Prop. 148 L (2016–2017)

Endringar i matrikkellova m.m. (organisering av eigedomsoppmåling)

Til innhaldsliste

3 Nærare om status og utviklinga framover

3.1 Status for matrikkelen og eigedomsoppmålinga

Departementet legg til grunn at det totalt blir utført om lag 36 000 oppmålingsforretningar per år basert på overslag frå Menon, men dette talet er usikkert. Det er mellom anna basert på ei oppteljing Kartverket har gjort av talet på brukstilfelle i matrikkelen for åra 2013, 2014 og 2015, jf. tabell 3.1. Talet på forretningar vil vere ulike frå år til år avhengig av mellom anna aktiviteten i byggje- og anleggssektoren.

Tabell 3.1 Brukstilfelle i matrikkelen

2013

2014

2015

Nye grunneigedommar

26 436

24 613

26 167

Nye festegrunnar

910

937

1 088

Nye eigarseksjonar

22 260

21 694

20 996

– av desse med uteareal

2 689

2 098

2 146

Nye anleggseigedommar

51

92

107

Registrerte jordsameige

66

102

105

Arealoverføringar

3 823

4 566

3 975

Grensejusteringar

3 530

3 731

3 313

Referansar til avtalar om eksisterande grense

285

206

155

Samanslåingar

5 593

5 855

6 271

Kjelde: Kartverket

Også jordskifterettane utfører oppmåling som skal registrerast i matrikkelen. Jordskifterettane tek også stilling til bruksrettar, til dømes vegrettar. Jordskifterettane kan i motsetning til ei oppmålingsforretning også fastsetje grense og bruksrettar når det er tvist mellom partane.

Tabell 3.2 Jordskifterettane – nokre hovudtal

2013

2014

2015

Løyste tvistar

1 257

1 232

1 241

Slutta saker, omarrondering

296

356

338

Slutta saker, bruksordning / felles tiltak

239

328

262

Slutta saker, rettsfastsetjing

783

871

883

Merkte grenser (km)

2 478

2 308

3 164

Kjelde: Domstoladministrasjonen. Jordskifterettane. Årsstatistikk 2013–2015

Det blir ført om lag 300 referansar per år til private avtalar med geografiske opplysningar om private eigedomsgrensar, jf. matrikkellova § 19. Totalt er det ført ca. 2 800 slike referansar.

Driftsutgiftene for kommunal kart- og oppmålingsverksemd summerte seg i 2015 til 1 081 millionar kroner ifølgje KOSTRA-tal frå SSB, altså 2,8 promille av dei samla driftsutgiftene i kommunesektoren. Av dette var 760 millionar kroner lønnsutgifter. Til samanlikning var utgiftene til byggjesaksbehandling 1 423 millionar kroner og plansaksbehandling 1 510 millionar kroner. Inntektene frå kart- og oppmålingsverksemda var 730 millionar kroner. Halvparten av kommunane ligg på eller nær full sjølvkostdekning for kart- og oppmålingsverksemnd.

Departementet har ikkje nøyaktige tal for kor mykje av desse kostnadene som er knytte til oppmåling, og kor mykje til matrikkelføring og anna kartverksemd. Basert på same overslag som i høyringsnotatet, kan dei samla kostnadane til kart- og oppmåling fordelast med om lag 460 millionar kroner til eigedomsoppmåling, om lag 160 millionar kroner til matrikkelføring av eigedomsopplysningar, om lag 120 millionar kroner til andre oppgåver etter matrikkellova og om lag 340 millionar kroner til andre karttenester. Dei samla inntektene kan på same grunnlag fordelast med om lag 500 millionar kroner frå oppmålingsgebyr og om lag 230 millionar kroner frå andre karttenester. Det vil seie at kommunesektoren har eit samla skattefinansieringsbehov knytt til eigedomsoppmåling og tilhøyrande matrikkelføring på i underkant av 120 millionar kroner (i høyringsnotatet runda ned til om lag 100 millionar kroner). Menon fann ikkje andre kjelder som kunne underbyggje dette overslaget, men tok i analysen utgangspunkt i ei samla omsetning for eigedomsoppmåling og tilhøyrande matrikkelføring på om lag 500 millionar kroner. Menon rekna såleis med at eigedomsoppmåling og -registrering i sum er fullt ut gebyrfinansiert. Departementet finn ikkje grunnlag for ein slik hypotese i underlagstala frå Kostra, og vel derfor å halde fast ved at det vil oppstå eit slikt skattefinansieringsbehov.

Departementet reknar med at om lag 650 årsverk er engasjerte i eigedomsoppmåling og matrikkelføring i kommunane basert på overslag frå Menon. Av dette reknar Menon med at om lag 550 årsverk går med til eigedomsoppmålinga. Menon reknar med at kostnadene for kommunen til eitt årsverk er om lag 620 000 kroner, medrekna 20 prosent administrativt påslag. Samanlikna med dei samla lønnskostnadene innanfor området kart- og oppmåling som heilskap, kan det vere grunn til å tru at dette må reknast som ein minimumsverdi.

