St.meld. nr. 31 (2003-2004)

Vilje til vekst – for norsk skipsfart og de maritime næringer

Til innholdsfortegnelse

1 Innledning og sammendrag

1.1 Innledning

Norsk skipsfart er en viktig del av norsk næringsliv og bidrar direkte og indirekte til verdiskapingen i Norge. Skipsfarten representerer også en erfaring og en kompetanse som er viktig for resten av det maritime Norge. For at disse bedriftene også i fremtiden skal bidra til vekst og verdiskaping, er det viktig at skipsfarten og de maritime næringer fortsatt er klart forankret i Norge. Regjeringen mener derfor det er nødvendig å beholde hovedkontorer og eierskap i Norge, samt å satse på videreutvikling av kompetanse og innovasjon i skipsfarten og de maritime næringer.

Gjennom fremlegging av denne meldingen ønsker Regjeringen å legge grunnlaget for stabile og fremtidsrettede rammebetingelser for skipsfarten og de maritime næringer i Norge.

Regjeringens økonomiske politikk har bidratt til å legge til rette for en bedret norsk konkurranseevne. En vesentlig reduksjon i det norske rentenivået har også bidratt til en mer konkurransedyktig kronekurs for eksportindustrien, særlig i forhold til euro. Gjennom bidrag i det inntektspolitiske samarbeidet bidrar også Regjeringen til å dempe lønnsutviklingen. En dempet lønnsvekst bidrar til å sikre norske maritime bedrifters tilgang til konkurransedyktig og kompetent arbeidskraft. Dette er av særlig betydning for at internasjonalt orienterte bedrifter innen det maritime Norge fortsatt vil lokaliseres og utvikles med base i Norge.

Norges sterke internasjonale posisjon som stort skipsfartsland gir både muligheter til å påvirke forhold utenfor Norge, og til å sikre våre interesser langs norskekysten. Det gir også forpliktelser når det gjelder miljø og sikkerhet til sjøs. Samtidig endres også det internasjonale samarbeidet innen skipsfart og EU spiller i dag en langt mer aktiv og viktigere rolle enn tidligere.

Norsk skipsfart står i dag overfor nye utfordringer både internasjonalt og langs kysten. Flere land søker å tiltrekke seg skipsfartsvirksomhet, dels av strategiske grunner og dels i et forsøk på å utvikle dynamiske næringsmiljøer og dermed arbeidsplasser. Internasjonalt er skipsfarten en tilnærmet skattefri næring. Som følge av skipsfartens økonomiske og beredskapsmessige betydning har det innen EU lenge vært et ønske om å legge til rette for størst mulig europeisk innhold og kontroll over flåten som eies og drives fra Europa. Videre er det ut fra bl.a. miljøhensyn et mål å overføre mer godstransport fra land til sjø. På denne bakgrunn har EU nylig vedtatt å forlenge støtteregimet for skipsfarten frem til 2011.

I årene fremover vil de maritime næringers evne til å utvikle kunnskap og kompetanse være avgjørende for deres internasjonale konkurranseevne. Det er viktig at kunnskapsinnholdet i produkter og tjenester økes, ut fra en forventning om at dette også øker verdiskapingen. Høy forsknings- og utviklingsinnsats, sammen med god markedskunnskap, er avgjørende faktorer for å oppnå dette. I dette perspektivet legges det vekt på at en tilrettelegging for kunnskapsdrevet næringsutvikling og innovasjon også er viktig for å sikre skipsfartsnæringens konkurranseevne over tid.

1.2 Sammendrag

Det er Regjeringens syn at Norge fortsatt skal ha en ledende rolle innen kvalitetsskipsfart internasjonalt. Det er viktig at Norge skal fremstå som et attraktivt sted å eie og drive skipsfart.

Kapittel 2 gir en oversikt over utviklingen i næringen de siste 8 år. Siden etableringen av NIS har den norskeide flåten holdt seg relativt stabilt som andel av verdensflåten, og rangerer som nummer 3 basert på tonnasje. Flåten under norsk flagg rangerer som nummer 8.

Internasjonalt ser man fremdeles en økning i registreringen av skip under fremmede flagg. Vel 53 pst. av den norske tonnasjen var under utenlandsk flagg i 2003. Andelen norske skip som er registrert ute er likevel lav sammenlignet med andre store skipsfartsland.

Norske redere har fortsatt med å spesialisere seg innenfor områder som kjemikaliefart, biltransport, ro-ro og gasstank. Offshore serviceskip er den største gruppen skip i utenriksflåten målt i verdi.

Den norske flåten har en gjennomsnittsalder på i underkant av 14 år. Bak dette er det imidlertid stor spredning, gjennomsnittsalderen på frakteflåten registrert i NOR er 35 år, mens utenriksflåten registrert i NOR har en gjennomsnittsalder på 11,5 år. Den norskeide flåten registrert under utenlandsk flagg har nå en lavere gjennomsnittsalder enn NIS-flåten, med henholdsvis 13,1 mot 14,5 år.

En oversikt over den norske kontraktsmassen viser at om lag 73 pst. av kontraktsmassen er registrert under norsk flagg. Dette har imidlertid svak sammenheng med endelig registrering. Det viser seg at flere skip ikke registreres under norsk flagg ved levering. Offshore service skip utgjør største andel av kontraktsmassen. Disse skip utgjør samtidig største andel kontrakter under utenlandsk flagg. Om lag 20 pst. av kontraktsmassen er plassert hos norske verft.

Skipsfartsnæringen er spredt langs hele norskekysten. Ser man på utenriksflåten har Oslo rederier om lag 30 pst. av antall skip med over 50 pst. av tonnasjen, etterfulgt av Bergen med nesten like mange skip, men med om lag 22 pst. av tonnasjen.

Skipsfartnæringen har tradisjonelt spilt en sentral rolle i norsk utenrikshandel og i norsk økonomisk utvikling. Skipsfartens andel av tradisjonell eksport er mer enn halvert siden 1970. Likevel utgjør bruttofraktene om lag 45 pst. av den samlede tjenesteeksporten, noe som gjør skipsfarten til Norges nest største eksportnæring etter olje og gass og landets største tjenesteeksportnæring. Når det gjelder verdiskapingen har utenriks sjøfart falt fra om lag 9 pst. i perioden 1965–70 til under 2 pst. i 2002. Dette er et resultat av oljesektorens økende betydning samt nedgangen i skipsfartssektoren. Verdiskapingen for hele den maritime sektoren, som også omfattes av leverandørindustri, verft, meglere, klasseselskap, forsikring og finansiering er anslått til å ligge på om lag 9 pst. av BNP. Ser man på næringens samlede bruttoprodukt viser det seg at utenriks sjøfart bidro med om lag 27,5 mrd. kroner i 2003.

