12 Føderativt samvirke og konsern

12.1 Framlegget frå Samvirkelovutvalet

I utgreiinga kapittel 29 (s. 294 flg.) drøftar utvalet kva slags reglar som skal gjelde for samvirkeforetak som inngår i foretaksgrupper. I samvirkeforhold er det to typar foretaksgrupper som er aktuelle: Føderativt samvirke og konsern. Utvalet drøftar først kva slags reglar som skal gjelde for føderative samvirke. Som eit bakteppe for drøftinga har utvalet nokre generelle merknader om føderativt samvirke (punkt 29.2.1 s. 294–295):

«Det sjette samvirkeprinsippet sier at samvirke tjener medlemmene mest effektivt og styrker samvirkebevegelsen ved å samarbeide gjennom lokale, regionale, nasjonale og internasjonale organisasjoner. Det er i Norge lang tradisjon for at samvirkeforetak går sammen og danner en topporganisasjon for å fremme fellesinteresser og for å løse fellesoppgaver. En slagkraftig topporganisasjon vil normalt bety bedre forhandlingsstyrke og økt konkurranseevne. Den vil gjøre det lettere å trekke til seg ressurspersonell, og den vil kunne løse oppgaver bedre og mer effektivt enn det medlemsforetakene er i stand til å gjøre på egen hånd. Topporganisasjonen er i de fleste tilfeller et samvirkeforetak, men den kan også være et selskap, en forening eller en stiftelse.

Karakteristisk for et føderativt samvirke er at samvirkeforetak på lavere nivå (primærsamvirker) inngår som medlemmer i et samvirkeforetak på høyere nivå (sekundærsamvirket), som de i prinsippet eier og styrer. Et antall sekundærsamvirker kan slutte seg sammen i et tertiærsamvirke, og flere tertiærsamvirker kan i sin tur gå sammen om å danne et kvartærsamvirke. Det klart vanligste er imidlertid at de føderative samvirkene bare har to nivåer – ett lokalt/regionalt og ett sentralt. I det følgende blir begrepet sekundærsamvirke brukt som fellesbetegnelse på alle samvirkeforetak som har andre samvirkeforetak som medlemmer, idet det rettslig sett ikke er grunn til å differensiere mellom samvirkeforetak på høyere nivå.

(...)

Blant de føderative samvirkene er det store variasjoner med hensyn til maktforholdet mellom sentralenheten og medlemmene.[...] Enkelte sentralledd er tildelt betydelige ressurser og en vidtgående beslutningskompetanse, mens andre sentralledd disponerer over mer begrensede ressurser og er tildelt mindre myndighet. Meierisamvirket er eksempel på en organisasjon som har gått langt i retning av sentralisering, samordning og integrering, mens Felleskjøpgruppen er et eksempel på en organisasjon med sterke regionale enheter og en tilsvarende svak sentralenhet. At maktforholdene kan være så vidt forskjellige blant de føderative samvirkene, gjør dem til en mer uensartet gruppe enn konsernene. I konserner er maktbalansen så å si innebygd i selve strukturen, mens de som oppretter et føderativt samvirke vil stå langt friere til selv å bestemme hvordan maktforholdene i organisasjonen skal være. Slik sett er et føderativt samvirke en fleksibel form som kan skreddersys ut fra medlemsforetakenes ønsker.

(...)

Etter gjeldende samvirkerett er primærsamvirker og sekundærsamvirker som utgangspunkt underlagt felles regler. Problemstillingen i det følgende blir om det bør gjelde særregler for sekundærsamvirkene, og hvilket innhold disse i tilfelle bør ha.»

Utvalet har følgjande synspunkt på spørsmålet om det bør fastsetjast særreglar for føderative samvirke (punkt 29.2.2 s. 295–296):

«Her drøftes i hvilken grad det bør gis særregler for samvirkeforetak som inngår i et føderativt samvirke. Som ellers må det tas utgangspunkt i om det er behov for særregulering. Dette kan det ikke gis et generelt svar på, men må vurderes i relasjon til den enkelte regel. Det er likevel mulig å trekke frem enkelte mer overordnede synspunkter.

Utvalgets generelle utgangspunkt er at man bør prøve å begrense antall særregler, slik at det i størst mulig grad blir en allmenn og enhetlig lov. Særregler vil ofte kunne skape avgrensningsproblemer i rettsanvendelsen, og de kan medføre fare for omgåelser. Dessuten kan særregler komplisere regelverket. Utvalget har ut fra slike hensyn søkt å utforme en lov som skal passe både for primærsamvirker og sekundærsamvirker. Særlig når det gjelder lovforslagets mer skjønnspregede bestemmelser (f.eks. kravet om «saklige grunner» som vilkår for å nekte medlemskap), vil det imidlertid være mulig å ta høyde for sekundærsamvirkenes særegenheter.

For samvirkeforetak som ønsker å etablere et institusjonalisert samarbeid, vil det i praksis være to grunnmodeller som er aktuelle: Føderativt samvirke og konsern. Etter utvalgets syn bør loven legge til rette for begge modellene, men uten at loven oppmuntrer til valg av den ene fremfor den andre. Et slikt nøytralitetshensyn tilsier at man så langt det lar seg gjøre, utformer felles regler for konserner og føderative samvirker. Hvorvidt det bør gis egne regler for føderative samvirker henger således sammen med hvorvidt man vil foreslå konsernregler for samvirkeforetak. Noen nødvendig sammenheng er det imidlertid ikke. I den svenske loven om økonomiske foreninger har man f.eks. egne konsernbestemmelser uten at det er gitt regler om føderativ organisering.

Ved vurderingen av om det bør gis regler om føderativt samvirke og konserner, må det tas hensyn til at man befinner oss på et område hvor samvirkeforetakene har begrenset vedtektsfrihet. Samvirkeforetak som inngår i et føderativt samvirke kan f.eks. ikke i sine vedtekter fastsette at de skal kunne yte konsernbidrag til hverandre, eller at sekundærsamvirker skal ha større adgang til å yte kreditt til sine medlemmer enn det primærsamvirker har. Skal man fravike de alminnelige kapitalvernsreglene, forutsetter det hjemmel i lov. Egne lovbestemmelser om konserner og føderative samvirker kan således være nødvendig for å skape utvidede muligheter og økt fleksibilitet.

