Et forvaltningsperspektiv på fremtiden i havbruksnæringen

Fiskeriminister Elisabeth Aspakers innlegg under Fiskeridirektoratets fagkonferanse, Grand Hotel, Oslo

Innlegg på Fiskeridirektoratets fagkonferanse, Grand Hotel, Oslo

Kjære alle sammen,

I inngangspartiet til Nærings- og fiskeridepartementet i Kongensgate 8 henger det flere tv-skjermer som blant annet viser økonomiske nyheter. Her forleden var nyheten at til tross for sanksjonene fra Russland, ser vi en økning i Norges fastlandseksport på grunn av økt sjømateksport. Olje- og gasseksporten går ned.

Når jeg gikk forbi skjermen med denne nyheten tenkte jeg at i et kortsiktig perspektiv vil disse tallene selvfølgelig vil gå litt opp eller ned. Mest av alt tenkte jeg at tallene på skjermen er et kraftig frampeik på det vi vet, men kanskje ikke helt tar inn over oss:

Vi skal leve av andre ting enn olje- og gass i fremtiden.

Eksport av:
- sjømat
- andre marine bio-ressurser
- marin og maritim teknologi
- og kunnskap om havets ressurser
har potensial til å bli noe av det viktigste vi skal leve av.

Marine muligheter er et stort begrep som kan romme en stor fremtid. Minst fire deler må være på plass:

- tilgangen på naturressurser
- et næringsliv som vil og kan skape verdier av ressursene
- et marked som ønsker produktene
- en langsiktig forvaltning av ressursene bygget på kunnskap

Vi må klare å utløse de marine mulighetene. Politikernes og forvaltningens oppgave er å finne balansen der vi legger til rette for vekst i marin verdiskaping, samtidig som vi sikrer at denne veksten ikke går på bekostning av økosystemets eller ressursenes bærekraft.

Sammen har politikere, Fiskeridirektoratets fagfolk og forskerne en oppgave i å finne den best mulige balansen. 

Jeg synes bildet bak meg er en fin illustrasjon på dette. Et bilde som opprinnelig ble brukt på The Economist sin forside tidligere i år for å illustrere hvordan verdensøkonomien fortsatt balanserer skjelvende av gårde.

Forenkling, fornying og forbedring av havbruksregelverket
Som Frank Asche nettopp har påpekt har forvaltningen av oppdrettsnæringen vært en av nøkkelfaktorene for suksessen vi opplever i dag. Det gis mulighet til vekst samtidig som vi tar hensyn til miljøet. Bærekraftig bruk av naturressurser krever reguleringer. 

Historien viser ulike faser med politisk regulering og deregulering av akvakulturnæringen. Situasjonen for havbruksnæringen har endret seg - og endrer seg med tiden.
Denne regjeringen ser på alle områder der det er mulig å forenkle, fornye og forbedre regleverket. Et eksempel på dette er forslaget om å oppheve reglene for hvor stor andel av laksekonsesjonene en oppdretter kan kontrollere.

Som et ledd i regjeringens forenklingspolitikk, foreslår Nærings- og fiskeridepartementet å oppheve reglene om fordeling og avgrensning av produksjonskapasiteten i Norge – den såkalte eierkontrollforskriften.

Forslaget innebærer at det ikke lenger vil stilles krav om søknad om erverv av 15 % eller mer av produksjonskapasiteten i Norge. Sagt litt enklere betyr dette at det enkelte selskap selv bør ha frihet til å bestemme hvor mange tillatelser selskapet skal eie og hvordan eierskapet skal organiseres.

Per i dag er det kun ett selskap som omfattes av forskriften. Det er ikke usannsynlig at flere selskaper på sikt ville kunne blitt omfattet av forskriftens krav som følge av sammenslåinger i fremtiden. En økning i antallet på selskap som har plikter etter forskriften, vil også innebære både at flere næringsaktører må rapportere og at forvaltningen får en større kontrolloppgave.

Jeg ønsker en lønnsom og konkurransedyktig havbruksnæring, og jeg prøver å legge til rette for det gjennom tjenlige rammevilkår som fungerer godt. Det er det vanskelig å se at reguleringen virker etter formålet. Jeg ønsker ikke at næringen skal måtte oppfylle krav der virkningen ikke kan dokumenteres. Dette er også et viktig hensyn, i tillegg til forenkling av rapportering og kontroll.

