3 Dagens tjeneste og vedlikeholdsbehov
3.1 Sea Kingflåten
Forsvaret har ansvaret for operasjon, vedlikehold og logistikk av flåten som består av til sammen tolv Westland Sea King helikoptre. Redningshelikoptrenes bruk i luftambulansetjeneste er basert på fast etablert praksis mellom Justis- og politidepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet. Helikopter og besetning på beredskap er operativt underlagt Hovedredningssentralen (HRS) som foretar utkall til oppdrag. HRS har også taktisk styring og koordinering av redningshelikopterressursene på beredskap.
Sea King helikoptret har en stor kabin, større enn nesten alle aktuelle kandidater for nytt helikopter, men har ikke allværsegenskaper, dvs. at det ikke kan fly i alle typer værforhold. Ved isingsforhold vil det ofte kunne bli stående på bakken. Dagens fastlandsbaserte Sea King-flåte har vært preget av en høy beredskap og velfungerende og effektive redningsoperasjoner. Flåten er i dag imidlertid aldrende, umoderne og slitt, noe som gjør at både den beredskapsmessige tilgjengeligheten for helikoptrene og deres evne til å foreta redningsoperasjoner sikkert og effektivt, stadig blir mer redusert. Innføringen av tilstedevakt gir i dag utfordringer i forhold til å få utført løpende vedlikehold på en stadig mer belastet flåte. Et økende antall helikoptre vil ikke være tilgjengelige for bruk, enten fordi de er inne til et omfattende vedlikehold (IRAN1) av flere måneders varighet eller til kortvarig vedlikehold på basen.
3.2 Redningshelikoptertjenesten – kort historikk
Redningshelikoptertjenesten i Norge har eksistert i mer enn 35 år. Siden 1972 har tjenesten levert mer enn 31 000 oppdrag. Dagens redningshelikoptertjeneste har i hovedtrekk utviklet seg som følger:
1967: Justis- og politidepartementet får faglig ansvar for tjenesten. I de første operasjonsårene leies to maskiner fra en sivil operatør stasjonert i Bodø og på Sola.
1972: Justis- og politidepartementet anskaffer ti nye Sea King redningshelikoptre. Forsvaret velges som operatør, med budsjett- og driftsansvar.
1973-1995: fire faste baser er operative på 100% beredskap og 60 minutters reaksjonstid. Dette innebærer at besetning og helikoptre kan operere til alle døgnets tider året rundt. I løpet av maksimalt 60 minutter skal hjelpen være på vei. Fra 1988 består besetningen av seks medlemmer: to flygere, systemoperatør/navigatør, maskinist/heiseoperatør, redningsmann og lege.
1996: to nye Sea King helikoptre anskaffes for å øke flåten slik at beredskapsnivået opprettholdes.
1996-2002: fire faste baser er operative på 100% beredskap, 1 detasjement2 på Vigra som senere ble flyttet til Rygge med 85% beredskap, alle på 60 minutters reaksjonstid.
2004: Justis- og politidepartementet overtar budsjettansvaret. Det etableres tilstedevakt på Sola. Ved tilstedevakt oppholder besetningen på vakt seg i nærhet av beredskapshelikopteret 24 timer i døgnet. Man opererer nå med en reaksjonstid på ca. 15 minutter3
2006-2008: Gradvis innfasing av tilstedevakt på øvrige baser (Banak 2006, Bodø 2007, Ørland og Rygge 2008). Legene er tilknyttet helseforetakene, den øvrige besetningen hører til Forsvarets 330-skvadron.
Fra 2009: Detasjement på Florø med tilstedevakt.
Siden den statlige luftambulanseplanen ble vedtatt i 1988 har fire redningshelikopterbaser vært fast legebemannet og en del av luftambulansestrukturen. Rygge ble innfaset i luftambulansestrukturen i 2008 og Florø i 2009. Redningshelikoptrene har i dag den samme medisinske kapasiteten (bemanning og utstyr) som den sivile luftambulansetjenesten.
Som det fremgår av det ovenstående har regjeringen siden 2006 foretatt en vesentlig styrking av redningshelikoptertjenesten gjennom først å etablere tilstedevakt på Banak, Bodø, Ørland og Rygge og fra 2009 å etablere et detasjement på Florø. Det legges opp til en videreføring av både beredskapsnivå og reaksjonstid på basene på fastlandet.
Fra oppstarten på 70-tallet har det vært uttrykt en ambisjon om 100 % beredskap. Dette innebærer at det til enhver tid skal stå et redningshelikopter klar til utrykning på basene.