Skipsfarten innenriks sto for om lag 14 pst. av den totale verdiskapingen i næringen sjøtransport i 2001. Slepebåter og forsyningsskip utgjør den største undergruppe i innenriksfarten.

Antall norske sjøfolk om bord på norskregistrete skip har steget siden 1995, og utgjør nå nesten 18 000 personer. De siste 8 år har nordmenn øket sin andel av den totale besetningen om bord. Nordmenn utgjør 95 pst. av sjøfolkene på NOR skip, men bare 16 pst. av sjøfolkene på NIS. I underkant av halvparten av de ansatte i NOR seiler i innenriks fart. Lønnskostnadene i utenriks sjøfart utgjør under 30 pst. av verdiskapingen, mens for innenriks fart er lønnskostnadene vel 60 pst. av verdiskapingen. Lønnsnivået er ulik på forskjellige fartøygrupper. Skip med oppdrag i offshoremarkedet har gjennomgående det høyeste lønnsnivået.

Hoveddelen av norske sjøfolk er mellom 40 og 59 år, men 30 pst. er under 30 år gamle.

Skipsfartsnæringen er trolig verdens mest globaliserte næring. Effektiv sjøtransport er også viktig for globalisering og vekst i verdensøkonomien. Som en global næring er skipsfarten sterkt påvirket av politiske hendelser. Internasjonale og regionale konflikter gir store utslag i ratenivå. Det siste året har det vært en sterk oppgang i fraktrater.

NOR flåten foretar om lag 64 pst. av godstransporten mellom norske havner, mens utenlandsk flaggede skip fraktet om lag 28 pst. NIS flåten transporterte cirka 8 pst.

Kystflåten har hatt det vanskelig i flere år. Det er ifølge Fraktefartøyenes Rederiforening minimal flåtefornyelse.

Kapittel 3 beskriver det norske maritime miljøet. Det antas at sektoren har 75 000 sysselsatte, en stor andel av disse i distriktene. Om lag 200 norske rederier har sine hovedkontorer eller strategiske funksjoner i Norge. Norge har en variert flåtestruktur og bredt maritimt næringsmiljø som omfatter alt fra komplekse teknologiske systemer rundt oljeutvinning til havs til enklere tørrbulkskip.

Maritim sektor omfatter også en rekke spesialiserte tjenesteleverandører som skipsfinansiering, megling, sjøforsikring og klassifisering. Norge har i tillegg betydelig juridisk kompetanse i sjørett. Behov for opplæring av sjøfolk har bidratt til utvikling av private opplæringstilbud som selges internasjonalt.

De maritime næringer er spredt over hele Norge, men det er utviklet regionale spesialiseringer. Rogaland og Sunnhordland er rettet mot offshore, Møre og Romsdal er orientert mot skipsbygging men Oslofjordområdet er konsentrert om tjenesteyting i rederidrift, finans og IKT. I Nordland er mye av virksomheten rettet mot fiskerier.

Norske verft har også lange tradisjoner i bygging av skip. Konkurransen fra land i Asia med tilgang til rimeligere arbeidskraft har øket kraftig. Disse land har bygget opp sin kapasitet og det er nå overkapasitet på verdensbasis. Dette har ført til nedlegging av lite lønnsomme verft og konsolidering av mange gjenlevende. Skipsbyggingsindustrien i Norge er nå preget av noen få større verft og en rekke mindre reparasjons- og utrustningsverft. Industrien har vært under konstant nedbemanning siden 70-tallet.

Norsk utstyrsprodusenter har imidlertid fortsatt en betydelig internasjonal posisjon. Hele 7 pst. av utstyrleveransene i den internasjonale skipsbyggingsindustrien kommer fra norske utstyrleverandører. Innovasjon har lenge vært viktig for norske rederier. Det samme gjelder for utstyrleverandører.

Internasjonalt har skipsbyggingsindustrien vært preget av ulike konkurransevridene ordninger de siste 20 årene. De fleste skipsbyggingsnasjoner har subsidiert sine verft enten direkte eller indirekte. Norske verft hadde en rekordstor kontraktsinngang i 2000. Disse er nå ferdigstilte og mange verft var i en permitteringssituasjon ved utgangen av 2003.

Ved begynnelsen av 2003 vedtok Stortinget å innføre en begrenset verftsstøtteordning etter mønster av EU. Støtten gis i form av et byggetilskudd til verftene. Kommisjonen vedtok i 2004 å forlenge ordningen med ytterligere ett år. Regjeringen foreslår at Norge også viderefører ordningen.

Flere internasjonale avtaler har betydning for norsk støtte til skipsbyggingsindustrien, særlig gjelder dette EØS-avtalen og regelverk under OECD og WTO. EUs forordning om støtte til skipsbygging gjelder ut 2006. Denne øker samtidig mulighetene for å gi innovasjonsstøtte fra 10 til 20 pst. Forhandlingene om skipsbyggingsavtale er gjenopptatt i OECD. Det pågår en panelsak i WTO mellom EU og Korea hvor Norge har meldt tredje parts interesser. Utfallet vil være førende for hvilke type støtte vil være forenelig med WTO-reglene i medlemslandene.

Regjeringens innovasjonssatsing, Innovasjon 2001 – Fra idé til verdi – har maritim sektor som et av satsingsområdene innenfor prosjektet.

Rammebetingelsen for skipsfartsnæringen bestemmes i stor grad utenfor Norge. Utviklingen er drøftet i kapittel 4 . Fordi næringen er global og må møte de krav som fastsettes av internasjonale kunder, flaggstater og havnestater legges det stor vekt på å arbeide for internasjonale regler i internasjonale fora.

Det utvidede EU vil være en stormakt på havet med om lag 35 pst. av verdensflåten, hvorav 2/3 vil føre flagg fra EU land. Fra 1986 har EU gradvis utviklet en helhetlig skipsfartspolitikk som dekker markedsadgang, konkurranseregler, sikkerhet, miljø, støtteordninger samt nærskipsfart og havner. Utgangspunktet for utviklingen av en felles EU politikk på dette området har vært skipfartens økonomiske og beredskapsmessige betydning samt næringens bidrag til verdiskapning og sysselsetting. EUs økte fokus på skipsfart får samtidig stadig større betydning for norsk regelverk og rammebetingelser.

