2 Bakgrunnen for lovforslaget
2.1 Registrering av utleggspant, utleggstrekk og avgjerder om «inkje til utlegg» i Lausøyreregisteret
2.1.1 Sakas bakgrunn
I NOU 1992: 35 Effektivisering av betalingsinnfordring m.v. gjorde Betalingsinnfordringsutvalet framlegg om nye reglar om registrering av utleggspant, utleggstrekk og avgjerder om «inkje til utlegg». Framlegget gjekk i korte trekk ut på ei utvida registrering av utleggspant, som innebar at alle utleggspant som ikkje skulle registrerast i grunnboka eller i eit anna realregister, skulle registrerast i Lausøyreregisteret. Vidare foreslo utvalet at utleggstrekk og avgjerder om at det ikkje er noko å ta utlegg i, såkalla avgjerder om «inkje til utlegg», skulle registrerast i Lausøyreregisteret. Føremålet var at Lausøyreregisteret skulle kunne gje betre informasjon av nytte for fordringshavarane. Utvalet peika på følgjande, jf. NOU 1992: 35 s. 42:
«I praksis innebærer registrering av et utlegg i et offentlig register ikke bare at rettsvern oppnås. Ved at utlegget registreres i et slikt register, blir informasjon som har relevans ved vurderingen av en persons eller et selskaps kredittverdighet, eventuelt søkegodhet, lett tilgjengelig.
Etter utvalgets oppfatning bør også kredittopplysningshensynet være relevant ved utformingen av reglene om registrering av utlegg. En avholdt utleggsforretning gir en meget sterk indikasjon på manglende betalingsvilje og/eller betalingsevne hos skyldneren. Opplysning om en eller flere registrerte utleggsforretninger hos skyldneren vil derfor normalt føre til at den som vurderer å gi skyldneren ny kreditt vil foreta nærmere undersøkelser før kreditt eventuelt innvilges.
Tidligere ga mange namsmenn informasjon om avholdte utleggsforretninger mv. Etter tvangsfullbyrdelsesloven 1992 § 2-6 har namsmannen ikke lenger anledning til å gi kredittopplysninger. (...) Informasjon om avholdte utleggsforretninger hos skyldneren vil kunne være tilgjengelig hos foretak som driver ervervsmessig kredittopplysningsvirksomhet, men bare mot betaling. Kredittopplysningsforetakenes registre vil imidlertid ikke være komplette med hensyn til avholdte utleggsforretninger.
Det fremgår av det som er sagt at det i noen grad vil være tilfeldig om opplysninger om avholdte utleggsforretninger vil være tilgjengelig. Løsøreregisteret og grunnboken m.m. vil derfor heller ikke tilsammen ha «negativ troverdighet»; selv om det ikke finnes anmerkninger kan utleggsforretninger være avholdt hos skyldneren. Det samme gjelder for kredittopplysningsforetakenes registre. Utvalget mener det er uheldig at en slik sentral kredittinformasjon ikke er enkelt - og rimelig - tilgjengelig. Utvalget foreslår derfor at bestemmelsene i tvangsfullbyrdelsesloven 1992 om registrering av utlegg mv. endres, slik at kredittopplysningshensyn ivaretas bedre.»
På grunnlag av utgreiinga fremma Justisdepartementet våren 1993 forslag til lovendringar i Ot.prp. nr. 77 (1992-93) om lov om endringer i rettergangslovgivningen m m. Om registrering av utleggspant, utleggstrekk og avgjerder om «inkje til utlegg» uttala departementet på s. 20 i proposisjonen:
«Etter departementets mening bør utvalgets forslag i hovedtrekk gjennomføres selv om det vil medføre ulemper for namsmennene og økte kostnader for Løsøreregisteret. (...) De positive virkninger av forslaget for samfunnsøkonomien totalt sett rettferdiggjør merkostnadene for det offentlige. I mange tilfeller vil en unngå at det ytes kreditt til personer som ikke er betalingsdyktige. I mange andre tilfeller vil fordringshaverne unngå å pådra seg store inndrivingskostnader til ingen nytte. Det vises for øvrig til utvalgets egen begrunnelse for forslaget.
