En forutsigbar og bærekraftig vekst i havbruksnæringen

Havbrukskonferansen, Oslo, 26. november 2014

God morgen alle sammen!

Tusen takk for invitasjonen! Og takk til Sjømatrådet og Nordea som arrangører av Havbrukskonferansen.

Mange av dere i salen her i dag får jeg ikke sjansen til å snakke foran så ofte  – derfor er jeg veldig glad for å være her!

La meg begynne med å slå fast at norsk sjømatnæring går meget godt for tiden:
• 2014 ligger an til å bli det beste året noen sinne for eksport av norsk sjømat.
• Bare i oktober har vi eksportert til en verdi av 7,6 milliarder kroner. Aldri før har vi eksportert så mye sjømat i en enkelt måned!

Og dette på tross av at vi siden august har hatt importstopp for norsk sjømat til Russland.

Vi ser at EU har tatt det meste av den laksen som normalt ville gått fra Norge til Russland.  Andelen av norsk lakseeksport til EU har faktisk økt fra 67 prosent i juli til 74 prosent i september.

2014 ser ut til å bli et gullår for norsk laks i både Spania og Tyskland. Men også USA, Asia og Oceania vokser:

Det går nå like mye norsk laks til Australia som til Tyrkia.

Dette forteller oss at:
• laksen er en global merkevare og etterspørselen etter norsk sjømat er kanskje enda sterkere enn vi hadde ventet
• Norske sjømateksportører er svært omstillingsdyktige
• Vår kompetanse til å produsere sjømat er et konkurransefortrinn som vi skal bygge videre på for å bli en enda større global matprodusent

I rapporten Verdiskapning basert på produktive hav i 2050 har forskere anslått at det er mulig å seksdoble omsetningsverdien fra marin produksjon innen 2050. Dette forutsetter blant annet en produksjon av laks og ørret på 5 millioner tonn – nesten en femdobling fra dagens nivå .

Men skal vi nå denne visjonen kan vi ikke hvile på våre laurbær. Vi må ta neste steg

Og jeg skal nå i dag nettopp snakke til dere om hvordan regjeringen vil legge til rette for at havbruksnæringen kan vokse
• på en forutsigbar og bærekraftig måte
• innenfor en vekstpolitikk som skal ligge fast over tid

Det politiske utgangspunktet for regjeringens politikk for hele sjømatnæringen er at Norge må ha flere bein å stå på ved siden av olje- og gassindustrien.

Sjømatnæringen har potensial til å bli blant de virkelig store bidragsyterne til vår velferd, og har allerede høy verdiskaping per sysselsatt.

SINTEF har siden 2004 målt verdiskapingen fra norsk sjømatnæring. Og dokumenterer at næringen bidrar til
• stadig flere jobber
• økt verdiskaping
• og store ringvirkninger i næringslivet

Dette kan forklares med at vi i Norge har store naturgitte fortrinn for marin produksjon. Samtidig er vi effektive og vi er smarte

Og det må vi også være.

For vi konkurrerer med land [i Asia] der arbeidskraft er virkelig billig. Vi har til og med 55 % prosent høyere lønninger enn våre nærmeste handelspartnere i EU.

Dette betyr at for å utløse sjømatnæringens potensial, må vi også ha en overordnet næringspolitikk som kan sikre lønnsomhet og konkurransekraft.

Og den beste næringspolitikken vi kan drive er å legge til rette for at bedriftene selv kan lykkes.

Derfor satser denne regjeringen på
• en skatte- og avgiftspolitikk som bygger og sikrer norsk konkurransekraft.
• økt kompetanse gjennom forskning og utdanning
• investeringer i effektiv infrastruktur

Vi løser viktige oppgaver i dag for å ruste Norge for fremtiden!

Bærekraftig matproduksjon er noe av det mest fornuftige vi kan bruke kysten og havet til.

Verden trenger mer mat. Verdens matvareorganisasjon (FAO) har beregnet at den samlede produksjonen av mat må økes med 60 prosent frem mot 2050 for å holde tritt med befolkningsøkningen.

