Meld. St. 10 (2011–2012)

Kultur, inkludering og deltaking

Til innhaldsliste

2 Demokratisering av kultur i historisk og internasjonalt perspektiv

2.1 Innleiing1

Å demokratisere kultur har vore eit kulturpolitisk hovudmål i mange land sidan etableringa av ein systematisk offentleg kulturpolitikk i dei første tiåra etter siste verdskrig. Målsetjinga om å skaffe best mogleg tilgang til kultur har vore tett knytt til framveksten av den moderne velferdsstaten. Flest mogleg skulle kunne oppleve kunst og kultur av den beste kvaliteten. Velferdspolitiske likskapsideal har kanskje prega kulturpolitikken sterkare i Noreg og dei nordiske landa enn i dei fleste andre land. Likevel har slike demokratiseringsmål vore ein kulturpolitisk fellesarv i fleire land.

Målsetjinga om å demokratisere kultur kan innebere fleire ting. For det første kan det bety at fleire får formell tilgang til kulturtilbod, utan at dei tek i bruk tilboda. For det andre kan det bety at fleire tek i bruk kulturtilbod, utan at forskjellen mellom sosiale grupper blir redusert. Dette inneber at kulturbruken aukar i alle sosiale lag, men at ulikskapen er konstant på eit høgare nivå. For det tredje kan det bety at avstanden mellom sosiale grupper i bruk av kulturtilbod blir redusert, til dømes ved at skilnadene i kva kulturtilbod personar med høg og personar med låg utdanning nyttar seg av, blir mindre. Mange vil hevde at det siste må til dersom ein kan snakke om verkeleg demokratisering av kulturen.

Vidare har spørsmål om demokratisering av kulturen samanheng med breiare idéhistoriske og kulturpolitiske debattar om kva som blir rekna som kultur, kunstnarleg kvalitet og kulturpolitiske demokratiseringsstrategiar. Eit ope kulturomgrep som omfattar fleire uttrykk, kan såleis òg vere uttrykk for demokratiseringstendensar. Historisk har dei idéhistoriske og dei kulturpolitiske debattane om desse tema vore tett vevd i kvarandre.

2.2 Franske strategiar for demokratisering av kulturen

Den kulturpolitiske målsetjinga om å demokratisere kulturen har primært vore eit venstrepolitisk prosjekt i Frankrike. Under den franske Folkefronten, ein koalisjon av sosialistiske og kommunistiske parti som regjerte i Frankrike frå 1936 til 1938, sto demokratisering av kulturen i høgsetet; «Det fins ikke to kulturer, bare en eneste, hvilken både arbeidermassene og de intellektuelle har rett til,» sa generalsekretæren i den franske kulturhusrørsla, forfattaren René Blech.2 Under Folkefronten var det ikkje berre den tradisjonelle høgkulturen som skulle demokratiserast. Folk flest skulle også få meir fritid og større moglegheit til kulturell utfalding, det vil seie ulike typar sosiokulturelle fritidsaktivitetar.

Målsetjinga om å demokratisere kulturen vart ført vidare på ulikt vis i fransk kulturpolitikk etter den andre verdskrigen. Organisasjonen Peuple et Culture (1944) arbeidde for demokratisering av kultur med særleg vekt på folkeopplysning.3 I dei første etterkrigsåra sette den statlege departementsbyråkraten Jeanne Laurent i verk eit offensivt program for å bringe teater ut til dei franske distrikta. Både Peuple et Culture og Laurent vidareførte dei breie kulturdemokratiseringsideane til Folkefronten.

Då det første varige franske kulturdepartementet vart oppretta i 1959 vart målsetjinga om å demokratisere kulturen både spissa og skjerpa: No var det primært den høge kulturen, ikkje den breie sosiokulturen, som skulle demokratiserast. Statsråd Malraux ville bringe dei store nasjonale og/eller universelle kunstverka ut til det franske folket. Hovudstrategien var å byggje store kulturhus rundt om i landet, men planane stoppa opp. I tillegg førte nye ideologiske straumar under studentopprøret i 1968 til at Malraux sine visjonar tapte legitimitet.

