5 Krav om opplysning om høvet til å søkje om gjeldsordning ved overdraging av fordringar

5.1 Forslaget i høyringsbrevet

Vi siterer følgjande frå høyringsbrevet:

«5.1 Innledning

I Ot.prp. nr. 26 (2000-2001) Om lov om endringer i inkassoloven s. 49 uttaler Justisdepartementet at det kan være grunn til å vurdere en regel som pålegger den opprinnelige fordringshaveren å opplyse skyldneren om muligheten for å søke om gjeldsordning når kravet overdras, og at dette spørsmålet skal sendes på høring. Justiskomiteen har sluttet seg til dette i Innst. O. nr. 47 (2000-2001) hvor det heter:

«Komiteen viser til at gjeldsordningsinstituttet er et viktig virkemiddel for å hindre at skyldnere forblir i en umulig gjeldssituasjon og mener det kan være behov for å spre mer informasjon til skyldnere om denne ordningen. Komiteen er derfor positiv til at departementet sender på høring et forslag om en informasjonsplikt for kreditor ved overdragelse av fordringer. Komiteen vil påpeke at en slik opplysningsplikt om muligheten for å søke gjeldsordning ikke skal endre på vilkårene for å få dette.»

Det at en fordring blir overdratt, vil ikke i seg selv utløse noen rett for skyldneren til å få gjeldsordning. Det er heller ikke meningen at en eventuell regel som pålegger fordringshaveren en opplysningsplikt om muligheten for å søke om gjeldsordning, skal endre på vilkårene for å få dette. Siktemålet vil eventuelt være å øke den alminnelige kunnskapen om muligheten for å få gjeldsordning.

I det følgende drøftes en mulig utforming av bestemmelsen med sikte på å finne frem til overdragelsessituasjoner hvor en regel om opplysningsplikt eventuelt kan ha noe for seg.

5.2 Hvilke overdragelsessituasjoner bør omfattes av en regel om opplysningsplikt om gjeldsordningsloven?

5.2.1 Generelt

Overdragelse av fordringer skjer i flere forskjellige typer situasjoner. Fordringen som overdras kan være forfalt eller uforfalt. Det kan gjelde lånefordringer eller kundefordringer, og overdragelse kan skje fra en finansinstitusjon eller fra en annen fordringshaver.

Når det skal vurderes i hvilke situasjoner opplysningsplikt om gjeldsordningsloven bør innføres, må det tas sikte på å finne situasjoner som generelt tyder på at skyldneren er i betalingsvansker, og derfor kan ha behov for eller nytte av informasjon om gjeldsordningsloven. Det må i vurderingen tas hensyn til fordringshaverne som skal pålegges opplysningsplikten. For fordringshaverne vil opplysningsplikten medføre et visst merarbeid. Plikt til opplysning om gjeldsordningsloven bør derfor ikke pålegges i typetilfeller av overdragelser der sannsynligheten for betalingsvansker hos skyldneren er liten, selv om den kan forekomme. Fordringshaverne vil i tilfelle kunne bli pålagt å gi opplysninger om gjeldsordningsloven til en rekke skyldnere, hvorav bare et fåtall er i betalingsvansker, noe som blir unødvendig «byråkratisk».

5.2.2 Overdragelse av lånefordringer

En del overdragelser av lånefordringer fra finansinstitusjoner skjer som ledd i porteføljetilpasninger og utnyttelse av forretningsmuligheter. I hovedsak vil det da være snakk om lån som blir betjent, og som overdras til en pris nær pålydende. Virkningen av en slik overdragelse vil bare være at låntakerne fortsetter å betjene sine lån på vanlig måte. I slike situasjoner hvor fordringene er uforfalte og overdragelsen skjer til en pris nær pålydende, kan det ikke være særlig behov for at det gis informasjon til skyldneren om gjeldsordningsloven i forbindelse med overdragelsen. Overdragelsen vil ikke være en følge av eller et tegn på betalingsvanskeligheter hos skyldneren.

Annerledes stiller det seg ved overdragelse av forfalte lånefordringer. En typisk situasjon hvor fordringer overdras, og hvor skyldneren befinner seg i betalingsvansker, er ved overdragelse av fordringsporteføljer fra en finansinstitusjon til en tredjeperson, hvor skyldneren har misligholdt plikten til å betale avdrag og renter, og hvor finansinstitusjonen har, eller har fått, adgang til å erklære hele lånet forfalt, jf. finansavtaleloven § 52. Slike fordringsporteføljer vil bli omsatt til underkurs. Bakgrunnen for slike overdragelser vil normalt være en alvorlig svekkelse av skyldnerens betalingsevne. Det vil ofte dreie seg om skyldnere som befinner seg innenfor eller i hvert fall nær området for gjeldsordningsloven. Ved heving av låneavtalen og annen pågang med forsøk på inkasso eller tvangsfullbyrdelse, vil långiveren normalt søke å få inndrevet mest mulig av lånegjelden før gjenværende krav mot låntakerne blir overdratt.

Ved slike porteføljeoverdragelser av forfalte lånefordringer til underkurs kan det etter departementets syn være grunn til å innføre en regel om at skyldneren skal gis informasjon om gjeldsordningsloven i forbindelse med overdragelsen. Her vil jo overdragelsen nettopp ha sin bakgrunn i at skyldneren (normalt) har betalingsvanskeligheter. At fordringshaveren finner fordringen så «håpløs» at overdragelse til underkurs er å foretrekke fremfor videre innfordringsforsøk, kan være et tegn på at skyldneren har nokså betydelige betalingsproblemer.

