Ot.prp. nr. 115 (2001-2002)

Om lov om endringar i inkassolova

Til innhaldsliste

3 Oppretting av klagenemnd for inkassosaker

3.1 Forslaget i høyringsbrevet

I høyringsbrevet vart følgjande skrive om oppretting av klagenemnd for inkassosaker:

« 2.1 Innledning

I Ot.prp. nr. 26 (2000-2001) Om lov om endringer i inkassoloven uttalte Justisdepartementet at det vil være en stor fordel med en styrking av tilsynet med inkassobransjen, og at forholdene kan ligge til rette for å opprette en egen klagenemnd for inkassosaker, som et av flere tiltak for å bedre skyldnerens rettsstilling, jf. proposisjonen pkt. 6.2. Det ble uttalt at departementet tok sikte på å sende på høring et forslag om opprettelse av en slik nemnd, noe som følges opp med høringsnotatet her.

Det finnes i dag et tyvetalls nemnder og utvalg som på ulike områder behandler klagesaker i forbrukerforhold. Som eksempel kan nevnes Bankklagenemnda og Forbrukertvistutvalget. Hovedformålet med disse nemndene er å skaffe forbrukere en rimelig og enkel måte å løse tvister på. For de fleste forbrukere vil det normalt være svært kostbart å bringe en sak inn for de ordinære domstoler. Ofte vil tvistegjenstanden også ha en så lav verdi at en ordinær rettssak fremstår som unødvendig ressurskrevende. De forskjellige tvistenemndene vil normalt tilby vederlagsfri saksbehandling for forbrukeren. Det er normalt heller ikke nødvendig at denne er representert ved advokat. En annen fordel ved utenrettslig nemndsbehandling er at nemndene ofte besitter en særlig ekspertise innenfor sitt saksområde, og at nemndene kan utvikle en presedenspraksis som gir bedre forutberegnelighet på det aktuelle rettsområdet. Dette har vært tilfelle når det gjelder Bankklagenemnda, som i stor utstrekning har bidratt til å utvikle klarere normer innen finansavtaleretten. Et særskilt argument for å opprette en inkassoklagenemnd er at det i liten grad har vært ført offentlig tilsyn med at kravet til god inkassoskikk i inkassoloven § 8 blir overholdt. Forhåpentligvis kan opprettelse av en klagenemnd for inkassosaker bidra til at man får en mer effektiv håndhevelse av dette kravet.

De fleste av de tvistenemndene som finnes er stiftet gjennom avtaler mellom organisasjoner som representerer den aktuelle bransjen på den ene siden, og institusjoner eller organisasjoner som representerer forbrukerne på den andre siden, normalt Forbrukerrådet. Selv om nemndene formelt sett er private og avtalebaserte, er det for flere av dem gitt nærmere lovregler om nemndenes virksomhet og de avgjørelser som fattes, jf. f.eks. lov 25. august 1995 nr. 57 om pakkereiser (pakkereiseloven) kapittel 10 og lov 25. juni 1999 nr. 46 om finansavtaler og finansoppdrag (finansavtaleloven) §§ 4 og 5.

Etter Justisdepartementets syn bør også en klagenemnd for inkassosaker opprettes gjennom en avtale mellom en eller flere organisasjoner som representerer inkassobransjen på den ene siden, og organisasjoner eller institusjoner som representerer skyldnerne på den andre siden. Justisdepartementet rettet derfor våren 2001 en forespørsel til Norske Inkassobyråers Forening om foreningen ønsker å delta i opprettelsen av en klagenemnd for inkassosaker. Norske Inkassobyråers Forening (NIF) representerer ca. 80 prosent av foretakene i den norske inkassobransjen (90-95 prosent målt utfra omsetning), og er den eneste organisasjonen som representerer norske inkassoforetak. En tilsvarende forespørsel ble samtidig rettet til Forbrukerrådet. Begge parter stilte seg positive til tanken om opprettelse av en slik nemnd, og de er, etter det Justisdepartementet kjenner til, nå godt i gang med etableringen av en klagenemnd. Selv om en klagenemnd for inkassosaker vil bli opprettet gjennom privat initiativ, finner Justisdepartementet det hensiktsmessig at det gis enkelte lovbestemmelser som legger til rette for at nemnda kan fungere effektivt. Departementet foreslår derfor at det innføres et nytt kapittel VII i lov 13. mai 1988 nr. 26 om inkassovirksomhet og annen inndriving av forfalte pengekrav (inkassoloven) som omhandler tvisteløsning, samt at det gjøres endringer i inkassoloven §§ 5, 10 og 25.

2.2 Nærmere om lovforslaget

Departementet legger som nevnt til grunn at en klagenemnd for inkasso-saker opprettes gjennom privat initiativ. Dette kan i utgangspunktet skje uten at det foretas endringer i det gjeldende lovverket. Justisdepartementet foreslår imidlertid at nemnda kan gis offentlig godkjennelse, og at dette skal ha enkelte lovbestemte virkninger. Det er for øvrig intet til hinder i lovutkastet for at det opprettes flere klagenemnder med statlig godkjennelse dersom de aktuelle aktørene skulle finne det ønskelig. På dette tidspunkt er det imidlertid kun planer om å opprette én nemnd.

Når vi i det følgende redegjør for hvilke begrensinger og vilkår som skal gjelde for nemndas virksomhet, gjelder det nemnder som skal ha statlig godkjennelse. Så lenge nemnda fungerer på privat basis uten statlig godkjennelse, er virksomheten etter disse lovbestemmelsene ikke underlagt noen begrensninger og vilkår, jf. likevel forslaget om en ny bokstav f i inkassoloven § 10. Samtidig vil nemndas virksomhet da ikke utløse de rettsvirkninger som her er foreslått.

Etter forslag til ny § 21 a i inkassoloven kan nemnda behandle tvister om forpliktelser etter inkassoloven. I praksis vil tvistene antakelig særlig knytte seg til kravet til god inkassoskikk i inkassoloven § 8 og fastsettelse av inkassosalær og erstatning etter inkassoloven kapittel VI og forskrift 14. juli 1989 nr. 562 til inkassoloven (inkassoforskriften). Tvister om hovedkravet vil som sådanne falle utenfor nemndas kompetanseområde. Indirekte vil imidlertid tvistetemaet i enkelte tilfelle kunne gjelde spørsmålet om hvorvidt hovedkravet er berettiget. Det kan skje ved at det oppstår tvister i tilknytning til inkassoloven § 17 annet ledd som slår fast at kostnader i tilknytning til inndriving ikke kan kreves erstattet dersom skyldneren hadde innsigelser mot hovedkravet som det var rimelig grunn til å få vurdert før inndrivingen ble satt i verk.