Opphevelse av forskriften er ikke et frislipp. Havbruksnæringen vil fortsatt være underlagt øvrige reguleringer i akvakulturregelverket. I tillegg vil konkurranseloven gjelde – akkurat som for all annen næringsvirksomhet.

Forskriften er en unødvendig særregulering. 

Jeg mener oppdrettsnæringen så langt det er mulig skal ha like gode rammebetingelser som resten av næringslivet. Jeg vil derfor åpne opp for at foretak - uansett størrelse - i større grad kan regulere produksjon og bearbeiding ut fra markedsmessige hensyn, fremfor faste krav som er satt av det offentlige.

Jeg er også overbevist om at lønnsomme bedrifter er det beste virkemidlet for distriktspolitisk effekt og for verdiskaping langs kysten.


Høringsfristen er 15. oktober.

Et annet forenklingstiltak er nye regler for fangstbasert akvakultur.  Fiskeridirektoratet og Mattilsynet har vurdert forenklinger av eksisterende regelverk for levendelagring. Nå jobbes det videre med dette i departementet i samarbeid med de to etatene.
Vi tar sikte på at regelverket, etter å ha vært på høring, skal være på plass før neste sesong.

Jeg ser det også som en fornying og en forbedring av regelverket at vi nå – for første gang - får på plass en systematisk utfisking av rømt laks. Regjeringen vil praktisere prinsippet om at forurenser betaler i havbruksnæringa og styrke arbeidet mot rømming gjennom forpliktende avtaler med næringen.

Forskriften som er sendt på høring skal sikre at det blir satt i gang tiltak i elver der overvåkingen viser at innslaget av rømt oppdrettsfisk er høyt. Ordningen skal finansieres ved at miljøfondet til Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening blir fristilt frå organisasjonen og gjort obligatorisk. Løsingen vil bidra til å ansvarliggjøre næringen  samtidig som vi får ei ordning som er effektiv å administrere.

Oppdrettere som merker fisken blir fritatt for medlemsavgift.
Tiden er ikke inne for å innføre obligatorisk merking, men vi har utformet ordningen på en måte som skal stimulere næringen til å utvikle og ta i bruk sporing.

Vekst i havbruksnæringen
Det er nødvendig med konkurransekraftige bedrifter hvis havbruksnæringen i fremtiden skal kunne bidra med en større andel av Norges eksportinntekter. Dette er igjen nødvendig hvis vi i fremtiden skal klare å betale for det norske velferdsnivået.

For at visjonen om en seksdobling av marin verdiskaping innen 2050 skal kunne nås, må akvakulturnæringen vokse med om lag 4 prosent årlig. 

Regjeringen vil legge til rette for forutsigbar og miljømessig forsvarlig vekst i havbruksnæringen. Det har vi lovet i regjeringsplattformen.
For å sikre at en forutsigbar og forsvarlig vekstpolitikk skal ligge fast over tid arbeider vi med en egen melding til Stortinget for å sikre vekst innenfor bærekraftige rammer.

Grepene vi vil foreslå der vil ikke få effekt før mot slutten av denne Stortingsperioden. Jeg mener det er rom for vekst, også før den tid.

Regjeringen har derfor foreslått en ordning der alle lakseoppdrettere, både små og store, får mulighet for en kapasitetsøkning på 5 % på hver eksisterende konsesjon.

Forutsetningen er at oppdretteren forplikter seg til strenge lusekrav – 0,1 voksne hunnlus i snitt per fisk, som er vesentlig strengere enn dagens krav på 0,5. Nivået skal holdes med maksimalt to medikamentelle behandlinger per produksjonssyklus.

Effekten vi ønsker å oppnå er at lusenivået på nasjonalt plan reduseres samtidig som det gis mulighet til vekst.

Vi legger opp til en rask og effektiv tildelingsprosess, der fylkeskommunene som tildeler i praksis kun sjekker at melding om kapasitetsutvidelse fra oppdretter er sendt innen siste frist og at vederlaget er betalt til rett tid.

