5 Erfaringar og kunnskap om ventelønnsordninga og vartpengeordninga

5.1 Generelle moment knytte til ventelønn

Som omtalt ovanfor er det dei seinare åra først og fremst verksemder som er utskilte frå statsforvaltninga som har gjennomført oppseiingar med utbetaling av ventelønn til følgje. Verksemder i staten, derimot, har i ganske lita utstrekning gjort slike oppseiingar.

Dei verksemdene som har sagt opp arbeidstakarar som følgje av nedbemanning, har i stor utstrekning valt å seie opp eldre arbeidstakarar. Desse arbeidstakarane verkar gjerne til å ha akseptert oppseiinga fordi ventelønnsordninga har vore sett på som ei relativt god ordning. Det er likevel mogleg at det saklege grunnlaget for oppseiingane kunne ha vore imøtegått i mange saker. Det er derfor truleg at ventelønnsordninga har ført til at eldre arbeidstakarar har blitt utstøyte frå arbeidslivet.

Ventelønnsordninga har først dei seinare åra blitt vigd større merksemd som eit verkemiddel i arbeidsmarknadspolitikken. Det kan nok delvis komme av at talet på ventelønnsmottakarar (ca. 300 personar i 1993) har utgjort ei marginal gruppe i forhold til det totale talet på arbeidsledige. Etter at ein på 1990-tallet og utover på 2000-tallet såg seg nøydd til å gjennomføre omstillingsprosessar som bremsa veksten i statleg sektor, auka også talet på personar på ventelønn betydeleg. Det var i alt om lag 3 300 personar som fekk ventelønn per 1. september 2004. Talet på omstillingar i statleg sektor har seinare gått ned. Ordninga bør i større grad enn tidlegare vurderast ut frå den verknaden ho har på arbeidsmarknaden, ikkje berre som ei sikring eller eit gode for statstilsette.

I januar 2015 var det 340 personar som hadde ventelønnsrettar. Av desse fekk 298 personar løpande utbetaling av ventelønn, mens 42 personar hadde mellombels stans i ytinga på grunn av mellombels arbeid eller sjukdom. 92 prosent av ventelønnsmottakarane med løpande utbetaling av ventelønn er 60 år eller meir. Dei aller fleste mottakarane går ut den maksimale stønadsperioden, oftast til fylte 67 år. Ein viss del går over på avtalefesta pensjon (AFP) eller uførepensjon, mens nokre få går over til nytt arbeid. Dagens ventelønnsmottakarar er personar som i hovudsak er oppsagde for fleire år sidan av verksemder som tidlegare er førte ut av staten, eksempelvis Telenor, Posten og NSB. Dei siste åra (særleg etter 1. januar 2005) har det vore svært liten tilgang av nye ventelønnsmottakarar. Slik departementet ser det, kan det tilseie at no er eit passande tidspunkt å vurdere framtida til ordninga nærmare. Reduksjonen i talet på ventelønnsmottakarar har i stor utstrekning skjedd ved overgang til pensjon, ikkje nytt arbeid.

5.2 Generelle moment om vartpengar

Dei fleste vartpengemottakarane kjem frå fristilte verksemder som har valt å halde fram medlemskapen i Statens pensjonskasse ved overgangen frå å vere ein del av statsforvaltninga til å bli eigne rettssubjekt. Talet på personar som får vartpengar, har dei siste åra vore dalande. Det har vore liten tilgang av nye vartpengemottakarar, og reduksjonen i talet på mottakarar har i stor utstrekning skjedd ved overgang til pensjon, ikkje nytt arbeid. Dei fleste av dagens vartpengemottakarar har kort tid att til ytinga blir erstatta av alderspensjon.

Ved utgangen av 2004 var det om lag 300 personar som fekk vartpengar frå Statens Pensjonskasse. I 2011 fikk éin ny person rett til vartpengar. I 2012 var talet på nye tilfelle seks, mens i 2013 og 2014 er det ikkje gitt vartpengar til nokon nye personar. I 2015 er det komme inn éin søknad om utbetaling frå 1. juni 2015. Per februar 2015 var det 66 mottakarar av vartpengar, mens fire var passive på grunn av mellombels arbeid eller sjukdom. Etter ei utfasing legg Statens pensjonskasse til grunn at den siste utbetalinga av vartpengar kjem til å skje i oktober 2019, eventuelt i mars 2022, dersom den nemnde søknaden blir innvilga.

