Ot.prp. nr. 21 (2006-2007)

Om lov om samvirkeforetak (samvirkelova)

Til innhaldsliste

6 Stifting av samvirkeforetak

6.1 Framlegget frå Samvirkelovutvalet

I kapittel 24 i utgreiinga (s. 254 flg.) drøftar Samvirkelovutvalet kva slags reglar som skal gjelde for stifting av samvirkeforetak:

«Utvalget legger vesentlig vekt på at stiftelse av samvirkeforetak - også for fremtiden - skal kunne skje på en enkel og billig måte. Samvirkeformen blir ofte brukt til småskalavirksomhet, som det ikke bør være for dyrt eller vanskelig å etablere. Aksjeloven og allmennaksjeloven har en forholdsvis inngående regulering av stiftelsesprosedyren, jf. kapittel 2 i begge lovene. Et viktig formål med reglene er å skape garantier for at aksjekapitalen blir fullt innbetalt. Utvalget vil ikke foreslå noen obligatorisk regel om at stiftelsen av et samvirkeforetak forutsetter at medlemmene skyter inn en viss minstekapital. Dette henger sammen med at utvalgets kapitalvernsregler ikke bygger på noe skille mellom fri og bunden egenkapital, men i stedet er fundert på et forsvarlighetskrav (se lovutkastet kapittel 4). En annen årsak til at utvalget ikke foreslår noe krav til minimumsinnskudd, er at det ikke foreligger noe slikt krav etter gjeldende rett. Utvalget finner ikke grunn til å foreta noen innskjerping på dette punktet, bl.a. fordi man da ville ha fjernet et av særpregene ved formen og gjort den mindre attraktiv. Konsekvensen av at det ikke oppstilles noe krav om andelsinnskudd, er at samvirkelovens stiftelsesregler kan gjøres vesentlig enklere og mindre omfattende enn aksjelovenes.

Ved siden av at stiftelsen av et samvirkeforetak skal kunne skje på en enkel og billig måte, legger utvalget vekt på at reglene skal skape klarhet omkring stiftelsesprosessen. Som nevnt under punkt 13.2.1 , er det i rettspraksis eksempler på at det har blitt tvist om hvorvidt et samvirkeforetak er stiftet og om hvorvidt enkeltpersoner har forpliktet seg til å delta som andelshavere. Lovregulering kan bidra til at slike tvister ikke oppstår for fremtiden.

Et annet formål med stiftelsesreglene er å gi nystiftede foretak et incitament til å registrere seg i Foretaksregisteret. I forbindelse med registreringen kan registerføreren føre kontroll med at sammenslutningen tilfredsstiller vilkårene for å være samvirkeforetak, samt at lovens stiftelsesregler er fulgt. At foretaket registreres i Foretaksregisteret, er viktig bl.a. av hensyn til medkontrahenter, kreditorer og offentlige myndigheter. Lovutkastet §§ 13 og 14 må forstås på bakgrunn av dette. Bestemmelsen i § 15 annet ledd første punktum kan ses i samme lys.

Etter utvalgets syn bør et samvirkeforetak kunne stiftes av både fysiske personer og juridiske personer. Formen bør ikke bare stå åpen for private, men også for det offentlige (stat, fylkeskommuner, og kommuner, samt andre offentlige virksomheter). Det offentlige kan etablere kapitalselskaper og stiftelser, og utvalget ser ingen grunn til at det offentlige ikke også skal kunne etablere samvirkeforetak. Flere kommuner bør f.eks. kunne etablere et interkommunalt renovasjonsforetak organisert som et samvirkeforetak.

Utvalget mener at et samvirkeforetak må stiftes av minst to personer, og at foretaket til enhver tid må ha minst to medlemmer. Dette antas å være i samsvar med gjeldende rett. Utvalget ønsker ikke å åpne for samvirkeforetak som har bare ett medlem, selv om dette ene medlemmet er et annet samvirkeforetak. Det vises til drøftelsen under punkt 29.3.3.2 . Også dette antas å være en videreføring av dagens rettstilstand, jf. punkt 22.5 .

Utvalget foreslår at det ikke skal være adgang til å være stifter uten å bli medlem av foretaket. Dersom man først tar initiativ til å sette i gang en samvirkevirksomhet, vil man normalt også ønske å bli medlem i foretaket. Og dersom man ikke ønsker å bli medlem, men likevel vil medvirke til at foretaket blir etablert, så er det ingenting i veien for det. I så fall kan man unnlate å undertegne stiftelsesdokumentet. Statusen som stifter er nemlig knyttet til undertegning av stiftelsesdokumentet. Det ville innebære en komplisering av regelverket om loven også skulle åpne for stiftere som ikke ble medlemmer. Aksjelovene fra 1997 tillater heller ikke dette.

Utvalget ønsker som nevnt ikke å stille krav om at en viss minste innkuddskapital må foreligge ved stiftelsen. Noe slikt krav foreligger ikke etter gjeldende rett. Det er etter utvalgets syn heller ikke grunn til å innføre et slikt krav. Dette kan knyttes til det som er sagt ovenfor, om at det ikke bør koste for mye å etablere et samvirkeforetak. Dette er nettopp et av fortrinnene ved samvirkeformen i forhold til aksjeselskapsformen. At det ikke stilles krav til minimumskapital, kan også begrunnes med at utvalget har valgt å utforme kapitalvernsregler som ikke bygger på skillet mellom fri og bunden egenkapital. Videre har utvalgets standpunkt sammenheng med at man ønsker at loven også skal gjelde for økonomiske foreninger som drives etter kooperative prinsipper. Et krav om minste andelskapital ville være problematisk i så henseende.