Misligholdte lånefordringer blir bare rent unntaksvis overdratt enkeltvis, jf. NOU 1999:31 Oppkjøp og inndriving av fordringer m.v. s. 59. Men også der en enkelt forfalt lånefordring overdras til underkurs, kan det etter departementets vurdering være grunn til å innføre en regel om at det skal gis opplysning om gjeldsordningsloven.

Regelen om opplysningsplikt bør i tillegg til ved overdragelse av lånefordringer gjelde ved overdragelse av «lignende kreditt» som nevnt i finansavtaleloven § 44 annet ledd. Med «lignende kreditt» menes kreditt som har likhetstrekk med lån uten at det er naturlig å omtale den som lån, jf. NOU 1994: 19 s. 156.

Et annet spørsmål er hvilke långivere en regel om opplysningsplikt bør gjelde for. Finansavtaleloven gjelder for finansinstitusjoner og lignende institusjoner som nevnt i finansavtaleloven § 1 annet ledd. Disse långiverne bør iallfall omfattes av regelen. Finansavtalelovens §§ 44, 46, 48, 49, 50 og §§ 53-56 er gitt tilsvarende anvendelse for pensjonskasser, pensjonsfond og andre pensjonsinnretninger under offentlig tilsyn, offentlige kredittinstitusjoner og fond, overformynderier, stiftelser og enhver annen ervervsmessig yter av lån til forbrukere, jf. forskrift 11. februar 2000 nr. 102 om utvidet anvendelsesområde for finansavtaleloven. Finansavtaleloven § 45 om begrensning av overdragelsesadgangen og krav om varsel til skyldneren ved overdragelse, er ikke gitt tilsvarende anvendelse overfor disse långiverne. Det skyldes at man overfor disse långiverne bare ønsket å opprettholde regler om låneforhold som gjaldt etter en tidligere forskrift.

Dersom disse institusjonene, og kanskje særlig ervervsmessige ytere av lån til forbrukere, overdrar en forfalt og misligholdt lånefordring, vil det formodentlig være et like stort behov for opplysning til skyldneren om gjeldsordningsloven som ved overdragelse av en lånefordring fra en finansinstitusjon. En løsning kan derfor være at en ny regel om slik opplysningsplikt ved overdragelse, gjennom endring av forskrift 11. februar 2000 nr. 102, gis anvendelse også overfor de långiverne som er nevnt i forskriften. På den annen side kan det anføres at det er vanskeligere for disse långiverne å innarbeide rutiner med å gi opplysning om gjeldsordningsloven til skyldnerne, fordi de er fritatt fra kravet om varsel til skyldneren etter finansavtaleloven § 45 annet ledd annet punktum. Departementet er interessert i høringsinstansenes syn på om en ny regel om opplysningsplikt vedrørende gjeldsordningsloven bør gis tilsvarende anvendelse overfor disse långiverne.

5.2.3 Overdragelse av fordringer på vederlag for varer og tjenester

Det skjer også overdragelser av misligholdte kundefordringer fra leverandører av varer og tjenester som regelmessig belaster kundene og sender regning etter at ytelsene er levert. Slike forfalte kundefordringer blir ofte solgt porteføljevis til foretak som driver virksomhet bestående av oppkjøp med etterfølgende inndriving av fordringene, til priser som er betydelig lavere enn pålydende restgjeld. Denne fremgangsmåten velges ofte for fordringsmasser som leverandøren ikke har kunnet få betalt ved vanlig inkasso.

Dersom det bare er forsøkt vanlig inkasso før fordringen overdras, kan det nok forekomme at misligholdet skyldes manglende betalingsvilje og ikke manglende betalingsevne. Kundefordringene vil normalt være på et lavere beløp enn lånefordringer som blir overdratt, slik at misligholdet ikke er et like klart tegn på alvorlige betalingsvansker som overdragelse av et vesentlig misligholdt lån. Men i mange tilfelle må det regnes med at misligholdet skyldes betalingsvanskeligheter hos skyldneren, noe som taler for at det også her bør gis informasjon om gjeldsordningsloven til skyldnerne i forbindelse med overdragelsen. På den andre siden kan det være vanskeligere for næringsdrivende i alminnelighet enn for finansinstitusjoner å innføre rutiner for opplysninger til skyldneren i forbindelse med overdragelse av fordringer. Finansinstitusjoner er bundet av finansavtaleloven § 45 annet ledd annet punktum, som bestemmer at långiveren skal varsle låntakeren om overdragelse av lån. En rutine for å gi opplysning om gjeldsordningsloven ved enkelte overdragelser kan da innarbeides i forbindelse med denne varslingen. Departementet er foreløpig klart av den oppfatning at det ikke bør stilles krav om at det skal gis opplysning til skyldneren om adgangen til gjeldsordning i forbindelse med overdragelse av kundefordringer, men mottar gjerne høringsinstansenes syn på dette.