Ifølge FN vil fiskeri og havbruk spille en viktig rolle for global matsikkerhet, fordi potensialet for økt matproduksjon på landjorda er begrenset.  Sjømat er en fornybar ressurs som bidrar til både matsikkerhet og ernæring.

Men den største økningen må komme fra oppdrett.

Denne grafen [bak meg] viser norsk produksjon av laks fra 1986 til i dag, og videre til 2050.  Skal vi øke produksjonen med 5 millioner tonn tilsvarer dette en årlig vekst på om lag 4 prosent årlig. 

Historien så langt har vist at veksten har overgått det mange hadde regnet med. Kanskje kan det være mulig å ha en slik utvikling videre også.

Men da må miljøutfordringene i havbruk håndteres. For det er en absolutt forutsetning at veksten er miljømessig forsvarlig.

 ***

I april i år lanserte jeg sammen med Erna Solberg nyheten om at regjeringen vil starte arbeidet med en stortingsmelding om vekst i laks- og ørrettoppdrett.

Med denne meldingen skal vi drøfte hvordan vi kan øke verdiskapingen i næringen gjennom en ny bærekraftig politikk for produksjonsvekst.

Regjeringen ønsker å gi næringen forutsigbarhet. Derfor er det viktig med prinsipper som ligger fast over tid.

All matproduksjon setter fotavtrykk i naturen. Spørsmålet er hva som er akseptabel miljøpåvirkning og hvordan vi kan forene bærekraft med forutsigbar vekst.

***


Det er slik at havbruksnæringen selv kan øke sin lønnsomhet ved å produsere mer effektivt eller oppnå høyere priser.

Men for å opprettholde vekst på lengre sikt er det en nødvendighet å øke volumet som produseres.

Ved å tilby vekst legger vi også til rette for økt inntjening i næringen.

Dette gir igjen et større økonomisk handlingsrom til å drive
• produktutvikling
• produksjonsutvikling
• og kompetansebygging

En slik utvikling vil gjøre næringen bedre i stand til å investere i forskning og teknologi for å møte miljømessige utfordringer.

En vekst i havbruksnæringen vil ikke bare gi vekst i kjernevirksomheten, men også i annet norsk næringsliv. Hvis noen lykkes, gir dette grobunn for at andre kan lykkes.

Faktum er at leverandørindustrien til fiskeri og havbruk er vår raskest voksende næring.

En god forvaltningspolitikk for havbruksnæringen vil også være en god distriktspolitikk. 

 

***

Tidligere denne måneden presenterte jeg sentrale elementer som vil inngå i stortingsmeldingen om vekst i havbruksnæringen.

Regjeringen holder mulighetene åpne for at vekst kan skje både som enkelttildelinger av nye konsesjoner, eller som økt tillatt biomasse på eksisterende konsesjoner.

Vi har skissert tre mulige alternativer for fremtidig vekst:

Alternativ 1 er å fortsette med tildelingsrunder

Fram til i dag har vekst i oppdrettsnæringen skjedd gjennom ad-hoc-tildelinger. Enten ved økt tillatt biomasse på eksisterende konsesjoner, eller ved nye konsesjoner slik som de 45 grønne konsesjonene som ble lyst ut i 2013.

En slik vekstpolitikk gir et stort politisk handlingsrom:
• Myndighetene står fritt til å velge hvilke kriterier som skal legges til grunn og når. Både bærekraft og pris kan derfor ivaretas på en god måte.
• Samtidig er det slik at fleksibiliteten gjør dette til et mindre forutsigbart alternativ for oppdretteren. For det vil ikke være klart på hvilke tidspunkt man kan forvente at vekst blir vurdert
• Men dersom vi skulle falle ned på dette alternativet vil vi uansett gå bort fra skjønnsmessige kriterier for tildelinger. Kriteriene skal være objektive

Alternativ 2 skisserer en årlig prosentvis vekst
• Et slikt alternativ – enten det er økt tillatt biomasse eller tildeling av nye konsesjoner – gir svært høy forutsigbarhet for næringen.
• Men da må endringer i miljøsituasjonen ivaretas på andre måter, for eksempel gjennom reguleringer.
• Hvilke former for reguleringer dette kan være, vil være avhengig av hvilken miljøsituasjon vi står overfor.