Det er forutsatt i forslaget til § 21 a at nemnda bare behandler tvister i forhold til foretak som driver inkassovirksomhet, jf. inkassoloven § 2. I tilfeller der fordringshaveren selv opptrer som inkassator vil saken som hovedregel ikke kunne bringes inn for klagenemnda fordi fordringshaveren da ikke regnes for å drive inkassovirksomhet i lovens forstand. Egeninkasso av oppkjøpte fordringer vil imidlertid regnes som inkassovirksomhet etter loven jf. inkassoloven § 2 første ledd annet punktum, og vil således kunne omfattes av en nemndsordning.

Lovforslaget omfatter i utgangspunktet tvister mellom alle skyldnere og foretak som driver inkassovirksomhet. Lovforslaget er med andre ord ikke begrenset til tvister i forbrukerforhold. Justisdepartementet ser i utgangspunktet ingen grunn til at ikke også næringsdrivende skal kunne oppnå nemndsbehandling med de rettsvirkninger som følger av loven, dersom de aktuelle parter ønsker det. Det kan vises til at Forsikringsskadenemnda også behandler saker fra næringsdrivende. I nemndsavtalen vil imidlertid partene kunne bestemme at nemnda skal ha en snevrere kompetanse enn det som følger av loven, f.eks. at den bare skal kunne behandle tvister i forbrukerforhold. I forbrukerforhold vil det for øvrig etter lovutkastet ikke være adgang for forbrukeren til på forhånd å fraskrive seg adgangen til nemndsbehandling, jf. utkast til ny § 21 a fjerde ledd i inkassoloven.

Justisdepartementet foreslår at bare skyldneren skal ha adgang til å bringe en tvist inn til behandling for nemnden. En skyldner kan kreve nemndsbehandling av enhver tvist hvor nemnda er kompetent, og der skyldneren har saklig interesse i å få nemndas uttalelse, jf. § 21 a tredje ledd. Det vil i utgangspunktet være opp til partene i nemndsavtalen å avgrense kompetansen gjennom avtalen. Det kan imidlertid føres en offentlig kontroll med om kompetansebegrensningen er saklig og ellers akseptabel gjennom Kongens godkjennelsesadgang etter § 21 a annet ledd.

Etter forslaget til § 21 b i inkassoloven kan en tvist ikke bringes inn til behandling ved de alminnelige domstolene så lenge den er til behandling i nemnda. Samme løsning gjelder for de eksisterende lovbestemte nemndsordningene. Saken vil anses for å være under behandling i nemnda fra begjæring om klagebehandling fra skyldneren har kommet inn til nemnda og fram til saken er avsluttet ved at nemnda avgir en uttalelse eller avviser saken. Denne bestemmelsen er ikke til hinder for at det underliggende hovedkravet i inkassosaken tas til behandling ved de ordinære domstoler mens inkassorettslige tvister som har oppstått i forbindelse med inndrivingen av hovedkravet, er til behandling i klagenemnda. Men domstolen vil i denne tiden ikke kunne behandle de spørsmålene som nemnda behandler, f.eks. om inkassosalæret er riktig beregnet.

Justisdepartementet foreslår at en sak som nemnda har realitetsbehandlet, bør kunne bringes direkte inn for herreds- eller byrett, jf. utkastet til ny inkassoloven § 21 b annet ledd. Etter departementets syn fremstår forliksrådsbehandling som unødvendig i disse tilfellene.

Justisdepartementet har vurdert om en klagenemnd også bør kunne fatte rettskraftige og tvangskraftige avgjørelser på samme måte som ordinære domstoler, men har kommet til at det foreløpig ikke bør åpnes for det. I dag er det bare én bestemmelse i lovverket som gir anledning til å opprette private tvistenemnder som kan fatte rettskraftige avgjørelser, nemlig lov 25. august 1995 nr. 57 om pakkereiser (pakkereiseloven) § 10-5. Denne adgangen er imidlertid ikke benyttet ennå. Justisdepartementet vil på dette tidspunktet ikke avvise tanken om at en inkassoklagenemnd eller andre tvisteløsningsnemnder bør kunne fatte rettskraftige avgjørelser. Spørsmålet om slike nemnder bør kunne fatte rettskraftige avgjørelser reiser imidlertid en rekke kompliserte og prinsipielle problemstillinger som vi finner det mest naturlig å utskyte til en senere mer generell behandling, f.eks. som ledd i den pågående reform av sivilprosessen. Vi viser i denne sammenhengen til de innvendinger som ble reist da det tilsvarende spørsmålet ble vurdert for tvister etter finansavtaleloven, jf. Ot. prp. nr. 41 (1998-99) Om lov om finansavtaler og finansoppdrag (finansavtaleloven) s. 88-89. En følge av å innføre rettskraft for nemndsavgjørelser, vil være at et inkassobyrå blir henvist til å bringe saken inn for retten dersom det ikke vil rette seg etter en nemndsavgjørelse. Dette kan ha uheldige sider. Innbringelse for retten kan lede til at forbrukeren pådrar seg et ansvar for egne sakskostnader i tilfeller der han eller hun ikke får fullt medhold i rettsavgjørelsen. Vi bemerker også at selv om de tvisteløsningsnemnder som eksisterer i dag bare avgir rådgivende uttalelser, er det vårt inntrykk at avgjørelsene stort sett blir fulgt i praksis. Vi mottar gjerne høringsinstansenes syn på om en klagenemnd for inkassosaker bør kunne fatte rettskraftige avgjørelser.

Det følger av foreldelsesloven § 16 nr. 2 at foreldelse avbrytes dersom en tvist om et krav bringes inn for en klage- eller reklamasjonsnemnd som er opprettet av skyldneren eller en bransjeorganisasjon han er tilsluttet eller under deres medvirkning. Det samme gjelder hvis vedtektene for nemnda er offentlig godkjent etter særskilt lovbestemmelse, eller hvis skyldneren godtar at en tvist om kravet bringes inn for en opprettet klage- eller reklamasjonsnemnd. Regelen innebærer at dersom det opprettes en klagenemnd som beskrevet i høringsnotatet her, vil fristen for foreldelse av kravet på inkassoomkostninger avbrytes når tvisten om kravet bringes inn for klagenemnda.