5.2.4 Bør opplysningsplikten bare gjelde ved overdragelse av fordringer som er oppstått i forbrukerforhold?

Det ligger i sakens natur at opplysning om gjeldsordningsloven bare skal gis til skyldnere som er fysiske personer, da det bare er disse som kan få gjeldsordning, jf. gjeldsordningsloven § 1-2 første ledd. Et annet spørsmål er om en informasjonsregel bør begrenses til overdragelse av forbrukerlån/forbrukerkreditt.

Etter gjeldsordningsloven § 1-2 gjelder ikke loven for skyldnere som har gjeld knyttet til næringsvirksomhet med mindre næringsvirksomheten har opphørt og det til næringsvirksomheten ikke er knyttet uavklarte forhold som i vesentlig grad vil vanskeliggjøre gjennomføringen av en gjeldsforhandling, eller den gjeld som er knyttet til næringsvirksomheten utgjør en forholdsvis ubetydelig del av skyldnerens samlede gjeld. En undersøkelse foretatt av SIFO viser at om lag 20 prosent av alle søknader om gjeldsordninger for perioden 1993-98 kom fra personer som hadde næringsgjeld (SIFO-rapport nr. 3 2000 s. 81-82). Det er slett ikke upraktisk at tidligere næringsdrivende får gjeldsordning. En næringsdrivende som i utgangspunktet ikke har adgang til å få gjeldsordning, vil kunne få adgang til gjeldsordning etter at næringsvirksomheten er opphørt.

En skyldner vil kunne få personlig ansvar for gjeld opptatt i næringsvirksomhet dersom skyldneren driver næringsvirksomhet som et enkeltmannsforetak eller f.eks. gjennom et ansvarlig selskap sammen med andre deltakere.

Spørsmålet blir da om det bør gis opplysning til en privatperson om adgangen til å søke gjeldsordning dersom en forfalt og misligholdt lånefordring knyttet til privatpersonens næringsvirksomhet blir overdratt. I enkeltmannsforetak vil betalingsvansker i næringsvirksomheten være det samme som at den næringsdrivende personlig har betalingsvansker, i og med at det i forhold til heftelsen overfor fordringshaverne ikke vil være noe skille mellom næringsvirksomheten og eieren privat. Dette sett i sammenheng med at det kan være muligheter for skyldneren til å oppnå gjeldsordning på et senere tidspunkt, taler for at det også bør gis opplysning til skyldneren om adgangen til gjeldsordning ved overdragelse av næringslån gitt til enkeltmannsforetak.

Ved lån gitt til et ansvarlig selskap vil det være mer varierende i hvilken utstrekning mislighold hos selskapet tyder på dårlig betalingsevne hos deltakerne. Departementet vil derfor ikke foreslå at det innføres plikt til opplysning om gjeldsordningsloven til selskapsdeltakerne ved overdragelse av fordring på et ansvarlig selskap.

5.2.5 Overføring til inkasso

Situasjoner som ligner situasjonen ved overdragelse av porteføljer av misligholdte lån, forekommer i tilfeller der fordringer overføres til inkasso på bestemte vilkår. En slik situasjon er at inkassoforetaket tilbyr sine tjenester på "no cure no pay" basis slik at rett til vederlag bare oppstår når oppdraget blir utført, samtidig som vederlagets størrelse ved avtale er fastsatt til en bestemt prosent eller andel av det beløpet som inndrives. Slike inkassooppdrag har reelt mye til felles med overdragelse av en fastsatt del av den fordring det gjelder. Hvis man for eksempel tenker seg et inkassooppdrag basert på en rett for inkassoforetaket til 50 prosent av det beløp som inndrives av restgjelden, vil de reelle virkningene for partene være lite forskjellig fra virkningene av en betinget overdragelse av halvparten av kravet mot skyldneren. Dersom slike inkassooppdrag benyttes i forhold til restgjeld i låneforhold som har vært forfalt og misligholdt i lengre tid, må man regne med at den andel av inndrevet beløp som skal tilfalle inkassoforetaket, blir satt høyt. Den prosentvise andel som skal tilfalle inkassoforetaket, vil i praksis øke med risikoen for svikt i skyldnerens betalingsevne. Det er derfor nærliggende å anta at slike avtaler om at inkassoselskapet skal ha en høy prosent av det som innkreves, er tegn på betalingsvansker hos skyldneren, og at skyldneren derfor i slike situasjoner vil ha nytte av informasjon om gjeldsordningsloven.

Situasjoner der inkassoforetaket, på grunn av at vederlaget knyttes til en andel av inndrevet gjeld, får en markert egeninteresse i innkrevingen, vil etter omstendighetene kunne komme i strid med kravet til god inkassoskikk i inkassoloven § 8. Spørsmålet blir dermed om en skal innføre krav om opplysning til skyldneren om gjeldsordningsloven i tilfeller der inkassooppdraget er innenfor rammen av god inkassoskikk, men der oppdraget likevel har mye til felles med overdragelse av fordringen og klart tyder på betalingsvansker hos skyldneren.

Etter departementets vurdering vil det være vanskelig å angi vilkårene som må være til stede for at opplysningsplikt om gjeldsordningsloven skal inntre ved overføring til inkasso. En mulighet kan være å knytte opplysningsplikten til om inkassoforetakets vederlag skal være en andel av innkrevet beløp. Men det er mulig at man ved en slik avgrensning får med mange tilfelle av inkassooppdrag hvor det ikke er spesielle tegn til betalingsvansker hos debitor. Departementet har valgt å ikke utforme noe forslag til opplysningsplikt ved overføring til inkasso, men mottar gjerne høringsinstansenes syn på om det bør innføres en slik regel og hva som i tilfelle bør være vilkårene.