Så er det til slutt Alternativ 3 som lanserer en helt ny måte å tenke vekst på for denne næringen: Gjennom en handlingsregel med miljøindikatorer og soneinndeling
Jeg mener at et nødvendig, overordnet grep vil være
• å dele kysten inn i produksjonssoner og knytte vekst for den enkelte oppdretter til hva som er miljøsituasjonen lokalt

Miljøsituasjonen varierer fra område til område.  Ser vi på lus, er det store variasjoner. Noen steder er lusenivåene uakseptabelt høye. Andre steder er ikke lus et stort problem. 
Vi sikrer forutsigbarhet ved at det er bestemt på forhånd når man skal vurdere vekst og hvilke kriterier som skal være oppfylt for at vekst skal vurderes.

Og jeg vet at det er mange i salen her som er opptatt av å ha en forutsigbar vekst i denne næringen.

Handlingsregelen vil være det som avgjør om vekst skal tilbys til en oppdretter eller ikke. Denne regelen vil være knyttet til et indikatorsystem for miljøpåvirkning.
Handlingsreglen er som et trafikklys:
• Lyser det grønt kan vekst tillates.
• Gult lys betyr status quo – eller business as usual
• mens ved rødt lys må produksjonen reduseres

Dette vil motivere den enkelte oppdretter til å redusere graden av miljøpåvirkning i eget produksjonsområde. 
Men hvilke miljøindikatorer skal da styre trafikklyset?

Vi diskuterer fortsatt hvilke indikatorer dette kan være.

Skal et slikt system gi mening, må det være stor grad av sammenheng mellom endringer i produksjonsvolum og endringer i den miljøfaktoren som måles.

Lusenivå kan være en egnet indikator fordi det er nær sammenheng mellom lus og antall laks.

Utslipp kan også være en egnet indikator. Men da må det settes i gang et arbeid for å utvikle en indikator som kan måle belastningen innenfor et større område.

Er det andre miljøpåvirkninger som også bør inngå i en slik handlingsregel?

Vel, da håper vi i denne høringsrunden å motta gode innspill til hva dette kan være.

Vi ønsker også innspill til
• hvor raskt oppdrettsnæringen skal kunne vokse?
• og hvordan kysten kan inndeles i soner?
Og selvfølgelig til det helt sentrale spørsmålet om
• hvilket alternativ for vekst vi skal basere oss på i fremtiden?

 ***

Jeg har i forbindelse med dette arbeidet med stortingsmeldingen satt ned en ekspertgruppe som skal se på hvordan landbasert oppdrett.

Gruppen vil særlig vurdere
• hvilken betydning det bør ha om et landbasert oppdrett foregår helt eller delvis på privat grunn
• hvorvidt antallsbegrensningen som gjelder for ordinær oppdrett bør gjelde for tillatelser til landbasert oppdrett
• de økonomiske konsekvensene for den eksisterende lakse- og ørretnæringen i Norge

De vil invitere til eget innspillsmøte og ferdigstille sitt arbeid i midten av januar.

Vi tar sikte på å legge frem vår melding til Stortinget slik at den kan behandles i løpet av våren 2015.

I mellomtiden skal vi også jobbe langs andre spor for å ruste fremtidens havbruksnæring– både med tanke på verdiskapning og miljømessig bærekraft.

***

I 2011 brukte hele norsk næringsliv 60 milliarder kroner på å etterkomme myndighetspålagte lover og regler! Regjeringen har satt seg som mål at disse kostnadene skal reduseres med 15 milliarder kroner innen utløpet av 2017.

Vi går nå gjennom lover og regelverk. Vi har på høring og besluttet viktige forenklinger som gjør at næringsaktørene skal konsentrere seg mer om å oppdrette fisk eller fangst på havet, fremfor å sitte på land og bruke masse tid på å fylle ut skjemaer.