Jack Langvar kulturminister i periodane 1981 – 1986 og 1988 – 1993. Han vidareførte på ulike vis Malraux sine demokratiseringsmålsetjingar. Men i tillegg innførte han ein meir omfattande idé om kulturdemokratisering, der både teikneseriar, dokketeater, matkultur, populærmusikk, ungdomskultur og sirkus vart inkludert. Han ønskte å gjere kulturindustrien kulturpolitisk respektabel. Lang bidrog med eit meir inkluderande kulturomgrep, men kan ikkje seiast å ha lukkast med å redusere skilnaden mellom sosiale grupper når det gjeld kulturaktivitetar.4

2.3 Demokratisering av kultur i Storbritannia

2.3.1 Britiske tenkjarar

Sjølv om det først og fremst er i etterkrigstida det har vore ført ein systematisk offentleg kulturdemokratiseringspolitikk i mange vestlege land, er førestillinga om kulturens, og særleg kunstens, samfunnsbyggjande kraft mykje eldre.

Den britiske litteraten Matthew Arnold (1822 – 1888) har påverka både britisk og internasjonal kulturpolitisk tenking om forholdet mellom høg- og lågkultur sterkt. Arnold var uroa for dei store samfunnsendringane i England på 1800-talet, som førte med seg både sosial uro og anarkistiske tendensar. Han såg på kulturen, i tydinga strevet mot total perfeksjon, som eit middel til å motverke desse tendensane. Arnold meinte at det intellektuelle aristokratiet hadde eit særskilt ansvar som kjelde til autoritet under dei anarkistiske tilstandane.5 Ideen om kunstens sivilisatoriske kraft har påverka både samtidige og seinare kulturpolitiske debattar. Ideen kunne nyttast som grunngjeving for høgkulturens særstilling.

Raymond Williams (1921 – 1988), ein av grunnleggjarane av kulturstudiar i britisk akademia, oppvurderte den breie dagleglivskulturen enno meir. I tillegg stilte Williams seg klart i ein antielitær posisjon. Han formulerte ein venstrepolitisk kritikk av det høgkulturelle hegemoniet.6 Richart Hoggart (f. 1918) har formulert liknande synspunkt. Pionerane innan kulturstudiari Storbritannia var såleis talspersonar for ei oppvurdering av populær- og folkekultur med bakgrunn i eit breitt samfunnsvitskapleg inspirert kulturomgrep. Vi kan òg seie at dei sto for demokratisering av kulturen gjennom oppvurdering av kulturuttrykk som tidlegare var blitt sett ned på.

2.3.2 Kultur og sosial inkludering i Storbritannia

Alt før ein kan snakke om ein moderne/offentleg kulturpolitikk i Storbritannia, var danningsomgrepet forankra i kultursektoren. Allereie i 1850 byrja til dømes Victoria and Albert museum med utoverretta arbeid; dei sende kassar med museumsgjenstandar ut i distrikta for at dei som budde lengst vekk skulle få tilgang til kultur og kunnskap – som del av eit nasjonalt danningsprosjekt. Men, det var eliten som skulle oppdra allmuga og opplæringa var ikkje særleg dialogorientert.

Moderne britisk kulturpolitikk vart etablert gjennom institusjonar som vart grunnlagde mellom 1920- og 1940-åra, til dømes BBC og Arts Council England.7 Ein kan seie at desse institusjonane var barn av si tid, og dei la til grunn eit relativt smalt kulturomgrep som omfatta kunstformer som biletkunst, teater og klassisk musikk. Framleis vart nasjonale og regionale organisasjonar og føremål prioriterte framfor lokalt engasjement, og profesjonell verksemd vart prioritert framfor amatørverksemd. Opplysing og utvikling var kulturpolitikkens fremste rasjonale.

På 1970-talet byrja denne tilnærminga å endre seg. Tiåret var prega av debatt mellom dei som kjempa for den tradisjonelle kulturpolitikken, og på den andre sida eit aukande tal på representantar for lokale, alternative kulturrørsler som arbeidde mot det dei oppfatta som ei elitistisk tilnærming til kultur. Fleire organisasjonar byrja arbeidet for å fremje minoritetskunst og lokal kunst og kultur, og for å skape ei utvida forståing av kva offentlege kulturmidlar burde nyttast til.

