2 Forpliktende samliv

Familiens sentrale posisjon i det norske samfunnet underbygges av data fra den norske verdiundersøkelsen. I undersøkelsen fra 1996 svarte 88 prosent at familien er svært viktig for dem. En analyse av utviklingen fra 1982 til 1996 viser at familieverdiene ikke har blitt svekket i denne perioden. 85 prosent svarte i 1996 at et barn trenger et hjem med både mor og far for å få en lykkelig oppvekst. Et overveldende flertall avviser i 1996 som i 1982 at ekteskapet er en umoderne institusjon. 1

En nylig utført undersøkelse i regi av Modum Bads Samlivssenter viser at tre av fire tenåringer sier at de ønsker å gifte seg når de ser 15 år fremover og åtte av ti mener at et livslangt ekteskap er best. 2

Homofile og lesbiskes kamp for retten til å kunne inngå partnerskap, kan også ses som uttrykk for ønsket om et forpliktende samliv.

Idealet om det livslange parforholdet basert på kjærlighet står sterkt, men ikke alle velger ekteskapet som samlivsform. Det er en nedgang i inngåtte ekteskap. I dag er det nesten like uvanlig å starte første samliv med å gifte seg, som det tidligere var å innlede med et samboerforhold. Nesten halvparten av barna blir født av foreldre som er samboere. Utviklingen viser at flere enn tidligere forblir samboere også når de får barn nummer to.

Et annet trekk ved familiemønsteret er økningen i skilsmisser og samlivsbrudd. Skilsmissene og samlivsbruddene berører mange barn og voksne hvert år og gir grunn til bekymring. Det er de senere år dokumentert at samboerskap er mindre stabile enn ekteskap.

Det er en stor familiepolitisk utfordring å legge til rette for at flere skal kunne realisere idealet om et stabilt familieliv. Regjeringens syn er at ekteskapet er den beste samlivsform fordi ekteskapet forplikter mer enn samboerskap. Trygghetsgevinsten gjelder både barn og voksne. I tillegg synliggjør ekteskapsinngåelsen at et forpliktende samliv også er et samfunnsanliggende. Og forpliktelsene utløser da også juridiske rettigheter og trygghet som kommer alle parter til gode. Regjeringen vil styrke det forebyggende familiearbeidet og legge til rette for at både ektepar og samboere med felles barn skal kunne få hjelp til å håndtere konflikter og mestre samlivet.

2.1 Familien i endring

Familien er i forandring. Mange velger å leve i samboerforhold uten å inngå formelt ekteskap, særlig blant unge mennesker. Halvparten av barna blir født av foreldre som ikke er gift. De aller fleste av disse har samboende foreldre. Stadig flere bor alene og lever ikke i samliv. Økningen er aller sterkest blant de yngste. Mens skilsmissetallene stabiliserte seg på 1990-tallet, øker antallet ved inngangen til det nye årtusenet og ny statistikk bekrefter at samboerforhold er mindre stabile enn ekteskap. De fleste barn bor i dag sammen med begge foreldrene, men dersom utviklingen i samlivsbrudd (det vil si skilsmisser og brutte samboerskap) fortsetter i samme takt, vil et økende antall barn ikke bo hele oppveksten sammen med begge foreldre, jf. vedlegg 1.

2.1.1 Færre gifter seg - flere velger samboerskap

Blant dem som lever i samliv (samboere og gifte) er 1/4 samboere og hele 3/4 er gifte. I 2001 var det 23 000 par som giftet seg. Det var langt færre enn året før. Folk er eldre når de gifter seg og framskrivinger viser at færre vil gifte seg og at flere aldri vil ha vært gift ved fylte 50 år. Andelen samboere har økt radikalt på 30 år. Blant kvinner og menn mellom 20 og 34 år er 1 av 3 samboere.

2.1.2 Samboerskap mindre stabile enn ekteskap

Etter en nedgang i siste halvdel av 90-årene, økte skilsmissene fra 1999 til 2000. Nærmere 10 100 ekteskap ble oppløst ved skilsmisse i 2000, vel 900 flere enn i 1999. Økningen fortsatte i 2001.