Et samvirkeforetak kan i prinsippet være fullt ut fremmedkapitalfinansiert ved stiftelsen. Dersom foretaket er underkapitalisert fra stiftelsen, og blir insolvent pga. dette, kan det imidlertid bli spørsmål om erstatningsansvar for stiftere og styremedlemmer.

Selv om loven ikke stiller krav om at medlemmene må foreta andelsinnskudd, vil det enkelte foretak selvsagt stå fritt til å operere med slike innskudd. For tradisjonelle samvirkelag er dette normalordningen. Flere av lovens bestemmelser er utformet med sikte på slike tilfeller. 1 Utvalget har på denne måten forsøkt å utforme en lov som skal gi en tilfredsstillende regulering enten medlemmene har foretatt innskudd eller ikke.

Utvalget foreslår enklere regler om tingsinnskudd enn i aksjelovgivningen, og foreslår ingen særskilte regler om avtaler som inngås i forbindelse med stiftelsen, om stiftelsesutgifter, eller om at stifterne eller andre skal ha særskilte rettigheter, jf. aksjelovene §§ 2-4 flg. Begrunnelsen er at lovutkastet ikke inneholder noe krav om minstekapital, og er basert på andre kapitalvernsregler enn aksjelovene, jf. ovenfor. I særmerknadene er det presisert at det skal gis visse tilleggsopplysninger.

Ifølge aksjelovene § 2-8 må det alltid utarbeides en åpningsbalanse som skal være bekreftet av revisor. Etter utvalgets syn bør plikten til å utarbeide åpningsbalanse være mer begrenset i samvirkeforhold. Slik utvalget ser det, er det bare behov for å utarbeide åpningsbalanse i tilfeller hvor én eller flere av stifterne skal gjøre opp en innskuddsforpliktelse med andre eiendeler enn penger, jf. utkastet § 11. Utvalget finner ikke grunn til å stille krav om at åpningsbalansen må være revisorbekreftet. Det anses tilstrekkelig at revisor i revisjonspliktige foretak bekrefter at evt. tingsinnskudd er ytet i forbindelse med at foretaket meldes til Foretaksregisteret, jf. utkastet § 13. Dersom innskuddene bare består i penger, er det etter utvalgets syn tilstrekkelig at en finansinstitusjon bekrefter at innskuddene er ytet fullt ut. I slike tilfeller kan altså stiftelsesprosessen gjennomføres uten å involvere revisor, noe som bidrar til å forenkle prosessen og redusere utgiftene.

Utvalget vil ikke anbefale at samvirkeloven skal inneholde en særskilt bestemmelse om avskjæring av ugyldighetsinnsigelser ved tegning av andel, jf. aksjelovene § 2-10 første ledd annet punktum. Bakgrunnen er at behovet for å avskjære slike innsigelser først og fremst er knyttet til behovet for å beskytte den bundne egenkapitalen. Av samme grunn foreslår utvalget ingen bestemmelse svarende til aksjelov­ene § 2-17 om at aksjeinnskudd ikke kan overdras, stilles som sikkerhet eller tas til utlegg for gjeld.»

6.2 Høyringsfråsegnene

Høyringsinstansane har i hovudsak støtta Samvirkelovutvalets forslag til reglar om stifting av samvirkeforetak. Norsk Landbrukssamvirke gir til dømes ei generell tilslutning til dei foreslåtte reglane. Av høyringsinstansane er det berre Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening som ønskjer vesentleg andre reglar enn det utvalet har gjort framlegg om. Foreininga meiner at samvirkeforetaka bør vere underlagt same krav til minste innskotskapital ved stiftinga som aksjeselskapa:

«Samvirkeforetaksformen har sterke røtter i samfunnet, og flere store foretak er organisert i denne formen. NARF har imidlertid betenkeligheter hva gjelder det foreslåtte lovverk.

Det er spesielt betenkelig med manglende krav til innskuddskapital, og at deltakernes ansvar samtidig er begrenset kun til sitt innskudd i foretaket. At det på denne bakgrunn gis anledning til å etablere en foretaksform med begrenset eieransvar gjør forslaget vanskelig å akseptere av hensyn til kreditorvernet og vern av de ansattes økonomiske rettigheter.

NARF mener det bør legges opp til at nyetableringer innretter seg etter de selskapsformene som allerede er lovregulert gjennom aksjeloven og selskapsloven. Når det er sagt, er vi enige i at samvirkeforetak bør ha et regelverk, men er altså av den oppfatning at det med det foreliggende forslaget vil bli for enkelt å starte virksomhet i samvirkeforetaksformen.

I en lov om samvirkeforetak må det stilles krav om

  • minstekrav til innskuddskapital på linje med AS

  • egenkapitalkrav på linje med AS.»

Ingen av dei andre høyringsinstansane har tatt til orde for at det bør stillast same krav til innskotskapital for samvirkeforetak som for aksjeselskap. Det Kgl. Selskap for Norges Vel uttaler tvert imot at lovforslaget i tilfredsstillande grad vektlegg å «legge til rette for at stiftelse av samvirkeforetak kan gjøres på en enkel og billig måte».