5.3 Hva slags informasjon skal gis til skyldneren?

Den informasjonen som skal gis skyldneren, bør etter departementets syn gi en helt generell orientering om vilkårene for å få gjeldsordning og hvordan søknad om gjeldsordning fremsettes, eventuelt om at namsmannen kan gi nærmere opplysninger. Det er viktig at informasjonen er utformet på en slik måte at skyldnerne ikke får inntrykk av at de har krav på gjeldsordning bare som følge av at fordringen er overdratt.

Departementet antar at den mest praktiske løsningen dersom det innføres en regel om opplysningsplikt om gjeldsordningsloven, vil være at det fastsettes ved forskrift hvordan den nærmere utformingen av informasjonen til skyldneren skal være. Forskriften kan da gi grunnlag for utforming av en standardinformasjon som fordringshaveren sender til skyldneren i alle tilfelle der opplysningsplikten inntrer.

Departementet går ikke nærmere inn på et konkret forslag om utforming av informasjon her, men mottar gjerne synspunkter på hvordan informasjonen bør være utformet.

5.4 Forslag til lovbestemmelse om opplysningsplikt ved overdragelse

Som det fremgår av drøftelsen foran under punkt 5.2, er det departementets foreløpige vurdering at opplysningsplikten bør gjelde kun ved overdragelse av misligholdte lånefordringer. Det foreslås derfor at bestemmelsen plasseres i finansavtaleloven § 45. Dersom det på bakgrunn av høringsinstansenes syn anses ønskelig å gi regelen anvendelse også for andre långivere enn finansinstitusjoner, kan dette eventuelt gjøres ved endringer i forskrift 11. februar 2000 nr. 102 om utvidet anvendelsesområde for lov 25. juni 1999 nr. 46 om finansavtaler og finansoppdrag (finansavtaleloven).

Departementet antar at det ikke er behov for å sette som vilkår både at fordringen er misligholdt og at den omsettes til underkurs, og har i lovutkastet knyttet opplysningsplikten bare til at fordringen er misligholdt.

Plikten til å gi informasjon skal påhvile fordringshaveren. Erververen av fordringen gis ikke noe ansvar for å påse at informasjon er gitt.

Departementet foreslår at bestemmelsen utformes som en ordensbestemmelse, dvs. at det ikke gis regler om bestemte sanksjoner for overtredelse. Bestemmelsen får dermed samme karakter som bestemmelsen i finansavtaleloven § 45 annet ledd annet punktum om at långiveren skal varsle låntakeren om en overdragelse, og bestemmelsen i finansavtaleloven § 58 annet punktum om at den som overdrar en fordring skal varsle kausjonisten om overdragelsen.

Departementet foreslår at det gjøres følgende endring i finansavtaleloven § 45 annet ledd:

(2) Når långiverens fordring overdras, gjelder bestemmelsene i dette kapitlet tilsvarende i forholdet mellom låntakeren og den som fordringen bli overdratt til, når ikke annet er fastsatt i lov. Långiveren skal varsle låntakeren om overdragelsen. Gjelder overdragelsen en misligholdt fordring på en fysisk person, skal långiveren gi låntakeren opplysninger om muligheten for å søke gjeldsordning etter lov 17. juli 1992 nr. 99 om frivillig og tvungen gjeldsordning for privatpersoner. Kongen kan gi forskrift om hvilke opplysninger som skal gis.»

5.2 Høyringsfråsegnene

Høyringsinstansane er delte i spørsmålet om det bør innførast ei plikt til å opplyse om gjeldsordningslova ved overdraging av mishaldne krav. Barne- og familiedepartementet, Forbrukarrådet, Forbrukarombodet, Gjeldsoffer-Alliansen, Juss-Buss og Regional støtte for behandling av gjeldsordningssakerer positive til ei slik opplysningsplikt . Barne- og familiedepartementetuttaler m.a.:

«Barne- og familiedepartementet ser positivt på tiltak som kan bidra til å øke kunnskapen og bevisstheten omkring gjeldsordningsloven. Dette er særlig viktig overfor grupper hvor sannsynligheten for alvorlige økonomiske problemer er større enn normalt. Samtidig bør slike særlige informasjonstiltak som det er tale om i denne saken ikke rettes mot grupper hvor det ikke er noe som tyder på at betalingsproblemene er større enn ellers. Informasjonen må heller ikke lede noen til å tro at de har oppnådd en ubetinget rett til gjeldsordning.»

I høyringsfråsegna frå Forbrukarrådet heiter det:

«Gjeldsordningsloven er ment å gi skyldnere som ikke har mulighet til å betjene sin gjeld en mulighet til å komme ut av gjeldsforholdet. For at en slik mulighet skal fungere i praksis er det en nødvendig forutsetning at personer som befinner seg i en slik situasjon kjenner til muligheten for å søke om gjeldsordning. Forbrukerrådet ser derfor positivt på en regel som pålegger lånegivere å opplyse om adgangen til å søke gjeldsordning i tilfeller hvor fordringen overdras til andre.»