Langt flere samboerpar går fra hverandre enn ektepar. En undersøkelse for å få samboerne mer innpasset i statistikken fant at av i alt 88 500 samboerpar med felles barn gikk 5 500 fra hverandre (6 prosent). Dette tilsvarer 62 av 1 000 samboere med felles barn. Til sammenligning var det 19 av 1 000 ektepar med barn som separerte seg. 3 Det betyr at barns risiko for å oppleve samlivsbrudd er mer enn tre ganger større i samboerfamilier.

Den samme undersøkelsen viste at det er flere unge samboere enn unge ektepar som går fra hverandre (20-24 år). Forskjellen er mindre for dem som er eldre, men uansett alder går samboerne langt oftere fra hverandre enn de gifte.

Videre viste undersøkelsen at av samboerparenes 130 000 barn opplevde 7 481 barn at foreldrene gikk fra hverandre. Dette tilsvarer 57 av 1 000 barn. Av ekteparenes 670 033 barn, opplevde 13 915 barn at foreldrene ble separert. Dette tilsvarer 21 av 1 000 barn. I tillegg skjer foreldrebrudd i samboerskap tidligere i barns liv enn brudd for barn født i ekteskap. 4

2.2 Ekteskapet den beste samlivsform

Regjeringen mener at ekteskapet er den beste samlivsformen hovedsakelig av to grunner: formalisering av gjensidig forpliktelse og stabilitet. Ekteskapet har vist seg å være mer stabilt enn samboerskapet. Det har antakelig en sammenheng med at ekteskapet er den mest forpliktende samlivsformen. Både inngåelse og oppløsning av ekteskap er offentlige handlinger, et samfunnsanliggende, hvor partene må forholde seg til bestemte formkrav. For samboerskap er det ingen formalisering knyttet til verken inngåelse eller oppløsning. Terskelen for å gifte seg er antakelig høyere enn for å bli samboer. Fyllingsdalen menighet har tatt konsekvensen av dette. De tilbyr på en bestemt dato i 2003 samboende foreldre kostnadsfritt bryllup og bryllupsfest.

For ektepar finnes et omfattende regelverk som automatisk kommer til anvendelse både i ekteskapet og når det oppløses ved død eller separasjon/skilsmisse. Dette lovverket, som er en juridisk pakkeløsning, skaper en trygg og forutsigbar ramme rundt samlivet og kan redusere konflikter ved oppløsning, noe som har betydning for den enkelte og samfunnet.

Samboere har ikke i dag den samme beskyttelse i lovverket som ektepar og regjeringen foreslår heller ikke at samboere skal likestilles med ektefeller på generell basis, jf. kapittel 7. Juridisk vil ekteskapet fortsatt være i en særstilling som samlivsform. Større forpliktelser slår ut i større rettigheter.

I Sem-erklæringen står det at:

«Samarbeidsregjeringen mener ekteskapet er den beste ramme om barnas oppvekst, og vil verne og styrke ekteskapet som samlivsform».

2.2.1 Bedre informasjon om konsekvenser av valg av samlivsform

Det er mange misforståelser knyttet til samboeres juridiske rettigheter og plikter. Mange tror at de etter et visst antall års samboerskap har oppnådd de samme rettigheter som ektepar. Det er ikke riktig, og noen får problemer i forbindelse med brudd eller når den ene dør fordi de ikke har kjent til regelverket. Knapt to av ti samboerpar, både de med og uten barn, har formell og undertegnet avtale om hva som skal skje i tilfelle brudd og død. Regjeringen mener det er behov for mer informasjon om regelverket på dette området og vil følge dette opp. Informasjonen bør legge vekt på at man ved å gifte seg oppnår en lovregulering rundt samlivet som det ikke er mulig å få på annen måte.

2.2.2 Er det for enkelt å skille seg?

Som nevnt innledningsvis står idealet om varige samliv sterkt i befolkningen. Når det likevel er så mange ekteskap som ender med skilsmisse er det grunn til å stille spørsmål om det er for enkelt å skille seg.

Tidligere (før nåværende lov av 1992) måtte man ha en grunn for å skille seg: det kunne være utroskap eller at det var oppstått uenighet eller uoverensstemmelser mellom ektefellene slik at det ikke kunne forlanges at ekteskapet skulle fortsette.