Norges Skogeierforbund meiner som einaste instans at det ikkje bør gjelde noko krav om opningsbalanse, heller ikkje når ein eller fleire av stiftarane skal gjere opp innskotsskyldnaden med andre eigedelar enn pengar:

«Tingsinnskudd ved etablering av samvirkeforetak i skogbruket benyttes i betydelig omfang både ved stiftelse av skogsbilveilag og grunneier- eller utmarkslag. For den førstnevnte formen er andelsinnskuddet som hovedregel en kombinasjon av kontantinnskudd og rene tingsinnskudd som avståelse av veigrunn og fyllmasser. For grunneierlag er tingsinnskuddet i hovedsak en ikke tallfestet rettighet i form av overlatelse av salg av jakt- eller fiskerettigheter. Verdien av denne rettigheten vil variere årlig med tilbud og etterspørsel. Lovforslagets formuleringer rundt etablering av åpningsbalanse der det benyttes tingsinnskudd virker lite anvendbar for ovennevnte organisasjoner.

Slik eiendomsstrukturen er i Norge, har det å etablere økonomiske samarbeidsordninger på tvers av eiendomsgrensene vært et viktig hjelpemiddel for å få til rasjonelle løsninger til både deltakernes og samfunnets beste. Vi viser i den sammenheng bl.a. til at Finansdepartementet har fastsatt en særskilt forskrift for registrering av små skogsveilag (forskrift nr 41). Karakteristisk for begge ovennevnte organisasjonsløsninger har vært at man ikke har hatt behov for å tallfeste verdien av tingsinnskuddet ved etablering av foretakene.

I tråd med at det foreslås at det fortsatt ikke skal stilles noe minimumskrav til egenkapital i samvirkeforetak vil Skogeierforbundet derfor foreslå at § 11 utgår jfr også merknad til § 9 ovenfor. Tilsvarende bør det gjøres endringer i § 13 annet avsnitt.»

Næringslivets Hovedorganisasjon gir derimot uttrykkeleg støtte til dei reglane utvalet har foreslått om opningsbalanse:

«Vi er enig med utvalget i at det ikke er behov for å utarbeide en åpningsbalanse der eventuelt innskudd utelukkende består av penger, jfr. § 11 (1). Vi støtter også forslaget om at det i forbindelse med registreringsmeldingen vil være tilstrekkelig med bekreftelse fra finansinstitusjon der innskudd utelukkende består i penger, jfr. § 13 (2) siste punktum. Dette innebærer en praktisk forenkling.»

Norges Skogeierforbund meiner lova bør stille krav om at eit samvirkeforetak har minst tre medlemmar:

«Samvirkelovutvalget foreslår at et samvirkeforetak må ha minst to medlemmer. Vi konstaterer at norsk tradisjon jfr h. adv. Sverre Lie: Andelslagene i landbruket (1957) i sin beskrivelse av stiftelse av andelslag side 14, fastsetter at det må være minst tre medlemmer for å være et lag. Dette er også i samsvar med lovgivning i de fleste andre land.

Skogeierforbundet anser at to medlemmer blir mer et kompaniskap enn et lag, og at det kommer i strid med bestemmelsen om at ingen skal ha flertall av stemmene alene jfr § 40. Vi foreslår derfor at det i § 8 fastsettes at et samvirkeforetak må ha et minimum på tre medlemmer.»

Det Kgl. Selskap for Norges Vel og Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning meiner det er tilstrekkeleg at mindre foretak blir registrerte i Einingsregisteret, og at dei dermed ikkje bør registrerast også i Foretaksregisteret. Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning uttaler:

«I § 13 er det tatt inn et krav om at samvirkeforetak skal meldes til Foretaksregistret. Det er selvsagt greit når foretaket skal drive næring, men vi har en rekke foretak som for eksempel beitelag i utmark, maskinringer, utmarkslag mv. Slike foretak kan med fordel organiseres som samvirkeforetak, men de vil ofte ha en minimal omsetning i kroner. De har likevel en meget viktig oppgave i å organisere tilsyn med dyra i beitetiden, utarbeide veiledende prislister for leiekjøring, være et bindeledd mot offentlige myndigheter i bruken av utmarka mv. Etter vår mening vil det være tilstrekkelig med registrering i Enhetsregistret for slike foretak som har en liten omsetning, mens foretak som har en omsetning som krever en registrering i Merverdiregistret også bør være registrert i Foretaksregistret.»

Ingen av dei andre instansane har gitt uttrykk for det same.

Brønnøysundregistra er kritiske til forslaget frå Samvirkelovutvalet om at det berre er samvirkeforetak med revisjonsplikt etter revisorlova som må innhente revisorstadfesting på at eventuelle tingsinnskot er ytt:

«I meldingen til Foretaksregisteret skal det opplyses om at foretaket har mottatt eventuelle innskudd. I samvirkeforetak som har revisjonsplikt etter revisorloven skal mottakelsen bekreftes. Hvem som kan avgi slik bekreftelse avhenger av innskuddets art. Tingsinnskudd må bekreftes av revisor, mens pengeinnskudd kan bekreftes både av den finansinstitusjon som har mottatt innskuddet og revisor.

