Ot.prp. nr. 21 (2006-2007)

Om lov om samvirkeforetak (samvirkelova)

Til innhaldsliste

17 Økonomiske og administrative konsekvensar

17.1 Allment

Forslaget til lov om samvirkeforetak inneheld ei rekke endringar i forhold til gjeldande rett. Nokre av endringane inneber ei liberalisering, medan andre representerer ei skjerping. Justisdepartementet er overtydd om at lovforslaget samla sett vil innebere så vidt store forbetringar formelt og materielt i forhold til gjeldande rett, at fordelane klart veg opp for dei kostnadene som alltid vil knyte seg til så omfattande lovregulering.

Det let seg ikkje gjere å talfeste den samla gevinsten som vedtakinga av samvirkelova vil føre med seg. Det er heller ikkje mogleg å gjere ei sikker talfesting av kostnadene ved dei enkelte delane av lovforslaget. Dette vil m.a. avhenge av korleis kvart einskild foretak har innretta verksemda. I det følgjande vil departementet likevel peike på sider ved lovforslaget som kan gi gevinstar, og element som kan pådra kostnader.

Ved vurderinga av dei økonomiske og administrative konsekvensane må det takast omsyn til at det ifølgje Brønnøysundregistra er om lag 4 000 foretak som vil bli omfatta av ei samvirkelov. Det er om lag 2 200 samvirkeforetak som i dag er registrerte i Foretaksregisteret. Mange barnehagar, avløysarlag, maskinringar, garasjelag, utmarkslag osb. er berre registrerte i Einingsregisteret. Sidan det samla sett er forholdsvis få samvirkeforetak, vil vedtakinga av ei samvirkelov ikkje få dei same konsekvensane for næringslivet og det offentlege som til dømes meir djuptgripande endringar i aksjelovgivinga. Ei lov kan likevel få mykje å seie for dei einskilde samvirkeforetaka og for samvirkesektoren samla sett.

Forslaget til lov om samvirkeforetak inneheld stort sett berre privatrettslege reglar. Lovforslaget vil likevel få nokre økonomiske og administrative konsekvensar for det offentlege. Departementet gjer nedanfor greie for konsekvensane for høvesvis det offentlege (punkt 17.2) og private (punkt 17.3). Dei konkurransemessige konsekvensane av lovforslaget blir drøfta særskilt (punkt 17.4).

17.2 Økonomiske og administrative konsekvensar for det offentlege

Samvirkelova vil ha enkelte konsekvensar for Brønnøysundregistra, Stiftelsestilsynet og tingrettane.

Konsekvensane for Brønnøysundregistra er dels knytt til registreringsoppgåvene, dels til kunngjering av kreditorvarsel i samband med fusjon, fisjon og oppløysing. Til registreringsoppgåvene knyter det seg særleg følgjande konsekvensar:

  • systemtilpassingar som følgje av at samvirkeforetaka blir eiga registereining,

  • tilpassingar av informasjonsmateriell, papirblankett og brukarrettleiing,

  • auka rettleiingssbehov,

  • auka meldingsinnkomst, og

  • oppfølging av dei som står registrerte som BA-selskap når overgangsperioden på fem år er over.

Systemtilpassingane refererer seg m.a. til utskiljinga av samvirkeforetak som ei eiga registreringseining, noko som medfører behov for tilpassingar i saksbehandlingssystemet til Einingsregisteret og Foretaksregisteret. Vidare må det lagast brev, kunngjeringar, registerutskrifter, firmaattestar, oppfølgingsrutiner og tilpassingar i forhold til datasystemet Lovisa. Brønnøysundregistra har estimert at det totalt vil koste om lag 900 000 kroner å få på plass dei nødvendige systemendringane.

Samvirkelova vil medføre at Brønnøysundregistra må utarbeide ein ny samordna registreringsblankett, der samvirkeforetaka blir førte opp som ein eigen kategori (i dag fell dei inn under «annet selskap med begrenset ansvar» og «forening/lag/innretning»). I tillegg må det gjerast endringar i brukarrettleiinga. Departementet går utfrå at det ikkje vil knyte seg vesentlege kostnader til dette. Opptrykk av nye blankettar og rettleiingar er noko som må skje frå tid til annan, uavhengig av ei samvirkelov. Dessutan hentar brukarane ofte blankettane og rettleiingane frå internett, slik at kostnadene i stor grad vil knyte seg til sjølve utarbeidinga av blanketten og rettleiinga.

I tillegg må ein pårekne kostnader i samband med opplæring av personalet ved Foretaksregisteret og Einingsregisteret. Desse kostnadene blir estimert til om lag 50 000 kroner. I samband med at lova blir sett i verk er det dessutan grunn til å tru at det kan bli auka pågang på telefontenesta, klagebehandling og korrespondanse.

Etter lovforslaget § 163 nr. 2 skal samvirkelag og økonomiske foreiningar som er stifta før lova blir sett i verk, bringe vedtektene sine i samsvar med lova innan fem år etter iverksetjinga, eller innan eit eventuelt tidlegare tidspunkt etter nr. 1 andre punktum. Registrering av slike vedtektsendringar vil påføre Foretaksregisteret auka arbeidsbyrde og meirutgifter. I Ot.prp. nr. 36 (1993–94) Om lov om aksjeselskaper (aksjeloven) vart det føresett at to tredelar av aksjeselskapa ville innarbeide endringane i meldingar til Foretaksregisteret som dei uansett ville sende. Generelt er det lågare oppdateringsfrekvens for samvirkeforetaka enn for aksjeselskapa, så det vil nok vere færre som innarbeider endringane i ei melding som dei uansett skulle sende. I tillegg må ein rekne med om lag 2 000 nyregistreringar frå samvirkeforetak som i dag berre er registrerte i Einingsregisteret. Utfrå dette er det grunn til å tru at om lag 3 000 foretak vil sende inn særskilte endringsmeldingar som berre knyter seg til den nye lova. Dersom det kostar 250 kroner å behandle éi endringsmelding, vil lovforslaget på dette punktet innebere ein meirkostnad på om lag 750 000 kroner. Slike endringsmeldingar skal det ikkje betalast gebyr for, sidan dei ikkje skal kunngjerast, jf. foretaksregisterlova § 6-2 femte ledd og forskrift 16. desember 2003 nr. 1551 om gebyr for tjenester fra Brønnøysundregistrene § 6 første ledd bokstav c.