I forslag til ny § 21 c i inkassoloven er det gitt hjemmel for at Kongen i forskrift kan gi nærmere regler til utfylling og gjennomføring av reglene i kapitlet om nemndsordning.

Departementet foreslår at det som vilkår for å gi inkassobevilling, kan stilles krav om at foretaket slutter seg til en nemndsordning, jf. utkast til nytt femte ledd i inkassoloven § 5. En slik regel vil være nødvendig for å motvirke at selskaper som ikke er representert av en bransjeorganisasjon, faller utenfor nemndssystemet. Det er lite heldig om skyldnerens adgang til nemndsbehandling avhenger av om det aktuelle inkassoforetaket er organisert og dermed tilknyttet en nemndsordning. At nemndsordningen ikke omfatter den uorganiserte del av bransjen, kan også medføre et uheldig incitament for inkassoforetak til å melde seg ut av bransjeorganisasjoner. Etter utkastet § 5 femte ledd annet punktum vil Kredittilsynet også kunne stille vilkår om at foretak som allerede er meddelt inkassobevilling, skal tilknyttes en nemndsordning. Unnlatelse av å oppfylle et slikt pålegg, vil kunne medføre bortfall av inkassobevilling, jf. forslag til ny bokstav c i inkassoloven § 25. En forutsetning for at uorganiserte inkassoforetak skal kunne pålegges å slutte seg til en nemndsordning, vil være at disse gis adgang til å tiltre nemndsavtalen av de eksisterende parter i nemndsavtalen.

Departementet antar at det derfor kan være aktuelt å stille som forutsetning for statlig godkjenning av nemndsavtalen at denne også gir adgang for uorganiserte inkassobyråer til å slutte seg til avtalen. Nemnda vil i slike tilfeller kunne kreve vederlag fra foretaket for de kostnader det medfører at foretaket er tilsluttet, på linje med det øvrige foretak betaler.

En forutsetning for at en tvistenemnd for inkassosaker kan fungere i praksis er at skyldnere er kjent med adgangen til å bringe saker inn til behandling i nemnda. Justisdepartementet foreslår derfor at en betalingsoppfordring skal inneholde opplysninger om skyldnerens eventuelle adgang til å bringe saken inn for nemndsbehandling, jf. utkast til ny bokstav f i § 10 første ledd.»

3.2 Høyringsfråsegnene

Alle høyringsinstansane med unntak av KredittPartner AS støttar framlegget om å opprette ei klagenemnd for inkassosaker langs dei hovudlinjene Justisdepartementet drog opp i høyringsbrevet. KredittPartner ASuttaler:

«I utgangspunktet mener KredittPartner AS at det er lite behov for opprettelse av klagenemnd da vi mener at skyldners interesser er tilstrekkelig ivaretatt innen det eksiterende lovverket.

Vi kan imidlertid se en fordel for inkassobransjen med dette. I KredittPartner AS mottar vi i løpet av året et antall henvendelser fra Forbrukerkontorene med ulike vinklinger, en slik nemnd ville i større grad kunne «sile» henvendelsene og spare oss for noe arbeid. Det er en kjensgjerning at dette er henvendelser som hovedsakelig er ført videre som et resultat av manglende kompetanse hos Forbrukerkontorene. Vi tror imidlertid ikke at intensjonen med nemnden er å spare inkassobransjen for arbeid.

Fordelen med opprettelse av en slik nemnd er at om kompetansenivået holdes på et rimelig høyt nivå vil vi unngå udokumenterte utspill som i disse tider kommer fra Forbrukerrådet.»

Norske Inkassobyråers Forening og Forbrukarrådet planlegg å opprette ei klagenemnd for inkassosaker. Det er noko uklart når dette vil skje, men departementet har grunn til å tru at det vert oppretta ei slik nemnd. Spørsmålet her er om denne og eventuelle andre slike nemnder bør lovregulerast.

Norske Inkassobyråers Forening uttaler om dette:

«NIF stiller seg positiv til opprettelse og etablering av en inkassoklagenemnd. Inkassoklagenemnden er tenkt opprettet på privat initiativ i samarbeid med Forbrukerrådet. Høringen gjelder Justisdepartementets forslag til lovregulering av en slik nemndsordning.

NIF støtter forslaget om offentlig godkjenning slik departementet foreslår på side 3 i høringen. En slik godkjenning vil gi nemnda autoritet. Klage til nemnda vil dessuten med hjemmel i foreldelsesloven § 16 annet ledd i.f. være fristavbrytende for løpende foreldelsesfrister.»

Kredittilsynethar m.a. følgjande merknader til spørsmålet om det bør opprettast ei inkassoklagenemnd:

«Kredittilsynet er positiv til opprettelse av en klagenemnd for inkassosaker.

I Justisdepartementets høringsbrev er det sagt at et særskilt argument for å opprette en slik nemnd, er at det i liten grad har vært ført offentlig tilsyn med at kravene til god inkassoskikk i inkassoloven § 8 blir overholdt. Kredittilsynet vil i denne forbindelse bemerke at det føres offentlig tilsyn med inkassoforetakenes overholdelse av de rammebetingelser som er gitt for virksomheten. Kredittilsynet er ikke et klageorgan i forhold til tvister av privatrettslig art mellom foretak og skyldnere, og behandler slike enkeltsaker kun i tilsynsmessig sammenheng. Kredittilsynets oppgave er etter kredittilsynsloven § 3 å se til at de institusjoner det har tilsyn med virker på hensiktsmessig og betryggende måte i samsvar med lover og forskrifter samt i samsvar med den hensikt som ligger til grunn for institusjonens opprettelse. Det ligger utenfor Kredittilsynets oppgaver å avgjøre tvister med enkeltpersoner, selv om uttalelser eller avgjørelser basert på at et foretak har overtrådt § 8 om god inkassoskikk vil kunne ha relevans for slike tvister. Dette er situasjonen på alle Kredittilsynets områder. Kredittilsynet er enig i at det bl.a. på denne bakgrunn er et behov for et klageorgan som kan behandle privatrettslige konflikter, i første rekke konflikter mellom skyldnere og inkassoforetak. Dette vil ligge utenfor det ansvarsområdet som dekkes av Kredittilsynets mandat.»