Inngåelse av ekteskap er basert på frivillighet. Ved revisjonen av ekteskapsloven ga Ekteskapslovutvalget 5 uttrykk for at separasjons- og skilsmissereglene også burde bygge på frivillighet, dvs. at begge må kunne separere eller skille seg uavhengig av om den andre er enig. Ekteskapslovutvalget la klart til grunn at varige ektskap og stabile familieforhold er det beste både for samfunnet og den enkelte. Utvalget viste imidlertid til at det ikke var grunn til å tro at strenge skilsmisseregler styrker ekteskapet.

En ektefelle som ikke lenger ønsker å være gift, har rett til å kreve separasjon. Det er ingen vilkår for å få separasjon. Ektefeller med felles barn under 16 år må imidlertid møte til mekling før det fremsettes krav om separasjon. Formålet med meklingen er at foreldrene skal komme frem til en ordning når det gjelder barna.

Hver av ektefellene kan kreve skilsmisse dersom partene har vært separert i minst ett år. Det er en betingelse for å få skilsmisse at ektefellene har levd adskilt i separasjonstiden. Separasjonstiden er både en betenkningstid og en prøvetid på å leve hver for seg. Begrunnelsen for separasjonstiden er å unngå overilte skilsmisser. Samtidig er tiden en påminning om at et samlivsbrudd berører flere enn to voksne.

Skilsmisse kan også kreves dersom samlivet har vært brutt i minst to år uten at ektefellene har krevd separasjon, såkalt faktisk separasjon. Skilsmisse uten forutgående separasjon kan også gis av retten i tilfeller der en av ektefellene har forsøkt å drepe sin ektefelle eller barna eller har utsatt dem for trusler, eller dersom ekteskapet er inngått i strid med forbudet mot ekteskap mellom nærstående personer eller bigami.

Bevilling til separasjon og skilsmisse gis av fylkesmannen i de aller fleste tilfellene. Det er ikke et vilkår for å få separasjon eller skilsmisse at ektefellene har avtalt hvor barna skal bo eller hvordan felles formue skal fordeles mellom dem. Dersom ikke ektefellene blir enige om disse spørsmålene i ettertid, må de eventuelt reise separat sak om dette.

I Sverige og Finland er separasjonsordningen opphevet. Hver av ektefellene er gitt en rett til å kreve skilsmisse. Dersom ektefellene ikke er enige om å skilles, eller den ene av ektefellene bor sammen med et barn under 16 år som han eller hun har omsorgen for, blir skilsmissen underlagt en betenkningstid. Hver av ektefellene kan da kreve skilsmisse etter seks måneders betenkningstid. Partene må ikke leve fra hverandre under betenkningstiden. Skilsmisse gis ved domstolene.

Danmark har regler om separasjon forut for en endelig skilsmisse. I tillegg er det rett til umiddelbar skilsmisse i enkelte situasjoner for eksempel der en av ektefellene har vært utro eller har utøvet vold mot ektefellen eller barna. Separasjon og skilsmisse gis i de fleste tilfellene ved administrativ bevilling.

I andre land er det vanlig at skilsmisse gis ved domstolene uten noen form for betenknings- eller separasjonstid. Det er vanligvis også slik at spørsmål om skifte mellom ektefellene, underholdsbidrag, bosted og samvær for barna blir avgjort i skilsmissesaken.

Regjeringen mener at ekteskapet er den beste samlivsform og at det er et problem både for samfunnet og enkeltmennesker at så mange ekteskap i dag oppløses. Det er likevel viktig å understreke at ekteskap bygger på frivillighet og at begge ektefeller derfor må ha en rett til å gå ut av ekteskapet dersom de ikke lenger ønsker å være gift. Regjeringen mener at den ordningen vi har i dag med et års separasjonstid er god fordi den sikrer at begge ektefellene får en mulighet til å tenke seg godt om før den endelige beslutningen om å oppløse ekteskapet tas. Dette gir også god anledning til å høre barnas stemme og behov. Ektefeller med barn er pålagt mekling som kan gi støtte og veiledning, slik at samlivsbruddet kan bli minst mulig belastende for barna, jf. kap. 3. Ektefeller som ønsker det kan også oppsøke familievernet for å få hjelp med problemer i samlivet slik at samlivsbrudd kanskje kan unngås, jf. 2.3.2.

Regjeringen foreslår ikke endringer i skilsmisselovgivningen.