I og med at kravet om bekreftelse er knyttet opp til at samvirkeforetaket har revisjonsplikt etter revisorloven, vil det sjelden være aktuelt. Dette har sammenheng med at revisjonsplikten etter revisorloven § 2-1 første ledd er knyttet opp til regnskapsplikten. Utvalget har foreslått at det bare er samvirkeforetak med salgsinntekter over to millioner kroner som skal ha regnskapsplikt, jf forslaget til endring av regnskapsloven § 1-2 første ledd nr. 5. Ytterst få samvirkeforetak vil oppnå salgsinntekter i denne størrelsesorden forut for registrering i Foretaksregisteret.»

Brønnøysundregistra meiner også at det bør gå klart fram av lova at umyndige ikkje kan vere stiftarar:

«Etter det vi kan se er spørsmålet om umyndige stiftere ikke vurdert av utvalget. Uten et uttrykkelig forbud i samvirkeloven er vi henvist til å vurdere hver enkelt tilfelle for seg i forhold til vergemålslovens bestemmelser. Vergemålsloven inneholder ingen uttrykkelig regulering av spørsmålet, men det er likevel grunn til å anta at vergemålsloven § 2, i mange tilfeller vil være til hinder for at umyndige kan opptre som stifter. Dette gjelder blant annet dersom stifterne skal ha innskuddsplikt i foretaket, plikt til å foreta andelsinnskudd eller ansvar for foretakets forpliktelser. Både av praktiske grunner og av informasjonshensyn bør det inntas et krav i § 8 om at fysiske personer må være myndig for å kunne være stifter.»

Fleire av høyringsinstansane har kome med merknader om kva vedtektene skal eller kan innehalde. Brønnøysundregistra meiner at vedtektene må innehalde føresegner om korleis årsoverskotet skal kunne nyttast:

«Etter nr. 6 skal vedtektene angi om foretaket skal ha adgang til å foreta etterbetaling til medlemmene etter § 29. Etterbetaling etter § 29 er bare en av flere mulige anvendelsesmåter for årsoverskuddet som fordrer vedtektsregulering, jf § 28.

I og med at alle andre anvendelsesmåter enn at årsoverskuddet godskrives egenkapitalen krever vedtektsregulering, bør stifterne allerede ved stiftelsen ta stilling til hvordan årsoverskuddet skal anvendes. Vi foreslår på denne bakgrunn at nr. 6 endres til: om hvordan årsoverskuddet skal kunne anvendes , jf § 28.»

Samvirkeutvalget uttaler seg i same retning.

Norges Skogeierforbund, Norsk Landbrukssamvirke og Norske Felleskjøp meiner at vedtektene bør opplyse om «foretakets formål» i staden for «foretakets virksomhet». I høyringsfråsegna frå Norsk Landbrukssamvirke heiter det:

«Lovforslagets kapittel 2 omhandler stiftelse av samvirkeforetak. Norsk Landbrukssamvirke støtter innholdet i dette kapittelet. I lovforslagets § 10 (vedtekter for samvirkeforetak) er det beskrevet hva vedtektene i det minste skal angi. Under punkt 3 i denne bestemmelse fremgår det at foretakets virksomhet skal angis. I samvirkeforetak med klare rettigheter og forpliktelser for medlemmene er det viktig å få fastslått i vedtektene, gjennom en klar formålsparagraf, hvilke oppgaver foretaket skal ha. Medlemmene skal vite at foretaket driver sin virksomhet innenfor de rammer som tjener eiernes/medlemmenes interesser best. Dette må også ligge som en klar føring for ledelsens strategiske beslutninger. Begrepet “foretakets virksomhet» knytter ikke i så stor grad foretaket opp mot medlemsrelasjonen som “foretakets formål». Norsk Landbrukssamvirke vil derfor anbefale at det i lovteksten nyttes ordene «foretakets formål», i stedet for foretakets virksomhet». Dette vil også gi bedre samsvar med begrepsbruken i § 56 annet ledd, punkt 1.»

Synnøve Finden ASA er ikkje heilt på linje med utvalet når det gjeld spørsmålet om kva vedtektene skal og kan innehalde:

«Som det vil fremkomme av våre kommentarer til flere av bestemmelsene nedenfor er vi av den oppfatning at vi er uenige med utvalget i forhold til hva vedtektene skal og/eller kan inneholde. På bakgrunn av at visse vedtektsbestemmelser vil kunne virke konkurransevridende og bør unngås, kan det være hensiktsmessig at det i utkastet § 10 for eksempel angis at det ikke kan fastsettes en plikt til samhandel i vedtektene. Videre bør det inntas en bestemmelse om at det i vedtektene skal fastsettes en maksimal kapitalavkastningsrente som skal gjelde i foretaket, se våre kommentarer under til utkastet § 32.»

Norsk Landbrukssamvirke er usamd med Synnøve Finden ASA i at ein ikkje skal kunne vedtektsfeste plikt til samhandel:

«Det bør etter vår oppfatning være adgang til å fastsette plikt til samhandel gjennom vedtekter. Forutsigbarhet om for eksempel råvareleveranse innenfor et rimelig tidsperspektiv er en forutsetning for effektiv drift og utnyttelse av kapasitet. Vedtektsfestet plikt til samhandel er en leveringskontrakt mellom medlem og samvirkeforetak på linje med kontrakter mellom andre råvareleverandører og kjøpere.»

