14 Oppløysing og avvikling

14.1 Framlegget frå Samvirkelovutvalet

Kapittel 31 i utgreiinga (s. 313 til 315) inneheld ei drøfting av kva slags reglar som skal gjelde ved oppløysing og avvikling av samvirkeforetak. Utvalet skisserer tre hovudproblemstillingar i denne samanhengen: 1) Når kan eller skal eit samvirkeforetak oppløysast? 2) Korleis skal avviklinga skje? 3) Korleis skal nettoformuen fordelast? Dei to første spørsmåla blir drøfta i utgreiinga punkt 31.2, medan det siste blir drøfta i punkt 31.3:

«31.2 Oppløsningsgrunner og avviklingsprosedyre

Utvalget har valgt å ta utgangspunkt i aksjelovens regler om oppløsning og avvikling. Disse reglene er godt innarbeidet, og ser ut til å fungere tilfredsstillende i praksis. Med hensyn til oppløsningsgrunner og avviklingsprosedyre, kan ikke utvalget se at det gjør seg gjeldende særlige hensyn i samvirkeforhold. Aksjelovens regler er derfor brukt som mønster for utvalgets lovutkast. Det er imidlertid gjort enkelte endringer.

Aksjeloven skiller mellom tre former for oppløsning:

1. Oppløsning etter beslutning av generalforsamlingen (§§ 16-1 til 16-14),

2. Oppløsning etter kjennelse fra skifteretten (§§ 16-15 til 16-18), og

3. Oppløsning ved dom etter krav fra aksjeeier ( § 16-19).

Utvalget har i avsnitt 25.6.4 konkludert med at lovutkastet ikke bør inneholde en bestemmelse om oppløsning ved dom etter krav fra et medlem. Det er dermed bare foreslått regler om oppløsning etter beslutning av årsmøtet («frivillig oppløsning») og etter kjennelse fra skifteretten («tvangsoppløsning»).

Lovutkastet bygger på at det i utgangspunktet er opp til årsmøtet å treffe beslutning om oppløsning. Det er imidlertid gitt hjemmel for at foretaket, i nærmere angitte tilfeller, kan besluttes oppløst ved kjennelse fra skifteretten, jf. utkastet § 143. Som eksempel kan nevnes at det bare er ett medlem igjen av foretaket, og årsmøtet ikke har oppfylt sin plikt til å beslutte foretaket oppløst. Et annet eksempel er at foretaket har unnlatt å sende årsregnskap, årsberetning og revisjonsberetning til Regnskapsregisteret. Tvangsoppløsning er i slike tilfeller en sanksjon mot pliktbrudd fra foretakets side. Det er i utkastet § 144 gitt varslingsregler som gjør at foretaket får anledning til å bringe forholdet i orden, slik at tvangsoppløsning kan unngås. Hensynet til foretaket og dets medlemmer er således ivaretatt på en rimelig måte.

Ved tvangsoppløsning foregår avviklingen av foretaket etter reglene i konkursloven og dekningsloven, jf. utkastet § 145. Lovutkastets regler om selve avviklingen er dermed begrenset til å gjelde tilfeller hvor oppløsning besluttes av årsmøtet.

Lovutkastet inneholder en nærmere regulering av avviklingsprosedyren. Formålet med reglene er å sikre en ordnet avvikling av foretaket under forsvarlig hensyntagen til medlemmene, kreditorene og andre som har interesser i foretaket (f.eks. de ansatte og det offentlige). I forhold til gjeldende rett, er det særlig én fordel ved reglene som bør nevnes: Ved at Foretaksregisteret utsteder kreditorvarsel (utkastet § 132), slipper foretakene å måtte varsle sine kreditorer på egen hånd. Foretaksregisteret utsteder bare kreditorvarsel i lovbestemte tilfeller. Derfor har ikke samvirkeforetakene denne muligheten etter gjeldende rett.

31.3 Fordeling av nettoformuen

Spørsmålet om hvordan nettoformuen skal fordeles ved oppløsning, krever en nærmere drøftelse. Aksjelovens løsning - fordeling av hele nettoformuen på aksjeeierne i henhold til aksjeinnehav - harmonerer dårlig med kooperative prinsipper, og kan ikke uten videre overføres til en samvirkelov.

