Ot.prp. nr. 93 (2004-2005)

Om lov om kosmetikk og kroppspleieprodukt m.m. (kosmetikklova)

Til innhaldsliste

5 Merknader til dei enkelte føresegnene

Kapittel I. Formål, verkeområde og definisjonar

Til § 1. Formål

Formålsparagrafen er ny. Utforminga av denne paragrafen er for det første viktig for tolkinga av dei andre føresegnene i lova, og for det andre seier han kva for omsyn det skal leggjast vekt på når det blir gjort vedtak etter lova. Det gjeld både enkeltvedtak og forskrifter som blir fastsette i medhald av fullmaktsføresegner i lova.

Formålet med lova er å sikre at kosmetikk og kroppspleieprodukt osv. (produkta) ikkje er farlege for helsa til menneske og dyr. Vidare er det eit formål med lova at det skal takast omsyn til forbrukarinteresser, dyrevelferd, etikk, miljø, mattryggleik og kvalitet ved utvikling, produksjon, tilarbeiding, distribusjon, import, eksport og omsetning av slike produkt.

At produkta er helsemessig sikre for menneske og dyr, er det sentrale formålet med lova. Det rettar seg både mot den enkelte som bruker produkta på seg sjølv og dyra sine, og mot yrkesutøvarar som er i dagleg kontakt med produkta. Døme på slike yrkesgrupper er frisørar, kosmetologar, hudpleiarar, nagledesignarar og helse- og omsorgspersonell. Omgrepet «helsemessig sikre» er brukt for å slå fast at det skal vere trygt å bruke produkta på normal måte eller måtar som det er rimeleg å tenkje seg.

Omsynet til forbrukarinteressene går lenger enn retten til sikre produkt. Det inneber at lova skal medverke til at forbrukarane skal få høve til å velje produkt ut frå eigne behov og preferansar. Desse behova kan vere relaterte til helsemessig sikre produkt, men forbrukaromsynet skal i tillegg ta omsyn til fleire andre forhold og omfattar også omsyn til kvalitet, ærlegdom, mangfald, kultur, etikk, religion og miljøtilpassa produksjon. Sjå elles omtalen av forbrukaromsyn i punkt 2.8.

Ærlegdom inneber at produkta er det dei gir seg ut for å vere, når det gjeld opphav, eigenskapar, art, mengd og samansetjing eller andre forhold som kan vere viktige for forbrukaren, til dømes produksjonsmetodar. Merking er ein måte å oppfylle kravet om ærlegdom på. Omsynet til ærlegdom i lovgivinga skal vidare medverke til å førebyggje at forbrukarane blir villeidde. Villeiing kan skje gjennom feilaktig eller ufullstendig presentasjon, merking og informasjon om kosmetikk og kroppspleieprodukt og/eller produksjonen av slike produkt. Merking, presentasjon og marknadsføring/reklame av produkt skal ikkje villleie forbrukarane, men gi opplysningar som kan hjelpe dei til å ta kvalifiserte val. Prinsippet om ærlegdom inneber at forbrukaren skal få informasjon om produksjonsprosessar, produksjonsforhold og kva produkta inneheld. Det er informasjon som det kan vere viktig for den enkelte å ha kjennskap til, slik at han eller ho kan gjere eit informert val.

Omsynet til dyrevelferd og omsynet til etikk rettar seg mot etisk forsvarleg produksjon, mellom anna testing på dyr og innhald i produkta. Det er vanskeleg å seie noko generelt om kva for etiske omsyn som må takast i det enkelte tilfellet når det gjeld kosmetikk. Kva som er forsvarleg, må vurderast etter skjønn, der etiske omsyn ikkje berre blir vurderte i lys av kva for animalske ingrediensar som blir brukte i kosmetikk og testing på dyr, men også ut frå sekundære effektar ved bruk av kroppspleieprodukt på dyr. Dyrevernlova regulerer bruk av kosmetikk og kroppspleieprodukt på dyr.

Omsynet til miljø rettar seg mot dei miljøskadelege stoffa som finst i kosmetiske produkt. Det er viktig å signalisere at det skal tas omsyn til miljøet når det gjeld bruk av stoff som kan føre til skade på miljøet. Bruken av slike stoff bør reduserast i størst mogleg grad. Produktkontrollova regulerer miljøskadelege stoff i kosmetikk og kroppspleieprodukt.

Omsynet til mattryggleik gjeld dei tilfella der bruken av produkta på dyr kan føre til at dyret blir ueigna som mat. I dag blir det brukt kosmetiske produkt på dyr som er meinte til mat, og det er viktig at denne bruken ikkje går ut over kvaliteten og mattryggleiken.

Mattilsynet utgjer den sentrale forvaltningsstyresmakta for næringsmiddelområdet. Matlova er omfattande og regulerer mattryggleik gjennom heile produksjonslinja frå jord og fjord til bord. Matlova stiller krav om at maten skal vere helsemessig trygg. Lova har heimel for å forby produkt som ikkje er helsemessig trygge. Lova har ikkje heimel for å forby eit kroppspleieprodukt som kan føre til at eit næringsmiddel ikkje er helsemessig trygt å ete. Lova kan berre forby at det spesifikke næringsmiddelet blir omsett. Heimelen i kosmetikklova kan i slike tilfelle brukast til å forby det kosmetikk eller kroppspleieproduktet som fører til at næringsmiddelet blir helsemessig utrygt å ete.

Omsynet til kvalitet heng ofte saman med andre omsyn, til dømes helse- og forbrukaromsynet eller omsynet til aktørane langs produksjonskjeda, medrekna marknadstilgangen. Mange forbrukarar kan ha den oppfatninga at tannkremar med for lite fluor, som derfor ikkje verkar mot karies, har svært dårleg kvalitet. Reklamerer dei samtidig med at dei verkar mot karies, er det snakk om villeiande marknadsføring. Solkremar som ikkje held det dei lovar med omsyn til solfaktor, og derfor fører til solforbrenning, kan samtidig vere både helseskadelege og ha svært dårleg kvalitet.

Til § 2. Sakleg verkeområde

Verkeområdet for lova går fram av første leddog er ei vidareføring av gjeldande rett og ei regulering av nye produktgrupper. Formålet er å kunne fange opp alle sider ved heile prosessen frå utvikling til masseproduksjon og omsetning av produkta. Lova gjeld både for produkt som berre blir omsette på den norske marknaden, for produkt som også er meinte for eksport, og for produkt som blir importerte frå andre land.

Med alle forhold i samband med utvikling, produksjon, import, tilarbeiding, distribusjon, eksport og omsetning av produkt er meint alle ledd frå utvikling av produktet til overlevering til sluttforbrukaren, medrekna pakking, lagring og transport.