Av de registre vi har, er det Løsøreregisteret som utpeker seg som egnet for registrering av utleggspant, utover hva rettsvernsreglene krever, av utleggstrekk og av «intet til utlegg». Forholdet til Løsøreregisteret som rettsvernsregister utelukker ikke det. For utleggstrekk og «intet til utlegg» kan det ikke oppstå sammenblanding mellom hva som er registreringer av betydning for rettsvern, og hva som er registreringer som er inntatt i registeret av kredittopplysningshensyn. For dobbeltregistreringer mellom Løsøreregisteret på den ene siden og Verdipapirsentralen eller et av de særskilte registrene for immaterielle rettigheter på den annen side, bør løsningen være at det av Løsøreregisteret fremgår at registreringen der ikke har betydning for rettsvernet. Det kan fastsettes i forskrift med hjemmel i tinglysingsloven § 38. Behovet for samlet innsyn i utleggsforretninger som er registrert i Løsøreregisteret og utlegg som er registrert i realregistre, bør trolig heller imøtekommes ved en samordning mellom registrene enn ved dobbeltregistrering. I NOU 1992: 35 kapittel 10 peker utvalget på fordelene ved samordning og foreslår at det utredes nærmere.»
Departementet foreslo mellom anna endringar i tvangsfullføringslova §§ 7-20, 7-21, 7-25 og 7-29. Framlegget var stort sett i samsvar med framlegget i NOU 1992: 35. Men departementet foreslo at avgjerder om «inkje til utlegg» frå særnamsmaktene ikkje skulle registrerast.
Då lovforslaget var til handsaming i Stortinget, mottok Stortingets presidentskap eit brev frå Datatilsynet i tida mellom handsaminga i Odelstinget og Lagtinget. I brevet kom Datatilsynet med innvendingar mot lovframlegget og framheva forholdet til personregisterlova (lov 9. juni 1978 nr. 48). Personregisterlova er nå avløyst av lov 14. april 2000 nr. 31 om behandling av personopplysninger (personopplysningslova), som trådde i kraft 1. januar 2001. Datatilsynet meinte personregisterlova ville gjelde fullt ut for denne forma for registrering i Lausøyreregisteret. På dette tidspunktet hadde Odelstinget allereie gjeve si tilslutning til lovframlegget, og det ville oppstå problem i høve til dei andre lovendringane om Lagtinget skulle forkaste forslaget. Difor fekk framlegget fleirtal i Lagtinget, men statsråden som føredro saka, lova på vegner av regjeringa at Stortinget seinare skulle få seg førelagt lovspørsmålet med eventuelle endringsforslag i god tid før ikraftsettingstidspunktet.
Lovendringane om registrering av utleggsforretningar vart vedtekne ved lov 11. juni 1993 nr. 83 om endringar i rettergangslovgivningen m.m. Endringane er ikkje sett i kraft.
Det er to hovudomsyn som gjev grunn til å innføre reglar om utvida registrering av utleggsforretningar. For det første vil slike registreringar vere til nytte for kredittytarar ved deira vurdering av om skyldnaren skal ytast kreditt. For det andre vil registreringa gjere det lettare for ein kreditor å undersøkje på førehand om han bør setje iverk tvangsinndriving. På denne måten kan sannsynlegvis mange resultatlause forsøk på inndriving verte avverja. Registreringa vil òg kunne gje ein fordringshavar grunnlag for å vurdere om han skal krevje at konkurs vert opna, eller om han skal treffe andre tiltak for å avbryte foreldingsfristen for kravet.
På den andre sida må ikkje ei slik utvida registrering unødig henge ut personar som er i ein vanskeleg situasjon. Det er difor viktig at registeret inneheld korrekte opplysningar slik at ingen vert uriktig registrerte. Det må òg fastsetjast reglar om rett til innsyn i registeret og om sletting av opplysningar.