Det må skilles mellom to spørsmål: Det ene er om man bør tillate at hele eller deler av nettoformuen fordeles på medlemmene. Det andre er hvordan en slik fordeling i tilfelle bør skje. Utvalget vil i det følgende drøfte disse spørsmålene etter tur, selv om det er en klar sammenheng mellom dem.

Etter gjeldende rett er utgangspunktet at medlemmene i et samvirkelag ikke har krav på andel i lagets nettoformue, med mindre det følger av vedtektene (se avsnitt 17.3.1 ). I en økonomisk forening vil medlemmene overhodet ikke ha tilgang på nettoformuen ved oppløsning 1 . I vedtektspraksis er det tre ordninger som dominerer: at gjenværende midler tilfaller medlemmene, at årsmøtet bestemmer hvordan midlene skal anvendes, eller at de skal anvendes til samvirkeformål, evt. formål som faller sammen med vedkommende foretaks formål. Innen næringssamvirket synes det vanligste å være at nettoformuen tilfaller medlemmene, eller at den anvendes i samsvar med årsmøtets beslutning. I samvirkeforetak hvor medlemmene ikke er næringsdrivende, er det vanligere med vedtektsbestemmelser som sier at nettoformuen skal gå til samvirkeformål e.l. Etter COOPs normalvedtekter for samvirkelag, skal midlene overføres til særskilt konto i COOP NKL BA for å tjene som grunnfond for et nytt samvirkelag eller for avdeling av et annet lag på stedet. Blir et nytt lag eller slik avdeling ikke stiftet innen 20 år, skal midlene etter samråd med vedkommende kommunestyre anvendes til allmennyttige eller veldedige formål.

Spørsmålet er om en lov om samvirkeforetak bør åpne for at nettoformuen ved oppløsning helt eller delvis tilfaller medlemmene. Som argument mot en slik adgang kan anføres at den kan innebære at medlemmene sikrer seg en kapitalavkastning i strid med samvirkeprinsippene. Til dette kan det sies at utdeling av midlene til medlemmene ikke i seg selv vil stride med samvirkeprinsippene. Det avgjørende er hvilke kriterier som benyttes ved fordelingen av midlene på medlemmene, jf. nedenfor. - Det kan anføres at en adgang til å fordele midlene på medlemmene, kan virke urimelig i forhold til tidligere medlemmer, som også har vært med på å skape de verdiene som skal fordeles. Argumentet veier ikke særlig tungt: Den som trer inn eller ut av et samvirkeforetak legger normalt ikke særlig stor vekt på vedtektenes oppløsningsbestemmelser. Det er således vanligvis ikke tale om en beskyttelsesverdig interesse av særlig betydning.

For utvalget står det sentralt at et forbud mot å fordele nettoformuen på medlemmene, vil innebære et inngrep i vedtektsfriheten etter gjeldende rett. Utvalget mener at de argumentene som kan tale for en slik løsning, har begrenset vekt. I den sammenhengen har det betydning at samvirkeprinsippene ikke er til hinder for at midlene fordeles på medlemmene. Utvalget legger også vekt på at det i vedtektspraksis er forholdsvis vanlig med bestemmelser som sier at nettoformuen skal tilfalle medlemmene. Dette er et uttrykk for at aktørene finner denne løsningen hensiktsmessig og naturlig. Dersom man fjerner adgangen til å fastsette slike vedtektsbestemmelser, vil samvirkeformen trolig fremstå som mindre aktuell for enkelte typer virksomhet, særlig næringssamvirke og arbeidssamvirke. En slik løsning kan bidra til å svekke samvirkeformen.

Utvalget har etter dette kommet til at lovutkastet bør åpne for at nettoformuen ved oppløsning tilfaller medlemmene. Lovens utgangspunkt bør imidlertid være at gjenværende midler skal gå til samvirkeformål eller allmennyttige formål, jf. utkastet § 137 femte ledd første punktum. Ved oppløsning av sekundærsamvirker bør lovens utgangspunkt være det motsatte - midlene bør tilfalle medlemsforetakene, med mindre noe annet er fastsatt i vedtektene, jf. femte ledd annet punktum. Dette henger sammen med at et sekundærsamvirke kan ses som et redskap for å fremme interessene til medlemmene i primærsamvirkene. Dessuten er det mer naturlig at primærsamvirkene får benytte disse midlene i den videre drift enn at de kommer utenforstående til gode.

