10 Andre forslag

10.1 Innhaldet i oppmålingsforretninga

10.1.1 Gjeldande rett

Ei oppmålingsforretning går ut på å klarleggje og skildre grenser og rettar i samsvar med påstandane til partane og dokumenta som er lagde fram, og elles bringe fram opplysningar og dokumentasjon som er nødvendig for matrikkelføring og eventuelt tinglysing, jf. matrikkellova § 33 første ledd. Dei einingane som skal registrerast med «grenser», er dei ulike matrikkeleiningane.

Desse kriteria låg til grunn for kva som burde reknast som matrikkeleiningar, og dermed kva som er rekna som «grenser» i matrikkelen, jf. Ot.prp. nr. 70 (2004–2005) punkt 7.2 og NOU 1999: 1 kap. 10.4:

• Einingane må vere fast og varig knytte til grunnen.

• Einingane må kunne la seg lokalisere og få ei fysisk avgrensing ved bruk av koordinatar.

• Disposisjonsretten over einingane skal som hovudregel vere eigedomsrett eller ein rett som inneber omtrent den same eksklusive disposisjonsretten som eigedomsrett, og retten må vere av ei viss lengd i tid.

Ei matrikkeleining er, i samsvar med desse prinsippa, definert som grunneigedom, anleggseigedom, jordsameige, festegrunn eller eigarseksjon. Grunneigedom, anleggseigedom og jordsameige er avgrensa fysiske areal eller volum som er gjenstand for eigedomsrett. Datamodellen for matrikkelen er basert på at alt landareal skal kunne registrerast som grunneigedom, anleggseigedom eller jordsameige, og at ingen av einingane i utgangspunktet representerer overlappande rettar. Unntak kan gjelde areal med «kløyvd eigedomsrett», dvs. areal der ulike rettar ligg til ulike rettshavarar utan at nokon, enkeltvis eller i sameige, peikar seg ut som grunneigar til arealet.

Festegrunn er ein del av ein grunneigedom eller eit jordsameige som nokon har festerett til, eller som kan festast vekk, eller som nokon har ein tilsvarande eksklusiv og langvarig bruksrett til, jf. matrikkellova § 5 bokstav e. Festegrunn kan på den måten seiast å «overlappe» med den aktuelle grunneigedommen eller det aktuelle jordsameiget.

Ein eigarseksjon er ein eigarpart i ein utbygd eller planlagd utbygd og seksjonert eigedom, med einerett for eigaren til å bruke ei viss brukseining på eigedommen, jf. vedtak om ny eigarseksjonslov § 4 bokstav a. Både grunneigedom, anleggseigedom og festegrunn kan seksjonerast. Ein eigarseksjon kan på den måten seiast å «overlappe» med den aktuelle grunneigedommen, anleggseigedommen eller festegrunnen.

Når vi her seier at festegrunn og eigarseksjon «overlappar», er det eit bilete på dei ulike rettane i eigedommane. Dette biletet må vi skilje frå den typen romleg «overlapping» vi får når til dømes ein anleggseigedom ligg delvis under ein grunneigedom i høgd.

Matrikkeleiningane er registereiningar i grunnboka og definerer på den måten kva objekt, «grunnboksblad» og tinglysing av rettar kan knytast til.

Før delingslova blei innført i 1980, var det mogleg å registrere nokre «stedsevarende bruksrettigheter (servitutter) og herligheter» som eigne eigedomsobjekt, mellom anna retten til å utnytte fallrett i vassdrag og retten til skogsdrift, jf. lov 20. august 1909 nr.2 om skylddeling mv. § 6. Ein rett som på denne måten er tildelt matrikkelnummer etter tidlegare regelverk, blir rekna som ei matrikkeleining og vil kunne opptre med eige grunnboksblad. Slike rettar eller andre særrettar til grunnen kan etter gjeldande rett ikkje lenger bli oppretta med eige matrikkelnummer og kan derfor heller ikkje få eige grunnboksblad. Tinglysing av slike rettar må skje som hefte på ei eksisterande matrikkeleining.

Oppmåling etter matrikkellova går som nemnt ut på å klarleggje grenser og rettsforhold. Nærare innhald og rekkjevidd for pliktregelen i matrikkellova § 33 første ledd er regulert i forskrift, jf. matrikkelforskrifta § 27. Landmålaren skal mellom anna levere erklæring om at vedkommande har undersøkt grunnboka, inkludert bruksrettar og servitutt, for dei aktuelle areala, og klargjere dei dokumenta som er nødvendige for å oppfylle vilkår som er fastsette i kommunale løyve, og for å oppfylle rettar som partane ønskjer tinglyste samtidig med matrikkelføringa. Klarlegging av rettsforhold ved oppmåling var nytt samanlikna med den tidlegare ordninga med kart- og delingsforretning. Dette er nærare omtalt i Ot.prp. nr. 70 (2004–2005), punkt 10.1.7, der departementet mellom anna skriv at:

«landmålaren [må] utvise eit aktsamt skjønn, og vere påpasseleg med å spørje dei aktuelle partane om kva slag rettsforhold som gjeld. Landmålar må oppmode partane til å leggje fram aktuelle dokument, og må aktivt stille spørsmål om dette under sjølve markarbeidet der partane er til stades. Rettsforhold ein kan konstatere fysisk i marka bør klarleggjast. Går det for eksempel veg over eigedommen, eller det ligg ein brønn på den parsellen som skal opprettast som eigen eigedom, er det naturleg å spørje partane om det knyter seg varige rettar til desse. Ligg parsellen nær eller ved sjøen er det naturleg å spørje korleis det stiller seg med fiskerett, tilgjenge til sjø og båtfeste, o.a. […]

Departementet minner […] om at matrikkelen prinsipielt ikkje skal innehalde rettsinformasjon, men at slik informasjon skal gå fram av grunnboka. Det er heller ikkje føresett at den fysiske eksistensen og geografiske utstrekninga av rettar skal målast inn og gå fram av matrikkelkartet. Det er likevel ikkje noko i vegen for at landmålarføretak etter oppdrag frå partane måler inn «grensene» for vegrett eller andre stadfeste rettar, og at dette blir teke inn i dokument for tinglysing.»

Geografiske opplysningar om rettar som gjeld ein del av matrikkeleininga, blei fram til april 2017 dokumenterte i samband med tinglysing – ikkje i matrikkelen, jf. forskrift 3. november 1995 nr.875 om tinglysing § 4 sjette ledd:

«Rettigheter og heftelser som er knyttet til en fysisk del av en fast eiendom skal stedfestes. Stedfesting kan skje ved tekstlig beskrivelse eller ved anmerkning på tegning eller kart. Stedfesting kan ikke skje ved henvisning til opplysninger utenfor dokumentene som leveres til tinglysing. For øvrig kommer matrikkellovas bestemmelser til anvendelse.»

Føresegna i tinglysingsforskrifta § 4 sjette ledd er oppheva i samband med innføring av elektronisk tinglysing. Hjelpedokument skal som hovudregel ikkje nyttast ved elektronisk tinglysing.

10.1.2 Høyringsforslaget

Departementet foreslo i høyringsnotatet at geografiske opplysningar om varige bruksrettar som gjeld ein del av ein grunneigedom, ein anleggseigedom, eit jordsameige eller ein festegrunn, heretter skal førast i matrikkelen og ikkje i tinglysingssystemet.

Departementet viste i notatet til at registrering i grunnboka i utgangspunktet berre bør nyttast når partane treng det rettsvernet dei oppnår ved tinglysing. Grunnboka gir ikkje rettsleg truverd for grenser, areal og andre geografiske kjennemerke. Den tidlegare ordninga med lokalisering av bruksrettar i dokument til tinglysing var på den måten eit unntak frå den valde innhaldsfordelinga mellom grunnboka og matrikkelen. Samtidig har denne typen registrering av geografiske opplysningar om bruksrettar i utgangspunktet same rettslege verknad som geografiske opplysningar om matrikkeleiningar i matrikkelen. I høyringsnotatet viste departementet også til at spørsmålet om betre ordningar for lokalisering av bruksrettar også blei teke opp av fleire då Kartverket evaluerte matrikkellova.

Departementet meinte det ikkje er nødvendig å setje same tekniske krav til lokalisering av bruksrettar som til lokalisering av matrikkeleiningar. Dei tidlegare krava, slik dei var formulerte i tinglysingsforskrifta, er i utgangspunktet tilstrekkelege. I praksis svarar dette på mange måtar til dei fleksible krava til matrikkelføring av avtalar om ei eksisterande grense, jf. matrikkellova § 19, som spenner frå føring av ein rein arkivreferanse til meir omfattande føring av sjølve grenseopplysningane. Departementet la til grunn at detaljane i ordninga burde bli fastsette i forskrift og vere gjenstand for ei eiga utgreiing. Ei slik utgreiing bør mellom anna vurdere om det er mogleg å setje teknologinøytrale krav til denne typen informasjon.

I høyringsnotatet meinte departementet at det lovteknisk var tilstrekkeleg å ta inn ei endring i matrikkellova § 19 om føring av referanse til private avtalar. Departementet meinte at den noverande føresegna om innhaldet i matrikkelen er vid nok til å kunne heimle ei slik utviding, jf. matrikkellova § 4 første ledd, som lyder:

«Matrikkelen skal innehalde opplysningar om den enkelte matrikkeleininga som er nødvendig for planlegging, utbygging, bruk og vern av fast eigedom, under dette offisielle nemningar og opplysningar om den enkelte bygning, bustad og adresse. Matrikkelen skal vise grensene for matrikkeleiningane, under dette grenser for uteareal som inngår i eigarseksjon.»

Høyringsnotatet foreslo å ta inn ei presisering om at det kan bli gitt nærare reglar om den geografiske avgrensinga av bruksretten i forskrift, jf. forslag til § 4 tredje og fjerde ledd.

10.1.3 Merknader frå høyringsinstansane

25 høyringssvar kommenterer spørsmålet om registrering av geografiske opplysningar om varige bruksrettar. Seks høyringssvar tek opp spørsmålet om omfanget av undersøkingsplikta til landmålaren. To fråsegner tek opp stillinga til partar som ikkje er til stades ved oppmålingsforretninga.

Desse instansane støttar forslaget: Domstoladministrasjonen, Jernbaneverket, jordskifterettane i Frostating, jordskifterettane i Lista mfl., Arendal kommune, Bergen kommune, Follo-kommunane, Fredrikstad kommune, Hvaler kommune, Stange kommune, Stavanger kommune, Sørum kommune, KompetansenettverketGis-sør i Østfold, Statnett SF, Statskog SF, Norges Bondelag og Torbjørn Trageton.

Domstoladministrasjonen meiner dette i større grad vil oppfylle formålet med matrikkelen. Torbjørn Trageton har ei liknande fråsegn. Trageton meiner samtidig at tilgangen til å kunne referere til private avtalar i matrikkelen bør opphevast. Han meiner det alltid må haldast oppmålingsforretning før avtalar om grenser og liknande blir førte i matrikkelen.

Jernbaneverket meiner dette særleg vil vere viktig når denne typen hjelpedokument ikkje lenger skal kunne nyttast ved elektronisk tinglysing. Statskog SF har ei liknande fråsegn.

Jordskifterettane i Frostating trekkjer til dømes fram bruksrettsgrenser for naustrett, som er eit geografisk avgrensa område med ein varig og eksklusiv disposisjonsrett, og som har mange likskapstrekk med eigedomsrett.

Jordskifterettane i Lista mfl. meiner det må vere mogleg å sjå samanhengen mellom det som er registrert i matrikkelen, og det tinglyste dokumentet.

Bergen kommune meiner rettar i matrikkelen må visast på ein annan måte enn eigedomsgrenser, og ber om at departementet i samråd med Kartverket ser nærare på korleis rettar teknisk skal komme fram i matrikkelen. Kommunen viser til at rettar som veg, vatn og avløp må vere tinglyste før kommunen kan gi eit frådelingsløyve, jf. plan- og bygningslova kapittel 27. Kommunen meiner det derfor er uheldig og kan skape uønskte konfliktsituasjonar dersom slike rettar ikkje kan tinglysast før eininga er matrikulert.

Follo-kommunane understrekar at ein føresetnad for forslaget er at det blir lagt til rette for å vise bruksrettar åtskilt frå eigedomsrettar i kartløysinga. Stavanger kommune har ei liknande fråsegn. Follo-kommunane meiner det berre er tinglyste bruksrettar som skal kunne førast inn på denne måten.

Statskog SF meiner det verken er tenleg eller nødvendig å krevje oppmåling for alle typar rettar som skal registrerast.

Norges Bondelag minner om avgrensingane som ligg i ei slik registrering, og skriv:

«Selv om rettigheten var korrekt angitt på registreringstidspunktet, vil rettighetens grenser senere kunne være endret, for eksempel i medhold av servituttlovas regler om avskiping og omskiping.»

Torbjørn Trageton foreslår å bruke formuleringa «stadbundne rettar og servitutt».

Olje- og energidepartementet viser til at det etter endring av lov 14. desember 1917 nr.16 om erverv av vannfall mv. i 2008 berre kan bli gitt konsesjon for erverv av eigedomsrett til vassfall over konsesjonsgrensa i lova. Det kan ikkje lenger bli gitt bruksrettskonsesjonar (konsesjon for leige av vassfall). Tidlegare kunngjorde bruksrettskonsesjonar (leige av vassfall som allereie er utbygde) kan etter søknad bli forlengde i opptil 30 år om gangen, jf. § 4 i lova, men det kan ikkje bli gitt nye konsesjonar for avtalar om leige av vassfall som er over konsesjonsgrensa i lova. Olje- og energidepartementet meiner derfor at fallrettar ikkje utan vidare bør bli rubriserte som bruksrettar i matrikkelen og grunnboka.

Ringebu kommune meiner innføring av bruksrettar i matrikkelen er positivt dersom det vil omfatte alle typar bruksrettar som kan plasserast på kartet, og dersom kartlegginga av bruksrettar blir fullstendig nok og kvalitativt god nok til at matrikkelen blir til å stole på. Kommunen skriv:

«Ikke tinglyste bruksretter som forvaltes etter andre lovverk er viktige å få registrert fordi de ikke kommer fram av grunnboken og derfor kan bli oversett ved offentlig saksbehandling og ved forvaltning av eiendommene. Det er viktig at det legges til rette for å registrere alle typer bruksretter og grenser for bruksretter som kan plasseres geografisk for å få et helhetlig bilde av arealbruken og rettigheter. Det kan gjelde gardbrukeres bruksretter i statsallmenninger, beiteretter, hogstretter, reindriftsnæringens ulike bruksretter, fallretter i elver når andre enn grunneierne har fallretten, eksklusive fiskeretter i enkelte vann, rettigheter til masseuttak i elver og vann, grustak og steinbrudd, rettigheter til gruvedrift med mer. Det er viktig at det tas høyde for alle typer bruksretter som finnes i landet for å unngå at matrikkelen bidrar til å øke eksisterende konflikter mellom bruksretter, og fullstendighet er viktig for troverdigheten til matrikkelen.»

Kristiansand kommune meiner det blir ei svakheit i systemet dersom kart ikkje lenger skal følgje med til tinglysing, og er einige i behovet for å greie ut løysingar for dette. Vansjøregionen, Norges Kommunaltekniske Forening (NKF) og Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL) har liknande fråsegner.

Kartverket støttar ikkje forslaget. Dei meiner det er viktigare å prioritere kvalitetsheving av dei eksisterande dataa framfor å utvide opplysningane i matrikkelen med å ta inn bruksrettar, og skriv:

«Publikum kan ofte ha en oppfatning av at det som fremkommer av den registrerte informasjonen i matrikkelen er riktig og fullstendig. Bruksrettenes dynamikk innebærer at matrikkelen aldri vil kunne gjenspeile den faktiske situasjonen for bruksretter med de store utfordringer dette gir brukere av matrikkeldata.

Grunneiere og bruksrettshavere kan i utgangspunktet fritt endre, utvide eller avlyse retten. Vi viser i denne forbindelse også til servituttlovens kapittel om omskiping og avskiping av servitutter. Tinglyste bruksretter samsvarer heller ikke nødvendigvis med realiteten. Dette gjelder selvsagt også for bruksretter fastsatt av jordskifteretten. Bruksretter kan etter enighet mellom partene endres eller avlyses uten at det nødvendigvis vil fremgå av noe tinglyst dokument.

I tillegg vil det være svært vanskelig å definere hvilke bruksretter som skal anses for å være varige og av en slik art at de skal registreres i matrikkelen.»

Opplysningsvesenets fond meiner registrering av bruksrettar i matrikkelen i utgangspunktet er ein god tanke, men stiller spørsmål ved kor tenleg det er, ettersom slik registrering aldri vil bli fullstendig. Fondet stiller seg vidare tvilande til om forslaget frå departementet om at landmålaren aktivt skal vere med på å rydde opp i rettsforhold, er tenleg eller ønskjeleg. Fondet peikar på at bruksrettar finst i mange ulike variantar, og nokre omfattar også særskilt kompliserte juridiske problemstillingar som landmålaren i utgangspunktet ikkje vil ha kompetanse til verken å vurdere eller avklare.

Ringebu kommune, Skien kommune, Boligprodusentenes Forening og Tekna meiner det må vere definert kva landmålaren er forplikta til å undersøkje i ei oppmålingssak, mellom anna når det gjeld gamle dokument om kva eigedommar saka rører ved, og kor grundig kontrollen av grunnboka skal vere. Høgskolen i Bergen har ei liknande fråsegn.

Høgskolen i Bergen meiner undersøkingsplikta for landmålaren står sentralt for å sikre kvalitet i oppmåling, oppmålingsdokumentasjon og matrikkelen:

«Høgskolen mener at det bør innføres en mer aktiv og omfattende undersøkelsesplikt på nivå med undersøkelsesplikten som landmålerne har i våre naboland. Her skal landmåler aktivt søke i arkiver for å framskaffe relevant dokumentasjon, og også vurdere forholdene i marken, for slik å sikre at dokumentasjon, oppmåling og registrering blir korrekt.»