Kredittilsynetgir uttrykk for at dei ikkje kjenner til kva behov det er for å gjere gjeldsordningslova betre kjent, og om det i dag er for få som nyttar ordninga. Den Norske Advokatforening har ingen innvendingar mot forslaget i høyringsbrevet, men set spørjeteikn ved om ei opplysningsplikt i vesentleg grad vil auke kunnskapen om gjeldsordningslova.

Nærings- og handelsdepartementet, Næringslivets Hovedorganisasjon, Finansnæringens Hovedorganisasjon, Sparebankforeningen, Finansieringsselskapenes Forening, Finansforbundet og KredittPartner AS er imot å påleggje private aktørar å innformere om høvet til å søkje gjeldsordning. Nærings- og handelsdepartementet uttaler dette i si høyringsfråsegn:

«Dersom man er av den oppfatning at gjeldsordningsinstituttet er for lite kjent, bør myndighetenes første virkemiddel være å bedre den informasjon det offentlige selv yter. Det mest naturlige er at informasjon om gjeldsordningsloven ytes av de offentlige instanser som er i kontakt med personer med betalingsproblemer. Dette gjelder i særlig grad namsmyndighetene, som vil være involvert i mange saker gjennom utleggsforretninger. Fordelen med dette er både at informasjonen vil komme fra en nøytral part, og den vil antagelig også komme tidligere enn ved en eventuell overdragelse av en misligholdt fordring.»

Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen har følgjande merknader til spørsmålet om å innføre ei opplysningsplikt om gjeldsordningslova:

«Etter FNHs og Sparebankforeningens oppfatning synes forslaget om en slik opplysningsplikt, hvor formålet er å øke den alminnelige kunnskapen om muligheten for å få gjeldsordning, overflødig. Kunnskap om mulighetene for å søke gjeldsordning er i dag allment utbredt. Slik forslaget til bestemmelse er utformet vil skyldner få opplysning om mulighetene for å søke gjeldsordning i en rekke tilfeller hvor det ikke foreligger betalingsvansker av slike dimensjoner at det kvalifiserer for gjeldsordning etter gjeldsordningsloven. Selv om det kun gis nøytral informasjon om gjeldsordningsinstituttet, vil mange lett kunne få urealistiske forventninger med hensyn til mulighetene for å få innvilget slik gjeldsordning. Dersom det er behov for mer informasjon til skyldnere om adgangen til å søke gjeldsordning, bør det vurderes om det er andre og mer effektive måter å nå ut med slik informasjon på, enn å knytte slik informasjon opp mot et kreditorskifte.»

Dersom ein først legg til grunn at det bør innførast ei informasjonsplikt, må det avklarast når det skal vere plikt til å opplyse om gjeldsordningslova. Kredittilsynetuttaler følgjande om dette:

«En fordringsoverdragelse utløser ikke i seg selv noen rettigheter etter gjeldsordningsloven. Å knytte en opplysningsplikt om ordningen til det forhold at fordringen overdras kan derfor synes som en noe tilfeldig utløsende faktor. Det vil klart føre til at det gis informasjon til en rekke debitorer som en gjeldsordning ikke er aktuelt for. Dette gjelder trolig selv om informasjonsplikten begrenses til de tilfellene der fordringene er forfalt.

Slik «overskuddsinformasjon», i tillegg til den informasjonsplikten finansinstitusjonene allerede har etter finansavtaleloven, vil kunne bidra til at den samlede informasjonsmengde blir så omfattende at den virker mot sin hensikt.»

Forbrukarombodeter også skeptisk til å knyte opplysningsplikta til overdragingssituasjonen, og går i staden inn for å lovfeste ei generell informasjonsplikt overfor personar med betalingsproblem:

«Jeg stiller videre spørsmålstegn ved om ikke denne opplysningsplikten burde inntre uavhengig av om fordringen blir overdratt eller ikke, ut fra i hvilken grad fordringen er misligholdt/ hvor langt i inndrivelsesprosessen man har kommet? På denne måten ville man oppnå at alle som har alvorlige betalingsproblemer fikk informasjon om gjeldsordningsloven.»

Forbrukarrådeter positiv til ein regel som pålegg långivar å opplyse om høvet til å søkje gjeldsordning i tilfelle der fordringar vert overdregne til andre. Dei har følgjande oppfatning om kva slags overdragingssituasjonar som bør vere omfatta av ein slik regel:

«Det er naturlig at en slik regel knyttes opp mot overdragelse av lånet hvor skyldneren har misligholdt sine forpliktelser. Forbrukerrådet mener imidlertid at det ikke bør stilles strengere krav enn at lånet er misligholdt. Når lånegiveren overdrar en fordring som allerede er misligholdt vil det ligge en risiko for at skyldneren kanskje ikke klarer å betjene gjelden. Denne risikoen vil høyst sannsynlig gjenspeiles i den pris lånegiveren får for fordringen og bli lagt til grunn av partene ved salget. Et krav om at misligholdet må være av en slik art at det omfattes av finansavtalelovens § 52 vil kunne åpne for en omgåelse av opplysningsplikten. Lånegiveren kan da selge fordringen før misligholdet er av en slik art at det rammes av § 52 og på den måten spekulere i at skyldneren ikke kjenner sine rettigheter etter gjeldsordningsloven. En slik løsning vil etter vår mening være svært uheldig og kunne virke støtende på skyldnere som har havnet i en vanskelig situasjon.»