Etter utvalgets syn bør det kreves vedtektshjemmel dersom gjenværende midler helt eller delvis skal tilfalle medlemmene. Lovutkastet inneholder derfor et slikt krav, jf. § 137 femte ledd første punktum. Dersom man ønsker at gjenværende midler ved oppløsning skal tilfalle medlemmene, må det fremgå klart av vedtektene. Hvis vedtektene sier at årsmøtet beslutter hvordan gjenværende midler skal fordeles, vil det ikke være adgang til å fordele midlene på medlemmene. Dersom det gis en lov om samvirkeforetak, må derfor en del eksisterende foretak foreta en vurdering av hvorvidt vedtektene bør endres på dette punktet. - Det er i lovutkastet åpnet for vedtekter som også gir tidligere medlemmer krav på en andel i foretakets nettoformue. Bestemmelsen er særlig myntet på medlemmer som har trådt ut relativt kort tid før oppløsningen.

Hvordan nettoformuen skal anvendes ved oppløsning, er etter utvalgets oppfatning et svært sentralt spørsmål. Det er derfor viktig at de som oppretter et samvirkeforetak, overveier dette nøye. Av den grunn har utvalget foreslått et ufravikelig krav om at vedtektene i et samvirkeforetak må inneholde en bestemmelse om anvendelsen av nettoformuen ved oppløsning, jf. utkastet § 10 nr. 9. I den forbindelse vil utvalget gjøre oppmerksom på at det ikke vil være kurant å foreta en vedtektsendring som innebærer at medlemmene får krav på en større andel av nettoformuen ved oppløsning, jf. utkastet § 137 sjette ledd. Det vises til drøftelsen under avsnitt 26.4 . Den løsningen som fastsettes i vedtektene, vil ikke bare ha betydning ved oppløsning, men også i forhold til reglene om fusjon, fisjon og omdanning, jf. utkastet §§ 104 annet ledd, 122 annet ledd og 148 annet ledd. Også det tilsier at man ved stiftelsen av foretaket foretar en grundig vurdering på dette punktet.

Ettersom utvalget åpner for at nettoformuen ved oppløsning helt eller delvis kan tilfalle medlemmene, må det tas stilling til hvordan fordelingen på medlemmene i så fall bør skje. Det foreligger her to alternativer: Fordeling i henhold til størrelsen på andelsinnskuddene, og fordeling i henhold til det enkelte medlems omsetning med foretaket i en viss periode før oppløsningen.

En ordning med fordeling i henhold til størrelsen på andelsinnskuddene, har den fordel at den er enkel å praktisere. Problemet er at ordningen er vanskelig å forene med samvirkeprinsippene. Ifølge samvirkeprinsippet om medlemmenes økonomiske deltakelse, kan det bare gis begrenset rente på andelsinnskudd. Dersom man tillater at nettoformuen kan fordeles på grunnlag av andelsinnskuddenes størrelse, åpner man for at medlemmene kan få en kapitalavkastning i strid med kooperative prinsipper.

En ordning med fordeling i henhold til medlemmenes omsetning med foretaket en periode forut for oppløsningen, har den fordel at den er i godt samsvar med samvirkeprinsippene. Utbetaling til medlemmene i henhold til bruk, er nettopp den fordelingsnormen samvirkeprinsippene gir anvisning på. Ulempen med en slik løsning, er at den forutsetter at foretakene har regnskaper som kan dokumentere foretakets omsetning med det enkelte medlem. I vedtektspraksis finnes det en rekke eksempler på at nettoformuen ved oppløsning skal fordeles på medlemmene basert på deres omsetning i en nærmere angitt periode, gjerne fem år. Dette kan tyde på at aktørene selv ikke finner en slik ordning upraktisk.

Utvalget legger stor vekt på at utdelinger til medlemmene skal skje i henhold til deres omsetning med foretaket. Utvalget anser dette som et så grunnleggende trekk ved samvirkeformen at det er inntatt i lovutkastets samvirkedefinisjon, jf. utkastet § 1 første ledd (se drøftelse under avsnitt 23.4.5 ). En konsekvens av utvalgets prinsipielle holdning på dette punktet, er at utvalget ikke vil akseptere at nettoformuen ved oppløsning fordeles i henhold til medlemmenes andelsinnskudd. En fordeling i henhold til kapitalinnskudd er kapitalselskapenes løsning, ikke samvirkeforetakenes.