Utvalget mener at også samvirkeforetak på høyere nivå må ha de særtrekk som kjennetegner samvirkeformen. Det er således ikke aktuelt å gjøre unntak fra lovens definisjon av samvirkeforetak, fra reglene om vekslende medlemstall/kapital, fra reglene om fordeling av overskudd osv. Videre bør man heller ikke liberalisere regler som skal verne tredjepersonsinteresser, med mindre det foreligger særlige grunner for det. 1 Derimot kan det være grunn til å vurdere særregler knyttet til forholdet mellom toppleddet og medlemsforetakene. Dessuten er det nødvendig å gi enkelte særregler for å effektivisere de alminnelige reglene, f.eks. når det gjelder ansattes medbestemmelsesrett.»

I utgreiinga punkt 29.2.2.2 til 29.2.2.10 (s. 296–299) drøftar utvalet på kva slags område det i tilfelle bør gjelde særlege reglar for føderative samvirke. På bakgrunn av drøftinga gjer utvalet framlegg om særlege reglar om føderativt samvirke og sekundærsamvirke i følgjande paragrafar:

• § 1 Lovens virkeområde

• § 4 Føderativt samvirke

• § 15 Innmelding

• § 21 Overgang av medlemskap

• § 23 Utmelding

• § 34 Konsernbidrag

• § 35 Kreditt og sikkerhetsstillelse til medlemmer mv.,

• § 40 Stemmerett

• § 70 Ansattes rett til å velge styremedlemmer i konserner og føderative samvirke

• § 81 Gjensidig opplysningsplikt i konserner og føderative samvirker

• § 137 Utdeling til medlemmene og annen disponering over gjenværende midler.

Utvalet drøftar i punkt 29.2.3 (s. 299–300) korleis legaldefinisjonen av føderativt samvirke bør utformast:

«I likhet med et konsern er ikke et føderativt samvirke et eget rettssubjekt, men en sammenslutning av rettslig selvstendige foretak – ett sekundærsamvirke og flere primærsamvirker. Dette innebærer at det er de samvirkeforetakene som inngår i et føderativt samvirke, som er gjenstand for rettigheter og plikter, ikke det føderative samvirket som sådan. Slik lovforslaget er utformet, kan imidlertid eksistensen av et føderativt samvirke ha rettslig betydning i flere relasjoner.[...] Det vil derfor være hensiktsmessig med en legaldefinisjon av begrepet og av begrepene «primærsamvirke» og «sekundærsamvirke».

Det kan tenkes tilfeller hvor ikke alle medlemmene av et samvirkeforetak på høyere nivå er primærsamvirker; et av medlemmene er f.eks. et aksjeselskap, en forening eller en privatperson. Spørsmålet er om man bør tillate at et sekundærsamvirke har andre rettssubjekter enn samvirkeforetak som medlemmer uten at foretaket mister sin status som sekundærsamvirke. Mer presist er spørsmålet om de særreglene som foreslås for samvirkeforetak som inngår i et føderativt samvirke, bare bør gjelde dersom alle medlemmene av sekundærsamvirket er samvirkeforetak. – Det er på det rene at et samvirkeforetak kan ha andre juridiske personer som medlemmer, så det er utelukkende et spørsmål om hvilke regler som skal gjelde: lovens alminnelige regler eller de særlige reglene om føderativt samvirke.

Rent lovteknisk ville det enkleste være om særreglene for sekundærsamvirker/føderative samvirker bare skal gjelde dersom samtlige medlemmer er samvirkeforetak. I visse tilfeller kan det imidlertid være et praktisk behov for å oppta privatpersoner eller foretak som ikke er samvirkeforetak som medlemmer i et sekundærsamvirke. Som eksempel kan nevnes et primærsamvirke som trues av konkurs, og som blir innfusjonert i sekundærsamvirket som ledd i en redningsaksjon. En virkning av fusjonen er at de forhenværende medlemmene av primærsamvirket får direkte medlemskap i sekundærsamvirket. Det var en slik fremgangsmåte det danske forbrukersamvirket (FDB) i sin tid benyttet for å ta hånd om krisene i noen av byforeningene. Dersom man i samvirkeloven stiller krav om at et sekundærsamvirke bare kan ha samvirkeforetak som medlemmer, vil det i praksis kunne stenge for denne typen fusjoner. Sekundærsamvirket vil riktignok bestå som samvirkeforetak, men det vil miste sin status som sekundærsamvirke. Dermed ville det bl.a. gjelde strengere regler om kreditt og sikkerhetsstillelse til medlemsforetakene og at det ikke lenger ville være mulig å yte bidrag etter reglene om konsernbidrag. En slik løsning ville etter utvalgets syn være uheldig.

Utvalget har etter dette kommet til at et sekundærsamvirke også skal kunne ha medlemmer som ikke er samvirkeforetak. Forutsetningen må imidlertid være at de medlemmene som er samvirkeforetak, har bestemmende innflytelse over sekundærsamvirket. – Det er ikke grunn til å la særreglene om føderativt samvirke gjelde i forhold til fysiske personer som er medlemmer. Deres rettsstilling bør som utgangspunkt være den samme enten de er medlemmer av et primærsamvirke eller et sekundærsamvirke. Av den grunn er det i enkelte paragrafer presisert at reglene om føderativt samvirke ikke gjelder i forhold til medlemmer som er fysiske personer (se §§ 15 tredje ledd og 23 annet ledd). Andre paragrafer er utformet på en måte som gjør at det ikke kan bli spørsmål om å anvende dem på fysiske personer (se f.eks. §§ 34 og 35 annet ledd nr. 2).

Utvalget foreslår følgende definisjon av føderativt samvirke:

’§ 4 Føderativt samvirke

(1) Et sekundærsamvirke utgjør sammen med to eller flere primærsamvirker et føderativt samvirke.

(2) Et samvirkeforetak er et sekundærsamvirke dersom alle dets medlemmer er samvirkeforetak eller dersom de medlemmene som er samvirkeforetak har bestemmende innflytelse over foretaket. Andre samvirkeforetak er primærsamvirker.

(3) Dersom et sekundærsamvirke er medlem i et annet sekundærsamvirke, skal det i rettsforhold mellom disse regnes som et primærsamvirke.’