For tida blir det registrert få nye samvirkeforetak. Departementet reknar med at talet på registrerte samvirkeforetak vil auke med ei ny lov. Isolert sett medfører dette auka ressursbruk, men også auka inntekter for staten. Inntektene refererer seg til gebyr for førstegangsregistrering og endringar som skal kunngjerast, jf. foretaksregisterlova § 6-2 femte ledd. Omregistrering til SA vil vere gratis for dei ca. 2200 foretaka som i dag er registrerte som BA i Foretaksregisteret. Samvirkeforetak som i dag berre er registrerte i Einingsregisteret, må melde nyregistrering til Foretaksregisteret. Gebyret for nyregistrering er 6 000 kroner. Det er ikkje gjort framlegg om at dette gebyret skal falle bort. Registreringsgebyret på 6 000 kroner skal ikke berre dekkje utgiftene ved nyregistrering. Innbakt i gebyret er også dekning av utgifter for alle framtidige meldingar, som styreendringar, vedtektsendringar, signatur osb., som ikkje utløyser gebyr. Det er ikkje grunnlag for å tru at kostnadene ved å registrere nye samvirkeforetak i Foretaksregisteret vil overstige gebyrinntektene. Uansett vil det vere godt i samsvar med formålet med lova om fleire tek samvirkeforma i bruk.

Justisdepartementet vil presisere at dei utviklingsrelaterte kostnadene til Brønnøysundregistra som følgje av samvirkelova, er eingongskostnader. Departementet reknar med at Brønnøysundregistra vil oppleve det som ein fordel at samvirkeforetaka utgjer ei eiga registreringseining – det gjer det til dømes mogleg å utarbeide meir nøyaktig statistikk om samvirkeforetaka. Dessutan må ein gå utfrå at lova vil medverke til rettsavklaring, slik at det etter kvart vil bli lettare å handtere registreringsmeldingar enn det er i dag. Både Foretaksregisteret og Nærings- og handelsdepartementet brukar i dag ein del ressursar på å ta stilling til om eit aktuelt foretak tilfredsstiller dei ulovfesta og til dels uavklarte krava til kva som er eit samvirkeforetak.

Etter lovforslaget skal Foretaksregisteret sende kreditorvarsel i samband med fusjon, fisjon og oppløysing, jf. §§ 114, 123 og 130. Etter gjeldande rett må samvirkeforetaka sjølve gjere dette. Ved fusjon og fisjon må foretaka betale 2 500 kroner for kreditorvarsel som Foretaksregisteret utferdar, medan det er gratis for foretaka ved oppløysing. Foretaksregisteret kunngjer i dag vedtak om fusjon og fisjon for aksjeselskap og allmennaksjeselskap. I lys av at det er så vidt få samvirkeforetak, må ein kunne leggje til grunn at vedtakinga av ei samvirkelov berre vil føre til ein marginal auke i dei samla kostnadene til slike kunngjeringar.

Lovforslaget inneber at Foretaksregisteret får enkelte varslingsplikter i tilknyting til tvangsoppløysningssaker, sjå §§ 142 og 143. Departementet har også på dette punktet gjort framlegg om same reglar for samvirkeforetak som for aksjeselskap og allmennaksjeselskap. Det er grunn til å tru at vedtakinga av ei samvirkelov berre vil innebere ein liten auke i dei samla kostnadene til slike kunngjeringar.

For tingrettane er det reglane om tvangsoppløysing (§§ 141 til 144) som har mest å seie, i tillegg til føresegna i § 140 om at tingretten i visse tilfelle kan vedta å overta ansvaret for avviklinga av foretaket. Etter gjeldande rett er det ikkje eigne reglar om tvangsoppløysing av samvirkeforetak. Departementet har her foreslått same reglar som i aksjelova. Ettersom det i dag ikkje finst reglar om tvangsoppløysing av samvirkeforetak, er det vanskeleg å vurdere kor mange slike saker det blir kvart år. Dersom andelen samvirkeforetak som venteleg vil bli tvangsoppløyste kvart år, svarer til andelen aksjeselskap som blir tvangsoppløyste kvart år, kan det blir tale om ca. 40 saker i året. I lys av at det i år 2005 var totalt 1759 tvangsoppløysingssaker, vil reglane om tvangsoppløysing i samvirkelova få liten innverknad på den samla ressursbruken i tingrettane. I ein overgangsperiode kan det bli nokre fleire tvangsoppløysingssaker enn elles. Dette kjem av at reglane om tvangsoppløysing også skal gjelde dersom eit foretak let vere å bringe vedtektene i samsvar med lova innan fem år etter iverksetjinga, jf. lovforslaget § 163 nr. 2 tredje ledd. Departementet legg elles til grunn at det vil vere ein fordel for tingrettane at saker om tvangsoppløysing av samvirkeforetak skal behandlast etter same reglar som for aksjeselskap.

Dei andre reglane i lovforslaget som vedkjem tingrettane, vil venteleg ha lite å seie for arbeidsmengda og ressursbruken til domstolane. Dette gjeld § 44 andre ledd og § 48 første ledd om årsmøte, §§ 59 til 61 om gransking, § 99 andre ledd om nyval av revisor, §§ 115 til 117 om fusjon og §§ 123 til 125 om fisjon.

Visse transaksjonar og vedtektsendringar er i lovforslaget gjort avhengig av godkjenning frå Stift­elsestilsynet , jf. § 103 andre ledd, § 120 andre ledd, § 135 sjette ledd og § 146 andre ledd. Det gjeld vedtak som inneber at medlemmane får krav på ein (større) andel av nettoformuen ved oppløysing. Etter gjeldande rett kan økonomiske foreiningar ikkje gjere slike vedtektsendringar utan godkjenning frå Stiftelsestilsynet, jf. lov 15. juni 2001 nr. 59 om stiftelser (stiftelsesloven) § 55 første ledd bokstav c. Samvirkelag treng derimot ikkje noko tilsvarande offentleg godkjenning, men det er noko uvisst i kva grad eit kvalifisert fleirtal av medlemmane i eit samvirkelag kan gjere denne typen vedtektsendringar.

Justisdepartementet har på dette punktet valt å byggje på dei reglane som gjeld for økonomiske foreiningar, dvs. ei ordning med godkjenning frå Stiftelsestilsynet. Det er særleg fire årsaker til at godkjenningskompetansen er lagt til Stiftelsestilsynet, og ikkje til ein annan offentleg instans: For det første har desse sakene mykje til felles med saker som gjeld omdanning av stiftingar – det er tale om å treffe avgjerd om disponering av midlar som ingen eksterne har eigarrådvelde til. For det andre høyrer ei rekke av desse sakene allereie inn under Stiftelsestilsynet, jf. stiftingslova § 55 første ledd bokstav c. For det tredje er det ingen andre offentlege organ som naturleg peiker seg ut for ei slik rolle. For det fjerde sparer ein kostnader ved å leggje ein slik funksjon til eit eksisterande offentleg organ, framfor å opprette eit nytt organ som berre skal behandle saker etter samvirkelova.