Forbrukarrådeter også positiv til ei ordning med ei offentleg godkjent inkassoklagenemnd:

«Forbrukerrådet stiller seg positive til forslaget om en ordning med offentlig godkjennelse av nemnda. En offentlig godkjennelse av nemnda er også noe partene vil søke å oppnå.

(...)

Forbrukerrådet vil tilføye at vi opplever en sterk økning i antall henvendelser angående inkassosaker, og inkasso er i dag et av de områdene hvor vi får flest henvendelser. Forbrukerrådet mener derfor at behovet for en klagenemnd er stort. En offentlig godkjennelse av nemnda mener vi også er viktig idet det vil styrke nemndas autoritet og således antagelig øke andelen vedtak som blir etterlevet. Det er i den forbindelse grunn til å påpeke at partene i avtalen er enige om at bevillingshaver som ikke etterlever nemndsvedtak skal rapporteres til Kredittilsynet.»

Forbrukarrådeter vidare positiv til forslaget i høyringsbrevet om å gi Kredittilsynet høve til å stille nemndstilknyting som vilkår for inkassoløyve:

«Forbrukerrådet ser det som svært positivt dersom det blir stilt som vilkår for inkassobevilling at inkassoforetaket slutter seg til en nemndsordning. Vi kan opplyse at Norske Inkassobyråers Forening og Forbrukerrådet søker å gjøre klagenemnda åpen for alle som driver inkassovirksomhet på inkassobevilling slik at det blir mulig å stille et slikt vilkår for bevillingen.

Forbrukerrådet er derfor positive til en ny § 5, fjerde ledd i inkassoloven slik departementet foreslår. Vi ser dette vilkåret for bevilling som svært viktig idet det ellers kunne blitt et lite ønskelig konkurransefortrinn for de foretak som ikke var med i noen nemndsordning. Det er derfor også viktig at vilkåret om å tilslutte seg en nemndsordning også blir stilt til de som allerede har inkassobevilling, og at bevillingen kan inndras dersom inkassoforetaket ikke oppfyller vilkåret, jf. forslaget til ny § 25, bokstav C. Forbrukerrådet regner med at dette er en hjemmel som Kredittilsynet vil benytte slik at klagenemnden blir et effektivt organ.»

Norske Inkassobyråers Forening undertreker kor viktig det er at alle inkassoforetak vert tilknytta ei nemndsordning:

«NIF støtter departementets forslag om at det stilles vilkår om nemndstilslutning for å tildele inkassobevilling samt pålegg om at eksisterende inkassoforetak tilknyttes nemndsordningen. Dette vil sikre skyldneren mot at adgangen til nemndbehandling avskjæres som følge av manglende frivillig nemndstilslutning fra inkassoforetaket.»

Også Gjeldsoffer-Alliansen legg stor vekt på at det bør vere eit vilkår for inkassoløyve at inkassobyrået deltek i nemndsordninga:

«GOA ser det helt nødvendig at det blir et vilkår for inkassobevilling at inkassobyrået deltar i nemndsordningen. Vi vil anse hele ordningen som bortkastet dersom deltagelse i nemnda blir frivillig.»

Kredittilsynetgår i si høyringsfåsegn nærmare inn på praktiseringa av eit krav om nemndstilknyting som vilkår for inkassoløyve:

«Det åpnes for at klagenemnder skal kunne søke offentlig godkjenning. Kredittilsynet antar at man i praksis vil se dette som en forutsetning for bruk av bestemmelsen om at tilslutning til en nemndsordning skal være et vilkår for tildeling av inkassobevilling.

Justisdepartementet foreslår at det som vilkår for tildeling av inkassobevilling kan stilles krav om at foretaket slutter seg til en nemndsordning. Det er foreslått tilføyd et fjerde ledd til inkassoloven § 5 som sier at «Kredittilsynet kan som vilkår for inkassobevilling stille krav om at foretaket slutter seg til en nemndsordning som nevnt i § 21 a». Kredittilsynet forutsetter at kravet om tilslutning til klagenemnd i praksis kun vil stilles dersom nemnda har offentlig godkjenning, og at alle foretak som driver inkassovirksomhet har anledning til å slutte seg til ordningen på like vilkår. I en slik situasjon vil Kredittilsynet ta sikte på å stille som vilkår for tildeling av foretaksbevilling at foretaket slutter seg til en nemndsordning.

Et alternativ til å gi Kredittilsynet anledning til å stille vilkår om nemndstilslutning, kunne være å ta et krav om medlemskap i klagenemnd inn i lovteksten som et vilkår for inkassobevilling, slik at vilkåret ikke skal stilles av Kredittilsynet i det enkelte tilfellet. En slik løsning vil imidlertid reise spørsmål om forvaltningens eventuelle ansvar for opprettelse av slik nemnd og andre spørsmål når det gjelder regulering av nemndas virksomhet enn det som ligger i lovforslaget.

Unnlatelse av å følge et vilkår om tilslutning til en nemndsordning fører etter endringsforslag til § 25 til at inkassobevillingen kan inndras.»

I høyringsbrevet er det gitt uttrykk for at klagenemnda berre bør gjelde i høve til foretak som driv inkassoverksemd. Kredittilsynet har følgjande kommentar til dette:

«Det heter i høringsnotatet at «[d]et er forutsatt i lovforslaget til § 21 at nemnda bare behandler tvister i forhold til foretak som driver inkassovirksomhet, jf. inkassoloven § 2. I tilfeller der fordringshaveren selv opptrer som inkassator vil saken som hovedregel ikke kunne bringes inn for klagenemnda, fordi fordringshaveren da ikke regnes for å drive inkassovirksomhet i lovens forstand. Egeninkasso av oppkjøpte forfalte fordringer vil imidlertid regnes som inkassovirksomhet etter loven, jf. inkassoloven § 2 første ledd annet punktum, og vil således omfattes av en nemndsordning.

For finansinstitusjoner vil dette bety at «inndrivningstvister» knyttet til lån finansinstitusjonen selv har ytt behandles i Bankklagenemnda, mens tvister knyttet til fordringer finansinstitusjonen måtte ha ervervet fra andre skal behandles i klagenemnda for inkassosaker.

Kredittilsynet reiser spørsmål ved om dette er et hensiktsmessig skille. Fordringene vil trolig bli håndtert i samme system i finansinstitusjonen, uavhengig av om kreditten/lånet opprinnelig er ytt av finansinstitusjonen selv eller om fordringen er ervervet. Spørsmålet anbefales løst i avtalen om/vedtektene til nemnda og fortrinnsvis etter samordning med Bankklagenemnda.»

