Ot.prp. nr. 7 (2007-2008)

Om lov om endring i lov 16. juli 1999 nr. 69 om ­offentlige anskaffelser

Til innhaldsliste

5 Forslaga i høyringsnotatet

I høyringsnotatet av 26. mars 2007 skreiv departementet blant anna følgjande om forslaget:

«Fornyings- og administrasjonsdepartementet mener det er hensiktsmessig å ha et felles rettslig grunnlag for å gjennomføre ILO-konvensjon nr. 94 både i statlig og kommunal sektor. Lovforslaget omfatter derfor begge sektorene. Forslaget innebærer også en utvidelse av hvilke statlige virksomheter som er omfattet. Som nevnt (…) omfatter rundskriv nr. 2/2005 kun sentrale statlige myndigheter, det vil si myndigheter som regjeringen har instruksjonsmyndighet over. I forslaget til lovhjemmel omfattes også alle virksomheter som omfattes av begrepet offentligrettslig organ i lov om offentlige anskaffelser § 2, jf. forskrift om offentlige anskaffelser § 1-2 annet ledd og forskrift om innkjøpsregler i forsyningssektorene § 4-1 bokstav b. Dette samsvarer med hvilke subjekter som er omfattet av plikten til å ta hensyn til livssykluskostnader, universell utforming og miljømessige konsekvenser av anskaffelsen, jf. lovens § 6.

Offentligrettslige organer er virksomheter som er organisert som egne rettssubjekter, for eksempel aksjeselskap eller stiftelser, og som står i et nært tilknytningsforhold til det offentlige. For å omfattes av begrepet må organet tjene allmennhetens behov og ikke være av industriell eller forretningsmessig karakter. Dersom virksomheten er utsatt for konkurranse fra andre aktører, trekker det i retning av at virksomheten ikke omfattes. Dersom selskapet har monopol eller er 100 prosent eid av det offentlige, vil virksomheten som regel være omfattet. Videre må organet være et selvstendig rettssubjekt og i hovedsak være kontrollert eller finansiert av andre offentlige myndigheter eller offentligrettslige organer. Eksempel på virksomheter som regnes som offentligrettslige organer er helseforetakene og AS Vinmonopolet. (…)

Forslaget til hjemmel er en overordnet fullmaktshjemmel, som gir regjeringen adgang til å vedta forskrift som pålegger offentlige oppdragsgivere å ta inn kontraktsklausuler som skal sikre gjengs lønns- og arbeidsforhold i tjeneste- og bygge- og anleggskontrakter. Hjemmelen gir også adgang til å pålegge oppdragsgiverne å kontrollere at klausulene blir overholdt, og å iverksette tiltak overfor leverandøren ved manglende etterleving av klausulene.

Den nærmere utformingen av oppdragsgivers plikter blir fastsatt i forskrift.»

Høyringsnotatet gjorde òg greie for dei tilbakemeldingane departementet hadde motteke med omsyn til kva erfaringar oppdragsgivarar og store organisasjonar hadde gjort seg med praktiseringa av rundskriv nr. 2/2005. Tilbakemeldingane frå statlege oppdragsgivarar viste at dei fleste har lita eller inga erfaring i bruk av klausulane. Få har hatt kontraktar der det var aktuelt å ta inn klausulane, og blant dei som hadde brukt dei, var det avdekt relativt få tilfelle av grove avvik frå tariffbestemte rettar. Frå kommunesektoren blei det rapportert at effekten først og fremst er at dei kommunane som har brukt klausulane, meiner at dei mottek meir seriøse tilbod. Ein kan såleis gå ut frå at klausulane har hatt ein preventiv effekt. Det var elles få tilbakemeldingar om erfaringar med tilsyn og kontroll, og ingen melde om erfaringar med sanksjonering av klausulane.