Jeg mener oppdrettsnæringen så langt det er mulig skal ha like gode rammebetingelser som resten av næringslivet.

***


Jeg ser det også som en fornying og en forbedring av regelverket at vi nå – for første gang – får på plass et system for systematisk utfisking av rømt oppdrettsfisk.

Dette vil være et stort steg i riktig retning for å minske den genetiske påvirkningen som rømt oppdrettsfisk kan ha på villfisken.

Ordingen vil være obligatorisk der næringen selv bærer det økonomiske ansvaret for å rydde opp etter seg,

Vi vil i første omgang legge opp til et system der havbruksnæringa i fellesskap må dekke kostnadene for utfisking dersom fisken ikke kan spores tilbake til eier.

Forlaget er på høring og vil kunne tre i kraft allerede i 2015.

 

***

Regelverk kan i seg selv ikke løse miljøutfordringer. Vi trenger forskning og teknologiutvikling for å få fram nye løsninger. Regjeringen har derfor økt bevilgingene til forskning betydelig.

Et kjernepunkt for meg er at vi skal har et teknologinøytralt regelverk.
• Et regelverk som ikke stiller detaljerte teknologikrav, men funksjonskrav.
• Et regelverk som er teknologifremmende, ikke teknologihemmende.

Et eksempel på regelverk som må endres er den absolutte grensen for hvor mye fisk som kan være i en merd.

Bestemmelsen som setter et tak på 200.000 fisk pr merd gjør at flere teknologiske nyvinninger ikke kan bli lønnsomme.
Jeg har derfor nå åpnet for at det kan gis dispensasjon fra denne begrensningen slik at teknologiske nyvinninger kan realiseres og hjelpe næringen til å ta i bruk nye arealer.

For dagens arealstruktur i havbruksnæringen ikke er et resultat av en overordnet plan, men har utviklet seg trinn for trinn etter hvert som lokaliteter har blitt omsøkt og tatt i bruk.

Men vi ser nå en utvikling av nye anleggskonsepter som virkelig kan utvide produksjonsarealet for akvakultur:
• Semi-lukkede anlegg i sjø kan gjenåpne lokaliteter inne i fjordene
• Større havanlegg kan muliggjøre produksjon lengre til havs
• Landanlegg, som tidligere nevnt, kan gi grunnlag for en landbasert produksjon.
I tillegg videreutvikler vi kunnskap og teknologi vi allerede har, og bruker disse på nye måter

Et godt eksempel er SalMar sin ”havmerd” [på skjermen bak meg].  De benyttet seg av offshoreteknologi da de utviklet en helt ny konstruksjon som gjør at man kan drive lakseoppdrett lenger ut på havet og på mer værharde steder enn i dag. 

Slik teknologiutvikling i næringen må vi stimulere til på best mulig måte!

 

***

Jeg begynte mitt innlegg med å snakke om at Norge trenger et næringsliv som skaper så store verdier at vår fremtidige velferd kan betales.

Jeg har snakket om: 
• at sjømatnæringen har potensial til å bli blant de store bidragsyterne til vår velferd

Jeg har snakket om at denne regjeringen har startet jobben med å forenkle, fornye og forbedre havbruksregelverket.
• at vi vil gi mulighet til vekst samtidig som vi tar hensyn til miljøet
• og at nettopp dette blir tema i stortingsmeldingen vi legger frem til våren

Jeg mener at bærekraftig vekst i havbruksnæringen er mulig!

Som en mulig vei videre har vi nylig lansert en handlingsregel for vekst basert på miljøindikatorer og inndeling i produksjonssoner langs kysten. Vi ser frem til å få innspill til dette.

Oppgavene er mange når vi skal utvikle sjømatnæringen for fremtiden. Og i dette bildet er min hovedmålsetning som fiskeriminister dette:

Vi skal på best mulig måte legge til rette for at sjømatbedriftene selv kan lykkes.

Takk for oppmerksomheten og lykke til videre med Havbrukskonferansen 2014!