Lovforslaget i høyringsbrevet omfattar tvistar mellom alle skyldnarar og inkassoforetak. Forslaget er med andre ord ikkje avgrensa til tvistar i forbrukarforhold. Kredittilsynetstøttar dette:

«Justisdepartementet foreslår at nemndas virkeområde skal omfatte alle skyldnere og inkassoforetak. Klageadgangen skal med andre ord ikke være begrenset til å gjelde forbrukere. Kredittilsynet er enig i dette, og påpeker at noe av intensjonen bak en eventuell opprettelse av klagenemnd etter departementets utsagn er en mer effektiv kontroll med at god inkassoskikk overholdes. Kontrollen vil kunne bli mer helhetlig dersom alle skyldnere har klageadgang. Et skille mellom næringsdrivende og forbrukere vil i tillegg kunne skape urimelige forskjeller. Det vil finnes næringsdrivende skyldnere som er i tilnærmet samme stilling som en forbruker; for eksempel vil en drosjeeier eller en snekker som driver en enmannsbedrift, i de fleste tilfeller ikke være vesentlig annerledes stillet enn en forbruker/privatperson.»

I høyringsbrevet vart det teke til orde for at berre skyldnarane skal ha høve til å bringe saker inn for nemnda og at forbrukarar ikkje kan fråskrive seg denne retten på førehand. Høyringsinstansane synest å vere samde i dette. Forbrukarombodetuttaler:

«Forslaget om at det ikke skal være adgang for forbruker til på forhånd å fraskrive seg adgangen til nemndsbehandling anser jeg som helt nødvendig, idet man må kunne anta at det er nettopp firma som opererer i strid med inkassoloven som eventuelt ville innta en slik standard fraskrivelse i sin korrespondanse med skyldner.»

Kredittilsynethar følgjande kommentar til at det i høyringsbrevet vart foreslått å avgrense nemnda sin saklege kompetanse til tvistar om skyldnader etter inkassolova mellom skyldnarar og foretak som driv inkassoverksemd:

«Justisdepartementet forutsetter at nemndas virksomhet i hovedsak vil dreie seg om tvister vedrørende kravet til god inkassoskikk og tvister om fastsettelse av inkassosalær og erstatning. Det forutsettes at tvister om hovedkravet vil falle utenfor nemndas kompetanse. Kredittilsynet er enig i dette.»

Dei andre høyringsinstansane som har kommentert dette spørsmålet, har uttalt seg i same retning.

Eit særleg spørsmål er om krav som vert handsama av nemnda, ikkje skal kunne bringast inn for dei allmenne domstolane så lenge saka er til handsaming i nemnda (såkalt litispendens). Forbrukarrådet uttaler følgjande om litispendensspørsmålet:

«Forbrukerrådet stiller seg bak departementets synspunkter når det gjelder forslagene til ny § 21 b i inkassoloven. Forbrukerrådet mener en slik litispendensvirkning som det legges opp til i paragrafens første ledd er naturlig for en offentlig godkjent klagenemnd.»

Den Norske Advokatforeninghar eit anna syn på dette spørsmålet:

«Det en er noe skeptisk til er bestemmelsen i forslagets § 21b om at en tvist ikke kan bringes til behandling for de allminnelige domstoler så lenge den er til behandling i nemnda.

Dette er velbegrunnet så lenge tvisten utelukkende gjelder inkassosalæret, dog vil man i saker hvor hovedkravet bringes inn for domstolene fordi det er omtvistet ofte innta som en egen påstand at man skal tilkjennes erstatning for utenrettslig inkasso, herunder salær. Dersom fordringshaveren mener at innsigelsene enten er fremsatt for sent eller åpenbart grunnløse, jfr. inkassoloven § 17, 2. ledd, vil han etter nemndas forslag være tvunget til å få dette behandlet utenfor det sivile søksmål (inkassoklagenemnda).»

Justisdepartementet bad i høyringsbrevet om høyringsinstansane sitt syn på spørsmålet om nemnda bør kunne fatte rettskraftige avgjerder. Norske Inkassobyråers Foreninger tilhengar av å gi nemnda ein slik kompetanse:

«NIF er av den oppfatning at nemnda bør kunne fatte rettskraftige avgjørelser. Dette vil kunne styrke nemndas autoritet og sikre begge parter at nemndas avgjørelser blir respektert. I tillegg kommer prosessøkonomiske hensyn , i det avgjørelsen forutsetningsvis vil være nødvendig tvangsgrunnlag for senere tvangsinnfordring av eventuelle krav som omfattes av avgjørelsen. En rettskraftig avgjørelse i nemnda som gir kreditor medhold i krav på salær, bør ha en foreldelsesfrist på 10 år.»

Dei andre høyringsinstansane har ei meir avventande haldning til spørsmålet om rettskraft. Til dømes uttaler Forbrukarombodetdette:

«Når det gjelder spørsmålet om nemnda bør kunne fatte rettskraftige og tvangskraftige avgjørelser, ser jeg de problematiske sidene ved dette. Imidlertid er det usikkert hvilken autoritet nemndas avgjørelser vil få, og om de vil bli fulgt. Det synes derfor fornuftig å ta opp dette spørsmålet på nytt etter at man har skaffet noe erfaringsgrunnlag.»

Den Norske Advokatforeninguttaler seg slik om rettskraftsspørsmålet:

«For øvrig menes som Departementet at det i hvert fall pr. i dag ikke er grunnlag for å la klagenemnda for inkassosaker fatte rettskraftige avgjørelser.

Igjen vises til ordningen som i dag fungerer for forsikring og bank, og det uheldige i at man ved innførelse av rettskraft kan tvinge saker inn for de ordinære domstoler med et uheldig resultat for skyldneren, særlig hva gjelder saksomkostninger.»

I høringsbrevet foreslo departementet at saker som er handsama av ei klagenemnd, skal kunne førast rett inn for tingretten utan handsaming i forliksrådet først. Ingen av høyringsinstansane har innvendingar mot dette forslaget. Forbrukarrådetsi fråsegn er dekkjande for haldninga i høyringsrunden:

«Videre er det også naturlig at en sak som har vært oppe i klagenemnda kan bringes direkte inn for herreds- og byrett. I de tilfeller hvor en av parten[e] ønsker å bringe en sak som har vært oppe for nemnda inn for domstolene vil det i de fleste tilfeller ikke være hensiktsmessig med en behandling i forliksrådet. De sakene som kommer inn for nemnda vil allerede være forsøkt løst i minnelighet. I tillegg er det lite sannsynlig at en av partene i forliksrådet vil godta en løsning som stiller han/henne dårligere enn det resultat saken har fått i nemnda.»