New Labour-regjeringa som kom til makta i 1997, bygde vidare på denne tilnærminga. Grovt skissert kan ein seie at det i britisk kulturpolitikk i perioden 1997 til 2007 vart retta stor merksemd mot kulturens positive bidrag på område som utdanning, sosial velferd og økonomi.8 Dette hang saman med regjeringa si koordinerte og tverrdepartementale satsing på nedkjemping av sosial ekskludering. På kulturfeltet vart det mellom anna sett krav til tilskotsmottakarar om å arbeide for å gjere kulturtilbodet tilgjengeleg for visse demografiske grupper som ikkje nytta seg av kulturtilbod i særleg grad og som sto i fare for marginalisering, mellom anna etniske minoritetar. Museum, galleri, arkiv og bibliotek vart sett på som viktige aktørar i dette arbeidet, som møtestader og arenaer for medverknad og livslang læring.

Frå 2007 har det skjedd ei endring i korleis ein snakkar om og vurderer kunst og kultur i britisk kulturpolitikk. Å leggje til rette for framifrå kunstnarleg kvalitet har i større grad vorte vektlagt som grunngjeving for offentleg støtte til kultur. Sir Brian McMaster leverte i 2008 ein rapport til Department of Culture, Media and Sport om korleis det offentlege kan leggje til rette for kvalitet, innovasjon og risikotaking i kunst og kultur.9 I rapporten åtvarar McMaster mot einsidig vektlegging av kvantitative mål- og resultatvurderingar på kultursektoren. Til dømes vil einsidig fokus på målet om å trekkje flest mogleg tilskodarar kunne stå i vegen for kvalitet og utvikling. Tilsvarande problem ser han dersom kultursektoren i for stor grad blir pålagd å oppfylle mål utanfor eigen sektor. McMaster tek til orde for å etablere nye metodar for vurdering av kulturinstitusjonar og -aktørar, i form av både sjølvevaluering og fagfelleevaluering. I tillegg til ei dreiing mot større merksemd på kvalitetsomgrepet, er det framleis eit hovudmål at kulturpolitikken skal leggje til rette for å nå flest mogleg. Barn og unge er særleg viktige målgrupper. Desse prioriteringane er reflektert i Arts Council Englands visjon for tiårsperioden frå 2010.10

2.4 Demokratisering av kultur i Noreg

I Noreg etablerte arbeidarrørsla i mellomkrigstida alternativ til det som vart oppfatta som ein borgarleg kultur, til dømes innanfor vaksenopplæring, film, teater og idrett.11 Liknande alternativ vart også forsøkt bygd opp med basis i andre folkelege kulturstrøymingar, særleg målrørsla og den frilynte ungdomsrørsla. Dette speglar ein sterk norsk tradisjon for oppvurdering av det som vart oppfatta som den autentisk folkelege kulturen og kultur i distrikta. Det handla dessutan ikkje berre om demokratisering av kultur, men også om demokratisering av kunnskap, noko som sto sentralt i folkeopplysninga.

I etterkrigsåra vart det satsa sterkt på kulturdemokratisering, mellom anna gjennom etableringa av riksinstitusjonane for formidling av kunst og kultur på 1950- og 1960-talet. Riksteatret vart oppretta ved lov allereie i 1948 og hadde si første framsyning i 1949. Målet var «…å fremja arbeidet med å føre dramatisk kunst ut til folk i by og bygd og på andre tenlege måtar å auke kjennskapen til god dramatisk kunst.» I 1953 vart Riksgalleriet oppretta som ein statleg etat for å sende vandreutstillingar med norsk og nordisk kunst ut til alle deler av landet. I dag har Nasjonalmuseets avdeling for landsdekkjande program denne oppgåva. I 1968 vart Rikskonsertane oppretta for å motverke sentralisering av norsk musikkliv og gi folk eit betre konserttilbod over heile landet. Norsk kulturfond og Norsk kulturråd vart oppretta i 1964 og 1965 med det føremål «å stimulere skapande åndsliv i litteratur og kunst, verne den norske kulturarven og arbeide for at flest mogleg får del i kulturgoda.»

Bakgrunnen for at riksinstitusjonane vart oppretta var det såkalla «kulturbrevet» til regjeringa frå sentrale kulturpersonar rett etter krigen, der det vart teke til orde for ulike kulturdemokratiseringstiltak. I brevet vart det mellom anna peika på at ein burde realisere planane om eit ambulerande riksteater for å bringe «kunsten ut til distrikta». Ein burde vidare organisere «ambulerende maleriutstillinger og konserter, for å motvirke for sterk sentralisering av kulturlivet». Det burde også tilsetjast reisande instruktørar for amatørteater og musikkskular for ungdom.12 Det fanst altså ulike vegar til kulturdemokratisering, både gjennom formidling av institusjonaliserte kulturtilbod og stimulering av det lokale kulturarbeidet.