Spørsmålet om høyden på terskelen for å gå inn og ut av ekteskapet berører også individualiseringen i samfunnet og vårt forhold til troskap og forpliktelse. Her ønsker regjeringen å stimulere til en verdidebatt.

Tvangsekteskap er forbudt ved norsk lov (jf. straffeloven § 222). Regjeringen vil bekjempe tvangsekteskap. Barne- og familiedepartementet arbeider derfor med å utrede nærmere forslag som skal gjøre det lettere å få oppløst ekteskap som er blitt til ved tvang, jfr. 6.5.6.

2.2.3 Deling av pensjonsrettigheter mellom ektefeller

Det er i stor grad kvinner som velger å avstå fra lønnet arbeid for å være mer hjemme sammen med barna. Dette reduserer deres inntekt med den følge at de også får lavere pensjon. Mor og far har et likestilt ansvar for å ta omsorg for sine barn. Hvis man har valgt at en av foreldrene i en periode skal være mer hjemme for å ta seg av barna, mens den andre er i inntektsgivende arbeid, er det ikke rimelig at den som har vært hjemme skal bære hele tapet dette medfører i forhold til pensjonsrettigheter. Deling av pensjonsrettigheter mellom ektefeller kan være aktuelt i forhold til målet om forpliktende samliv og foreldreskap. Ut fra et likestillings- og solidaritetsperspektiv kan også en deling av pensjonsrettigheter være viktig. Spørsmålet om deling av pensjonspoeng i dagens folketrygd har blitt vurdert en rekke ganger, men er til nå avvist fordi en slik ordning vil være både kostbar og komplisert. Pensjonskommisjonen skal vurdere hvilken betydning endringer i familie- og samlivsmønsteret kan ha for utformingen av pensjonssystemet og hvordan pensjonsordningene kan bidra til å ivareta fordelings- og likestillingshensyn. I forbindelse med en eventuell pensjonsreform vil spørsmålet om deling av pensjonsrettigheter bli vurdert. Regjeringen ønsker å avvente Pensjonskommisjonens holdning til dette spørsmålet før man foretar en nærmere vurdering.

2.3 Styrking av det forebyggende familiearbeidet

Samlivsbrudd kan i mange tilfelle føre med seg problemer både psykisk, fysisk, økonomisk og sosialt. Mye tyder på at samlivsbrudd går sammen med økt hyppighet av problemer som lav selvfølelse, liten sosial kontakt, ensomhet og depresjon. 6 En undersøkelse ledet av professor Dag Bruusgaard ved Universitetet i Oslo har vist at et samlivsbrudd dobler risikoen for å bli langvarig sykmeldt. 7 En del bedrifter tar konsekvensen av at det er en sammenheng mellom hvordan arbeidstakerne har det hjemme og yteevne på jobb. Kongsberggruppen tar de ansattes parforhold på alvor og tilbyr samlivskurs. De ser at trivsel, motivasjon og overskudd er viktig for at medarbeiderne skal yte sin maksimale kompetanse når de er på jobb, og at medarbeidere som trives godt hjemme i større grad trives på jobb. 8

Regjeringen ønsker å bidra til at færre ekteskap og samliv skal gå i oppløsning og vil derfor styrke det forebyggende familiearbeidet. Det er en stor utfordring å nå familiene før samlivsbruddet eller skilsmissen er et faktum. Forskningen viser at det nytter å forebygge. Gode samliv kan langt på vei læres. Par kan lære å styrke det positive i forholdet gjennom bl.a. arbeid med forventninger og bevisstgjøring på verdier. Og par kan lære ferdigheter som reduserer det negative i samspillet og gir mer positiv kommunikasjon. Regjeringen ønsker å satse på et mer helhetlig forebyggende familiearbeid gjennom å utvide ordningen med samlivstiltak, styrke familievernets kompetanse og kapasitet og videreutvikle foreldreveiledningsprogrammet (jf. kap. 3). Det vil også være naturlig å se disse tre områdene mer i sammenheng.

Formålet med det forebyggende familiearbeidet er å hjelpe familier til å leve bedre sammen, forebygge samspillsproblemer mellom foreldre og barn og hindre familieoppløsning. Dette vil gi positive ringvirkninger også for samfunnet for øvrig, både i menneskelig og økonomisk forstand.