Definisjonen er utformet på en måte som gjør at man ikke trenger å operere med begrepene tertiærsamvirke og kvartærsamvirke. Dersom alle medlemmene er samvirkeforetak eller dersom de medlemmene som er samvirkeforetak, har bestemmende innflytelse, står man overfor et sekundærsamvirke, uansett på hvilke nivå i organisasjonen man befinner seg. I en treleddet struktur innebærer dette at det midtre leddet (samvirkeforetakene på nest øverste nivå) vil være et sekundærsamvirke i forhold til sine medlemsforetak, samtidig som det er et primærsamvirke i relasjon til toppleddet. Tredje ledd presiserer at det midtre leddet et primærsamvirke i forhold til toppleddet, selv om det faller inn under definisjonen av sekundærsamvirke i annet ledd første punktum. For øvrig vises det til særmerknaden til § 4.»

I utgreiinga punkt 29.3 (s. 300–304) er temaet samvirkeforetak som morforetak eller dotterforetak i konsern. I gjeldande rett finst det ikkje samvirkerettslege konsernreglar. Dette inneber m.a. at eit samvirkeforetak ikkje kan ha samvirkerettsleg status som morforetak til eit anna samvirkeforetak eller til ei samanslutning som er organisert på ein annan måte. Utvalet gjer i punkt 29.3.2 (300–301) greie for konsernreglane i selskapslovgivinga og korleis desse kan ha verknader for samvirkeforetak som inngår i eit konsern. Deretter følgjer ei drøfting av i kva grad det bør gjelde særskilte konsernreglar i samvirkeforhold (punkt 29.3.3 s. 301–304):

«29.3.3.1 Ønskeligheten av konsernregler i samvirkeforhold

Ved vurderingen av om det er ønskelig med en egen konsernregulering i samvirkeforhold, kan det være naturlig å ta utgangspunkt i hvordan rettsstillingen vil bli dersom det ikke gis slike regler:

• De ansatte vil kunne stille svakere i konserner hvor konsernspissen er et samvirkeforetak enn i konserner hvor konsernspissen er et (allmenn)aksjeselskap, et ansvarlig selskap eller et kommandittselskap, jf. asl. § 6-5, asal. § 6-5 og sel. § 2-10 tredje ledd, jf. § 1-1 annet ledd.

• Morforetak og datterselskap vil ikke ha noen lovfestet plikt til å gi hverandre opplysninger som er nødvendige for å vurdere konsernets stilling, sml. asl. § 6-16, asal. § 6-16 og sel. § 2-27 fjerde ledd.

• Lov om samvirkeforetak vil ikke inneholde noen hjemmel for å yte konsernbidrag, sml. asl. § 8-5 og asal. § 8-5, jf. sktl. § 10-4.

• Fusjoner mellom morforetak og heleide datteraksjeselskaper, og mellom heleide datteraksjeselskaper, vil være vanskeligere å få gjennomført dersom morforetaket er et samvirkeforetak enn dersom det er et (allmenn)aksjeselskap, sml. asl. §§ 13-23 og 13-24 og asal. § 13-24.

• Det vil gjelde strengere regler om kreditt og sikkerhetsstillelse fra datteraksjeselskap til morsamvirkeforetak, eller til ansatte eller tillitsvalgte i et konsernsamvirkeforetak enn det som er tilfelle for (allmenn)aksjeselskapene, sml. asl. §§ 8-7 til 8-9 og asal. § 8-7 til 8-9.

Utvalget ser det slik at både hensynet til samvirkeforetakene og til tredjepersonsinteresser (særlig de ansatte) tilsier at det gis tilsvarende konsernbestemmelser for samvirkeforetak. Det er f.eks. ikke grunn til at det skal gjelde strengere regler om kapitalflyt til/fra samvirkeforetak som inngår i et konsern, enn det som gjelder for andre konsernforetak. Likeledes er det vanskelig å begrunne hvorfor de ansattes stilling skal kunne være forskjellig alt ettersom konsernspissen er et samvirkeforetak eller et selskap. Ved å gi konsernregler også for samvirkeforetakene, kan man unngå ubegrunnede forskjeller av denne typen. Mer generelt bør lovgivningens konsernbestemmelser, så langt det er mulig, være de samme uavhengig av hvilken sammenslutningsform de enkelte konsernforetakene har. Et annet moment er at det i praksis finnes en rekke konsernkonstellasjoner også innenfor samvirket, og at en gjennom lovregulering kan skape klarhet i hvilke regler som gjelder for foretak som inngår i slike konstellasjoner.

29.3.3.2 Utformingen av lovens konsernbegrep

Et hovedspørsmål blir etter dette hvordan lovens konsernbegrep bør utformes. Dette kan splittes opp i tre underproblemstillinger: 1) Hvilken innflytelse må et samvirkeforetak ha over underliggende foretak for at et konsern skal foreligge? 2) Bør et primærsamvirke kunne være morforetak til et sekundærsamvirke og vice versa? 3) Bør loven åpne for samvirkeforetak hvor et annet samvirkeforetak er eneste medlem?

Konserndefinisjonene i gjeldende selskapslovgivning er ikke helt sammenfallende. Utvalget har valgt å ta utgangspunkt i definisjonen i aksjeloven § 1-3. Det sentrale kriteriet for hvorvidt det foreligger et konsern blir dermed om et samvirkeforetak har «bestemmende innflytelse» over et annet foretak. Bestemmende innflytelse kan morforetaket ha på grunn av avtale eller vedtekter eller som eier av andeler. Innflytelse på grunnlag av vedtekter er ikke nevnt i aksjeloven, men på dette punktet er det ikke grunn til å skille mellom avtale og vedtekter. Som i aksjeloven inneholder også lovforslaget en presisering av tilfeller hvor samvirkeforetaket alltid skal anses for å ha bestemmende innflytelse. Det vises for øvrig til spesialmerknaden til § 5.