Tekna skriv:

«Innføring av undersøkelsesplikt vil være et av de virkelige gode virkemidlene for å bedre fullstendighet og nøyaktighet i matrikkelen. Det å hele tiden arbeide etter et mål om at matrikkelen skal gjenspeile den faktiske situasjonen mellom eiendommer, vil kunne bidra til mer effektive plan- og byggeprosesser og dermed en god samfunnsutvikling.»

Kartverket minner om at også rettsavgjerder frå andre domstolar enn jordskifterettane kan innehalde viktig dokumentasjon om eigedomsgrenser som landmålaren må hente inn.

Follo-kommunane tek opp spørsmålet om kva høve eigaren av ein naboeigedom har til å fremje sine interesser dersom han eller ho ikkje har hatt høve til å møte ved forretninga. Kommunane viser til den noverande praksisen, som er slik at landmålaren må gjennomføre fleire møte/forretningar dersom ein ikkje-møtt part kjem med motsegner undervegs i prosessen.

Boligprodusentenes Forening meiner at alle partar (representantar for nærliggjande eigedommar) bør ha plikt til å ta del i målingsforretning, og at denne heller ikkje bør kunne avsluttast før alle partar har skrive under protokollen.

Bergen kommune meiner det er viktig at naboar blir varsla, og at det blir ein minste varslingsfrist. Det at rekvirenten søkjer/ønskjer at jobben blir gjord «i morgon», kan ikkje vere avgjerande for når det blir halde oppmålingsforretning. Varslingsfristen bør derfor framleis vere minimum 14 dagar. Dette er fordi naboar skal få høve til å møte. Bergen kommune meiner at matrikkellova – uavhengig av organisering av oppmålingstenesta – må føre vidare den noverande ordninga om at dersom den ansvarlege landmålaren og alle involverte partar er einige om det, kan ein avtale ein kortare frist.

10.1.4 Vurderingar frå departementet

Oppmåling etter matrikkellova går ut på å klarleggje grenser og rettsforhold, jf. Ot.prp. nr. 70 (2004–2005), punkt 10.1.7. Klarlegging av rettsforhold ved oppmåling var nytt samanlikna med den tidlegare ordninga med kart- og delingsforretning.

Det kan sjå ut til at klarlegging av rettsforhold i praksis fekk mindre omfang enn venta. Det kjem truleg av fleire forhold. Med lovendringa i 2007 blei oppmålingsforretninga både frå rekvirenten og landmålaren kanskje i større grad sett på som ei vidareføring av den tidlegare ordninga med kart- og delingsforretningar der klarlegging av bruksrettar og liknande ikkje hadde nokon plass. Men det kan også komme av at geografiske opplysningar om bruksrettar og liknande etter den gjeldande ordninga ikkje skal førast i matrikkelen, og at dei på den måten kan falle noko utanfor merksemda til aktørane.

Departementet fører vidare forslaget frå høyringsnotatet om at geografiske opplysningar om varige rettar frå no av skal førast i matrikkelen og ikkje i tinglysingssystemet.

I høyringsnotatet er omgrepet bruksrettar nytta, men det er openbert at dette er meint å gjelde vidare enn bruksrettar i snever forstand. Fallrettar er, som Olje- og energidepartementet kommenterer, eitt døme, og servituttar, som Torbjørn Trageton nemner, er eit anna døme. Departementet meiner at alle varige rettar til grunn bør vere omfatta, både det å ha ein allmenn bruksrett eller ein særleg råderett (servitutt). Retten kan gjelde ein viss bruk eller ei viss utnytting (positiv servitutt), eller han kan setje avgrensingar eller forbod mot ein viss bruk eller ei viss utnytting (negativ servitutt). Retten kan vere erverva, leigd eller tilkommen på annan måte. Retten kan vere personleg eller reell (liggje til ein annan eigedom). I høyringsnotatet la departementet til grunn at retten måtte vere «varig». Departementet meiner at dette ikkje berre bør forståast som evige rettar, men også omfatte andre langvarige rettar. Korleis ein skal definere dette nærare, bør bli utgreidd og fastsett i forskrift. Feste eller annan tilsvarande råderett over det aktuelle arealet fell inn under reglane om festegrunn. Panterett til ein del av ei matrikkeleining fell utanfor, jf. forbod mot å pantsetje ein fysisk del av fast eigedom eller festerett, jf. pantelova § 2-1 andre ledd.

Det er berre dei geografiske opplysningane som på denne måten skal kunne førast i matrikkelen. Registreringa av sjølve retten må eventuelt skje ved tinglysing. Departementet vil i arbeidet med forskriftene vurdere om ordninga i første omgang bør avgrensast til rettar der behovet for offentleg registrering av geografiske opplysningar har særleg stor nytte. Det kan også vere aktuelt å avgrense ordninga til rettar som rettshavarane ønskjer å få tinglyst.

Det blir innvendt mot forslaget at slik registrering vil ha lite rettsleg truverde. Matrikkelen vil for det første mangle opplysningar om alle eksisterande rettar. Ein brukar vil heller ikkje kunne vite om opplysningar som er registrerte, framleis gjeld eller om dei er blitt endra eller avskaffa med ein ny avtale som ikkje er registrert. Departementet meiner likevel det har verdi å få på plass ordninga. For det første er ikkje ordninga meint å gi rettsleg truverde på same måten som tinglysing. Ordninga er hovudsakleg meint å sikre dokumentasjon av geografiske opplysningar om rettar som blir klargjorde i oppmålingsforretning. Slike opplysningar bør registrerast i matrikkelen og ikkje i arkiva til landmålarføretaket. Ordninga er i tillegg heilt nødvendig som ein erstatning når høvet til å nytte hjelpedokument etter tinglysingsforskrifta § 4 no er oppheva.

Departementet foreslår inga endring når det gjeld kva krav og moglegheiter som skal gjelde for klarlegging og skildring av rettsforhold i oppmålingsforretning. Departementet er einig i forslaget frå Tekna om å ta inn ei presisering om at den ansvarlege landmålaren skal undersøkje relevante dokument, jf. forslaget til § 36 andre ledd tredje punktum. Departementet finn i denne samanhengen grunn til å gjenta enkelte sider ved undersøkingsplikta til landmålaren, jf. NOU 1999: 1 kap. 15.4.6.

Landmålaren skal aktivt vere med på å rydde opp i rettsforholda. Det er normalt tilstrekkeleg at landmålaren har undersøkt grunnboksbladet for dei overdragande eigedommane. I tillegg må det gå fram at landmålaren har spurt partane om dei overdragande eigedommane har rettar på andre eigedommar som ikkje er tinglyste, og som eventuelt også skal gjelde for den utskilde eininga. Det skal også gå fram at landmålaren har spurt partane om den nye matrikkeleininga skal ha nokon andre rettar på, eller som er avleidde frå, dei overdragande eigedommane, enn dei som går fram av delingsløyvet. Utover dette har partane sjølve ansvaret for å avklare og dokumentere rettsforholda.

Dokument som er nødvendige for å oppfylle vilkår som er fastsette i delingsløyvet, til dømes krav om tinglysing av vegrett og rett til å opparbeide vass- og kloakkleidning over nabogrunn, skal følgje kravet om matrikkelføring. Kravet skal avvisast dersom dokumenta manglar. Det same gjeld avtalar som er nødvendige for å få realisert ein anleggseigedom.

Landmålaren skal som rutine skaffe ei utskrift av grunnboka for dei aktuelle matrikkeleiningane. I nokre saker kan det vere krevjande å rydde opp i rettsforholda. Det kan til dømes tenkjast at den overdragande eigedommen har rett til beite, jakt, fiske eller båtfeste på meir eller mindre fjerne eigedommar. Landmålaren må her vise eit aktsamt skjønn og vere påpasseleg med å spørje dei aktuelle partane om kva for rettsforhold som gjeld. Han må oppmode partane til å leggje fram dei aktuelle dokumenta. I tillegg skal han aktivt stille spørsmål under sjølve markarbeidet når partane er til stades. Rettsforhold som fysisk kan konstaterast i marka, bør bli klarlagde. Dersom det til dømes går veg over eigedommen eller ligg ein brønn på den parsellen som skal opprettast som eigen eigedom, er det naturleg å spørje partane om det knyter seg nokon varige rettar til desse. Ligg parsellen nær eller ved sjøen, er det naturleg å spørje korleis det stiller seg med fiskerett, tilkomst til sjø, båtfeste og liknande.

I ei særstilling står rettar som ikkje kan konstaterast fysisk, og som heller ikkje er tinglyste. Ut frå forholda på staden bør landmålaren spørje om det finst nokon slike rettar. Det er rimeleg å vente at partane sjølve er aktive i å verne om rettsstillinga si og interessene sine elles, men det er også ønskjeleg at landmålaren har slike kunnskapar om tingsrett og rettsforholda ved fast eigedom at han kan gi partane relevante råd.

Det er opp til oppdragsgivaren å avgjere kor inngåande arbeidet med slike avklaringar skal vere. Partane må sjølve avgjere om dei vil utferde dokument som skal tinglysast. I samband med dette må det også avklarast kva forhold som bør tinglysast ved opprettinga av eigedommen, og kva forhold det er meir tenleg å ta inn i skøytet eller anna dokument.

Det er ønskjeleg at alle partar møter til forretninga, men det er etter gjeldande rett inga plikt. Departementet meiner dette framleis må gjelde. Dersom nokon som er varsla, ikkje møter, verken personleg eller ved fullmektig, avgjer landmålaren om forretninga likevel skal gjennomførast, eller om ho skal utsetjast. I vurderinga må ein ta omsyn til årsaka til manglande frammøte og sannsynet for at ei utsetjing kan bidra til ei betre avklaring av dei grensene og rettsforholda forretninga er meint å avklare. Dersom ein part aktivt prøver å bidra til å opplyse saka, men var hindra frå å møte til tida som er sett opp, kan ei løysing vere å setje opp eit nytt møte. Det er likevel svært viktig for landmålaren og partane å ha høve til å knyte sjølve gjennomføringa opp mot bestemte fristar. Landmålaren har behov for å kunne støtte seg på ein regel om frist for varsling for å få fullført saker der éin eller fleire av partane trenerer eller viser lita interesse i å møte fram. Partane – både dei som har møtt, og dei som ikkje har møtt ved forretninga – har i alle tilfelle høve til å klage på matrikkelføringa – sjå også punkt 9 ovanfor.

Departementet legg til grunn at det må utarbeidast nærare forskrifter om registrering av geografiske opplysningar om varige rettar som gjeld delar av ein grunneigedom, ein anleggseigedom, eit jordsameige eller ein festegrunn. Det må også gjerast tilpassingar i matrikkelsystemet. Departementet vil under dette også greie ut betre måtar for korleis plasseringa av slike rettar kan komme fram i matrikkelkartet.

Departementet konstaterer at det ikkje er gitt tenlege reglar for å handtere rettar som etter ordninga frå før 1980 fekk eit eige grunnboksblad, og som i matrikkelen er å rekne som «annan matrikkeleiningstype». Departementet tek sikte på å gi nærare reglar om dette i dei nye forskriftene.

Departementet er ikkje einig i forslaget frå Torbjørn Trageton om å oppheve tilgangen til å få registrert private grenseavtalar. Departementet meiner dette er ei tenleg løysing for grenser som manglar fagleg oppmåling. Kvart år blir det registrert om lag 300 referansar til slike avtalar. Sjølv om talet ikkje er stort, viser talet at ordninga dekkjer eit behov.

10.2 Tilgang til informasjon om oppmåling og arkiv m.m.

10.2.1 Bakgrunn og gjeldande rett

Landmålaren har behov for tilgang til fleire offentlege informasjonskjelder, ikkje minst kommunal informasjon. I tillegg til informasjon om grenser, rettsforhold, arealplanar og liknande har landmålaren eit spesielt behov for informasjon om tidlegare oppmålingar og annan oppmålingsteknisk informasjon.

I tillegg til dokument som blir lagde fram av partane, vil landmålaren i hovudsak kunne basere arbeidet sitt på informasjon frå matrikkelen og grunnboka. I saker som gjeld nye grenser, må landmålaren hente inn løyve frå kommunen etter plan- og bygningslova og eventuelle andre vedtak som ligg til grunn for løyvet.

I nokre saker vil landmålaren kunne trenge tilgang til informasjon frå kommunale og statlege arkiv. Frå statlege arkiv gjeld det først og fremst pantebøker, historiske grunnbøker og arkiva til jordskifterettane. Det er eit generelt mål at alt slikt materiale skal vere tilgjengeleg i digital form. Noko av materialet er allereie digitalisert.

Aktuelle opplysningar frå kommunale arkiv vil for det første vere opplysningar om arealplanar og eventuelle dispensasjonar. Dette er opplysningar som også mange andre har bruk for. Opplysningar frå byggjesaksarkivet i kommunen kjem også i denne kategorien. Departementet meiner det ikkje er behov for særskilde reglar for at landmålaren skal få tilgang til slike opplysningar.

Landmålaren vil også kunne ha behov for enkelte opplysningar som i mindre grad blir etterspurde av andre brukarar, mellom anna protokoll frå tidlegare oppmålingsforretning, opplysningar frå målebrevarkivet i kommunen og opplysningar om fastmerka og kartgrunnlaget i kommunen. I nokre tilfelle kan dette vere arkivmateriale som er knytt til oppgåver som den aktuelle kommunen ikkje vil føre vidare når oppgåvefordelinga etter matrikkellova blir endra. I nokre tilfelle vil det vere aktuelt for kommunen å lukke arkiv som ikkje lenger er i bruk av kommunen sjølv, jf. lov 4. desember 1992 nr. 126 om arkiv. Arkivmaterialet må framleis takast vare på og vere tilgjengeleg i original eller ved at det blir digitalisert.

Landmålaren har som alle andre rett til innsyn i offentleg informasjon etter offentleglova. Oppgåver etter matrikkellova er nemnt som grunnlag for utlevering og behandling av matrikkelinformasjon, jf. matrikkellova § 30 første ledd bokstav b. Det omfattar også verksemda til landmålaren, jf. merknadene til Ot.prp. nr. 70 (2004–2005). Det er gitt nærare reglar om tilgang til opplysningar frå grunnboka og matrikkelen i forskrift 18. desember 2013 nr.1599 om utlevering, viderebruk og annen behandling av opplysninger fra grunnboken og matrikkelen, men landmålaren er ikkje lista opp blant dei som har rett til full elektronisk tilgang. Landmålaren har som andre rett til tilgang til det offentlege kartgrunnlaget og det kommunale planregisteret, jf. kart- og planforskrifta.

Innsyn i arkivmateriale skal i utgangspunktet vere gratis, jf. offentleglova § 8, men i nokre tilfelle kan ein ta betaling, mellom anna for kart og eigedomsinformasjon, jf. offentlegforskrifta § 4.

Resultatet av oppmålingsforretningane blir ført i matrikkelen. I tillegg til sjølve resultatet, er det protokollen frå landmålaren frå forretninga som er det viktigaste arkivverdige dokumentet frå forretninga.

Krav til utforming av protokollen går fram av matrikkelforskrifta § 38. Han skal mellom anna innehalde opplysningar om bakgrunnen for oppmålingsforretninga, varsling og oppmøte, og gangen i forretninga. Protokollen er ein del av dokumentasjonen som ligg til grunn for matrikkelføringa, jf. matrikkelforskrifta § 27 første ledd bokstav a. Protokollen blir ikkje ført i matrikkelen, men arkivert på saka.

10.2.2 Høyringsforslaget

Departementet foreslo i høyringsnotatet å ta inn ei presisering i matrikkellova om tilgang til eigedomsopplysningar, jf. forslag til § 30.

I høyringsnotatet blei det i tillegg drøfta om det i lys av organisasjonsendringa var behov for på nytt å innføre krav om tilgang til oppmålingsteknisk informasjon. Notatet viste til at lovvedtaket i 2005 hadde ei føresegn om kommunale fastmerkeregister, jf. tidlegare § 40. Føresegna blei oppheva ved lovendringa i 2007, jf. Ot.prp. nr. 50 (2006–2007):

«Når kommunen får det fulle ansvaret for oppmålingsforretningane, vil det vere mindre behov for å regulere etablering og drift av kommunale fastmerkeregister i form av lov. I tillegg fører den tekniske utviklinga til at kommunane i større grad kan nytte data frå det nasjonale grunnlaget direkte i eiga verksemd, under dette overvakingsdata om globale og regionale endringar i jordkloten. Fastmerkeregister vil i hovudsak vere eit internt hjelpemiddel for kommunen. Departementet foreslår derfor å oppheve § 40, og i staden ta inn eit nytt andre ledd i § 39 som på eit meir generelt grunnlag slår fast plikta kommunen har for geodetiske data i den grad nasjonale data ikkje dekkjer behovet til kommunen. Kommunen må under dette vedlikehalde eksisterande kommunale grunnlag, og utarbeide transformasjonsformlar der dette er nødvendig.»

Behovet for fastmerkeregister var særleg knytt til eldre oppmålingsteknologi som var basert på eit tett nett av nøyaktig bestemte oppmålingsmerke. Moderne oppmålingsteknologi er i stor grad basert på bruk av satellittar i kombinasjon med ulike former for korreksjonssignal. Detaljerte fastmerkenett har derfor i stor grad gått ut av bruk. Tilgang til opplysningar om gamle fastmerke kan framleis vere nødvendig. Nokre kommunar produserer eigne korreksjonssignal som det kan vere aktuelt for landmålaren å nytte seg av. Den generelle utviklinga går derimot i retning av å bruke nasjonale og til dels internasjonale korreksjonssignal.

I nokre tilfelle kan det vere aktuelt for landmålaren å produsere korreksjonssignal sjølv. Det krev tilgang til og opplysningar om fastmerka i kommunen. Kommunen sjølv og andre brukarar vil også kunne ha behov for tilgang til og opplysningar om gamle fastmerke i samband med andre typar kartleggings- eller oppmålingsarbeid. I nokre tilfelle blir det også etablert nye fastmerke i samband med slike arbeid.

