Bedre balanse mellom rettigheter og plikter

Publisert under: Regjeringen Solberg

Utgiver: Arbeids- og sosialdepartementet

Publisert i Aftenposten 6. august

70 000 unge mellom 15 og 29 år i Norge er verken i arbeid eller under utdanning. Noen frivillig. Mange ufrivillig. Mange får ikke oppfylt drømmen om å stå på egne bein, skriver arbeids- og sosialminister Robert Eriksson.

70 000 unge mellom 15 og 29 år i Norge er verken i arbeid eller under utdanning. Noen frivillig. Mange ufrivillig. Mange får ikke oppfylt drømmen om å stå på egne bein. De siste årene har det ikke manglet på tiltak for å redusere antall unge utenfor. Men så langt har det ikke gitt nevneverdige resultater i form av en større andel unge i arbeid eller under utdanning. Andelen av den voksne befolkningen på helserelaterte ytelser har også vært stabilt, høyt over flere år. Vi bør derfor tenke nytt om hvordan våre velferdsordninger innrettes.

Krav er å bry seg

Velferdsordningene har lenge vært orientert mot å oppfylle rettigheter og sikre inntekt, og i mindre grad orientert mot den enkeltes ansvar og plikter. Den beste måten å øke folks frihet og redusere forskjellene i samfunnet på, er å gjøre flere i stand til å forsørge seg selv. Å stille krav er å bry seg og forebygger passivitet. Regjeringen har nylig sendt ut et høringsforslag om plikt for kommuner og NAV-kontor til å stille vilkår om aktivitet ved tildeling av sosial-hjelp. I dag er vilkår om aktivitet bare en mulighet. Ikke en hovedregel. Jeg mener det vil bidra til å gjøre færre avhengige av sosialhjelp.

Enkelte kommuner stiller alt i dag vilkår om aktivitet overfor sosialhjelpsmottakere. En analyse utført av Proba (2013) indikerer at vilkår øker sjansen for selvforsørgelse. Internasjonale erfaringer viser dessuten at sanksjoner knyttet til mottak av dagpenger eller sosialhjelpsytelser fremmer overgang til ordinær jobb.

En mer velfungerende arbeidslinje innebærer etter mitt syn klare aktivitetskrav, og praktisering av forutsigbare konsekvenser og sanksjoner. Jeg har ingen tro på at det hjelper å stille krav om det ikke får reelle konsekvenser om man ikke etterlever dem. Krav uten konsekvenser blir kun gode intensjoner. Det handler ikke om moral eller solidaritet, men om å få flere i arbeid.

En bedre aktiviseringsstrategi

Dagpengeordningen er et eksempel på en velferdsordning som stiller tydelige aktivitetskrav. Fyller man ikke aktivitetskravene, risikerer man å miste dagpengene i en periode. De fleste som står utenfor arbeidsmarkedet er imidlertid ikke arbeidsledige. Flertallet står utenfor på grunn av for eksempel manglende kompetanse, lettere psykiske problemer, eller alvorlige helseproblemer. For å motta arbeidsavklaringspenger (AAP) stilles det krav om aktivitet. Men i dag vet vi for lite om praktiseringen av aktivitetskravene. Vi vet også lite om hvor ofte sanksjoner blir utløst. Framover bør vi diskutere, ikke bare aktivitetskrav, men også sanksjons- og oppfølgingsregimet knyttet til AAP-ordningen. Dagens aktivitetskrav trenger ikke å være riktige for fremtiden. De må hele tiden utvikles, slik at vi i større grad møter morgendagens utfordringer, og får flere inn i arbeid.

Uførepensjon har trolig for raskt blitt en løsning for mange unge som kunne hatt mange år foran seg i arbeidslivet. Veksten i unge uføre er trolig en indikasjon på det. Jeg mener at unge med redusert arbeidsevne som ikke klarer seg uten bistand, som hovedregel bør delta på tiltak, og kvalifiseres til det ordinære arbeidslivet. Ikke pensjoneres for resten av livet. I utgangspunktet bør ingen gis varig uføretrygd i ung alder. Å stemple unge mennesker varig ut av arbeidslivet på grunn av f. eks. lettere psykiske lidelser, er et svik mot de unge, selv om det på kort sikt kan virke riktig å gi dem varig uføretrygd. Jeg ønsker ikke å frata ungdom som har gått seg fast i ”blautmyra” en inntektssikring. Jeg vil gi dem langsiktig og tett oppfølging. 

En velfungerende aktiviseringsstrategi må også stille krav til NAV, kommuner og leverandører som tilbyr aktiviteter. Folk må få et tilbud. Kvaliteten på tilbudet bør bety mer enn hvem som tilbyr det. Det kan være frivillige, private, ideelle eller offentlige aktører som organiserer aktivitetene. For å sikre god kvalitet, bør vi stimulere til at det oppnås resultater knyttet til overgang til ordinært arbeid – også for de med tyngst problemer.

Flere i arbeid er resultatet som teller

En overhaling av våre velferdsordninger bør derfor først og fremst handle om å oppnå en bedre balanse mellom rettigheterog plikter. Å gi folk ansvar er å ta folk på alvor. Velferds-ordninger som bare er basert på ”gode intensjoner” er ikke bærekraftig over tid. Skal vi sikre et velferdssamfunn som er noe mer for de som trenger det mest, må alle bidra med sine evner.