2.1.2 Høyringa i 2000
Justisdepartementet sendte 9. juni 2000 ut høyringsnotat med forslag til reglar om registrering av utleggspant, utleggstrekk og «inkje til utlegg» i Lausøyreregisteret og betre samordning av lønnstrekk. Høyringsfristen var 15. september 2000. Adressatar for høyringa var:
Departementa
Brønnøysundregistra
Bergen byfogdembete
Oslo byfogdembete
Stavanger byfogdembete
Trondheim byfogdembete
Underfogden i Fredrikstad
Asker lensmannskontor
Fåberg lensmannskontor
Hamarøy lensmannskontor
Oppdal lensmannskontor
Sørum lensmannskontor
Ulstein og Hareid lensmannskontor
Vefsn lensmannskontor
Vågsøy lensmannskontor
Datatilsynet
Forbrukarombodet
Forbrukarrådet
Forbrukartvistutvalet
Skattedirektoratet
Statens innkrevjingssentral
Toll- og avgiftsdirektoratet
Trygdeetatens innkrevjingssentral
Den Norske Advokatforening
Den norske Dommerforening
Finansnæringens Hovedorganisasjon
Gjeldsoffer-Alliansen
Kommunenes Sentralforbund
Landsorganisasjonen i Norge
Norges kemner- og kommunekassererforbund
Norges Kreditorforbund
Norges Lensmannslag
Norske Kredittopplysningsbyråers Forening
Norske Inkassobyråers Forening
Næringslivets Hovedorganisasjon
Sparebankforeningen
Følgjande instansar avga høyringsfråsegner:
Arbeids- og administrasjonsdepartementet
Barne- og familiedepartementet
Fiskeridepartementet
Forsvarsdepartementet
Kirke- utdannings- og forskningsdepartementet
Landbruksdepartementet
Nærings- og handelsdepartementet
Olje- og energidepartementet
Samferdselsdepartementet
Sosial- og helsedepartementet
Brønnøysundregistra
Datatilsynet
Forbrukarrådet
Husbanken
Rettsvesenets IT- og fagtjeneste
Rikstrygdeverket
Skattedirektoratet
Statens innkrevjingssentral
Statens Lånekasse for utdanning
Toll- og avgiftsdirektoratet
Bergen byfogdembete
Oslo byfogdembete
Trondheim byfogdembete
Underfogden i Fredrikstad
Lensmannen i Asker
Lillehammer politistasjon
Ulstein og Hareid lensmannsdistrikt
Oslo Kemnerkontor
Den Norske Advokatforening
Finansnæringens Hovedorganisasjon
Forbund for Kommunal økonomiforvaltning og skatteinnfordring
Gjeldsoffer-Alliansen
Kommunenes sentralforbund
Norges Lensmannslag
Norske Inkassobyråers Forening
Norske Kredittopplysningsbyråers Forening
Næringslivets hovedorganisasjon
Posten Norge BA
Sparebankforeningen
Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen avga sams høyringsfråsegn.
Følgjande instansar hadde ikkje merknader:
Arbeids- og administrasjonsdepartementet
Fiskeridepartementet
Forsvarsdepartementet
Landbruksdepartementet
Olje- og energidepartementet
Samferdselsdepartementet
Forbrukarrådet
Toll- og avgiftsdirektoratet
2.2 Samordning av utleggstrekk
2.2.1 Forslaget i høyringsnotatet 9. juni 2000 og høyringsinstansane sitt syn på val av samordningsform
Namsmaktene kan kontakte arbeidsgjevaren for å få kunnskap om skyldnarens lønns- og tilsettingsforhold før dei fastsetter utleggstrekk, men det hender at dette ikkje vert gjort. Dersom namsmakta ikkje har kunnskap om at det allereie er lagt ned eit trekk før nytt trekk vert lagt ned, kan det føre til at det vert fastsett fleire utleggstrekk som samla gjer at skyldnaren ikkje har att dei midlane som med «rimelighet trengs» for å underhalde seg sjølv og sin husstand, jf. lov 8. juni 1984 nr. 59 om fordringshavernes dekningsrett (dekningslova) § 2-7 første ledd. I høyringsnotatet 9. juni 2000 foreslo departementet at utleggstrekk skal samordnast ved at namsmaktene får plikt til å undersøkje i Lausøyreregisteret om det er registrert andre trekk hos skyldnaren, før dei sjølv eventuelt legg ned eit nytt trekk.