I notatet konkluderte departementet likevel med at den teknologiske utviklinga ikkje tilseier at det er nødvendig å ta inn ei føresegn om fastmerkeregister som i lovvedtaket i 2005.

Departementet foreslo i høyringsnotatet å ta inn ei tilvising til plan- og bygningslova i § 39 om det kommunale ansvaret for geodetiske data. Notatet viste til at behovet for geodetiske data er vel så mykje knytt til arbeidet i kommunen med det offentlege kartverket, jf. plan- og bygningslova § 2-1.

Departementet foreslo i høyringsnotatet at protokollen frå no av burde bli arkivert digitalt og gjord elektronisk tilgjengeleg for dei som har rettkommen interesse av han. Departementet tok i notatet ikkje stilling til om protokollen også burde bli send til partane saman med matrikkelbrevet, men meinte dette kunne vurderast i arbeidet med forskriftene.

Departementet foreslo i høyringsnotatet at landmålarføretaket skal ha plikt til å føre journal og arkiv, jf. forslag til § 37, som var utforma etter modell av lovvedtaket frå 2005. Landmålarføretaket pliktar etter forslaget å føre journal over bestilte og gjennomførte oppdrag. Journalen og andre dokument som gjeld oppdraget, skal oppbevarast i minst ti år etter at oppdraget er avslutta.

Nokre høyringsinstansar er uroa for korleis det blir med arkiveringen til landmålarføretaka. Dei meiner plikta føretaket har til å arkivere ei sak, bør vare lenger enn ti år. Uroa handlar også om kva som vil skje med arkivet til landmålarføretaket dersom føretaket går konkurs. Det er på det reine at landmålarføretaket må ha tilfredsstillande arkiv. For å sikre dette foreslår departementet at ein ansvarleg landmålar også er ansvarleg for at krava til arkiv er fylte opp, og at den ansvarlege landmålaren kan miste autorisasjonen dersom reglane ikkje blir sørgde for. Departementet kan ikkje sjå at det er nødvendig å ha strengare arkivregler enn for andre føretak. All dokumentasjon som gjeld matrikkeleininga, først og fremst oppmålingsprotokollen, skal etter forslaget vere lagt ved kravet om matrikkelføring og bli arkivert digitalt som ein del av matrikkelsystemet. Departementet vil i arbeidet med forskriftene vurdere om dette også bør gjelde viktige måledata og anna. Oppmålingsprotokollen og andre viktige dokument blir dermed lagra og vil vere tilgjengelege i all framtid.

Departementet meiner det kan vere behov for å gi utfyllande reglar i forskrift om journal og arkiv og foreslår derfor en heimel for å gi slik forskrift. Næringslivet nyttar standardiserte journal- og arkivsystem som kan kjøpast i marknaden. Alle dokument som blir sende til matrikkelstyresmakta vil dessutan bli journalførte og arkivert der.

Departementet har derfor valt å føre vidare forslaget om kva som skal arkiverast i offentleg regi og dermed vere tilgjengeleg for andre landmålarar, og kva som skal arkiverast og journalførast av landmålarføretaket og dermed berre vere tilgjengeleg for det aktuelle landmålarføretaket og den opphavelege kunden.

10.2.3 Merknader frå høyringsinstansane

25 høyringsinstansar har uttalt seg spesifikt om dette temaet.

Kartverket skriv:

«Det er viktig at det kommunale arkivmaterialet som er relevant i forbindelse med oppmåling og matrikkelføring samt kvalitetsheving i matrikkelen blir håndtert slik at dette er informasjon som vil være enkelt tilgjengelig for landmålere og parter i framtiden. Dette gjelder blant annet tillatelser, målebrev, protokoller med vedlegg, tidligere kommunale eiendomskart mm. Det vil si at det må tas særlig hensyn til bevaringen av slikt arkivmateriale i forbindelse med kommunesammenslåingene. Det vil også innebære at materialet må digitaliseres.»

Kartverket peikar dessutan på at det vil vere behov for å gjere tilpassingar i forskrift om opplysningar frå grunnbok og matrikkel.

GeoForum viser til at fagmiljøet i kommunane meiner at kommunearkiva må gjerast digitale og elektronisk tilgjengelege før fritt landmålarval trer i kraft, og at landmålarane må ha fri tilgang til arkiva.

Tekna meiner regjeringa bør setje ein dato for når elektronisk arkiv skal vere på plass.

Bergen kommune skriv at dersom kommunane skal gjere jobben med å digitalisere oppmålingsarkiva, må staten støtte kommunane økonomisk.

Follo-kommunane peikar på at kommunane vil få problem med å levere ut opplysningar frå dei gamle oppmålingsarkiva til brukarane dersom dei mistar kartkompetansen. Bergen kommune, Kristiansand kommune, Nittedal kommune og Sola kommune har tilsvarande fråsegner.

Masfjorden kommune meiner arbeidet vil vere ressurs- og tidkrevjande for kommunane. Klepp kommune, Rana kommune, Randaberg kommune, Time kommune, tingsrettsmiljøet ved NMBU og Vansjøregionen har liknande fråsegner.

Fleire peikar på problem for eksterne landmålarar som manglar kjennskap til oppmålingsregistera i kvar enkelt kommune for å kunne vite kvar den relevante informasjonen finst. Mange oppmålingsarkiv og eldre eigedomskart kan vere komplekse og vanskelege å finne fram i. Det skriv mellom andre Lindås kommune, Meland kommune, Oslo kommune, Osterøy kommune, Rana kommune og Randaberg kommune, som har liknande fråsegner.

Nittedal kommune føreset at kommunen kan ta betalt for arbeid med å leite fram informasjon for private landmålarar. Kommunen støttar forslaget om endring av § 39 andre ledd.

Kartverket meiner det er viktig at opplysningane om kommunale fastmerke er tilgjengelege, og at opplysningar om lokale nett blir tekne vare på. Kartverket understrekar at landmålaren vil ha behov for å hente inn informasjon om kommunale delingsløyve ikkje berre ved oppmåling av nye grenser, men også ved kartlegging av eksisterande grenser. Kartverket understrekar vidare at det er viktig å handtere den eksisterande kommunale informasjonen slik at han blir enkelt tilgjengeleg for landmålarar og partar i framtida. Dette gjeld mellom anna løyve, målebrev, protokollar med vedlegg, tidlegare kommunale eigedomskart m.m. Det vil gjerne krevje at materialet blir digitalisert. Det gjeld også informasjon om eldre oppmålingar frå før delingslova.

Kartverket poengterer også at rettsavgjerder frå andre domstolar enn jordskifterettane kan innehalde viktig dokumentasjon om eigedomsgrenser, slik at landmålarane også må kunne hente opplysningar frå desse avgjerdene som førebuing til oppmålingsforretninga.

Bergen kommune skriv at fastmerkeregisteret må takast vare på og haldast ved like sjølv om det er lite brukt.

Stange kommune meiner erfaring frå kommunane viser at mange av saksdokumenta kan vere nyttige langt utover ti år, som bakgrunnsmateriale ved seinare klargjering av grenser og ved grensetvistar. Kommunen meiner det bør vurderast om Kartverket skal arkivere protokoll, måledokumentasjon og liknande. Kommunen meiner det er viktig at arkivering og sporing av arkivmateriale blir enkelt, og at arkivmaterialet er sikra også etter ti år. Dersom arkivering av viktige dokument skal gjerast i matrikkelen, seier kommunen at løysinga for dette må utviklast i samarbeid med kommunane.

Fredrikstad kommune og Hvaler kommune meiner den teknologiske utviklinga gjer det lite aktuelt for kommunane å bestemme eigne geodetiske data.

Terra Matricula meiner behovet for eit fastmerkeregister som er oppdatert, både lokalt og nasjonalt, framleis er til stades, og legg til at dei eksisterande fastmerka er ein svært viktig faktor for eit godt og nøyaktig kartverk, spesielt høgdedata.

Arendal kommune peikar på at det ofte er behov for å gå inn i grunnlagsdokumentasjon som er meir enn ti år gammal, og at dette etter kvart også vil gjelde eldre informasjon frå private landmålarføretak.

Bergen kommune meiner protokollen frå forretninga må arkiverast i matrikkelen for å sikre god tilgang i etterkant.

Fagforbundet peikar på at dersom dagens system blir avvikla, kan arkiva for dei enkelte oppmålingssakene bli spreidde rundt og arkiverte på ulike måtar i ulike firma.

Domstoladministrasjonen peikar i ei tilleggsuttale til Justis- og beredskapsdepartementet på at forslaget kan gje auka påtrykk for innsyn i dei historiske arkiva til jordskiftedomstolane som forsterkar behovet for å innføre ei digital innsynsløysing for arkiverte jordskiftesakar.

10.2.4 Vurderingar frå departementet

Departementet fører vidare forslaget frå høyringsnotatet om å ta inn ei presisering i matrikkellova om tilgang til eigedomsopplysningar, men foreslår ein meir konsekvent terminologi basert på formuleringa «matrikkelinformasjon og andre opplysningar om eigedomsoppmåling» i heile paragrafen, jf. forslag til § 30. Departementet har i denne omgangen ikkje gått nærare inn på behovet for eventuelle andre endringar i matrikkellova § 30 om utlevering og behandling av opplysningar frå matrikkelen. Departementet legg til grunn at behov for eventuelle forenklingar og betringar i desse reglane primært vil kunne løysast med endringar i forskrift om opplysninger fra grunnbok og matrikkel. Departementet sluttar seg til merknadene frå Kartverket om at det er viktig med tilgang til eldre informasjon.

Departementet fører vidare forslaget frå høyringsnotatet om å ta inn ei tilvising til plan- og bygningslova i § 39 om at kommunen har ansvar for geodetiske data, og står elles fast på å ikkje ta inn andre lovføresegner om kommunale fastmerkeregister. Departementet er for så vidt einig i merknaden frå kommunane Fredrikstad og Hvaler om geodetiske data, men konstaterer at slike data framleis blir etablerte. Departementet ser ikkje vekk frå at kommunar framleis vil kunne ha behov for slike data.

Departementet meiner all informasjon frå oppmålingsarbeidet som er arkivverdig utover ti år, frå no av bør arkiverast sentralt i eller i tilknyting til matrikkelen, altså i offentleg regi. Departementet meiner forslaget i høyringsnotatet om endring i matrikkellova § 4 er dekkjande på dette punktet. Ansvaret for journalføring og arkivering av informasjon som gjeld avtaleforholdet mellom bestillaren og landmålarføretaket, bør liggje til føretaket, jf. forslag til § 37.

Nokre høyringsinstansar er uroa for korleis det vil bli med arkivering, og nokre meiner arkivplikta for landmålarføretaket bør strekkje seg utover ti år. Uroa går også på kva som vil skje med arkivet til landmålarføretaket dersom det går konkurs. Det er på det reine at landmålarføretaket må ha tilfredsstillande arkiv. For å sikre dette foreslår departementet at den ansvarlege landmålaren også er ansvarleg for at krava til arkiv er oppfylte, og at den ansvarlege landmålaren kan miste autorisasjonen dersom desse krava ikkje er sørgde for. Departementet kan samtidig ikkje sjå at det er nødvendig å ha strengare arkivreglar enn for andre føretak. Det viktigaste arkivverdige dokumentet, sjølve oppmålingsprotokollen, skal etter forslaget leggjast ved kravet om matrikkelføring og bli arkivert digitalt hos Kartverket. Oppmålingsprotokollen blir dermed lagra og vil vere tilgjengeleg i all framtid.

Departementet meiner det kan vere behov for å gi utfyllande reglar i forskrift om journal og arkiv, og foreslår derfor ein heimel for å gi slik forskrift. Næringslivet brukar standardiserte journal- og arkivsystem som kan kjøpast i marknaden. Alle dokument som blir sende til matrikkelstyresmakta, vil dessutan bli journalførte og arkiverte der.

Departementet fører på denne bakgrunnen vidare forslaget om journalføring og dokumentarkiv, som skal lagrast i ti år etter at oppdraget er avslutta.

10.3 Merking av grenser

I utgangspunktet skal alle grenser mellom matrikkeleiningar som er omfatta av ei oppmålingsforretning, vere merkte i marka, jf. matrikkellova § 34. Grensemerking kan utelatast når landmålaren vurderer det slik at det kan vere til vesentleg ulempe eller fare, eller på annan måte lite tenleg å setje ned eit godkjent grensemerke på det aktuelle punktet, jf. matrikkelforskrifta § 41 andre ledd. Fullstendig merking er heller ikkje nødvendig i alle saker som gjeld store areal, jf. matrikkelforskrifta § 42. Der grensemerking blir utelate, skal grensegangen koordinatfestast og skildrast. I nokre tilfelle kan det bli gjennomført oppmålingsforretning utan oppmøte i marka. I så fall skal heller ikkje grensene bli merka, jf. matrikkelforskrifta § 40 tredje ledd.

Urettkommen fjerning av grensemerke er straffbart, jf. straffelova § 364. I nokre tilfelle vil dette likevel vere rettkomme. Bruken av eigedommen kan gjere dette nødvendig, eller det kan vere at grensemerket er utgått og kan bli forveksla med gyldige merke. Matrikkellova har reglar om fjerning av fastmerke, men manglar klare reglar om fjerning av grensemerke.

I høyringsnotatet la departementet til grunn at det myndet landmålaren har til å avgjere omfanget av grensemerkinga, hovudsakleg er av fagleg, teknisk art og ikkje er avgjerande for om oppmålingsforretninga bør organiserast som ei offentleg forvaltningsoppgåve eller som profesjonsregulert tenesteyting.

Departementet foreslo å ta inn reglar om rettkommen fjerning av grensemerke, jf. forslag til endring av § 42. I høyringsnotatet blei det lagt til grunn at fjerninga skal utførast av eit landmålarføretak eller jordskifteretten, og at dette skal dokumenterast. Departementet foreslo også fleire språklege klargjeringar.

I høyringsnotatet blei det vist til at utviklinga av teknisk utstyr basert på satellittbaserte måleteknikkar er stor, og ein gjekk ut frå at utviklinga vil halde fram. Det er ikkje usannsynleg å sjå for seg at teknologiske løysingar minskar behovet for fysisk grensemerking. Departementet fann likevel ikkje grunnlag for å foreslå lovendringar på dette punktet.

Sju høyringssvar kommenterer spørsmålet om merking av grenser.

Bergen kommune er einig i at omfanget av merkinga skal vere underlagt myndet til landmålaren. Kommunen meiner landmålaren bør føre opp i protokollen kvifor han eller ho vel å ikkje setje ned grensemerke der det er aktuelt.

Fredrikstad kommune, Hvaler kommuneogStange kommune støttar forslaget om å fjerne grensemerke.

Stavanger kommune meiner føresegna om fjerning av grensemerke er unødvendig. Arendal kommune og Bergen kommune har tilsvarande føresegner.

Fagpersonar på Øvre Romerike stiller spørsmål ved om det er fornuftig å opne for mindre fysisk grensemerking i marka.

Departementet meiner det vil vere klargjerande med ein felles paragraf om fjerning av ulike typar oppmålingsmerke, jf. forslag til endring av § 42. Departementet foreslår ei enklare føresegn enn i høyringsnotatet og tek ut kravet om at berre landmålarføretak eller jordskifteretten skal kunne fjerne grensemerke.

Spørsmålet om mindre bruk av fysiske grensemerke må greiast ut nærare før det er mogleg å ta stilling til dette.

10.4 Retting av grenseopplysningar

10.4.1 Gjeldande rett

Føresegna om retting av opplysningar i matrikkelen går fram av matrikkellova § 26. Føresegna gjeld retting av alle typar opplysningar. Med retting meiner ein både endringar av eksisterande opplysningar og tilføyingar av nye.

Hovudregelen er likevel at opplysningar om eksisterande grenser ikkje kan rettast, men må klarleggjast i ei oppmålingsforretning, jf. matrikkellova § 17. Opplysningane kan også førast inn på grunnlag av ei rettsavgjerd, jf. matrikkellova § 22. Dersom grensa ikkje tidlegare er fastlagd i oppmålingsforretning eller tilsvarande forretning etter anna eller tidlegare lovgiving, kan opplysningar om ei eksisterande grense også førast inn på grunnlag av ein privat avtale mellom partane, jf. matrikkellova § 19.

I tillegg har føresegna om retting i matrikkellova § 26 vore forstått slik at også denne føresegna til ein viss grad opnar for å endre eller føye til grenseopplysningar, så lenge den aktuelle grensa ikkje tidlegare er klarlagd i oppmålingsforretning eller tilsvarande forretning. Det kan skje etter krav frå ein part eller etter initiativ frå kommunen i samband med alminneleg nykartlegging eller tilsvarande betringstiltak.

Retting kan krevjast av ein av partane, men det må dokumenterast at alle aktuelle registrerte eigarar og festarar er einige om rettinga, jf. rundskriv H-18/15 Endringer i matrikkelforskriften fra 1. januar 2016 mv. Det må gå tydeleg fram av dokumentasjonen kva som er dei korrekte opplysningane, altså kva rettinga går ut på. I motsett fall vil kommunen måtte vise til at klargjeringa skjer i form av ein privat avtale om ei eksisterande grense, ei oppmålingsforretning eller som sak for retten. Kommunen kan også gjere dette på sjølvstendig initiativ. Alle partar skal bli underretta om resultatet. Kommunen bør som regel sende førehandsvarsel eller på annan måte sørgje for at partane sluttar seg til resultatet i forkant, jf. rundskriv H-18/15. Førehandsvarsel er ikkje nødvendig dersom føringa gjeld reint tekniske forhold.

