Åpning av Helse i utvikling 2014

Innlegg av helse- og omsorgsminister Bent Høie

Kjære alle sammen

Takk for muligheten til å åpne denne sjuende konferansen i Helse i utvikling.

Da jeg var her i fjor, var prioriteringsutvalget midt i arbeidet med utredningen.

Nå er den her – en omfattende utredning "med forslag til en mer helhetlig innretning av prioriteringsarbeidet i norsk helsetjeneste", slik det står i forordet.

Utvalget har snakket seg sammen, de har lyttet til hverandres synspunkter og de har brynt meninger – og de har, imponerende nok, blitt enige om et forslag uten dissens.

Det er et ideal for prosessen vi har foran oss, nå som vi har overtatt utredningen og skal diskutere og lage en stortingsmelding.

Da jeg fikk rapporten forrige onsdag, sa jeg at jeg "kjør debatt".

Og jeg har fått svar på tiltale. Engasjementet har vært enormt, og det bare fortsetter. Det er jeg veldig glad for.

Men ett punkt vil jeg kommentere her. Det ble i mediene den første dagen skapt et inntrykk av at eldre nå kommer til å stå bakerst i køen. Det er å sette diskusjonen på en spiss som ikke passer inn i Norge. Prioritering her handler ikke om at noen ikke får, men om hvilken type hjelp det er snakk om.

Mange eldre får ikke den pleie og omsorg de har behov – det er en utfordring. Arbeidet som er gjort av Norheim-utvalget, har tydelig vekt på helsetjenester, men ikke på pleie og omsorg. Det er viktig å ta med i det videre arbeidet.

Lønning I- og II-utvalgene gjorde grundig arbeid for å få til gode prioriteringskriterier. Og det er skapt en kultur for åpenhet rundt disse spørsmålene som vi skal være stolte over.

Det er mange faktorer som gjør at en ny prioriteringsdebatt er nødvendig – blant annet endringene i samfunnet, utviklingen i medisinsk-teknologi og folks forventninger og krav til hva helsetjenesten kan gjøre for den enkelte.

Derfor er også gapet mellom hva som er teknologisk mulig og ressursene som er tilgjengelig, av og til stort.

Derfor er den nye debatten så viktig for om vi fortsatt skal klare å ha gode og gjeldende prinsipper for prioritering.

Prinsipper som gjør:

- At pasientene opplever at "ingen beslutninger tas om meg – uten meg", og at valget passer inn i deres egne verdier og livsvalg.

- At pasientene er trygge på at når de møter helsetjenesten, så er det ut fra demokratisk forankrete prinsipper, og i trygghet om at beslutningen er tatt i dialog med dem – det jeg kaller sannhetens øyeblikk.

- Og at lederne tar beslutninger på basis av de samme prinsippene som det er enighet om.

Mange spør: Hvorfor er i det hele tatt prioritering tema i ett av verdens rikeste land?

Kan ikke politikerne bare sørge for mer penger til helsetjenesten, så slipper vi å forholde oss til prioritering.

Svaret er nei – og det er grunnleggende årsaker til det.

Takket være oljen er vi et av verdens rikeste land. Oljen har gjort at vi har kunnet bruke mye penger på helsetjenester.

Men det er ikke slik at vi pumper selve tjenestene opp av norsk sokkel. Helsetjenester handler ikke bare om penger. Det handler om tid og kompetanse, om varme hender og kloke hoder.

Som politikere må vi sørge for helheten. Det er vårt ansvar å bevilge nok penger til sektoren, men vi må også sørge for nok helsepersonell, legge til rette for utdanning og forskning, og vi må organisere tjenesten så pasientene blir ivaretatt og får de tjenestene de har rett til.

Prioritering handler altså ikke om at skruen skal skrus hardere til, at vi skal begrense tilbudet skal begrenses eller om å spare penger.

Men vi vet at vi uansett må prioritere fordi det er knapphet på andre ressurser enn økonomi.

God helse skapes på andre sektorer enn helsesektoren – i trygge barnehager og skoler, i arbeidslivet.