Konkurransetilsynet har ingen innvendingar mot at det i vedtektene blir fastsett ei plikt til samhandel med foretaket, men er skeptisk til vedtektsføresegner som krev full deltaking frå medlemmane si side:

«Ifølge utkastet § 17 om medlemsplikter har medlemmer av samvirkeforetak blant annet disse forpliktelsene: «(...) andre forpliktelser som følger av lov eller vedtekter, herunder eventuell plikt til samhandel (...)», jf § 17 (1) nr. 3. Synnøve Finden påpeker i forbindelse med denne bestemmelsen at en adgang til å kreve full deltakelse fra den enkelte deltaker i vedtektene vil være i strid med grunnleggende konkurransemessige hensyn. Synnøve Finden viser til Konkurransetilsynets redegjørelse for samvirkeformen i et konkurranserettslig perspektiv i Vedlegg 1 i NOU 2002: 6, s. 431. Vi siteres noe feilaktig på en uttalelse om at en leveringsplikt vil være «svært lite ønskelig». Ifølge Synnøve Finden gir vi uttrykk for det samme også i vårt høringsbrev. Synnøve Finden anbefaler at § 17 (1) nr 3 endres slik at det ikke gis anledning til å fastsette en plikt til samhandel i vedtektene.

Det må skilles mellom begrepene «plikt til samhandel», «leveringsplikt» og «krav om full deltakelse». Konkurransetilsynet ser at et samvirkeforetak kan ha behov for å kunne vedtektsfeste en plikt for sine medlemmer til samhandel med foretaket. Dette er et av de typiske trekk ved foretaksformen samvirke; medlemmene er aktive brukere av foretaket. Dette følger av definisjonen av samvirkeforetak i utkastet § 1: «Med samvirkeforetak forstås sammenslutning som har til hovedformål å fremme medlemmenes økonomiske interesser gjennom deres deltakelse i virksomheten som avtakere, leverandører eller på annen lignende måte (...)» (vår utheving). Konkurransetilsynet har derfor ingen innvendinger mot at §§ 10 og 17 åpner for å fastsette en plikt til samhandel i vedtektene.

Det Konkurransetilsynet imidlertid har gitt uttrykk for i tidligere uttalelser, er at vi er skeptiske dersom samvirkeforetaket krever full deltakelse fra sine medlemmer, og da særlig samvirkeforetak med svært dominerende markedsstilling. At medlemmene pålegges en leveringsplikt er ikke det samme som at de må levere hele sin produksjon til samvirket. Dette kan omfatte ulike produkter som f.eks geitemelk og kumelk, sau og ull. Jo mer av produksjonen samvirket krever at medlemmet leverer, jo mer potensielt konkurransebegrensende er vedtektene ved at de låser medlemmene til samvirket. På denne bakgrunn mener Konkurransetilsynet at det ikke bør være mulig å vedtektsfeste et krav om full deltakelse fra medlemmenes side med mindre det foreligger sterke grunner. Full deltakelse trenger likevel ikke være et konkurransemessig problem dersom det aktuelle samvirkeforetaket har små markedsandeler.»

Konkurransetilsynet viser også til at tilsynet har heimel til å gripe inn overfor vedtektsføresegner om plikt til samhandel, i tilfelle der slike føresegner har ein skadeleg konkurranseavgrensande verknad.

6.3 Departementets vurderingar

Justisdepartementet kan i det vesentlege slutte seg til Samvirkelovutvalets forslag til reglar om stifting av samvirkeforetak. Departementet er samd med utvalet i at formålet med reglane m.a. er:

  • å leggje til rette for at stifting av samvirkeforetak skal kunne skje på ein enkel og billeg måte,

  • å skape klarleik omkring stiftingsprosessen, og

  • å gi foretaka eit incitament til å registrere seg i Foretaksregisteret.

I tillegg vil departementet tilføye at eit formål med reglane er å vareta kreditorinteresser i rimeleg grad.

Eit sentralt spørsmål er om lova bør stille krav om at det må liggje føre ein viss minste innskotskapital ved stiftinga. Ein av høyringsinstansane, Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening, har som nemnt tatt til orde for at det bør gjelde same krav for samvirkeforetak som for akjseselskap, dvs. krav om innskotskapital på minst 100 000 kroner.

Departementet meiner at omsynet til kreditorane isolert sett kan tale for at det skal gjelde eit krav om minste innskotskapital også for samvirkeforetak. På den andre sida legg departementet vekt på at ei av dei overordna målsetjingane med dette lovarbeidet, er å leggje til rette for samvirkeorganisering (sjå punkt 3.3 ovanfor). Eit krav om minstekapital tilsvarande det som gjeld for aksjeselskap vil kunne motverke etableringa av nye samvirkeforetak. Departementet viser i samband med dette til at det etter gjeldande rett ikkje er krav om minstekapital, utan at det ser ut til å ha skapt nemnande problem i praksis. Vidare legg departementet vekt på at det i proposisjonen her blir foreslått reglar som vil innebere eit styrka kreditorvern både i samband med stiftinga og under den løpande drifta, jf. særleg § 11, § 12 andre ledd og § 25. I nokon grad kan dette dempe behovet for reglar om minstekapital ved stiftinga.