Kva som er rett strategi for kulturdemokratisering har vore diskutert både i politikken og av forskarar. Fleire nordiske forskarar peika tidleg på at det var vanskeleg å realisere dei mest optimistiske kulturdemokratiseringsmålsetjingane. Den svenske sosiologen Harald Swedner introduserte på midten av 1960-talet omgrepet finkultur og retta med det søkjelyset mot dei sosiale barrierane som skilde folk flest frå sentrale kulturtilbod. Han analyserte desse barrierane i fleire arbeid, mellom anna i boka Om finkultur og minoriteter frå 1971. I Noreg gjennomførte Øystein Noreng ei større undersøking for Den norske bokklubben, der han fann klare sosiale ulikskapar i lesefrekvens og lesemåte.13 Dei unge samfunnsvitskapane avdekte altså klasseforskjellar i kulturkonsum, men dei kunne ikkje peike ut nokon snarveg til kulturelt demokrati.

2.4.1 Den nye kulturpolitikken

Med innføringa av den nye kulturpolitikken frå tidleg på 1970-talet gjorde styresmaktene ei viktig kulturpolitisk kursendring i Noreg.14 No skulle ein nå målet om demokratisering av kultur på nye måtar. Hovudgrepet var å oppvurdere folk sin eigen kultur, dagleglivskultur og eigenaktivitetar, aktivitetar som hadde relativt låg status. At ein no såg på barnekultur og ungdomskultur som nye subkulturar, låg til grunn for ei institusjonalisering av tilbodet til desse gruppene. I den første kulturmeldinga på 1970-talet heitte det mellom anna at:

Uttrykket kulturell demokratisering, eller demokratisering av kulturen, karakteriserer den form for kulturpolitikk dei fleste land hittil har lagt størst vekt på. Målet har vore å spreie kulturtilboda til alle. Men det har vist seg at dette arbeidet gir avgrensa resultat. Først og fremst har ein ikkje på denne måten greidd å stimulere den kulturelle eigenaktiviteten.15

Utover på 1970-talet vart bodskapen i meldinga utdjupa og vidareutvikla. Den nye kulturpolitikken la vekt på folkets faktiske medverknad og deltaking i ulike former for kulturaktivitetar og fellesskapsopplevingane dette kan gi. Den nye kulturpolitikken gjorde at langt fleire uttrykksformer og aktivitetstilbod fall innanfor kulturomgrepet, som til dømes idrett og amatøraktivitetar innanfor ramma av lag og foreiningar. Sentrale spørsmål var korleis bruk og deltaking er fordelt blant folk og om alle grupper får ta del i kulturtilboda. Konkret vart barn viktige målgrupper, i tillegg til eldre, personar med nedsett funksjonsevne, pasientar og folk på institusjonar. I dette perspektivet vart kultur eit gode som skal fordelast gjennom kulturpolitikken, men også eit verkemiddel for å nå målet om den gode samfunnsorden med sosial rettferd og ein demokratisert kultur som er jamt fordelt på tvers av klasse, geografi, alder og etnisitet.

Kulturpolitikken skulle i dette perspektivet ikkje først og fremst tvinge fram ny innsikt og horisontar, men skape tryggleik, tilhøyrsle og sosial utjamning. Det kulturpolitiske velferdsmotivet inneber med andre ord ei klar tilnærming mellom kulturpolitiske og sosialpolitiske mål og verdiar. Dette velferdspolitiske perspektivet på kultur fekk konkret uttrykk gjennom ei vektlegging av samanhengane mellom eit velutvikla kulturtilbod og innbyggjarane si livskvalitet og helse.