I føderative samvirker ville et krav om «bestemmende innflytelse» innebære at et morforetak i prinsippet kan være både et primærsamvirke og et sekundærsamvirke, avhengig av maktforholdet mellom primærleddet og sekundærleddet. Eksempel på at morforetaket kan være et primærsamvirke har man dersom det i sekundærforetaket stemmes etter omsetning, og et av medlemsforetakene står for en dominerende del av omsetningen. Eksempel på sekundærsamvirke som morforetak har man dersom primærsamvirkene har tildelt sekundærsamvirket omfattende myndighet, og primærsamvirkene dessuten er driftsøkonomisk eller avtalemessig avskåret fra å frigjøre seg og operere på egen hånd. Spørsmålet er om loven bør åpne for at et primærsamvirke skal kunne være morforetak til et sekundærsamvirke og vice versa.

Først drøftes den situasjon at et primærsamvirke har bestemmende innflytelse over et sekundærsamvirke. Skulle primærsamvirket få status som morselskap, ville det øverste ledd i organisasjonen bli datterselskap, mens de andre primærsamvirkene ikke ville inngå i konsernet. Dette ville gi en uryddig struktur. En slik løsning ville også bryte med tradisjonell konserntankegang: Konsernbegrepet bygger på at makten er konsentrert i organisasjonens øverste ledd, og at styringen skjer nedover i organisasjonen. Det kunne dessuten oppstå tvil om det er reglene for konserner eller for føderative samvirker som skal gjelde for foretak som inngår både i konsernet og i det føderative samvirket. Utvalget har ut fra dette kommet til at et primærsamvirke ikke skal kunne være morforetak til et sekundærsamvirke. Dette innebærer at det er reglene om føderativt samvirke som skal gjelde i disse tilfellene, uavhengig av hvor stor innflytelse primærsamvirket har over sekundærsamvirket.

Omvendt kan det som nevnt tenkes tilfeller hvor et sekundærsamvirke har bestemmende innflytelse over ett eller flere primærsamvirker. Utvalget har kommet til at det ikke ønsker å åpne for konserner av denne typen, dvs. at lovens konsernregler ikke skal gjelde i disse tilfellene. Det ville være egnet til å skape forvirring om samme sammenslutning av samvirkeforetak både ble omtalt som konsern og som føderativt samvirke. Det ville heller ikke være så mye å oppnå ved å la reglene om konserner og føderative samvirker gjelde parallelt, ettersom disse langt på vei er sammenfallende. Endelig ville det være noe problematisk å gi et sekundærsamvirke status som morforetak all den stund det er opp til primærsamvirkene å bestemme hvor mye myndighet sekundærsamvirket skal ha til enhver tid. Dette er en viktig forskjell i forhold til de konsernene som er regulert i selskapslovgivningen.

Problemstillingen blir så om loven bør åpne for samvirkeforetak hvor et annet samvirkeforetak er eneste medlem. Det generelle utgangspunktet er at et samvirkeforetak må ha minst to medlemmer. Dette gjelder selv om et annet samvirkeforetak er eneste medlem, jf. Justisdepartementets lovavdeling i sak 207/67 (hvor det likevel «under atskillig tvil» ble akseptert bare ett medlem pga. «spesielle organisasjonsmessige forhold» – sentrale medlemsbeføyelser i sekundærsamvirket var lagt til medlemmene av primærsamvirket). Å åpne for samvirkeforetak med bare ett medlem ville være i strid med samvirketankens grunnidé: At flere personer slutter seg sammen for å dekke felles behov. Det ville også bryte sterkt med samvirkeprinsippene, i første rekke prinsippet om åpent medlemskap. I praksis vil de foretakene det her er tale om, være helt lukkede – det er ikke meningen at andre skal kunne bli medlemmer. Skulle utvalget gå inn for at samvirkeforetak i visse tilfeller kan ha bare ett medlem, ville det i realiteten bety at utvalget måtte fremme forslag om innføring av en ny sammenslutningsform forskjellig fra samvirkeforetak og andre eksisterende sammenslutningsformer. Det måtte utformes egne regler for denne nye sammenslutningsformen, ettersom flere av utkastets øvrige regler ikke ville passe. Et forslag i denne retningen ville kanskje falle utenfor utvalgets mandat, jf. punkt 7 i mandatet som bl.a. sier at «det må tas hensyn til samvirkelagenes egenart i forhold til andre sammenslutningsformer» og at «reglene skal baseres på kooperative prinsipper slik disse er utviklet internasjonalt».

Konsekvensen av utvalgets standpunkter til de spørsmålene som er drøftet ovenfor, er at loven ikke åpner for rene samvirkekonserner, dvs. konserner hvor samtlige foretak er samvirkeforetak. Derimot er det ingenting i veien for såkalt blandede konserner, typisk ved at et samvirkeforetak er morforetak til et heleid aksjeselskap. Dersom et slikt samvirkeforetak samtidig inngår i et føderativt samvirke, vil konsernreglene gjelde i forhold til aksjeselskapet, mens reglene om føderativt samvirke vil gjelde i forhold til de andre samvirkeforetakene.

29.3.3.3 Hvilken type konsernbestemmelser bør inntas i en lov om samvirkeforetak?

Spørsmålet blir så hvilke konsernbestemmelser som bør inntas i en lov om samvirkeforetak, og hvilke som heller bør innpasses i lovgivningens eksisterende konsernbestemmelser. Konsernbegrepet i lovforslaget dekker bare tilfeller hvor morforetaket er et samvirkeforetak. Dette betyr imidlertid ikke at loven bør regulere alle tilfeller hvor et samvirkeforetak kan være morforetak. Loven bør f.eks. ikke inneholde regler om datteraksjeselskaps adgang til å yte kreditt eller stille sikkerhet til morsamvirkeforetak, fordi dette er regler som naturlig hører hjemme i aksjeloven. Når det som her dreier det seg om konsernregler som bare retter seg mot datterselskaper som er organisert på en bestemt måte, bør endringen skje i vedkommende selskapslov slik at den også gjelder når morselskapet er samvirkeforetak.

Som nevnt kan det etter gjeldende rett tenkes konserner hvor datterforetaket er samvirkeforetak og morselskapet har annen selskapsform. Utvalget foreslår at samvirkeforetak overhodet ikke skal kunne være datterforetak, dvs. uavhengig av hvordan et morforetak er organisert. At et enkeltmedlem skal kunne ha bestemmende innflytelse over et samvirkeforetak er vanskelig å forene med prinsippet om demokratisk medlemskontroll. Utvalget mener derfor at konsernreglene ikke bør gjelde i slike tilfeller. Bestemmelsen i § 5 tredje ledd annet punktum om at et samvirkeforetak ikke kan være datterforetak, må ut fra lex spesialis-prinsippet gå foran konserndefinisjonene i den øvrige selskapslovgivningen.