Verkeområdet er kroppsoverflata til menneske (hud, hovudhår og annan hårvekst, negler, lepper og ytre kjønnsorgan), tennene og slimhinnene i munn- eller nasehola. Dette er ei vidareføring av gjeldande rett. Den anatomiske avgrensinga på dyr er kroppsoverflata, medrekna pels, klør, hóvar mv. Bokstav a er identisk med dei produkta og det anatomiske verkeområdet som kosmetikkdirektivet omfattar. Vedlegg I til kosmetikkforskrifta inneheld døme på produkt som blir rekna som kosmetikk og kroppspleieprodukt etter denne definisjonen. Mattilsynet avgjer i tvilstilfelle om eit produkt kjem inn under forskrifta.

Bokstav b omfattar kosmetikk og kroppspleieprodukt for dyr. Det er produkt som sjampo, fuktkremar osv.

Bokstav c omfattar lækjemiddelnære produkt. Med lækjemiddelnære produkt er meint produkt for menneske og dyr til utvortes bruk som skal lindre, kurere eller førebyggje helseplager som ikkje kjem av sjukdom, jf. punkt 2.5.

Etter bokstav d skal omgrepet «tatoveringsprodukt» omfatte alle stoff eller blandingar av stoff som er bestemte til å bli førte inn i huda til menneske eller dyr for å oppnå permanente eller langvarige mønster, teikningar, strekar, felt eller fargar på huda, medrekna tatoveringsvæske og permanent sminke. Med å bli ført inn i huda er her meint at stoffet/stoffa blir ført(e) ned i dei levande hudlaga. Dei levande hudlaga er epidermis og dermis. Det er ikkje noko krav at stoffet må førast ned i begge desse hudlaga.

Etter bokstav eer eit injeksjonsprodukt alle stoff eller blandingar av stoff som er bestemte til å bli førte inn i huda til menneske eller dyr for å endre utsjånaden til huda på andre måtar enn det som nemnt i bokstav d. Eit døme er stoff som fyller ut lepper og glattar ut rynker, linjer og faldar i huda. Med å bli ført inn i huda er her meint at stoffet/stoffa blir ført(e) ned i dei levande hudlaga. Dei levande hudlaga er epidermis og dermis. Det er ikkje noko krav at stoffet må førast ned i begge desse hudlaga. Dersom stoffet/stoffa blir ført(e) ned i vevet under dermis, fell produktet utanfor verkeområdet for kosmetikklova og skal regulerast som medisinsk utstyr. Dersom stoffet/stoffa blir ført(e) inn i epidermis og/eller dermis medan verknaden er meint å vere systemisk, skal stoffet/stoffa regulerast etter lækjemiddellova.

Det følgjer vidare av andre ledd at lova også gjeld for alle forhold i samband med verksemder som produserer materiale og gjenstandar som er bestemte til å kome i kontakt med eller kan ha innverknad på produkta. Døme på slikt materiale og slike gjenstandar er emballasje og utstyr for påføring av produkta.

I tredje leddblir verkeområdet presisert ved avgrensingane mot lov 4. desember 1992 nr. 132 om legemidler mv. og lov 12. januar 1995 nr. 6 om medisinsk utstyr og ei avgrensing mot næringsmiddel, jf. lov 19. desember 2003 nr. 124 om matproduksjon og mattrygghet mv.

Til § 3. Stadleg verkeområde

Første ledd slår fast at lova gjeld for norsk land- og territorialfarvatn, norske luft- og sjøfartøy og innretningar på norsk kontinentalsokkel.

Skip som er førte inn i norske register (NIS og NOR), er omfatta av lova. Lova omfattar norske luftfartøy. Det må tolkast i lys av Chicago-konvensjonen om sivil luftfart av 1944, artikkel 17 mv., og lov 11. juni 1993 nr. 101 om luftfart.

Andre ledd: I utgangspunktet gjeld ikkje lova for dei områda som blir nemnde her. Det blir likevel opna for at lova kan gjerast gjeldande i den grad det er ønskjeleg.

For Svalbard kan andre ledd innebere at ein i forskrift gjer tilpassingar av omsyn til dei spesielle administrative, klimatiske og kommunikasjonsmessige forholda.

Svalbard er ikkje omfatta av EØS-avtalen sitt verkeområde – jf. lov 27. november 1992 nr. 109 (EØS-lova) § 6. Noreg er derfor ikkje folkerettsleg forplikta til å gjere EØS-basert regelverk gjeldande på Svalbard.

Når det gjeld Jan Mayen, er Noreg folkerettsleg forplikta til å gjennomføre EØS-rettslege føresegner. Lova blir derfor gjord gjeldande for Jan Mayen gjennom ei forskrift, eventuelt med endringar av omsyn til forholda på staden.

Også for bilanda kan det i forskrift fastsetjast særlege reglar av omsyn til forholda på staden.

Til § 4. Definisjonar

Lova gjeld meir enn det som tradisjonelt blir oppfatta som kosmetikk. Som det går fram av bokstav a i føresegna, er produkta delte inn i fem produktklassar. Kategoriseringa er vald ut frå kva som er det spesifikke formålet med å bruke produktet, og dels av rettstekniske årsaker. Ved å dele opp produktspekteret i fleire kategoriar blir det enklare reint lovteknisk å utarbeide føresegner om forskrifter som skal gjelde for dei ulike produktkategoriane, der det er formålstenleg.

Etter bokstav b omfattar verksemdomgrepet i lova to komponentar. Den eine er ei opplisting av kva slags rettssubjekt som er omfatta. Den andre komponenten er kva for aktivitetar som er omfatta. I utgangspunktet er alle private og offentlege føretak og alle privatpersonar omfatta. Avgrensinga består i at det berre er rettssubjekt som driv bestemte aktivitetar, som skal reknast med. Det gjeld aktivitetar som er nemnde i § 2. Innanfor denne ramma må aktivitetsomgrepet tolkast vidt. Definisjonen avgrensar verksemdomgrepet mot ikkje-kommersielle aktivitetar.

Når det gjeld omsetning, som er definert i bokstav c, er også innehav med sikte på sal omfatta, noko som ikkje utan vidare følgjer av ei naturleg forståing av omgrepet «omsetning». Omgrepet omfattar også bruk og frambod i samband med yting av varer eller tenester, mellom anna bruk i frisørsalongar og liknande verksemder og bruk i samband med reklame. Føresegna presiserer vidare at omsetning også omfattar overdraging uavhengig av om det blir betalt vederlag.