Det går fram av forslaget at ”Innehavaren gir beskjed til fylkeskommunen der løyvet høyrer heime 2 veker før han ønskjer at utvidinga av løyvet skal takast i bruk.” Bakgrunnen for dette er at innehaveren ikke skal måtte oppfylle kravene til lusetall før han mener han er i stand til det. Dersom innehaveren ønsker å ta i bruk kapasitetsøkningen med en gang, kan han gi beskjed om det i meldingen til fylkeskommunen.

I en krevende lusesituasjon er det viktig å følge opp at vilkårene for kapasitetsøkningen overholdes. Vi vil derfor foreslå for Stortinget at Mattilsynet, og i noen grad Fiskeridirektoratet, gis en økt samlet bevilgning på 10 millioner kr for å styrke tilsynet med aktørene.

Høringsfristen for forslaget er 1. oktober.

Vekstmeldingen
Som jeg nettopp nevnte arbeider regjeringen også med en melding til Stortinget om vekst i havbruksnæringen.

Hovedmålet med meldingen er å drøfte hvordan vi kan øke verdiskapingen ved å fremme en ny og forutsigbar politikk for kapasitetsvekst - til erstatning for de tildelingsrundene med skjønnsmessige kriterier som har vært praktisert med ujevne mellomrom.

Meldingen vil blant annet dreie seg om hvordan fremtidig vekst kan skje. For eksempel ved nye konsesjoner eller vekst i eksisterende. Ved løpende tildelinger eller til faste tidspunkt.

Asche påpekte i sitt innlegg at begrepet ”miljømessig bærekraft” må være tilstrekkelig presist og målbart for at det skal være forutsigbart. I meldingen vil vi se på hvordan et indikatorsystem for miljøpåvirkning kan legges til grunn som verktøy for fremtidsrettet og forutsigbar utvikling av havbruksnæringen.

Et annet punkt i arbeidet med meldingen til Stortinget er areal og arealstruktur. Dagens arealstruktur i havbruksnæringen er ikke et resultat av en overordnet plan, men har utviklet seg trinn for trinn etter hvert som lokaliteter har blitt omsøkt og tatt i bruk. Etter at næringen har vokst seg stor, og ambisjoner om ytterligere vekst, vil en bevisstgjøring rundt arealbruken bli et stadig viktigere verktøy for en sunn og bærekraftig havbruksnæring.

Jeg tar sikte på at meldingen kan bli fremmet for Stortinget før påske 2015. På veien har jeg vært opptatt av å få innspill til arbeidet. Vi har nå hatt to innspillsmøter – ett i Bodø før sommeren og ett i Bergen nå i høst. Det har vært nyttig. I tillegg legger vi opp til å sende på høring et dokument som drøfter elementer som vi tenker at vil bli sentrale momenter i høringen. Jeg håper at flest mulig vil benytte muligheten til å gi innspill også skriftlig før regjeringen sluttfører arbeidet med meldingen.

Nye arter i akvakultur
Det har vært økende interesse for oppdrett av flere nye arter de siste årene. Spesielt gjelder dette for ulike typer tare, men også for sekkedyr som vi har fått høre spennende innlegg om tidligere i dag.

Tare har en rekke spennende bruksområder og kan nyttes til blant annet høyverdiprodukter innen nærings- og legemiddelindustri, til menneskemat, som råstoff i fiskefôr og til produksjon av biodrivstoff. I tillegg binder tare karbondioksid og kan utnytte utslipp av næringsstoffer fra fiskeoppdrett til egen vekst. Med andre ord kan dyrking av tare gi ny industriutvikling, nye spennende produkter og i tillegg bidra positivt miljømessig.  

Det er departementet som behandler søknader om tillatelse til dyrking av tare. Til nå har departementet mottatt 16 søknader. 10 tillatelser er allerede tildelt. Tildelingene er spredt fra Rogaland til Nordland til aktører som ønsker å satse på dyrking av tare til ulike formål. Departementet har også gitt en tillatelse til dyrking av sekkedyr i Øygarden kommune.