Utvalget har etter dette kommet til at man bare bør tillate at nettoformuen ved oppløsning fordeles på medlemmene på grunnlag av deres produksjon, omsetning eller samhandling med foretaket de siste fem årene, jf. utkastet § 137 femte ledd annet punktum. Det kan i vedtektene fastsettes en annen periode enn fem år, likevel ikke under ett år, jf. tredje punktum.»

14.2 Høyringsfråsegnene

Det har under høyringa kome få merknader til oppløysingskapitlet i lovforslaget. Dei som har kommentert forslaget, har anten støtta det eller kome med forslag til mindre endringar.

Norsk Landbrukssamvirke støttar forslaget og trekkjer særleg fram at gjenverande midlar ved oppløysing skal kunne fordelast på medlemmane:

«Oppløsning av samvirkeforetak er regulert i lovforslagets kapittel 10. Oppløsningsbestemmelsene er i store trekk sammenfallende med dagens vedtekter og praksis. Norsk Landbrukssamvirke slutter seg til utvalgets syn om at foretakets gjenværende midler skal kunne disponeres til fordel for medlemmene.»

Norske Felleskjøp har gitt ei likelydande fråsegn. Norges Skogeierforbund uttaler seg i same retning i tilknyting til utvalsforslaget § 137:

«Skogeierforbundet anser utvalgets forslag og bestemmelser om utdeling av gjenværende midler ved oppløsning som en tilfredsstillende klargjøring. Vi støtter forslaget til paragraf.»

Advokat Reidunn Magnussen har i si høyringsfråsegn lagt vekt på at lovforslaget bør opne for at foretakskapitalen skal kunne fordelast på medlemmane ved oppløysing.

Brønnøysundregistra har foreslått enkelte mindre justeringar i lovforslaget:

«Til § 129 Beslutning om oppløsning

Annet ledd i § 129 foreskriver at «årsmøtet så snart som mulig» skal treffe beslutning om oppløsning når det inntrer forhold som etter vedtektene eller bestemmelse i lov skal medføre oppløsning av selskapet. Manglende oppfølgning vil resultere i at foretaket oppløses av skifteretten, jf § 143 første ledd nr. 1. Av informasjonshensyn bør dette kanskje fremgå av bestemmelsen.

Til § 137 Utdeling til medlemmene og annen disponering over gjenværende midler

De spørsmål som vi har tatt opp i forhold til § 56 annet ledd har også aktualitet i forhold til § 137 sjette ledd. Det bør stilles krav om at Stiftelsestilsynets godkjenning etter sjette ledd skal vedlegges melding om vedtektsendring til Foretaksregisteret.

Til § 143 Oppløsning etter kjennelse fra skifte­retten

Tvangsoppløsningsgrunnlaget i første ledd nr. 2 er manglende styre. Ved en inkurie har ordene «er revisjonspliktig etter revisorloven og» kommet inn i utkastet til lovtekst.»

Norges Skogeierforbund har ein merknad til utvalsforslaget § 132 om kreditorvarsel:

«Det er i vår interne høring påpekt at for skogeierforeningene med en stor geografisk utbredelse og økonomisk virksomhet i nesten alle kommuner vil et kreditorvarsel på foretakets forretningssted (kontorsted) ikke være tilfredsstillende. Det foreslås at det i lovteksten angis » … rykkes inn i lokalavisene i foretakets geografi.»

14.3 Departementets vurderingar

Justisdepartementet kan i all hovudsak slutte seg til Samvirkelovutvalets forslag til reglar om oppløysing og dei vurderingane som ligg til grunn for forslaget. Departementet har merka seg at det under høyringa ikkje har kome prinsipielle innvendingar mot forslaget.

Departementet er samd med utvalet i at det er formålstenleg å nytte oppløysingsreglane i aksjelova som mønster, men at det er behov for nokre tilpassingar. Den same lovtekniske løysinga er valt i bustadbyggjelagslova kapittel 10, jf. også burettslagslova kapittel 11. Departementet ser det som ein fordel at det i stor grad er sams reglar på dette punktet, jf. dei overordna merknadene i punkt 4.3 ovanfor.