Kapittel II. Forbod og påbod

Til § 5. Forbod mot produkt som ikkje er helsemessig sikre

Første ledd i denne paragrafen vidarefører gjeldande rett når det gjeld forbod mot å utvikle, produsere, importere, tilarbeide, distribuere, eksportere og omsetje produkt som ved normal bruk eller bruk som det er rimeleg å tenkje seg, ikkje er helsemessig sikre for menneske. Det er nytt at det blir stilt tilsvarande krav til kosmetikk og kroppspleieprodukt som blir brukt på dyr.

Omgrepet «helsemessig sikre» inneber noko meir enn forbod mot ein konkret helseskade. Det inneber ei aktsemdplikt for produsenten til å unngå helseskade. Den konkrete vurderinga av kva som er ein helseskade, er ei medisinsk vurdering som må gjerast i kvart tilfelle. Ein sentral tolkingsfaktor i denne samanhengen er kosmetikkdirektivet og dei ingrediensane som er tillatne etter vedlegga i direktivet. Ein reknar med at eit produkt ikkje fører til fare for helsa til menneske dersom det er i samsvar med gjeldande EU-rett på området, utan at dette fører til ei avgrensing i omfanget av føresegna.

Sidan dyr blir allergiske mot stoff, får irritasjonsreaksjonar eller kan få indre kroniske skadar på same vis som menneske, kan dei stoffa som er tillatne etter vedlegga i kosmetikkdirektivet, også vere éin av fleire tolkingsfaktorar når det gjeld produkt til dyr. Når det gjeld akseptable nivå etter dette vedlegget, må det takast omsyn til at dyr er sjølvsoignerande (sleikjer pelsen) og derfor får i seg større mengder også gjennom munnen.

Forbodet skal også gjelde for produkt som inneheld ikkje-formeiringsdyktig genmodifisert materiale, dersom dette materialet ikkje er helsemessig sikkert. For produkt som inneheld formeiringsdyktig genmodifisert materiale (GMO), gjeld føresegnene om GMO i genteknologilova.

Etter andre ledd kan departementet gi nærmare forskrifter om når produkt ikkje blir vurderte som helsemessig sikre for menneske eller dyr etter første ledd. Dette er ei vidareføring av gjeldande rett når det gjeld menneske. Ein sentral tolkingsfaktor her er kosmetikkdirektivet.

Til § 6. Godkjenningsplikt

Føresegna er ei vidareføring av gjeldande rett, der departementet har heimel for å gi forskrifter om godkjenningsplikt og meldeplikt for bestemte typar produkt. Med godkjenningsplikt er meint ei plikt til å førehandsgodkjenne eit produkt. Med meldeplikt er meint ei plikt til å sende inn nødvendig informasjon om eit produkt.

Til § 7. Merking, presentasjon og reklame

Første ledd bestemmer at merking og presentasjon av, reklame for og anna marknadsføring av produkt skal vere korrekt, gi mottakaren tilstrekkeleg informasjon og ikkje vere eigna til å villeie.

Merking er alle opplysningar på eller i direkte tilknyting til vara.

Dersom verksemda ikkje sjølv pakkar og merkjer vara, må dei i sine avtalar sikre seg at dei får produkt som er merkte i samsvar med krava i forskriftene.

Presentasjon er måten vara blir omsett på. Det kan vere form, utsjånad eller emballasje, måten presentasjonen er ordna på, eller omgivnadene vara blir vist fram i.

Reklame og marknadsføring av produkt er opplysningar om produkta som kan vere gitt skilde frå vara, men som kan vere gitt i alle medium. Det omfattar også opplysningar på Internett, marknadsføring i aviser og gjennom postordre, men tilsynet er avgrensa i samsvar med reglane som gjeld for grenseoverskridande reklame.

Villeiande marknadsføring er også omfatta av marknadsføringslova.

Andre ledd er ei fullmaktsføresegn om at det kan utarbeidast forskrifter som sikrar at krava som er fastsette i første ledd, blir følgde opp. Det gjeld mellom anna reglar om bruksrettleiing med detaljerte krav om etikettering, som skal sikre tilstrekkeleg informasjon for rett bruk og ingrediensmerking. Føresegna omfattar også anna merking som er meint å oppfylle formålet med lova, til dømes om produktet er testa på dyr, og om det inneheld ikkje-formeiringsdyktige genmodifiserte organismar. I Noreg er det genteknologilova som regulerer merking av produkt som består av eller inneheld formeiringsdyktig GMO.

Andre ledd siste del vidarefører ein heimel for å forby og regulere reklame med helsepåstandar. Totalforbod mot reklame er ikkje vanleg i norsk rett i dag, og i dei tilfella det finst eit slikt forbod, er det lovregulert. Heimelen skal uttrykkje dei avgrensingane i marknadsføringa som primært er knytte til lækjemiddelnære produkt.

Andre ledd siste del gir også ein heimel for å setje vilkår for å ta i bruk ulike frivillige ordningar for merking, til dømes at produktet ikkje er testa på dyr.

Tredje ledd gir departementet rett til å gi forskrifter om plikt til å dokumentere dei påstandane som er brukte i marknadsføringa av eit produkt, og om krav til denne typen dokumentasjon.

Til § 8. Produksjon, innhald, samansetjing og kvalitet

Føresegna er ei vidareføring av gjeldande rett, der departementet i forskrifter kan stille krav til produksjonen, samansetjinga av og kvaliteten på produkta, ingrediensane og det andre innhaldet i produkta og materiale og gjenstandar som er bestemte til å kome i kontakt med eller kan ha innverknad på produkta. Eit døme på slike ingrediensar er materiale frå prosessert GMO.

Til § 9. Testing på dyr

Føresegna tydeleggjer rettstilstanden på dette området ved at det blir gitt ein forskriftsheimel for å gi føresegner om forbod mot å utvikle, produsere, importere, tilarbeide, eksportere og omsetje produkt som er testa på dyr, eller som har ein eller fleire ingrediensar som er testa på dyr.

Til § 10. Antibiotikaresistensgen

Føresegna vidarefører den eksisterande forskriftsheimelen om norsk forbod mot produkt som inneheld markørgen som kodar for antibiotikaresistens. Forbodet gjeld for produkt som inneheld ikkje-formeiringsdyktig genmodifisert materiale. For produkt som inneheld formeiringsdyktig genmodifisert materiale (GMO), gjeld føresegnene om GMO i genteknologilova.

