats

beløp per år/mnd

kommentar

0

12 420 / 1 035

hjelp i huset, opphørt, ikke innvilget nye søknader etter 1992

1

13 356 / 1 113

tilsyn og pleie

Forhøyet hjelpestønad for barn og unge under 18 år (per 1. januar 2011):

2

26 712 / 2 226

2 ganger sats 1 (ordinær hjelpestønad)

3

53 424 / 4 452

4 ganger sats 1

4

80 136 / 6 678

6 ganger sats 1

Om klageadgangen og klagesaksbehandlingen. Anke til Trygderetten.

Det er NAV som tar stilling til om vilkårene for stønad etter folketrygdloven kapittel 6 er oppfylt. Stønadsmottakeren skal underrettes gjennom et enkeltvedtak. Treffes det vedtak om helt eller delvis avslag på stønad, kan dette påklages i medhold av folketrygdloven § 21-12. Klagen sendes til det lokale NAV – kontoret, som kan gi nærmere veiledning om utformingen av klagen og klagebehandlingen. Klagefristen er seks uker. Kontoret som har truffet vedtaket skal vurdere saken på nytt. Dersom vedtaket ikke endres, sendes klagen til behandling ved NAV Klageinstans, som skal overprøve saken i sin helhet.

Blir det påklagde vedtaket helt eller delvis opprettholdt av NAV Klageinstans, kan saken ankes til Trygderetten. Ankefristen er seks uker. En anke utløser tilsvarende prosess som nevnt over: Anken skal fremmes for lokalt NAV – kontor. NAV Klageinstans skal ta stilling til saken på nytt, og dersom vedtaket opprettholdes skal saken oversendes til behandling i Trygderetten. Trygderettens avgjørelse kan bringes inn for domstolene.

Klage- og ankestatistikk

Det er relativt få klage- og ankesaker på området. Antall klager i 2010 var 692, hvorav 126 ble helt eller delvis omgjort. Det var ca. 85 000 mottakere av hjelpestønad samme år. Klage- og ankestatistikken omfatter så lave tall at det ikke er hensiktsmessig å vurdere disse nærmere. Det mest interessante trekket at det ikke kom noen klager fra fem NAV-regioner. Dette omfatter Vest-Agder, Aust-Agder, Midt – og Indre Østland, samt Nordland, Troms og Finnmark.

6.2.2 Omsorgspenger. Gjeldende rett og dagens praksis

Omsorgspenger ved barns eller barnepassers sykdom

Gjeldende rett

Omsorgspenger og pleiepenger ved barns sykdom er plassert i folketrygdlovens kapittel 9.

Formålet med omsorgspenger er å kompensere for bortfall av arbeidsinntekt for arbeidstakere som har omsorg for barn i forbindelse med barns eller barnepassers sykdom. For å ha rett til omsorgspenger må arbeidstakeren ha vært i arbeid i minst fire uker umiddelbart før fraværet (opptjeningstid). Rett til sykepenger ved barns sykdom ble innført fra 1. juli 1978 i folketrygdloven. Sykepenger kunne ytes i opptil 10 dager for omsorg for barn under 10 år. Ved innføring av ny folketrygdlov i 1997 fikk bestemmelsene om rett til stønad ved barns og nære pårørendes sykdom eget kapittel i loven. Fra 1. juli 2005 ble det innført rett til omsorgspenger i 10 ekstra dager for kronisk syke eller funksjonshemmede barn.

Stønadssituasjonen

En arbeidstaker som må være borte fra arbeidet for å ha nødvendig tilsyn med og pleie av sykt barn i hjemmet eller i helseinstitusjon har rett til omsorgspenger etter folketrygdloven § 9-5 bokstav a. Kravet om at fraværet skal være «nødvendig» må avgjøres etter en konkret vurdering. For eksempel vil man som hovedregel ikke kunne få omsorgspenger dersom den ene forelderen uansett er hjemme. Det forutsettes at den forelderen som for eksempel er hjemme for å ta seg av et nytt barn også har kapasitet til å ta seg av eldre barn som blir midlertidig syke.

Omsorgspenger ytes også dersom den som har det daglige barnetilsynet (barnepasser) er syk, jf. folketrygdloven § 9-5 bokstav b. Dette gjelder også dersom for eksempel barnehagen må stenge på grunn av sykdom. Omsorgspenger ytes også dersom den som har det daglige barnetilsynet er forhindret fra dette fordi vedkommende følger et annet barn til utredning eller innleggelse i helseinstitusjon, folketrygdloven § 9-5 bokstav c. Foreldrene står fritt til å velge hvem av foreldrene som skal følge. Omsorgspenger gis også dersom barnet på grunn av sykdom trenger oppfølging hos lege mv selv om barnet ikke er sykt eller pleietrengende denne dagen, folketrygdloven § 9-5 bokstav d.

Omsorgspenger ytes til og med det kalenderåret barnet fyller 12 år. Dersom barnet er kronisk sykt eller funksjonshemmet, gjelder retten til og med det året barnet fyller 18 år.

Antall dager

Omsorgspenger ytes i en begrenset periode. Den som har omsorg for barn har rett til 10 dager med omsorgspenger for hvert kalenderår. Dersom vedkommende har omsorg for mer enn to barn, økes antall stønadsdager til 15.

For at foreldre lettere skal kunne kombinere yrkesaktivitet og omsorg for flere funksjonshemmede eller kronisk syke barn, har foreldre rett til 10 dager ekstra med omsorgspenger per funksjonshemmet eller kronisk syke barn. Arbeids- og velferdsetaten må godta at barnet er kronisk sykt eller funksjonshemmet.

For de som er alene om omsorgen gis det dobbelt antall dager. Selv om den ene forelderen er alene om den daglige omsorgen, kan stønadsdagene fordeles mellom foreldrene i forhold til omfanget av avtalt samvær. Arbeids- og velferdsetaten må få skriftlig erklæring fra begge foreldrene om samværsfordelingen.

Når en av foreldrene er alene om den daglige omsorgen, kan opptil 10 av stønadsdagene overføres til ektefelle, eller til samboer når samboerforholdet har vart i minst 12 måneder. Arbeids- og velferdsetaten må ha skriftlig melding om overføringen.

Ved avgjørelsen om en person er alene om omsorgen legges i utgangspunktet samme forståelse til grunn som begrepet «enslig forsørger» i relasjon til andre stønadsformer i folketrygdloven, dvs. etterlatte, enslige forsørgere, skilte og separerte. I enkelte tilfeller kan arbeidstakeren regnes for å ha aleneomsorg for barn også hvis den andre av barnets foreldre i lang tid ikke kan ha tilsyn med barnet. Dette gjelder hvis den andre forelderen er funksjonshemmet, innlagt i helseinstitusjon eller lignende.

Dokumentasjon av sykdom

Etter folketrygdloven § 9-7 gis det rett til egenmelding de første tre kalenderdagene i hvert enkelt tilfelle. De fleste arbeidsgivere vil legge til grunn at tilsyn er nødvendig når arbeidstaker melder fra om fraværet. En arbeidsgiver som mener at vilkårene ikke er oppfylt, kan imidlertid unnlate å betale omsorgspenger. Dersom arbeidsgiveren ikke betaler omsorgspenger, kan arbeidstakeren kreve at Arbeids- og velferdsetaten utbetaler omsorgspengene etter folketrygdloven § 9-8 jf § 8-22. Arbeidstakeren kan ellers bringe saken inn for Ankenemnda for sykepenger i arbeidsgiverperioden, jf. folketrygdloven § 21-13. Fra og med fjerde fraværsdag kan arbeidsgiveren kreve legeerklæring som bekrefter at barnet eller barnepasseren er syk. For arbeidstakere som har arbeidsskift som omfatter to datoer, regnes et arbeidsskift som en egenmeldingsdag. Omsorgspenger fra trygden må dokumenteres med legeerklæring.

Omsorgspenger fra arbeidsgiveren

Den enkeltes arbeidsgiver dekker de 10 første dagene med omsorgspenger dersom arbeidsforholdet har vart i minst fire uker. Dersom arbeidstakeren har krav på og benytter seg av flere dager, kan arbeidsgiveren søke refusjon fra trygden.

