Ot.prp. nr. 44 (2004-2005)

Om lov om endringar i lov 28. juni 2002 nr. 57 om valg til Stortinget, fylkesting og kommunestyrer (valgloven)

Til innhaldsliste

3 Evaluering av valet i 2003

3.1 Evaluering av den praktiske gjennomføringa - arbeidsmåte

Det er fleire ulike måtar å evaluere gjennomføringa av eit val på. Etter postrøystreforma i 1997 sende departementet ut eit omfattande evalueringsskjema til kommunane, fylkeskommunane og fylkesmennene. I samband med evalueringa av valet i 2003 valde departementet ein annan tilnærmingsmåte. For å få ei meir heilskapleg og systematisk evaluering av valet vart det sett ned ei arbeidsgruppe av erfarne valmedarbeidarar frå kommunane og fylkeskommunane. I tillegg deltok departementet i arbeidsgruppemøta.

Mandatet arbeidsgruppa fekk, var å evaluere gjennomføringa av kommunestyre- og fylkestingsvalet 2003. På bakgrunn av førespurnader og meldingar til departementet, også valklager, bad departementet arbeidsgruppa om å vurdere ulike problemstillingar. Arbeidsgruppa stod i tillegg fritt til å ta opp andre spørsmål. Vidare vart arbeidsgruppa bedt om å skaffe informasjon både frå dei valansvarlege sentralt i kommunane og fylkeskommunane og frå medarbeidarar som var til stades i vallokala på valdagen. Evalueringa skulle først og fremst ta for seg den tekniske gjennomføringa av valet. Det vart fokusert på å få fram årsakene til eventuelle feil. For å kunne ta stilling til korleis ein skal kunne unngå feil ved framtidige val, er det avgjerande å få klarlagt om årsakene til eventuelle feil låg i sjølve regelverket, eller om det stort sett er spørsmål om å hauste erfaringar og lære av dei feila ein gjorde ved det førre valet.

3.2 Statistikk

3.2.1 Valdeltaking

Den offisielle statistikken frå Statistisk sentralbyrå viser at ved kommunestyrevalet i 2003 var valdeltakinga 59,0 prosent, det vil seie ein nedgang på 2,4 prosentpoeng frå valet i 1999. Dette er den lågaste valdeltakinga sidan 1922. Ved fylkestingsvalet gjekk deltakinga ned frå 56,8 prosent i 1999 til 55,6 prosent i 2003. Dette er den lågaste valdeltakinga nokon gong ved eit fylkestingsval.

3.2.2 Førehandsrøystegiving

Ved kommunestyre- og fylkestingsvalet i 2003 var det om lag 249 000 personar som røysta på førehand. Dette utgjorde 12,0 prosent av dei som røysta. Ved lokalvalet i 1999 røysta omtrent 332 000 (15,6 prosent) på førehand og ved lokalvalet i 1995 rundt 179 000 (8,3 prosent). Postrøystegivinga vart i høve til deltakinga ein suksess da ho vart innført. På det tidspunktet hadde Posten eit omfattande ekspedisjonsnett. I tillegg var det mogleg å røyste på førehand til landpostbod. Førehandsrøystegivinga på Posten vart avvikla da den nye vallova vart vedteken. Bakgrunnen var at talet på postkontor vart sterkt redusert.

Når ein derfor skal vurdere oppslutninga om førehandsrøystegivinga ved valet i 2003, er det meir naturleg å samanlikne med oppslutninga ved valet i 1995. Både mengda og prosentdelen av førehandsrøyster var vesentleg høgare ved valet i 2003 enn ved valet i 1995, altså førre gongen kommunane hadde ansvaret for førehandsrøystegivinga. Dette tyder på at kommunane generelt har greidd å leggje til rette denne røystegivinga på ein god måte. Slik departementet ser det, har kommunane sjølv dei beste føresetnadene for å vite kor omfattande denne tilrettelegginga bør vere. Det er likevel grunn til å understreke at kommunane føre neste val nøye bør vurdere om det er mogleg å leggje opp førehandsrøystegivinga på ein enda betre måte. Truleg er det også behov for enda betre informasjon frå kommunane til veljarane om kvar og når dei kan røyste på førehand. Elles vil departementet leggje til at det ikkje er eit mål i seg sjølv at talet på førehandsrøyster er størst mogleg. Departementet vil likevel be kommunane leggje forholda best mogleg til rette, slik at det blir enkelt for veljarane å røyste på førehand, jamfør Innst. S. nr. 34 (2004-2005) om tiltak for å auke valdeltakinga.

3.2.3 Forkastingar

Heile regelverket for godkjenning og forkasting av røystegivingar og røystesetlar vart gjennomgått i Ot.prp. nr. 45 (2001-2002) om forslag til ny vallov. I forslaget sitt til endringar la departementet avgjerande vekt på at færrast moglege forhold skulle føre til forkastingar, og at veljarane mest mogleg skulle kunne stole på at røysta deira vart godkjend. Derfor vart svært mange av dei tidlegare forkastingsreglane i lova oppheva. Regelverket vart mykje forenkla og lettare å praktisere. Vallova gir veljarane mange høve til å røyste. Lova inneheld saman med valforskrifta tilsvarande mange prosedyrereglar som skal følgjast ved røystegivinga. Tidlegare var brot på prosedyrar i dei fleste tilfella grunn for forkasting, noko som ofte førte til urimelege resultat. I den nye vallova er mange slike grunnlag for forkastingar tekne bort.

Tilbakemeldingar frå kommunar og fylke tyder på at målsetjinga til departementet med endra regelverk har slått til. Evalueringsgruppa peiker i rapporten sin på at endringane i vallova alt har gjort sitt til å redusere feilkjelder og grunnlag for forkastingar. Arbeidsgruppa meiner det nye systemet i vallova har ført til at færre røystesetlar vart forkasta ved det siste valet enn før (når vi ser bort frå blanke røystesetlar).

Ut frå tal frå Statistisk sentralbyrå var det ved kommunestyrevalet 16 869 røystesetlar som vart forkasta. Dette er nesten 5 200 fleire enn ved valet for fire år sidan. Årsaka til den store auken er likevel at det er registrert 12 656 blanke røystesetlar i 2003. Til samanlikning var det berre 3 378 blanke røystesetlar ved kommunestyrevalet i 1999, altså ein auke på nesten 9 300. Auken i blanke røystesetlar er såleis mykje større enn den samla auken i forkasta røystesetlar.

Ser vi bort frå tomme konvoluttar (som var ein eigen forkastingsgrunn i 1999 (der det vart registrert 2 986 slike forkastingar)), gjekk talet på røyster som vart forkasta av andre årsaker enn at dei var blanke, ned frå 5 336 i 1999 til 4 213 i 2003. Av desse 4 213 røystesetlane vart 2 790 forkasta fordi dei mangla offisielt stempel. Grunnen til manglande stempel på røystesetlane (som var ein del av den nye reforma) var truleg i dei fleste tilfella at ein del veljarar hadde brukt ein blank røystesetel som omslag rundt sin «eigentlege» røystesetel. Dette gjorde at den inste røystesetelen måtte forkastast fordi han mangla stempel. Samstundes vart også den ytste forkasta fordi han var utan innhald (blank). Ved framtidige val er det grunn til å tru at talet på røystesetlar utan stempel kjem til å bli redusert, både fordi veljarane vil vere betre kjende med den nye ordninga, og fordi dei ansvarlege for valet vil ha større fokus på denne feilkjelda i informasjonen sin til veljarane.