Det er vanskeleg å føresjå kor mange saker av denne typen Stiftelsestilsynet vil få til behandling kvart år. Departementet vil understreke at ikkje alle saker om fusjon, fisjon, og omdanning skal bringast inn for Stiftelsestilsynet. Det er berre dei sakene der transaksjonen inneber at medlemmane i eit foretak får større tilgang på dei gjenverande midlane ved oppløysing, som skal leggjast fram for Stiftelsestilsynet. Departementet reknar til dømes med at dei aller fleste fusjonar og fisjonar kan gjennomførast utan samtykke frå Stiftelsestilsynet. Talet på saker vil kunne avhenge av kor strengt eller liberalt tilsynet utøver godkjenningskompetanse. Departementet går utfrå at sakene etter samvirkelova uansett vil representere ein liten del av den totale saksmengda. På den andre sida må ein rekne med at enkelte saker vil krevje ein del arbeid, særleg dersom det er tale om store verdiar og kryssande interesser. Stiftelsestilsynet blir finansiert gjennom gebyr frå dei stiftingane som er registrerte i stiftingsregisteret. Ei mogleg løysing kan vere at også samvirkeforetak som søkjer Stiftelsestilsynet om godkjenning etter reglane i samvirkelova, skal betale gebyr for saksbehandlinga. Forskrifter om slike gebyr kan utferdast med heimel i forvaltingslova § 27 a.

17.3 Økonomiske og administrative konsekvensar for private

Lovforslaget har økonomiske og administrative konsekvensar for samvirkeforetaka, medlemmane, dei tilsette, kreditorane og andre som står i eit rettsforhold til samvirkeforetaka. I tillegg kan ei samvirkelov ha visse konsekvensar for foretak som opptrer i konkurranse med samvirkeforetak. Dei konkurransemessige konsekvensane av ei samvirkelov blir drøfta særskilt i punkt 17.4 nedanfor.

Ei samvirkelov vil gjere rettsstoffet atskilleg meir tilgjengeleg for aktørane, for juristar og for andre som støyter på samvirkerettslege problemstillingar. Ei ulempe ved gjeldande rett er nettopp at den er så diffus og vanskeleg tilgjengeleg. Ei samvirkelov vil medverke til rettsavklaring og skape ein klarare rettstilstand. Ikkje minst for dei som vurderer å etablere ny verksemd, er det viktig med ei lov som klart seier korleis ein skal gå fram. Mangelen på eit trygt og velkjent regelverk er truleg ei viktig årsak til at så få tek samvirkeforma i bruk. Også for dei eksisterande foretaka vil det vere ein fordel med eit regelverk som fjernar mykje av den rettsuvissa som pregar dagens rettstilstand. Klarare reglar lettar planlegginga av den økonomiske verksemda. Vidare har medlemmane interesse av eit regelsett som presiserer rettane og pliktene deira overfor foretaket og overfor kvarandre.

Det let seg ikkje gjere å talfeste den økonomiske verdien av eit betre, klarare og meir tilgjengeleg regelverk. Etter Justisdepartementets oppfatning er det tale om store verdiar. For det første er det grunn til å tru at eit godt utvikla regelverk reduserer behovet for rettsleg bistand. For det andre kan ei lov medverke til å redusere talet på rettslege konfliktar, fordi lova gir svar på spørsmål som elles kunne ha blitt omtvista. Det kan likevel ikkje utelukkast at ei lov også kan føre til enkelte rettstvistar som ein elles hadde vore forutan. Dette heng saman med at ei lov kan gjere partane meir medvitne på kva slags rettar og plikter dei har overfor kvarandre. Samla sett meiner departementet likevel at ei lov som fører til høg grad av rettsavklaring, primært vil medverke til å avverje rettskonfliktar i samvirkeforhold. For det tredje vil ei samvirkelov kunne lette gjennomføringa av ei rekke prosessar (til dømes stifting, fusjon, fisjon og omdanning). Det er ofte store kostnader knytt til slike prosessar, og det er derfor viktig at dei kan gjennomførast trygt og smidig utan at det oppstår uføresette rettslege problem.

Dei fleste føresegnene i lovforslaget kan seiast å ha økonomiske eller administrative konsekvensar på ein eller annan måte. I det følgjande konsentrerer departementet seg om nokre hovudpunkt.

Enkelte reglar kan tenkjast å innebere innskrenka handlefridom for samvirkeforetaka. Inn- og utmeldingsreglane kan til dømes innebere ei viss innskjerping i forhold til gjeldande rett. Etter Justisdepartementets syn er dette reglar som har avgrensa innverknad på den samla økonomiske verksemda i foretaka. Ved vurderinga av dei økonomiske og administrative konsekvensane er det større grunn til å fokusere på reglar som gjeld økonomi- og kapitalforhold i foretaka.

I denne samanhengen er det først grunn til å nemne at lovforslaget ikkje stiller krav om at det må liggje føre ein viss minstekapital ved stiftinga. Departementet har lagt stor vekt på at samvirkeforetak skal kunne stiftast på ein enkel og billig måte, og har m.a. av den grunn valt å ikkje stille krav om minstekapital ved stiftinga, jf. drøftinga i punkt 6.3 ovanfor. Lovforslaget legg også elles opp til løysingar som gjer at stiftinga av samvirkeforetak skal kunne skje utan for store kostnader. Dersom medlemmane ved stiftinga berre skal gjere innskot med pengar, kan til dømes stiftingsprosessen gjennomførast utan å involvere revisor, jf. lovforslaget § 12 andre ledd fjerde punktum.

Kapitalvernreglane i lovforslaget kapittel 4 byggjer på ei presisering og vidareutvikling av forsvarlegkravet etter gjeldande rett. Det blir ikkje stilt opp noko krav om avsetjingar til reservefond eller andre pliktige fond. I det heile opnar lovforslaget for stor grad av fleksibilitet med omsyn til bruken av årsoverskotet. Departementet vil særleg framheve ordningane med etterbetalingsfond og medlemskapitalkonto. Desse ordningane kan medverke til konsolidering og sunn økonomiforvalting, jf. punkt 8.3.1.3 ovanfor. Reglane om kapitalvern i lovforslaget inneber samla sett ei moderat skjerping i forhold til gjeldande rett, først og fremst ved at det er gjort framlegg om eit meir presist sett med reglar til vern om foretakskapitalen. Departementet vil samtidig understreke at ei viss skjerping på dette punktet kan motverke forretningsmessig svakt funderte prosjekt som pådreg medlemmane og kreditorane tap. Reglane kan derfor ha positive samfunnsøkonomiske verknader.

Fleire av reglane i lovforslaget gir foretaka utvida moglegheiter og ei styrka stilling på det økonomiske området. Departementet vil særleg framheve reglane om konsern og føderative samvirke, jf. kapittel 12 ovanfor. Departementet vil også trekkje fram reglane om fusjon, fisjon og omdanning, som vil lette gjennomføringa av omorganiseringsprosessar i samvirkeforhold, jf. kapittel 13 ovanfor.

Etter lovforslaget kapittel 5 og 6 er årsmøte og styre dei einaste organa alle samvirkeforetak må ha. Utover dette er foretaka gitt forholdsvis stor fridom med omsyn til den interne organiseringa av foretaka. Utgangspunktet i lovforslaget er at eit samvirkeforetak skal ha dagleg leiar, men vedtektene kan fastsetje noko anna, jf. § 65 første ledd. Både representantskap og kontrollkomité er fakultative organ, jf. §§ 62 og 63.