2.3.1 Styrke tilbudet om samlivskurs

Tilskottsordningen til samlivstiltak 9 ble innført i 1994. Frivillige organisasjoner, institusjoner og kommuner kan få tilskudd til lokale samlivskurs. Målet med samlivstiltakene er å styrke ekteskap og samliv og forebygge familieoppløsning. På bakgrunn av den økende etterspørselen og et ønske om å redusere antallet samlivsbrudd, ønsker regjeringen å styrke tilbudet på samlivskurs. De lokale samlivskursene er et lavterskeltilbud til par og fokuserer på såkalte «vanlige problemer» i samlivet; for eksempel på hvordan bedre kommunikasjon og dialog, hvordan ta bedre vare på og utvikle parforholdet, spørsmål omkring samarbeid og arbeidsfordeling, konflikter og konfliktløsning. Kursene er kortvarige samlinger, gjerne weekend-kurs, og følger et program som er utviklet for formålet. Siden 1998 har antallet kurs som benytter seg av PREP- metoden (Prevention and Relationship Enhancement Program) økt og er i dag dominerende. Det gis også støtte til kurs for par med funksjonshemmede barn, for familier med sykdom, for stefamilier eller for par med ulik kulturell bakgrunn. Foreldreveiledning har vært en del av opplegget, også gjennom egne fedretiltak. Det er i hovedsak kirkelige, humanitære og helserelaterte organisasjoner som arrangerer kurs. Men også offentlige instanser, familievernkontorer, kommuner og fylkeskommuner har engasjert seg sterkere de senere årene. Mange kommuner ønsker å knytte samliv som tema sammen med foreldreveiledning med sikte på å få til et mer helhetlig forebyggende familiearbeid i kommunen.

Det gis også økonomisk støtte til utviklingstiltak som skal sikre kvaliteten, øke kompetansen og kunnskapen på feltet. Utviklingsarbeidet skal blant annet bidra til å utvikle faglig gode samlivsprogrammer, tilpasset familienes situasjon, og til å skolere kursledere.

Interessen for å sette i gang samlivstiltak har steget jevnt etter hvert som tilskuddsordningen har blitt mer kjent. I perioden 2000-2002 steg det totale antallet søknader fra 195 til 238. Samlet søknadsbeløp økte fra 12,5 til 16 mill. kroner. Den årlige summen til fordeling var imidlertid uendret; rundt 3,6 mill. kroner. I 2003 er det bevilget 1 mill. ekstra slik at bevilgningen nå utgjør i alt 4,6 mill. kroner. Men dette er fremdeles utilstrekkelig til å dekke etterspørsel og behov.

Barne- og familiedepartementet igangsatte høsten 2002 en evaluering av tilskuddsordningen til samlivstiltak. Evalueringsprosjektet utføres av Møreforsking, og rapport skal foreligge høsten 2003. Den vil blant annet se på fordelingsprofilen innenfor samlivstiltakene (kriterier for tildeling av midler, hvem har fått støtte, hvor, søkernes bakgrunn, hvilke temaer som tas opp mv.) og spørre kursdeltakerne hvordan de har opplevd kursene. Foreløpige resultater viser at, selv om alle fylker i landet har søkt i perioden 1994-2002, har det vært flest søknader fra tettbygde fylker (Oslo og Akershus, Rogaland, Hordaland), mens spredtbygde fylker med lavt innbyggertall og med få store byer (Finnmark, Troms, Sogn og Fjordane) har hatt lav søknadsmengde.

I Norge er det foretatt få evalueringer av samlivstiltak. Internasjonalt er det imidlertid gjennomført evalueringsstudier som viser at tiltakene kan ha en positiv effekt. Amerikanske og tyske studier av PREP-kurs fire til fem år etter kurset, viser at par som har deltatt på kurs er mer fornøyde med parforholdet og har bedre evne til problemløsing enn par som ikke har vært på kurs. 10 Men når det gjelder å kunne styrke parforholdet og forhindre samlivsbrudd er den forebyggende effekten av samlivskurs mer usikker og vanskelig målbar. For å kunne måle eller konkludere om tiltakene har varig forebyggingseffekt, bør kursdeltakerne derfor følges opp over relativt lang tid. Det er sannsynlig at den forebyggende effekten av samlivskurs vil kunne økes gjennom tilbud om regelmessige «oppfriskningskurs» i årene etter det første gjennomførte kurset.