Det neste spørsmålet er kven som bør vere omfatta av ei plikt til å gi informasjon om gjeldsordningslova. Spørsmålet er om plikta berre bør gjelde for finansinstitusjonar og liknande instiusjonar som nemnt i finansavtalelova § 1 andre ledd, eller om ho også bør gjelde for pensjonsfond, offentlege kredittinsitusjonar og andre institusjonar som er rekna opp i forskrift 11. februar 2000 nr. 102 om utvida verkeområde for finansavtalelova. Finansforbundet, Finansnæringens Hovedorganisasjon, Sparebankforeningen, Kredittilsynet og Forbrukarombodetmeiner at ei eventuell opplysningsplikt bør gjelde fullt ut også for dei låneinstitusjonane som er omfatta av finansavtalelova etter forskrifta. Frå Kredittilsynetshøyringsfråsegn siterer vi følgjande:

«Dersom det skal lovfestes en opplysningsplikt med hensyn til gjeldsordningsloven ved overdragelse av fordringer, ser ikke Kredittilsynet avgjørende grunner til å gjøre forskjell på de finansinstitusjonene som er direkte underlagt finansavtaleloven og andre långivere. Dette innebærer at det bør knyttes en opplysningsplikt også i de tilfeller der overdragelse av lån skjer fra pensjonskasser, pensjonsfond og andre pensjonsinnretninger under offentlig tilsyn, offentlige kredittinstitusjoner og fond, overformynderier, stiftelser og enhver annen ervervsmessig yter av lån til forbrukere, jf. forskrift 11. februar 2000 nr. 102 om utvidet anvendelsesområde for finansavtaleloven.»

Vidare vart det i høyringsbrevet drøfta om opplysningsplikta ikkje berre skal gjelde ved overdraging av lånefordringar, men også ved overdraging av fordringar på vederlag for varer eller tenester. Forbrukarombodetuttrykker skepsis til å innføre ei opplysningsplikt ved overdraging av fordringar på varer eller tenester:

«Ved overdagelse av fordringer på vederlag for varer og tjenester ser jeg at det må tas andre hensyn, og at det muligens ikke er rimelig å lovfeste en opplysningsplikt for disse. Jeg antar likevel at det fra skyldners synspunkt vil være behov for opplysning, men at skyldnere med alvorlige betalingsproblemer i alle tilfeller også vil ha lån i finansinstitusjon el.l., og på denne måten vil bli orientert.»

Forbrukarrådet vil opne for å la opplysningsplikta omfatte tilfelle der vederlag på varer og tenester vert overdrege, og grunngir standpunktet slik:

«Forbrukerrådet merker at flere og flere leverandører av varer og tjenester gir kundene kreditt og mange markedsfører kredittmuligheten svært offensivt. Dette fører uten tvil til at mange etter hvert får en gjeld de ikke klarer å betjene. Dette er en utvikling Forbrukerrådet ser med bekymring på.

De næringsdrivende vil i de aller fleste tilfeller ha forsøkt å drive inn gjelden via inkasso før de går til det skritt å selge fordringen. Det er derfor grunn til å anta at størstedelen av misligholdte fordringer som blir overdratt av næringsdrivende i stor grad skyldes manglende betalingsevne hos skyldneren. En opplysningsplikt om adgangen til å søke om gjeldsordning er derfor naturlig. Forbrukerrådet er klar over at det vil være vanskeligere for næringsdrivende enn finansinstitusjoner som faller inn under finansavtalelovens § 45 å innføre rutiner med å opplyse om gjeldsordningsinstituttet. Forbrukerrådet mener imidlertid at man her må legge avgjørende vekt på skyldnerens behov for opplysninger om adgangen til å søke om gjeldsordning, samt den omfattende og til dels pågående markedsføringen en del næringsdrivende driver for sine kredittordninger.»

Gjeldsoffer-Alliansener på linje med Forbrukarrådet:

«Vi ser at mange firmaer markedsfører sine varer og tjenester svært aggressivt. «Kjøp nå, betal rentefritt om seks måneder.» Forbrukerrådet har uttalt i media at minst halvparten av dem som biter på denne formen for markedsføring, havner i problemer. M.a.o retter bransjen sin markedsføring mot mennesker som de vet har svak økonomi. Vi mener derfor at også denne bransjen må pålegges å innformere om gjeldsordningsloven.»

Det neste spørsmålet er om personkrinsen som skal få informasjon om gjeldsordningslova, skal avgrensast til forbrukarar eller omfatte alle skyldnarar.

Forbrukarrådetuttaler følgjande om dette:

«Forbrukerrådet har ingen spesielle kommentarer til hvorvidt opplysningsplikten også bør gjelde fordringer som er oppstått utenfor forbrukerforhold, men antar at mange av de samme hensynene gjør seg gjeldende for personer som er personlig ansvarlig for næringsgjeld.»

Den Norske Advokatforening foreslår å avgrense verkeområdet til fysiske personar:

«En er enig i Departementets avgrensing, slik at forslaget gjelder fordringer knyttet til fysiske personer. Dette ut fra gjeldsordningslovens målgruppe.»