Internasjonalt konkurransedyktige rammebetingelser for rederier og sjøfolk samsvarer med Lisboa-strategiens ambisjon og målsetning om å utvikle EU til verdens mest konkurransedyktige, dynamiske og kunnskapsbaserte økonomi. Innenfor Lisboa-prosessen er det et generelt mål å redusere næringsspesifikk støtte. EU har likevel vedtatt å videreføre støtteordninger for skipsfart til 2011. Maksimalt kan støtten omfatte summen av ordinære skatter og sosiale avgifter knyttet til arbeidskraft og ordinære selskapsskatter til rederiene.

Utvidelsen av EU har vært et sentral begrunnelse for arbeidet med å stimulere overføring av gods fra vei til sjø og jernbane av miljø- og kapasitetshensyn. Et utvidet EU vil også i større grad enn tidligere kunne velge regionale løsninger som alternativ til internasjonale løsninger. Dette kan samlet bidra til å redusere norsk innflytelse på dette området internasjonalt. Det er derfor viktig å utnytte mulighetene som ligger i EØS-avtalen inklusive deltagelse i EMSA for samarbeid og koordinering med EU. I og med at norsk innenriksfart allerede er åpen for skip fra land utenom EU skaper ikke utvidelsen nye utfordringer konkurransemessig.

Flere europeiske land, inklusiv Norge, har spesielle regimer for skipsfarten. Nederland, Danmark og Storbritannia har alle tonnasjeskatt. Sverige har ikke en tonnasjeskatteordning, men har gunstige avskrivningsordninger. I tillegg har Sverige en nettolønnsordning for sjøfolk.

Flere land søker å tiltrekke seg rederier. Singapore, Hong Kong og Canada driver aktiv rekruttering. Singapore er allerede et av verdens viktigste skipsfartssentra.

Kapittel 5 gjennomgår en rekke utfordringer for skipsfarten generelt, både i og utenfor Norge.

Utvidelsen av EU vil medføre en sterk utvidelse av flåten i EU registre. Dette vil kunne føre til en kvalitetsmessig oppgradering når EU regelverk innføres. Enkelte nye medlemsland er viktige rekrutteringsland for sjøfolk til andre lands skip også norske skip. På sikt vil dette kunne heve kostnadsnivået og disse land vil kunne bli mindre aktuelle for rekruttering.

EU vil få økt innflytelse i internasjonale skipsfartsfora. Dette vil øke betydningen av at Norge deltar i koordineringsprosesser i EU i forkant av internasjonale møter.

Sjøfolk fra de nye medlemslandene vil komme inn under EØS-reglene om rettigheter i trygdesystemet i flaggstaten. NIS flåten har om lag 2 500 sjøfolk fra nye medlemsland. Overføring til norsk trygdedekning og premieinnbetaling vil medføre en betydelig kostnadsøkning for rederiene og sjøfolkene. Det er imidlertid mulig under EØS regelverket å avtale at sjøfolk skal omfattes av hjemlandets trygdeordninger. Regjeringen arbeider for å benytte denne muligheten.

Den økonomiske integreringen som vil følge av utvidelse vil trolig føre til en økning av handelen mellom nye og eksisterende EU-land. EU har på bakgrunn av dette søkt å stimulere overføring av gods fra vei til sjø og jernbane, og har utarbeidet en rekke tiltak for å stimulere nærskipsfarten.

Internasjonal skipsfart har sammenlignet med mange andre tjenestesektorer en relativ åpen markedsadgang. Skipsfarten er imidlertid ikke en del av WTOs tjenesteavtale (GATS) på en fullverdig måte. Regjeringen legger derfor stor vekt på å bidra til løsninger for skipsfart i inneværende forhandlingsrunde i WTO. Det er viktig å binde dagens praksis slik at man har et regelverk å forholde seg til ved eventuelle brudd og ved innføring proteksjonistiske tiltak.

Det er mangel på kvalifiserte offiserer på verdensbasis. Gjennomsnittsalderen for offiserer fra OECD land er langt høyere enn fra land i Østen. EU har lagt frem en egen meddelelse om rekruttering og utdanning som påpeker de konsekvenser mangelen på sjøfolk med statsborgerskap i EU kan få. Dette har betydning for sikker navigasjon, effekt drift, vedlikehold av skip, ulykker og havforurensning. I tillegg anses nedgangen i sjøfolk å være en trussel mot den landbaserte industrien. EU-kommisjonen ser på maritim utdanning som nøkkelen til å forbedre både kvalifikasjoner og arbeidsmuligheter.

Sjøtransport er fremdeles den dominerende transportform for eksport fra og import til Norge. Transport mellom Norge og resten av Europa har blitt en stadig viktigere marked for norskregistrerte skip. 63 pst. av alle utenlandske skipsanløp av norske skip i 2002 var til europeiske havner. Undersøkelser viser imidlertid at kystfarten i Norge og nærskipsfarten til Europa taper markedsandeler.

Omlegging av handelsvirksomhet går i retning av større ferdigvarehandel. Generelt kan dette antyde at skipsfarten vil redusere sin betydning i internasjonal handel i fremtiden. Nærskipsfart med spesialiserte transporter kan imidlertid finne en ny markedsmulighet i utviklingen.

For å møte kravene til effektiv transport innen Europa har EU flere programmer for å utvikle infrastrukturen, inklusiv havner og indre vannveier. I 2003 la Kommisjonen fram en oppdatert handlingsplan for å fremme nærskipsfarten. For å følge opp planen har Norge opprettet en såkalt «Focal Point» og etablert et senter for nærskipsfart.

St.meld. nr. 24 (2003–2003) Nasjonal Transportplan gir en helhetlig behandling av spørsmål knyttet til konkurranse, organisering og finansiering av infrastruktur for vei, bane, luft og sjøtransport.

FNs sjøfartsorganisasjon IMO og EU er sentrale i arbeidet med sikkerhet til sjøs. IMOs hovedoppgaver er å arbeide for økt sjøsikkerhet og hindre forurensing til sjøs. Etter terrorangrepet 11. september har IMO også utarbeidet regler som skal bidra til å sikre skip mot terror.

Som en av verdens største skipsfartsnasjoner er det i norsk interesse å arbeide for at IMO løser organisasjonens hovedoppgaver på en god måte. I IMO utarbeides det globale løsninger, noe som fremmer like vilkår i internasjonale markeder. Nasjonale særkrav søkes i all hovedsak unngått. Gjennom aktiv deltagelse i IMOs organer kan Norge være med på å legge premisser for nytt og bedre internasjonalt regelverk. For å opprettholde stillingen og innflytelsen på området kreves aktiv deltagelse ikke bare IMO, men også ILO, EU, WTO, OECD og Paris MoU. I tillegg deltar Norge i regionale fora som samarbeider om bedrede miljøkrav for Nordsjøen og Østersjøen.