For dei tilsette vil ei lovregulering vere prinsipielt viktig, ettersom dei i dag ikkje har lovfesta rett til representasjon i samvirkestyra. Reglane i lovforslaget er på dette punkt utforma etter dei tilsvarande reglane i aksjelovene, sjå lovforslaget §§ 67 og 68.

Når det gjeld konsekvensane for foretaka av reglane om kjønnsrepresentajon (sjå punkt 10), viser Justisdepartementet til drøftinga i høyringsnotatet 20. januar 2003 nr. 120 punkt 11:

«Basert på den naturlege føresetnaden om at kvinner og menn er likeverdige når det gjeld næringslivsrelevant kompetanse, kan det leggjast til grunn at eit krav om kjønnsrepresentasjon neppe vil ha nokon særlege konsekvensar for foretaka utover dei positive konsekvensane som er skildra i Ot.prp. nr. 97 (2002–2003) kapittel 2. Det kan likevel knyte seg nokre særlege spørsmål til perioden fram til ein har oppnådd ei naturleg jamn kjønnsfordeling i leiinga i næringslivet generelt. Departementet går ut frå at det etter gjennomføringa av dei nye reglane vil vere ein monaleg del av styremedlemmene som må erstattast med kvinnelege representantar. Det kan i praksis krevje ein viss innsats å finne nye kandidatar. Departementet meiner likevel at dette vil la seg gjere innanfor dei rammene som iverksetjings- og overgangsreglane gir.»

Vedtakinga av ei lov om samvirkeforetak vil innebere visse meirkostnader for foretaka i samband med iverksetjinga av lova. Det viktigaste i denne samanhengen er at foretaka i større eller mindre grad må endre vedtektene og melde vedtektsendringane til Foretaksregisteret. Utarbeidinga av nye vedtekter krev eit visst arbeid, m.a. fordi det føreset innsikt i den nye lova. Enkelte foretak kan ha behov for rettsleg bistand i den samanhengen. Departementet vil her understreke at utforming av nye og betre vedtekter er noko mange samvirkeforetak kanskje bør gjere uavhengig av ei ny lov. Både Samvirkelovutvalet og Justisdepartementet har i samband med dette lovarbeidet sett ei rekke mangelfulle vedtekter for samvirkeforetak. Ei klarare og meir fullstendig vedtektsregulering bør foretaka sjølve ha interesse av.

Sidan samvirkeforetaka etter lovforslaget skal utgjere ei eiga registreringseining i Brønnøysundregistra, er det nødvendig med ei forkorting av foretaksnamnet for samvirkeforetaka, jf. lovforslaget § 164 nr. 22. BA kan ikkje nyttast fordi den forkortinga også rommar foretak som ikkje er samvirkeforetak. Til liks med utvalet foreslår departementet at samvirkeforetaka skal nytte forkortinga SA i foretaksnamnet. Dette inneber at endring av foretaksnamnet frå BA til SA må meldast til Foretaksregisteret. Etter overgangsregelen i § 163 nr. 6 skal endringar i foretaksnamn som følgje av regelen om ny forkorting, vere gebyrfrie. Etter Justisdepartementets oppfatning bør ikkje foretaka belastast med kostnader som følgje av ei lovpålagt endring av foretaksnamnet.

Det kan ikkje utelukkast at enkelte foretak vil endre skilt, reklamemateriell og liknande i samband med innføring av ei ny forkorting av foretaks­namnet. Departementet vil understreke at eventuelle auka kostnader på grunn av slike endringar ikkje er ei lovpålagt følgje av lovforslaget.

Vedtakinga av ei samvirkelov vil medføre eit visst behov for opplæring hos brukarane og andre på same måte som anna omfattande lovgiving medfører eit opplæringsbehov, omlegging av rutinar o.a. Det er vanskeleg å seie noko eksakt om kostnadene ved slike tiltak. Kostnadene for dei enkelte foretaka vil dessutan avhenge av kor godt det blir informert om den nye lova. Departementet føreset m.a. at samvirkeorganisasjonar og juristorganisasjonar vil arrangere kurs og informere om lova på annan måte.

Som nemnt innleiingsvis er det Justisdepartementets oppfatning at lovforslaget samla sett kan gi grunnlag for monaleg gevinst, både for samvirkeforetaka og for samfunnet som heilskap. For samvirkeforetaka er dei meirkostnadene som vil oppstå, for ein stor del eingongskostnader i samband med iverksetjinga av lova.

17.4 Konkurransemessige konse­kvensar av ei samvirkelov

Ei samvirkelov kan ha visse konkurransemessige konsekvensar. På bakgrunn av høyringa gjennomførte Justisdepartementet ein nærmare analyse av dei konkurransemessige konsekvensane av forslaget frå Samvirkelovutvalet. I samsvar med det enkelte høyringsinstansar tok til orde for, vart konsekvensanalysen gjennomført før resten av arbeidet med proposisjonen starta. Dette har medverka til at departementet ved utforminga av proposisjonen har hatt god oversikt over dei konkurransemessige sidene av saka. Utgreiinga av dei konkurransemessige konsekvensane nedanfor knyter seg til lovforslaget i proposisjonen her, men er i stor grad basert på den analysen som vart gjort av forslaget frå Samvirkelovutvalet.

Det sentrale spørsmålet er om lovforslaget vil innebere ei betring, ei forverring eller ei sementering av konkurransesituasjonen på område der samvirkeforetak konkurrerer med andre typar foretak. Ved vurderinga av dei konkurransemessige konsekvensane av lovforslaget er det naturleg å ta utgangspunkt i Konkurransetilsynets merknader til spørsmålet om ei samvirkelov i NOU 2002: 6 Lov om samvirkeforetak s. 431 flg. (vedlegg 1 til utgreiinga).

Konkurransetilsynet gir for det første uttrykk for at lova bør leggje opp til størst mogleg mobilitet i den forstand at leverandørar og kundar bør stå overfor låge tersklar for inn- og utmelding av samvirkeforetaka. Lovforslaget byggjer på prinsippet om frivillig og ope medlemskap, jf. §§ 14 og 22. Kravet om sakleg grunn for å nekte medlemskap er i samsvar med gjeldande rett. Reglane om utmelding inneber ei skjerping i forhold til gjeldande rett ved at det blir mindre rom for å avgrense høvet til utmelding, jf. den prinsipielle drøftinga i punkt 7.3.2 ovanfor. Hovudregelen er at ein medlem til ei kvar tid står fritt til å melde seg ut. Forslaget om at eventuelle utmeldingsfristar kan vere på maksimalt tre månader for primærsamvirke og tolv månader for sekundærsamvirke, er ei innstramming i forhold til gjeldande rett. Fleire samvirkeforetak har i dag lengre fristar og vil derfor måtte endre vedtektene sine på dette punktet. Regelen om at det krevst tungtvegande, saklege grunnar for å nekte ein medlem å tre ut, inneber også ei skjerping i forhold til gjeldande rett. Regelen er eit viktig tiltak for å hindre uheldige innlåsings­effektar.