Eit krav om minste innskotskapital kan også vere vanskeleg å sameine med ønsket om at lova skal gjelde for økonomiske foreiningar som utøver kooperativ verksemd, jf. punkt 5.3.2 ovanfor. Endeleg legg departementet vekt på at det berre er ein av høyringsinstansane som har tatt til orde for eit krav om minstekapital.

Departementet har etter dette kome til at lova ikkje bør stille krav om minste innskotskapital ved stiftinga. Dette er løysinga også i dei andre nordiske landa.

Det neste spørsmålet er om lova bør stille krav om at stiftarane skal utarbeide ein opningsbalanse. Etter gjeldande rett er det ikkje eit slikt krav ved stifting av samvirkeforetak. Etter aksjelova og allmennaksjelova gjeld det derimot eit absolutt krav om utarbeiding av opningsbalanse, jf. § 2-8 i begge lovene. Utvalet har foreslått eit meir avgrensa krav til opningsbalanse for samvirkeforetak, nemleg at slik balanse berre skal utarbeidast dersom ein eller fleire av stiftarane skal gjere opp innskotsskyldnaden med andre eigedelar enn pengar (tingsinnskot), jf. lovforslaget § 11. Ein av høyringsinstansane, Norges Skogeierforbund, har som nemnt foreslått at det ikkje bør gjelde eit krav om opningsbalanse i det heile.

Departementet meiner at lova bør stille krav om at stiftarane utarbeider ein opningsbalanse, men at dette berre skal gjelde når ein eller fleire av stiftarane skal gjere tingsinnskot. Dersom foretaket berre skal stiftast med kontantinnskot, er det etter departementet sitt syn ikkje behov for å utarbeide opningsbalanse. Ingen av høyringsinstansane har heller gitt uttrykk for at det er behov for å utarbeide opningsbalanse i desse tilfella.

Departementet er klar over at det etter omstenda kan vere vanskeleg å fastsetje verdien på tingsinnskota. Dette kan likevel ikkje forsvare at ein sløyfar eit krav om opningsbalanse, slik Norges Skogeierforbund har foreslått. I tilfelle der ein eller fleire stiftarar skal gjere tingsinnskot, er det etter departementet sitt syn viktig at det blir utarbeidd ein opningsbalanse for at stiftarane, kreditorane og andre skal kunne få eit inntrykk av den økonomiske situasjonen i foretaket ved stiftinga.

Det kan stillast spørsmål om opningsbalansen bør vere revisorstadfesta. Fordelen ved å stille krav om revisorstadfesting er at det gir ein viss garanti for at opningsbalansen er utarbeidd i samsvar med reglane i rekneskapslova. Ulempa er først og fremst at det fordyrar stiftingsprosessen. I lys av målsetjinga om at det også for framtida bør vere enkelt og billeg å stifte samvirkeforetak, har departementet kome til at det ikkje bør stillast krav om at opningsbalansen er revisorstadfesta. Departementet meiner det er tilstrekkeleg at ein revisor stadfestar at eventuelle tingsinnskot er ytt i samband med at foretaket blir meldt til Foretaksregisteret, jf. lovforslaget § 12 andre ledd tredje punktum. Standpunktet har også samanheng med at det ikkje blir foreslått krav om minstekapital for samvirkeforetak, jf. ovanfor.

Departementet er samd i forslaget frå utvalet om at ei samvirkeforetak må stiftast av minst to personar, og at foretaket alltid må ha minst to medlemmar. Dette er i samsvar med gjeldande rett, jf. lov 12. desember 2003 nr. 109 om heleide dattersamvirkeforetak § 1 første punktum. Eit krav om at foretaket må ha tre eller fleire medlemmar, kunne etter omstenda ha gitt seg uheldige utslag. Ein kan til dømes tenkje seg tre arkitektar som har etablert eit arbeidssamvirke saman. Det ville vere uheldig om foretaket måtte oppløysast dersom ein av arkitektane sluttar i foretaket utan at det lykkast å få inn ein ny.

Heileigde dottersamvirkeforetak etter lov 12. desember 2003 nr. 109 vil etter forslaget her ikkje bli omfatta av den allmenne samvirkelova, jf. lovforslaget § 1 fjerde ledd nr. 6 og drøftinga i punkt 5.3.5 ovanfor. Kravet i lovforslaget om at eit samvirkeforetak må ha minst to medlemmar gjeld dermed utan unntak for alle foretak som fell inn under legaldefinisjonen av samvirkeforetak i lovforslaget § 1.

Ifølgje forslaget kan medlemmane i samvirkeforetak vere både fysiske og juridiske personar. Dei juridiske personane kan vere både private og offentlege (stat, fylkeskommune, kommune og andre offentlege verksemder). Slik departementet ser det, er det viktig at samvirkeforma ikkje berre står opa for fysiske personar og private samanslutningar, men også for offentlege organ. Departementet viser i den samanhengen til det som er uttalt i punkt 3.3.4 ovanfor om at ei samvirkelov kan medverke til at forma i større grad blir vurdert av både private og offentlege aktørar. Etter forslaget er det ingenting i vegen for at eitt og same foretak har både fysiske og juridiske personar i medlemsmassen.