Ved fylkestingsvalet vart det ut frå tal frå SSB forkasta 20 090 røyster. Dette er om lag 10 700 fleire enn i 1999. Som for kommunestyrevalet er det også her blanke røyster som utgjer den store auken frå valet i 1999. I 1999 vart det levert 3 327 blanke røyster, mens det i 2003 var heile 16 805, noko som er ein auke på nesten 13 500.

Som ved kommunestyrevalet gjekk talet på røyster som vart forkasta av andre årsaker enn at dei var blanke, ned frå 1999 til 2003. Når vi ser bort frå tomme konvoluttar (sjå ovanfor), gjekk talet på forkasta røyster ned frå 4 195 i 1999 til 3 285 i 2003. Av desse 3 285 vart 2 507 røystesetlar forkasta fordi dei mangla offisielt stempel.

Vi viser elles til kapittel 3.4.6, der det er forslag om å skilje ut blanke røyster i ein eigen kategori.

3.3 Prinsipielle vurderingar av behov for endringar i regelverket

Vi gjer i dette avsnittet nærmare greie for prinsippa som ligg til grunn for vurderinga av om det er behov for endringar i regelverket.

På bakgrunn av erfaringane departementet har fått, og ut frå tilbakemeldingar frå kommunane vil faren for feil ved gjennomføringa auke mykje ved stadige endringar i regelverket. Det er viktig at valordninga vår er mest mogleg stabil, både i høve til kvar veljar og alle dei mange valmedarbeidarane som skal stå for gjennomføringa av valet. I mandatet til vallovutvalet blir det nettopp peikt på at dei (inntil da) stadige endringane set store krav til opplærings- og informasjonsarbeid, og at ein ønskte å få ei lov som var robust i den meininga at ho ikkje stadig var utsett for endringar. Desse forholda vart det lagt vekt på da den nye vallova frå 2002 vart forma. Derfor meiner departementet at det må liggje ei streng vurdering til grunn når ein skal ta stilling til om regelverket bør reviderast på visse område.

Ved den nye vallova vart det innført til dels vesentlege endringar på ein del område. Særleg gjeld dette endring i reglar for personval, fjerning av røystesetelkonvolutten, endring av tidspunkt for avslutning av røystegiving på valdagen, endring av tid og stad for røystegiving på førehand osv.

Departementet meiner dei lokalt ansvarlege for valet vil ha lært mykje av erfaringane frå valet i 2003. Det er i tillegg grunn til å understreke at veljarane må få tid til å venje seg til nyordningar. Det at både veljarane og dei valansvarlege vil ha lært mykje av valet i 2003, saman med fokus på informasjon og rettleiing også i framtida, meiner departementet vil vere den beste løysinga for å hindre at dei same feila kjem att ved valet i 2005 og seinare val. Av erfaring veit vi at endra reglar aukar faren for mistydingar og feil. Det er heller ikkje noko som tilseier at detaljerte reglar i lov eller forskrift gir ei meir feilfri gjennomføring på alle plan enn det ein kan få til med rettleiing.

3.4 Omtale av problemstillingar som er vurderte i proposisjonen, men der det ikkje er føreslått endringar i regelverket

3.4.1 Innleiing

I dette delkapitlet skal vi ta for oss ulike problemstillingar der departementet har vurdert om det trengst endringar i regelverket, men der departementet anten har komme til at eventuelle problem med praktiseringa av gjeldande regelverk betre kan løysast på andre måtar, eller meiner det er behov for meir kunnskap før ein eventuelt føreslår endringar.

Høyringsinstansane ser ut til å dele vurderingane til departementet i høyringsnotatet sidan nesten ingen høyringsinstansar har kommentert dei problemstillingane som blir omtalte her.

3.4.2 Valdeltaking

Etter valet i 2003 var mange uroa over at valdeltakinga også denne gongen gjekk ned. Dette er ikkje spesielt for Noreg, men ein generell tendens i Vest-Europa. Spørsmålet er om det er noko vi kan gjere med sjølve valordninga for å auke valdeltakinga. Frå ulike hald er det til dømes føreslått å opne for røystegiving på førehand i eigen kommune laurdag og eventuelt søndag før valdagen, forlengje opningstida på valdagen måndag, starte førehandsrøystegivinga tidlegare osv.

Vallovutvalet såg i utgreiinga si, NOU 2001: 3 Velgere, valgordning, folkevalgte, på årsakene til at valdeltakinga gjekk ned, og kva ein eventuelt kunne gjere med det. Utvalet uttaler mellom anna dette (NOU 2001: 3, s. 70):

«Når velgernes tilhørighet til de politiske partiene svekkes, minsker lysten til å stemme. Velgerne er ikke bare usikre på hvilket parti de skal stemme på, men stiller seg i økende grad spørsmålet om hvorvidt de skal delta i det hele tatt. Dette er utvilsomt bekymringsfullt. Gammel vane ser ikke lenger ut til å være nok for å få velgerne til urnene på valgdagen. Det kan se ut som om den enkelte i større grad stiller seg spørsmålet om hvor meningsfullt valget er, og hva som står på spill. Ser velgerne ingen forskjeller på de politiske partiene, kan det å bli hjemme bli sett på som et bevisst valg, ikke som et uttrykk for manglende politisk interesse og engasjement. Normen om å delta må suppleres med borgernes vurdering av de valgte organers betydning, og deres interesse for, hva disse politiske organene foretar seg. Forskning viser at stortingsvalgene oppfattes som viktigere enn lokalvalgene, noe som ser ut til å gi stadig sterkere utslag over tid. Valgdeltakelsen er et komplekst sammensatt fenomen. Det er vanskelig å peke på forhold som kan øke deltakelsen substansielt, uten at det samtidig skapes grunnlag for negative effekter. Det gjelder forslag om påbud (stemmeplikt), premiering (skattefradrag) og en felles valgdag for alle typer valg. Det hører til det positive bildet at politikken i seg selv ser ut til å være den faktoren som har størst effekt på valgdeltakelsen. For de politiske partiene ligger dermed utfordringen i å utforme en politikk som svarer på dagens utfordringer.»

Vallovutvalet seier at valdeltakinga er eit komplekst samansett fenomen. Internasjonale studiar viser at praktiske forhold rundt valet er viktig for valdeltakinga. Men samanlikna med andre land legg Noreg forholda godt til rette i så måte. Etter det som går fram av ein forskingsrapport av Dag Arne Christensen (Rokkansenteret) og Tor Midtbø (Institutt for sammenlignende politikk, Universitetet i Bergen), ser verken det å auke talet på valstader eller det å innføre røystegiving på søndag ut til å ha nokon positiv effekt på valdeltakinga, sjølv om det å ha fleire vallokale kanskje vil ha ein positiv effekt i Nord-Noreg. Etter det vallovutvalet meiner, ser utfordringa ut til å vere å få dei politiske partia til å forme ein politikk som svarer til utfordringane i dag.