Omsorgspenger til en arbeidstaker som bare har omsorg for et barn over 12 år som er kronisk sykt eller funksjonshemmet, refunderes fullt ut.

Beregning

Omsorgspenger beregnes som sykepenger og ytes med 100 % av sykepengegrunnlaget, forutsatt at arbeidstakeren fyller vilkårene for sykepenger. Omsorgspenger utbetales med samme beløp som arbeidstakeren ville fått i egne sykepenger. Det er et vilkår at den pensjonsgivende inntekten som utgjør inntektsgrunnlaget er minst 50 % av grunnbeløpet. Grunnbeløpet pr. 1. mai 2011 er kroner 79.216. Sykepengegrunnlaget pr. år kan ikke overstige seks ganger grunnbeløpet.

Det er et vilkår at arbeidstakeren har omsorg for barnet, enten alene eller delt omsorg med den andre forelderen eller delt omsorg med ny ektefelle/samboer/partner som man har felles barn med. Fosterforeldre har også rett til omsorgspenger.

Omsorgspenger utbetales til arbeidstakere.

Boks 6.5 Fakta om omsorgspenger – folketrygdloven § 9-5–§ 9-9

Tallene for omsorgspenger gjelder omsorgspenger betalt av folketrygden. Det gjelder tilfelle der arbeidstakere ikke har vært ansatt i minst fire uker umiddelbart før fraværet og arbeidsgiver ikke er forpliktet til å yte omsorgspenger, og i de tilfellene arbeidstaker har krav på omsorgpenger utover 10 dager, da arbeidsgiver kan søke refusjon fra trygden for antall stønadsdager som overstiger 10. I tillegg refunderer trygden omsorgspenger fullt ut der barnet er kronisk sykt eller funksjonshemmet.

  • I 2010 ble det utbetalt ca. 19.1 mill. kroner i omsorgspenger

  • Kvinner utgjorde 12.9 mill.(69 % av utgiftene) og

  • menn utgjorde 6.2 mill. (32 % av utgiftene)

  • 3185 personer fikk omsorgspenger for 8308 tilfeller

  • Kvinner utgjorde 5931tilfeller (71 %) og menn 2377 tilfeller (29 %)

  • Kun 3 % av tilfellene graderte.

  • Kvinners andel graderte var 2.8 %, menn 3.6 %

  • Gjennomsnittlig varighet per tilfelle var på 2 dager, både for menn og kvinner.

6.2.3 Pleiepenger og Opplæringspenger

Gjeldende rett

Formålet med pleiepenger er å kompensere for bortfall av arbeidsinntekt for yrkesaktive med sykepengerett i forbindelse med barns sykdom, barns funksjonshemming og pleie av nære pårørende i livets sluttfase. Pleiepenger ytes i dag til foreldre med omsorg for barn etter to forskjellige lovbestemmelser.

Pleiepenger ytes både til arbeidstakere, frilansere og til selvstendig næringsdrivende. Rett til stønad ved barns alvorlige sykdom kom inn i lovverket i 1985. Det ble innført rett til sykepenger for foreldre med kreftsyke eller andre alvorlig syke barn hvor foreldrene hadde behov for å være tilstede på sykehuset. Maksimal periode var ett år, og sykepenger for pleie av sykt barn måtte tas av egen sykepengeperiode. Når stønadsperioden ble forlenget til tre år i 1993, ble det vilkår om svært alvorlig sykdom og til kritiske perioder. Stønaden ble begrenset til 65 % av sykepengegrunnlaget de to siste årene. Ved ny folketrygdlov i 1997 ble rett til stønad ved barns sykdom eget kapittel i loven. Rett til pleiepenger ved mindre alvorlig sykdom ved sykehusinnleggelse ble innført i 1997. Fra 1. januar 2006 ble det gitt rett til kontinuerlig rett til pleiepenger ved alvorlig progredierende sykdom som ble ansett for å være i en kontinuerlig ustabil fase. Pleiepenger ytes i dag så lenge pleiebehovet varer og lovens vilkår er oppfylt.

Graderte pleiepenger

Det er et hovedkrav at barnet skal ha behov for kontinuerlig tilsyn og pleie fra en eller begge foreldrene. Det ble tidligere forutsatt at det ikke var mulig å tilstå graderte pleiepenger på grunn av kravet til kontinuerlig tilsyn og pleie. Foreldrene kunne ha graderte pleiepenger dersom de delte arbeidet med pleie og omsorg. Ellers var det bare mulig å gradere ytelsen på slutten av stønadsperioden i inntil to måneder når barnet som ledd i rehabiliteringen deltok helt eller delvis i barnehage eller skole.

Initiativet til å etablere spesialtilpassede ordninger i barnehage og skole må tas av foreldre i samarbeid med kommunen. Fordi pleiepengene bortfalt ved avlastningsordninger kunne motivasjonen for foreldrene til å etablere dette være liten. Resultatet ble at pleietrengende barn mistet muligheten til å delta delvis i aktiviteter med andre barn og foreldrene valgte fulle pleiepenger. De kunne da motta en høyere ytelse enn hva som i realiteten ville ha vært nødvendig og hensiktsmessig.

I 2006 ble det innført rett til graderte pleiepenger både etter § 9-10 og § 9-11. Pleiepenger kan graderes ned til 50 % fra første dag. Det er fremdeles et krav at barnet skal ha behov for kontinuerlig tilsyn og pleie, men ikke nødvendigvis fra en eller begge foreldrene. Dersom barnets omsorgsbehov er dekket ved kommunale tilsyns-/avlastningsordninger eller av besteforeldre mv. deler av dag eller noen dager i uken vil foreldrene kunne holde kontakten med arbeidslivet samtidig som barnet får nødvendig tilsyn og pleie.

Pleiepenger etter folketrygdloven § 9-10

Bestemmelsen gir rett til pleiepenger til den som har omsorg for barn under 12 år som er eller har vært innlagt i helseinstitusjon, eller er behandlet poliklinisk i sykehus. Dersom barnet er kronisk sykt eller funksjonshemmet, gjelder retten til barnet fyller 18 år. Tidligere var det krav om innleggelse, men da stadig flere sykdomstilfeller og skader etter hvert kunne behandles poliklinisk, ble i 2007 retten til pleiepenger etter § 9-10 også knyttet til poliklinisk behandling. Innleggelse var ikke lenger egnet som eneste avgrensningskriterium. Det er krav om at vedkommende av hensyn til barnet må oppholde seg på helseinstitusjonen eller pleie barnet i hjemmet. Også andre enn barnets foreldre kan få pleiepenger dersom det er nødvendig av hensyn til barnet. Dersom barnet er kronisk sykt eller funksjonshemmet gjelder retten til barnet fyller 18 år. Pleiepenger ytes fra åttende dag regnet fra innleggelsen. Vilkåret om at pleiebehovet skal strekke seg over mer enn syv dager utelukker tilståelse av pleiepenger ved enkle sykdommer/skader fordi disse ikke krever kontinuerlig omsorg og pleie over så lang tid. Derfor forventes det at man benytter seg av omsorgspenger de første syv dagene. Pleiepenger etter § 9-10 i hjemmet kan bare ytes i de tilfeller det er oppstått et kontinuerlig pleiebehov i etterkant av innleggelse på helseinstitusjon eller poliklinisk behandling. Pleiepenger etter denne bestemmelsen kan ikke gis til begge foreldrene samtidig. Pleiepenger er ikke riktig ytelse der pleie- og tilsynsbehovet er av konstant varighet og intensitet uavhengig av innleggelse i institusjon/poliklinisk behandling.

Boks 6.6 Fakta om pleiepenger ved barn innlagt i helseinstitusjon – folketrygdloven § 9-10

  • I 2010 ble det utbetalt ca. 42.1 mill. kroner

  • 1188 personer fikk utbetalt pleiepenger for 1394 tilfeller

  • Kvinner utgjorde 971 tilfeller (70 %) og

  • menn 423 tilfeller (30 %)

  • Om lag 17,5 % av tilfellene var graderte (ca. 27 % av utgiftene)

  • Gjennomsnittlig varighet per tilfelle var 52 dager

  • Gjennomsnittlig varighet for graderte tilfelle var 126 dager

  • Lengst gjennomsnittlig varighet hadde Aust-Agder med 100 dager

  • Lavest gjennomsnittlig varighet hadde Telemark med 15 dager.