Reglane om det økonomiske oppgjeret ved utmelding er i hovudsak ei vidareføring av gjeldande rett, men det er enkelte skilnader. Utgangspunktet er at ein medlem som melder seg ut, har krav på å få utbetalt andelsinnskotet og inneståande på medlemskapitalkonto, eventuelt med renter, jf. § 22 tredje ledd. Slik er det også etter gjeldande rett. Etter lovforslaget er hovudregelen at medlemmen ikkje har krav på å få utbetalt ein nettoandel av foretaksformuen, men det er gjort unntak for arbeidssamvirkeforetak, jf. fjerde ledd. Utgangspunktet om at ein medlem ikkje har krav på ein andel av nettoformuen, svarer til utgangspunktet etter gjeldande rett. Etter gjeldande rett er det rett nok eit visst rom for vedtekter som gir medlemmen krav på ein andel av nettoformuen, men føresetnaden er at medlemmen på denne måten ikkje oppnår kapitalavkasting utover det som ein generelt aksepterer (sjå nærmare nedanfor), jf. Jan Skåre, Lov og Rett 1976 s. 391. Reelt inneber lovforslaget knapt noka innskrenking av vedtektsfridomen på dette punktet, dels fordi vedtektsfridomen på dette punktet er liten etter gjeldande rett, og dels fordi medlemmane kan oppnå det same økonomiske resultatet ved å forrente medlemsinnskota. I denne samanhengen er det eit poeng at lovforslaget opnar for forrenting av medlemsinnskota i større grad enn etter gjeldande rett, jf. nedanfor. Det kan også nemnast at ingen av dei største samvirkeforetaka har vedtekter som gir medlemmane krav på ein andel av nettoformuen ved utmelding. Ut frå dette er det ikkje grunn til å tru at lovforslaget på dette punktet vil medføre nokon endringar i konkurransesituasjonen.

Unntaksregelen for arbeidssamvirke går lenger enn etter gjeldande rett, ettersom vedtektene kan fastsetje at ein medlem som melder seg ut, skal få utbetalt ein andel av nettoformuen sjølv om medlemmen på denne måten oppnår ei kapitalavkasting utover det som ein generelt aksepterer. Vidare kan føresegna i § 22 tredje ledd fjerde punktum om at ein utmeld medlem i utgangspunktet har krav på etterbetaling som er vedtatt innan eitt år etter utmeldinga, medverke til auka mobilitet, og såleis ha ein gunstig konkurransemessig effekt.

Samanfatningsvis meiner Justisdepartementet at reglane om inn- og utmelding er konkurransemessig gunstige samanlikna med gjeldane samvirkerett. Reglane gir lite rom for å gripe inn i prinsippet om ope og frivillig medlemskap og er såleis med på å leggje til rette for ein stor grad av mobilitet. Reglane om det økonomiske oppgjeret ved utmelding er basert på dei same hovudprinsippa som dei gjeldande reglane og vil venteleg ikkje ha nemnande innverknad på konkurransesituasjonen verken i den eine eller andre retninga.

Konkurransetilsynet peiker for det andre på at ei samvirkelov ikkje bør innehalde reglar om kjøps- eller leveringsplikt eller andre føresegner som krev full deltaking av medlemmane. Slike føresegner var ikkje foreslått av Samvirkelovutvalet og er heller ikkje foreslått av departementet. Eventuelle vedtektsføresegner om kjøps- eller leveringsplikt må vurderast på lik linje med andre vilkår for å bli eller vere medlem i eit samvirkeforetak. Det er såleis krav om sakleg grunn for å ha slike vedtekter. Dette er i samsvar med gjeldande rett. Heller ikkje på dette punktet inneheld lovforslaget reglar som kan vere eigna til å forverre konkurransesituasjonen.

For det tredje understrekar Konkurransetilsynet at det ideelt sett bør vere mogleg å delta så mykje eller lite ein ønskjer i samvirket, anten ein er medlem eller ikkje. Det blir samtidig presisert at dette ikkje bør vere til hinder for at samvirkeforetaket kan krevje utelukking dersom ein medlem ikkje samhandlar i ein periode, eller at samvirkeforetaket kan ha forskjellige prisar for medlemmar og ikkje-medlemmar så lenge dette ikkje er ledd i ei marknadskopling. Når det gjeld spørsmålet om i kva grad eit samvirkeforetak kan omsette med ikkje-medlemmar utan å misse sin samvirkerettslege status, foreslo Samvirkelovutvalet meir liberale reglar ved at omsetning med ikkje-medlemmar skal aksepterast i større grad enn etter gjeldande rett, sjå s. 246 og 247 i utgreiinga. Dette er følgt opp av Justisdepartementet, jf. drøftinga i punkt 5.3.3 ovanfor. Spørsmålet om i kva grad eit samvirkeforetak er rettsleg forplikta til å omsette med andre enn medlemmane, må løysast på grunnlag av allmenne reglar om kontraheringsplikt og legaldefinisjonen av «samvirkeforetak». Samvirkedefinisjonen i lovforslaget § 1 inneber som nemnt at omsetning med ikkje-medlemmar kan skje i større grad enn etter gjeldande rett utan at samanslutninga misser sin status som samvirkeforetak. Lovforslaget her grip ikkje inn i allmenne reglar om kontraheringsplikt.

Lovforslaget inneheld ein særleg regel om at ein medlem kan utelukkast dersom medlemmen ikkje har omsett med foretaket i ein periode på minst eitt år, jf. § 23 første ledd andre punktum. Konkurransetilsynet har som nemnt uttalt at reglar av denne typen er akseptable frå ein konkurranserettsleg synsstad.

Samla sett kan dei foreslåtte reglane om omsetning med medlemmar og ikkje-medlemmar ha ein gunstig konkurransemessig effekt, ettersom omsetning med ikkje-medlemmar blir akseptert i større grad enn etter gjeldande rett.