Et viktig skritt for å øke sikkerheten til sjøs er å redusere substandard skipsfart. Substandard skipsfart innebærer konkurranse på ulike vilkår, og undergraver situasjonen for kvalitetsskipsfarten. Det er derfor viktig at standarder for miljø, sikkerhet og arbeidsforhold gjelder og implementeres internasjonalt.

EUs rolle i arbeidet med regelverksutvikling når det gjelder sikkerhet og miljø gir utfordringer for Norge. EU vedtok på 90-tallet en strategi for sikkerhet til sjøs. Gjennom EØS-avtalen er Norge forpliktet til å implementere EUs regelverk i norsk rett. Deltagelse i det strategiske arbeidet i EU er derfor svært viktig. Det er vanskelig å forutse hvordan EU utvidelsen vil virke inn på Norges mulighet til å påvirke EU, men det antas at det vil kreve økt innsats fra norsk side for å opprettholde vår posisjon.

Som et ledd i EUs store satsing på skipsfartsområdet er det opprettet et europeisk sjøfartsdirektorat, EMSA, European Maritime Safety Agency. Formålet med opprettelsen er å sikre at Kommisjonen og medlemslandene har tilgjengelig nødvendig ekspertise og teknisk-, vitenskapelig støtte for å gjennomføre et høyt sikkerhets- og miljønivå gjennom et harmonisert regelverk. Norge er representert i EMSAs styre ved Sjøfartsdirektøren, men har ikke stemmerett.

Et mål for Regjeringen er å ha et enkelt og best mulig nasjonalt regelverk for sikkerhet og miljø til sjøs. I dette arbeidet er det mange aktører som arbeider for å opprettholde og videreutvikle et høyt sikkerhetsnivå.

Sjøtransport er i utgangspunktet en sikker og miljøvennlig transportform. Skipstrafikk er imidlertid en potensiell kilde til akutte utslipp av farlige eller forurensende stoffer. Det er viktig å sikre miljøet, samtidig som det legges til rette for bruk av sjøtransporten.

Regjeringen har som mål at Norge skal være en av pådriverne i det internasjonale arbeidet for bedre miljøstandarder.

En vesentlig del av det internasjonale arbeidet skjer innenfor FNs Sjøfartsorganisasjon IMO og i EU. Tendensen er at miljøkravene til skip blir stadig flere. Det vil bl.a. komme nye regler om behandling av skips ballastvann som følge av at Ballastvannkonvensjonen ble vedtatt i februar 2004.

De siste årene har det vært flere alvorlige ulykker med oljetankere. Ulykken med skipet Prestige utenfor Spania i 2002 medførte et initiativ fra EU til IMO om å aksellerere utfasingen av oljetankere med enkelt skrog. Nye strengere nasjonale utfasingsregler ventes å tre i kraft i løpet av 2004.

Oljetransporten langs norskekysten ventes å øke betraktelig som en konsekvens av økt oljeutvinning i Russland. Dette vil kunne utgjøre store utfordringer for norske myndigheter. Regjeringen vil prioritere arbeidet med tiltak ovenfor skip, slik at transporten kan foregå på en måte som ivaretar miljøhensyn.

Det er utarbeidet regler som skal sikre at økonomiske tap som følge av miljøforurensning for oljesøl blir dekket av et ansvarssystem. Hovedregelen er at skipets eier har ansvar. Ansvarskonvensjonen av 1992 pålegger rederen et objektivt erstatningsansvar, dvs. ansvar uten hensyn til egen skyld. Fondskonvensjonen av 1992 dekker de tilfeller hvor det ikke er mulig å få full erstatning under Ansvarskonvensjonen. Fondet finansieres gjennom en avgift fra oljeimportørene i medlemslandene.

Terrorhandlingene mot USA den 11. september 2001 satte også fokus på sikkerhet i skipsfarten. FNs Sjøfartsorganisasjon IMO vedtok i desember 2002 et nytt regelverk om maritim sikkerhet mot terror (security) som omfatter endringer i IMOs konvensjon om sikkerhet til sjøs (SOLAS), samt en ny kode ISPS (International Ship and Port Facility Security Code). Tidsfristen for iverksettelse av IMO kravene er 1. juli 2004.

Det nye IMO regelverket innebærer at det vil bli innført nye krav som omfatter skip i internasjonal fart (alle passasjerskip, og lasteskip over 500 bruttotonn), samt havneanlegg som betjener disse skipene. Kravene går eksempelvis ut på at skip, rederier og havneanlegg skal ha en sikkerhetsansvarlig, og at det skal utarbeides sikkerhetsplaner. Det vil kreves at skip skal ha utstyr som AIS (automatisk identifikasjonssystem) terroralarm og at skipet skal ha en loggbok med opplysninger om flagg, registrert eier, klasseselskap osv.

Parallelt med tiltakene i IMO, har EU og USA fremmet egne tiltak for skipsfarten og i havnene for å sikre seg mot terrorhandlinger.

Krisehåndteringen i Norge har vært under omlegging siden midten av 90-tallet. I Norge er NORTRASHIP som et statsrederi bygget ned og erstattet av en mer fleksibel beredskapsorganisasjon. Krisehåndteringen bygger i stor grad på samarbeid mellom myndighetene og rederinæringen. Nortraship-ledelsen er både et rådgivende og operativt organ. Andre sider ved krisehåndteringen er knyttet til risikovurderinger, mulige terrorhandlinger og piratvirksomhet i visse farvann.

Skipsulykker har et stort skadepotensial og kan medføre tap av menneskeliv og skade på det ytre miljø. I etterkant av en ulykke er det avgjørende at hendelsesforløpet gjennomgås, slik at vi kan trekke lærdom av det som har skjedd. Det er en kjensgjerning at endringer i regelverket ofte er basert på ulykker og den erfaring ulykken har gitt. Regjeringen vil i løpet av vårsesjonen fremme en Ot.prp. med forslag om nye regler i sjøloven om undersøkelse av sjøulykker. En fast havarikommisjon vil styrke arbeidet med undersøkelse av sjøulykker, og det forebyggende sjøsikkerhetsarbeidet. Det er opprettet en gruppe som skal foreta en skipsteknisk gjennomgang av Rocknes-ulykken. Gruppen ledes av Sjøfartsdirektoratet, som samarbeider med berørte utenlandske myndigheter.