10.4.2 Høyringsforslaget

I høyringsnotatet argumenterte departementet for at det i visse situasjonar framleis bør vere mogleg å endre eller føye til opplysningar om grenser utan at det blir halde full oppmålingsforretning. Departementet viste til at mange grenseopplysningar i matrikkelen stammar frå det økonomiske kartverket frå kring 1960 til kring 1980, og at det kan vere mykje uvisse rundt desse opplysningane. Det kan derfor verke unødvendig å krevje full oppmålingsforretning for slike grenser i tilfelle der opplysningane rimeleg sikkert og enkelt kan betrast, til dømes ved at usikre eller manglande opplysningar blir bytte ut med pålitelege opplysningar frå målebrev. I nokre tilfelle kan opplysningane bli betra i samband med nykartlegging. Det kan også vere aktuelt å gjere reine tekniske endringar, til dømes i samband med endringar i det geodetiske grunnlaget. Ser vi vekk frå reint tekniske endringar, vil likevel alle slike betringar vere ei form for klarlegging av grensa. Departementet foreslo derfor å flytte føresegnene om retting av grenseinformasjon til matrikkellova § 17 om klarlegging av grenser. Departementet meinte føresegna også burde kunne brukast på grenser for varige bruksrettar. I høyringsnotatet blei det lagt til grunn at meir detaljerte reglar om betringar av grenseinformasjon burde skje i forskrift.

I enkelte tilfelle kan det ha blitt introdusert feil i eigedomsgrensa, matrikkelnummeret eller liknande når kommunen eller Kartverket tidlegare gjorde vedlikehald av eigedomskartet, til dømes i samband med digitalisering av økonomisk kartverk. I sjeldne tilfelle kan det tenkjast at feilen blir liggjande utan å bli oppdaga i mange år utan at nokon kan klandrast for dette. Det kan då verke urimeleg for rettshavaren som feilen går ut over, at feilen ikkje lèt seg rette administrativt når han først blir oppdaga, fordi andre partar ikkje vil samtykke i rettinga. Departementet heldt fram at ein i arbeidet med forskriftene burde vurdere om slike rettingar likevel kan gjennomførast dersom ein kan dokumentere at dei rettar opp ei tidlegare feilføring.

Matrikkellova har som prinsipp at retting skal gjerast av det same organet som i utgangspunktet fører den aktuelle opplysninga. Sidan det er kommunen som tildeler offisiell adresse, er det også kommunen som eventuelt må rette ei feil tildelt adresse. Sidan opplysningar om forureina grunn blir overførte til matrikkelen frå forureiningsstyresmakta, er det også denne styresmakta som må ta stilling til spørsmålet om retting av desse opplysningane.

Departementet tilrådde at det blir halde fast ved dette prinsippet. Det kan likevel vere aktuelt at Kartverket gjer nokre typar rettingar som har konsekvensar for matrikkelen som heilskap. Departementet går ut frå at Kartverket har tilgang til å gjere dette etter den noverande lova, til dømes omnummereringar i samband med kommuneendringar. I høyringsnotatet foreslo departementet å ta inn ei presisering av dette i § 26 tredje ledd.

10.4.3 Merknader frå høyringsinstansane

13 høyringssvar kommenterer spørsmålet om retting av grenseopplysningar.

Jordskifterettane i Frostating, Kartforum Søre Sunnmøre og Sørum kommune støttar høyringsforslaget eksplisitt. Jernbaneverket støttar eksplisitt forslaget om at Kartverket skal kunne gjere rettingar som har konsekvensar for matrikkelen som heilskap.

Vidare peikar Kartverket, Statskog SF, Arendal kommune og Norges Bondelag på at det er viktig å kunne rette og føye til opplysningar om grenser av usikker kvalitet utan at det blir halde full oppmålingsforretning.

Kartforum Søre Sunnmøre meiner krava til varsling bør kunne forenklast, og nemner saker der kommunen oppdagar openberre feil i matrikkelkartet og saker frå jordskifteretten.

Statskog SF etterlyser finansielle og prosessuelle tiltak for å gjere matrikkelen meir fullstendig. Statskog meiner det ikkje må stillast unødvendig strenge krav til presisjon som fører til at viktig informasjon ikkje blir retta eller supplert, og at det i større grad bør opnast for å endre grenser utan at det blir kravd nøyaktig oppmåling. Statskog opplever at det er ulike tilnærmingsmåtar til regelverket blant matrikkelførarane. Til dømes bør ikkje feil ved innlegging av gamle målebrev i matrikkelen føre til at grunneigaren må betale ny oppmåling for å få feilen retta. Statskog peikar på at føresegnene om retting også gjeld opplysningar om bruksrettar, og spør om dette kan komme klarare fram av føresegna.

Arendal kommune foreslår ei presisering i høyringsforslaget § 26 andre ledd om at retting også må kunne gjelde registreringsfeil.

Fredrikstad kommune viser til at fleire kommunar har oppretta prosjekt for å betre kvaliteten på matrikkelen og gjere han meir fullstendig, og meiner ein bør vurdere om reglane for slikt arbeid kan forenklast. Liknande fråsegner har også Hvaler kommune og Sørum kommune.

Kartverket meiner ordlyden i høyringsforslaget kan innskrenke tilgangen til å rette matrikkelen samanlikna med dei noverande retningslinjene. Kartverket meiner at matrikkelstyresmakta burde ha heimel til å rette alle opplysningar som er registrerte i matrikkelen og ikkje berre «andre opplysningar», som nemnt i forslaget til § 26 tredje ledd. Kartverket foreslår at føresegna blir gjord om til ein generell heimel for Kartverket til å rette matrikkelen som ledd i kvalitetshevande tiltak. Kartverket meiner at formuleringa gjer ansvarsforholdet mellom Kartverket og andre styresmakter som fører matrikkelen, uklart.

Kristiansand kommune legg mykje arbeid i å kvalitetssikre slike krav om retting. Kommunen meiner retting av matrikkeldata vil bli langt vanskelegare og meir byråkratisk dersom forslaget blir vedteke.

Follo-kommunane meiner høyringsforslaget blandar saman retting med klarlegging av grenser og generelle kartleggingsprosjekt på ein uheldig måte.

10.4.4 Vurderingar frå departementet

Departementet er einig i behovet for å kunne ha smidige reglar for å betre dårlege eller manglande grenseopplysningar. Departementet held samtidig fast ved argumentasjonen frå høyringsnotatet om at dette må handterast under dei ordinære reglane for klarlegging av eigedomsgrenser, altså i tilknyting til § 17 (oppmålingsforretning), § 19 (privat avtale) og § 22 andre ledd (domstolsbehandling). Departementet legg vekt på at eigedomsgrenser i prinsippet gjeld fleire partar, og meiner sakstypane oppmålingsforretning, privat avtale og domstolsbehandling er betre rammer som sikrar interessene til alle partar.

Departementet er einig i at føringar som er resultat av påviste feil frå det offentlege under forvaltninga av matrikkelen, må kunne rettast etter § 26. Departementet er einig i at det også må gjelde opplysningar om grenser mellom matrikkeleiningar og geografiske opplysningar om punktfeste og stadbundne rettar. Departementet er einig i at det også må gjelde feil i sjølve registreringsarbeidet så langt rett faktum kan dokumenterast. Det er ikkje tilstrekkeleg å kunne vise til at det blei gjort prosesuelle feil dersom ikkje rett faktum lét seg dokumentere. Feil som oppstod allereie under ei forretning eller under etableringa av økonomisk kartverk, vil derfor som regel ikkje kunne rettast utan at det blir halde ny oppmålingsforretning. Feil kan rettast på initiativ frå Kartverket eller den aktuelle kommunen, eller etter krav frå ein av partane. Openberre feil må dessutan kunne bli retta sjølv om nokon av partane motset seg dette, men i slike situasjonar vil den aktuelle matrikkelføraren kunne nøye seg med å notere ueinigheita eller liknande. Departementet held fast ved prinsippet frå høyringsnotatet om at det organet som i utgangspunktet fører dei aktuelle opplysningane, også skal rette opplysningane. Prinsippet er ikkje i vegen for at kommunen eller Kartverket kan gjennomføre kvalitetshevande tiltak av meir generell art. Kartverket kan som matrikkelstyresmakt i alle høve rette opplysningar når dette har vesentleg å seie for matrikkelen som eit einsarta og påliteleg register. Kvalitetshevande tiltak som gjeld eigedomsopplysningane, skal etter omstenda behandlast etter reglane i § 17 om klarlegging av eksisterande grenser. Departementet tek sikte på å utvikle praktiske reglar for slike kvalitetshevande tiltak i forskrift til § 17.

10.5 Oppretting og endring av eigedom

10.5.1 Gjeldande rett

Oppretting eller endring av eigedom er ofte første trinn i konkrete anleggs- eller utbyggingsprosjekt. Både tiltakshavaren og det offentlege har behov for å kunne handtere slike prosessar på ein samordna måte. Særleg gjeld det saksbehandlinga etter plan- og bygningslova og matrikkellova.

Oppretting av ny grunneigedom, ny anleggseigedom og nytt jordsameige krev søknad og løyve etter plan- og bygningslova. Det same gjeld grenseendringar som er så store at dei blir rekna som arealoverføring, og oppretting av grunn for bortfeste som kan gjelde i meir enn ti år (festegrunn). Mindre grenseendringar («grensejustering») eller samanslåing av matrikkeleiningar krev ikkje søknad eller løyve. Oppretting eller endring av eigedom må ikkje vere i strid med føresegnene i plan- og bygningslova med tilhøyrande forskrifter, arealdelen i kommuneplanen eller reguleringsplan, jf. plan- og bygningslova § 1-6, eller andre offentlege krav, til dømes delingsforbodet i jordlova § 12.

Oppretting eller endring av eigarseksjon er regulert av eigarseksjonslova og krev i utgangspunktet ikkje oppmålingsforretning. Unntak gjeld for uteareal som inngår som tilleggsdel til brukseining.

Hovudregelen etter plan- og bygningslova er at prosessen med søknad, prosjektering og utføring skal gjerast av eit føretak med ansvarsrett. Oppretting og endring av eigedom er unnateke frå dette. Søknad om oppretting eller endring av eigedom blir sett fram av den som kan krevje saka matrikkelført. Vanlegvis vil det vere den som har grunnboksheimel til eigedommen. Det blir dermed verken sett krav til ansvarleg søkjar eller sakkunnig medverknad ved utforminga av søknaden i slike saker.

I samband med lovvedtaket i 2005 blei det teke inn ei føresegn i plan- og bygningslova som opna for at kommunen kunne krevje at ein søknad om oppretting eller endring av eigedom blei utforma av eit godkjent landmålarføretak. Føresegna blei teken vekk ved lovendringa i 2007 fordi ordninga med godkjende landmålarføretak ikkje blei innført, og fordi kommunen framleis skulle vere oppmålingsstyresmakt.

Spørsmålet om å krevje ansvarleg søkjar blei drøfta på nytt i samband med ny plan- og bygningslov i 2008. Sjølv om det kan vere behov for profesjonell støtte i nokre saker, til dømes ved oppretting av anleggseigedom, vil andre saker vere ukompliserte. Departementet konkluderte med at det neppe var behov for å krevje at søknad om deling skal komme frå eit føretak med ansvarsrett etter reglane i plan- og bygningslova.

Vanlegvis blir søknaden behandla i eitt trinn, men den gjeldande plan- og bygningslova opnar også for å behandle søknaden trinnvis, altså som rammeløyve og deretter som igangsetjingsløyve. For å avklare rammene og innhaldet i tiltaket nærare kan ein halde førehandskonferanse mellom tiltakshavaren, kommunen og andre aktuelle fagstyresmakter. Dette gjeld også oppretting og endring av eigedom. Løyvet til oppretting eller endring av eigedom kan berre bli gitt éin gong. Ved trinnvis behandling må søknaden derfor klargjere om ein føreset at det definitive løyvet blir gitt i rammeløyvet eller i igangsetjingsløyvet. Kommunen må vere like tydeleg i sine vedtak. Når det endelege løyvet er gitt, kan det i utgangspunktet ikkje kallast tilbake.

Sjølve gjennomføringa av eigedomstiltaket skjer etter reglane i matrikkellova. Den noverande ordninga, der heimelshavaren sjølv kan stå for søknaden i alle typar saker, blir vegen opp ved at den kommunale landmålaren under oppmålingsforretninga kan samtykke i mindre avvik frå delingsløyvet for å få ei tenleg grense, jf. matrikkellova § 33 tredje ledd andre punktum. På denne måten kan ein korrigere unøyaktige detaljar og misforståingar i søknadsmaterialet før saka blir sluttført. Det vil som oftast vere behov for ei viss tilpassing av løyvet til forholda i terrenget, om ikkje anna innanfor nokre desimeter.

Landmålaren er ikkje å rekne som ansvarleg utførande etter plan- og bygningslova, men må både som representant for kommunen og etter god landmålarskikk opptre lojalt overfor løyvet og rammer for miljø og arealbruk.

Løyve til å opprette eller endre eigedom fell bort dersom det ikkje er rekvirert oppmålingsforretning etter matrikkellova seinast tre år etter at løyvet blei gitt, eller dersom matrikkelføring vil vere i strid med matrikkellova, jf. plan- og bygningslova § 21-9 fjerde ledd.

10.5.2 Høyringsforslaget

I høyringsnotatet blei drøfta

• behovet for å setje tilsvarande krav til sakkunnig utforming av søknad om opprettinga eller endringa av eigedommen som for andre tiltak

• bruken av trinnvis behandling av delingssøknader etter plan- og bygningslova (søknad om oppretting og endring av eigedom)

• moglegheiter for å kunne gjere nødvendige tilpassingar til forholda i terrenget innanfor delingsløyvet

• kontrollen med gjennomføringa av tiltaket

• tap av løyvet

Departementet argumenterte for at nokre saker vil vere av ein slik art at søknaden bør utformast av ein sakkunnig, nærare bestemt eit landmålarføretak, som er leidd av ein ansvarleg landmålar. Det bør mellom anna vere krav om dette i saker som gjeld oppretting eller endring av anleggseigedom, saker som krev koordinatfesta stikningsplan eller når det er behov for å opprette ei matrikkeleining utan at oppmålingsforretninga er fullført. Denne typen saker reiser oppmålingsfaglege krav til utforminga av søknaden, som vanlegvis vil krevje støtte frå sakkunnige.

Departementet meinte det er tilstrekkeleg at søknader som reiser spesielle oppmålingsfaglege spørsmål, blir utforma av landmålarføretak. Etter lovvedtaket i 2005 kunne kommunen også krevje dette dersom søknaden reiste spesielle rettslege spørsmål. Departementet argumenterte for at denne typen spørsmål ikkje gir same behov for sakkunnig støtte i søknadsfasen. Dei rettslege sidene skal løysast mellom partane under oppmålinga.

Departementet fann det lite tenleg å knyte kravet til visse sakstypar eller liknande, og foreslo at kommunen må gjere ei konkret vurdering av søknaden som er send inn. Dersom søknaden er godt nok dokumentert, slik at kommunen utan vidare kan behandle han, er det ingen grunn til å krevje at søknaden blir utforma av eit landmålarføretak. Er det vesentlege manglar ved søknaden, kan det i seg sjølv vere grunn til å krevje at søknaden blir utforma av eit landmålarføretak.

Departementet drøfta om også andre enn landmålarføretak burde kunne reknast som sakkunnige, men fann dette lite tenleg fordi saka under alle omstende skal fullførast av eit landmålarføretak. Det blei lagt til grunn at i saker der det er aktuelt med førehandskonferanse eller trinnvis behandling, vil det vere mest tenleg at det aktuelle landmålarføretaket som skal gjennomføre oppmålinga, også står for utforminga av søknaden og er med på førehandskonferansen.

Departementet bad høyringsinstansane om å vurdere om kommunen skulle kunne krevje at søknader i krevjande saker blir utforma av landmålarføretak, og formulerte i denne samanhengen eit forslag til endring av plan- og bygningslova § 21-2 sjette ledd.

Departementet foreslo å oppheve den noverande ordninga der kommunen ved landmålaren kan samtykke i mindre endringar i løyvet under oppmålingsforretninga. Det blei underforstått lagt til grunn at dette var å rekne som ei styresmaktsoppgåve, og departementet meinte denne kompetansen ikkje burde førast vidare når oppmålingsforretninga blir definert som tenesteyting.

Den noverande føresegna om bortfall av løyve må endrast fordi oppmåling ikkje lenger skal rekvirerast hos kommunen som styresmaktsorgan. Departementet la til grunn at det framleis må gjelde ein treårsfrist for eigedomstiltak som for andre tiltak etter plan- og bygningslova. I høyringsforslaget blei det foreslått å rekne fristen frå løyvet er gitt, til oppmålingsforretninga er send inn for matrikkelføring, jf. forslag til endring av plan- og bygningslova § 21-9 fjerde ledd. Dette svarar til føresegna i lovvedtaket frå 2005.

10.5.3 Merknader frå høyringsinstansane

15 høyringssvar kommenterer spørsmålet om sakkunnig utforming av søknaden.

Notodden kommune og Sandnes kommune støttar forslaget.

Opplysningsvesenets fond, Bergen kommune, rådmannsutvalet i Valdres og Trondheim kommune støttar på ulike måtar forslaget om sakkunnig medverknad i kompliserte saker, men meiner søkjarkompetansen ikkje bør avgrensast til eit landmålarføretak med autorisert landmålar.

Statskog SF meiner det bør stillast opp konkrete vurderingskriterium for når kommunen skal kunne krevje sakkunnig utforma søknad, slik at dette ikkje blir overlate til det frie skjønnet i kommunen.

Boligprodusentenes Forening kommenterer at omforming og danning av eigedom kan vere kompliserte saker frå ein eigedomsfagleg ståstad, og tilrår at eigedomsfaglege problemstillingar blir lagde til i føresegna. Foreininga legg til:

«Det er også et vesentlig poeng at rammene for hvilke saker som må utarbeides av profesjonell landmåler blir klare og gir ensartet praksis over kommunegrenser. Det vil være svært uheldig om det blir store variasjoner mellom kommuner omkring hvilke saker som krever hva. Dette bør avgjøres av overordnet myndighet og fastsettes i forskrift.»

Foreininga understrekar at ein ikkje må introdusere nye obligatoriske trinn i saksgangen ved søknad etter plan- og bygningslova. Foreininga foreslår å integrere eigedomsmålinga i byggjesøknaden for tiltak som krev ansvarsrett, og meiner dette vil kunne styrkje koordineringa under gjennomføringa og effektivisere saksbehandlinga.