Det har dei siste åra vorte lansert og gjennomført mange forsøk der ein del av grunngivinga for forsøka har vore ein hypotese om at dette kunne vere tiltak som ville føre til høgare valdeltaking. Dette dreier seg om direkteval av ordførar, elektronisk røystegiving og eigen valdag. Evalueringa av desse forsøka underbyggjer likevel ikkje ein slik hypotese. Etter det departementet meiner, byggjer dette opp om utsegna til vallovutvalet om at valdeltakinga er eit komplekst samansett fenomen.

Slik departementet ser det, er det lite som tyder på at endringar i vallovgivinga for å gjere valet lettare tilgjengeleg for veljarane vil ha nokon særleg effekt på valdeltakinga. Innstillinga frå vallovutvalet er basert på diverse forsking som ikkje tyder på at det er vanskelege praktiske forhold generelt som er årsaka til den stadig lågare valdeltakinga. På den andre sida kan det vere at valet bør vere lettare tilgjengeleg for folk i somme kommunar. Men dette er noko som bør gjerast lokalt der det er aktuelt, og som ikkje er avhengig av endringar i vallova. Departementet meiner derfor at det i informasjonen til kommunane er grunn til å understreke kor viktig det er at kommunane ut frå lokale forhold vurderer kvar det skal haldast både røystegiving på førehand og valting.

Regjeringa peikte i mars 2004 ut ein lokaldemokratikommisjon. Denne kommisjonen fekk i oppdrag mellom anna å gjere greie for utviklinga i valdeltakinga, finne moglege forklaringar på kvifor færre innbyggjarar røystar, og føreslå tiltak for å styrkje valdeltakinga på kortare og lengre sikt. Departementet meiner at ein bør vente på tilrådingane frå kommisjonen før ein eventuelt føreslår lovendringar på dette området.

Departementet viser til Innst. S. nr. 34 (2004-2005) om tiltak for å auke valdeltakinga og vil følgje opp innstillinga og på ein tenleg måte orientere Stortinget om tiltak som er gjennomførte.

3.4.3 Informasjon til veljarar og valfunksjonærar

3.4.3.1 Innleiing

Som nemnt ovanfor fører endringar i regelverket til større risiko for feil, både hos veljarane og hos valfunksjonærane. Ved valet i 2003 var det til dels store endringar i reglane for korleis valet skulle gjennomførast. Departementet satsa derfor meir på faktainformasjon til veljarane ved valet i 2003 enn det som vanlegvis blir gjort. I tillegg la både kommunane og fylkeskommunane stor vekt på å informere både valmedarbeidarane og veljarane.

3.4.3.2 Informasjon til veljarar

Departementet satsa altså meir enn vanleg på faktainformasjon til veljarane ved valet i 2003. Hovudsatsinga var ein TV-kampanje og ein husstandsbrosjyre. Departementet fekk Carat Insight til å evaluere kommunikasjonseffektane av informasjonskampanjen.

Hovudfunksjonen til TV-kampanjen var å gjere veljarane merksame på at det kom ein brosjyre i posten med informasjon om valet. Evalueringa viste at færre personar sa at dei hadde lagt merke til TV-reklamen ved valet i 2003 enn det evalueringa av infokampanjane ved vala i 2001 og 1999 viste.

Når det galdt husstandsbrosjyren, hugsa heile 73 prosent av dei spurde at dei hadde fått brosjyren. Dette blir i evalueringa vurdert som svært tilfredsstillande for eit tiltak av denne typen. Litt under 70 prosent av veljarane som hadde lese brosjyren, syntest informasjonen i brosjyren var svært eller ganske nyttig. Over 80 prosent av veljarane meinte også at innhaldet i brosjyren var lett å forstå.

Evalueringa viste vidare at veljarane generelt vurderte sin eigen kunnskap om valordninga som svært god. Nærmare 90 prosent syntest sjølv dei visste nok om kvar, når og korleis dei skal røyste. Eit litt lågare prosenttal meinte dei visste nok om korleis dei skal gjere rettingar på røystesetlane (64 prosent).

Departementet satsa også på å nå veljarane gjennom valsida departementet hadde på Internett, www.valg.no. Her var ymse informasjon tilgjengeleg for veljarane.

Også kommunane og fylkeskommunane gav mykje rettleiing og informasjon til veljarane. Arbeidsgruppa som evaluerte valet, viser til desse informasjonstiltaka som kommunane og fylkeskommunane i større eller mindre grad gjennomførte:

  • kunngjeringar i dagspressa

  • plakatar og brosjyrar

  • forfilmar på kino

  • TV-spottar

  • internettsider

  • valkort

  • munnleg kommunikasjon i vallokala.

Slik departementet ser det, viser evalueringa at veljarane generelt har god kunnskap om korleis dei skal gå fram når dei skal røyste.

Dersom ein skal nå fram til veljarane med etter måten omfattande og til dels litt komplisert informasjon, bør veljarane få denne informasjonen før dei står i vallokalet klare til å røyste. Men informasjonsmengda er så stor i samfunnet i dag at folk vel bort mykje tilgjengeleg informasjon. Departementet meiner derfor at det også er svært viktig å nytte høvet mens veljarane er i sjølve vallokalet, til å gi kort og enkel informasjon om korleis dei praktisk skal gå fram i vallokalet. Som arbeidsgruppa som har evaluert valet, peiker på i rapporten sin, er veljarane mykje meir mottakelig for informasjon enn elles når dei er inne i vallokalet. I ein slik situasjon - til dømes når veljarane står i kø - kan informasjon om bruk av røystesetelen (korleis gi personrøyst, korleis brette setelen, hugs at han skal stemplast) bli oppfatta som relevant og derfor nå fram.

Det kan sjå ut til at ikkje alle veljarane var godt nok budde på at dei ikkje skulle bruke røystesetelkonvolutt på valdagen. Somme veljarar har brukt ein blank røystesetel som omslag utanpå partirøystesetelen. Konsekvensen av ein slik framgangsmåte er to forkasta røystesetlar. Partirøystesetelen skal forkastast fordi han ikkje har offentleg stempel. Den blanke røystesetelen, som ikkje er gitt til noko parti, kan heller ikkje godkjennast. På bakgrunn av statistikk frå SSB vart om lag 2 800 røystesetlar forkasta ved kommunestyrevalet fordi dei ikkje var stempla. I nokre tilfelle var det truleg røystemottakarane som hadde gløymt å stemple røystesetlane. Men i dei fleste tilfella var nok grunnen til forkastingar likevel at veljarane hadde brukt ein blank røystesetel som omslag for ein annan røystesetel, med det som resultat at berre den ytste (blanke) røystesetelen vart stempla.

Det er til dels store skilnader mellom kommunane i kor mange feil som er gjorde av veljarane eller valfunksjonærane. Det ligg nær å tru at skilnadene kommunane imellom i stor grad kan forklarast med kor godt dei har greidd å gi veljarane relevant informasjon i sjølve vallokalet om korleis dei skal gå fram for å røyste. Opplæring av valfunksjonærane og røystestyra kan vere ein annan faktor.

Departementet har fått mange innspel frå den nemnde arbeidsgruppa om informasjonstiltak som fungerte bra ved valet i 2003, og som bør formidlast vidare til kommunane, til dømes å hengje opp rettleiing inne i røysteavlukket med døme på korleis røystesetelen skal brettast, eller å ha ein person som informerer veljarar som står i kø, om korleis røystegivinga skal gå føre seg. Departementet vil derfor i sin informasjon til kommunane føre det neste valet understreke kor viktig det er å gi slik informasjon, og komme med døme på korleis dei kan gi slik informasjon. I tillegg vil departementet i sin generelle informasjon til veljarane leggje stor vekt på korleis sjølve røystegivinga skal gjennomførast.