Evaluering av kurset «Du og jeg og vi to» i regi av Nasjonalforeningen for folkehelse viste at de fleste hadde positive erfaringer med samlivskurset. 11 Men samtidig gikk det fram at 60 prosent av deltakerne hadde utdanning på høgskole/universitetsnivå. Dette er en mye større andel enn blant befolkningen generelt (ca. 22 prosent). Dessuten vet vi at det er en svak tendens til høyere skilsmisseprosent blant de med lavest utdanning. Det er ikke grunn til å tro at utdanningsnivået fordeler seg annerledes blant deltakere som følger andre typer samlivskurs. Dette kan tyde på at det i dag er en skjevfordeling mellom ulike gruppers deltakelse på slike kurs. Det er også sannsynlig at de som har valgt å være med på samlivskurs, i utgangspunktet er svært innstilt på og motiverte for å prøve og forbedre samlivet.

Målet er å medvirke til at samlivskurs kan bli et mer etablert tilbud til nyetablerte par tilknyttet det lokale forebyggende familiearbeidet. Det er et mål for regjeringen at samlivskurs kan bli tilgjengelige over hele landet for å nå flest mulig. Kurstilbudet bør mangfoldiggjøres og det må utvikles ulike modeller for kursvirksomheten slik at flere vil delta. Samlivskurs er et lavterskeltilbud og må ikke oppfattes som et behandlingstilbud. Det er et tilbud til de som vil forebygge konflikter og investere i et varig og forpliktende samliv.

Det er også viktig å bedre informasjonen om og markedsføringen av samlivstiltakene på aktuelle og kanskje andre arenaer enn tidligere (for eksempel gjennom familievern og helsestasjoner, i ulike media, gjennom frivillige organisasjoner, offentlige kontorer, arbeidsliv, ved utdanningssteder osv). Om antallet samlivstilbud skal økes, vil det også være behov for flere kursledere og for videre kvalifisering av dem.

Blant annet på bakgrunn av resultatene av evalueringen av tilskuddsordningen og pågående forskning på området, vil regjeringen vurdere nærmere hvordan man kan få til en bedre spredning slik at samlivstiltakene kan utvikles til å bli et mer allment tilbud - både overfor nyetablerte og mer etablerte par.

2.3.1.1 Tilbud om gratis samlivskurs til alle

Samlivstiltakene har en viktig forebyggende oppgave i det å forhindre at kriser oppstår og at de får utvikle seg. Forskning tyder på at samlivskurs kan være et viktig incentiv til å bedre kommunikasjonen og dialogen i parforholdet og til å bryte med dårlige kommunikasjonsmønstre. Den forebyggende effekten mht. samlivsproblemer synes å være størst hvis samlivskurs settes inn i en tidlig fase av parforholdet, helst i løpet av det første året, dvs. før samhandlingsmønstre og måter å håndtere konflikter på har blitt for automatiserte og vanskelige å påvirke. 12

Som et bidrag til bedre og mer varige samliv vil regjeringen arbeide for at alle ektepar og samboere får tilbud om et gratis samlivskurs når de får sitt første barn. Et samlivskurs inneholder sentrale elementer om hvordan det positive i parforholdet kan styrkes, som for eksempel forpliktelse, vi-tenkning, langsiktighet, oppgjør, vennskap. Slike verdier får ofte mer innhold og mening når man har fått et barn sammen. Gode og varige parforhold er noe det offentlige bør satse mye på, fordi det grunnleggende sett angår barns oppvekstvilkår. Vi vet at foreldres evne til å være gode rollemodeller for barn henger sammen med hvordan de to har det som par.

Helsesøster kan på sitt første hjemmebesøk etter fødselen (hvor normalt begge foreldrene er til stede) gi paret et gavekort på et endags samlivskurs. Ved at invitasjonen formidles av helsestasjonene alminneliggjøres tilbudet. Dessuten er dette et viktig anliggende i det forebyggende helsearbeid. Samliv er folkehelse. Helsesøster har en mulighet til kontinuitet og oppfølging.

Gjennom slike kurs kan en samtidig formidle tilrettelagt faktainformasjon om rettigheter og forpliktelser i samboerskap og ekteskap.