For det fjerde meiner Konkurransetilsynet at bonus bør knytast til medlemmane si omsetning med samvirkeforetaket (patronasje), og at bonus bør takast inn som ein medlemsrett. Tilsynet har på dette punktet presisert og utdjupa sitt syn i merknadene til høyringsfråsegna frå Synnøve Finden ASA, jf. punkt 8.2.2 ovanfor. Lovforslaget § 27 byggjer på at bonus (etterbetaling) skal utbetalast på grunnlag av omsetning med foretaket. Også utdelingar frå etterbetalingsfondet og avsetjingar til medlemskapitalkonto skal skje på grunnlag av omsetning, jf. § 28 andre ledd og § 29 første ledd. Det same gjeld reglane om utdeling i samband med oppløysing, fusjon, fisjon og omdanning, jf. § 135 femte ledd, § 106 første ledd, § 121 fjerde ledd og § 147 fjerde ledd. At alle desse formene for utdeling frå foretaket byggjer på omsetning, kan gi medlemmar i sals- og produksjonssamvirke økonomiske intensiv til å ha ein stor produksjon, noko som kan vere gunstig frå ein konkurranserettsleg synsstad. Føresetnaden er at foretaka ikkje avgrensar medlemmane sin produksjon i for stor grad. Utdeling på grunnlag av omsetning er den store hovudregelen også etter gjeldande rett. Det er derfor ikkje grunn til å tru at lovforslaget på dette punktet vil ha nemnande konkurransemessige konsekvensar. Departementet viser elles til drøftinga i punkt 8.3.1.6 ovanfor om forholdet mellom patronasje og kapitalavkasting.

I foretak som har ei bonusordning, vil retten til bonus vere ein medlemsrett. Dette er i samsvar med gjeldande rett.

Konkurransetilsynet meiner for det femte at samvirkeforetaka ikkje, eller berre i lita grad, bør kunne halde tilbake overskot i foretaket. På den eine sida inneheld lovforslaget ingen regel om tvungne fondsavsetjingar eller andre tilsvarande reglar som kan innebere ei uheldig kapitalbinding. På den andre sida har lovforslaget heller ingen regel om tvungen etterbetaling eller tvungen avsetjing til medlemskapitalkonto. Ein slik regel finn ein heller ikkje i gjeldande samvirkerett eller i dei andre selskapslovene. Ein regel om tvungen utdeling av overskot kan vere gunstig konkurransemessig ved at den kan motverke kapitaloppbygging som kan gi dominerande marknadsmakt. For å unngå ugrunna forskjellar mellom samanslutningsformene måtte ein slik regel i tilfelle gjelde for alle samanslutningsformer, eller i alle fall dei med avgrensa deltakaransvar (m.a. aksjeselskap, allmennaksjeselskap, samvirkeforetak og statsforetak). Ein slik regel ville lett kome i konflikt med foretaka sine behov for finansiering og konsolidering. Dette ville særleg ha ramma samvirkeforetak og andre foretak som ikkje kan hente inn kapital frå marknaden. Ein regel om tvungen overskotsutbetaling ville hemme veksten og konkurranseevna til norsk næringsliv. Justisdepartementet ser det derfor ikkje som aktuelt å innføre ein slik regel verken for samvirkeforetak eller for andre selskapsformer. Sidan forslaget til samvirkelov på dette punktet er i samsvar med gjeldande rett og selskapslovgivinga elles, har forslaget ingen konkurransemessige implikasjonar i forhold til dagens situasjon.

For det sjette gir Konkurransetilsynet uttrykk for at medlemskapane bør vere omsettelege til ein fri marknadspris dersom lova tillét lukka medlemskap. Dersom det blir foreslått ope medlemskap som hovudregel, ser Konkurransetilsynet ikkje noko stort behov for ein regel om fri omsetning av medlemskap. Lovforslaget inneber som nemnt ei styrking av prinsippet om ope og frivillig medlemskap, sjå nærmare i punkt 7.3.1 og 7.3.2 ovanfor. Konkurransemessige omsyn kan då ikkje forsvare at ein innfører ein regel om fritt omsettelege medlemskap. Ein slik regel kan dessutan føre til at medlemmane får ei kapitalavkasting som ikkje let seg sameine med samvirkeprinsippa. Endeleg er det grunn til å nemne at medlemskap i samvirkeforetak heller ikkje etter gjeldande rett er fritt omsettelege, jf. NOU 2002: 6 s. 193 andre spalte. Lovforslaget er her langt på veg ei vidareføring av gjeldande rett. Det er likevel grunn til å nemne ein viktig skilnad: Etter gjeldande samvirkerett inneber ein overgang av ein medlemskap at ervervaren trer inn i avhendaren sine samanslutningsrettslege rettar og plikter overfor foretaket. Lovforslaget § 20 fjerde ledd inneber at også dei kontraktsrettslege posisjonane til avhendaren blir overførte. Dette lettar gjennomføringa av salet, og kan dermed medverke til auka mobilitet. Føresegna kan på den måten ha ein positiv konkurransemessig effekt.

Konkurransetilsynet gir til slutt uttrykk for skepsis til at samvirkeforetak skal kunne investere i andre formål enn det som er det primære formålet. Investeringar i sideverksemder gjer at det ikkje berre blir konkurransedugleiken i hovudverksemda som blir avgjerande for marknadsdelane i denne marknaden. Dette er eit konkurranserettsleg problem som gjeld uavhengig av foretaksform. Samvirkelovutvalet har ikkje foreslått nokon regel om høvet til å investere i sideformål, men formålsføresegna i vedtektene kan her setje ei grense. Det er ingen grunn til at det på dette punktet skal gjelde andre reglar for samvirkeforetak enn for andre foretakstypar.

Nokre høyringsinstansar som representerer foretak som opptrer i konkurranse med samvirkeforetak, meiner at det er særleg grunn til å utgreie dei konkurransemessige konsekvensane av forslaget til reglar om kapitalforvalting og medlemmane sine økonomiske rettar. Dei meiner m.a. at lovforslaget legg for sterke bindingar på kapitalforvaltinga i samvirkeforetak, og at lovforslaget ikkje gir medlemmane tilstrekkelege økonomiske rettar. Det sentrale spørsmålet blir også her om lovforslaget på dette punktet vil medføre ei forverring, ei betring eller ei sementering av konkurransesituasjonen på område der samvirkeforetak konkurrerer med andre foretak.

Reglane om medlemmane sine økonomiske rettar ved utmelding og reglane om overgang av medlemskap er det gjort greie for ovanfor. Justisdepartementet vil derfor ikkje drøfte desse reglane her, men minner om konklusjonen: At reglane om inn- og utmelding og overgang av medlemskap kan ha visse konkurransemessig gunstige effektar, og at reglane ikkje synest å innehalde element som kan vere eigna til å svekke konkurransesituasjonen.

I det følgjande drøftar departementet først dei økonomiske rettane til medlemmane ved løpande drift, og deretter dei økonomiske rettane i samband med fusjon, fisjon, oppløysing og omdanning.

Lovforslaget føreset at årsoverskotet som utgangspunkt skal godskrivast eigenkapitalen til foretaket. Etter § 26 første ledd kan det i vedtektene fastsetjast at årsoverskotet skal nyttast til etterbetaling, avsetjing til etterbetalingsfond, avsetjing til medlemskapitalkonto eller forrenting av andelsinnskot og medlemskapitalkonto.

Det kan i vedtektene fastsetjast at medlemmane kan få etterbetaling på grunnlag av deira omsetning med foretaket, jf. § 27. Føresegna er ei vidareføring av gjeldande rett og medfører dermed inga endring i konkurransesituasjonen.