Ein var også oppteken av korleis ein kunne byggje ned barrierane mellom folk flest og den profesjonelle kulturen: «Vi veit at høgstatusgruppene jamt over går mykje meir på konsertar, kunstutstillingar og i teater enn lågstatusgruppene».16 Men ein åtvara også «mot urealistisk optimisme i dette arbeidet». Meldinga understreka at vi måtte «godta at mange menneske ikkje vil vere interesserte i eller mottakelege for kulturelle tilbod enda om tilhøva blir lagde godt til rette for dei. Ingen bør tvingast til kulturell aktivitet».17 Tilleggsmeldinga retta også søkjelyset mot kjønnsforskjellar i kulturbruk og mot kulturaktivitetane til særskilt utsette grupper. Dei to kulturmeldingane tidleg på 1980-talet hadde lite nytt å føye til dette punktet.18

Ein kan seie at 1970-talets kulturpolitikk innebar at ein satsa på kulturdemokratisering gjennom kulturrelativisering. Den nye kulturpolitikken henta dels inspirasjon frå samfunnsvitskapleg kulturrelativisme og subkulturforsking, dels venstrepolitiske strøymingar i samtida og dels frå talsmenn for folkeleg kultur i den nordiske kulturdebatten. Det er også ein slektskap mellom desse strøymingane og interessa for vanlege folks kultur innanfor britiske kulturstudiar på 1970- og 1980-talet.

Den nye kulturpolitikken var altså langt frå særnorsk som kulturpolitisk strategi. Tilsvarande ambisjonar om å demokratisere kulturen ved å utvide kulturomgrepet og oppvurdere den lokale og folkelege kulturen gjorde seg gjeldande i mange land. Målet om å gi alle grupper like gode høve til å oppleve profesjonelle kulturtilbod vart likevel ikkje forlate, verken i Noreg eller i andre land. Kulturmeldinga frå 1992 slo på ny fast at publikum og deltakarar framleis såg ut til å bli rekrutterte frå dei same gruppene i samfunnet.19 Meldinga konstaterte at det hadde skjedd ei viss geografisk utjamning av kulturtilboda, men at det hadde skjedd lite når det gjaldt utjamning på tvers av sosiale skiljeliner.20

Retten til å delta i kulturlivet og medverke i kulturelle prosessar er òg nedfelt i ei rekkje internasjonale konvensjonar.

Boks 2.1 Retten til å delta i kulturlivet

I FN sin konvensjon for menneskerettar heiter det at alle har rett til fritt å delta i kulturlivet i samfunnet, og ha glede av både kultur og vitskap.

I UNESCO sin konvensjon om vern og fremje av eit mangfald av kulturuttrykk heiter det at kulturelt mangfald er eit karakteristisk kjenneteikn ved alle samfunn. Det blir streka under kor viktig kultur er for sosial samkjensle. Konvensjonen talar stort om verdien av kulturelt mangfald for å oppfylle menneskerettar og realisere grunnleggjande fridommar. Den minner samstundes om at eit kulturelt mangfald som får utfalde seg i eit klima med demokrati, toleranse, sosial rettferd og gjensidig respekt mellom folk og kulturar, er ein absolutt føresetnad for fred og tryggleik på lokalt, nasjonalt og internasjonalt plan.

I FN sin konvensjon om rettane til menneske med nedsett funksjonsevne heiter det at menneske med nedsett funksjonsevne har rett til å delta i kulturlivet på lik line med andre. Regjeringa arbeider med ein proposisjon om ratifisering av konvensjonen.

I FN sin konvensjon om barnerettane står det at barn har rett til kvile, fritid og leik, og til delta i kunst og kulturliv. Vidare står det at barn som tilhøyrer ein minoritet eller eit urfolk har rett til, saman med andre i si gruppe, å nyte godt av sin kultur, religion og eige språk. Konvensjonen understrekar også psykisk og fysisk utviklingshemma barn sine rettar til rekreasjon for å oppnå best mogleg integrering og individuell utvikling.

Rammekonvensjonen for vern av nasjonale minoritetar seier mellom anna at partane skal skape dei føresetnadane som trengst for at personar som tilhøyrer nasjonale minoritetar blir sikra effektiv deltaking i det kulturelle, sosiale og økonomiske liv og i offentlege saker, særleg dei som angår minoritetane sjølve.

ILO-konvensjon nr. 169 og Grunnlovas § 110a gir det samiske urfolket ein særleg rett til å tryggje og utvikle sin kultur, språk og samfunnsliv.