Reaksjonstid er et utrykk for hvor hurtig et redningshelikopter kan komme i luften regnet fra alarmen går. Reaksjonstiden var i begynnelsen satt til en time, men etter hvert som aktivitetsnivået og behovet for hurtig unnsetning økte, ble det vurdert dit hen at reaksjonstiden burde være ned mot 15 minutter. For å oppnå dette må besetningen overnatte på basene, såkalt tilstedevakt. I NOU 1997: 3 ble denne endring først lansert og tilstedevaktordningen ble senere fulgt opp gjennom stortingsbehandlingen av St.meld. nr. 44 (2000-2001) om helikoptertjenesten, ref. Innst. St. nr. 156 (2001-2002).
Gjennomsnittlig reaksjonstid før etablering av døgnkontinuerlig tilstedevakt var omkring 30 minutter, med en variasjon fra 60 minutter ned til 15 minutter. Nå er den gjennomsnittlige reaksjonstid på omkring 15 minutter med en variasjon fra 25 minutter ned til 10 minutter.
Hva gjelder helikoptertilgjengelighet ble det opprinnelig anskaffet ti helikoptre for fire baser, men en risikovurdering gjorde at man senere økte dette med ytterligere to helikoptre, dvs. tre helikoptre pr. base. Dagens situasjon er tolv helikoptre på seks baser, dvs. to helikoptre pr. base. Det har vært fire havarier i perioden fra de første helikoptrene ble anskaffet. To Sea King helikoptre er bygget opp igjen og to nye erstatningshelikoptre er anskaffet.
Sysselmannen på Svalbard har siden tidlig på 1980-tallet anskaffet helikoptertjenester gjennom en tjenesteleveranse. Gjennom tjenesteleveransen disponerer Sysselmannen nyere og mer moderne materiell, og med større kapasitet enn på fastlandet. Disse helikoptrene er ett stort søk- og redningshelikopter (Super Puma) på 8,6 tonn og ett mindre helikopter (Dauphin) på 4,3 tonn.
Beredskapsordningen på Svalbard er 90% beredskap og det er krav om å kunne rykke ut innen én time. Beredskapen for reservehelikopteret på Svalbard er for tiden seks timer.
3.3 Tiltak for å opprettholde beredskapen fram til 2020
Regjeringen tar sikte på å opprettholde dagens nivå hva gjelder redningshelikopterkapasitet, basestruktur og beredskapsordninger, så langt dette vurderes hensiktsmessig og praktisk gjennomførbart.
Forsvaret og Justis- og politidepartementet har analysert situasjonen rundt videre drift av Sea King-flåten. Til tross for forventede logistikkmessige utfordringer, antas Sea King-helikoptret å kunne opereres frem mot 2020 med omtrent samme regularitet som i dag. Produsenten av helikoptrene har garantert videre støtte av den norske tjenesten.
Beredskapsutviklingen i årene fremover er imidlertid beheftet med usikkerhet og følgende to faktorer peker seg ut som sentrale for beredskapssituasjonen – helikoptrenes tilgjengelighet og redningseffektivitet.
Av dagens tolv helikoptre er det i snitt nesten to helikoptre til enhver tid ute på tyngre, sentralisert vedlikehold, mens fire helikoptre er på lett, lokalt vedlikehold ute på basene. De resterende seks helikoptrene står klare til å rykke ut. Dette innebærer at det ved uforutsett vedlikehold ikke finnes overskuddskapasitet. Uforutsette hendelser medfører derfor kortere eller lengre beredskapsavbrudd hvor et helikopter ikke er tilgjengelig for utrykning til nødstedte.
Et tiltak for å ha flere tilgjengelige helikoptre i en nødsituasjon er å redusere tiden det tar å gjennomføre vedlikehold (såkalt liggetid). I dagens situasjon er liggetiden lengre enn nødvendig pga. manglende tilgang på reservedeler og komponenter. Tiltakene som vil avhjelpe dette vil gjøres trinnvis. Først anskaffes deler og komponenter i kombinasjon med enkelte nødvendige oppgraderinger av motor og skrog, samt at nåværende materiellavtaler justeres. Dernest styrkes vedlikeholdsbemanningen for å redusere liggetiden. Dette gjøres først når reservedelssituasjonen er tilstrekkelig forbedret.
Sannsynligheten for et havari er liten, men kan ikke utelukkes. Et tiltak er å skifte ut enkelte aldringsutsatte deler på helikoptrene, særlig knyttet til utsatte skrogdeler og motor. Slik kan risikoen for havari minskes.
Når det gjelder redningseffektivitet og sikkerhetshensyn er det pr. i dag en betydelig avstand mellom Sea King-flåtens standard og dagens teknologiske nivå. Sea King-flåten er oppgradert og modernisert flere ganger i løpet av sin levetid, men slike oppgraderinger er ikke blitt prioritert de siste årene i påvente av nye redningshelikoptre.