Landmåler Sør AS opplyser at dei har god erfaring med å utforme søknader for byggjekonsulentfirma. Selskapet meiner også at sjølve søknadsarbeidet ikkje vil vere spesielt fordyrande i saker der dette kan kombinerast med førebuinga til oppmålingsforretninga. Selskapet meiner heimelshavaren framleis bør kunne søkje sjølv i enkle saker.

Norges Bondelag er skeptisk til forslaget og meiner mellom anna at det er uheldig at spørsmålet om saka er så krevjande at kommunen vil krevje bruk av landmålar allereie i søknadsfasen, er avhengig av skjønnet til kommunen.

Fredrikstad kommune, Hvaler kommune, Stange kommuneogSørum kommune skriv at den noverande ordninga fungerer bra.

Follo-kommunane meiner ordninga vil vere fordyrande for publikum, men at det på den andre sida er positivt dersom ein etter kvart får gode og komplette søknader.

8 høyringsinstansar, Opplysningsvesenets fond, Bergen kommune, Follo-kommunane, Fredrikstad kommune, Hvaler kommune, Stange kommune, Sørum kommuneogBoligprodusentenes Forening, kommenterer spørsmålet om trinnvis behandling. Alle uttrykkjer ulike uromoment når det gjeld trinnvis behandling i samband med oppretting av eigedom.

13 høyringssvar kommenterer spørsmålet om høvet til å gjere avvik frå løyvet frå kommunen og gjere tilpassingar i terrenget.

Notodden kommuneogStavanger kommune støttar høyringsforslaget.

Jernbaneverket meiner det verkar både upraktisk og kostnadsdrivande om ikkje dagens ordning, som opnar for at landmålaren kan gjere avvik frå løyvet frå kommunen, kan førast vidare. Statens vegvesen, Arendal kommune, Nome kommune, fagpersonar på Øvre RomerikeogNorges Kommunaltekniske Forening (NKF) har liknande fråsegner.

Jernbaneverket skriv:

«For nye grenser i forbindelse med jernbaneprosjekter, vil man som regel ikke uten videre kunne legge grensen eksakt i henhold til reguleringsplan. De anlegges der Jernbaneverket og grunneier finner det fornuftig og praktisk. Da er det uhensiktsmessig om man på nytt skal søke kommunen om endring ut fra planen, kun av bagatellmessige årsaker.»

Statens vegvesen understrekar at det så godt som alltid vil vere behov for mindre tilpassingar etter dei faktiske forholda i marka når nye grenser skal målast inn. Bergen kommune, Follo-kommunane, Kristiansand kommuneogSkien kommune har liknande fråsegner.

Skien kommune legg til:

«I dag kan partene avtale nye grenser innenfor rammene for gjeldende reguleringsplan og tillatelsen som er gitt i delingsvedtak etter plan- og bygningsloven. Rådmannen støtter ikke departementets syn på dette. Så lenge en kartfestet eiendomsgrense ikke er rettskraftig i norsk rett kan ikke vedtaket gi et pålegg om et eksakt grenseforløp. Det må derfor også være mulig for partene å gjøre mindre tilpasninger i marka.»

Justis- og beredskapsdepartementet set spørsmålsteikn ved formuleringa av § 33 tredje ledd andre punktum i høyringsforslaget, som presiserer at avvik frå løyvet frå kommunen må leggjast fram for kommunen til godkjenning. Dei ber om ei presisering av kva for moment kommunen kan eller skal sjå på når ein vurderer om eit avvik skal godkjennast.

7 høyringssvar kommenterer spørsmålet om kontroll av gjennomføringa.

Bergen kommune er einig i at landmålaren bør erklære at oppmålinga er i samsvar med løyvet frå kommunen, men meiner samtidig at landmålaren også bør sende med nok dokumentasjon til at matrikkelføraren eller andre som har behov for å undersøkje saka, kan kontrollere at gjennomføringa er god nok.

Follo-kommunane tilrår at delingsløyvet bør liggje ved dokumenta til matrikkelføring og tinglysing, slik at matrikkelføraren kan kontrollere at oppmålinga er i samsvar med løyvet, og ikkje at landmålaren skal erklære dette.

Øyer kommune set spørsmålsteikn ved korleis Kartverket skal kunne kontrollere at det som blir kravd matrikkelført, er i samsvar med løyvet som er gitt etter plan- og bygningslova, slik kommunane gjer det i dag. Radøy kommune, Lindås kommune, Meland kommuneogOsterøy kommune har tilsvarande fråsegner. Desse kommunane peikar også på behovet for å kunne kontrollere at grensejusteringar ikkje blir så omfattande at dei skal behandlast etter reglane for arealoverføring.

Bergen kommune støttar forslaget om å rekne treårsfristen for bortfall av løyvet fram til oppmålingsforretninga er send til matrikkelføring. Kommunen meiner endringa bør gjerast uavhengig av organisering. Kommunen er den einaste høyringsinstansen som kommenterer dette.

Fredrikstad kommune, Hvaler kommuneogStange kommune støttar forslaga til endringar i plan- og bygningslova.

10.5.4 Vurderingar frå departementet

Departementet foreslår å føre vidare den noverande ordninga utan krav om sakkunnig medverknad. Departementet tek dermed ikkje opp høyringsforslaget om at kommunen skal kunne krevje sakkunnig utforming av søknad om oppretting og endring av eigedom – heller ikkje i kompliserte saker. Sjølv om fleire høyringsfråsegner trekkjer fram fordelane med forslaget, peikar også fleire på ulike problematiske sider, mellom anna kva som bør vere rekna som godkjend søkjarkompetanse. Departementet viser dessutan til at den generelle godkjenningsordninga etter plan- og bygningslova formelt sett ikkje er obligatorisk.

Menon Economics AS skriv i rapporten sin at rådgivinga frå landmålaren i søknadsfasen opnar opp for ei potensielt uheldig rolleblanding for landmålarar, jf. side 45. Menon Economics meiner at landmålaren ikkje utan vidare bør kunne stå for oppmålingsforretningar for klientar som dei har ytt rådgiving og støtte til i den same saka på eit tidlegare tidspunkt.

Departementet deler ikkje desse synspunkta. Vi meiner landmålaren med fordel kan støtte tiltakshavaren i søknadsprosessen utan at dette skaper uheldige bindingar under oppmålingsforretninga. Det er viktig å hugse at søknaden gjeld dei nye grensene som tiltakshavaren i utgangspunktet rår over sjølv – ikkje dei eksisterande grensene der det er eit naboforhold med eigaren på den andre sida av grensa.

Departementet går ut frå at grunneigaren i mange saker vil sjå seg tent med å hente inn sakkunnig hjelp allereie i søknadsfasen. Grunneigaren veit at han etter den foreslåtte reforma må kontakte eit landmålarføretak for å få gjennomført saka. Ofte vil det derfor vere mest praktisk for grunneigaren at landmålarføretaket også utformar søknaden. Departementet konkluderer samtidig med at slik medverknad ikkje bør vere eit obligatorisk krav.

Kommunen må i alle tilfelle gjere ei konkret vurdering av søknaden som er kommen inn. Er det vesentlege manglar ved søknaden, vil kommunen måtte krevje at søknaden blir retta, eller i ytste konsekvens avslå søknaden.

Departementet er einig i at dei fleste saker som gjeld oppretting og endring av eigedom, truleg blir løyste mest effektivt utan trinnvis behandling. Departementet ser likevel ikkje vekk frå at det enkelte gonger kan vere tenleg for søkjaren å be om trinnvis behandling. Gjeldande rett opnar for dette når søkjaren ønskjer det. Departementet foreslår å føre vidare denne moglegheita utan endring. Departementet held fast ved at dette til dømes i større utbyggingsprosjekt kan vere ein fleksibel framgangsmåte for å få til ei tenleg tilpassing av eigedomsgrensene til forholda i terrenget og vere eit alternativ til bruk av unødvendig stive tomtedelingsplanar.

Landmålaren skal merkje nye grenser i samsvar med løyvet frå kommunen, jf. matrikkellova § 33 tredje ledd første punktum. Det er sikker rett at dette gjeld på same måten for uteareal til ein eigarseksjon. Departementet foreslår å ta inn ei tilvising som også viser til vedtaket om seksjonering eller reseksjonering av slikt uteareal.

Departementet presiserer at fastsetjinga av den nye grensa skjer ved matrikkelføring av oppmålingsforretninga. Det gjeld uavhengig av om grensa reint faktisk blir merkt med eit godkjent grensemerke, eller om grensemerkinga må utelatast. Dersom det er gjort tilpassingar i terrenget, vil det vere tilpassingane som gjeld – ikkje delingsvedtaket.

Departementet skil mellom tre typar «avvik»:

• tilpassingar innanfor løyvet

• mindre avvik frå løyvet for kunne få ei gagnleg grense ut frå forholda i terrenget

• andre endringar frå løyvet

Det vil i dei fleste tilfella vere nødvendig å kunne gjere tilpassingar eller mindre avvik. Sjølv i saker som krev stor presisjon, kan det vere behov for å gjere tilpassingar eller avvik innanfor nokre centimeter. Det finst fleire mekanismar som kan sikre den nødvendige fleksibiliteten. For det første bør søknaden og løyvet utformast slik at tiltakshavaren har fleksibilitet til, i samråd med landmålaren, å gjere tenlege tilpassingar innanfor løyvet. Dette vil vere den enklaste og mest effektive mekanismen, og vil kunne bli brukt i dei aller fleste tilfella – også i tilfelle der det kan vere behov for relativt store tilpassingar. Kommunen kan eventuelt nytte førehandskonferansen til å klarleggje rammene for slike tilpassingar. I meir kompliserte saker vil bruk av trinnvis behandling kunne vere eit alternativ ved at rammene blir klargjorde i eit rammeløyve før oppmålingsforretninga blir gjennomført, og dannar grunnlaget for det endelege løyvet frå kommunen i form av eit avsluttande igangsetjingsløyve.

Departementet foreslår dessutan å føre vidare den noverande ordninga, som opnar for å kunne gjere mindre avvik frå løyvet for å kunne få ei gagnleg grense ut frå forholda i terrenget. Departementet held fast ved at slike mindre avvik frå løyvet må leggjast fram for kommunen for godkjenning. Ei slik godkjenning bør – på same måten som etter gjeldande rett – i dei fleste tilfelle vere kurant, og skal kunne behandlast utan ny søknad og nytt løyve etter plan- og bygningslova. Kontrollen til kommunen er meint å hindre større avvik og avvik som er i strid med den vedtekne arealplanen eller eventuell dispensasjon. Slike avvik er å rekne som endringar av løyvet og må behandlast på nytt etter plan- og bygningslova.

Landmålaren vil vere ansvarleg for at tomtedelinga ikkje skjer i strid med løyvet og vedteken plan eller eventuell dispensasjon frå vedteken plan. Dette må gå fram av dokumentasjonen som blir lagd fram saman med kravet om matrikkelføring.

Departementet konstaterer at ingen høyringsinstansar har innvendingar mot korleis treårsfristen for bortfall av løyvet no skal reknast ut, og fører høyringsforslaget vidare uendra, jf. forslag til endring av plan- og bygningslova § 21-9 fjerde ledd.

10.6 Eigarseksjonslova

10.6.1 Gjeldande rett

Eigarseksjonar blir oppretta ved tinglysing av kommunalt vedtak om seksjonering. Prosessen startar ved at heimelshavaren søkjer kommunen om seksjonering før kommunen behandlar søknaden og gjer vedtak. Når vedtaket er gjort, fører kommunen eininga inn i matrikkelen og sender saka til tinglysing. Når kommunen får melding tilbake frå tinglysinga, kan prosessen fullførast ved at kommunen skriv ut matrikkelbrev.

Seksjonering krev i utgangspunktet ikkje oppmålingsforretning.

Eigarseksjonar kan endrast ved tinglysing av kommunalt vedtak om reseksjonering. Prosessen med matrikkelføring, tinglysing og utferding av matrikkelbrev er den same som ved seksjonering.

Før eigarseksjonar med eige uteareal kan førast i matrikkelen og dermed bli tinglyst, skal det vere halde oppmålingsforretning. Det same gjeld endring av slikt uteareal.

10.6.2 Høyringsforslaget

Som nemnt i punkt 8.2 foreslo departementet i høyringsnotatet å overføre ansvaret for føring av eigedomsopplysningar i matrikkelen frå kommunane til Kartverket, men slik at fagleg kompetente kommunar som framleis ønskjer å føre slike saker, skal kunne gjere dette.

I tillegg peika departementet på samanhengen mellom føring i matrikkelen og grunnboka, og at det kan vere potensial for å effektivisere nokre av desse prosessane gjennom betre samordning i meir kompliserte saker som gjeld seksjonering og reseksjonering.

I høyringsnotatet la departementet til grunn at kommunane framleis skal føre opplysningar om bygningar og adresser.

Vidare foreslo departementet å flytte føresegna om føring av opplysningar om seksjoneringssaker frå den noverande § 25 tredje ledd til ny § 11 a. Det er i tillegg behov for nokre tilpassingar til den nye organiseringa av eigedomsoppmålinga, jf. forslag i høyringsnotatet til endring av den gjeldande eigarseksjonslova §§ 7 andre og femte ledd, 9 andre ledd og 11 første ledd.

10.6.3 Merknader frå høyringsinstansane

Elleve høyringssvar kommenterer spørsmål rundt forslaget om endringar i eigarseksjonslova.

Kartverket meiner det ligg godt til rette for å samordne matrikkelføring og tinglysing av eigarseksjonar.

Bergen kommune er ueinig i at seksjoneringssaker skal matrikkelførast av Kartverket, og meiner slike føringar er sterkt knytte til bygningsdelen i matrikkelen. Bergen kommune meiner hovudregelen må vere at det er kommunen som matrikkelfører seksjoneringssaker. Fredrikstad kommune, Hvaler kommune, Stange kommune, Trondheim kommuneogTorbjørn Trageton har liknande fråsegner.

Fredrikstad kommuneogStange kommune tilrår at reseksjonering blir nemnt i lovteksten, fordi også dette fører til endringar i matrikkelen.

Trondheim kommune peikar på samanhengen mellom oppmåling av bruksrettar og uteareal til ein eigarseksjon.

Storkommunegruppa meiner det er tett samanheng mellom føring av eigarseksjonar og bygningsopplysningar. Gruppa meiner derfor at kommunane bør ha ansvaret for heilskapen.

Kompetansenettverket Gis-sør i Østfold skriv:

«Dersom kommunen har føring av annen eiendomsinformasjon i matrikkelen, bør også seksjoneringer føres av kommunen. Det blir vanskelig for brukerne å forstå og oppfatte at det her kan være delt ansvar.»

Boligprodusentenes Forening meiner det bør vere same reglar for oppretting av anleggseigedom som for eigarseksjonar. Norske Boligbyggelag meiner det bør vere enklare reglar for oppmåling av uteareal.

10.6.4 Vurderingar frå departementet

Departementet legg til grunn same opplegg for føring av opplysningar om eigarseksjonar i matrikkelen som for føring av andre eigedomsopplysningar i matrikkelen. Ansvaret blir i utgangspunktet lagt til Statens kartverk, men slik at fagleg kompetente kommunar som ønskjer å føre slike saker, framleis skal kunne gjere dette. Det kan vere aktuelt at Kartverket fører nokre typar saker sentralt for heile landet – til dømes saker som gjeld samanslåing av to eller fleire eigarseksjonssameige.

Endringane i matrikkellova gir behov for nokre endringar i eigarseksjonslova. Den noverande eigarseksjonslova er frå 1997. Departementet la fram forslag til ny eigarseksjonslov 16. desember 2016, jf. Prop. 39 L (2016–2017). Stortinget fatta vedtak om ny eigarseksjonslov 29. mai 2017, jf. Innst. 308 L (2016–2017) og Lovvedtak 91 (2016–2017). Den nye lova er ikkje sanksjonert og ikkje sett i kraft.

Departementet finn det lite praktisk å foreslå endringar i gjeldande lov når Stortinget har fatta vedtak om ei ny lov. Departementet vil derfor leggje fram forslag om tilpassingar til eigarseksjoneringsregelverket i ein tilleggsproposisjon til Stortinget når den nye eigarseksjonslova er sanksjonert.

Etter vedtaket til ny eigarseksjonslov skal kommunen behandle seksjoneringssøknaden og registrere seksjonane i matrikkelen seinast åtte veker etter at søknaden er motteken, jf. vedtaket til ny eigarseksjonslov § 14 første ledd første punktum. Departementet har vurdert å foreslå ein kortare frist for kommunar som ikkje fører matrikkelen, men foreslår i denne omgangen ingen endringar. Spørsmålet om fristar for matrikkelføringa må i alle tilfelle vurderast nærare i arbeidet med ny matrikkelforskrift.

Når det gjeld spørsmåla om oppretting av anleggseigedom og oppmåling av uteareal, blei desse spørsmåla drøfta i samband med behandlinga av ny eigarseksjonslov, jf. Prop. 39 L (2016–2017) punkta 8.5 og 9.10.4.

Tilpassingar i matrikkellova

Ny eigarseksjonslov gir kommunane heimel til å slette seksjoneringar i visse saker der seksjoneringa ikkje har blitt gjennomført som planlagt, jf. vedtaket til ny eigarseksjonslov § 22 andre ledd. Ei presisering om den registertekniske handteringa av slike saker bør takast inn i matrikkellova § 26 som nytt andre ledd. Leddet bør lyde:

«Eigarseksjonar som blir sletta i grunnboka etter vedtak med heimel i eigarseksjonslova § 22 andre ledd, skal slettast frå matrikkelen. Matrikkelstyresmakta fullfører slettinga ved å utferde matrikkelbrev for den tidlegare seksjonerte matrikkeleininga i samsvar med § 24 tredje ledd.»