Tal frå ei undersøking utført av stipendiat Leikny Gammelmo ved Noregs miljø- og biovitskaplege universitet i 2016, som er referert i høyringsnotatet, tyder på at dei fleste kommunane nyttar kvalifiserte landmålarar, men ikkje alle. Mange kommunar har ei lita og sårbar bemanning. 67 prosent av kommunane som svara, hadde minst éin landmålar med tre års høgare relevant utdanning eller meir, men 13 prosent mangla landmålar med relevant høgare utdanning utan at dette blei kompensert med lengre relevant arbeidserfaring. Halvparten av kommunane som svara at dei utførte oppmåling sjølve, hadde berre éin utførande landmålar.

Undersøkinga viser at minst 350 kommunar utfører oppmålingsforretningar sjølve. 27 kommunar sa at dei utførte oppmålingsforretningar også for andre kommunar. 33 kommunar sa at dei nytta private firma til å utføre all eigedomsoppmåling i kommunen. I ei undersøking frå NIVI Analyse frå 2011 som er utført på oppdrag frå Kartverket, svara berre 14 prosent av kommunane at dei samarbeidde med eller blei handterte av ein nabokommune.

KOSTRA-tal viser at kommunane kjøpte kart- og oppmålingstenester frå private konsulentar for 40 millionar kroner. I ei undersøking frå 2015 utført av Geomatikkbedriftene (GB), ein interesseorganisasjon for geomatikkbedrifter, seier 22 selskap at dei utfører arbeid etter matrikkellova. Selskapa har til saman utført arbeid i 155 kommunar. Selskapa har 61 personar som utfører oppmålingsforretningar og ei omsetning i 2015 innanfor eigedomsoppmåling på 25,5 millionar kroner, som fordeler seg på om lag 2 500–3 100 saker, altså omtrent 8 prosent av det totale talet på oppmålingsforretningar.

85 prosent av alle kommunar har avtale med Statens vegvesen om å utføre oppmålingsforretningar for veggrunn. Kartverket reknar med at dette utgjer om lag 10 prosent av alle forretningar. Til saman blir dermed om lag 18 prosent av alle oppmålingsforretningar utførte av andre enn kommunen sjølv.

Kommunen skal som hovudregel fullføre oppmålingsforretninga og registrere resultatet i matrikkelen seinast 16 veker etter at kravet har komme inn. I 2015 tok til saman om lag 1 000 saker lengre tid enn dette, jf. tabell 3.4. Halvparten av norske kommunar hadde i 2015 ei gjennomsnittleg behandlingstid for oppmåling av eigedom på om lag 6 veker eller betre (45 dagar), jf. tabell 3.3. Dette inkluderer også tid som går med til varsling av partane – i utgangspunktet minimum to veker. Det bør også leggjast til at oppmåling i marka tradisjonelt har vore rekna som sesongarbeid både av landmålarar og brukarar. Tradisjonell oppmåling vil fort bli ineffektiv om vinteren på grunn av snø, tele og mørketid. I nokon grad gjeld det også i dag. Det vil til dømes gjerne vere vanskeleg å påvise eksisterande grensemerke i djup snø. Det er derfor ikkje uvanleg at landmålaren og brukaren avtalar å skyve på oppmålinga til neste sesong. Behandlingstida for denne typen saker er betra kvart år i perioden 2011–2015.

Tabell 3.3 Gjennomsnittleg behandlingstid for oppmåling av eigedom (kalenderdagar)

Kommunevis fordeling

2011

2012

2013

2014

2015

Nedre kvartil

45

44

30

28

25

Median

70

67

52

50

45

Øvre kvartil

90

90

80

77

70

Kjelde: SSB (KOSTRA-tal)

Tabell 3.4 Saker om oppmåling med lengre saksbehandlingstid enn 16 veker

2011

2012

2013

2014

2015

Tal saker

1 245

1 245

1 238

1 699

1 038

Tal kommunar med slike saker

179

193

146

160

152

Kjelde: SSB (KOSTRA-tal)

Informasjonen i matrikkelen, både når det gjeld eigedommar og bygningar, er samla inn over eit langt tidsrom. Opplysningane kan vere digitaliserte frå kart og dokument, og kan sidan vere konverterte og transformerte til meir moderne system. Mange opplysningar er til dels mykje eldre enn matrikkelen. Lover, reglar, standardar, retningslinjer, teknisk utstyr, programvare, den faglege kompetansen til utøvarane og anna som har innverknad på korleis informasjon blir samla inn og registrert, har endra seg mykje innanfor det lange tidsrommet informasjonen stammar frå.

Matrikkelen inneheld eigedomsgrenser som er samla inn gjennom den økonomiske kartlegginga frå 1960-åra og utover, og frå kommunale målebrevsarkiv, som i enkelte tilfelle kan innehalde endå eldre informasjon. Samtidig inneheld matrikkelen nye eigedomsgrenser som er registrerte etter dagens regelverk og metodar.

Det same gjeld bygningsdelen. Rutinar for innrapportering av nye bygningar kom først på plass i 1983. Opplysningar om bygningar frå før 1983 stammar frå ulike kjelder – kulturminneregistreringane i fylka, kommunale eigedomstakseringar og eit større nummereringsprosjekt i 1990-åra for å kunne nytte bygningsdelen til bustadteljing.