Til liks med utvalet meiner departementet at lova bør innehalde reglar om oppløysing etter vedtak av årsmøtet (frivillig oppløysing) og etter orskurd frå tingretten (tvangsoppløysing). Departementet er samd med utvalet i at lova ikkje bør innehalde ein regel som gir ein krenka medlem rett til å krevje foretaket oppløyst ved dom, jf. drøftinga i punkt 7.3.5 ovanfor.

Slik Justisdepartementet ser det, bør lova opne for at nettoformuen ved oppløysing blir fordelt på medlemmane, jf. lovforslaget § 135 femte ledd. Departementet ser ikkje grunn til å innskrenke vedtektsfridomen på dette punktet. Føresetnaden må vere at nettoformuen blir fordelt på medlemmane i samsvar med samvirkeprinsippa, dvs. etter omsetning med foretaket. Det må dessutan stillast krav om vedtektsheimel for at dei gjenverande midlane heilt eller delvis skal kunne fordelast på medlemmane. I mangel av vedtektsregulering bør utgangspunktet for primærsamvirke vere at gjenverande midlar skal gå til samvirkeformål eller allmennyttige formål, jf. lovforslaget § 135 fjerde ledd. Ved opphøyr av sekundærsamvirke bør utgangspunktet derimot vere at midlane blir fordelt på primærsamvirka, slik at desse kan bruke midlane i den vidare drifta. Dei reglane som her er skissert, vil – etter det departementet kan sjå – harmonere godt med gjeldande vedtektspraksis.

Når det gjeld dei konkrete innspela som har kome under høyringa, har departementet følgjande merknader:

Departementet har utfrå lovtekniske omsyn valt å ikkje vise til § 141 (oppløysing etter orskurd frå tingretten) i § 127 andre ledd om plikt til å gjere vedtak om oppløysing i visse tilfelle. Den same løysinga er valt i aksjelova og allmennaksjelova § 16-1 andre ledd, og departementet kan ikkje sjå at det er tilstrekkeleg behov for ei slik tilvising.

Departementet har på bakgrunn av høyringa tatt inn ei føresegn i § 135 sjette ledd fjerde punktum om at godkjenninga frå Stiftelsestilsynet – i tilfelle der det er påkravd – skal leggjast ved meldinga om vedtektsendring til Foretaksregisteret. Regelen blir dermed den same som ved fusjon, fisjon og omdanning, jf. lovforslaget § 113 andre ledd tredje punktum, § 123 og § 151 andre ledd tredje punktum.

Etter utvalsforslaget § 143 første ledd nr. 2 er det berre foretak som er revisjonspliktige etter revisorlova, som risikerer tvangsoppløysing om styret ikkje er i samsvar med lova. Justisdepartementet meiner at denne tvangsoppløysingsgrunnen bør gjelde for alle samvirkeforetak, også for dei som ikkje har revisjonsplikt etter revisorlova, jf. lovforslaget § 141 første ledd nr. 2.

Justisdepartementet foreslår ikkje å følgje opp forslaget frå Norges Skogeierforbund om at kreditorvarsel skal kunngjerast i aviser som er vanleg lesne «i foretakets geografi», sml. lovforslaget § 130 andre ledd. Ei slik ordning ville bli uforholdsmessig dyr ved oppløysing av samvirkeforetak som er landsdekkjande, eller som har verksemd i store delar av landet. Departementet legg også vekt på at kunngjeringa – i tillegg til å bli tatt inn i ei avis som er vanleg lesen på forretningsstaden – også skal setjast inn i Brønnøysundregistra sin elektroniske kunngjeringspublikasjon, og at foretaket dessutan har ei plikt til å varsle kreditorar med kjend adresse. Samla sett meiner derfor departementet at lovforslaget etablerer ei forsvarleg ordning for varsling av kreditorane.

Departementet har i lovforslaget § 143 tredje ledd gjort framlegg om at Kongen kan gripe inn mot ei føreståande tvangsoppløysing dersom vesentlege samfunnsmessige omsyn tilseier det. Når det gjeld bakgrunnen for regelen, viser departementet til drøftinga i Ot.prp. nr. 55 (2005–2006) Om lov om endringer i aksjelovgivningen punkt 17.3 (s. 134–140). Etter departementet sitt syn bør samvirkelova her innehalde same regel om aksjelovene, jf. aksjelova og allmennaksjelova § 16-17 tredje ledd, som nyleg er vedtatt av Odelstinget og Lagtinget, jf. Lagtingets vedtak 7. desember 2006.