3.4.3.3 Informasjon til valfunksjonærar

Ansvaret for den praktiske gjennomføringa av val i Noreg ligg hos kommunane. Departementet har likevel eit overordna ansvar for å rettleie kommunane i vallova og det tilhøyrande regelverket. I samband med den nye vallova heldt departementet fem regionale konferansar om den nye vallova. Målgruppa her var først og fremst lokalpolitikarar og administrativt ansvarlege for gjennomføringa av vala. Føre kvart val held departementet dessutan ein sentral valkonferanse for fylkeskommunane og fylkesmennene, der det blir fokusert på praktiske forhold i samband med valet. Fylkeskommunane og fylkesmennene held deretter konferansar for kommunane i sine fylke.

Viktigast er likevel satsinga frå departementet på å bruke Internett som ei informasjonskjelde. På www.valg.no legg departementet ut informasjon som er tenkt for mellom andre valmedarbeidarar. Departementet etablerte i 2003 ei abonnementsordning, der dei som ville, kunne registrere seg. Dei fekk da e-postvarsel kvar gong det vart publisert nyheiter på valsidene.

Den elektroniske valhandboka til departementet var ei nysatsing ved valet i 2003. Denne boka inneheld ein gjennomgang av heile vallovgivinga og er den viktigaste informasjonskjelda. Valhandboka blir kontinuerleg oppdatert og er tilgjengeleg for nedlasting på Internett. Valhandboka har effektivisert rettleiinga frå departementet fordi ho erstattar mange tidlegare rundskriv. Ein finn også informasjon om særskilde tema, rundskriv, protokollar, regelverk med forarbeid osv. på valsidene til departementet. Denne informasjonssatsinga ser ut til å vere godt motteken i kommunesektoren. Ut frå evalueringa til den nemnde arbeidsgruppa kan det likevel sjå ut som om kommunane gjerne ønskjer at departementet legg ut dømesamlingar der kommunar viser korleis dei har gjort ting. Det kan til dømes vere å skaffe og formidle vidare gode døme frå nokre av dei på korleis ei handbok for røystestyra kan vere, korleis opplæringa av valfunksjonærane bør gjennomførast, døme på korleis røystesetlane kan formast, osv.

Sjølv om det er få feil ein røystemottakar i dag kan gjere som fører til at røystesetlane til veljarar ikkje blir godkjende, er det svært viktig at røystemottakarane kjenner regelverket ut og inn, slik at dei kan rettleie veljarane i korleis dei skal gjere «sin del av jobben». Departementet vil i sin informasjon til kommunane føre neste val understreke kor viktig det er at alle røystemottakarane får ei grundig opplæring i korleis røystemottaket skal vere.

3.4.4 Hemmeleg val

3.4.4.1 Innleiing

Det er eit grunnleggjande prinsipp i vallovgivinga at veljarane skal kunne røyste hemmeleg, jamfør formålsregelen i vallova (§ 1-1), som seier at

«formålet med loven er å legge forholdene til rette slik at borgerne ved frie, direkte og hemmelige valg skal kunne velge sine representanter til Stortinget, fylkesting og kommunestyrer».

Det var vallovutvalet som i innstillinga si, NOU 2001: 3, føreslo at røystesetelkonvolutten vart avskaffa ved røystegiving på valdagen. Utvalet kom med forslag om at veljaren i staden skulle brette saman røystesetelen i røysteavlukket, slik at ingen andre kunne sjå kva vedkommande hadde røysta, og deretter gå til urna. Der skulle røystesetelen stemplast av røystemottakaren før setelen vart lagd i urna av veljaren.

Departementet meiner det er grunn til å understreke at det ikkje er nokon motstrid mellom hemmelege val og konvoluttfrie val. Det er også mange andre land som ikkje nyttar røystesetelkonvolutt. Visse føresetnader må likevel vere til stades, noko som også vallovutvalet gav uttrykk for:

  • Røystesetlane må vere produsert slik at det ikkje er mogleg å sjå gjennom dei etter at dei er bretta saman.

  • Røystesetlane bør formast slik at dei innbyr til bretting.

  • Veljarane bør oppmodast til å brette røystesetlane.

  • Veljarane må sjølve vere påpasselege.

I tillegg er det viktig at røysteavlukka er plasserte slik at det ikkje er mogleg å sjå kva for røystesetlar veljarar som er inne i avlukket, nyttar.

3.4.4.2 Utforming av røystesetlane

Det følgjer av valforskrifta § 19 andre ledd at dei røystesetlane som skal nyttast på valtinget, skal produserast på ein slik måte at det ikkje er mogleg å sjå kva veljarane har røysta etter at røystesetelen er bretta saman. Det står også om krav til kor stor setelen skal vere, og fargen og innhaldet.

Det er mange måtar å oppfylle kravet på om at røystesetelen skal vere ugjennomsiktig. Nærmare forklaring av korleis valstyra og fylkesvalstyra kunne gå fram for å oppfylle dette kravet, vart gitt av departementet i valhandboka og i merknader til valforskrifta. Forskrifta seier sjølv ikkje noko om korleis røystesetlane skal produserast. Det er sluttresultatet det blir sett krav til, ikkje produksjonsmetoden. Det kan til dømes nyttast ein papirkvalitet som gjer det uråd å lese gjennom papiret kva veljaren har røysta etter at røystesetelen er bretta saman. Eit anna alternativ kan vere å leggje raster (trykk) på delar av baksida av røystesetelen. Dette kan vere nødvendig for at røystesetelen ikkje skal bli for tjukk. Kor mykje trykksverte som blir brukt ved trykkinga av røystesetlane, kan også spele inn i høve til kor lett det er å sjå gjennom røystesetelen. Dette siste forholdet kan likevel få noko å seie for kor lett det blir å lese røystesetlane, særleg for synshemma veljarar. Det er også mogleg å kombinere desse produksjonsmetodane. Poenget er at det ikkje skal vere råd å sjå kva veljaren har røysta etter at røystesetelen er bretta saman. Kvart valstyre og fylkesvalstyre må vurdere korleis dei ønskjer å oppfylle kravet om dette. Det er viktig at ein ber om å få prøvetrykk, slik at valstyret og fylkesvalstyret kan vere trygge på at kravet om at røystestelen skal vere ugjennomsiktig, er oppfylt. Valstyret og fylkesvalstyret må ikkje overlate denne vurderinga til trykkjeriet dei bruker.

Arbeidsgruppa som har evaluert valet i 2003, seier at det ikkje er ønskjeleg med fleire spesifikasjonar i forskrifta når det gjeld utforminga av røystesetlane. Gruppa peiker på at staten bør ha tillit til at kommunar og fylkeskommunar greier å produsere røystesetlar som oppfyller krava i forskrifta. Men dei uttaler at det kommunane kan ha behov for, er ei dømesamling med gode løysingar og gode erfaringar med omsyn til korleis røystesetlane bør formast. Slike døme kan leggjast ut på internettsidene til departementet. Det kan dessutan vere mykje å hente ved eit samarbeid mellom kommunane i fylket og fylkeskommunen.