Adressedelen er meir homogen. Her er den største utfordringa manglande innføring av vegadresser i delar av kommunane. 87 prosent av alle adresseobjekt (bustader, fritidsbustader, næringsbygg m.m.) hadde i desember 2016 vegadresse, medan 13 prosent framleis mangla dette.

På landsbasis er 23 prosent av grunneigedommane og festegrunnane registrerte med éi eller fleire hjelpelinjer, som vil seie at den aktuelle grensa er ukjend. Det er dermed ikkje mogleg å rekne ut eit faktisk areal for desse eigedommane. Når det blir nytta hjelpelinje på lengre strekningar mellom naboeigedommar med ulik eigar, kan dette utgjere ein vesentleg reduksjon av nytta av matrikkelen. Styresmakter som nyttar slik arealutrekning på ein måte som er avgjerande for rettar eller plikter til private personar, vil etter omstenda ikkje kunne nytte utrekningane direkte, men må først varsle dei det gjeld, og gi dei høve til å korrigere datagrunnlaget. Eigedommar som ligg til sjø, vil som oftast vere registrerte med hjelpelinje mot sjøen. I slike tilfelle vil dette gjerne ikkje vere eit like stort problem.

88 000 einingar manglar all grenseinformasjon, anten ved at dei berre er markerte med eit symbol i matrikkelkartet, eller ved at dei ikkje finst i matrikkelkartet i det heile teke. Dette utgjer i dei fleste tilfella ei endå større svakheit i informasjonsgrunnlaget – ikkje minst den uvissa dette skaper ved mange typar varslingar, til dømes i samband med reguleringsplanarbeid og nabovarsling etter plan- og bygningslova. I nokre tilfelle kan slike registreringar komme av meir reelle forhold, mellom anna fordi eininga ikkje lenger eksisterer, men ikkje har blitt sletta, eller fordi eininga eksisterer utan sjølvstendig areal fordi ho framleis har ein part i eit jordsameige.

På landsbasis finst det 300 000 teigar utan nødvendig tilknyting til eit matrikkelnummer. For slike areal er det heller ikkje mogleg å finne fram til rett heimelshavar. Det er også ei svakheit ved innhaldet i matrikkelen at det ikkje utan vidare er mogleg å skilje mellom grunneigedom og bruksrettar oppretta med gards- og bruksnummer etter lover frå før 1980. For å finne ut av dette må ein gjerne gjere nøyare gransking av opphavlege skulddelingsdokument og liknande. Tal for dette finst ikkje.

Ei undersøking av Norsk institutt for skog og landskap og Statistisk sentralbyrå (rapport 14/2012) viser mellom anna at det er behov for å betre dokumentasjonen av eigarforholda som er knytte til utmarksressursane. 372 300 eigedommar og enkeltteigar over fem dekar blei analyserte over heile landet. Analysen viste mellom anna at det manglar eigarinformasjon for 11 prosent av landarealet i Noreg – eit område på storleik med Nordland fylke.

I den nemnde undersøkinga frå NIVI Analyse i 2011 sa 90 prosent av kommunane at dei hadde etterslep med matrikkelføringa på eitt eller fleire område. Det gjaldt særleg føring av bygningsinformasjon (62 prosent av kommunane sa dei hadde etterslep) og feilretting (46 prosent av kommunane sa dei hadde etterslep). Når det gjaldt eigedomsinformasjon, sa 33 prosent av kommunane at dei hadde etterslep i føring av saker der Statens vegvesen hadde målt opp eigne grenser. 32 prosent av kommunane sa dei hadde etterslep i føring av jordskiftesaker. 22 prosent av kommunane sa dei hadde etterslep i føring av nye grunneigedommar. Ei oppteljing frå jordskifteretten i Agder, også frå 2011, viste at 18 prosent av dei slutta sakene var heilt eller delvis ikkje førte inn i matrikkelen av dei aktuelle kommunane.

Det er ikkje gjennomført ei tilsvarande undersøking sidan 2011, men målingane til Kartverket tyder på at det store etterslepet i føring av bygningsinformasjon er redusert noko frå 2011 til 2015. Kartverket har inntrykk av at etterslepet i føring av jordskiftesaker, oppmålingsforretningar frå Vegvesenet og feilrettingar ikkje har blitt betre. I samband med at Kartverket gjennomfører tilsyn med matrikkelføringa i kommunane, blir det avdekt nokre avvik som gjeld tidsfristar, hovudsakleg i samband med føring av bygningsopplysningar, men også enkelte eigedomssaker.

I undersøkinga frå 2011 svara 80 kommunar at dei kunne vere interesserte i at Kartverket tok over heile eller delar av matrikkelføringa. Dei siste åra har Kartverket fått fleire førespurnader om dette. Ny jordskiftelov blei sett i kraft frå 1. januar 2016. I samband med dette blei det gjort enkelte endringar i matrikkelforskrifta. I arbeidet med forskrifta kom det tydeleg fram at ei rekkje kommunar har problem med å føre resultatet av saker frå jordskifterettane. I 2015 starta Kartverket opp ei prøveordning der Kartverket etter avtale med kvar enkelt prøvekommune kan gå inn og føre feilrettingar, jordskiftesaker og kvalitetsforbetringar. Fylkeskartkontora til Kartverket hjelper i nokon grad kommunar med å føre matrikkelen.