  • Oslo hadde gjennomsnittlig 16 dager, Hordaland 18 dager og Troms 26 dager.

Pleiepenger etter folketrygdloven § 9-11

Pleiepenger ytes etter § 9-11 når barn under 18 år har en livstruende eller annen svært alvorlig sykdom eller skade. For den som har omsorgen for en psykisk utviklingshemmet person som har en livstruende eller annen alvorlig sykdom eller skade, ytes det pleiepenger uten hensyn til aldersgrensen på 18 år. Det er i samarbeid med tidligere Rikshospitalets (nå Oslo universitetssykehus) barneklinikk utarbeidet en liste over aktuelle sykdomstilfeller som kan omfattes, blant annet kreft, store trafikkskader eller andre alvorlige skader, kritisk syke nyfødte, barn med hjertefeil, alvorlig astma og psykiske lidelser. Avgjørelsen må imidlertid bero på skjønn i det enkelte tilfelle. Listen er ikke uttømmende, og bestemmelsen om pleiepenger kan også anvendes ved andre alvorlige og livstruende sykdommer dersom det er nødvendig av hensyn til barnet.

Pleiepenger etter § 9-11 ytes fra første fraværsdag, og kan ytes til begge foreldrene samtidig. Også andre enn barnets foreldre kan få pleiepenger dersom det er nødvendig av hensyn til barnet. Det er et vilkår at den som har omsorg for barnet må oppholde seg i helseinstitusjon mens barnet er innlagt, eller må være hjemme fordi barnet trenger kontinuerlig tilsyn og pleie.

Når en livstruende eller svært alvorlig sykdom anses for å være varig, er pleiepenger begrenset til perioder hvor sykdommen er ustabil. Ved alvorlig progredierende sykdommer hvor barnet blir gradvis dårligere og dør tidlig kan det foreligge en kontinuerlig rett til pleiepenger. Ved alvorlig, varig sykdom kan pleiepenger ytes i startfasen av sykdommen.

I utgangspunktet skal ikke pleiepenger tilstås ved et varig pleiebehov hos barnet. Pleiepenger skal ikke ytes for å dekke inntektstap som følge av varig pleiebehov hos barnet. Den aktuelle ytelsen er da hjelpestønad. Dersom sykdommen forverrer seg og kommer inn i en kritisk fase kan det gjøres unntak. I slike perioder kan det foreligge rett til pleiepenger.

Pleiepengebestemmelsene utelukker ikke at det samtidig kan utbetales hjelpestønad. Bestemmelsen om hjelpestønad har ikke noen samordningsbestemmelse når en familie mottar pleiepenger. I perioder kan en familie motta begge ytelsene. Det kan skje når barnet på grunn av et varig pleiebehov er berettiget til hjelpestønad og sykdommen forverrer seg og kommer inn i en ustabil fase som gir rett til pleiepenger. For barn med progredierende sykdommer som gir en stabil rett til pleiepenger kan også hjelpestønad tilstås i tillegg dersom hjelpebehovet til barnet er ekstra stort.

Boks 6.7 Fakta om pleiepenger ved alvorlig sykt barn – folketrygdloven § 9-11

  • I 2010 ble det utbetalt ca. 440 mill. kroner

  • 8126 personer fikk utbetalt pleiepenger for 10612 tilfeller

  • Kvinner utgjorde 6128 tilfeller (ca. 58 %) og

  • menn 4484 tilfeller (ca. 42 %)

  • Om lag 13,5 % av tilfellene var graderte (ca. 22,8 % av utgiftene)

  • Gjennomsnittlig varighet per tilfelle var 80 dager

  • ( 95 dager for kvinner og 60 dager for menn)

  • Gjennomsnittlig varighet på graderte tilfelle var 235 dager

  • (270 dager for kvinner og 191 dager for menn)

  • Lengst gjennomsnittlig varighet hadde Telemark og Sogn og Fjordane med 117 dager

  • Lavest gjennomsnittlig varighet hadde Aust-Agder med 52 dager

  • Oslo hadde gjennomsnittlig 77 dager, Hordaland 82 dager og Troms 54 dager.

Rett til fortsatt ytelse i en overgangsperiode

Fra og med 1. juli 2010 har medlemmer som har mottatt fulle pleiepenger i minst tre år rett til fortsatt ytelse i inntil tre måneder etter at pleieforholdet opphører fordi barnet dør. Når barnet dør opphører stønadsforholdet, og vedkommende vil kunne oppleve å stå uten inntekt. Pleieyter har da en periode for å orientere seg mot arbeid. Dersom perioden med fulle pleiepenger har vart kortere enn tre år eller vedkommende har hatt graderte pleiepenger, vil tilknytningen til arbeidslivet være større og tilpasning til ytelse være mindre. Det er derfor et krav om at man har mottatt fulle pleiepenger for å kunne motta denne ytelsen. Dersom man i omstillingsperioden får arbeidsinntekt, kan det ytes graderte pleiepenger i tre måneders perioden.

Pleiepenger for pleie av en nær pårørende

Bestemmelsen i § 9-12 gir yrkesaktive rett til å være hjemme for å pleie nære pårørende ved forventet dødsfall. Som pårørende er det naturlig å regne barn, barnebarn, foreldre, besteforeldre og søsken. Også samboere, ektefeller, svigerforeldre, svoger og svigerinne kan omfattes av begrepet nær pårørende. Pleien må ytes i hjemmet, enten pleieyters eller pleiemottakers hjem.

Tidligere ble stønaden gitt i inntil 20 dager for hver pasient. Fra og med 1. juli 2010 er stønadsperioden utvidet til å gjelde 60 dager for hver pasient. Det kan være årsak til at tallene for 2010 (5.6 mill) viser en økning på 67 % i forhold til tall fra 2009 (3,3 mill) og at gjennomsnittlig varighet økte med 2 dager.

Boks 6.8 Fakta om pleiepenger for pleie av nær pårørende – folketrygdloven § 9-12

  • I 2010 ble det utbetalt 5.6 mill. kroner

  • 380 personer mottok pleiepenger for 706 tilfeller.

  • Kvinner utgjorde 511 av tilfellene (72 %) og

  • menn 195 av tilfellene (28 %)

  • Bare 15 tilfeller var graderte (2 % av alle tilfeller)

  • Gjennomsnittlig varighet per tilfelle er 8 dager, både for menn og kvinner

Dokumentasjon av sykdom

For å ha rett til pleiepenger etter §§ 9-10 og 9-11 ved barns sykdom må helseinstitusjonen som har ansvar for behandlingen av barnet, legge frem legeerklæring om at omsorgspersonen må være borte fra arbeidet.

For å få rett til pleiepenger ved pleie av nær pårørende etter § 9-12 må det legges frem legeerklæring fra den helseinstitusjon eller lege som behandler pasienten.

Beregning av ytelsen

Pleiepenger beregnes som sykepenger og utbetales med 100 % av sykepengegrunnlaget til arbeidstakere. Selvstendige næringsdrivende får utbetalt 65 % av sykepengegrunnlaget. For selvstendige næringsdrivende og frilansere gjelder ikke reglene om ventetid, slik at de får pleiepenger og også opplæringspenger fra første dag, jf. folketrygdloven § 9-16. Selvstendige næringsdrivende kan tegne tilleggsforsikring til sykepenger mv. som gir rett til 100 % av sykepengegrunnlaget fra 17. dag, alternativt fra første sykedag. Det forutsettes at vilkårene for sykepenger er oppfylt. Foreldre med store pleieoppgaver som ikke har vært tilknyttet arbeidslivet faller utenfor pleiepengeordningen. Tidsrom hvor vedkommende har mottatt dagpenger, sykepenger, stønad ved barns eller andre pårørendes sykdom eller fødsels- eller adopsjonspenger, likestilles med yrkesaktivitet (folketrygdloven§ 8-2) Derimot har mottakere av arbeidsavklaringspenger ikke rett til pleiepenger.