Departementet omtala i høyringsnotatet òg eit anna forslag om samordning av utleggstrekk frå Næringslovutvalet. Næringslovutvalet la vekt på at mange trekk mot same skyldnar kan vere eit problem for arbeidsgjevarane, dels ved at dei må trekke for fleire krav kvar månad, og dels ved at dei i saker der trekka er for høge, må engasjere seg i skyldnaren sine problem. Næringslovutvalet ønskte at alle krav mot same arbeidstakar skulle samkøyrast til eit felles krav, som skulle betalast til ein landsomfattande samlesentral for utleggstrekk. Til dømes kunne Statens innkrevjingssentral vere samlesentral. Tanken var at andre namsmakter skulle melde sine krav til sentralen, som fastsette storleiken på trekket, og samordna krava. I høyringsnotatet 9. juni 2000 tilrådde departementet alternativet med samordning ved registrering i Lausøyreregisteret i staden for å opprette ein samlesentral. Det heiter i høyringsnotatet:
«Hovedproblemet i forhold til lønnstrekk er at det løper mange lønnstrekk mot samme skyldneren og at disse kan overstige det som skyldneren har krav på å beholde til sitt eget og sin husstands underhold. En samordning av lønnstrekk ved å etablere en sentral for slike trekk vil kunne eliminere disse problemene. På den annen side vil arbeidsgiverne fortsatt måtte foreta og administrere trekkene selv om det bare gjøres ett trekk pr. arbeidstaker pr. måned. I forhold til Næringslovutvalgets beregninger løper det kun ett trekk i ca. 70% av alle sakene som gjelder utleggstrekk. I disse tilfellene vil en ordning med en samlesentral for lønnstrekk i stor grad kun være et forsinkende og fordyrende mellomledd for kreditorene og det offentlige.
Årsaken til at det nedlegges flere lønnstrekk mot samme skyldner er for det første at namsmyndighetene trekker uten å vite at det allerede finnes løpende trekk, og at ulike namsmenn har ulik vurdering av hva skyldneren trenger til sitt eget og husstandens underhold, jf. dekningsloven § 2-7. Opplysninger om løpende trekk kan namsmyndighetene få fra skyldnerens arbeidsgiver, men i mange tilfeller vil det være arbeidskrevende å kontakte arbeidsgiveren for å få disse opplysningene. Tvangsfullbyrdelsesloven pålegger ikke at det innhentes slike opplysninger. Resultatet blir ofte at trekket nedlegges uten nærmere undersøkelser. Det ville imidlertid vært enklere for namsmyndighetene å undersøke et register der alle utleggstrekk ble registrert før nye trekk nedlegges enn å kontakte arbeidsgiveren. På denne måten ville namsmyndighetene kunne bli oppmerksom på hverandres trekk. En kunne oppnå at det ikke unødig blir nedlagt trekk som har dårligere prioritet enn det løpende trekket. Videre kunne opplysningsplikten overfor namsmyndigheter som har et allerede løpende trekk med dårligere prioritet etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-24 lettere oppfylles. Ved å få oversikt over løpende trekk vil namsmyndighetene også kunne unngå å trekke ut over det skyldneren har krav på å beholde etter dekningsloven § 2-7. For å oppnå en best mulig effekt av et slikt register, vil det også kunne innføres felles normer for beregning av hva en skyldner trenger til sitt eget og husstandens underhold etter § 2-7. Normen kan for eksempel fastsettes i likhet med den norm som gjelder i gjeldsordningssaker. Ved at ulike namsmyndigheter holder seg til samme normen for hva skyldneren trenger til sitt underhold, vil hvert utleggstrekk som nedlegges, fylle opp rammen for det som er mulig å trekke. På denne måten vil det ideelt sett til enhver tid bare løpe et trekk som også har best prioritet. En vesentlig del av arbeidsgivernes problemer vil dermed kunne reduseres.
En egen sentral for administrasjon av lønnstrekk vil imidlertid bli kostnadskrevende. Dessuten vil en slik sentral kunne føre til en lengre saksbehandlingstid for en rekke utleggssaker. En samlet enhet for innkreving av lønnstrekk vil vanskeliggjøre dagens innkreving vesentlig. Det vil under ingen omstendigheter være aktuelt å nedlegge alle alminnelige namsmenn og særnamsmannsmyndigheter. Det betyr at begjæring om utlegg først fremsettes overfor de alminnelige namsmyndigheter. Disse må først undersøke om det er aktuelt å ta utleggspant. Deretter må saken eventuelt oversendes til sentralen for nærmere undersøkelse av muligheten for lønnstrekk. Dette vil vanskeliggjøre inndrivingen vesentlig. Arbeidsgiverne vil i egenskap av kreditorer bli utsatt for et vesentlig mer tungvint system for innkreving av misligholdte pengekrav. Videre må en ta i betraktning at en sentral bare ville føre til kostnadsreduksjoner for de tilfellene der det løper flere trekk, som nevnt anslått til 30 % av sakene. Hvis det innføres registrering av utleggstrekk (...) synes en ordning med registrering av utleggstrekk der namsmyndighetene pålegges å undersøke registeret før nye trekk nedlegges, å være langt enklere og mindre kostnadskrevende enn en samlesentral. Departementet går derfor inn for denne løsningen og ber om høringsinstansenes synspunkter.»