29.3.3.4 Hvilke konsernregler bør gjelde for samvirkeforetak?

Utvalget har foretatt en gjennomgang av aksjelovens konsernregler. I tilknytning til hver enkelt bestemmelse, er følgende spørsmål stilt:

• Bør en tilsvarende regel gjelde for samvirkeforetak?

• Bør regelen i tilfelle inntas i aksjeloven eller i samvirkeloven?

• Bør regelen være en konsernregel eller en regel som skal gjelde for føderative samvirker (eller begge deler)?

På grunnlag av denne gjennomgangen har utvalget kommet til at samvirkeloven bør inneholde konsernbestemmelser som tilsvarer følgende bestemmelser i aksjeloven:

• § 6-5 Ansattes rett til å velge styremedlemmer i konsernforhold (§ 70 i utvalgets lovforslag)

• § 6-16 Datterselskaps forhold til morselskapet (§ 81 i utvalgets lovforslag)

• § 8-5 Konsernbidrag ( § 34 utvalgets lovforslag)

• § 13-23 Fusjon mellom morselskap og heleid datterselskap (§ 119 i utvalgets lovforslag)

• § 13-24 Fusjon mellom datterselskaper (§ 120 i utvalgets lovforslag)

I tillegg til dette kan det nevnes at § 35 i lovutkastet om kreditt og sikkerhetsstillelse mv. er utformet etter mønster av aksjeloven § 8-7, og således inneholder en konsernbestemmelse.

Videre blir det foreslått at følgende paragrafer i (allmenn)aksjeloven skal gjelde også når morselskapet er samvirkeforetak:

• § 3-9 Konserninterne transaksjoner

• § 4-26 (asl.) og § 4-25 (asal.) tvungen overføring av aksjer i dattererselskap mv.[...]

• § 8-5 Konsernbidrag

• § 8-7 Kreditt til aksjeeiere mv

• § 8-8 Kreditt til ansatt som er aksjeeier mv

• § 8-9 Kreditt til tillitsvalgte mv»

12.2 Høyringsfråsegnene

Forslaget til reglar om føderativt samvirke og konsern har fått brei tilslutning under høyringa. Ingen av høyringsinstansane har gått imot forslaget om å fastsetje nokre særreglar for foretak som inngår i slike foretaksgrupper, og det har i liten grad kome innvendingar mot dei reglane som er foreslått.

Norsk senter for bygdeforskning støttar forslaget, men har ein merknad som gjeld konserndefinisjonen:

«Vi er også positive til at det er tatt inn forhold som omhandler føderativt samvirke og konsern (§§ 4 og 5). Vi stiller imidlertid et lite spørsmålstegn ved at det ikke er brukt begrepet aksjer i § 5, slik det er brukt i §§ 119 og 120). En klargjøring her vil kunne fjerne en eventuell tvil om samvirkeforetak kan opprette og delta i aksjeselskaper.»

Norges Skogeierforbund og Norske Felleskjøp «anser det som meget nyttig at det tas inn definisjoner for flerleddet samvirke, og at det foreslås at det åpnes for at samvirkeforetak kan være morselskap i et konsern på lik linje med aksjeselskaper».

Norsk Landbrukssamvirke har følgjande merknad til forslaget om at samvirkeforetak ikkje kan vere dotterforetak:

«Under § 5, tredje ledd, pkt 3 slås det fast at samvirkeforetak ikke kan være datterselskap. Norsk Landbrukssamvirke slutter seg til de prinsipielle vurderinger utvalget gjør i forhold til at et samvirkeforetak ikke kan være datterselskap og tar disse til etterretning.»

Norske Felleskjøp og TINE BA uttaler seg i same retning.

Landkreditt er særleg opptatt av at samvirkeforetak skal kunne vere konsernspiss i finanskonsern:

«Landkreditt Bank AS er etablert primært for å gje medlemmane i Landkreditt tilgang til eit større produktspekter på gode vilkår. Som forretningsbank er banken også open for andre brukargrupper og har tatt høgde for det i sin forretningsstrategi. Til liks med andre forretningsbankar som vert eigd av morselskap, er det styret i morselskapet som representerar aksjane og utgjer generalforsamlinga.

Organiseringa av finanskonsernet Landkreditt er heilt i samsvar med framlegget til reglar i samvirkelova om dotterselskap i konsern der konsernspissen er eit samvirkeføretak og vi støttar framlegget.

(...)

Vi gjer merksame på at Banklovkommisjonen i sin 8. rapport (NOU 2002: 14 Finansforetakenes virksomhet II), har gjort framlegg om endringar i § 2-2 og § 3-10 i finansverksemdslova. § 2-2 gjeld retten for eit kredittføretak til å vera konsernspiss i finanskonsern med bank og/eller forsikringsverksemd. § 3-10 gjeld samansetninga av representantskapet. Etter vår oppfatning byggjer framlegget frå Banklovkommisjonen på ei feiltolking av samhandlingskriteria og samsvarar ikkje med framlegget til konsernreglar i framlegget til samvirkelov.»

Synnøve Finden ASA reiser spørsmål om konserndefinisjon også femner om tilfelle der eitt eller fleire konsernforetak er utanlandske:

«Vi har merket oss at aksjelovgivningen benyttes som mønster for utforming av denne bestemmelsen. Til tross for dette er det gjort visse endringer i definisjonen for eksempel i forhold til aksjelovgivningens sondring mellom selskap i og utenfor EØS-området. Vi ser at spørsmålet antagelig er lite praktisk, men påpeker at det vel ikke ligger noen begrensninger i utkastet i forhold til at et utenlandsk medlem eller medlemsforetak kan delta i et norsk samvirkelag. Dette tatt i betraktning kunne en tenke seg at for eksempel utkastet § 35 (jfr. asl § 8 -7) sondret mellom lån/sikkerhetsstillelse til medlemsforetak i eller utenfor EØS. Vi kan ikke se at problemstillingen er berørt i utkastet, og viser til at JD tidligere har fokusert på nødvendigheten av nevnte sondring i aksjelovsammenheng.»