Opplæringspenger – Folketrygdloven § 9-13

Gjeldende rett

Opplæringspenger etter § 9-13 kan tilstås til et medlem som har omsorg for barn med en funksjonshemning eller en langvarig sykdom som kompensasjon for tapt arbeidsinntekt tilsvarende sykepenger. Det er et vilkår at vedkommende gjennomgår opplæring ved en godkjent helseinstitusjon eller deltar på foreldrekurs ved et spesialpedagogisk kompetansesenter. Opplæringen må anses for å være nødvendig for at vedkommende skal kunne ta seg av barnet.

Det kan også ytes opplæringspenger når kurset holdes utenfor helseinstitusjonens lokaler, under forutsetning av at kurset eller opplæringen helt ut skjer i helseinstitusjonens regi. Helseinstitusjonen må ha hele det faglige og økonomiske ansvaret for kurset og også dekke de pårørendes oppholdsutgifter. Det ytes ikke opplæringspenger under deltakelse i kurs eller opplæring som arrangeres utenfor helseinstitusjon, for eksempel av brukerorganisasjoner, humanitære organisasjoner eller lignende. Stønaden kan ytes til alle som har rett til sykepenger, både arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende, frilansere og arbeidsledige. Bestemmelsene om ventetid gjelder ikke, slik at alle får opplæringspenger fra første dag beregnet etter samme regler som for egne sykepenger.

Det er ingen øvre aldersgrense, opplæringspenger kan gis selv om barnet er over 18 år.

Opplæringspenger kan ytes til den som har omsorg for barnet. Det er mulig å tilstå opplæringspenger til den av foreldrene som ikke anses for å ha omsorgen i forhold til retten til omsorgspenger, og opplæringspenger kan også ytes til samboeren til den som er alene om omsorgen, besteforeldre eller lignende. Det er ingen begrensning med hensyn til hvor lenge stønaden kan ytes. Opplæringspenger kan ved behov gis til begge foreldrene samtidig, fordi dette kan føre til en jevnere fordeling av den daglige omsorgen for barnet.

Dokumentasjon

For å få rett til opplæringspenger etter § 9-13 må det legges frem legeerklæring fra helseinstitusjon eller behandlende lege om at opplæringen er nødvendig.

Boks 6.9 Fakta om opplæringspenger – folketrygdloven § 9-13

  • I 2010 ble det utbetalt 53.3 mill. kroner

  • 5874 personer (3265 kvinner og 2609 menn) fikk utbetalt stønaden for 10515 tilfeller.

  • Kvinner stod for 5699 av tilfellene (55 %) og menn 4816 av tilfellene (45 %).

  • Bare 7 % av tilfellene var graderte

  • Kvinner andel graderte var 5,7 % og

  • Menn 9,4 %

  • Gjennomsnittlig varighet per tilfelle 5 dager

Om klageadgangen og klagesaksbehandlingen

Anke til Trygderetten

Det er NAV som tar stilling til om vilkårene for stønad etter folketrygdloven kapittel 9 er oppfylt. Stønadsmottakeren skal underrettes gjennom et enkeltvedtak. Treffes det vedtak om helt eller delvis avslag på stønad, kan dette påklages i medhold av folketrygdloven § 21-12. Klagen sendes til det lokale NAV – kontoret, som kan gi nærmere veiledning om utformingen av klagen og klagebehandlingen. Klagefristen er seks uker. Kontoret som har truffet vedtaket skal vurdere saken på nytt. Dersom vedtaket ikke endres, sendes klagen til behandling ved NAV Klageinstans, som skal overprøve saken i sin helhet.

Blir det påklagde vedtaket helt eller delvis opprettholdt av NAV Klageinstans, kan saken ankes til Trygderetten. Ankefristen er seks uker. En anke utløser tilsvarende prosess som nevnt over: Anken skal fremmes for lokalt NAV – kontor. NAV Klageinstans skal ta stilling til saken på nytt, og dersom vedtaket opprettholdes skal saken oversendes til behandling i Trygderetten. Trygderettens avgjørelse kan bringes inn for domstolene.

Klage- og ankesaker

Det er få klage- og ankesaker på området. Det er derfor ikke hensiktsmessig å foreta en nærmere vurdering av disse.

6.3 Velferdsteknologi

Velferdsteknologi kan vise seg å bli viktig for å kunne tilby et verdig omsorgstilbud i fremtiden. Noen vil mene at Norge står på startstreken hva gjelder å nyttiggjøre seg den teknologiske revolusjon som er underveis og som inkluderer velferdsteknologi. I enkelte sammenhenger blir slik teknologi også omtalt som omsorgsteknologi.

Med begrepet velferdsteknologi menes her brukerrettede teknologier som har til hensikt å understøtte og forsterker brukernes trygghet, sikkerhet, muliggjøre økt selvhjulpenhet, medbestemmelse og livskvalitet. Sett i et demografisk perspektiv med et samfunn med flere eldre og en knapphet på omsorgsgivere, vil utviklingen i teknologi være nødvendig for å kunne skape gode omsorgstilbud i framtiden. Det kan gjøre det enklere innen familieomsorg og understøtte både bruker og pårørende.

Velferdsteknologi kan deles inn i 4 hovedkategorier

  1. Trygghets- og sikkerhetsteknologi

  2. Kompensasjons- og velværeteknologi

  3. Teknologi for sosial kontakt

  4. Teknologi for behandling og pleie

Trygghets- og sikkerhetsteknologi

Eksempel på denne type teknologi er trygghetsalarm, komfyrvakt, falldetektorer med mer. Flere av disse løsningene kompenserer for glemsomhet og demens, og bidrar til at bruker kan være hjemmeboende og klare seg lenger på egen hånd. For pårørende kan det gi økt trygghet.

Kompensasjons- og velværeteknologi

Typiske eksempler er forflytningshjelpemidler og hjelpemidler som kompenserer for fysiske handikap og manglende styrke, som rullestol, hørselshjelpemidler, synshjelpemidler. Det kan også være hjelpemidler knyttet til teknologisk assistanse i bolig som personheis, trappeheis, hev- og senkbart møblement. Disse hjelpemidlene kan gi økt grad av selvhjulpenhet og redusere belastning og bekymring hos pårørende.

Teknologi for sosial kontakt

Underkategori for denne type teknologi er videokommunikasjon, webtjenester og robotteknologi.

Videokommunikasjon kan gi mulighet for sosialkontakt selv om man bor langt fra hverandre. Telefoni med bruk av PC og webkamera er et vanlig eksempel. Robotteknologi er foreløpig i liten grad tatt i bruk i Norge. Tekniske «kjæledyr» som for eksempel robotselen kan redusere uro hos bruker.

Teknologi for behandling og pleie

Teknologisk kommunikasjonsverktøy gjør det lettere med hjemmebehandling. Bruker kan ha tilgang til egen journal via PC. Behandlingsutstyr som hjemmedialyse og ulike former for sensorteknologi (blodsukker, blodtrykk, respirasjon) bidrar til at langt flere med alvorlige sykdommer og store bistandsbehov kan få sin behandling i eget hjem. (NOU 2011:11)

Smarthusteknologi – omgivelseskontroll

Smarthusteknologien er en samlebetegnelse for informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) anvendt i boliger, der de ulike komponenter kommuniserer med hverandre via et lokalt nettverk. Teknologien kan brukes til å overvåke, varsle og utføre handlinger etter valgte kriterier.

I et smarthus kan man i prinsippet styre alt teknisk utstyr som lys, varme, TV, radio, døråpner, boligalarm osv (Laberg, Aspelund og Thygesen 2004).

E-helse

E-helse er samlebetegnelse som omfatter bruk av IKT i helsevesenet. Målet er å øke kvaliteten, sikkerheten og effektiviteten innenfor helsetjenestene gjennom bruk av informasjonsteknologi. Ved all nytenkning innen helse og omsorg må de tilgjengelige teknologiske muligheter tas i bruk der dette er hensiktsmessig. Dette gjelder også innenfor pårørendeomsorg. For mange pårørende vil IKT- løsninger bidra til lettere kommunikasjon og informasjonstilgang.