Alle høyringsinstansar som har uttalt seg, er samde om at ein klage til nemnda må føre til at foreldingsfristen vert avbroten. Norske Inkassobyråers Foreninguttaler dette om foreldingsspørsmålet:

«Klage til nemnda bør under en hver omstendighet medføre avbrudd av foreldelse både av salærkravet og hovedkravet jfr. Foreldelsesloven § 16 nr 2 jfr § 22. I motsatt fall vil fordringshaver/inkassobyrået risikere å måtte bringe hovedkravet inn for rettsapparatet for å avbryte foreldelse, mens klagebehandlingen av salærkravet skjer i nemnda.»

Høyringsbrevet inneheldt framlegg om at inkassoverksemder skal ha opplysningsplikt om høvet til nemndshandsaming. Alle høyringsinstansane med unntak av Norske Inkassobyråers Forening og KredittPartner AS stilte seg positive til dette. Forbrukarrådetuttrykte seg slik:

«En viktig forutsetning for at en klagenemnd for inkassosaker skal fungere hensiktsmessig er at forbrukerne får informasjon om nemndas eksistens og den klageadgangen som foreligger. Forbrukerrådet ser derfor positivt på forslaget om endring av inkassolovens § 10, annet ledd, som pålegger inkassoforetaket å opplyse om retten til å kreve nemndsbehandling på betalingsoppfordringen. Forbrukerrådet ser det, i likhet med departementet, som hensiktsmessig at opplysning om adgangen til nemndsbehandling blir tatt inn allerede på betalingsoppfordringen. Et krav om at en opplysningen skal inntas på betalingsoppfordringen vil slik vi ser det få den konsekvens at dersom et inkassoforetak ikke opplyser om dette vil de miste kravet på inkassosalær fra skyldneren jf. § 17, fjerde ledd. Det vil således ligge et sterkt incitament for inkassoforetaket i å etterleve pålegget.

Forbrukerrådet vil imidlertid påpeke faren for at en slik opplysning kan «drukne» sammen med de andre opplysningene som skal gis på betalingsoppfordringen. Vi foreslår derfor at departementet i forskrift fastsetter utformingen på opplysningen, og at denne gis en så nøytral og enkel form som mulig slik at omfanget av informasjon på betalingsoppfordringen ikke blir for stort.»

Norske Inkassobyråers Forening går imot å innføre ei opplysningsplikt:

«NIF støtter imidlertid ikke departementets forslag om at opplysning om nemndsbehandling bør inntas i betalingsoppfordringen. Gjeldende lovgivning pålegger allerede bransjen å gi relativt mye informasjon i betalingsoppfordringen jfr. inkassolovens § 10. Herunder pålegger loven inkassator i betalingsoppfordringen å opplyse skyldneren om at innsigelser rettes til byrået. De fleste eksisterende klagenemnder tar ikke en sak opp til behandling dersom klageren ikke først har tatt forholdet opp med motparten. Slik ønsker også NIF at inkassoklagenemnda skal fungere. NIF er av den oppfatning at innsigelser med hensyn til salærfastsettelse først bør rettes til inkassobyrået, for om mulig å løse tvisten her. NIF kan således ikke se at det er behov for eller ønskelig at det pålegges inkassator å opplyse om nemnda allerede i betalingsoppfordringen. Det må være en målsetning at flest mulig saker løses mellom skyldneren og byrået direkte. Dette vil kunne redusere antall klagesaker for nemnda. Inkassobyråene bør således pålegges en informasjonsplikt om nemndsbehandling der en tvist ikke løses i minnelighet. Informasjon om nemnda og dets virke vil uavhengig av dette bli distribuert gjennom Forbrukerrådet og internettsider tilhørende bransjens medlemmer og NIF sentralt.»

3.3 Departementets vurderingar

Justisdepartementet meiner at det bør opprettast ei klagenemnd for inkassosaker. Hovudformålet med ei slik nemnd vil vere å skaffe skyldnarane og inkassoforetaka ein rimeleg og enkel måte å løyse inkassotvistar på. Ei inkassoklagenemnd kan dessutan medverke til ei klargjering og presisering av inkassorettslege reglar. Slik departementet ser det, vil både inkassobransjen og skyldnarane vere tente med dette. Eit særskilt argument for å opprette ei inkassoklagenemnd er at det i liten mon er ført tilsyn med kravet til god inkassoskikk i inkassolova § 8. Opprettinga av ei inkassoklagenemnd kan gjere at ein får ei meir effektiv handheving av dette kravet.

Departementet føreset at ei klagenemnd vert oppretta gjennom privat initiativ, men at ho kan få offentleg godkjenning som har visse rettsverknader. Som nemnt i høyringsbrevet er ikkje lovframlegget til hinder for at det vert oppretta fleire nemnder med offentleg godkjenning.

For å gjere nemndsystemet effektivt, gjer Justisdepartementet framlegg om at Kredittilsynet kan krevje at inkassoforetaka sluttar seg til ei nemndsordning ved tildeling av inkassoløyve, og at foretak som allereie har løyve, gjer det same, jf. § 5 fjerde ledd i lovforslaget og grunngivinga i høyringsbrevet som er teken inn i punkt 3.1 ovanfor. Ein nødvendig konsekvens av dette er at nemndsavtalen må vere open for tilknyting også for inkassoforetak som ikkje er organiserte i ei bransjeforeining. For å få offentleg godkjenning av nemndsordninga, kan Kredittilsynet såleis stille krav om at ordninga er open for tilslutning også for uorganiserte inkassoverksemder.

Justisdepartementet foreslår at reglane om inkassoklagenemnd skal omfatte tvistar mellom alle skyldnarar og foretak som driv inkassoverksemd. Dette inneber for det første at lovframlegget ikkje er avgrensa til tvistar mellom forbrukarar og inkassoforetak. Justisdepartementet ser ikkje nokon grunn til at næringsdrivande ikkje skal kunne oppnå nemndshandsaming med dei verknadene som følgjer av lova dersom partane i nemndsavtalen ønskjer det. For det andre inneber forslaget at reglane ikkje berre vil gjelde for foretak som driv tradisjonell inkassoverksemd, men også for foretak som driv oppkjøp av forfalne pengekrav og eiga inndriving av desse, jf. inkassolova § 2 første ledd andre punktum.