Men ved sykdom kan helsetjenesten hjelpe. Dersom reparasjon skulle få forrang, så ville alle ressurser gå til reparasjon.

Derfor handler det om å sørge for åpen og rettferdig prioritering – slik tittelen på utredningen tydelig signaliserer.

Jeg vil ikke trekke konklusjoner. Jeg vil ha en åpen diskusjon der prinsippene møter virkeligheten. Men det er likevel to perspektiver i arbeidet som jeg vil si noe om.

For det første: Det er uønskede variasjoner i helsetjenester i dag. Det er en prioriteringsutfordring.

Noen pasienter får for lite behandling, mens andre får behandling som er unødvendig, og for noen direkte skadelig.

Om noen får, så blir det veldig synlig. Samtidig er det andre som ikke får – og det er oftest mindre synlig.

Svært ofte rammer det mennesker som har kroniske sykdommer og mennesker med rus- og psykiske helseutfordringer.

De mangler ofte sterke talspersoner og har ingen kraftig røst i debatten. Ofte blir de taperne som sitter igjen når de sterkeste har fått sitt.

Uønsket variasjon handler om mer. Vi jobber ikke godt nok for å sikre at faglige anbefalinger følges. Vi gjør for mye som ikke holder god standard. Ressurser brukes feil.

Det tar tid før kunnskap er implementert. Det er overraskende at det tar så lang tid.

Uønsket variasjon handler manglende prinsipper for hvordan vi skal få likhet og likeverdighet for alle som trenger helsetjenester.

Nå må vi ta ansvar for helheten og bli enige om gode prinsipper for prioritering.

Prioritering handler om å gjøre de riktige tingene – med andre ord om god kvalitet i alle ledd.

Ofte er det snakk om nye metoder og behandlingsmuligheter. Det er en vanlig oppfatning at jo mer vi behandler, jo bedre er det.

Men det er ikke alltid riktig. Det som er viktig er å gi riktig behandling til riktig tid – det bidrar til god kvalitet i tjenesten.

Norheim-utvalget peker selv på at det foregår unødvendige utredninger, særlig gjelder unødvendige røntgenundersøkelser – som er henvist uten god indikasjon.

Tiden det tar, utstyret som brukes og menneskene som utfører undersøkelsen, kunne vært brukt bedre og riktigere andre steder i tjenesten, eller på andre pasienter.

Innføring av pakkeforløp fra 1. januar 2015, er riktig i prioriteringssammenheng. Ressursbruken er til det beste for pasienten. Vi unngår tidstyveri, pasientene får tjenester av bedre kvalitet, de er involvert i alle beslutninger og får informasjon om det som skjer hele veien i forløpet.

Ressursene skal brukes slik at pasientene er trygge på:

- at det som gjøres, er i tråd med god medisinsk praksis.

- at prioriteringene ikke avhenger av den enkelte lege, men

- at det er diskutert åpent, er kjent i befolkningen og forankret i regjering og Stortinget

Jeg er også opptatt av de ansatte som står overfor ansikt til ansikt-beslutninger hver eneste dag. De skal også være trygge på at de har ryggdekning for sine beslutninger.

Derfor er det viktig at debatten om nye prinsipper handler om alle nivåer. Det må være de samme prinsippene som gjelder – for pasienten, for helsepersonell, ledere og oss politikere når vi skal legge budsjettene og fordele ressursene.

Mitt andre perspektiv: Å involvere pasientene er en måte å jobbe med prioritering på.

I pasientens helsetjeneste skal det være helt naturlig at brukere og pasienter involveres i vanskelige beslutninger og prioriteringer.

Prinsippet om at "Ingen beslutninger skal tas om meg – uten meg" gjelder på systemnivå og i én til én-samtaler mellom lege og pasient.

Kritiske røster vil hevde at brukermedvirkning fører til urealistiske forventninger hos pasienten.

Jeg mener det er feil. Å involvere pasientene er en løsning – ikke en del av problemet. Et godt eksempel er Norheim-utvalget der brukerne har vært med på vanskelige diskusjoner. Og de har sluttet seg til felles anbefalinger.