I kapittel 6 gjennomgås rammevilkårene i Norge. NIS-registeret, etablert i 1987 var vellykket, noe som gjenspeilte seg i en sterk tilstrømning av norske skip til registeret etter opprettelsen. Regelverket for NIS har blitt tilpasset flere ganger siden etableringen. Samtidig har det skjedd store endringer i skipsfartspolitikken i mange land i Europa. De fleste land har nå kombinert bemanningsfleksibilitet med ulike støtteordninger for nasjonale sjøfolk innenfor rammene av EUs statsstøtteregler.

NIS-skip kan ikke delta i norsk innenriksfart. Utelukkelsen gir imidlertid NIS-registrerte skip dårligere konkurransevilkår enn utenlandsregistrerte skip som for en stor del har adgang til norsk innenriksfart.

Det settes krav til en viss norsk tilknytning for registrering av skip i NOR og i NIS. Eierstrukturene innen skipsfart er ofte kompliserte. Økt internasjonal fokus på terror, forsikringssvindel, miljøskader og hvitvasking av penger har ført til en debatt både i FN og OECD om det bør være større åpenhet om et skips reelle eier. Dette arbeidet prioriteres.

Sjøfolk på skip registrert i NOR har norske arbeids- og lønnsvilkår. Lønnsnivået i Norge er imidlertid høyt i forhold til europeisk nivå. Norsk registrerte skip hadde en markedsandel på 72 pst. i 2003 i norsk innenriksfart. Deler av norsk innenriksfart har ikke tidligere vært eksponert for utenlandsk konkurranse. Som følge av forpliktelser i henhold til EØS-avtalen vil det nå benyttes anbud for ferger – hurtigbåt – og hurtigrutevirksomhet som er avhengig av løyve. Disse skip vil på de vesentligste områder bli underlagt samme vilkår uansett om det benyttes norsk eller utenlandsk flagg.

Konkurranseevnen for fraktefartøyflåten har vært svak i mange år. Utenlandske fartøyer har adgang til å delta i norsk innenriksfart. Det utarbeides derfor bestemmelser i utlendings-regelverket som formaliserer vilkårene for adgang for utenlandsk mannskap på utenlandske skip i norsk innenriksfart. Samtidig tas det sikte på etablere en mer målrettet innretning av refusjonsordningen for å bygge opp under maritim kompetanse.

Norge er verdensledende innen offshore med den mest moderne flåte av offshore servicefartøyer. Markedet domineres av norske aktører, men det finnes også en rekke utenlandske rederier som har skip i petroleumsvirksomheten på sokkelen. Samtidig har norske rederier med skip i petroleumsvirksomhet stadig større virksomhet på utenlandske sokler. Høyt norsk lønnsnivå utgjør en utfordring.

Det er et mål å sikre at sjøfolk i den norske flåten er kvalifisert for tjenesten. Kravene til utdanning er fastsatt gjennom STCW-konvensjonen og følges opp av Sjøfartsdirektoratet. Både tekniske fagskoler og høyskoler gir utdanning som dekker kravene til teori. Sjøforsvaret utdanner primært befal men tilbyr også lærlingplasser om bord. Den nye loven om fagutdanning har åpnet for et mer fleksibelt utdanningssystem. Nye læreplaner er under utarbeidelse og ventes iverksatt fra skoleåret 2004/05. Mulighet til å opparbeide fartstid er i denne forbindelse viktig.

Det er en rekke næringer med behov for maritim kompetanse med sertifikater. Det er imidlertid en utfordring å finne praksisplasser for kadetter og det uteksamineres ikke nok kandidater i forhold til måltallene eller samfunnets behov for maritim kompetanse. Myndighetene samarbeider med næringen om å finne frem til ordninger som bidrar til å bedre rekrutteringen uten å svekke kravene til sikkerhet og kunnskap. Det arbeides også med å finne fram til en utdanningsstruktur som er tilpasset teknologien og fartsområdet for hurtigbåter.

I løpet av de ti årene Norge har hatt støtteordninger for sjøfolk, har det skjedd en rekke endringer i ordningenes innretning. Dette har ført til at de oppfattes som lite forutsigbare. Regjeringens mål er å legge til rette for langsiktighet og dermed også forutsigbarhet for refusjonsordningene samtidig som systemet gjøres enkelt å administrere og benytte.

Regjeringen fastsatte i 2003 en felles forskrift for alle tilskuddsordningene. Det fremgår av forskriften at tilskuddets formål er å sikre norsk maritim kompetanse og rekruttering av norske sjøfolk, samt bidra til at norske rederier får konkurransedyktige vilkår i forhold til vilkårene i andre land. Maritim virksomhet og kompetanse gir eksterne virkninger til andre næringsgrupper som maritime tjenester, skipsutstyr, skipsbygging, offshore og lignende.

I løpet av de siste årene har det skjedd en økning i bevilgningen til støtteordningene til sjøfolk, og i 2004 er det bevilget 1 020 millioner kr. fordelt mellom den ordinære refusjonsordningen, nettolønnsordning til fergerederier i NOR i utenriksfart og til offshorefartøy i NOR. I nettolønnsordningene kreves det at skip i ordningen må ha i gjennomsnitt to opplæringsstillinger om bord og at rederiet deltar i kompetansehevings- og rekrutteringstiltak under avtalen mellom organisasjonene, samt bidrar til en positiv næringsutvikling.

Skipsfart opererer i svært globaliserte markeder for produksjonsfaktorer som følge av muligheten for registrering av skip i bekvemmelighetsregistre og få begrensninger på markedsadgang internasjonalt. Sammen med lavskattjurisdiksjoner har dette satt en internasjonal standard for rammebetingelser og kostnadsnivå i næringen. Skattekostnaden er en vesentlig faktor som vil være sentral for lokalisering av hovedkontor.

Denne virkeligheten skaper betydelige utfordringer for å opprettholde og videreutvikle norsk skipsfartsnæring som tradisjonelt har vært basert på private familieeide bedrifter og norske sjøfolk. Norske myndigheter har gjennom opprettelsen av NIS, refusjons- og nettolønnsordning for sjøfolk og tonnasjeskatt for rederiene bidratt til å tilpasse rammebetingelsene i Norge til situasjonen internasjonalt. Tonnasjeskatten er mer lempelig i europeiske naboland, og den særnorske formueskatt bidrar til at private eiere med skatteplikt til Norge har en ulempe i konkurransen om investeringsprosjekter samt oppkjøps- og restruktureringsprosesser.