Gebyr

Brukaren betalar eit felles gebyr til kommunen for oppmåling og matrikkelføring. Gebyret blir som oftast kravd inn når oppmålinga blir rekvirert. Gebyrregulativet blir fastsett av kommunestyret, vanlegvis i samband med budsjettet for neste år. Gebyra er avgrensa oppover til dei samla utgiftene kommunen har med eigedomsoppmåling og anna arbeid etter matrikkellova, mellom anna føring av matrikkelen og tildeling av adresser. Fleire kommunar held anna arbeid etter matrikkellova utanfor. Nokre kommunar vel i tillegg å ha låge gebyr som heller ikkje gir dekning for kostnadene til kommunen med eigedomsoppmålinga. Dei fleste kommunane nyttar faste gebyrsatsar basert på storleiken eller grenselengda på tomta. Gebyret blir dermed ikkje basert på arbeidsmengda i kvar enkelt sak. Kommunane kan rekne ut gebyr basert på faktisk brukt tid, men dette synest å vere lite brukt. I og med at eigedomsoppmålinga er ledd i offentleg utøving av styresmakt, er oppmålingsgebyret friteke for meirverdiavgift.

Gebyra i eigedomssaker vil vere avhengige av omfanget på saka. Kommunane rapporterer i samband med KOSTRA berre gebyr for éin type oppmålingsforretning (gebyr for ei bustadtomt på 750 m2). Halvparten av kommunane hadde i 2015 eit gebyr for dette mellom 13 000 og 20 000 kr. Middelgebyret var på 15 690 kr. Minste gebyr var 865 kr, og største gebyr var 40 000 kr, jf. tabell 3.5.

Tabell 3.5 Variasjon i oppmålingsgebyret for eit tomteareal på 750 m² (heile landet, 2015)

Tomteareal: 750 m²

Kroner

Minst

865

Nedre kvartil

12 995

Median

15 690

Øvre kvartil

19 825

Størst

40 000

Kjelde: SSB (KOSTRA-tal)

KOSTRA-tal for 2014 tyder elles på at halvparten av kommunane ligg nær full sjølvkostdekning. 20 prosent av kommunane rapporterte eit overskot, men dette gjaldt all kommunal kart- og oppmålingsverksemd. I den grad overskotet gjeld arbeid etter matrikkellova, vil kommunen vere forplikta til å regulere gebyra tilsvarande ned åra etterpå. 191 kommunar rapporterer at dei reknar ut eit fullstendig gebyrgrunnlag i høve til generelle retningslinjer for sjølvkostutrekningar, inkludert fordeling av indirekte kostnader til husleige, administrasjon og liknande.

Som nemnt får kommunane utført om lag 8 prosent av alle oppmålingsforretningane av private konsulentfirma. Geomatikkbedriftene (GB) går ut frå at prisen i 2016 frå konsulent til kommune varierer mellom 5 000 og 10 000 kroner eksklusiv meirverdiavgift for oppretting av ei standard bustadtomt. Det omfattar saksførebuing, varsling, gjennomført forretning, målearbeid og dokumentasjon. Det er ein god del regionale variasjonar. Prisane synest å vere lågast i typiske distriktsfylke og høgare i meir bynære område. Foreininga reknar med om lag 8 000 kroner som eit gjennomsnitt for landet under eitt.

Omfanget av ei oppmålingsforretning kan variere ein god del. Kostnadene til kommunen vil kunne auke med mellom anna tomtestorleik, tal involverte eigedommar og uklare sider ved dei eksisterande eigedoms- og rettsforholda. Nokre kommunar løyser dette ved å fastsetje gebyr etter brukt tid. Andre kommunar opererer med standardgebyr som er avhengige av tomtestorleiken. Ei undersøking for Oslo og Akershus som blei skildra i Aftenposten 25. august 2013 viste at fleire kommunar aukar gebyra vesentleg for store utbyggingsareal, jf. tabell 3.6.

Tabell 3.6 Variasjon i oppmålingsgebyret for ulike tomtestorleikar i Oslo og Akershus (2013)

(Kr)

Minst

Størst

Tomteareal: 750 m2

11 400

30 000

Tomteareal: 5500 m2

16 000

55 800

Tomteareal: 15 500 m2

16 000

68 400

Tomteareal: 205 500 m2

16 000

531 400

Kjelde: Aftenposten.

I høyringsnotatet blir det referert til ei samanlikning av prisane for frådeling av ei standardtomt i dei nordiske landa basert på tal frå 2005 utført av Lantmäteriet i Sverige. Betalinga for oppmålingsforretninga var i gjennomsnitt relativt lik i Sverige, Noreg og Danmark trass i ulikt innhald i forretninga og høvesvis statleg, kommunal og privat organisering. Prisane i Finland og på Island var lågare. Det er usikkert kor relevant samanlikninga er for situasjonen i dag. Tala for Danmark tydde på noko lågare prisar innanfor regulert område og noko høgare prisar utanfor. I tillegg kjem meirverdiavgift i Danmark.