Det er ikke hensiktsmessig å modernisere Sea King-flåten opp til dagens teknologiske standard for redningshelikoptre, men i de nærmeste årene legges det opp til å foreta en viss oppgradering av Sea King for å harmonisere med teknologisk og annen utvikling (myndighetspålagte krav, nødsendere, kommunikasjonsmidler m.m.). Dette vurderes nødvendig for at effektiviteten i redningsoppdragene skal være på et akseptabelt og forsvarlig nivå og å opprettholde sikkerheten både for nødstedte og redningsmannskapene selv.
Justis- og politidepartementet vil komme tilbake til tiltakenes omfang og nærmere innhold i de årlige budsjettproposisjoner.
3.4 Reserveløsninger
Det vil være behov for å gjennomføre årlige risikovurderinger av flåtesituasjonen, for å se om det er nødvendig å tilføre annen kapasitet for ytterligere å avlaste situasjonen. De må i den forbindelse tas høyde for en realistisk innfasingstid.
Helikoptermarkedet kan bare i begrenset grad tilby sivile leieløsninger som tilfredsstiller de kravene som settes til et fullverdig redningshelikopter. For kortvarige behov er tilgjengeligheten svært begrenset. For mer langvarige behov vil det sivile markedet kunne tilby løsninger i den grad staten dekker de langsiktige utgiftene selskapene vil ha til dette.
De nye NH 90-helikoptrene til Kystvakten og fregattene planlegges innfaset i de nærmeste årene. Denne NH 90-konfigurasjonen er utstyrt for visse typer redningsoppdrag, og Kystvaktens og fregattenes redningskapasitet og generelle tilstedeværelse i havområdene medfører en styrking av den nasjonale redningsberedskapen på generell basis. NH 90-helikoptrene vil også kunne være egnet til å avlaste Sea King dersom det skulle oppstå behov.
Dersom avlastningsbehovet er langvarig vil dette vil imidlertid kreve avklaringer om pålitelig beredskap, fastsatte seilingsmønstre eller fast lokalisering, samt en omprioritering i forhold til primæroppgaven.
3.5 Annen supplerende kapasitet
Forsvarets ressurser er en viktig del av norsk redningstjeneste. Kystvaktens og fregattenes ressurser er til vanlig tilgjengelig for redningstjeneste når ulykker inntrer, med de ressurser som måtte befinne seg i operasjonsområdet og med de operative begrensninger som eksisterer (vær og bølgeforhold). Fly kan i mange tilfeller bistå ved redningsaksjoner til søk, overvåkning og koordinering. Fly har imidlertid begrenset evne til å assistere nødstedte direkte, særlig i dårlig vær med høy sjø og dårlig sikt. Forsvaret har helikoptre av Bell og Lynx-type, men disse alene anses som uaktuelle til å erstatte Sea King. Som del av andre ressurser kan de utgjøre en støtteressurs.
Et annet alternativ for å supplere Sea King-flåten er Luftambulansetjenesten. Luftambulansetjenesten er primært bemannet, utstyrt og trent for å gjennomføre ambulanseoppdrag over land. Tjenesten har imidlertid betydelig kapasitet til enklere redningsoppdrag. Særlig er dette aktuelt i områder der det er store avstander til base for redningshelikopter, og der luftambulansetjenesten allerede har baser, som i Brønnøysund og Tromsø. Evnen til å utføre redningsoppdrag begrenses av at disse helikoptrene er uten heis, ikke opererer over hav, har større værbegrensninger og har en mindre besetning enn redningshelikoptrene. Disse helikoptrene representerer derfor i dag ingen fullverdig avlastningskapasitet dersom Sea King ikke skulle kunne operere.
Samarbeid med andre land har vært trukket fram som et alternativ. Storbritannia, Danmark, Sverige og Russland har redningshelikoptre som kan nå deler av hverandres redningsansvarsområde. Redningssamarbeidet med naboland er generelt godt og det finnes redningsavtaler om gjensidig bistand innenfor Norden (NORDRED), Barentssamarbeidet og Arktis, samt flere bilaterale avtaler. Den norske redningstjenesten har i noen sammenhenger fått helikopterbistand av britisk redningstjeneste i Nordsjøen. Danmark har gått til anskaffelse av nye, store redningshelikoptre som kan, dersom det er ledig kapasitet, dekke hele eller deler av Skagerak-området.
I enkeltstående redningsaksjoner eller kortvarig svikt i redningshelikoptertjenesten kan det legges til grunn at naboland kan stille opp og bidra dersom kapasitetene finnes. Når det gjelder mer langsiktig bistand eller forpliktelser til å støtte norsk redningstjeneste, for eksempel i form av å overta en base over et lengre tidsrom, anses dette urealistisk.