5.3 Inkluderande arbeidsliv

Det er eit mål for regjeringa og partane i arbeidslivet at fleire skal stå lenger i arbeid. Det er viktig å leggje til rette for at seniorar i arbeidslivet ikkje blir utstøytte, men kan bli ståande i arbeidslivet så lenge som mogleg. Det gjeld både av omsyn til den enkelte arbeidstakaren og av omsyn til kva som er berekraftig for samfunnet. Det er også brei einigheit i samfunnet om å prøve å få flest mogleg stønadsmottakarar tilbake i arbeid. Departementet meiner at ventelønns- og vartpengeordninga kan verke i motsett retning. Hovudgrunnen til det er dei lange ytingsperiodane for eldre arbeidstakarar i ordninga.

Det er eit sentralt prinsipp i det statlege omstillingsarbeidet at endringsprosessar ikkje skal føre til at eldre blir utstøytte frå arbeidsmarknaden. Departementet har dei seinare åra prøvd å unngå at statlege arbeidstakarar går over på ventelønn, fordi erfaringane med sluttvederlag eller studiestønad er betre når det gjeld å få dei aktuelle personane tilbake i arbeid att.

Regjeringa og partane i arbeidslivet signerte 4. mars 2014 ein ny avtale om inkluderande arbeidsliv (IA). Det overordna målet med avtalen er å betre arbeidsmiljøet, styrkje jobbnærværet, førebyggje og redusere sjukefråværet og hindre utstøyting og fråfall frå arbeidslivet. IA-avtalen skal medverke til å redusere sjukefråværet, halde på fleire med nedsett funksjonsevne og forlengje yrkesaktiviteten blant seniorar. Eitt av tre delmål i IA-avtalen er å forlengje yrkesaktiviteten etter fylte 50 år med tolv månader.

5.4 Undersøkingar om ventelønnsordninga

Det har vore gjort fleire undersøkingar for å klargjøre korleis ventelønnsordninga verkar.

Telemarksforskning – Bø evaluerte i Arbeidsrapport nr. 20 2004 nye finansieringsformer i dåverande Aetat. Eit prosjekt som blei gjennomført i Aetat (VALS-prosjektet) blei starta opp i 2003 og hadde som føremål å få fleire med ventelønn tilbake i ordinær jobb ved kjøp av formidlingsbistand hos eksterne leverandørar. Kravet var at leverandøren skulle skaffe ventelønnsmottakaren fast eller mellombels arbeid i over 6 månader, og at stillingsbrøken var over 50 prosent. Deltakarane skulle utarbeide ein individuell handlingsplan som skulle godkjennast av Aetat, og ordninga omfatta alle fylke med unntak av Finnmark. Formidling skulle utløyse ein bonus på 40 000 kroner ved formidling til fast arbeid, og ein bonus på 30 000 kroner ved formidling til mellombels arbeid med varigheit i 6 månader eller meir. Rapporten viste at fleire av deltakarane var lite motiverte og til dels opprørte over at dei (no) blei tvinga til å aktivisere seg for jobbmarknaden. Mange hadde sett for seg at ventelønna var ein slags førtidspensjon. Resultata viste at det var vanskeleg å få deltakarane over i fast jobb, også jobbar som oversteig 50 prosent. Det var lettare å få dei over i mindre stillingar og i vikariat. Rapporten konkluderer med at ei vesentleg avgrensing når det gjeld å få ventelønnsmottakarane over i jobb, er knytt til den økonomiske tryggleiken mange deltakarar opplever å ha.

ECON Analyse gjorde ein analyse av og leverte ein rapport om «Bruk av sluttordninger ved statlige omstillinger fra 1998–2005», på oppdrag frå departementet. Rapporten viser utviklinga i heile staten i perioden 1998–2003, og gir ei meir inngåande beskriving av bruken av omstillingsverkemiddel i samband med omstillingsprosessane i Vegvesenet, Tollvesenet og Kartverket i perioden 2004–2005. Hovudfunna i materialet er at sluttordningane studiestønad og sluttvederlag verkar etter føremåle; dei får tilsette over i nytt arbeid. Dei to verkemidla utfyller kvarandre, på den måten at dei treffer ulike målgrupper. Jo eldre arbeidstakaren er, jo mindre truleg er det at han/ho vel studiestønad. Arbeidsløysa eit halvt år etter fråtredinga er langt større blant dei på ventelønn enn blant dei som fekk sluttordningar – 44,5 prosent mot 14,7 prosent. Dei på ventelønn har størst registrert arbeidsløyse innanfor alle aldersgrupper. ECON meiner at høgare alder blant dei som får ventelønn, berre kan forklare ein del av differansen. Slik sluttpakkane har vore brukte, konkluderer ECON også med at dei samla sett har bidrege dels til å vri statlege nedbemanningar i retning av personell som har hatt lett for å få ny jobb, dels at dei har bidrege til å styrkje insentiva til jobbsøking blant dei som er utpeikte som overtalige. Dette har medverka til å auke yrkesaktiviteten blant dei som har slutta med ei sluttordning, og dermed til å gi ein samfunnsøkonomisk gevinst.