Klagesaker

Fylkesmannen er klageinstans for saksbehandlinga i kommunen etter matrikkellova. Det finst inga samla oversikt over klagesaker som er knytte til matrikkellova. Departementet har bede Kartverket om å gå gjennom den offentlege journalen frå fylkesmennene for å få eit inntrykk av klagebehandlinga.

Ei summarisk oppteljing basert på den offentlege journalen til departementa viste om lag 50 saker per år. Fylkesmannen i Oslo og Akershus reknar med om lag 15 saker per år, og Fylkesmannen i Hedmark reknar med om lag 3 saker per år. Departementet har på denne bakgrunnen gått ut frå om lag 80 saker per år for landet under eitt. I alle tilfelle er det snakk om relativt få klagesaker per embete.

I perioden frå matrikkellova blei innført og ut 2015, fann Kartverket etter ei oppteljing basert på den offentlege journalen frå departementa mellom 35 og 40 klagesaker med relevans for eigedomsoppmålinga. Det omfattar klager på oppmålingsforretningane, medrekna storleiken på gebyret, og retting av eigedomsinformasjon i matrikkelen (eigedomsgrenser eller matrikkelnummer). I 18 av sakene er vedtaket frå kommunen stadfesta, medan fylkesmannen i 9 av sakene har endra vedtaket frå kommunen. 2 saker er avviste. I resten av sakene kjenner Kartverket ikkje til at den endelege avgjerda er klar. Det er i nokre saker varsla om at det kan ta inntil om lag 10 månader før svaret på klaga er klart. I minst 3 av klagesakene er det tilkjent dekking av sakskostnader.

Kartverket har gjennom tilsyn kontrollert i kva grad kommunane informerer om høvet til å klage når dei sender ut matrikkelbrev. I 2013 blei det gitt avvik på dette til 2 kommunar, i 2014 til 8 kommunar og i 2015 til 2 kommunar. Det vil seie at om lag 20 prosent av kommunane det blei ført tilsyn med desse 3 åra, fekk avvik på å informere om høvet til å klage. Det blei i den same perioden gitt avvik til 4 kommunar, om lag 6 prosent, som ikkje sende ut matrikkelbrev etter matrikkelføring av oppmålingsforretning.

3.2 Evaluering av matrikkellova

Kartverket gjennomførte på oppdrag av departementet i 2013–2014 ei evaluering av om måla med innføring av ny matrikkellov var oppnådd sett i lys av det opphavlege mandatet for lovutgreiinga i NOU 1999: 1 Lov om eiendomsregistrering. I oppsummeringa i rapporten kjem dette fram:

«Denne evalueringsrapporten konkluderer med at reformen bare delvis må sies å være oppnådd. Samtidig må det sies at det er skjedd endringer i samfunnet siden lovutvalget fikk sitt mandat som har medført at viktigheten av informasjonen i matrikkelen har økt (betydelig), både i forhold til offentlig forvaltning, diverse private tjenester, privatrettslige avgjørelser m.m. Endringer i samfunnet har medført at mer av eiendomsdanningen i dag skjer i urbane områder, med problemstillinger som i mindre grad ble drøftet av lovutvalget. Utviklingen som er skjedd siden lovutvalget fikk sitt mandat medfører et behov for å gå gjennom lovgivningen for eiendomsregistrering på nytt. Og da også sett i tettere sammenheng med andre lover som også er involvert ved eiendomsdanning og -endring.»

Rapporten reknar opp åtte sentrale punkt for nærare gjennomgang og vurdering:

  • grenseflatene og samanhengane mellom lover som har med eigedomsdanning å gjere

  • val av matrikkeleiningstypar

  • datainnsamlingsmetodane for matrikkelen

  • nye måtar å organisere føring av mellom anna jordskiftesaker og saker som gjeld offentleg veg- og jernbanegrunn på

  • tekniske krav, mellom anna for måling og merking av grenser

  • reglane som er knytte til retting og komplettering av matrikkelinformasjon

  • innføring av bindande kompetansekrav for landmåling og eigedomsregistrering

  • reglane for gebyr

Departementet viste i høyringsnotatet til at ein større gjennomgang av grenseflatene og samanhengane mellom lover som har med eigedomsdanning å gjere, vil omfatte ei rekkje lover i tillegg til matrikkellova, mellom andre plan- og bygningslova, eigarseksjonslova, tinglysingslova og jordskiftelova. Dette vil omfatte eit større utgreiingsarbeid som nødvendigvis vil måtte ta tid. Departementet viste vidare til at fleire av lovene dessutan har vore eller er under revisjon kvar for seg. Departementet sa seg einig i at det er behov for å sjå lovene i samanheng, men meinte det er meir tenleg med ein meir stegvis framgangsmåte.

Departementet tok i høyringsnotatet opp fleire av enkeltpunkta frå evalueringa, mellom anna spørsmålet om kompetansekrav, reglane for gebyr og reglane for retting og komplettering av matrikkelinformasjon. Departementet viste til at spørsmålet om føring av jordskiftesaker blei teke opp på ei høyring 12. februar 2015, og dette resulterte i endringar i matrikkelforskrifta med verknad frå 1. januar 2016. Departementet viste elles til at spørsmål av meir teknisk karakter blir følgde opp av Kartverket.

