Bærekraftig vekst

Nærings- og fiskeridepartementet, 23. juni 2014

Kjære alle sammen,

Regjeringen vil legge til rette for en forutsigbar vekst i havbruksnæringen. Det har vi lovet i regjeringsplattformen, og dette løftet innfrir jeg i dag.

Jeg skal presentere en kontrollert og miljømessig bærekraftig vekst i lakse- og ørretnæringen som kan tildeles tidlig i 2015. Før jeg går inn på hvor stor veksten blir og hvordan den skal gjennomføres, skal jeg si litt om bakgrunnen.

1. Innledning og bakgrunn
Politisk plattform og konkurransekraft
Konkurransekraft er ett av åtte satsningsområder i regjeringens politiske plattform. Regjeringen vil føre en fremtidsrettet næringspolitikk som legger til rette for verdiskaping og sysselsetting i alle deler av norsk økonomi. Bærekraftig matproduksjon er noe det mest fornuftige vi kan bruke kysten og havet til.

Jeg ønsker derfor å bidra til at potensialet som ligger i havbruksnæringen videreutvikles.

 

Bildet bak meg viser hvordan rapporten ”Verdiskaping basert på produktive hav i 2050” ser for seg fremtiden til norske marine næringer. I rapporten argumenteres det for at det er potensial til en seksdobling av marin verdiskaping i 2050. Lakseoppdrett er den viktigste motoren i dette. Potensialet for lakseoppdrett er produksjon av 5 millioner tonn.

 

Dette bildet viser hvordan veksten må være i årene fremover for at potensialet kan realiseres. Det innebærer en årlig vekst på 3 til 5 % i snitt. Til sammenlikning har veksten de siste 20 årene vært i underkant av 10 % per år.

Men.

For å komme dit må havbruksnæringen løse sine miljøutfordringer.

Lus – den viktigste utfordringen nå
Lakselus og nedsatt effekt av lakselusmidler er havbruksnæringens mest akutte problem. Havforskningsinstituttets overvåkning tyder på at laksesmolten også denne våren har kunnet vandre ut i havet med liten lusepåvirkning. Her skal næringen ha ros for en godt gjennomført våravlusning.

Oppdrettere i mange områder har valgt å forsere utslakting i stedet for å behandle. Dette er positivt både for luse- og følsomhetssituasjonen, og viser at de tar situasjonen på alvor. Men vi skal videre.

Næringen er avhengig av å utvikle nye metoder mot lus. I de grønne konsesjonene som tildeles nå er lusekravene skjerpet og innrettet nettopp for å stimulere til at alternative metoder tas i bruk. Det er stor kreativitet og innovasjonsevne på dette området.

Vi har samtidig bak oss en periode der næringen har tjent gode penger.

Derfor vil jeg benytte dette momentum til ytterligere å dreie hele havbruksnæringen i en mer bærekraftig retning.

2. Presentasjon av forslaget
Det jeg presenterer nå er derfor en ordning hvor vekst og miljøhensyn går hånd i hånd.

 

Regjeringen foreslår en ordning for næringen der næringen tilbys mulighet for en kapasitetsvekst på 5 % på eksisterende konsesjon. Forutsetningen er at oppdretteren forplikter seg på strenge lusekrav. Med andre ord den klassiske kombinasjonen av gulrot og pisk.

Effekten vi ønsker å oppnå er at lusenivået på nasjonalt plan reduseres, samtidig som det gis mulighet til vekst.

 

Konkret må oppdretteren forplikte seg til å sikre at det til en hver tid er færre enn 0,1 lakselus i gjennomsnitt per fisk for hele konsesjonen som søkes utvidet. Dagens generelle grense er 0,5.

 

Denne figuren viser at en grense på 0,1 lus vil kunne redusere lusemengden på nasjonalt nivå. Dersom alle lakseoppdretterne tar imot tilbudet om vekst, kan reduksjonen bli på inntil 30 %.

Det tillates maksimalt 2 medikamentelle behandlinger mot lakselus per produksjonssyklus.

I dag er det ingen begrensninger på antall behandlinger. For de grønne konsesjonene som tildeles nå er kravet maksimalt 3 behandlinger. Vi vil bidra til å hindre ytterligere resistensutvikling, og vri lusebekjempelsen over på andre ikke-medikamentelle metoder. Som for eksempel luseskjørt, rensefisk, snorkelmerd, luselaser og spesialfôr.

 

Jeg velger å gi tilbud om økt kapasitet på eksisterende konsesjoner fremfor å tildele nye. Dette gjør at alle oppdrettere får mulighet til å vokse – ikke bare de heldige, eller de med aller mest kapital.

Samtidig kan veksten da gjennomføres på en enkel måte, uten en komplisert søknadsbehandling som kan være ressurskrevende både for næringsaktører og myndigheter. Den forrige regjeringen laget ordningen med tildeling av 45 grønne konsesjoner. Ideen var god, men innretningen kronglete og byråkratisk. Jeg ønsker å gi incentiver til utvikling av en mer miljøvennlig oppdrettsnæring og fjerne elementer av skjønn.

Regjeringens forslag innebærer at alle de ca 1000 laksekonsesjonene kan bli grønne konsesjoner.

Selve tildelingen gjennomføres ved at det utarbeides en tildelingsforskrift. Denne sendes på høring nå, og detaljer kan dere finne der.

Vi tar sikte på at endelig forskrift skal kunne tre i kraft så fort Stortinget i desember treffer sine budsjettvedtak om vederlaget for kapasitetsøkningen.

 

Jeg foreslår å sette vederlaget til 1,5 millioner kroner. Vederlaget tar utgangspunkt i markedspris, samtidig som det er tatt hensyn til miljøkravene som stilles. 