Føresegna vil gjelde sletting av seksjonering som kommunen vedtek med heimel i ny eigarseksjonslov § 22 andre ledd. Kommunen sender melding om vedtaket til tinglysinga, som slettar seksjoneringa frå grunnboka. Tinglysinga sender melding om slettinga til matrikkelstyresmakta, som slettar seksjoneringa frå matrikkelen og fullfører slettinga ved å utferde matrikkelbrev for den aktuelle grunneigedommen, anleggseigedommen eller festegrunnen. Nærare reglar om meldingsgangen blir gitt i forskrift. I kommunar der oppgåva blir handtert av Kartverket, kan sletting i grunnbok og matrikkel skje samtidig. Kommunen skal i slike tilfelle ha melding om slettinga.

Tilpassingar i ny eigarseksjonslov

Endringane er mellom anna ein konsekvens av at ansvaret for å føre eigedomsopplysningar i matrikkelen primært ligg til staten ved Kartverket. Oppgåva og myndet kan med heimel i forskrift til matrikkellova overførast til den aktuelle kommunen, jf. matrikkellova § 5 a.

Ny eigarseksjonslov § 13 andre ledd bør opphevast, jf. forslag under om tilpassing i ny eigarseksjonslov § 17 nytt første ledd.

Ny eigarseksjonslov § 14 første ledd bør lyde:

«Kommunen skal behandle seksjoneringssøknaden innen 12 uker etter at søknaden er mottatt. For kommuner som selv fører opplysninger om eierseksjoner i matrikkelen med hjemmel i matrikkellova § 5 a, skal tiden det tar å registrere seksjonene i matrikkelen medregnes i fristen etter første punktum. Ved retting av søknaden etter § 12 første ledd løper fristen fra kommunen har mottatt en rettet søknad. Oversitter kommunen disse fristene, reduseres seksjoneringsgebyret etter § 15 med 25 prosent av det totale gebyret for hver påbegynte uke tidsfristen oversittes.»

Ny eigarseksjonslov § 15 første ledd fjerde punktum bør opphevast.

Ny eigarseksjonslov § 15 andre ledd bør lyde:

«Søkeren skal betale gebyr for matrikulering og tinglysing av seksjoneringsvedtaket i samsvar med matrikkellova § 32 og tinglysingsloven § 12 b. Gebyrene skal innbetales til kommunen. Blir seksjoneringssøknaden avslått, skal kommunen tilbakebetale gebyrer krevd etter matrikkellova og tinglysingsloven.»

Kommunalt gebyr for eventuell oppmålingsforretning fell bort. I saker som krev oppmålingsforretning, blir betalinga avtalt på kommersielt grunnlag med landmålarføretaket. Gebyr for matrikkelføring inkludert matrikkelbrev blir fastsett i forskrift basert på nasjonale satsar. Gebyret går til det organet som fører opplysningane i matrikkelen i den aktuelle kommunen anten det er kommunen eller Kartverket.

Ny eigarseksjonslov § 17 bør lyde:

«§ 17 Matrikkelføring og tinglysing

Kommuner som selv fører opplysninger om eierseksjoner i matrikkelen med hjemmel i matrikkellova § 5 a, skal føre seksjonene inn i matrikkelen straks seksjoneringsvedtaket foreligger. En bruksenhet som skal omfatte ubebygde deler, kan ikke registreres i matrikkelen før det er holdt oppmålingsforretning for grensene for utearealet etter matrikkellova.

Når eventuelle klager over seksjoneringsvedtaket er avgjort og det foreligger et positivt seksjoneringsvedtak, skal kommunen sende dokumentasjonen som er nødvendig for matrikkelføring og oppretting av grunnboksblad for hver seksjon, til matrikkelføring og tinglysing, jf. matrikkellova §§ 11 a og 24. Departementet kan gi forskrift om slik dokumentasjon og hvilke vedlegg som skal følge med til matrikkelføring og tinglysing.»

Paragrafen vil med dette gjelde både matrikkelføring og tinglysing, jf. matrikkellova §§ 11 a og 24. Dersom staten fører matrikkelen i kommunen, skal kommunen sende saka til Kartverket for matrikkelføring og tinglysing. Dersom kommunen sjølv fører matrikkelen, skal kommunen sørge for matrikkelføringa, før kommunen sender saka til Kartverket for tinglysing.

Ny eigarseksjonslov § 18 første ledd bør lyde:

«Så snart matrikkelmyndigheten har fått melding om at seksjoneringsvedtaket er tinglyst, skal den fullføre matrikkelføringen og utstede matrikkelbrev.»

Dersom staten fører matrikkelen i kommunen, skal Kartverket fullføre matrikkelføringa og sende ut matrikkelbrev. Dersom kommunen sjølv fører matrikkelen, skal Kartverket sende saka til kommunen, som fullfører matrikkelføringa og sender ut matrikkelbrev.

Ny eigarseksjonslov § 22 andre ledd bør lyde:

«Dersom en eiendom ble seksjonert før den var ferdig utbygd, og det ikke har blitt bygget ut to eller flere bruksenheter på eiendommen innen fem år etter at seksjoneringen ble tinglyst, kan kommunen vedta at seksjoneringen skal slettes. Med ferdig utbygd menes i denne paragrafen at en bruksenhet er bygget i slik utstrekning at den oppfyller minstekravene til den type seksjon (boligseksjon eller næringsseksjon) det er tale om. Kommunen skal sende melding til matrikkelmyndigheten og tinglysingsmyndigheten om at seksjoneringen skal slettes i grunnboken og matrikkelen. Matrikkelmyndigheten og tinglysingsmyndigheten gjennomfører slettingen, og matrikkelmyndigheten utsteder deretter matrikkelbrev. Slettingen i grunnboken kan gjennomføres uten hinder av eventuelle rådighetsinnskrenkninger som hefter på noen av seksjonene.»

Dersom staten fører matrikkelen i kommunen, utfører Kartverket slettinga både i matrikkelen og i grunnboka og fullfører saka ved å sende ut matrikkelbrev. Dersom kommunen sjølv fører matrikkelen, merkjer kommunen seksjoneringa som sletta i matrikkelen og sender saka til Kartverket for tinglysing. Etter tinglysing sender Kartverket melding om dette, slik at kommunen kan fullføre saka ved å sende ut matrikkelbrev. Første og andre punktum blir ikkje endra. Tredje punktum svarar til vedtatt tredje punktum, fjerde punktum svarar til vedtatt femte punktum og femte punktum svarar til vedtatt fjerde punktum. Matrikkelføringa skjer med heimel i matrikkellova § 26 andre ledd.

10.7 Endring av festegrunn

10.7.1 Gjeldande rett

Festegrunn er ein bestemt type matrikkeleining. Festegrunn er ein del av ein grunneigedom eller eit jordsameige som nokon har festerett til, eller som kan festast vekk, eller som nokon har ein tilsvarande eksklusiv og langvarig bruksrett til, jf. matrikkellova § 5 første ledd bokstav e. Det må opprettast ein festegrunn før ein del av grunneigedommen eller jordsameiget kan festast bort, dersom festet (bortleiga) kan gjelde i meir enn ti år, jf. matrikkellova § 12 første ledd.

Oppretting av ny festegrunn er ein definert sakstype med klare saksbehandlingsreglar, jf. matrikkellova § 6 første ledd bokstav a, men lova manglar klare reglar for endring av festegrunn. Det har fått som konsekvens at rettshavarane som oftast må skilje ut festegrunnen som ein sjølvstendig grunneigedom før det kan gjerast geografiske endringar. Det er i utgangspunktet inga direkte ulempe. Eininga kan framleis festast eller leigast vekk som før, men kan i tillegg avhendast eller pantsetjast som andre grunneigedommar om det skulle bli behov for det ein gong i framtida.

Omgjering av festegrunn til grunneigedom vil seie at det blir oppretta ein ny grunneigedom. Omgjering er tiltak som krev søknad og løyve etter plan- og bygningslova, jf. merknad til matrikkellova § 10 første ledd i Ot.prp. nr. 70 (2004–2005). Dette gjeld også dersom festegrunnen blei oppretta etter kommunalt løyve. På den andre sida vil eit slikt løyve forenkle behandlinga av den nye søknaden i kommunen fordi det vanlegvis ikkje vil vere grunn til å gjere ei ny vurdering av forhold som ikkje blir endra ved omgjeringa. Ved innløysing etter tomtefestelova § 32 vil kontrollen frå kommunen vere avgrensa til ei vurdering av om omgjeringa gjeld ein lovleg oppretta festegrunn. Det følgjer av tomtefestelova § 18 at tinglyst pant i festeretten skal overførast til grunnen frå det tidspunktet festaren får grunnboksheimel til grunnen.

Opphøyr av festegrunn blir handtert etter reglane om sletting av matrikkeleiningar, jf. matrikkellova § 26 andre ledd andre punktum.

Punktfeste er festegrunn der eventuell festerett er knytt til eit punkt – ikkje eit avgrensa areal. Det går mellom anna fram av Ot.prp. nr. 70 (2004–2005), punkt 8.4.6:

«Punktfeste inngår i omgrepet festegrunn. Feste av grunn til bustad eller hytte i form av punktfeste gir berre eksklusiv bruksrett til grunnen under husa, og ikkje til ytterlegare areal. Dersom ein i ettertid ønskjer å feste ubygd areal, må dette behandlast på ordinær måte med løyve frå kommunen etter plan- og bygningslova, og med oppmålingsforretning for grensene. Slikt løyve med etterfølgjande oppmålingsforretning er også nødvendig når eit punktfeste skal løysast inn.»

Punktfeste er festegrunn som per definisjon ikkje har eit bestemt areal. Feste som gjeld eit bestemt areal, men der grensene heilt eller delvis er ukjende, til dømes på grunn av manglande grensemerke eller oppmåling, er ikkje punktfeste. Det at punktfeste per definisjon er knytt til eit punkt og ikkje eit bestemt areal, tyder likevel ikkje at festeretten ikkje kan gjelde noko meir enn sjølve punktet. Sjå til dømes tomtefestelova § 16 tredje punktum:

«Er det ikkje sagt noko i avtala om storleiken på tomta (punktfeste), gjeld føresegnene i andre punktum for eit areal på eitt dekar (daa), medrekna der huset eller husa står og høveleg avrunda etter tilhøva på staden.»

Plan- og bygningslova gir kommunen høve til å avgrense oppretting av nye matrikkeleiningar i form av festegrunn, jf. plan- og bygningslova § 21-4 sjette ledd. Kommunen kan for det første nekte oppretting av nye punktfeste og krevje at festet eller leigeforholdet skal gjelde for eit særskilt areal. Kommunen kan også nekte oppretting av nye festegrunnar heilt og krevje at eininga i staden blir oppretta som ein sjølvstendig grunneigedom.

10.7.2 Høyringsforslaget

I høyringsnotatet konstaterte departementet at det er behov for klarare og enklare reglar for å kunne handtere geografisk endring av festegrunn, og foreslo å løyse dette ved å definere endring av grenser for festegrunn som ein eigen sakstype, jf. forslag til endring av §§ 6, 12, 16 og 17. Departementet viste til at det eksisterer eit større tal festegrunnar som ikkje utan vidare kan gjerast om til grunneigedom. Også i nye saker kan det i enkelte tilfelle vere gode grunnar til å opprette eininga som festegrunn og ikkje sjølvstendig grunneigedom. Så lenge eininga er definert som festegrunn, manglar det etter gjeldande rett gode reglar for geografisk endring av eininga.

Departementet la til grunn at endring av grenser for festegrunn er eit søknadspliktig tiltak etter plan- og bygningslova på same måten som oppretting av ny festegrunn, og foreslo ei endring av plan- og bygningslova § 20-1 bokstav m i samsvar med dette. Mindre endringar av grenser for festegrunn der arealavviket fell innanfor skrankane for grensejustering, blir rekna som grensejustering og følgjer reglane for denne sakstypen. Slike justeringar er ikkje eit søknadspliktig tiltak etter plan- og bygningslova.

Departementet foreslo at det geografiske punktet eit punktfeste er knytt til, kan klarleggjast med sakstypen «klarlegging av eksisterande grense». Det gjeld både lokaliseringa og bruksrettar til festet. Det vil ikkje vere mogleg å nytte sakstypane «endring av grenser for festegrunn» eller «grensejustering» på punktfeste.

Departementet foreslo at omgjering av punktfeste til ordinær festegrunn med gitte grenser skal handterast som «endring av grenser for festegrunn». Ei slik omgjering er eit søknadspliktig tiltak etter plan- og bygningslova med krav om oppmålingsforretning for grensene, jf. Ot.prp. nr. 70 (2004–2005) punkt 18.4.6.

10.7.3 Merknader frå høyringsinstansane

13 høyringssvar kommenterer forslaget.

Kartverket støttar forslaget. Det same gjer Follo-kommunane, Fredrikstad kommune, Hvaler kommune, Ringebu kommune, Stange kommune, Øyer kommune, KompetansenettverketGis-sør i Østfold, Opplysningsvesenets fondogStatskog SF.

Fredrikstad kommune skriv at det i dag ofte er ei komplisert og tidkrevjande sak å endre grensene for festeretten dersom dette overstig ei normal grensejustering. Opplysningsvesenets fond har sakna ei klargjering rundt dette temaet og er positive til at det no blir foreslått å ta dette inn i lova.

Statskog SF etterlyser tiltak som kan stimulere til å få eksisterande festegrunnar som ikkje er matrikulerte eller berre masseregistrerte, formelt korrekt inn i matrikkelen.

Ringebu kommune og Øyer kommune tilrår at all ny festegrunn blir oppretta som sjølvstendig grunneigedom, og viser til at kommunen har heimel for å krevje dette, jf. plan- og bygningslova § 21-4 sjette ledd. Kommunane kommenterer at punktfeste er vanskelege å handtere, mellom anna ut frå plan- og bygningslova. Dei tilrår at det ikkje blir etablert nye punktfeste.

Bergen kommune og Trondheim kommune meiner arealoverføring framleis bør reknast opp i § 20-1 første ledd bokstav m.

Bergen kommune meiner at i saker som gjeld oppretting av feste etter tomtefestelova, bør lova endrast slik at matrikkeleininga blir oppretta som ny grunneigedom og ikkje som festegrunn.

Boligprodusentenes Forening er einig i at endring av festegrunn skal vere eit søknadspliktig tiltak etter plan- og bygningslova.

10.7.4 Vurderingar frå departementet

Departementet fremjar forslag om enklare reglar for geografisk endring av festegrunn i samsvar med høyringsnotatet, jf. forslag til endring av §§ 6 første ledd bokstav d, 12, 16 og 17. Den nye sakstypen «endring av grenser for festegrunn» går fram av § 12. Sakstypen «grensejustering» er presisert i § 16 og sakstypen «klarlegging av eksisterande grense» i § 17.

Departementet fører i samsvar med dette også vidare forslaget til ny ordlyd i plan- og bygningslova § 20-1 første ledd bokstav m. Den foreslåtte formuleringa dekkjer både endring av grenser i form av arealoverføring for grunneigedom m.m. og tilsvarande grenseendringar for festegrunn.

Sakstypen «endring av grenser for festegrunn» kan nyttast for å tilføre areal til festegrunnen frå eigedommen som festegrunnen er ein del av, eller eventuelt for å tilbakeføre areal frå festegrunnen til eigedommen. Arealrekneskapen vil i slike tilfelle måtte ta omsyn til at festegrunnen får auka eller redusert areal, medan eigedommen som festegrunnen er ein del av, ikkje blir endra. Sakstypen kan også handtere overføring av areal mellom to festegrunnar inntil kvarandre som er del av den same grunneigedommen.

Situasjonen er meir komplisert når ein skal endre grensa for ein festegrunn som også fungerer som grense mellom to ulike grunneigedommar eller jordsameige. Slike tilfelle vil i prinsippet vere samansette av fleire separate saker. Det burde likevel ikkje vere noko i vegen for at sakene blir handterte saman i ein «pakke». Eit døme kan illustrere dette: Ein festegrunn, som er del av grunneigedom A, grensar på éi side mot grunneigedom B. Det er gjort avtale mellom partane om at festegrunnen skal få tilført noko av arealet som ligg inntil på B. Det aktuelle arealet må då først arealoverførast frå B til A, før grensa mellom A og festegrunnen kan endrast med den nye sakstypen. Legg merke til at pant blir handtert ulikt for festegrunn og grunneigedom. Pant i grunneigedom omfattar heile grunnen og bygningane til eigaren. Pant i feste omfattar ikkje grunnen, berre festeretten og bygningar som høyrer til festet.

Endring av grenser for festegrunn vil vanlegvis krevje at festeavtalen blir endra. Grensejustering burde i utgangspunktet ikkje krevje endring av festeavtalen, men dette kan vere avhengig av innhaldet i avtalen.

Departementet er einig i tilrådinga frå Ringebu kommune og Øyer kommune om at ny festegrunn helst bør opprettast som ein sjølvstendig grunneigedom. Det gjeld spesielt for oppretting av festegrunn som vil bli omfatta av innløysingsretten i tomtefestelova. Med ein slik festerett skil ein på mange måtar ut det aktuelle arealet frå den opphavlege grunneigedommen. Departementet meiner likevel at det bør vere opp til kvar enkelt kommune å avgjere dette, og meiner derfor at den gjeldande plan- og bygningslova § 21-4 sjette ledd er nok til å kunne regulere ein slik praksis.

10.8 Matrikulering av nytt jordsameige

Den gjeldande matrikkellova opnar i prinsippet for å opprette nye jordsameige, jf. matrikkellova § 9 tredje ledd. I praksis stengjer den gjeldande forskrifta for denne moglegheita, utanom i jordskiftesak, jf. matrikkelforskrifta § 28. Heller ikkje jordskifteretten står fritt til å opprette nye jordsameige. Spørsmålet er omtalt i rundskriv H-18/15, der departementet understrekar at tilgangen ikkje er meint å dekkje behovet for oppretting av nye realsameige generelt, men er meint å dekkje tilfelle som kan oppstå ved omdanning av eksisterande jordsameige. Departementet skriv:

«Behovet for å opprette nye realsameier vil i de fleste tilfeller mest hensiktsmessig dekkes ved å opprette sameiet på egen selvstendig grunneiendom og sikre koblingen mot matrikkelenhetene som skal stå som eiere gjennom tinglysing. Framgangsmåten kan benyttes både av jordskifteretten og kommunen. Denne type løsninger kan for eksempel benyttes når det er behov for å etablere felles lekeplass eller parkeringsplass som sameie mellom eiendommer i et boligfelt.»