Valforskrifta § 19 andre ledd er ein enkel og klar regel. I merknadene til valforskrifta og i valhandboka er det forklart korleis kommunane skal kunne produsere røystesetlane for å oppfylle regelen. Det ser ut til at kommunane og fylkeskommunane generelt klarte å ta omsyn til dette regelverket. I dei få tilfella der røystesetlane ikkje godt nok oppfylte kravet til å vere ugjennomsiktige, ser departementet det slik at det ikkje var regelverket som var mangelfullt, men kommunane som ikkje passa godt nok på da røystesetlane vart produserte. Det er ikkje grunn til å tru at praktiseringa av reglane vil bli annleis ved at ein tek inn meir detaljerte reglar om produksjonen av røystesetlar i forskrift framfor å ha dei i rettleiinga til forskrifta slik ho lyder i dag. Regelen er dessutan heilt ny, og ein bør ikkje gripe til unødvendig detaljerte reglar før kommunane har fått høve til å tilpasse seg reglane. Departementet er likevel samd i at å leggje ut døme på korleis røystesetlane kan produserast i tråd med valforskrifta, til dømes på internettsidene til departementet, kan vere til hjelp for dei kommunane som er usikre på korleis dei skal gå fram. På bakgrunn av dette meiner departementet at regelverket inneheld dei nødvendige krava om korleis røystesetlar skal produserast.

3.4.4.3 Bretting av røystesetlane

Ein føresetnad for at det skal vere hemmeleg kva veljarane har valt, er at dei brettar røystesetelen slik at ingen kan sjå kva for ein røystesetel dei har brukt før dei går ut av røysteavlukket. Dette var nytt ved valet i 2003, og både departementet og kommunane hadde derfor førebudd ulike informasjonstiltak. Departementet fokuserte både i husstandsbrosjyren og på den plakaten departementet fekk laga til oppslag i vallokala, på at det ved valet i 2003 ikkje skulle nyttast konvolutt på valdagen. I staden skulle veljarane brette saman røystesetlane slik at ingen kunne sjå kva dei hadde røysta. I somme kommunar var det dessutan hengt opp døme inne i røysteavlukket på korleis røystesetlane skulle brettast. Mange røystesetlar var også merkte med brettekant og/eller hadde trykt på ei oppmoding til veljaren om å brette røystesetelen.

I evalueringsrapporten sin konkluderer arbeidsgruppa med at utfordringa var større enn ein hadde tenkt, og at informasjonstiltaka ikkje var gode nok. Informasjonen må bli betre ved neste val. Arbeidsgruppa meiner likevel at dei fleste veljarane hadde oppfatta at dei skulle brette røystesetlane, og korleis dei skulle gjere det. Ved neste val vil enda fleire vere klar over at dei skal brette røystesetlane.

Arbeidsgruppa presiserer dessutan at fjerning av konvolutten har gjort sitt til at det har vorte eit heilt anna kvalitativt nivå på sjølve valoppgjeret. Det blir peikt på at bruk av konvolutt hadde mykje skyld i at det mellom anna vart differansar mellom kor mange kryss det stod i manntalet, og kor mange røyster som var gitt. Valfunksjonærane greidde ikkje alltid å skilje ut røystesetlar som hadde klistra seg saman ved opninga av konvolutten, noko som gjennomgåande resulterte i at det vart for mange røystesetlar med i teljinga. Arbeidsgruppa uttaler at det å kutte ut konvolutten har gjort sitt til at ei av dei største feilkjeldene er eliminert. Gruppa understrekar vidare kor viktig det er at veljarane får tid til å venje seg til nye reglar og rutinar. Arbeidsgruppa rår sterkt til at ein ikkje endrar reglane på dette området føre valet i 2005.

Departementet har tiltru til at dei fleste veljarane no har fått med seg at dei skal brette røystesetelen. Røystegivinga bør derfor gå betre i 2005 enn ved valet i 2003. Det er også grunn til å tru at dersom regelverket blir endra enda ein gong, vil dette gjere folk meir forvirra. Det er likevel grunn til framleis å ha fokus på informasjon om den praktiske gjennomføringa av sjølve valhandlinga. Departementet vil følgje opp dette i informasjonsarbeidet sitt. Dette inkluderer å formidle vidare gode døme på lokale informasjonstiltak til dei i kommunane som har ansvaret for valet. For at regelverket skal fungere i tråd med intensjonane, er det likevel - slik vallovutvalet peiker på - ein føresetnad at veljarane sjølve er påpasselege.

3.4.4.4 Røysteavlukka

Det følgjer av vallova § 9-5 tredje ledd (valtinget) og § 8-4 første ledd (røystegivinga på førehand) at røystegivinga skal gå føre seg «i enerom og usett», slik det også var etter den gamle vallova. Dette kan til dømes skje ved at ein bruker røysteavlukke eller eigne rom.

Arbeidsgruppa som evaluerte valet, ser ingen spesielle problem med omsyn til korleis røysteavlukka er plasserte i vallokala. Fleire reglar om røysteavlukke er etter deira oppfatning ikkje nødvendig. Gruppa rår likevel til at departementet gir tips og rettleiing om ulike løysingar på plassering av røysteavlukke, godt skjerma bord, eigne rom osv.

Erfaringa til departementet er at kommunane generelt legg til rette røystegivinga på dette feltet på ein fullt ut tilfredsstillande måte. Men med fleire tusen vallokale og enda fleire tusen røysteavlukke er det likevel ikkje til å unngå at ein del valavlukke ikkje blir plasserte på den beste måten. At somme av dei burde ha vore plasserte annleis, meiner departementet kan best løysast ved at ein kjem med døme på korleis dei lokale valansvarlege bør leggje til rette for røystehandlinga, ikkje ved at ein gir detaljerte reglar i lov eller forskrift om utforminga og plasseringa av røysteavlukke. Det er ikkje noko som tilseier at plasseringa av avlukka vil bli betre - i dei få tilfella der dette har vore eit problem - dersom det er reglar i lov eller forskrift framfor i rettleiingsmateriell til kommunane. Departementet vil informere og rettleie om dette på internettsidene sine.

3.4.5 Røystegiving i vallokalet

Fleire faktorar speler inn for at røystegivinga i vallokalet skal gå utan problem, som til dømes at det blir kø. For det første er det avhengig av kor godt veljarane er vane med prosedyren dei skal følgje. Deretter spørst det kor mykje tid veljarane bruker inne i røysteavlukket. Til slutt har sjølvsagt kapasiteten i lokalet mykje å seie.

Etter den tidlegare vallova gjekk røystegivinga i vallokalet stort sett føre seg på denne måten:

  • Valfunksjonærane sjekka om veljaren stod i manntalet.

  • Veljaren fekk utdelt ein røystesetelkonvolutt.

  • Veljaren gjekk til røysteavlukket og valde røystesetel eller røystesetlar.

  • Veljaren gjekk til valurna og la konvolutten i urna.