Fleirtalet av høyringsinstansane som uttala seg om spørsmålet, slutta seg til tilrådinga i høyringsnotatet om at det ikkje skulle opprettast ein samlesentral for lønnstrekk, men at samordning i staden skulle skje ved registrering i og undersøking av Lausøyreregisteret. Dette gjaldt Barne- og familiedepartementet, Sosial- og helsedepartementet, Brønnøysundregistra, Husbanken, Rettsvesenets IT- og fagtjeneste, Skattedirektoratet, Trygdeetatens innkrevjingssentral, Bergen byfogdembete, Oslo byfogdembete, Trondheim byfogdembete, Lillehammer politistasjon, Ulstein og Hareid lensmannsdistrikt, Den Norske Advokatforening, Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen, Gjeldsoffer-Alliansen, Norges Lensmannslag, Norske Inkassobyråers Forening, Oslo kemnerkontorog Posten Norge BA. Det var berre Statens innkrevjingssentral (SI) og Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) som ønskte at det skulle opprettast ein samlesentral for utleggstrekk.
Norges Lensmannslag peika mellom anna på at det etter deira vurdering ikkje er mogleg å fastsetje ein omforent sats for kva for utgifter som med «rimelighet trengs» til underhald av skyldnaren og hans husstand. I vurderinga av kva som med «rimelighet trengs» må ein ta omsyn til ei rekke forhold, og kostnadsnivået varierer over landet. Lensmannslaget understreka òg at deira utgangspunkt er at kompetansen til å vere namsmakt, herunder å ha fullmakt til å leggje ned trekk i lønn, i alle saker bør liggje hos dei lokale namsmaktene. Dei viste mellom anna til at dette ivaretar publikumstilgangen til den myndigheiten som utøvar tvangstrekk, noko som gjer at vurderingane omkring storleiken av trekka òg vert betre. Både lensmannslaget og Finansnæringens Hovedorganisasjon frårådde at SI vert utvida til ein landsdekkande lønnstrekksentral. Dei meinte det vil verke uheldig om utleggstrekk skulle samordnast av ein etat som fungerer i ei dobbeltrolle som kreditor og namsmakt.
Oslo byfogdembete meinte at det ikkje burde vere like normer for underhald i heile landet. Dei framheva òg at nokre skyldnarar klarar seg dårleg skriftleg, og av den grunn har behov for direkte kontakt med namsmannen.
Kommunenes sentralforbund (KS) meinte det ikkje burde opprettast ein sentral, men ønskte heller ikkje reglar om samordning ved registrering i Lausøyreregisteret. Dei uttala at forslaget vil påføre kemnarar, kommunekasserarar og skattekreditorar forseinkingar, meirarbeid og kostnader som ikkje står i forhold til nytten dei får. Dei viste òg til at skatteoppkrevjarane ved skatteoppkrevjarinstruksen frå 1. juli 2000 er pålagt ein grundigare undersøkingsplikt med omsyn til skyldnarens økonomi, og at plikten til å varsle skyldnaren om at påleggstrekk vil verte lagt ned, er understreka i instruksen. KS gjekk inn for at dersom forslaget om registrering i Lausøyreregisteret likevel vart vedtatt, skulle dei kommunale skatteoppkrevjarane fritakast frå plikten til undersøking av registeret og melding om trekk. Forbund for kommunal økonomiforvaltning og skatteinnfordring meinte òg at kemnarane og kommunekasserarane måtte fritakast frå undersøkings- og meldeplikta.
Næringslivets Hovedorganisasjon meinte at Næringslovutvalets forslag førte med seg langt større forenkling og reduksjon av administrative byrder for alle arbeidsgjevarar enn forslaget om registrering i Lausøyreregisteret, og samtidig i langt større grad ville føre til likehandsaming av offentlege og private krav.
2.2.2 Stortingets oppmodingsvedtak 14. juni 2004
I samband med handsaminga av Innst. O. nr. 90 (2003-2004) om den sivile rettspleia på grunnplanet fatta Stortinget 14. juni 2004 samrøystes følgjande vedtak (oppmodingsvedtak nr. 481):
«Stortinget ber Regjeringen ta de nødvendige skritt for å samordne lønnstrekk via en felles koordineringsinstans og komme med en fremdriftsplan for dette i statsbudsjettet for 2005.»