Når det gjeld spørsmålet om ei nærare vurdering av dei ulike matrikkeleiningstypane, viste departementet til forslaget om betre registrering av bruksrettar i matrikkelen. Departementet meinte dette tiltaket er viktigare enn ei eventuell utviding av talet på matrikkeleiningstypar. Departementet viste til at eit mindretal i NOU 1999: 1 åtvara mot konstruksjonen med fleire typar matrikkeleiningar. Dette mindretalet rådde tvert om til å bruke berre éin type matrikkeleining, definert som eit avgrensa fysisk volum (geostasjonært volum) som er gjenstand for særskild eigedomsrett, festerett eller liknande langvarig bruksrett.

3.3 Tilsyn med matrikkelføringa frå Kartverket

Kartverket fører tilsyn med korleis kommunane fører matrikkelen. Kommunane blir valde ut ved trekking, om lag 20 kommunar i året, og minst 1 kommune frå kvart fylke. Ved utgangen av 2014 var det til saman gitt 287 avvik fordelt på 64 gjennomførte tilsyn. 175 av desse avvika gjaldt punkt innanfor dokumentasjon frå oppmålingsforretning, og 20 gjaldt avvik frå vilkåra for matrikulering utan fullført oppmålingsforretning.

Det er dermed relativt mange avvik som gjeld oppmålinga. Men sjølv om ein landmålar har levert mangelfullt resultat frå ei oppmålingsforretning, skal dette bli avdekt av den som fører matrikkelen. Slik sett viser avvika både manglar frå landmålaren og at manglane ikkje er avdekte av den som fører matrikkelen.

I det same tidsrommet blei det i tillegg gitt 80 merknader, og 16 av dei gjaldt bemanningssituasjonen i matrikkelarbeidet, som blei kommentert som sårbar.

Frå og med 2014 har føring av kor fullstendig bygningsinformasjonen er, vore ein del av tilsynet. Av 22 kommunar som det blei ført tilsyn med det året, fekk 16 kommunar avvik på dette punktet.

3.4 Oppmåling og matrikkelføring i Europa

I dei fleste andre landa i Europa, mellom anna i Danmark, blir eigedomsoppmåling utført av private landmålarar med autorisasjon. Registerføringa blir gjord av ei statleg styresmakt. I nokre land, mellom andre Sverige og Finland, er både oppmåling og registerføring i utgangspunktet ei oppgåve for den statlege styresmakta. Noreg er ganske åleine i EU/EFTA-området med kommunalt ansvar både for oppmåling og registerføring.

Statens kartverk har på oppdrag frå departementet undersøkt organisering av landmålarverksemd i Europa, primært i EU.

Ordningane i dei nordiske landa kan oppsummerast slik:

  • I Danmark blir alle oppmålingsforretningar gjorde av private, autoriserte landmålarar. Det statlege kartverket står for registerføringa.

  • På Island kan grunneigaren i utgangspunktet vende seg til kommunen eller ein privat konsulent for å få utført oppmåling, men i praksis blir oppmåling hovudsakleg utført av kommunane. Det er inga autorisasjonsordning. Registerføringa blir gjord av den statlege tinglysingsstyresmakta. Island har til no ikkje hatt eit samla matrikkelkart, men dei arbeider med å etablere dette.

  • I Sverige blir oppmåling og registerføring utført av det statlege kartverket. Ansvaret kan på visse vilkår bli delegert til kommunar, og 39 kommunar har slikt delegert mynde.

  • I Finland blir oppmåling og registerføring gjort av det statlege kartverket, men slik at ansvaret er delegert til 70 bykommunar når det gjeld oppmåling i bykjernen.

  • I Noreg blir oppmåling og registerføring gjort av kommunane. Kommunane kan velje å setje vekk heile eller delar av oppmålinga til andre, til dømes ein annan kommune eller ein privat konsulent. Statens vegvesen har avtale med mange kommunar om oppmåling for statleg eller fylkeskommunal veggrunn.

Dei faglege krava til landmålarar varierer. Omtrent halvparten av landa krev relevant utdanning på masternivå. I den andre halvparten av landa blir det kravd utdanning på bachelornivå. I dei aller fleste landa med private landmålarar blir det kravd formell autorisasjon. I tillegg til utdanning krevst det praksis, og det er krav om at landmålaren må ta ei avsluttande prøve før autorisasjon. Noreg og Island er dei einaste landa som i praksis ikkje stiller faglege krav til landmålarar.

I dei fleste landa med private landmålarar må også landmålarføretak godkjennast. Men landmålaren er personleg ansvarleg for gjennomføringa og resultatet av oppmålinga, og kan miste autorisasjonen. Landmålarføretak er økonomisk ansvarlege og må ha forsikring.

Oppmålinga kan i dei fleste landa berre bli fullført dersom partane er einige om plasseringa av grensene. I nokre land kan landmålaren ta ei avgjerd sjølv om partane er ueinige. I Sverige blir oppmåling langt på veg utført som jordskiftesak, der landmålaren tek alle avgjerdene. I Danmark blir omtvista grenser fastsette av ein privat landmålar som første instans.