Internett muliggjør et mangfold av måter å kommunisere på. Internett har store muligheter til å bli brukt som verktøy i omsorgstjenesten i fremtiden, for eksempel gjennom nettbasert kontakt og behandling.

Ved elektronisk pleie- og omsorgssystem vil omsorgen være mindre stedbundet, da all informasjon kan gjøres tilgjengelig der den behøves.

(Teknologirådet: Fremtidens alderdom og ny teknologi, rapport 1 / 2009)

Hjelpemiddelsentralene

Hjelpemiddelsentralene har et overordnet og koordinerende ansvar for hjelpemidler i sitt fylke. Hjelpemiddelsentralen er en andrelinjetjeneste og et ressurs- og kompetansesenter både for brukere og det øvrige fagapparatet. Sentralene har kompetanse om hvordan hjelpemidler, tolk og ergonomiske tiltak kan kompensere eller avhjelpe funksjonstap.

Kommunene har ansvar for formidling av hjelpemidler. Ansvaret omfatter bl.a. avdekking og utredning av behov, søknadsprosessen og oppfølging/opplæring i etterkant. Kommunen har også finansieringsansvar for hjelpemidler som skal dekke midlertidige behov.

Stønad til hjelpemidler er regulert i folketrygdloven. Formålet er å øke muligheten til å leve og delta i samfunnet på lik linje med andre, samtidig som man reduserer risiko for sosial utstøting. Stønaden er knyttet til hvordan personen kan fungere i arbeid og utføre sine dagligdagse gjøremål, og skal løse praktiske problemer. I tillegg omfatter den hjelpemidler som gir mulighet til å bli pleiet i hjemmet og som tilrettelegger arbeidsforholdene for familiemedlemmer og /eller hjemmetjenester.

(www.nav.no)

6.4 Arbeidslivets ordninger

Arbeidsmiljølovens kap. 10 om arbeidstid og kapittel 12 om rett til permisjon har regler som gir rett til fleksible arbeidstidsordninger, redusert arbeidstid eller fri fra arbeid. Ved tariffavtale mellom arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonen er arbeidstaker og arbeidsgivers rettigheter og plikter presisert.

6.4.1 Arbeidsmiljøloven

Barns eller barnepassers sykdom

Arbeidstakere som har omsorg for barn har etter arbeidsmiljølovens § 12-9 rett til permisjon for nødvendig tilsyn med barnet når det er sykt, hvis barnet skal følges til legeundersøkelse eller annen oppfølging i forbindelse med sykdom. Det samme gjelder hvis den som har det daglige tilsynet er syk eller må ta fri på grunn av annet barns sykdom. Arbeidstaker har rett til permisjon i inntil 10 dager hvert kalenderår, eller inntil 15 dager dersom man har omsorg for mer enn to barn. Arbeidstaker har uansett rett til permisjon når det ytes omsorgspenger, pleiepenger eller opplæringspenger fra folketrygden.

Arbeidstaker har rett til 20 permisjonsdager i året hvis arbeidstaker har omsorg for barn som er funksjonshemmet, langvarig syk eller kronisk syk. Rett til permisjon gjelder til og med det kalenderåret barnet fyller 18 år. Hvis arbeidstakeren er alene om omsorgen for barnet, dobles antall permisjonsdager. Arbeidstaker har i tillegg rett til permisjon for å delta i opplæring ved godkjent helseinstitusjon eller offentlig kompetansesenter for å kunne ta seg av og behandle barnet.

Arbeidstaker har uansett rett til permisjon (uten begrensning i antall dager) dersom barnet blir innlagt i helseinstitusjon eller hvis barnet er utskrevet og arbeidstaker må være hjemme på grunn av behov for kontinuerlig tilsyn og pleie. Arbeidstaker har også rett til permisjon uten begrensning i antall dager hvis barnet har livstruende eller annen svært alvorlig sykdom eller skade. I sistnevnte tilfeller gjelder retten til og med kalenderåret barnet fyller 18 år, og uten hensyn til alder hvis barnet er psykisk utviklingshemmet.

Arbeidstaker som pleier nære pårørende i hjemmet i livets sluttfase har etter Arbeidsmiljølovens § 12-10 rett til permisjon i 60 dager. Folketrygdloven § 9-12 regulerer retten til pleiepenger for yrkesaktive ved pleie av nære pårørende ved forventet dødsfall (se kap. 6.2.3).

Rett til permisjon i 10 dager for å pleie voksne pårørende

Fra og med 1. juli 2010 har arbeidsmiljøloven § 12-10 fått et nytt andre ledd. Endringen gir rett til permisjon i inntil 10 dager hvert kalenderår for hver arbeidstaker for å yte nødvendig omsorg til foreldre, ektefelle, samboer eller registrert partner. Rett til permisjon gis også ved nødvendig omsorg for funksjonshemmet eller sykt barn over 18 år som arbeidstakeren har hatt omsorgen for.

Retten til permisjon er begrenset til 10 dager uansett hvor mange man har omsorg for. Denne permisjonen gis uten lønn da tilsvarende rettighet ikke er hjemlet i folketrygdloven.

I enkelte tariffavtaler var det allerede bestemmelser om adgang til permisjon av viktige velferdsgrunner, men mange arbeidstakere var ikke omfattet av slike regler. Det var derfor nødvendig å lovfeste en slik rett til permisjon som sikrer alle en praktisk adgang til å ta fri for å yte omsorg.

Redusert arbeidstid av velferdsgrunner

Arbeidstaker som av helsemessige, sosiale eller andre vektige velferdsgrunner har behov for å få redusert sin arbeidstid, har etter arbeidsmiljølovens §10-2 fjerde ledd rett til dette dersom arbeidstidsreduksjonen kan gjennomføres uten vesentlig ulempe for virksomheten. Dette kan være kortere daglig arbeidstid, fri enkelte dager i uken, arbeid annenhver uke eller andre ordninger som innebærer at den gjennomsnittlige daglige og/eller ukentlige arbeidstid blir redusert i forhold til den vanlige arbeidstid i virksomheten.

Arbeidstaker må ha behov for redusert arbeidstid ut fra «helsemessige, sosiale eller andre vektige velferdsgrunner». Det må foreligge et kvalifisert behov for redusert arbeidstid. Sosiale forhold knytter seg til forhold hos arbeidstakers familie eller nærmeste omgivelser, som utløser omsorgsoppgaver eller belastninger utenom det vanlige. Sosiale grunner kan for eksempel anføres av enslige forsørgere og av foreldre som har barn med kroniske sykdommer. Også andre spesielle familieforpliktelser som for eksempel at han/hun har ektefelle eller foreldre som har varig sykdom eller trenger pleie og som arbeidstakeren har ansvaret for, regnes som sosial grunn. Det mest vanlige eksempelet på en vektig velferdsgrunn er arbeidstaker med små barn som i en periode ønsker mer tid til samvær eller som har problemer med å skaffe barnepass i arbeidstiden.

Selv om arbeidstaker har akseptable grunner for å be om redusert arbeidstid, gir dette likevel ikke en ubetinget rett til å få ønsket innfridd. Arbeidsgiver kan avslå hvis det vil medføre vesentlige ulemper for virksomheten. Her må det foretas en avveining mellom partenes interesser. Er behovet for redusert arbeidstid særlig stort kreves det en sterkere begrunnelse fra arbeidsgiverens side for å avslå enn ellers. Arbeidsgivers vurdering kan overprøves av tvisteløsningsnemda.

Redusert arbeidstid avtales for en bestemt periode. Arbeidstaker kan søke på nytt når perioden er over. Rettighetene er i så måte «tidsubegrenset». Det vil imidlertid måtte foretas en ny behovs- og ulempevurdering når en ny periode skal avtales. Arbeidsmiljøloven eller folketrygdloven har ikke regler om lønn eller økonomisk kompensasjon ved redusert arbeidstid, med unntak av pleiepenger og graderte pleiepenger (se kap. 6.2).