Departementet stilte på denne bakgrunnen spørsmål i høyringsnotatet om det kunne vere grunn til å oppheve matrikkellova § 9 tredje ledd for dermed å kunne forenkle lovteksten.

Åtte høyringssvar kommenterer spørsmålet.

Kartverket tilrår at føresegna blir oppheva. Kartverket viser til at det på dette punktet er motstrid mellom ordlyden i lova og det som kjem fram av matrikkelforskrifta og forarbeida til matrikkellova. Kartverket skriv:

«Kartverket ønsker å legge til at jordsameie er en spesiell type realsameie. Jordsameier har vanligvis oppstått ved ufullstendig garddeling eller ved at flere eiendommer har fått eiendomsrett til et område i fellesskap, og at andelene gjennom tidene har blitt knyttet til og behandlet som en del av brukene. Det kan også være mer komplisert som for eksempel ved privatisering av allmenning. Det er kun disse realsameiene som kan opprettes som matrikkelenhetstypen jordsameie.

Ved eksempelvis slakting av gårdsbruk der skogteigen blir kjøpt opp av tre andre gårder og skal være et realsameie for dem, så skal ikke denne skogteigen registreres som et jordsameie, men den skal registreres som en grunneiendom. Deretter skal den registreres i grunnboken som et realsameie ved at den enkelte gården med eierandeler blir registrert med hjemmel til sameieeiendommen.

På denne bakgrunn kan vi ikke se noen grunn til at ikke matrikkelloven § 9 tredje ledd skal endres slik at ordlyden blir i samsvar med de andre rettskildefaktorene. Vi kan heller ikke se at det vil være et praktisk behov for jordskifteretten å registrere nye jordsameier i fremtiden. Det eneste typetilfellet vi kan tenke oss er deling av et eksisterende jordsameie, og det vil heller ikke være noe nytt jordsameie.»

Kommunane Fredrikstad, Hvaler, Stange og Sørum meiner også at føresegna om nye jordsameige godt kan opphevast.

Jordskifterettane i Lista mfl. meiner det i unntakstilfelle kan vere behov for føresegna, og meiner at ein ikkje bør oppheve henne i denne omgangen. Det same skriv Opplysningsvesenets fond og Statnett SF.

Departementet er einig med Kartverket i at det er vanskeleg å sjå for seg ein situasjon der det kan vere aktuelt å opprette eit nytt jordsameige. I regelen kan og bør alle nye realsameige bli oppretta som grunneigedommar. Departementet understrekar at registrering av eksisterande uregistrerte jordsameige etter definisjonen ikkje er oppretting av nye matrikkeleiningar. Departementet kan likevel ikkje sjå vekk frå at det i unntakstilfelle kan vere behov for å opprette eit nytt jordsameige – til dømes ved geografisk deling av eit registrert jordsameige i to separate matrikkeleiningar. Departementet legg derfor ikkje fram forslag om å endre føresegna no.

10.9 Matrikulering utan fullført oppmålingsforretning

Hovudregelen i matrikkellova er at matrikkelføring skjer på bakgrunn av ei fullført oppmålingsforretning. I nokre tilfelle kan tiltakshavaren ha behov for å få ei matrikkeleining oppretta (matrikulert) før oppmålingsforretninga lèt seg fullføre. Heimelen for dette går fram av matrikkellova § 6 andre ledd:

«Når det ligg føre særlege grunnar, kan kommunen etter søknad frå den som har rekvirert forretninga, føre ny matrikkeleining inn i matrikkelen utan at oppmålingsforretninga er fullført.»

Ordninga er først og fremst meint brukt når det er tenleg og tilsikta at grensene først blir nøyaktig fastsette når området er ferdig opparbeidd med vegar og liknande infrastruktur. Det vil til dømes ikkje vere nok at landmålarføretaket ikkje har tid til å fullføre forretninga. Dersom det blir søkt om å utsetje endeleg innmåling til det blir berrmark, må det klargjerast at det er nødvendig å få etablert matrikkeleininga for å komme i gang med det tiltaket eigedommen blir oppretta for. Ordninga set særlege krav til utforminga av delingsløyvet. Det kan også vere behov for at partane møter i marka for å kunne ta stilling til ei førebels merking av grensene.

Fristen for å fullføre ei slik forretning er todelt, jf. matrikkelforskrifta § 25. Den permanente grensemerkinga kan utsetjast i fem år, men likevel slik at dei andre delane av forretninga må vere fullførte dei to første åra, inkludert møtet med partane og innmåling av grensepunkta. Den permanente merkinga skal i slike tilfelle skje på grunnlag av koordinatane som blei fastsette ved innmålinga. Ei sak som er utsett i opptil fem år, krev dermed tre føringar i matrikkelen: 1) matrikuleringa, 2) innføringa av opplysningar om møtet med partane og dei fastsette grensene, og 3) innføringa av opplysningar om den permanente merkinga.

I høyringsnotatet foreslo departementet å føre vidare den noverande tilgangen til matrikulering utan fullført oppmålingsforretning med nødvendige tilpassingar som følgjer av endra organisering. Departementet foreslo ei liknande ordning som etter lovvedtaket i 2005, mellom anna med heimel for matrikkelstyresmakta til å fullføre forretningar som ikkje er fullførte innan den fastsette fristen, for landmålaren og heimelshavaren si rekning. Notatet foreslo at søknad om utsett forretning framleis skal rettast til matrikkelstyresmakta, men at han bør ha påskrift frå kommunen. Departementet foreslo at nærare reglar om ordninga blir gitt i forskrift.

Elleve høyringssvar kommenterer forslaget.

Bergen kommune og Trondheim kommune meiner det er nok at søknaden går til matrikkelføraren. Fredrikstad kommune har ei liknande fråsegn.

Sørum kommune stiller spørsmål ved om ein byggjesaksbehandlar kjenner dei eigedomsfaglege forholda godt nok til å kunne vurdere bruk av matrikkelføring med utsett oppmålingsforretning.

Stange kommune stiller spørsmål ved om Kartverket skal administrere ordninga med utsett oppmålingsforretning også i kommunar som framleis skal ha ansvaret for matrikkelføringa. Det same gjer Follo-kommunane. Follo-kommunane tilrår at heimelshavaren er ansvarleg for gjennomføring og det økonomiske.

Opplysningsvesenets fond meiner høyringsforslaget vil ta lengre tid og involvere fleire saksbehandlarar i ulike etatar, mot dagens ordning, der alt dette blir avgjort av saksbehandlaren i kommunen.

Boligprodusentenes Forening meiner landmålaren bør få høve til å avgjere om matrikuleringa skal kunne skje utan fullført oppmålingsforretning. Foreininga meiner at utbyggjaren også ved førehandsselde prosjekt må vere sikra partsdeltaking ved fullføringa av forretninga.

Ringebu kommune meiner at heile forretninga bør kunne bli utsett til anleggsarbeida er avslutta, også i saker der dette tek lengre tid enn to år. Bergen kommune har ei liknande fråsegn. Bergen kommune meiner ordninga med utsett oppmålingsforretning bør utvidast slik at ein kan få utsetjing i opptil 16 veker dersom ein utbyggjar har dårleg tid og må få eit matrikkelnummer for å kunne starte arbeidet.

Tromsø kommuneogØyer kommune peikar på dei praktiske problema som er knytte til oppmåling i vinterhalvåret. Opplysningsvesenets fond har ei liknande fråsegn.

Departementet fører i hovudsak vidare høyringsforslaget, jf. forslag til endringar i § 6. Departementet følgjer opp merknadene frå mellom andre Bergen kommune og Trondheim kommune, og foreslår at søknaden går rett til matrikkelstyresmakta uavhengig av om dette er kommunen eller Kartverket. Departementet legg til grunn at nærare reglar om ordninga med matrikulering utan fullført oppmålingsforretning blir gitt i forskrift, inkludert høvet til å stille krav til førebels merking og skildring av grensene og fristar for fullføring. Eit eventuelt vedtak om fullføring av forretninga vil vere eit enkeltvedtak der den som opphavleg bestilte forretninga, må reknast som part. I praksis vil utbyggjaren ved førehandsselde prosjekt på den måten vere sikra partsdeltaking.

10.10 Føresegner i den gjeldande lova som ikkje er sette i kraft m.m.

10.10.1 Gjeldande rett

Tre føresegner i matrikkellova er ikkje sette i kraft. Det gjeld

• krav om klarlagde grenser ved heimelsovergang, jf. § 7

• overføring av bygningsopplysningar frå skattevesenet, jf. § 27

• oppmåling på Svalbard, jf. § 52 nr. 3

Fram til 1980 var det i tettbygde strøk oppmålingsplikt før avhending av all eigedom. Utanfor tettbygde strøk var det ingen krav om oppmåling. I 1980 blei systemet endra. Krav om oppmåling blei sett i verk i heile landet, men oppmålingsplikta blei berre knytt til oppretting av ny eigedom. Bakgrunnen for å avgrense oppmålingsplikta på denne måten var risikoen for at mange kommunar ikkje ville ha nok oppmålingskapasitet til å handtere eigedomsomsetninga i kommunen.

Med lovvedtaket i 2005 blei kravet om at oppmålinga i utgangspunktet skulle vere gjennomført for alle eigedommar, innført på nytt, jf. § 7. Unnateke frå kravet var

• arv, skifte eller tvangssal

• areal som var så stort at det var urimeleg å krevje oppmåling av alle grensene, eller

• andre særlege grunnar

Føresetnaden for vedtaket var at landmålarbransjen skulle ha opparbeidd god nok kapasitet til å handtere omsetning av eigedom som ikkje tidlegare var målt opp. Føresegna blei derfor ikkje sett i kraft frå starten. Føresegna blei ført vidare ved lovendringa i 2007, men er så langt ikkje sett i kraft.

Ved lov 20. januar 2012 nr. 7 vedtok Stortinget å føye til denne føresegna i § 27 første ledd:

«Dersom eigar eller rettshavar til fast eigedom har plikt til å gi slike opplysningar til skattestyresmakta, kan skattestyresmakta rapportere opplysningane vidare til sentral matrikkelstyresmakt etter reglar fastsett av departementet i forskrift. Skattestyresmakta kan utføre slik rapportering utan hinder av teieplikta etter ligningsloven.»

Endringa er ikkje sett i kraft.

Det er vedteke at matrikkellova skal innførast på Svalbard, men berre enkelte føresegner om matrikkelen er så langt sette i kraft. Inntil vidare gjeld framleis Svalbardlova § 25, som gir visse reglar om deling av eigedom på Svalbard. I praksis er det først og fremst Longyearbyen arealplanområde som har eigedomsendringar av noko omfang.

Matrikkelen er registerteknisk delt i tre delar på Svalbard, slik at Bjørnøya og Hopen er eigne delar. Dette er ei ordning som i si tid blei introdusert då det eldre systemet for eigedomsregistrering (GAB) blei innført på Svalbard i byrjinga av 1980-åra. Departementet har greidd ut spørsmålet om å slå saman dei tre delane til éi eining. Dette vil bli gjort frå 1. januar 2018.

10.10.2 Høyringsforslaget

I høyringsnotatet argumenterte departementet for at det å setje i kraft § 7 er den einaste realistiske metoden for å gjere betringar i eigedomsdelen av matrikkelen som monnar, utover dei mekanismane som ligg i den noverande ordninga.

Det finst ikkje gode utrekningar for kor mange eigedomsomsetningar dette vil verke inn på i året. Eit overslag frå Kartverket viser behov for om lag 11 000 fleire oppmålingsforretningar i året, altså ein auke på om lag 30 prosent. Det er neppe nok kapasitet i kommunane i dag til å innføre ordninga over heile landet. Ein god del kommunar har likevel ein godt utfylt matrikkel og god oppmålingskapasitet. Ikkje minst gjeld dette større bykommunar. Departementet meinte det låg til rette for å kunne setje i kraft § 7 i slike kommunar og at dette i prinsippet var uavhengig av spørsmålet om organiseringa av eigedomsoppmålinga. Departementet la til grunn at kapasiteten i privat sektor etter kvart ville auke med den foreslåtte reforma, og at § 7 ville kunne bli innført i alle delar av landet.

Føresegna § 27 første ledd om overføring av bygningsopplysningar frå skattevesenet er ikkje sett i kraft fordi ein ventar på at Kartverket og skattevesenet skal utarbeide dei praktiske løysingane for ei slik dataoverføring. I tillegg har Kartverket og departementet starta ein nøyare gjennomgang av heile bygningsdelen i matrikkelen. Dette arbeidet er uavhengig av spørsmålet om organiseringa av eigedomsoppmålinga. Departementet foreslo derfor ingen endringar på dette punktet.

I høyringsnotatet blei det ikkje fremja forslag til endra ordning for Svalbard. Departementet meinte ein bør ta stilling til ordninga for fastlandet, før det eventuelt blir gjort endringar i ordninga for Svalbard. Dette bør vere gjenstand for ei eiga utgreiing som tek omsyn til forholda på staden. Forslaga til endringar i dei føresegnene i matrikkellova som er sette i kraft på Svalbard, får ingen praktiske konsekvensar for ordninga på Svalbard. Det gjeldande skiljet mellom lokal og sentral matrikkelstyresmakt er ikkje relevant for Svalbard. Så lenge Svalbardlova § 25 framleis regulerer organiseringa og styresmaktsoppgåvene på Svalbard, vil denne gå framfor dei meir generelle reglane i matrikkellova.

10.10.3 Merknader frå høyringsinstansane

48 høyringssvar kommenterer spørsmålet om å setje i kraft § 7, som er ei føresegn om at eigedom til omsetning må vere målt opp. Fleirtalet støttar forslaget. Ingen høyringssvar kommenterer spørsmålet om overføring av bygningsopplysningar frå skattevesenet og ordninga på Svalbard.

Bergen kommune støttar at § 7 blir sett i kraft i dei tilfella som er skisserte i høyringsnotatet. Kommunen meiner dette er eit godt tiltak for å løfte kvaliteten på matrikkelen. Landbruks- og matdepartementet, jordskifterettane i Hålogaland, Bykle kommune, Fredrikstad kommune, Hvaler kommune, Nittedal kommune, Notodden kommune, Porsgrunn kommune, Ringsaker kommune, Sandnes kommune, Sarpsborg kommune, Skien kommune, Sola kommune, Stange kommune, Stavanger kommune, Sørum kommune, Tromsø kommune, Trondheim kommune, Tysvær kommune, Våler kommune, tingsrettsmiljøet ved NMBU, Vansjøregionen, Kompetansenettverket Gis-sør i Østfold, Ingeniørservice AS, Norges Kommunaltekniske Forening (NKF), Norges SkogeierforbundogTorbjørn Trageton har tilsvarande fråsegner.

Bykle kommune legg til at kravet i starten vil kunne gi visse kapasitetsutfordringar. Fredrikstad kommune, Hvaler kommune, Notodden kommune, Sandnes kommune, Sarpsborg kommune, Skien kommune, Sola kommune, Stange kommune, Stavanger kommune, Sørum kommune, tingsrettsmiljøet ved NMBU, Vansjøregionen, Kompetansenettverket Gis-sør i Østfold, NKF, Norges SkogeierforbundogTorbjørn Trageton har liknande fråsegner.

Landbruks- og matdepartementet legg til at kravet kan bli ei stor belastning for mange eigarar av landbrukseigedom og foreslår i første omgang eit unntak for landbrukseigedom.

Rådmannsutvalet i Valdres støttar forslaget så sant det kommunale forvaltningsansvaret for oppmålingsforretningane blir ført vidare. Bømlo kommune har ei liknande fråsegn.

Ringebu kommune skriv:

«Oppmålingsplikt ved eierskifte, jf § 7, burde også gjelde ved transport av festerett både for festegrunn og punktfester, og da helst med fradeling av grunneiendommer som partene kan tinglyse festekontrakt eller skjøte for etter eget valg.

Hvis en skal få hevet kvaliteten på gamle grenser i matrikkelen uten å kjøre prosjekter i offentlig regi med øremerkede midler er trolig oppmålingsplikt ved hjemmelsovergang og ved transport av festerett eneste mulighet. Oppmålingsplikten må være uavhengig av om det er hjemmelsovergang/transport av festerett ved salg, tvangssalg, arv eller skifte, og gjelde alle eiendommer utenom landbrukseiendommer, sameier og allmenninger. Ved en privatisering av oppmålingen kan kostnaden ved oppmåling av gamle eiendommer som ligger avsides bli uforholdsmessig stor i forhold til verdien av eiendommen.

Rådmannen ser et problem i forhold til gamle eiendommer som av planmessige årsaker ikke lenger lar seg bruke til det opprinnelige formålet, for eksempel gamle ubebygde hyttetomter som har havnet i verneområder eller villreinens leveområde så eier ikke får bygge på eiendommene som derfor har blitt verdiløse. Det er lite trolig at eiere ønsker å betale for oppmåling av verdiløse eiendommer.»

Opplysningsvesenets fond meiner kravet er fornuftig for små parsellar, men kan føre til urimeleg kostbare heimelsovergangar når ein skal selje store eigedommar. Forsand kommune har ei liknande fråsegn.

Fleire høyringsinstansar meiner kravet vil kunne utløyse «sovande» eigedomskonfliktar, og at tiltaket derfor vil få verknad for avvikling av saker og ressursbruk i rettsapparatet, særleg i jordskifterettane. Dette gjeld mellom anna Domstoladministrasjonen, Jernbaneverket og jordskifterettane i Frostating.