Gjennomgåande er det statlege styresmakter på sentralt eller regionalt (delstatleg) nivå som står for matrikkelføring av eigedomsopplysningar. Unntaket er Noreg og Kosovo. Sverige og Finland er som nemnt døme på at nokre kommunar har fått delegert denne styresmakta. Dei fleste matrikkelstyresmaktene krev at personen som fører matrikkelen, har relevant høgare utdanning, ofte på linje med den ansvarlege landmålaren.

3.5 Utviklinga framover

Meld. St. 27 (2015–2016) Digital agenda for Norge – IKT for en enklere hverdag og økt produktivitet slår fast at:

«Regjeringen har høye ambisjoner om å fornye, forenkle og forbedre offentlig sektor, samtidig som innbyggere og næringsliv har forventninger om en enklere hverdag. Bruk av IKT og bevisst utnyttelse av digitaliseringens muligheter gjør at vi kan oppnå begge deler.»

Meldinga set brukaren i sentrum. Forvaltninga skal mellom anna bruke informasjon omatt i staden for å spørje brukarane på nytt om forhold dei allereie har opplyst om. Dette blir gjerne omtalt som «berre éin gong». Meldinga peikar på at god informasjonsforvaltning også bidreg til at fleire offentlege data kan gjerast tilgjengelege for vidare bruk av andre enn den offentlege sektoren. Korrekt og oppdatert informasjon er avgjerande for saksbehandling og utøving av styresmakt. Bruk av korrekt informasjon aukar kvaliteten i saksbehandlinga og styrkjer dermed rettstryggleiken til den enkelte. Saksbehandlinga og digitale tenester kan bli betre, meir effektive og meir automatiserte gjennom god tilgang til kvalitetssikra informasjon frå eiga verksemd og andre verksemder.

Meldinga omtalar rolla til dei nasjonale IKT-felleskomponentane, medrekna matrikkelen. Desse kan ein sjå som byggjeklossar som offentlege verksemder kan dra nytte av i dei digitale tenestene sine. Løysingane blir utvikla éin gong og kan deretter brukast av mange, både når det gjeld funksjonalitet og informasjon. Nasjonale felleskomponentar skal kunne bli brukte av verksemder i heile den offentlege sektoren, både statlege og kommunale verksemder og andre som utfører styresmaktsoppgåver.

I 2015 hadde matrikkelen 2,1 milliardar oppslag. Til samanlikning hadde folkeregisteret 38 millionar oppslag og oppdateringar, og einingsregisteret hadde 244 millionar oppslag. Tala viser at bruken av matrikkelinformasjon er stor. Og bruken aukar. Matrikkelen hadde 1,3 milliardar oppslag i 2014 og 670 millionar oppslag i 2013.

Informasjon frå matrikkelen blir som nemnt nytta i ei rekkje samanhengar. Nokre hentar data direkte frå matrikkelen, andre hentar via mellomledd.

Det er grunn til å tru at bruken av informasjon frå matrikkelen vil auke vidare, og at fleire og fleire offentlege og private oppgåver og tenester vil basere seg på informasjonen i matrikkelen.

Statistisk sentralbyrå skriv dette i høyringssvaret sitt:

«Flere løpende, offisielle statistikker er helt eller delvis basert på eiendomsopplysninger i matrikkelen. Per i dag er det få av disse som er direkte avhengig av detaljert eiendomsoppmåling, men det kan bli viktigere i framtida».

Fordi matrikkelinformasjon står sentralt i utviklinga av enklare, digitaliserte løysingar i mange verksemder, får kvaliteten på informasjonen større vekt. Ei heilt grunnleggjande utfordring her er at mykje av informasjonen i matrikkelen er konvertert over frå tidlegare register og kartløysingar. Dette er igjen informasjon som er samla inn og registrert ut frå tidlegare behov, krav og løysingar, som ikkje svarar til dagens og morgondagens bruk.

Departementet understrekar at det er viktig at eigedomsoppmåling blir korrekt ført i matrikkelen, og ikkje minst at nye grenser som blir førte i matrikkelkartet, samsvarar med oppmålinga i marka. Klart definerte eigedommar er viktig for å gi tryggleik til alle partar, inkludert kjøparar, panthavarar og andre rettshavarar. Sjølv om den norske rettstradisjonen byggjer på at grenser primært er definerte med grensemerke eller på annan fysisk måte i marka, er det viktig at matrikkelkartet er korrekt for å unngå framtidige tvistar. Maskiner for avverking av skog og maskiner i andre typar prosjekt blir i aukande grad styrte av GPS og baserer seg på at kartet er korrekt når dei opererer i nærleiken av ei nabogrense. Det har vore fleire døme på at hogstmaskiner har avverka skog på ein naboeigedom. Også offentleg saksbehandling byggjer i aukande grad på at matrikkelkartet er korrekt. Mange eldre eigedommar er aldri målte nøyaktig. Det kan derfor i enkelte område, særleg på landet, vere ei rekkje manglar og feil i matrikkelkartet. Det er uansett viktig at grenser frå nye oppmålingar blir korrekt registrerte.