Undersøkinga til ECON viser at overtalige som gjekk ut med rett til ventelønn, var eldre, hadde lengre ansiennitet i staten og hadde høgare utdanning enn dei som fekk sluttvederlag. Overtalige som gjekk ut med studiestøtte, hadde lågast alder, ansiennitet og utdanningsnivå.

Kor truleg det er at ein vel sluttvederlag framfor ventelønn når ein har det valet, er signifikant påverka av alderen, talet på månadslønner som inngår i tilbodet om sluttvederlag, og geografisk lokalisering av stillinga. Jo eldre personen er, jo mindre truleg er det at ein vel sluttvederlag. Jo fleire månadslønner i tilbodet om sluttvederlag, når den tilsette er 45 år eller eldre, jo meir truleg at ein vel sluttvederlag.

Ordningane for sluttpakkar har gjerne hatt eit regelverk med maksimalbeløp. Mange ville truleg valt sluttvederlag framfor ventelønn sjølv om tilbodet om sluttvederlag hadde vore dårlegare. For andre var tilbodet akkurat stort nok til at dei valde sluttvederlag. Ut frå observasjonar av kva tilbod som er blitt aksepterte, og kva tilbod som er avslått, er det pårekna at sluttvederlaga i gjennomsnitt kunne vore om lag 70 000 kroner lågare per person utan at færre hadde valt sluttvederlag. Det ville krevje ei individuell fastsetjing av storleiken på sluttvederlaga ut frå situasjonen til den enkelte. Ikkje minst ville vurderinga av dei individuelle moglegheitene på arbeidsmarknaden vore sentral i ei slik fastsetjing. Det gjeld berre overtalige som stod overfor eit val mellom sluttvederlag og ventelønn.

Av overtalige som gjekk ut med rett til ventelønn, prøvde 84 prosent å skaffe seg ny jobb. Av overtalige som fekk sluttvederlag, var delen 88 prosent. Overtalige som gjekk ut med rett til ventelønn, begynte seinare å søkje jobb enn dei som gjekk ut med sluttvederlag. Delen av dei som hadde fått rett til ventelønn, som hadde prøvd å skaffe seg nytt inntektsgivande arbeid, viste seg å gå ned med aukande alder over 45–49 år. Dei med sluttvederlag opprettheldt høgare søkjeaktivitet ved aukande alder over 45–49 år.

Overtalige som gjekk ut med rett til ventelønn, hadde større vanskar med å finne arbeid hos ny arbeidsgivar enn dei som gjekk ut med sluttvederlag. Dei som fekk sluttpakke utan å vere overtalige, har i liten grad erfart vanskar med å skaffe seg arbeid.

Heile 90 prosent av dei overtalige som fekk ventelønn, og som hadde opplevd vanskar med å få arbeid, meinte at det var av stor eller noka betydning for vanskane at dei var for gamle. Ein like stor del meinte at det var av noka eller stor betydning at det var få jobbar på staden som trong kvalifikasjonane deira.

Dåverande Aetat hadde i rapport nr. 1–2005 ein artikkel kalla «Ventelønn gir lavere jobbsannsynlighet». Av rapporten går det fram følgjande:

«Ved siden av høy alder og lang arbeidssøkervarighet, kjennetegnes ventelønnsmottakerne av et noe lavere utdanningsnivå enn det som er gjennomsnittet for ordinære arbeidssøkere. Analysen i denne artikkelen viser at selv når en tar hensyn til alder, arbeidssøkervarighet, utdanningsnivå og flere andre kjennetegn ved ventelønnsmottakere, har den gruppen betydelig lavere sannsynlighet for overgang til arbeid enn det andre ordinære arbeidssøkere har. Det er dermed sannsynlig at ventelønn i seg selv disponerer for lavere overgang til arbeid etter endt arbeidssøkerperiode. Ventelønnsmottakere som går over i fast ansettelse mister muligheten til å senere falle tilbake på ventelønn. Dette virker hemmende på jobbsøkingen blant mottakerne. I tillegg kan den lave overgangen til arbeid sannsynligvis settes i sammenheng med oppfatning av ventelønnsordningen som en slags førtidspensjon. En slik oppfatning kan i seg selv føre til redusert jobbmotivasjon blant mottakerne.»