Coop NKL BA meiner at det kan vere grunn til å vurdere om føderative samvirke bør sidestillast med konsern også i forhold til enkelte andre lover:

«På flere punkter innebærer lovforslaget en sidestilling av konsern og føderative samvirker. Vi tenker her først og fremst på reglene om ansattes representasjon i § 70 annet ledd som etter omstendighetene gir ansatte i primærsamvirker rett til representasjon i sekundærsamvirkets styre. Dernest nevnes reglene om kreditt og sikkerhetsstillelse i utkastet § 35 annet ledd nr. 2 og for så vidt også hjemmelsregelen vedrørende konsernbidrag i § 34. I denne forbindelse ville det etter vår oppfatning være meget nærliggende å vurdere om ikke føderativt samvirke bør sidestilles med konsern også i relasjon til enkelte andre lover. Det vises spesielt til bestemmelsen i konkurranselovens § 3-6 unntak for eier og konsernsamarbeid.»

Når det gjeld lovforslaget § 34 om konserntilskot, er Coop NKL BA opptatt av at den samvirkerettslege reguleringa blir følgt opp med korresponderande skatterettslege reglar:

«Denne bestemmelsen inneholder en selskapsrettslig hjemmel for at det i et samvirkeforetaks vedtekter kan inntas bestemmelser om adgang til å yte konsernbidrag til fordel for annet foretak tilsluttet samme sekundærsamvirke. Hvor et samvirkeforetak rent unntaksvis eier minst 90 % i et annet samvirkeforetak vil eksisterende regler jf. skattel.§10-2 og 10-4 gi mulighet for konsernbidrag med skattefradrag. Lovutkastet vil imidlertid være til hinder for etablering av nye fremtidige samvirkeforetak med en dominerende eier. Hvis den selskapsrettslige hjemmel for konsernbidrag skal være noe annet enn en parentes, vil det derfor kreves en oppfølging av skattereglene på dette punkt som hensyntar de eierkonstellasjoner som faktisk vil kunne finnes mellom samvirkeforetak som er tilsluttet samme sekundærsamvirke. Dette vil utvilsomt kunne by på noen utfordringer, men det bør være mulig å finne hensiktsmessige og saklig begrunnede regeltilpasninger. Vi går ikke nærmere inn på dette i denne sammenheng.»

Norsk Landbrukssamvirke og Norske Felleskjøp uttaler seg i same retning:

«Lovforslagets § 34 åpner adgang til å yte konsernbidrag både til et annet konsernforetak og til foretak som inngår i samme føderative samvirke. Norsk Landbrukssamvirke slutter seg til lovutvalgets intensjon om at begge grupper skal sidestilles og at det åpnes for en slik adgang. En slik løsning vil ikke favoriserer den ene varianten fremfor den andre og ikke legge føringer på hvordan medlemmene skal organisere sin virksomhet.»

Finansdepartementet meiner det er behov for å vurdere spørsmålet om konserntilskot nærmare:

«Etter Finansdepartementets oppfatning bør tilpasninger i de skattemessige reglene om konsernbidrag vurderes i sammenheng med, og samordnes med, behandlingen av samvirkelovutvalgets forslag til bestemmelser om konsernbidrag for samvirkeforetak. Det bemerkes at gjeldende regler om rett til skattemessig samordning mellom konsernselskaper i form av konsernbidrag er begrunnet i at det utdelende og mottakende selskap utgjør en del av en økonomisk enhet. I gjeldende regler om skattemessig behandling av konsernbidrag er dette hensynet ivaretatt ved at det stilles krav til eierinteressene i selskapene. Spørsmålet om hvorvidt alle enheter i et konsern eller i et føderativt samvirke som definert i lovutkastets §§ 4 og 5 har en økonomisk tilknytning som tilsier skattemessig samordning med hensyn til konsernbidrag må undergis en nærmere vurdering.»

I tillegg til dei reglane som er nemnde her, har Coop NKL BA merknader til enkelte andre reglar om foretaksgrupper, sjå punkt 9.2.2 om møterett og stemmerett i sekundærsamvirke og punkt 9.2.3 om at sekundærsamvirke på nærmare vilkår skal kunne oppnemne eit nytt styre i eit primærsamvirke med alvorlege økonomiske problem. Desse spørsmåla er drøfta i punkt 9.3.2 og 9.3.3 ovanfor.

12.3 Departementets vurderingar

Justisdepartementet støttar Samvirkelovutvalets forslag til reglar om konsern og føderative samvirke og delar dei vurderingane som ligg til grunn for forslaget. Departementet har merka seg at det er stor grad av semje mellom høyringsinstansane på dette punktet. Definisjonen av føderativt samvirke og konsern er tatt inn i lovforslaget §§ 4 og 5. Når det gjeld Samvirkelovutvalets forslag til endring av aksjelova og allmennaksjelova § 1-4, viser departementet til spesialmerknaden til § 164 nr. 31.

Forslaget til reglar om foretaksgrupper må sjåast i samanheng med dei meir overordna målsetjingane ved dette arbeidet slik desse er skissert i kapittel 3 ovanfor. Reglane kan vere med på å leggje til rette for ei tenleg organisering og drift av større samvirkeverksemder. Reglane kan også vere med på å sikre eigenarten til samvirkeforma, særleg gjennom reguleringa av føderative samvirke. Vidare har reglane ein klargjerande funksjon ved at dei presiserer kva slags reglar som skal gjelde for samvirkeforetak som inngår i føderative samvirke eller konsern.

Konsernreglane er velkjende frå selskapslovgivinga. Omsynet til nøytralitet mellom dei forskjellige samanslutningsformene tilseier at også samvirkelova får slike reglar. Dette har også ei lovteknisk side: Lovreglane om dei forskjellige samanslutningsformene bør vere like, dersom ikkje det er særtrekk ved formene som tilseier forskjellig regulering, jf. dei overordna synspunkta i punkt 4.3 ovanfor.