Frå registrering til dataflyt

Utviklinga på IKT-området generelt endrar måten vi ser på registrering og føring av informasjon i offentlege register på. Fleire aktuelle initiativ, prosjekt og prosessar bidreg til dette.

Dokumentet Felles kommunal IKT-arkitektur – visjon, ambisjon og strategi frå KS KommIT (juni 2014) legg til dømes vekt på behovet for førehandsutfylt informasjon. Innbyggjarar og næringsliv skal sleppe å registrere opplysningar som det offentlege har frå før. Det skal vere nok å endre ei opplysning éin gong for at opplysninga skal vere tilgjengeleg for alle som treng ho i oppdatert utgåve.

Prosjekta eByggesøknad og eByggesak har utarbeidd felles mål for digitaliseringa av heile byggjesaksprosessen frå henting av informasjon og utfylling av søknader til saksbehandling, vedtak og oppdatering av aktuelle register, slik som matrikkelen.

Innføring av elektronisk tinglysing er ein viktig del av IKT-politikken til regjeringa. Sjølv om grunnboka er eit moderne digitalt register, har sjølve tinglysingsprosessen fram til i dag vore basert på innsending og registrering av fysiske dokument. Elektronisk tinglysing vil opne for elektronisk kommunikasjon og større grad av sjølvbetening. Elektronisk tinglysing opnar for meir automatisert meldingsutveksling mellom matrikkelen og grunnboka. Elektronisk tinglysing er venta å gi store samfunnsøkonomiske gevinstar, jf. Meld. St. 27 (2015–2016), punkt 6.2.

Alle døma ovanfor involverer matrikkelen og arbeidsoppgåver som er knytte til matrikkelen. Informasjonen i matrikkelen vil bli nytta til nye oppgåver av nye aktørar. Dette vil samtidig føre med seg at stadig fleire aktørar vil ha liten grunnleggjande kunnskap om matrikkelen. Det gir eit aukande krav til at informasjonen i matrikkelen kan nyttast utan at brukaren må gjere omfattande kontrollar mot andre kjelder. Det krev at informasjonen blir meir einsarta, får betre kvalitet og blir halden kontinuerleg oppdatert.

Dette er ei utfordring for landmålaren, som må oppdatere den faglege kompetansen sin og det tekniske utstyret sitt. Det set også nye krav til utvikling og kapasitet på matrikkelsida og oppdatert fagleg kompetanse hos dei som fører matrikkelen. Det er mellom anna mogleg å sjå for seg ein meir samordna prosess for behandling av søknader og matrikkelføring, slik at den samla tida det tek frå prosjektering til fullføring kan reduserast.

Det har vore ei stor utvikling dei siste åra innanfor den tekniske delen av fagområdet eigedomsoppmåling. Særleg viktig er innføringa av satellittbaserte måleteknikkar basert på GPS og liknande (Global Navigation Satellite System – GNSS). Innføringa av slike teknikkar har effektivisert målearbeidet i vesentleg grad og har i nokon grad redusert behovet for oppmålingsteknisk erfaring. Kravet til teknisk kompetanse er til gjengjeld flytta meir over til geografisk informasjonsteknologi.

Då delingslova blei innført i 1980, la ein stor vekt på dei tekniske oppgåvene som gjaldt måling, merking og kartfesting av grenser, men allereie under arbeidet med matrikkellova var merksemda i ferd med å bli flytta, jf. NOU 1999: 1 kap. 16.3:

«Nøyaktig stedfesting og dokumentasjon av grenser vil fortsatt stille krav til landmåler, ikke minst fordi den teknologiske utviklingen skjer raskt. De største nye utfordringene ligger likevel på andre områder, i første rekke i tilknytning til juridiske spørsmål.»

Utviklinga av teknisk utstyr basert på GNSS er framleis stor. Det gjeld også innebygde utrekningsteknikkar, presentasjon av måleresultat og brukargrensesnitt. Det er grunn til å tru at denne utviklinga vil halde fram. Og det er ikkje usannsynleg å sjå for seg at vi om nokre år kan ha utvikla handhaldne løysingar som gjer at partane sjølve kan hente inn og sende over koordinatar og andre data til matrikkelstyresmakta for saksbehandling og registrering av nokre typar grensepunkt («enkle saker»). Handhalde utstyr kan ved hjelp av kamera (bilete og/eller film) gi god visuell dokumentasjon frå marka for den som skal behandle saka og informasjonen. Det er også mogleg å tenkje seg videokonferanse mellom partane ute i marka og saksbehandlaren på kontoret sitt.

Dette opnar for at regelverket kan bli utvikla i ei retning som minskar behovet for fysisk grensemerking når partane får eit meir medvite forhold til koordinatar og kva dei representerer. Koordinatar som er enkle å handtere for «alle» gjennom enkel tilgang til registrerte eigedomsgrenser ved hjelp av handhalde utstyr med digitale kart integrert med centimeter nøyaktige GNSS-løysingar, kan forsterke ei slik utvikling. I dei nordiske matrikkelmiljøa er ein i gang med diskusjonar rundt framtidig behov for grensemerking i lys av betre koordinatar og enklare tilgang til dei.

Til forsida