Jeg ser også en økende interesse for såkalt multitrofisk oppdrett, som innebærer at flere arter dyrkes i nær tilknytning til hverandre. Dette kan ha positive effekter som for eksempel at tare og skjell utnytter overskuddsnæringen fra fiskeoppdrett til egen vekst. Jeg registrerer at det har vært noe usikkerhet om vårt regelverk åpner for denne type akvakultur, altså akvakultur med flere arter på samme lokalitet.

Denne usikkerheten er ubegrunnet, og jeg forsikrer at vi kan håndtere også slike søknader innenfor rammene av dagens regelverk. 

Forskning, innovasjon og teknologi
Det er et mål at tilbudet om 5 % vekst mot strengere miljøkrav som jeg fortalte om tidligere skal stimulere oppdretterne til å tenke nytt og foreta investeringer. Jeg har tro på at en kombinasjon av pisk og gulrot er mer effektivt enn pisk alene.

Jeg mener at teknologiutvikling både kan bidra til økt økonomisk lønnsomhet og en miljømessig bærekraftig utvikling av oppdrettsnæringen.

Havbruksnæringen er gjenstand for betydelig teknologiutvikling, både i fra små Petter Smart’er og fra store internasjonale konsern.

Myndighetene bidrar til dette gjennom midler til forskning, FoU-tillatelser og nylig gjennom tildelingen av de såkalte grønne laksekonsesjonene.

Ny teknologi innen utstyr, ernæring og avl bidrar til en mer effektiv produksjon og gjør at norsk oppdrettsnæring er konkurransedyktig.  Nye anleggskonsepter kan utvide produksjonsarealet for akvakultur.

- Semi-lukkede anlegg i sjø kan gjenåpne lokaliteter inne i fjordene
- Større havanlegg kan muliggjøre produksjon lengre til havs
- Og landanlegg kan gi grunnlag for en landbasert produksjon.

Alle disse kan - i kombinasjon med en videreutvikling av dagens åpne merder - bidra til å sikre oss en svært robust, differensiert og teknologiorientert oppdrettsnæring i fremtiden.   

Landbaserte anlegg som driver matfiskproduksjon av laks, ørret og regnbueørret er i dag omfattet av kravet om akvakulturtillatelse på lik linje med dem som driver tradisjonelt merdoppdrett i sjø. Jeg tar i nær fremtid sikte på å sette ned en arbeidsgruppe som skal se på hvordan landbasert oppdrett skal håndteres i et vekstperspektiv. I denne sammenhengen vil arbeidsgruppen særlig vurdere om hvilken betydning det bør ha et landbasert oppdrett foregår helt eller delvis på privat grunn - og om dette bør innebære at antallsbegrensningen som gjelder for ordinært oppdrett ikke bør gjelde for tillatelser til landbasert oppdrett. Gruppen vil ledes av avdelingsdirektør i Fiskeridirektoratet Jens Christian Holm, og havbruksnæringen vil bli invitert til å delta i gruppen. Arbeidsgruppen skal ferdigstille sitt arbeid i midten av januar, slik at dette kan omtales i den kommende meldingen til Stortinget om vekst i havbruksnæringen.

Et kjernepunkt for meg er at vi skal ha et teknologinøytralt regelverk.
- Et regelverk som stiller funksjonskrav, ikke detaljerte teknologikrav.
- Et regelverk som er teknologifremmende fremfor teknologihemmende.

Avslutning
Jeg begynte mitt innlegg med å snakke om balanse. I all næringsutvikling og i all naturforvaltning er det en balanse mellom nødvendige reguleringer og unødig detaljstyring. Mellom kortsiktig profitt og langsiktige investeringer – i miljøet, i kunnskap, i teknologi.

Havbruksnæringens fremtid avhenger av at miljøavtrykket ikke er større enn vi kan akseptere.  En bærekraftig havbruksnæring, er en grunnpilar i en konkurransedyktig havbruksnæring.

Forvaltningen av havbruksnæringen er et samarbeid mellom politikere, forvaltning og næring. Også dette er en viktig balanse. Næringen må også selv bidra til kunnskaps- og kompetanseheving. Til forskning- og teknologiutvikling. Til å utvikle nye praksiser og til å gjøre miljøavtrykket minst mulig.

Takk for meg!