Departementet er samd med utvalet i at lova ikkje bør innehalde fleire særreglar for foretak som inngår i foretaksgrupper, enn det reelt er behov for. Vidare er departementet samd i at det bør gjelde sams reglar for føderative samvirke og konsern så langt det let seg gjere. Departementet ser det som viktig at føderativt samvirke og konsern står fram som to likeverdige alternativ. Lova bør derfor ikkje ha reglar som klart favoriserer det eine alternativet framfor det andre. Det må vere opp til aktørane sjølve å ta stilling til om det er føderativt samvirke eller konsern som vil gi den mest tenlege organiseringa for vedkomande verksemd. Enkelte skilnader mellom føderativt samvirke og konsern er presentert i utgreiinga punkt 29.2.1 (s. 294 og 295).

I det følgjande drøftar departementet dei spørsmåla som er tatt opp under høyringa.

Ein av høyringsinstansane har peikt på at bruken av ordet «andelar» i konserndefinisjonen kan reise tvil om samvirkeforetak kan opprette og delta i aksjeselskap. Departementet har på bakgrunn av innspelet valt å nytte omgrepet «aksjar og andelar» i lovforslaget § 5 andre ledd. På denne måten blir konserndefinisjonen i samvirkelova brakt på linje med konserndefinisjonane i aksjelovene og i selskapslova, som alle nemner «aksjer» i tillegg til «andeler» eller «selskapsandeler».

Eit særleg spørsmål er om eit samvirkeforetak skal kunne vere dotterforetak i eit konsern. Departementet er her samd med utvalet og høyringsinstansane i at ein slik konstruksjon er prinsipielt uheldig. Etter at utgreiinga var lagt fram og høyringa var gjennomført, er det vedtatt ei eiga lov om heileigde dottersamvirkeforetak, jf. lov 12. desember 2003 nr. 109, som vart sett i verk 1. januar 2004. Lova opnar for at eit samvirkeforetak kan vere heileigd av ei anna samanslutning. Bakgrunnen for lova var at bortfallet av den differensierte arbeidsgivaravgifta og innføringa av ei ordning med såkalla «bagatellmessig støtte» ramma COOPs samvirkelag hardare enn dei andre aktørane i daglegvarebransjen. Lova er såleis ikkje grunngitt i samvirkerettslege omsyn. Departementet har i punkt 5.3.5 ovanfor drøfta om samvirkelova bør gjelde for slike heileigde foretak, som ikkje er samvirkeforetak i tradisjonell tyding. Konklusjonen er som nemnt at lova ikkje bør gjelde for slike foretak. Denne typen foretak kan likevel vere dotterforetak til samvirkeforetak som fell inn under lova, jf. konserndefinisjonen i § 5 som i tredje ledd talar om at «samvirkeforetak etter § 1 i lova her» ikkje kan vere dotterforetak.

Spørsmålet om samvirkeforetak skal kunne vere konsernspiss i finanskonsern, må vurderast utfrå finansieringsverksemdslova og utfrå dei omsyn som ligg til grunn for denne lova. Det er nødvendig å leggje særleg vekt på omsynet til soliditeten i finansinstitusjonane og tryggleiken for kundane deira. I brev 18. april 2006 frå Finansdepartementet vart Banklovkommisjonen beden om å utgreie spørsmålet nærmare:

«Banklovkommisjonen bes utrede og vurdere spørsmål knyttet til kredittforetaket Landkreditt og en konserngruppe med konsernlignende tilknytning mellom foreningen Landkreditt og andre finansforetak (herunder bank), og i tilfelle utarbeide utkast til lovendringer som vil legge forholdene til rette for slik konserndannelse. En viser i denne sammenheng til finansieringsvirksomhetslovens regler om adgang for sparebanker og forsikringsselskaper til å etablere tilsvarende konserngrupper.»

Banklovkommisjonen la 5. september 2006 fram si utgreiing NOU 2006: 17 Kredittforeninger som konsernspiss. I oversendingsbrevet frå kommisjonen heiter det m.a.:

«I sitt lovforslag foreslår Banklovkommisjonen endringer i finansieringsvirksomhetsloven kapittel 2a som innebærer at det åpnes for at kredittforeninger kan etableres som morselskap i et finanskonsern, i form av en eierforening som etter sine vedtekter ikke skal drive annen virksomhet enn å forvalte sine eierinteresser i foretakene som inngår i finanskonsernet. Finanskonsernet kan dermed organiseres etter «holdingmodellen». Eierforeningen vil i et slikt konsern være et rent holdingsselskap uten operativ finansieringsvirksomhet. Et slikt holdingsselskap har hittil bare kunnet etableres i form av et aksjeselskap eller allmennaksjeselskap. Banklovkommisjonen har ikke sett at det er behov for at det gjøres endringer i annen lovgivning enn finansieringsvirksomhetsloven kapittel 2a.»

Oppfølginga av utgreiinga frå Banklovkommisjonen høyrer under Finansdepartementet. På denne bakgrunn finn Justisdepartementet det ikkje naturleg å drøfte spørsmålet nærmare i proposisjonen her.

Morforetaket i eit konsern etter lovforslaget § 5 må vere norsk, medan dotterforetaket kan vere eit utanlandsk foretak. Dette er løysinga også i aksjelovene. Justisdepartementet kan ikkje sjå at det er behov for reglar tilsvarande aksjelova og allmennaksjelova § 1-4 om selskap som er likestilt med konsernselskap. Dette heng saman med at samvirkeforetak etter lovforslaget § 5 tredje ledd andre punktum ikkje kan vere dotterforetak. Departementet vil elles presisere at lova ikkje er til hinder for at utanlandske personar eller foretak er medlemmar i norske samvirkeforetak. Om det i det enkelte foretak er høve til å nekte utlendingar medlemskap, må avgjerast etter den allmenne regelen i lovforslaget § 14 første ledd.

Det er under høyringa reist spørsmål om føderativt samvirke bør likestillast med konsern også i forhold til annan lovgiving, til dømes konkurranselovgivinga. Justisdepartementet nemner kort at dette spørsmålet fell utanfor ramma for dette lovarbeidet.