Til § 11. Etablering, utforming og drift

I første ledd blir det slått fast at plassering, utforming og drift av aktivitetar knytte til produkt skal vere hygienisk forsvarleg. Med dette blir det stilt eit prinsipielt og generelt krav om at aktivitetar som fell inn under lova, skal vere plasserte, utforma og drivne på ein hygienisk forsvarleg måte. Omgrepet «hygienisk» er meint å femne om alle forhold av bygningsteknisk og driftsmessig karakter som kan ha relevans for alle aspekt ved produkta. Det blir lagt opp til at det skal brukast fagleg skjønn, jf. formuleringa «hygienisk forsvarleg».

Forskrift om hygienekrav for frisør-, hudpleie-, tatoverings- og hulltakingsvirksomhet mv. gjeld også for anna verksemd som medfører penetrering og destruering av hud som til dømes svimerking og arring. Forskrifta stiller krav om at verksemda blir driven på ein helsefagleg fullgod måte, at lokala skal vere utforma, innreidde og utstyrte slik at reingjering, desinfeksjon/sterilisering og oppbevaring av utstyr kan skje på ein hygienisk tilfredsstillande måte for å førebyggje overføring av smittsame sjukdommar. Lokale som skal nyttast til frisør- og hudpleieverksemd, skal meldast til kommunestyret før dei blir tekne i bruk. Lokale som skal brukast til tatoverings- og hòltakingsverksemd, må vere godkjende av kommunestyret før dei kan takast i bruk. Den lokale helsetenesta fører tilsyn etter forskrifta.

Krav om reinsemd og hygiene etter kosmetikklova gjeld forhold som er direkte knytte til framstilling av produkt i dei enkelte føretaka, og ikkje forholda som kjem inn under forskrifta som er nemnd ovanfor. Mattilsynet fører tilsyn med at produkta oppfyller krav til innhald av stoff, merking, produktopplysningar og diverse forureiningar.

Andre ledd opnar for å gi nærmare forskrifter om etablering, plassering, utforming og drift av aktivitetane i verksemda. Forskriftene kan omfatte ei rekkje forhold ved verksemda.

Heimelen for å gi forskrifter om etablering og drift omfattar også å setje grenser for produksjonen, både når det gjeld produksjonsstad, produksjonsfart og produksjonsvolum. Avgrensinga av produksjonsstaden kan gjelde definerte geografiske område.

Forskriftene kan regulere forhold omkring plassering av verksemder som kan ha innverknad på den hygieniske drifta i verksemda, mellom anna krav til uteområde og avskjerming mot tilgrensande verksemder, vegar osv. Vidare kan det stillast krav til planløysing, utforming og dimensjonering av lokale, til innretningar og utstyr og til transportmiddel osv.

Det kan i forskrifter stillast nærmare krav til driftsrutinar for å sikre hygienisk produksjon. Rutinane kan omfatte ei rekkje forhold, mellom anna krav til reinhald, vedlikehald, vassforsyning, prosess-, lagrings- og transporttemperaturar, avfallshandtering osv. Det kan vidare stillast krav til bruken av reingjerings- og desinfeksjonsmiddel og liknande produkt, og til bruken av materiale og gjenstandar som kjem i kontakt med produkta. Eit av siktemåla med slike reguleringar er å unngå at helsefarlege restar av vaske- eller desinfeksjonsmiddel eller emballasjemateriale kjem over på produkta.

Dei ordningane som finst i regelverket i dag når det gjeld godkjenning av prosessar, framgangsmåtar, produksjonsmetodar osv., kan vidareførast utan at ein i lova tek stilling til kva ordningar ein til kvar tid skal ha.

Verksemder kan påleggjast å utarbeide planar for korleis krisesituasjonar skal handterast. Det kan stillast krav om korleis beredskapsplanar skal utarbeidast, og om øving i beredskapsarbeid.

Det er vidare nødvendig å kunne stille krav til laboratorium og analysemetodar som verksemda sjølv bruker, fordi rettsakter under EØS-avtalen stiller krav til laboratoria og laboratorieanalysane som verksemdene bruker som ledd i eigne kontrolltiltak for å sikre forskriftsmessig produksjon og drift.

Heimelen er gjord vid for å sikre at alle forhold som allereie er regulerte i lovgivinga, og alle forhold som ein kan vente blir regulerte i lovgivinga på dette området, kan heimlast i kosmetikklova.

Det kan stillast krav om melding, registrering og godkjenning/autorisasjon av aktivitetar som verksemda driv. På den måten kan dei ordningane som finst i regelverket i dag, bli vidareførte utan at ein i lova tek stilling til kva ordningar ein til kvar tid skal ha.

Godkjenningskravet omfattar godkjenning av planar før ei verksemd blir etablert, godkjenning av større endringar og ferdiggodkjenning før oppstart, og det vidarefører dei godkjenningskrava som er stilte i dei lovene som fell bort frå den tid denne lova tek til å gjelde.

Med retten til å gjere vedtak om godkjenning følgjer også retten til å trekkje denne godkjenninga tilbake. Det kan i forskrift fastsetjast vilkår for bortfall og tilbaketrekking av godkjenninga og kva som er konsekvensane av manglande godkjenning.

Departementet får også rett til å stille krav til helsa og hygienen til personalet, til dømes krav om helseattest ved tilsetjing, eventuelt anna form for helsekontroll. Vidare kan det stillast krav til personleg hygiene, til dømes krav om bruk av arbeidsantrekk, om avgrensingar i bruken av personlege eigneluter som ringar, armbandsur osv., om handvask, forbod mot bruk av tobakk osv.

Til § 12. Etterlevingsplikt og systematiske kontrolltiltak

Første ledd første punktum slår fast at verksemda har ansvar for at reglar gitt i eller i medhald av lova, blir etterlevde. Plikta til etterleving gjeld også forskrifter og enkeltvedtak som er vidareførte med heimel i føresegnene om forholdet til eldre lovgiving. Kven som innanfor sjølve verksemda skal følgje opp dei pliktene verksemda har, følgjer av vanlege reglar i selskapsrett m.m. Det at verksemda skal syte for at føresegner blir etterlevde, vil seie at ho har plikt til aktivt å sjå til at reglane faktisk blir følgde. Det inneber ei plikt til både å sikre og kontrollere at regelverket blir etterlevd.

Første ledd andre punktum opnar for at det i forskrift kan bestemmast ei nærmare ansvarsplassering innanfor sjølve verksemda. Det kan vere nødvendig for å oppfylle internasjonale plikter, der det til dømes kan vere krav om å peike ut ein særskild driftsansvarleg, med plikter etter lovverket. Det kan også tenkjast at det oppstår situasjonar der det er nødvendig å plassere ansvar på ein annan juridisk person enn det verksemdomgrepet i denne lova omfattar.