Fylkesmannen i Hedmark skriv:

«Fylkesmannen i Hedmark mener forslaget er fornuftig dersom man bare vurderer forholdet til matrikkelloven isolert. Dette vil f.eks. eliminere potensielle konflikter mellom kjøpere av fradelte tomter. Ved klargjøring av unøyaktige grenser vil imidlertid forslaget kunne medføre en betydelig merkostnad og økt tidsbruk ved omsetning av eiendommer, hvilket kan påvirke eiendomsmarkedet. Forslaget vil potensielt også kunne medføre økt belastning på rettsapparatet, da matrikkelmyndighetene ikke er i posisjon til å avklare uklare grenser dersom partene ikke er enige.»

Jordskifterettane Nedre Buskerud mfl. skriv:

«Grenser for eiendommer opprettet ved skylddeling er ofte uklare. Matrikkelloven har ingen mekanisme for å løse tvister, og vil heller ikke få styrket slike muligheter ved privat landmålervalg. Dersom det pålegges oppmåling av eiendommer før hjemmelsovergang kan tinglyses (§ 7), og det er tvister, vil eier kun bli påført kostnader og prosessrisiko, og være henvist til domstolene. Uten at jordskifterettene blir tilført nødvendige ressurser for å løse slike tvister fortløpende vil en slik bestemmelse virke sterkt negativt på dynamikken i eiendomsmarkedet. Intensjonen med § 7 er nok god av hensyn til økt kvalitet i matrikkelen, men det kan bli noe feil å benytte salgsprosesser som offentlig brekkstang til å nå slike mål. Det er som regel ved omregulering av områder med eiendommer opprettet ved skylddelingsforretning, det oppstår problemer.»

Statens vegvesen skriv:

«Dette kan være et viktig bidrag for å øke matrikkelens fullstendighet, men det er ikke sagt noe om kostnadene knyttet til denne oppmålingsplikten. Vi vil her peke på at det kan være urimelig om grunneiere i kommuner med dårlig matrikkelgrunnlag skal få langt høyere kostnader enn grunneiere i kommuner som har vært «flinke». Vi tenker da særlig på at mange kommuner har stort etterslep knyttet til føring av vegsakene.»

Øyer kommune skriv:

«Dersom en skal få hevet kvaliteten på gamle grenser i matrikkelen uten å kjøre prosjekter i offentlig regi med øremerkede midler, er trolig oppmålingsplikt ved hjemmelsovergang og ved transport av festerett eneste mulighet. Kostnaden for oppmåling av landbrukseiendommer, sameier, allmenninger og eiendommer som ligger avsides, kan bli uforholdsmessig stor i forhold til verdien av eiendommen. Dette kan i enkelte kommuner være en faktor som gjør lite ettertraktede tomter enda mindre attraktive ved at de blir dyrere. Rådmannen anbefaler derfor at det settes i gang prosjekter med øremerkede midler for å heve kvaliteten på gamle grenser, før det innføres oppmålingsplikt ved hjemmelsoverføring.»

Gjesdal kommune meiner dette kan vere eit godt verkemiddel for å få eit meir fullstendig register, men er usikre på om dette kan forsvare ulempene og dei ekstra kostnadene dette vil gi ved sal av eigedommar. Statskog SF, Hå kommune, Norges Bondelag og Vigdis Tveit har liknande føresegner.

Boligprodusentenes Forening meiner eit krav om klarlagde grenser ved heimelsovergang for eksisterande eigedom vil kunne få svært negativ verknad på eigedomsmarknaden, mellom anna på grunn av målekostnader for store ikkje-oppmålte eigedommar og transaksjonskostnader ved utgreiing/avklaring av uavklarte grenser.

Kystverket viser til at rettane til staten i dei statlege fiskerihamnene i all hovudsak er sikra gjennom tinglyste grunneigarerklæringar utan at dei aktuelle areala er frådelte som eigne matrikkeleiningar. Kystverket spør om det å setje § 7 i kraft vil krevje oppmåling av desse areala ved ei eventuell overføring av fiskerihamnene til eit ikkje-statleg forvaltningsorgan.

Arendal kommune meiner det må setjast klare kriterium for kva som er rekna som «dokumenterte grenser», og kven som kan avgjere dette.

10.10.4 Vurderingar frå departementet

Menon Economics har gjort ei utrekning av dei samfunnsøkonomiske kostnadene av å setje i kraft § 7 i den samfunnsøkonomiske analysen. Dei prissette samfunnsøkonomiske kostnadene er først og fremst knytte til behovet for fleire oppmålingsforretningar. Menon går ut frå at ei full innføring av § 7 vil føre til omtrent 6 500 ekstra årlege oppmålingsforretningar mot slutten av analyseperioden på 20 år. Menon har ikkje rekna ut dei samfunnsøkonomiske gevinstane ved betre og meir pålitelege eigedomsopplysningar. Menon tilrår at det blir gjennomført gode marknadsundersøkingar før § 7 blir sett i kraft. Menon peikar på at for tidleg innføring av § 7 vil kunne føre til forseinkingar, tregleik og potensielt store kostnader ved sal av eigedom.

Departementet held fast ved at innføring av § 7 er det einaste realistiske tiltaket for å få ein relativt komplett eigedomsdel i matrikkelen. Det er samtidig ein føresetnad at det er tilstrekkeleg oppmålingskapasitet til å handtere den auka saksmengda. Departementet meiner det er lettare å få fram nødvendig kapasitet dersom det i forkant er opna for å likestille private og offentlege landmålarar. Departementet legg til grunn at innføring av § 7 i alle tilfelle må skje gradvis. Før ordninga kan setjast i kraft, vil departementet få utført nødvendige utgreiingar av marknaden og utarbeide nødvendige forskrifter.

Departementet understrekar at § 7 inneheld fleire unnatak frå hovudregelen. For det første er det unntak for alle heimelsovergangar som er ledd i arv, skifte eller tvangsfullføring, eller som gjeld festerett for ei tid av ti år eller kortare, jf. § 7 fjerde ledd. Det er også unntak for store einingar eller andre tilfelle der kravet ikkje er tenleg, jf. § 7 andre ledd. Spørsmålet om det inn under dette bør gjerast andre unntak, vil bli greidd ut nærare i samband med arbeidet med forskrifter til ordninga. Departementet meiner at det uansett i forskrifta bør gjerast eit generelt unntak for landbrukseigedom. Nærare kriterium for kva som skal reknast som «dokumenterte grenser», blir også fastsett i forskrift. Departementet viser her til spesialmerknadene til § 7 i Ot.prp. nr. 70 (2004–2005). I samsvar med det generelle forslaget om matrikkelføring i denne proposisjonen foreslår departementet å flytte ansvaret for å avgjere dette frå kommunen til matrikkelstyresmakta, jf. forslag til endring av § 7 tredje ledd. Kommunar som ønskjer det, kan med heimel i forskrift halde fram med ansvaret, på same måten som for andre føringar av eigedomsopplysningar i matrikkelen.

Departementet legg til grunn at det å setje i kraft § 7 ikkje medfører krav om oppmåling av servitutt, jf. spørsmålet frå Kystverket. Rettar som er tinglyste på den tenande matrikkeleininga, vil framleis kunne bli overførte til ein ny rettshavar uavhengig av om § 7 er sett i kraft. Det gjeld uavhengig av om dei aktuelle rettshavarane er stat, kommune eller private.

Departementet vil i tråd med høyringsnotatet vente med å setje i kraft ordninga på Svalbard og føresegna om å overføre bygningsopplysningar frå skattevesenet.

10.11 Andre forslag som er tekne opp av høyringsinstansane

Fleire høyringssvar tek opp behovet for ei breiare utgreiing.

Kristiansand kommune skriv:

«Eiendomsdanning og endring av eiendom dreier seg i hovedsak om samspillet mellom plan- og byggesak, eierseksjonslov og matrikkellov. Dette er det ikke grepet fatt i. I tillegg er det et stort behov for en gjennomgang av matrikkelenheten anleggseiendom og for hvordan merkekravet utøves i utbyggingsområder.»

Boligprodusentenes Forening tilrår at forhold som gjeld omforming og danning av eigedom i byfortetting og transformasjon blir greidde ut nærare. Foreininga viser til at eigedomsforholda i samband med byfortetting og bytransformasjon ofte er kompliserte og utfordrande, samtidig som prosjekta i nettopp desse områda representerer dei største økonomiske verdiane. Eigedomsoppmålinga kan by på praktiske utfordringar: Kartgrunnlaget kan vere unøyaktig, og planendringar, dispensasjonssøknader og liknande kan føre til at målingar må endrast eller gjentakast med rematrikulering som konsekvens. Foreininga skriv mellom anna:

«Med dagens regelverk må utbyggerne anskaffe utviklingseiendom innenfor bebygde områder for gjennomføring av byggeprosjekter. Det betyr normalt at eiendomsforholdene innenfor foreslått planområde, dvs. det som blir byggetomten, er fragmentert og må omformes. Dette skaper noen utfordringer knyttet til hvordan man gjennomfører slike prosjekter, og vi anbefaler at det utredes nærmere hvordan målings- og matrikuleringsprosessen påvirker anskaffelsen av eiendom, planlegging, prosjektgjennomføring, oppheving av eksisterende eiendomsforhold og etablering av ny eiendom for salg/utleie. Dagens praksis utløser utfordringer som krever endringer i regelverket for å unngå ressurskrevende og lite effektiv behandling.»

Norsk Eiendom vil sterkt tilrå at det blir sett i gang eit arbeid for å etablere ei overbygning mellom plan- og bygningslova, eigarseksjonslova, tinglysingslova, jordskiftelova og matrikkellova.

Tekna tilrår at det blir sett i gang ei evaluering med internasjonale og nasjonale ekspertar for å finne forbetringspotensial og effektivisere planprosessar og eigedomsdanninga.

Tore Bø meiner utgreiinga er basert på eit svakt teoretisk grunnlag, og at ho ikkje svarar på sentrale utfordringar om kva som bør vere ein overordna datamodell.

Bergen kommune foreslår å berre gjere private avtalar om endring eller klarlegging av grensegangen gyldige dersom dei blir registrerte i matrikkelen. Kartverket har ei liknande fråsegn. Torbjørn Trageton meiner det bør gå fram av § 1 i lova at oppmålingsforretningar har rettskraft.

I tillegg tek fleire høyringsinstansar opp ulike enkeltspørsmål.

Statens vegvesen tek opp eit spørsmål som påverkar § 30 om utlevering og behandling av opplysningar frå matrikkelen. Dei foreslår at avtalar eller vedtak om erverv av grunn til offentleg veg eller jernbane og krav om at saker for jordskifteretten bør kunne vere elektronisk tilgjengelege via innsynsløysinga «SeEiendom.no».

Bergen kommune meiner det er sterkt ønskjeleg å få matrikkelen i tre dimensjonar, slik at anleggseigedommar kan visast på ein god måte. Kommunen meiner vidare at bruksrettar må visast på ein annan måte enn eigedomsgrenser. Det gjeld også for uteareal til eigarseksjonar. Kommunen meiner vidare det er unødvendig å innføre krav om søknad når ein skal opprette ei ny matrikkeleining frå fleire eksisterande einingar, og når ein skal opprette ei ny eining utan måling og merking av alle grensene, jf. § 10 tredje og fjerde ledd i høyringsforslaget.

Kartverket meiner unntaket frå krav om tinglysing av grunn til offentleg veg eller jernbane i § 24 fjerde ledd, kan skape problem med funksjonsdelinga mellom matrikkelen og grunnboka.

Follo-kommunane meiner det burde vore lovpålagt å sørgje for ei nøyaktig kartfesting av eigedomsgrenser før ei reguleringssak.

Ringebu kommune foreslår at det blir innført ein forenkla saksgang og eigen sakstype i matrikkelen for massiv kvalitetsheving av gamle eigedommar med skulddelingar og andre uklare grenseskildringar for å forenkle kvalitetshevinga av grenser i matrikkelen. Kommunen opplyser at det for deira del finst minst 2 000 gamle eigedommar med unøyaktige grenser frå skulddelingar. Tromsø kommune ber også om tiltak for å betre kvaliteten i matrikkelen, spesielt for registreringar før 1980 utan måleplikt. Sørum kommune viser til ikraftsetjinga av § 7, som over tid vil heve kvaliteten på matrikkelen, men foreslår også å forenkle rutinane for innlegging av gamle grenser som ikkje ligg i matrikkelen, og endring av gamle grenser som ligg med feil i matrikkelen.

Tilsette ved oppmålingseininga i Grimstad kommune meiner det er unødvendig at ein må søkje om frådeling av kvar enkelt tomt i nyregulerte område der tomtegrensene går fram av den vedtekne planen. Dei foreslår også å oppheve skilnaden mellom grensejustering og arealoverføring, slik at alle slike grenseendringar skal kunne behandlast som grensejustering.

Torbjørn Trageton foreslår at den gjeldande ordninga med gards- og bruksnummer basert på den kommuneinndelinga som gjeld til kvar tid, bør endrast til landsunike og kjennemerkefrie matrikkelnummer.

Departementet viser til utgreiinga i høyringsnotatet der det går fram at ein større gjennomgang av grenseflatene og samanhengane mellom lover som har med eigedomsdanning å gjere, vil omfatte eit større utgreiingsarbeid som nødvendigvis vil måtte ta tid. Fleire av lovene har dessutan vore eller er til behandling i Stortinget kvar for seg. Det gjeld mellom anna plan- og bygningslova, eigarseksjonslova, tinglysingslova og jordskiftelova. Departementet er einig i at det er behov for å sjå lovene i samanheng, men meiner det er meir tenleg med ein meir stegvis framgangsmåte. Når det gjeld spørsmålet om private avtalar om å endre grenser skal vere gyldige, vil departementet kommentere at slike avtalar i utgangspunktet krev kommunalt løyve etter plan- og bygningslova før dei kan fullførast. I kva grad det bør vere registreringsplikt også for mindre justeringar og reine klarleggingar, vil kunne bli teke opp i eit neste utgreiingssteg. Det gjeld også fleire av dei andre spørsmåla som er nemnde. Andre spørsmål, mellom anna om innsyn i opplysningar om erverv av veggrunn, tredimensjonal vising m.m. og landsunike matrikkelnummer, kan greiast ut for seg eller i arbeidet med forskriftene.

Det er i dag ikkje gode reglar for føring av informasjon om eigar av offentleg veg- og jernbanegrunn i matrikkelen. Slik føring blir i stor grad basert på matrikkellova § 26 om retting. Departementet tek sikte på å utarbeide meir tilpassa reglar for dette i samband med arbeidet med ny matrikkelforskrift.

Fråsegner til enkelte føresegner, redaksjonelle fråsegner m.m.

Juristmållaget viser til at matrikkellova i omfang er ei av dei største nynorsklovene, og at det derfor er særleg viktig at departementet ved framlegg til endringslover er merksam på å halde ved lag eit klart og godt språk. Juristmållaget har i samband med dette fleire forslag til redaksjonelle betringar. Også andre høyringsinstansar har ulike forslag til presiseringar og liknande.

Departementet er einig i merknaden frå Juristmållaget og har gjort redaksjonelle endringar med sikte på klart og godt lovspråk. Departementet foreslår også nokre andre presiseringar og betringar på bakgrunn av innspel frå høyringsinstansane. Det gjeld:

• §§ 3 bokstav i, 8, 33 tredje ledd og 36. Bergen kommune, Torbjørn Tragetonmfl. foreslår at den ansvarlege landmålaren sjølv skal utføre oppmålingsforretninga. Departementet meiner dette ikkje kan vere eit absolutt krav – sjå merknaden til § 36 andre ledd.

• §§ 3 gjeldande bokstav g, 5 a, 22 sjuande ledd og 29 første ledd. Kartverket foreslår å definere etaten som styresmaktsorgan for alle former for føring i matrikkelen. Bergen kommune er ikkje einig i dette, men foreslår at Kartverket skal ha eineansvaret for innsyn i matrikkelen, jf. § 29 første ledd. Departementet held i hovudsak fast ved høyringsforslaget, jf. punkt 10.2.

• § 10 tredje og fjerde ledd. Oppretting av ei ny matrikkeleining utan at alle standardvilkåra er oppfylte. Bergen kommune meiner høyringsforslaget som føreset eigen søknad, er unødvendig komplisert. Departementet sluttar seg til dette og foreslår å føre vidare den noverande lova. Det vil seie at spørsmålet om unntak frå standardvilkåra må avgjerast i samband med matrikkelføringa.

• § 10 sjette ledd. Statens vegvesen stiller spørsmål om deling av matrikkeleiningar som følgje av vedtak om endring i kommuneinndelinga og i forvaltningsnivå eller ansvarseiningar i samferdselssektoren. Departementet viser til at spørsmålet om deling av matrikkeleiningar som følgje av vedtak om endring i kommuneinndelinga m.m. er teke opp i Prop. 110 L (2016–2017) punkt 4.6.3. Når det gjeld andre saker som blir sette i gang av heimelshavaren sjølv, til dømes endring i forvaltningsnivå, meiner departementet at desse kan greiast ut i arbeidet med forskriftene, jf. forslag til ein breiare forskriftsheimel.

• § 22 fjerde ledd. Stange kommuneogTrondheim kommune meiner det bør vere mogleg for landmålarar å matrikkelføre eiga forretning. Departementet held fast ved høyringsforslaget som set forbod mot dette. Departementet legg vekt på dei kontrollmekanismane matrikkelføringa representerer. Dette er likevel ikkje til hinder for å innføre automatiserte kontrollmekanismar og dermed i større grad opne for heildigital matrikkelføring med elektronisk overføring av data frå landmålaren til matrikkelen.

• § 24 tredje ledd. Arendal kommune meiner det er lite opplysande for naboar å få fullstendig matrikkelbrev for eigedommen forretninga gjaldt, spesielt dersom det er snakk om ei stor matrikkeleining. Kommunen foreslår å endre formuleringa til «relevant dokumentasjon». Bergen kommune meiner at relevant matrikkelbrev må sendast til alle dei involverte partane, uavhengig av om grensene er klarlagde, merkte på nytt eller uendra. Departementet foreslår å endre formuleringa til relevant utdrag av aktuelle matrikkelbrev, jf. merknad til § 24 tredje ledd.