Departementet er samd med Brønnøysundregistra i at det bør gå klart fram av § 8 i lova at umyndige ikkje kan vere stiftarar. Også etter lov 22. april 1927 nr. 3 om vergemål for umyndige § 2 er utgangspunktet at umyndige ikkje kan vere stiftarar, men lova inneheld enkelte unntak, sjå § 46, jf. § 35 og § 48. Departementet kan ikkje sjå at det er noko nemnande behov for unntak på dette punktet. Unntaksreglane i verjemålslova er dessutan eigna til å skape tolkingstvil. Gjennom ein uttrykkeleg regulering i samvirkelova kan ein få ein regel som er klarare og lettare tilgjengeleg.

Departementet har vurdert spørsmålet om det vil vere tilstrekkeleg at mindre samvirkeforetak berre blir registrert i Einingsregisteret, medan større samvirkeforetak også må registrerast i Foretaksregisteret. Registrering i Einingsregisteret er gratis, medan registrering i Foretaksregisteret er gebyrbelagt. Dersom ein stiller krav om at «små» foretak berre skal registrerast i Einingsregisteret, kan ein såleis redusere stiftingskostnadene for desse foretaka. Departementet har likevel kome til at lova bør stille krav om at alle samvirkeforetak skal registrerast i Foretaksregisteret:

For det første føreset samvirkedefinisjonen i lovforslaget § 1 at eit samvirkeforetak sjølv må utøve økonomisk verksemd, jf. nærmare i utgreiinga s. 242 første spalte (punkt 23.4.4). Det er då naturleg at samvirkeforetak skal registrerast i Foretaksregisteret til liks med allmennaksjeselskap, aksjeselskap og andre næringsdrivande selskap.

For det andre kan ikkje departementet sjå at det ligg føre noko eigna kriterium for å skilje mellom små og store samvirkeforetak i denne samanhengen. Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning har gjort framlegg om at det avgjerande skal vere om foretaket har ei så stor omsetning at det er krav om registrering i meirverdiavgiftsmanntalet. Problemet er m.a. at ein på tidspunktet for foretaksregistrering (dvs. innan tre månader etter at stiftingsdokumentet er underteikna) ofte ikkje vil vite om foretaket skal registrerast i avgiftsmanntalet. Dette avheng nemleg av om den samla omsetninga har overstige 50 000 kroner i ein periode på 12 månader, jf. lov 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift § 28 første ledd første punktum. Vidare skal registrering i Foretaksregisteret skje før registrering i meirverdiavgiftsmanntalet, noko som gjer at ein ikkje kan basere seg på om foretaket er registrert i avgiftsmanntalet.

For det tredje inneheld lovforslaget enkelte føresegner som føreset at foretaka er registrert i Foretaksregisteret. Reglane om kreditorvarsel i kapitla om fusjon, fisjon og oppløysing føreset at foretaka er registrert i Foretaksregisteret, ettersom det berre er Foretaksregisteret som sender ut kreditorvarsel. Dersom kravet om registrering i Foretaksregisteret berre skulle gjelde for «store» foretak, ville det bli behov for eit eige sett med reglar om fusjon, fisjon og oppløysing for «små» foretak. Også andre stader i lova ville det bli behov for eigne reglar for «små» foretak. Dette ville ha komplisert lovteksten.

Spørsmålet blir vidare kva slags reglar som skal gjelde for stadfesting av innskot som blir gjort i samband med stiftinga. Ifølgje forslaget frå utvalet er det berre revisjonspliktige foretak som skal vere omfatta av kravet om at innskota er stadfesta av revisor eller finansinstitusjon.

Som Brønnøysundregistra har påpeika, er det yttarst få foretak som før registrering i Foretaksregisteret vil oppnå ei omsetning på over to millionar kroner, og dermed ha plikt til å ha revisor etter revisorlova. Dette inneber at kravet om stadfesting i forslaget frå Samvirkelovutvalet i praksis vil ha liten realitet. Spørsmålet blir då om ein skal sløyfe kravet, eller om ein skal la det gjelde for alle samvirkeforetak.

Sjølv om lovforslaget ikkje inneheld eit krav om minstekapital, ser departementet det som viktig at medlemmane faktisk skyt inn den kapitalen dei har teikna. Både omsynet til kreditorane og til kvar einskild medlem tilseier at det blir gitt reglar som medverkar til at innskotsskyldnadene blir gjort opp. Departementet er klar over at eit krav om at innskota skal vere stadfesta, fører til at stiftingsprosessen blir noko dyrare. Sjølv med eit slikt krav vil stifting av samvirkeforetak likevel koste langt mindre enn stifting av aksjeselskap. Grunnen til det er dels at det ikkje blir stilt krav om minstekapital, dels at det ikkje blir stilt krav om at opningsbalansen må vere stadfesta av revisor. Dersom alle innskotsskyldnadene skal gjerast opp med pengar, vil det dessutan vere tilstrekkeleg at ein finansinstitusjon stadfestar at innskota er ytt, jf. lovforslaget § 12 andre ledd fjerde punktum.

Departementet har etter dette kome til at alle samvirkeforetak skal vere omfatta av eit krav om at eventuelle innskot er stadfesta av revisor eller finansinstitusjon, jf. § 12 andre ledd tredje punktum. Dersom nødvendig stadfesting ikkje ligg føre, skal registrering i Foretaksregisteret nektast.