Andre ledd gir heimel for å stille krav om systematiske kontrolltiltak og system for å sikre desse tiltaka. Dette er ei vidareføring av heimelen for intern- og eigenkontroll i den eksisterande lova, samtidig som omgrepet «systematiske kontrolltiltak» blir vurdert som meir fleksibelt i høve til ulike metodeval for å sikre og dokumentere at regelverket blir etterlevd.

Tredje ledd er ei fullmaktsføresegn, slik at det i forskrifter kan stillast krav til utdanning, opplæring og kompetanse innanfor heile verkeområdet for lova.

Til § 13. Tilgjenge til stad, bistandsplikt m.m.

I første ledd første punktum blir den retten tilsynet har til tilgjenge til verksemder som er omfatta av lova, slått fast. Retten til tilgjenge gjeld alle stader eller alle lokale der det går føre seg aktivitet omfatta av lova, jf. § 2.

Med uhindra tilgjenge er meint at tilsynet til kvar tid skal kunne få tilgjenge uavhengig av alle andre forhold. Vilkåret for den retten er at det skal gjerast nødvendige undersøkingar. Med nødvendige undersøkingar er meint undersøkingar knytte til tilsynsoppgåver etter denne lova.

I første ledd andre punktum blir det slått fast at utanlandske inspektørar kan vere med ved inspeksjonar osv. når det er nødvendig for å oppfylle internasjonale plikter, til dømes plikter etter EØS-avtalen.

I andre ledd blir verksemdene pålagde å hjelpe tilsynet og leggje til rette for utøving av det arbeidet tilsynet skal gjere. Med hjelp meiner ein medverknad under leiing og tilvising av tilsynsorganet, og ikkje utøving av eller forsøk på å utøve oppgåver og plikter som tilsynsorganet har, på eiga hand eller på eige initiativ. Føresegna seier at lokale, inventar, arbeidshjelp og reiskapar skal stillast til disposisjon dersom det er nødvendig for å utøve tilsynet. Med arbeidshjelp og reiskapar er til dømes meint at ei importverksemd må kunne stille ein truck og ein truckførar til disposisjon for å flytte pallar med varer, slik at tilsynet kjem til for å gjere sine undersøkingar. Plikta til å stille lokale, inventar, arbeidshjelp og reiskapar til disposisjon er avgrensa til det som er nødvendig for at tilsynet skal få utført oppgåvene sine etter lova. Det blir med dette fastsett eit prinsipp om samhøve mellom den oppgåva som ligg føre, og den plikta som blir utløyst.

Tredje ledd er ei fullmaktsføresegn som opnar for nærmare reguleringar gjennom forskrifter.

Til § 14. Varslings- og opplysningsplikt

Første ledd inneber at verksemda straks skal varsle tilsynsorganet ved mistanke om produkt som ikkje er helsemessig sikre. Denne føresegna er foreslått for å redusere skadeverknader av produkt som er komne ut på marknaden.

Andre ledd første punktum lovfester den plikta verksemda har til å gi eller sende inn opplysningar som tilsynsorganet krev. Plikta til å gi opplysningar må ikkje oppfattast for snevert. Det å skaffe eller utarbeide opplysningar er også omfatta av føresegna. Dette er ei vidareføring av plikta til å skaffe opplysningar og gi frå seg rapportar som alt er regulert i den gamle kosmetikklova. Det blir også gitt heimel for å krevje at verksemda offentleggjer opplysningar, til dømes resultat frå undersøkingar eller analysar verksemda sjølv har utført eller har fått utført. Det kan dessutan krevjast at prøvemateriale blir sendt inn for nærmare laboratorieundersøking, eventuelt på eit laboratorium utpeikt av tilsynsorganet. Tilsynet har rett til å ta ut prøver når det blir vurdert som nødvendig. Slike prøver skal leverast vederlagsfritt. Med nødvendig prøvemateriale er det meint nok prøvemateriale til å få gjort laboratorieundersøkingar. Nødvendige opplysningar er opplysningar som er nødvendige for å oppnå formålet med lova eller for å følgje opp internasjonale plikter.

Andre ledd andre punktum bestemmer at tilsynet kan avgjere korleis dei ønskjer at informasjonen blir gitt. Det er ikkje gitt uttømmande døme på form og detaljeringsgrad. Det kan til dømes vere formålstenleg å krevje at informasjon blir gitt i form av eit skjema, ved oversending av elektroniske skjema/dokument, i regelmessige rapportar osv. Det kan også stillast krav om prøvemateriale og innhenting av slikt materiale.

Tredje ledd bestemmer at departementet kan gi nærmare forskrifter om opplysnings- og rapporteringsplikt for helsepersonell og andre. Det inneber at legar, tannlegar eller anna helsepersonell kan bli pålagde å rapportere om verknader av produkta, til dømes allergiske reaksjonar.

Fjerde ledd opnar for at ein kan gi forskrifter om plikt for verksemder og føretak til sjølve å gi til kjenne resultat frå tilsyn som er gjennomførte. Føresegna kan nyttast for å gi forskrifter som gir verksemder plikt til dømes til å hengje opp på ein synleg stad rapportar som tilsynet har utarbeidd.

Til § 15. Dokumentasjon m.m.

Føresegna gir fullmakt til å gi forskrifter om dokumentasjon. Det omfattar ei plikt til både å skaffe og å oppbevare dokumentasjon.

Omgrepet «dokumentasjon» kan omfatte ulike former for stadfesting av forhold som lova omfattar, til dømes i form av notat, registreringar og fotografi. Dokumentasjonen kan gjelde hendingar, til dømes rapportar om biverknader og testing på dyr. Dokumentasjon kan også omfatte opplysningar om ulike sider ved produksjonsprosessen, til dømes om det er brukt ein god produksjonsmetode, eller opplysningar om helsetryggleik og klinisk testing.

Somme dokument blir utskrivne for å kunne gi ein garanti for at visse forhold er til stades. Slike dokument blir gjerne omtalte som attestar, sertifikat, bevis, deklarasjonar osv. Kva som skal dokumenterast, vil variere etter kva område det dreiar seg om. Dokumentasjonen kan vere ein konformitetsgaranti (til dømes at eit bestemt regelverk eller ein bestemt metode er følgd), eller han kan vere ein produktgaranti (til dømes at produktet er helsemessig sikkert). Det kan også krevjast dokumentasjon av andre forhold, til dømes at eit produkt eller ei verksemd er godkjend etter eit bestemt regelverk.

Føresegna gir heimel for å gi forskrifter om utskriving av dokumentasjon, mellom anna kven dokumentasjonen skal kome frå. Det sentrale her er at dokumentasjonen gir den nødvendige garantien. I somme tilfelle er det nok at dokumentasjonen er utskriven på bakgrunn av fagleg kompetanse. I andre tilfelle krevst det at offisielle styresmakter skriv ut dokumentasjonen, eventuelt ei privat verksemd som offisielle styresmakter har godkjent.