Tilgang til sjøareal er viktig for at havbruksnæringen skal kunne utvikle seg videre. Kommunene har en nøkkelrolle i å stille areal til disposisjon. Regjeringen ønsker at kommunene skal få mer tilbake fra havbruksvirksomhet. Ved tildelingen av de grønne laksekonsesjonene som nå er i ferd med å deles ut, går 40 % av vederlaget til kommunene.

Nå foreslår vi at 50 % av den kommende kapasitetsøkningen skal gå tilbake til kommunene.

Lusesituasjonen er som nevnt problematisk, og vekst nå er derfor kun aktuelt når det stilles strengere lusekrav. Dette vil kreve at det føres økt tilsyn med at vilkårene overholdes. Vi styrker derfor tilsynet med 10 millioner kroner.
 
Brudd på vilkårene vil bli møtt med forutsigbare reaksjoner og sanksjoner, som er nærmere beskrevet i høringsnotatet som nå sendes ut. Aktuelle reaksjoner i første omgang er tvangsmulkt og overtredelsesgebyr. Dersom det ikke lykkes innehaver å få ned lusetallene vil utslakting være et virkemiddel.

Dersom det foreligger gjentatte overtredelser av lusekriteriet over en periode på to produksjonssykluser i havet (ca 3 år) trekkes kapasitetsøkningen tilbake. Vi legger altså opp til forutsigbart system uten særlig grad av skjønn.

 

3. Fremtidig vekst i havbruksnæringen
Før jeg avslutter skal jeg si et par ting om forholdet mellom denne ordningen og andre politiske prosesser som berører havbruksnæringens fremtidige vekst.

Rømming
Næringens andre hovedutfordring, ved siden av lusen, er rømming. Tiltak mot rømming har de siste årene ført til reduksjon både i tall på rømmingsepisoder, og i mengde rømt fisk i elvene. Vi er nå på et rømningsnivå der enkelthendelser har stor innvirkning på de samlede rømmingstallene.

Det er imidlertid ikke en sammenheng mellom antall fisk i sjøen og antall rømmingshendelser, slik det er mellom antall fisk og antall lus. I lys av dette knytter vi ikke vilkår om rømming til veksten nå. Jeg tar derimot sikte på å følge opp rømmingsutfordringene i et separat løp. Dette gjelder både bruk av forurenser-betaler-prinsippet, der selskap som er ansvarlig for fisken må betale for utfiskingstiltak pålagt av styresmaktene, og strengere krav til teknisk utforming av landbaserte settefiskanlegg.

Ingen rullerende MTB
I oktober 2013 sendte regjeringen Stoltenberg et forslag om rullerende MTB i lakse- og ørretnæringen på høring. Hensikten var å videreutvikle regimet for å regulere produksjonen slik at tilgangen på råstoff for bearbeidingsindustrien skulle bli jevnere gjennom året. Den ordningen ville imidlertid ikke fungert sesongutjevnende – det er faktisk stor fare for at den ville fungert motsatt. I tillegg ville den gitt en ukontrollert vekst som bieffekt.

Samtidig med at jeg nå legger opp til en kontrollert og bærekraftig vekst hvor luseproblemet håndteres særlig, legger jeg derfor bort forslaget om rullerende gjennomsnittlig MTB.

Melding til Stortinget om vekst i havbruksnæringen
I et langsiktig perspektiv er det viktig at en forutsigbar og forsvarlig vekstpolitikk kan ligge fast over tid. Regjeringen vil legge frem en melding til Stortinget om forutsigbar og bærekraftig vekst i havbruk våren 2015.

Effekten av vekstpolitikken i meldingen vil vi sannsynligvis først kunne begynne å se i 2017, mens kapasitetsøkningen nå får effekt allerede i 2015.

”Strengheten” som vi legger opp til nå, har vi med oss inn i arbeidet med meldingen.

 

4. Oppsummering av hovedpunkter og avslutning

Til slutt:

Regjeringen ønsker å legge til rette for vekst i havbruksnæringen, gitt at miljøet ivaretas. Vi ønsker også at ordningen skal være forutsigbar og enkel.

Ambisjonen er å finne nye og bedre løsninger i norsk havbruksnæring. I dette tilfellet vil:
• Miljøet vinne gjennom utvikling av nye løsninger og praksis for en mer bærekraftig havbruksnæring.
• Bedriftene vil vinne gjennom mulighet til vekst.
• Norske velferdsordninger vil vinne gjennom økt nasjonal verdiskaping.

Potensielt kan kapasitetsveksten anslagsvis gi to milliarder ekstra i eksportinntekter årlig for havbruksnæringen (med en laksepris på 35 kroner per kilo).

Norske bedrifters konkurransekraft er helt avhengig av forutsigbare økonomiske rammebetingelser. For havbruksnæringen er miljømessig bærekraft en grunnleggende forutsetning for langsiktig økonomisk bærekraft.

Vi har lagt opp til en objektiv ordning som gir alle mulighet til vekst. Det er transparent og forutsigbart hvilke krav som gjelder. Næringen slipper uforutsigbarhet både knyttet til byråkratiet ved tidligere søknadsprosesser, og til hvilke skjønnsmessige kriterier som skal gjelde. Det er en teknologinøytral ordning. Vi sier ikke noe om hvordan kravene skal oppfylles. Næringen skal selv få lov til å finne løsningene.

Denne regjeringen ønsker bærekraftig vekst av havbruksnæringen.

Kunststykket er å balansere de ulike hensynene – miljømessig bærekraft og vekst – på en måte som ivaretar hvert enkelt hensyn. Og som også gjør at de gjensidig forsterker hverandre. 

Den kapasitetsveksten jeg nå presenterer gjør nettopp det.

Takk