I Innst. O. nr. 90 (2003-2004) på s. 12 uttala Justiskomiteen:
« Komiteen har gjennom sitt arbeid med lovsaken blitt kjent med at den alminnelige og de forskjellige særnamsmennene i liten grad samordner de lønnstrekkene de nedlegger. Dagens lønnstrekksystem har etter det komiteen er kjent med særlig tre mangler. For det første at namsmennene ikke koordinerer de trekk de beslutter i tilstrekkelig grad. For det andre at arbeidsgiverne pålegges for store administrative byrder. Og endelig at arbeidsgiverne i for stor grad får kjennskap til de ansattes private affærer. Enkelte skyldnere har derfor opplevd å bli pålagt trekk fra flere hold uten at vedkommende har fått beholde «det som med rimelighet trengs til underhold av skyldneren og skyldnerens husstand», jf dekningsloven § 2-7. Dette er et stort problem for de skyldnerne det angår og også en betydelig belastning for deres arbeidsgivere, som skal iverksette trekkene. Komiteen er kjent med at departementet har arbeidet med spørsmålet, og har merket seg at det i proposisjonen står at
«[n]år organiseringen av namsmannsapparatet er fastlagt, vil en lettere kunne gå videre med spørsmålet om samordning av lønnstrekk».
Komiteen forutsetter at departementet nå prioriterer arbeidet med samordning av de ulike instansers trekk slik at ingen trekkes mer enn loven åpner for. Med dagens datateknologi skulle det være gode muligheter for å sikre at de forskjellige namsmennene har kunnskap om og tar hensyn til trekk som allerede er nedlagt av andre namsmenn, og at man ved etterfølgende trekk med bedre prioritet straks får redusert eller opphevet det første trekket. Også de andre nevnte svakhetene ved systemet bør en ta tak i.»
Som ei oppfølging av oppmodingsvedtaket, uttala regjeringa i St. prp. nr. 1 (2004-2005) (JD s. 44-45):
«Regjeringen er enig i at viktige hensyn taler for en samordning av lønnstrekk fra de forskjellige namsmyndighetene, og viser til Innst. O. nr. 90 (2003-2004) s. 12 der justiskomiteen særlig fremholder tre mangler ved dagens lønnstrekksystem: at namsmyndighetene ikke koordinerer de trekk de beslutter i tilstrekkelig grad, at arbeidsgiverne pålegges for store administrative byrder, og at arbeidsgivere i for stor grad får kjennskap til de ansattes private affærer. Enkelte skyldnere har opplevd å bli pålagt trekk fra flere hold uten at vedkommende har fått beholde «det som med rimelighet trengs til underhold av skyldneren og skyldnerens husstand», jf. dekningsloven § 2-7.
Regjeringen mener at hovedmålsetningen må være å få til en samordning av lønnstrekk som omfatter alle namsmyndighetene. Regjeringen legger til grunn at kompetansen til å avgjøre om det skal besluttes trekk og fastsette trekkets størrelse, fortsatt skal ligge hos de enkelte namsmyndighetene. Det er allerede etablert et samarbeidsprosjekt mellom de alminnelige namsmyndighetene og Statens Innkrevingssentral (SI). Prosjektet forbereder et nytt saksbehandlersystem som innebærer en tilpasning av SIs IT-systemer for de alminnelige namsmyndighetene, herunder utveksling av informasjon om utleggstrekk. Prosjektet innebærer at en vesentlig andel av alle trekk vil bli samordnet. Regjeringen vil bygge videre på dette samarbeidsprosjektet for samordning av informasjon om trekk besluttet av alle namsmyndigheter. Regjeringen tar sikte på å fremme en proposisjon om registrering av utleggspant, utleggstrekk og intet til utlegg i Løsøreregisteret våren 2005. Registrering i Løsøreregisteret vil sikre bedre kredittopplysninger. Forslagene i proposisjonen vil bygge på at SI brukes til informasjonsutveksling namsmyndighetene imellom og at SI videreformidler informasjon om nedlagte trekk m.v. fra samtlige namsmyndigheter til Løsøreregisteret.
En samordning også av innbetalingen av trekkene kan oppnås ved at alle trekk innkreves av en sentral instans på bakgrunn av informasjon instansen har mottatt fra andre namsmyndigheter. Regjeringen vil arbeide videre med spørsmålet om en slik samordnet innkreving.»