Kapittel III. Avsluttande føresegner

Til § 16. Tilsyn og vedtak

Første ledd bestemmer at tilsynsorganet skal føre tilsyn og kan gjere nødvendige vedtak om å forby utvikling, produksjon, import, tilarbeiding, distribusjon, eksport og omsetning av produkta, og om beslaglegging, destruksjon og stenging av verksemda.

Omgrepet «nødvendige vedtak» inneber for det første at tilsynsorganet står fritt til å velje om vedtak skal gjerast i form av eit enkeltvedtak eller ei forskrift. Dette må vurderast i kvart tilfelle, etter kva som er mest tenleg for å oppnå formålet med lova. For det andre må det oppfattast som ei tilvising til prinsippet om proporsjonalitet/samhøve og som eit høve for tilsynsorganet til å gjere nødvendige prioriteringar. Det vil seie at det ikkje skal gripast inn i rettane og interessene til den enkelte i større utstrekning enn det som må reknast som nødvendig. Det skal vere eit samhøve mellom mål og middel. Forbodet eller påbodet må vere eigna til å realisere formålet med føresegna. Inngrepet må ikkje gå lenger eller vere strengare enn det som blir rekna som nødvendig for å oppnå formålet.

Føre var-vurderingar er relevante når det gjeld tolkinga av omgrepet «nødvendige vedtak». Prinsippet har mellom anna vore tolka inn i enkeltvedtakskompetansen til tilsynsorganet. Det ligg føre forvaltningspraksis som synleggjer at styresmaktene mellom anna har sett i verk tiltak for å hindre at moglege helseskadelege produkt kjem på marknaden, sjølv om vitskapleg uvisse eller mangel på vitskaplege data ikkje har gjort det mogleg å gjennomføre ei fullstendig risikovurdering før avgjerda. For å vidareføre gjeldande forvaltningspraksis skal omgrepet «nødvendige vedtak» omfatte vedtak baserte på føre var-vurderingar. På grunn av uvissa i den konkrete saka, er det ikkje gitt at slike vedtak oppfyller kravet om proporsjonalitet/samhøve. Vedtak innanfor offentleg forvaltning må ein kunne rekne med er baserte på best mogleg tilgjengeleg kunnskap, og tiltak som blir sette i verk etter føre var-vurderingar, er såleis ikkje prinsipielt forskjellige frå andre forvaltningsvedtak.

Omgrepet «nødvendige vedtak» er også valt ut frå ei vurdering av at det skal vere ein viss fridom til å velje om det skal gjerast vedtak eller ikkje. Sjølv om verksemda er forplikta til å følgje regelverket, er det ikkje alltid funksjonelt eller rekna som effektivt tilsyn å gjere vedtak overalt der det er konstatert eit forhold som strir mot lova og forskriftene. Som nemnt kan eit målretta og effektivt tilsyn innebere at ein ved enkeltståande observasjonar av mindre alvorleg karakter i første omgang berre gjer parten merksam på forholdet, og heller rettar innsatsen og merksemda mot oppfølging av generelle systemfeil eller meir alvorlege brot på regelverket. Ei påminning om plikta til å følgje regelverket blir rettsleg sett berre rekna som ei rettleiing og ikkje som eit enkeltvedtak.

Som hovudregel skal det gjerast vedtak når det ligg føre brot på regelverket. Ofte har vedtaket form av eit pålegg om å rette på forholdet. Formålet med pålegg om retting er å presse fram ei etterleving av regelverket innan ein bestemt frist.

Blir det oppdaga situasjonar som kan føre til fare for helsa til menneske eller dyr, eller fare for miljøskade, er den fridommen tilsynet har til å velje om det skal gjerast vedtak eller ikkje, avgrensa. Under tilvising til alminnelege forvaltningsrettslege prinsipp har tilsynet plikt til å reagere i situasjonar der formålet med reglane det er sett til å forvalte, elles kunne bli undergrave. Di større fare det er snakk om, di større grunn er det til å gripe inn.

Andre ledd gir tilsynsorganet avgjerdsrett når det gjeld å påleggje den som er ansvarleg for verksemda, å dekkje faktiske kostnader i samband med beslaglegging, destruksjon og stenging.

Tredje ledd gir tilsynsorganet rett til å gjennomføre tiltak dersom pålegg ikkje blir følgde, dersom det er ukjent kven som er ansvarleg, eller dersom det er nødvendig å få gjennomført tiltak raskt. Tilsynet kan sjølv gjennomføre slike tiltak som er nemnde i første ledd. Den ansvarlege skal stå for kostnaden ved gjennomføringa av tiltaka. Skuldige beløp er tvangsgrunnlag for utlegg.

Fjerde ledd gir tilsynsorganet kompetanse til å fastsetje, endre og oppheve tidsavgrensa forskrifter utan føregåande høyring og til å kunngjere forskrifter på særskild måte dersom viktige samfunnsinteresser tilseier det, eller av omsyn til dei internasjonale pliktene Noreg har.

Føresegna representerer eit tillegg til føresegnene i forvaltningslova om unntak frå høyring. Departementet legg til grunn at hovudmengda av forskrifter skal følgje reglane om høyring i forvaltningslova. Det gjeld i hovudsak vernetiltak med bakgrunn i EU-direktivet. Slike tiltak skal gjennomførast straks. Det er viktig å få fastsett forskrifter som dette så ein unngår å importere helsefarlege produkt. Noreg kan såleis oppfylle forpliktinga etter EØS-avtalen om å gjennomføre tilsvarande tiltak som i EU straks, og ikkje etter ein føregåande høyringsprosess. Viktige samfunnsinteresser vil seie fare for helsa til menneske og dyr.

Det er lite formålstenleg med kunngjering i Norsk Lovtidend av forskriftsendringar i listene over godkjende stoff fordi endringane skjer ofte og på kort varsel. Det same gjeld forskrifter knytte til fare for helsa til menneske og dyr, der det er særleg viktig å kunngjere forskrifta så raskt som råd er. Kunngjering i Norsk Lovtidend tek nødvendigvis ei viss tid. Slik kunngjering bør gjerast i tillegg til at det blir kunngjort på særskild måte.