Dersom ein finansinstitusjon sjølv driv inn krava sine, vil reglane om inkassoklagenemnd omfatte tvistar knytt til inndriving av krav som er kjøpt opp, medan dei ikkje vil gjelde for lån som finansinstitusjonen sjølv har ytt. Kredittilsynethar i si høyringsfråsegn sett spørsmålsteikn ved om dette er eit tenleg skilje, og tilrådd at spørsmålet vert løyst i vedtektene til klagenemnda. Justisdepartementet finn det naturleg at lovreglane om inkassoklagenemnd omfattar tvistar som knyter seg til «inkassovirksomhet», slik omgrepet er nytta i inkassolova. Tilfelle av eigeninkasso, som ikkje knyter seg til oppkjøpte krav, bør derfor ikkje falle inn under reglane.

Etter Justisdepartementet sitt syn bør berre skyldnarane kunne bringe saker inn for nemnda. Det synest å vere brei semje om dette blant høyringsintansane. Justisdepartementet meiner dessutan at skyldnaren i forbrukarforhold ikkje bør ha høve til å fråskrive seg retten til nemndshandsaming på førehand, jf. utkast til ny § 22 tredje ledd. Grunngivinga er at ein forbrukar ikkje alltid vil vere i stand til å overskode konsekvensane av å gi frå seg retten til nemndshandsaming før ein tvist har oppstått. Det er dessutan grunn til å tru at det i tilfelle ville vere dei meir useriøse aktørane i inkassobransjen som ville ha teke inn ei standard fråskriving i korrespondansen med skyldnaren. Det er nettopp overfor desse klageretten er særleg verdifull, noko som tilseier at han ikkje bør kunne fråskrivast på førehand.

Den saklege kompetansen til nemnda er i lovutkastet avgrensa til tvistar mellom skyldnarar og inkassoforetak om skyldnader etter inkassolova, jf. forslaget til ny § 22 i inkassolova. I praksis vil dei fleste tvistane truleg knyte seg til kravet til god inkassoskikk i inkassolova § 8 og fastsetjing av inndrivingskostnader etter inkassolova kapittel VI og forskrift 14. juli 1989 nr. 562 (inkassoforskriften). Tvistar om hovudkravet fell utanfor nemnda sin kompetanse. I tilknyting til inkassolova § 17 andre ledd kan det likevel verte nødvendig at nemnda prejudisielt tek stilling til innvendingar mot hovudkravet.

Etter departementet sitt syn bør nemndsmedlemmer og andre som utfører arbeid for nemnda, ha teieplikt etter inkassolova, jf. utkast til ny § 28 første ledd. Desse personane vil i mange tilfelle kunne få innsikt i skyldnaren sine økonomiske og personlege forhold. Utan ei føresegn om teieplikt er det fare for at enkelte skyldnarar hadde vegra seg for å bringe saker inn for nemnda. Ei føresegn om teieplikt inneber også eit vern for det inkassoforetaket som er klaga inn for nemnda, og for personar som er knytt til dette.

Eit særleg spørsmål er om ein tvist bør kunne handsamast av dei allmenne domstolane så lenge han er til handsaming i klagenemnda. Forslaget i høyringsbrevet gjekk ut på at ein tvist som er til handsaming i nemnda, ikkje skal kunne bringast inn for domstolane (såkalt litispendens). Den Norske Advokatforeninghar uttrykt skepsis til ein slik regel.

Justisdepartementet har etter ei nærmare vurdering kome til at det bør gjelde ein meir avgrensa litispendensregel enn den som var foreslått i høyringsbrevet. At ein tvist om inndrivingskostnader er brakt inn for inkassoklagenemnda, bør ikkje vere til hinder for at han vert handsama ved dei allmenne domstolane i samband med ei sak om hovudkravet. I motsett fall ville ein kravshavar vere tvungen til først å få dom for hovudkravet, for så deretter - når inkassoklagenemnda har kome med si fråsegn - å gå til særskilt sak for å skaffe seg tvangsgrunnlag for kravet på inndrivingskostnadene. Verken kravshavaren eller skyldnaren vil vere tent med at hovudkravet og kravet på inndrivingskostnader må handsamast i to separate saker for domstolane, særleg fordi dette inneber større sakskostnader og unødig tidsbruk i tilfelle der det er behov for å tvangsfullføre krava.

Det kan hevdast at kravshavaren kan velje å vente med å bringe hovudkravet inn for domstolane til fråsegna frå inkassoklagenemnda ligg føre, og at saka om inndrivingskostnader derfor bør vere litispendent så lenge ho er til handsaming i nemnda. Argumentet har avgrensa vekt. For det første kan det tenkjast at kravshavaren bringe hovudkravet inn for ein domstol for å avbryte foreldingsfristen. For det andre kan det for kravshavaren vere langt viktigare å få dom for hovudkravet enn å få avgjort den inkassorettslege tvisten, t.d. fordi hovudkravet er monaleg større enn kravet på inndrivingskostnader. Det er då lite rimeleg om kravshavaren skal måtte vente til inkassoklagenemnda har kome med si fråsegn for å kunne få tvangsgrunnlag for hovudkravet og kravet på inndrivingskostnader i same dom.

Justisdepartementet vil presisere at utgangspunktet etter lovforslaget er at ein tvist som er til handsaming i inkassoklagenemnda, ikkje kan bringast inn for dei allmenne domstolane, dvs. at saka skal avvisast. Føresetnaden for å fråvike dette utgangpunktet er at inkassotvisten gjeld krav på inndrivingskostnader, og at dette kravet vert brakt inn for ein domstol saman med hovudkravet. I andre tilfelle vil ei sak som er til handsaming i inkassoklagenemnda, vere litispendent, t.d. dersom det ikkje er kravd dom for hovudkravet i saka eller dersom hovudkravet allereie er pådømt.

Modifikasjonen i prinsippet om at ei sak som er til handsaming i inkassoklagenemnda er litispendent, inneber at ein i prinsippet kan tenkje seg to parallelle saker om same tvistetema - ei for inkassoklagenemnda og ei for ein allmenn domstol. Justisdepartementet føreset at denne situasjonen vert regulert i nemndsavtalen. Ei slik regulering kan t.d. gå ut på at den saka som er til handsaming i nemnda, vert heva eller utsett dersom det blir reist sak om det same for ein domstol.