I høyringsbrevet reiste Justisdepartementet spørsmål om opplysningsplikta også skulle gjelde ved overføring til inkasso. Forbrukarombodetstiller seg negativ til dette:

«Jeg støtter Justisdepartementet i at det ikke vil være riktig å stille krav om varslingsplikt ved overføring til inkasso, idet dette i mange tilfeller skjer på et svært tidlig tidspunkt etter at kravet er forfalt. Etter min oppfatning vil det imidlertid være behov for å innføre et krav om at slik opplysning blir gitt på et senere tidspunkt i inndrivelsesprosessen, før tvangsinndrivelse iverksettes. Inkassator vil naturlig ha en lojalitet til oppdragsgiver, men etter min oppfatning bør ikke inkassofirmaet gis anledning til å sette denne foran skyldnerens behov for opplysning. Dette bør slik jeg ser det kunne reguleres i inkassoloven.»

Forbrukarrådetog Gjeldsoffer-Alliansengår inn for ei opplysningsplikt der fordringar vert overført til inkasso på såkalla «no cure no pay» basis, dvs. tilfelle der vederlaget til inkassoforetaket utgjer ein viss prosent av det beløpet som vert drive inn. Vi gjengir følgjande frå Forbrukarrådetsi høyringsfråsegn:

«I en del tilfeller innebærer overføring til inkasso en lignende situasjon som ved overdragelse av misligholdte lån. Dette gjelder, som departementet påpeker, når inkassoforetaket tilbyr sine tjenester på «no cure no pay» basis. Inkassoforetaket tar da betaling i form av en bestemt andel i det beløpet som innkreves. Det er naturlig å anta at kreditor går inn på en slik avtale først når skyldneren antas å ha problemer med betalingsevnen. Likheten med overdragelse av fordringer ligger da i at kreditor, i og med avtalen, gir avkall på en del av gjelden i den tro at skyldneren ikke kan gjøre opp for seg, samt at inkassoselskapet får en egeninteresse i å få en størst mulig del av gjelden inndrevet. Behovet for en opplysningsplikt i disse tilfellene er derfor helt klart tilstede.

Forbrukerrådet vil bemerke at vi anser at en overførsel til inkasso på «no cure no pay» basis i mange tilfeller vil stride mot god inkassoskikk, men vil allikevel ikke utelukke at det er tilfeller der dette er forenlig med god inkassoskikk og da vil det etter vår mening være behov for en opplysningsplikt. Forbrukerrådet går derfor inn for en opplysningsplikt også i de tilfeller hvor fordringen blir overført til inkasso på en «no cure no pay» basis.»

I høyringsbrevet la Justisdepartementet til grunn at det mest tenlege vil vere å fastsetje det nærare innhaldet i opplysningsplikta i forskrift. Berre Forbrukarrådet har uttalt seg om dette spørsmålet:

«Forbrukerrådet mener, i likhet med departementet, at den mest hensiktsmessige løsning når det gjelder innholdet i opplysningsplikten er å fastsette utformingen av dette i forskrift. Innholdet bør være en nøytral opplysning om de regler som gjelder for å ha krav på gjeldsordning. Forbrukerrådet er enige i at det er viktig at utformingen ikke blir slik at skyldneren får inntrykk av å ha krav på gjeldsordning kun fordi fordringen er overdratt.»

I høyringsbrevet foreslo Justisdepartementet at ei eventuell opplysningsplikt vert utforma som ei ordensføresegn. Forbrukarrådetog Gjeldsoffer-Alliansenetterlyser sanksjonar ved brot på opplysningsplikta. Forbrukarrådetuttaler seg slik:

«Departementet har i sitt forslag ikke gitt regler som gir sivilrettslige følger for lånegivere som ikke overholder opplysningsplikten. Forbrukerrådet mener det er viktig, for å sikre regelens praktiske betydning for skyldneren, at det blir gitt sivilrettslige følger av at opplysningsplikten ikke er overholdt.

Forbrukerrådet opplever stadig at det vedtas nye regler som skal sikre forbrukernes stilling uten at det stilles sivilrettslige følger av brudd på reglene. Vi mener dette er en uheldig løsning. Regler som skal sikre forbrukernes stilling bør også gi rettigheter til forbrukerne dersom reglene blir brutt. Vi tror at dersom brudd på opplysningsplikten ikke gis sivilrettslige følger vil det kunne føre til at de «useriøse» i bransjen ikke følger opplysningsplikten noe som selvfølgelig er svært uheldig.

Det naturlige ville etter vår mening være å forme regelen slik at overdragelsen ikke er gyldig i forhold til skyldneren dersom opplysningsplikten ikke er overholdt.»

Gjeldsoffer-Alliansen har følgjande merknader til sanksjonsspørsmålet:

«Vi ser av høringsnotatet at departementet ikke foreslår sanksjonsmidler for overtredelse av opplysningsplikten. Dette mener vi er svært uheldig, og påstår at den utvikling vi så langt har sett fra inkassobransjen skulle tilsi skarpere lut. I mange tilfeller bryter bransjen bevisst lovpålagte tidsfrister, for derved å skaffe seg høyere inntekter med maksimalt salær. Skyldner blir på sin side straffet hardt for en dags forsinkelse, ved at salæret dobles.