I § 28 er det gitt heimel for å vedtektsfeste ei ordning med såkalla etterbetalingsfond , som er ei form for kollektiv eigenkapital. Den delen av års­overskotet som kan delast ut som etterbetaling, kan alternativt overførast til eit etterbetalingsfond. Årsmøtet kan vedta at heile eller delar av etterbetalingsfondet skal delast ut til medlemmane eller overførast til medlemskapitalkontoane deira, begge delar på grunnlag av medlemmane si omsetning med foretaket i ein periode som er fastsett i vedtektene, jf. § 28 andre ledd. Årsmøtet kan også vedta at heile eller delar av etterbetalingsfondet skal overførast til den allmenne eigenkapitalen, jf. § 28 tredje ledd. Ordninga med etterbetalingsfond gir ei meir smidig og fleksibel kapitalforvaltning enn etter gjeldande rett, fordi utdelingar til medlemmane ikkje berre kan skje på grunnlag av siste års overskot, men også på grunnlag av overskot frå tidlegare år. Ordninga inneber at medlemmane får større tilgang på eigenkapitalen i foretaket. Samla sett inneber ordninga altså at kapitalforvaltinga blir meir fleksibel og dynamisk, og at medlemmane får eit større rådvelde over eigenkapitalen enn etter gjeldande rett. Dette kan ha ein positiv konkurransemessig effekt.

Lovforslaget § 29 gir foretaket høve til å individualisere ein del av eigenkapitalen gjennom såkalla medlemskapitalkonti . Også denne ordninga inneber at medlemmane får større rådvelde over eigenkapitalen. Ved opphøyr av medlemskapen er hovudregelen at medlemmen har krav på å få utbetalt inneståande på medlemskapitalkontoen i tillegg til andelsinnskotet. På denne måten kan medlemmane få krav på ein større del av eigenkapitalen ved utmelding. Ei ordning med medlemskapitalkonto kan dermed vere med på å leggje til rette for auka mobilitet, noko som er gunstig i eit konkurranserettsleg perspektiv.

Dersom det følgjer av vedtektene, kan årsmøtet fastsetje at inneståande på medlemskapitalkonto heilt eller delvis skal utbetalast til medlemmane, jf. § 29 andre ledd. På denne måten kan medlemmane få utdelt midlar som er opptente i tidlegare år (ikkje berre det siste årsoverskotet). Ei ordning med medlemskapitalkontoar kan etablerast også etter gjeldande, ulovfesta rett, men det er grunn til å tru at ei lovfesting kan føre til at fleire foretak tek ordninga i bruk.

Etter lovforslaget § 30 første ledd kan ei eventuell rente på andelsinnskot og medlemskapitalkonto ikkje setjast høgare enn tre prosentpoeng over renta på statsobligasjonar med fem års løpetid. Med det rentenivået som var i byrjinga av desember 2006, ville dette gitt ei maksimumsrente på 7,1 %. Ser ein på rentenivået i perioden frå 1988 til og med 2005 ville maksimumsrenta i lovforslaget her i gjennomsnitt ha vore på om lag 10 %. I juridisk teori er det lagt til grunn at det i vedtektene kan fastsetjast «en rimelig forrentning av innskuddet, f.eks. sparebankrente eller 1 % over det», jf. Sverre Lie, Andelslagene i landbruket, Oslo 1957, s. 34–35. Justisdepartementets lovavdeling har stilt krav om at det i vedtektene blir fastsett eit «rimelig maksimum» for renta. Lovavdelinga har i eitt tilfelle akseptert ei forrenting på 1,5 prosentpoeng over diskontoen i Noregs Bank. Etter Justisdepartementets syn opnar lovforslaget her for større forrenting enn etter gjeldande rett. I innstillingane til lov om samvirkelag frå 1925 og 1937 vart maksimumsgrensa sett til høvesvis 6 og 5 %. Lovforslaget her inneber at maksimumsgrensa normalt vil liggje over dette, til dels fleire prosentpoeng over. Etter dette må ein kunne leggje til grunn at lovforslaget aksepterer forrenting av medlemsinnskot i større utstrekning enn etter gjeldande rett og etter tidlegare lovforslag.

Justisdepartementet kan ikkje sjå at lovforslaget på dette punktet representerer noko konkurransemessig problem og viser i den samanhengen til det Konkurransetilsynet har uttalt om spørsmålet, sjå punkt 8.2.1 ovanfor. Lovforslaget opnar for forrenting i større grad enn etter gjeldande rett, og eventuelle konkurransemessige effektar av dette vil i tilfelle vere positive.

Lovforslaget § 30 andre ledd medfører at det ikkje er høve til såkalla fondsemisjon , dvs. at andelsinnskota blir auka gjennom overføring frå den opptente eigenkapitalen. Dette er ei vidareføring av hovudregelen etter gjeldande rett. Dagens reglar utelukkar ikkje at ein i vedtektene kan fastsetje ei ordning med fondsemisjon, men føresetnaden er at medlemmane på denne måten ikkje oppnår kapitalavkasting utover det som ein generelt aksepterer. Dette inneber at det er lite rom for fondsemisjon etter gjeldande rett, særleg i foretak som forrentar andelsinnskota. Ein nærmare gjennomgang av ei rekke samvirkevedtekter viser at det er svært få samvirkeforetak som har ordningar med fondsemisjon. Lovforslaget § 30 andre ledd vil venteleg ikkje påverke konkurransesituasjonen i nemnande grad. Det må i denne samanhengen også takast omsyn til at andelsinnskota etter lovforslaget her kan bli forrenta i større mon enn etter gjeldande rett, jf. ovanfor. Vidare må det takast omsyn til at den opptente eigenkapitalen kan individualiserast gjennom medlemskapitalkontoar. Dette avdempar behovet for reglar om fondsemisjon.

Justisdepartementet vil i det følgjande drøfte dei økonomiske rettane til medlemmane i samband med fusjon, fisjon, oppløysing og omdanning.

Det økonomiske oppgjeret ved oppløysing er regulert i § 135 tredje til femte ledd. Reglane svarer i hovudsak til gjeldande rett. Hovudregelen er at medlemmane har krav på å få utbetalt andelsinnskota og inneståande på medlemskapitalkonto – eventuelt med renter – dersom det er midlar i foretaket etter at det har dekt skyldnadene. Det kan i vedtektene fastsetjast at gjenverande midlar utover dette heilt eller delvis skal tilfalle dei som er medlemmar på oppløysingstidspunktet, eventuelt også tidlegare medlemmar. Fordelinga av midlane skal i tilfelle skje på grunnlag av medlemmane si omsetning med foretaket dei siste fem åra. I vedtektene kan det fastsetjast ein annan periode, men den kan ikkje vere på under eitt år. Fordeling på grunnlag av storleiken på andelsinnskota er ikkje tillate. Dette er utgangspunktet også etter gjeldande rett. Justisdepartementets lovavdeling har ved eitt høve godtatt ei vedtektsføresegn om fordeling etter kapitalinnskot, men det var tatt atterhald om at medlemmane ikkje på denne måten oppnår kapitalavkasting utover det som ein generelt aksepterer. Det er altså lite rom for å fordele nettoformuen på denne måten, og Justisdepartementet er ikkje kjent med at nokon av dei store aktørane har ei slik fordelingsnorm i sine vedtekter. Ei fordeling av nettoformuen etter kapitalinnskot harmonerer dårleg med samvirkeprinsippa og kan etter omstenda medføre at samanslutninga ikkje tilfredsstiller vilkåra for å vere eit samvirkeforetak.