For å kunne ha like god kontroll med veljarane når røystesetelkonvolutten vart fjerna, valde mange kommunar å endre rekkjefølgja som røystegivinga skulle skje i: Veljaren vart først vist til røysteavlukket der han eller ho skulle velje røystesetel (røystesetlar). Deretter skulle vedkommande gå til urnebordet, der valfunksjonærane sjekka om han eller ho stod i manntalet, og stempla røystesetelen (røystesetlane) før veljaren la setelen (setlane) i urna (urnene).

Reglane for personval vart endra føre valet i 2003. Departementet informerte mellom anna i husstandsbrosjyren om at endringane veljarane gjorde på røystesetlane, ville få meir å seie for kven som vart vald, og at det derfor var viktig at veljarane nytta seg av høvet til å endre på røystesetelen. Det var derfor grunn til å tru at mange veljarar ville gjere nettopp dette. Statistikk frå SSB over kor mange rettingar det var, viser at dette slo til. Ved kommunestyrevalet i 2003 var prosentdelen med retta røystesetlar heile 37,0. Tilvarande tal for kommunestyrevalet i 1999 var 30,3 og for 1995 26,5 prosent.

Arbeidsgruppa som evaluerte valet, uttaler mellom anna dette:

«Man har over tid sett en økende aktivitet blant velgere med hensyn til å foreta rettelser på stemmeseddelen. For eksempel har antall oppførte slengere økt i Oslo fra 17 953 i 1995 til 27 960 i 2003. Dette innebærer at den enkelte velger bruker lengre tid i avlukket, noe man kompenserer for ved økt kapasitet i valglokalene. Endringene av prosedyrene i valglokalene som følge av ny valglov innebar også behov for økt kapasitet. Dette var man forberedt på, men erfaringene i ettertid viser at de tiltak som ble iverksatt, ikke var gode nok i alle sammenhenger. På grunnlag av kartlegginger ifm 2003-valget, må kapasiteten oppjusteres med nye og flere tiltak ved kommende valg. Det kan være aktuelt å øke antall stemmekretser, og dermed få flere lokaler. I det enkelte lokale kan man øke kapasiteten ved å få inn flere avlukker. For å redusere muligheten for kø ved avkryssingsbordene, bør man vurdere å redusere antall velgere pr. rode. I Oslo vil man for eksempel ved neste valg gå ned fra 1800 til 1500 velgere pr. rode.»

Valreglane vart endra på mange område føre valet i 2003. Men det var vanskeleg for dei valansvarlege nøyaktig å finne ut korleis dette ville påverke tidsbruken i røystelokalet. I ettertid ser vi at det somme stader vart kø i vallokala på valdagen. Årsakene til dette var fleire. Innføringa av nye prosedyrar i vallokala gjorde nok at ein del veljarar vart usikre på framgangsmåten, noko som førte til at røystegivinga tok litt lengre tid. Det same galdt truleg også for ein del valfunksjonærar. Samstundes deltok mange fleire veljarar i personvalet ved valet i 2003 enn ved tidlegare val. I tillegg stengde vallokala somme stader tidlegare enn ved føregåande val.

Både veljarar og valansvarlege har no sett kva endringane i vallova har hatt å seie for gjennomføringa av valet. Veljarane bør føre neste val ha meir kunnskap om korleis valet skal gjennomførast, slik at dei blir sikrare enn sist når det gjeld den praktiske gjennomføringa av valet på valdagen. Samstundes har dei valansvarlege sett at kapasiteten i vallokala somme stader bør aukast, noko arbeidsgruppa som evaluerte valet, også peiker på. Slik departementet ser det, er det derfor grunn til å tru at både veljarane og valmedarbeidarane vil ha tilpassa seg prosedyrane for korleis røystegivinga skal vere i vallokalet ved neste val. Dette tilseier at ein i 2005 ikkje vil få dei problema med kø som ein hadde somme stader i 2003. Vi viser også til avsnittet ovanfor om prinsipp for vurdering av behov for endringar i regelverket, der det mellom anna blir vist til at faren for feil aukar ved endringar i regelverket.

Arbeidsgruppa som evaluerte valet, uttaler at ein bør vurdere å tillate å halde vallokala opne til klokka 21 på valdagen. Opningstidene for vallokala vart nøye vurderte i Ot.prp. nr. 45 (2001-2002), s. 196 - 197. På bakgrunn av trua på at veljarane og valmedarbeidarane neste val vil klare å tilpasse seg det nye regelverket, meiner departementet det er grunn til å halde fast ved dei vurderingane som vart gjorde i odelstingsproposisjonen.

3.4.6 Blanke røyster

I det representative systemet er det eit berande element at veljarane ved å røyste på parti/grupper og personar avgjer kven som skal representere dei i folkevalde organ. Derfor blir det røysta ved hjelp av røystesetlar med partinamn eller gruppenamn og kandidatnamn. Blanke setlar er utan innhald og kan naturleg nok ikkje vere grunnlag for verken mandatplassar eller utpeiking av kandidatar.

Det går ikkje direkte fram av vallova at det er mogleg å røyste blankt. Men valforskrifta har i § 20 ein regel om plikt for fylkesvalstyret og valstyret til å produsere blanke røystesetlar i det same formatet og med den same utforminga som ordinære setlar. Det er såleis ikkje tvil om at retten til å røyste blankt må liggje implisitt. Kravet til same utforming og format er sett av omsyn til at det ikkje skal vere råd å skilje blanke røystesetlar frå andre røystesetlar når desse er bretta.

Dersom veljaren leverer røystesetel utan tekst eller avkryssingsrøystesetel utan påteikning for valt parti eller vald gruppe, blir dette rekna som ei blank røyst. Blanke røyster må ein etter gjeldande rett forkaste. Lova opererer med to typar røyster: godkjende og forkasta. Blanke røyster oppfyller ikkje krava i lova til godkjenning og blir dermed rekna som forkasta. Blanke røyster blir bokførte i møteboka til valstyret og rekna med i det samla røystetalet. Dei blir dermed tekne med i grunnlaget for utrekning av valdeltaking. Men slike røyster blir ikkje rekna med i valoppgjeret sidan røystene ikkje kan tildelast nokon mandatplass.

Arbeidsgruppa som evaluerte valet i 2003, er kritisk til omtalen i media osv. av blanke røystesetlar. I mange samanhengar set ein desse i den same kategorien som røystesetlar som blir forkasta på grunn av feil frå veljaren eller valfunksjonæren. Departementet har vurdert om også blanke røystesetlar bør godkjennast. Blanke røyster kan likevel ikkje takast med i mandatutrekninga, det vil seie utrekninga over kor mange mandat kvart parti eller kvar gruppe skal ha i Stortinget, fylkestinget eller kommunestyret. Så sjølv om blanke røyster skulle godkjennast, vil ikkje det få noko å seie for sjølve valsystemet.

Talet på blanke røyster har auka ved dei siste vala. Ved valet i 2003 var talet mykje høgare enn ved førre val. Det er både interessant og viktig for mellom anna valforskinga kor mange veljarar som røystar blankt. I eit demokratisk perspektiv er det også viktig å få markert kor mange veljarar som leverer blanke røystesetlar. Departementet meiner likevel at det harmonerer dårleg med det representative systemet vårt at desse røystene skal godkjennast på linje med røystesetlar som blir grunnlag for fordelinga av mandat og kandidatar. Vi kan sjå på blanke røystesetlar som ei meiningsytring, men i valsystemet vårt kan dei aldri vere grunnlag for fordelinga av verken mandat eller kandidatar i noko folkevalt organ. I denne samanhengen må blanke røyster haldast utanfor. Dette er også ordninga etter Grunnlova § 59 andre ledd, der det er «de sammenlagte Stemmetal for hvert Parti» som er grunnlaget for mandatfordelinga ved stortingsval.