Spørsmålet blir vidare om samvirkeforetak som inngår i føderative samvirke, skal kunne yte konserntilskot med skattefrådrag for givar og skatteplikt for mottakar. Samvirkelovutvalet har foreslått at slike foretak skal ha høve til å yte konserntilskot etter reglar som tilsvarer dei som gjeld for konsernselskap. Grunngivinga er at dei reglane som skal lette kapitalflyten i konsern, også bør gjelde for føderative samvirke utfrå ein likskapstankegang (utgreiinga punkt 29.2.2.10 s. 299). Ønsket om at føderativt samvirke og konsern skal stå fram som to likeverdige alternativ, jf. ovanfor, tilseier etter Justisdepartementets syn at foretak som inngår i føderative samvirke, skal kunne yte konserntilskot med rett til skattefrådrag.

Neste spørsmål er om reglane om konserntilskot skal gjelde for alle føderative samvirke, eller om det skal stillast tilleggskrav som sikrar at det er ei særleg nær tilknyting mellom dei foretaka som inngår i foretaksgruppa. I aksjeselskapsforhold er det eit krav om at morselskapet må eige meir enn ni tidelar av aksjane i dotterselskapet og ha ein tilsvarande del av stemmene på generalforsamlinga, jf. skattelova § 10-4 første ledd andre punktum. Dei skatterettslege reglane om konserntilskot gjeld også dersom eit samvirkeforetak eig meir enn 90 % av aksjane i eit aksjeselskap, eller dersom det er tale om eit heileigd foretak etter lov 12. desember 2003 nr. 109 om heleide dattersamvirkeforetak. Eit krav om at eit primærsamvirke skal ha meir enn 90 % av andelane og stemmene i eit sekundærsamvirke, vil i realiteten innebere at foretak innan eit føderativt samvirke ikkje kan yte konserntilskot med frådragsrett for givaren og skatteplikt for mottakaren. Eit slikt krav gir berre meining i konsernforhold, der makta per definisjon er konsentrert i konsernspissen.

I eit føderativt samvirke ligg makta prinsipielt hos primærsamvirka, og det er så å seie innebygd i strukturen at enkeltforetak ikkje skal kunne ha ei dominerande stilling overfor sekundærsamvirket. Dette treng ikkje innebere at tilknytingsforholdet mellom foretaka er svakare enn i eit konsern, men at det er tale om ei anna form for tilknyting. Det sentrale må etter Justisdepartementets syn vere om det er tale om ei foretaksgruppe som står fram som éi økonomisk eining. I denne samanhengen er det eit poeng at foretaka innan eit føderativt samvirke i praksis vil ha sams formål og utøve same type økonomisk verksemd. Mellom primærnivået og sekundærnivået vil det vere ei viss funksjonsfordeling, men både sekundærsamvirket og primærsamvirka skal vareta interessene til medlemmane på primærnivå. Vedtektene til primærsamvirka vil oftast vere likelydande eller tilnærma likelydande. I aksjeselskapsforhold vil det ofte vere større innbyrdes skilnader mellom konsernselskapa, også i tilfelle der morselskapet eig alle aksjane i dotterselskapa. I ein del tilfelle vil sjølve formålet med konserndanninga nettopp vere å leggje ulike typar verksemd til forskjellige selskap. Foretaka i eit føderativt samvirke vil normalt utgjere ei meir einsarta gruppe.

Etter Justisdepartementets syn må det også leggjast vekt på dei omsyna som talar for å etablere eit føderativt samvirke i staden for å organisere verksemda i eitt foretak, eventuelt med dotterforetak. Sentralt i denne samanhengen står demokratiomsynet og ønsket om å sikre at verksemda får ei lokal forankring. Dette er omsyn som står sentralt i samvirkeforhold, og det ville vere uheldig dersom det blir utforma reglar om konserntilskot som reelt vil favorisere konsernmodellen framfor den føderative modellen. Slike reglar ville dessutan harmonere dårleg med samvirkeprinsipp nummer 6, som lyder slik: «Samvirke tener medlemmane mest effektivt og styrkjer samvirkerørsla ved å samarbeide gjennom lokale, regionale, nasjonale og internasjonale organisasjonar.»

Vidare talar formålet med konserntilskotsreglane for at alle foretak som inngår i eit føderativt samvirke skal kunne yte konserntilskot med rett til skattefrådrag. Hovudformålet med reglane er å fjerne noko av den oppfordringa som elles ligg i skattereglane til å fusjonere i staden for å organisere verksemda i konsern, jf. Ot.prp. nr. 16 (1979–80) Om lov om endringer i lov av 19. juni 1969 nr. 71 om særregler for skattlegging av aksjeselskaper og aksjonærer og lov om endringer i lov av 4. juni 1976 nr. 59 om aksjeselskaper s. 6, 20–21 og 23. Dette omsynet gjer seg gjeldande med like stor styrke i samvirkeforhold som i aksjeselskapsforhold.

Justisdepartementet har etter dette kome til at samvirkeforetak som inngår i føderative samvirke, skal kunne yte konserntilskot med skattefrådrag for givar og skatteplikt for mottakar, jf. lovforslaget § 32 første ledd og forslaget til endring i skattelova § 10-2 første ledd. Konserntilskot må ytast innanfor dei rammene som følgjer av samvirkelova. Departementet vil særleg trekkje fram likskapsprinsippet i § 17 og føresegna i § 55 om at årsmøtet ikkje kan gjere vedtak som er skikka til å gi visse medlemmar eller andre ein urimeleg fordel til skade for andre medlemmar eller foretaket. Desse føresegnene, som utgjer ein viktig del av minoritetsvernet i lova, vil typisk kunne vere aktuelle dersom årsmøtet i eit sekundærsamvirke gjer vedtak om å yte konserntilskot til nokre av primærsamvirka, men ikkje til alle. Vidare vil dei økonomiske rammene som gjeld for etterbetaling, gjelde tilsvarande for konserntilskot, jf. lovforslaget § 32 andre ledd. Dette omfattar m.a. kravet til forsvarleg eigenkapital i § 25 første ledd.

Departementet viser elles til at aksjeselskap eller allmennaksjeselskap som er dotterselskap i eit samvirkekonsern (sjå lovforslaget § 5), kan yte konserntilskot til andre konsernforetak, jf. lovforslaget § 164 nr. 31 og 32 som inneheld forslag til nytt andre punktum i aksjelova og allmennaksjelova § 8-5 første ledd.