I høyringsbrevet er det reist spørsmål om avgjerdene til nemnda bør ha retts- og tvangskraft. Justisdepartementet har kome til at ein ikkje bør knyte slike verknader til avgjerdene. Spørsmålet om retts- og tvangskraft reiser ei rekke prinsipielle spørsmål som bør handsamast i ein større samanheng, der ein på generell basis drøftar om ulike typar klagenemnder bør kunne treffe retts- og tvangskraftige avgjerder. Når det særskilt gjeld klagenemnder i inkassosaker, er departementet skeptisk til å innføre reglar om retts- og tvangskraft så lenge ein ikkje har røynsle med korleis klagenemndene vil fungere i praksis. Elles viser departementet til det som er uttalt i høyringsbrevet, jf. punkt 3.1 ovanfor.

Etter Justisdepartementets syn bør ei sak som nemnda har realitetshandsama, kunne førast rett inn for tingretten utan handsaming i forliksrådet, jf. utkastet til ny § 23 andre ledd. Forliksrådshandsaming verkar unødvendig i desse tilfella.

Etter tvistemålslova § 274 andre ledd kan jamvel Kongen ved forskrift fastsetje i kva grad forliksmekling ikkje skal vere nødvendig i saker som har vore handsama i utanrettslege tvisteløysingsorgan. Justisdepartementet har vurdert om det bør vedtakast ei slik forskrift, som vil omfatte ei inkassoklagenemnd og liknande nemnder. Ei slik forskrift vil ikkje ha noko å seie rettsleg når det finst ei uttrykkeleg føresegn om det same i inkassolova, men kan tene til å gje eit meir samla oversyn over dei tilfella der det ikkje er naudsynt med mekling i forliksrådet av di tvisten har vore handsama i eit utanrettsleg konfliktløysingsorgan. Førebels er det ikkje gitt noka forskrift etter tvistemålslova § 274 andre ledd, og spørsmålet er regulert i den lovgivinga som elles gjeld for tvisten, slik finansavtalelova § 4 femte ledd. Med di tvistemålslova er til allmenn revisjon ser departementet det for tida som mest formålstenleg å følgje det mønsteret som vart nytta i samband med finansavtalelova, og meiner derfor det alt i alt ikkje er tilstrekkeleg grunn til no å gi ei forskrift etter tvistemålslova § 274 andre ledd.

Skipinga av ei inkassoklagenemnd reiser to spørsmål om forelding. Det eine er om foreldingsfristen for krav på inkassokostnader eller andre krav nemnda er kompetent til å handsame, bør avbrytast når ein tvist om kravet vert ført inn for nemnda. Det andre spørsmålet er om foreldinga av hovudkravet bør avbrytast i desse tilfella.

I høyringsnotatet er det lagt til grunn at foreldingsfristen for krav på inkassokostnader vert avbroten når ein tvist om kravet vert ført inn for klagenemnda, jf. lov 18. mai 1979 nr. 18 om foreldelse (foreldelsesloven) § 16 nr. 2. Vidare er det gitt uttrykk for at foreldingsfristen for hovudkravet ikkje vert avbroten. Foreldingslova brukar uttrykket «tvist om krav». Ordlyden gir ikkje noko klart svar på om fristavbrotet berre gjeld krav som inkassoklagenemnda har kompetanse til å handsame, eller om det også gjeld hovudkravet. Justisdepartementet ser det som viktig at foreldingsreglane har ei klar og eintydig utforming, slik at verken skyldnarar eller kravshavarar misforstår reglane. Departementet gjer derfor framlegg om ei ny føresegn i inkassolova, som regulerer fristavbrot i samband med at ein tvist vert ført inn for inkassoklagenemnda, jf. § 26.

Justisdepartementet meiner at den fristavbrytande verknaden berre bør knyte seg til krav som nemnda har kompetanse til å handsame. Etter lovutkastet har klagenemnda ikkje kompetanse til å handsame tvistar om sjølve hovudkravet, berre tvistar som knyter seg til inndrivinga av hovudkravet. Dette tilseier at foreldinga av hovudkravet ikkje vert avbroten ved at ein inkassotvist vert ført inn for klagenemnda. Den motsette regelen kunne ha ført til at enkelte skyldnarar vegra seg for å bringe saker inn for nemnda. For skyldnarar utan kjennskap til ein slik særleg foreldingsregel, kunne fristavbrotet framstå som ein utilsikta konsekvens av å bringe saka inn for nemnda.

Lovframlegget inneber at foreldinga av hovudkravet må avbrytast på vanleg måte, normalt ved at skyldnaren vedgår kravet, eller ved at kravshavaren tek rettslege steg for å få dom for kravet, jf. foreldingslova §§ 14 og 15. Ein kravshavar som krev dom for hovudkravet, kan i same sak krevje dom for kravet på inndrivingskostnader. Dette gjeld sjølv om det sistnemnde kravet er til handsaming i inkassoklagenemnda, jf. lovutkastet § 23 første ledd andre punktum. Samla sett inneber dette at omsynet til kravshavarane er varetatt på ein rimeleg måte.

For å gjere skyldnarane kjende med høvet til å bringe saker inn for nemnda, gjer Justisdepartementet framlegget om at ei betalingsoppfordring skal innehalde opplysningar om høvet til nemndshandsaming, jf. utkast til ny bokstav f i § 10 første ledd. Dei fleste høyringsinstansane støttar ein slik regel. Norske Inkassobyråers Forening er imot at det vert innført ei opplysningsplikt om høve til nemndshandsaming, m.a. fordi skyldnaren først bør ta kontakt med inkassoforetaket for om mogle å oppnå ei løysing.

Justisdepartementet er samd i at partane bør prøve å kome fram til ei minneleg løysing før tvisten vert bringa inn for ei klagenemnd, men ser ikkje på dette som noko avgjerande argument mot ein regel om opplysningsplikt. Sjølv om det vert innført ein slik regel, er det grunn til å tru at dei fleste skyldnarane vil ta kontakt med inkassoforetaket før dei eventuelt bringer saka inn for nemnda. Dersom ein skyldnar ikkje har gjort det, kan det takast omsyn til det ved avgjerda av om skyldnaren har sakleg interesse i få nemnda si fråsegn i saka, jf. § 22 tredje ledd.