Informerte og involverte pasienter vil ikke alltid velge det som kan defineres som tilbud på "øverste hylle".

Det er forsket på hva det betyr for utfallet at pasienten deltar aktivt i beslutninger om egen helse.

Funnene viser at jo mer opplyste vi er, jo mer er vi i stand til å ta egne valg. Pasientens valg er mer i samsvar med hans eller hennes verdier og mål når pasienten har god kunnskap om situasjonen.

For eksempel at pasienten velger fysioterapi og trening fremfor operasjon i hofte eller kne – forutsatt at de får god informasjon om fordeler og ulemper, så de kan ta informerte valg.

Det faglige prioriteringene skal selvfølgelig baseres på god medisin – på anerkjente faglige retningslinjer.

Jeg vil hevde at pasienter som er godt informert, vil velge ut fra hva som er god kvalitet for dem. Erfaringen er at pasientene har en ryddig tilnærming til den typen spørsmål.

Det er ingen motsetning mellom god medisin og involvering. Det er to sider av samme sak.

Derfor er jeg glad for at de regionale helseforetak har tatt en så rask beslutning om å inkludere brukere med en representant i beslutningsforum for nye metoder.

Dette er i tråd med Norheim-utvalgets anbefaling, og jeg mener at brukerrepresentasjon vil bidra til bedre prosesser for innføring av nye metoder.

Systemet for innføring av nye metoder skal sikre likere tilgang til nye behandlingsmetoder. Dette systemet er et godt eksempel på et egnet virkemiddel for prioriteringer, og viktig for at beslutninger står seg i den offentlige debatten.

Vi prioriterer hver eneste dag hele året. Ved pasientens seng, på vaktrommet, i hjemmesykepleien, på styrerommene, i Stortinget og i departementet.

Jeg er veldig klar på at det er helsepersonellet som står for den tøffeste prioriteringen – ansikt til ansikt med pasientene.

Derfor må vi ha gjennomtenkte prinsipper for prioritering – som vi er enige om, og som er demokratisk forankret.

Jeg er glad for at nasjonalt råd for kvalitet og prioritering, i så mange år har bidratt til å sette prioritering på dagsorden og å holde diskusjonen varm.

Denne konferansen er en viktig møteplass for å komme enda et skritt videre og belyse problemstillingene som er reist i Norheim-utredningen.

Som dere vet, skal rapporten på høring, og jeg er sikker på at mange av dere vil bidra i debatten og delta i høringen.

Jeg vil lytte og lese innspillene med stor interesse.

Når høringen er over skal vi lage en stortingsmelding. Det er det politisk enighet om.

Jeg håper det blir en stortingsmelding som et samlet storting kan slutte seg til. Vi må bli enige om prinsipper som ikke endres fra år til år. Det tar tid å få prinsipper til å bli daglige arbeidsredskaper. Vi må gi dette tid.

Sist søndag hadde lederartikkelen i Aftenposten en tittel jeg kunne stille meg hundre prosent bak: Alle må bidra til klarere prioriteringer.

Jeg mener at prioriteringsdebatten er et felles løft, og jeg ser fram til en god debatt. Vi skal være stolte av at vi har utviklet en kultur for åpenhet rundt vanskelige spørsmål, som prioriteringer. Det er det viktig å holde fast på.

Vi må bevege oss vekk fra diskusjonen om dyre medikamenter og over til hvordan vi skal fordele godene rettferdig, så også de som ikke har sterke talspersoner, får det de trenger.

Det er det prioritering handler om. Rettferdig fordeling og prinsipper for å få det til.

Å prioritere rettferdig er bygge pasientens helsetjeneste i praksis – slik at pasienten – sammen med behandleren – kan ta gode beslutninger som passer ham eller henne, og som samfunnet er blitt enige om og stiller seg bak.

Dermed er dette kjernen i mitt prinsipp: "Ingen beslutning om meg – uten meg".

Lykke til med Helse i utvikling 2014!