En serie med norske rederier er kjøpt av utenlandske redere. Dette viser at norsk maritim kompetanse er attraktiv. Regjeringen legger derfor stor vekt på at den generelle økonomiske politikken i Norge samt næringens egen konkurransekraft kan gi grunnlag for ny vekst i de maritime næringer i Norge.

Rederibeskatning har blitt endret en rekke ganger. Før skattereformen i 1992 hadde rederiselskapene gjennom bl.a. avskrivningsreglene mulighet til i stor grad å utsette skattelegging. Disse muligheter forsvant i forbindelse med reformen. En ny særskilt rederibeskatning ble vedtatt av Stortinget og innført i 1996 med begrunnelsen at norske rederier skulle ha konkurransedyktige rammevilkår. Situasjonen i Europa og samt bruk av lavskattland ble den gang tillagt vekt. Endringer siden 1996 har innstrammet ordningen. Antall skip og tonnasjen under tonnasjeskatteordning har vist nedgang de senere år.

Skaugeutvalget har foreslått at den særskilte beskatningen av rederivirksomhet videreføres til tross for at den bryter med nøytralitetsprinsippet. Det vises til at dersom andre land avvikler sine særskilte skatteordninger vil det være uheldig dersom en avvikling fører til utflytting av norske rederier. Regjeringen har derfor funnet grunnlag for å videreføre den særskilte beskatningen av rederivirksomhet.

Bedriftene i den maritime klyngen samt forskningsmiljøene knyttet til maritim næringsvirksomhet og maritim teknolog utgjør en viktig kunnskapsbase i det norske samfunn. FoU-miljøet bidrar aktivt til nyskaping i maritim sektor, noe som skjer i nært samarbeid med næringen. Det har i en årrekke vært gjennomført en rekke brukerstyrte forskningsprogrammer i regi av Norges forskningsråd. De maritime næringene har tatt et initiativ for å etablere sin egen næringsstyrt FoU-arena og organisasjon i Seaway2010.

Sjøtransporten i Norge er pålagt en rekke avgifter og gebyrer. Disse er dels knyttet til registrering og årsgebyrer for tjenester utført av offentlige etater. Regjeringens helhetlig transportpolitikk er behandlet i Stortingsmelding nr. 24 (2003–2004) Nasjonal Transportplan. Regjeringen ønsker å legge til rette for at mer av godstransporten kan gå på kjøl og skinner.

Skipsregistrene forestår administrasjonen av Norsk Ordinært Skipsregister og Norsk Internasjonalt Skipsregister. Registrene ivaretar to formål, et privatrettslig ved å gi rettsvern til registrerte rettigheter, og et offentligrettslig formål ved å utøve offentlige kontroll av registrering av skip og deres eierforhold.

Sjøfartsdirektoratet er sentral i det norske sjøsikkerhetsarbeidet. Direktoratets overordnede mål er å oppnå høy sikkerhet for liv, helse, fartøy og miljø. Sjøfartsdirektoratet er i dag organisert som en tilsynsetat med hovedfokus på tilsyn med sikkerheten om bord i skip og på flyttbare innretninger. Virksomheten er de senere år dreid mot overordnet kontroll, hvor store deler av kontrolloppgavene med skip er delegert til godkjente klasseselskap, som for eksempel Det norske Veritas.

Sjødyktighetsloven av 1903 er sentral for direktoratets arbeidsområde. Loven anses for å være unødvendig detaljert og hindrer en moderne tilsynsform. Det er nedsatt et lovutvalg for revisjon av loven. Utvalget skal avgi sin innstilling senest 30.06.2005.

I 2002 ble det foretatt en etatsevaluering av Sjøfartsdirektoratet. I tilknytning til evalueringen utførte Statskonsult en brukerundersøkelse «På bølgelengde med brukerne». Resultatene av undersøkelsen viste at brukerne var jevnt over fornøyd med den måten Sjøfartsdirektoratet utførte sine oppgaver på. Sjøfartsdirektoratet er nå i Oslo, men flyttes til Haugesund fra 2006.

Det er viktig å arbeide for at NIS-registeret skal fremstå som et konkurransedyktig register. Det har hatt stor betydning for næringen at NIS har vært et register med mange skip, eiet og drevet fra Norge. Registerets størrelse og omdømme har gitt Norge stor innflytelse i IMO, ILO og EU. Regjeringens målsetting er at det fortsatt skal være attraktivt å registrere skip i Norge. En arbeidsgruppe med representanter fra brukere og myndigheter vil gjennomgå regelverk og administrasjon med sikte på å legge bedre til rette for at NIS-registeret skal være et konkurransedyktig og attraktivt kvalitetsregister for norske og utenlandske rederier.

Kapittel 7 gjennomgår Regjeringens politikk fremover. Norsk skipsfart er en viktig del av norsk næringsliv og bidrar både direkte og indirekte til verdiskapingen i Norge. Næringen har en erfaring og en kompetanse som er viktig for resten av det maritime Norge. For at disse bedriftene også i fremtiden skal bidra til vekst og verdiskaping, er det viktig at norsk skipsfart fortsatt er klart forankret i Norge. Regjeringen mener derfor det er viktig å tilrettelegge rammevilkår som gjør at rederiene fortsatt ønsker å beholde hovedkontorer og eierskap i Norge, samt å satse på videreutvikling av kompetanse og innovasjon i skipsfarten og de maritime næringer.

Norges sterke internasjonale posisjon som stort skipsfartsland gir muligheter til å påvirke forhold utenfor Norge, og til å sikre våre interesser langs norskekysten. Det gir også forpliktelser når det gjelder miljø og sikkerhet til sjøs. NIS-registeret har imidlertid vist en viss nedgang i antall skip og tonnasje.

I årene fremover vil de maritime næringers evne til å utvikle kunnskap og kompetanse være avgjørende for næringenes internasjonale konkurranseevne. Det er viktig at kunnskapsinnholdet i produkter og tjenester økes, ut fra en forventning om at dette også øker verdiskapingen. Nye krav gir en rekke nye utfordringer og muligheter for rederier, og for de som produserer utstyr og tjenester for maritim virksomhet. Høy forsknings- og utviklingsinnsats, sammen med god markedskunnskap, er avgjørende faktorer for å oppnå dette. Det legges vekt på at en tilrettelegging for kunnskapsdrevet næringsutvikling og innovasjon også er viktig for å sikre skipsfartsnæringens konkurranseevne over tid.