Femte ledd første punktum gir tilsynsorganet rett til å krevje opplysningar som kjem inn under teieplikta, frå andre offentlege styresmakter. Men det er sett klare avgrensingar for denne retten. For det første må opplysninga vere av ein slik art at ho må reknast som nødvendig ut frå omsynet til effektiv handheving av føresegnene i kosmetikklova eller føresegner gitt med heimel i kosmetikklova. Den retten tilsynet har til å krevje opplysningar som kjem inn under teieplikta, omfattar berre opplysningar som offentlege styresmakter faktisk sit inne med. Tilsynet har teieplikt om opplysningar det får kjennskap til, på lik linje med teieplikta avgivarorganet har.

Femte ledd andre punktum inneber ei bistandsplikt for politiet, tollverket og kommunane og innfører også ei slik plikt for kystvakta. Politi, tollverk, kystvakt og kommunar skal på førespurnad frå tilsynet hjelpe tilsynet med å gjennomføre vedtak, tilsyn og kontroll. I spesielle tilfelle er tilsynet gitt kompetanse til sjølv å gjennomføre vedtak. Som døme er nemnt destruksjon og fysisk stenging av verksemda. Ved stenging av ei verksemd har det også tidlegare gått eksplisitt fram av kosmetikklova at politiet skal hjelpe til ved gjennomføringa. Det blir ikkje teke sikte på å gjere endringar i rettstilstanden, sjølv om det ikkje eksplisitt er nemnt i tilknyting til føresegnene om fysisk stenging av verksemder. Politiet si plikt til å yte hjelp blir vidareført gjennom det generelle omfanget og ordlyden i føresegna.

Sjette ledd slår fast at departementet bestemmer kva for eit forvaltningsorgan som skal vere tilsynsorgan etter lova.

Til § 17. Personregister

Første ledd og andre ledd gir tilsynsorganet kompetanse til sjølv å opprette eigne personregister eller å knyte seg til eksisterande dataregister. Personregister skal berre opprettast i tilfelle der det blir vurdert som nødvendig for å sikre at føresegner gitt i eller i medhald av lova blir følgde.

Det blir likevel ikkje opna for å registrere det som er definert som sensitive personopplysningar i personopplysningslova. Sensitive opplysningar er mellom anna opplysningar som kan knytast til rasemessig eller etnisk bakgrunn, religiøs oppfatning, straffbare forhold, helseforhold osv. I § 2 nr. 8 i personopplysningslova er det ein fullstendig definisjon av omgrepet.

Når tilsynet skal opprette eller endre eit større administrativt datasystem, skal det sendast melding om det på førehand til Statistisk sentralbyrå, i tråd med føresegnene i statistikklova om administrative datasystem i statsforvaltninga. Datatilsynet bør også konsulterast før registeret blir oppretta.

Tredje ledd gir departementet heimel for å gi forskrifter om plikt til å gi frå seg opplysningar til registeret som tilsynet opprettar. Denne plikta kan til dømes føre til at legar, tannlegar eller anna helsepersonell blir pålagde å rapportere om verknader av produkta, til dømes allergiske reaksjonar.

Til § 18. Avgift og gebyr

Første og andre ledd er formulert som ein rammeheimel, der føresegner for kvar ordning må fastsetjast i forskrifter. Med tilsyn og kontroll er for det første meint kontroll av at dei som er underlagde krav som er fastsette i denne lova, i forskrifter eller i enkeltvedtak i medhald av lova, det vil seie tilsynsobjekta, etterlever desse krava. Ein sentral del av tilsyns- og kontrollrolla er såleis å oppsøkje, med eller utan førehandsvarsel, eller på annan måte innhente kunnskap om tilsynsobjekta for å finne ut om det ligg føre avvik frå dei krava som er stilte. Reaksjonar på brot på føresegnene – det kan vere rettleiing, pålegg om oppretting, stansing av verksemda, bøter eller andre tiltak for å sikre at krava blir etterlevde – ligg også innanfor tilsyns- og kontrollomgrepet. Tilsyn omfattar også dei tilfella der tilsynsorganet fører tilsyn med at andre aktørar utfører beredskapsoppgåver som dei etter regelverket er pliktige til å utføre.

Dei faglege støttefunksjonane til tilsynet, til dømes risikovurderingar og laboratorietenester, kompetanseutviklingstiltak og administrasjon, og dessutan kommunikasjons- og informasjonsverksemda, blir også dekte av tilsyns- og kontrollomgrepet i den grad dei er knytte til gjennomføring av oppgåver som er nemnde ovanfor.

Beredskapsoppgåver og tiltak for å halde ved like nødvendig kapasitet og kompetanse, slik at tilsynet til kvar tid kan handtere krisesituasjonar på ein adekvat måte, reknar ein med er dekte av tilsyns- og kontrollomgrepet.

Det er tilknytinga til brukarar eller brukargrupper som avgjer om det er første eller andre ledd som skal brukast når det gjeld tilsyns- eller kontrolloppgåver. Gebyr, jf. første ledd, kan krevjast inn for å dekkje kostnader ved oppgåver der det er ein eintydig og klar samanheng mellom tenesta/oppgåva som blir utført, og vedkomande brukar som er mottakar av tenesta og/eller har nytte av oppgåva som tilsynet utfører. Det gjeld til vanleg særskilde ekspedisjonar som utskriving av attestar og godkjenningar, eller til dømes der brukaren betaler for eit tilsynsbesøk og oppfølginga av besøket. Dette er oppgåver som oppstår i forvaltninga som følgje av behov hos enkeltbrukarar og derfor har karakter av å vere tenester.

Verksemda kan bli pålagd å dekkje kostnader tilsynet har ved ekstraordinære tiltak knytte til at verksemda fleire gonger har late vere å følgje eit pålegg.

Der det ikkje nødvendigvis er ein slik klar samanheng, men oppgåva like fullt er relatert til brukarar/brukargrupper, kan avgiftsheimelen i andre ledd gjelde.

Tredje ledd er ein heimel for å fastsetje forskrifter om utrekning, innkrevjing og betaling av avgifter og gebyr. Gebyra og avgiftene skal tilsvare dei faktiske kostnadene det offentlege har i samband med at verksemda blir gjennomført.

Til § 19. Dispensasjon

Omgrepet «særlege tilfelle» skal tolkast som eit krav om at det må liggje føre eit kvalifisert, objektivt grunnlag for å kunne frita for oppfylling av den bestemte rettsregelen. Eit særleg tilfelle skal vere noko meir enn dei situasjonane som dukkar opp i kjølvatnet av kvardagsleg rot og menneskelege feil. Dårleg økonomi i verksemda kan ikkje åleine reknast som eit særleg tilfelle. Eit døme på at det kan vere behov for denne føresegna, er at det kan vere ulike krav til tekniske forhold knytte til dømes til merking, der importlandet stiller krav som går lenger enn krava i EØS-området.