GOA foreslår derfor at det innføres sanksjonsmidler i form av bøter ved overtredelse på opplysningsplikten.»

5.3 Departementets vurderingar

På bakgrunn av innspela i høyringsrunden har Justisdepartementet valt å ikkje foreslå ei føresegn som pålegg finansinstitusjonar å opplyse om gjeldsordningslova ved overdraging av mishaldne krav. Det er fleire grunnar til at departementet ikkje gjer framlegg om ein slik regel:

For det første set departementet spørjeteikn ved om det er tilstrekkeleg behov for å påleggje finansinstitusjonane ei plikt til å informere om gjeldsordningslova. Eit slikt behov må i tilfelle grunngivast med at ei rekke personar med alvorlege gjeldsproblem har dårleg kjennskap til gjeldsordningslova og av den grunn ikkje søkjer om gjeldsforhandling. Departementet stiller seg noko tvilande til ein slik påstand, sjølv om manglande kjennskap til ordninga nok kan vere eit problem i enkelte tilfelle. Sidan gjeldsordningslova vart sett i verk i 1993 har det gjennomsnittleg vorte opna om lag 2000 gjeldsforhandlingar kvart år. Til samanlikning vert det totalt opna om lag 3500 konkursar kvart år. Av desse er om lag 500 personlege konkursar utan tilknyting til enkeltmannsforetak. Tala viser at gjeldsordningsinstituttet i praksis spelar ei viktig rolle.

For det andre er Justisdepartementet ikkje overtydd om at det ein kan oppnå ved å innføre ei lovpålagt opplysningsplikt står i forhold til ulempene ved ei slik ordning. Ulempene knyter seg i første rekke til det meirarbeidet ei slik ordning vil medføre for finansinstitusjonane ved at dei må informere skyldnarane om gjeldsordningslova når dei overfører mishaldne krav, og ved at dei må bruke tid på skyldnarar som måtte ønskje nærmare informasjon om ordninga. Som nemnt ovanfor, er departementet av den oppfatning at kjennskapen til gjeldsordningslova neppe er så dårleg at det kan rettferdiggjere å påleggje finansinstitusjonane ei informasjonsplikt. Ei slik plikt må i tilfelle gjelde generelt, då det ikkje let seg gjere å avgrense ho til å gjelde i forhold til personar med alvorlege gjeldsproblem, jf. nedanfor. Departementet er skeptisk til å innføre ei opplysningsplikt som i praksis vil rekke lenger enn det formålet tilseier - mange av dei som i tilfelle vil motta informasjonen, vil truleg ikkje ha eller få alvorlege gjeldsproblem, eller dei vil allereie ha kjennskap til gjeldsordningslova.

For det tredje meiner Justisdepartementet at det er andre tiltak som kan vere betre eigna dersom det er behov for å spreie kunnskap om gjeldsordningslova. Etter departementet sitt syn står det offentlege nærare til å informere om gjeldsordningslova enn det finansinstitusjonane gjer. Det naturlege vil vere at slik informasjon vert ytt av offentlege instansar som er i kontakt med personar med betalingsvanskar. Namsmennene får i samband med utleggssaker kjennskap til personar som har økonomiske vanskar. Dei fleste kommunene arbeider dessutan med gjeldsrådgiving, og mange av dei har også eigen gjeldsrådgivar. Slik departementet ser det, kan desse organa gi betre, meir utførleg og meir målretta informasjon om gjeldsordningslova enn det finansinstitusjonane kan. I tillegg er det ein fordel om informasjon av denne typen vert ytt av ein nøytral instans.

For det fjerde vil Justisdepartementet vise til problema med å utforme ein treffsikker regel, dvs. ein regel som fører til at dei som har behov for informasjon om gjeldsordningslova får det, samtidig som dei som skal yte informasjonen ikkje vert pålagt ei plikt som rekk lenger enn nødvendig. At eit mishalde krav vert overdrege, kan tyde på at skyldnaren har betalingsvanskar, men treng ikkje gjere det. Og sjølv om ein person har betalingsvanskar, er det ikkje gitt at han er «varig ute av stand til å oppfylle sine forpliktelser», som er grunnvilkåret for å få opna gjeldsforhandling, jf. gjeldsordningslova § 1-3 første ledd første punktum. Det kan rett nok innvendast at det ikkje er noko stort problem om informasjonen vert ytt til fleire enn dei som strengt tatt treng han. Men overflødig informasjon representerer ein ufornuftig ressursbruk. Dessutan kan lite målretta informasjon om høvet til å søkje gjeldsforhandling skape falske forventingar, og i neste omgang føre til meirarbeid for dei som skal handsame søknadene. Vidare kan det i forhold til enkelte, som ikkje har nemneverdige økonomiske problem, verke støytande om det vert informert om høvet til å søkje gjeldsordning.

Justisdepartementet meiner det er viktig at personar med alvorlege betalingsproblem kjenner til gjeldsordningslova. Departementet ser det likevel ikkje som tenleg å påleggje finansinstitusjonar ei plikt til å informere om lova. I den grad det er behov for å informere om gjeldsordningsinstituttet, bør det primært vere eit offentleg ansvar. På bakgrunn av dette har departementet valt å ikkje utforme ein regel som pålegg finansinstitusjonane ei opplysningsplikt om gjeldsordningslova.