Dette vil likevel ikkje seie at blanke røyster ikkje skal bokførast og teljast. Og dei bør som i dag reknast med i det samla røystetalet og dermed takast med i grunnlaget for valdeltakinga.

Departementet er likevel samd med arbeidsgruppa i at det er uheldig at blanke røyster blir rekna med i gruppa forkasta røyster. Når ei røyst blir forkasta, er det på grunnlag av ein eller annan feil, til dømes at det ikkje er mogleg å fastslå kva for eit parti veljaren har røysta på. Slik sett er det uheldig at blanke røyster hamnar i den same kategorien som røystesetlar som det er noko gale med. Ein må sjå på blanke røyster som ei form for meiningsytring, og dermed bør dei skiljast frå andre forkasta røyster. Departementet vil derfor føreslå at blanke røyster blir skilde ut i ein eigen kategori, som skil seg frå både ordinært forkasta og godkjende røyster.

Det som er sagt ovanfor, gjer ikkje at det er nødvendig å endre noko i vallova. Derimot vil departementet gjere ei endring i dei formulara kommunane og fylkeskommunane er pliktige til å bruke ved bokføring av val, slik at blanke røyster blir ein eigen kategori som ein held skilt frå godkjende og forkasta røyster elles.

3.5 Anna evaluering

3.5.1 Innleiing

I tillegg til å evaluere den praktiske gjennomføringa av valet i 2003 blir det gjennomført mange andre evalueringar i samband med valet. I dette delkapitlet vil vi kort gjere greie for desse evalueringane. Ikkje alle evalueringane er ferdige, så derfor vil departementet komme tilbake til Stortinget med resultata av dei på eit seinare tidspunkt.

3.5.2 Lokalvalundersøkinga

Det har sidan kommunestyre- og fylkestingsvalet i 1995 vorte gjennomført systematiske valundersøkingar ved kvart lokalval, noko som gjer det mogleg å studere utviklinga over tid. Undersøkingane har på oppdrag frå Kommunal- og regionaldepartementet vorte gjennomførte ved Institutt for samfunnsforskning som har vore ansvarleg for undersøkingane. Sjølve datainnsamlinga har Statistisk sentralbyrå stått for.

Undersøkinga i 2003 vart som undersøkingane i 1995 og 1999 gjennomført som telefonintervju med eit tilfeldig utval av innbyggjarane. Ved 2003-undersøkinga vart det i tillegg gjennomført ei spørjeskjemaundersøking med eit skjema som vart sendt per post til dei som hadde late seg telefonintervjue. Halvparten av utvalet vart også intervjua ved den førre undersøkinga i 1999.

Det er fleire forhold rundt lokalvalet og lokaldemokratiet som blir fanga opp gjennom denne undersøkinga. Dette er ikkje ei rein valundersøking, men ei undersøking der ein set søkjelyset på veljaråtferd, politisk deltaking, valdeltaking og forholdet innbyggjarane har til lokaldemokratiet og kommunen som politisk og tenesteytande organ.

I lokalvalundersøkinga i 1999 vart merksemda særleg retta mot kvifor vi har hatt ei fallande valdeltaking ved lokalval dei siste tiåra. Det vart i samband med dette gitt ut ei eiga bok om temaet (Bernt Aardal (red.): Valgdeltakelse og lokaldemokrati)med artiklar frå mange forskarar.

I undersøkinga frå valet i 2003 er det særleg desse forholda som blir behandla:

  • Partivalet til innbyggjarane. Kva for parti røysta innbyggjarane på, korleis har røystegivinga endra seg sidan det førre valet, og kva har lokale forhold og trekk ved kommunen hatt å seie for røystegivinga?

  • Utviklinga i valdeltakinga. Undersøkinga kan gi djupare innsikt i kva som er forklaringa på minkande valdeltaking ved lokalval. Kan det til dømes ha samanheng med ei svekking av borgarpliktidealet?

  • Lokaldemokratiet mellom vala. Korleis aktiviserer innbyggjarane seg politisk mellom vala, og korleis prøver dei å påverke kommunale avgjerder? Tidlegare forsking viser ein aukande tendens til at innbyggjarane blir aktiviserte i høve til politiske kanalar utanom valkanalen. Er dette ein tendens som blir ført vidare? At folk deltek når det gjeld kommunale avgjerdsprosessar utanom valkanalen, er ei side ved lokaldemokratiet som har fått større merksemd dei siste åra. I tillegg har informasjons- og kommunikasjonsteknologien opna for nye måtar vi kan delta på.

  • Legitimiteten til lokaldemokratiet og kommunane. I offentleg debatt kjem det fram mange synspunkt om kor gode kommunane er til å yte tenester og setje offentleg politikk ut i livet. I undersøkinga blir det stilt spørsmål om oppgåvefordelinga mellom staten og kommunesektoren, kommuneinndeling og statleg styring overfor kommunane.

  • Korleis verkar den nye personvalordninga? Respondentane har vorte spurde om korleis dei har nytta høvet til å gi personrøyst. Dette er data som også skal brukast i samband med evalueringa av den nye personvalordninga som Rokkansenteret ved Universitetet i Bergen gjer på oppdrag frå Kommunal- og regionaldepartementet.

Ein planlegg å publisere resultat og analysar frå lokalvalundersøkinga i 2003 på nyåret i 2005. Departementet tek sikte på å leggje fram resultata frå undersøkinga i kommuneproposisjonen våren 2005.

3.5.3 Personvalordninga

Det er gjort greie for ei førebels evaluering av personvalordninga ved fylkestingsval i kapittel 2.3. Departementet vil komme nærmare tilbake til undersøkinga, særleg ordninga med personval ved kommunestyreval, i kommuneproposisjonen våren 2005.

3.5.4 Tilrettelegging for blinde veljarar

Det følgjer av valordninga at røystegivinga skal leggjast til rette slik at blinde veljarar skal kunne klare å røyste på eiga hand utan at dei må få hjelp frå andre. Departementet har evaluert ordninga, og Stortinget har vorte orientert om resultatet av evalueringa i St.meld. nr. 4 (2004-2005), jamfør elles kapittel 2.2.

3.5.5 Forsøk med elektronisk røystegiving

Ved kommunestyre- og fylkestingsvalet i 2003 vart det gjennomført forsøk med elektronisk røystegiving i Oppdal, Bykle og Larvik kommunar. I tillegg vart den same teknologien nytta ved val til Longyearbyen lokalstyre. Forsøka vart gjennomførte ved hjelp av peikeskjermar i vallokala.

Etter oppdrag frå departementet har Institutt for samfunnsforskning og Rokkansenteret gjennomført ei sentral evaluering av forsøka. Resultatet av evalueringa er publisert i rapporten «På vei til e-demokratiet? Forsøkene med elektronisk stemmegivning ved kommunestyre- og fylkestingsvalget i 2003» (Christensen, Karlsen og Aardal 2004).