I alle europeiske skipsfartsland er det en økende bekymring for fremtidig tilgang på kvalifiserte offiserer om bord. For å lykkes i en internasjonal konkurranse er det derfor viktig å videreutvikle kompetansen i det maritime Norge. Dette krever maritime utdanningsinstitusjoner som utdanner høyt kvalifiserte sjøfolk, langsiktige rammebetingelser for å beholde kompetansen, sammen med øvrige rammevilkår som gjør at norske rederier ønsker å være etablert i og drive fra Norge.

Rederier eid og drevet fra Norge: Regjeringen er opptatt av å sikre norsk privat eierskap og stimulerer til nyskaping og investeringer i Norge. Regjeringen legger vekt på at eierskap gir innflytelse over viktige strategiske beslutninger som lokalisering samt forskning og utvikling, og at det derfor er viktig å stimulere til økt privat eierskap i Norge. Det er særlig rettet fokus mot betydningen av den særnorske formueskatten og at dette er hemsko for norsk eierskap. I Skattemeldingen foreslår derfor Regjeringen at formuesskatten halveres i løpet av 2006 og 2007 og deretter trappes videre ned med sikte på avvikling.

Regjeringens økonomiske politikk har bidratt til å legge til rette for en bedret norsk konkurranseevne gjennom et sterkt redusert rentenivå og en bedring av forholdet mellom kronekursen og euro. En dempet lønnsvekst bidrar til å sikre norske maritime bedrifters tilgang til konkurransedyktig og kompetent arbeidskraft. Dette er av særlig betydning for at internasjonalt orienterte næringer som skipsfart fortsatt vil lokaliseres og utvikles med base i Norge.

Skattenivået for rederiene er viktig for beslutninger om lokalisering og utvikling av virksomheten i Norge. I Norge ble det i 1996 innført et særlig tonnasjeskattregime, som på enkelte punkter ble strammet inn gjennom budsjettbehandlingen for statsbudsjettet år 2000. Dette er noe av bakgrunnen for at skattenivået for rederier i dag ligger over nivået i andre skipsfartsland i Europa. Hovedtyngden av skatt knytter seg ikke lenger til skattesatsene for tonnasje, men til skatt på tilordnede finansinntekter i selskapene.

Mange land i EU har siden 1996 innført gunstige skatteordninger for rederier. Et felles trekk ved disse ordningene er bl.a. at det er en lempeligere beskatning på finansinntekter, og en lavere tonnasjeskattavgift enn i Norge.

Regjeringen ser behov for en større grad av harmonisering mot EU nivå, jf. ordningene i blant annet Danmark og Nederland. Dette omfatter også en vurdering av de endringene som ble gjort i rederibeskatningen i 2000, herunder reglene for behandling av valutagevinster og finansaktiva. Regjeringen vil komme tilbake til konkrete forslag til endringer og tilpasninger i rederiskatteordningen i statsbudsjettet for 2005.

Langsiktig fokus på norsk maritim kompetanse: Som følge av konkurranse og kostnadsforhold i internasjonal skipsfart er om lag 3/4 av arbeidskraften om bord i den NIS-registrerte utenriksflåten fra lavkostland. En slik utvikling har bidratt til å opprettholde en betydelig norsk tonnasje i lys av økende konkurranse. Norsk innenriksfart er i dag allerede underlagt åpen internasjonal konkurranse, og gjennom et utvidet EØS-område vil konkurransen fra lavkostland kunne øke.

Historisk var det konkurransesitasjonen for NOR-flåten samt behov for tilgang på praktisk maritim kompetanse for å opprettholde og videreutvikle de maritime næringer i Norge som var bakgrunnen for innføring av refusjonsordninger for sjøfolk fra 1993. Siden den gang er det foretatt flere endringer. Dagens refusjons- og nettolønnsordninger omfatter en rekke ulike satser, differensiert mellom stillingskategorier, fartøysgrupper og flagg. Samlet fremstår dagens ordninger ikke som et uttrykk for en klar prioritering, men heller som en sum enkeltordninger.

Regjeringen vil gjennom denne meldingen legge til rette for et stabilt system for støtte til sjøfolk, som prioriterer maritim kompetanse. Regjeringen foreslår på denne bakgrunn en omlegging av støtteordningene til en kompetansemodell for sjøfolk, som innebærer en nettolønnsordning for sertifikatpliktige stillinger i NOR og sertifikatpliktig refusjons-berettigete stillinger i NIS. Som et supplement til denne ordningen foreslås det at også øvrige sjøfolk i offshoreflåten i NOR omfattes av en nettolønnsordning. I tråd med målet om å prioritere støtte til den maritime kompetansen, innebærer dette at passasjerbetjeningen på ferger i utenriksfart ikke vil omfattes av særskilte støtteordninger. Endringen vil skje i forbindelse med statsbudsjettet for 2006. Gjennom en omlegging som beskrevet over vil det samlede støttenivået være om lag som i dag, men konsentrert gjennom å etablere en nettolønnsordning for de mest kompetansekrevende stillingene om bord.

Praksisplasser til sjøs har vært et problem for kandidater som skal utløse sertifikater. I 2003 er det opprettet et kompetansefond som vil bidra til å stimulere opplæring og rekruttering. Regjeringen vil følge utviklingen nøye, og gjennom en evaluering se om målsettingen om praksisplasser etc. nås, så snart fondet har fått virke en periode.

Framtidig modell for maritim utdanning: Prinsipper for ansvars- og arbeidsdeling mellom teknisk fagskole og de statlige høyskolene innenfor maritim utdanning ble utredet i 2001. Utredningen viste at kapasiteten i de maritime utdanningene samlet sett er for stor, at andel studenter som gjennomfører utdannelsen er svært lav, samt at tilgang til praksisplasser er problematisk. Samtidig ble det påpekt at det i dag ikke utdannes nok kandidater til å dekke samfunnets behov for maritim kompetanse.

Regjeringen mener det er nødvendig å vurdere dimensjoneringen av maritim utdanning i Norge. For å sikre de maritime utdanningsinstitusjonene i Norge et fagmiljø av høy internasjonal standard og økonomisk bærekraft er det nødvendig med et visst minimum av heltidsstudenter ved det enkelte lærested. På denne bakgrunn mener Regjeringen at antall læresteder bør reduseres fra dagens nivå.

Regjeringen ønsker et tettere samspill mellom høyskolene og tekniske fagskoler enn hva tilfellet er i dag. En samordning av utdanningene kan gi både faglig og økonomisk gevinst på begge nivå. Et helhetlig maritimt opplæringssenter vil også kunne styrke det maritime næringsmiljøet i Norge. Det eksisterer i dag samarbeidsløsninger i maritim utdanning mellom høyskolene og teknisk fagskole.