Omgrepet «internasjonale plikter» skal tolkast som dei rettslege forpliktingane Noreg har teke på seg gjennom mellom anna EØS- og WTO-avtalane.

Til § 20. Tvangsmulkt

Første ledd vidarefører gjeldande rett. Tilsynsorganet har sjølv kompetanse til å ta stilling til om det skal nyttast tvangsmulkt eller ikkje. Tvangsmulkt er ikkje straff i juridisk forstand, men ei administrativ avgjerd, og skil seg frå straff på fleire måtar. Formålet med tvangsmulkta er å tvinge verksemda til å etterleve pålegg eller vilkår som til dømes blir gitt i samband med godkjenning, som ein del av vedtaket. Tvangsmulkta verkar slik ho er meint, dersom pålegg blir oppfylte innan den fastsette fristen og tvangsmulkta såleis ikkje blir effektuert. Tvangsmulkt vil seie at verksemda har plikt til å betale ein nærmare bestemt sum, og ho kan bli gitt som ei løpande dagmulkt eller som eingongsmulkt.

Etter første ledd kan tilsynet påleggje tvangsmulkt dersom eit pålegg ikkje er følgt opp innan ein fastsett frist. I samband med at det blir gitt ein forlengd frist for å følgje opp eit pålegg, kan tilsynet påleggje tvangsmulkt. Lèt verksemda vere å rette seg etter pålegget innan den nye fristen, blir tvangsmulkta rekna frå eller forfell til betaling ved utløpet av fristen.

Løpande dagmulkt er ein fastsett dagleg sum som blir rekna frå første yrkedag etter at fristen har gått ut, og dagmulkta held fram heilt til pålegget er følgt opp. Ei løpande dagmulkt forfell til betaling dagleg. Ei eingongsmulkt er ein fast sum, og heile summen må betalast første yrkedag etter at fristen i pålegget er ute.

Føresegna seier ikkje noko om storleiken på tvangsmulkta. Storleiken blir fastsett med omsyn til kor viktig det er at pålegget blir gjennomført, og dei kostnadene denne gjennomføringa kan føre med seg. Tvangsmulkta skal fungere som eit pressmiddel, og utgangspunktet er at ho skal vere så stor at ho verkar effektivt utan å vere urimeleg. Det skal ikkje berre vere ulønnsamt å neglisjere pålegget, verksemda må også finne det problematisk å halde seg passiv. Normalt bør summane vere så store at dei overskrid den gevinsten den ansvarlege kan rekne med dersom han eller ho ikkje rettar seg etter pålegget. Etter fjerde ledd kan departementet gi nærmare føresegner om fastsetjing og utrekning av tvangsmulkt.

For å drive inn tvangsmulkta må det sendast eit varsel om betaling til den kravet er retta mot. Det skal ikkje gå meir enn åtte veker før varselet blir sendt. Purringar blir sende med regelmessige mellomrom. Ved eingongsmulkt blir varselet sendt så snart tvangsmulkta forfell til betaling. Tvangsmulkta skal betalast til statskassa.

Andre ledd bestemmer at tvangsmulkt også kan fastsetjast i samband med at pålegget blir gitt. Det kan vere særleg aktuelt i situasjonar der det er eit krav at pålegget blir følgt innan fristen. Eit døme kan vere der ei oversitjing av fristen kan føre til stor helsefare. Det kan vere naturleg å bruke eingongsmulkt i dei tilfella då det blir pålagt tvangsmulkt allereie i samband med at det blir gitt eit pålegg (førstegongspålegg).

Tredje ledd slår fast at pålegg om tvangsmulkt er tvangsgrunnlag for utlegg. Tvangsmulkt som ikkje blir innbetalt i samsvar med varsel frå tilsynet, kan tvangsinndrivast. Første steg i tvangsinndrivinga går ut på å gjere tvangsmulkta tvangskraftig. Debitor (verksemda) må varslast om at fullbyrding gjennom namsmannen blir kravd dersom kravet ikkje blir oppfylt, jf. tvangsfullbyrdingslova § 4–18. Det må gå klart fram av brevet at tvangsfullbyrding blir konsekvensen dersom kravet ikkje blir oppfylt. Varselet må vere skriftleg og kan tidlegast sendast på forfallsdagen for kravet. Neste steg er å fremje eit krav om utlegg til namsmannen. Kravet kan tidlegast setjast fram to veker etter at «§ 4–18-varselet» er sendt, og kan setjast fram skriftleg eller munnleg. Namsmannen kjem deretter til å drive inn kravet.

Fjerde ledd gir departementet rett til å gi nærmare føresegner om fastsetjing og utrekning av tvangsmulkt.

Til § 21. Straff

Føresegna fastset at det er straffbart å bryte føresegner gitt i lova eller i medhald av lova. Strafferamma er eitt år.

Produksjon og omsetning av kosmetikk kan ved brot på regelverket ha alvorlege konsekvensar for helsa til forbrukarane. I denne samanhengen er det relevant å peike på problemet med kosmetikkallergi. Det høyrer også med at bruk av visse stoff kan føre til utvikling av resistens i bakteriar og patogene soppartar mot antibiotika. I slike tilfelle kan kosmetikk som blir produsert og omsett i stort omfang, få store konsekvensar for folkehelsa dersom reglane for til dømes produkttryggleik ikkje er etterlevde.

Føresegna rammar brotsverk, jf. straffelova § 2, som inneber at også forsøk er straffbart, jf. straffelova § 49. Også medverknad er straffbart.

Ved alvorlegare brot på lova der det kan bli aktuelt å inndra utstyr og produkt, må dei alminnelege føresegnene i straffelova om inndraging brukast, jf. straffelova § 34 og flg.

Når lovbrota blir gjorde av nokon som handlar på vegner av eit føretak, må dei alminnelege reglane i straffelova om føretaksansvar brukast, jf. straffelova § 48 a og b.

Påtalen er offentleg, jf. straffelova § 77, og er derfor ikkje avhengig av eit krav frå nokon som er fornærma. Som fornærma må ein rekne den som har eller representerer ei interesse som er vesentleg krenkt ved lovbrotet.

Til § 22. Iverksetjing og overgangsreglar

Forslaget til ny lov opphevar lov 19. mai 1933 nr. 3 om tilsyn med kosmetikk og kroppspleieprodukter mv. og trer i kraft frå den tid departementet bestemmer. Forskrifter eller enkeltvedtak gitt i eller i medhald av lov 19. mai 1933 nr. 3 om tilsyn med kosmetikk og kroppspleieprodukter mv. skal framleis gjelde. Nødvendige tilpassingar i forskriftsverket blir gjorde før lova trer i kraft.

Til forsida