Fleksibel arbeidstid

Arbeidstakere har etter arbeidsmiljøloven § 10-2 tredje ledd rett til fleksibel arbeidstid dersom dette kan gjennomføres uten vesentlig ulempe for virksomheten. Det er opp til arbeidsgiver og arbeidstaker i fellesskap å finne fram til løsninger som ivaretar arbeidstakers ønsker og behov, og som oppfyller kravet om «uten vesentlig ulempe» for virksomheten.

Permisjon ved fødsel eller omsorgsovertakelse

Arbeidsmiljøloven §12-3 til § 12-6 gir arbeidstaker rett til hel eller eventuelt delvis permisjon i forbindelse med fødsel og omsorg for små barn. Foreldre har etter § 12-5 rett til ett års foreldrepermisjon til sammen. Hver av foreldrene har i tillegg rett til et års foreldrepermisjon utover dette. Det betyr at hver enkelt arbeidstaker kan ta ut inntil to års permisjon. Eneforsørgere kan ta ut inntil tre år. Retten til hel permisjon etter disse reglene er en ubetinget rettighet. Retten til permisjon utløses av fødsel eller omsorgsovertakelse, og er i praksis uavhengig av arbeidstakerens reelle behov for fri, dvs. om permisjonen faktisk benyttes til å ta seg av barnet.

Arbeidstaker med fødsels- og foreldrepermisjon har rett til fødsels- eller adopsjonspenger i inntil 53 uker, jf. Kapittel 5.2

Retten til foreldrepenger er regulert i folketrygdloven kapittel 14. Foreldrepenger forutsetter at mottaker har vært yrkesaktiv og har hatt pensjonsgivende inntekt i minst seks av de ti siste månedene før stønadsperioden tar til. Fra 1. juli 2011, er stønadsperioden for foreldrepenger 47 uker med 100 % stønad eller 57 uker med 80 % stønad.

Inkluderende arbeidsliv

Regjeringen inngikk i 2001 en intensjonsavtale om et inkluderende arbeidsliv med partene i arbeidslivet (LO, NHO, YS, KS, staten ved AAD og Akademikerne). Målsettingen var å styrke arbeidslinjen. Avtalen ble først inngått i en prøveperiode, men er siden blitt forlenget og har en varighet til 2013.

Bakgrunnen for intensjonsavtalen var et økende sykefravær, økt antall personer på uføretrygd, samt nedgang i yrkesdeltakelsen for personer over 60 år. Stadig større del av offentlige budsjett ble brukt til sykdomsrelaterte trygdeytelser.

Ved intensjonsavtalen ønsket man å redusere sykefraværet (20 %), å få tilsatt langt flere arbeidstakere med redusert funksjonsevne, og motvirke tidlig avgang til pensjonsalder ved at eldre arbeidstakere ble bedre ivaretatt.

For å nå målsetting om en styrket arbeidskraft ble det stilt virkemidler til disposisjon for bedriftene. Blant de viktigste virkemidlene er egen samarbeidsavtale med NAV, etablering av arbeidslivssenter i hvert fylke, tilretteleggingstilskudd, lønnstilskudd ved rekruttering av arbeidstakere med redusert funksjonsevne, dekning av utgifter til sykepenger i arbeidsgiverperioden for sykefravær relatert til svangerskap, med mer.

Det er innført endringer i folketrygdloven vedrørende sykmeldinger og funksjonsvurderinger. Ny sykmeldingspraksis er innført fra 01.05.02, 01.07.2004 og 01.09.08.

Hva har intensjonsavtalen (IA) bidratt til.

SINTEF i samarbeid med NTNU gjennomførte på oppdrag fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet en helhetlig evaluering av IA- avtalen (2001 – 2009) (SINTEF A 11960 rapport). Det konkluderes med at potensialet i IA avtalen fortsatt er stort. Målene er delvis nådd. Nedgang i sykefraværet er størst i privat sektor, dernest i kommunal sektor. Avtalen har liten eller ingen betydning for sykefraværsutviklingen i statlige og fylkeskommunale virksomheter. På nasjonalt nivå har forventet pensjonsalder økt med et halvt år. Delmål 2 om tilsetting av flere med redusert funksjonsevne lyktes man ikke å nå målet for.

6.4.2 Tariffavtaler i kommunal og statlig sektor

Avtaler i kommunal sektor

Velferdspermisjoner i kommunal sektor

Etter Hovedtariffavtalen i KS kap. 1 § 14.1 2. ledd kan en arbeidstaker tilstås velferdspermisjon med lønn i inntil 12 (14) arbeidsdager eller inntil 24 (28) arbeidsdager med halv lønn når viktige velferdsgrunner foreligger.

I tariffoppgjøret i 2008 ble antall dager for velferdspermisjoner økt med to dager. Bakgrunnen for økningen var et krav fra organisasjonene om ekstra fridager for å pleie syke foreldre. Selv om antallet dager for velferdspermisjoner ble økt, er økningen ikke forbeholdt pleie av syke foreldre. Merk at arbeidstaker nå har rett til fri i 10 dager for å pleie nære pårørende etter aml. § 12-10. Det er imidlertid ikke knyttet noen stønad eller rett til lønn for slik permisjon, men som nevnt over kan det vurderes om det skal innvilges velferdspermisjon med lønn.

Det er imidlertid vanlig at det fastlegges visse normer for velferdspermisjoner i et lokalt reglement, og da kan pleie av syke foreldre være et av disse punktene. Et slikt reglement vil av de fleste anses som en naturlig del av en offentlig arbeidsgivers personalpolitiske «pakke». (Personalhåndbok Kommunenes Sentralforbund 2011)

Avtaler i statlig sektor

Velferdspermisjon i staten er regulert i Hovedtariffavtalen i staten kapittel 7.3.22 § 22.

Velferdspermisjoner

Når viktige velferds- og omsorgsgrunner foreligger, kan en arbeidstaker tilstås velferdspermisjon med lønn i inntil 12 arbeidsdager. Dersom arbeidstakeren selv ønsker og tjenesten tillater det, kan arbeidsgiver samtykke i fleksibelt uttak av permisjonsdagene.

Departementets kommentarer

Bestemmelsen gir muligheter for å tilstå arbeidstakere velferdspermisjon inntil 12 arbeidsdager med full lønn. Arbeidsgiver kan samtykke i fleksibelt uttak av permisjonsdagene, jf. 2. punktum.

Arbeidsgiveren kan ved nytilsetting kreve at arbeidstakeren fremlegger bekreftelse på hvor mange dager i det løpende kalenderår vedkommende har hatt permisjon med lønn etter denne bestemmelse.

Dersom en arbeidstaker innehar 2 deltidsstillinger som hver for seg gir rett til permisjon, har vedkommende likevel ikke krav på flere dager permisjon til sammen i de to stillinger pr. år enn det en arbeidstaker i hel stilling har. Arbeidsgiveren bør i forbindelse med spørsmål om permisjon for deltidstilsatte be opplyst om vedkommende har annen deltidsstilling og om vedkommende eventuelt har hatt permisjon fra den stillingen og i tilfelle hvor mange dager.

Vilkåret for å få slik permisjon er at det forligger viktige velferds- eller omsorgsgrunner. Den enkelte virksomhet må selv vurdere hvorvidt det er grunnlag for å tilstå velferdspermisjon med lønn. Ved avgjørelsen bør det tas hensyn både til de anførte permisjonsgrunner og arbeidstakerens individuelle behov for slik permisjon.