Regjeringen ser på integrasjon av den maritime sertifikatgivende utdanningen som et viktig bidrag til å øke interessen for maritime fag og til å bedre samarbeidet mellom rederiene og lærestedene om opplæringsplasser. Et maritimt opplæringssenter av den typen en er i ferd med å utvikle i Vestfold vil i større grad enn hva tilfellet er i dag kunne tilby yrkesrettet forskning og fagutvikling både nasjonalt og internasjonalt. En samarbeidsløsning vil også gi høyskolen bedre faglig grunnlag og legitimitet for å gi etter- og videreutdanning i maritime fag, noe som vil gi mulighet for å oppnå en maritim utdanning på et høyere teoretisk nivå.

Regjeringen ønsker en konsentrasjon om noen få maritime opplæringssentra. Slike samlokaliserte maritime utdanningssentra vil imidlertid kunne forutsette en felles satsning mellom stat, fylkeskommune og næringen selv.

Økt internasjonalisering av offshoreflåten gjennom åpning for NIS: NIS registerte skip kan i dag ikke delta i norsk innenriksfart. Fra etableringen av NIS i 1987 og frem til i dag har det imidlertid skjedd en omlegging av skipsfartpolitikken i mange land i Europa. De fleste land har helt eller delvis åpnet adgang til å ansette utenlandsk mannskap på hjemlandets vilkår i de ordinære nasjonale registre. Alternativt har det skjedd ved etablering av nye internasjonale registre. De fleste land har kombinert bemanningsfleksibilitet med ulike støtteordninger for nasjonale sjøfolk innenfor rammene av EU statsstøtteregler.

EU har som ledd i etableringen av det indre marked vedtatt regelverk som gir formalisert og åpen markedsadgang for alle lands skip i utenriksfart og for EU skip i innenriksfart. EØS-avtalen sikrer at norske skip har adgang til EUs indre marked med ett unntak. Unntaket er at NIS-skip ikke har adgang til innenriksfarten i andre EU-land med mindre dette er sikret gjennom bilateral avtale eller som følge av nasjonal politikk. Det fremstår som et paradoks at NIS registrerte skip i motsetning til alle andre skip registrert i EØS-land ikke har adgang til innenriksfart verken i Norge eller i EØS-området for øvrig, til tross for at kostnadsnivået for drift av NIS-skip nå er på et gjennomsnittlig EØS-nivå.

Norske offshorerederier har en sterk markedsposisjon både i Norge og internasjonalt, og veksten synes å komme særlig utenfor norsk sokkel. Det er et mål å sikre norsk offshorenæring bedre konkurransevilkår, på en slik måte at også norsk kompetanse kan delta ombord i en økt internasjonalisering av næringen. Regjeringen finner på denne bakgrunn grunnlag for å foreslå en avgrenset justering av fartsområde begrensingene for NIS skip. Regjeringen vil foreslå en forskriftsendring som innebærer at NIS-skip gis adgang til å ta oppdrag i norsk petroleumsvirksomhet.

Ved denne justering av fartsområdebegrensningen kombinert med omlegging av norske støtteordninger sikres denne del av næringen nødvendig fleksibilitet i forhold til utenlandske konkurrenter. Virksomheten kan derved videreutvikles i Norge og i utlandet. Samtidig vil dette skape grunnlag for fortsatt sysselsetting av norske sjøfolk i denne virksomheten.

NIS-registrerte skip har i dag ikke adgang til fergetrafikk mellom Norge og andre land samt mellom nordiske havner. Samtidig har f.eks. DIS-registrerte skip tilgang til å trafikkere slike strekninger. I forbindelse med omleggingen til en kompetansemodell for sjøfolk vil det være naturlig å vurdere å gi adgang for NIS-skip til denne trafikken. Regjeringen vil derfor komme tilbake til dette ved omlegging av ordningen.

NIS som konkurransedyktig kvalitetsregister: NIS er et kvalitetsregister. Regjeringen legger stor vekt på å opprettholde denne standarden. Sjøfartsdirektoratet har en nøkkelrolle i denne forbindelse, både som garantist for sikkerhet og som serviceorgan overfor næringen. En arbeidsgruppe med representanter for næringen og myndighetene vil bli opprettet for å foreta en gjennomgang av regelverk og administrative systemer og rutiner. Målet med dette arbeidet vil være tiltak for å øke servicenivå og kartlegge og fjerne unødige avvik mellom norsk og internasjonalt regelverk.

Videre vil gebyrene for skip i NIS og NOR bli gjennomgått med sikte på økt kostnadsorientering.

Et mål for Regjeringen er at NIS skal være attraktivt for norske rederier og kvalitetsskipsfart verden over. Tiltak som gjør det mer attraktivt å drive skipsfart fra Norge vil også føre til økt innflagging. I tillegg vil det være behov for å drive målrettet markedsføring mot norske rederier og mot utenlandske rederier.

Forskning og innovasjon for et verdiskapende maritimt Norge: Forskning og utvikling av nye konsepter og produkter er fundamentalt for de maritime næringers evne til å hevde seg i årene fremover. Regjeringen ser på utdanning og forskning som et viktig grunnlag for videre oppbygging av kompetanse i de maritime næringer i Norge.

Regjeringen ønsker å føre en politikk som gjør at Norge vil være en ledende maritim kunnskapsnasjon. De maritime næringer skal også i fremtiden kunne være en stor eksportør av kunnskapsintensive tjenester og produkter.

I forbindelse med prosjektet Maritim, marin, offshore/leverandørindustri og verft under Innovasjon 2010 vil en blant annet utarbeide en strategi for hvilke innovasjonsområder der potensialet er særlig stort.

For å nå det overordnede målet er det nødvendig med innsats i hele innovasjonsprosessen fra idé til marked. For å møte disse utfordringene vil Regjeringen øke innsats både innen grunnleggende forskning, anvendt forskning og utvikling av produkter og tjenester gjennom et eget innovasjonsprogram.

I et slikt program, der verdiskaping er sentralt, er det nødvendig at de involverte aktører går sammen på en forpliktende måte i konsortier og organiserer arbeidet i store integrerte prosjekter. De norske maritime næringer, forskningsmiljøer og institusjoner utgjør et sterkt og omfattende næringsmiljø i Norge. Dette gir næringen spesielt gode forutsetninger for å kunne utføre denne oppgaven.

Det er i første rekke de maritime næringers eget ansvar og utfordring å realisere innovasjonsområdene. Forskningsrådet og Innovasjons Norges rolle er å være katalysator og støtte aktiviteter i forbindelse med innovasjonsprosjekter og på kunnskapssiden.

Til forsiden