2.4.2 Norsk kulturpolitikk og forholdet til nyare innvandring

Sidan slutten av 1980-talet har det vore auka fokus på å inkludere menneske med minoritets- og/eller innvandrarbakgrunn i kulturlivet. Dette er på mange måtar ei naturleg forlenging av den nye kulturpolitikken frå 1960- og 1970-talet. Mangfald vart relativt tidleg eit kulturpolitisk tema i Norden, i starten mest på det mediepolitiske området, men etter kvart på heile det kulturpolitiske feltet. Internasjonalt ser ein dette først og fremst gjennom UNESCOs rapport Our Creative Diversity frå 1995. I rapporten utfordrar forfattarane det grunnlaget dei meinte hadde dominert mange lands kulturpolitikk – nemleg at han tek utgangspunkt i ei nasjonal ramme som er fundert på førestillinga om at nasjonen består av ei etnisk gruppe. Ein mangfaldsorientert kulturpolitikk har såleis som mål å utfordre og utvide det kulturpolitiske feltet slik at det inkluderer så vel nye grupper, som nye kulturuttrykk i kunsten.21

Dei første tematiseringane av dei nye fleirkulturelle utfordringane i Noreg kom i St.meld. nr. 17 (1996 – 1997) Om innvandring og det flerkulturelle Norge og i St.meld. nr. 47 (1996 – 1997) Kunstnarane. Sistnemnde melding tok for seg kunstdimensjonen og det å integrere innvandrarkunstnarar i norske institusjonar og organisasjonar, skape kunstmøte og vise fram innvandrarkunstnarane sine eigne kunstformer.

I 1998 oppretta Norsk kulturråd Mosaikk-programmet for å fremje og integrere fleir- og tverrkulturelle uttrykk i kunst- og kulturfeltet og styrkje minoritetane sine høve til å delta i kunstlivet. Målet var å setje temaet på dagsorden og gi tilskot til gode kunstprosjekt som kunne synleggjere dei moglegheitene eit kulturliv prega av kulturelt mangfald har å by på. Samstundes vart det streka under at ein skulle ivareta minoritetane sine moglegheiter for kulturell utfalding på eigne premissar. I gjennomføringa av programmet la ein særleg vekt på å støtte tiltak som kom frå minoritetane sjølve. Slik skulle ein sikre minoritetane sine eigne stemmer gjennom profesjonalisering av kunstnarar og faglege aktørar og etablering av arenaer der kunst kan uttrykkast utan å vere styrt av ei norsk majoritetsbefolkning.

I 2002 vart Mosaikk avvikla som eige program.22 For å oppnå reell likestilling i kunstlivet, måtte kulturelt mangfald gjerast til ein integrert del av verksemda i kunst- og kulturinstitusjonane. Ansvaret for å vidareføre målsetjingane i Mosaikk vart overført til Kulturrådet sine fagutval. Sidan programmet vart avvikla har løyvingane frå Norsk kulturråd auka jamt til prosjekt som bidreg til å fremje utviklinga av kulturelt mangfald i kunst- og kulturlivet.

Kulturmeldinga frå 2003 la til grunn at ein treng parallelle strategiar for å fremje kulturelt mangfald:

Det er trong for tiltak som kan gje handlingsrom for dei ulike minoritetane til å fremja og utvikla kulturuttrykka sine på eigne premissar. Samstundes er det behov for å skapa møtestader og tiltak som fremjar nye kombinasjonar av uttrykksformer. Dette medfører at ein både må vidareutvikla særordningar for grupper med ulik etnisk bakgrunn og samstundes stimulera til å inkorporera nye uttrykk i eksisterande ordningar og institusjonar.23

Mangfaldsåret24 vart gjennomført i 2008 og markerte ei større bevisstgjering om kva høve og utfordringar som ligg i å utvikle ein kulturpolitikk med innvandrarperspektiv. Mangfaldsårets utgangspunkt var at kulturelt mangfald skal inngå som ein viktig dimensjon i eksisterande ordningar og tiltak på kulturfeltet. Institusjonane vart difor vurderte som viktige aktørar i styrkinga av mangfaldsarbeidet.

I tilknyting til gjennomføringa av Mangfaldsåret sette Kulturdepartementet i gang ei gransking som skulle følgje satsinga gjennom året og vurdere kortsiktige effektar av markeringa.25 Granskinga var tredelt og tok føre seg den sentrale planlegginga og organiseringa av Mangfaldsåret, sjølve gjennomføringa i Oslo, Rogaland og Finnmark og prosessar som vart utløyste av Mangfaldsåret på musikk- og abm-feltet. Rapporten frå Mangfaldsåret peikar på at staten i si målsetjing la for mykje vekt på etniske minoritetar og at ein med dette inviterte til ei forståing av kulturelt mangfald som eit trekk ved etniske minoritetar snarare enn ved den nasjonale samtidskulturen.