Departementet støttar forslaget frå Brønnøysundregistra om at vedtektene skal innehalde opplysingar om korleis årsoverskotet skal fordelast, jf. lovforslaget § 10 nr. 6. Etter forslaget frå utvalet skulle vedtektene berre opplyse om foretaket har høve til å foreta etterbetaling. Departementet ser det som ein fordel om medlemmane i samband med stiftinga også tek stilling til om årsoverskotet skal kunne fordelast på andre tillatne måtar, til dømes overførast til etterbetalingsfond.

Enkelte høyringsinstansar har tatt til orde for at vedtektene skal fastsetje kva formål foretaket skal ha, i staden for å fastsetje kva verksemd foretaket skal drive, slik utvalet har foreslått. Departementet meiner at ein på dette punktet bør velje same løysing som i aksjelova, allmennaksjelova og bustadbyggjelagslova, dvs. at vedtektene skal opplyse om kva type verksemd foretaket skal drive. Formålet inngår som ein sentral del av samvirkedefinisjonen i § 1 og treng ikkje i tillegg å bli gjengitt i vedtektene. Ei anna sak er at vedtektene gjerne må seie at formålet er å drive ei bestemt type verksemd. Det avgjerande er ikkje ordbruken, men at det går klart fram av vedtektene kva type verksemd foretaket skal utøve. Departementet viser elles til den tilsvarande drøftinga i Ot.prp. nr. 23 (1996–97) Om lov om aksjeselskaper (aksjeloven) og allmennaksjeselskaper (allmennaksjeloven) s. 130.

Departementet ønskjer ikkje å følgje opp framlegget frå Synnøve Finden ASA om at det ikkje skal vere mogleg å fastsetje ei plikt til omsetning i vedtektene. Det kan i denne samanhengen visast til høyringsfråsegnene frå Konkurransetilsynet og Norsk Landbrukssamvirke, som departementet i det vesentlege kan slutte seg til.

Spørsmålet om i kva grad samvirkeforetak skal kunne stille krav om full deltaking frå medlemmane si side, er primært ei konkurranserettsleg problemstilling som bør løysast på grunnlag av konkurranselovgivinga. Som Konkurransetilsynet har påpeikt, kan eit krav om full deltaking i visse tilfelle vere eit konkurransemessig problem, medan det i andre tilfelle ikkje er det. Dette vil mellom anna avhenge av konkurransesituasjonen på det aktuelle området. I tilfelle der vedtektsføresegner om full deltaking har ein skadeleg konkurranseavgrensande verknad, kan Konkurransetilsynet gripe inn og krevje at vedtektene blir endra, jf. konkurranselova § 12. Tilsynet har såleis heimel til å gripe inn overfor enkeltforetak som opptrer konkurranseskadeleg.

Eit forbod i ei allmenn samvirkelov mot å krevje full deltaking vil lett kunne ramme foretak som ikkje representerer nokon trugsel for konkurransen. Det let seg ikkje gjere gjennom selskapslovgivinga å utforme eit forbod mot full deltaking, som berre rammar foretak der slike klausular kan vere eit konkurransemessig problem. Konkurranselovgivinga er slik sett betre eigna ved at den gir heimel til å gripe inn overfor dei foretaka som opptrer konkurranseskadeleg. Eit forbod mot full deltaking kan også kome i konflikt med ønsket om foretaksnøytralitet: Dersom til dømes eit advokatfirma er organisert som eit arbeidssamvirke, vil eit forbod mot full deltaking avskjære foretaket frå å stille krav om at medlemmane berre yter advokattenester gjennom firmaet. Er firmaet derimot organisert som ansvarleg selskap eller aksjeselskap, vil firmaet i utgangspunktet stå fritt til å stille krav om full deltaking, dvs. nekte advokatane å utøve konkurrerande advokatverksemd på eiga hand eller gjennom andre firma. Departementet viser elles til den overordna drøftinga av forholdet mellom selskapslovgivinga og konkurranselovgivinga i punkt 16.4 nedanfor.

Departementet har valt å ikkje følgje opp framlegget frå Synnøve Finden ASA om at vedtektene skal innehalde ei maksimal kapitalavkastingsrente for foretaket. Departementet finn det klart at spørsmålet om maksimalrente ikkje kan overlatast til sjølvregulering i vedtektene, fordi det ikkje gir nokon garanti mot at det blir fastsett ei kapitalavkasting i strid med samvirkeprinsippa. Den maksimale kapitalavkastingsrenta må derfor fastsetjast ved lov, jf. lovforslaget § 30 første ledd andre punktum. Innanfor den ramma lova set, er det opp til årsmøtet å fastsetje kapitalavkastinga i det enkelte år på same måte som det er opp til generalforsamlinga i andre selskap å fastsetje kor mykje som skal utbetalast i utbytte. Det er sjølvsagt ingenting i vegen for at det i vedtektene blir fastsett ei lågare maksimalrente enn det lova opnar for. Departementet viser elles til drøftinga i punkt 8.3.1.6 nedanfor.

Fotnotar

1.

§ 3 annet ledd tredje punktum og tredje ledd, § 9 tredje ledd, § 10 nr. 4, § 11, § 13 annet og tredje ledd, § 17 første ledd nr. 1, § 19 andre ledd annet punktum, § 23 tredje ledd, § 25 første ledd tredje punktum, § 26 første ledd, § 28 annet ledd, § 32, § 56 annet ledd, § 117 tredje ledd nr. 2, § 121 første ledd, § 126 annet ledd nr. 2 og 3, § 137 tredje ledd.

Til forsida