Som drøftinga viser, opnar lovforslaget for at medlemmane ved oppløysing får tilgang på heile nettoformuen til foretaket. Reglane er i hovudsak ei vidareføring av gjeldande rett og er derfor ikkje eigna til å medføre noko endring i konkurransesituasjonen.

Etter gjeldande samvirkerett er det ikkje eigne reglar om fusjon, fisjon og omdanning . Det inneber at ein må gå vegen om oppløysing og nystifting for å gjennomføre desse transaksjonane. Etter lovforslaget kan desse transaksjonane gjennomførast etter eit kontinuitetsprinsipp, dvs. at det er kontinuitet i dei rettslege posisjonane til det overdragande foretaket. Ved fusjon er utgangspunktet at kvar medlem i det overdragande foretaket skal få tildelt ein medlemskap i det overtakande foretaket, jf. lovforslaget § 106. I tillegg kan det ytast fusjonsvederlag på grunnlag av medlemmane si omsetning med det overdragande foretaket. Reglane er i utgangspunktet dei same ved fisjon, men det er her ikkje krav om at alle medlemmane i det overdragande foretaket får medlemskap i det overtakande foretaket, jf. § 119 første ledd, jf. § 121 fjerde ledd. Ved omdanning av samvirkeforetak til aksjeselskap eller allmennaksjeselskap skal aksjane fordelast på medlemmane på grunnlag av deira omsetning med foretaket i ein nærmare fastsett periode, i utgangspunktet fem år, jf. § 147 fjerde ledd. Etter det Justisdepartementet kan sjå, er dei økonomiske interessene til medlemmane godt varetatt i forslaget til reglar om fusjon, fisjon og omdanning. Reglane ser ikkje ut til å innehalde element som kan påverke konkurransesituasjonen i negativ retning.

Mangelen på ei samvirkelov er i nokre relasjonar ei ulempe for samvirkeforetaka samanlikna med konkurrentar som er organiserte som aksjeselskap eller allmennaksjeselskap. Mangelen på reglar om fusjon, fisjon og omdanning gjer til dømes omorganiseringsprosessar i samvirkeforhold vanskelegare og dyrare enn i aksjeselskapsforhold. Tilsvarande inneber mangelen på reglar om konsern og føderative samvirke at kapitalflyten i slike foretaksgrupper blir hemma. Endeleg er det grunn til å nemne at mangelen på eit klart og tilgjengeleg regelverk også kan vere ei ulempe for samvirkeforetaka i forhold til konkurrentar som opererer innanfor dei lovregulerte samanslutningsformene. Gjennom ei samvirkelov kan ein bøte på ein del av manglane og ulempene ved den ulovfesta samvirkeretten og medverke til at samvirkeforetaka får eit rettsleg regime som ligg nærmare opp til det konkurrentane er underlagt. Ei samvirkelov kan på denne måten medverke til likare konkurransevilkår.

I lys av den merksemda dei konkurransemessige sider ved lovforslaget har fått gjennom høyringa, vil departementet til avslutning understreke at det berre er nokre promillar av samvirkeforetaka som har ein posisjon som kan tenkjast å vere problematisk konkurranserettsleg. Det er lett å få eit skeivt inntrykk av dei konkurransemessige sidene ved samvirkeforma dersom ein utelukkande fokuserer på dei få store samvirkeforetaka innan landbruk og fiske. Desse foretaka utgjer berre ein del av det totale biletet. Ei oversikt frå Brønnøysundregistra viser at den store majoriteten av samvirkeforetaka er barnehagar, handelslag, rekneskapslag og andre verksemder som har ein forholdsvis avgrensa økonomisk aktivitet. Dei store samvirkeforetaka innan landbruk og fiske er slik sett ikkje representative for alle dei verksemdene som vil bli omfatta av ei samvirkelov.

Ved vurderinga av dei konkurransemessige konsekvensane av ei samvirkelov kan ein heller ikkje sjå bort frå at det er kapitalselskapa som dominerer innanfor dei fleste delane av næringslivet, og at samvirkeforetak som opererer på desse områda, medverkar til sunn konkurranse og samfunnsøkonomisk effektivitet. Daglegvarehandelen er kanskje det beste dømet, der kapitalselskapa har ca. 75 % av marknaden, medan forbrukarsamvirket har ca. 25 %. Andre døme kan vere transportsektoren, kraftsektoren og finanssektoren – sektorar der kapitalselskapa dominerer i enda større grad. På område der andre foretaksformer dominerer, kan ei samvirkelov ha ein udelt positiv effekt på konkurransen, fordi samvirkeforetaka kan dra nytte av ei lov som gir ein rettsleg infrastruktur som er betre, klarare og lettare tilgjengeleg enn dagens ulovfesta rett.

Konklusjonen på drøftinga ovanfor er at lovforslaget kan medføre ei viss betring av konkurransesituasjonen på område der samvirkeforetak konkurrerer med andre typar foretak. Ikkje minst gjeld dette på område der samvirkeforetak har ein dominerande marknadsposisjon. I den samanhengen er det særleg grunn til å nemne at lovforslaget:

  • tillét omsetning med ikkje-medlemmar i større grad enn dagens reglar

  • styrkar prinsippet om ope og frivillig medlemskap, og dermed legg til rette for auka mobilitet

  • medfører at kapitalforvaltinga i samvirkeforetak blir meir fleksibel

  • opnar for at medlemmane kan få større rådvelde over eigenkapitalen i foretaka.

Justisdepartementet kan ikkje sjå at lovforslaget inneheld reglar som kan medføre ei forverring av konkurransesituasjonen i nemnande grad. Forslaget inneber rett nok at samvirkeforetaka kan nyte godt av reglar om fusjon, fisjon og omdaning og reglar om konsern og føderativt samvirke. Det sentrale i denne samanhengen er at konkurrentar som er organiserte som aksjeselskap eller allmennaksjeselskap, allereie kan nyttiggjere seg av denne typen reglar. Av den grunn er det som nemnt konkurransemessig gunstig at slike reglar også skal gjelde for samvirkeforetak. Dette momentet veg særleg tungt på område der andre foretakstypar dominerer.

Til forsida