Både Mangfaldsåret og dei andre tiltaka som er sett i gang dei siste femten åra har tydeleggjort klassiske kulturpolitiske problemstillingar i spenningsfeltet mellom det «eksklusive» og det «inklusive krinslaupet». Kunstfeltet er sterkt hierarkisk og har sine eigne verdiskalaer. Kvalitetsomgrepet er tett knytt til det vestlege kunstsynet og kunstnarleg kvalitet blir silt og vurdert gjennom majoritetskulturens blikk.26 Den relativiseringa som ligg til grunn for fleirkulturell ideologi, kjem difor i konflikt med reindyrka, klassisk vestleg kunstforståing.27

I juni 2010 oppnemnte Kulturdepartementet ei ressursgruppe for større mangfald. Gruppas mandat var å undersøkje korleis ti større institusjonar med statstilskot i praksis arbeider med kulturelt mangfald. Vidare skulle gruppa gi forslag til korleis Kulturdepartementet og institusjonar på kultursektoren kan medverke til at dei overordna målsetjingane blir nådd. Mandatet har vore avgrensa til å sjå på kulturelt mangfald som følgje av innvandring. Gruppa har lagt hovudvekta på utviklinga dei siste 30 åra. Fleire av tilrådingane og tiltaka som gruppa har lagt fram, ligg til grunn for denne meldinga.

2.5 Den europeiske union (EU)

Arbeidet i EU for å demokratisere tilgangen til kultur kan seiast å ha eitt bein i det europeiske kultursamarbeidet og eitt bein i det europeiske samarbeidet for å nedkjempe fattigdom og sosial ekskludering. I ein EU-rapport frå 2005 vart det vist til at sjølv om samanhengane mellom kultur og sosial inkludering har hatt merksemd i mange europeiske land dei siste åra, så har ein i mindre grad lukkast i å byggje nasjonale satsingar på feltet. Det har til dømes vore ein tendens til at avgrensa støttetiltak og kortsiktige initiativ har hindra meir gjennomgåande og grundige vurderingar av korleis kultur kan spele ei rolle i arbeidet med sosial inkludering. Sosial inkludering som omgrep og fenomen har dessutan i større grad vore knytt til arbeidslivspolitikk, helsepolitikk og utdanningspolitikk enn kulturpolitikk. I Europa har kulturpolitikken tradisjonelt vore retta mot eksisterande institusjonar og generelle tilbod til alle, og i mindre grad mot spesielle målgrupper. I dei nordiske landa har den sosiale profilen vore tydelegare enn i andre europeiske land. Ein annan faktor er at mangel på kvalitative og kvantitative data og måleindikatorar på kulturfeltet kan ha underminert den offentlege interessa for samanhengane mellom kultur og sosial inkludering. Måltal som fokuserer på besøks- eller brukartal kan til dømes tilsløre manglande tilgjenge for ulike grupper. Rapporten framhevar også at manglande forståing for kulturelt mangfald og måtar å støtte kulturelt mangfald på også kan representere barrierar for minoritetskulturar. Mange idear og initiativ eksisterer og er sett i verk, men få er kjende utanfor eit avgrensa geografisk område. Det finst også få arenaer for å dele, drøfte og samanlikne ulike initiativ.28

I ein EU-resolusjon i november 2007 vart det vedteke ein Europeisk agenda for kultur med strategiske målsetjingar knytte til interkulturell dialog, kultur og kreativitet og kultur i den europeiske unionens internasjonale samarbeid. I juni 2008 vart det etablert tre plattformar for dialog med kultursektoren, der tilgang til kultur var ein av desse. Innanfor arbeidet med tilgang til kultur vart det etablert ei arbeidsgruppe for utdanning, læring og kultur, ei arbeidsgruppe for kultur og kreativitet og ei arbeidsgruppe for publikumsutvikling. Gjennom dokumentet Civil Society Platform on Access to Culture vart det gitt konkrete råd om politikkutforming på feltet. I EUs arbeidsplan for kultur i perioden 2011 – 2014 er kulturelt mangfald, interkulturell dialog og tilgjengeleg og inkluderande kulturliv mellom hovudprioriteringane.