(Statens personalhåndbok 2011)

6.4.3 Ordninger i det private næringsliv

I Norge og andre nordiske land har det vært en målsetting å sikre gode offentlige ordninger for å kombinere familieomsorg med deltakelse på arbeidsmarkedet. De fleste velferdstilbud i de nordiske landene er offentlige ordninger som er organisert som universelle rettigheter. Det er liten tradisjon for bedriftsbaserte velferdstilbud. Noen av de offentlige rettighetene er riktignok oppnådd gjennom deltakelse på arbeidsmarkedet (Gulbrandsen & Jensen 2009). Andre land, som for eksempel USA og Japan, har tradisjon for bedriftsbaserte velferdstilbud, og det offentlige velferdstilbudet er begrenset til minimumsytelser for de som står utenfor arbeidsmarkedet (Hippe & Pedersen 1992). Mye av forskningslitteraturen om ordninger i det private næringsliv er naturlig nok fra land som USA og Japan. Det foreligger ingen systematisk kunnskapsoversikt over bedriftsbaserte velferdstilbud generelt, og spesielt som kan gjøre det lettere å kombinere familieomsorg med yrkesdeltakelse i det private næringsliv i Norge (Gulbrandsen & Jensen 2009).

Gulbrandsen og Jensen (2009) påpeker at velferdsstatsutviklingen på 1960- og 1970- tallet kan ha bidratt til at det er blitt mindre legitimt med private velferdstilbud. Oppslutningen om velferdsstaten kan også ha ført til mindre oppmerksomhet, manglende forskning, og en usynliggjøring av velferdstilbud som bedrifter faktisk tilbyr sine ansatte. Selv om Norge ikke har en tradisjon for bedriftsbaserte velferdstilbud, finnes det bedrifter som tilbyr slike goder til sine arbeidstakere. Enkelte bedrifter, som for eksempel Storebrand sin ordning med rett til 10 dager betalt permisjon per år for arbeidstakere som må stille opp for eldre foreldre som er syke i akutt-situasjoner, har for eksempel blitt løftet fram i media. I følge Gulbrandsen og Jensen (2009) kan det se ut som at det i de senere år har blitt mer utbredt at private bedrifter tilbyr sine ansatte velferdstilbud, som kommer i tillegg til de staten gir sine innbyggere. De viser til Veidekke, som gir alle ansatte over 60 år 6 ukers permisjon i året med full lønnskompensasjon – utover ferie,- i den hensikt å få dem til å fortsette i bedriften fram til pensjonsalder. Et annet eksempel er Møbelfabrikken Ekornes, som har opprettet en egen stilling som omsorgskonsulent, som skal virke som både omsorgsarbeider, psykolog og sjelesørger. De påpeker at dette bare er noen tilfeldige eksempler, og at det ikke foreligger noen oversikt over næringslivets bidrag med velferdstilbud verken når det gjelder omfang, hvem som får dem og om virkningene. Vi vet altså ikke om det finner sted en vekst i velferdstilbud som tilbys ansatte i bedrifter i Norge.

En gjennomgang av forskningslitteraturen om velferdsordninger for arbeidstakere som yter omsorg til eldre viser at det først og fremst er store bedrifter med høyt utdannet arbeidskraft som tilbyr denne typen ordninger i land som USA og UK (Gautun 2007). En eventuell vekst i bedrifters velferdstilbud til ansatte vil medføre et brudd med den velferdsmodellen Norge har praktisert siden 1960- tallet. Både ved at det offentlige tar et mindre og bedriftene et større ansvar, og ved at velferdstilbudene vil bli ulikt fordelt i befolkningen etter utdanningsnivå og plassering i arbeidsmarkedet.

6.5 Frivillighet

I strategien «Partnerskap med familie og lokalsamfunn» i St.meld. nr. 25 framheves hvor viktig det er at frivillig omsorg opprettholdes og styrkes i omfang.

Omsorgsplan 2015 legger føringer for hvordan frivillig sektor kan inngå i konstruktivt partnerskap med kommunal sektor til gjensidig styrking. Bak målsettingen om å styrke frivillig sektor og inngå partnerskap ligger en målsetting om at dette kan bidra til å løse fremtidens omsorgsutfordringer.

Innenfor den organiserte frivillighet er frivillige organisasjoner og private aktører viktige bidragsytere, og institusjons- og tjenestetilbud i regi av disse er viktig supplement til offentlige tjenester.

Den familiebaserte omsorgen utført av pårørende i familier og lokalsamfunn utgjør en betydelig del av den helhetlige omsorgstjenesten, supplerer den offentlige omsorgen og er nødvendig for å opprettholde velferd og verdiskapning. Familieomsorg drøftes ikke ytterligere i dette avsnittet.

Drivkraften i frivillig arbeid er sosialt engasjement for felles sak. Mye av frivilligheten er uorganisert og spontan. Deltakelse i det sivile samfunn er derfor like mye en væremåte som en handlemåte, og utgjør noe av fundamentet for det demokratiske samfunnet vårt.

Frivillige organisasjoner har ofte vært først ute med å tilby tjenester/ hjelp som offentlige instanser siden overtar og etter hvert tilbyr som en selvfølge. Denne spydspiss eller brekkstang- funksjonen er og har vært et kjennetegn ved frivillige organisasjoner. Noen organisasjoner samarbeider tett med offentlige virksomheter innen omsorg og helse. På en av utvalgets brukerkonferanser fikk Kaasa-utvalget presentert et tiltak i regi av Fransiskushjelpen.

Fransiskushjelpen har i samarbeid med Kreftforeningen opprettet en ordning for familier hvor omsorgsperson er alvorlig syk. Det er viktig å sikre tidlig kartlegging av situasjonen og fra første stund ta vare på barna og gi dem informasjon, veiledning og støtte. Fransiskushjelpens erfaring er at nettverkssamarbeid (fastlege, 1. og 2.linje, skole, sykehus m.m.) og praktisk hjelp har bidratt til større ro, forutsigbarhet og trygghet i hjemmesituasjonen for barna.

Dette er eksempel på ordninger som kan videreutvikles og anvendes der hvor omsorgsbelastningen er ekstraordinær og hvor pårørende har store omsorgsoppgaver og familien som helhet sliter mer enn hva godt er. Tidligere hadde den offentlige sosialtjenesten tilbud om husmorvikar som kunne fylle en helhetlig omsorgsrolle i familier med ekstra behov. Denne ordningen er nå innlemmet i helse- og omsorgstjenesteloven, og det varierer fra kommune til kommune hvordan ordningen praktiseres. Det tilbudet Fransiskushjelpen har i Oslo kan på mange områder sammenlignes med den gamle husmorvikartjenesten. Vi kan derfor i dette eksempelet ha en ordning som har vært offentlig og er blitt endret, og som svar på etterspørsel blitt plukket opp igjen i frivillig regi og etablert på ny som et organisert tilbud. I dette tilfelle er veien motsatt av spydspissfunksjonen men det viser frivillighetens styrke.

Boks 6.10 Husmor / far vikar i regi av Fransiskushjelpen

For å hjelpe familier som sliter med praktisk gjennomføring av hverdagen ble det i 2009 startet et prosjekt i regi av Fransiskushjelpen i samarbeid med Kreftforeningen, Kreftsenteret på Oslo Universitetssykehus, avdeling Ullevål, og foreningen Voksne for Barn, for å bistå disse familiene (Fransiskushjelpen 2010). Prosjektet er finansiert i tre år av stiftelsen Helse og Rehabilitering og har fått navnet Familiehjelperen. Prosjektet er inspirert av den gamle ordningen med husmorvikar, som var vanlig i Norge på 1950- og 60-tallet. Familier der barn med alvorlig kreftsyke foreldre blir skadelidende kan på denne måten få praktisk hjelp i hjemmet med blant annet husarbeid, handling, matlaging, bringe barna til skole og fritidsaktiviteter og andre ting de har behov for. Hvem som helst kan henvise disse familiene til Familiehjelperen ved å fylle ut et skjema.

6.5.1 Frivilligsentraler

Ideen om frivilligsentraler ble lansert i 1990. Ved utgangen av 2009 var det til sammen 335 frivilligsentraler i 276 kommuner.