Et endagskurs, til forskjell fra et helgekurs, vil gjøre det praktisk mulig for spebarnsforeldre å komme av gårde. Erfaring tilsier at en kan få formidlet vesentlig kunnskap i løpet av et dagskurs samtidig som en når langt flere. Et endagskurs vil være en god forebyggende investering.

Barne- og familiedepartementet vil sette ned en prosjektgruppe som kan jobbe fram et opplegg med et mål om i løpet av to år å ha regelmessige tilbud om endagskurs for nybakte foreldrepar i første omgang i halvparten av landets kommuner.

2.3.2 Styrke familieverntjenesten

Familievernet arbeider med relasjonelle problemer i familien. Familievernkontorene har to lovpålagte oppgaver. De skal gi tilbud om behandling og rådgivning der det foreligger vansker, konflikter eller kriser i familien. For å ivareta barns behov er kontorene pålagt å foreta mekling etter ekteskapsloven og barneloven. I tillegg har kontorene en tredje, frivillig oppgave: Å drive utadrettet virksomhet i form av informasjon og veiledning til publikum og det øvrige hjelpeapparat.

Det finnes familievernkontorer i alle landets fylker, 65 til sammen hvorav 27 er private/kirkelige og 38 er offentlige. Departementet ønsker et slikt mangfold i tilbudet, og har understreket dette i Ot.prp. nr. 9 (2002-2003) hvor det står:

«Når det gjelder familievernet, vil departementet opprettholde forslaget om at det private tilbudet etter en statlig overtakelse fortsatt skal utgjøre en viktig del av det samlede tjenestetilbudet». 13

Fylkeskommunene har ansvar for å planlegge, dimensjonere og organisere tjenesten i sine respektive fylker. Fra 01.01. 2004 skal staten overta de fylkeskommunale oppgavene på familievernområdet. 14

Familievernet er en lavterskeltjeneste. Klientene kan oppsøke familievernkontorene uten henvisning og tilbudet er gratis både når det gjelder familiebehandling og mekling. Familievernkontorene har en viktig rolle i å løse ekteskapskonflikter og forebygge skilsmisser og samlivsbrudd. Videre kan de bidra med rådgivning og terapi ved oppløsning av parforhold. Familievernet gir også tilbud til enslige og enslige forsørgere som opplever familierelaterte problemer enten i form av generasjonsproblemer, samlivsbrudd eller samarbeidskonflikter om felles barn.

Familievernet er en etterspurt tjeneste. I løpet av 2001 har familievernkontorene arbeidet med 24 300 saker. 15 Problemstillinger rundt parforholdet er oppgitt som viktigste grunn for henvendelse i rundt halvparten av sakene. Foreldre-barn-relasjon er også en hyppig henvendelsesgrunn. I hele 87 prosent av sakene tok partene selv kontakt med familievernet. I nesten syv av ti saker var en kvinne den som henvendte seg først til familievernkontoret. Barn under 18 år oppgis sjelden å være primærklient eller samtalepartner. Imidlertid var det barn i alderen 0-5 år i husholdningen i drøyt 9 800 av sakene familievernet arbeidet med i 2001, og barn i alderen 6-12 år i 10 500 saker.

Barne- og familiedepartementet har økt ressursene til kompetanseformål både i 2002 og 2003 og har nylig lagt fram rapporten Kompetansetiltak i familievernet. 16Det er behov for en styrking av midler til gjennomføring av tiltak i kompetanseplanen i årene framover. Målsettingen er å gjennomføre en systematisk og helhetlig kompetanseutvikling for ansatte i tjenesten, til beste for familienes behov. Planen tar opp de utfordringene familievernet står overfor, og lanserer tiltak for å sette tjenesten i bedre stand til å møte dem. Planen inneholder både kortsiktige og langsiktige tiltak. Arbeidet med iverksetting av kompetansetiltakene startet i 2002. Planen er ment å være «rullerende» og skal vurderes og oppdateres jevnlig.

Som et ledd i arbeidet med å forebygge brudd i familier og forebygge fastlåste konflikter mellom foreldre er det spesielt viktig at familievernet videreutvikler sin utadrettede informasjon overfor allmennheten, dvs. øker sitt pedagogiske ansvar for å formidle hva som skal til for å få samliv og familieliv til å fungere, og hva som er nødvendig i forhold til avtaler og samarbeid om barn ved brudd mellom partnere. Det er viktig å synliggjøre at samlivsproblemer er et allment fenomen, og at det finnes tilbud som kan gi hjelp i slike situasjoner.