Det ein ville teste ved forsøka, var først og fremst kor brukarvennlege systema var. Hovudformålet med evalueringa var derfor å finne ut korleis veljarane stilte seg til den nye måten å røyste på. Men evalueringsrapporten tek også opp andre problemstillingar.

Evalueringa viser at forsøket var ein suksess med omsyn til kor brukarvennlege systema var. Både veljarane og valmedarbeidarane i kommunane var samde om at den løysinga ein valde, var svært enkel å bruke.

Når det gjeld kostnadene ved å bruke slike røystemaskinar, er det ikkje noko som på kort sikt peiker i retning av at dette vil redusere utgiftene ved gjennomføring av val. Det blir nemnt at britiske erfaringar viser at det å bruke parallelle valsystem er kostnadsdrivande, samstundes som tryggleiken blir svekt. Rapporten rår til at kostnadsaspektet i samband med elektroniske valløysingar blir vurdert nærmare.

Det blir vidare rådd til å greie ut spørsmålet om å etablere kontrollrutinar slik at ein ikkje byrjar å tvile på om valet kan vere gyldig.

Rapporten peiker på at ei utvikling i retning av elektroniske valløysingar gjer at ein må gjennomgå ansvarsforholda i samband med valarbeidet. Dei valansvarlege sentralt må ta ansvar både for å sertifisere konkrete løysingar og for å etablere kontrollrutinar. Erfaringane frå dette forsøket og frå andre land viser at eit slikt prosjekt krev omfattande kompetansebygging lokalt.

I rapporten blir det vist til at mange hevdar at det bør vere mogleg å røyste via Internett, da mange i dag bruker dette mellom anna til å betale rekningar og levere sjølvmeldinga. Men internasjonale erfaringar viser at ein må stille heilt andre og strengare krav til tryggleiken i valsamanheng. Det blir rådd til at problem med tryggleiken i samband med nettbaserte valløysingar blir nærmare utgreidde.

Når det gjeld valdeltaking, viser rapporten til at det ikkje er godt nok erfaringsgrunnlag til å konkludere med at det vil bli høgare valdeltaking med å innføre elektroniske løysingar. I forsøka vart valmaskinane nytta i sjølve røystelokala og gjorde såleis ikkje valet lettare tilgjengeleg for folk. Internasjonale erfaringar med internettval er for avgrensa til at ein kan konkludere i den eine eller den andre retninga.

På bakgrunn av mellom anna tilrådingane i denne evalueringsrapporten, sette departementet sommaren 2004 ned ei arbeidsgruppe som på prinsipielt grunnlag skal vurdere om elektronisk røystegiving bør innførast i Noreg og eventuelt i kva slags form. Gruppa består av juristar, statsvitarar, dataekspertar og representantar frå kommunesektoren og skal levere rapporten sin innan utgangen av 2005. Arbeidsgruppa skal vidare vurdere og føreslå kva for reglar og krav ein bør setje til system for elektronisk røystegiving. Gruppa skal mellom anna vurdere

  • bruk av internett-teknologi, både i og utanfor vallokala

  • tryggleiken ved dei ulike systema eller måtane å røyste på

  • løysingar for å identifisere veljaren

  • spørsmålet om utilbørleg påverknad

  • problematikken rundt kjøp og sal av røyster eller identitet i samband med røystegiving utanfor vallokala

  • om det bør innførast verifikasjonsløysingar i systema, og i tilfelle komme med forslag til korleis slike løysingar kan leggjast opp

  • problematikken rundt open kjeldekode

  • ansvarsforholda ved elektroniske val, lokalt og nasjonalt

  • korleis godkjenninga av elektroniske system bør vere

Som ein del av dette arbeidet vil det vere naturleg at arbeidsgruppa vurderer om og eventuelt korleis elektronisk røystegiving kan gjere det enklare å røyste for funksjonshemma, særleg for blinde og svaksynte.

Arbeidsgruppa skal også jamføre forsking og utgreiingar på området og gjere greie for internasjonale erfaringar med ulike system for røystegiving.

Om vi bør innføre elektronisk røystegiving i Noreg, er eit svært komplisert spørsmål. Det reiser både prinsipielle demokratiske spørsmål og avanserte teknologiske utfordringar. Arbeidsgruppa skal sørgje for ei heilskapleg utgreiing av spørsmålet.

3.5.6 Forsøk med eigen valdag i Nittedal kommune

Departementet har tidlegare kort gjort greie for dette forsøket i St.prp. nr. 64 (2003-2004) Kommuneproposisjonen.

3.5.7 Forsøk med direkteval av ordførar

Ved kommunestyrevalet i 1999 vart det for første gong i Noreg gjort forsøk med direkteval av ordførar i 20 kommunar. Måla med forsøket var mellom anna auka valdeltaking, større engasjement og interesse blant innbyggjarane og betre rekruttering til lokalpolitikken. Forsøket vart evaluert av forskarar ved Universitetet i Tromsø. I rapporten »Demokratisk nyvinning eller mislykket eksperiment? En evaluering av forsøket med direktevalg på ordfører i 20 kommuner»(Buck, Larsen og Sagerup 2000) går det mellom anna fram at forsøket har stor oppslutning blant innbyggjarane i forsøkskommunane. Særleg interessant er det at dei yngste veljarane sa at interessa for valet auka som ein konsekvens av forsøket. Lokalvalgundersøkelsen 1999viste at også eit fleirtal av folket i landet ønskjer ei slik ordning. Sjølv om ikkje målsetjinga om høgare valdeltaking vart nådd, var det likevel mange interessante og spennande verknader av forsøket. Dette gjorde det ønskjeleg å prøve ut ordninga også i valperioden 2003-2007.

Også vallovutvalet rådde i NOU 2001: 3 Velgere, valgordning, valgtetil at ordninga med direkteval av ordførar vart ført vidare i den inneverande valperioden. Utvalet grunngav dette med behovet for å få eit betre erfarings- og vurderingsgrunnlag og peikte i den samanhengen særleg på at det var ønskjeleg å prøve ut denne valmåten i ein del større kommunar.

Med bakgrunn i dette inviterte departementet alle kommunane til ein ny runde med forsøk for perioden 2003-2007. Det var stor oppslutning om forsøket med om lag 90 kommunar som søkte om å få vere med. Dei fleste av kommunane frå den førre forsøksperioden vart med vidare i tillegg til ein del nye, først og fremst større kommunar. Forsøket vart såleis utvida frå 20 kommunar i den førre valperioden til 37 no. Etter valet fekk vi 34 direktevalde ordførarar. I tre kommunar vart ordføraren likevel vald av kommunestyret som følgje av forsøksmodellane i desse kommunane.

I den inneverande forsøksperioden vart også kommunane inviterte til å prøve ut ei ordning med utvida avgjerdsmakt for ordføraren. Dette vil gjere sitt til å synleggjere ordførarrolla enda meir. Innanfor det systemet vi har i dag, har ordføraren lita formell avgjerdsmakt, men vil med prøveordninga meir vere ein leiar som også kan ta avgjerder i visse situasjonar. Det er i dag åtte ordførarar som har utvida avgjerdsmakt som ein del av forsøket.

Departementet vil i 2006 komme tilbake til Stortinget med forslag om generell rett til direkteval av ordførar, slik at nye reglar eventuelt kan ta til å gjelde ved kommunestyre- og fylkestingsvalet i 2007.

Til forsida