Fra oppstart var sosiale tiltak i helse- og sosialsektorens virkefelt grunnpilarer i frivilligsentralenes arbeid. I siste del av 1990- årene skjedde det et skifte fra omsorgsorientering til en bredere nærmiljøorientering. Frivilligsentralen kan deles inn i tre aktivitetsprofiler: Hjelpesentralen, rettet mot praktisk hjelp og sosiale tiltak, Møteplass-sentralen, kjennetegnes av stor bredde i sosiale omsorgstiltak, så vel som i fritids- og nærmiljøtiltak, og Nærmiljøsentralen; ser sentralen som en drivkraft for å skape levende lokalmiljø. (Lorentzen 2010)

Sentralene har utviklet seg til møteplasser med en bredere nærmiljø orientering. Det pekes på at frivilligsentraler kan ivareta en koordinerende rolle som pådriver og samarbeidspartner for lokalt frivillig engasjement og samspill mellom frivillig og offentlig virke. Man kan tenke seg at pårørende kan melde fra om behov til frivilligsentral, og at disse her kan ivaretas ved sentralen eller kanaliseres videre.

6.5.2 Likemannsarbeid og selvhjelp

En form for frivillighet er likemannsgrupper. Det er personer med samme utfordringer som finner sammen til felles utveksling og støtte. Det er ulike former for likemannsarbeid, og det kan tilrettelegges som besøkstjeneste, samtalegrupper for brukere, pasienter og pårørende, søskentreff, selvhjelpsgrupper og møter mellom personer i samme alder og med samme diagnose.

Fra 1990 tallet ble det etablert en statlig tilskuddsordning til generelt likemannsarbeid og en egen tilskuddsordning til likemannsarbeid for attføring og arbeid.

Nasjonal plan for selvhjelp ble første gang offentlig kjent i St.meld. nr. 16 (2002 – 2003), Resept for et sunnere Norge, også kalt folkehelsemeldingen. Dette plasserer det selvorganiserte selvhjelpsarbeidet i samfunnsbildet. Selvhjelp Norge ble etablert i 2006 som et nasjonalt kompetansesenter for selvorganisert selvhjelp, og er drevet av stiftelsen Norsk Selvhjelpsforum på oppdrag fra Helsedirektoratet. Følgende definisjon «Selvhjelp er å ta tak i egne muligheter, finne frem til egne ressurser, ta ansvar for livet sitt og selv styre det i ønsket retning. Selvhjelp er å sette i gang en prosess, for å bli aktiv deltaker i eget liv.» står i Nasjonal plan for selvhjelp.

Selvhjelp er en mulighet og et supplement, og ikke en erstatning for etablerte behandlinger. Selvhjelp Norge skal bidra til å gjøre selvhjelp og selvhjelpsgrupper kjent for befolkningen. En av måtene å gjøre dette på er å være mer tilgjengelig der folk bor. Selvhjelp Norge har etablert fire distriktskontorer i 2010 og flere etableres i 2011.

http://www.selvhjelp.no

Boks 6.11 Selvhjelpsgrupper, Prosjekt i Nøtterøy kommune

Nøtterøy kommune startet våren 2010 opp Prosjektet «Selvhjelp og individuell plan i psykisk helsefremmende arbeid». Formålet var å styrke selvhjelpsfokuset, og målgruppen for prosjektet var pårørende til personer som har individuell plan.

Målsettingen var 3-delt:

  1. Bidra til individuell utvikling blant de som deltar i selvhjelpsgruppe

  2. Styrke brukerperspektiv og brukermedvirkning i en individuell planprosess

  3. Utvikle kunnskap om selvhjelpsgrupper som kan ha overføringsverdi til andre felt og være til nytte ut over den aktuelle sammenheng her.

Det ble etablert en selvhjelpsgruppe med 7 kvinner som alle er mødre til barn med individuell plan. To ansatte i kommunen fikk rollen som «igangsettere» av selvhjelpsgruppen. Igangsetterne ga deltakerne visse rammer for organisering av gruppen og innføring i hva selvhjelp er. Gruppen er en samtalegruppe. De sørget også for at deltakerne underskrev taushetserklæring. Igangsetterne ga få føringer på hva en skulle snakke om i gruppen annet enn at gruppen skulle være til for pårørendes egen del og handle om deres hverdag. Det skulle altså ikke snakkes om dem deltakerne er pårørende for, men derimot om dem selv.

Ved evaluering av tiltaket beskrives gruppen som et pustehull i hverdagen, hvor deltakerne opplever å bli styrket både personlig og som mødre og pårørende til barn med spesielle behov. Mye av nytteverdien synes å handle om at deltakerne opplever at de møter likesinnede. I gruppen får de bekreftelse, både på seg selv som mødre og på sine barn. Dette bidrar til at de opplever mestring og tilhørighet, og at de føler seg mindre stigmatisert. (Kvamme og Eklund Nilsen 2011)

6.6 Det private marked

Det har funnet sted en kraftig vekst i pleie- og omsorgstjenestene over flere år. En nylig gjennomført analyse av IPLOS- og KOSTRA- data viser at veksten først og fremst har tilfalt en voksende gruppe av yngre brukere (de under 67år) (Brevik 2010). Brevik, og også Romøren (2007), viser at det i årene 1989 til 2007 har funnet sted en nedgang i bruk av pleie- og omsorgstjenester blant yngre eldre, de i alderen 67 – 79 år (Romøren 2007, Brevik 2010). Det ser altså ut for at de med mindre behov i stadig større grad må finne andre løsninger for å få utført praktisk hjelp hjemme. En annen årsak kan imidlertid være at de i aldersgruppen 67 – 79 har bedre helse i dag enn tidligere, og at behovet for både praktisk hjelp og helsetjenester er utsatt. Eldre over 80 skiller seg i statistikken ut som de mest hjelpetrengende. Stadig flere i denne aldersgruppen bor hjemme og mottar hjemmehjelp og hjemmesykepleie framfor et tilbud i aldershjem eller sykehjem. Dette betyr at «kampen» om hjemmetjenestene har økt, og at denne trenden sannsynligvis vil akselerere når de store fødselskullene fra 1946 og årene etter, blir 80 år i 2026. Det er lite sannsynlig at familien vil kunne stille opp i større grad enn den gjør i dag. Demografiske endringer fører til at det blir færre i generasjonen under de aller eldste som kan yte omsorg (St meld nr 25 (2005 – 2006) Mestring, muligheter og mening. Framtidas omsorgsutfordringer). Det forventes også at en økende andel kvinner vil jobbe heltid, noe som vil redusere familiens muligheter til å yte omsorg. Utviklingen kan føre til at omsorgstrengende, og deres pårørende, i stadig større grad vil se seg nødt til å kjøpe tjenester fra et privat marked.

Allerede i dag ser vi at det er i ferd med å vokse fram et marked med private tilbydere av ulike former for praktisk hjelp, som både funksjonsfriske og personer med funksjonsnedsettelser har begynt å kjøpe tjenester fra. Dette er helt løsrevet fra den offentlige omsorgssektoren, også konkurranseutsettingsregimene som er opprettet i de største kommunene. I liten grad dreier dette seg om pleie. Det er først og fremst praktisk hjelp, som dreier seg om alt fra vask av hus, gressklipping, levering av ferdig middag på døren, til hjelp til sosiale aktiviteter. Det finnes i dag ingen oversikt over utbredelsen av kjøp av private tjenester i befolkningen, og i spesielle omsorgstrengende grupper av befolkningen. Vi vet ikke hvor vanlig det er å kjøpe tjenester fra private tilbydere, hva slags tjenester som kjøpes, og hvor mye som betales enten hvitt eller innenfor en svart økonomi. Vi vet imidlertid noe om befolkningens holdninger til kjøp av private, som sier noe om befolkningens villighet til å kjøpe tjenester. Brevik og Scmidt (2005) har gjennomført en undersøkelse av den fremtidige eldrebefolkningens holdninger, dvs. interesse for å kjøpe servicetjenester. De finner at interessen i aldersgruppen 53 – 74 år for å kjøpe tjenester er stor. Det gjelder særlig tyngre husarbeid, vaktmestertjenester og snømåking/hagearbeid, men også hjelp til husarbeid, aktivisering og innkjøp. Så mange som 80 % kan for eksempel tenke seg å kjøpe hjelp til vindusvask. Nesten like mange svarer at de ville kjøpe vaktmestertjenester. Tjenestene som de fleste svarer at de er villig til å betale for, er tjenester som i liten grad tilbys gjennom den offentlige hjemmehjelptjenesten i dag.

Til forsiden