Det er videre viktig at familievernet synliggjør sin profesjonelle kompetanse overfor andre faggrupper og etater, og videreutvikler samarbeidet med andre og beslektede tjenester. Dette gjelder ikke minst barnevernet, men også psykisk helsevern, deler av rusomsorgen, pedagogisk-psykologisk tjeneste og andre. Det bør også vurderes om det er hensiktsmessig at flere familievernkontorer enn i dag holder samlivskurs og gir foreldreveiledning.

Tjenesten har behov for ytterligere å utvikle sin kompetanse på barn og relasjoner barn - voksen. Det tradisjonelle perspektivet der paret har vært behandlingsenheten, er nå utvidet til familien som helhet. En slik perspektivutvidelse er nødvendig av hensyn til, men også som følge av den økte oppmerksomhet barnet og barnets situasjon har fått i familiepolitikken generelt.

Det er et mål å kvalifisere fagpersoner som kan arbeide med sterkt konfliktfylte relasjoner, slik at man raskt kan få etablert et tilbud til familier som i dag ikke selv greier å takle forholdet til barna med vanlig mekling. I den forbindelse må man styrke utviklingen av meklingsmetodikk i saker som preges av fastlåsthet (jf. 3.4.4).

Stadig nye grupper etterspør familievernets kompetanse. Det gjelder for eksempel familier med funksjonshemmede barn. Disse familiene opplever gjerne spesielle vanskeligheter, og trenger derfor tilpassede tilbud. Det er igangsatt et prosjekt som i løpet av en treårsperiode skal kunne gi et landsdekkende tilbud om samlivsveiledning for foreldre med funksjonshemmede barn, forankret ved utvalgte familievernkontor.

En spesiell utfordring er å komme i dialog med og gi et tilbud til familier som har sin kulturelle referanseramme for samliv og oppdragelse fra et annet samfunn enn det norske. Familievernet må øke kompetansen på, og styrke tilbudet til, familier med minoritetsbakgrunn. Det er behov for å utvikle tilpassede familieterapeutiske tilbud, men familievernet må også kunne møte mer spesiell problematikk som for eksempel tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og traumer. Samarbeid med aktuelle kompetansemiljø er både utfordrende og ønskelig.

Regjeringen ser et behov for å øke kapasiteten i familievernet. En økning både i forhold til kompetanse og kapasitet i familievernet vil gjøre tilbudet om rådgivning og behandling tilgjengelig for flere og dermed også imøtekomme behovet for en mer rettferdig fordeling av en etterspurt tjeneste.

En rekke familievernkontorer har lang ventetid for familier som ønsker hjelp til å takle ekteskap, samliv og foreldreskap. Dette kan resultere i at hjelpen til familien kommer for sent. Et moment her er personellressursene i forhold til hvor mange innbyggere familievernkontorene er ment å betjene. Kapasiteten ved familievernkontorene i de ulike fylkene varierer mellom 4 074 innbyggere per årsverk, slik situasjonen er i Finnmark, til 16 855 innbyggere per årsverk slik situasjonen er i Sør-Trøndelag. 17

Det er videre grunn til å anta at arbeidet med å synliggjøre familievernets kompetanse overfor andre faggrupper, etater og allmennheten generelt vil øke pågangen til kontorene ytterligere.

Skal man klare å innfri målet om en mer utadrettet virksomhet, krever også det kapasitetsøkning. Erfaringen viser at utadrettet virksomhet ofte blir nedprioritert, noe som til en viss grad skyldes for liten kapasitet ved kontorene.

Også i en rapport fra Norsk institutt for by- og regionsforskning (NIBR) 18 ble behovet for å styrke eksisterende kontorer og etablere nye, understreket. Det har ikke skjedd noen vesentlig kapasitetsøkning i familievernet etter denne kartleggingen. Pågangen på familievernkontorene og behovet for familievernets tjenester har økt siden kartleggingen.

Regjeringen vil derfor gradvis tilføre familieverntjenesten økte ressurser for å styrke kompetanseutviklingen i familievernet, for å etablere nye kontorer der det er behov for dette, samt tilføre nye stillinger ved noen eksisterende kontorer der ventetiden er lang.