I ein EU-resolusjon hausten 2007 vart det vedteke at arbeid mot fattigdom og sosial utestenging skulle vere ei politisk hovudprioritering for EU. I EUs strategi for økonomisk vekst fram mot 2020 – Europe 2020 – blir det lagt ambisiøse mål for å nedkjempe mellom anna sosial inkludering og fattigdom. Eitt mål er å løfte 20 millionar menneske ut av risikosona for fattigdom og ekskludering i denne perioden.29 I 2010 vart EUs år for nedkjemping av fattigdom og sosial ekskludering arrangert, med deltaking også frå Noreg. I EUs rådsmøte for kultur i november 2010 vart det lagt til grunn at politikk som skal kjempe mot fattigdom og sosial ekskludering også må få ein kulturell dimensjon. Vidare vart det slått fast at kultur, idrett, utdanning og ungdomspolitikk spelar viktige roller i arbeidet for sosial inkludering. Deltaking i kulturliv og kulturutdanning kan stimulere til sosial inkludering av isolerte grupper og fremje kulturelt mangfald og interkulturell dialog.

Boks 2.2 Europarådet

Tverrkulturell dialog og førebygging av konflikt har i fleire år vore eit tema i Europarådet sitt arbeid for å fremje menneskerettar. Ei kvitbok om tverrkulturell dialog vart vedteke i 2008. Kvitboka peikar på at det er viktig å styrkje demokratisk medborgarskap og mellomkulturell forståing i Europa og er eit rettleiande verktøy nasjonalt, regionalt og lokalt. Det blir lagt særleg vekt på verdien av tverrkulturell dialog som grunnlag for fred og berekraftig utvikling i Europa og naboregionane, i tillegg til i internasjonale samanhengar.

Kvitboka trekk òg fram opplæring i interkulturell kompetanse som avgjerande for ein demokratisk kultur og sosial samhøring. Noreg bidreg gjennom Wergelandsenteret i Oslo, som vart opna i 2009 som eit europeisk ressurssenter for opplæring i tverrkulturell forståing, menneskerettar og demokratisk medborgarskap. Senteret samarbeider med Europarådet om å heve kompetansen blant lærarar og utdanningsinstitusjonar innanfor menneskerettar, demokrati og interkulturell forståing, og er eit knutepunkt for aktørar på feltet.

Det har vorte satt i gang fleire prosjekt på tvers av landegrensene, mellom anna eit program for tverrkulturelle byar, der Oslo kommune deltek. I dette programmet, som er eit samarbeid med EU, bruker ein kulturelt mangfald som strategisk ressurs for å stimulere til kreativitet og innovasjon i framtidas byar.

Fotnotar

1.

Framstillinga i kapittel 2 er basert på eit upublisert notat frå Per Mangset, av 20. januar 2011. Notatet er skrive på oppdrag frå Kulturdepartementet, i samband med arbeidet med denne meldinga.

2.

Looseley (1995:14)

3.

Looseley (1995) og Dubois (1999)

4.

Donnat (1998, 1999)

5.

Belfiore og Bennet (2008)

6.

Barker (2004)

7.

Keaney (2006)

8.

Opplysningar frå Department for culture, media and sport.

9.

McMaster (2008)

10.

Arts Council England 2010

11.

Kokkvold (1981)

12.

Norsk kulturråd (1985)

13.

Noreng (1974a, 1974b)

14.

Girard (1973), Rosenlund og Wilhelmssen (1976) og Mangset (1992)

15.

St.meld. nr. 8 (1973 – 1974)

16.

St.meld. nr. 52 (1973 – 1974)

17.

St.meld. nr. 52 (1973 – 1974)

18.

St.meld. nr. 23 (1981 – 1982), St.meld. nr. 27 (1983 – 1984)

19.

St.meld. nr. 61 (1991 – 1992)

20.

St.meld. nr. 61 (1991 – 1992)

21.

Egeland (2009)

22.

Programmet vart evaluert: Baklien og Krogh (2002) og Gran (2002).

23.

St.meld. nr. 48 (2002 – 2003)

24.

St.meld. nr. 17 (2005 – 2006)

25.

Henningsen, Berkaak og Skålnes (2010)

26.

Sjå til dømes Haukelien (2006)

27.

Berkaak (2002)

28.

European Commission (2005)

29.

http://ec.europa.eu/social/main.jsp?catId=961&langId=en
Til forsida